Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Ola T. Lånke (KrF) (ordfører for saken): Den som vil prøve å danne seg et bilde av hva forslaget i Dokument nr. 8:51 går ut på, bør ha med seg følgende bakgrunnsinformasjon: Fond for utøvende kunstnere ble opprettet allerede i 1956 for å gi utøvende kunstnere en viss kompensasjon for fremføringer gjennom sekundærfremføringer, dvs. lydopptak av deres prestasjoner. Og fondets midler som ble bygd opp gjennom en avgift på slike opptak, skulle danne en støtteordning for utøvende kunstnere som musikere, sangere, skuespillere, dansere, dirigenter, sceneinstruktører og andre som gjennom sin kunst fremfører åndsverk. Dette står det i loven for fondet. Ordningen var kollektiv i den forstand at støtten i hovedsak skulle fordeles etter søknad fra kunstnere som bor og virker her i landet. Fond for utøvende kunstnere ble opprettet gjennom en egen lov, den såkalte fondsloven, som det senere ble forvaltet etter.

Denne fondsloven har gjennomgått flere endringer i årenes løp, men for to år siden gjorde Stortinget to lovvedtak som i stor grad endret fondets karakter, fra før å være en slags kompensasjonsordning for opptak av fremføringer, til nå å bli et rent kulturfond.

Våren 2000 gjorde Stortinget altså to parallelle vedtak. Det ene gjaldt utvidelse av åndsverkloven, som i realiteten var en tilpasning til EUs utleiedirektiv. Den innebar at utøvende kunstnere og produsenter heretter skulle få rett til vederlag for sine fremføringer etter åndsverkloven, og nå ikke bare for opptak i kringkasting, men også for all offentlig fremføring av vernede lydopptak. Endringen gav derved individuell vederlagsrett for utøvende kunstnere og produsenter fra hele EØS-området og land tilsluttet Romakonvensjonen. Begrepet «vernede» opptak gjelder altså opptak av kunstnere fra de land som er tilsluttet Romakonvensjonen. Vederlaget skulle innkreves og fordeles av organisasjonen Gramo som er opprettet bl.a. med dette som formål.

Det andre lovvedtaket var at det parallelt med innføringen av denne individuelle vederlagsordningen for all vernet musikk etter åndsverkloven, ble vedtatt å opprettholde en avgift for offentlig fremføring av såkalt ikke vernede lydopptak. Ikke-vernede opptak betyr i hovedsak opptak av amerikanske kunstneres fremføringer fra ulike sjangre. Begrunnelsen for dette var kulturpolitisk for å hindre en vridning i musikkrepertoaret i disfavør av norsk og europeisk musikk – altså et forsøk på å stimulere bruk av i første rekke norske, men også europeiske fremføringer, ved å sørge for at amerikanske opptak i alle fall ikke ville bli foretrukket av økonomiske grunner.

Men selv om fondets inntekter fra nå av i hovedsak skulle komme fra en avgift på amerikanske innspillinger, skulle målgruppen for fondets midler opprettholdes som før. Midlene skulle fortsatt komme norske utøvere og produsenter til gode.

Det er imidlertid viktig å fremholde at den endringen som ble foretatt våren 2000, fjernet den direkte forbindelsen som tidligere hadde eksistert mellom fondets inntektsgrunnlag og dens målgruppe, som er norske utøvende kunstnere. I dag er det ingen slik forbindelse. Fondet er et kulturfond. Det skal forvaltes som en offentlig forvaltningsordning. Etter loven er det Kongen som oppnevner styre, og departementet som fastsetter nærmere regler for styringen av fondet. Loven sier ikke noe nærmere om hvem som skal sitte i styret eller hvor stort styret skal være. En samlet komite har i innstillingen til Dokument nr. 8:51 også understreket at styret skal ha et overordnet ansvar og sikre at hensynet til mangfold og bredde legges til grunn i forvaltningen av fondets midler.

Så bør det tas med at komiteen i innstillingen viser til hva et flertall i daværende familie-, kultur- og administrasjonskomite uttalte i forbindelse med de foran nevnte lovvedtak. Flertallet, som den gang bestod av alle partier unntatt representantene fra Arbeiderpartiet, uttrykte som sin mening at

«Fond for utøvende kunstnere bør bestrebe seg på å reflektere kunstnernes interesser, og at styret som i dag består av fire personer bør utvides for bedre å kunne imøtekomme dette».

Representantene fra Arbeiderpartiet, som da satt med regjeringen, tok i en egen merknad avstand fra dette syn ved å hevde at spørsmålet om visse gruppers rett til styrerepresentasjon fremfor andre, fortsatt burde være en forskriftssak og gikk imot at det fra komiteens side skulle legges

«noen føringer med hensyn til styrerepresentasjon i et fond som finansieres av en offentlig avgift».

Daværende statsråd Ellen Horn, fra samme parti, tok imidlertid opp hansken fra komiteflertallet og sa at hun merket seg flertallets syn, og at styret ville bli «supplert med en representant for utøverne».

I dette lys må det være tillatt å uttrykke en viss undring over Arbeiderpartiets – og særlig representanten Trond Giskes – utviste aktivitet, bare halvannet år senere, for å sikre utøverne ikke bare én representant til, men to. Dette står helt i motstrid til det Arbeiderpartiet mente da de satt i regjering.

Det er mulig at det går an å hevde at det er en vesentlig realitet i denne forskjellen som går ut på om det skal hentes inn tre eller fire styremedlemmer fra utøversiden. Men for utenforstående må jo dette fortone seg som storm i et vannglass.

