Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Eirin Faldet (A) (ordfører for saken): Barnehageavtalen mellom Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene på Stortinget er en historisk avtale. Den er historisk fordi man sikrer finansiering slik at man får bygd plasser til dem som ikke har tilbud i dag, og man senker prisene slik at det ikke er størrelsen på lommebøkene til foreldrene som er avgjørende for om poden kan ta imot plassen i barnehagen. Den er også historisk i den forstand at uansett hvem som danner flertall for statsbudsjettene i årene framover, vil barnehageløftene bli oppfylt. Med andre ord: Dette er en gla"dag!

For Arbeiderpartiet har det vært en absolutt forutsetning at vi samtidig med å få ned prisen også sørger for full barnehagedekning. Vi kan ikke leve med at samtidig som flertallet er sikret billig barnehageplass, skal noen stå helt uten tilbud. Derfor er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Vi må sikre at kommunene og de private barnehageeierne har forutsigbarhet i økonomien, slik at de tør å satse på å bygge flere barnehager. Dette gjør vi gjennom at vi øker det statlige driftstilskuddet til om lag 80 pst. fra 1. august 2003, og i tillegg, for å gi en ekstra startkapital, legger vi inn et stimuleringstilskudd, et engangstilskudd på 16 000 kr pr. plass for barn over tre år og 20 000 kr pr. plass for barn under tre år, fra 1. juli 2002.

Arbeiderpartiet vet at for å få til flere plasser kreves det mer penger. De pengene er vi villige til å investere i barna.

Arbeiderpartiet lovet velgerne under valget i fjor høst at prisen på en barnehageplass skulle halveres. Gjennom en maksimalpris på 1 500 kr fra 1. august 2004 har vi oppfylt løftet vårt til alle landets småbarnsforeldre. For oss har det også vært viktig at det finnes ordninger som gjør at barnehager ikke går konkurs. Med maksimalpris på foreldrebetalingen og et fast tilskudd fra det offentlige kunne inntektene i både private og kommunale barnehager blitt mindre enn kostnadene. Da kunne mange barnehageplasser forsvunnet.

Dette har vi sikret oss mot ved at om lag 80 pst. offentlig tilskudd kommer allerede fra 1. august 2003, samtidig som maksimalprisen da settes til 2 500 kr. Maksimalpris 1 500 kr innføres først 1. august 2004. Dette gir barnehagene en overfinansiering som gjør at det er mulig å innfase dette på en meget forsvarlig måte. I tillegg skal kommunene ha en buffer. Samtidig skal fylkesmannen ha 200 mill. kr årlig til skjønnsfordeling.

Kommunene skal ha ansvaret for å sikre full barnehagedekning i sin kommune, og samordner opptaket på en måte som sikrer likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og private barnehager. Vi pålegger kommunene å prioritere behandlingen av søknader fra barnehager i forbindelse med plan- og byggesaker, slik at ikke utbyggingen forsinkes. Det lovfestes en plikt for kommunene fra 1. juli 2003 til å sørge for at det finnes tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under opplæringspliktig alder, og når utbyggingsperioden er over, innføres det en lovfestet rett til barnehageplass.

Arbeiderpartiet kunne ikke være med på å pålegge kommunene nye oppgaver utover det de gjør i dag, uten at det er fullfinansiert. Derfor har det vært viktig å bli enige om at den statlige andelen skal øke, slik at den samlede offentlige støtten kommer opp på om lag 80 pst. Men det legges til grunn at kommunene skal bruke like mye over sine kommunale budsjetter på barnehager i fremtiden som de gjør i dag. Dette gjør at vi kan innføre maksimalpris uten at andre kommunale tjenestetilbud blir skadelidende.

Finansieringsmodellen består i hovedsak av to elementer: foreldrebetalingen og statstilskuddet. I tillegg kommer en buffer i kommunene og skjønnspott hos fylkesmannen. Til grunn ligger det at private og offentlige barnehager skal likebehandles. Finansieringsmodellen skal ta utgangspunkt i at hovedtyngden av finansieringen går via statstilskuddet, slik det gjør i dag. I tillegg skal det være en buffer i kommunene som tar høyde for kostnadsavvik mellom barnehagene. Bufferen håndteres av kommunen etter objektive kriterier der barnehageeierne gis medbestemmelse. Det må sikres at bufferen er stor nok til at den nye finansieringsmodellen ikke medfører forringelse av kvaliteten og nedleggelse av plasser. Den endelige fordelingen mellom statstilskuddet og bufferen, som skal ligge i kommunene, fastsettes når kostnadsanalysen foreligger våren 2003. I tillegg vil vi sikre at ordningen med søskenmoderasjonen og inntektsgraderingen skal gjelde hele landet og ikke bare et fåtall kommuner. Dette mener vi kan gjøres regelstyrt. Dette vil ikke påvirke nedtrappingsplanen av foreldrebetalingen.

Regjeringspartiene har desperat forsøkt å tåkelegge sin egen manglende satsing på barnehager. I forhandlingene ville de ikke gå inn på en pris på under 1 500 kr, slik de lovet i valgkampen. De ville heller ikke være med på det økonomiske løftet som skulle til. Her var deres bidrag småpenger. De ville ikke være med på stimuleringstilskuddet før i 2003. De ville ikke være med på å øke det offentlige tilskuddet til om lag 80 pst. fra 1. august 2003, og de ville ikke være med på en maksimaltakst på 1 500 kr. De valgte med andre ord selv å ikke være med på et bredt barnehageforlik.

Dette mener vi faktisk er noe underlig, ettersom de må oppfylle avtalen uansett. Avtalen mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet er nemlig slik utformet at uansett hvem Regjeringen skal ha flertall med i behandlingen av statsbudsjettet, må den først oppfylle barnehageavtalen gjennom å komme med penger og de utredninger og forslag som det er bedt om. Et godt råd til Bondevik er at Regjeringen tar hensyn til dette når den legger fram statsbudsjettet for 2003. De eneste som skaper usikkerhet rundt barnehagesatsingen nå, er regjeringspartiene, og det hadde vært fint om Bondevik kunne forsikre om at Stortingets vilje vil bli fulgt, ikke minst med tanke på de barna som ikke får tilbud om barnehageplass, og de som betaler så altfor mye for plassen.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Irene Sjøli (H): Det er nok andre som skaper usikkerhet rundt avtalen som er inngått om barnehageutbyggingen.

Jeg vil spørre Arbeiderpartiet om et forhold i avtalens punkt g) og m). Under punkt g) står det at det offentlige tilskuddet, tilsvarende 80 pst. av kostnadene, skal innføres fra 1. august neste år. Samtidig presenteres det i punkt m) en nedtrappingsplan for foreldrebetalingen.

De beregninger som foreligger i dag, tyder på at 80 pst. offentlig finansiering allerede fra 1. august 2003 vil legge til rette for en foreldrebetaling som er langt lavere enn 2 500 kr i alle barnehagene. En kan ikke se noe samsvar mellom de to målene. Det er derfor viktig at opposisjonspartiene nå avklarer om de ønsker en maksimalpris på et gitt beløp, eller om de ønsker en foreldrebetaling på 20 pst. av kostnadene, som innebærer at prisen vil variere fra barnehage til barnehage, uavhengig av kostnadsnivået.

Spørsmålet er: Kan Arbeiderpartiet klargjøre hva de egentlig vil ha, en foreldrebetaling på om lag 20 pst. eller en makspris på 2 500 kr, som altså vil ligge høyere enn den gjennomsnittlige foreldrebetalingen?

Eirin Faldet (A): Som jeg sa i innlegget mitt, ønsker vi i denne sammenheng å ha to tanker i hodet på én gang. Vi vil fase inn maksimalprisen på 2 500 kr fra 1. august 2003, og så vil vi faktisk også gi 80 pst. i driftsstøtte. Det betyr at vi gjør begge deler.

Dagens driftsstøtte beregnes av et gjennomsnitt ut fra alder og oppholdstid, og slik vil det også være i framtiden. Når vi vil fase inn dette med driftsstøtte og foreldrebetaling, er det fordi vi vil gi omstillingstid, for det tar tid å fase inn dette. Denne omstillingen vil vi altså gi muligheter for. Avtalen er klinkende klar. Representanten Sjøli kan lese alt som står der. Det gir svar på det meste.

Dagrun Eriksen (KrF): Representanten viste i sitt innlegg til at vi deler felles mål i barnehagepolitikken. Jeg har prøvd å gå alvorlig inn i denne avtalen til flertallet. Det jeg synes har vært mest beklagelig, fordi jeg virkelig håper at vi skal nå våre felles mål, er at denne avtalen på enkelte punkter er både uklar og rotete. Kanskje kommer det av manglende utredninger, noe som for oss var viktig i forhandlingene for å finne fram til noe som virker. Det er umulig å lese ut av avtalen hvordan framtidens organisering i barnehagene blir. Regjeringen har sannelig et fortolkningarbeid foran seg for å klargjøre usikkerhetene rundt dette.

Det er en hel sektor som etter dette er uforstående, og som lurer på hva som skal skje. For eksempel: Hvordan skal denne finansieringsmodellen utformes? For foreldre flest er ikke dette så viktig, men for kommuner og for private barnehageeiere betyr dette mye. Vi er avhengige av disse aktørene for å nå våre mål. Kan representanten gi oss litt mer å gå etter når det gjelder hvordan man skal ordne finansieringsmodellen? Skal man ha en todelt finansiering, slik som i dag, eller skal hele eller deler av de kommunale midlene til barnehagedrift trekkes inn allerede fra 1. januar 2003? Hvordan ønsker flertallet at man skal sikre kommunal medfinansiering? Og hvordan mener representanten at man kan jevne ut de forskjellene i offentlig finansiering som vi har i dag mellom private barnehager på grunn av store variasjoner i kommunal finansiering. Regner man med at Regjeringen skal legge fram en modell som skal kunne iverksettes i forbindelse med budsjettet i 2003, når avtalepartene ikke har klart å legge noen klare føringer på dette punkt. Dette er noen av de punktene som er uklare.

Til slutt en liten ekstra avklaring når det gjelder punkt q) i avtalen: Skal studentbarnehagene dobbeltfinansieres med tilskudd både fra Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet, eller forventes det at dette bare skal gå over Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett?

Eirin Faldet (A): Jeg sier nesten heldigvis at det er flere enn jeg som har tungt for det i denne salen. Men jeg sa faktisk at vi skulle ha buffer i kommunene og hos fylkesmannen. Vi skal sørge for at kommunene og fylkesmannen i en overgangsperiode har mulighet til å stille opp når det er økonomisk vanskelig.

Vi skal sikre at foreldrebetalingen blir faset inn, slik som det står i avtalen. Det er kanskje det sikreste vi har i denne salen. Men jeg må si at det er ganske dristig av representanten fra Kristelig Folkeparti å slå seg på brystet og komme med angrep på dem som faktisk har fått til en avtale som er sikker.

27. juni 2001 kom det en pressemelding fra Kristelig Folkepartis nestleder Odd Anders With, der det stod:

«Alle offentlige barnehagetilskudd samles i ett statlig tilskudd på 80 prosent av kostnadene for en barnehageplass. Kristelig Folkeparti regner med å oppnå en kinderegg-effekt:

• Full behovsdekning skal oppnås raskere

• Foreldrebetalingen skal komme under 1500 kroner pr. barnehageplass

• Det skal sikres full likebehandling mellom offentlige og private barnehager ved at tilskuddet går direkte til barnehagen.»

Ja, det var flott. Og da regnet jeg faktisk med at Kristelig Folkeparti som et seriøst parti hadde funnet noen kroner selv.

Bjørg Tørresdal (KrF): Jeg tillater meg å gjenta deler av spørsmålet fra forrige replikant, fordi det ble ikke klart for oss det svaret representanten gav.

Når det gjelder neste år, 1. januar 2003, så er det det tekniske vi er ute etter et svar på. Og jeg gjentar spørsmålet: Kan representanten gi oss litt mer å gå på når det gjelder hvordan man skal ordne finansieringsmodellen? Skal man ha en todelt finansiering som i dag, eller skal hele eller deler av de kommunale midlene til barnehagedrift trekkes inn allerede fra 1. januar 2003?

Avtalen mellom opposisjonspartiene legger opp til at barnehagene skal finansieres av offentlig tilskudd og av et fast beløp eller en maksimal takst. Det vil sette klare begrensninger for den enkelte barnehages inntektsmuligheter og på drift og på kvalitet. Maksimaltaksten binder driftsbudsjettet i hver enkelt barnehage. Slik som vi har forstått avtalen, gjelder dette faktisk ikke bedriftsbarnehagene. Og da blir spørsmålet: Er det ikke vanskelig for Arbeiderpartiet at nettopp bedriftsbarnehagene er de som slipper unna et øvre kostnadstak?

Eirin Faldet (A): I dag har Arbeiderpartiet det ikke vanskelig – tenk, vi er så fornøyde i dag. Og det kunne de andre partiene også ha vært!

I dag kunne det ha vært felles glede i denne sal. Vi kunne gledet oss sammen med småbarnsforeldre. For det er nemlig slik, og jeg gjentar det: Finansieringsmodellen består i hovedsak av to elementer, foreldrebetalingen og statstilskuddet. I tillegg kommer en buffer i kommunene og skjønnspott hos fylkesmannen. Til grunn ligger det at private og offentlige barnehager skal likebehandles. – Ikke sant? Er representanten med nå? Det må sikres at bufferen er så stor at den nye finansieringsmodellen ikke medfører forringelse av kvaliteten og nedleggelse av plasser. Den endelige fordelingen mellom statstilskuddet og bufferen som skal ligge i kommunene, fastsettes endelig når kostnadsanalysen foreligger våren 2003. Og det fremlegges vurderinger på hvordan søskenmoderasjonen og inntektsgraderingen kan gjøres regelstyrt. Pengene blir i kommunen til endelig finansiering er på plass.

Jeg håper det holder.

Presidenten: Det håper presidenten også, for nå er replikkordskiftet omme.

Sonja Irene Sjøli (H): Det er bred enighet om hovedmålene i barnehagepolitikken: Full barnehagedekning i løpet av perioden, opptrapping av den offentlige finansieringen og dermed nedtrapping av foreldrebetalingen, og likestilling mellom offentlige og private barnehager. Behandlingen av barnehagemeldingen samlet også denne enigheten så sent som for to år siden. Derfor støtter regjeringspartiene fullt ut hovedintensjonene bak Dokument nr. 8:75-forslaget, og avtalen mellom opposisjonspartiene om å redusere foreldrebetalingen til et langt lavere nivå enn i dag. Prisen skal ikke være avgjørende for om familier kan ta imot et tilbud om barnehageplass.

Den viktigste utfordringen nå er å sikre full behovsdekning. Samtidig vil den påbegynte opptrappingen av den offentlige finansieringen til 80 pst. fram mot 2005 føre til en betydelig reduksjon i foreldrebetalingen. Regjeringens forslag om å samle all offentlig finansiering i ett offentlig tilskudd, vil også legge til rette for en lavere foreldrebetaling i de private barnehagene. Midlene som ble lagt inn i budsjettet for 2002, sammen med satsøkningen fra sommeren 2001, var det første steget.

Regjeringen vil også ha en lovfestet plikt til å likebehandle private og offentlige barnehager, og vi vil ha en vurdering av lovfesting eller utbyggingsplikt for kommunen når full behovsdekning er nådd.

Regjeringspartiene tok initiativ til forhandlinger med opposisjonspartiene i forsøk på å komme fram til et bredt forlik om barnehagepolitikken. Vi var villige til å strekke oss langt for å få til en bred tilslutning til en realistisk og gjennomførbar plan for utbygging, likebehandling og lavere foreldrebetaling. Vi la fram forpliktende opptrappingsplaner for utbygging av barnehageplasser gjennom ulike styrkings- og stimuleringstiltak. Vi foreslo årlige behovsundersøkelser som skulle danne et grunnlag for å fastsette de endelige måltallene for de påfølgende år. Vi foreslo å endre og styrke bruken av statlige virkemidler for å sikre likebehandling av private og offentlige barnehager. Og vi var også villige til å diskutere en modell for pristak på foreldrebetalingen, en øvre ramme, f.eks. slik som for privatskolene. Men vi kunne ikke gå inn for den rigide maksimaltaksten som det ikke engang har vært utredet konsekvensene av.

Med den brede enigheten om full barnehagedekning innen 2005 og lavere foreldrebetaling burde det vært mulig å komme fram til et felles opplegg for en ambisiøs og forpliktende barnehagepolitikk. Men slik gikk det ikke. Vi gikk ut av forhandlingene fordi vi ikke tror på realismen i den avtalen som opposisjonen har lagt fram. Det var to viktige forskjeller mellom opposisjonen og regjeringspartienes opplegg. Regjeringspartiene ville utrede konsekvensene av en reform og ikke innføre maksimalpris. I stedet har nå opposisjonen gjennom sin avtale skapt ny usikkerhet både om utbygging og finansieringsmodell.

Avtalen reiser altså en rekke problemstillinger som krever omfattende utredninger. Planen virker lite gjennomtenkt og er dårlig forberedt. Jeg anser det nærmest som en kladd, fordi opposisjonen har jo overlatt til Regjeringen å finne løsninger og fullføre oppgaven. Det eneste som er klart ved avtalen er at den er uklar. Og det har skapt betydelig usikkerhet blant barnehageeiere, barnehageutbyggere og foreldre om hvilke konsekvenser avtalen kan ha.

I en pressemelding som Private Barnehagers Landsforbund har sendt ut i dag gis det uttrykk for denne usikkerheten. De sier at den fjerner motivasjonen og initiativet i den private barnehagesektoren, med nedleggelse av barnehager og stopp i utbyggingen som resultat. Og det blir usikkerhet i barnehagesektoren helt fram til våren 2003. De sier også faktisk at SV og Fremskrittspartiets Dokument nr. 8-forslag hadde mange svakheter. Etter avtalen de nå har inngått med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har vi fått et forslag som ikke er til å leve med, sier Private Barnehagers Landsforbund. Reaksjonene ute blant barnehagefolket er svært alvorlige, men det ser ikke ut som om opposisjonen tar det innover seg. Og det er grunn til å spørre: Hva er det opposisjonen ser, som andre ikke ser?

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet er på kollisjonskurs med barnehageeiere og -utbyggere. Og det er alvorlig, med tanke på at vi er avhengige av dem for i det hele tatt å få til en utbygging. Flertallet av foreldre ønsker full barnehagedekning før redusert betaling. Jeg tror at opposisjonspartiene kanskje er skuffet. Det forstår jeg godt. Det ble ikke den mottakelsen og gode stemningen ute blant folk som de hadde tenkt seg. Men der har de vel egentlig seg selv å takke. En avtale med så mange uklarheter skaper ikke trygghet, men usikkerhet og forvirring.

Når det gjelder maksimaltakst, er det med stor undring vi ser hvilken forvandling Arbeiderpartiet har gjennomgått. Da de satt i regjering, var de mot dette nettopp på grunn av de alvorlige konsekvensene som bl.a. regjeringspartiene har påpekt.

Vi har nå hørt en festtale fra representanten Faldet. Arbeiderpartiet er god på festtaler. Selv har jeg stor sans for den festtalen Arbeiderpartiets fraksjonsleder Trond Giske holdt på barnehagekonferansen på Sjølyst i april. Han skisserte tre prioriterte oppgaver: full barnehagedekning – med de nødvendige virkemidler for å få det til – redusert foreldrebetaling og full likestilling mellom private og offentlige barnehager. I det samme møtet gav Giske uttrykk for at maksimalpris ikke var noe egnet virkemiddel for å gjennomføre de prioriterte oppgavene – heller tvert imot. Men det var da, det, og itte nå, som Prøysen sa. Forslaget om innføring av statlig fastsatt maksimalpris innebærer jo en sterk statlig regulering av inntektsgrunnlaget i den enkelte barnehage.

Maksimaltakst kan føre til et konkursras blant de private barnehagene og en bråstopp i utbyggingen. Allerede nå er det klart at landets største utbygger, Barnebygg A/S, legger ti prosjekter – nærmere 800 nye barnehageplasser – på is. Det må da gjøre inntrykk?

En fast maksimalpris uten slingringsmonn fjerner også alle incentiver til å tenke annerledes og til å skape nye tilbud. Det vil føre til en utvikling av A4-barnehager, en utvikling som vil gå fra mangfold til enfold. Og det er i alle fall ikke barna tjent med.

Mange familier står i dag uten barnehageplass, og mange har i tillegg dårlig råd. Mener opposisjonspartiene det er rimelig at disse familiene skal være med og subsidiere høyinntektsfamiliene? For det er det som kommer til å skje.

