Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe og 5 minutter for statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anita Apelthun Sæle (KrF) (ordførar for saka): Ei i utgangspunktet vanskeleg sak har funne ei god og tilfredsstillande løysing, etter mitt syn.

Reaksjonane på dei nye attføringsreglane var massive. Lange mailar og brev til dei fleste av oss viste at utslaga for enkeltpersonar kunne verta urimelege. No er det ein samla komite som ber Regjeringa om å vidareføra overgangsordningane for alle dei som var under attføring då regelendringane vart sette i verk.

Det er ikkje fair å endra spelereglane midt under kampen. Og det er ein kamp å gå i gang med omskolering/kvalifisering når ein på grunn av sjukdom eller skade må slutta i arbeidet sitt. Men samfunnet har ei udiskutabel nytte av at flest mogleg kjem i jobb og ut av ein trygdesituasjon eller uføretrygd, og det har den enkelte også. Har ein begynt på eit opplegg med gjevne føresetnader, skal ein no altså få fullføra ut frå det som var avtalt. Det skulle vel eigentleg berre mangla.

To private forslag vert i denne innstillinga handsama saman. Begge forslaga angår dei nye attføringsreglane. Men eg vil presisera at det var eit breitt fleirtal som våren 2000 endra attføringsreglane. Dette er altså eit felles ansvar for denne salen.

Bakgrunnen var dei siste åras sterke auke i talet på uføretrygda, og ynsket om og behovet for at flest mogleg skal delta i arbeidslivet.

Prinsippa for dei nye reglane er for så vidt gode. Dei som før fekk minst, berre 1 G, ca. 50 000 kr, får no 1,6 G, altså ca. 80 000 kr. Men det førte til at andre, dei som hadde fått mest, mista støtte. Det var likevel eit uttrykt ynske at attføringsreglane og reglane for dagpengar under arbeidsløyse i større grad skulle koordinerast.

Det behovsprøvde forsørgjartillegget vart avvikla. I staden innførte ein eit barnetillegg – rett nok svært beskjedent – og stønad til barnetilsyn.

Ein del av problema, som igjen har ført til massive protestar, har vore knytte til praktiske vanskar hos Aetat. Tull med meldekort og forseinkingar er det offentleges ansvar. Og vi vedtek i dag at feil som er gjorde av Aetat, skal kompenserast når det har ført til dokumenterte ekstrautgifter.

No er meldingane at problema er betydeleg reduserte – heldigvis. Men komiteen ber likevel om ei evaluering av ordninga med meldekort. Like eins ber komiteen om at Regjeringa i eiga sak evaluerer regelverket for attføring. Fokus bør særleg rettast mot personar som forsørgjer barn.

Attføringsstønaden er beskjeden uansett, og ikkje eigna til noko liv i luksus. Derfor er komiteen oppteken av moglegheita for ei viss friinntekt. Det er etter komiteens syn positivt, både fordi den enkelte då kan påverka sin eigen økonomiske situasjon, og fordi folk i attføring kan ha ein viss kontakt med arbeidslivet. Vi ser sjølvsagt faren for at mykje ekstraarbeid vil kunna gå ut over attføringsløpet. Men 1,6 G er ikkje mykje å leva av, så komiteen ber om at ein vurderer å heva minsteytinga.

Komiteen legg også vekt på at dei nye systema, som t.d. bruk av meldekort, må tilpassast brukarens situasjon. Fritak frå meldeplikt må det vera mogleg å få utan den store diskusjonen, dersom det er behov for det. Vi menneske er ulike. Det som for dei fleste av oss er ein bagatell, som å fylla ut eit skjema, kan for andre vera uoverkommeleg. Også offentleg regelverk må vera fleksibelt. Det er nyttig.

Målet med attføring er at flest mogleg skal fungera i samfunnet og arbeidslivet. Reglar og ordningar er til for at ein så langt som mogleg skal nå det målet. Ein sparar seg til fant dersom attføringsreglane ikkje er rause nok til at folk gjennomfører løpet, og tronge nok til at menneske gjer ein ekstra innsats for å koma gjennom tunnelen og ut i aktivt arbeid.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Arbeidarpartiet støtta i all hovudsak innhaldet i Ot. prp. nr. 48 for 1998-99. Målet da var at ytingane i all hovudsak skulle sjåast på som ei yting lik arbeidsløysetrygda – altså ei korttidsyting – og ikkje som uføre- og alderstrygd. Da regelendringa blei varsla i media tidleg i desember i fjor, sendte Arbeidarpartiet sine medlemmer i kommunalkomiteen brev til statsråden der me bad om ei utsetjing av regelendringane, dette fordi me da klart såg at regelendringa ville få uheldige utslag for mange grupper. Ei slik utsetjing ville ikkje statsråden akseptere.

