Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gjøres unntak fra forretningsordenens § 37 første ledd ved at det gis adgang til replikker, men slik at replikk og svar begrenses til inntil ett minutts varighet hver. Det foreslås at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre ettminuttsreplikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem ettminuttsreplikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen. Presidenten vil være påpasselig med at replikkene holdes innenfor ett minutt.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken): «Kommuneøkonomi er knusktørr materie for spesielt interesserte» skrev Stein Aabø i Dagbladet 14. juni. Denne materien er dagens tema.

Kommuneøkonomien er vel så langt fra det knusktørre man kan komme. Kommunenes økonomi har direkte betydning for skoletilbudet, for kvaliteten i eldreomsorgen, for barnehagetilbudet, for sosialtjenesten – ja, for hele den kommunale tjenesteproduksjonen – og verken kan eller skal behandles uten dette som utgangspunkt og grunnlag.

En samlet komite understreker kommunesektorens vesentlige rolle for innbyggerne og landets velferdsproduksjon. Komiteen sier også at det er sentralt at oppgavene utformes og prioriteres i demokratiske organer kommunalt og regionalt. Økt valgfrihet ut fra lokale forhold er en målsetting. Komiteen mener også at det er viktig å spille på lag med de ansatte og deres organisasjoner, og presiserer at de kommunalt ansatte er en verdifull ressurs. Dette burde gitt grunnlag for en bred enighet om kommuneopplegget for 2003.

«Kronen truer norsk eksport», skrev Adresseavisen på lederplass i går. Eksporten har stupt med drøyt 10 pst. hittil i år. I Nord-Trøndelag er eksportfallet på 21,9 pst., i Sør-Trøndelag på 14,1 pst. og i Møre og Romsdal på 16,8 pst. Landets største spekematprodusent, Grilstad Fabrikker, flagger ut deler av sin virksomhet til Sverige. Mange ser med bekymring fram til Norges Banks møte 3. juli. Ekspertene spår renteøkning. Sentralbanksjef Svein Gjedrem sa i sin årstale i vår at industrien vil miste 60 000 arbeidsplasser i løpet av ti år på grunn av den høye bruken av oljepenger og veksten i offentlig sektor.

Dette er noe av bakteppet for den helhetstenkning vi må legge til grunn i vår økonomiske politikk også i kommunesektoren. Vi må unngå renteøkninger til skade for kommunesektoren og landets innbyggere, og vi må ikke minst unngå rasering av arbeidsplasser i Distrikts-Norge av hensyn til arbeidstakerne og landets økonomi.

Kommuneproposisjonen for 2003 har skapt uro blant kommunepolitikere. Opposisjonspartiene har anklaget Regjeringen for å rasere borgernes tjenestetilbud – en anklage jeg ikke kan si meg enig i. Anklagen er derimot med på å bygge opp under det gap mellom forventninger og muligheten til å innfri disse som alle partiers lokalpolitikere advarer sterkt mot.

At opposisjonen er misfornøyd med forslag fra Regjeringen, er ikke nytt. Men jeg vil understreke at den uro som engasjerte kommunepolitikere rundt om i landet har vist, har gjort inntrykk. Regjeringen og Kristelig Folkeparti vil arbeide for at kommunesektoren skal ha forutsigbare rammevilkår. Vi vil i tråd med Sem-erklæringen arbeide for at kommunenes økonomi ytterligere forbedres på sikt.

I 2003 får kommunesektoren en økonomisk vekst på 2–2,5 milliarder kr. Dette kommer i tillegg til veksten i kommunesektoren på 900 mill. kr i 2002 som videreføres i 2003. Avtalen om kommuneøkonomien mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet innebærer dessuten at kommunene får beholde merskatteveksten i 2002 og 2003. Pr. i dag er det ikke mulig å si hvor mye merskatteveksten vil bety for kommunene neste år. Men vi vet at merskatteveksten for 2001 var på hele 2,9 milliarder kr. Alt i alt betyr dette at kommunesektoren får forutsigbare økonomiske rammer neste år.

Arbeiderpartiet har kritisert Regjeringens forslag til økonomiske rammer for kommunesektoren. Arbeiderpartiet har brukt ulike karakteristikker når forslaget har vært debattert, men deres hovedbudskap har vært at kommunesektoren trenger mer penger enn det Regjeringen legger opp til. Da er det underlig at nettopp Arbeiderpartiet i sitt alternative forslag har en ytterligere økning på 1,5 milliarder kr til kommunesektoren – 1,5 milliarder kr som i henhold til barnehageforliket skal trekkes tilbake igjen fra kommunene. Det bygger jeg på det Hill-Marta Solberg uttaler i Aftenposten den 19. juni: «I den foreslåtte økningen til kommunene, for eksempel, har vi jo tatt hensyn til barnehagesatsingen». Arbeiderpartiet foreslår altså i realiteten den samme ramme for kommunesektoren neste år som det Regjeringen gjør. Jeg vil gjøre oppmerksom på at Regjeringen vil komme tilbake til satsingen på barnehagesektoren i statsbudsjettet til høsten.

Til dem som kritiserer stramheten i neste års kommuneøkonomi, vil jeg si: Kristelig Folkeparti erkjenner, i likhet med det kommunalminister Solberg har gitt uttrykk for flere ganger. at kommuneøkonomien neste år blir stram. Nettopp derfor har det vært viktig for regjeringspartiene å sikre flertall for de økonomiske rammene. Dette gir kommunene en forutsigbarhet for neste år allerede nå, og det er viktig for den videre økonomistyring.

Kommunenes økonomi må, som jeg har pekt på, ses i sammenheng med landets totale økonomi for 2003. Skatte- og avgiftsvedtak som tidligere er fattet i Stortinget, får helårsvirkning i budsjettet for 2003, og dette medfører at handlingsrommet for å øke statens utgifter for dette året er begrenset. Utgifter knyttet til regelstyrte ordninger, som f.eks. sykelønnsordningen, øker dessuten kraftig og legger bånd på betydelige midler neste år. Det er imidlertid viktig for meg å presisere at Regjeringen har prioritert økte overføringer til kommunene innenfor det eksisterende handlingsrom.

Det er viktig for meg å si at Kristelig Folkeparti og avtalepartnerne er kjent med de store utfordringene som økte lønns- og pensjonsutgifter medfører for kommunene, og vi erkjenner at det er behov for statlig medvirkning for å lette den ekstraordinære situasjonen som har oppstått i 2002. Nettopp derfor har vi foreslått at kommunesektoren skal få beholde merskatteveksten både for inneværende år og neste år.

Jeg er meget glad for det initiativ statsministeren tok med tanke på å avklare situasjonen angående kommunesektorens pensjonskostnader. Den 12. juni 2002 ble det avholdt møte i Kommunal- og regionaldepartementet med representanter fra Kommunenes Sentralforbund, Kommunal Landspensjonskasse, kommunale pensjonskasser og Finansnæringens Hovedorganisasjon. I statsrådens brev til kommunalkomiteen av 13. juni 2002 pekes det på enighet om tallgrunnlaget og ikke minst en mulig løsning med hensyn til regnskapsføringen i kommunene fra 2002 i samsvar med prinsippene i Norsk RegnskapsStandard.

Regjeringen har vedtatt at Kommunal- og regionaldepartementet skal fastsette regler for regnskapsføring av pensjon i kommuner og fylkeskommuner. Reglene vil gis virkning fra og med regnskapsåret 2002 og innebære at kommuner og fylkeskommuner kan regnskapsføre et lavere beløp enn det beløpet som nå signaliseres som realistisk pensjonspremie for 2002. Reglene, som vil bli fastsatt i løpet av høsten 2002, skal sikre at det beløpet som årlig skal regnskapsføres, vil være mer stabilt enn ved å regnskapsføre årlig pensjonspremie.

Når dette er sagt, ønsker jeg å gjøre en presisering. Det må aldri være tvil om at det er kommunesektoren selv som er ansvarlig for lønns- og pensjonskostnader. Hvilke lønnsoppgjør og hvilke pensjonsordninger man fremforhandler enighet med arbeidstakerne om, må tilpasses eksisterende økonomiske rammer.

I 2003 får kommunesektoren en reell inntektsvekst på 1,25 pst. Kommunene har fra 1998 og fram til i år hatt en gjennomsnittlig årlig inntektsvekst på 1,16 pst., altså en lavere inntektsvekst enn hva som er tilfellet neste år. Jeg er særlig glad for at det blir mulig å gi vekst i kommunenes frie inntekter. Neste år vil veksten bli på om lag 750 mill. kr.

Jeg har tro på det lokale selvstyret. Jeg tror at man vet best i det enkelte lokalsamfunn hvilke prioriteringer som er nødvendige. Trenger man barnehager eller forbedrede lokaler i grunnskolen? Svaret på dette er ikke likt over alt. Derfor er det viktig at denne sal viser våre lokalpolitikere den tillit som ligger i en reduksjon i øremerkede tilskudd og økte overføringer i form av frie inntekter.

En god eldreomsorg er viktig for Kristelig Folkeparti. Vi er derfor glad for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er blitt enige om at eldreplanen skal avsluttes gjennom å bygge ytterligere 5 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det er også viktig for Kristelig Folkeparti å fremheve at de funksjonshemmede er prioritert i neste års kommuneopplegg. 30 mill. kr er satt av til utskriving av unge funksjonshemmede fra alders- og sykehjem, og ytterligere 50 mill. kr utover Regjeringens forslag, til sammen 650 mill. kr, er satt av til særlig ressurskrevende brukere. Det er meget gledelig at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet kunne finne gode løsninger for disse gruppene.

Til slutt: Jeg vil ta opp mindretallsforslagene nr. 1–5, hvor Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet er forslagsstillere. Jeg vil videre anbefale regjeringspartiene å stemme for innstillingens I, II, III og IV.

Presidenten: Ivar Østberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Østberg bør halde seg for god til å feilinformere Stortinget. Arbeidarpartiet har ei høgare økonomisk ramme for kommunesektoren enn Regjeringa. Det vil eg kome grundig tilbake til i hovudinnlegget mitt seinare i debatten.

Mange ordførarar ropar varsku mot Regjeringa sitt kommuneopplegg for 2003. Framstegspartiet hjelper Regjeringa med sveltefôring av kommunane, seier ein ordførar. Bondevik må vere klar over at det går galne vegen for velferdstilbodet no, uttalar ordførar Jan Erik Gyllensten. Han tilhøyrer same parti som statsministeren.

Spørsmålet mitt til representanten Østberg blir derfor: Gir ordførar Gyllensten eit korrekt eller eit forvrengt bilete av framtida for kommunane våre?

Ivar Østberg (KrF): Som jeg pekte på i mitt innlegg, vil det opplegget Regjeringen har, gi en større vekst enn det som har vært gjennomsnittet fra 1998 og fram til i år. Regjeringens opplegg vil altså gi en realinntektsvekst for Kommune-Norge på 2–2,5 milliarder kr.

Som jeg også pekte på, er det nødvendig for oss å ha et helhetlig syn når vi tilnærmer oss økonomien.

Så får jeg spørsmål om ordfører Gyllensten beskriver tingene korrekt. Jeg har sagt at vi tar signalene fra Kommune-Norge på alvor, men det ligger en vesentlig brist i forutsetningene som Regjeringen og samarbeidspartiene vil rydde opp i. Det er pensjonskostnadene som har vært den store trusselen for Kommune-Norge, og dette har vi nå tatt grep for å løse.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil først av alt få takke saksordføreren for et svært godt innlegg hvor han redegjorde greit for kommuneproposisjonen for 2003 samt avtalen med Fremskrittspartiet. Jeg vil faktisk ta av meg hatten for det arbeidet saksordføreren har gjort, og mye av det han har skrevet, kan Fremskrittspartiet absolutt stille seg bak.

Jeg vil imidlertid påpeke at jeg nylig leste på Statistisk sentralbyrås sider at det kan være fra 3–4 milliarder kr å spare på kommunesammenslåing. Det vises altså til at det er betydelige summer å spare her. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at det bør framstilles en konkret, men selvsagt uforbindtlig, utredning av kommunestrukturen her i landet.

Selvsagt må frivillighet ligge i bunnen dersom sammenslåing skal gjennomføres. Men jeg vil gjerne ha saksordførerens syn på hva han mener om Fremskrittspartiets forslag når det gjelder en mer rasjonell kommunestruktur i Norge, og på hvilke kommuner som bør slås sammen.

Ivar Østberg (KrF): For Kristelig Folkeparti er frivillighet det grunnleggende prinsipp i spørsmålet om kommunesammenslåing, et vedtak som Stortinget fattet i 1995, og som senere aldri er blitt opphevet.

Kristelig Folkeparti ønsker å stimulere til et bredere og dypere interkommunalt samarbeid på en rekke områder, og jeg minner om hva Regjeringen i kommuneproposisjonen har lagt opp til når det gjelder inndelingstilskuddet. Jeg var selv saksordfører i forbindelse med inndelingsloven, og det ble innført et tiårig inndelingstilskudd. Regjeringen har nå lagt opp til og fått støtte til at denne ordningen skal fortsette som en avtrappingsordning ytterligere fem år utover dette. Jeg tror dette er de virkemidlene vi trenger, og ikke det å sette ned en utredningskommisjon, som Fremskrittspartiet foreslår.

Karin Andersen (SV): «Det skal merkast kven som sit i regjering», skriver Valgerd Svarstad Haugland på Kristelig Folkepartis hjemmeside. Og de som får merke det nå, er skolebarna, som ikke får alternativ opplæring, og funksjonshemmede, som ikke får hjelp til det aller mest elementære.

Vi har ikke mer handlingsrom, sier Kristelig Folkeparti og Ivar Østberg i dag, for det har vi brukt opp – ikke til det som Valgerd Svarstad Haugland på hjemmesiden sin sier, nemlig at vi som lever i overflod, skal dele mer, men til å dele ut skattelette i millionklassen til de aller, aller rikeste.

Er det virkelig slik at Kristelig Folkeparti mener at det truer norsk økonomi, bl.a. med renteøkning – og det var visst også både spekepølser og spekeskinker som var truet – hvis skolebarna får alternativ opplæring og en god skole, og funksjonshemmede kan få komme seg opp og gå på do når de må?

Ivar Østberg (KrF): De funksjonshemmede skal fortsatt få hjelp. De funksjonshemmede vil fortsatt få hjelp i norsk skole. De som trenger hjelp til å komme seg på toalettet, skal fortsatt få den hjelpen, og det er ikke noe i kommuneproposisjonen som tilsier at det ikke skal være mulig.

Jeg har gitt uttrykk for at det vil være en stram økonomi. Ingen vil være tjent med at vi raserer arbeidsplasser, at vi raserer den verdiskapning vi alle – også skolen – er avhengig av. Samtidig vet vi, selv om vi bor i et spredt bebygd land, at Norge er et av de landene som ligger på topp, på 5. plass etter OECDs beregninger, når det gjelder utgiftene til skole. Vi bruker altså mye penger til skoleverket. Jeg er ikke redd for at de funksjonshemmede ikke fortsatt skal kunne ha det godt i norsk skole.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A): Kommunane er ein krumtapp i samfunnet vårt. Dei er den suverent viktigaste velferdsbyggjaren i landet. Dei er det som produserer tenester som innbyggjarane i dei 434 kommunane og dei 19 fylkeskommunane dagleg nyt godt av. På denne måten får kommunesektoren ei heilt spesiell rolle i kvardagen vår. Arbeidarpartiet meiner derfor at det er svært viktig at oppgåveløysinga i offentleg sektor framleis skal liggje under lokal og regional demokratisk styring.

Når kommunar og fylkeskommunar syter for det aller meste av velferdstilboda, må dei to også ha økonomiske rammer som gjer dei i stand til å tilby dei tenestene som innbyggjarane har behov for. For Arbeidarpartiet er det ei prioritert oppgåve å gi kommunane og fylkeskommunane midlar nok til å kunne utføre velferdsoppgåvene sine på ein tilfredsstillande måte. Vi vil ha velferdstilbod som er rettferdig fordelte, ikkje ei fordeling som lèt pengeboka vere avgjerande for om du får velferdstilbod eller ikkje. Pengeboka di skal heller ikkje bestemme kvaliteten på velferdstenestene du får. Dette er grunnleggjande for Arbeidarpartiet. Vi vil nemleg vere ein garantist for velferden i samfunnet vårt.

Regjeringa Bondevik har fremma forslag om korleis kommuneøkonomien skal vere i 2003. Den varslar ein vanskeleg kvardag for dei som skal gjere bruk av velferdstenestene i kommunane. Veksten i dei totale inntektene neste år skal auke med 2–2,5 milliardar kr. Det er eit klart dårlegare opplegg enn det som har vore vanleg dei siste åra. Statsråd Solberg sa det slik den dagen ho presenterte forslaget: Det blir eit stramt opplegg for kommunane neste år. Og ho la til at det «for enkelte kommuner blir en reduksjon i velferdstilbudet». Det er ein uvanleg dårleg bodskap til dei som bur i kommunane våre.

Konsekvensane blir merkbare neste år: Regjeringa vil gi for lite midlar til barnehagar rundt om i landet. Tilboda kan bli forringa. Det vil dei tape mest på som har aller størst behov for barnehageplass. Det blir for få kommunale kroner til opplæringa i mange av grunnskulane våre. Kvaliteten på opplæringa blir redusert, stikk i strid med dei lovnader som regjeringspartia gav i valkampen, ikkje minst Høgre. Det vil bli mindre midlar til ekstra opplæring for dei som slit mest under utdanninga si. Ein slik politikk er svært uheldig. Den rammar mest dei som har størst behov for hjelp. Forskjellane i samfunnet aukar på denne måten.

Regjeringspartia og Framstegspartiet forhandla om kommuneøkonomien for 2003. Dei fire partia blei einige. Men det gav ei dårleg løysing. Ikkje ei krone meir til barnehagar, skular og eldreomsorg i kommunane neste år, trass i at reaksjonane på Regjeringa sitt forslag har vore uvanleg sterke og negative frå kommunepolitikarar flest. Dei som kjenner kvardagen i kommunane, har gitt eintydige signal: Det trengst meir midlar til kommunesektoren for å halde oppe velferdstilboda. Men det har ikkje gjort inntrykk. Ikkje på regjeringspartia. Heller ikkje på Per Sandberg frå Framstegspartiet. Då avtalen var gjord mellom hans parti og regjeringspartia, uttalte han nemleg: «Vi er veldig fornøyde.»

Arbeidarpartiet meiner at veksten i dei totale inntektene til kommunane må aukast til 3,5–4 milliardar kr for 2003. Det er 1,5 milliardar kr meir enn Regjeringa ønskjer å bruke. Det er det eine hovudspørsmålet som Stortinget i dag skal ta stilling til. Resultatet har svært mykje å seie for kva tilbod kommunane skal gi neste år til barn, unge og eldre.

Det andre hovudspørsmålet er pensjonskostnadene. Kommunane får i år vesentleg høgare pensjonskostnader enn rekna med. Det er det all grunn til å tru at dei vil få også seinare år. Arbeidarpartiet er ueinig i Regjeringa sitt opplegg som inneber at kommunane sjølve må ta heile ansvaret for pensjonsutgiftene. Det ville i tilfelle føre til ytterlegare reduksjonar i velferdstilbodet. Det er ein politikk som Arbeidarpartiet ikkje kan godta. Derfor foreslår vi at nye tiltak skal setjast i verk allereie for inneverande år: Kommunale rekneskapsreglar må endrast slik at kommunane og fylkeskommunane kan jamne ut årlege avvik frå ein realistisk langsiktig pensjonspremie. Det må etablerast ei låne- eller fondsordning. På det viset kan kommunane dekkje pensjonspliktene sine. Formålet med ei slik ordning er at kommunane og fylkeskommunane kan låne midlar av staten eller trekkje på fondet når pensjonspremien er over gjennomsnittet. Når pensjonspremien er under gjennomsnittet, må det betalast tilbake eller inn i fondet.

For 2003 og seinare år foreslår Arbeidarpartiet at det blir sett i verk regelendringar som inneber at det blir teke omsyn til andre forhold enn berre lønsveksten når pensjonskostnadene blir kompenserte. Følgjande forhold skal det leggjast vekt på: auka pensjonskostnader knytt til eit auka tal uføre, auka pensjonskostnader knytt til ein aukande del eldre arbeidstakarar og andre underliggjande demografiske forhold og statleg initierte endringar i pensjonsreglane, f.eks. samordningsreglane, utrekningsreglane i folketrygda og dei lovfesta tenestepensjonsordningane. Dessutan blir det gjort framlegg om at Regjeringa skal kome tilbake til Stortinget med forslag om korleis svingingane i pensjonspremiane i kommunesektoren kan jamnast ut over tid. Arbeidarpartiet vil at ein skal fremme sak om pensjonskostnadene innan 15. oktober i år.

Det er påfallande at Regjeringa ikkje tek ansvar i den alvorlege situasjonen kommunane er i på grunn av dei høge pensjonskostnadene. Ikkje eitt forslag blir fremma for å råde bot på situasjonen. Regjeringspartia og Framstegspartiet avgrensar seg til å be Regjeringa arbeide for at kommunesektoren frå 2002 kan rekneskapsføre ein stabil årleg pensjonskostnad. Det er defensivt. Konsekvensen blir vesentleg større økonomiske problem i kommunesektoren enn det ein har rekna med til no. Nedskjeringar og forringa tilbod blir dessverre resultatet.

Det er ein politikk som Arbeidarpartiet ikkje kan godta. Staten må ta ansvar for at desse kostnadene kan dekkjast utan reduksjon i tenestetilbodet i kommunal sektor. Dette kan gjerast utanfor budsjettramma ved ei statleg låne- eller fondsordning. Arbeidarpartiet presiserer at dette ikkje fører til nokon aktivitetsauke som aukar presset i norsk økonomi. Det er derimot ei normalisering til det aktivitetsnivået som var føresett.

Regjeringspartia og Framstegspartiet avviser i kveld forslaga frå oss. Det er dårleg nytt for kommunane. Dei får sjølve bere heile ansvaret for sterkt aukande pensjonskostnader. Vanlege folk får merke det i form av endå dårlegare tilbod i barnehagane, på skulane og i eldreomsorga. Det er ein usosial politikk.

Regjeringa prioriterer skattelette og ikkje velferd. Det er eit bevisst politisk val når Regjeringa vil at dei som tener aller mest i samfunnet, skal få store reduksjonar i skatten. Arbeidarpartiet avviser ein slik politikk. Vi vil bruke vesentleg meir midlar til velferdstiltak i kommunane. Det er nødvendig for å sikre rettferdig fordeling, som er ein berebjelke i vår politikk.