Det skal imidlertid ikke underslås at en samlet komite under siste budsjettbehandling som resultat av en budsjettavtale mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, tok opp utøvernes representasjon i fondet og bl.a. uttalte at det var viktig at denne «utvides vesentlig». Spørsmålet i denne forbindelse ble om «vesentlig» skulle bety én eller to representanter.

Så lenge dette ikke var presisert nærmere, måtte det forstås slik at departementet og statsråden fortsatt ble innvilget et visst handlingsrom til å foreta en skjønnsmessig vurdering av noe departementet og statsråden etter loven er tillagt ansvaret for. Trolig hadde statsråden også andre hensyn å ivareta på same tid, som at styret må ha en funksjonell størrelse, med andre ord ikke være tungrodd, og heller ikke være unødig kostnadskrevende. Det siste ville også medføre at det ville bli mindre å fordele til kunstnerne.

At departementet og statsråd Svarstad Haugland så kom til at en utvidelse med én representant fremfor to var tilstrekkelig, kan man selvsagt ha meninger om. Men å gå til det skritt å instruere statsråd og departement i en sak som ikke har større dimensjoner, virker som en overreaksjon. Det kan best sammenliknes med å skyte spurv med kanoner.

Det er også interessant å merke seg at flertallet av utøvernes egne organisasjoner i sine høringsuttalelser til departementets forslag om å utvide styret med ett medlem, støttet departementets forslag. Jeg viser til brev fra departementet til komiteen som er vedlagt innstillingen. Flere representanter fra utøverorganisasjonene har også i media og på annen måte støttet departementets håndtering.

Som saksordfører konstaterer jeg at dokumentforslaget får flertall i Stortinget. Jeg konstaterer imidlertid også at forslaget slik det til slutt foreligger, er langt mer moderat enn det som det gjennom mediene ble gitt inntrykk av på forhånd. Blant annet er det grunn til å merke seg flertallets presisering av at

«innstillingsrett ikke betyr at utøvere i styret stiller med bundet mandat fra sine organisasjoner, men at de stiller med en spesialkompetanse kombinert med allmenn tillit i sine miljøer som blir et bidrag til styrets felles kompetansebase».

Det er jo noe ganske annet. Dette må bl.a. tas som tegn på at noe har skjedd under prosessen. Det er det grunn til å være tilfreds med. Så håper vi nå at det blir gitt arbeidsro til dem som skal stelle med fondets ressurser, slik at det kan gi en sårt tiltrengt vitaminsprøyte til norske utøvende kunstnere, til beste for norsk kulturliv.

Komiteens medlemmer fra regjeringspartiene har sammen med representanten fra Senterpartiet fremmet et motforslag for å uttrykke at de fortsatt mener det etter lo-ven må være Regjeringens ansvar å fastsette styrets størrelse. Jeg tar herved opp dette forslaget.

Presidenten: Representanten Lånke har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trond Giske (A): Dette Dokument nr. 8-forslaget, denne debatten og det vedtaket som Stortinget i dag kommer til å gjøre, burde egentlig vært unødvendig. Hele denne prosessen, inkludert en flere måneders forsinkelse av utnevnelse av et nytt styre for Fond for utøvende kunstnere, kunne lett vært unngått. Det hadde skjedd dersom kulturministeren ganske enkelt hadde fulgt enstemmige merknader fra kulturkomiteen, hadde fulgt det kulturkomiteens medlemmer har understreket i debatten her i salen, ja rett og slett fulgt det som hun vet er Stortingets vilje.

Det hører heldigvis med til sjeldenhetene at Stortinget må gjennom slike runder som i dag. I de aller fleste tilfeller følger statsråder det Stortinget sier. Det har ikke skjedd i denne saken.

I innstillingen til kulturbudsjett for 2002 sier en enstemmig kulturkomite at ved utnevnelse av nytt styre for Fond for utøvende kunstnere er det viktig at utøvernes representasjon i fondet utvides vesentlig, og at deres respektive organisasjoner får innstillingsrett på styremedlemmer.

Verken den vesentlige utvidelsen eller innstillingsretten har statsråden fulgt opp. Riktignok hevder statsråden i svar i spørretimen den 23. januar i år at en utvidelse med én person er en vesentlig utvidelse. Det er vanskelig når man først skal utvide et fondsstyre, å gjøre det med noe særlig mindre enn en hel person.

Interessant er det også å registrere at i brevet fra Kulturdepartementet i forbindelse med Dokument nr. 8-forslaget skriver statsråden at en utvidelse av styret med ytterligere ett medlem, slik forslaget lyder, innebærer en svært liten endring av forskriften vedtatt av departementet.

Komiteen var allerede kjent med at statsråden hadde foreslått å utvide kunstnerrepresentasjonen med én person. Når vi valgte uttrykket «vesentlig» utvidelse, var det for å si at vi ønsket en større utvidelse enn det forslaget som var sendt ut på høring, uten at vi så det som nødvendig å måtte si et nøyaktig antall. Det ble også tatt opp i forbindelse med diskusjonen rundt budsjettet at man hadde en forståelse også fra regjeringspartienes side av at en vesentlig utvidelse innebar mer enn ett medlem. Det ble sågar spurt om kulturministeren var innforstått med det, og det fikk vi et bekreftende svar på fra statsrådens eget parti.

I samme spørretime hevder statsråden også å ha fulgt opp innstillingsretten ved å skrive brev til organisasjonene hvor hun ber om innspill på styremedlemmer. Men det er en vesentlig forskjell på en formell innstillingsrett, hvor statsråden må velge blant de foreslåtte personene, og muligheten alle organisasjoner til enhver tid har til å skrive brev eller ringe til departementet og komme med innspill. Derfor må vi konstatere at statsråden ikke har fulgt opp merknadene fra en enstemmig kulturkomite.