Etter få dagar kom det mange og sterke reaksjonar til Stortinget over uheldige utslag av regelendringane. Dei nye reglane, i kombinasjon med nedbemanning og nytt datasystem i Aetat, førte til at mange som var under attføring og rehabilitering, opplevde å kome i ein særs vanskeleg situasjon. Enkelte fortalde om vanskar knytte til utfylling av meldekort, og andre om store forseinkingar i utbetalinga. Mange fekk store reduksjonar i sine ytingar. Fleire stønadsmottakarar opplyste at dei nå hadde fått så store økonomiske problem at dei vurderte å avbryte attføringsopplegget og heller søkje om uføretrygd. Fleire måtte også gå den tunge vegen å oppsøkje sosialkontoret for å få hjelp.

Slike tilbakemeldingar var det heilt nødvendig å ta på alvor. Derfor fremja Arbeidarpartiet eit Dokument nr. 8- forslag, slik at ein kunne få ein rask gjennomgang av dei uheldige utslaga som nå blei oppdaga. Når målet er å få til eit meir inkluderande arbeidsliv, og det målet har me alle saman, må me ikkje etablere eit regelverk som i praksis støyter enkelte folk ut av arbeidslivet. Dersom me meiner alvor med å satse på fattigdomsførebyggjande tiltak, kan me ikkje svekkje dei verkemidla me har.

Regelendringa og eit nytt datasystem i Aetat kravde stor ekstrainnsats frå arbeidsmarknaden. Når etaten i tillegg fekk svekt sitt budsjett, med omorganisering, effektivisering og nedbemanning som resultat, er det ikkje vanskeleg å forstå at det blei problem med å gje brukarane god hjelp og rettleiing. I dag er over 70 000 personar under attføring. Det er over 10 pst. fleire enn det som var situasjonen for eit år sidan. I tillegg ser me ein tendens til aukande arbeidsløyse. Det inneber at brukarane står lenger i kø, saksmengda veks og arbeidspresset for sakshandsamarane blir enormt. Fleire kontor melder om stor auke i talet på sjukmeldingar.

Eg er glad for at det nå er stor semje om å gjere noko fort. Regjeringa bør så snart som råd gå grundig gjennom regelverket, slik at ein kan rette opp uheldige og utilsikta utslag. Vidare er det viktig å føre vidare overgangsordninga for dei som den 1. januar 2002 var under attføring, og at dei som kan dokumentere ekstrautgifter på grunn av manglar eller feil frå Aetats side, blir sikra kompensasjon for desse ekstrautgiftene. Denne kompensasjonen bør òg gjelde for dei som blei registrerte til attføring etter 1. januar 2002.

Arbeidarpartiet meiner òg at det er viktig å ha fleksible ordningar om fritak frå meldeplikta. Det kan vere mange årsaker til at enkelte bør få fritak for meldeplikta. I tillegg må meldekorta utformast på ein slik måte at ingen kan misforstå korleis korta skal fyllast ut. For Arbeidarpartiet er det viktig at Regjeringa gjennomgår også dette raskt.

I tillegg må utbetalinga bli kvalitetssikra slik at mottakarane får utbetalinga i rett tid. Konsekvens av bortfall av hushaldsutgifter og moglegheit for friinntekt må òg vurderast nærare.

Eg skal ikkje gjere det til vane å gje politiske motstandarar ros, men her finn eg grunn til å gje saksordføraren ros for å ha ført fram ei innstilling som har samla komiteen i gode og viktige merknader og framlegg til vedtak. Dette vil nok få fleire personar under attføring til å sjå litt ljosare på framtida.

Peter Gitmark (H): Attføring innvilges personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte er ute av stand til å fortsette sitt arbeid, men som etter omskolering eller kvalifisering vil kunne ta annet arbeid.

Det er tverrpolitisk enighet om at det er spesielt viktig at de som på grunn av sykdom må slutte i sitt arbeid, får tilbud om og gjennomfører et attføringsopplegg. Attføring er positivt for den enkelte som gjennomfører og klarer å komme seg tilbake i jobb, og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det blir dessverre ofte glemt.

Stortinget vedtok ved behandling av Ot.prp. nr. 48 for 1998-99 å endre beregningsreglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger etter folketrygdloven. De to ytelsene skulle ikke lenger beregnes etter reglene for uførepensjon. I stedet skulle ytelsene beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt, som for dagpenger.

Hovedpunktene var:

• Minste årlige ytelse for rehabiliterings- og attføringspenger foreslås satt til 1,6 G.

• Gjeldende forsørgertillegg består av ektefelletillegg og barnetillegg og er behovsprøvet.

• Attføringsstønaden «stønad til husholdsutgifter» foreslås avviklet. I stedet foreslås innført en egen stønad til barnetilsyn for deltakere i attføringstiltak.

