Martin Engeset (H) (ordfører for saken):   Gjennom Riksrevisjonens undersøkelse av Regjeringens gjennomføring av Handlingsplan for atomsaker har komiteen, og gjennom den også nå Stortinget, fått innblikk i et viktig arbeid som har pågått gjennom mange år, og hvor man nå får nærmere innsyn i resultater og måloppnåelse.

Komiteen legger frem sine merknader på sidene 4 og 5. Jeg vil med en gang innskyte at enigheten i komiteen nok er betydelig bredere enn akkurat det innstillingen kan tyde på. Det har sin forklaring i forhold i komiteen som jeg ikke skal gå nærmere inn på. Men i sum er vi enige om de viktigste punktene når det gjelder dette arbeidet.

Så langt er det i dette prosjektet bevilget i alt 590 mill. kr til gjennomføring av handlingsplanen. Jeg vil gi Riksrevisjonen honnør for at de faktisk har sett på dette på den måten de har gjort, slik at vi kan lære av feil og mangler i dette prosjektet. Nå er det også slik at gjennom en slik rapport blir naturligvis ofte hovedfokuset rettet mot det som er skakt, det som er skjevt, og det som ikke har gått helt bra. Samtidig tror jeg det er grunn til å understreke at dette arbeidet, som det ble tatt initiativ til for veldig mange år siden, har bidratt til at Norge har gått foran og etter hvert fått med seg viktige andre land, som USA og EU-land, i et spleiselag for å bekjempe disse problemene. Jeg tror det er viktig ikke å glemme at det på tross av en rekke negative punkter som Riksrevisjonens rapport peker på, også er oppnådd gode resultater.

Hele komiteen er opptatt av å peke på den uforenlige målkonflikten som knytter seg til Kola atomkraftverk, hvor en gjennom det arbeidet som er gjort, initiert fra norsk side, er kommet i en situasjon hvor risikoen for alvorlig ulykke knyttet til dette kraftverket er betydelig redusert. Det skal vi være glad for. Men samtidig har russiske myndigheter, fordi sikkerheten ved kraftverket er blitt betydelig bedret, kommet til at anlegget kan være i drift lenger enn hva som ellers ville ha vært tilfellet. Dette er jo en målkonflikt som ikke er god, men jeg tror det er vanskelig å komme utenom akkurat den. Man har vært klar over den, men tross alt var det viktigste å oppnå en bedret sikkerhetssituasjon knyttet til Kola-kraftverket.

Jeg viser til komiteens merknader. Jeg antar at øvrige medlemmer av komiteen vil gjøre nærmere rede for sine merknader.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at representanten sier at det er større enighet i komiteen om disse sakene enn det som kan framgå av innstillingen. Men da blir jeg nødt til å stille noen flere spørsmål.

Jeg vil ta utgangspunkt i at i går sa Høyres miljøvernminister, Børge Brende, etter samtaler med den britiske miljøvernministeren om Sellafield at britenes argumentasjon i den saken ikke henger på greip. Vi er veldig glade for det engasjementet Høyre har for å stanse forurensningen fra reprosesseringsanlegget i Sellafield, men vi er forbauset over at Høyre har en annen holdning til det langt verre reprosesseringsanlegget i Majak. I innstillingen kan ikke Høyre stille seg bak en merknad om at Norge i framtiden ikke må støtte noen tiltak som bidrar til videre drift av reprosesseringsanlegget i Majak. Høyre er altså meget kritisk til reprosesseringsanlegget i Sellafield, men vil ikke være med på kritiske merknader om reprosesseringsanlegget i Majak. Og da må jeg spørre: Henger dette på greip?

Martin Engeset (H): Når jeg i min innledning så vidt sneiet innom forklaringen på hvorfor det tilsynelatende er større uenighet enn hva det faktisk er, går det bl.a. på at vi på grunn av sykdom i komiteen fikk SVs innspill så sent under komiteens behandling av denne saken at det i praksis ble umulig for de øvrige medlemmene i komiteen å ta stilling til det på så kort varsel. Når jeg sier det på den måten, er det bare for å legge kortene på bordet og fortelle at her tror jeg faktisk ikke det er betydelig uenighet i det hele tatt. Jeg tror det er meget bred enighet om at det også der det står «flertallet», nok i de aller fleste situasjoner kunne stått «komiteen».

