Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter på hver partigruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de talere som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) (ordfører for saken): Mange unge faller utenfor arbeidslivet, og noen opplever endog å bli tidlig og unødvendig uføretrygdet. Det er en alvorlig problemstilling forslagsstilleren reiser, og det er prisverdig at han har gjort det.

Komiteen er enig med forslagsstilleren i at det må settes i verk tiltak, men komiteen har vært uenig i de konkrete tiltakene som forslagsstilleren har pekt på.

Vi kan kikke på opplysninger fra de siste dagene. Statistisk sentralbyrå har dokumentert at i de fire siste årene har 35 000 ungdommer droppet ut av videregående skole. Mange er skolelei og vil ha et friår eller arbeid, mens andre sliter med å tilpasse seg i skolesystemet. Elever med minoritetspråklig bakgrunn og elever med rett til tilpasset opplæring har større frafall enn andre. Mange elever ønsker seg praksis og arbeid framfor skole, og det er jo ikke noe galt i det. Problemer blir det først dersom skolesystemet er så stivt at det ikke er rom for mer praksis tidlig i opplæringen eller et alternativt opplegg, dersom en ikke slår seg helt vrang. Slik er det dessverre nå. Man må nesten vise akutt mistilpasning for å få et alternativt opplegg.

Nå er det jo slik at voksne har fått rett til videregående opplæring. Da skulle det være mindre risiko for dem som ønsker å ta en pause i skolegangen og komme tilbake til skolen når motivasjonen måtte være der senere. I prinsippet er dette i orden nå, men i praksis kan det være vanskelig. Det er jo heller ikke slik i dag at voksne får plass når de vil, eller der de vil. Og med de kuttene som vi nå ser for oss i videregående skole, og som fylkeskommunen må ta dersom Stortinget ikke sørger for å betale underskuddet etter sykehusdriften, vil antall plasser og bredden innenfor videregående opplæring bli kraftig redusert. Og da vil problemene forverres.

Interesse er en viktig motivasjon, skriver utdannings- og forskningsminister Clemet i Aftenposten 6. mars, og hun sier videre:

«En sterkere styring av elevers valg kan føre til større «drop-out» fra videregående opplæring.»

Det er jeg helt enig i. Da må vi sørge for å sikre bredden og valgfriheten både for dem som går rett fra ungdomsskolen og inn i videregående skole – det minsker risikoen for «drop-out» – og vi må sørge for at det er plasser til dem som velger å ta en pause, og som ønsker et annet løp.

Komiteen peker på at rådgivningstjenesten må være sterk, og at Aetat har et ansvar også for ungdom som ønsker arbeid framfor skole. Komiteen ber om at arbeidet med dette blir satt i fokus. Det trengs også et tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv allerede i grunnskolen. Der foregår det en del forsøk, som komiteen har vist til, og som komiteen ønsker å støtte opp om.

Videregående opplæring må endres. Det kan ikke være slik at elever fremdeles må vise akutt mistilpasning eller droppe ut av undervisningen for å få et alternativt opplæringsløp. Hele komiteen er enig i at det er behov for alternativer til hovedmodellen når det gjelder videregående opplæring. For SVs del vil jeg vise til forslag i Dokument nr. 8:72 for 2001-2002, fra Rolf Reikvam og Lena Jensen, om ulike modeller for fagopplæring i videregående skole og større frihet til å velge avvikende ordninger i forhold til hovedmodellen.

Komiteens flertall mener at lønnstilskuddsordningen gjennom Aetat er et godt virkemiddel for å sikre at ungdom som ønsker å gå ut i arbeid, får gjøre det. Det kan være et virkemiddel for å realisere disse målene, både for ungdom over 19 år og som en mulig modell for dem som er yngre.

Forslagsstilleren har på sin side pekt på at det kunne være en mulighet å bruke barnetrygden som en type lønnstilskudd for at det ikke skal bli for dyrt for arbeidsgiver å lønne ungdom. Komiteen er ikke enig i det. Komiteen mener at det er lønnstilskuddsordningen slik den nå er i Aetat, som skal brukes til dette.

Komiteen er altså enig med forslagsstilleren i at det er behov for fokusering på dette. Det foreligger nå forslag i Stortinget som innebærer at vi kan se på deler av dette, men de konkrete forslagene som forslagsstilleren har tatt opp, har ikke komiteen vært enig i. Komiteen tilrår at forslaget vedlegges protokollen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det er ei viktig politisk utfordring å gripe tak i problemstillingar som er knytte til det faktumet at fleire og fleire unge menneske blir uføretrygda. Det skal me ta høgst alvorleg.