Småbarnsfamiliene har i mange år opplevd for mange brutte løfter. Mange barn står i kø for å få barnehageplass. Derfor må utbygging prioriteres foran lavere betaling. Vi kan ikke være med på et opplegg som nok en gang kaster blår i øynene på småbarnsforeldre, ved at vi lover mer enn det vi kan holde. Det vi trenger nå, er realisme og resultater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Jeg hørte representanten fra Høyre si at det er bred enighet om målene i barnehagepolitikken. Da står det for meg – mer enn noen gang – som svært underlig at regjeringspartiene valgte å bryte forhandlingene. Det var de som valgte å gå ut, uten at vi verken hadde stilt ultimative krav eller begrensninger i forhold til resultatet.

Det sies at man er bekymret for etableringen av nye barnehager. Da er mitt første spørsmål til representanten Sjøli: Hvorfor kan ikke Høyre være med på å støtte en innføring av et stimuleringstilskudd til etablering av barnehager? Det burde jo være det beste tiltaket å få inn en slik ordning allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2002. Det har man mulighet til å gjøre fredag. Jeg håper hun kan si at ja vel, det gjør vi.

Så til det neste spørsmålet, som gjelder inndekning. Et av de viktigste argumentene, bl.a. fra finansministeren, er at dette er uansvarlig økonomisk politikk. Men hvis det virkelig er sant det som representanten Sonja Sjøli sier, at man fullt ut deler målene i barnehagepolitikken – full dekning, redusert foreldrebetaling, 80 pst. offentlig tilskudd – er jo prislappen nøyaktig den samme, uavhengig av hvilken modell man velger. Det er jo ikke maksprisen som bestemmer det offentlige tilskuddet. Det er at man vil gi 80 pst. til full behovsdekning for barnehager. Dermed må regjeringspartiene bla opp nøyaktig like mange penger som det Stortinget nå har pålagt dem, for å oppfylle det de selv har som målsetting. Og da skjønner jeg ikke hvorfor dette skal medføre problemer for inndekningen. Det skulle jeg likt å få et svar på.

Og bare for å sette det litt i perspektiv: Barnehagepakken fra flertallspartiene utgjør en sjettedel av de skattelettelsene som Høyre selv har lovet, og som finansministeren i dag lovet å gjennomføre. Det utgjør en tjuetredel av den forsvarspakken som regjeringspartiene ble enige med Arbeiderpartiet om. Hvorfor må vi ikke anvise inndekningen på disse områdene på samme måte som Høyre nå krever at vi skal gjøre i barnehageforliket?

Sonja Irene Sjøli (H): Nå var ikke representanten Giske med i forhandlingene, så han vet kanskje ikke helt hva regjeringspartiene var villige til.

Et annet poeng er at representanten Giske i april var mot makstakst fordi han mente at det ville føre til færre plasser, og at det ikke ville være et virkemiddel for å få økt barnehageutbygging.

For regjeringspartiene er det viktig med flere barnehageplasser. Deretter skal vi redusere betalingen. Regjeringspartiene la fram en forpliktende, realistisk og gjennomførbar plan. I forhandlingene strakk vi oss langt. Vi har vært villige til å se på en stimuleringsstøtte og på en ordning med et øvre pristak, slik de private skolene har – i alle fall inntil videre. Vi foreslo en behovsundersøkelse som skulle danne grunnlaget for å fastsette de endelige måltallene for de påfølgende år. Vi foreslo å endre og styrke bruken av statlige virkemidler for å sikre likebehandling av private og offentlige barnehager.

Men vi kunne ikke gå inn for en rigid makstakst som man ikke engang har utredet konsekvensene av. Etter det vi har erfart så langt, kunne det ha ført til et konkursras blant de private barnehagene, en bråstopp i utbyggingen og dårligere kvalitet. Det har vi fått bekreftet i dag av Private Barnehagers Landsforbund. De er mildest talt fortvilet over den situasjonen som har oppstått.

I stedet for å få Regjeringens forpliktende og realistiske plan får vi nå et mildest talt haltende opplegg fra opposisjonen. Det viktigste, som sagt, er: først flere barnehageplasser. Og så vil vi redusere foreldrebetalingen.

Karin S. Woldseth (FrP): Det blir unektelig veldig paradoksalt å høre Høyre snakke om private barnehager, for nettopp ved denne avtalen får de private barnehagene det bedre enn de noen gang har hatt det. Vi vet nemlig at i en rekke kommuner blir private og kommunale barnehager svært forskjellig behandlet. Vi vet også at i mange kommuner skiller prisen på kommunale og private barnehager veldig.

Så snakker representanten Sjøli om at det er vi i opposisjonen som kaster blår i øynene på småbarnsforeldrene. For meg blir det heller slik at det er regjeringspartiene som gjør det, ved ikke å ville være med på en barnehageavtale. Jeg må da få lov til å spørre representanten Sjøli: Er det slik at hun synes det er all right at det er en pris i de private barnehagene som er langt høyere enn i de kommunale? Er det slik at representanten Sjøli ikke ønsker en makstakst og en ens betaling for alle barnehageplasser?

Sonja Irene Sjøli (H): Det er vel slik at de som har skoene på, best vet hvor de trykker.

Representanten Woldseth sa at de private barnehagene vil få det bedre enn noen gang. Det sier altså ikke Private Barnehagers Landsforbund, og jeg vil tro at de har mer greie på dette, de som ute i hverdagen i det virkelige liv skal leve med de vedtak som vi gjør her.

Jeg har pressemeldingen fra Private Barnehagers Landsforbund her. Den regner jeg også med at opposisjonspartiene har. Enten kan de ikke lese, eller så vil de ikke. Det som står her, er ganske alvorlig. De sier at den avtalen som nå er inngått opposisjonspartiene imellom, fjerner motivasjon og initiativ i den private barnehagesektoren. De sier at nedleggelser av barnehager vil fortsette, og at det er en stopp i utbyggingen. De sier også at Dokument nr. 8-forslaget fra SV og Fremskrittspartiet hadde mange svakheter, men etter den avtalen som nå er inngått, hvor Arbeiderpartiet har bidratt, sier de at de har fått et forslag som ikke er til å leve med, at det har skapt full usikkerhet om hvordan finansieringen vil bli i framtiden, og at den endelige avklaringen ikke vil foreligge før våren 2003 – om ett år. I mellomtiden opplever altså barnehagesektoren store lønnsøkninger og varsel om renteøkninger, uten at det blir tatt noen avgjørelse om hvordan de skal finansieres framover. Så dette er bekymringsfullt.

Det er svært mange spørsmål som må besvares før vi kan finne ut av konsekvensen av dette barnehageforliket. Og noen av spørsmålene som fortsatt står ubesvart, eller som ikke er tilfredsstillende besvart, er bl.a. hvor stor del av den tenkte 80 pst.-finansieringen som skal settes til kommunale buffere, og hvordan dette skal håndteres i praksis.

De private barnehagene er dypt bekymret. De ser nå for seg fortsatt nedleggelse av barnehager og konkurser.

Øystein Djupedal (SV): Det er ikke bestandig så godt å forstå hva Regjeringen egentlig ønsker innenfor barnehagepolitikken. Det viser vel med all mulig tydelighet de innlegg som har kommet her i dag. På den ene siden sier man at man ønsker realisme og resultater, og man sier at man egentlig er enig i det opposisjonen har lagt fram, men så finner man mange vikarierende argumenter for hvorfor man allikevel ikke kan være med.

Realiteten er den at norsk barnehagepolitikk i mange år har vært preget av lite realisme og ingen resultater. Under den sittende regjering er det nesten ikke bygd nye barnehageplasser, og det av en regjering som her bruker som hovedargument mot oss som ønsker resultat, å innføre et stimuleringstilskudd og innføre en opptrapping av barnehageutbyggingen.

Den finansieringsformen vi nå har valgt, skal ikke tre i kraft før 1. august neste år. Vi har altså ett år på oss til å få opp barnehageutbyggingen. Det er meget bekymringsfullt at svært mange foreldre ønsker barnehageplass og at det ikke bygges barnehager. Derfor blir det spesielt forunderlig at vi angripes, vi som i revidert faktisk stod for å innfase penger for å få i gang barnehageutbyggingen. Der går Regjeringen av alle ting imot. – Forstå det den som kan!

Så langt er det altså bygd i underkant av 2 000 plasser i år. Regjeringens målsetting var opprinnelig 10 000, men nå er det justert ned til 7 500. Hva gjør vi da, vi som utgjør flertallet? Jo, da sier vi ok – hvis Regjeringen mener det er realistisk med 7 500 plasser, så spiser vi den. Men da er vi nødt til å ha noen stimuleringstilskudd. Derfor blir dette sammensuriet av argumenter spesielt underlig.

Jeg har nå hørt Regjeringen gjentatte ganger framholde: Vi må ha utbygging først, før vi kan redusere prisen. Realiteten er den at hvis vi skulle ha fulgt Regjeringens opplegg, hadde det blitt en meget urealistisk barnehagepolitikk, og det hadde overhodet ikke blitt resultater – overhodet ikke resultater. Det vi nå gjør, er nemlig å skjære igjennom en endeløs rekke av ulike valgløfter fra mange partier og sette det på plass: Slik skal norsk barnehagepolitikk se ut framover! Det vil være til gagn og glede for landets mange hundre tusen småbarnsforeldre. Dette er meget realistisk og meget resultatorientert, og det burde Regjeringen ta imot med velvilje istedenfor med disse litt mangslungne, litt surmulende kommentarene.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg synes det er flott at alle her i denne salen vil ha flere barnehageplasser. Men når de samtidig vil ha makstakst, vil det føre til at det blir færre plasser.

Det er bygd flere barnehageplasser under denne regjeringen enn under arbeiderpartiregjeringen, så her er det mange som har mye å svare for. Representanten Djupedal angriper her Regjeringen, men det er jo ikke Regjeringen som stopper barnehageutbyggingen. Det er faktisk avtalen mellom opposisjonspartiene som er med på å stoppe barnehageutbyggingen.

Det er forunderlig at ikke de tar innover seg den virkeligheten som Private Barnehagers Landsforbund opplever, synes jeg. Den avtalen er faktisk det mest håndfaste bevis på at det blir bråstopp i barnehageutviklingen. Man kunne jo ha lyst til å stille spørsmålet tilbake: Hvordan har opposisjonen nå tenkt å motivere de private barnehageutbyggerne til å fortsette barnehageutbyggingen? Hva vil de gjøre nå hvis vi fortsetter å legge ned private barnehager, og de attpåtil går konkurs på grunn av denne usikkerheten rundt hele avtalen om barnehageutbyggingen og finansieringsmodellen som opposisjonspartiene har skapt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

For øvrig vil presidenten gjøre oppmerksom på at det ikke er nødvendig med ytringer som kan høres ut som kommentarer mens en taler snakker.

Karin S. Woldseth (FrP): Det er et gammelt ordtak som sier:

«Om jeg hamrer eller hamres, – ligefuldt saa skal der jamres.»

Det er vel akkurat det vi er vitne til her nå.

Med det er godt å vite at det ikke er langt fra sorg til glede, og her er et tydelig eksempel på nettopp dette. Fra å behandle sakene om Bjørvika og Operaen for litt siden, hvor vi bevilger 3,2 milliarder kr til glede for svært få, skal vi nå behandle en viktig sak som er til glede for svært mange mennesker i Norge. Det er en slik sak som gjør det morsomt å være politiker.

Vi har alltid ønsket at foreldre skal få velge fritt om de vil benytte seg av et barnehagetilbud, eller om de vil være hjemme hos barna sine. Denne reelle valgfriheten er vi med på gjennom denne barnehageavtalen. Vi sier nemlig ja til både makstakst og til kontantstøtte. Er ikke det å gi foreldrene en reell valgfrihet? Det Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet gjør nå, er nettopp å gi foreldrene denne valgfriheten. Derfor har vi allerede i revidert lagt inn stimuleringstilskudd for å få økt utbyggingen av barnehageplasser, i håp om å gi flest mulig en reell valgfrihet når makstakst blir en realitet. Der kommer et av svarene på spørsmålene fra representanten Sjøli om hvordan vi vil stimulere. Jo, vi har allerede lagt inn stimuleringstilskudd i revidert.

Alle som har vært eller er småbarnsforeldre, vet at det er dyrt. Skal man i tillegg jobbe utenfor hjemmet, kreves det en barnehage, og en barnehageplass gjør et godt innhugg i familiebudsjettet. Det må derfor være en gledens dag blant landets småbarnsforeldre at man snart får mye mer igjen i lønningsposen til fri disposisjon. Faktisk baserer Norge seg i dag på to-inntektsfamilier, fordi boligprisene er høye, fordi det forventes at begge skal ha utdannelse – og det resulterer i studielån. Og så skal det betales barnehage. Når inntil 60 pst. av den enes lønn går med til å dekke utgifter til barnetilsyn, er det klart at det merkes.

Nå er det ikke ene og alene småbarnsforeldrene vi tenker på, men det faktum at vi i avtaleform har fått stadfestet at kommunale og private barnehager skal behandles likt. Dette er jo et løft for barnehagesektoren! Og når det kan synes som om ingen, verken de private barnehagene eller de kommunale, er fornøyd med avtalen vi har gjort, kan det tyde på at vi har truffet ganske godt. Det hadde vært mye større grunn til bekymring hvis en av partene hadde vært jublende glad.

Noe annet som er viktig for Fremskrittspartiet, er at bedriftsbarnehagene har fått skikkelige kår. At man fjerner arbeidsgiveravgiften på gratis barnehageplass til de ansatte, vil stimulere til at mange flere bedrifter nå vil gå til det skritt å satse på barnehageplasser nettopp for sine ansatte. Arbeidstakerne skal ikke fordelsbeskattes av å ha gratis barnehageplass.

Men medienes fremstilling av saken må jeg nok si er noe underlig. Det kan synes som om de rett og slett ikke kan fordra tanken på at Fremskrittspartiet, sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, har fått til noe som kommer store deler av den norske befolkningen til gode. De ønsker å få det til å se ut som partiene spriker i alle retninger, og at vi slett ikke er enige, verken med oss selv eller med de andre. Men slik er det altså ikke. Vi har en avtale som vi skal sørge for blir oppfylt. Det er et flertall i Stortinget som vil sørge for det, uavhengig av om Regjeringen forsøker å spenne ben på avtalen allerede før den er vedtatt. Som om det er et problem at man skal ha rett til barnehageplass i verdens rikeste land! Som om det er noe problem at foreldre skal ha et reelt valg! Som om det er noe problem at småbarnsforeldre med svært anstrengt økonomi skal få litt mer igjen i lønningsposen!

Problemet er vel heller at Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet oppfyller regjeringspartienes valgløfter. Problemet er vel kanskje også, særlig for Kristelig Folkeparti, at Fremskrittspartiet fremstår som et parti som står til troende når det gjelder familiepolitikk. Det er derfor regjeringspartiene sutrer; denne barnehageavtalen passer ikke akkurat nå. Regjeringspartiene ønsker å utrede, vurdere og slippe å ta noen endelige beslutninger før i neste periode en gang, slik at de kan bruke de samme valgløftene én gang til.

Nå er det faktisk slik at det er et flertall som ønsker å gjøre noe for barnefamiliene i landet, og det må vi benytte oss av. Det er klart at det koster penger, men det har vi heller ikke sagt at det ikke gjør. Men som jeg sa tidligere, vi lever i verdens rikeste land, og det burde være ressurser nok både for gammel og ung.

Så ser vi i mediene at det nok ikke lar seg gjøre å finne den arbeidskraften som trengs for å bygge alle disse barnehagene. Men tenk hvilke ressurser vi hadde frigjort hvis vi hadde latt alle de bygningsarbeiderne som skal i gang med Operaen, få lov til å bygge barnehager isteden! Da hadde vi i hvert fall fått nok barnehageplasser i Oslo, tror jeg.

Verden forandrer seg og vi med den. En moderne familie ønsker å kunne velge om de vil jobbe, om de vil studere, eller om de vil arbeide hjemme med å ta seg av barna sine. Det er nettopp det vi har gjort med denne barnehageavtalen. Vi har tilpasset oss hverdagen så den stemmer med 2002.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Jeg kan forsikre representanten Woldseth om at regjeringspartiene ikke «sutrer», men vi undres. Jeg må innrømme at jeg har brukt litt tid på å forsøke å forstå hvorfor Fremskrittspartiet nå omfavner et av planøkonomiens minst vellykkede virkemidler, nemlig prisregulering. Det har etter hvert gått opp for meg at jeg ikke er alene om å undres over det, så jeg kan trøste Woldseth og andre med at jeg har ikke tenkt å bruke mye av ferien til å gruble videre!

Ett av de spørsmålene som har stått sentralt, er opprettelsen av såkalte bufferfond – ett hos fylkesmannen og ett i kommunen. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av at dette vil bli både byråkratisk og kostbart, men når man ønsker å opprette et bufferfond, er det en erkjennelse av at barnehagene har ulike kostnader. Man har erkjent at noen barnehager har et høyere kostnadsnivå enn andre. I dag er det slik at det er foreldrene som betaler det det koster ekstra for å få et spesielt tilbud. Det man nå legger opp til, er at det er staten som skal finansiere tilbudet til de barna som går i de flotteste barnehagene, som har flest pedagoger, som har mest spesialutdannet personale, og som har den fineste barnehagen og de flotteste utearealene. Disse barna skal få høyere subsidier enn barn som går i en barnehage som kanskje holder til i en brakke, med ufaglært personale.

Jeg har tidligere lyttet til Fremskrittspartiet når de snakker om likebehandling. Er det likebehandling at staten skal subsidiere de barna som går i de flotteste barnehagene, mer enn dem som går i en rimeligere barnehage?

Karin S. Woldseth (FrP): Det representanten Sanner glemte å si i sakens anledning, er at det også er et samordnet opptak. Det betyr at det ikke skal være noen forskjellsbehandling mellom barn som går i rike og fattige barnehager, og hvilke plasser barna kommer inn på. Det man har som mål, er å få barna inn i barnehager i sitt nærmiljø.

Jeg har også lyst til å si at når det gjelder dyre og billige barnehager, er vel de dyre, flotte barnehagene ofte offentlig eid. Ved å se på gjennomsnittskostnadene ved å drive barnehager, kan vi se hvilke som er dyrest. Så jeg kan forsikre representanten Sanner om at det viktigste for oss er likebehandling, uansett om det er offentlig eller privat barnehage, eller om det er dyr eller billig barnehage. De skal få om lag 80 pst. statlig tilskudd alle sammen.

Dagrun Eriksen (KrF): Jeg trodde da jeg leste avtalen, at det kanskje bare var avtalen som var uklar. Men jeg synes at de svarene vi har fått her i dag, også er ganske uklare. Men jeg har lyst til å lese opp noen ord som kom i en pressemelding fra Private Barnehagers Landsforbund i dag. Der sier de bl.a. at SVs og Fremskrittspartiets opprinnelige forslag hadde mange svakheter, og at man etter avtalen de nå har inngått med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har fått et forslag som ikke er til å leve med. – Jeg ber representanten høre på de ordene.

Er representanten virkelig fornøyd med denne avtalen? Vi har tidligere stått sammen i kampen for å sikre private barnehager en økonomisk rettferdig behandling. Har Fremskrittspartiet glemt sitt engasjement for ca. halvparten av våre barnehagebarn? Nå varsles det om utbyggingsstopp, og enda verre: om nedleggelser. I tillegg vitner avtalen om et veldig byråkratisk opplegg. Foreldrene skal betale en fast sum, mens det offentlige skal bidra med en prosentsats. Kan representanten klargjøre litt mer hvordan hun ser for seg en utforming av dette som ikke vil skape et voldsomt byråkrati?

Flertallet har videre sagt i avtalens punkt d at bortsett fra bedriftsbarnehager, skal barnehagene være med i et samordnet opptak – som representanten sa – for å motta offentlig støtte. Det betyr at de foreldrene som går sammen, f.eks. i andelslag, om å bygge barnehager, ikke er garantert plass til egne barn i de barnehagene de starter. Tror representanten at dette vil bidra til at vi får mange andelslag med foreldre som ønsker å delta i og få fart på utbyggingen? Det hjelper ikke om man stimulerer til utbygging hvis man i den andre enden risikerer at det legges ned flere plasser enn dem man får bygd. Da når vi ikke våre mål.

Karin S. Woldseth (FrP): Det må være fjerde, femte eller sjette gang vi hører akkurat det samme sitatet fra representantene Eriksen og Sjøli.

