Arne Lyngstad (KrF): Skoledebatten går i bølger. I dag er det – og det med rette – stort fokus i forhold til skolens oppgave med hensyn til kunnskapsformidling. Flere undersøkelser viser at barn i norsk skole skårer gjennomsnittlig i viktige skolefag og ferdigheter. Dette er en stor utfordring. Men nå trenger debatten et utfyllende perspektiv. Skolen er ikke bare en kunnskapsinstitusjon, den skal også gi barna en oppdragelse til «gagns menneske».

Oppdragelse, opplæring og utdanning er det viktigste virkemiddelet for danningen av den oppvoksende generasjon. Skolens oppdrageransvar innebærer at den enkelte elevs personlige og sosiale utvikling og danning står i sentrum gjennom tilegnelse av kunnskaper, normer og verdier innenfor et fellesskap preget av sosialt ansvar og medmenneskelighet. Den personlige og sosiale utvikling og danning kan bare skje i møte med sosiale, åndelige og kulturelle verdier, helst slik disse verdiene blir konkretisert i samlivet med mennesker som står barnet nært. Familien og skolen er slike viktige verdiformidlende institusjoner. I sin sluttrapport peker Verdikommisjonen på at «skolens betydning som møtested for etisk bevisstgjøring og verdiformidling kan knapt overvurderes».

I vår samtid finner vi et tydelig behov for å fokusere på skolens verdi- og dannelsesrolle. Menneskets nytteverdi ser vi ofte godt dokumentert f.eks. gjennom arbeidsinnsats, bidrag til merverdi i økonomisk forstand så vel som bidrag til medisinsk forskning. Men mennesket har en egenverdi i seg selv – et absolutt menneskeverd. Dermed må fokus også settes på menneskets integritet og utvikling, men også dets ansvar for fellesskapet. Anerkjennelsen av menneskeverdet betyr at verdi- og dannelsesoppgaven er det viktigste i skolens oppgave. Men skal vi lykkes i dette arbeidet, trenger barna kunnskap om livet og samfunnet. Læringsarbeidet må bygge på et helhetlig læringssyn som integrerer oppdragelse, kunnskap og mestring. Behovet for verdi- og dannelsesarbeidet kommer også tydelig fram i skolens arbeid med å gi innhold til begrepet livskvalitet. Da settes fokus på de immaterielle verdier – det å oppleve, det å mestre, det å vite.

Et annet område som også viser behovet, er arbeidet med å forme sin egen identitet. Vår globale tidsalder og det flerkulturelle samfunn sprenger fram nye rom for identitetsbygging, ja også fordommer vi ikke ante vi hadde, avsløres. Shabana Rehman har i Dagbladet 2. mars i år omtalt den flerkulturelle debatten og sammenlignet den med lille Bambi på isen – Bambi, nyfødt, klønete, usikker og modig der den løper ut på isen, faller og reiser seg, faller og reiser seg. Rehman bruker dette som et bilde på identitetens kaos, forvirringens paradis. Men, fortsetter hun:

«Nyskapingenes tid er foran deg … Og i denne herlige suppa skal du ta stilling til hvem du er og hvordan du ... nå skal spille en helt ny rolle.»

I dette samfunnet skal skolen være med og oppdra barn.

Den siste uken har vi fått nytt fokus på mobbing i skolen. Vi vet at mobbing og vold skaper angst og kan ødelegge for en god oppvekst og et godt læringsmiljø i skolen. Arbeidet mot mobbing dreier seg mye om å formidle respekt og ha tydelige grenser for akseptabel atferd som etterleves av alle i skolesamfunnet. Men nå klager flere elever på at også lærerne driver med mobbing. Det forteller meg at vi trenger økt fokus på yrkesetikk og hvordan lærerne kommuniserer. Arbeidet mot mobbing er en viktig del av verdi- og dannelsesarbeidet i skolen.

Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon. Skolens mandat utledes av at alle barn har rett til opplæring, og det er foreldrenes ansvar å gi slik opplæring. Skolen skal hjelpe foreldrene. Dermed blir samarbeidet hjem-skole en svært viktig oppgave. Det er viktig at foreldre og skole gjensidig støtter hverandre i opplæring og oppdragelse. Dialog om innholdet i oppdragelsen må stå sentralt. Dialogen må handle om grensesetting og tydelighet, men også utvise nødvendig respekt for ulikheter. Dialogens formål er å skape et trygt oppvekstmiljø for barnet og gi tilhørighet til familie og nærmiljø, slik at de kan forme sin egen identitet og bli i stand til å møte livets utfordringer. I samspillet hjem–skole må påvirkningen gå begge veier. Foreldrene må få delta i og prege opplæringen i skolen, samtidig som skolen kan være med og bevisstgjøre foreldrene om deres ansvar og hjelpe dem i oppdragerrollen.

Lærerne er kanskje den viktigste enkeltfaktor for en god skole. De har mange forventninger knyttet til seg, og kanskje for mange oppgaver. Likevel, lærerne skal være gode oppdragere som kan lære de unge forskjell på rett og galt. Verdikommisjonen er tydelig på at lærerne er et forbilde, enten de liker det eller ikke. I sluttrapporten heter det:

«Elevene ønsker seg lærere som er engasjerte og som bryr seg om dem. Derfor må lærerne våge å stå frem tydelig, levende og bevisste i forhold til den kunnskap, de ferdigheter og de verdier som skal formidles.»

I tillegg understreker Verdikommisjonen rektors rolle som pedagogisk leder og veileder, og rektors ansvar for å utvikle en god skolekultur. Skal lærerne lykkes i sin oppgave, må lærerutdanningen sette fokus på etikk, kultur og verdier. Praksissjokket mange lærerstudenter møter i skolehverdagen, har bl.a. sin bakgrunn i manglende fokus på elevenes sosiale og kulturelle bakgrunn og hjem–skole-samarbeidet. I denne sammenheng mener Kristelig Folkeparti at alle lærerstudenter må ha innsikt i de verdier og kulturer som preger skolesamfunnet og elevenes hverdag. Her har vi klare forventninger til stortingsmeldingen om lærerutdanning som statsråden har varslet.