Regjeringa argumenterer for meir effektivisering og konkurranseutsetjing av kommunale tilbod. Det skal tydelegvis gi kommunane ein betre økonomi. Arbeidarpartiet meiner sjølvsagt at fornying av offentleg sektor er eit viktig mål. Men effektiviseringskravet må ikkje bli så stort at det fører til ein reduksjon i tenestilbodet til befolkninga. Regjeringa har altfor stor forventning til kva resultat ein kan oppnå av effektivisering. I tillegg legg Regjeringa sterk vekt på at konkurranse skal kunne gi vesentlege innsparingar i kommunesektoren. Men det blir ikkje lagt tilsvarande vekt på kvaliteten på tenestene og innbyggjarane sine ulike behov. Arbeidarpartiet kan derfor ikkje godta Regjeringa sin politikk på dette området, som set strenge krav til effektivisering, og som legg sterk vekt på konkurranseutsetjing som verkemiddel.

Når velferdsgoda blir svekte, er det som regel dei som treng desse tenestene aller mest, som blir ramma. Slik vil det utan tvil også bli når kommunane får for lite midlar til dei oppgåvene som dei har ansvar for. Grunnskulen er ein kjerneaktivitet i kommunane. For Arbeidarpartiet er det ein grunnpilar å ha ein offentleg skule som er gratis for alle. Derfor er det all grunn til å bli uroleg når vi får melding om at foreldre i Nittedal og i Oslo kjenner seg tvinga til å betale skulepengar for å få ein skikkeleg skule for barna sine. Og økonomien blir endå verre i kommunane i 2003 etter Regjeringa sitt opplegg. Det er nærliggjande å tenkje at det kan liggje eit bevisst ønske bak, eit ønske om å svekkje den offentlege skulen. På den måten banar ein veg for å etablere private skular, i samsvar med det lovforslaget som tydelegvis er under arbeid. Utdanningsministeren vil gi betre økonomiske vilkår for privatskulane. Det skal visst også bli slik at privatskular kan etablerast utan at det blir stilt krav om alternativ pedagogikk eller eit bestemt religiøst grunnsyn. Dette viser til fulle at det i regjeringskvartalet blir satsa på å svekkje den offentlege skulen. Kampen om pengar til skulane blir endå kvassare enn før når den same pengemengda skal delast på fleire.

Denne veka gjorde Stortinget eit historisk barnehagevedtak. Alle barn blir frå august 2004 sikra barnehageplass til ein pris på 1 500 kr pr. månad. Regjeringspartia har dessverre prøvt å leggje skodde over si manglande satsing på barnehagar. Dei ville ikkje lenger stå ved lovnaden om ein pris på under 1 500 kr pr. månaden, slik dei sa i valkampen. Regjeringspartia ville heller ikkje vere med på det økonomiske lyftet som skal til. Dei valde bevisst å vere utanfor forliket som blei inngått. Fleirtalet har no fastsett kursen utan at regjeringspartia ville vere med på å skape ny politikk.

Vi konstaterer at Kommunenes Sentralforbund meiner at avtala bind 3 milliardar kr av dei frie midlane til kommunane. Dette er midlar som i dag blir brukte til barnehagar. Vi forventar at kommunane skal bruke like mykje i framtida. Desse midlane vil etter kvart utgjere heile eller delar av bufferen som kommunane skal handtere for m.a. å jamne ut kostnadsavvik. Kor stor denne bufferen vil bli, kan vi ikkje slå fast enno. Det kan endåtil hende at kommunane vil få overført større summar enn no, når ein set prislapp på dei tenestene og oppgåvene som kommunane blir tillagde. Det er klart at den største auken kjem gjennom statstilskotet. Følgjeleg er det ikkje grunnlag for å hevde at handlefridomen til kommunane blir redusert på grunn av barnehageavtala.

Vi er komne til eit tidsskilje, uttalte ein svært erfaren kommunepolitikar her om dagen, og han snakka om Regjeringa sin kommuneproposisjon for 2003. Han konstaterte at kommunane blir bedne om å skjere ned på velferdstilbodet. For første gong sidan 2. verdskrig blir slikt sagt frå ei regjering. Slikt vekkjer naturleg nok oppsikt.

Mange andre har også late ord falle om Regjeringa sitt økonomiske opplegg for kommunane for 2003. Ei rekkje ordførarar har gjort det dei siste vekene. «Dette går bare ikke lenger. Bondevik er sjefen, og han må ta ansvar og skaffe oss mer penger», uttaler ordføraren i Fusa, Asbjørn Heidal. Han tilhøyrer Kristeleg Folkeparti. Og som om det ikkje var nok: Roar Obrestad i Suldal uttrykkjer seg som følgjer: «Bondevik bør være klar over at det går en klar smertegrense for oss lokalpolitikere». Obrestad er ordførar, og han tilhøyrer det same partiet som statsministeren.

Kritikken frå ordførarar frå regjeringspartia har vore massiv. Dette står i sterk kontrast til den vurderinga som saksordføraren, Ivar Østberg, gir til Stavanger Aftenblad. Østberg uttaler nemleg at strammare økonomi ikkje berre treng vere negativt, og legg til: «Trange tider utløser ofte kreativitet som kan gi bedre løsninger …» I Kristelig Folkeparti er det tydelegvis ulik forståing av kvardagen i kommunane våre.

Neste år er det val til kommunestyra og fylkestinga våre. Det har ikkje alltid vore lett å rekruttere gode kandidatar. No blir dette endå vanskelegare, viser ei undersøking mellom eit utval av ordførarar. Med den økonomien som Regjeringa foreslår for neste år, blir det ei sentral oppgåve å gjere upopulære vedtak i kommunane. Velferdstiltak må reduserast eller takast bort. Mange av ordførarane våre seier dei ikkje vil stille til val igjen fordi dei får dårlegare økonomiske vilkår å arbeide under. Dårleg kommuneøkonomi bli altså ein trussel mot folkestyret vårt. Men Hans Kristian Hogsnes frå Høgre veit råd: «Ordførererne må heller trekke seg dersom de ikke tror de kan gjøre jobben sin.» Det er Hogsnes sin bodskap formidla gjennom TV 2 og Tønsbergs Blad. Eg forstår at mange folkevalde i kommunane våre kjenner seg provoserte.

Til slutt vil eg gjerne ta opp forslaga frå Arbeidarpartiet og forslaga der Arbeidarpartiet er medforslagsstillar.

Presidenten: Representanten Sandal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H): Representanten Reidar Sandal skal i hvert fall ikke beskyldes for å være en gledesspreder.

I det omtalte barnehageforliket går Arbeiderpartiet inn for en statlig stykkprisfinansiering av barnehagene. Det betyr ikke mer penger til kommunene, det betyr mindre. Milliardbeløp skal trekkes ut av kommunebudsjettene. Man kan mene at dette er bra for barnehagene, men det er ikke bra for den kommunale handlefriheten. En kommunal buffer endrer ikke dette hovedbildet. Reidar Sandal sier i sitt innlegg at man ikke skal trekke penger ut av kommunene. Det er stikk i strid med hva SV hevder, nemlig at det er et poeng i seg selv å overstyre kommunene i barnehagepolitikken.

Reidar Sandal sier at Arbeiderpartiet skal bruke 1,5 milliarder kr mer til kommunene. Samtidig sier Hill-Marta Solberg, i Aftenposten i går, at den halvannen milliarden må ses i sammenheng med barnehageforliket. Dette er i beste fall dobbelt bokholderi. Nå må Reidar Sandal svare: Skal den halvannen milliarden gå til kommunene, eller er den del av barnehageforliket?

Reidar Sandal (A): Det er ikkje slik som representanten Sanner prøver å framstille det, at vi har eit økonomisk opplegg for kommunane som ikkje er realistisk og truverdig. Vi seier at vi vil gi 1,5 milliardar kr høgare inntekter til kommunane neste år enn det regjeringspartia og Framstegspartiet går inn for. Det er eit standpunkt som står fast, uansett kva slags bodskap representanten Sanner prøver å få fram.

Eg føreset at regjeringspartia òg har tenkt å bruke midlar til barnehagesatsing neste år. Det som vi eventuelt måtte ha behov for av meir pengar til vår barnehagesatsing, er differansen mellom Regjeringa sine kostnader og våre. Den finansieringa skal vi greie i vår kommuneramme for neste år.

Elles synest eg at det som er det vesentlege i denne debatten, er at regjeringsmedlemmene, inkludert statsråd Svarstad Haugland, held seg til Stortinget sitt vedtak om barnehagesatsing. Det er det som er det politiske poenget no.

Per Sandberg (FrP): Jeg skal først gi ros til representanten Sandal, som gjennom hele sitt innlegg summerer opp ti år med vanstyre i kommunal sektor – av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. For det var det representanten Sandal gjorde. Det kan ikke være slik at det i kommunesektoren plutselig over natten har blitt en slik krise. Dette har pågått over mange, mange år gjennom feilprioriteringer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – ikke bare fra Stortinget, men også fra Arbeiderpartiets ordførere ute i kommunene. Derfor er det interessant at representanten Sandal peker på rekruttering. Nå tilhører han et parti som opplever det motsatte, mens det er stor interesse fra våre rekker for å tre inn i lokalpolitikken. Og det er kanskje det som er nødvendig.

Mitt spørsmål går på det som representanten Sandal sier om effektivisering. Jeg forstår det slik at Sandal i hvert fall er interessert i å hente ut effektiviseringspotensialet i kommunal sektor, mens Stoltenberg i dagens utgave av Kommunal Rapport (presidenten klubber) sier at det ikke er mer å hente. Er Jens Stoltenberg og representanten Sandal enig eller uenig i hvorvidt det går an å hente ut mer av ressursene i kommunal sektor?

Presidenten: Jeg må be om at representanten respekterer taletiden. Ett minutt blir ikke noe lengre selv om man prater.

Reidar Sandal (A): Jens Stoltenberg og eg har sjølvsagt samanfallande syn på effektivisering i kommunal sektor. Dersom ein les Kommunal Rapport for i dag, og held det som står der, saman med det eg sa i mitt innlegg, vil ein finne at det er fullt samsvar mellom bodskapane.

Elles vil eg sterkt tilbakevise representanten Sandberg sin påstand om Arbeidarpartiet si feilprioritering. Eg har gjort greie for at vi no står ved eit ideologisk val i spørsmålet om kommuneopplegget for neste år. Det er valet mellom å satse på fellesgode, byggje velferd i kommunane våre, og å gi ei skattelette på over 30 milliardar kr i løpet av stortingsperioden. Det er det valet det står om no. I det valet har representanten Sandberg og Framstegspartiet valt feil side.

Karin Andersen (SV): Det forundrer SV litt at Arbeiderpartiet dramatiserer kommuneøkonomien så mye, men har såpass lite å by på sjøl. Det som har forbauset oss og som vi er bekymret over, er spesielt den store snuoperasjon Arbeiderpartiet har gjort i forhold til fylkeskommunenes økonomi og sjukehusoppgjøret. Hva er det som har skjedd? I Dagsavisen i går skrev fylkesordfører Ragnar Kristoffersen, Arbeiderpartiet i Akershus, om et lite raust og lite ryddig oppgjør. Så sent som i april var Arbeiderpartiet enig med SV i at tidligere underskudd fra sykehusdriften ikke skal trekkes inn i fylkeskommunale budsjett fra 2002. Det skjer nå. Nå får man gjort om dette underskuddet til en langsiktig gjeld som man skal dra med seg i mange år og betale på, og som kommer til å stenge for nødvendig låneopptak f.eks. i videregående skole, som er helt nødvendig. Hva i all verden er det som har skjedd med Arbeiderpartiet i denne viktige saken, og mener de at dette opplegget er raust og ryddig?

Reidar Sandal (A): Arbeidarpartiet har sjølvsagt ikkje gløymt dei lovnadene som vi har gitt, og dei synspunkta som vi tidlegare har stått for.

Vi vil auke den økonomiske ramma for kommunesektoren, inkludert fylkeskommunen, for neste år, og vi legg opp til ein vekst i dei frie inntektene. Det vil òg kome fylkeskommunane til gode.

Elles vil eg streke under at denne saka har to hovudsider. Den eine er at den økonomiske ramma må utvidast utover Regjeringa sitt opplegg – det bidreg vi effektivt til med vårt opplegg. Den andre er å finne ei forsvarleg løysing på pensjonskostnadene, som har auka sterkt i kommunesektoren. Der har Arbeidarpartiet gått føre. Og eg registrerer med tilfredsheit at Sosialistisk Venstreparti og vi langt på veg er einige om opplegget. Det gir mange kroner ekstra både i kommunane og i fylkeskommunane rundt om i landet vårt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H): Den økonomiske situasjonen i mange norske kommuner er vanskelig. Noen steder er den meget vanskelig. Mange lokalpolitikere signaliserer at de ikke vil klare å løse de oppgaver de er pålagt å løse, innenfor de økonomiske rammer som er stilt til disposisjon. Det budskapet tror jeg en del av Kommune-Norge har fått tydelig frem, både gjennom de henvendelser som har kommet via Kommunenes Sentralforbund og alle de henvendelser som er kommet direkte fra kommuner og fylkeskommuner. Derfor tror jeg vi raskt bør kunne bli enige om en virkelighetsbeskrivelse, hvordan lokalpolitikere i mange norske kommuner nå føler det. Dette tror jeg både Regjeringen og alle partier på Stortinget tar på alvor.

Bildet er imidlertid sammensatt. Kommune-Norge er svært mangfoldig. Derfor tror jeg også medisinen må være litt forskjellig. Jeg tror iveren etter likebehandling og forsøk på utjevning av enhver forskjell i dag er noe av det som bidrar mest til at forskjellene øker. Inntektssystemet er fortsatt svært komplisert og uoversiktlig, og en fortsatt flikking bidrar bare til å sementere og forsterke forskjellene. Dessuten har såpass mange i denne salen en fortid som kommunepolitikere at vi vet meget godt at de fleste kommunepolitikere ikke vil være spesielt objektive når de skal vurdere sin egen kommunes økonomi. Enhver endring som er til gunst, protesterer de sjelden særlig sterkt mot, men en endring som reduserer tilgangen på ressurser, uansett hvor rettferdig en slik omfordeling vil være, vil som oftest vekke høylytte protester. Slik er det bare. Det er noe av det som gjør oppgaven og rollen til Kommunenes Sentralforbund så vanskelig. Det vil og skal være forskjell på hva som er mest nødvendig å få gjort noe med, om vi befinner oss i Vardø, i Hjelmeland, i Tønsberg eller i Oslo. Det er mye av utfordringen for oss som sitter her i denne salen.

Jeg er godt fornøyd med de grep Regjeringen tar på dette. Det vil selvfølgelig alltid kunne være en diskusjon om hvor store ressurser som skal settes inn, og hvor mye ressurser som er tilgjengelig. Det verste politikere vet, er jo å prioritere, men jeg har forlengst skjønt at det er en mye enklere oppgave i opposisjon enn i posisjon. Den virkeligheten kan ligge som et bakteppe når vi nå er i gang med dagens debatt. Regjeringen er tydelig på at kommuneopplegget neste år er stramt, ja, for noen kommuner vil det være meget stramt. Likevel er det et faktum at det er stor forskjell på hvor mye og hvor godt kommunene har tatt tak i sine utfordringer. Ferske KOSTRA-tall forteller om at mange kommuner har et fortsatt stort potensial for å forbedre sin egen virksomhet, eller rett og slett få mer ut av de pengene de har til rådighet. Dette kan skje både ved endringer i hvordan kommunene selv løser sine oppgaver, eller at de sammen med andre finner løsninger.

Ingen må komme å si at de har forsøkt alt. De aller fleste kommuner her i landet har fortsatt et potensial for å løse sine oppgaver enda bedre. Men det krever mot. Det krever nye løsninger, og det krever evne til å se nye muligheter sammen med andre. Noen av kommunenes fremste talsmenn bidrar godt til å «snakke ned» kommunenes muligheter. Det som er ment å være et kamprop for Distrikts-Norge, lyder mer som en mobiliseringsordre til dagens unge om å komme seg til sentrale strøk raskest mulig. Mange av bykommunene har jo egentlig enda mindre å rutte med pr. innbygger, men fremstår underlig nok som steder der fremtidens muligheter ligger. Dette vil vi også sikkert få se spor av i dagens debatt. Noen snakker ned Distrikts-Norge, selv om de forsøker å gi inntrykk av det motsatte. Det man ber om, er jo bare enda mer av en politikk som har fungert dårlig. Det bør være til ettertanke, når noen nå har dannet det de kaller «Folkeaksjonen for omfordeling, velferd og demokrati».

Fra Høyres side er vi svært fornøyd med avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om kommuneøkonomien for 2003. Vi er enige om at dette er et meget stramt opplegg, men avtalen innebærer altså at kommunesektoren nå får beholde merskatteveksten for både 2002 og 2003 i tillegg til veksten på mellom 2 og 2,5 milliarder kr i 2003, som allerede ligger i proposisjonen.

Kommuneproposisjonen gir kommunesektoren forutsigbare rammevilkår for 2003, noe som er viktig i en tid hvor økonomien er stram, og regjeringspartienes avtale med Fremskrittspartiet innebærer en ytterligere forbedring. Verdt å nevne i denne sammenheng er sikringen av tjenestetilbudet til de svakeste gruppene. Derfor velger vi fortsatt å øremerke 30 mill. kr til utskrivning av unge funksjonshemmede fra alders- og sykehjem. Samtidig øremerkes ytterligere 50 mill. kr, slik at vi kommer opp i til sammen 650 mill. kr til særlig ressurskrevende brukere. Dette vil være en overgangsordning til Regjeringen i 2004 kommer tilbake med en toppfinansieringsordning for denne gruppen.

Avtalepartene er også enige om å utvide tilsagnsrammen for handlingsplan for eldreomsorgen med 3 000 sykehjemsplasser utover Regjeringens forslag i St.meld. nr. 31 for 2001-2002. Dette innebærer at handlingsplanen nå kan avsluttes, med utgangspunkt i de søknader som er kommet inn fra kommunene innen fristen, 1. oktober 2001.

Raskt voksende pensjonsutgifter har vært hovedelementet i diskusjonen om kommuneøkonomien de siste ukene. Det er ingen tvil om at veksten i pensjonsutgiftene innebærer meget store utfordringer for kommunesektoren. Representantene fra både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti understreker derfor i sine merknader at hovedansvaret for utvikling i lønns- og pensjonskostnadene ligger hos kommunesektoren selv. Det er avgjørende for en velfungerende konkurranse pensjonsselskapene imellom at staten ikke griper inn på en måte som bidrar til at kostnader som selskapenes eiere bør håndtere, veltes over på skattebetalerne. Selskapene har selv ansvar for tilstrekkelig finansiell styrke for å håndtere svingninger i kapitalavkastningen og gjennom dette bidra til stabilitet i de årlige pensjonspremiene.

Jeg mener å kunne registrere av korrespondansen fra de siste dagene at noen nå føler et behov for å tone ned krisestemningen på pensjonsfronten, og det bekrefter styrken i det opplegget som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet her velger å følge. Kommunene settes bedre i stand til å møte den premieøkningen som følger av lønnsoppgjøret og andre relevante avtalemessige forhold. Oppbyggingen av tilleggsavsetninger er en kommersiell vurdering, men det må være tillatt å minne om den tilbakebetalingen som skjedde fra kommunenes eget selskap til sine eiere i 1999 og 2000, noe som også ble brukt for alt det var verdt i den tiltagende konkurransen om de kommunale pensjonsinnskuddene på den tiden.

At premiene var for lave i 1999 og 2000, fremgår i ettertid med all ønskelig tydelighet av bevegelsene i tilleggsavsetningen i årene 1998–2001. At en tungt markedsført elendighetsbeskrivelse så får en virkning på både kundenes og konkurrentenes vurdering av den aktuelle situasjon, burde ikke komme som noen overraskelse. Og jeg har med interesse registrert at pensjonsproblemet nå nedtones noe. Det viktige poeng her er altså at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjennom opplegget for kommuneøkonomien i 2003 skaper en mer forutsigbar økonomi, og at kommunene gjennom en forventet merskattevekst også settes bedre i stand til å møte økende pensjonsutgifter.

Jeg registrerer også med stor tilfredshet at kommunenes eget pensjonsselskap, KLP, nå også tar skritt for å hente inn mer eierkapital og har tatt til orde for å spre eierskapet noe, slik at de kommuner som ønsker å reduserer risikoen som er knyttet til et eierskap, forhåpentligvis kan gjøre det. Kommunene er som store arbeidsgivere allerede sterkt risikoeksponert gjennom sårbarheten som ligger i voksende pensjonsutgifter, om de ikke også skal dobbelteksponere risikoen gjennom eierskap i selskaper som skal delta i en stadig tøffere konkurranse i forsikrings-, eiendoms- og finansmarkedet, både nasjonalt og internasjonalt.

Samlet sett er vi glad for at Regjeringen ser ut til å få tilslutning til hovedlinjene i sitt opplegg for kommuneøkonomien i 2003, og at vi gjennom avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har kunnet forbedre dette opplegget ytterligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Representanten Hogsnes har vært ordfører i mange år.

Nå sier hans tidligere Høyre-kollega Margaritha Rambøl i Rælingen at kommunalministeren lever i en annen verden. Arve Tonning i Ålesund sier at Regjeringens forståelse for det som skjer i kommunene, er fraværende. Men tidligere Høyre-ordfører Hogsnes svarer:

«Ordførerne må heller trekke seg dersom de ikke tror de kan gjøre jobben sin.»

Mener tidligere Høyre-ordfører Hogsnes at Rambøl, Tonning og andre Høyre-ordførere som reagerer kraftig på Regjeringens kommuneopplegg, bør gå av?

Hans Kristian Hogsnes (H): Det spørsmålet tror jeg både Tonning og Rambøl er best egnet til å svare på selv.

Mye av ordførernes jobb er jo å kjempe kampen for best mulige rammevilkår for sin kommune, på vegne av sine innbyggere. Deres mandat er egne innbyggere og egen kommune. Det er kort og godt litt av jobben deres å klage.

Det jeg har kommentert, er de ordførere som truet med å trekke seg dersom de ikke fikk en bedre kommuneøkonomi. Og da var svaret klart: Da bør de kanskje gjøre det. Da er kanskje ikke gnisten, overskuddet eller «trøkket» der til å møte den utfordringen det er å være ordfører i en norsk kommune. Men hver enkelt ordfører er selv nærmest til å vurdere: Har jeg det «trøkket»?

Per Sandberg (FrP): Det er litt artig å høre på Arbeiderpartiets representanter som trekker fram enkelte ordførere fra Kristelig Folkeparti og Høyre, som nå på en måte er i opprør. Vi må ikke gå så mange år tilbake for å finne et samlet ordførerkorps fra Arbeiderpartiet som protesterte mot Arbeiderpartiets distriktspolitikk og kommuneøkonomi.

Men til representanten Hogsnes: Han var inne på dette med skjevheter i forhold til inntektssystemet til kommunene. Og her vil jeg gjerne utfordre ham: Hva vil Høyre gjøre for å få mer rettferdighet og likhet i forhold til overføringen til kommunene? For situasjonen er jo faktisk slik som representanten Hogsnes var inne på: Forskjellene er så store at enkelte kommuner har 18 000 kr i inntekt pr. innbygger, mens andre kommuner har dobbelt så stor inntekt pr. innbygger. På et eller annet tidspunkt må vi gjøre noen grep for å utligne dette.

