Trine Skei Grande (V) (ordfører for saken): Denne saken gjelder et Dokument nr. 8-forslag levert av representantene Evje, Sortevik og Sandberg, der de ønsker å innføre et uhildet klageorgan for skolen.

Det er bred enighet i komiteen om at det i tida framover må jobbes med å sikre elevenes rettigheter i skolen. Vi konfronteres ofte med eksempler fra elever som føler sine rettigheter tilsidesatt, og frustrerte foreldre kan til tider møte opp på skolen med advokat. Slike historier åpner perspektiver for enda større ulikhet i skolen – stor ulikhet mellom de elevene som kan sette advokatmakt bak sine krav, og de elevene som ikke kan gjøre det.

Komiteens flertall understreker også at barn og unge er blant de borgere i landet som ikke har stemmerett, og derfor bør ha et strengere vern for sine rettigheter.

Utviklinga i organiseringa av skolen, med mer individuelt tilpasset opplæring, vil sette nye krav til foreldre og skole. Her er det viktig at de hjem som ikke har så mange ressurser å sette bak sine krav, også får oppfylt de kravene de har med hensyn til en god utdannelse for sine barn.

Likevel mener flertallet i komiteen at dette er et av de aspektene Regjeringa bør ta opp i drøftinga om elevers og studenters arbeidsmiljø, og vi ønsker at de innspillene som er kommet fra forslagsstillerne og flertallet i komiteen, blir lagt inn i det arbeidet.

Flertallet ønsker at saken vedlegges protokollen.

Søren Fredrik Voie (H): Spørsmålet om skoleombud er verken en ny sak eller en ny problemstilling. Tvert imot, flere fylkeskommuner har opprettet elevombud for videregående skole, bl.a. gjelder det Nordland, Nord-Trøndelag og Akershus fylkeskommuner. Elevombudene slik de har fungert, har utført sitt arbeid på fritt og selvstendig grunnlag, og tilbakemeldingene så langt er overveiende positive.

Med bakgrunn i de erfaringer som allerede er høstet med denne type ombud, men også ut fra henvendelser fra foreldre og elever samt egne erfaringer i skolen, rettet jeg i februar i år et spørsmål i Stortinget til statsråden om statsråden ville ta initiativ til å få utprøvd en ordning med skoleombud som uhildet klageinstans og kontaktorgan for elever og foreldre som ikke når fram overfor skolen gjennom ordinære kanaler. Jeg tillater meg i denne sammenheng å sitere deler av statsråd Clemets svar:

«Jeg ser det som positivt at det opprettes elevombud i videregående opplæring, og mener at dette også kan være en idé for kommunene å prøve ut for grunnskolen. At litt forskjellige modeller blir prøvd ut, synes jeg er spennende.»

Og videre:

«Dette med skoleombud kan være et supplement eller noe som vi kan se i sammenheng med gjeldende ordninger. Jeg er enig i at her bør vi nå se positivt på de tiltakene som iverksettes rundt omkring.»

Med den varslede gjennomgang av de offentlige tilsynsordninger for skolesektoren som allerede er annonsert fra statsråden, og med de udelt positive svar og gode holdninger som statsråden tidligere har gitt uttrykk for bl.a. i forhold til problemet mobbing i skolen, synes jeg denne aktuelle saken allerede er inne i et godt spor. Jeg finner grunn til å understreke at et felles statlig ombud for hele landet i denne sammenheng ikke nødvendigvis trenger å være det mest formålstjenlige eller det eneste riktige og fornuftige. Tvert imot kan det være gunstig at kommuner eller kommuner i fellesskap utprøver alternative løsninger. Det er også i tråd med Regjeringens brede ønske om mangfold og valgfrihet på alle områder i samfunnet, og ikke minst gjelder det skolen.

Til slutt finner jeg grunn til å understreke at uansett ombudsordninger er det en gjensidig forpliktelse i skolesamfunnet mellom skolen, elevene og hjemmet. Det må aldri bli slik at diverse ombud skal frata slendrianer og slabbedasker eget ansvar for både å gjøre sin plikt i forhold til skolen og i forhold til ansvaret for egen læring, og ikke minst å ha en oppførsel som ikke hindrer læring verken for en selv eller deres medelever. Dette personlige ansvaret for den enkelte elev håper jeg at også forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet vil være enig i, uavhengig av nyanser i syn på videre arbeid med ombud og klageorgan for skolen.

Ursula Evje (FrP): Elevombud for skolen – ett ombud i hvert fylke – vil neppe erstatte det som ligger i Fremskrittspartiets forslag om et uhildet klageorgan for skolen med stor legitimitet og kompetanse. En av årsakene til behovet for nettopp et klageorgan er jo at f.eks. statens utdanningskontorer i de forskjellige fylkene synes å tolke opplæringsloven vidt forskjellig, og dette går ut over den enkelte elevs rettssikkerhet.