Disse merknadene var også en del av det forliket Arbeiderpartiet og regjeringspartiene kom fram til når det gjaldt kulturbudsjettet. Statsrådens framgangsmåte er derfor ikke bare et brudd med enstemmige komitemerknader, men det er også et brudd med den budsjettavtalen hennes eget parti inngikk med Arbeiderpartiet i Stortinget.

Fond for utøvende kunstnere er et viktig virkemiddel i kulturpolitikken. Fondet er et svar på erkjennelsen av at markedskreftene ikke alltid sørger for det beste samfunnsmessige resultatet. Det er et uttrykk for at vi som fellesskap og samfunn også må ta et ansvar for den kunst og de kunstnere som det i utgangspunktet ikke finnes et kjøpesterkt marked for. Slik er fondet et ektefødt barn av sosialdemokratiet. Derfor har det også vært viktig for Arbeiderpartiet å sikre fondet. Da Stoltenberg-regjeringen sørget for å innføre regler som sikrer kunstnerne deres rettmessige kompensasjon for offentlig framføring av verker, sørget vi samtidig for ordninger som sikret inntektsgrunnlaget for Fond for utøvende kunstnere. Ja, faktisk vil fondet få mer midler til fordeling i årene framover enn noen gang før. Til sammen gir det en kraftig økning i de samlede ressursene til utøvende kunstnere.

For mange kunstnere er fondet svært viktig. Fondet er i mange tilfeller helt avgjørende for at ulike prosjekter og verdifull kunst ser dagens lys. Derfor understreker komiteen at det er viktig at fondet består som et kulturfond. For Arbeiderpartiet er det viktig at de utøvende kunstnerne selv får avgjørende innflytelse på hvordan midlene forvaltes. Det gjør vi best ved å sikre at de er godt representert i styret for fondet.

Komiteen understreker samtidig at styret skal ha et overordnet ansvar og sikre at hensynet til mangfold og bredde legges til grunn i forvaltningen av fondets midler.

Men selv om kunstnerne ikke skal være representanter for sine respektive organisasjoner, er det ikke likegyldig hvem som sitter i slike styrer og tar avgjørelsene. Det kunstsyn, de erfaringer og kunnskaper medlemmene har, vil selvsagt påvirke deres vurderinger av de ulike søknadene. Derfor er det viktig at styret blir bredest mulig sammensatt med hensyn til både geografi og kunstuttrykk. Med flere kunstnerrepresentanter blir det lettere å oppnå det. Det er også viktig å sørge for at alle søkerberettigede kunstnere faktisk føler at de er legitime aktører. Jeg forventer at statsrådens kommende utnevning av nytt styre for fondet vil ivareta dette.

En formell innstillingsrett gir organisasjonene større innflytelse på hvem som skal sitte i styret. Selv om ikke alle relevante organisasjoner til enhver tid kan sitte i styret, er det viktig at de som faktisk sitter der, nyter høy tillit blant kunstnerne. En slik prosess gir også alle organisasjoner lik mulighet til å komme med forslag, uavhengig av mer uformelle kontakter og nettverk.

Jeg registrerer at statsråden i sitt brev til komiteen skriver:

«Dersom departementet ved hver styreoppnevning må prioritere blant organisasjonene, kan dette føre til stadig uro rundt styresammensetningen.»

Statsråden må allerede i dag velge, men mer i det skjulte. Innstillingsrett vil ikke føre til mer uro rundt styresammensetningen, men mer åpenhet rundt styresammensetningen.

Det er også interessant når statsråden skriver i sitt brev:

«At departementet må velge mellom foreslåtte kandidater, kan utelukke at eventuelle gode, uorganiserte kandidater kan oppnevnes.»

Til det er det å si to ting: For det første forutsetter jeg – og det er jeg helt overbevist om at kommer til å skje – at organisasjonene kommer til å foreslå gode kandidater til fondsstyret. I og med at det er mange organisasjoner som vil foreslå og statsråden bare kan velge få, vil det være veldig uklokt av en organisasjon å foreslå kandidater som ikke er dyktige eller gode. For det andre er det som står i statsrådens brev, direkte feil. Det er uriktig. Det at organisasjonene får innstille på sine medlemmer, utelukker ikke gode uorganiserte kandidater. Tvert imot innebærer Dokument nr. 8-forslaget at det er fritt opp til statsråden selv å bestemme hvor mange ekstra medlemmer fondsstyret skal ha utover det minimum av representanter for utøverne som Stortinget nå instruerer statsråden om.

I forbindelse med denne saken har komiteen fått sett på nært hold en del av den skepsisen og frykten som eksisterer mellom ulike kunstermiljøer. Denne frykten og skepsisen fører igjen til barrierer som svekker det samlede kulturlivet. Mye av dette skyldes etter mitt syn uberettiget mistenksomhet og misforståelser. Det må være vår oppgave som kulturpolitikere, statsrådens oppgave som kulturminister og hennes kulturbyråkratis oppgave å sørge for å bygge ned denne frykten og disse barrierene. Det kan vi bl.a. gjøre ved å sørge for at de ulike miljøene møtes i ulike fora og må samarbeide.

En slikt forum er Fond for utøvende kunstnere. Derfor ville statsråden gjøre alle miljøene og det samlede kulturlivet en tjeneste dersom hun ved oppnevnelsen av nytt styre virkelig sørger for at de ulike miljøene blir representert. Jeg er sikker på at et flertall i denne salen nå forventer at det skjer.