Elevenes deltakelse i læringsarbeidet er svært viktig for et godt læringsutbytte. Gjennom å være aktiv og ta ansvar for egen læring øves også elevene opp til problemløsning og samarbeid. Slik øves respekt for medarbeidere og evnen til konfliktløsning og -forebygging. Elevene må få delta aktivt i skolesamfunnet. Elevdemokrati gir en innføring i demokratisk arbeid som er svært nyttig senere i livet. Det er også svært positivt at elever i norsk skole skårer høyt i undersøkelser om internasjonal solidaritet. Denne delen av skolens verdi- og dannelsesarbeid kan ikke verdsettes høyt nok.

Skal skolen lykkes i sin oppgave med verdiformidling og dannelse, trengs det et lokalt engasjement og en lokal dialog. Det er på den enkelte skole det avgjøres. Alle deltakerne i skolesamfunnet – lærere, elever, foreldre og andre samarbeidspartnere i nærmiljøet – må delta i dialogen. Dette arbeidet må organiseres, og den enkelte skole må utforme sin strategi. Det foregår mye positivt arbeid, og det er mange ressurspersoner og organisasjoner som kan trekkes med i et samarbeid. Arbeidet med å etterleve verdiene foregår i undervisningen, i skolegården og i skolefritidsordningen. Jeg har med forundring registrert reaksjonene på Regjeringens støtte til verdiprosjektet til Kristent Pedagogisk Forbund. Verdiene i dette prosjektet er jo de samme som skolen bygger på. Vi bør hilse slike initiativ velkommen, enten de kommer fra forskningsmiljø, organisasjonen MOT, Lions eller andre. Debatt er bra, men la meg også minne om at Verdikommisjonens skoleinitiativ i 1999 ble møtt med kritikk i «Skolefokus», bl.a. fra nestlederen i Lærerforbundet. Det er noe rituelt og forutsigbart over reaksjonene. Men vi trenger tilbakemelding og vurdering av skolens verdiarbeid, både for å bevisstgjøre om arbeidet, og for å sikre kvaliteten på det.

Jeg har med interesse lagt merke til at Nyborg-utvalget, som vurderte barns oppvekstmiljø og kommersialiseringen i samfunnet, i en offentlig utredning tar til orde for en organisert verdidebatt i skolen der alle i skolemiljøet deltar. De henviste til Danmark og deres opplegg, men at dette måtte gjøres relevant for norske samfunnsforhold. I denne sammenheng mente utvalget at temaer rundt kommersialisering og kjøpepress burde komme inn. Kristelig Folkeparti er enig med utvalget i at det er behov for å sette materielle verdier opp mot ikke-materielle verdier som er viktige for barn og voksne til alle tider.

Kristelig Folkeparti vil sette fokus på kvalitet i skolen. Da er det viktig å huske at karakterer alene ikke forteller om kvaliteten i skolen. En skole kan ha mange elever med gode karakterer og likevel ha mye mobbing. Skolen må derfor ha verdi- og dannelsesarbeid som en egen indikator på kvalitet i skolen. Derfor trenger vi en skolebasert vurdering som også tydeliggjør og legger vekt på verdidimensjonene i skolearbeidet.

Våre naboland Danmark og Sverige har satt i gang ulike prosjekt med organisert verdidialog på den enkelte skole. Det er en stor internasjonal debatt om skolens verdi- og dannelsesarbeid. Men det er viktig at verdidialogen ikke er et forsøk på å pålegge noen et verdisyn. Det er heller å oppmuntre til selvstendig tenkning, og det er elevene og lærerne som skal prege diskusjonen. Likevel skal alle være trygge på skolens ståsted som institusjon, slik det er nedfelt i formål og læreplan.

En rekke utviklingstrekk i vårt samfunn tilsier et fornyet engasjement og konkrete initiativ med fokus på verdi- og dannelsesdimensjonen i møtet mellom barn, ungdom og voksne. Sem-erklæringen signaliserer styrking av verdiformidling og verdibevissthet i skolen. Hvordan ønsker statsråden å følge opp den enkelte skole i arbeidet med å styrke bevisstheten omkring verdier og holdninger i skolens hverdag?

Statsråd Kristin Clemet: Vårt samfunn bygger på en del grunnleggende felles verdier som likeverd og likestilling, åndsfrihet, toleranse og respekt for hverandre på tvers av forskjeller, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar. Verdiene får nye uttrykksformer i takt med samfunnsendringene. De raske endringene gjør det særlig viktig å ha et kontinuerlig søkelys på verdiformidling.

Jeg vil understreke at hjemmene har den viktigste oppgaven som verdiformidler. Skolen skal først og fremst være en viktig medhjelper i hjemmets oppdragelse av barna. En forutsetning for skolens arbeid med verdier er derfor et godt hjem–skole-samarbeid. Fordi elevene tilbringer en betydelig del av oppveksten i skolen, er skolen et sentralt sted både for verdiformidling og ikke minst et sted der man kan omsette verdiene til virkelighet.

Arbeid med verdier er og skal være en viktig del av skolens totale virksomhet. Verdiene som skolen bygger på, er forankret i skolens formålsparagraf i opplæringsloven og i generell del av læreplanverket for grunnskolen og videregående opplæring. Verdiene skal gjennomsyre alle skolens fag og aktiviteter. Menneskerettighetene er en del av skolens verdigrunnlag. Elevene bør gjennom kjennskap til menneskerettighetene utvikle et engasjement for andre menneskers rettigheter. Flertallet av fagene har også eksplisitte emner om ulike verdispørsmål. I grunnskolen har KRL-faget særlig vektlagt verdier som åndsfrihet, toleranse og respekt for hverandre. På grunnlag av Stortingets behandling av St.meld. nr. 32 for 2000-2001 Evaluering av faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, behandlet 31. mai 2001, utarbeider departementet ny læreplan for KRL for å styrke fagets rolle i å gi elevene et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag.