Årsakene til auken i talet på unge uføre er nok samansette, men ei årsak kan vere at mange ikkje klarer å tilpasse seg dagens krav til skule og arbeidsliv. Dei høge prestasjonskrava i samfunnet, med stadig sterkare konkurranse og problemstillingar rundt t.d. mobbing, bidreg til både manglande inkludering og utstøyting frå det gode selskap. Med andre ord er dei unge i ferd med å bli offer for det eg vil karakterisere som eit stadig meir individorientert og konkurranseprega samfunn. Dette er kanskje ei av dei viktigaste årsakene til auka helseproblem blant barn og unge.

I samband med at Stortinget evaluerte Reform 94 kom det tydeleg fram at Stortinget sin intensjon om større fleksibilitet innanfor vidaregåande opplæring i liten grad blei nytta rundt om i landet. Det kan vere mange årsaker til det, m.a. at fylkeskommunane ikkje etablerte slike fleksible løysingar. Mange unge klaga på at det var for mykje teori på dei yrkesfaglege linene. Når det galdt allmennfag, var teorien lite yrkesretta og lite differensiert.

Dette var bakgrunnen for at Stortinget under behandlinga av evalueringa opna for å etablere alternative utdaningsløp til hovudmodellen. Slike alternative utdaningsløp kan utvilsamt medverke til at færre fell utanfor, og dermed blir dei mindre skuletrøytte. Ungdomsgarantien skal sikre at all ungdom under 20 år som står utan skuleplass eller jobb, skal få eit tilbod om arbeidsmarknadstiltak. Her vil Aetat spele ei nøkkelrolle i eit samspel med næringslivet og utdaningsinstitusjonar. Men ein klar føresetnad for at dette skal bli vellukka, er at Aetat både har ressursar og personell til å følgje dette opp. Dagens situasjon i Aetat tyder ikkje på det – men det er ei sak me skal kome tilbake til i ein seinare debatt.

Når det gjeld ungdomsgarantien, bør eitt av tiltaka vere at denne skal gjelde for alle under 25 år.

Arbeidarpartiet trur òg at større økonomiske forskjellar vil kunne forsterke denne utviklinga, at fleire unge fell utanfor arbeidslivet. Det er ofte dei unge som blir taparane når dei vaksne får problem med jobb eller økonomi. Mange som er i ein vanskeleg livssituasjon, fører problema over på borna. Når så prestasjonskrava til born og unge aukar i tillegg, utgjer nok dette ein alvorleg helserisiko. Derfor er det rett å bruke økonomiske verkemiddel mot utsette grupper. Mellom anna vil ei fjerning av eigendelar i skulen og gratis lærebøker i vidaregåande opplæring gje ein helsegevinst. I tillegg vil auka ressursar til skulehelsetenesta medverke til å kunne auke innsatsen i det førebyggjande psykososiale arbeidet.

Unge menneske er opptekne av praktiske løysingar. Derfor er det viktig at Regjeringa tek denne utfordringa alvorleg, gjer ei grundig vurdering og fremmar gode tiltak i samband med statsbudsjettet for 2003.

André Dahl (H): I løpet av få år har foruroligende mange unge blitt uføretrygdet, og ulike generelle tiltak har blitt satt i gang for å redusere antallet uføre. Det kan synes som om tilgangsraten også har sunket noe den senere tid, men vi er fortsatt i den paradoksale og ikke minst triste situasjon at på den ene side skriker samfunnet etter arbeidskraft, mens det på den annen side potensielt finnes over en million mennesker som enten burde kunne føres tilbake til arbeidslivet eller kanskje også arbeide mer, herunder mange unge.

Fra alle kanter får vi rapporter om at det har vært en markert økning i psykiske og sammensatte psykososiale problemer, noe som er årsak til at flere unge uførepensjoneres. På vegne av Høyre og i forbindelse med vår fraksjon i en annen komite – kontroll- og konstitusjonskomiteen – og dens arbeid med Riksrevisjonens Dokument nr. 3:3 Revisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring, har jeg foretatt en liten rundreise til en del lokale trygdekontorer og Aetat-kontorer. Signalene om at vi nå begynner å se toppen av isfjellet når det gjelder sosiale konsekvenser for partydop-generasjonen, er relativt klare.