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at statsråden i akkurat denne saken har valgt å ignorere hva en enstemmig komite har sagt. Det kan av og til være riktig og nødvendig for en statsråd å markere sitt ståsted og ta en konflikt med Stortinget. Det kan f.eks. skyldes at en sak er viktig for prinsippene i ansvarsfordelingen mellom regjering og storting, eller at den er av spesielt stor politisk betydning for statsråden. Det er vanskelig å se at denne saken er av en slik art at den berører prinsipielle sider ved ansvaret mellom storting og regjering. Da gjenstår vi med muligheten for at statsråden mener at det er en politisk svært viktig sak for henne å hindre at utøvende kunstnere får innstillingsrett og flere enn tre medlemmer i styret for fondet. Jeg antar at det er dette, og ikke ren arroganse overfor Stortinget, som ligger bak statsrådens valg.

Statsråden står selvsagt fritt i å velge sine politiske slag. Hun står fritt til å velge hvilke saker hun mener er av en så stor politisk betydning at det er viktig å gå på tvers av en enstemmig kulturkomite. Men dersom hun er mottakelig for gode råd, vil min klare oppfatning være at både forholdet mellom statsråden og komiteen og forholdet mellom regjering og storting vil være tjent med at hun begrenser denne framgangsmåten til de store og viktige anledninger.

Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Karin S. Woldseth (FrP): Representanten Lånke sier at med dette Dokument nr. 8-forslaget skyter vi spurv med kanoner. Men for Fremskrittspartiet handler dette om en enstemmig komite som har lagt noen føringer som statsråden burde ha etterkommet. Om saken er stor eller liten, er i alle fall for Fremskrittspartiet underordnet.

Det er unektelig forunderlig at et enstemmig vedtak under budsjettbehandlingen i desember 2001 nå ikke lenger er enstemmig. Regjeringspartiene er ikke lenger enige med seg selv om hvorvidt det er viktig for relevante organisasjoner å ha innstillingsrett til styret for Fond for utøvende kunstnere.

Fremskrittspartiet ville i sine særmerknader i forbindelse med budsjettbehandlingen gå mye lenger i å demokratisere Fond for utøvende kunstnere, men dette stod vi alene om. Vi sluttet oss til den subsidiære løsningen, som gav en enstemmig merknad fra komiteen om utvidelse av styret og innstillingsrett.

Da jeg så under budsjettbehandlingen i Stortinget stilte statsråden spørsmål om det var hennes intensjon å følge opp denne merknaden fra en enstemmig komite, var hennes svar at det var det, men hun likte det ikke. Dette svaret blir svært tydelig når vi ser at nettopp denne merknaden er blitt fullstendig oversett i det videre arbeidet. Og da er det på sin plass at vi presiserer hva vi mener, gjennom dette Dokument nr. 8-forslaget.

Det flertallet i komiteen ønsker, er jo rett og slett at de relevante organisasjonene skal få innstille på den mann eller kvinne som organisasjonen selv mener er den best egnede til å sitte i styret for Fond for utøvende kunstnere. Så blir det opp til statsråden å sette sammen et styre som har den nødvendige bredde til å gi et representativt bilde av de utøvende kunstnerne.

At dette skal skape så mye støy som det har gjort hittil, begriper jeg ikke. Det handler jo ikke om annet enn et godt og demokratisk organisasjonsprinsipp og om å få størst mulig bredde på Fond for utøvende kunstnere. At man fra organisasjoner som allerede er representert i styret for fondet, skal høre at man ikke ønsker innstillingsrett, er jo mildt sagt ganske oppsiktsvekkende. Hadde dette vært ved forhandlingsbordet når det gjaldt den samme organisasjonens lønnsforhandlinger, tror jeg kanskje pipa hadde fått en annen lyd. Det kan nærmest virke som om man er redd for å slippe andre til.

Dersom det forslaget som ligger i Dokument nr. 8-forslaget, blir vedtatt, forventer vi nå at det følges opp etter de intensjonene som er lagt, og at vi slipper en ytterligere runde i denne saken.

Magnar Lund Bergo (SV): Noen ganger er det nødvendig med ekstraomganger. I denne saken skulle jeg gjerne vært ekstraomganger foruten. Men her er vi, det er ny runde og nye presiseringer for å ivareta intensjonene i merknadene fra en enstemmig komite i budsjettbehandlingen. Nå må vi videre, nå må personlig prestisje, private feider og mistenkeliggjøring av andres motiver vike for snarest å få et nytt styre på plass.

Det er med tilfredshet jeg registrerer at oppslutningen rundt vårt forslag til utvelgelse og sammensetning av fondets styre har økt hele veien i prosessen, seinest fra Danse- og teatersentrum, tidligere bl.a. fra Musikernes fellesorganisasjon. Diskusjonen har, slik jeg ser det, hovedsakelig gått på to forhold. Det ene har vært antall medlemmer i styret og hvor mange som skal representere kunstnerne. Det andre har med innstillingsrett for utøverorganisasjonene å gjøre.

Til det første: Komiteen var enstemmig i kravet om «vesentlig» utvidelse av utøverrepresentanter, fra to til tre eller fire, én ekstra eller to ekstra. Noen mente at tre var altfor lite, mens andre mente at fire var altfor mange. Selv har jeg hele tiden vært uforstående til alle de følelser som er lagt i dette spørsmålet. Jeg tror fondet kunne gjort jobben med tre utøverrepresentanter, men så heller ingen problemer med fire, jf. ønsket om en bredest mulig sammensetning for å sikre at fondets styre gjenspeiler bredden i norsk kulturliv. Lånke snakket om at styret må ha en funksjonell størrelse. Jeg tror at styret for fondet ikke mister sin funksjonalitet selv om det går fra tre til fire utøverrepresentanter.

Til det andre – innstillingsrett: Noen ønsket ikke dette av prinsipielle grunner, mens andre var fornøyd med oppnevningen slik den har fungert. Ikke overraskende er disse andre hovedsakelig folk som har representanter for grupper som har sittet i styret, eller som sitter der selv og er fornøyd med de bevilgninger som er gjort.