Skal verdiene som opplæringen formidler, bli til virkelighet i skolen, må skolens læringsmiljø legge til rette for det. Som et ledd i å sikre et trygt og godt læringsmiljø vil jeg legge frem forslag om bestemmelser som skal sikre elevenes arbeidsmiljø, både det fysiske og det psykososiale.

Gjennom særlige satsinger vil departementet sørge for at skolene holder en høy profil i det konkrete arbeidet med verdier. Dette arbeidet må være preget av helhet, langsiktighet og sammenheng, der det legges vekt på samarbeid og samordning mellom tiltak og programmer, og mellom nasjonale, regionale og lokale parter. Tiltak må ha forskningsbasert kunnskap og erfaringer som grunnlag.

Det er nødvendig at verditenkningen gjennomsyrer hele skolens liv og virke. Dette gir skoleledelsen ved den enkelte skole og skoleeier ansvar for å følge opp kvalitetsutviklingen også når det gjelder læringsmiljø ved den enkelte skole. All erfaring tilsier at god skoleledelse er en forutsetning for å skape en skole der alle fokuserer på et godt læringsmiljø.

Alle i skolen må kjenne skolens verdier og regler og arbeide med å etterleve dem. Skolens ledelse og lærere må fremstå som tydelige voksne med vilje til å følge opp reglene og jevnlig ta dem opp til drøfting med elevene. I praksis vil dette si at hele skolesamfunnet må ha en felles strategi for å skape det gode læringsmiljøet der verken mobbing, vold, rasisme eller annen problematferd blir godtatt. Derfor har Læringssenteret fått i oppdrag å utarbeide en helhetlig strategi for arbeidet med lærings- og oppvekstmiljøet. De utarbeider også en veiledning om arbeidet med sosial kompetanse for å bistå skoleeierne og skolene.

Regjeringen har også tatt initiativ til å sette i gang prosjektet «Verdier i skolehverdagen» for å styrke verdiformidling og verdibevissthet i skolen og i lærebedrifter. Læringssenteret har fått i oppdrag å utvikle prosjektet, som vil bli satt i gang til høsten. Kristent Pedagogisk Forbund har fått støtte til et verdiprosjekt som vil være en mindre del av den store helheten. Dette prosjektet vil kunne bli et viktig supplement til det helhetlige arbeidet, bl.a. fordi prosjektet har en lokal profil der også barnehagene er trukket med. Kristent Pedagogisk Forbund skal samarbeide med Læringssenteret for å sikre nødvendig koordinering.

I den nye lærerutdanningsmeldingen som med det første legges frem, vil det inngå en egen obligatorisk enhet om verdi- og kulturformidling for allmennlærere. Her er bl.a. yrkesetikk og innsikt i skolens formål komponenter, hvilket også vil knytte bånd til KRL-faget. I tillegg foreslås det et eget obligatorisk emne om profesjonskunnskap, der klasseledelse og hjem–skole-samarbeid inngår. En styrket etter- og videreutdanning i skoleledelse blir også foreslått i meldingen. Dette er et viktig bidrag for å skape et godt læringsmiljø ved den enkelte skole.

Nordisk Ministerråd under norsk formannskap har vektlagt arbeidet med verdier. Det er nedsatt en felles nordisk arbeidsgruppe som arbeider med demokrati og verdier, og det skal i år arrangeres nasjonale konferanser for å stimulere til økt innsats i de nordiske landene på området. De nasjonale konferansene skal munne ut i en felles nordisk konferanse om verdier i Helsingfors i oktober 2002.

Arbeidet med verdier må først og fremst foregå på den enkelte skole i samarbeid med hjemmene og elevene. Fra sentralt hold kan vi legge til rette for at skolene får handlingsrom, støtte og impulser til å videreutvikle arbeidet med verdier.

Arbeidet mot problematferd som mobbing, vold og rasisme er et prioritert område for Regjeringen. Skolen må ha nulltoleranse for slik atferd. Fravær av truende atferd er en forutsetning for å kunne skape et trygt og godt læringsmiljø. Det holdningsskapende arbeidet mot mobbing, vold og rasisme krever kontinuerlig og langsiktig innsats i nært samarbeid med foreldre og andre sektorer. Mange skoler kan allerede vise til gode resultater. Erfaringene fra disse skolene bør spres til andre, og det vil departementet bidra aktivt til. Eksempler på slike program er det såkalte «Olweus-programmet», «Det er mitt valg» fra Lions Quest, KREPS og «Steg for steg».

Elevene selv må også engasjere seg. Elevinspektørene er en internettjeneste fra Læringssenteret der elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring kan gi sin vurdering av skolen i forhold til fag og trivsel. Slik kan elevene gi rapporter om klassemiljøet og bidra til at skolene kan forebygge og iverksette tiltak mot f.eks. mobbing.

Jeg vil også nevne noen av de mange sentrale og regionale tiltakene som utgjør deler av den helhetlige verdiformidlingen i skolen. Departementet kan vise til flere gode erfaringer med skolemekling. Gjennom skolemekling får barn og ungdom en fundamental forståelse for konflikter og måter å håndtere uoverensstemmelser på. Arbeidet mot rasisme og diskriminering er også viktig. Av aktuelle tiltak kan det nevnes at det skal utvikles nye læremidler til bruk i skolens holdningsskapende arbeid, med fokusering på rasisme og diskriminering. Alle landets grunnskoler er utfordret til å utarbeide kjøreregler for et kulturelt mangfoldig Norge preget av toleranse, fritt for rasisme og diskriminering. Fem skoler vil før sommeren motta en pris på 10 000 kr hver for dette arbeidet.