Et annet tydelig signal har vi fått fra funksjonshemmedes organisasjoner. Det synes som om en del Aetat-kontorer lokalt undertiden fokuserer for mye på den enkeltes fysiske og psykiske begrensninger fremfor funksjonsevne, og at kontorene også preges av mangel på kompetanse i forhold til de nye, unge brukerne. Når en enstemmig kommunalkomite i sin innstilling til denne konkrete sak mener at det kan gjøres mer for å stimulere arbeidslivet og Aetat til i fellesskap å finne nye alternative løsninger for ungdom som faller utenfor skole og arbeidsliv, må man ha et viktig bakteppe klart for seg: Aetats kontorer er preget av bl.a. stor turnover, et lite fagmiljø, en vanskelig rekrutteringssituasjon, og at mye tid går med til å drive internopplæring av nyansatte, Det må nødvendigvis gå på bekostning av det viktige utadrettede arbeidet man etterspør. I de tilfellene hvor skole, Aetat og næringsliv har gått sammen, har dette ofte fungert over all forventning, men det krever mye i form av tidsbruk og ikke minst i form av ressursbruk.

Også for Høyre er det viktig å fokusere på at en sterk rådgivningstjeneste både i grunnskole og i videregående opplæring er et viktig forebyggende tiltak. Satt på spissen er det et problem i dag at rådgiverstillinger ved flere skoler er besatt med personer på en lav stillingsbrøk, og som i tillegg undertiden er, noe kraftig sagt, halvstuderte røvere fra Blindern – for øvrig uten selvfølgelig å trekke paralleller til noen av oss yngre representanter i denne sal. I likhet med avdekket kompetansemangel hos Aetat er det klart at jo smalere kunnskaps- eller erfaringsbakgrunn saksbehandler eller rådgiver har, desto mindre forutsetninger har disse for å finne individuelle opplegg fremfor standardopplegg til den enkelte, selv om regelverket for å gjøre dette til dels er på plass. Høyre vil imidlertid ikke uten videre i herværende sak legge til grunn at det er noen direkte kobling mellom problemene som Reform 94 har medført, og økningen i antallet yngre uførepensjonister, men vil selvfølgelig følge utviklingen og vurdere denne nøye. I den sammenheng er det grunn til å gjenta det som er sagt flere ganger tidligere, nemlig at mulighetene for avvik fra hovedmodellen må etableres og benyttes på en langt mer fleksibel måte.

I mitt eget hjemfylke, Akershus, har vi nettopp hatt dette til behandling, og regelverket viser ganske tydelig at rammene for forsøk eller tilpasninger ikke er så snevre som en del skoleadministrasjoner later til å tro.

Når det gjelder SVs Dokument nr. 8:72 om å fremme forslag om endringer om å få iverksatt en mer fleksibel gjennomføring av yrkesopplæringen, synes jeg dette er et bra initiativ. I den sammenheng er jeg også glad for de signaler statsråd Clemet har gitt når det gjelder Regjeringens arbeid.

Avslutningsvis jeg trekke frem noen andre problemstillinger vi får rikelig med tid til å diskutere i forbindelse med senere saker, nemlig at ulikheter i vurderingen hos sosialetat, Aetat og trygdekontor hva angår regelverket og organisasjonsstrukturene disse etatene skal arbeide innenfor, kan bidra til at arbeidet for å motvirke at unge blir uførepensjonister, blir skadelidende. I tillegg mangler man et helhetlig rapporteringssystem. I pakt med Stortingets vedtak av 14. desember 2001 utreder nå Regjeringen hvorvidt en felles etat med ikke minst et felles regelverk kan avhjelpe disse systemsvakhetene og muliggjøre at ressurser som i dag er spredd på ulike pengesekker og instanser, kan brukes på en bedre måte og gjøre at unge mennesker som vi vet kan og vil både jobbe og få seg en utdanning, gjør nettopp det fremfor å bli passive stønadsmottakere.

Til slutt til foregående taler, som mente at samfunnet var blitt for konkurranseorientert og for individorientert. Hovedproblemet i norsk skole i dag er at skolen i for liten grad er individorientert. Det gjør at konkurransen blir fiktiv ved at elever med ressurssterke foreldre overlever, og de uten ressurssterke foreldre henger etter.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det Kystpartiet og Steinar Bastesen tek opp i denne saka, er svært viktig. Det er for mange unge – og talet er dessutan aukande – som droppar ut av vidaregåande skule, og som heller ikkje får eller tek imot alternative opplegg i arbeidslivet. For ofte endar dei som unge uføretrygda. Dette er uheldig for samfunnet, det er dyrt for staten og dessutan ein katastrofe for dei unge som ikkje får realisert sine draumar og ynske.