Dersom den prosessen som vi nå har vært igjennom, har ført noe godt med seg, mener jeg det nettopp er på dette punktet, nemlig presiseringen av hvordan innstillingsrett er å forstå i denne sammenhengen. Med innstillingsrett tenker jeg ikke på det brevet som statsråden sendte ut, som jeg ser på mer som et brev til en venn og ikke noe som har med innstillingsrett å gjøre.

Det vi har presisert, er at alle søkergode utøverorganisasjoner oppfordres til å innstille på sin kandidat eller sine kandidater, alene eller sammen med andre. Blant disse plukker så statsråden på fritt grunnlag ut fire personer – vel å merke blant de kandidatene som organisasjonene selv innstiller – slik at styret får en bredest mulig sammensetning når det gjelder kunstuttrykk. Det er også viktig at styret som sådan har et overordnet ansvar og sikrer at hensynet til mangfold og bredde legges til grunn i forvaltningen av fondets midler.

Det er også verdt å merke seg at selv om utøvernes representanter innstilles fra de enkelte organisasjoner, er fondets regler og intensjoner overordnet. Utøverne stiller ikke med bundet mandat eller lignende fra sin organisasjon, heller motsatt. De stiller med spesialkompetanse på sine særskilte felt, kombinert med en allmenn tillit i sine miljøer. På denne måten vil nettopp utvidet utøverrepresentasjon sikre at fondets styre gjenspeiler bredden i norsk kulturliv.

Og til Lånke: I det som var en enstemmig komiteinnstilling da vi behandlet den – der vi fra SV trakk oss i svevet fordi vi syntes det var for strengt – har vi nå fått inn alle de andre momentene, momenter som jeg ikke kan skjønne at Lånke ikke ser er en klar forbedring i forhold til det forslaget som vi først gikk inn for. Slik sett stiller jeg meg undrende til at man – med den forbedringen som også Lånke mener ligger der – ikke kan gi tilslutning til det forslaget og de presiseringene som nå ligger der.

Så til et problem når det gjelder dette med innstillingsrett. Det er litt – hva skal jeg si – uoversiktlig at svært mange av dem som nå har innstillingsrett, har dobbeltmedlemskap, dvs. at de kan søke via flere organisasjoner. For eksempel kan Norsk Artistforbund være medlem av Gramo, og de kan også være medlem av Musikernes fellesorganisasjon. Og dette gjelder ikke bare for denne gruppen. Nesten alle grupper har en eller annen form for dobbeltmedlemskap. Det har vi i denne omgangen valgt ikke å problematisere. Men jeg synes at det fram til neste styre skal settes sammen, kanskje bør være en opprydningsrunde for å finne ut hvordan dette med innstillingsrett skal fungere, slik at man ikke kan komme inn i tre–fire omganger.

Hva dreier dette seg om? Hvorfor har vi denne konflikten? Jeg oppfatter at det er en gammel konflikt. Utøverne innen pop/rock har fått midler, slik jeg ser det. De har ut fra de tildelinger som er gjort, ingenting å sutre over i det hele tatt. Og jeg har heller ikke sett noen vektige innvendinger mot hvordan fondet er blitt håndtert. Det dette har dreid seg om, er at representanter for denne type kultur aldri er blitt funnet verdig en plass i styret. Jeg tror det viktigste her er at også disse gruppene, dvs. en representant for disse kulturuttrykkene, nå kommer inn i fondets styre – ikke bare for pengenes skyld, men at også de får lov til å sitte ved bordet og vise at de duger, at også de har syn for andre kulturuttrykk enn sitt eget.

Vi er enige om at det skal være et allment kulturfond. Og det har vært liten eller ubetydelig kritikk av tidligere tildelingspraksis. Og – som Trond Giske sier – det gode er jo at fondet nå vil få mer midler, det vil bli mer penger til kultur. Få nå sammen et styre som alle føler er representativt, og der alle føler seg hjemme og akseptert! Det er det viktigste statsråden kan gjøre. Jeg mener at med den innstillingsretten og den størrelsen på styret, som, som Trond Giske også sier, ikke er låst – det må gjerne bli utvidet for min del, men det er jo grenser for hvor stort et slikt styre kan være og samtidig være håndterlig – ligger det nå en mulighet til å gjøre noe og til å få bilagt de konfliktene og den mistenksomheten som har vært.

Jeg synes IdaLou Larsen sier det bra i sin oppsummering av det møtet som Musikernes fellesorganisasjon hadde:

«Det betyr ikke at populærmusikerne ikke bør sitte i fondsstyret. Slett ikke. Det er faktisk meget sannsynlig at de, ut fra sitt ståsted, vil kunne berike styrets vurderinger med viktige, nyttige og friske synspunkter.»

Og hun sier videre:

«Inntrykket er likevel at motsetningene stikker dypt, og at striden langt fra er bilagt. Løsningen kan kanskje nettopp være politikernes nye styremodell: Når de gamle fiendene sitter sammen i et styre og er nødt til å opptre ansvarlig og gjennomtenkt, vil iallfall det klokeste de kan gjøre være å begrave stridsøksen.»

Det synes jeg vi alle skal gjøre.

Vi skal ønske fondet lykke til videre – og vi skal jobbe for kulturen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: I 2000 vart fondslova og åndsverklova endra i samband med gjennomføringa av eit EU-direktiv som styrkte rettane til utøvande kunstnarar og plateprodusentar. Fond for utøvende kunstnere vart då omgjort til eit reint kulturfond.