Læringssenteret har på oppdrag fra Sosialdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet utarbeidet en ressursbok for lærere om samliv og seksualitet. Boken gir hjelp til å ta opp emner som forelskelse og kjærlighet, sexpress, misbruk mv. Opplæring om og forebygging av sigarettrøyking og bruk og misbruk av alkohol, narkotika og dopingmidler inngår i det generelle forebyggende arbeidet rettet mot alle elever i grunnskolen og videregående opplæring.

Læringssenteret har et ansvar for å følge opp dette arbeidet og gi jevnlige rapporteringer om skoleeiers innsats. Jeg legger også vekt på å vise frem de gode eksemplene og spre erfaringene fra disse.

La meg også nevne et punkt som interpellanten var inne på, nemlig at skolens arbeid med verdier også bør inngå som en egen indikator når det gjelder kvalitetsvurdering. Jeg har bedt Kvalitetsutvalget avgi en delinnstilling når det gjelder et kvalitetsvurderingssystem. Men jeg har merket meg at i det systemet de for tiden utvikler i Oslo, under ledelse av den samme person som leder Kvalitetsutvalget, inngår verdigrunnlag som en viktig indikator på det de skal vurdere. I tillegg til læringsutbytte, læringsmiljø osv., skal de også evaluere og vurdere kvaliteten på sitt eget verdigrunnlag.

La meg helt til slutt si meg helt enig med interpellanten. Dette arbeidet er ikke først og fremst viktig fordi man skal dytte noen spesielle verdier på andre, men fordi vi er nødt til å øve opp hverandres evne til refleksjon i et samfunn hvor stadig flere valg må fattes av den enkelte, og hvor stadig flere valg er nokså komplekse og innebærer at vi må ta stilling til vanskelige etiske spørsmål.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg er glad for det grunnleggende perspektiv i statsrådens svar, nemlig at verdi- og dannelsesdimensjonen skal gjennomsyre hele skolens virksomhet og liv. Det er et perspektiv som er viktig å dra med seg i det tverrfaglige samarbeidet, men også i skoleledelse og i utdanning av lærere.

Jeg er også veldig glad for statsrådens understreking av hjem–skole-samarbeidet. Nettopp forståelsen av at ansvaret for opplæringen og oppdragelsen ligger hos foreldrene, gjør at skolen blir en samarbeidspartner for foreldrene. Det betyr også at dialogen i hjem–skole-samarbeidet blir så sentral, og at dette må være en gjensidig påvirkningsprosess – gjensidig i den forstand at foreldrene kan påvirke skolens innhold, men også i den forstand at skolen kan bidra med råd og tips i oppdragelsen av barn. Foreldreveiledning er noe vi snakker om i barnehagesektoren, men det kan også brukes i grunnskolen.

Jeg tror også det er viktig det statsråden understreker, å spre de gode eksemplene. Det skjer mye bra i norsk skole på dette området, og jeg tror det er viktig å legge opp til et system hvor dette blir spredt, blir fokusert og kommer også andre skoler til del, som inspirasjon til nærmest å lære av hverandres feil. Så det er en vilje til konkret oppfølging. Jeg ser med forventning fram til at verdi- og dannelsesdimensjonen blir en enda mer sentral del i den skolepolitiske debatt.

Jeg har to utfordringer til statsråden: Den ene utfordringen er knyttet til lærerutdanningen. Selv om statsråden har varslet at det kommer en lærerutdanningsmelding, la jeg med interesse merke til at statsråden sa at det ville bli en obligatorisk enhet, et obligatorisk emne om verdier og kultur for lærerstudentene. Jeg oppfattet også at statsråden sa at det ville bli et eget emne om profesjonskunnskap. Jeg har lyst til å be statsråden kommentere hvorvidt hjem–skole-samarbeidet er en sentral del av innholdet i denne biten.

Så noterer jeg med tilfredshet statsrådens svar om dette med egne indikatorer for kvalitetsvurdering som er knyttet til verdier og dannelsesarbeid. Det tror jeg er nødvendig. Jeg tror det er viktig at vi løfter fram at uten disse kvalitetsindikatorene, kan vi ikke si om en skole har en god kvalitet eller ikke. Det blir for ensidig bare å se på karakterresultatene.

Til slutt: Jeg ser fram til debatten og til å høre andre partiers perspektiver og holdninger til skolens oppgave.

Statsråd Kristin Clemet: Nå har vi ikke lagt frem denne meldingen om lærerutdanning ennå, men jeg kan bekrefte – siden meldingen har vært ganske offentlig omdiskutert allerede – at vi kommer til å foreslå to obligatoriske enheter, hvorav den ene blir kalt kultur- og verdiformidling, som jeg mener er en viktig enhet i forhold til skolens formål og det å knytte bånd til KRL-faget, som jeg var inne på, og en enhet som vi har kalt profesjonskunnskap, som bl.a. fokuserer på den viktige lederrollen lærerne har, også i et dannelsesperspektiv, som interpellanten er inne på. Hjem–skole-samarbeidet vil her være en meget sentral del.