Her er min utfordring til representanten Hogsnes: Hva vil Høyre gjøre på kort sikt for å utjevne de skjevhetene som allerede eksisterer?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg har tillit til det arbeidet Regjeringen og Kommunaldepartementet gjør på dette området.

Det er helt riktig som representanten Sandberg påpeker, at det er skjevheter i inntektssystemet. Det skjer et løpende arbeid i departementet når det gjelder det. I tillegg vil man vel også etter hvert komme tilbake med en revisjon av hele inntektssystemet, som en oppfølging og evaluering av arbeidet til Rattsø I-utvalget. Jeg antar at kommunalministeren vil kunne komme tilbake til det i et innlegg senere.

Heikki Holmås (SV): På forsiden av Dagsavisen i dag slås det opp det vi egentlig visste, nemlig at det blir en bedre skole for elevene, der elevene lærer mer, hvis det satses på dem. En av elevene sier dette:

«Lærerne har ofte dårlig tid. De skal rekke over mange elever i hver time, og det er alltid noen elever som ikke får hjelp i timen. Slitne lærere gir dårlig miljø og liten motivasjon. Men det er ikke lærerne som har skylda.»

I valgkampen lovte Høyre to ting: Bedre skole og lavere skatter. Begge deler koster penger. Nå har Høyre brukt penger på lavere skatter. Men har man tenkt å holde valgløftene, må det satses penger på skolen også. Og hvordan i all verden har Høyre tenkt å holde valgløftet om en bedre skole hvis kommunene blir tvunget til å kutte i skolebudsjettene?

Hans Kristian Hogsnes (H): Det handler om at vi skal fortsette arbeidet med å bygge opp kommunenes handlingsrom. Det betyr at vi må ha mindre øremerking og en større andel av frie inntekter, og vi må sette hver kommune i stand til å gjøre det valg som er viktig for den kommunen. Det vil også gi en bedre skole.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil først på vegne av Fremskrittspartiets fraksjon få takke saksordfører og regjeringspartienes medlemmer i kommunalkomiteen for et greit og konstruktivt samarbeid i den krevende prosessen det har vært å komme fram til et nøkternt, men allikevel godt opplegg for norsk kommunesektor i 2003.

Min vurdering er at det resultatet som foreligger, og som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har inngått avtale om, er tilfredsstillende for kommunesektorens del.

Enigheten mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene om kommuneproposisjonen for 2003 har konkret resultert i at kommunesektoren får en realvekst neste år på 2–2,5 milliarder kr. Dette kommer i tillegg til de 900 mill. kr avtalepartene er blitt enige om å tilføre kommunesektoren i revidert nasjonalbudsjett for 2002, og som skal videreføres i 2003. Til sammen representerer dette en realøkonomisk vekst i kommunesektoren på godt over 3 milliarder kr i 2003 sett i forhold til saldert statsbudsjett for 2002.

Videre sikrer avtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene at kommunesektoren får beholde mer av skatteveksten både i år og til neste år, at storbytilskuddet blir utvidet til å omfatte syv byer, ytterligere 3 000 nye sykehjemsplasser er avtalt, landslinjeordningen er reddet, tilstrekkelig økonomiske midler til utflytting av unge funksjonshemmede fra alders- og sykehjem er sikret for 2003. Det er lagt opp til å etablere en fast toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere fra 2004 samt en sikring av denne gruppens interesser gjennom skjønnstilskuddet i 2003. Det er også tatt inn en flertallsmerknad som er positiv til etablering av et rehabiliteringssenter i utlandet.

Selv om Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet denne gangen har kommet med til dels hard kritikk av innholdet i kommuneproposisjonen for 2003, og sier at det trengs mer penger til kommunesektoren, er det mitt syn at mye av den kritikken skyter en god del over mål. Men heller ikke jeg skal underslå at kommunesektoren er stilt overfor store utfordringer, både når det gjelder innbyggernes stadig økende forventninger og krav til omfang og kvalitet på tjenestetilbudene, og når det gjelder finansiering av de økende lønns- og pensjonskostnadene i kommunesektoren. Men samtidig må det være helt klart at kommunesektoren har en selvstendig plikt til å drive en så kostnadseffektiv tjenesteproduksjon som mulig. Her vil jeg beklage kommunenes uvilje til å effektivisere via bruk av konkurranseutsetting. For de senere årene har det blitt lagt fram flere rapporter og utredninger som konkluderer med at det er betydelige summer å spare på bruk av anbud og konkurranse på driftssiden i den offentlige tjenesteproduksjonen. Flere utredninger har faktisk konkludert med at det økonomisk sett er 5–20 pst. å spare ved bruk av konkurranse eller privatisering som et virkemiddel for å skape økt effektivitet i den offentlige tjenesteproduksjon. Selv et anslag på bare 5 pst. innsparingsgevinst representerer trolig et beløp som er større enn det beløpet som både SV og Senterpartiet går inn for å ekstrabevilge til kommunene neste år. Dette bør vi merke oss.

Jeg hadde gjerne sett en mer pragmatisk og en mer positiv holdning, iallfall i Arbeiderpartiet, til anvendelse av konkurranse i den kommunale sektor. For konkurransen, som markedets inntog i den offentlige sektor, er helt uberettiget blitt møtt med stor skepsis og motstand fra flere hold. Dette er synd, og det må være basert på en stor grad av misforståelse om hva konkurranse medfører og er. Derfor er det svært gledelig at det nå endelig er et flertall i denne salen for å legge opp til en fornuftig politikk fra sentrale myndigheters side for å gjøre konkurranseelementet mer gjeldende innenfor offentlig sektor og tjenesteproduksjon. Det er i så måte bare å beklage at de partier som klager mest over dårlig kommuneøkonomi, også er mest imot konkurranseutsetting, selv om det altså kan være et betydelig potensial for innsparing, effektivisering og kvalitetsheving i nettopp dette virkemiddelet.

Fremskrittspartiets kommunalpolitiske strategi går ut på å tilrettelegge for en effektiv og behovsdimensjonert kommunal tjenesteproduksjon til beste for både brukere og skattebetalere. Fremskrittspartiet vil i tillegg hevde at for å nå målet om tilstrekkelig kapasitet, kvalitet og effektivitet i den offentlige velferdsproduksjonen, er det også viktig å få på plass et nytt finansieringssystem for velferdstjenestene, basert på et statlig stykkprisprinsipp etter mest mulig objektive kriterier. Fremskrittspartiet foreslår derfor et nytt finansieringssystem for de grunnleggende velferdsytelser, der staten skal overta det finansielle ansvaret fullt ut. Dessuten må tilgjengeligheten til de offentlige velferdstilbudene være sikret gjennom lovfestede rettigheter samt en stor grad av individuell valgfrihet for brukerne.

Men også når det gjelder å få til rasjonalisering i selve forvaltningsstrukturen, er det trolig mye å spare. Fylkeskommunen bør i så måte nedlegges. Det er blitt helt meningsløst å opprettholde fylkeskommunen etter at sykehusene ble statlige. Fylkeskommunen representerer i dag et absurd og uforsvarlig sløseri med skattebetalernes og samfunnets penger, som vi ikke kan forsvare i det lange løp når det mangler penger til gamle, syke, skoler og barn i dette landet.

På samme måte må vi se på dagens kommunestruktur. Der ligger det en betydelig rasjonaliseringsgevinst i å få en struktur basert på færre og større kommuner. Statistisk sentralbyrå anslår senest i dag at det er 3–4 milliarder kr å spare på færre og større kommuner. Fremskrittspartiet vil derfor ha foretatt en utredning som skal komme med konkrete, men selvsagt uforbindtlige forslag til kommunesammenslåing for å få i gang en debatt om norsk kommunestruktur. Samtidig må det lønne seg for de respektive kommuner å slå seg sammen. Derfor foreslår vi at det skal utredes en ordning der kommuner som slår seg sammen frivillig, skal belønnes med en delvis statlig gjeldssanering. Jeg tror at dette er noe alle parter er tjent med på sikt.

En annen stor utfordring i offentlig virksomhet er at produktiviteten i det offentlige ikke har maktet å følge med i samme grad som i privat sektor når det gjelder produktivitetsøkning. Vi trenger derfor, som nevnt, å etablere konkurranse som et prinsipp for all offentlig finansiert tjenesteproduksjon. Vi trenger en mer hensiktsmessig og rasjonell forvaltningsstruktur, et bedre inntektssystem, et rettighetsbasert velferdssystem og økt lokal selvråderett. Alt dette er dekket opp gjennom Fremskrittspartiets forslag. For det er systemendringer som er påkrevd, ikke bare mer penger. Vi tar derfor avstand fra kappløpet om å bevilge mest mulig penger til kommunesektoren. Vi mener dette bevilgningskappløpet, som spesielt Senterpartiet og SV er eksponenter for, både er patetisk, det er uhyre lite konstruktivt, og det er nærmest en parodi på viljen til å ville modernisere og fornye den offentlige sektor.

Realøkonomisk sett har norske kommuner aldri noensinne hatt mer penger til disposisjon enn hva Regjeringen og Fremskrittspartiet nå legger opp til for 2003. Det har økt reelt med over 3 milliarder kr. Denne økte økonomiske rammen kommer altså på toppen av tidenes kanskje mest ambisiøse satsing på å få satt i gang omstilling, effektivisering og modernisering av den kommunale sektor via økt bruk av konkurranse og marked. Vil vi det beste på velferdssamfunnets vegne, må vi forbedre kommunenes mulighet til å være velferdsstatens viktigste gjennomføringsaktør. Men da må vi også alle være villige til å snu alle de steiner som finnes, for å finne nye måter å løse oppgavene på. Enkelte står i så måte dessverre fortsatt sørgelig fast i gamle spor.

Kommunene må også få økte muligheter til å få innrette seg best mulig etter egne lokale forutsetninger. Blant annet bør kommunene få økt interesse for å tilrettelegge for næringsetableringer ved at selskapsskatten gjeninnføres. Vi må ta et løft for å tilrettelegge for økte muligheter for mer lokal kreativitet og et mer levende og engasjerende folkedemokrati på lokalplanet, ved å innføre bl.a. fri lokal beskatningsrett.

Apropos: Den har lenge vært gjenstand for klaging – fra nesten helt tilbake til 1837, da vi fikk formannskapsloven i Norge og Norge ble inndelt i kommuner for første gang. Jeg vil også få nevne at det første norske statsbudsjettet som noensinne ble vedtatt, var i 1815. Det var faktisk mindre enn det kommunebudsjettet er i min vesle hjemkommune, Froland, i dag, selv når vi regner om til dagens pengeverdi, så vidt jeg har kunnet beregne det i hvert fall. Og for 100 år siden var Norge Europas desidert fattigste land. I dag er vi verdens rikeste land. Og dette forteller jo litt om den eventyrlige økonomiske utviklingen som har funnet sted i Norge de siste 100–200 årene.

Men allikevel klages det verre enn noen gang over svak kommuneøkonomi og elendige tilstander i det offentlige velferdsapparatet – helsekøer, skoler i forfall, en uverdig eldreomsorg, dårlige veier, ja, det er blitt dagligdagse foreteelser å høre om dette. Dette er høyst paradoksalt, og man kan lure på hvordan dette kan skje i verdens rikeste land. Det er etter hvert altfor mye som har begynt å skrante i den store norske offentlige sektor, selv om det altså er mye ressurser til rådighet. Vi trenger derfor en ny politikk for offentlig virksomhet, basert på et annet finansieringssystem og et annet rettighetssystem for innbyggerne, en offensiv konkurransepolitikk, en mer rasjonell kommuneforvaltningsstruktur og et mer selvstendig lokaldemokrati. Hadde alt dette vært gjort for lenge siden, hadde vi i dag hatt en langt mer veltrimmet offentlig sektor, til glede for både skattebetalere og brukere, og vi kunne ha unngått mange av de problemene som i dag tårner seg opp mer og mer.

Men heldigvis er vi nå sakte, men sikkert i ferd med å dra i gang en utvikling i riktig retning på dette området. Og vi ser nå klare konturer av en ny politikk for offentlig sektor, basert på markedseksponering og konkurranse, mer personlig valgfrihet, regelverksforenkling og økt lokal selvråderett. Fremskrittspartiet er derfor optimistisk på vegne av den varslede politikken som vi mener peker i riktig retning, men vi ønsker selvsagt at de positive erklæringene hurtigst mulig kan konkretiseres gjennom realpolitisk handlekraft. Her vil vi følge nøye med på utviklingen fremover. Vi vil kreve handling og besluttsomhet fra Regjeringens side, uten for mye sommel.

Avslutningsvis vil jeg vise til at Fremskrittspartiets primære standpunkter er godt synlige ved at vi fremmer i alt 17 enkeltstående forslag i innstillingen. Jeg vil til slutt få ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har teke opp dei forslaga han gjorde greie for.

Det vert replikkordskifte.

Signe Øye (A): Etter et slikt innlegg skulle man ha hatt en time til replikker. Jeg har imidlertid bare ett minutt, så jeg skal ta det viktigste.

At Fremskrittspartiet mener at kommunene har nok penger, er ikke noe nytt. Det har vi hørt før. Men Fremskrittspartiet er ikke bekymret for om gamlemor på sykehjemmet ikke får en eneste luftetur fordi pleierne ikke har tid til det; de skal være enda mer effektive.

Men det som kanskje forundrer Arbeiderpartiet mest, er at Fremskrittspartiet ikke får gjennomslag når de går inn i forhandlinger med regjeringspartiene. Når det gjelder ordningen for ressurskrevende brukere, de aller svakeste av oss, har da vitterlig Fremskrittspartiet hevdet at denne saken er svært viktig, og forlangt at vi nå må få en ordning på det, år etter år. Men når de kommer i forhandlinger, skjer det ingenting.

Da vil jeg spørre: Har Fremskrittspartiet snudd i saken? Mener Fremskrittspartiet nå at dagens ordning likevel er god nok? På noen annen måte kan vi ikke tolke det som nå har skjedd.

Torbjørn Andersen (FrP): Arbeiderpartiet sier at Fremskrittspartiet ikke lenger støtter dette forslaget. Det er tull! Men når det gjelder bevilgningen til særlig ressurskrevende brukere i kommunene, stemmer vi – sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti – for III-forslaget, om å øke bevilgningen til denne gruppen med 50 mill. kr innenfor skjønnsrammen.

I 2004 skal en fast finansieringsordning for dette komme på plass, noe som vi er med på et flertallsforslag om. Men vi vil altså avvente en høringsrunde når det gjelder denne arbeidsgruppens alternativer, for å være sikker på at vi får den aller beste ordningen. Derfor venter vi litt og gjennomfører ikke dette i 2003, men, som sagt, i 2004. I tillegg fremmer vi et eget forslag om egen toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere.

Jeg vil nå ha meg frabedt å høre at vi har snudd i denne saken. Med dette håper jeg å ha tilbakevist denne påstand ettertrykkelig.

Presidenten: Presidenten vil seia at ordet «tull» ikkje er eit særleg godt parlamentarisk uttrykk.

Karin Andersen (SV): Fremskrittspartiet greier verken å overbevise om at de står på løftene sine når det gjelder de funksjonshemmede, eller å tilbakevise det store eldresviket sitt.

Fremskrittspartiet har hatt medansvar for de fleste budsjettene de siste årene. De er med på å beskrive elendigheten, at gamle folk ikke får nok hjelp og pleie; det er ansatte dette dreier seg om. De beskriver elendigheten. De har sjøl ansvaret. De har ansvaret for kommuneopplegget, som nå vil gjøre at mange gamle ikke får den hjelpen de trenger. Og så står de her på talerstolen og foreslår nærmest kvikkvask av gamle pleietrengende og fast-food – utsatt på konkurranse! Det er de gamle som får svi. Fremskrittspartiet har et eget finansieringsopplegg som de terper og terper på. Imens må de gamle og funksjonshemmede vente.

Hadde det ikke vært best om Fremskrittspartiet hadde erkjent at dette er kommunale oppgaver, og latt de gamle og funksjonshemmede gå foran sitt eget finansieringssystem?

Torbjørn Andersen (FrP): Fremskrittspartiet er stolt av sin eldresatsing. Vi har lenge vært det partiet som har gått lengst når det gjelder å fremme forslag for å styrke nettopp forholdene innenfor omsorg og helse i kommunal sektor. Vi har også denne gang stilt forslag om at det i 2004 skal være på plass en økning på 300 000 kr når det gjelder tilskudd til å bygge nye sykehjemsplasser. For øvrig vil jeg vise til at vi i samarbeidsavtalen har økt rammen for sykehjemsplasser med 3 000 i tillegg til forslaget om 2 000, som opprinnelig kom fra Regjeringen.

Når det gjelder dette med konkurranse, vil vi ha et finansieringssystem som er uavhengig av om det er god eller dårlig økonomi i den respektive kommune. Det rammer dette systemet i dag. Det rammer nettopp tilbudet til mange gamle. Staten skal finansiere, og da vil vi ha et system som er basert på objektive kriterier, slik at alle skal få hjelp. Vi vil ha lovfestede rettigheter for dem som er under omsorg i kommunene, slik at de skal være sikret tilstrekkelig og kvalitativt god hjelp.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Først vil eg seia at kommuneøkonomien har vorte betre i og med eit konstruktivt samarbeid mellom Framstegspartiet og regjeringspartia. Men elles er vi ueinige i mange saker.

Eg har lurt på kva Framstegspartiet meiner når dei på den eine sida seier at dei vil gjera kommunane mindre avhengige av staten, noko som Kristeleg Folkeparti synest er bra, demokratisk og framtidsretta, mens dei på den andre sida vil innføra ei stykkprisfinansiering, som jo er ei statleg øyremerking av kvar krone kommunane får frå staten. Kvar vert det av kommunalt sjølvstyre og lokale prioriteringar då?

Torbjørn Andersen (FrP): På spørsmålet om hvorvidt stykkfinansieringen vil innsnevre det lokale selvstyret, vil jeg svare nei. Det er altså slik at et statlig stykkprissystem kun er en økonomisk garanti for å sikre inntekter til de aktiviteter som kommunepolitikerne skal utføre. Og er det noe de mangler i dag, er det penger. Vi må huske at det er brukernes grunnleggende behov som må sikres først, ikke først og fremst politikernes mulighet til å forvalte penger. Derfor vil et statlig finansieringssystem, som vi vil ha, medføre at utsatte grupper ikke rammes, som jeg sa i stad, av god eller dårlig kommuneøkonomi. Slik er det i dag – dessverre. Derfor ønsker vi et nytt system her, og jeg kan ikke se at det er noen motsetninger mellom det og den lokale selvråderetten. Jeg tror at systemet vil sikre brukerne, kundene og pasientene. Det er dem vi primært vil hjelpe, og så får det heller være om ikke det lokale selvstyret får mer å si på dette området når det gjelder å prioritere penger til de vanskeligstilte gruppene.

Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.

Karin Andersen (SV): Kommuneøkonomi dreier seg om at vi skal ha en moderne velferdsstat med en gratis og framtidsrettet skole som er så god og mangfoldig at alle har lyst til å ha ungene sine der, som gir omsorg og pleie så eldre, syke og funksjonshemmede har mulighet til å stå opp når de vil, gå på do når de vil, dusje når de sjøl mener det er på tide, og med barnehageplasser som er trygge og som folk har råd til å bruke. Folk vil ha flere og bedre tjenester, ikke færre og dyrere.

Derfor mener SV at kommuneøkonomien må styrkes. Regjeringens og Fremskrittspartiets opplegg vil gi oss en dårligere skole, det vil bli færre eldre som vil få god pleie, og vi vil få høyere egenandeler og mer privatisering. SV kan ikke godta at gamle folk skal ligge uten pleie og tilsyn, eller at barn ikke skal få tilpasset opplæring og mulighet til å komme seg ut av klasserommet for å lære om næringslivet, oppleve kultur og natur, og besøke f.eks. et aldershjem.

Skal kunnskapsnivået og kvaliteten i den offentlige skolen bli bedre, må kommuneøkonomien styrkes. SV vil styrke kommuneøkonomien med 8 milliarder kr i 2003. Det har vi råd til, for vi bruker ikke opp pengene på skattelette til de rikeste og på dyre og feilaktige sløseprosjekter i Forsvaret. Vi bruker ikke mer penger enn Regjeringen gjør, men vi bruker dem annerledes. Regjeringen og Fremskrittspartiet er i hvert fall ærlige. De innrømmer at det blir kutt, og at det blir dårligere. Hvis en skal si det litt humoristisk, kan vi kanskje konkludere slik: De mener at skolen er for dyr og bra, at de gamle og syke har det for bra, men at millionærene lider og må få først!

I stedet for å bruke den muligheten som et rikt land har til å styrke skolen, noe som er det viktigste vi kan gjøre, velger de en strategi som gjør at elever som trenger tilpasset opplæring, ikke får det. Nå går vi tilbake til den skolen som jeg gikk i på 1960-tallet – én lærer, én klasse. De som trenger spesialundervisning, får det – «that"s it». Dette er den skolen Høyre harselerte med i valgkampen og kalte enhetskvern og likhetsskole, der alle elever skal lære akkurat det samme samtidig fordi det ikke er penger til noe annet. Dette er en dårlig skole, og dette er en skole som SV overhodet ikke vil finne seg i at vi skal ha.

Jeg var på et folkemøte i Fredrikstad denne uka, og der er det mange engasjerte foreldre. De sier det slik, og jeg tror de har helt rett: Nå kan vi velge om vi vil lære ungene våre å lese og skrive, om de skal bli glad i å gå på skolen og ha lyst til å lære seg noe mer – eller vi kan gjøre det motsatte. Det er ikke så vanskelig å finne ut hva som er lurt. Det valget har vi faktisk.

Vi er et rikt land, og de fleste av oss blir rikere og rikere. Men det gjelder ikke alle. Denne kommuneproposisjonen gjør ingenting for å rette opp de forskjellene; tvert imot øker de. Det er fattige barn i Norge. For dem er kommuneøkonomien viktig, både fordi de har behov for at skolen er så god at den kan gi dem det de ikke har råd til å være med på hjemme, og at sosialhjelpen f.eks. kan være slik at de kan ha råd til å være med på noe annet også, f.eks. være med på fritidsaktiviteter, gå i musikkorps eller på musikkskole. Det blir ikke én krone mer til det i det kommuneopplegget vi har her nå. Tvert imot er det jo slik at noen av oss har fått skattelette i tusenkronersklassen. Jeg greier ikke å skjønne at jeg har hatt behov for det.

Eldre og syke er helt prisgitt kommuneøkonomien. Eldreplanen har gitt mange fine boliger, men lite anstendig omsorg inne i boligene. Det er noen som må gjøre den jobben. Vi trenger flere hjelpepleiere, flere omsorgsarbeidere og sykepleiere, og nå slutter mange fordi lønn og arbeidsforhold er dårlige, og folk sliter seg ut og blir syke. Det er altså slutt på den tida da Florence Nightingale dominerte i disse yrkene. Nå er det slik at man må ha en anstendig lønn. SV vil ikke svikte de gamle, slik Fremskrittspartiet gjør. De er opptatt av å bygge mange sykehjem, mens de kutter i kommuneøkonomien så det blir mindre penger til lønn til dem som skal jobbe der og ta seg av de gamle.