• Dette legges til rette for at Arbeidsmarkedsetaten skal overta beregningen av attføringsytelsene, en oppgave som nå ligger i Trygdeetaten.

• Det blir lagt opp til overgangsregler, slik at stønadsmottakerne ved ikrafttreden kan regne med å beholde om lag samme ytelse i en rimelig periode.

• Og ikke minst: Omleggingen forutsettes å ville medføre stor forenkling i saksbehandlingen og frigjøring av administrative ressurser.

Det var bred politisk enighet om omleggingen. Høyre og SV var imot å fjerne adgangen til å beholde en inntekt på 0,5 G før attføringspenger graderes.

De nye reglene for beregning av rehabiliterings- og attføringspenger trådte i kraft den 1. januar 2002. I Ot.prp. nr. 48 for 1998-1999 ble det lagt opp til at det skulle lages overgangsregler som sikrer mottakerne mot nedgang i ytelsene når de nye reglene trer i kraft, samtidig som det skulle være et mål at Trygdeetaten og Arbeidsmarkedsetaten ikke skulle måtte opprettholde to ulike beregningssystemer i lang tid fremover. Dersom ytelsene ble høyere etter nye regler, skulle mottakeren kunne velge å gå over til nytt regelverk. Overgangsreglene skulle gjelde ut attføringsperioden.

Regjeringen la også i 2002-budsjettet til grunn at overgangsreglene skal utformes slik at personer som mottar attføringspenger når de nye reglene trer i kraft, ikke skal gå ned i netto ytelse. Mottakere av attføringspenger vil imidlertid ikke kunne velge en høyere ytelse dersom dette hadde blitt resultatet etter nytt regelverk.

Innføringen av det nye regimet har medført et høyt støynivå. Det skyldes at en del stønadsmottakere har opplevd et fall i inntektene til livsopphold, og at Aetat ikke gjorde en god nok jobb ved omleggingen.

Regjeringen har siden bestemt å tildele Aetat 15 mill. kr ekstra. Beslutningen er fattet på grunn av alvorlige signaler fra brukerne, spesielt i forbindelse med innføring av nytt regelverk for attføring.

På bakgrunn av problemene som omleggingen har medført, har Arbeiderpartiet og SV fremmet hvert sitt Dokument nr. 8-forslag.

Jeg vil – og dette blir ingen vane – rose opposisjonen som sammen med regjeringspartiene har kommet fram til løsninger som vil danne grunnlag for å bøte på problemene og lette situasjonen for de menneskene som er under attføring, bl.a. ved at overgangsordningen som i 2002 ble innskrenket til ett år, skal videreføres for alle dem som ved regelendringens ikrafttredelse var under attføring.

Nå må vi gi Aetat ro og med det en mulighet til å løse de oppgaver som etaten er satt til å gjøre.

Per Sandberg (FrP): Jeg synes saksordføreren innledningsvis var inne på et vesentlig punkt, og det var at dette har vi et felles ansvar for. Jeg synes også at innstillingen bærer preg av at vi alle sammen tar det ansvaret.

Forslagsstillerne har her tatt opp et vesentlig problem. Det viser seg at det nytter også for de svake i samfunnet å nå fram med sitt budskap gjennom lobbyvirksomhet – det er kanskje ikke noe særlig å kalle det det – men vi har i hvert fall reagert på signalene som har kommet fra de gruppene som har kommet ille ut. Fremskrittspartiet skal ta sitt ansvar, for vi var også med i flertallet. Vi har i likhet med alle de andre mottatt en rekke henvendelser fra personer som her føler seg urettferdig behandlet.

Man har jo underveis også henstillet til Regjeringen om å gjøre noe. Jeg håper at det rundskrivet som det er sagt er sendt ut til sosialkontorene, foreløpig kan avhjelpe situasjonen for dem som er verst stilt. Vi har ikke fått noen tilbakemeldinger om det, men det er jo et håp at det i hvert fall kan avlaste inntil vi har fått de vedtakene som vi gjør her i dag.

Det som er klart, er at vi forstår at det oppfattes som uverdig at mottakerne av attførings- og rehabiliteringspenger må gå på sosialkontoret for å spe på inntekten. Nåløyet for å komme i betraktning hos sosialkontorene er også vesentlig strammere. Men Fremskrittspartiet understreker selvsagt at målet med Stortingets intensjon fra 1999 var at flest mulig skulle komme i arbeid. Det er mer viktig enn noensinne. Vi mener at det er viktig å legge forholdene til rette for å ta ut den restarbeidskraften som måtte finnes. De intensjonene må ligge fast fortsatt. Derfor må etter min mening følgende prioritering ligge til grunn:

• 1. Det skal være lønnsomt å arbeide.

• 2. Det skal være lønnsomt å omskolere arbeidstakere.