Jeg er veldig enig i at hjem–skole-samarbeidet er viktig. Vi har erfaring for å si det. I dag i skolen kan man si at når vi snakker om verdier, kan det nesten for noen høres teoretisk ut, men hvis vi skal gjøre det helt praktisk, handler det om dannelse eller kanskje om omgangsformer, det å kunne ha omgangsformer som er til å leve med, både for en selv og for andre. Dessverre er det for mange eksempler i skolen i dag på at vi ikke har det. Det ødelegger ikke bare for læringsmiljøet, men selvfølgelig også for læringsutbyttet. Det som viser seg som den mest effektive metoden for å gjøre noe med dette og arbeide praktisk med verdier, er nettopp å trekke med seg ikke bare elever, lærere og skoleledere, men også foreldrene, og så å si inngå en sosial kontrakt om hvilke grunnleggende verdier og regler for atferd som gjelder her. Det handler om grunnleggende verdier, men det handler også om evne til empati og til refleksjon omkring atferd og omgangsformer. Det viser seg at der man greier å inngå slike sosiale kontrakter om skolesamfunnet, greier man også å gjøre noe med de problemene knyttet til problematferd, mobbing, vold og rasisme som vi dessverre daglig kan høre eksempler på. Man greier å gjøre noe med det og forebygge dette på lengre sikt. Det er veldig gledelig, for det viser at det nytter.

Igjen er jeg helt enig med interpellanten. Jeg stusser av og til over de sterke reaksjonene som kommer fra enkelte hold om at man skal drive med kvalitetsvurdering i skolen. Personlig synes jeg ikke kvaliteten på skolen bør være hemmelig, men jeg mener at det er en sjanse til å utvide perspektivet, utover det som er rykter så å si på gaten, og utover det som er et snevert blikk på karakterer. Det kan være viktig nok både rykter og karakterer, for den sakens skyld, men dette perspektivet må utvides. Vi må få frem et bedre faktagrunnlag, noe som er mer objektivt og bedre målt, og som omfatter mer. Læringsutbytte er viktig, men det er klart at det også er andre ting som det er viktig å sette søkelyset på. Med interesse har jeg merket meg at det skjer enkelte steder også i Norge.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det er et viktig tema som interpellanten her tar opp. En verdidiskusjon som omhandler våre barn og unge, innbefatter svært mange ulike problemstillinger. Vi vet at samfunnet vårt hele tiden er i endring, og det gjør sitt til at vi som foreldre og lærerne må fange opp og ta tak i de problemstillingene som til enhver tid er gjeldende.

Det å ha generelle diskusjoner om verdier mener jeg er relativt enkelt, og det innbefatter da også en veldig stor grad av enighet. Den krevende politiske øvelsen og uenigheten kommer når vi skal begynne å være konkrete om innholdet i verdibegrepet.

Vi vet at skolen vår de senere årene har fått stadig nye oppgaver og problemstillinger som vi som politikere og samfunn mener det er viktig at skolen tar et ansvar for.

Vi har i den senere tiden fått skremmende tall på omfanget av mobbing i den norske skolen. At svært mange elever mobber hverandre, er selvfølgelig uakseptabelt. Men når vi også ser at lærere mobber sine elever, ja da er vi vitne til en grov uforstand.

Jeg tror det første skritt er å begynne å ta mobbing på alvor – at vi som foreldre og lærere må ta et større ansvar i fellesskap. Planer er vel og bra, men jeg tror dette handler om nærhet og om fellesskap. Vi må ha tydelige voksne som er til stede hos våre barn gjennom hele skoledagen. Det vil i seg selv ha en preventiv virkning. Så må vi også få til, slik statsråden var inne på, en tettere dialog mellom foreldre og lærere når vanskelige situasjoner oppstår. Og så må vi som foreldre bli flinkere til å ta kontakt direkte med hverandre når ulike situasjoner oppstår.

Jeg har lagt merke til at statsråden har hatt et positivt engasjement rundt disse problemstillingene, og håper at hun vektlegger og viderefører det i sitt videre arbeid framover.

Så litt om det andre temaet som interpellanten tar opp, det mer generelle i skolens verdiformidling. Vi hørte at representanten var opptatt av anerkjennelse av menneskeverdet, og det kan vi være veldig enige i. Men vi kan ikke si det og i det neste øyeblikk diskriminere.

Er Kristelig Folkeparti og representanten Lyngstad villig til å sette menneskeverdet høyest – uten forbehold? Ja, vi hører at det blir hevdet at det er noe forutsigbart og rituelt over spørsmålene som har kommet om det verdiprosjektet som nå skal inn i den norske skolen. Nei, det er ikke noe rituelt over det, men det er en oppriktig bekymring og faktisk en uenighet om hva som er anerkjennelse av menneskeverdet, og hva den norske skolen skal fokusere på i en verdidebatt.

Vi vet at norsk ungdoms problemer og utfordringer er mange og sammensatte, og slett ikke ensartede. Mange sliter med forholdet til sin egen kropp og seksualitet. Derfor har jeg til slutt et veldig konkret spørsmål til statsråden. Kristelig Folkepartis holdninger kjenner vi når det gjelder dette temaet, men jeg har lyst til å spørre statsråden om hun mener at et verdiprosjekt i regi av Kristent Pedagogisk Forbund er akseptabelt, hvis det ikke legitimerer homofil atferd.

Jan Olav Olsen (H): Verdiarbeid er viktig, og en kontinuerlig verdidebatt er nødvendig.

Det er viktig å fokusere på det positive i en tid da mange synes at negative tendenser tar overhånd, og der verdidebatten lett vinkles ut fra negative trekk. En verdidebatt der utgangspunktet er vold, rasisme og mobbing, kan være selvforsterkende. Verdier er positivt, debatter må derfor ha en positiv innfallsvinkel, og jeg er glad for den vekt både interpellanten og statsråden legger på den positive verdiformidling.

Skolen er en viktig arena, men det kan ikke understrekes nok at det er i hjemmene det viktigste arbeidet foregår. Skolen er bare – og kan bare være – en viktig medspiller. Vi må ikke få et samfunn der ansvaret mer og mer tas fra hjemmet og overlates til skolen. Når det gjelder oppdragelse, der ikke minst verdiformidling er viktig, må hjemmene spille hovedrollen. Det forhindrer ikke at skolen har en viktig rolle som verdiformidler.