Heilt frå Fond for utøvende kunstnere vart oppretta i 1956, har det i lov vore lagt til departementet å fastsetja dei nærmare reglane for styret. I forskrift har det vore bestemt at to av styremedlemene skal representera dei utøvande kunstnarane, ein medlem skal representera produsentsida, og ein medlem skal oppnemnast på fritt grunnlag. Det har ikkje vore nokon innstillingsrett for organisasjonane, men høve til å koma med forslag til styresamansetjinga.

Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har uttala seg om styringa av fondet, fyrst ved lovhandsaminga våren 2001 og seinare i samband med budsjettinnstillinga. Komiteen har ikkje gitt føringar om eit bestemt tal når det gjeld utvidinga av styret. I debatten om lovendringa opplyste dåverande kulturminister Ellen Horn at ho ville utvida styret med ein utøvande kunstnar. Det kom ingen merknader til dette.

Då eit utkast til nye føresegner var på høyring i fjor haust, støtta eit stort fleirtal av høyringsinstansane forslaget frå departementet om å utvida styret med ein medlem.

No er det gjort framlegg om å utvida styret med endå ein medlem. For meg er det viktig å taka vare på styringsevna til fondet. Og fordi dette framlegget ligg så tett opptil det som allereie er vedteke, har eg ikkje noko mot å gjera denne endringa, sjølv om eg meiner at endringa er heilt unødvendig. Fondsstyret har hatt fire medlemer heilt sidan etableringa i 1957, og ei utviding no, med ein medlem, burde vera tilstrekkeleg.

I budsjettinnstillinga sa komiteen sitt fleirtal at det òg var viktig at «musikkutøveres interesser blir styrket gjennom innstillingsretten til deres respektive organisasjoner».

For meg har det vore viktig å gi alle organisasjonane like vilkår. Musikarorganisasjonane har, som dei andre organisasjonane, hatt høve til å koma med forslag til styresamansetjing, men likevel slik at departementet har det endelege ordet. Slik er organisasjonane sikra ynskjeleg påverknad, samstundes som departementet har fridom til å tenkja heilskapleg rundt styresamansetjinga.

Eg må no berre ta til etterretning at eit fleirtal i komiteen meiner at departementet skal vera bunde til å velja blant dei som er føreslåtte. Eg er likevel glad for at fleirtalet i komiteen no har gjort det klart at dei meiner innstillingsretten skal gjelda alle relevante organisasjonar.

Fondet vart etablert i 1956. Initiativet kom frå Norsk Musikarforbund. Ordninga vart innført fordi det på den tida var vanskeleg å gjennomføra ein individuell vederlagsrett for utøvande kunstnarar. Fondsordninga har blitt vidareført sjølv om utøvarane no har fått individuelle rettar etter åndsverklova. Ho er vidareført fordi ordninga har ein viktig kulturpolitisk funksjon, m.a. ved å gi støtte til nyskapande og mindre kommersielle tiltak.

Eg meiner at styringa av fondet burde reflektera at fondet er ei kulturpolitisk ordning.

Då forslaget om endringar i fondslova vart behandla i Stortinget, gjekk arbeidarpartimedlemene i komiteen mot at Stortinget skulle gi føringar om utviding. I innstillinga heiter det at desse representantane «går imot at det fra komiteens side skal legges noen føringer med hensyn til styrerepresentasjon i et fond som finansieres av en offentlig avgift».

Eg kan ikkje sjå at representanten frå Arbeidarpartiet som hadde ordet her i dag, forklarte den endringa som har skjedd i Arbeidarpartiet sidan førre innstilling, for Arbeidarpartiet har snudd i opposisjon. Eg kan ikkje sjå at heilomvendinga er basert på faglege grunnar. Dette har skapt mykje styr og bråk, er det blitt sagt frå talarstolen i dag. Eg skal ikkje blanda meg inn i kvifor dette har skapt mykje bråk og styr, men eg har lagt merke til at dei som har hatt ordet, legg skulda på statsråden for ikkje å ha følgt opp ei samrøystes innstilling frå Stortinget.

Vurderinga av ordet «vesentleg» er her ganske interessant. Ein auke på ein representant i eit stort styre på 15 eller 20 er ikkje vesentleg, men det er ein vesentleg auke i eit styre som før talte to–tre. Det er faktisk ein ganske vesentleg auke etter mi fatteevne. Og hadde vi sagt ein auke på to, altså til fire, så hadde det vore ei fordobling. Då kunne innstillinga frå Stortinget eventuelt ha krevd det.

Det er òg sagt at eg berre kan auka talet på nye representantar i styret. Men det er viktig at dette utvalet er samansett på ein slik måte at så mykje som mogleg av ressursane går tilbake til kunstnarane, og at vi ikkje byråkratiserer arbeidet for mykje. Difor vil eg ikkje gå inn for at vi skal nemna opp endå fleire enn det Stortinget seier at eg skal nemna opp.

Eg har faktisk heile tida lagt Stortingets merknader til grunn – trass i at enkelte representantar seier at eg ikkje har gjort det – slik eg har forstått dei, og slik eg har definert ordet «vesentleg». I arbeidet med å omsetja desse merknadene til reglar i ei føresegn har eg lagt vekt på å skapa gode, fleksible reglar som lar seg følgja i praksis.

Eg har elles lagt merke til at fleirtalet i komiteen meiner at det ikkje er naudsynt å senda utkastet på høyring. Det er eg einig i, for når instruksen ligg der, er det ikkje nødvendig å senda den ut på ei såkalla høyring.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Det må være noe galt i statsrådens innlegg. Hun sier at hun sendte ut forskriftene på høring, og at det ikke kom innvendinger mot antallet. Jo, det gjorde det. Innvendingene kom faktisk fra denne salen her, som er hennes arbeidsgiver i politiske spørsmål og overordnede organ.