Eg er glad for at eit samla storting understrekar at det må vera ei prioritert oppgåve å få ned talet på unge uføretrygda. Men sjølv om Kristeleg Folkeparti og regjeringspartia ser at skulen ikkje i tilstrekkeleg grad tek omsyn til individuelle behov i opplæringa, tør vi påstå at auken i psykiatriske diagnosar som medisinsk årsak til uførepensjonering nok i større grad skuldast stoff- og rusmiddelmisbruk enn manglar ved Reform 94. Partydop – ecstasy o.l. – får konsekvensar som er urovekkjande og må følgjast nøye. Lite kan faktisk vera viktigare enn å førebyggja stoffmisbruk blant unge.

Likevel er det eit faktum at moglegheitene for avvik frå hovudmodellen i vidaregåande opplæring er avgrensa i praksis. Stortinget har føresett ein større fleksibilitet enn det som vert tilbydd, og det går ut over skuletrøytt eller teoritrøytt ungdom når dei ikkje vert følgde opp. I 1998–99 bad Stortinget om at ein måtte finna fram til meir fleksible løysingar for unge som avskyr teori, men som kan trivast med ei praktisk opplæring.

Vi må akseptera at nokre elevar opplever den ordinære skulen som eit mareritt, og sjølv om dei ikkje har behov for eit spesialpedagogisk opplegg, må det finnast alternative løp for slike. Ofte vil nok behovet for ei teoretisk opplæring koma i etterkant av praktisk tilnærming. Då må moglegheita for ei slik opplæring finnast, sjølv om ein skulle ha passert 20 år. Det må ikkje vera slik at feilval i dei turbulente tenåra skal vera uoppretteleg seinare i livet. Elles var det mange i mi klasse i folkeskulen som avslutta si utdanning utan meir teoretisk påbygging, og dei har alle klart seg utmerkt, så det går an – det gjekk iallfall an.

Alle er samde om at barnetrygda ikkje er eigna som verkemiddel for å få skuletrøytt ungdom inn i arbeid eller i alternative løp, sjølv om det er litt rotete framstilt i to forskjellige merknader i innstillinga. Lønstilskot skal sjølvsagt brukast for at unge – no frå 16 år – som kan ha nytte av arbeidsopplæring i bedrift, skal få slik moglegheit, og det står vi også saman om.

Kristeleg Folkeparti meiner at det ikkje er formelle hindringar for at ungdom skal få tilgang til arbeid eller eit meir fleksibelt utdanningstilbod. Men at skuleverket og det offentlege elles kan verta meir kreative, meir fleksible og kanskje meir gira på å leggja opp til individuelt tilpassa opplegg, er heilt sikkert. Det er også nødvendig, for det må vera absolutt siste utveg, etter at alle andre tiltak er prøvde, at ein går til det steget å uføretrygda eit ungt menneske. Vi har for lite arbeidskraft i dette landet. Vi treng alle unge for å byggja landet. Alle må merka at det er bruk for deira innsats, også dei som ikkje satsar på høgskuleutdanning eller ei teoretisk tilnærming i livet. Det er trass i alt mykje praktisk arbeid som skal utførast i Noreg også i framtida, arbeid der matematikk eller fysikkunnskapar kanskje ikkje er det mest sentrale.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen):Senterpartiet meiner langt meir kan gjerast for å sikra fleire unge ei betre plattform enn i dag. Det er urovekkjande at det kjem så altfor mange meldingar om vantrivsel i skulen, om elevar som ikkje finn seg til rette, om lærarar som søkjer seg vekk, om fortvila foreldre som ber om råd og hjelp. Det er i høgste grad urovekkjande for alle enkeltmenneske dette gjeld, men òg i forhold til alle dei ringverknadene som dette har på lengre sikt.