Jeg er glad for Regjeringens sterke understrekning av at verdiformidling og verdibevissthet skal styrkes. Dette kommer fram både gjennom Sem-erklæringen og ved støtten til verdiprosjektet til Kristent Pedagogisk Forbund. Jeg må for min del si meg glad for at dette prosjektet, etter søknad, får økonomisk støtte fra to departementer. Og jeg må få lov til å innrømme at jeg har vanskelig for å forstå den kritikk støtten til dette prosjektet har fått. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Læringssenteret. Det er vel gjennomarbeidet og gjennomtenkt, det åpner for og legger vekt på stor lokal frihet i gjennomføringen, og det er en del av en større helhet. Jeg gjentar: Kritikken er for meg vanskelig å forstå – for det kan vel ikke være noen vesentlig innvending at organisasjonen har ordet kristent i navnet sitt? Jeg deler altså ikke den bekymringen representanten Karita Bekkemellem Orheim gav uttrykk for i forrige innlegg.

Statsråden var i sitt svar inne på begrepet skolemekling. Dette ser jeg på som et viktig arbeid og et svært vellykket element i å øke verdibevisstheten hos elever. At elever selv læres opp til å forstå hvordan konflikter skapes, og hvordan konflikter kan løses, og til gjennom egen innsats virkelig å bidra til løsning, er en fin måte å formidle verdier og lære elevene å ta ansvar for verdibygging på. Det må skje et kontinuerlig arbeid i skolen og en kontinuerlig debatt i samfunnet for å styrke verdiformidling og verdibevissthet.

Jeg er glad for at Regjeringen også i praksis viser at arbeidet er viktig, og at skolen kan være sikker på å få den nødvendige støtte for å drive arbeidet ved den enkelte skole.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Arne Sortevik (FrP): Jeg vil gjenta det jeg har sagt fra talerstolen et par ganger, at for meg som far med to barn i grunnskolen er dette en svært viktig debatt. Det blir samtidig et beklagelig paradoks at litt av de verdiene som det offentlige viser frem til ungene i dagens skole, er en skole i forfall. Det er bygningsmasse i forfall, og det er toaletter som ikke kan brukes. Så enkelt og så banalt er det faktisk nå til dags, og da er det lite å trøste seg med at dette skal forbedres i de kommende åtte år. Det var mer et hjertesukk enn et hovedinnlegg.

Så et par poeng. Knyttet til den smule debatt som har vært om bevilgningen til Kristent Pedagogisk Forbund, skal jeg si, som en av dem som har vært en smule kritisk, at vi har stilt noen spørsmål om hvordan det har vært mulig å finne penger til én spesifikk søker så fort og så lett. Vi har bl.a. hørt i de svarene som er gitt både fra statsministeren og jeg tror også fra utdanningsministeren, at det er bevilget ikke mindre enn 14 mill. kr til ulike tiltak over ett år – og noen av dem har gått over en tid også. Det kunne faktisk være greit å få en oversikt til Stortinget over det som foregår av ulike holdningsprosjekter, og få vurdert hva som er bra, og hva som kanskje er mindre bra.

Det vi er opptatt av, er at man ikke finner opp hjulet på nytt. Vi vet bl.a. at norske Lions har vært inne en god del år i norsk skole – jeg kjenner til det selv også som forelder – med svært godt dokumentert resultat og med svært lite offentlige midler. Jeg tror faktisk ikke de har oppfattet at det har vært mulig å søke om offentlige midler, men de får vel ta tildelingen til Kristent Pedagogisk Forbund som en tilskyndelse til å søke.

Så til slutt: I diskusjonen om verdier og dannelse har det vært for lite sagt om mobbing. Det er det bedrøvelige ytterpunktet på skalaen fra gode verdier og en god dannelse til det bedrøvelige motsatte. Det som er kommet frem, til stor bekymring gjennom en del tid nå, er at dette har en foruroligende dimensjon innenfor norsk skole. Jeg savner kanskje aktivitet her på kort sikt for å forsøke å fjerne noe av dette uvesenet. Min oppfordring til statsråden er at man fra departementet oppfordrer skoleeierne til å bruke lovverket, og jeg kan ikke skjønne annet enn at med basis i både § 2-9 og § 3-7 i opplæringsloven, om at det skal utarbeides ordensreglementer for alle de kommunale skolene og de skolene som eies av fylkeskommunene, må man få puttet inn i ordensreglementene at man nå skal ha og praktisere nulltoleranse mot mobbing. Og det må også følges med et fremvist sett av sanksjonsmuligheter. Men vi må starte nå. Her er ingen tid å miste.

Lena Jensen (SV): Det er et viktig tema interpellanten tar opp. Det er tverrpolitisk enighet om å satse på verdier i skolen. Alle har gjennom både media og ulik informasjon blitt klar over den utstrakte mobbingen i skolen og behovet for å få en arbeidsmiljølov som gjelder både elever og studenter. Og med det omfanget av spiseforstyrrelser vi ser i skolen, mener jeg at det er på tide å få et forbud mot reklame.

Skolen har, som det ble sagt av interpellanten, som en av sine viktigste oppgaver å gi en trygg oppvekst, å være en møteplass for ulike kulturer, for aleneforeldre, for rik og for fattig, i det hele tatt å få folk til å respektere hverandre. Det er stilt spørsmål, bl.a. fra Karita Bekkemellem Orheim, angående de 4,5 mill. kr som Kristent Pedagogisk Forbund har fått tildelt. Jeg stiller meg undrende til at de har fått tildelt dette, når ministeren gang på gang har tatt til orde for en helhetlig satsing på verdier i skolen, og når Læringssenteret er i gang med et storstilt prosjekt hvor de samme verdiene og den samme verdisatsingen inngår. Hva er bidraget Kristent Pedagogisk Forbund kommer med?