• 3. Det skal være lønnsomt å kombinere arbeid og trygd.

• 4. Det skal være lønnsomt å tilbakeføre uføretrygdede delvis eller helt.

Vi vet at alternativene til disse punktene altså er uføretrygd. Derfor mener også Fremskrittspartiet at det nå er viktig at vi får evaluert den nye ordningen, selvsagt med det formål å gjøre den mer attraktiv og få personer inn under de alternative punktene som jeg nevnte i sted.

Fremskrittspartiet ønsker, når vi kommer dit at vi skal ha en evaluering, at Stortinget også bør vurdere om ordningene med attføring, medisinsk rehabilitering, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd og økonomisk sosialhjelp bør ses i sammenheng, med det formål eventuelt å få til en samordning og en sammenslåing. Dette tror jeg vil fjerne noen av de uheldige utslagene som endringene i enkelte av disse ordningene kan gi, samtidig som det vil kunne gi enklere og raskere saksbehandling. Der vil jeg gjøre oppmerksom på Fremskrittspartiets velferdsalternativ, som peker ganske grundig på disse områdene.

Jeg finner det også nødvendig å gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet ikke støtter de argumentene eller det synet som går på at reduserte bevilgninger til Aetat er del av disse problemene. Jeg finner det litt merkelig at representanten fra Arbeiderpartiet bruker det som et argument, for de budsjettendringene som skjedde for Aetats vedkommende, slo altså ikke ut da de negative signalene kom. Allerede 2. januar var brukerne her ille ute, og da hadde selvfølgelig ikke reduserte bevilgninger for Aetat slått inn. Så dette hadde vel kommet uansett.

Fremskrittspartiet vil heller ikke bruke denne saken som et argument for at Aetat i framtiden på noen måte skal styrkes i forhold til ressursene. Jeg tror nok det er viktigere at vi ser på Aetat i forhold til omorganisering og omstrukturering, og presiserer hvilke oppgaver og hvilket mandat Aetat skal ha.

Karin Andersen (SV): SV er veldig glad for at de to Dokument nr. 8-forslagene som ble fremmet, har funnet en løsning som denne, og at vi har kunnet gå videre med saken og behandlet den på en annen måte enn det vi har gjort før.

SV stod nesten helt alene da vi behandlet saken i 2000, og jeg var saksordfører for den. Jeg skal ikke si så veldig mye mer om det av typen «Hva sa vi?», for i den prosessen vi har hatt nå, har man vært lydhør for det som har kommet inn – man har altså hørt på folk. Akkurat de samme signalene kom da vi behandlet proposisjonen, og jeg har senest i dag sittet og bladd igjennom de papirene som komiteen fikk den gangen. Det er et ønske om at både storting og regjering når vi kommer med forslag til endringer, kan se med større alvor på innspill både fra brukerne og fra dem som skal praktisere dette ute i etatene. For det manglet ikke på advarsler om at dette kom til å få negative utslag for mange.

Men jeg har lyst til å si at omleggingen også bidrog til å gi dem som hadde de dårligste ytelsene, et løft. Det er et løft som SV ønsker å understreke er viktig, så vi har ikke noe ønske om å gå tilbake til den gamle ordningen totalt sett. Vi ønsker altså en bedre ordning totalt sett, der man har ressursene og mulighetene i fokus, og ikke problemene. Det som har skjedd nå, er jo at veldig mange som har gått på attføring, har fått så dårlig økonomi at de ikke har maktet å forholde seg til noe annet enn til sine egne økonomiske problemer. Og det er ganske krevende å skulle overvinne både dårlig helse og sykdom, og så skulle komme seg tilbake til jobb. Da må vi sørge for at man underveis greier å ha rehabiliteringen, og ikke regningsbunken, i fokus.

Vi er veldig glad for at overgangsordningene skal gjeninnføres – det dreier seg om å oppføre seg ordentlig overfor dem man har inngått en avtale med. Du skal altså få et opplegg som er slik og slik, og da bør du kunne få gjennomføre det slik det var avtalt. At man også skal få dekket utgifter man får hvis det offentlige ikke oppfyller sine forpliktelser, burde jo være åpenbart. I den forbindelse er det også slik at disse etatene bør få fullmakter, slik at de kan utbetale nødpenger i situasjoner der dataanlegg eller andre ting klikker. Jeg må bare si at jeg senest i dag hørte på lokalradioen for Buskerud, der det igjen kommer meldinger om at folk som går på dagpenger, ikke har fått utbetalt pengene sine på over en måned, rett og slett fordi det er feil og rot i systemene. Sånn kan vi ikke ha det. Dette må det ryddes opp i.