Dokument nr. 8:3 har som utgangspunkt det uforholdsmessig høge talet på unge uføretrygda og tiltak som kan hindra det. Her trengst langt sterkare samarbeid på tvers – mellom ungdom, foreldre, næringsliv og offentlege etatar – for å snu denne tendensen. Søkjelyset må setjast på det som er vellukka: Kommunar som satsar på ungdommane sine gjennom prioritering av skule, kulturliv, ungdom som sjølve tek initiativ gjennom elevbedrifter, inkluderande fritidsmiljø, vidaregåande skular og bedrifter som gjennom ulike tiltak har inkludert fleire. Ein kommuneøkonomi som gir moglegheit til å styrkja rådgivingstenesta, som igjen medverkar til eit betre grunnlag for eit val som skal gjerast i forhold til vidaregåande skule og arbeid, er viktig. Opptrappingsplanen for psykiatri med sine 800 stillingar i skulehelsetenesta må følgjast opp. Ein fylkeskommuneøkonomi som gir høve til å prioritera oppfølgingsteneste, rådgivingsteneste, barnevern og førebyggjande tiltak mot rusmiddelmisbruk må ikkje opplevast som rein utopi, slik tilfellet er i dag i nokre fylke.

Lat meg òg nemna Psykiatrisk ungdomsteam, med den unike posisjon som dei har i fleire fylke, og den uro som eg kjenner i forhold til at dei skal bli usynleggjorde inn i helseforetaka.

Lønstilskot er nemnt spesielt. Lat oss òg medverka til å lyfta fram dei næringslivsleiarane som faktisk ser sitt sosiale ansvar, og som nyttar seg av denne ordninga, og dermed medverkar til at fleire ungdommar får ei betre plattform.

Så har komiteen spesielt peikt på alternative løp til hovudmodellen i Reform 94. Ja, det er tankevekkjande at utdanningskomiteen i sin gjennomgang av Reform 94 – altså evalueringa av Reform 94 – understreka både at mange opplevde at det var for mykje teori, at moglegheitene til alternative løp var for lite utnytta, at det var manglande fleksibilitet, og at tilrettelagd tilpassa opplæring måtte understrekast spesielt.

Lat meg òg lyfta fram ungdom med funksjonshemmingar. Det er ei ueinsarta gruppe. Det er ei gruppe som ein må gi større merksemd enn i dag. NOU-en «Fra bruker til borger» har gode forslag som må følgjast opp, og når det gjeld dei instansane som vi har i dag, med Aetat og trygdeetat, og det samspelet som skulle vera med vidaregåande opplæring og med den enkelte, trengst det utan tvil ei styrking. Det er tankevekkjande å oppleva at det faktisk er ungdom – eg har sjølv møtt dei – som går og ber om arbeid og gjerne vil ha det, og som blir tilrådd uføretrygd framfor å få høve til å prøva seg i eit arbeid. Så finst det då glitrande eksempel på funksjonshemma som sjølve er eit mønster for andre, som har medverka til etablering av eigne bedrifter, og som har lært opp andre funksjonshemma til eit meiningsfylt og svært samfunnsnyttig arbeid. Sjølv hadde eg i si tid gleda av å vitja ei slik eining innanfor Telenor Bedrift som faktisk konkret har medverka til at fleire har fått arbeid.

Lat meg til slutt seia at statsråden no bør gjennomgå dei innlegga som her er komne. Ho vil då finna ut at her ikkje berre er eit vell av gode ord, men faktisk eit ekte engasjement på tvers av ulike parti. Her er endåtil konkrete forslag til å snu ein negativ trend og medverka til å gi fleire unge høve til å delta i eit inkluderande arbeidsliv.

Per Sandberg (FrP): Så langt ut i debatten er det ikke så mye å tilføye til det som de tidligere talerne har sagt. Det er bare å slutte seg til det som allerede er sagt, og vise også til innstillingen i denne saken.

Det at så mange unge blir stemplet som uføre og litt udugelige – i deres øyne – i forhold til arbeidslivet, er selvfølgelig veldig uheldig. Og det at 35 000 unge mennesker har droppet skolen i løpet av så kort tid, som saksordføreren viste til, skulle kanskje ha fått alarmklokkene til å ringe tidligere for noen hver.

Vi kunne selvfølgelig også koordinert litt av arbeidet som foregår her på Stortinget. I forrige periode satt jeg i familiekomiteen, og vi fikk gang etter gang presentert tall, særlig i forhold til barn, men også yngre ungdom – for å ta det uttrykket i bruk – som var på vei ut av både skole og det familielivet som de egentlig skulle ha vært en del av. Siden 1995 har altså 85 000 barn i dette landet vært i kontakt med barnevernet på en eller annen måte. Dette burde selvfølgelig ha fått alarmklokkene til å ringe mye tidligere. Men det er, som andre har sagt her i dag, et sammensatt problem. Derfor er det også viktig at vi nå får en samkjørt innsats for å snu den trenden vi er inne i.