Og da kan jeg si litt om lønnsoppgjøret. Det må bli slik at staten dekker det økonomiske ved det de sjøl framforhandler, f.eks. når det gjelder læreroppgjøret. Kommunene må få den samme rammen for sitt lønnsoppgjør som staten fikk. Slik er det ikke i dag. Nå sitter kommunene igjen og må kutte i tjenestene for å ha råd til å ansette nok folk til å ta seg av gamle eller for å ha nok lærere i skolen.

Så til oppgjøret om sykehusene: Jeg sa litt om det i replikken min til Arbeiderpartiet. Det er et statlig røveri som skjer nå. Staten får lov å legge igjen underskuddet på 1,7 milliarder kr i fylkeskommunene, og fylkeskommunene skal altså drive videregående skoler. Kanskje noe av det aller viktigste for næringslivet framover er at videregående skoler bli gode og mangfoldige, har moderne utstyr og kan tilby et mangfold av studieretninger, slik at elevene kan få den utdanningen de trenger, og som de har lyst til å ta. Nå blir det ikke slik, for det er en langsiktig gjeld som skal få lov å ligge igjen der.

I mitt hjemfylke trenger de å ta opp lån for å modernisere de videregående skolene, gjøre dem mer effektive og i tråd med det næringslivet trenger. Men det får de ikke lov til, for nå skal de sitte der med denne langsiktige gjelda – ikke bare for dette sykehusoppgjøret, men jammen skal de få det for pensjonskostnadene også. Dette blir det en dårlig videregående skole av, og for SV som et seriøst skoleparti er det en selvfølge at staten skal gjøre opp regningene sine etter seg og ikke sende dem land og strand rundt til ungdommer i videregående skole. At Fremskrittspartiet gjør dette, er ikke så rart, at Høyre gjør det, er rystende, de skulle jo være et skoleparti, og at Arbeiderpartiet også har løpt fra disse løftene, det må jeg si SV er meget skuffet over.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har profilert seg på skattelette, og det har de gjort, den jobben har de oppfylt. Men det er noen skatter som øker i dette landet, og det er egenandelene. De øker ganske dramatisk. SV har foreslått av vi må lage en plan for å få egenandelene ned. Det skal ikke være avgift og skatt på å ha en funksjonshemning eller å være kronisk sjuk. Dette burde være en hjertesak for Fremskrittspartiet, men heller ikke her har de greid å legge breisida si til og sloss seg til en krone, verken i revidert eller i dette kommuneoppgjøret.

Det sitter faktisk også mange hundre unge på gamlehjem i Norge. Stortinget har lovet at dette skal det være slutt på i 2005. Nå fjerner Regjeringen og Fremskrittspartiet tilskuddet for å flytte dem ut. For å få det til å se litt bedre ut, øremerker man 30 mill. kr av skjønnspotten til formålet. Jeg tror at verken Fremskrittspartiet eller Regjeringen overhodet kan ha hørt hva funksjonshemmedes organisasjoner sier: Tilbudene er for dårlige nå! Først skal man altså kutte på dårlige tilbud, så skal man øremerke bitte lite grann av det som er igjen, og så skal man tro at det blir veldig mye bedre av det. Med den farten som vi har i dag, risikerer de unge som blir skrevet inn på sjukehjem i dag og som kanskje er 20 år, å bli både 40 og 50 år før de kommer ut derfra. Hvis dette tilskuddet ikke har virket godt nok, hvordan i all verden kan det da virke bedre ved at man fjerner pengene helt? Det er helt ubegripelig. Jeg skal prøve å gi et bilde for å beskrive hvordan dette ser ut. La meg si det slik at jeg står utenfor et offentlig toalett og må forferdelig på do. Jeg har 20 kr, og det er det det koster. Så kommer kommunalminister Erna Solberg forbi i fykende fart, dulter bort i meg så fem kroner spretter ut av hånden min, ruller av gårde og forsvinner. Så kommer Per Sandberg, den reddende engel, forbi, plukker opp igjen to av dem, og sier at nå har han gjort en innmari god jobb med å hjelpe meg. Men jeg må spørre: Kommer jeg i det hele tatt på do? Jeg mangler fremdeles de tre kronene som ble borte i det store skumpet. – Slik er det dette foregår. Det hjelper ikke å øremerke eller å finne igjen to–tre kroner når det du trenger, egentlig er fem.

SV står på det de har sagt og lovet om en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere, der Fremskrittspartiet nå har løpt fra det de har vært enig med SV om i flere år. SV ønsker et storbytilskudd etter det prinsipp at alle kommuner som har store utgifter, skal få dekt dem etter samme system, og vi ønsker en utredning som gjør at når man innlemmer f.eks. SFO-tilskuddet i inntektssystemet, må man få en gjennomgang av kriteriene slik at de tar høyde for disse utgiftene til barn og unge.

Jeg vil få lov til å ta opp de forslagene som SV er forslagsstiller eller medforslagsstiller til, og som ikke allerede er fremmet.

Presidenten: Karin Andersen har teke opp dei forslaga ho gjorde greie for.

Det vert replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg skulle gjerne hjelpt representanten Karin Andersen med dei siste kronene så ho kom seg på do!

Eg har iallfall i innlegget til Karin Andersen merka meg hennar store omtanke for kommunesektoren og dei velferdstenestene som kommunane skal tilby. Eg merka meg at ho nemnde at dei foreslår ein auka vekst i kommunesektoren på 8–8,5 milliardar kr. Spørsmålet blir jo, uansett om Karin Andersen seier at dei har ei finansiering på dette, kor realistisk dette er og kva slags budsjettrammer SV held seg til? Vi merkar at SV ikkje går av vegen for å foreslå meir pengar til nærmast alle gode formål.

Arbeidarpartiet vil òg auke ramma for kommunesektoren, men innanfor noko meir realistiske rammer. Vi har i tillegg eit klart opplegg for å ta unna dei ekstraordinære pensjonskostnadene som no er det prekære for kommunesektoren, både i revidert og i innstillinga her i dag. Kvifor er ikkje SV med på det opplegget?

Karin Andersen (SV): Det forundrer meg litt at representanten Rudihagen, som sitter i finanskomiteen, ikke har oppdaget i f.eks. siste revidert nasjonalbudsjett, som vi skal behandle i morgen, at SV faktisk bruker litt mindre penger enn Regjeringen. Ellers bruker vi akkurat like mye penger i våre opplegg som det Arbeiderpartiet gjør. Et par år i forrige periode har vi endog brukt mindre. Vi fordeler annerledes. Det er faktisk mulig, og det er det politikk dreier seg om. For SV er altså en god kommuneøkonomi, en god skole og en god eldreomsorg viktigere enn f.eks. en del av de prosjektene som Arbeiderpartiet har prioritert i forhold til Forsvaret.

Når det gjelder pensjon, er SV medforslagsstiller på alle de forslagene som går på å få utredet om det er mulig å få noen ordninger for pensjonskostnadene som kan lette trykket noe. Jeg må si at jeg tror Arbeiderpartiet også må se i øynene at vi blir flere gamle, og at dette er en økning i kostnadene som vi er nødt til å ha et realistisk forhold til og være villige til å betale.

Kari Lise Holmberg (H): Etter Karin Andersens lille eventyrfortelling kunne det være fristende å starte med å si at en skal høre mye før ørene detter av. Men nok om det.

Etter å ha samarbeidet med SV gjennom flere år i lokalpolitikken, er jeg vant til å høre at partiet har penger til alle gode formål. Karin Andersens innlegg i dagens debatt er ikke annerledes. Ikke uventet hever partiet glatt kommunesektorens rammer med 8 milliarder kr – men kuttene og konsekvensene kommer siden.

Jeg synes det er svært interessant å registrere at SV i sine merknader sier man vil kompensere kommunesektoren for lønnskostnader på linje med lønnsoppgjøret fremforhandlet i staten. Mener SV virkelig at kommuner skal ha frihet innenfor sine økonomiske rammer, men likevel slippe å ta ansvar for egen lønnsutvikling, og mener SV at staten skal stille opp hver gang kommunens egen organisasjon har påført kommunesektoren et dyrt lønnsoppgjør? Henger ikke frihet sammen med ansvar? Det kunne være interessant å høre hva SV mener om det.

Karin Andersen (SV): Jeg fortsetter å registrere at stortingsrepresentanter tydeligvis ikke setter seg inn i budsjetter og har sett at vi har den samme balansen som andre. Men vi er helt ærlige på hva det er vi prioriterer, og hva vi prioriterer ned. Vi bruker ikke mer penger enn Høyre, så jeg syns at Høyre kan slutte å si det nå, for det er ikke sant.

Vi har altså penger til de gode formålene, men ikke til de formålene vi mener er dårlige, og som Høyre støtter. Det gjelder skattelette til de rikeste, fritak for skatt på aksjeutbytte og en del sløseprosjekter i Forsvaret.

Når det gjelder lønnsoppgjøret, syns vi i ærlighetens navn det må være sånn at staten er med og betaler de lønnsoppgjørene som staten sjøl framforhandler, og så syns vi at kommunesektoren trenger de samme rammene for sitt lønnsoppgjør som staten har. I år har staten forhandlet over den rammen de sjøl la, men forlanger at kommunesektoren skal holde seg under. Det betyr at kommunesektoren skal kunne konkurrere dårligere om å ha gode lønns- og arbeidsforhold for sine ansatte. Det blir det dårligere tjenester av!

Torbjørn Andersen (FrP): Etter å ha hørt innlegget fra representanten Karin Andersen fra SV, er det en ting som slår meg, og det er at dette partiet egentlig burde være strålende fornøyd, for det er jo slik at norske kommuner – inntil i dag iallfall – stort sett har vært drevet etter de monopolprinsipper som SV liker så godt. Men allikevel fungerer det altså ikke. Og masse penger er altså den eneste løsningen SV er i stand til å se, og de skuffer i så måte opp 8–8,5 milliarder kr, og er dermed best i klassen. Disse pengene skal som vanlig hentes inn gjennom mer skatt fra de aller rikeste, som de sier. Jeg lurer på om det finnes så mange rike i dette landet at de vil være i stand til å betale SVs regning til syvende og sist!

Men er det altså slik at SV ikke ser noe potensial for effektivisering i norsk kommunesektor? Har de virkelig ingen andre løsninger enn å bruke mer penger? Det er jo en forutsetning for velferdssamfunnet at vi har en konkurransedyktig, verdiskapende privat sektor, og at den ikke skattes i hjel. Ser en ikke sammenhengen her, at offentlig sektor er avhengig av en verdiskapende privat sektor?

Karin Andersen (SV): Hvis man virkelig er opptatt av verdiskaping og næringslivet, så må man være steinhardt opptatt av at skolen skal være verdens beste, og man må ha en forsknings- og utdanningspolitikk som er fullt på høyde med andre lands, og moderne. Det har vi ikke i dag, det har ikke Fremskrittspartiet. SV ønsker å ha det, og det er absolutt det beste vi kan gjøre både for Norge som land, for enkeltindivider, for næringslivet og ikke minst for distriktene. Så mener SV at jo, det er rom for effektivisering i kommunene – det har vi sagt. Vi mener også at det er flott hvis noen kommuner vil slå seg sammen. Vi er ikke negative til det i det hele tatt – det står det her. Men vi er imot at man skal bryte opp offentlige virksomheter i småbiter som skal konkurrere med hverandre. Vi tror mye mer på samarbeid, og at man skal se tjenesten som en helhet, for det er nemlig det brukerne trenger. De trenger ikke å bli dratt imellom enheter som skal konkurrere med hverandre, men de trenger et helhetlig og enhetlig opplegg for de behovene de har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Å sikra ein god og gratis skule, ei trygg oppfølging av funksjonshemma, ei verdig eldreomsorg, trygge oppvekstmiljø, barnehagetilbod, kulturskule og tilskot til frivillige organisasjonar – det er kommuneøkonomi. Det handlar om pengar til løn til lærarar og sjukepleiarar, personlege assistentar og støttekontaktar. Det handlar om næringsfond for å utvikla arbeid der folk bur. Det handlar om om fylkeskommunar har pengar til vidaregåande skule, kultur, kollektivtrafikk, vegar og næringsutvikling.

For Senterpartiet er det eit verdival å sikra innbyggjarane gode felles velferdsordningar. Det var ei sterk oppleving å følgja det stille toget av ordførarar som gjekk gjennom gatene i Oslo for å overlevera eit opprop til kommunalministeren. 90 sindige ordførarar, dei fleste frå Senterpartiet, fann det nødvendig å gjera noko dei ikkje hadde gjort før, gå i tog for å be om å få fortsetja med arbeidet for gode velferdstenester til innbyggjarane sine.

Det er ille når ein elev mistar spesialopplegget sitt. Det er vanskeleg når ein grendeskule går dukken. Det får følgjer når musikkskulen i ein kommune må redusera tilbodet sitt. Det er fortvila når ein sjukeheim står tom.

2002 er eit heilt spesielt år. Halvparten av kommunane i dette landet varsla før Regjeringa la fram revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen at dei såg seg nøydde til å kutta i skule, omsorg og kultur. Etter at desse dokumenta er lagde fram for Stortinget, ser mange fleire kommunar at dei ikkje får utgifter og inntekter til å gå i hop. Ordførarar av ulik partifarge samlar seg i opprop og møte. No er det ikkje berre snakk om nokre nedskjeringar her og der – no gjeld det sjølve grunntryggleiken i mange lokalsamfunn! Foreldre gjer vedtak om skulepengar i Nittedal. På Bekkelaget i Oslo drøftar dei privat skule for å sikra lærebøker og anna materiell. KS kallar inn til ekstraordinært landsstyre. Fet kommunestyre vedtek sivil ulydnad. Ordføraren i Engerdal seier opp seg sjølv. Eksempla er mange fleire. Det siste, og òg eit av dei sterkaste, er ein kommunalminister som er i Tromsø og fortel at dersom kommunen satsar på kultur, går det ut over kommuneøkonomien, då vert den svekt. Senterpartiet vil hevda at det faktisk kan kosta langt meir, bety ein langt verre kommuneøkonomi å la vera. For Senterpartiet er det eit verdival å velja styrking av fellesutgiftene framfor skattelette.

Hovudtrekka i Senterpartiet sitt opplegg er som følgjer:

For det fyrste: Dei ekstraordinære pensjons- og lønskostnadene må dekkjast inn. Ifølgje KS handlar dette om pensjons- og lønsutgifter på 5,9 milliardar kr. Vi meiner staten må stilla opp. Alternativet for kommunane er å kutta i tenestetilbodet for å finna dei nødvendige midlane. Vi fremja eit eige Dokument nr. 8-forslag i haust då det var klart at her vart det ekstra kostnader. Vi tok initiativ overfor alle partia no i vår for om mogleg å få til ei felles handtering. Vi nådde ikkje fram med det, men vi kan med glede slå fast at det framgår av ulike merknader at her er ein ny og aukande vilje til å leita etter løysingar som kan hjelpa i ein svært vanskeleg situasjon. Det går òg fram av fleire innlegg i dag her i salen. Høgare pensjonskostnader er eit problem for kommunane både på kort og lang sikt. Dei særleg høge pensjonskostnadene for 2002 er handterte i revidert nasjonalbudsjett, og eg viser til Senterpartiet sine merknader og forslag der om å dekkja inntil 2,3 milliardar kr i auka premie og 1,9 milliardar kr til ein buffer for å ta framtidige svingingar. Lat meg i tillegg understreka følgjande: Vår påstand er at å dekkja desse ekstraordinære utgiftene ikkje vil skapa press i økonomien. Dei fører ikkje til aktivitetsauke utover det Regjeringa legg opp til. Eit av hovudmåla med Petroleumsfondet er å sikra framtidige pensjonsplikter, noko som etter Senterpartiet si oppfatning gjer det mogleg å ta ut pengar frå oljefondet til dette føremålet. Konsekvensane av å ikkje løysa desse problema er store og utilsikta kutt i det offentlege tenestetilbodet.

Så er det noko uklart kva tal ein skal leggja til grunn. Vi stiller oss undrande til at Regjeringa legg seg på eit anna nivå for forventa finansavkasting enn kva livselskapa opererer med. Regjeringa meiner at oppbygging av bufferkapital i livselskapa kan gjerast over fleire år. Dette vil dempa problemet for kommunane noko, men er dessverre langt ifrå nok til å unngå kutt i tenestetilbodet. Når rekningane frå livselskapa blir kjende utover hausten, vil dette temaet rulla fram på ny med full tyngde. Dramatikken er alt kjend. Eg beklagar at Regjeringa førebels vel å skuva heile dette sakskomplekset føre seg.

På lengre sikt er det nødvendig å sikra ein kommuneøkonomi som gjer kommunane i stand til å handtera pensjonsutgiftene sine. Dette krev ein auke i overføringane til kommunane til neste år på 2,3 milliardar kr.

For det andre: oppretting av den økonomiske ubalansen som vi no ser. Det har over fleire år oppstått ein økonomisk ubalanse fordi Stortinget har vedteke store nye reformer utan fullfinansiering. Vi vil ha ein treårig plan for oppretting av ubalansen, og meiner gjeldslette må vera eitt av fleire tiltak. 12 milliardar kr i gjeldslette vil letta drifta med 1,5 milliardar kr. Vi er svært fornøgde med at både Arbeidarpartiet og SV støttar dette forslaget, men dess meir overraska over at Kristeleg Folkeparti ikkje meiner ein slik plan er nødvendig. Senterpartiet føreslår 2 milliardar kr som ei fyrste avsetning til denne planen.

For det tredje: Stortinget må syta for ei verdig avslutning på eldreplanen. Ei rekkje kommunar er i alvorlege vanskar fordi dei ikkje med Regjeringa sitt opplegg er sikra tilskot. Kommunane har i samråd med statlege instansar, fylkesmannen, fylkeslegen og Husbanken lagt planar for 7 300 einingar meir enn Regjeringa vil yta tilskot til. Vi meiner alle desse skal med i utfasinga, og føreslår tilskot til 2 000 ekstra i 2003. For nokre kommunar er det omsorgsbustader som no står att, for andre er det sjukeheimsplassane. Nokre har utsett opprusting av eldre bygningsmasse til slutt.

Kvar er det kommunane vil redusere viss dei må betala heile resten av eldresatsinga sjølve? Vi er djupt urolege for at det er skulen, barna våre, sjølve framtida som må bera det.

For det fjerde: særleg ressurskrevjande brukarar. Framstegspartiet hadde der ei eineståande anledning. Dei som har snakka så lenge og så høgt om ei toppfinansiering, sviktar når det gjeld, både på det og på å vareta tilskotet til utflytting av unge funksjonshemma frå aldersinstitusjon. Vi tek opp att forslaget vårt frå i fjor om 80 pst. dekning av kostnadene utover 600 000 kr, eit forslag som også Kristeleg Folkeparti støtta då.

Sjølve grunntryggleiken står på spel dette året. Vi har ei regjering som er oppteken av fleire private løysingar. Det ser ut som om den bevisst piner ned kommunane for å tvinga fram nettopp det. Tilliten til oss folkevalde står også på spel. Mange har i valkamp og på storting vore rause med løfte om betre og fleire tenester i kommunane. No skuldar Regjeringa på kommunane når kutta kjem. Til neste år er det lokalval. Kven vil stilla til val for berre å administrera nedskjeringar? Sjølve demokratiet kan stå på spel viss ikkje Stortinget no tek ansvar og syter for å tilføra høgst nødvendige midlar til kommunesektoren. Det er meir pengar dette handlar om. Høgre gjekk til val på ein betre skule. No skal altså Regjeringa dela ut ytterlegare 31 milliardar kr i skattelette til dei rikaste, medan den offentlege skulen smuldrar opp.

For det femte: Eigen tilskotspost til interkommunalt samarbeid som alternativ til kommunesamanslåing. I dag blir det kunngjort ein rapport frå Statistisk sentralbyrå, som seier at dei minste kommunane kan spara 3 milliardar kr ved samanslåing. Det er gammalt nytt. Det er det same reknestykket som vi såg i Christiansen-utvalet si innstilling frå 10 år tilbake. Men det var kostnader med dette, og dei har ikkje kome så klart fram i denne omgangen: avfolking av nokre bygdelag og sentralisering i andre. Senterpartiet vil ha eit langt sterkare fokus på interkommunalt samarbeid, og føreslår ein eigen post på statsbudsjettet til det.

Vi meiner at desentralisering og folkestyre er eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling i samfunnet. Det er god grunn til å vera uroleg over ei utvikling mot stadig meir sentralisering. Når makt vert flytta frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre til byråkratistyre og frå samfunnstenking til marknadstenking, skaper dette dårlege løysingar og folkeleg avmakt. Vi ynskjer ein snuoperasjon, både i økonomisk politikk og om korleis makta skal fordelast i samfunnet.

Vi er sterkt forundra over at Regjeringa meiner dei økonomiske problema i kommunesektoren er kommunane sitt eige ansvar. Dette er ei regelrett ansvarsfråskriving for situasjonen vi står overfor. Det er storting og regjering som gjennom rettslovgjeving og store statlege reformer har lagt sterke føringar for kommunesektoren sitt verkeområde. Gjennom manglande finansiering er kommunane sett i stor gjeld, og slit med høge driftskostnader.

Statssekretær Bergesen i Utdannings- og forskingsdepartementet har oppskrifta på den alvorlege situasjonen som no er oppstått i Kommune-Noreg: Det er berre å kasta ordføraren, «så blir alt så meget bedre». Høgre sin kommunalpolitiske talsmann, Hans Kristian Hogsnes, gir òg klar melding: Dei ordførarane som ikkje kan godta kommuneopplegget frå Regjeringa, har truleg vore med for lenge! Begge desse to har inntil nyleg sjølve hatt sentrale verv i Kommune-Noreg. Høgre har valt ein spesiell strategi for å bortforklara det ansvaret dei sjølve har. Dei skuldar på ordførarar og andre lokale folkevalde. Det er ein simpel strategi. No må storting og regjering ta det ansvaret som vi har for den utviklinga vi no ser.

Til slutt vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet har i denne innstillinga.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Senterpartiet og Arbeiderpartiet står sammen om mye i denne innstillingen. Arbeiderpartiet foreslår imidlertid en vekst som er om lag på linje med den som Arbeiderpartiet har lagt til grunn i regjeringsposisjon, med 1,75 milliarder kr i økt overføring for frie inntekter.

Ingen skal dra i tvil representanten Kleppas ønske om å styrke kommunesektoren. Likevel var det vel slik at veksten i kommuneøkonomien under Bondevik I var klart lavere enn det vi har sett i 2001 og 2002. F.eks. ble det i kommuneøkonomiproposisjonen som ble lagt fram våren 1999, lagt til grunn en reell vekst på 2,5 milliarder kr inklusiv sykehussektoren.