Så til gjennomgangen av regelverket, som jo er den aller viktigste saken nå. SV vil oppfordre Regjeringen til å snu hver eneste stein og til å fokusere på ressursene og på måloppnåelsen, nemlig at flest mulig skal kunne komme ut i jobb. Det er det viktigste. Og der har statsråden sjøl lansert et totalkostnadsprinsipp, der man skal se på totalkostnadene – for alle parter – ved de ulike løsningene. Da må man også legge et langsiktig perspektiv til grunn og se hva det er som lønner seg, ikke bare for ett budsjetts vedkommende, men på lang sikt. Det er ingen tvil om at hvis folk kommer i jobb, har det sjølsagt stor samfunnsøkonomisk nytte. Men sjøl om folk ikke greier å forsørge seg helt av jobben sin, men må ha bistand fra det offentlige i tillegg, er det likevel verdier knyttet til det som jeg tror det er vanskelig å beregne. Jeg syns i hvert fall at man bør forsøke å se på det på en litt annen måte enn det man har gjort til i dag.

Så har jeg bare lyst til å si til slutt: Når folk som går på attføring – eller folk ellers – må gå på sosialkontoret, er det noen regler der som tvinger en til å avhende verdier for at en skal få hjelp. Det er det som er hovedproblemet med dette. Du blir f.eks. bedt om å selge bilen et halvt år før du skal være ferdig med attføringen – og vi kan jo tenke oss sjøl, kanskje den bilen er helt nødvendig for at du skal kunne greie å ha en jobb i framtida, eller kanskje du blir bedt om å selge huset ditt og må inn på leiemarkedet – dyrt og dårlig for mange! Det er altså noen bindinger til det regelverket som er svært uhensiktsmessig for dem som skal prøve å gjennomføre en rehabilitering og en attføring.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen):I denne saka vil eg vera raus med utdeling av ros.

Senterpartiet skjønte i januar at dei nye reglane hadde fått utilsikta verknader. Vi lytta til enkeltmenneske som hadde fått ein vanskelegare kvardag i staden for styrkte moglegheiter, og vi lytta til saksbehandlarar i Aetat som bekrefta ein urovekkjande situasjon. Og mens vi i vår vesle gruppe arbeidde med forslag, var Arbeidarpartiet og SV raskare ute: All honnør for rask reaksjon! All honnør òg til saksordføraren frå Kristeleg Folkeparti som sette seg grundig inn i sakskomplekset og ikkje gav opp før ei så god og brei løysing som den som no ligg føre, verkeleg var i boks.

Dei vedtaka som Stortinget gjer i dag, er i samsvar med signal gitt frå fleire av oss i interpellasjonsdebattane tidleg i mars. Dei nye reglane har for mange dessverre medført mismot og pessimisme i staden for ny stimulans til kontakt med arbeidslivet.

Vi i Senterpartiet er glade for at ein samrøystes komite føreslår å vidareføra overgangsordningane for alle dei som var under attføring då reglane blei sette i kraft, og vi er ikkje mindre glade for at Regjeringa blir bedt om å sikra at alle dei som har fått forseinka utbetalingar på grunn av feil gjorde av Aetat, får kompensert dokumenterte ekstrautgifter.

Senterpartiet er einig i at ordninga med meldekort blir evaluert, og at fritak frå meldeplikt blir praktisert i samsvar med den intensjonen som er lagd til grunn både frå tidlegare regjering og frå Stortinget. Som det er peikt på i innstillinga, kan funksjonshemmingar og sosiale, psykiske og praktiske problem gjera utfylling av meldekort vanskeleg.

Vi legg elles vekt på at Regjeringa no nøye gjennomgår desse reglane. Eg veit at det her har vore ein gjennomgang tidlegare, og at det har blitt gjort mange utrekningar, og det har vore trekt fram mange eksempel i forhold til korleis regelverket kunne forenklast. Eg vil understreka det som er sagt tidlegare i dag, at når ein no ser korleis desse reglane har slått ut, gjeld det å snu alle steinar. Det er òg viktig at Regjeringa kjem tilbake med dette som ei eiga sak om det skulle visa seg at det er nødvending – og i alle fall kjem med forslag til endringar i regelverket så raskt som mogleg.

I Senterpartiet var vi tilbakehaldne i forhold til fri inntekt. Vi ser no at det kan ha sine heilt klare fordelar. Det kan sjølvsagt påverka den økonomiske situasjonen for enkeltmenneske, men det kan faktisk òg stimulera fleire til å ha ei tilknyting til arbeidslivet. Så vi er einige i å be Regjeringa vurdera ei grense på 2 G.

Det som det er viktig å ha for auga, er at det naturlegvis låg element til ei betre ordning for mange i det regelverket som blei føreslått og vedteke. Det må Regjeringa no ha for auga i sin gjennomgang. Tanken er å gi fleire moglegheit til styrkt sjølvtillit, til å klara kvardagen betre, til å overvinna sjukdom og til å få prøvt seg og bli verande i arbeidslivet.