Det at mange unge nå ønsker å velge arbeid eller praksis foran skole, må vi ta på alvor. Og da må det selvsagt tilrettelegges på best mulig måte. Men når vi skal legge til rette for dette, er det viktig at ungdommen ikke føler at det på en måte blir en utplasseringsordning som ikke har noen reell verdi. Her er det viktig at ungdommen får reell deltakelse i arbeidslivet, og at de føler seg fullverdige i arbeidslivet og i forhold til den utplasseringen de måtte få. Ellers tror jeg nok vi vil dra med oss akkurat de samme problemene fra skolen og inn i det eventuelle arbeidslivet.

Hvis vi skal prøve å analysere hvorfor det har gått galt, må vi kanskje kikke litt på enhetsskolen. Vi må kikke litt på Reform 94, der hensynet til enkeltindividet på en måte har blitt utvasket. Vi må respektere at menneskene har ulike behov og ulike interesser – rett og slett individets egen identitet. Min påstand er at denne likhetstanken har lidd både under enhetsskolen og under Reform 94. Det er det offentlige som har gått foran og stilt større krav til ungdommen, som det ble referert til tidligere i debatten. Det er det offentlige som har gått foran gjennom skoleverket og sagt at alle sammen skal prestere likeens uavhengig av hvilket ståsted de hadde i utgangspunktet. Og hvis vi med de tiltakene som kommer framover, greier å ta det innover oss, er jeg helt sikker på at vi greier å snu den trenden, ikke minst av hensyn til respekten for de ungdommene som kommer etter. Derfor er også Fremskrittspartiet inne på tanken om at de tiltakene som eventuelt måtte komme i framtiden, kanskje også burde gjelde litt yngre ungdom enn dem vi snakker om her i dag.

Statsråd Erna Solberg: På bakgrunn av Dokument nr. 8-forslaget fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen har en enstemmig kommunalkomite bedt Regjeringen se på de formelle hindre i forhold til arbeidsmuligheter for ungdom og sluttet seg til hovedhensikten med dokumentforslaget, selv om man har sagt at man ikke er enig i alle de anvisninger til løsninger som er i selve forslaget.

Regjeringen er svært opptatt av å finne gode løsninger for ungdom som av ulike årsaker ikke er i stand til å følge ordinært utdanningsløp med overgang til arbeid. Det er en oppgave av høyeste prioritet å sikre ungdom et fotfeste på arbeidsmarkedet. Det er en svært krevende oppgave, men tvingende nødvendig, både av hensyn til den enkelte og av hensyn til samfunnet totalt sett.

Regjeringen mener at hovedtilbudet til ungdom mellom 16 og 19 år fortsatt skal være utdanning i regi av fylkeskommunen i tråd med opplæringsloven. Dette har det så langt vært bred politisk enighet om.

Ungdom som oppsøker Aetat, vil i første omgang få informasjon, veiledning og formidlingsbistand. Ungdomsgarantien skal sikre at ungdom under 20 år som står uten skoleplass eller jobb, får et tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Dette er primært tilbud om arbeidspraksis og helst kombinert med noe tid i skolen, såkalt kombinerte opplegg. Den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten koordinerer tiltak for ungdom som av ulike grunner faller ut av videregående skole. Samarbeidet mellom Aetat og oppfølgingstjenesten fungerer i all hovedsak veldig bra.

Når det gjelder behov for alternative utdanningsløp i fagopplæringen, har Regjeringen som mål å utarbeide mer fleksible opplæringsordninger for å inngå lærekontrakt rett etter grunnskolen. Regjeringen vil orientere Stortinget nærmere om dette om kort tid.

Aetat kan benytte ulike arbeidsmarkedstiltak overfor unge arbeidssøkere. Arbeidsmarkedstiltakene har ulikt innhold tilpasset ulike arbeidssøkeres behov. Tiltaket lønnstilskudd skal bidra til at utsatte grupper av arbeidssøkere ansettes på ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Dette oppnås ved å gi tidsbegrenset lønnstilskudd til arbeidsgivere som ansetter personer med sikte på varige arbeidsforhold.