Fremskrittspartiet er fornøyd med avtalen. Vi har ikke sett pressemeldingen, men jeg antar at det i avtalen er et eller annet de private barnehagene nå ikke er enige med oss i. De burde være det. Jeg har diskutert dette tidligere med Private Barnehagers Landsforbund. De burde være fornøyd med å få 80 pst. i statstilskudd, med en buffer hos fylkesmannen der de sammen med de kommunale barnehagene kan søke helt på lik linje. Altså: De får en høyere kostnadsdekning enn i dag. Derfor forstår jeg ikke dette. Jeg forstår heller ikke, med all respekt, denne bekymringen for Private Barnehagers Landsforbund. Jeg trodde faktisk, og tilgi meg hvis jeg har tatt feil, at både Kristelig Folkeparti og Høyre satte barna og småbarnsfamiliene først og i fokus, og at det er nettopp disse vi prøver å slå et slag for ved å sette makspris for barna som skal i barnehage.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Jan Tore Sanner (H): Småbarnsforeldre er opptatt av pris, men det er én ting småbarnsforeldre er mer opptatt av, og det er kvalitet. Det man har opplevd i Sverige, er at maksprisen flere steder har gått ut over kvaliteten, fordi barnehagens eneste virkemiddel for å kompensere for stigende kostnader er å ta flere barn inn i hver barnehage. Derfor er det mange foreldre som også er bekymret. De frykter at forslaget om makspris kan gå ut over kvaliteten. Og en viktig grunn til at vi sier nei til en rigid makspris, er nettopp at vi i beste fall ikke vet om det går ut over kvaliteten eller ikke.

Jeg stilte representanten Woldseth et spørsmål om likebehandling, og jeg oppfatter det som et veldig sentralt prinsipp. Det var veldig sentralt da Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre stod sammen og jobbet for kontantstøtte. Vi ønsket likebehandling, eller i hvert fall mer likebehandling, av barn som hadde barnehageplass og de som ikke hadde det. Men det vi opplever nå, er at Fremskrittspartiet og de andre partiene går i stikk motsatt retning. Nå legger man opp til at de barna som går i de mest kostbare og flotteste barnehagene, skal få mer offentlige subsidier enn de barna som går i en billigere drevet barnehage. Jeg kan ikke se at representanten svarte på spørsmålet om hvordan man kan forsvare at noen barn skal subsidieres mer enn andre barn når begge går i barnehage. Dette har ingenting med samordnet opptak å gjøre, det har å gjøre med selve det sentrale prinsipp om hvorvidt man ønsker likebehandling eller ikke. Og staten bør stå for likebehandling.

Karin S. Woldseth (FrP): Når det gjelder kvalitet, tror jeg at uansett om barnehagene er offentlig eller privat eide, så skal det ikke bli noe særlig problem. Vi ønsker også kvalitet, og vi ønsker at man skal følge til enhver tid gjeldende planer og lover. Det skal årlige kostnadsvurderinger til, slik at 80-prosenten er bevegelig. Er det en høy kostnadsutvikling et år, vel så følger det automatisk etter i 80-prosenten.

Når det gjelder kvaliteten på assistenter og førskolelærere, har departementet sagt at det ikke er noe problem å utdanne nok førskolelærere, og det er heller ikke noe problem å få assistenter.

Når det gjelder likebehandling av barnehagene, er det altså stadfestet i avtalen at det er likebehandling. La gå at noen koster mer, og at det koster mer å ha barnehager noen steder, men da har vi en buffer for det. Vi har i tillegg en buffer hos fylkesmannen for ekstra utgifter som enkelte barnehager måtte ha. Vi har svart på det, og det ligger i avtalen – det er bare å lese det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Hansen (SV): Vi behandler i dag Dokument nr. 8:75, et forslag fra stortingsrepresentantene Kristin Halvorsen, Øystein Djupedal, Carl. I. Hagen og Siv Jensen om maksimalsats for oppholdsbetaling i barnehager.

Det er for SVs del 17. mai, fødselsdag og julaften på én gang. Dette er en stor reform som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV har kommet fram til en forpliktende avtale om. Det er vi i SV meget fornøyd med.

Dette er et løft for barn og deres familier som vil gi barn lovhjemlet rett til barnehage i 2005 og en makspris på 1 500 kr for en barnehageplass 1. august 2004.

I valgkampen var partiene meget offensive, og flere partier lovet en barnehagepris på 1 500 kr. Med det forliket som partiene i opposisjon nå har blitt enige om, har SV fått gjennomslag for det som var en av våre hovedvalgkampsaker, og en sak vi har kjempet for i mange år.

Vi leser i kommentatorspalter og hører fra Regjeringa at dette er uansvarlig politikk. Det regjeringspartiene egentlig sier, er at de ikke prioriterer å bygge barnehager og redusere foreldrebetalingen, slik målsettingen for de fleste partiene er. Kommunenes dårlige økonomi er forverret under nåværende regjering, og det gir småbarnsforeldre verken barnehageplasser eller lavere foreldrebetaling.

Vi har råd til å sette skikkelig pris på våre barn. Det er altfor dyrt å ha barn i barnehage i Norge, og enkelte kommuner og private barnehager opererer med barnehagepriser på over 4 000 kr. Samtidig har kommunene lagt ned barnehager, og man har ikke fulgt opp utbyggingstakten for å ivareta Stortingets vedtak om full barnehagedekning i 2003.

Stortingets overføringer til kommunene for å redusere foreldrebetaling i barnehagene er ikke blitt fulgt opp i den grad vi ønsker det. Det har derimot blitt økt foreldrebetaling i mange kommuner, og noen har til og med satt penger i fond for å spare til investeringer. Intensjonene til Stortinget er ikke fulgt opp, og det må andre virkemidler til for å oppnå målet. Jeg mener den forpliktende avtalen som nå ligger til behandling, vil kunne sette kommuner i stand til å oppnå målet om full barnehagedekning, fordi det er lagt inn både et stimuleringstilskudd og et buffertilskudd til kommunene og et buffertilskudd til fylkesmannen. Bufferen er et tilskudd som skal tildeles etter objektive kriterier, og avtalen likestiller private og kommunale barnehager. Hvis det viser seg at det blir utilsiktede virkninger og kostnader det ikke er tatt høyde for, er det i avtalen lagt inn et punkt 2. Dersom behovsundersøkelsene og kostnadsanalysene viser vesentlige avvik fra det grunnlaget denne avtalen er bygd på, er partene enige om sammen å gjøre de nødvendige endringer i avtalen. Det burde berolige regjeringspartiene.

Det store flertall barn i dette landet bor fortsatt i kommuner der etterspørselen etter barnehage er større enn tilbudet. Som et resultat av kontantstøtten har utbyggingen av småbarnsplasser i barnehagene stoppet opp. Det er gjort undersøkelser som viser at befolkningen heller vil ha billige barnehageplasser enn kontantstøtte. Denne avtalen vil gi foreldre en reell valgfrihet. En presset økonomi i barnefamiliene gjør at familier med flere barn ikke har hatt inntekter til å kunne velge å være i arbeid. For å gi familier en reell valgfrihet er det viktig å redusere foreldrebetalingen kraftig, slik at man har muligheten til å velge. Alle barn skal ha rett til barnehageplass på samme måte som de har rett til skoleplass. Jeg er glad for at det nå er flertall i denne sal for denne retten.

Barnehager er bra for barn, og det er et godt omsorgstilbud og en god fellesarena der barn kan utvikle seg i et sosialt samspill. Barnehagen er et pedagogisk tilbud med fokus på barns behov. Barn lærer gjennom lek, samspill med andre barn og gjennom den omsorgen de får av flere voksne. Barnehagen gir også utsatte barn en nødvendig supplerende omsorg. Barnehagen er en god arena for språklig og kulturell integrering av barn med flerkulturell bakgrunn, og undersøkelser viser at barnehagebarn har bedre språkutvikling enn de som ikke er i barnehage. Utvikling av språk og felles plattform gjennom barnehagene før skolegang er viktige tiltak for å fremme integrering, noe vi alle har vært opptatt av i den senere tid.

Barnehagen er en del av en livslang læringsprosess som sikrer barn et sosialt grunnlag, et solid grunnlag for videre utvikling, læring og erfaring i andre miljøer, som f.eks. skolen.

Barnehagen skal være tilgjengelig for alle barn, uavhengig av geografisk plassering, foreldres økonomiske, sosiale eller etniske bakgrunn. Norske barnehager har høy kvalitet, fordi barnehageloven og rammeplanene gir klare retningslinjer for kvaliteten i barnehagen. Barnehageloven og rammeplanen ligger fast i denne avtalen. Det er den store forskjellen mellom norske og svenske barnehager, som vil sikre at vi i norske barnehager ikke får svenske tilstander, med overfylte barnehager og altfor mange barn pr. voksen. Det blir vårt ansvar som politikere ikke å uthule eller gi for mange dispensasjoner fra barnehageloven, og ett av våre mål må være å få tilbake til barnehagene alle de førskolelærerne som har valgt andre arbeidsplasser.

Stadig flere familier er utestengt fra å benytte seg av dagens tilbud. Barn av foreldre med god inntekt favoriseres. Kontantstøtten har forverret dette, og vi har hatt en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og småbarnsfedre. Kontantstøtten har ført til mer deltid og mindre heltid i arbeidslivet for kvinner, og det er kvinner og ikke menn som velger å være hjemme. Kvinner har også et lavere lønnsnivå enn menn, noe som helt klart påvirker dette valget. Og nye – helt ferske – undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning viser også at familiefedre jobber mer enn enslige menn. Jeg syns dette er en uheldig utvikling som sementerer kvinner som lavtlønte, med dårlig tilknytning til arbeidslivet, og det gir kvinner dårligere mulighet til å opptjene seg en pensjon likeverdig med menns. Dette barnehageforliket gir foreldrene reell valgfrihet, og kvinners valgfrihet i forhold til yrkesdeltakelse vil øke.

Dette barneforliket er viktig for flere sider av samfunnet. Full barnehagedekning har vært en kampsak for kvinner, kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen siden kvinnene gjorde sin entré i arbeidslivet. Mulighetene for kvinners deltakelse i arbeidsliv og likestilling mellom kjønnene har ved dette forliket blitt styrket. Lavere priser vil sikre at det vil lønne seg for lavtlønte kvinner å delta i yrkeslivet, og det er stort sett de kvinnene som jobber i helse- og omsorgssektoren, som vi trenger meget sterkt.

Småbarnsfamilier har hørt på fagre barnehageløfter i mange år. Stadig brutte løfter svekker tilliten til politikere og til valgløfter. Kristelig Folkeparti har lovet full barnehagedekning og redusert foreldrebetaling, og flagget dette høyt i valgkampen. Det må være med vond smak i munnen og senket hode overfor velgerne at Kristelig Folkeparti stemmer imot dette forliket, som ikke avviker i vesentlig grad fra Kristelig Folkepartis eget forslag. Det må være vanskelig for alle regjeringspartiene å lese sine partiprogrammer og se sine egne velgere i øynene. Alle har full barnehagedekning som mål, men ingen av dem er villig til å gjennomføre sine valgløfter til småbarnsforeldre i praksis. Det var regjeringspartiene som brøt, slik at vi ikke kom fram til et felles barnehageforlik. Denne reformen burde vi alle stilt oss bak!

11. juni var barnas dag. Barnehageforliket mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV er en historisk seier for barns oppvekstvilkår i Norge. Avtalen om makspris og lovhjemlet rett til barnehage er en stor seier for SV, som har kjempet for full barnehagedekning og lavere egenbetaling for foreldre i mange år. Men de virkelige seierherrene i dette forliket, det er først og fremst barna og deres familier.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Afshan Rafiq (H): Gjennomføringen av makstaksten vil være en overføring av midler fra de fattige til de rike. Sosialistisk Venstreparti er en forkjemper for de universelle løsninger, og med makstaksten har de dessverre fått gjennomslag. Alle skal betale like mye for helt like tilbud. Dessverre blir det jo da slik at de som tjener mest på makstaksten, er de som tjener mest fra før. Taperne blir de som tjener minst.

I min valgkrets i Oslo er det f.eks. slik at laveste sats for foreldrebetaling avhengig av inntekt, er på 750 kr, og det dreier seg om 1 200 plasser for foreldre som har en inntekt under 150 000 kr i året. Når makstaksten nå innføres, må disse vanskeligstilte familiene ut med nesten dobbelt så mye. Samtidig sparer høyinntektsfamiliene tusenvis av kroner hver måned.

SV snakker varmt om inntektsutjamning, mens konsekvensene av deres politikk i praksis er det motsatte. Det vil være interessant å få vite om SV også etter makstaksten vil fremme forslag som øker forskjellene i Norge?

May Hansen (SV): Det har vært stilt veldig mange ulike spørsmål til innleggene her som går på det samme. Det er klart at vi ønsker ikke å innføre noe som øker forskjellene i Norge. Dette vil minske forskjellene. De som har store problemer i dag med å bruke et barnehagetilbud, er de som har dårlig økonomi, og det er utrolig mange.

Vi skal ha de samme regler for søskenmoderasjon, og det skal være likt for hele landet. Det er foreløpig mye usikkerhet i avtalen, men vi har sagt i vårt forslag at vi skal se på de prinsipper som utarbeides til en ny finansieringsmodell som skal forelegges Stortinget til behandling i forbindelse med budsjettet i 2003. I saken skal det også ligge forslag til et system for kostnadskontroll, et system for forhandling med barnehageeierne, og det skal sikres at kostnadsdekningen gir rom for den kvaliteten Stortinget krever av barnehagene.

Vi mener helt klart at barnehagen, som jeg har sagt i innlegget mitt, skal være et pedagogisk tilbud som skal være tilgjengelig for alle barn, og vi mener at dette skal være det samme som et skoletilbud. Da tror jeg at jeg har svart på spørsmålet.

Dagrun Eriksen (KrF): Flertallet prøver å skape et inntrykk av at dette er noe som vi egentlig skulle ønske at vi var med på. Vi ønsker å være med på et felles, realistisk og gjennomførbart opplegg. Det som tegnet seg i og etter forhandlingene, var tvert imot noe som vi tror ikke virker. Vi deler faktisk felles mål om å få til et løft for barnehagen som vil gi oss full behovsdekning av barnehageplasser med en for mange betydelig lavere foreldrebetaling, kanskje for representanten i omvendt rekkefølge.

Av og til når jeg i denne debatten har hørt på SVs representanter, synes jeg det er ganske selvopphøyende å ha en sånn tro på seg selv og hevde en form for enerett på barnehagepolitikk. En viss edruelighet, noe som vi i vårt parti kjenner godt til, tror jeg hadde lønt seg hvis vi ønsker å bli møtt med respekt også utenfor dette huset.

Avtalen, som på flere punkter er uklar og delvis rotete, har i alle fall ett klart punkt: Brukere/foreldre i bedriftsbarnehager skal ikke skatte av den fordelen det er å ha gratis barnehageplass. Er ikke dette å gi både skattelette og frynsegoder til noen som allerede sitter rundt det gode bord? Det vil si: De har fått barnehageplass, de har fått den gratis, og hvis representantene som har deltatt fra SV i den offentlige debatt, har rett, så er det SV som har ordnet dette nesten alene. Hvilken fordelingsprofil har det?

Erfaringene fra Sverige viser at kommunene der har fått et inntektstap på 3,4 milliarder svenske kr. Ser SV at også en del kommuner kan komme i en skvis i denne saken?

May Hansen (SV): Ja, det hadde vært fint om SV alene kunne ta den fulle ære for barnehagepolitikken i dette landet. Det skal ikke jeg gjøre, og det tror jeg heller ikke vi har gjort. Men vi har vært en god pådriver.

Jeg trodde faktisk da jeg leste alle programmene i valgkampen, også Kristelig Folkepartis og alle andre som ligger på bordet mitt, at dette var noe vi var enige om. Her har vi hatt mange fellestrekk. Vi har selvfølgelig tro på oss selv, og vi har tro på denne avtalen. Det har veldig mange sagt i denne salen i dag.

Vi er ikke bekymret for kommunene i det hele tatt, og ikke for barnehagene, heller ikke de private barnehagene, for det har aldri ligget en så god avtale på bordet. Her har man et tilskudd fra staten som er formidabelt. Vi bruker 5,6 milliarder kr her. Det er også en buffer både i kommunen og hos fylkesmannen som vil ivareta ekstrakostnader for den enkelte barnehage. Vi ønsker at dette skal være et rekrutteringstilbud til alle. Det skal være et tilbud til alle barn, så da vil både bedrifter og offentlig sektor få flere ute i arbeidslivet. Det er jeg helt sikker på.

Trine Skei Grande (V): Sosialistisk Venstreparti er et parti som jeg har oppfattet å være opptatt av sosial utjamning og lik fordeling av godene. Likevel er de nå med på å lage en reform som prioriterer i hovedsak de rikeste familiene. Om jeg hadde 10 mill. kr å sette ned barnehageprisene i Oslo med, tror jeg at jeg ville ha valgt å gi de barna som har foreldre med lavest inntekt, gratis barnehage. Det hadde kostet ca. 10 mill. kr. Det ville gitt de aller fattigste familiene rundt 9 300 kr mer å rutte med i året. I stedet velger SV å lage en reform som gir foreldre med over 600 000 kr i inntekt 27 360 kr i rabatt i året. Og da er spørsmålet mitt: Hvorfor velger et sosialistisk parti å prioritere de aller rikeste med 30 000 kr i året, mens de kanskje vil beholde prisen for de fattigste? Men om de velger å gjøre det gratis, vil de aller fattigste få rundt 10 000 kr mer å rutte med, mens de med over 600 000 kr får rundt 30 000 kr mer å rutte med. Er ikke det en litt rar måte å dele godene på? Er det ikke noe en kanskje skulle ha utredet? Er det ikke noe en kanskje får vond smak i munnen av? Er det ikke slik at man kanskje lurer på hvem som er den virkelige seierherren? Men det man ikke lurer på: Det minsker ikke forskjellene!

May Hansen (SV): Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er jo mangel på barnehageplasser som gir en skjevfordeling, og som gjør at de som har minst, ikke har hatt et tilbud. Det gjelder i forhold til integrering, og det gjelder i forhold til de fattige familiene, som mange av dere nå er opptatt av.

SV ønsker i utgangspunktet at barnehager skal være gratis, men vi har ikke flertall for det i denne salen. Det vi nå har kommet fram til, er et godt forslag, en god avtale som gjør at flere kan velge barnehage. Kommunene har kjempedårlig råd. Denne regjeringa har lagt opp til at de får det enda dårligere, og vi har sett at utbyggingstakten på barnehager har gått ned. Det er for dårlig. Det er ikke et tilbud til alle.

Vi mener at dette er et pedagogisk tilbud som alle barn skal ha rett på. Og når man er så opptatt av dette: Det er akkurat det samme som gjelder for kontantstøtten, her er også den skjevfordelingen man snakker om. Den gir man ubegrenset til alle, om man tjener mye eller tjener lite. Dette forslaget mener jeg faktisk gir foreldre mye større valgfrihet, og det gir også barn et tilbud og rett til barnehage. Det å få lovhjemlet rett til barnehage – på samme måte som at man har rett til å gå på skolen – har vi nå i en avtale, lagt på bordet, fra 2005, pluss at man har et tilskudd til bygging av barnehageplasser som jeg tror vil gjøre at vi kommer i mål med denne avtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagrun Eriksen (KrF): Kristelig Folkeparti støtter fullt ut hovedintensjonen i både Dokument nr. 8:75 – det kan jeg berolige forrige taler med – og i avtalen, som nå et flertall har gått inn for i forbindelse med revidert. Vi vil også ha full behovsdekning. Vi vil ha lavere foreldrebetaling i barnehagene.

I lys av de siste dagers hissige debatt har jeg også lyst til å si at jeg tror virkelig på at de aller fleste deltakere har både gode intensjoner og god vilje. Jeg tror de deler Kristelig Folkepartis ønske om å skaffe barnehageplasser til folk i kø, til en pris som er langt lavere enn det en god del betaler i dag. Jeg tror bare at et eller annet sted på veien tok iveren overhånd, og man har hivd seg på et kappløp. Jeg har sagt hele tiden i denne debatten: Jeg hiver meg ikke på det toget som jeg ikke tror vil føre fram til et mål.

Nå har de politiske partiene lovet og lovet i denne saken i 10–15 år. Nå mener Kristelig Folkeparti det var på tide å komme med planer som både er realistiske og gjennomførbare, slik at vi oppfyller Kristelig Folkepartis mål i politikken og gir en reell valgfrihet. For Kristelig Folkeparti er den viktigste utfordringen nå å få til en fullt utbygd barnehagesektor. Noen av foreldrene sier nå: Dagrun, det hjelper ikke om du tilbyr en aldri så lav pris hvis jeg ikke får plass til barnet mitt i barnehagen. KS hadde nettopp en undersøkelse i mai som bekrefter at de jeg møter, er ganske representative. 60 pst. av foreldrene vil prioritere plass framfor pris.

Når det er sagt, vil jeg si at det også er viktig at vi får gjennomført en politikk som gir oss barnehageplasser til en pris som det er mulig for foreldre å betale. Enkelte steder vil det si mye rimeligere enn det vi har i dag. En økning av det offentlige tilskuddet til 80 pst. vil gi gjennomsnittspriser rundt 1 500 kr, kanskje enda lavere. Det er hva vi har lovet, altså en foreldrebetaling på 20 pst.