Statsråd Victor D. Norman: Formålet med det nye regelverket for attføringsytelser var bl.a. å understreke at ytelsene til yrkesrettet attføring skal være korttidsytelser, og at målet for attføringen er at vedkommende skal tilbake til arbeidslivet. Samtidig var det behov for et administrativt enklere regelverk, som også var lettere å forstå for den enkelte stønadsmottaker. Jeg synes, som jeg har gitt uttrykk for i Stortinget tidligere også, at i hovedsak ivaretar det nye regelverket disse hensynene på en god måte – jeg vil understreke i hovedsak. Men jeg tror vi i ettertid kommer til å konstatere at omleggingen av systemet var en riktig omlegging, og at den brede politiske enigheten det var om hovedtrekkene i dette systemet, er en politisk enighet som Stortinget kan være stolt av.

I forbindelse med innføringen av det nye regelverket ble det også innført nytt saksbehandlingssystem i Aetat og nye rutiner både for Aetats ansatte og for mottakerne av attføringsytelser. Dette innebar bl.a. bruk av meldekort. Siden dette var en ny ordning for personer på attføring, opplevde Aetat en økning i antall henvendelser til etaten i den første tilvenningsperioden. Det medførte et større arbeidspress i etaten, og det innebar at noen brukere i denne perioden fikk forsinkede utbetalinger som følge av flaskehalser i systemet. Jeg har lyst til å gi uttrykk for at jeg er lei for at Aetats brukere opplevde redusert service i denne perioden, og er ekstra lei meg for at noen mottok ytelser forsinket. Disse problemene har avtatt, og andelen meldekort som nå sendes i retur på grunn av feil eller mangelfull utfylling, er kraftig redusert. Situasjonen er altså i ferd med å stabilisere seg på et normalt nivå.

Jeg er veldig glad for den enstemmige komiteinnstillingen. Enstemmigheten gir både tyngde og bredde for en innretning av attføringsarbeidet som skal gjennomføres av Aetat i konstruktivt samarbeid med andre.

Jeg har merket meg at komiteen foreslår at de som har fått forsinkede utbetalinger som følge av feil begått i Aetat, skal få kompensert dokumenterte ekstrautgifter de er blitt påført som følge av slike feilutbetalinger. Jeg har allerede gitt Aetat beskjed om å utarbeide en slik ordning. Jeg har også registrert at komiteen går inn for å videreføre overgangsordningene for alle dem som ved regelendringens ikrafttredelse var under attføring. Dette er et godt generelt prinsipp, og det vil bli fulgt opp i forbindelse med budsjettarbeidet.

Komiteen har videre flere forslag og merknader til det nye regelverket som det etter min vurdering er relevant å se nærmere på. Departementet er nå i gang med en evaluering av hele det nye regelverket, og i denne gjennomgangen vil man fokusere på de samme spørsmålene som komiteen er opptatt av, f.eks. hvordan ulike grupper kommer ut under nytt regelverk. Videre vil departementet evaluere utformingen av meldekort for mottakere av attføringspenger. I den forbindelse vil departementet også vurdere de konkrete synspunktene komiteen har kommet med for å gjøre regelverket bedre egnet slik at personer på attføring kan vende tilbake til arbeidslivet. Resultatet av alle disse vurderingene vil Stortinget få ta del i gjennom Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjettproposisjon for 2003.

For å sikre fremtidig verdiskaping og videreutvikling av velferdsordningene våre er det viktig med høy yrkesdeltakelse. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv er et viktig bidrag her. Jeg registrerer at komiteen i sin innstilling også vektlegger høy yrkesdeltakelse ved å fremheve at personer som av ulike grunner står utenfor arbeidsstyrken, må få muligheter til å delta i arbeidslivet. For at arbeidet med å få personer inn igjen i arbeidslivet skal lykkes, er det viktig at regelverket er hensiktsmessig utformet. Men regelverket alene avgjør ikke om vi vil lykkes i å få tilsatt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne. Hensiktsmessige tiltak, god oppfølging og god service fra Aetat er også helt sentrale elementer som i samvirke med regelverket kan bidra til å mobilisere arbeidskraften og utnytte potensialet i arbeidsstyrken.

Det er derfor viktigere enn noensinne å omstille og omorganisere Aetat til en brukerrettet kvalifiserings- og formidlingsetat. Og det er viktig at etaten både får ro og politisk oppslutning om denne store oppgaven. Aetat må, hvis vi skal få flere yrkeshemmede ut i arbeidslivet, utvikle kompetanse som etaten i dag mangler. Den må omstille seg slik at kvalifiseringsarbeidet får større vekt, og det er viktig at vi får like bred politisk oppslutning om de omstillingene som er nødvendig i Aetat, som den gledelig brede oppslutningen vi har om komiteinnstillingen i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Først til representanten Sandberg, som meinte at eg brukte kuttet i budsjettramma til Aetat som eit argument for den situasjonen som er oppstått rundt problemstillinga regelverk/attføring. Det var ikkje mi meining å framstille det på den måten. Det eg meinte, var at sidan nyttår og fram til i dag har det gått føre seg ei nedbemanning i Aetat som gjer det problematisk for brukarar av etaten å få god nok hjelp og service.