I budsjettdebatten 14. desember sa Karin S. Woldseth fra Framskrittspartiet:

«Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Vil statsråden sørge for at komiteens flertallsmerknad blir etterfulgt, og at Norsk Artistforbund får innstillingsrett?»

Så sier statsråden:

«Svaret på spørsmålet blir sjølvsagt ja.»

Men i hennes handlinger ble svaret: sjølsagt nei. I mitt innlegg i den samme debatten sier jeg følgende:

«Mitt siste poeng er Fond for utøvende kunstnere. Der er det sendt ut en høringsuttalelse fra departementet som dreier seg om å utvide utøverrepresentasjonen med én representant. Det synes vi er for svakt. Derfor har vi fått en merknad hvor vi sier at det må «utvides vesentlig». Jeg er glad for at statsråden har tatt seg ad notam at organisasjonene skal ha innstillingsrett.»

Det var kanskje litt uklokt sagt av meg den gangen, men vi forventer altså at resultatet blir en vesentlig utvidelse. Vi har ikke ønsket å gå inn i en konkret instruksjon, men vi regner med at statsråden tar de signalene.

Statsråden hadde så ordet senere i debatten uten at hun tok noe forbehold om det som ble sagt, verken i merknadene eller i innlegget. Spørsmålet mitt er: Kan vi ta statsrådens ord for god fisk nå? Vi kunne tydeligvis ikke gjøre det i budsjettdebatten 14. desember.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, eg har følgt opp innstillinga frå Stortinget. Sjølvsagt hadde eg ein dialog med regjeringspartia i forhold til deira forståing av merknadene og vedtaket som vart lagt til grunn, i det som eg sende ut på høyring, og som eg har følgt opp.

Så har eg skjønt at det ikkje har vore nok for fleirtalet – SV, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet. Difor må eg følgja det opp på nytt.

Karin S. Woldseth (FrP): Vi hører at statsråden hevder at organisasjonene har hatt innstillingsrett, og at de har kunnet komme med sine kandidater. Men det er ikke alle organisasjoner som har fått denne henvendelsen og spørsmål om kandidat til styret for Fond for utøvende kunstnere. Mener statsråden at ikke alle organisasjoner, som f.eks. Norsk Artistforbund, er relevante til å sitte i styret for Fond for utøvende kunstnere? Eller er det en forglemmelse at disse organisasjonene ikke har fått den henvendelsen som de organisasjonene som statsråden mener er relevante for å sitte i styret, har fått?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når Norsk Artistforbund no er etablert, er det klart at det er heilt naturleg at dei òg blir tatt omsyn til når det gjeld kven som skal sitja i styret.

Trond Giske (A): Et av poengene i mitt første innlegg var at gjennom behandlingen av saken har vi sett at det er ganske mye mistenksomhet og misforståelser mellom ulike kunstnermiljøer. Det må være vår oppgave å bidra til at den mistenksomheten og frykten bygges ned. Det vil styrke et samlet kulturliv.

En måte vi kan oppnå det på, er å få de ulike partene til å møtes, til å diskutere, til å bli kjent med hverandre, til å se at det ikke ligger skjulte motiver og skjulte agendaer bak de ulike organisasjonenes standpunkter, men at de faktisk har som felles mål å styrke det samlede kulturlivet i Norge.

På den ene siden har vi kunstnere som er redd for fondet, fordi man frykter at en nedbygging av fondet vil ta fra dem deres levebrød. De er nemlig helt avhengig av fondet, og de frykter at hvis det blir flere å dele på, blir det mindre penger til dem.

På den andre siden har vi grupper av kunstnere som også er legitime søkere til fondet, men som føler at de til enhver tid har vært ekskludert fra å sitte i fondets styre, og har ikke følt seg som legitime aktører.

Jeg mener det vil være vesentlig å sørge for at de ulike partene møtes i styret for fondet, at de ulike standpunktene kan møtes, og at man kan finne ut at man faktisk har felles interesser. Det betyr f.eks. at også populærartistene må få en plass i slike organer.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil hun nå når hun skal oppnevne et styre etter Stortingets retningslinjer, sørge for at det får størst mulig bredde, slik at vi kan nå det målet?

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, sjølvsagt skal vi sørgja for at styret får størst mogleg breidd – det skulle berre mangla.

Det som forundrar meg i denne diskusjonen, er: Kvifor i all verda har ikkje Trond Giske sørgt for at tidlegare arbeidarpartistatsrådar har valt personar frå desse organisasjonane til å sitja i dette utvalet? Om det har vore så gale, kan ein berre tenkja seg kor mange år Arbeidarpartiet har hatt regjeringsmakta og faktisk har handplukka personane i desse styra i alle desse åra. Det har aldri vore noko engasjement frå Trond Giske i denne saka i åra som har gått. Men no plutseleg engasjerer han seg. Det forundrar meg faktisk ganske kraftig.

Eg kan lova at vi skal skapa breidd. Eg kan sjølvsagt ikkje i dag seia kven eg skal plukka ut. Eg har ikkje eingong oversikt over dei namna som til i dag er komne inn. Men dei som har hatt hand om dette arbeidet før, har i veldig mange år representert Arbeidarpartiet. Om Trond Giske er misnøgd med det som har skjedd historisk, synest eg han skal ta eit oppgjer i eigne rekkjer.

Trond Giske (A) (fra salen): President, til replikk.

Presidenten: Representanten Trond Giske har hatt to replikker og har ikke anledning til flere.

Da har flere ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trond Giske (A): Det er ikke så vesentlig hvordan man får ordet, bare man får sagt det man har på hjertet.