Kristelig Folkeparti er også villig til å snakke om et tak på foreldrebetaling. Men det krever en utredning av konsekvenser, for hvis en rigid, fastlåst makstakst fører til at barnehageplasser blir lagt ned, tør ikke vi å være med på det. Hvis en rigid makstakst fører til redusert kvalitet, vil vi ikke være med på det. Vi snakker her om barns hverdag, og det er få foreldre som vil synes det er akseptabelt og bra at vi skal betale mindre hvis det betyr at kvaliteten blir dårligere. Vi vil ikke være med på å redusere kvaliteten på barns hverdag i barnehager eller legge dem ned. Vi må huske på at det blir ikke billigere å drive barnehager ved innføring av makstakst.

Vi ønsker å gjennomføre en politikk som ville gitt småbarnsfamilier en barnehageplass med høy kvalitet til en mye rimeligere pris enn i dag, men selvfølgelig: Gjennomførbare flertallsvedtak må enhver regjering gjennomføre, også dette.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): I august i fjor kunne vi få en løpeseddel i hånden fra Kristelig Folkeparti, og der stod det:

«Vil du ha Bondevik som statsminister? Barnehageplass til alle som ønsker det for under 1.500 kroner pr. måned og kontantstøtte til alle som ønsker det, økt fra dagens kr. 3.000 til 3.500 pr. måned.»

Løftet ble gjentatt i flere pressemeldinger.

Hvis Kristelig Folkeparti mener det er umulig å finne inndekning til vår barnehageplan, må det bety at Kristelig Folkeparti faktisk kynisk planla å bryte sine egne løfter. Det koster nemlig akkurat det samme å gjennomføre denne avtalen som å gjennomføre Kristelig Folkepartis egne planer, og jeg tar det faktisk for gitt at de hadde tenkt å finne inndekning til egne løfter.

I avtalen la vi inn 1,3 milliarder kr for 2003. Jeg vil ha et konkret svar på hvor mye Kristelig Folkeparti var villig til å gi i forhandlingene. Jeg vet svaret, men nå får representanten fra Kristelig Folkeparti anledning til å fortelle det til denne salen.

Dagrun Eriksen (KrF): Vi er glad for at vårt valgmateriell også når ut til representantene i Hedmark – det er vi fornøyd med!

Vi har sagt at vi ønsker en 20 pst. andel foreldrebetaling og 80 pst. offentlig tilskudd. Jeg skal bare gjøre det helt klart. Det vi har vært mest kritisk til ved hele avtalen, gjelder makssats. Vi ønsker før man gjennomfører det, en utredning av konsekvensene. I Sverige utredet de i to år før de torde gjennomføre det, og de hadde full behovsdekning, og de har nesten ikke private barnehager. Vi har nesten halvparten av våre barn i private barnehager, og vi skal gjennomføre dette uten å ha noe som helst utredning! Det er det mest kinkige punktet i hele avtalen for Kristelig Folkeparti.

Vi ønsket å få til en behovsundersøkelse på reelle måltall i stedet for å legge opp en plan som bare har tall tatt ut fra lufta. Vi ønsker å vise hvilke behov vi har, og hvilke penger vi trenger å legge inn for å nå de målene vi skal nå. Vi la inn en sum i 2003 som ville være gjennomførbar. Vi har sagt at vi i 2005 skal opp til full behovsdekning. Det kommer vi til å gjøre, og det kommer vi til å følge. Men resultatet av flertallets tall er jo at vi mister barnehageplasser i andre enden. Det hjelper ikke om en har lagt inn et stimuleringstilskudd og skal bygge plasser, så og så mange tusen, hvis vi mister 15 000–20 000 plasser i den andre enden.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror vi bare kan fastslå at dette ikke er Kristelig Folkepartis dag!

Hvis det var slik at Kristelig Folkeparti mente alvor med det de her sier, må det være grunn til å etterspørre: Hvor er Kristelig Folkepartis politikk på dette området? Hvor er disse forslagene som skal nå de målene som Kristelig Folkeparti sier de har? Hvor er den konkrete opptrappingen av barnehagesatsingen, annet enn et måltall i en innstilling i Stortinget?

Stortinget har gjennom alle år vedtatt måltall for barnehageutbygging. Det har vært et tall i et stortingsdokument, og så oppsummerer man året etter. Dessverre har vi i alle de siste år opplevd at barnehageutbyggingen ikke har gått i takt med de måltall Stortinget har gitt.

Når Kristelig Folkeparti nok en gang på ulikt vis prøver å så tvil om innholdet i denne avtalen, må jeg si at da er det helt legitimt for oss å spørre: Hvor er Kristelig Folkepartis politikk for å nå dette hvis det er slik at de angivelig er enig i alt dette bortsett fra makstaksten? Så langt har jeg ikke sett noe om dette, og det etterlyser jeg.

Så må jeg si at jeg synes at Dagrun Eriksens innlegg bærer mer og mer preg av at Regjeringen ikke har tenkt å følge Stortingets vedtak. Dette vil vi ikke være med på, var gjennomgangen i hele hennes innlegg, også i forrige replikk. Derfor er det meget betimelig å spørre om regjeringspartiene aksepterer at det fins et flertall i Stortinget som har en helt annen politikk enn Kristelig Folkeparti? Kristelig Folkeparti kan godt mene det de måtte ønske, men denne regjeringen er altså pålagt å gjennomføre Stortingets vedtak.

Hvis det skal fortsette å være slik at Kristelig Folkeparti står og snakker som om de ikke er en del av Regjeringen, har en helt annen politikk, helt andre tall, helt andre beløp som de skal legge inn i Stortinget, vil det være av stor interesse for Stortinget å få vite dette. Stortinget fatter et vedtak som sier eksplisitt hvor mange milliarder som skal føres inn i statsbudsjettet neste år. Det står i det vedtaket Stortinget skal fatte. Da vil jeg gjerne få bekreftet at denne regjeringen nå har tenkt å gjøre det, og få bekreftet at Dagrun Eriksen ikke lenger har tenkt å fortsette å si hva Kristelig Folkeparti vil. Det er faktisk ikke interessant så lenge man har valgt å stå utenfor denne avtalen.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Dagrun Eriksen (KrF): Dette er Kristelig Folkepartis dag! Det er Kristelig Folkepartis oppgave å gjøre Stortinget og flertallet klar over de tingene vi ser på som bekymringsfulle med denne avtalen. Hvis ikke, hadde ikke Kristelig Folkeparti gjort jobben sin.

Hvis representanten Djupedal er redd for at jeg skal blande, at Kristelig Folkeparti og samarbeidspartiene her har skilt lag, skal jeg heller bruke «samarbeidspartiene». Vi har lagt opp og vi ønsker å legge opp en forpliktende opptrapping til full behovsdekning. Vi ønsker å ha en forpliktende nedtrapping av foreldrebetalingen, slik at 80 pst. er offentlig tilskudd og 20 pst. foreldrebetaling. Det er vårt mål.

Så er spørsmålet om vi ønsker å gjennomføre flertallets politikk. Vi ønsket å gjennomføre noe som ville gitt småbarnsfamiliene barnehageplass med høy kvalitet til en mye rimeligere pris enn det de har i dag. Men selvfølgelig, flertallsvedtak må enhver regjering gjennomføre – også dette – men enhver regjering plikter å gjøre Stortinget og folket klar over konsekvensene av de vedtak som gjøres også i dette huset. Det ansvaret kommer Samarbeidsregjeringen selvfølgelig også til å ta, men representanten Eriksen må si hun gruer seg litt hvis resultatet nå uteblir og vi skal møte nye småbarnsforeldre i valget neste gang og si: Ja, vi ville så gjerne. Vi la fram masse ambisiøst, men vi fikk det ikke til.

Morten Lund (Sp): Jeg hørte representanten Eriksen si at dette skal Regjeringen gjennomføre til tross for at vi er uenige i det. Det håper jeg vi får høre at også statsråden sier senere i dag, for det er nødt til å være slik.

En liten kommentar til brevet fra de private barnehagene om deres umulige situasjon. De uttrykker det samme som kommunene gjør i dag. Lønningene og pensjonene går rett til værs. Dette går ikke – prisene må settes opp. Og så sier Stortinget at nå skal prisene ned! Da er det klart at det er vanskelig.

Forskjellen når det gjelder barnehagesektoren i forhold til kommunesektoren ellers i dag, er at nå er det et flertall på Stortinget som sier at barnehagesektoren er spesiell. Den skal være den eneste sektoren innenfor kommunal virksomhet som er fullfinansiert. Det skal komme en helt annen inntekt fra staten enn det som har vært, og den skal være såpass at vi får til det krafttaket i barnehageutbyggingen som vi er nødt til å ha. Uten at barnehageeierne, både de private og de kommunale, ser at dette blir godt nok, får vi ikke til den byggingen, og da er vi nødt til å ordne oss slik at de har tillit til oss.

Jeg føler at det som skjer fra regjeringspartiene i dag, er at de prøver å rive ned den tilliten som Stortingets vedtak er nødt til å ha, og den jobben hadde jeg håpet at vi ikke skulle ta her på Stortinget. Det er så lite som skiller oss. Det sies fra Kristelig Folkepartis side at vi har de samme målene, vi deler dem fullt ut – men det er litt som mangler.

Kostnadene med det som foreslås, og som nå vedtas av flertallet, er ikke mye høyere enn det som ville ha vært kostnadene med Kristelig Folkepartis alternativ.

Det offentlige tilskuddet som kommer gjennom den finansieringsordningen som også Regjeringen skal være med på å få på plass, er mye mer treffsikkert enn et tilskudd som var beskrevet i Sem-erklæringen.

Jeg vil da stille spørsmålet: Hva ville ha vært Kristelig Folkepartis alternativ hvis de skulle forandre avtalen?

Dagrun Eriksen (KrF): Det er ikke Stortingets mindretall i denne sak som river ned flertallets forslags autoritet. Det har nesten et samstemmig pressekorps gjort lenge før vi kom til denne salen. Det har reaksjonene ute gjort lenge før vi kom til denne salen. Og faktisk mener jeg at jeg plikter å gjøre Stortinget klar over de bekymringene jeg mener ligger i forhold til denne avtalen.

Jeg mener at vi har et felles mål om full utbygging og barnehageplasser til en rimelig penge. Men det gjør meg bekymret f.eks. å gå inn for det makssatsopplegget som ligger i flertallets forslag. For det hjelper ikke om vi bygger ut 8 000, 10 000 eller 15 000 nye plasser hvis vi mister 15 000–20 000 plasser i den andre enden. Da har Stortinget kommet like langt. Jeg ønsket at vi denne gangen skulle ha klart å komme fram til noe som vi trodde på, som var gjennomførbart, og som gjorde at Stortinget samlet kunne ha gått ut i en ny valgkamp. Vi har ikke hoppet av dette fordi vi egentlig helst skulle ønsket vi var med i det som ligger på bordet i dag. Vi har hoppet av fordi vi ikke tror på det som ligger på bordet i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Endeleg kan det sjå ut som årelange lovnader om full barnehagedekning vert oppfylt!

Stortingspolitikarar frå dei fleste partia har dei siste 10–15 åra lova full barnehagedekning innan år 2000, og vi er enno langt frå målet. Senterpartiet er glad for at det nå kan sjå ut som vi skal lykkast, og at den mangeårige lovnaden til småbarnsforeldre vert oppfylt.

Den årvisse kampen frå småbarnsforeldre for å få ein barnehageplass kan nå vere over. Det må for mange småbarnsforeldre, særleg for dei med barn under tre år, vere som eit mareritt når barnehageopptaket nærmar seg og ein veit at sjansen for å få tildelt ein av dei få ledige plassane er uhyre liten. På vegner av alle småbarnsforeldre håper eg inderleg at barnehageforliket er starten på slutten av denne fortvilte situasjonen for mange, mange rundt om i det ganske land.

Eit viktig stikkord for Senterpartiet i denne samanhengen er valfridom for foreldre til å bestemme sin eigen kvardag. Først når vi har full barnehagedekning, har foreldre ei reell moglegheit til å velje omsorgsform for barna sine, altså velje om dei vil ha ein barnehageplass eller kontantstøtte.

Støynivået rundt det barnehageforliket som nå ligg føre, har vore rimeleg høgt. Mange er skeptiske og tviler på om dette vert ein realitet, mens andre peiker på at kvaliteten i barnehagane kan verte svekt på grunn av for få utdanna førskulelærarar. Det kan verke som om mange er meir opptekne av å finne problem ved forliket enn over det konstruktive som ligg i den viljen fleirtalet viser for å realisere full barnehagedekning og lågare foreldrebetaling!

Til kvaliteten. På spørsmål til departementet om behovet for førskulelærarar ved ei utbygging av om lag 40 000 nye barnehageplassar og kapasiteten i utdanningssystemet for å imøtekome dette behovet innan år 2005, svarer departementet i brev av 29. mai:

«Det ser ikke ut til at personellsituasjonen hva angår førskolelærere vil være et hinder for full barnehagedekning.»

Det har vore skissert mange ulike modellar for å nå målet om full barnehagedekning og for å få ned foreldrebetalinga. Senterpartiet har vore oppteke av at dei mange barna med spesielle behov, dei som ikkje kjem inn under omgrepet funksjonshemma, skulle takast vare på, og at tilbodet skulle styrkjast. Eg er derfor svært glad for at desse barna nå skal behandlast likt med barn med funksjonshemming.

Kommunane har det totale ansvaret for barnehagar. Slik skal det framleis vere. Samordning av opptaka på ein slik måte at vi sikrar likebehandling av barn og likebehandling av private og kommunale barnehagar, er eit viktig element i barnehageforliket.

Det er ikkje nok å ønskje nye barnehageplassar. Stimuleringstiltak for å nå mål har ofte vist seg føremålstenleg. Veksten av barnehageplassar på 1990-talet har etter mi meinig ein klar samanheng med bruk av stimuleringstilskot. At vi no får dette på plass igjen, meiner eg vil medverke til at byggeaktiviteten vil auke. Vedtaket vil føre til full og ikkje minst reell likestilling av private og kommunale barnehagar, og det er bra.

Det første barnehagetilbodet i Noreg kom i stand på initiativ frå Husmorforbundet, og private aktørar har vore sterke støttespelarar på barnehagefronten i over 100 år. Dagens barnehagetilbod hadde nok vore langt lågare utan dei private aktørane. Eg håper derfor på ein framleis konstruktiv dialog og eit samarbeid med dei private barnehagane.

40 000 nye barnehageplassar i løpet av 2005 er eit ambisiøst mål. For Senterpartiet vil det vere eit nederlag om vi ikkje greier det. Det er derfor umåteleg viktig at barnehageeigarane, både dei private og dei kommunale, er aktive medspelarar i det vidare arbeidet for å nå målet. Dette er det òg gitt klart uttrykk for i avtalen i pkt. 1 k.

Eg har tru på at vi skal greie både å senke foreldrebetalinga samt å nå målet om at alle som ønskjer det, skal få ein barnehageplass. Det er eit resultat som ikkje minst vil kome barna til gode.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Irene Sjøli (H): SVs representant, May Hansen, var iallfall ærlig nok til å si at det var mange usikkerheter ved denne avtalen. Et av de punktene det er usikkerhet om, er pkt. b. Det har jeg lyst til å spørre representanten Sollied Øveraas om. I kommuneøkonomiproposisjonen er det lagt opp til at nivået på tilskuddet til barn med funksjonshemning skal videreføres på dagens nivå, mens tildelingskriteriene til kommunene endres. Dersom avtalen innebærer at tilskuddsordningen skal videreføres uten noen form for endring, vil dette få omfattende økonomiske konsekvenser. I dag utgjør statstilskuddet til funksjonshemmede 10 pst. av det ordinære statstilskuddet. Avtalen som Senterpartiet er en del av, legger opp til en økning i statstilskuddet på til sammen 4,8 milliarder kr. Dersom det skal beregnes 10 pst. tilskudd til funksjonshemmede på toppen av dette, vil det koste 480 mill. kr mer enn tidligere beregnet. Jeg kunne godt tenke meg å høre hva Senterpartiet mener om dette.

Mitt andre spørsmål gjelder også pkt. b. Der sies det at barn med spesielle behov må få tilskudd tilsvarende funksjonshemmede barn når det er anbefalt av PPT og/eller Barnevernet. Det hevdes at barnehageloven må revideres som følge av dette. Barnehageloven inneholder kun en rett til prioritet ved opptak av barn med funksjonshemning. Loven inneholder i dag ingen regler om rett til tilskudd, og jeg vil spørre Senterpartiet om hva opposisjonen egentlig mener med dette punktet.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Nå er det slik at det ligg i barnehagelova at dei som er funksjonshemma, skal ha 10 pst. over det ordinære statstilskotet. Det har lege der, og det skal framleis liggje der.

Så tek representanten Sjøli opp problematikken rundt barn med spesielle behov. Slik som det har vore pr. dato, er det dei kommunale, dei offentlege, barnehagane som har teke inn desse barna. Det er sjeldan vi har funne dei i dei private barnehagane, og det kan vi forstå ut frå den problemstillinga at dette er meir kostnadskrevjande barn. Det kan vere barn med talefeil, det kan vere barn med stamming, det kan vere barn med astma osv. At vi nå har fått inn eit punkt i denne avtalen som seier at dei også skal ha dei 10 pst. over den ordinære kostnaden, synest eg er utruleg positivt. Så har vi stilt spørsmål til departementet – spørsmål opp og spørsmål ned – om kor mykje som er brukt pr. dato når det gjeld barn med spesielle behov. Vi har ikkje fått svar på det, fordi det er ingen som kan svare på det. Derfor synest eg det er veldig viktig det som ligg i avtalen, at ein sikrar at desse barna skal få dekt sine kostnader, utan omsyn til om dei går i ein privat eller om dei går i ein kommunal barnehage.

Bjørg Tørresdal (KrF): Representanten Sollied Øveraas har sagt at det er mye vi er enige om i denne saken, og at debatten har handlet veldig mye om det som vi er uenige om. Som representant for Kristelig Folkeparti vil jeg gjerne si at det er mye rett i det. Jeg skulle ønske at avtalen hadde stoppet der, om de sakene vi er enige om. Kanskje kunne vi da hatt større styrke i å nå fram til de felles mål, til full behovsdekning, til lavere priser og til likestilling.

Barnehageavtalen mellom opposisjonspartiene legger opp til en buffer i kommunene som skal ta høyde for kostnadsavvik mellom barnehagene. Den bufferen skal håndteres av kommunene etter objektive kriterier der barnehageeierne gis medbestemmelse. Spørsmålet mitt til Senterpartiet blir: Hva slags kriterier ser Senterpartiet at dette skal være? Hvorledes skal en slik medbestemmelse kunne foregå?

Kvalitet handler ikke bare om utdannede, kvalifiserte førskolelærere. Kvalitet handler om voksentetthet. Kvalitet i barnehagene kan trues av lavere voksentetthet, slik som en ser som et resultat av «maxtaxa» i Sverige. Bekymrer ikke dette Senterpartiet?

Eli Sollied Øveraas (Sp): Til det siste først: Representanten viser til «maxtaxa» i Sverige og spør om kvaliteten bekymrar Senterpartiet. Nei, den bekymrar ikkje Senterpartiet. Vi har ei barnehagelov vi skal styre etter, og her er det fire parti som har vist vilje til å bruke pengar, og så sant ein vil fylle opp med pengar, skal vi få til både kvalitet og eit godt tilbod til ungane, utan omsyn til om dei går i ein privat eller ein kommunal barnehage.

Så seier representanten at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er einige om mange ting, at det berre er nokre små bitar som manglar før vi har same syn. Det som har gått igjen frå talarstolen frå Kristeleg Folkeparti under debatten, er at dei har peika på at det ikkje har vore utgreiingar når det gjeld maksprisar for barnehage. Då har eg lyst til å gå tilbake til då kontantstøtta vart vedteken. Så vidt eg hugsar, var det ikkje gjort utgreiingar då heller, men den fungerer jo utmerkt. Den er gradert. Dei som brukar full barnehage, får ikkje kontantstøtte, og dei som brukar ein del, får ein del kontantstøtte. Dagens medansvar når det gjeld dei private og dei kommunale barnehagane, er teke i vare. I mange kommunar er kommunen representert i styret som gjeld dei private barnehagane. Det skal ikkje vere nokon heksekunst dersom vi vil det, dersom vi ønskjer å få dette til, at vi får ein dialog både med dei private barnehageeigarane og med dei kommunale barnehageeigarane for å få til det som vi ønskjer, nemleg kvalitet og full barnehagedekning.