Jeg vil også vise til, når representanten peker på miljøvernminister Brendes engasjement i forhold til Sellafield-anlegget, at det også ligger i komiteens innstillingher at man ber Regjeringen engasjere seg sterkt for å få Russland til å gi sin tilslutning til Londonkonvensjonens forbud mot dumping av atomfall til havs. Det er en del av komiteens innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjell Engebretsen (A): Kjernekraftverk og atomavfall i Nordvest-Russland er en stor utfordring både for Russland selv og for oss, som nabo. Det har ført til et omfattende samarbeid mellom våre to land for å finne fram til løsninger. Det er imidlertid veldig store og kompliserte oppgaver man står overfor, og realistisk sett vil det koste både tid og penger å løse dette på en tilfredsstillende måte.

I tidligere tider, i Sovjet-tiden, har håndteringen av raioaktivt materiale og atominstallasjoner i dette området ikke hatt det nivået som er både ønskelig og nødvendig. Dette blir da ikke bare en sak for Russland, det har betydning langt utover dette landets grenser, og, som sagt, ikke minst har det betydning for nabolandet Norge. Og det har derfor vært og er bred politisk enighet om at vi i samarbeid med de russiske myndigheter skal engasjere oss i og bidra til forbedringer i disse forholdene i vårt nærområde i Nordvest-Russland. Nå sier det seg selv at det må være Russland og de russiske myndigheter som har ansvaret for å løse de sikkerhetsmessige utfordringer som følger av atominstallasjoner av ulike slag, men også at det internasjonale miljøet har krav på at dette blir gjennomført på en slik måte at det ikke representerer fare for mennesker og miljøet.

Komiteen har, som saksordføreren også redegjorde for, pekt på den innbyrdes uforenlige konflikten som ligger i å bidra til vedlikehold av eldre atomkraftverk – som ideelt sett burde ha vært avviklet – der en gjennom slike bidrag forbedrer driften og sikkerheten, samtidig som nettopp slike bidrag fører til en forlenget levetid på verket. Men totalt sett må vi kunne fastslå at det norske bidraget og den norske medvirkningen har bedret sikkerheten ved kjernekraftverket på Kola betydelig. Landets myndigheter har bl.a. med vår medvirkning og våre bidrag gjennomført betydelige sikkerhetstiltak. Oppfølgingen og den videre kontrollen av dette vil være viktig, og det er nødvendig at Russlands eget sivile atomtilsyn, GAN, har de arbeidsvilkårene og den myndighet som dette arbeidet betinger.

Arbeiderpartiet er med på en flertallsmerknad som kan misforstås fra vår side. Nå har saksordføreren sagt at vi er nok mer enige enn hva det ser ut for. Så får jeg si at det er ikke sikkert at vi er så enige som det ser ut for. Det står i merknaden:

«I framtiden må Norge ikke støtte noen tiltak som bidrar til videre drift av reprosesseringsanlegget i Majak, eller støtte prosjekter som kan bli brukt i en russisk infrastruktur for mottak og lagring av brukt atombrensel fra andre land.»

Nå er det slik – og det kan vi diskutere – at reprosessering ikke er noe de norske fagmyndigheter eller norske myndigheter er spesielt lykkelige for, det er jo riktig. Men vi står også overfor en realitet, hvordan man faktisk skal kunne få til noe i dette området. Og dette med reprosessering er altså en del av avtaleunderlaget, det er en del av det man har lagt til grunn for det samarbeid vi har med de russiske myndighetene. Det som er sikkert, etter min vurdering, er at Norge ikke skal bidra på noen måter til strukturer som åpner for mottak og lagring av atomavfall fra andre stater, fra andre land. At dette skal bli en slik mottakssentral, skal vi definitivt ikke delta i etter vår oppfatning. Selv om behandling av avfall er det området som vi har minst grunn til å være fornøyd med, er det også her en viss fremgang. Lagring av strontiumsbatterier i Majak utføres i dag på en måte som norske fagfolk finner meget forsvarlig. Det er riktig når det hevdes at Majak er et militært anlegg uten internasjonalt innsyn. Men det er også slik at de russiske myndigheter her har vist relativt stor åpenhet og velvilje overfor Norge. Fagfolk både fra Statens strålevern og fra Norges landbrukshøgskole har besøkt anlegget, og om noen få dager skal en representant for fylkesmannen i Finnmark besøke det.