Men så til statsråden. I dag må eg ha ein dårleg dag, for eg vil faktisk nytte denne talarstolen til å skryte litt av statsråden. Det skal eg heller ikkje gjere til ein vane! Men eg synest han inntek ei veldig positiv og fin haldning til det som ligg i komiteinnstillinga, og det er eg veldig glad for. Eg trur me i dag i fellesskap skal kunne klare å få til gode endringar til beste for brukarane. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser han nå for seg tidsfaktoren rundt evalueringa? Kan han nå varsle eit tidspunkt for når han reknar med at evalueringa kan vere gjennomført, og at han kan sjå på regelendringar?

Så er det eit par område til som eg vil be statsråden sjå litt nærare på under evalueringa. Det er brukarane sin situasjon når det gjeld dei økonomiske ytingane under ferie, og når dei har fråvær på grunn av sjukdom når dei er på attføring.

Til slutt: Statsråden sa at rutinane når det gjeld utbetaling, er i godt gjenge. Er det slik å forstå at dette ikkje lenger er eit problem, og at utbetalingane nå er under kontroll og ein kan fjerne merksemda iallfall rundt den problematikken?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg tror innledningsvis at jeg kan trøste representanten Oppebøen Hansen med at det går nok over når det gjelder synspunktene på statsråden! Men ellers takk for hyggelige ord.

Når det gjelder tidsfristene for evaluering, håper vi, som jeg sa i mitt innlegg, å kunne være igjennom det meste av dette slik at det kan omtales i budsjettproposisjonen for 2003. Jeg kan ikke garantere at det er sluttført på alle punkter, men mest mulig av det vi skal se på, mener jeg at vi skal kunne omtale i budsjettproposisjonen.

Jeg merker meg de synspunktene Oppebøen Hansen hadde når det gjelder brukernes situasjon, og det skal vi se nærmere på.

Når det gjelder utbetalingsproblemene, sier jeg at vi er kommet i et mer normalt gjenge. Jeg vil minne om at Aetat har ansvaret for et usedvanlig stort antall utbetalinger gjennom året, og jeg kan ikke garantere – og det kan ingen garantere – at hver eneste utbetaling i det systemet finner sted prikkfritt til enhver tid. Men det som er i ferd med å skje, er at vi kommer inn i en normalsituasjon når det gjelder folk på yrkesrettet attføring, dvs. at vi ligger på omtrent den samme feilprosent som det vi har for dagpenger. Det betyr at Aetat selvfølgelig hele tiden må jobbe med ytterligere kvalitetsforbedring, men det er ikke noen spesielle forhold lenger når det gjelder mottakere av midler til yrkesrettet attføring.

Karin Andersen (SV): Til saken om når vi skal få dette til Stortinget igjen: Jeg ønsker å gjøre statsråden oppmerksom på at på side 3 i innstillingen ber faktisk en enstemmig komite om at man kommer tilbake til Stortinget med en egen sak om dette. Det tror jeg jeg vil understreke at komiteen har sagt. Det er fordi vi mener at dette er et så stort tema at vi bør ha fokus på det i en egen sak og ikke i en budsjettproposisjon. Grunnen til at vi nå må gjøre disse strafferundene, er at det viste seg at vi forrige gang, sjøl om vi da hadde det som en egen sak, ikke helt greide å overskue hva som ville bli konsekvensene.

Så til det som statsråden sier om at vi nok er enige om hovedtrekkene. Ja, hvis det dreier seg om at ytelsene skal være pensjonsgivende – det tror jeg det er veldig bred enighet om – og at man skal øke minsteinntektene. Og jeg håper at man nå er enige om at det kan være lurt å ha et økonomisk incitament for å være i kontakt med arbeidslivet, og også at det skal være fokus på mål, selvfølgelig. Men jeg tror det er for tidlig å konkludere på om man er enige om hvilke elementer det ellers er som det er nødvendig å ha på plass i en slik ordning før man mener at den er hensiktsmessig.

Så til slutt har jeg behov for å spørre statsråden litt om det som har skjedd i forkant her. Det er jo en realitet at saken ble behandlet i Stortinget våren 2000. I tillegg til det har man altså hatt masse omlegginger på datasystemet, og man har hatt en nedbemanning i Aetat. Så ber statsråden nå om at Aetat må få ro. Betyr det at statsråden sjøl ikke planlegger noen endringer i Aetat det nærmeste året, eller hva mener statsråden egentlig med det utsagnet?