Blir det da realistisk når Senterpartiet nå foreslår en vekst i kommuneøkonomien på rundt 8 milliarder kr?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er eit mål for Senterpartiet å få til samsvar mellom oppgåver og inntekter. Det viktigaste bidraget i så måte var vårt initiativ for å få på plass ei konsultasjonsordning, som eg er veldig glad for, mellom KS og regjeringa, og som Arbeidarpartiet førte vidare.

For 1999 må vi ha i bakhovudet det skrekkelege året 1998, med ubalanse i alt som fanst av økonomi, anten vi snakkar nasjonalt eller internasjonalt. Likevel klarte faktisk Bondevik I, etter sterk innsats frå Senterpartiet, å få styrkt kommuneøkonomien òg då.

Kva handlar det om i år? Det handlar om 5,9 milliardar kr i auka pensjons- og lønskostnader, som kommunane anten må få dekt inn eller alternativt må dekkja ved kutt i utgifter. Vi vil faktisk skjerma eldre og funksjonshemma. Vi vil skjerma ein god og gratis skule. Difor er vårt val: Meir til kommunane framfor skattelette. (Presidenten klubbar.) Og eg er overraska over Arbeidarpartiet sitt manglande …(Presidenten klubbar.)

Presidenten: Då er det neste replikant. Presidenten vil minna om tida. På ein veldig travel dag er det ikkje tid til så mange overskridingar.

Peter Gitmark (H): Jeg ønsker å ta opp den inkonsekvensen som også Karl Eirik Schjøtt-Pedersen påpekte.

For Senterpartiet er dette «business as usual» i opposisjon. Milliardene hagler. Da Senterpartiet var i regjering, fra 1997–2000, og satt med kommunalministeren – intet mindre – var det både i 1998 og 1999 en negativ realvekst i kommunenes frie inntekter på henholdsvis 0,5 og 0,4 pst. Når denne samarbeidsregjeringen legger opp til en positiv realvekst på 0,5 pst., er det for Senterpartiet altfor dårlig.

Er Senterpartiet enig i at det er bedre med en positiv realvekst enn en negativ realvekst, som det de selv la opp til? Kanskje Senterpartiet er litt for glad i å rope ulv!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Lat meg berre aller fyrst i forhold til førre replikk seia at både Arbeidarpartiet og Senterpartiet har brukt veldig sterke ord i samband med Regjeringa sitt opplegg. Og det er i den samanhengen det forundrar meg noko at Arbeidarpartiet trur dei har rom for alt det dei meiner skal inn i denne halvannan milliarden som dei føreslår ekstra.

Så er mitt svar til Peter Gitmark: Ja, sjølvsagt er det betre med ein positiv realvekst. Men eg må jo stilla spørsmålet tilbake: Er det verkeleg slik at Høgre vil at både 2,3 milliardar kr i ekstra pensjonsutgifter i 2003 og meir til eldre, eit betre opplegg til funksjonshemma og ein god og gratis skule skal dekkjast inn innanfor det som Regjeringa no føreslår? Ikkje deira eigne ordførarar og heller ikkje resten av ordførarkorpset ser at det som Høgre no trur, går.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har merket meg at representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet i sitt innlegg sa – og gjentok – at Fremskrittspartiet ikke vil være med på ordningen med utskriving av unge funksjonshemmede og en toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere. Dette aksepterer jeg ikke å bli beskyldt for.

Når det gjelder utskriving av unge funksjonshemmede, sikrer vi denne gruppens interesser gjennom å fremme et klart forslag der vi øremerker 30 mill. kr gjennom skjønnsmidlene. Det skulle sikre denne gruppen.

Og når det gjelder toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere i kommune, går vi inn for å øke bevilgningene til denne gruppen med 50 mill. kr, og stiller oss sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti for å sørge for at dette faktisk skjer. Når det så gjelder vårt syn her, har vi helt klare linjer. Vi fremmer også eget forslag om at staten skal dekke over 600 000 kr for særlig ressurskrevende brukere i 2004.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skjønar at Torbjørn Andersen har behov for å vifta med armane i denne saka. Han har ei dårleg sak. Forholdet er nemleg følgjande: Det hadde vore fleirtal i dag for ei toppfinansiering frå 2003 dersom Framstegspartiet hadde stått ved det dei har stått for før.

Når det gjeld utflytting av unge funksjonshemma frå aldersinstitusjon, er det der eit spesielt tilskot som vart innført under Bondevik I, som eg følgde nøye, og som inneber at dei kommunane som flyttar ut ein funksjonshemma frå aldersinstitusjon, får 1 mill. kr til tilrettelegging rundt den enkelte. Det er ei føreseieleg ordning. Det er ei ordning som kommunane kan ta omsyn til. Dei veit at dei får pengane.

I dette tilfellet er dei altså overlatne, etter Torbjørn Andersen og Framstegspartiets forslag, til skjønn frå fylkesmannen. Og dei er slett ikkje sikra den same ordninga.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

May Britt Vihovde (V): Situasjonen i mange kommunar er vanskeleg. Det har vi fått mange vitnesbyrd om no i vår, og mange av oss har jo òg eiga erfaring og kunnskap nok til å bedømma dei problema mange lokalpolitikarar står overfor.

På den andre sida bør vi krevja av lokalpolitikarar at dei òg har ei viss forståing for makrospørsmåla i økonomi og politikk. «Folk lever ikke i makro», skreiv Kristin Halvorsen i Dagens Næringsliv nyleg. Slik kan ein opposisjonspolitikar teikna eit skilje mellom det store biletet og det som folk opplever i kvardagen, og spela på at folk ikkje ser samanhengen. Men ein slik samanheng er der sjølvsagt. Den er vel ikkje så vanskeleg å forklara heller, for den som vil.

For Venstre er det eit overordna mål i politikken å halda orden i økonomien. Det tener alle, ikkje minst dei fattigaste, anten dei er einskildmenneske, kommunar eller utsette bedrifter. Ingenting er så gale for desse som ein uhemma vekst som pressar prisar og renter i vêret.

Det har alltid vore opposisjonspartia sitt privilegium å sjå bort frå dette og spela på at mange veljarar ikkje klarer å sjå samanhengane.

Eg synest det er særleg trist at Senterpartiet har sagt farvel til ansvarleg politikk. Når Restad er borte, dansar dei andre på bordet! At Senterpartiet ikkje klarer å prioritera innanfor ansvarlege rammer som partiet før har vore einig i, men må bryta med handlingsregelen for å få med overboda sine, syner kor vanskeleg situasjonen er. Men den kan sjølvsagt ikkje løysast på denne måten.

På same måten som i distriktsdebatten har Senterpartiet valt å setja seg sjølv på sidelinja. Eg er overraska og synest det er trist at Senterpartiet, som vi samarbeidde med i ei regjering som nettopp førte ein stram politikk for å få ned renta, no lèt alle hemningar fara og bruker kreftene til å skjella ut ei regjering som fører mykje av den same politikken. Dagens forslag er jo ikkje vesentleg annleis enn det sentrumsregjeringa kunne levera.

Gjennom dei siste åra har den årlege realveksten i kommuneøkonomien, uavhengig av regjering, lege på mellom 1 og 2 pst., slik den òg blir for neste år. Det som er sagt frå Regjeringa og i avtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet om pensjonsutgiftene og skatteinntektene, gjer at sektoren samla sett kjem godt ut av det innanfor dei stramme rammene som er der.

Kampen mot renteauke og dei mange føringane som alt er lagde på statsbudsjettet for 2003, gjer at det er grenser for vekst for ein så stor sektor som kommunar og fylkeskommunar er. Innanfor ansvarlege rammer prioriterer Regjeringa kommunane. Det går fram av Sem-erklæringa, og det går fram av den proposisjonen vi handsamar i dag.

Inkje aktuelt regjeringsalternativ ville ha bringa kommunane ei einaste krone meir fram til dags dato. Det står att å sjå kor mykje som blir att av Arbeidarpartiet sitt beskjedne overbod her i dag, når statsbudsjettet skal gjerast opp til hausten, med alle dei andre lovnadene Arbeiderpartiet har gitt.

Myten om at denne regjeringa prioriterer skattelette framfor velferd vil nok bli dyrka vidare, men det er vel slik at dei fleste skatte- og avgiftslettane som er vedtekne til denne dag, er på linje med det Arbeidarpartiet og Senterpartiet òg har gått inn for.

Eit næringsfiendtleg tiltak om å dobbeltskattleggja aksjeutbytte med eit høgst tvilsamt proveny er det eine reelle forslaget opposisjonen stadig hengjer denne retorikken på. Vi kjenner jo alle den gode grunngjevinga Arbeidarpartiet gav mot dette den gongen dei hadde ansvaret og det motsette synet.

Venstre skulle gjerne ha sett at det var rom for eit større lyft for kommunane, men det er ikkje det i dagens situasjon. Difor må vi vera ærlege og ikkje kasta folk blår i auga. Kommunane og borgarane er ikkje tente med ein politikk som set samfunnsøkonomien i fare.

Innanfor dei realistiske rammene må kommunane finna sine eigne løysingar, og eg trur nøkkelen til ein betre kommuneøkonomi og eit betre lokalt sjølvstyre er meir fridom til kommunane. Trongen til å styra i detalj frå Stortinget, vedtak om øremerking med detaljerte reglar som så skal kontrollerast, fører til gal ressursbruk.

Frykta for at lokale styresmakter skal velja ulikt, er stor blant einskilde i denne salen, men det er faktisk det det lokale sjølvstyret bør handla om. Sjølvsagt er det òg slik at det må vera incitament til betre løysingar, meir samarbeid, betre effektivitet osv. Meir pengar er ikkje det einaste svaret på utfordringane, sjølv om det hadde vore enklare for dei som er lokale folkevalde. Men dei òg må sjå at den norske økonomien må henga i hop.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Karl-Anton Swensen (Kp): Kystpartiet vil bedre kommunenes råderett over egne inntekter, slik at den enkelte kommune har den beste motivasjon til å sørge for et stabilt inntektsgrunnlag. Samtidig vil vi sikre at kommuner med begrensede inntektsmuligheter ikke blir tvunget til å slå seg sammen med nabokommuner.

Kystpartiet vil sørge for at de statlige bevilgningene til kommunesektoren står i et rimelig forhold til de oppgaver kommunene er pålagt. Vi støtter derfor Senterpartiets forslag om at veksten i de samlede inntektene i kommunesektoren skal være 7,6–8,1 milliarder kr for 2003. På denne måten vil vi sikre at kommunene på grunn av statlige nedskjæringer ikke blir tvunget til å innføre eller øke eiendomsskatten.

Senterpartiets medlem i kommunalkomiteen gir i innstillingen uttrykk for den mening at en friere kommunal skattøre skal være et alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt på verk og bruk. Dette er vel og bra, men hva med eiendomsskatten på bolig? Vil ikke Senterpartiet avvikle denne skatten?

Sammen med SV fremmer så Senterpartiet forslag om utredning av friere kommunal skattøre som alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt. Omfatter dette forslaget også eiendomsskatt på bolig? Økonomisk trygghet for hus og hjem er et viktig mål i Kystpartiets politikk. Derfor er Kystpartiet mot eiendomsskatt på bolig.

SV vil ha en skjerpelse av eiendomsskatten ved å foreslå at den skal kunne skrives ut likt for hele kommunen. Vi må bare spørre oss: Er SV for eller imot eiendomsskatt på bolig?

Etter Kystpartiets mening gjorde Bondevik I-regjeringen en stor tabbe da den overførte selskapsskatten til staten. Vi har derfor med tilfredshet registrert at kommunalministeren uttaler at hun ønsker å gjøre selskapsskatten kommunal igjen. Spørsmålet er bare når hennes ord vil bli fulgt opp med handling fra Regjeringens side.

Kystpartiet fremmer et eget forslag om at selskapsskatten skal gjøres kommunal, og at den skal tilfalle den eller de kommunene som produksjonen skjer i, uavhengig av hvor selskapets hovedkontor er plassert. På denne måten kan midlene bli tilbakeført dit de hører hjemme, og kommunene blir økonomisk motivert til å føre en aktiv næringspolitikk.

Når det gjelder den lokale fiskeriforvaltning, er Kystpartiet enig med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i at fiskeridirektørens sammenslåing av fiskerikontorer er gått for langt i retning av sentralisering. Tjenesten bør være i nærheten av yrkesutøverne, både av hensyn til tjenesteyting og myndighetenes muligheter til å få innsyn i næringen.

Lokalt selvstyre er kanskje spesielt viktig i plan- og arealsaker. Det er i nærmiljøet man best kjenner de lokale behov, og det er lokalsamfunnene som best får merke følgene av slike plan- og arealvedtak. I de større byene er avstanden mellom politikere og befolkningen stor. Derfor er det opprettet bydelsutvalg som bedre kan vurdere lokale behov. Staten bør legge forholdene lovmessig best mulig til rette for desentralisering av bygningsrådsvedtak til bydelsutvalgene, slik at lokalbefolkningen etter hvert kan få bedre kontroll over sitt eget nærmiljø. I Oslo kjemper bydelsutvalgene ofte forgjeves mot uvettige kontorutbyggingsprosjekter som skaper trafikkpress og press på boligpriser og nærmiljø. For å gi bydelsutvalgene den nødvendige legitimitet bør de velges ved direkte valg.

I 2001 fikk kommunene utskrevet betydelige ekstraregninger fra Kommunal Landspensjonskasse, KLP, på grunn av redusert/tapt egenkapital i kommunenes pensjonsforsikringsselskap, KLP. De kommunene som hadde vært lure og forutsigbare og hadde skiftet til private pensjonsforsikringsselskap innen slutten av år 2000, sparte betydelige kostnader i 2001.

Etter utsagn fra KS vil kommunesektorens pensjonsutgifter øke med 5,7 milliarder kr i år. Som kjent er det kommunene som er eiere av KLP og dermed garantist for egenkapitalen, men i de private selskapene er det de private eierne som er ansvarlig for egenkapitalen. Dermed vil jeg hevde at ansvarligheten overfor egenkapitalen er betydelig større i de private enn i KLP.

Kommunene står selvsagt fritt til å forlate KLP ved hvert årsskifte, mens man i de private selskapene kan skifte når man måtte ønske.

Med denne bakgrunn ville det være interessant å få en vurdering fra kommunalministeren om hvilke tiltak Regjeringen vurderer. Vil staten eventuelt tilføre kommunene den nødvendige kapital for å dekke utgiftene vedrørende ekstraregninger som gjelder å styrke egenkapitalen i KLP? Eller vil man vurdere å endre regelverket slik at kommunene står friere i valg av pensjonsforsikringsselskap, slik at de kan finne det mest lønnsomme alternativ til enhver tid?

Jeg ber om en vurdering vedrørende disse spørsmål fra kommunalministeren på grunn av at Kystpartiet erfaringsmessig ikke slipper til i replikkordskiftet med ministeren.

Jeg tar opp forslag nr. 53 som Kystpartiet har fremmet i denne saken vedrørende selskapsskatt. Jeg vil be om at dette forslaget blir stemt over før forslag nr. 35, fra Fremskrittspartiet, slik at jeg subsidiært kan støtte forslag nr. 35.

Presidenten: Representanten Swensen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Mesteparten av vår felles velferd skapes i kommunene. Kommunene sliter med trang økonomi. Det er et misforhold mellom det som det koster å levere tjenestene, og de pengene som er til disposisjon.

Dette var en viktig årsak til at arbeiderpartiregjeringen økte overføringen til kommunene. I budsjettet for 2002 var veksten i forhold til nivået våren før på 3,5 milliarder kr, hvorav 1,7 milliarder kr i frie inntekter.

Situasjonen i kommunene er nå enda vanskeligere enn den var sist høst. I tillegg til at kommunenes utgifter stadig øker, bl.a. på grunn av at folketallet øker og at vi blir flere eldre, sliter kommunene med ekstraordinære utgifter til pensjonene. Jeg forstår derfor godt at ordførere landet rundt ble sjokkert da Regjeringen la fram et opplegg for neste år, hvor de ikke økte veksten i forhold til i år, men tvert imot foreslo rundt 1 milliard kr lavere vekst fra i år til neste år enn det arbeiderpartiregjeringen hadde gjennomført fra i fjor til i år.

Ordføreren i Eigersund sa:

«Dette forslaget til kommuneopplegg er noe av det mest dramatiske jeg har opplevd på de 15 årene jeg har vært lokalpolitiker. Det er ærlig Høyre-politikk, men det burde være fatal KrF-politikk.»

Eller som Kristelig Folkepartis ordfører i Evje og Hornnes, Bjørn Ropstad, sier:

«Det er ikke god KrF-politikk å strupe kommunene».

Regjeringen erkjenner at det er det som skjer. Kommunalminister Erna Solberg sa da hun presenterte opplegget, at det

«for enkelte kommuner blir en reduksjon i velferdstilbudet».

I Dagbladet den 13. juni stilte statsministeren seg fullt ut bak kommunalministeren og tok det politiske ansvaret for at kommunene nå må kutte i velferdstilbudet, dvs. legge ned barnehageavdelinger, legge ned skoleklasser, stenge sykehjemsplasser.

Når Høyre-ordfører Margaritha Rambøl i Rælingen sier at kommunalminister Solberg «lever i en annen verden», er svaret: «Det er sikkert mer penger å spare inn også i Rælingen.»

Regjeringen legger opp til at det må kuttes i barnehager, skoler og sykehjem for å få plass til lavere skatter og avgifter. Tidvis framstiller Regjeringen det som om dette følger av allerede vedtatte budsjetter. Dette kunne Regjeringen selvfølgelig ha unngått, men de valgte sist høst å øke skattelettelsene utover den rekordstore lettelsen på 7,7 milliarder kr som arbeiderpartiregjeringen hadde foreslått, bl.a. med lavere toppskatt.

I tillegg er det jo direkte feil. Finansminister Per-Kristian Foss lovet stolt under Regjeringens budsjettkonferanse på Halvorsbøle at det skal gis minst 1 milliard kr i skattelette neste år utover det som allerede er vedtatt. Kjell Magne Bondevik velger altså å legge ned skoleklasser og sykehjemsavdelinger for at Per-Kristian Foss skal kunne gi ytterligere skattelette. Da kan man forstå Vindafjord-ordfører Oddvar Haugland, som sier at «slik det er nå blir Bondevik en anonym administrator av Høyres politikk».

Men det er ikke bare i Kristelig Folkeparti det reageres. Høyre-ordfører Arve Tonning i Ålesund vil heller vente med skattelettelser og sier han har støtte fra mange Høyre-ordførere til at tilbudet til eldre, syke og barn må gå foran.

Den erfarne Kristelig Folkeparti-ordføreren Tore Johansen i Aremark sier:

«KrF burde ha samarbeidet med Arbeiderpartiet isteden.»

Ja, da ville mangt ha sett annerledes ut. Men selv da Bondevik-regjeringen skulle forhandle fram støtte til kommuneopplegget i Stortinget, unnlot de å kontakte Arbeiderpartiet. Vi har aldri hørt noe fra regjeringspartiene i forhold til å sikre flertall for et opplegg for kommunene neste år. De kontaktet kun Fremskrittspartiet, og fikk selvfølgelig flertall for Solbergs kuttopplegg.

Arbeiderpartiet ønsker et helt annet opplegg for kommunene. Vi foreslår å øke de frie inntektene med 1 milliard kr utover Regjeringens opplegg. Det tilsvarer om lag den veksten som arbeiderpartiregjeringen selv la opp til fra i fjor til i år. I tillegg til vekst i de frie inntektene vil Arbeiderpartiet selvsagt også finansiere bl.a. den økte satsingen på barnehager som vi har lagt opp til. Her vet vi ikke hva Regjeringen selv har lagt inn av økninger. Vi legger derfor foreløpig til grunn at de samlede overføringene til kommunene økes med 1,5 milliarder kr utover Regjeringens opplegg.

Samtidig er vi uenig med Regjeringen, som ensidig skyver ansvaret for de høye pensjonskostnadene over på kommunene selv og sier at kommunene om nødvendig får redusere tilbudet til befolkningen. Arbeiderpartiet foreslår at staten oppretter en fonds- eller låneordning som kommunene kan trekke penger fra i år med store pensjonsutgifter, mens de betaler tilbake i år med lave kostnader. Dette koster ikke noe på statsbudsjettet. Men det betyr enormt for kommunenes mulighet til å betale de høye pensjonskostnadene uten å måtte kutte i tilbudet til befolkningen på en helt urimelig måte. Men Regjeringen sier altså nei. Regjeringen mener visst at dette ikke er deres ansvar, at det ikke er deres ansvar at skoleklasser, sykehjemsplasser og barnehageplasser blir lagt ned. Jeg forstår Kristelig Folkeparti-ordfører Lorentz Lunde i Tysnes når han sier: «Jeg har fryktelig mye frustrasjon i meg.»

Statsråd Erna Solberg: Generelt har jeg lyst til å si at kommuneproposisjonen inneholder flere elementer. Den inneholder opplegget for kommuneøkonomien i 2003, den inneholder langsiktige omlegginger i inntektssystemet og finansieringssystemet, og den inneholder Regjeringens politikk for modernisering av offentlig sektor, spesielt knyttet til kommunesektoren og det arbeidet vi skal gjøre på det området.

Generelt sett er jeg altså meget fornøyd med den innstillingen som ligger her i dag. Det er en innstilling som gir oss tilslutning til hovedtrekkene i det Regjeringen la opp til, som har noen endringer, endringer som jeg i og for seg synes er positive, og som Regjeringen selvfølgelig kommer til å følge opp i forhold til avtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det er en styrking bl.a. i forhold til ressurskrevende brukere, og det er klargjøring av en del prinsipper. Jeg synes at vi på bakgrunn av denne innstillingen har noe å jobbe videre med.

Når man går inn og ser på forskjellene, er noe av det mest slående for en som har sittet fire år i kommunalkomiteen og vært med på å behandle dette gang på gang, den fullstendige omleggingen Arbeiderpartiet har av sin kommunalpolitikk på andre områder enn det som bare dreier seg om økonomi.

Nå er Arbeiderpartiet for nye befolkningstall, som de har vært imot hele tiden – en viktig endring i forhold til vekstkommunene. Nå synes de nesten ikke at vi går raskt nok frem. Men de har alltid vært imot det før. Nå er Arbeiderpartiet for en toppfinansieringsreform for ressurskrevende brukere, til tross for at de i fjor vår stemte imot, og vil at vi skal gå enda fortere frem. Nå er de for storbytilskudd til rus- og psykiatrikriterier, som jeg i fire år på Stortinget har forsøkt å få til. Arbeiderpartiet har hele tiden vært imot å finne frem til praktiske løsninger på dette. Det er hyggelig, men jeg synes på en måte at det er litt påfallende at man regner med at det skal skje noe veldig raskt – over natten – når man faktisk har vært imot vedtakene, imot føringene og imot alt som har gått på å gi både vekstkommuner og storbyer en uttelling.

Så sa Reidar Sandal noe som var helt feil. Han sa at det ikke var en krone mer i regjeringspartienes og Fremskrittspartiets opplegg. Det er altså 2–2,5 milliarder kr mer til kommunesektoren neste år i Regjeringens opplegg, som har fått tilslutning her.