I lys av dette kan det vurderes om den flertallsmerknaden som Arbeiderpartiet er inne i, er noe strammere i kanten enn hva det egentlig er grunnlag for, realistisk sett. Men slik kan det bli i et hektisk avgivelsesmøte, og jeg tar ansvaret for at formuleringene for vår del ikke ble noe klarere før innstillingen gikk i trykken.

Presidenten: Presidenten vil uttrykke håp om at man i komiteen på noe sikt kan bli enig om hva man er enig om, og hva man er uenig om.

Kjell Engebretsen(A) (fra salen): Det gjør vi alltid!

Christian Holm (SV): Kjell Engebretsen har moderert Arbeiderpartiets tilslutning til flertallsmerknaden.

Innstillingen fra komiteen har foranlediget noen overskrifter som har vært litt voldsomme. Dagbladet f.eks. skrev for noen dager siden at komiteen «slakter» Utenriksdepartementet, og det litt dramatiske bildet var hentet fra Bellonas Thomas Nilsen, som mente at komiteens innstilling var nærmere et fullt slakt av et regjeringsprosjekt enn noe annet han hadde sett. Det kan være grunn til å si at fullt så galt er det kanskje ikke. Det Dagbladet omtalte, var da altså ikke et fullt, men et delvis slakt, som man må lese det. Det kan vel kanskje være like grusomt med et delvis slakt som et fullt, men det får nå være.

For å ta det positive først: Det har vært en felles forståelse av at økonomisk og politisk satsing på atomsikkerhet i Nordvest-Russland har vært og er viktig, og det eksisterer en felles forståelse av at dette er et meget vanskelig område. Det har likeledes vært en felles forståelse av at det har vært viktig å trekke med både USA og EU-land, og at dette langt på vei har lykkes. Det er enighet om at sikkerhetssituasjonen på Kola-kraftverket er betydelig bedre enn for bare få år siden. Men når det er sagt, er det altså grunn til å rette klar kritikk mot sentrale sider ved arbeidet i handlingsplanen og de enkelte prosjektene.

For å holde oss til den metaforbruken som jeg lanserte innledningsvis, oppfatter jeg det slik at også den slaktede selv et stykke på vei har vært villig til å innrømme at man ville innrette seg annerledes om man kunne starte på nytt.

Det har flere ganger underveis vært reist kritikk mot arbeidet med atomsikkerheten. Dermed må det være grunnlag for å hevde at det hadde vært mulig å endre innretningen på de mer problematiske delene av handlingsplanen underveis.

For det første vil jeg påstå at man langt på vei har lukket øynene for den målkonflikten som flere har vært inne på med hensyn til Kola-kraftverket, og som har vært synlig hele veien. Enhver forbedring av sikkerheten vil også kunne være et bidrag til forlenget driftstid på verket, så lenge tiltakene ikke er knyttet til en fast stengningsdato.

Dernest synes det å være grunn til å hevde at en god del av prosjektene og en stor del av pengebruken ikke har hatt noen stor positiv effekt, og at effekten i enkelte tilfeller har vært motsatt. Det gjelder etter vårt syn prosjektet med å bygge jernbanevogner for transport av brukt atombrensel til reprosesseringsanlegget i Majak. Jeg trenger ikke å utdype det, andre har vært inne på problemene omkring dette anlegget. Det har vært et omstridt prosjekt, og totalt sett er det grunn til å påstå at det hadde vært riktigere å satse på midlertidige lagre på Kola, men Majak er altså mye lenger borte fra Norge.

En samlet komite peker på at norske og internasjonale eksperter skal kunne inspisere alle prosjekter Norge er med på å finansiere. SV vil i tillegg også understreke at ansvaret for å løse de sikkerhetsmessige utfordringene i forbindelse med atomsikkerheten i et land først og fremst ligger hos det landet som driver slik virksomhet. I lys av dette er det betenkelig at mange av de norskfinansierte prosjektene ikke har omfattet krav om at Russlands eget sivile atomtilsyn, GAN, skal få kontrollere installasjonene. Etter SVs syn må fullstendige kontrollmuligheter for GAN – både før, under og etter prosjektgjennomføringen – være en avtalefestet forutsetning i alle prosjekter. Derfor har vi også pekt på at en av de store utfordringene for bedret atomsikkerhet vil være å bidra til bedre arbeidsvilkår og økt myndighet for Russlands eget sivile atomtilsyn. Vi mener at det må dreie seg om både økonomiske og politiske bidrag til en slik utvikling.