Trine Skei Grande (V): Senterpartiet har alltid vært opptatt av overføringene mellom bygd og by. Når temaet er barnehager, er situasjonen slik at i veldig mange byer er det ganske god dekning, mens dekningsgraden er betraktelig lavere i bygdene. Det er klart at det fins mange grunner til det. Kanskje er det fordi det er andre omsorgsformer, kanskje er det et tettere bygdemiljø som tar vare på barn på andre måter, kanskje spiller familien en annen rolle. Men utfordringen er å bygge ut flere barnehageplasser, fordi de sosiale nettverkene på bygdene også svekkes, og vil gjøre det i framtida når mormor ikke lenger bor i kårenden, men i sydenleilighet i Palma.

I denne avtalen har jeg med stor undring sett at Senterpartiet har gått inn på en modell som først og fremst prioriterer pris foran utbygging. Det vil være massiv overføring av penger fra bygdene og til byene. Det å satse på utbygging ville ha vært en massiv overføring av penger, ressurser og arbeidsplasser til bygdene. Er Senterpartiet villig til å ofre denne prioriteringa for å få lov til å sitte ved bordet, eller er bygdene fortsatt viktig for Senterpartiet? Og hva med det kommunale sjølstyret? Jeg har ennå ikke sett en eneste ordfører som har ønsket seg denne modellen.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Nå er det slik at det er kommunane som har det overordna ansvaret for barnehagar, og slik skal det også vere i framtida. Det vi veit pr. i dag, er at kommunane brukar minst 3 milliardar kr til barnehagar, kanskje dei brukar meir. Det skal vi gjennom dei kostnadsoverslaga som skal kome tilbake til Stortinget, få vite. Det som skjer i dagens situasjon, er at kommunane først og fremst må ta seg av dei lovpålagde oppgåvene. Og kven er det som får kjeft ute i det ganske land når vi ikkje har barnehageplass å tilby eit småbarnspar med eitt barn på eitt år og eitt på to år? Det er nettopp kommunane. Og kven er det som får kjeft når barnehagesatsane går opp? Det er kommunane ved ordføraren. Eg trur at vi vil sjå at kommunane har brukt atskilleg meir enn desse 3 milliardane som er antyda her nå, og eg meiner det er heilt rett at vi får dei reelle tala.

Så seier replikanten at Senterpartiet prioriterer pris før utbygging. Nå er det slik at Senterpartiet heile tida har ivra for at vi skulle gjeninnføre stimuleringstilskotet, for det har vist seg at det har hatt effekt. Det viste heile 1990-talet. Det einaste partiet som støtta Senterpartiet sine merknader under budsjettbehandlinga for 2002, var SV. Så eg synest det er å skyte bak mål når det blir sagt at Senterpartiet går for pris før utbygging. Men vi må sjå dagens realitet for småbarnsforeldre i auga. Dei har ein jobb å gå til begge to, og dei ønskjer ein barnehageplass til barna sine.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V): Ivar Aasen skrev en gang:

«Dei tru, det skal ganga so fort

alt fram til nokot stort.

Men so tidt nokot stort er naatt,

so kjem det stødt nokot smaatt.»

Det måtte føles nesten som hos Ivar Aasen å gjøre denne avtalen med alle verdens gode formål, og så kjem det snøgt «nokot smaatt».

Venstres hovedmål er full barnehagedekning i løpet av stortingsperioden. Vi ønsker opptrapping av statstilskuddet og nedtrapping av foreldrebetalingen. For Venstre er det også viktig at vi får en mer lik behandling av de private og de offentlige barnehagene. Her har det lenge vært klare ulikheter. I Oslo, som jeg kjenner best, har 75 pst. av barna barnehageplass – over full dekning, etter tidligere statlige normer. 50 pst. har det i private barnehager. Det har tradisjonelt ført til kø i de offentlige, fordi de er billigere. Kommunen har derfor brukt mye penger på å gjøre prisen på offentlige og private barnehager så lik som mulig. Det å finne modeller for det, som tar høyde for ulikheter, ulike kvaliteter og ulike tilbud, har ikke vært lett. Men her har flertallet funnet en modell som skyver alle problemene under matten, men her kan det snøgt komme «nokot smaatt».

Det kunne ha blitt et stort fellesløft her på Stortinget, hvor vi kunne stå samlet om et løft for alle foreldre. Vi kunne bli enige om de vesentlige målene bak politikken istedenfor å stå med en uferdig modell som skaper usikkerhet og uklarhet for eiere, drivere, ansatte, foreldre og barn. Men i ønsket om at «nokot stort er naatt», glemte man at det kunne snøgt komme «nokot smaatt». Vi i Venstre er av den oppfatning at når det er knapphet på et gode i samfunnet, bør politikken ha som hovedmål at alle får det godet, ikke ha som førstemål at godet skal bli billigere for dem som har det.

For litt siden behandlet vi saken om opera, men det er ikke grunn god nok til å holde humøret gjennom hele denne saken. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har høylytt klaget over kommuneøkonomien de siste månedene, for det virker som det bare er noe som har inntruffet de siste månedene, men ut fra en avtale mellom partiene virker det som utfordringa er blitt glemt, men følelsen som står igjen, er kanskje at de først og fremst ville nå noe stort, og da brydde de seg ikke om hva det betydde for kommunene.

Flertallet i denne saken kan framstå som utålmodig. Det er ikke det de er. De bryr seg ikke om at deres tanker ikke alltid er helt forenlig med virkeligheten, og da får det bli verst for virkeligheten.

Jeg tror det hadde vært mulig å få til et bredt flertall i denne saken om man hadde ønsket det. Da kunne vi fått alle spekter i saken opp, kvalitet f.eks. – at foreldre i dag betaler litt ekstra for at barna spiser middag i barnehagen, juleverksteder, at man har utebarnehage, at man har kulturbarnehage, at man har barnehager med ulik pedagogikk. Det er jo kvaliteten rundt barna som skulle stått i fokus i denne saken. Men det er mulig at flertallet syns det var for smått når man var mest opptatt av at her skulle det gå så brått.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Hill-Marta Solberg (A): Et flertall av partiene på Stortinget er enige om en stor satsing på flere og billigere barnehager. Denne forpliktende avtalen skal sikre barnehageplass til en rimelig pris for alle som ønsker det, i løpet av 2005. Foreldrebetalingen skal reduseres, først til 2 500 kr fra 1. august neste år og så til 1 500 kr fra 1. august 2004.

I dag er det mange tusen barn som mangler barnehageplass, og foreldrene er tvunget til å finne andre barnepassløsninger, ofte uten pedagogisk tilbud. Barnehageutbyggingen her i landet fikk en bråstopp da kontantstøtten kom i 1998. Nå må det en ekstra innsats til for igjen å få fortgang i utbyggingen, og det er mulig. La meg minne om at vi bygde mellom 10 000 og 16 000 nye barnehageplasser pr. år under Brundtland- og Jagland-regjeringene.

For å sette fart i utbyggingen innføres det et stimuleringstilskudd til bygging av nye barnehageplasser, og det kommer allerede i år: 16 000 kr pr. nyetablert plass for barn over tre år og 20 000 kr pr. nyetablert plass for barn under tre år. Det skal lovfestes en plikt for kommunene til å sørge for et tilstrekkelig antall barnehageplasser. Vi anslår at det må bygges om lag 40 000 nye plasser for at vi skal nå målet om full behovsdekning.

Stortinget har tidligere vedtatt en målsetting om 80 pst. offentlig tilskudd. Barnehageavtalen sikrer forutsigbarhet i barnehagesektoren gjennom at det offentlige tilskuddet skal være på 80 pst. av kostnadene allerede fra neste høst. Og det fremstår for meg som et mysterium at det skal være mer uklart enn Regjeringens standpunkt, som er 80 pst. av kostnadene gjennom et offentlig tilskudd i løpet av perioden. Er det mer klart for sektoren enn at det tidfestes fra et flertall i Stortinget til allerede å gjelde fra neste høst?

Vi sikrer også økonomisk likebehandling mellom private og kommunale barnehager. Det burde de private barnehagene glede seg over. Det er langt fra virkeligheten de står overfor i dag. Dessverre er det svært mange kommuner som behandler de private barnehagene på en helt annen måte enn de kommunale.

Det er vesentlig at ingen barnehager skal få økonomiske problemer på grunn av lavere foreldrebetaling. Derfor er det ikke mulig å gjøre det slik som regjeringspartiene forhandlet seg fram til på Sem: et statlig tilskudd, vær så god, og så litt foreldrebetaling, og så er barnehagen finansiert. Nei, det tror ikke flertallet i Stortinget på. Vi mener at det må andre og flere løsninger til – en buffer i kommunen og sågar også en ordning hos fylkesmannen for å ta de største forskjellene som måtte være på kostnadssiden.

Det legges til grunn at kommunene skal bruke like mye til barnehager som det gjøres i dag. Det har vært sagt fra mange i dag, og jeg gjentar det. Det betyr altså at man kan innføre maksimalpris etter dette opplegget uten at vi forlanger mer av kommunene enn det vi gjør i dag. Men de må også stille opp på den måten som de i dag gjør.

Arbeiderpartiet ønsket at alle partiene skulle stå sammen bak satsingen på barnehagen, og denne debatten i dag er egentlig ganske merkelig. Regjeringspartiene er samstemmige i at de har de samme mål som avtalepartiene har i denne saken. Det forstod vi for så vidt av det de sa både i valgkampen og ellers, og derfor inviterte vi til forhandlinger. Etter mange møter vet vi hvordan det gikk: Regjeringspartiene brøt ut av forhandlingene, de ville ikke sette et tak på foreldrebetalingen, og de ville ikke øke statens tilskudd i 2003. Og så forsøker de samme partiene å legge ansvaret på barnehageavtalen for at det skal bli stopp i barnehageutbyggingen! Men det er jo regjeringspartiene som ikke har vært villig til å gjøre det viktigste av alt for sektoren, nemlig øke det statlige tilskuddet til neste år. Det er jo det som er en av grunnene til at regjeringspartiene står utenfor denne avtalen.

Det kunne vært fristende å minne om mange løfter som har vært gitt. Jeg skal ikke strekke det for langt, men det kan ikke være mange som kan misforstå i hvert fall de løftene som var gitt fra Kristelig Folkepartis side om hva en barnehageplass skulle koste i måneden, og heller ikke løftet om at man allerede skulle være i mål i 2003.

Så til spørsmålet om dette er uansvarlig fordi det ikke er vist felles inndekning. Nei, det er ikke uansvarlig. Det er også slik at Arbeiderpartiet i løpet av de siste ukene har forhandlet ganske inngående med regjeringspartiene om å bruke 118 milliarder kr til Forsvaret de nærmeste årene. Men det er ikke slik at vi har forhandlet om en felles inndekning. Vi stoler på hverandre.

Nå venter vi alle på statsråden. Det er bygd opp store forventninger til at Regjeringen nå skal fortelle hvilke virkemidler de vil bruke for å få fortgang i barnehageutbyggingen og for å få ned prisen.

Bjørg Tørresdal (KrF): Det finnes ikke nok barnehageplasser i Norge. Foreldrebetalingen i barnehagene varierer mye og er generelt sett for høy. Det bør bygges langt flere barnehageplasser, slik at alle som ønsker det, kan få et tilbud. Videre er det ikke prisen som skal være avgjørende for om familier skal kunne ta imot et tilbud om barnehageplass.

Foreldrebetalingen må reduseres til et langt lavere nivå enn i dag. Det har Kristelig Folkeparti gitt løfter om, og det vil Kristelig Folkeparti og de øvrige regjeringspartiene holde. Regjeringspartiene støtter fullt ut hovedintensjonene bak Dokument nr. 8-forslaget og avtalen mellom opposisjonspartiene. Det er enighet om målene. Debatten i kveld har vist at det er nødvendig å presisere hva vi ikke er enig i. Regjeringspartiene er ikke enige med opposisjonspartiene når det gjelder tempo og innføring av makstakst. I barnehageforhandlingene la regjeringspartiene fram en realistisk plan for full utbygging av barnehageplasser til dem som har bruk for det, for opptrapping av det statlige tilskuddet og dermed en nedtrapping av foreldrebetalingen, og like rammevilkår for private og offentlige barnehager. Småbarnsfamiliene fortjener resultater, ikke flere løfter som ikke kan innfris. Derfor har det fra regjeringspartienes side vært et sterkt ønske om nettopp en bred enighet i barnehagepolitikken.

Det er to viktige årsaker til at vi ikke kan gå inn for makstakst nå. I forhandlingene aksepterte regjeringspartiene at det bør settes et tak for foreldrebetalingen. Men et slikt tak eller en makstakst må utredes, slik at vi vet hva vi gjør, kjenner konsekvensene, og det kan ikke innføres noe slikt før en har bygd ut barnehageplass til alle som ønsker det. Vi vil at foreldrene skal ha en reell mulighet til å velge den omsorgsform som passer best. Først må vi sørge for at det bygges nok plasser, og så at en sikrer driften av de eksisterende barnehagene.

Det er nødvendig å gjøre noe med prisen. Foreldrebetaling skal trappes gradvis ned, i og med at statstilskuddet skal øke. Men ved å innføre en rigid makstakst for fort vil mange private barnehager være ute av stand til å klare seg økonomisk. Makstakst kan føre til nedleggelse av barnehageplasser, og det er svært alvorlig og beklagelig. Vi trenger nye plasser, og vi må sikre de plassene vi har.

Sverige har innført makstakst. Vi vet at utgangspunktet i Sverige var helt annerledes enn i Norge. For det første var barnehagedekningen mye høyere. Spørsmålet om makstakst var grundig utredet. Likevel har innføringen av makstakst ført til lavere voksentetthet og effektiviseringspress i svenske barnehager.

Kristelig Folkeparti og de øvrige regjeringspartiene vil ikke gå inn for et tak på foreldrebetalingen før vi vet at alle som ønsker det, kan få plass. Vi ser det som uforsvarlig å innføre en slik ordning uten at den er utredet på forhånd. Vi må unngå at innføring av en makstakst kan føre til at flere barnehager legges ned. Det må være en alvorlig tankevekker for SV, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Arbeiderpartiet at makstakstforslaget ikke møter den store begeistringen ute. Det er som om en feirer 17. mai og julaften bare i denne sal. Makstakstforslaget har skapt stor usikkerhet og stor skepsis, og en rask innføring har skremt både barnehageutbyggere, private barnehageeiere og foreldre.

De som betaler mest for en barnehageplass i dag, betaler gjerne over 4 000 kr i måneden. For dem vil en makstakst på 1 500 kr bety en besparelse på over 30 000 kr i året. En lik makstakst for alle foreldre vil i realiteten gi større gevinst for dem med høye inntekter og høy pris i barnehagen. Det forundrer oss at SV går inn for en ordning som ikke legger opp til en sterkere sosial profil. En halvering av barnehagetakstene på sikt ville etter vår mening ha truffet mye riktigere.

Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene sier ja til flere og billigere barnehager. Vi sier nei til å innføre en makspris uten å utrede konsekvenser. Vi står på at det rette nå er å bygge ut antall plasser og redusere foreldrebetalingen kraftig. Vi tror ikke at en lik maksimalpris på foreldrebetalingen er et riktig grep nå.

Øystein Djupedal (SV): Dette er en stor dag. Dette er en stor dag for disse fire forlikspartiene her i Stortinget, som endelig skjærer igjennom endeløse løfter gjennom mange år og nå ønsker å lage en framtidsrettet barnehagepolitikk for trygghet for familiene og trygghet for barns oppvekstkår. Dette er en stor dag, for i så mange år har barnehageforeldre i Norge hatt forventninger til at Stortinget skal gjøre noe.

Når man hører på ulike talere fra det som er regjeringspartiene, skjønner en jo hvorfor mange foreldre er fortvilet, simpelthen fordi man altså har endeløse løfter uten en eneste forpliktelse. Kristelig Folkepartis talere i dag har i så måte vært et skoleeksempel på hvordan det er mulig å snakke og snakke i det endeløse uten å komme med ett konkret løfte om hvordan dette skal være. Det er klart at slikt skaper usikkerhet hos landets foreldre, det er det ikke tvil om. Det er derfor vi fire partier har skåret igjennom og sagt at dette ønsker vi, og vi ønsker det så sterkt at vi lager denne avtalen.

Denne avtalen har ingen usikkerhet ved seg. Det eneste som er usikkert ved denne avtalen, er at departementet ikke har hatt tilstrekkelig datagrunnlag til å kunne si eksakt hvordan dette skal være. Det finnes utrolig mye statistikk i Norge, men da vi spurte etter statistikk da vi skulle utarbeide denne avtalen, oppdaget vi at det var mange hull i statistikken. Dette er det eneste vi ønsker at departementet skal komme tilbake til oss med. For hovedstolpene i den nye finansieringsmodellen er spikret gjennom denne avtalen, hvordan ting skal innfases, er spikret gjennom denne avtalen, hvordan ting skal finansieres, er spikret gjennom denne avtalen, og hvordan stimuleringstilskuddet skal innfases, er spikret gjennom denne avtalen. Hadde vi hatt tilstrekkelig tallgrunnlag, hadde vi selvfølgelig vært enda mer detaljert. Når man hører dagens debatt, skjønner man at man må være detaljert, for man opplever jo obstruksjon etter obstruksjon fra dem som burde ha vært med på denne avtalen. For dette er altså en historisk dag, og vi prøver å skjære igjennom, og vi opplever at regjeringspartiene på alle mulige måter prøver å skape usikkerhet rundt dette istedenfor å være med på dette store løftet.

La det også være sagt at det er forståelig at mange er usikre, at mange ute i det som kalles Barnehage-Norge, er usikre. Den usikkerheten er det ikke denne avtalen som skaper. Denne usikkerheten finnes der i dag. Denne usikkerheten finnes der rett og slett fordi kommunene har veldig dårlig råd. Det betyr at finansieringen av kommunale barnehager framover er usikker helt uavhengig av denne avtalen. Denne avtalen vil, når den trer i kraft, sørge for at mye av den usikkerheten ryddes av veien, simpelthen fordi vi får opp et helt nytt finansieringssystem som gir en helt annen trygghet for finansiering.

Men det er forståelig også at de private barnehagene er usikre, simpelthen fordi de også i dag har en usikker situasjon, kanskje mer usikker enn på mange år, fordi kostnadsveksten innenfor barnehagesektoren har vært høy, og det er ikke uten videre gitt at man kan lempe disse kostnadene over på noen andre, på foreldre eller hvem det ellers måtte være. Den usikkerheten er det vi har prøvd å rydde av veien. Det er nettopp denne usikkerheten avtalepartnerne har prøvd å møte ved å lage et finansieringssystem som sikrer de private på en helt annen måte enn i dag. De får en helt annen trygghet for framtidig finansiering gjennom dette systemet enn det systemet som er i dag. Husk at de private barnehagene i dag får under 50 pst. av sine kostnader dekket ved statstilskudd, og som regel ingenting fra kommunen der barnehagen ligger. Resten av disse kostnadene må altså barnehagen skaffe fra annet hold. Disse barnehagene har i dag en usikkerhet ved seg. Vårt mål – og det klarer vi – har vært å fjerne den usikkerheten som de private barnehagene og de kommunale barnehagene i alle år har levd under.

Det var en tidligere taler her som sa at man med denne avtalen har lagt ned barnehageplasser. Med respekt å melde, denne avtalen er jo ikke vedtatt i Stortinget ennå. Hvis det har forsvunnet en barnehageplass på grunn av denne avtalen, er det jo fordi Regjeringen har skapt usikkerhet rundt den gjennom sin egen finansiering av kommunene, eller fordi Regjeringen har skapt usikkerhet rundt sin egen finansiering av de private barnehagene. Det er jo denne usikkerheten, som dessverre er der, som småbarnsforeldre, kommunepolitikere og eiere av private barnehager har følt i mange, mange år, og særlig kanskje det siste året, under denne regjering.

Vi ønsker nå å skjære igjennom og si at slik ønsker vi det. Det eneste åpne som ligger i denne avtalen, er at tallmaterialet må komme tilbake til Stortinget slik at det kan bearbeides på en måte som gjør at vi skaper sikkerhet i en uendelig viktig sektor for norske småbarnsforeldre, og ikke minst for landets små barn.

I denne avtalen har vi altså fått på plass noen av de aller viktigste stolpene. Vi har fått på plass et utbyggingstempo med stimuleringstilskudd, vi har fått på plass en nedtrapping av prisen til en maksimaltakst som er til å leve med, vi har fått på plass – på sikt – en lovfesting av barns rett til et trygt oppvekstvilkår i en barnehage, for dem som ønsker det. Kort sagt: Dette er en historisk dag og en historisk avtale, der fire partier viser mot og dristighet og skjærer igjennom en endeløs rekke av valgløfter fra mange partier gjennom mange år. Å skape en framtidsrettet, god barnepolitikk for landet vårt burde flere enn vi fire partier være stolte av, for dette er faktisk en historisk dag.