Den andre vesentlige delen som er interessant i forhold til det som sies nå, er at Arbeiderpartiet kontinuerlig forsøker å selge en historie for øyeblikket om at vi for å få rom til skattelettelser må kutte i kommuneøkonomien. Da er det interessant å se sammenhengen i Arbeiderpartiets egen politikk. Jeg har forsøkt å forklare hvorfor vi i 2003 har et særlig stramt opplegg for kommuneøkonomien. Det er fordi vi har for mange langsiktige forpliktelser som er vedtatt tidligere, og som vi skal finansiere. Til tross for en handlingsregel som Arbeiderpartiet nå synes vi bruker for mye penger av, har vi ikke så stort rom igjen, og vi har prioritert kommunene. Men hva er det som ligger i Arbeiderpartiets opplegg hver dag i denne sal? Jo, det er å bruke enda mer penger på 2003-budsjettet, legge på nye forpliktelser, og barnehagene er bare ett eksempel.

I Arbeiderpartiets reviderte nasjonalbudsjett går de altså inn for den største skattelettelsen av alle, som skal betales i 2003. De går inn for å høyne avskrivningssatsen på maskiner, som altså har en større provenyvirkning i årene fremover enn den såkalte skattelettelsen for rike, en provenyvirkning som er akkurat like stor som økningen i Arbeiderpartiets opplegg i kommuneøkonomien for neste år. Jeg synes egentlig at Arbeiderpartiet bør slutte med dobbeltbokholderiet sitt. De sier noe på den ene siden, de selger ut hver enkelt bit, men sammenhengen er der ikke lenger. Det kan være fordi de ikke forventer å bli tatt med buksene nede når det er slik. Det kan være at Arbeiderpartiet tror at ingen klarer å legge sammen alle enkeltsakene når de ikke innfrir alt det de enkeltvis går inn for å innfri, og komme frem til en sum for budsjettet til høsten. Men det er jo bl.a. slik at de finansierer opplegget sitt i revidert nasjonalbudsjett ved å skyve på utgifter på 1 milliard kr til Forsvaret, som altså etter Arbeiderpartiets opplegg skulle ha vært lagt inn i budsjettopplegget for neste år hvis avtalen med regjeringspartiene skulle ha vært troverdig fra Arbeiderpartiets side. Jeg regner med at vi aldri ser den ekstramilliarden i noe opplegg fra Arbeiderpartiet, fordi vi andre ved hjelp av Fremskrittspartiet har fått dette gjennom. Men det er altså et dobbeltbokholderi, og jeg skal ikke si hva jeg egentlig synes om det. Men jeg synes i grunnen det er med på å skape stor velgerforakt hvis man ikke tør å være ærlig om hvilke prioriteringer man tar.

Det andre Arbeiderpartiet sier, er at det er oppsiktsvekkende med alle enkelteksemplene på hva ordførere har sagt rundt omkring om vårt budsjettopplegg for kommunesektoren neste år. Jeg kan gå tilbake og finne sitater fra arbeiderpartiordførere om hvor fælt det har vært i kommunene deres. Jeg har sagt at det i enkelte kommuner altså blir velferdsendringer og kanskje reduksjoner neste år. Det er jo sannheten. Det var velferdsreduksjoner i noen kommuner også i 2000, i 2001 og i 2002, til tross for oppleggene Arbeiderpartiet og vi har vært sammen om, fordi det bl.a. har vært omlegginger i inntektssystemet som gjør at enkeltvirkningene for enkelte kommuner blir større enn bare summen av økningene. Så jeg synes det er rimelig utrolig at Arbeiderpartiet, basert på en økning i frie inntekter på 1 milliard kr og basert på totalt ulike signaler om hva de faktisk har innenfor og hva de har utenfor dette kommuneøkonomiopplegget, om barnehagene er innenfor eller utenfor, faktisk kan gå ut med så store ord.

Så til spørsmålet om pensjoner. Det er også slik at Regjeringen er bekymret over pensjonsutviklingen. Jeg har lyst til å minne Senterpartiet om at nå bruker man som en sannhet det som KS skrev til kommunalkomiteen var en illustrasjon, nemlig de 5,9 milliarder kr. Vi har forsøkt å gå gjennom disse tallene, og vi mener fremdeles at man er enig om at de langsiktige økningene i pensjonsutgifter ligger mellom 2 og 3 milliarder kr. Derfor har vi også sagt at det er de langsiktige utgiftene vi skal ta høyde for i det enkelte års kommuneøkonomi og i kommunenes regnskapsførsel, og at dette vil vi regulere i en forskrift. Det betyr at den ene delen av det Arbeiderpartiet har foreslått, på mange måter er innfridd, for vi har sagt at vi nå kommer med forskrift til kommuneloven på dette området. Men det er litt vanskelig når KS selv sier at det var en illustrasjon, og Senterpartiet kontinuerlig bruker denne illustrasjonen som om det var sannheten. Sannheten er at vi vet ennå ikke hva utgiftene blir, for KLP har bl.a. ikke skrevet ut regning. Jeg synes det er vanskelig, og det burde være et problem også for Senterpartiet, som på en måte stod som far eller mor for konsultasjonsordningen, som vi nå har med kommunesektoren, at KS opererer med andre tall i forhold til Stortinget enn de vi i samarbeid diskuterte i forbindelse med konsultasjonsordningen, da det faktisk var enighet om det.

Jeg synes at det er viktig at kommunesektoren av strukturmessige hensyn også tar hensyn til sine egne pensjonsutgifter, og at det er de som har ansvaret. Jeg har lyst til å vise til et eksempel på hvorfor det er bra for den norske befolkningen. Kristiansund kommune har hatt en omstilling, og de har bl.a. valgt en annen måte å løse pensjonsforpliktelsene sine på, for de har tatt en større egenandel på uføregraden blant sine ansatte. Det har gjort at Kristiansund kommune stod i første linje for å bli med i det inkluderende arbeidslivet og var den første kommunen i Møre og Romsdal som meldte seg inn under ordningen inkluderende arbeidsliv, fordi de hadde en egenkostnad, fordi de hadde et egetmotiv for å ha et bedre arbeidsmiljø. Slike strukturendringer er det viktig at vi har i det norske samfunnet. Derfor er det viktig at vi ikke bare kan regne med at man kan levere regningene, og at de skal betales av resten av samfunnet. Da får vi heller ikke gode initiativer lokalt.

Det jeg synes er mest negativt ved å lese kommuneproposisjonen, som heldigvis ikke har flertall, er Arbeiderpartiets totale snuoperasjon knyttet til det å gi kommunene større handlingsrom. På område etter område hopper de nå av ordninger de selv for to år siden la frem for Stortinget, ordninger som skulle gå fra å være øremerkede ordninger til å innlemmes i kommuneøkonomien. På den måten sørger Arbeiderpartiet for at vi fortsatt fokuserer på at ting skal øremerkes, Stortinget skal prioritere, og vi har ikke tillit til kommunene. Også med bakgrunn i den debatten vi hadde om tiprosentsregelen om boliger, hvor man ikke kunne ha tillit til at kommunene kunne bestemme hvem man skulle samarbeide med, synes jeg det er skuffende for fremtiden til Kommune-Norge. Jeg tror mange venter på og lengter etter mindre enkeltreguleringer, mindre byråkrati og mindre øremerking. Øremerkinger av den typen vi har i dag, og byråkrati henger sammen, for det betyr at den enkelte statsråd er ansvarlig i denne sal for bruk av øremerkede midler, og det betyr at man får kontroll og rapporteringsrutiner som er mye tettere. Jeg håper at dette bare er et engangstilfelle fra Arbeiderpartiet, og at de finner tilbake igjen til det som var tanken deres da de selv satt i regjering, mindre øremerking.

La meg så til slutt si to ting om eldreomsorgsreformen. Jeg er glad for at vi nå kommer til en avslutning på denne, og at et bredt flertall har funnet en løsning på hvordan avslutningen skal være. Når Karin Andersen sier at det bare er en boligreform, skal jeg komme med en innrømmelse, at det har jeg også sagt lenge. Men jeg vil si at evalueringen som er lagt frem i den stortingsmeldingen som har gått til sosialkomiteen, viser at målet med 12 000 nye årsverk knyttet til dette, som altså er kvalitetsdelen av eldreomsorgen, faktisk er overoppfylt. Det er 13 000 flere årsverk i eldreomsorgen. Vi må ikke bidra til å ta ned denne reformen med å klage på at det ikke er blitt bedre kvalitet. Sosialministeren har sagt at man kommer tilbake med en gjennomgang av kvaliteten og hvordan vi skal komme med bedre grep overfor eldreomsorgen og en kvalitetsheving på disse områdene.

I sum synes jeg det er mye positivt i det som flertallet gjør her, men jeg er faktisk meget skuffet på grunn av at Arbeiderpartiet gjennom det opplegget de viser her, har snudd totalt i forhold til øremerking og i forhold til frihet i kommunene. Det er skremmende, og jeg håper at kommunepolitikerne også oppdager at Arbeiderpartiet har snudd helt rundt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): I finanstalen i fjor varslet jeg at Arbeiderpartiet vil bruke 1 milliard kr mer til barnehager hvert år framover. Det holder vi selvsagt. Det er også det vi gjør gjennom barnehageavtalen. Arbeiderpartiet foreslår i kommuneøkonomiopplegget 1 milliard kr ekstra i frie inntekter, det er om lag det samme som Arbeiderpartiet hadde i årets budsjett, og i tillegg avsetning til å dekke differansen mellom Regjeringens opplegg og Arbeiderpartiet og flertallets opplegg når det gjelder barnehager. Da er det naturlige spørsmålet til statsråd Solberg: Har ikke Regjeringen satt av noe til barnehagesektoren i sitt kommuneopplegg? I så fall har jeg full forståelse for at Regjeringen ikke fant å kunne være med på en barnehagesatsing, stikk i strid med de signaler som regjeringspartiene tidligere har sendt.

Jeg vil også få spørre Solberg: Har Solberg sagt at kommunene er nødt til å kutte i velferdstilbudet, eller har hun ikke?

Punkt 2: Har Per-Kristian Foss sagt at det skal bli minst 1 milliard kr mer i skattelette enn det som allerede er vedtatt for inneværende år, eller ikke? I så fall, har da Regjeringen hatt et valg mellom mer skattelette enn det som allerede er vedtatt, eller kutt i skoler, i barnehager og i andre velferdstilbud, og er det ikke det vi reelt sett her står overfor?

Statsråd Erna Solberg: Vi er ikke ferdig med budsjettopplegget for 2003. Hva vi får råd til til barnehager, hva vi får råd til til kommuner og hva vi får råd til til skattelettelser og alle andre viktige ting i budsjettet for 2003, er avhengig av hva vi til slutt faktisk har i inntekter i dette landet, og ikke minst hvor mye pålegg vi har fått om å finansiere ulike typer vedtak som er fattet i denne salen i løpet av de siste ukene. Det betyr at vi i dag ikke vet hvor stort rom det er til barnehager. Det er et visst rom for en satsing på barnehager innenfor de øremerkede ordningene som man har tatt høyde for i vårt kommuneøkonomiopplegg. Det er også rom der for en satsing på videreutvikling av psykiatriplanen og eldreomsorg. Men det blir ikke det samme tempoet som vi skulle ha ønsket dersom vi ikke hadde fått alle vedtakene som har bundet opp handlingsrommet allerede. Når vi får nye vedtak hver dag, blir det et problem.

Men det som er det interessante, er at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gjennom revidert nasjonalbudsjett har lovet 1,6 milliarder kr i skattelettelser, og da har han mer enn det Per-Kristian Foss allerede har sagt noe om.

Per Sandberg (FrP): Representanten Swensen fra Kystpartiet var innom dette med selskapsskatten. Kystpartiet har også fremmet et forslag som ligger på representantenes bord i dag. Fremskrittspartiets forslag nr. 35 er litt mer konkret. Nå vet vi at Regjeringen jobber med dette, og da kunne det ha vært interessant, for Fremskrittspartiet i hvert fall, å få vite hvor dette nå ligger i apparatet. Er det slik at Regjeringen kommer med en egen sak på det, eller er det mulig å få noe mer ut av dette i budsjettet for 2003? Årsakene til at Fremskrittspartiet ønsker at statsråden utdyper det litt mer, er at vi lurer på om vi kanskje må gjøre om forslag nr. 35 til et oversendelsesforslag, for vi har ingen interesse av å få nedstemt det forslaget som går på å tilbakeføre selskapsskatten. Derfor kunne det være interessant å få en litt større bekreftelse på at dette arbeidet er i gang, og at kommunene ganske snart får tilbakeført selskapsskatten.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Erna Solberg: Det er slik at vi har en arbeidsgruppe i Finansdepartementet og Kommunaldepartementet som jobber med spørsmål om selskapsskatten. Det vi har sagt i Sem-erklæringen, er ikke at vi skal gå tilbake til den gamle ordningen, men til en ordning hvor vi fordeler overskuddet etter andre prinsipper, slik at det blir mer i tråd med verdiskapningen som skjer, slik den gamle ordningen var. Alle vet at den gamle ordningen først og fremst gav store inntekter til Bærum, Asker og Oslo, fordi finansinntektene ble fordelt på hovedkontorene, og at det derfor gav en skjevdeling. Derfor jobber vi med nye fordelingskriterier.

Fordi en innføring av selskapsskatten inn i kommuneøkonomien betyr en endring kommunene imellom i inntektssystemene for fremtiden, ser vi ingen mulighet for å få det fra 2003. Vi jobber i forhold til at vi kanskje skal klare det i 2004, men vi må ha denne arbeidsgruppen ferdig før jeg tør konkludere og love Stortinget et tidspunkt for når vi skal klare å få det. Vi jobber ut fra et ønske om 2004, at det kommer i kommuneproposisjonen til neste vår. Men til 2003 tror jeg at jeg kan garantere at vi ikke klarer det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal sitera frå eit brev som eg har fått denne veka. Der heiter det bl.a.:

«Jeg er mor til en snart 13 år gammel gutt som har behov for spesialundervisning av stort omfang. Vi skriver 17. juni i dag. Snart er det St. Hans. Da skulle det vært ferieplaner som sto i fokus. Vi skriver heller klage på manglende tildeling av T-timer/Assistent-timer.

Han har en kronisk «lidelse», en sammensatt diagnose. Han er multihandikappet. Det er ikke noe som går over eller går seg til, dessverre.

…

Det er utrolig å tenke på at funksjonshemmede barn, ungdom som ruller avgårde til studiestedet sitt istedenfor å gå, eldre som ønsker å holde seg rene osv. osv. kan være de som skal velte et statsbudsjett eller ødelegge nasjonaløkonomien.

…

Tør dere gi noe til kommunene? Slik at de kan gi noe til våre barn, til de unge som ruller avgårde,» … «til de eldre som så gjerne kunne ønske seg en dusj oftere enn hver 14. dag …»

Eg ber om tips frå statsråden til eit godt svar.

Statsråd Erna Solberg (H): Det er ingen tvil om at kommuneøkonomien, både neste år, i år og alle de tidligere årene, kommer til å medføre at det vil være enkelte som har behov og oppgaver som vi ikke klarer å løse. Det er dessverre slik at det finnes personer i vårt samfunn som jeg tror vi alltid vil ha problemer med å finne løsninger for. Jeg har selv som politiker før jeg kom på Stortinget faktisk sittet og tildelt ekstra undervisningstimer til nettopp slike grupper i skolen og vet at vi også på det tidspunktet måtte rasjonere med de timene vi hadde, fordi det rett og slett var økonomiske rammer for det.

Jeg vet at det kommer til å være vanskelig for enkelte personer. Men jeg vet også at det er mulig å bruke ressurser bedre enn det vi gjør i hele det offentlige i dag. Derfor synes jeg det er veldig viktig at vi sørger for at kommunene får rammebetingelser for å kunne utnytte de pengene de har, på best mulig måte. Det betyr at vi må ha et program for å modernisere, slik at det blir mindre øremerkinger, at det blir mulighet til å konkurranseutsette på visse områder og følge opp ressursutnyttelsesmuligheten for å kunne bruke pengene på best mulig måte.

Karin Andersen (SV): Kommunalministeren er et ærlig menneske og innrømmer at det blir kutt. Hvorfor hadde det ikke da også vært riktig å innrømme at det hun egentlig ber kommunene om, er å bruke de samme pengene flere ganger til de samme tingene. Det går nemlig ikke. Hvorfor er det nødvendig at vi skal ha det så stusslig i Norge i dag, at vi skal behøve å sitte og rasjonere på slike ting, som statsråden nå sjøl sa? Så skylder man på at det er noen øremerkede penger som gjør det umulig. Det er helt umulig å forstå at Regjeringa i verdens rikeste land, som har verdens beste økonomi å ta av, ikke greier å løse de helt elementære, grunnleggende behovene for folk som ikke har noen muligheter sjøl til å hjelpe seg. Hva i all verden er det som gjør at denne regjeringen, som har slike ressurser, er nødt til å innrømme at det er slik, at slik må funksjonshemmede i Norge i 2003 fortsatt ha det, for vi kan ikke hjelpe dere.

Statsråd Erna Solberg: Det er ikke slik at det å bruke mer penger nødvendigvis alltid betyr at man får gjort flere oppgaver. Hvis det å bruke mer penger betyr at pengene brukes på feil steder, gjennom ineffektive løsninger, eller hvis det gjør at vi presser opp renten, presser opp inflasjonen, presser opp kostnadsnivåene med alt det vi skal løse, får vi ikke nødvendigvis mer ut av det. Det er bakgrunnen for at det forrige stortinget vedtok at vi skulle ha en handlingsregel som skulle innfase bruken av oljepenger på en sunn måte i forhold til norsk økonomi. Det er faktisk det største stengselet for at vi ikke har penger nok til å løse alle oppgavene. Så kan vi oss imellom, SV, Høyre, Arbeiderpartiet og andre partier, diskutere om hvilken prioritet vi skal ha f.eks. på de langsiktige ordningene for å skape vekst – som jeg mener at skattelettelsesopplegget er viktig for å få til – fordi vi i fremtiden også skal løse oppgavene for funksjonshemmede og andre. Det kommer fortsatt til å være slik i vårt samfunn, om vi må ta vare på vekstkraften eller ikke. Men det betyr alltid at vi som politikere kommer til å måtte si nei, også til noen svake grupper. Det er en del av den jobben vi må gjøre.

Reidar Sandal (A): Foreldre kjenner seg tvinga til å begynne med skulepengar for å få ein god skule for barna sine. Det uroar meg sterkt. Statsrådane Solberg og Clemet lèt tydelegvis ikkje slikt gå inn på seg. Frå dei er kommentaren at kommunane må prioritere annleis. Det gir ikkje meir pengar til den offentlege skulen, men private skular skal få betre vilkår, og dei private skulane skal bli fleire. Spørsmålet mitt til statsråden blir derfor: Var det Høgre sin plan at veljarane skulle bruke skatteletten til eigendelar i skulen?

Elles må eg få lov å korrigere statsråden. Eg sa i mitt tidlegare innlegg at avtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet her i Stortinget ikkje hadde gitt ei krone ekstra til kommunane utover Regjeringa sitt opplegg. Det synspunktet står eg sjølvsagt fast ved, for det er i samsvar med dei faktiske forholda.

Statsråd Erna Solberg: Hva representanten Reidar Sandal sa, og hva jeg hørte, kan det kanskje være forskjell på. Jeg mener å ha hørt at han sa at det ikke blir én krone mer til kommunene neste år utover det opplegget som man nå var blitt enig om. Så kan vi ta det etterpå, om vi leser referatet eller andre ting.

Nei, det var faktisk ikke Høyres mening at man skulle få mer egenandeler i skolen for å finansiere skattelettelser. Mitt spørsmål er på mange måter: Hvordan skal man finansiere Arbeiderpartiets skattelettelser da? Sannheten er jo at det opplegget med avskrivningssatser på maskiner som man har lagt opp til i revidert nasjonalbudsjett, gir en skattelettelsesvirkning neste år, først og fremst til de svake, som er høyere enn det Per-Kristian Foss har antydet kunne være en mulig skattelettelse. Det er jo også en prioritering. Jeg kan godt være med på å diskutere at det er en prioritering i langsiktig vekstkraft for å kunne løse offentlige oppgaver fremover, noe våre skattelettelser også faktisk er, men det er jo ikke slik at vi er for skattelettelser og Arbeiderpartiet imot. Arbeiderpartiet driver dobbeltbokholderi, for de har noe her på akkurat det området som de er for når de snakker med de folkene, og så har de noe annet når de snakker om kommuneøkonomi. Det henger ikke sammen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Maken til krisemaksimering og pessimisme fra venstresiden i norsk politikk har jeg ikke opplevd. Jeg er helt sikker på at den krisemaksimeringen og pessimismen som spres fra disse partiene nå, i hvert fall ikke er til det beste for kommunal sektor og slettes ikke for innbyggerne i kommunene i Norges land.

Det påstås fra en rekke områder at kommunal sektor og kommunal økonomi er kjørt i grøfta, og det gås i tog opp gjennom Karl Johan med 90–100 ordførere. Representanten Kleppa hadde fått brev. Jeg vet ikke hvor mange brev eller mailer jeg har fått i løpet av de siste tre månedene fra opprørte ordførere fra Senterpartiet og fra Arbeiderpartiet som har sittet og styrt sin egen kommune i 4, 8, 12, 16 og 20 år, og som er ansvarlige for den enkelte kommunes økonomi.

Så bruker SVs representanter og Senterpartiets representant mye av tiden sin på å kritisere Fremskrittspartiet, så tvil om Fremskrittspartiets mål og agenda i kommuneøkonomi og i politikk. Det har vi alltid møtt – en kritikk. Nå er vi gått inn i et forlik, fremforhandlet med regjeringspartiene, der vi faktisk subsidiært gir 2–2,5 milliarder kr mer til kommunene, mer enn vi noen gang har gjort tidligere. Det er ikke Fremskrittspartiets politikk, for vi mener at rammene til kommunene er store nok. Men her gir vi altså tilslutning til å øke rammene til kommunene med opp til 2,5 milliarder kr. I tillegg får vi i dette samarbeidet til forpliktelser på at alle økte skatteinntekter fra dags dato skal tilføres kommunene ut 2003.

Hvis arbeidsmarkedet blir stabilt, hvis næringslivet får stabilitet, kan det tilføre kommunene nesten 4 milliarder kr, ut fra de tall som vi bruker fra tidligere. Da er vi faktisk i nærheten av SVs lovnader. Men det SV ikke sier noe om når de lover 80,5 milliarder kr mer, er hvor de skal dra inn de 80,5 milliardene. Det skal de gjøre gjennom å øke eiendomsskatten, VAR-avgiftene i kommunene, økte bensinavgifter, strømpriser osv., som alle de svake gruppene, som SV er så opptatt av, må være med og betale.

Å tenke helhetlig er de inne på alle sammen. Da er det også viktig å se på de utgiftene som venstresiden i norsk politikk påfører kommunene gjennom skatte- og avgiftspolitikken, sammen med det de prøver å tilføre.