Vi har også understreket de frivillige organisasjonenes rolle. Dette er en ressurs som kan utnyttes bedre. Vi peker på at norske og russiske frivillige organisasjoner må få observatørstatus i den norsk-russiske kommisjonen for oppfølging av handlingsplanen. Det er naturlig å nevne Bellona, som på en sjelden måte har klart å få innsikt og kompetanse på dette meget kompliserte området. Det er en form for kompetanse som burde utnyttes bedre i arbeidet videre. Naturvernforbundet har også spilt en viktig rolle, ikke minst gjennom prosjektet «Alternativer til atomkraft i Nordvest-Russland».

Dette med alternativer er også et felt som etter SVs syn har vært for lavt prioritert i dette arbeidet. Nettopp det å få til en bedre utnyttelse av de eksisterende fornybare energikildene og å styrke satsingen på utvikling av nye fornybare energikilder er blant de viktigste virkemidlene vi har i arbeidet for å få en nedstengning av atomkraftverket på Kola.

Det er riktig som Martin Engeset sier, at ansvaret for at det ikke ble større enighet om merknadene, dels ligger hos SV. Jeg måtte hoppe inn i denne innstillingen på et tidspunkt da den var godt inne i systemet. Men jeg synes det er veldig løfterikt med de signalene som gis om at man langt på vei er villig til å se på dette og få til tiltak i den retningen vi peker på i vår merknad. Vi vil komme tilbake med initiativ i den retning som er vist i det som er flertallets merknader fra komiteen. Komiteens rolle har vært å påpeke svakhetene. Så får vi gå videre i neste runde.

Ut fra det som har vært sagt så langt, både av Kjell Engebretsen, selv om han modererte sin tilslutning noe, og av Martin Engeset, har jeg god tro på at Stortinget vil komme fram til omforente og konstruktive løsninger. Jeg tror at vi kan få enighet om svært viktige kursendringer i dette arbeidet.

Presidenten: Neste taler er utenriksminister Jan Petersen.

Presidenten vil bemerke at utenriksministeren ser forholdsvis uskadd ut!

Utenriksminister Jan Petersen: Det kan bekreftes. Jeg føler meg på ingen måte som et slakt, selv om Dagblad-oppslaget nok burde ha gitt grunnlag for det. Det er to grunner til det. Det ene er at dette er et arbeid som har pågått gjennom flere regjeringer, og det er et arbeid som – når jeg ser på innstillingen – har kommet vesentlig bedre ut av det i møte med Stortinget enn det pressedekningen gav uttrykk for. Det var også ett av poengene hos siste taler.

Siden jeg er relativt ny i å ha ansvar for dette, har jeg lyst til å si at de tidligere regjeringer på mange måter har gjort et slags pionerarbeid, fordi man begynte i Russland ganske tidlig. Russland var jo gjennom 1990-årene et meget vanskelig land å arbeide i. Jeg tror at den innfallsvinkelen som nå ble brukt, nemlig at oppgaven var å påpeke svakhetene, altså å lære av det hele, som Martin Engeset nevnte, og så gå videre senere, også er det som nå bør være innfallsvinkelen til dette. Det er viktig å trekke erfaring og lære av det som har skjedd, for å kunne gjøre de neste faser bedre. Det er jeg definitivt innstilt på å gjøre.

Det at jeg relativt nylig har fått ansvaret for dette området, betyr også at jeg har sittet på den andre siden av bordet inntil nylig. Det gjør at jeg kjenner meg igjen i den debatten som komiteen trekker opp om dilemmaene knyttet til atomkraftverket. For det er helt på det rene at de dilemmaene ikke er noe jeg nå bare kjenner som ansvarlig for området, de er noe jeg ikke minst kjente som stortingsrepresentant da vi sa ja til selve denne planen. Vi visste jo godt at det var dilemmaer, til dels av uløselig art, men det var også den veldig sterke følelsen av usikkerhet knyttet til disse atomkraftanleggene som gjorde at man den gangen mente at det var nødvendig å gå inn i det for å løse den usikkerheten. Og jeg må nok si at det skal mye til for at man setter seg til doms over de vurderingene, fordi den usikkerheten kunne jo ha gitt oss en miljøkatastrofe av helt uanede dimensjoner, og det har vi sluppet.

Når det så gjelder NGO-enes engasjement, vil jeg bare nevne at jeg ikke har noe problem med det. Men jeg ville tro – det vil si jeg vet – at den andre avtaleparten ikke synes dette er noen god idé, og det er jo der det har skåret seg.