Offentlig skole er viktig når det gjelder å satse på verdier og ha en møteplass hvor alle unger fra forskjellige klasser og kulturer har mulighet til å møtes. Jeg har lagt merke til den store helomvendingen som statsråden har gjort i skolepolitikken, fra å satse på den offentlige skolen til å satse på privatskoler – en betraktelig økt økonomisk satsing på privatskolene og et frislipp av disse – mens SV har vært opptatt av å fjerne all foreldrebetalingen i skolen. Ti tusen elever hadde som kjent i fjor ikke mulighet til å delta på leirskole, men måtte være hjemme fordi foreldrene deres ikke hadde råd til å la dem delta. Dette handler om verdier. Når ministeren er opptatt av å sette tak på skolepengene i den private skolen, sier det seg selv at det vil være en stor mulighet for at ikke alle elevene i Norge vil kunne gå på privatskole.

Elsa Skarbøvik (KrF): Skolen har til alle tider vært opptatt av verdier og holdninger, og det er ikke noe nytt. Men stadig nye oppgaver skal inn i norsk skole, og det skaper omstilling, slik at en hele tiden må bevisstgjøres på skolens egentlige rolle. Og det er ikke spesielt i Norge vi gjør det. Sist uke var jeg som medlem av Europarådets kulturkomite med og diskuterte den kulturelle identitet i Europa. Vi ble der enige om i en rapport at det er visse grunnleggende ting som er viktig når det gjelder verdiformidling og kulturell bevissthet, og at skolen her har et viktig ansvar. Jeg kunne da fortelle om vårt KRL-fag som eksempel på hvordan vi gjør det. Og dette er vi altså ikke alene om.

Pave Johannes Paul II har sagt at det kristne Europa må puste med begge sine lunger, både den vestlige og den østlige. Ateismen har spilt fallitt, og de sosiologer som proklamerte at menneskeheten er i ferd med å utvikle seg mot det perfekte, fikk en knekk gjennom opplevelsen av to verdenskriger. I vår tid er det nok å nevne 11. september. Vitenskapelige og teknologiske framskritt fører ikke bare velstand med seg, men må gå hånd i hånd med en moralsk og åndelig utvikling. Så langt Europarådet.

Ingen er nøytrale i dette. En kulturell bevissthet og identitet er det beste fundament for ethvert land til å fremme menneskerettigheter, respekt og toleranse. Det er her skolens rolle kommer inn, for dette må læres og oppøves og er ingen selvfølge. Kristelig Folkeparti mener at det gjøres mye bra arbeid i skolen i dag, men mer kan gjøres for å bedre kvaliteten på læringsmiljøet og for bevisstgjøring av holdninger. Når bl.a. 100 000 elever er involvert i mobbing, tilsier det at noe må gjøres annerledes.

Lions Quests opplegg «Det er mitt valg» brukes i mange skoler, og har nettopp blitt evaluert. Det viser at forsøksskolene har bedre resultat enn kontrollskolene på flere områder. 56 pst. av elevene på forsøksskolene sier at de aldri har blitt mobbet, mens det bare er 28 pst. på de andre skolene. Dette er resultat av systematisk arbeid med vekt på klassemiljø og sosiale ferdigheter. Det nytter å satse. Her er læreren nøkkelen, men også rektor må forpliktes på de mobbeplanene som finnes i skolens virksomhetsplaner. Hvordan dette integreres i lærerutdanningen, er også svært viktig, og mobbeprogrammer bør tilbys alle lærerhøyskoler. Når vi vet at noe er utprøvd og gir effekt, bør også departementet synliggjøre dette og få dette inn i lærerutdanningen.

Verdikommisjonen fikk i forbindelse med sitt skoleinitiativ 2 000 innspill fra aktører i skolen. Det viser at mange har oppmerksomhet rettet mot verdier i barns og unges hverdag. Skolen er ved siden av familien samfunnets viktigste moraldannende institusjon. Jeg er glad for at statsråden understreket dette. De menneskelige fellesskapsverdiene er ikke bestemt én gang for alle, men må utprøves i kontinuerlig dialog. Så lenge vi har samtaler, holder vi ved like visjonen om at vi tilhører et moralsk fellesskap. Og skolen bygger nettopp på de kristne og humanistiske verdier.

Mali Grete N. Aksnes (Sp): Slik eg har forstått intensjonen i m.a. «Mot rikare mål», må arbeidet med å utvikla gode læringsmiljø gå inn i eit kontinuerleg arbeid med haldningar og verdiar. Førebygging og meistring av negativ åtferd og vald er sjølvsagt i alle si interesse.

Så er kvardagen slik at lærarane alltid må balansera mellom å vera gode faglærarar og samtidig vera gode verdiformidlarar. Vi ser ikkje noko anten – eller, det må vera plass til både – og. Men vi må vera klar over at verdiformidling og verdimerksemd tek tid. Det er rett, som statsråden var inne på, at det allereie er mange gode opplegg i gang. Det er eit flott engasjement blant lærarar og skuleleiing, og vi har f.eks. «Steg for steg», KREPS, Lions Quest og «Dialog» – alle innehar metodikkar for betre samhandling med andre, og der respekt er veldig viktig.

Eg vil konkret nemna eit tiltak som har vore prøvt i Hordaland innafor vidaregåande skule. Der har ein tilsett noko ein kallar elevinspektørar – ikkje fordi dei er inspektørar, men for at dei skulle ha rett løn. Dei er eigentleg kontaktlærarar, dei er elevane sine talsmenn i samarbeid med elevrådet. Eit av punkta er nettopp å setja verdidebatten i fokus, men det er elevane sjølve som er drivkrafta i forhold til kva som er viktig å setja på dagsordenen.