Derfor er det interessant å lese rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi, mars 2002. Er det så galt med kommunesektoren da? De aller, aller fleste kommunene går i balanse eller har overskudd. Et mindretall av kommunene går med underskudd, stort sett styrt av Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Kommune-Norge har 250 milliarder kr i formue. De har 80 milliarder kr i gjeld. Samlet sett sier det meg at kommunesektoren generelt har gode rammevilkår. Problemet er at de ordførerne som nå truer med å gå av fordi de ikke får mer penger å spre rundt omkring til sekundære områder i sin enkelte kommune, ikke tidligere har prioritert primæroppgavene. Hvis det er slik, som er et annet signal fra disse ordførerne, at staten har påført dem for store oppgaver, hvorfor kan de ikke da la staten ta over noen tunge oppgaver, la staten finansiere eldreomsorgen, la staten finansiere skole? Da får vi i hvert fall nok penger til disse områdene, som det virker som om flere i denne salen er opptatt av, men at systemet er viktigere enn at en skaffer til veie nok ressurser til de oppgavene. Det er det som på en måte er mest viktig.

Dette har ingenting å gjøre med å redusere selvråderetten i lokalsamfunnene. Selv om en får en statlig finansiering, kan kommunene selvfølgelig drive omsorgsboliger, sykehjem og skoler. Poenget er å skaffe til veie nok midler, og da må flertallet i denne salen snart se i retning av Fremskrittspartiet med hensyn til finansieringsordning.

Heikki Holmås (SV): Regjeringen har fra dag 1 da de kom i regjering, flagget høyt kampen mot fattigdom, og siden den tid har de lett etter det som skal til for å finne ut hvem det er som skal regnes som fattige. Men vi vet altså en god del om hvem det er som er fattige. En av de tingene vi vet, er at de helt sikkert bor et sted – de bor helt sikkert i en kommune – og at det er en kommune og et fylke som skal gi dem bolig, som skal gi dem opplæring, og som skal gi dem gode sosiale vilkår som det er mulig å leve med. Men med den elendige kommuneøkonomien som Regjeringen legger opp til, er det grunn til å stille spørsmålet: Hvem er det som rammes av økte egenandeler, som vi ser kommuner innfører overalt, kutt i boligbygging og strammere budsjetter for sosialhjelpsmottakere? Dette rammer altså de aller, aller fattigste – det er unge, det er enslige med barn, det er flyktninger, og det er noen minstepensjonister.

Boligutvalget har sagt at det er behov for en storstilt satsing på boligbygging. Hvis vi ikke klarer det, er det flere som kommer til å ha behov for bostøtte i tiden som kommer. Når det er for lite boligtilskudd, og det ikke er penger nok i kommunene til å kompensere for det, risikerer vi at det hele stopper opp. Det er prekært for de unge, som i dag er nedprioritert, og det er prekært i forhold til målet om å få bosatt flyktninger. Dette kommer til å føre til – parallelt med at den statlige bostøtten blir dårligere og omfatter færre, og at folk flest som har bostøtte, får mindre av den statlige bostøtten – at kommunene som har kommunal bostøtte, får en tilsvarende økning i sine utgifter. Strammer man til i kommuneøkonomien, betyr det at det rammer dem som mottar kommunal bostøtte. I verste fall mister de hele den kommunale bostøtten, for kommunen har ikke råd til å ha den.

Når statsråden ber kommunene belage seg på å ta imot 8 000 flyktninger hvert år, og vi ser at det til nå bare er bosatt i underkant av 2 000 flyktninger, er tallenes tale klar: Dette er noe kommunene ikke klarer. Vi trenger mer penger til å prioritere sosial boligbygging, og vi trenger mer penger til å prioritere de fattige. Det gjør SV i sitt forslag til kommuneøkonomi for neste år. Det gjør altså ikke Regjeringen.

Så klarer jeg ikke å slippe Fremskrittspartiet. For Fremskrittspartiet kaller SVs forslag om 8,5 milliarder kr mer til kommunene for patetisk og lite konstruktivt, det var det som ble sagt i sted. Søviknes i Os kommune klarer ikke å sende pensjonistene til Syden, slik han lovte i valgkampen, fordi kommuneøkonomien hans er for stram. Når vi vil ha bedre kommuneøkonomi slik at Søviknes og Os kommune kan prioritere å sende de gamle til Syden, må jeg spørre: Er dette da patetisk?

Representanten Alvheim i sosialkomiteen, i forbindelse med avslutningen av eldresatsingen, går inn for 8 000 ekstra ansatte i kommunen for å pleie de eldre og gi dem et skikkelig, anstendig tilbud. Når SV vil gjøre kommunene i stand til å prioritere de samme stillingene, er det da slik at vi da er patetiske? Fremskrittspartiet vil ha et eget system så de eldre kan ha rett til pleie og omsorg, men så lenge de ikke får det, strammer de inn for dem som gir omsorgen i dag. Er det da vi som er lite konstruktive, når vi vil gi kommunene mulighet til å gi bedre pleie og omsorg? Jeg er så lei Fremskrittspartiets hykleri i denne saken, når de bruker det gamle predikant-trikset om å love folk himmelens lys, og så ber de folk om å se seg blinde på solen. For det er ikke slik at Fremskrittspartiet holder løftene sine og prioriterer de funksjonshemmede. De prioriterer ikke de svake grupper i de budsjettforlikene som de inngår med Regjeringen, og som de har hatt ansvar i forhold til i flere av de siste årene. Det finnes alltid andre ting som er viktigere for Fremskrittspartiet. Vi har sett flere ganger at det som er viktigere, er skattelette for de rikeste – 1,5 milliarder kr i forbindelse med skatt på aksjeutbytte. Det er penger som kunne vært godt brukt for å sørge for at folk fikk et bedre tilbud, både eldre, unge, funksjonshemmede og andre som trenger det. Disse pengene skulle gått til kommunene, for det er de som gjør jobben i dag.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å kalle et annet partis politikk for hykleri neppe er et parlamentarisk akseptabelt uttrykk.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Velferda vert skapt i kommunane. Det er skapt mykje velferd i mitt vaksne liv. Kommunane har auka sine tenester på alle plan, og har på 20 år dobla talet på tilsette. I denne debatten synest eg det høyrest ut som om Kommune-Noreg er totalt bankerott. Eg finn ikkje at det er slik når eg reiser rundt.

Eg vil også påstå at for 20 år sidan var Kommune-Noreg ein god stad å bu, med gode oppvekstvilkår, med god skule, med aldersbustader som ikkje skapte mistrivsel. Eg er slett ikkje einig med SV i at elendet på 1960-talet var overveldande. På 1980-talet hadde vi iallfall mange kvalitetar. Og i dag har vi mykje, mykje meir. Lat oss halda fast på det faktumet.

Regjeringas program om modernisering vil bety mindre rapportering og kontroll og meir tid til tenesteproduksjon. Det er nødvendig, fordi Noreg faktisk ikkje manglar pengar fyrst og fremst, men ledige hender til å gjera jobben, og det fører til nokre innskrenkingar.

Tek så Kristleg Folkeparti ikkje ordføraropprør og fortvilte telefonar, e-post og brev på alvor? Jau, vi gjer det. Vi ser nemleg at mange – ofte underfinansierte – nyvinningar, krav og lovpålagde kommunale oppgåver, det som hende 11. september, med konsekvensar for aksjemarknaden og dermed for pensjonsfonda, i tillegg til eit dyrt lønnsoppgjer, har skapt alvorlege vanskar for mange av kommunane våre. I denne situasjonen gjev forliket med Framstegspartiet nokre gode svar. Kommunane får behalda meir av skatteveksten både i 2002 og 2003. Vi kan naturlegvis ikkje seia eksakt kva det måtte bety av forbetringar, men dette betydde heile 2,9 milliardar kr meir i 2001. Det gjorde at kommunane i haust kunne betala meirpensjonsutgiftene utan å skjera ned på velferdstilbodet. At dei auka pensjonsutgiftene heller ikkje vert så gigantiske som «worst case»-tala som har versert i KS og i kommunane dei siste vekene, er likevel roande. Tallause reknestykke er leverte med feil føresetnader og dermed feil konklusjonar.

Regjeringspartia trur at meirskatteveksten kan tilsvara meirpensjonsutgiftene, dermed blir det ein reell vekst i Kommune-Noreg, som kanskje må brukast til å betala lønnsauken. Det er diverre eit faktum at sjølv om vi unner både lærarar og helsepersonell ein betre personleg økonomi, så slår lønnsoppgjeret beina under både eksportretta næringsliv og totaløkonomien i Kommune-Noreg. Det hadde vore det beste for alle om lønnsoppgjeret hadde vorte ein avtale der reallønnsforbetringar kom i form av f.eks. skattelette – det er ikkje alltid så negativt – i ei eller anna form, slik Nederland har gjort det i ti år og betra si konkurranseevne kontinuerleg.

Eldrereforma ser no si avslutning. Men før siste spikar er spikra, har vi bygd alle dei sjukeheimsplassane som kommunane har søkt om. Det er eg glad for. 5 000 fleire sjukeheimsplassar – nokre av dei rett nok omsorgsplassar – betyr verdig alderdom. Eineromsreforma er sluttført. Eg håpar det ikkje har vorte ei aleineromsreform. Og eg håpar det er tilstrekkeleg med tomannsrom igjen til dei som blir engstelege av å bu heilt åleine, eller dei som vil bu på rom med ektefellen.

Eg er glad for at vekstkommunane endeleg har fått merksemd. Det har vore høgst urimeleg, sjølv om det er positivt med befolkningsvekst, at enkelte kommunar ikkje har fått rekna med alle sine faktiske innbuarar når overføringane skulle utreknast. Det er også positivt at heile 650 mill. kr av skjønnsposten er sett av til tunge brukarar. Ei toppfinansiering kjem på plass i 2004, men i mellomtida er altså skjønnspostmidlar til tunge brukarar fordobla på få år.

Trass i stramme rammer: Svartmalinga om neste års kommuneøkonomi synest eg er urimeleg. Eg skulle ynskja at dei som brukar dei svartaste og breiaste penslane kunne innrømma at inga rasering har skjedd sidan i fjor, og at folket der ute vil få omtrent same tilbod til neste år som i år. På nokre områder vil tilbodet også bli betre.

Signe Øye (A): Da Regjeringen la fram kommuneproposisjonen, var det et overraskende stramt opplegg for kommunene. Selv kommunalministeren sa under presentasjonen at økonomien ville bli stram til neste år, og at en reduksjon i velferdstilbudet i noen kommuner var uunngåelig, men at det var kommunenes ansvar å tilpasse seg de rammer som ble gitt, samt at Regjeringen hadde satt av så mye penger til kommunene som det var plass til i et ansvarlig budsjett. Med andre ord: Regjeringen hadde brukt opp handlingsrommet i økonomien til skatte- og avgiftslettelser for dem som har mest. De store problemene med økningene i pensjonsutgiftene var uløste, og Regjeringen slo fast i proposisjonen at de voksende pensjonsutgiftene var et kommunalt ansvar.

Mange ute i kommunene trodde nok at Stortinget ville ordne opp og øke rammene slik at kommunene kunne få rammer som var til å leve med, uten at de måtte gå til de drastiske kuttene i velferdstjenestene som lå i Regjeringens opplegg.

Det var Kristelig Folkeparti, som også hadde saksordføreren, som mange kommunepolitikere satte sin lit til. Det gav håp. Men Kristelig Folkeparti hadde ingen problemer med å inngå avtale med Fremskrittspartiet og dermed sikre flertall for et utrolig dårlig opplegg for kommunene til neste år. Arbeiderpartiet var helt uinteressante som avtalepartnere.

Kommuneopprøret lot ikke vente på seg. Det kom sterkt og bredt fra alle partier, inklusiv regjeringspartiene.

Jeg skal gi noen eksempler fra mitt fylke, Østfold:

36 Kristelig Folkeparti-ordførere i opprør, stod det, Kristelig Folkeparti-ordførere landet rundt kjefter på Kjell Mange Bondevik og forlanger at han personlig griper inn i kommuneopprøret. Kravet var mer penger og en solid oppvaskrunde med kommunalministeren. Aremark-ordføreren fra Kristelig Folkeparti sa at han mente at vi hadde en kommunalminister som ikke hadde peiling, og sa videre at Kristelig Folkeparti burde ha samarbeidet med Arbeiderpartiet i stedet. Og slik kunne vi lese om Kristelig Folkeparti-ordførere fra kommune til kommune landet rundt.

Men ingenting hjalp – demonstrasjoner, avisoppslag, ekstraordinært KS- landsmøte, møte med Regjeringen. De reiste slukøret og tomhendt hjem igjen etter møte med Regjeringen. De hadde ikke fått noen lovnader.

Et samlet formannskap, alle partiene i Fredrikstad, går inn for sivil ulydighet. Nå er det slutt, sier de, og knytter nevene.

I dag har vi hørt at kommunene kan spare 3 milliarder kr ved å slå seg sammen, og mange tror det er løsningen. Men Fredrikstad er en sammenslått kommune. Det er en kommune på 67 000 innbyggere, og de har fullt ut utnyttet eiendomsskatten. Men økonomien er like elendig. Som et eksempel vil jeg nevne at Fredrikstad hadde hatt 129 mill. kr mer å rutte med dersom kommunen hadde hatt gjennomsnittet av inntektsnivået i Kommune-Norge.

Alle partiene i Fredrikstad har nå vedtatt å sette iverk en rekke tiltak som vil ramme staten, ikke innbyggerne. Det samme har en rekke andre kommuner gjort.

Fredrikstad kommune har bl.a. hatt store utgifter til økonomisk sosialhjelp og barnevern. Likevel fremmer Regjeringen i proposisjonen ikke forslag om at Fredrikstad skal få storbytillegget. Det har heldigvis et samlet storting gjort noe med, og det vil bety 92 kr ekstra pr. innbygger. Men 6,3 mill. kr blir småpenger i forhold til gapet mellom utgiftene og inntektene i kommunen.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet går lenger og mener at det må gis tilskudd til flere kommuner som har utgifter til rus og psykiatri, på linje med de største byene. Dette har vi jo tall på. Og Sarpsborg er en av disse kommunene. Men vi får ikke flertall. Fremskrittspartiet blokkerer og vil ikke være med på å gi et slikt flertall.

Med respekt å melde er det oppsiktsvekkende at eksordføreren i Tønsberg, som nå er medlem av kommunalkomiteen, et halvt år etter at han forlot ordførerstolen, sier til Tønsbergs Blad, under overskriften «Slutt å klage»:

«Jeg tror kanskje noen av de ordførerne som nå mest høylytt har truet bør gjøre akkurat det de sier, å trekke seg og slippe nye krefter til som evner å gjøre ting på helt nye måter.»

Og i dag fortsetter han med at kommunepolitikerne ikke er særlig objektive, det verste politikerne vet, er å prioritere, osv.

Det er helt utrolig at slike utsagn kommer fra en som var ordfører for bare et halvt år siden.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg skal gi både enkeltrepresentanter, andre partier og KS rett i at mange kommuner sliter og har trang økonomi. Det er en realitet.

Vår kommunalminister har da heller ikke på noe tidspunkt bestridt dette. Tvert imot har statsråd Erna Solberg helt siden kommuneproposisjonen ble fremlagt, understreket at dette er et stramt kommuneopplegg, ikke minst fordi det ligger sterke bindinger i forhold til budsjettet for 2003. Disse bindingene er en direkte følge av alle de vedtak som har blitt gjort dette året.

Det er verdt å merke seg at til tross for dette får kommunesektoren økte inntekter på mellom 2 og 2,5 milliarder kr i 2003. Det er en realvekst, og forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil dessuten medføre at kommunene får beholde merskatteveksten i 2002. Vi gjør, som kjent, grep i forhold til å lette pensjonsutgiftene for kommunene. Så bildet er langt fra helsvart.

Men kommunene har utfordringer. Lønn og pensjon har blitt grundig fremhevet tidligere, og jeg skal ikke si mer om dette, utover at konsultasjonsordningen mellom staten og KS bør kunne være et viktig redskap for en framtidig, konstruktiv dialog mellom staten og kommunene.

For Høyre er det viktig å se på mulige forbedringer innenfor allerede eksisterende ordninger og rammer. Vi har derfor satt mye inn på at kommunene skal få en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. Vi hadde helst sett at ordningen kom på plass allerede neste år, men aksepterer at Regjeringen trenger tid til et grundig forarbeid før innføringen i 2004. Innenfor en uendret skjønnsramme foreslår vi derfor i stedet at ytterligere 50 mill. kr utover Regjeringens forslag blir knyttet til disse.

En annen midlertidig ordning må kommenteres. Regjeringen vil i tiden fremover rette søkelyset mot byenes situasjon. Jeg vil for min del understreke at når vi trenger en politikk for distriktene, trenger vi også en politikk for byer og pressområder. Begge deler er like naturlig. Regjeringen foreslo, som kjent, en midlertidig ordning for Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Tre byer til kom med i ordningen via avtalen med Fremskrittspartiet. Jeg skal ikke kommentere dette, utover å si at det er viktig at dette kun er en midlertidig ordning. For å unngå en vanskelig avgrensningsproblematikk må Regjeringen neste år ha funnet en permanent løsning på utfordringene med å utvikle objektive kriterier som er rettferdige og treffsikre, og som kompenserer for de merutgifter mange kommuner har til bl.a. rusmiddelomsorg og psykiatrisk behandling.

Vi letter presset for vekstkommuner. For 2003 skal innbyggertilskuddet baseres på befolkningstall pr. 1. januar i budsjettåret. Denne endringen i beregningsreglene vil medføre at kommuner med befolkningsvekst raskere enn i dag vil få kompensert for økte kostnader. Innbyggerne vil dermed kunne få et bedre tilbud.

Selv om vi i dag ikke fullt ut følger Regjeringens ønske om å redusere omfanget av øremerkede tilskudd til kommunene, ligger det fortsatt inne flere områder som skal innlemmes i rammetilskuddet. Formålet er å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren og gi kommuner og fylkeskommuner større muligheter for tilpasning til lokale forhold. Redusert øremerking vil dessuten føre til lavere administrasjonskostnader på alle forvaltningsnivå. For meg er – nesten sagt – prinsippet viktigst: det å ha tillit til politikere på kommunalt nivå. Frihet og ansvar hører sammen.

Økonomien i kommunesektoren er, som vi har hørt veldig, veldig mange ganger tidligere i dag, stram. Det erkjenner vi. Men en enstemmig komite uttrykker da også vilje til å arbeide for at kommunesektoren i årene framover skal få bedre rammebetingelser. Like viktig er det at kommunene selv ser på sin drift med et kritisk blikk. Jeg vet av egen erfaring at mange kommuner har skåret ned og strammet inn i årevis. Men jeg vet også av egen erfaring at det er mulig å gjøre ting annerledes, være kreativ og se muligheter.

Mange kommuner sliter med å få et tilfredsstillende tjenestetilbud for sine innbyggere. Mulige virkemidler for disse kan være interkommunalt samarbeid eller sammenslutninger med andre kommuner. 3–4 milliarder innsparte kroner hørte vi på radioen i dag tidlig. Men hva som tjener den enkelte kommune best, bør være opp til politikerne i kommunen å ta stilling til.

Men jeg kan ikke la være å peke på én annen mulighet: konkurranseutsetting. Kommunene må selv vurdere i hvilken grad de vil bruke konkurranseutsetting som virkemiddel. Men ut fra et brukerperspektiv mener vi det er riktig med en friere stilling (presidenten klubber) for kommuner og statlige tjenesteytere.

Da får jeg avslutte mitt innlegg der.

Eirin Faldet (A): Arbeiderpartiet ønsker å sikre at kommunene har forutsigbarhet i økonomien, slik at de tør satse på å bygge flere barnehager. Flertallet vil øke det statlige driftstilskuddet til om lag 80 pst. fra 1. august 2003. Vi legger inn et stimuleringstilskudd i form av et engangstilskudd på 16 000 kr pr. plass for barn over tre år, og 20 000 kr pr. plass for barn under tre år, fra 1. juli 2002. Arbeiderpartiet vet at for å få flere barnehageplasser kreves det mer penger. De pengene er vi villig til å investere i barna.

Selv om barnehager ble debattert tidligere denne uken, mangler vi fortsatt svar på noen spørsmål. Har Regjeringen tenkt å følge opp vedtaket om barnehager? Regjeringspartiene sier at de vil det samme som oss. Nå vil jeg vite hvor mye penger Bondevik-regjeringen la inn i forbindelse med forhandlingene i barnehageavtalen. Vi vet svaret, men dette var et spørsmål regjeringspartiene ikke ville svare på i debatten mandag. Kan vi nå få svaret?

Det er helt nødvendig å overføre mer penger fra staten i kommende år, slik at kommunene får en økonomi som står i forhold til de oppgavene de skal løse til beste for sine innbyggere.

I kommuneproposisjonen for 2003 sier Regjeringen at den gir kommunene 750 mill. kr til frie inntekter. Dette er på langt nær nok til å dekke de økte utgifter kommunene vil få.

Jeg tillater meg å beklage at Regjeringen heller ikke har etterkommet Stortingets pålegg med hensyn til økt økonomisk kompensasjon for ressurskrevende brukere. Det er viktig for både små og store kommuner å få på plass en slik forutsigbar og stabil finansieringsordning. Omsorg for tunge brukere er svært kostnadskrevende og legger beslag på store ressurser, både økonomisk og menneskelig.

Det er faktisk slik at en Regjering må følge opp de vedtak som Stortinget gjør – det kalles visst parlamentarisme. Det bør statsråd Valgerd Svarstad Haugland merke seg. Regjeringen har ikke fulgt opp vedtaket om å etablere en statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere som flertallet i Stortinget gjorde.

Når kommunene sliter økonomisk og har brukere som eksempelvis koster 2–3 mill. kr pr. person i året, blir konsekvensen at kommunene ikke får gi tilfredsstillende kvalitet på tilbudet, eller at tilbudet til de funksjonshemmede blir så kostbart at det går på bekostning av velferdstilbud til den øvrige befolkningen i kommunen.

Selv i et godt utbygd velferdssamfunn vil det alltid være noen som trenger mer fra fellesskapet enn andre. Det er kommunene som merker at enkelte av innbyggerne ikke har det så greit. Dette gir utslag på sosialbudsjettet. I lokalavisene leser vi at mange kommuner har problemer med å få behandlet saker i barnevernet innen fristene og få gitt disse barna og ungdommene hjelp. Vi ber derfor Regjeringen gi en vurdering av situasjonen i barnevernet i forbindelse med budsjettet for 2003 og eventuelt sette inn tiltak.

Jeg kommer fra Hedmark. Det er et flott fylke med vakker natur. Men vi er i en oljeskygge. Vi lever ikke av fiske heller, og geografisk og økonomisk ligger fylket tydeligvis for langt sør. Jeg får daglig henvendelser fra ordførere i Hedmark som er helt fortvilet over at de ikke har økonomiske muligheter til å gi sine innbyggere det velferdstilbudet de har behov for og krav på. Ordføreren i Engerdal sier at han må si opp seg selv for å spare lønnsutgifter. Engerdal kommune er liten. Den har 1 700 innbyggere og må spare 8 – åtte – mill. kr. Det blir tøft for en liten kommune.