I utformingen av arbeidsmarkedspolitikken er det lagt større vekt på viktigheten av lokalt skjønn og lokale frihetsgrader. Dette er en viktig og riktig utvikling, som er helt i tråd med Regjeringens program for modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Saksbehandler på Aetat lokalt foretar i samråd med den enkelte arbeidssøker en arbeidsmarkedsfaglig og individuell vurdering av hva som er nødvendig for at den enkelte skal komme i ordinært arbeid, herunder eventuelt deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Arbeidsministeren ønsker ikke å detaljinstruere Aetat lokalt i hvordan dette skal gjøres, da det er individuelle behov og lokalt skjønn som er sentrale elementer i en slik vurdering. Han ønsker derfor ikke å gå tilbake til en ordning hvor man fra sentralt hold fastsetter eksakte måltall for hvilke arbeidsmarkedstiltak og hvilket tiltaksomfang som skal nyttes overfor etatens ulike målgrupper.

Det er i dag om lag like mange registrerte helt ledige ungdommer under 20 år som for ett år siden. Jeg er helt enig med komiteen i at det er viktig at Aetat har tilstrekkelige ressurser og tiltaksplasser for å oppfylle ungdomsgarantien. I etatens tildelingsbrev for inneværende år er det satt som mål at ungdomsgarantien videreføres i 2002. Jeg forutsetter derfor at Aetat løpende vurderer tiltaksinnsatsen overfor denne målgruppen, slik at målet i tildelingsbrevet kan oppfylles.

Det er et bærende prinsipp i norsk økonomi at arbeidsgivere i all hovedsak dekker egne kostnader til arbeidskraft, herunder lønn. Selve lønnsnivået fastsettes i hovedsak etter forhandlinger. Slik bør det også være. Innføring av en generelt statlig lønnssubsidie overfor enkeltgrupper i arbeidslivet vil ha en rekke svært uheldige konsekvenser. Blant annet vil en slik ordning svekke muligheten for å oppebære stabil, høy sysselsetting på sikt. En slik utstrakt bruk av lønnstilskudd vil også være i strid med EØS-regelverkets konkurranseregler. Regjeringen legger derfor opp til å videreføre gjeldende prinsipper om bruk av denne type ordninger ved at de kun skal brukes tidsavgrenset og fastsatt etter individuelle vurderinger. Målsettingen med tilskuddet skal være å kompensere for manglende produktivitet hos den enkelte tiltaksdeltaker, ikke å bidra til å oppnå riktig lønnsnivå i jobb for ungdom.

Helt til slutt vil jeg forsikre at Regjeringen vil følge ledighetsutviklingen blant ungdom nøye og komme tilbake til Stortinget med et eventuelt behov for styrking av ressursinnsatsen overfor denne målgruppen.

Jeg har også lyst til å understreke at det ekte engasjementet som er utvist i salen i dette spørsmålet, skal jeg videreføre til arbeidsministeren. Dette er ikke bare et område for arbeidsministeren. Temaene som har vært berørt i debatten så langt, dreier seg både om mitt ansvarsområde som kommunalminister, om utdanningsministerens arbeidsområde og om sosialministerens arbeidsområde. Vi skal sammen jobbe for å fokusere på ungdom og sørge for at ikke noen skal bli uføretrygdet før man faktisk har forsøkt å få dem inn i arbeid, noe som er hovedhensikten i all den politikken vi driver med.

Karin Andersen (SV): Jeg har først behov for å få oppklart noe av det statsråden sa. I Aftenposten den 6. mars skriver utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet sjøl at det Regjeringen har tenkt å komme til Stortinget med raskt, er

«forslag til en ny lov om fagutdannelse – dvs. korte yrkesutdannelser som kommer på toppen av videregående opplæring, og som kan være et alternativ til den tradisjonelle og mer akademiske høyere utdannelsen.»

Det var noe annet enn det statsråden sa nå, og jeg vil ha klarhet i det.

Så til noe av det som har vært sagt om hvorfor ungdom dropper ut, og hvorfor noen blir syke. Jeg har lyst til å si at det å ikke ville begynne på videregående skole når man går ut av grunnskolen, nødvendigvis ikke behøver å være tegn på at noe er galt. Det må være mulig, og det er en av hovedhensiktene ved at man har innført rett til videregående opplæring også for voksne.

Jeg tror at det at presset kan bli stort på noen av dem som har det vanskelig, er denne følelsen av at man absolutt må, og man må det nå, hvis ikke går det galt, og dessuten at man har trøbbel med å komme inn på noe av det man ønsker seg, og blir tvunget til å gå på noe man ikke vil. Det tror jeg fører aldeles galt av sted, og der er jeg enig i det statsråd Clemet har skrevet. Jeg tror den retten som ble gitt med Reform 94, var knall viktig og veldig bra, men plikten til å begynne akkurat nå og gjøre det akkurat nå, tror jeg er feil.