Statsråd Laila Dåvøy: Dokument nr. 8-forslaget om maksimaltakst for oppholdsbetaling i barnehager viser at det er bred tverrpolitisk enighet om hovedmålene i barnehagesektoren: barnehageplass til alle som ønsker det, likebehandling av offentlige og private barnehager, redusert foreldrebetaling og et godt og likeverdig barnehagetilbud.

Likevel skiller Regjeringen og opposisjonspartiene lag når det gjelder prioritering av de ulike målene og bruken av virkemidler. De forhandlingene som har vært ført i Stortinget de siste ukene, har derfor dessverre ikke ført fram. Særlig er det forslaget om innføring av maksimalpris, som flere har vært inne på, som har gjort det vanskelig å komme til enighet.

Regjeringen støtter fullt ut det jeg oppfatter som hovedintensjonen bak forslaget om maksimalpris, nemlig å redusere foreldrebetalingen til et langt lavere nivå enn i dag. Regjeringens overordnede mål innen familie- og barnehagepolitikken er at familiene skal ha en reell mulighet til å velge den omsorgsform som passer best. Prisen for en barnehageplass må da være overkommelig for alle.

Når Regjeringen likevel er bekymret for at man nå vil innføre maksimalpris, skyldes det flere forhold. Først og fremst synes vi det er problematisk å gå inn for en slik ordning uten å ha utredet hvilke konsekvenser det vil ha for sektoren.

Den største utfordringen innen barnehagepolitikken er å sikre full utbygging. Innføring av maksimalpris før vi fjerner barnehagekøene innebærer en prioritering av dem som allerede har et barnehagetilbud til sine barn, og det skaper økte forskjeller.

I en spørreundersøkelse som Opinion nylig utførte for Kommunenes Sentralforbund, svarte over 60 pst. av dem som var med i undersøkelsen, at det viktigste nå var flere barnehageplasser. Til sammenligning var det bare 25 pst. som svarte at de foretrakk billigere barnehager.

For å fullføre siste etappe i utbyggingen mente Regjeringen det var behov for grunnleggende endringer i finansieringen og styringen av barnehagesektoren. I kommuneproposisjonen for 2003 skisserte vi en plan for innfasing av nye virkemidler.

I dag fastsetter barnehageeier selv foreldrebetaling, og dette gir en mulighet til å styre deler av økonomien i barnehagen. Maksimalpris betyr en meget sterk offentlig regulering av inntektsgrunnlaget til hver enkelt barnehage. Samtidig vet vi at kostnadene ved barnehagedrift varierer – både mellom barnehager og mellom kommuner. Når barnehageeier ikke lenger har mulighet til å påvirke inntektene gjennom en regulering av foreldrebetalingen, vil det oppstå underfinansiering dersom det offentlige tilskuddet ikke er høyt nok til å dekke de reelle kostnadene. Barnehageeiere som av ulike årsaker har høye driftskostnader, vil da måtte redusere sine utgifter for å unngå nedleggelse. Dette vil også gå ut over kvaliteten på tilbudet, f.eks. ved at man reduserer bemanningen. I verste fall vil en maksimalprisordning kunne føre til nedleggelse av barnehager. I særlig grad gjelder dette private barnehager som kun har foreldrebetaling og statstilskudd som inntektskilder. Innføring av maksimalprisordning vil i så fall ha direkte negative konsekvenser for målet om full behovsdekking.

Som kjent innførte Sverige ved nyttår en maksimalprisordning. Allerede nå ser man at ordningen har noen uheldige konsekvenser – dette til tross for at en rekke forhold lå bedre til rette for innføring av maksimalpris i Sverige enn i Norge, og at man også i Sverige brukte flere år på utredning. En undersøkelse som det svenske Kommunförbundet har gjennomført nylig, viser at kostnadene har økt etter at maxtaxan ble innført, slik at inntektsbortfallet ikke kompenseres fullt ut gjennom statstilskuddet. Som en konsekvens blir barnegruppene større og personaltettheten lavere. Også andre undersøkelser bekrefter denne tendensen.

Regjeringen er også bekymret for at en maksimalprisordning vil føre til en for sterk ensarting av barnehagetilbudet. Vi er opptatt av å ha et mangfoldig tilbud av barnehager med hensyn til både driftsformer, oppholdstider, pedagogisk innhold og livssyn, slik at foreldrene kan velge det som passer best for dem og deres barn. Selv om pris er viktig, er ønsket om et bestemt tilbud like tungtveiende for mange foreldre.

I familie-, kultur- og administrasjonskomiteens åpne høring over forslaget om maksimalpris kom det fram at både KS, Private Barnehagers Landsforbund og andre representanter fra eiersiden deler Regjeringens skepsis til å innføre en slik rigid ordning. Disse høringsuttalelsene fra sentrale aktører i sektoren er alvorlige, særlig fordi forslagsstillerne ikke har utredet konsekvensene av forslaget i særlig grad.

Jeg vil avslutte med å si at Regjeringen selvfølgelig legger Stortingets vedtak til grunn for sitt videre arbeid. Samtidig har Regjeringen plikt til å klargjøre konsekvensene av vedtak og legge de nødvendige opplysninger fram for Stortinget. Dette vil jeg sørge for blir gjort på en best mulig måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Etter gjennom denne debatten å ha hørt på regjeringspartienes representanters nesten grenseløse surmuling og svartmaling, har jeg sittet med et visst håp om at det kanskje likevel er slik at vi her i landet er så heldige at vi har en barnehagestatsråd som er i stand til å glede seg på vegne av barna her i landet, når et flertall på Stortinget går inn for å løfte nettopp hennes sektor. Det er det barnehageavtalen innebærer.

Det lille håpet har jeg nært i løpet av debatten. Jeg må si jeg ble skuffet. Selv om en statsråds adjektiver har en litt annen karakter enn enkelte stortingsrepresentanters, så må jeg si at statsrådens gjennomgående negative tilnærming til avtalen er en stor skuffelse.

Det er også merkverdig at en statsråd kommer i Stortinget og problematiserer at Stortinget ber Regjeringen utrede. Hvem er ellers forvaltningen til for? Hvem er ellers statsrådens departement og hele forvaltningen til for, om ikke nettopp for Stortinget? Hvem skulle ellers Stortinget be om å gå løs på utredningsoppgaver, hvis man ikke skulle be Regjeringen gjøre det? Selvfølgelig er det Regjeringens egentlige rolle og funksjon sammen med forvaltningen å sørge for å legge til rette for Stortinget det Stortinget faktisk ber om.

Nå har jo regjeringspartiene brukt samtlige innlegg til å fortelle at de er enige i målsettingene. Da hadde iallfall jeg håpet at statsråden skulle fortelle Stortinget og hele landet hva som er Regjeringens og regjeringspartienes virkemidler for å få bygd flere barnehageplasser. Når regjeringspartiene ikke vil øke statens tilskudd til 80 pst. allerede fra neste høst, hva er da virkemidlene? Når man ikke ville innføre stimuleringstilskudd i år, hva er da virkemidlet? Nå synes jeg vi må ha krav på å få noen svar på det. Det var på sin plass at statsråden gjorde det klart i sitt eget innlegg at hun legger Stortingets vedtak til grunn for det videre arbeid. Alt annet ville vært aldeles oppsiktsvekkende. Men nå må statsråden fortelle hvilke virkemidler Regjeringen vil bruke.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er glad for at det er stor enighet i Stortinget om barnehagesatsing, og at det kanskje er et av de viktigste politikkområdene vi står overfor de nærmeste årene. Det tror og håper jeg at også regjeringspartiene tross alt har fått fram i dag, og sagt mange ganger.

Men det er jo slik at dette er en veldig stor reform, og debatten i dag synes jeg har avspeilet veldig godt at det er stor usikkerhet om en del av de virkemidlene som ligger i opposisjonspartienes enighet. Også representanten May Hansen sa fra denne talerstolen at det var en del uklarheter.

Det er kanskje litt sent å diskutere Regjeringens virkemidler. Vi har jo egentlig fått oss presentert – skal vi si – et pålegg fra Stortinget der en rekke virkemidler ønskes utredet fra Regjeringens side. Jeg opplever debatten i dag slik at vi fra Regjeringens side må komme tilbake med en finansieringsmodell som vi ikke helt ser konturene av hvordan skal bli. Det har vært stilt en rekke spørsmål direkte til opposisjonspartiene, bl.a. om innfasing neste år, fra 1. januar 2003. Det har vært stilt spørsmål om hva man mener med f.eks. objektive kriterier, og en rekke andre spørsmål, som jeg ikke skal gjenta. Men det var faktisk ingen svar. Så kanskje opposisjonspartiene kunne kommet litt mer inn på sine virkemidler, for det er de som skal gjennomføres.

Karin S. Woldseth (FrP): Nå viste statsråden altså til virkemidlene som står i kommuneproposisjonen. Da forundrer det meg at hun ikke kan vise til dem også her, og hvilke virkemidler det da er snakk om.

For øvrig bruker statsråden uttrykk som «rigid» reform, hun henviser til høring med KS og Private Barnehagers Landsforbund, som deler Regjeringens skepsis. For meg blir det da slik at det virker som om Regjeringen og statsråden har litt problemer med å vite hvem de skal godblunke til, for de private barnehager ønsker et rent statlig tilskudd, som det også er vist til i Sem-erklæringen, mens statsministeren gikk i konferanse med ordførerne tidligere i år og lovte at kommunene ikke trengte å bekymre seg, for disse milliardene ble liggende i kommunene, og kommunene skulle ha en del av finansieringen. Hva mener egentlig statsråden, og hva mener egentlig Regjeringen? Hvordan ønsker de barnehagene finansiert?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at vi i kommuneproposisjonen har skrevet en del om virkemidler, og kanskje et av de viktigste virkemidlene som vi ønsket å sette inn allerede fra 1. januar 2003, var en likestilling mellom private og offentlige barnehager. Vi ønsket allerede fra 1. januar 2003 å sørge for at det ble en likebehandling av de private og de offentlige barnehagene når det gjaldt offentlige tilskudd. Derfor står det også i kommuneproposisjonen at man her ønsket ett offentlig tilskudd til de private barnehagene. Dette var kanskje et av de viktigste virkemidlene som skulle til for å få ny giv i privat barnehageutbygging allerede pr. dags dato. Og jeg tror nok at det er det de private barnehagene nå er bekymret for, når de sier at her er et hull frem til 1. august 2003.

Hva skal de private barnehagene gjøre i denne perioden? For vi har ikke i dag fått svar på hvordan virkemidlene, finansieringen, i opposisjonspartienes modell er fra 1. januar 2003, og det synes vi faktisk er litt vanskelig.

I tillegg kjenner jo opposisjonen godt de virkemidlene som vi har forhandlet om, som er mange av de samme virkemidlene som også opposisjonen har lagt til grunn i sin modell, riktignok med noe ulik innfasing.

Øystein Djupedal (SV): Det er veldig sørgelig – for å bruke et vanlig ord – at vi har en barnehageminister som ikke evner å glede seg over denne store dagen. For dette er faktisk en veldig stor dag, da vi gjør slutt på mange løfter, da det er slutt på mange store ord, og da man legger på plass et finansieringssystem som faktisk skal gi hennes sektor et løft langt utover nesten alle andre sektorer i det norske samfunn.

Jeg er forbauset over at alt det som sies fra oss som utgjør flertallet, fremdeles ikke har gått inn. Det eksisterer ingen usikkerhet eller uklarhet i denne avtalen. Det eneste som er uklart og usikkert i denne avtalen, er hvilket tallgrunnlag som man skal legge til grunn. Dette tallgrunnlaget var ikke departementet i stand til å gi oss, og derfor må vi, selvfølgelig i full respekt for embetsverket og departementet, få dette tallgrunnlaget fram. Men statsråden må ikke på noen måte late som om dette er en slags åpen avtale som kan tolkes litt dit og litt dit.

La meg bare sitere punkt k):

«Basert på disse prinsippene» – som var nedfelt i avtalen fram til da – utarbeides en ny finansieringsmodell, som forelegges Stortinget til behandling …»

Det er altså basert på noen prinsipper som er ufravikelige, som flertallet her har satt på plass. Det er det viktig at statsråden merker seg.

Vi er selvfølgelig kjent med den usikkerheten som eksisterer i barnehagesektoren. Den er det ikke vi som skaper; det er Regjeringen som skaper usikkerheten både i kommunale og private barnehager. Det er de som sitter med regjeringsmakten. Hvis man følte stor utrygghet der, hvorfor la de ikke da penger inn f.eks. i revidert nasjonalbudsjett for at man skulle føle trygghet? Tvert imot ligger det ikke én krone der. I kommuneproposisjonen er det sågar tatt 400 mill. kr fra de kommunale barnehager. Derfor har flertallet i sin visdom også lagt inn følgende merknad, som ligger i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett:

«Flertallet er kjent med at statstilskuddet øker fra 1. august 2002 for å dekke kostnadssveksten i sektoren og redusere foreldrebetalingen, jf. Lønnsoppgjørssituasjonen. Flertallet er usikre på hvorvidt dette er tilstrekkelig. Flertallet ber derfor Regjeringen følge situasjonen nøye og vurdere dette nærmere i forbindelse med statsbudsjettet for 2003.»

Hvis statsråden ikke har lest dette, er det grunn til å spørre: Har statsråden tenkt å følge opp også dette pålegget fra Stortinget?

Statsråd Laila Dåvøy: Regjeringen følger selvsagt opp det som Stortinget vedtar. Det er ingen grunn til å tvile på det. Det gjelder også i denne saken.

Det ligger likevel en del utfordringer i denne avtalen, som også opposisjonspartiene har sagt noen ganger fra denne talerstolen. Vi opplever vel at det er noen uklarheter som de selv har bedt departementet å finne løsninger på. Og det skal vi selvfølgelig gjøre etter beste evne og komme tilbake til Stortinget, også når det gjelder konsekvenser.

Da Eirin Faldet ble spurt om hvordan modellen skulle se ut i 2003 – skal det være et kommunalt uttrekk, skal det være en todelt finansiering – fikk vi ikke noe svar. Da regjeringspartiene spurte om hva objektive kriterier betyr, og hvilke disse er, var det heller ikke svar.

Det betyr selvfølgelig at Regjeringen har den utfordringen at vi får legge til grunn det vi tror at opposisjonen muligens har ment med noe av dette. Det skal vi selvfølgelig gjøre, men jeg kan ikke legge skjul på at det er store utfordringer knyttet til dette.

Og så til slutt: Selvsagt er jeg som barne- og familieminister kjempeglad for at vi har et storting der alle faktisk er enige om målene. Det er sånn sett en stor dag. Men jeg skulle veldig gjerne ønsket at vi alle kunne vært sammen om dette. Det kunne vi ikke, primært på grunn av innføringen av maksimaltaksten. Og denne debatten i dag viser at det er usikkerhet.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Det er godt å høyre at statsråden slår fast at Regjeringa vil følgje opp Stortingets vedtak. Representantar frå Kristeleg Folkeparti har gjennom sine innlegg skapt tvil om viljen til å gjennomføre det fleirtalet står for i innstillinga.

Det er fleire av regjeringspartia sine representantar som har brukt ei pressemelding frå Private Barnehagers Landsforbund i replikkordskiftet. Den er noko meir nyansert enn det regjeringspartia gir uttrykk for. Her står det m.a. at barnehagesektoren «opplever store lønnsøkninger, varsel om renteøkning, uten at regjering og storting tar ansvar for å finansiere noe av dette». Dette står jo i grell kontrast til det som vart framført frå regjeringspartia, at det var berre svartmåling av det forliket som Stortinget har vore med på.

Vidare står det:

«Siden 1996 har over 600 private barnehager blitt lagt ned (Statistisk Sentralbyrås egne tall). Ingenting tyder på at denne trenden vil stoppe opp.»

Og vidare:

«Det er i følge Husbanken kun søkt om lån til bygging av 1882 nye barnehageplasser per 31. mai 2002.»

Det var lenge før barnehageforliket var eit faktum. Desse tala burde uroe statsråden. Mitt spørsmål er: Kva for konkrete tiltak hadde Regjeringa tenkt seg då desse tala var eit faktum og låg føre?

I innlegget sitt åtvarar statsråden om kvalitetsforringing i barnehagen – færre pedagogar, større barnetettheit osv. Men barnehagelova set jo krav til slike ting. Har statsråden tenkt å endre på barnehagelova for å fire på krava til kvalitet?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er en lang pressemelding vi har fått fra Private Barnehagers Landsforbund, og de sitatene som representanten refererte, er helt riktige. Likevel har jeg lyst til å påpeke noe av det jeg sa i et av mine tidligere svar, at konsekvensen er at barnehagene kanskje må leve i et stort vakuum fram til 1. august 2003. Det er kanskje hovedinnholdet i denne pressemeldingen, slik jeg ser det. For å svare på hva Regjeringen ville gjøre i forhold til virkemidler, tror jeg kanskje en av de store forskjellene var at i kommuneproposisjonen ville vi – vi har allerede jobbet ganske lenge i departementet med den nye finansieringsmodellen, slik vi har sett den for oss – allerede fra 1. januar 2003 ha klart å gjennomføre et stort grep i forhold til de barnehagene som var dårligst stilt, nemlig de private. Det er også i de private barnehagene at foreldrebetalingen er den aller høyeste. Når vi snakker om de barnehagene som har vært nedlagt – siden 1996 har over 600 private barnehager blitt lagt ned – er det nettopp på grunn av at vi ikke har hatt de nødvendige gode virkemidlene og den best mulige finansieringsmodellen for å gi nok midler og ha god nok struktur til at de private barnehagene kunne overleve.

Den finansieringsmodellen som opposisjonen har lagt fram i dag, har jeg forstått, og det ble sagt også – jeg tror fra Øystein Djupedal – vil ikke være på plass før 1. august 2003. Så det blir en slags utsettelse på mer enn et halvt år. Det er vel det som kanskje er den største bekymringen for de private barnehagene, som har det verst i dag.

Trond Giske (A): I motsetning til innlegg fra regjeringspartiene tidligere her i dag hørtes statsrådens innlegg nærmest muntert ut, men det forteller vel mer om de tidligere innleggene enn om statsrådens.

Jeg har aldri hørt om en statsråd som nærmest beklager å få være med på å utforme den modellen som skal finansiere det viktigste området på hennes sektor. Hvis det er slik – bare for å ta det først – at statsråden er bekymret over at det går for lang tid før finansieringsmodellen er på plass, hvis vi venter til våren 2003, er statsråden hjertelig velkommen til å legge fram finansieringsmodellen allerede ved høstens statsbudsjett. Det tror jeg alle avtalepartnere er med på – om departementet kunne levere det i statsbudsjettet i oktober, ville intet gledet oss mer. Det kunne være interessant å høre om statsråden kan ta på seg den oppgaven, for da har vi ryddet det av veien.

Det andre som er interessant i statsrådens innlegg, er at hun er bekymret over det vakuumet som oppstår fra nå og fram til 1. august 2003. Fra nå og fram til 1. august 2003 er det ingenting i vår avtale som trer i kraft. Så hvis det er et problem fram til da, er problemet Regjeringens økonomiske politikk på disse områdene. Ikke vil man være med på et stimuleringstilskudd for å sette i gang utbyggingen allerede nå, ikke har man lagt fram noe forslag i revidert nasjonalbudsjett for å bedre private barnehagers driftssituasjon. Men man kan også her love at i statsbudsjettet for 2003 vil man, utover det som denne avtalen innebærer, komme med et tilskudd til private barnehager som sikrer driftsøkonomien fram til 1. august 2003.

Så til virkemidlene. Jeg har ennå ikke hørt ett ord om virkemidlene. Våre virkemidler er klare: 80 pst. offentlige tilskudd fra 1. august 2003, stimuleringstilskudd fra 1. august i år, lovfestet plikt for kommunene til å bygge ut, lovfestet rett for barna til å ha en plass, nasjonale ordninger for moderasjon for søsken og inntektsgradering. Det er vårt svar. Hva er Regjeringens svar? Det har vi ikke fått hørt et eneste ord om.

Så fikk vi tidligere i dag høre at grunnen til at man ikke ble enige, var makstakst. Nei, det var ikke det. Grunnen til at vi ikke ble enige, var at Regjeringen ikke var villig til å bla opp så mye penger som skulle til for å få full dekning og for å få ned prisen.

Mitt siste spørsmål til statsråden er: Hvor mye penger var Regjeringen villig til å være med på i et barnehageforlik? Hvor mye var det Regjeringen sa at de kunne være med på i 2003, og hvor mange plasser ville det gitt? Vi vet svaret, for vi har vært i forhandlinger. Nå har også Stortinget og resten av befolkningen mulighet til å få høre det fra statsråd Laila Dåvøy. Hvor mye penger fikk statsråden fra Per-Kristian Foss?