Den elevhjelpa som denne lærararen gir, kan vera av personleg art, det kan vera yrkesval, det går mykje på dette med å læra demokratiske spelereglar, det går på rus, mobbing, vanleg folkeskikk og russefeiring. Alt dette er tema som elevane sjølve ser er avgjerande for at alle skal trivast. Det at ein kan ta utgangspunkt i situasjonen ved eigen skule, gjer at dette blir vellykka. Den vaksne er ein slags advokat, eller eit bindeledd mellom elevgruppa og skuleleiinga. Klassestyrar eller faglærar er ikkje alltid den som det er mest tenleg å ta kontakt med – ikkje minst har vi blitt merksame på det no i forhold til dette med at lærarar mobbar elevar.

Mitt poeng er at ein må byggja på opplegg som allereie er i gang. Trivsel er grunnleggjande for all læring, og då blir òg tid til kontakt med kvar enkelt elev det aller viktigaste.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg synes debatten har vist at det er oppslutning om skolens oppgave, og at det forutsetter et helhetlig læringssyn hvor man både har oppdragelse, kunnskap og mestring inne som viktige perspektiver.

Jeg ser heller ikke – i likhet med representanten Aksnes – at det er noen motsetning mellom det å være sterk faglig og det å være opptatt av elevens sosiale og menneskelig utvikling. Dette er to sider av samme sak – samme dimensjoner. Det er en utfordring for oss å tilrettelegge slik at alle disse perspektivene går hånd i hånd i skolens videre utvikling og også i lærerutdanningen.

Videre har jeg lyst til å si at jeg opplever at det er en stor oppslutning om den offentlige skolen i Norge, og jeg er enig med representanten Lena Jensen når hun sier at den har vært en felles møteplass for oss. Den har bidratt til utjevning og tenkning omkring likeverd og likhet i samfunnet, som har vært sentralt og viktig. Jeg opplever også at det er tverrpolitisk vilje til å fortsette satsingen på den offentlige skolen. Samtidig er det viktig å ha respekt for foreldrenes valg. Hvis foreldrene ønsker en sterkere – kall det – oppdragelse i tråd med sine egne verdier, bør det være frihet til å handle deretter gjennom å kunne velge en annen skole. En av de ideologiske konfliktlinjer som går i skolepolitikken, er kanskje konsekvensen av foreldreretten og foreldreansvaret, hvor i hvert fall Kristelig Folkeparti skiller seg ut fra Sosialistisk Venstrepartis tenkning.

Så er jeg enig med representanten Bekkemellem Orheim i at det er veldig enkelt å føre generelle diskusjoner. Når vi går inn på innholdet i verdibegrepet, blir det med en gang mer konfliktfylt. Men det er nettopp den dialogen som vi ønsker i skolen – også de konfliktfylte dialogene. For dialogen kan skape forståelse, den skaper fellesskap, og den kan skape handling. Dermed er det også naturlig at dialogen om homofiles livssituasjon hører hjemme i skolen. Meningsutvekslinger som vi har i samfunnet for øvrig, er det klart at vi også skal kunne ha i skolen.

Til slutt: Jeg tror det er nødvendig at vi i skolepolitikken fokuserer på hva som er skolens oppgave. Og med en gang vi fokuserer på skolens oppgave, vil også skolens oppdragelses- og verdidimensjon ha en sterk og stor betydning.

Presidenten: Presidenten går ut fra at statsråden gjerne vil ha det siste ord.

Statsråd Kristin Clemet: Siden vi snakker om dannelse, vil jeg være så dannet at jeg besvarer de spørsmålene jeg har fått. Og da har jeg registrert et par.

Representanten Sortevik var inne på denne større bevilgningen på ca. 14 mill. kr som går til verdiarbeid i skolen, og stilte spørsmål om en kunne få en mer fullstendig oversikt over hva disse pengene går til, og det kan jeg naturligvis gjerne bidra med dersom det er ønskelig.

Så var det et konkret spørsmål fra representanten Bekkemellem Orheim om dette etter hvert berømte Kristent Pedagogisk Forbund og bevilgningen som har gått dit, som er 500 000 kr fra Utdannings- og forskningsdepartementet og 250 000 kr fra Barne- og familiedepartementet, til sammen 750 000 kr. Og hun spurte om det ikke burde være en betingelse, så vidt jeg kunne forstå, at dette forbundet da aksepterer, som hun uttrykte det – jeg tror hun sa – «homofil atferd». Vel, jeg har bare tre–fire ting å si til det. For det første tror jeg nok det er en riktig observasjon å si at spørsmålet om hvorvidt man aksepterer dette, er det uenighet om innad i Kirken og i kristne organisasjoner som i mange andre organisasjoner. Det er delte meninger om dette, og det vil jeg tro at det også er i Kristent Pedagogisk Forbund. Jeg har ikke sett eller hørt ett ord om at det skulle være noe sentralt tema fra dette forbundet i forbindelse med dette prosjektet. De har ikke til hensikt å drive misjonsvirksomhet. De skal tvert imot drive erfaringsspredning, de skal nærmest drive en slags erfaringsspredning og «benchmarking», for å bruke et slikt uttrykk, når det gjelder hvordan man kan drive verdiarbeid. Det er det som står i den prosjektskissen som sikkert representanten Bekkemellem Orheim også kunne sette seg inn i. Og alt dette arbeidet skal selvfølgelig skje innenfor det som er skolens formålsparagraf, regler, rammer osv.

Men jeg har bare lyst til å si helt til slutt: Hvis man tror at dette blir et problem, mener jeg det er en sterk undervurdering av disse menneskene som pedagoger. De er meget dyktige, de er vant til å jobbe i skolen, og de vet selvfølgelig hva de gjør, og dette skal de greie å håndtere meget bra. Jeg tror det blir et meget positivt tilskudd til det verdiarbeidet vi driver, og som altså omfatter mange flere tiltak enn dette ene, som etter min mening kanskje har fått litt for stor oppmerksomhet i forhold til hva de kunne fortjene.

Presidenten: Behandlingen av sak nr. 2 er avsluttet.