Statsråd Victor D. Norman: Til det konkrete spørsmålet om egen sak eller omtale i budsjettproposisjonen: Uansett er det slik at justeringer i regelverket her er en budsjettsak, og det må omtales i budsjettproposisjonen. Det jeg sier, er at jeg regner med at det vi skal gjennomgå, vil Stortinget få del i gjennom budsjettproposisjonen. Hvorvidt det i tillegg kan være naturlig med en omtale i egen sak, vil vi vurdere. Men uansett, dette er i hovedsak en budsjettsak, og som sådan hører den hjemme i forbindelse med budsjettproposisjonen.

Når det gjelder ro i Aetat, har jeg bare lyst til å gjenta hva jeg sa: «Det er derfor viktigere enn noensinne å omstille og omorganisere Aetat til en brukerrettet kvalifiserings- og formidlingsetat.» Skal vi få det til, er det viktig at etaten får ro og politisk oppslutning om den store oppgaven. Aetat er ikke tjent med ro i betydningen at intet skal skje, men Aetat er tjent med at det blir ro omkring det store og viktige arbeidet som må gjøres for å gjøre Aetat til en god kvalifiserings- og formidlingsetat i det 21. århundre. Aetat har veldig sterke tradisjoner, men omstillingen til de oppgavene som Aetat står overfor nå, er en stor og vanskelig prosess. Statsråden har lyst til at Aetat skal få ro på seg til å gjøre den jobben på en god måte, og ber om bred politisk oppslutning om det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Her er det semje, slik eg oppfattar det, men til ein viss grad med omsyn til det som kan bli resultatet av den gjennomgangen som no skal vera. For det fyrste er det brei semje om at dei reglane, dei ytingane, vi i dag snakkar om, skal stimulera til eit meir inkluderande arbeidsliv. For det andre er det òg brei semje om at ytingane skal vera pensjonsgivande, og at det skal vera korttidsytingar. Men så er det jo slik at i forhold til dei steinane som no skal snuast, er det peikt på mange delelement, der det òg frå komiteen si side vil vera viktig å ha moglegheit til å gå nøye inn i dei vurderingane som departementet kjem til å koma tilbake til Stortinget med. Eg synest det er gledeleg at statsråden er utolmodig i forhold til å få fram ein slik gjennomgang for Stortinget, og at han allereie no varslar at dei endringane som han eventuelt vil føreslå, kjem til å få følgjer for budsjettet allereie for 2003. Men eg vil òg be statsråden merka seg at det faktisk er ein samrøystes komite som har bedt om ei eiga sak for nettopp å ha denne moglegheita til å gå grundig inn i sakskomplekset.

Når det gjeld Aetat, kjem vi tilbake til det. For vår del ynskjer vi ein kvalifiseringsetat, og ein etat som er flink på formidling, men vi synest faktisk ikkje statsråden sine signal så langt er med på å understreka fyrst og fremst ro for Aetat.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg kan jo vanskelig kommentere hvordan andre oppfatter det jeg forsøker å få fram, men jeg har faktisk systematisk fra første dag forsøkt å si for det første at Aetat er en sentral og viktig etat som vi ønsker å bruke, og for det andre at en må videreføre og påta seg det store arbeid som ligger i ikke bare å formidle folk som i utgangspunktet er godt kvalifisert for arbeidslivet, men hjelpe folk som i utgangspunktet har et stort kvalifiseringsbehov, til å komme fram til det punktet hvor de også kan formidles ut i arbeidslivet. Vi ønsker å gi prioritet til tiltak som nettopp hjelper folk fram som trenger kvalifisering, og Aetat må ut fra det også omorganiseres i tråd med dette. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi gjennom det systematisk fra første dag har forsøkt å gi entydige positive signaler når det gjelder utviklingen av Aetat.

Det jeg dessverre kan konstatere, er at i forbindelse med saken omkring yrkesrettet attføring – hvor det helt klart var både hendelser og aspekter ved regelsystemet som var veldig uheldig for enkelte brukere, og som komiteen nå ønsker at vi skal gjøre noe med, og som vi skal følge opp – var det nok også ønsker om å bruke dette politisk til å skape ekstra turbulens omkring Aetat. Det jeg ber om, er at vi nå ordner opp i regelverket og samtidig, alle sammen, forsøker å skape ro omkring spørsmålet om hva Aetat skal bli, for jeg har oppfattet det dit hen at hele Stortinget er enige om hovedtrekkene i den utviklingslinjen som Aetat bør ha. Og hvis det er riktig – ja så bør vi i fellesskap kunne gi uttrykk for det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

I denne debatten er det blitt delt ut mye ros, og det har vært en hyggelig tone – men nå er debatten slutt.