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at når talerne blir riktig ivrige og understreker dette ved å banke i talerstolen, er det en voldsom larm i høyttaleranlegget.

Statsråd Laila Dåvøy: Departementet utreder veldig gjerne en ny finansieringsmodell. Selvsagt skal vi gjøre det. Men vi er som sagt bekymret for konsekvensen av denne modellen som ligger her, når det gjelder maksimaltakst. Jeg tror på de private barnehagene når de sier de er bekymret og redde for at det blir en del nedleggelser. Noe av grunnen til dette er nettopp den usikkerheten som er skapt gjennom det forliket som foreligger.

Til spørsmålet om å utrede dette tidligere: Vi skal jobbe så fort vi kan i departementet. Men vi er faktisk avhengige av flere avklaringer enn det vi har fått i løpet av debatten her i dag. For alternativet til så få avklaringer er at vi må utrede desto flere mulige løsninger, slik at vi har noe å velge i når vi kommer tilbake til Stortinget. Jeg håper at representanten Giske i hvert fall tror meg på mitt ord når jeg sier at jeg fremdeles har en rekke spørsmål.

Når det gjelder kommuneproposisjonen, stod det listet opp mange virkemidler fra Regjeringen, både diskusjoner knyttet til lovfestet plikt, en ny finansieringsmodell, som jeg har vært inne på flere ganger, og også en del andre virkemidler. Og jeg trenger vel ikke fra denne talerstol å gjengi dem, dem kjenner representanten Giske utmerket godt.

Men det som var det viktigste med kommuneproposisjonen, var at den også skisserte ulike muligheter og alternativer på noen områder, nettopp fordi at også Regjeringen ønsket å få til et bredt forlik. Det var også en invitasjon til Stortinget der vi synliggjorde at vi ikke var fastlåst på noen måte, vi var åpne for å diskutere ulike virkemidler, ja, faktisk alle virkemidler som ville komme fram i forhandlingene.

Presidenten: Nå er taletiden ute.

Da skulle vi være ferdig med replikkordskiftet.

Vi har nå tre talere som har tegnet seg til femminutters innlegg, og én som har tegnet seg til treminuttersinnlegg på talerlista. Det har vært en ganske omfattende debatt, og presidenten kan vanskelig se at det er noen partiers synspunkter som ikke er kommet fram, så presidenten håper det er mulig å begrense antall treminuttersinnlegg. Det kommer til å bli ganske mange lange kvelder i løpet av denne uka, og det er sent på natt allerede.

Trond Giske (A): Jeg synes vi bør bruke tiden her i salen på treminuttersinnlegg inntil statsråden har fått de svarene som statsråden ønsker fra Stortinget. Det er to personer som har mulighet i en slik debatt til et ubegrenset antall innlegg. Det er saksordføreren, som er Eirin Faldet fra Arbeiderpartiet, og det er statsråden. Så jeg foreslår at de to får fortsette med treminuttersinnlegg ubegrenset inntil alle spørsmål er avklart. Jeg skjønner ikke at det skal være så fryktelig vanskelig for statsråden å forstå hovedtrekkene i finansieringsmodellen som flertallet her skisserer opp. Så er det noen detaljer som må utformes. Og igjen – jeg inviterer statsråden til å si fra denne talerstolen at det kan departementet klare til oktober, dersom det er ønskelig. Og det er svært ønskelig for Stortinget, og også tydeligvis for barnehagesektoren, at det er klart så tidlig som mulig. Så det er full anledning til i slutten av september å skrive den finansieringsmodellen inn i forslag til statsbudsjett, og beskrive det i den sammenhengen, slik at vi kan få behandlet dette i Stortinget allerede til høsten. Det er for så vidt mulig å komme med en egen sak om det også i løpet av høsten, hvis det er ønskelig å få det til før jul. Det er helt opp til statsråden.

Jeg har et inntrykk av at man i denne debatten av og til glemmer hvem denne avtalen og denne politikken egentlig er til for. Den er ikke primært laget for Private Barnehagers Landsforbund, som har sendt ut en pressemelding som det er blitt flittig sitert fra her, slik noen tydeligvis mener at vi burde ha gjort. Den er ikke engang primært laget for Kommunenes Sentralforbund, som andre kanskje har vært opptatt av. Den er primært laget for barna og for deres foreldre. Og når representanter her i salen sier at man ikke har oppfattet positive reaksjoner, så må man leve i et annet land enn det jeg gjør. Jeg har nesten utelukkende møtt positive reaksjoner fra dem dette er rettet mot, nemlig foreldre som har barn i barnehage, og til en viss grad også fra de barna som har fått med seg hva dette inneholder, men først og fremst fra foreldrene deres.

Vi skal ha full barnehagedekning, 80 pst. offentlig tilskudd, prisen skal ned i 1 500 kr, og kvalitetskravene skal stå fast. Den eneste usikkerheten og bekymringen fra foreldrene som jeg har hørt, går på om dette virkelig er mulig å gjennomføre, og om det virkelig er mulig å få de pengene som skal til for at dette skal bli en realitet. Den usikkerheten skjønner jeg veldig godt, særlig hvis man hører på regjeringspartienes utsagn. For det er det som er nøkkelen for å få til full barnehagedekning og en pris på 1 500 kr. Kristelig Folkeparti sa sågar i valgkampen at prisen skulle under 1 500 kr. Alle som vil ha det, skal få en barnehageplass til under 1 500 kr. Hvordan man skulle innfri det løftet uten å gå inn i en modell som sikrer at prisen skulle være under 1 500 kr, og at en skulle betale det det koster å få full barnehagedekning, det er for meg forholdsvis ubegripelig. Vi har ennå ikke fått et godt svar på det.

Så får vi i debatten her stort sett motargumenter av teknisk art: Hva med den detaljen, hva med den detaljen, hva med den detaljen? Ja, det er slik at Stortinget har et apparat for å utrede og finne ut av de tekniske detaljene, og det heter regjeringsapparatet og departementene. Det bruker vi nå, og ber dem om å komme tilbake med de tekniske løsningene. Og er regjeringspartiene misfornøyd med at de har den oppgaven å lede departementene og foreta den utredningen, så får de finne seg noe annet å drive med.

Så ser vi at noen truer med stopp i barnehageutbyggingen. Ja vel, kommunene får en lovfestet plikt til å bygge ut barnehager etter denne avtalen. De får et stimuleringstilskudd, de får 80 pst. offentlig tilskudd dekt fra staten, og man får en overgangsfase med hensyn til driften. Og det er et svar også til komitelederen som stilte et spørsmål her tidligere, som hun visstnok ikke fikk ordentlig svar på. Foreldrebetalingen får et tak på 2 500 kr, samtidig som man får 80 pst. tilskudd, dvs. at man får mer penger enn det det faktisk koster å drive barnehagen for å kunne omstille seg i et helt år.

Hvis PBL stopper barnehageutbyggingen, får kommunene ta det ansvaret som kommer til å ligge i den lovfestede plikten til å bygge ut barnehager slik at man møter kravet om lovfestet rett i 2005.

Jeg skjønner at noen som driver barnehager, er lei seg fordi en ikke lenger kan skyve kostnadene ubegrenset over på foreldrene. Men vi som politikere skal ikke være lei oss for det. Vi skal glede oss med de foreldrene som ikke har hatt råd til å ha barnehageplass eller som sliter med sin privatøkonomi på grunn av dyre barnehageplasser.

Det som er viktig, er at pengene kommer, at man forplikter seg til å gjennomføre denne avtalen. Vi fire partiene som har inngått avtalen, forplikter oss til det, og å skaffe pengene i det enkelte års budsjett. Det hadde vært en lettelse og hadde fjernet veldig mye av usikkerheten som regjeringspartiene er så bekymret for, hvis statsråden kom på talerstolen her og sa: Ja, det skal vi også gjøre. Da ville sikkerheten for at dette ble gjennomført, vært enda større.

Presidenten: Presidenten skal ikke starte noen diskusjon med Trond Giske om det er mer å hente ut av denne debatten, men presidenten står fast på sine vurderinger.

Jan Tore Sanner (H): Hill-Marta Solberg etterlyser glede fra regjeringspartiene. Jeg må innrømme at jeg er mer forundret over tonen fra opposisjonen, for her er det ikke mye glede å spore. Nei, man fremstår nærmest som litt fornærmet, fornærmet over at de private barnehagene ikke tar bølgen for det Columbi egg som SV, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har klekket ut. Man liker ikke at man fra regjeringspartienes side siterer fra en pressemelding fra Private Barnehagers Landsforbund. Den pressemeldingen som de har sendt ut i dag, er i realiteten en knusende dom over det forliket som Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet kom frem til. De skriver:

«SV og Frps opprinnelige «dok-8-forslag» hadde mange svakheter. Etter avtalen de nå har inngått med AP og SP, har vi fått et forslag som ikke er til å leve med.»

Man må nesten ha Giskes eller Djupedals frimodighet for å stå på denne talerstolen og si at de som har startet og som driver barnehager – mange ut fra idealisme – tar feil, det er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV som har rett. Vi får nesten håpe det – for barnas skyld.

Det er mye uklarhet i den avtalen som er forelagt, og ikke så veldig mye er blitt klarlagt i løpet av denne debatten. Et av de sentrale spørsmål som jeg stilte til Fremskrittspartiet, men som jeg ikke synes jeg har fått svar på, er: Hvordan kan man forsvare at de barna som er kommet inn i den flotteste barnehagen, som kanskje har spesialutdannet personale, og som har de flotteste utearealene, skal få flere offentlige subsidier enn de barna som kanskje går i en brakke av en barnehage med ufaglært personale? Hvordan kan man forsvare at man skal prioritere de som har fått barnehageplass, foran de som ikke har fått barnehageplass? Og hvordan kan man forsvare at velstående småbarnsforeldre skal spare opp mot 30 000 kr pr. år, mens de som sitter nederst ved bordet, kanskje må betale mer? Og så snakker man om fordelingspolitikk! Dette er å gå i stikk motsatt retning.

Arbeiderpartiet gjør nå det Thorbjørn Jagland har advart sterkt imot. I sitt brev av 29. april advarer han mot at Arbeiderpartiet skal bli et støttehjul for den populistiske alliansen av SV og Fremskrittspartiet. Han skriver:

«Det letteste av alt er å få flertall for utgiftsøkninger. Det kan Frp, SV og Ap klare på mange områder. Men er det i det hele tatt realistisk at disse partiene kan bli enige om et helt statsbudsjett slik at sakene kan bli gjennomført? Jeg tror ikke det.»

Dette er kloke ord fra Thorbjørn Jagland.

Det er ikke uten grunn at regjeringspartiene spør hvordan opposisjonen har tenkt å finansiere sine løft. Jeg registrerer at Hill-Marta Solberg igjen viser til Forsvaret. Men sannheten er jo at Arbeiderpartiet har lovet at de skal bevilge 1 milliard kr mer enn regjeringspartiene til Forsvaret neste år. Realiteten er at Arbeiderpartiet har lovet å senke skatten for bedrifter som har store avskrivningsbehov. Realiteten er at Arbeiderpartiet har lovet mer til kommunene. Og realiteten er at Arbeiderpartiet har lovet å bevilge mer til – stort sett – de fleste formål. Da er spørsmålet: Hvordan skal man finansiere dette? Skal de tre partiene bli enige om å øke skatten? Da skulle jeg ha likt å se representanten Siv Jensen. Skal disse partiene begynne å kutte i skolebudsjettet? Eller skal Arbeiderpartiet kutte i kommuneøkonomien?

Det er den sannheten som også Thorbjørn Jagland tok opp i sitt brev av 29. april, nemlig at tingene må settes inn i en sammenheng. Og det var også en viktig grunn til at regjeringspartiene ikke kunne bli med. For den sammenhengen er vi nødt til å se.

Torny Pedersen (A): Et felles løft for barn og barnas dag – det var 11. juni 2002. Den dagen markerte et flertall på Stortinget, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, at de tar både barna og foreldrene på alvor. Dagen var historisk. Men det fine med denne dagen var at det skal komme mange andre dager i framtiden som skal skape en god start på oppveksten for barn i dette landet – og trygghet for foreldrene.

Avtalen om flere og billigere barnehageplasser er mottatt med glede utover det ganske land, selv om noen i denne salen i kveld har påstått det motsatte. Noen holder det de lovet i valgkampen. Alle partiene lovet flere og billigere barnehager, men når løftene virkelig skal innfris, hopper regjeringspartiene av – og med det Kristelig Folkeparti, som fremdeles går rundt og påstår at de er familiepartiet framfor noen. Hvorfor ble de ikke med i forliket som Arbeiderpartiet inviterte til? Det er opposisjonspartiene som nå gjennomfører det Kristelig Folkeparti lovet i valgkampen. Jeg har fått mange signaler om at folk fra hele landet har merket seg holdningene til statsministerens parti.

Full barnehagedekning har vært en kampsak for Arbeiderpartiet og – ikke minst – for kvinnebevegelsen. Norge trenger kvinner i arbeidslivet og i styrerommene. Nå kan kvinnene få den virkelige valgmuligheten. Jeg vet at unge, godt skolerte kvinner vil ut i arbeidslivet, men de vil også stifte familie og bli foreldre. Og dette legger vi nå til rette for – med flere og billigere barnehager. Dette er god likestillingspolitikk.

Barnehagene i Norge har god kvalitet. Arbeiderpartiet har vært meget opptatt av at kvaliteten ikke skal forringes ved at man gjør barnehagene billigere. Barna skal fortsatt lære å leke med andre barn, ta hensyn og utvikle kunnskaper og språklig dyktighet. Vi får bare beklage at ikke alle barn til nå har hatt den muligheten på grunn av mangel på plasser og skyhøye barnehagepriser i mange kommuner. Det skal ikke være slik at størrelsen på foreldrenes lommebok bestemmer om barna skal kunne gå i barnehage.

FNs barnekonvensjon har fire hovedprinsipper:

• liv og helse

• skolegang og utvikling

• deltakelse og innflytelse

• omsorg og beskyttelse

Dette gjelder alle barn, også innvandrerbarn.

Denne avtalen kan også være en seier for barn med minoritetsbakgrunn. Vi vet at barnehageprisene har vært én av grunnene til at barn i innvandrerfamilier blir hjemme hos foreldrene til de begynner på skolen som seksåringer. Jeg håper nå at mange flere med minoritetsbakgrunn vil velge å ha barna sine i barnehage, slik at det norske språket kommer inn som en naturlig del før de begynner på skolen.

Mange mener at kontantstøtten blir borte med billigere barnehagetilbud. Det hadde ikke vært meg og Arbeiderpartiet imot, men vi vil i alle fall få synliggjort om kontantstøtten blir et «renere» system der en av foreldrene virkelig er hjemme med sine barn. Vi vet at det bare er 4 pst. som velger å være hjemme med barna, og da snakker vi selvfølgelig om mor. Far er like mye borte fra barna som før, sier evalueringen. Kunne disse tre milliardene til kontantstøtte vært brukt til noe mer målrettet, kanskje bare til dem med dårlig råd, som regjeringspartiene i denne debatten har vært så veldig opptatt av? Vi vet at barnehageutbyggingen fikk en bråstopp i 1997 med innføringen av kontantstøtten av Bondevik I-regjeringen, men at Bondevik II-regjeringen nå skyver problemene med mangel på 40 000 barnehageplasser og skyhøye priser foran seg, med begrunnelsen om manglende utredning, er og blir uforståelig.

Trygge barnehager gir trygge barn, sier eierne av organisasjonen Trygge Barnehager. – Helt riktig og nødvendig i en globalisert verden. Det haster med å komme i gang, og flere her i kveld har gjort rede for hvordan prosessen skal gå, og hvordan vi allerede i år kommer med stimuleringstiltak til kommunene.

Jeg forventer at Regjeringen nå følger opp flertallsvedtaket, som stort sett er i tråd med regjeringspartienes løfte fra valgkampen i 2001.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

May Hansen (SV): Hvor lenge skal vi utrede konsekvenser? Hvor mange valgløfter skal vi bryte? Og hvor mange ganger skal vi bryte dem?

Den langvarige debatten vi har hatt, og de langvarige forhandlingene som har vært rundt dette Dokument nr. 8-forslaget, har resultert i et forutsigbart forlik både for kommuner og for private barnehager. De private barnehagene har aldri vært i nærheten av en slik forutsigbarhet.

Store reformer har alltid noen utfordringer. Det vet vi som har lang politisk karriere fra Kommune-Norge og fra fylker. Hvis vi ikke evner i denne sal å gjøre vedtak før vi har detaljutredninger, står vi på stedet hvil, og det har vi gjort veldig, veldig lenge i denne saken.

Jeg har også forundret meg over et argument som er brukt utallige ganger i denne debatten, ikke så mye her i dag, men i presse og i debatter vi har hatt her i Stortinget før: Man må ha full barnehagedekning før man kan redusere prisen, ellers er det urettferdig. Dette er en argumentasjon som jeg aldri før har hørt i mitt politiske liv. Man unnlater vel ikke å gi eldre sykehjemsplass fordi en ikke har plass til alle!

I dette barnehageforliket tar man flere grep på én gang. Og dette er et forlik som er bra for barn og deres familier.

Det har blitt hevdet her i dag at jeg er ærlig, og at jeg har vært usikker på det forliket som ligger her. Det jeg sa, og det veldig mange andre også har sagt, er at dagens driftsstøtte beregnes av et gjennomsnitt ut fra alder og oppholdstid. Slik vil det også være for framtida.

Partiene i forliket er klar over at kostnadsanalysen i dag ikke er bygd på et godt nok tallmateriale. Vi har derfor bedt om en årlig kostnadsanalyse, og Regjeringa skal komme til Stortinget med den første kostnadsanalysen våren 2003. Men som en representant fra Arbeiderpartiet sier: Vi tar den gjerne før. Hvis det da kommer en uventet kostnadsøkning, som f.eks. økte renteutgifter, lønnsoppgjør osv., hva gjør man da? Da sier vi at når det gjelder denne ordningen, vil det foreligge en kostnadsanalyse hvert år, og ut fra disse beregninger vil det bli justerte satser, både når det gjelder det statlige driftstilskuddet, når det gjelder bufferen, og når det gjelder foreldrebetalinga.

Så står det i punkt 2 i forliket – det sa jeg i innlegget mitt, men jeg vil si det én gang til:

«Dersom behovsundersøkelsene og kostnadsanalysene viser vesentlige avvik fra det grunnlaget denne avtalen er bygget på, er partene enige om sammen å gjøre de nødvendige endringer i avtalen.»

Dette er et godt forlik. Dette er en seier for de fire partiene som står bak. Og det må være trist å ikke være med på dette forliket.

Dagrun Eriksen (KrF): For ikke å provosere mer enn nødvendig så sent på kvelden skal jeg la være å spørre hvorfor representanten Giske var mot makssats i april, men er for det nå. Jeg håper også at Giske denne gang uttaler seg på vegne av flertallet når han uttaler seg om endringer i avtalen. Det kan jeg kanskje komme tilbake til siden.

Vi fikk en konkret utfordring med hensyn til at Kristelig Folkeparti har sagt at prisen skal være 1 500 kr for en barnehageplass, og at den også kunne vært under det. Det bygger vi faktisk på et svar fra daværende statsråd Karita Bekkemellem Orheim, som sa at ved en innføring av et 80 pst. statlig offentlig tilskudd og med en 20 pst. foreldrebetaling vil det gi resultater, altså 1 500 kr og kanskje også under det. Men vi har sagt 20 pst. Det er en mye mer fleksibel og hensiktsmessig ordning enn en rigid makspris.

Så er det noen som er sjokkert over at vi vil utrede. Vanligvis ber Stortinget om å få utredninger, og det plikter vi som folkevalgte å skaffe oss for å få vite konsekvensene av de vedtak vi faktisk går inn for. Det gjelder også her i barnehagesektoren.

Selv om det kanskje oppleves som at vi klager, er det noen få spørsmål som vi faktisk oppriktig søker et svar på. Det er: Skal studentbarnehager finansieres både over Barne- og familiedepartementets og Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett? Det står et punkt i avtalen om at de skal være under Utdannings- og forskningsdepartementet. Skal de også inn under Barne- og familiedepartementet? Det trenger vi et svar på.

Det vi trenger et svar på, er: Hva er de objektive kriterier? Det er litt for tynt bare å sette opp objektive kriterier i den bufferpotten. Vi trenger et svar på hva det er.

Det er også noen andre ting i forhold til bedriftsbarnehager. Er bedriftsbarnehagene de eneste som skal slippe unna makstakst? Og i forhold til makstakst: Har man lov til å ta mindre enn den prisen som stortingsflertallet legger opp til i barnehager?