Hensikten med forslaget er nettopp å ivareta rettssikkerheten i forhold til opplæringen, opplæringsmiljøet – det kan bl.a. bety skolebygninger – og skolespørsmål generelt. Videre er hensikten å ivareta skolens troverdighet ved at et frittstående organ går god for at det ble handlet rett fra skolens side. I dag ser vi mange eksempler på at skolens troverdighet lider stort. Med et klageorgan unngår man opprivende og følelsesladde angrep fra begge sider, noe som ikke vil tjene opplæringen overhodet.

For det første vil ombudet ivareta den enkelte elev og elevens åpenbare behov for uavhengig skole- og juridiskfaglig bistand. For det andre dreier det seg også om å åpne for adgangen til å gi alle foreldre en trygghet på tilgang til uhildet kunnskap rundt skolefaglige problemstillinger, uten at denne tryggheten er knyttet opp til dyre advokatsalær og lange rettsprosesser.

Grunnen til at jeg anser det nødvendig med en slik argumentasjon, er erkjennelsen av at skolen og skolens ansatte alltid har hatt definisjonsmakt når det gjelder elever og foreldre. Det har aldri vært spørsmål om noen annen definisjon enn den skolen har gitt. Dette monopolet må vi forsøke å fordele i en opplevelse av likeverdighet mellom partene.

Det er nedfelt i lovs form at foreldre er ansvarlige for egne barns oppvekst, opplæring og oppdragelse, og da må også Stortingets flertall gi mulighet til at helt vanlige foreldre får den nødvendige hjelp og bistand de sårt trenger.

For det tredje har det i media vært jevnlige klager fra lærernes organisasjoner og fra lærerutdanningsmedarbeidere om svartmaling av skolen. Jeg håper alle ser at opprettelsen av et uhildet organ, et ombud for skolen med stor faglig tyngde og legitimitet, vil gjøre en slik svartmaling umulig.

La meg først vise til en nylig oppstått situasjon beskrevet av svensk presse, om fare for kreft ved konsum av enkelte matvarer. Det burde være klart at folk har et berettiget krav på å få vite om perspektivene for sine private matvaner. Likevel ble dette forsøkt dempet for ikke å skremme befolkningen.

Når det dreier seg om oppdragelsesansvar, vil jeg gå noe lenger. Jeg vil hevde at samfunnet har et ansvar for å understøtte foreldrene i at barna skal gis mulighet til å bli ansvarlige voksne. Jeg vil anta at et lignende uavhengig organ kunne ha belyst de avgjørelser som ble tatt i forhold til et ungt menneske, med de katastrofale følgene vi leser om i en liten by i Tyskland. Dette er noe som kanskje har utviklet seg over tid mellom en skole og en elev, når avisene gjengir en far som overhodet ikke var klar over verken at hans sønn var utvist fra skolen, eller at sønnen hadde blitt satt ned to klassetrinn tidligere. Beskrivelsene vitner om at det ikke finnes noe slikt organ for å ivareta alle involverte parter.

Mobbing er et overgrep, men som med mange andre typer overgrep er det umulig å få slutt på uvesenet. Det finnes mobbing både blant voksne og barn. Voksne mobber hverandre, og de mobber barn og ungdom. Barn og ungdom mobber voksne, samtidig som de mobber hverandre. Når det gjelder mobbing, synes det som om idealet er den voksne mobber, og dette gir mobbingen legalitet blant de yngre. Til og med på eldreinstitusjoner mobber man hverandre. Det er et ganske skremmende perspektiv, er det ikke?

Mobbingens iboende problem er et absolutt viktig arbeidsfelt for et slikt ombud. Det er et stadig økende mobbeproblem i skolen. Ingen kan si at de aldri har hørt om mobbing. Mange penger har blitt brukt gjennom mange år for å stoppe eller redusere mobbing. Til tross for dette blir det fra seriøse forskere varslet om at mobbingens omfang øker, og at graden av grov mobbing øker mest. Det kan virke som om alle anstrengelser synes å ha spilt fallitt. I et slikt klima er det et skrikende behov for et organ som elever, foreldre og skolen kan henvende seg til.

Det er viktig også for rettssikkerheten at en utenforliggende instans kan ivareta ofrene dersom de føler og opplever at skolen ikke tar deres henvendelser på alvor. Det har i enkelte tilfeller vist seg at skolen er mer opptatt av å beskytte seg selv enn å imøtekomme og hjelpe dem som er utsatt for mobbing på skolen og på arbeidsplassen.

Jeg er glad for at alle ser positivt på forslaget – i utgangspunktet – men jeg opplever en stor grad av frustrasjon og håpløshet ved at ingen så langt har bidratt med aktiv støtte.

Avslutningsvis vil jeg også peke på de personlige og samfunnsmessige kostnader som påføres ved voldshandlinger og traumatiske opplevelser for både elever, personell og institusjon. Jeg vil be om at dette forslaget ses på som et forsøk på å starte en ny form for forebygging, og at man ikke alltid halter etter det som faktisk skjer.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og representanten Simonsen.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.