Jeg har også lyst til å si at det innlegget som representanten André Dahl hadde, var prisverdig. Han viser der en innsikt i hvordan Aetat er nødt til å fungere, individrettet, med å ha kompetanse, med å ha stabil arbeidskraft, med å kunne målrette tiltakene sine til den enkelte, enten det er ungdom, funksjonshemmede eller innvandrere. Jeg håper at denne representanten tar en samtale med arbeids- og administrasjonsministeren, som har ansvar for dette, og bidrar til å sørge for at etaten kan få virkemidler til å fungere slik. Det er det eneste som kan få oss til å lykkes i kampen mot utstøting av ungdom, men også i kampen mot fattigdom, fordi vi vet at arbeid er så utrolig viktig for dem som detter utenfor arbeidslivet.

Så opplever jeg også at den fleksibiliteten som ligger i Reform 94, og ikke minst den fleksibiliteten som Stortinget flere ganger har påpekt at man ønsker utnyttet bedre, ikke er utnyttet. Derfor tror jeg Stortinget må ta noen nye runder på det.

Til slutt dette med de eventuelle formelle hindringene som måtte ligge til grunn for at ungdom ikke kommer inn: Vi ber Regjeringen om å se på det, om det kan være noen problemer der. Poenget med at komiteen har pekt på bruk av lønnstilskudd, er at det er et tilskudd som Regjeringen sjøl i brev til komiteen sier er aktuelt i forhold til denne gruppa, og at det sjølsagt ikke skal være et generelt lønnstilskudd til alle som kommer inn under denne ordningen, men skal brukes aktivt for å nå den målgruppa vi nå snakker om.

Statsråd Erna Solberg: La meg bare svare på det som Karin Andersen tok opp i sitt innlegg innledningsvis, nemlig spørsmålet om en konkretisering av det jeg sa i innlegget knyttet til mer fleksible opplæringsordninger når det gjaldt å inngå lærekontrakt. Utdanningsminister Kristin Clemet vil komme med en orientering til Stortinget om dette. Vi er fra Regjeringens side absolutt på linje med det som ligger i SVs forslag på dette området. Man ser på praktiske måter. Kristin Clemet vil komme tilbake igjen til Stortinget med det om ganske kort tid. I tillegg er det riktig at man også kommer med forslag og arbeid knyttet til ny lov om fagutdannelse, men der pågår flere ting på dette området og med ulik innvirkning.

Så til spørsmålet knyttet til Aetat. Vi jobber videre med forholdene internt i Aetat, spesielt knyttet til attføringssituasjonen nå. Vi har bl.a. også signalisert at det vil bli høyere bevilgninger til Aetat fremover, og at Aetat kan regne med dette, for det har vært problemer i den omstillingen som foregår i forbindelse med attføringspengene og omlegging i attføringsopplegget. Nå er det jo slik at et hovedmål for Regjeringen med Aetat er å få betraktelig større fokus på de svake gruppene i forhold til hva man tidligere har sett i noen år, hvor man har vært veldig formidlingsorientert. Skal man ha de svake gruppene i fokus og fokusere mer på kvalifiseringssiden i Aetat, betyr det at man må være individrettet, at man må gå inn på de enkelte personer og se hvilket behov de har. Det dreier seg om ungdom, men det dreier seg ikke minst om fremmedspråklige – det dreier seg om hele settet av dem som har vanskelig for å komme inn i arbeidsmarkedet. Det er helt i tråd med Regjeringens politikk.

Når det gjelder spørsmålet om lønnstilskudd, er jeg glad for at vi er enige om at lønnstilskudd skal brukes på den måten som også ble skissert i mitt innlegg. Vi må ikke komme i en slik situasjon at for å ansette personer som har det vanskelig – som på en måte anses som ikke å være 100 pst. like produktive – skal en arbeidsgiver ha betalt. Lønnstilskudd skal være en «myking» inn i arbeidsmarkedet for enkelte grupper, men det må ikke være slik at man skal forvente å få betalt fra det offentlige hvis det ikke er en voksen, normal person med høy produktivitet som ansettes. Ikke alt kan kompenseres av det offentlige – det er farlig etter min mening. Ut fra de erfaringene vi hadde med en høy andel på arbeidsmarkedstiltak, vet vi at den typen tiltak på et tidspunkt presser ut ordinære jobber som skulle vært gjort. Det var et av problemene vi hadde med den store massen på tiltak på begynnelsen av 1990-tallet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.