Trond Giske (A): Når man klarer å stille spørsmål om man har lov til å ta mindre enn makstakst, skjønner jeg at denne avtalen virker forholdsvis forvirrende. Da skjønner jeg at vi må bruke natten og morgenkvisten for å forklare de enkelte delene. Selvsagt kan man ta mindre enn en makstakst. Det er derfor det heter makstakst. Maksimaltakst betyr det. Det betyr at man ikke kan ta over makstakst, men selvsagt kan man gi en gratis barnehageplass hvis man mener at 80 pst. dekker det man trenger for å drive barnehagen.

Jeg har vanskelig for å skjønne, bortsett fra at man er mot, at man skal sette et tak for hvor mye barnehagene skal koste foreldrene – hva uenigheten mellom regjeringspartiene og oss egentlig går på. Den går ikke på målet om full barnehagedekning, det står man fullt fast på. Alle ønsker full barnehagedekning. Den går ikke på at det skal være 80 pst. offentlig tilskudd, nei, det skal man ha. Det er man tilhenger av.

Statssekretær Odd Anders With skrev en pressemelding den 27. juni 2001, hvor han til og med gikk inn for at alle tilskudd skulle samles i ett statlig tilskudd, dvs. at man skulle trekke 3 milliarder kr ut av kommunesektoren for å gi dette i et direkte tilskudd. Hvilke dramatiske konsekvenser det hadde fått – uten buffer verken i kommunen eller hos fylkesmannen – kan man bare forestille seg. Han sa at man skulle oppnå «en kinderegg-effekt». Nå viser det seg at dette var verdens største skuffelse når det gjelder Kinderegg. Det var rett og slett ingenting inni det.

Ikke er man uenig i en likestilling mellom offentlige og private barnehager. Ikke er man uenig i målet om lavere foreldrebetaling. Og det er rett og slett ikke riktig det representanten Dagrun Eriksen sier, for det Bondevik lovet på hjemmesiden til Kristelig Folkeparti, var barnehageplass til alle som ønsker det for under 1 500 kr pr. måned.

Vi var ærlige nok i valgkampen til å si at vi gikk inn for en gjennomsnittspris på 1 500 kr. Her stod det at alle som ønsket det, skulle få det for under 1 500 kr. Det er ikke mulig å gjøre det med en gjennomsnittspris på 1 500 kr, for med én gang noen får en plass for 1 450 kr, må noen få det for 1 550 kr hvis man skal få et gjennomsnitt på 1 500 kr. Så dette løftet var sannsynligvis aldri alvorlig ment. Ikke er man uenig om en gradering i forhold til søskenmoderasjon og inntektsmoderasjon. Den eneste forskjellen er at noen vil beholde det i kommunen eller ikke si noe om det. Vi ønsker et nasjonalt system.

Vi får komme til kjernen. Kjernen er at vi har lagt inn 1,3 milliarder kr til neste år til barnehager – 5,5 milliarder kr fram til 2005.

Vi har i løpet av hele denne debatten aldri fått svar fra regjeringspartiene på hvor mye de var villige til å legge inn i sitt budsjettopplegg for 2003. Det var der forhandlingene strandet, fordi man rett og slett ikke var villig til å betale regningen for de løftene man faktisk gikk til valg på, og til og med fikk noen stemmer på. Det var man altså ikke villig til å gjennomføre. Det er derfor man kanskje blir litt frustrert, fordi man rett og slett er avkledd i forhold til sine valgløfter. Når vi er kommet til 2005, og vi har fått full barnehagedekning, og vi har fått prisen ned i 1 500 kr, tror jeg at historiens dom over dem som var mot det, blir forholdsvis hard.

Presidenten: Guttorm Hansen hadde en tendens til å synke sammen i presidentstolen. Når debatten nærmet seg slutten, lot han være å se opp, for da slapp han å se at noen bad om ordet.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med den samme teknikken.

Øystein Djupedal (SV): Jeg bare tenkte jeg skulle avslutte debatten på følgende måte, fordi Regjeringen stadig vekk stiller spørsmål om ting de ikke har fått avklart, sier de.

Nå har vi etter beste evne prøvd å avklare hva som er flertallets syn i denne saken, men jeg hører at de samme spørsmål gjentas på nytt. Derfor vil jeg bare si til Regjeringen at vi som utgjør flertallet, når som helst er villig til å gå i dialog med Regjeringen om hvordan dette skal utformes. Hvis Regjeringen mener at det finnes uklarheter, kan vi sammen rundt et bord avklare dette. Regjeringen har så langt vi har oppfattet, drevet med omfattende obstruksjon, misforståelser og desinformasjon om hva den avtalen er.

Vi prøver nå etter beste evne å oppklare dette. Hvis statsråden har behov for det, er det selvfølgelig en klok måte å tilnærme seg uklarhet på, at disse partiene som utgjør flertallet, setter seg sammen rundt statsrådens bord – eller hvor som helst det ellers måtte være ønskelig – slik at man ikke opplever en situasjon i Stortinget der statsråden legger fram et eller annet som åpenbart ikke er i tråd med det flertallet her har ønsket.

Prinsippene for denne finansieringsmodellen er uttrykkelig stadfestet i denne avtalen. Det som er uklart i avtalen, er kun knyttet til hvordan kostnadene i denne sektoren faktisk er. Det har vi behov for at departementet hjelper oss med. Men vi er selvfølgelig, selv om statsråden og hennes regjering og ikke minst hennes parti her i Stortinget så langt har drevet med omfattende desinformasjon, interessert i en dialog for at dette skal bli mest mulig til gagn for barna. Det er det viktigste og SVs utgangspunkt i denne saken.

Jan Tore Sanner (H): Da jeg lyttet til første halvdel av Øystein Djupedals innlegg, tenkte jeg at jeg skulle la ham få lov til å avslutte denne debatten, for han startet med å invitere til samarbeid. Det hadde vært en god og konstruktiv avslutning på denne debatten. Det er en holdning fra representanten som vi ikke har møtt tidligere i denne prosessen. Men når man så legger til at det man har møtt fra regjeringspartiene, er «obstruksjon» og «desinformasjon», gjør Øystein Djupedal nettopp det han selv advarer mot, nemlig å støte partiene fra hverandre.

Det som har vært problematisk i denne saken, er særlig to forhold. Trond Giske var inne på ett av dem, nemlig at det er grenser for hvor store løfter en regjering kan gi. Vi vet at dersom noe prioriteres opp, må noe annet prioriteres ned. I dag diskuterer vi barnehager. Senere i denne uken skal vi diskutere kommuneøkonomi. Vi skal diskutere skole. Vi skal med andre ord se helheten, og det er den helheten vi har savnet hos de andre partiene.

Det andre sentrale spørsmålet som har ligget i denne debatten, er alle uklarhetene knyttet til makstakst. Regjeringspartiene frykter at en rigid makstakst vil gi færre og ikke flere barnehageplasser. Vi frykter at det vil gå ut over kvaliteten, og vi synes det er grovt urettferdig at noen barn skal subsidieres mer enn andre bare fordi de går i en flottere barnehage.

Men la meg avslutte med Øystein Djupedals ord: La oss nå forsøke å samarbeide om en bedre løsning. Der vil han oppdage at regjeringspartiene vil møte opposisjonen med et åpent sinn, et åpent sinn som vi ikke følte var like sterkt til stede på den andre siden av bordet under forhandlingene om barnehageavtalen.

Hill-Marta Solberg (A): Når jeg hører på Jan Tore Sanners tilnærming til denne saken, håper jeg det er flere enn jeg som registrerer at tilnærmingen fra regjeringspartiene når det gjelder økonomien i barnehagesaken, er helt annerledes enn den er i alle andre saker vi har behandlet denne våren.

Når voteringen her i salen blir satt i gang, sannsynligvis om ikke så veldig mange minutter, skal vi bl.a. vedta en operasatsing på over 3 milliarder kr. Stortinget har ikke i dag diskutert noen felles inndekning for den, men man har satt seg et felles mål, at det skal man gjennomføre. Det betyr naturligvis at man da har foretatt en prioritering, mens regjeringspartiene på grunn av at de ikke er med på denne avtalen, systematisk har problematisert finansieringen på barnehagesektoren. De gjør det ikke tilsvarende på andre områder, heller ikke når det gjelder forsvar. Mange andre store saker kunne nevnes. Da må det heller ikke forundre regjeringspartiene at stortingsflertallet, som faktisk velger å prioritere barnehager på en så konkret måte som denne avtalen viser, stiller seg uforstående til at regjeringspartiene her problematiserer på denne måten. Forklaringen er, som det er sagt tidligere i kveld, at det ikke var mulig for den sittende regjering å legge på bordet en økonomi som gjorde det mulig å sikre barnehageplasser til alle i det tempoet som stortingsflertallet ville, og heller ikke sikre at foreldrebetalingen gikk ned i det tempoet som Stortinget ønsket seg.

Jeg håper i hvert fall at statsråden og hennes departement legger fra seg denne «frykten» som vi hørte om i Jan Tore Sanners innlegg, at hun tar med seg det vedtaket som Stortinget kommer til å gjøre i denne saken, tilbake til sitt departement, og at statsråden, slik vi også måtte kunne tolke henne, vil gjøre sitt beste for at man skal finne en god løsning på denne saken.

Jeg gjentar også gjerne den invitasjonen som er kommet fra avtalepartiene før i kveld. Det er ingenting i veien for at statsråden og hennes departement når som helst kan kalle på avtalepartiene for å diskutere sider ved denne saken. Skulle det være slik at det er et fundamentalt problem, som statsråden også var inne på, at det kan ta tid før en finansieringsmodell kan legges fram for Stortinget – ja, da er statsråden velkommen til å fremme saken til Stortinget tidligere.

Jeg håper at de uklarheter som måtte gjenstå, kan avklares underveis mellom storting og regjering, og at regjeringspartiene og statsråden ikke går løs på jobben med frykt for både det ene og det andre, for da tror jeg dessverre ikke det blir lett å innfri Stortingets ønsker.

Presidenten: Øystein Djupedal – vær så god! Øystein Djupedal har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øystein Djupedal (SV): Det er leit å måtte bruke talerstolen på dette klokkeslettet. Men jeg må bare si til representanten Sanner at den invitasjonen som flertallet kom med, ikke er en invitasjon til å åpne boken, som regjeringspartiene selv valgte ikke å bli med på. Det er klart at flertallet har gjort et vedtak her som står fast, men hvis Regjeringen oppfatter at det kan være vanskeligheter ved dette som den ikke har forstått, selv om vi nå har prøvd å forklare det, vil vi som utgjør flertallet, når som helst være villig til å gå i dialog med departementet og statsråden om det statsråden og hennes departement måtte oppfatte som uklarheter.

La det være helt klart at Regjeringen ble invitert til å delta i dette. Regjeringspartiene her i huset valgte å lukke boken, fordi de ikke hadde penger til en omfattende satsing på barnehager. Men hvis det fremdeles er uklarheter, og hvis de angrer på at de lukket boken, har vi fra vår side invitert dem til å bli med for å få et bredest mulig forlik. Jeg må vel si at dagens debatt ikke akkurat gav signaler om at Regjeringen er på dette sporet. Men det er mulig at statsråden kanskje i ettertidens klokskap ser at en dialog med forlikspartiene kanskje er klokt i denne saken.

Eirin Faldet (A): Jeg synes vi nå på tampen av debatten kunne være så ærlige at vi erkjente at det her er snakk om vilje til å satse på barn. Når regjeringspartiene altså ikke prøver å bortforklare årsaken til at de ikke ville være med, så er det faktisk slik at det er penger det er spørsmål om i denne saken.

Vi kan også være så ærlige og erkjenne at de valgløftene som Kristelig Folkeparti snakket varmt om i valgkampen, har de ikke lagt inn penger til i budsjettet. Det er derfor man opplever at regjeringspartiene ikke vil være med på f.eks. stimuleringstilskuddet. Det koster penger – ja! Men hvis en vil, får en det til. Det er nemlig ikke spørsmål når det eksempelvis gjelder å inngå avtaler om Forsvaret. Da har en muligheter, og da ønsker en det. Det er altså barna en ikke vil satse på, og det synes jeg en skal være så ærlig at en sier.

Jon Lilletun (KrF): Eg er einig i at vi skal vere ærlege, men når representanten Solberg seier at vi har handsama denne løyvinga annleis enn mange andre saker vi har handsama, så kan det vere rett. Men kvifor? Til dømes har saka om Operaen vore til handsaming her ei rekkje gonger, der ligg det føre analysar og gjennomarbeidde planar, og den er teken inn i ein heilskap i Regjeringa sitt budsjett. Eg kan minne representanten Solberg om at det faktisk har vore ein god del gonger her då både finansministrar og parlamentariske leiarar frå den dåverande arbeidarpartiregjeringa, og den førre arbeidarpartiregjering osb., har forklart at ein må sjå ting i ein heilskap. Det er merkeleg at akkurat no så skal ein ikkje gjere det.

Så til den gjentekne påstanden om at regjeringspartia ikkje ville vere med. Det er blank løgn. Vi ville vere med, men på to punkt skildest synspunkta. Det eine var at vi stod ved alt vi sa i valkampen, men vi sa at vi ikkje greidde ei så rask opptrapping som det som dei tre partia, som hadde begynt arbeidet, ville. Og så var det eit punkt til: Vi sa at vi var villige til å gå for eit prinsipp om eit tak, men då ville vi ha utgreidd kva slags modellar ein skulle bruke, før det skulle innførast. Og så vart det sagt seinast no frå representanten Faldet at vi ikkje var villige til å gå inn for stimuleringstilskot. Jo, vi var villige til å gå inn for stimuleringstilskot. Det er difor ikkje rett det som er sagt her.

Det er sant at vi hadde eit anna beløp det fyrste året, men vi sa at korrigert for årleg utgreiing om kva som er full behovsdekking, skal behovet verte dekt i løpet av stortingsperioden. Det var likt med det som vart sagt i valkampen. Difor har ikkje Kristeleg Folkeparti gått vekk frå eit einaste løfte, men på to punkt skilde vi lag: Vi ynskte likevel å fortsetje å forhandle, men det vart gjeve beskjed om at dersom ikkje vi òg ville gå for dei to punkta som eg har nemnt her, altså makstaks utan utgreiing, og gå med på eit større beløp fyrste året og ikkje dele det ut over fleire år, så ville ein ikkje. Og då er det grunn til å minne om at akkurat Arbeidarpartiet innanfor forsvarsforliket har gått for 118 milliardar totalt sett, men fyrste året skulle ein utsetje heile milliarden. Det er merkeleg at vi ikkje kunne utsetje litt i forhold til løyvingar fyrste året når det gjaldt barnehageforliket.

Presidenten: Presidenten vil for sin del si at å beskylde andre stortingsrepresentanter for å fare med løgn, er ganske sterk kost. Jeg håper representanten selv står for de ordene han har valgt.

Hill-Marta Solberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hill-Marta Solberg (A): Det er rett nok etter leggetid for folk flest, men det er dog drøy kost når representanten Lilletun går på Stortingets talerstol og beskylder flertallet av partiene på Stortinget for å fare med blank løgn. Det må jeg si at jeg tar meget sterkt avstand fra, ikke minst fordi jeg har hatt rollen med å lede de forhandlingene som har vært ført i Stortinget om barnehagene.

Så vil jeg si at ja, Arbeiderpartiet prioriterer. Vi prioriterer barnehager allerede ved å satse på stimuleringstilskudd i år. I dag har det vært problematisert at det nesten er stopp i barnehageutbyggingen. Kan representanten Lilletun og regjeringspartiene tenke seg hva som ville ha skjedd i år hvis de hadde fått sin løsning gjennom, nemlig å vente til neste år med stimuleringstilskudd? Hvem skulle da finne på å bygge en barnehageplass til i år? Det ville da vært helt meningsløst å bygge en eneste barnehageplass før til neste år.

Jeg kan forsikre Lilletun om at Arbeiderpartiet ser ting i en helhet. Vår satsing på barnehager er innenfor en helhetlig og ansvarlig ramme. Det kan jeg forsikre.

Eirin Faldet (A): Veldig kort: Lilletun får ordet etter meg, så da skal han få sjansen til å svare på det som ingen andre har gitt oss et svar på: Hvor mye penger var det regjeringspartiene var villige til å legge inn i avtalen?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst til presidenten si påpeiking av at det var sterk kost. Det er eg einig i. Men samstundes, når skuldingane er at vi gav løfte vi ikkje hadde tenkt å oppfylle, så må eg seie at skuldingane er slik at når vi faktisk hadde tenkt å oppfylle dei, kan ikkje eg sjå nokon annan definisjon på den påstanden enn at det er blank løgn. Men eg kan godt omformulere det og seie at då tek iallfall dei som har kome med dei skuldingane, grundig feil om kva vi hadde tenkt.

Så til kor mykje vi hadde tenkt å leggje inn. Vi hadde i løpet av fireårsperioden tenkt å leggje inn nøyaktig så mykje som var nødvendig for å få full barnehagedekning. Regjeringspartia hadde tenkt å begynne lågare enn dei andre forhandlingspartia, men korrigert for ei utgreiing kvart år om kor høgt vi trong gå for å nå full dekning i løpet av perioden, skulle vi oppfylle det vi hadde sagt før valet. Det er nemleg å gå for full barnehagedekning. Og akkurat som fleirtalspartia ikkje no veit kva denne avtalen kjem til å koste når vi er ferdig med denne perioden, kan vi heller ikkje seie det, men det vi hadde tenkt, var at vi i fellesskap skulle få full barnehagedekning. Og det står fast.

Sidan eg faktisk har eit minutt igjen, og vi har vore gjennom denne runden, så vil eg uttrykkje, som statsråden tidlegare har gjort, at sjølvsagt er det no viktig for ungane og familiane si skuld at vi finn modellar som er praktikable, at vi finn gode løysingar, og at vi òg får dialog om dei løysingane.

Representanten Giske spurde på slutten av debatten: Kvar er usemja? Ja, eg svara på kvar usemja var akkurat no: Det var om kor mykje vi skulle bruke fyrste året, og at vi ynskte ei utgreiing av makstakst eller eit tak før vi gjekk til vedtak. Dermed er usemja òg lagd på bordet her. Vi er til kvar tid villige til å forhandle og finne gode løysingar for å oppnå det både Kristeleg Folkeparti og andre lovde i valkampen, nemleg full barnehagedekning i løpet av denne stortingsperioden.

Presidenten: Presidenten vil da gi uttrykk for at en omformulering som ikke er alvorlig ment, ikke er å betrakte som verken noen beklagelse eller noen unnskyldning. Presidenten vil ganske ettertrykkelig understreke at presidenten ikke synes det høver seg for dette storting å legge seg til en språkbruk slik som den parlamentariske leder i Kristelig Folkeparti her har gjort. Det er presidenten som gir uttrykk for det. Så er det selvsagt slik at enhver representant kan si akkurat hva han vil i salen og ta de konsekvenser som måtte være av det.

Representanten Trond Giske har bedt om ordet. Han har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Trond Giske (A): Det er rørende å høre Kristelig Folkepartis omsut for utredning, et gammelt kontantstøtteparti som fikk den innført i løpet av noen uker høsten 1997.

Det kan ikke være riktig det representanten Lilletun sier, for i en pressemelding 11. juni 2002 da forliket ligger på bordet, så er Lilletun bekymret fordi partiene som har inngått avtalen, ikke forteller hvor de vil hente pengene fra. Det betyr jo i klartekst at regjeringspartiet Kristelig Folkeparti aldri har tenkt å legge inn de pengene som trengtes for å gjennomføre full barnehagedekning, 80 pst. offentlig dekning og en barnehagepris på rundt 1500 kr. I valgkampen lovte de ikke bare barnehageplasser for alle som ønsker det, for under 1 500 kr pr. måned, men man lovte i tillegg å heve kontantstøtten med 500 kr, en halv milliard ekstra i kostnad, og å utvide pappapermisjonen med seks uker.

Jeg tror representanten Sanner slapp katta ut av sekken da han sa at det handler om å prioritere. Man kan ikke love alt, og man får ikke plass til alt, og Kristelig Folkeparti har tapt for Høyre i denne saken.

Presidenten: Jon Lilletun har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jon Lilletun (KrF): Eg har ikkje så veldig vanskeleg for å beklage dersom eg har uttrykt meg sterkare enn presidenten meiner det er grunn til, men då vil eg òg tru at presidenten vil finne det noko problematisk at nokon skuldar Kristeleg Folkeparti for aldri å ha tenkt å gjennomføre sine løfte. Eg kan ikkje seie det heller er direkte sakleg i forhold til det vi har snakka om no.

Så skal eg da forklare kva som var meint i denne pressemeldinga. Det var følgjande: Når ein grip inn i eit års budsjett som er så nær på, på den måten som fleirtalspartia her har gjort, så har eg gjeve uttrykk for at så mykje pengar hadde ikkje vi første året. I løpet av stortingsperioden hadde vi tenkt å fullfinansiere. Derfor står den pressemeldinga ikkje i motstrid til noko anna eg har sagt her.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.