Det er helt åpenbart uriktig når statsråden sier at Arbeiderpartiet ikke har hatt et engasjement i denne saken tidligere. Tvert imot har det vært Arbeiderpartiet som har vært en pådriver for at utøverne skal ha bedre representasjon, skal bli tatt med på råd, og at også grupper som tradisjonelt ikke har hatt den plassen i vår kulturpolitikk, nemlig populærartistene, rockemusikere og andre, skal få en slik plass. Det er jo vi som har stått på for den saken hele tiden.

Når det gjelder mitt personlige engasjement – bare for å oppklare det også – var jeg faktisk settestatsråd i spørsmålet om Fond for utøvende kunstnere og innføringen av kompensasjonsrettigheter for artistene. Jeg hadde møter og samråd med de ulike organisasjonene, også populærartistene, og kom fram til et resultat som faktisk skapte samling blant de ulike organisasjonene, og sørget for at alle var godt fornøyd med resultatet, i motsetning til hva tilfellet har vært ved behandlingen av denne saken hos kulturministeren.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg hadde ikke tenkt å gjøre så veldig mye mer ut av denne saken. Jeg skal heller ikke gå inn i denne duellen mellom statsråden og representanten Giske. Men representanten Giske sa noe som jeg ikke synes kan stå helt uimotsagt, og det var at det som har skjedd gjennom oppfølgingen av budsjettvedtaket, er et brudd med budsjettavtalen. Det kan jeg ikke innestå for.

Det har vært en diskusjon om hva som skal ligge i begrepet «vesentlig». Statsråden har gitt uttrykk for hva hun mener om det og hvordan hun har forstått dette begrepet. Dette ble ikke utdypet nærmere i budsjettforhandlingene eller samtalene vi hadde, annet enn muntlig. Og det som foregår i muntlig kommunikasjon, er ikke så lett å etterrøkje i ettertid. Jeg husker at dette var berørt, og personlig må jeg bare gi uttrykk for at jeg ikke hadde noen sterk mening om hvorvidt det skulle være tre eller fire utøverrepresentanter. Jeg ser på det som et rent pragmatisk spørsmål. At dette også ble luftet, kan jeg bekrefte, men det var slett ikke klarlagt hva det konkret skulle innebære. Og det var nettopp fordi loven sier at dette er statsrådens og departementets ansvar. Det er loven som regulerer dette, og ikke en budsjettavtale i Stortinget. Det ønsket vi å respektere, og derfor ble det ikke sagt noe mer. Derfor er det langt over streken av representanten Giske å hevde at dette var brudd på budsjettavtalen.

Så til representanten Lund Bergo, som spør hvorfor ikke regjeringspartiene kan støtte det som vel særskilt gjelder ledd 2 i dette forslaget. Jeg skal medgi overfor representanten Lund Bergo at slik som det nå fremstår, er ikke dette noe stort problem. Vi ser verken ledd 1 eller ledd 2 som et alvorlig prinsipielt problem. For oss er det naturlig å la departementet fortsatt, slik loven sier, ha fullmakt til å regulere dette og bestemme hvor mange som skal sitte i styret og fra hvilke organisasjoner man skal innhente forslag til medlemmer. Og med det som har skjedd nå, er jeg ganske viss på at både statsråden og departementet holder hodet kaldt og vet hvor de skal henvende seg. Jeg synes ikke det er nødvendig at vi skal bidra med å diktere departementet i denne saken.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil understreka at når det gjeld mi tolking av ordet «vesentleg» og korleis ein skulle følgje opp vedtaket i fleirtallsinnstillinga, har eg òg for så vidt sett på kva Arbeidarpartiet har meint om denne saka tidlegare. Eg har sjølvsagt òg hatt samtalar med regjeringspartia her på Stortinget. Det er det eine.

Det andre er at eg tvilar absolutt ikkje på Giske sitt engasjement for både den eine og den andre musikkgruppa. Men eg konstaterer at engasjementet ikkje har ført til at desse gruppene er blitt representerte i styret tidlegare. Det er det som undrar meg, og det er det som eg er så frimodig å peika på her frå talarstolen, når denne saka no har fått dei dimensjonane som ho absolutt ikkje fortener å få.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er utrolig interessant å høre fra representanten Lånke at man ikke kan stole på hva folk sier, men at man altså faktisk må ha ting skriftlig for at det skal være en avtale. Og at representanten Lånke ikke husker en budsjettavtale som de inngikk med Arbeiderpartiet, er også ganske påfallende når dette er bakgrunnen for en enstemmig merknad i komiteen.

I utgangspunktet var det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som hadde en merknad, så ble den omskrevet og tilpasset, og det ble en enstemmig komitemerknad. Da synes jeg det er utrolig påfallende at representanten Lånke ikke kan huske det.

Når det gjelder hva som er vesentlig og ikke: Det ble presisert flere ganger i debatten hva som var vesentlig, og hva som lå til grunn for dette. Da synes jeg det er rart at man skal inn og tolke på denne måten som statsråden gjør.

Ola T. Lånke (KrF): Det overrasker meg litt at det er representanten Woldseth fra Fremskrittspartiet som prøver å klare opp i hva som skjedde mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i samtaler hvor vedkommende representant overhodet ikke var til stede. Jeg sa heller ikke at jeg ikke husket. Jeg husker det veldig godt. Jeg sa også at for meg var det for så vidt greit med fire representanter, jeg vedstår meg det – tre eller fire. Men for oss er det viktig å presisere at det er departementet og statsråden som vurderer det. Det kan ha vært meningsforskjeller om hva som var hensiktsmessig, og – og det står jeg fast ved, det har ikke med det å huske eller ikke å gjøre – det ble ikke presisert eller utdypet på noen måte at det skulle være fire representanter. Hadde det vært det, hadde vi skrevet det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.