Når det gjelder Majak, vil jeg bare opplyse at vi ikke har noen byggeprosjekter der. Vi har bidratt med midler til kartlegging av radioaktiv forurensning, men har ikke noen prosjekter som bidrar til fortsatt drift ved dette anlegget. Jeg er klar over det man tidligere har drøftet, og det man tidligere har gjort med transport osv., men når man ser på fremtiden, tror jeg ikke at dette blir noe stort område. Derfor ser jeg frem til at vi kan arbeide videre med dette området, men om det blir noen stor kursomlegging av det, er noe annet. Jeg tror vi skal trekke lærdom av det som er gjort, og se at her er det gjort mye viktig arbeid. Det kan gjøres enda bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at utenriksministeren sier at vi skal trekke lærdom av det arbeidet som er gjort. Leser man innstillingen fra komiteen, innebærer vel en slik lærdom at kursen skal legges om – i hvert fall i noen grad.

Det er to punkter jeg vil ta opp spesielt, og som jeg vil be utenriksministeren kommentere. Det første er det som går på at det fra norsk side ikke har vært stilt krav om at det russiske sivile atomtilsynet, GAN, skal kunne utføre kontroll på alle atomanlegg i Russland som mottar norsk støtte. Jeg mener at det er helt essensielt for at vi skal kunne bidra videre. Det er også et veldig nyttig bidrag til demokratiutviklingen i Russland som sådan. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om han kan bekrefte at han vil fortsette med dette i framtiden.

Så til atomkraftverket på Kola. Ja, det var dilemmaer. Vi hadde valget mellom to onder, å bidra til å sikre atomkraftverket, og på den måten forlenge levetiden, eller å forlange atomkraftverket stengt, og ikke bidra med sikringstiltak. Kanskje tenker vi i dag takk og pris for at vi bidrog til å sikre det, for vi har ikke opplevd noen stor katastrofe. Men vi bidrog også til å forlenge levetiden, og så får vi kanskje den katastrofen om to år som vi kanskje hadde unngått hvis verket i dag hadde vært stengt.

Det er ingen som mener at vi skal slutte å hjelpe til med atomsikkerhet i Russland, men jeg håper at vi i framtiden stiller krav til russerne om at verket skal stenges ned, og at det vi bidrar med, er hjelp til å få det stengt ned og hjelp til å utvikle alternativer som gjør at man kan få en mer bærekraftig utvikling i Nordvest-Russland. Fram til nå har man ikke vært villig til å stille slike krav. Det er en forutsetning for at vi skal kunne gå videre og sikre en mer bærekraftig utvikling i nord.

Utenriksminister Jan Petersen: La meg først svare på spørsmålet om GAN. Jeg skal gjerne se litt nøyere på det, men vil bare si at jeg håper at vi kan kjøre spørsmålet på en slik måte at det vil være et gi og ta. Jeg tror det er viktig at vi er i posisjon til å gjøre noe med miljøspørsmålene der oppe. Jeg skal gjerne se mer på dette spørsmålet, men jeg tror vel ikke vi kan sette dette som et krav for i det hele tatt å være engasjert. Jeg oppfatter det heller ikke slik, men som et ønske om å få det til. Jeg skal se litt mer på det.

Når det gjelder spørsmålet om forlenget levetid på atomkraftverket, var ikke mitt poeng annet enn å referere til hva Stortinget selv visste var en forutsetning på midten av 1990-årene, for det var jeg med på. Og det at komiteen peker på at dette er et dilemma, betyr ikke nødvendigvis at man på det tidspunktet gav et galt svar. Det var det som var mitt poeng. Jeg tror ikke det er ført i marken noe argument for at regjering eller storting på det tidspunktet egentlig gav et galt svar i den sammenheng.

At det vil være riktig å stille strenge krav, er jeg for så vidt helt enig i. Jeg har lagt merke til at SVs formulering i så måte er en hyllest til EUs forhandlingsopplegg og forhandlingsstyrke. Det setter jeg stor pris på. Men jeg tror man må se i øynene at EU i forhold til de nye søkerlandene jo er i en helt annen forhandlingssituasjon enn det vi er i i forhold til russerne, simpelthen fordi det i forhold til disse søkerlandene er spørsmål om de skal få lov til å være med i EU eller ikke. Vi har nok ikke den samme type forhandlingsposisjon overfor russerne, selv om det ville vært forferdelig hyggelig å ha hatt det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.