Jeg kan videre opplyse at lønnsoppgjøret og ekstrautgiftene til Kommunal Landspensjonskasse koster kommunene i Østerdalen og på Hedemarken 227 mill. kr. Resultatet av det er kutt, som vil måtte ramme innbyggerne, både barn og unge i barnehage og skole, de eldre og de med spesielle pleiebehov.

Jeg lurer på om dette er en villet utvikling slik at sammenslåing av kommuner tvinger seg fram. Det er et paradoks at den regjering som vant valget på å skape en bedre skole, fører kommunene ut i fattigdom, hvor skolen faktisk er noe av det som rammes hardest. Men kanskje skolen eller kommunene ikke er så viktig når det går på bekostning av nye løfter om skattelette? Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå foreslår en økning til kommunesektoren, selv om dette selvsagt heller ikke er nok.

Jeg har lyst til å spørre statsråden, som representerer Høyre, om hun er enig i det som kom fram på Kristelig Folkepartis sentralstyremøte da de diskuterte barnehagesituasjonen på tirsdag. For på møtet, som også statsminister Kjell Magne Bondevik var til stede på, ble det vedtatt en oppsiktsvekkende resolusjon, står det i VG, hvor Kristelig Folkeparti-toppene anbefaler Regjeringen å se bort fra maksimalprisvedtaket i Stortinget. Hva skjer?

Peter Gitmark (H): Først til representanten Eirin Faldet, som absolutt bør minnes på at Arbeiderpartiet så sent som i fjor stemte mot toppfinansiering. Arbeiderpartiet hadde ikke gjort noe som helst med denne saken før de heldigvis forlot Kommunal- og regionaldepartementet.

Så over til representanten Signe Øye. Representanten Øye og Arbeiderpartiet har i denne saken like stor troverdighet som da de for en måned siden var ute i media og kritiserte Regjeringens manglende satsing på flyktningboliger. Ikke én ekstra krone bevilget Arbeiderpartiet i revidert nasjonalbudsjett til flyktningboliger.

Så over til modernisering av offentlig sektor og kommunene, som er et viktig mål for samarbeidspartiene. Det ønsker vi å gjøre ved å utvikle et mer levende lokaldemokrati, ved å gi lokalpolitikerne økt handlingsrom, legge til rette for en mer effektiv utnyttelse av knappe ressurser og i større grad bruke brukertilpasset tjenesteproduksjon. Det å styrke kommunenes incentiver til å drive næringsutvikling og sikre næringsetablering, er en liten del av det å komme de to første tidligere nevnte prinsipper i møte. Det er derfor viktig for meg å få frem Regjeringens arbeid med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Dette vil virke stimulerende for næringsutviklingen i hele landet og premiere kommuner som legger til rette for verdiskaping og nye arbeidsplasser.

Slik regjeringspartiene ser det, er det ingen avgjørende argumenter mot å åpne for konkurranseutsetting av kommunal revisjon. Kommunene bør selv kunne velge om revisjonen skal utføres av egne kommunerevisorer, kanskje i et interkommunalt samarbeid, eller om oppgaven skal settes ut til et privat firma. Konkurranseutsetting gir valgfrihet for kommunene, valgfrihet til selv å velge den løsningen som passer best for kommunen: enten å beholde en egen revisjonsenhet, å delta i interkommunalt samarbeid eller å benytte et privat selskap. Denne valgfriheten er god borgerlig politikk. Det er derfor svært gledelig at departementet varsler at de tar sikte på å fremme et lovforslag om kommunalt kontroll- og tilsynsarbeid basert på at det i loven åpnes for konkurranseutsetting av kommunal revisjon.

Dagens merverdisystem gir offentlig virksomhet økonomisk motivasjon til egenproduksjon av tjenester som er avgiftspliktige i henhold til merverdiavgiftsregelverket, fremfor å kjøpe tjenesten fra private aktører. Store deler av offentlig sektor er utenfor momssystemet og får dermed ikke trukket fra inngående merverdiavgift på sine innkjøp. Offentlige virksomheter sparer dermed merverdiavgiften ved å produsere selv. Dette systemet forskjellsbehandler. I et hvilket som helst marked er forskjellsbehandling av denne typen uheldig.

Det er alltid i det offentliges interesse at den leverandøren som er mest effektiv og har best kvalitet, blir valgt, uavhengig av om tjenesten er produsert av det offentlige selv eller av private. Samarbeidspartiene ønsker å utjevne denne forskjellen, og det er også i denne anledning gledelig at Regjeringen er godt i gang med å utrede løsninger.

Det er med undring jeg registrerer at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har stor mistillit til landets lokalpolitikere. Det er disse partiene som står i spissen for øremerking og dermed viser en enorm mistillit til våre lokalpolitikere. Og strupingen av kommunalt selvstyre fortsetter. Barnehageforliket er nok et eksempel på mistillit til våre lokalpolitikeres prioriteringsevne. Samarbeidspartiene har – og viser – tillit både til lokalpolitikere og til landets øvrige enkeltindivider.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Før vi starter på treminuttersinnleggene, vil presidenten minne om det opplegget man har blitt enig om på forhånd, og ber representantene gjøre et forsøk på å begrense seg. Vi har nå debattert saken i 3 timer og 15 minutter, og det er mange saker igjen på dagsordenen.

Einar Holstad (KrF): Kravet til økt kostnadseffektivitet i kommunesektoren er ikke av ny dato. Det har fulgt utviklingen innenfor sektoren som en klam skygge gjennom hele 1990-tallet. Det har vært og er fortsatt områder som kan bli mer strømlinjeformet og mer moderne enn i dag, men i jaget etter bedre og billigere tjenester glemmer vi ofte å stille spørsmål om virkemidlene bidrar til en rettferdig fordeling av ressursene.

Det er prisverdig at Høyre og Fremskrittspartiet sammen med Kristelig Folkeparti bidrar til at merskatteveksten for 2002 og 2003 beholdes av kommunesektoren.

Jeg vil rette oppmerksomheten mot inntektssystemet, selv om ikke store endringer av dette berøres i St.prp. nr. 63 for 2001-2002. Det er positivt at Regjeringen vil se nærmere på kriterier som kan fange opp variasjoner i kapitalkostnader. Det er særlig pressområdene rundt Oslo og andre større byer som merker belastningen gjennom store investeringsbehov.

Prognosen for antallet 16–19-åringer i perioden 2000–2010 viser at Akershus vil få en vekst på 36 pst., mens landet for øvrig vil ligge på ca. 19 pst. Hva dette vil bety av behov for plasser til videregående opplæring, er åpenbart for alle. Behovene er spesielle alt i dag for Akershus. Det gjelder ikke bare fylkeskommunen, de fleste primærkommuner i fylket har slitt i lang tid. Inntektssystemet og bruken av det er en vesentlig årsak til situasjonen i bl.a. Akershus. Dette er ikke, som flere arbeiderpartirepresentanter har hevdet, Regjeringens ansvar. Det er verken Samarbeidsregjeringen eller tidligere regjeringer de siste ti årene som alene kan kritiseres for dette.

Grunnlaget for ulikhetene som er skapt, startet ved innføringen av nytt inntektssystem i 1986. Vi kan eksempelvis ta tildeling av ordinære skjønnsmidler til fylkeskommunene de siste åtte årene. Akershus har mottatt 1,8 pst. av de fordelte midler i perioden. Det kan umulig være slik at inntektssystemet fungerer så godt i Akershus fremfor i andre fylkeskommuner.

Vi er i dag invitert til å fastsette den totale skjønnsrammen til 4 251 mill. kr. Av denne potten er det bare mindre beløp av fordelingen som begrunnes, med unntak av den ekstraordinære skjønnsrammen. Når den praksisen som departementet har ved fordelingen av skjønnsrammer fylkesvis, oppleves både urettferdig og tilfeldig, burde tildelingsgrunnlaget for hele skjønnspotten vært gjenstand for en ny debatt. Det kan umulig være slik at inntektssystemet fungerer dårlig år etter år ett sted i landet, mens det tilsynelatende er velfungerende andre steder. Skjønnsmidlene skal som kjent kompensere kommuner og fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke fanges opp av kostnadsnøkkelen. Det ville derfor være interessant å drøfte departementets samlede grunnlag for fordeling av skjønnsmillionene fylkesvis.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det er en på mange måter underlig debatt som føres fra særlig Arbeiderpartiets side. Det er en debatt som er historieløs, på mer enn ett punkt.

For det første forsøker Arbeiderpartiet å skape et inntrykk av at en vanskelig kommuneøkonomi er noe som oppstod fra i går og til i dag, eller fra vi skiftet regjering og fram til i dag. Man refererer til en rekke ordførere, ikke minst regjeringspartienes, som er misfornøyde, og ser aldeles bort fra at det første virkelig store opprør mot kommunene og distriktspolitikken kom under den forrige arbeiderpartiregjeringen. Det har man aldeles glemt.

Representanter for Arbeiderpartiet har i dag gitt uttrykk for at Regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak i forhold til spesielt ressurskrevende brukere. Det er interessant at Arbeiderpartiet plutselig har blitt opptatt av det, for da dette var oppe i fjor, stemte Arbeiderpartiet ned å få dette toppfinansiert. Nå er man plutselig blitt svært opptatt av det. Regjeringen følger faktisk opp dette, ved å legge inn 650 mill. kr i budsjettet. Det er 150 mill. kr mer enn i fjor. Det er en oppfølging av Stortingets politikk.

Så vil jeg si at jeg synes at kommuneøkonomiproposisjonen fokuserer på noe som kanskje har vært lite debattert de siste årene, nemlig situasjonen for de store bykommunene. Jeg tror det er viktig å være klar over at de store bykommunene trenger økt oppmerksomhet som en konsekvens av den type problemer som kanskje de spesielt har, knyttet til infrastruktur, til asylpolitikken, til rusområdet og ikke minst til psykiatrien. Dermed har man tilført noen kommuner et storbytilskudd, og man varsler at man i storbymeldingen skal komme tilbake til dette, med egne kriterier for hvordan man skal utforme den type kompensasjon til kommuner som er spesielt utsatt. Vi har mange kommuner rundt omkring i landet som selv om de kanskje er mindre enn de største byene, allikevel har tilsvarende, kanskje større problemer, særlig innenfor psykiatri og rusomsorg. Haugesund er ett eksempel på det, Grenland et annet. Vi får anledning til å komme tilbake og diskutere enda flere kommuner når den tid kommer.

Det som også er interessant å legge merke til, er det hardkjøret som Arbeiderpartiet har mot rammene til kommunesektoren. Da synes jeg det bare er grunn til å minne om at de rammene som den sittende regjering legger inn, er større enn det Arbeiderpartiet noensinne har foreslått til norske kommuner. Det betyr ikke at det er nok, for vi har en stor utfordring i det faktum at gapet mellom pålagte oppgaver og tilførte ressurser fortsatt er stort. Ikke minst har det sammenheng med den voldsomme reformiver Arbeiderpartiet i sin tid hadde, som fikk konsekvenser for kommunene ved at man ikke tilførte nødvendige midler. Det er en krevende utfordring som både den sittende regjering og opposisjonen må merke seg.

Ivar Østberg (KrF): Jeg beklager at jeg må ta en treminutter. Som saksordfører har jeg etterstrebet redelighet og ryddighet, respekt for de andre partier og deres standpunkter i arbeidet i komiteen. I komiteen fremmet Arbeiderpartiet det sterke ønske at de måtte bli kjent med avtalen så fort som mulig. Arbeiderpartiet bad også om å bli orientert om resultatet av møtet i Kommunal- og regionaldepartementet den 12. juni. Før avtalepartene gikk til pressen, gav man samtlige av komiteens medlemmer avtalen. Kl. 6.11 den 13. juni kom resultatet av møtet den 12. juni pr. faks. Jeg reagerer derfor med harme når representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen påstår fra Stortingets talerstol at Arbeiderpartiet aldri ble kontaktet. Det er fulgt opp av representanten Signe Øye. President, løgn er muligens ikke et parlamentarisk uttrykk, men Schjøtt-Pedersens påstander er usanne. Som saksordfører og representant for regjeringspartiene gikk jeg først til Arbeiderpartiet. Vi avtalte prosedyrene. Jeg oppsøkte Arbeiderpartiet to ganger. Men når Arbeiderpartiet utover å påpeke to områder, nemlig pensjonskostnadene og mer penger, ikke kunne konkretisere størrelsen på kravet, meddelte jeg at jeg da for å få fortgang i saken måtte gå til Fremskrittspartiet og forhandle, i tråd med det vi hadde avtalt.

Jeg reagerer sterkt på at det fra Stortingets talerstol frembringes usanne ting, når jeg virkelig har lagt vekt på redelighet og ryddighet i denne prosessen.

Torbjørn Andersen (FrP): Det var ikke min intensjon å forlenge denne debatten, men etter denne «grausame Salbe» som Fremskrittspartiet fikk seg servert av representanten Holmås fra SV, så jeg ingen annen mulighet enn å gripe ordet.

Ordet «hykleri» ble brukt. Jeg synes den kritikken som ble fremført av representanten Holmås fra SV, er grunnløs. Jeg er meget sterkt uenig i den.

Når det gjelder prioritering av de fattige, er det slik at Fremskrittspartiet skal være den største garantist for å ha gode velferdstilbud og tilbud for øvrig for de grupper i Norge som ikke har så mange ressurser som andre grupper. Jeg sikter bl.a. til at vi har et finansieringssystem som skal gi et likeverdig tilbud til alle over hele landet, uansett om kommunen har dårlig økonomi eller ikke. Det ser jeg på som en stor forbedring for de grupper som kanskje ikke blir prioritert så godt innenfor det lokale prioriteringssystemet som finnes i dag når det gjelder å tildele offentlig finansierte velferdstjenester. Men det er ingen tvil om at kommunesektoren står fast i gamle spor. Fremskrittspartiet ønsker å få kommunesektoren ut av det sporet og vil bidra til at vi kommer inn i en ny utvikling der vi ser en positiv trend når det gjelder kvalitet og nivå på de offentlig finansierte tjenestene. Men her henger dessverre SV etter, som de har gjort i så mange andre tilfeller. De står fast på de gamle prinsippene for hvordan norske kommuner og norske offentlig finansierte velferdstjenester skal produseres via dette monopolsystemet.

Jeg gjentar igjen de fem hovedelementene som etter mitt syn må endres i norsk offentlig forvaltning:

• Finansieringssystemet må endres. Vi må få stykkpris og fri beskatningsrett, og vi vil dermed få likeverdige tilbud til alle.

• Konkurranseelementet må påbys og alminneliggjøres. Vi må få bort de offentlige tjenestemonopolene, som i stor grad er ineffektive.

• Forvaltningsstrukturen må rasjonaliseres. Vi må ha færre og større kommuner.

• Vi må ha lovfestede rettigheter – jeg ber representanten Holmås merke seg det – når det gjelder tilgang på og tilgjengelighet til offentlige velferdstilbud.

• Vi må ha et system basert på økt lokalt selvstyre. Det er behov for å revitalisere det norske lokaldemokratiet.

Når det gjelder dette med høye skatter og avgifter, er det jo slik at SV tradisjonelt har vært et parti som vil ha meget høye skatter og avgifter. Og hvem er det som rammes av høye skatter og avgifter? Spesielt avgifter rammer dem som har lite å rutte med. Her har Fremskrittspartiet en mye bedre økonomisk resept for å hjelpe de svake grupper i dette landet.

Presidenten: Presidenten gjentar at for hvert minutt som brukes nå, blir det et minutt i tillegg på nattens møte. I morgen står Stortinget overfor vårens viktigste debatt, nemlig debatten om revidert nasjonalbudsjett – presidenten bare minner om det.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg tar ordet først og fremst på bakgrunn av innlegget fra representanten Per Sandberg her tidligere. Som representant for det partiet som framfor noe har hatt som sitt politiske fundament å beskrive elendigheten i norske kommuner, ikke minst i eldreomsorgen, presterer altså representanten Sandberg nå å beskylde de andre opposisjonspartiene for å drive med svartmaling og pessimisme. Er det nå slik at Fremskrittspartiet ikke lenger er så bekymret over tilstanden i norsk eldreomsorg? I så fall er det helt nye toner fra Fremskrittspartiet.

Sandberg sa videre at «rammene til kommunene er store nok», norske kommuner har gode rammevilkår. Han sa videre at den lille økningen som ligger i det forliket som Fremskrittspartiet har inngått med Regjeringa om kommuneproposisjonen, egentlig skjer mot Fremskrittspartiets vilje.

Men hvis det er slik at det fortsatt er behov for økt innsats, bedre kvalitet og flere ansatte i eldreomsorgen og pleie- og omsorgssektoren i kommunene, hvorfor hamrer og hamrer Fremskrittspartiet da på sine løsninger om en statlig stykkprisfinansiering, som automatisk skal løse alle problemer i eldreomsorgen? Det ble nå gjentatt på nytt av representanten Andersen. SV mener at det er en overforenkling av verden, men la nå det ligge i denne omgang.

Det som blir spørsmålet til Fremskrittspartiet, er: Når skal Fremskrittspartiet trekke hodet opp av sanden og innse at det er et solid flertall i denne salen som vil at pleie og omsorg skal være et kommunalt ansvar, som skal finansieres gjennom de kommunale økonomiske rammene. Det Fremskrittspartiet nå gjør ved å nekte å innse at verden er slik den er, er å ramme ikke først og fremst rådmenn, ordførere og kommunepolitikere. Nei, det rammer de svakeste – de eldre, de funksjonshemmede og de pleietrengende. Når har Fremskrittspartiet tenkt å innse det? Om dette ikke er hykleri, så er det i alle fall – slik jeg ser det – et svik mot de funksjonshemmede, de eldre og de pleietrengende.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Først har jeg nok behov for å bemerke til presidenten at debatten om kommuneøkonomien neste år er en meget stor og viktig debatt, og jeg håper inderlig ikke det er Presidentskapets syn at dette er en debatt som ikke fortjener taletid.

Når det er sagt, har jeg behov for å kommentere et par av de viktige hovedpunktene.

Det som går som en rød tråd gjennom det Fremskrittspartiet sier, og det som spesielt Høyre har sagt i denne debatten, er en enorm mistillit til folk på kommunalt nivå – de sløser bort penger, kaster dem i hytt og vær! Hvis de ikke vet hvordan de skal ordne opp med dette, så får de gå av. På den andre siden blir det sagt at vi som gjerne vil bruke penger på kommunesektoren, har en enorm mistillit til kommunesektoren. Bare man kunne fjerne noen få puslete øremerkinger på noen få millioner kroner, ville kommunene få så stor frihet at de kunne løse alle problemene sjøl.

Dette er ikke særlig seriøst. SV har full tillit til kommunesektoren. Derfor mener vi at de er de best egnede til å disponere pengene. Vi bevilger pengene som en ramme, og vi mener det er riktig. Vi tror ikke at det er den enkelte representant her i Stortinget eller den enkelte statsråd som har best oversikt over hvordan dette er. Vi tror faktisk at folk som mottar tjenester og lokalpolitikerne har mye bedre oversikt over hvor skoen trykker, og hvordan ting kan gjøres, enn det vi som sitter i denne salen, har.

Så til de særlig ressurskrevende brukerne: Dette har vært SVs kampsak i mange år, nettopp fordi dette er personer som ikke skal utsettes for svingninger i de kommunale tilbud. De har ikke mulighet til å bære det. De er totalt hjelpeløse og trenger hjelp til alt. Derfor har vi ment at de skal løftes ut og over i en statlig toppfinansiering. Det er en merkelig debatt som nå foregår mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen, for ingen av dem har egentlig ønsket denne ordninga, og de trenger mer tid. Jeg har sittet i kommunalkomiteen i fem år, og hver eneste gang skal dette utredes mer, uansett hvilken regjering som sitter. Det synes jeg er veldig skuffende. Her kunne man ordnet opp for noen av dem som ikke har noen mulighet til å hjelpe seg sjøl.

Og så til slutt til storbytilskuddet: Representanten Bror Yngve Rahm fra Kristelig Folkeparti tok til orde nettopp for det forslaget Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har sammen, nemlig at man skal yte storbytilskudd til de kommuner som har tilsvarende utgifter til rusfeltet og psykiatri som de fire bykommunene som er nevnt. Det er jo gledelig at representanter som ikke sitter i komiteen, er i stand til å se det, når de som sitter i komiteen, ikke er det.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg har behov for ein oppklaringsrunde på eit par punkt.

For det fyrste til statsråden sitt innlegg og pensjonskostnadene: Eg ber ho bekrefta at det har vore ei arbeidsgruppe med representantar frå KS og departementet som har gått gjennom kva vi kan få av ekstraordinære pensjonskostnader. Det er einigheit om tala, men det er ueinigheit om politikken. Eg ber òg statsråden bekrefta at pensjonsproblematikken ikkje er løyst. Det kjem ei rekning, og ho blir høg. Kommunane vil på lang sikt ha høgare premiar, og avtalepartane sin modell er så langt ei forskyving av eit problem som vil måtta løysast – det er rekningar som vil måtta betalast. Vi er einige i deira forslag om å endra rekneskapsreglane. Det vil jamna ut premiane på sikt, men på kort sikt må rekningane betalast, og det er kommunane sjølve, gjennom kutt, som må betala desse rekningane dersom dei ikkje får tilført midlar.

Så las eg delar av eit brev frå mora til eit funksjonshemma barn: Brevet beskriv kampen til det enkelte foreldreparet for å få høgst nødvendig hjelp til barnet sitt.

No har Regjeringa nyleg fått brei støtte i Stortinget for klare grenser i forhold til gen- og bioteknologi. For Senterpartiet er det samanheng mellom det å arbeida for eit samfunn som inkluderer alle, og det å gi rammer til kommunane som gir høve til oppfølging av funksjonshemma. Kanskje skulle ein ikkje forventa meir av Høgre enn det svaret eg fekk frå statsråden, som kort gjekk ut på: Vi må seia nei til enkelte svake grupper, for det er jo ein del av jobben vår. Men kor er Kristeleg Folkeparti? Kor er Kristeleg Folkeparti i ei sak som før har betydd så mykje for dei? Eg kan slå fast – og eg beklagar det veldig sterkt – at ut frå innlegga til representantane frå Kristeleg Folkeparti her i salen i dag synest det som om dei er meir opptekne av å forsvara eit opplegg som inneber klare kutt for kommunesektoren, enn av å ta hand om gode opplegg for svake grupper, inkludert gode opplegg for funksjonshemma barn.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Bror Yngve Rahm gav uttrykk for at vanskelig kommuneøkonomi ikke er noe nytt. Det er riktig. Det er samtidig riktig at kommunenes økonomiske situasjon er blitt enda vanskeligere, bl.a. som følge av de pensjonsforpliktelsene man står overfor. Da er det også slik at det er en noe merkelig situasjon at Regjeringen legger opp til at veksten i kommunesektorens økonomi skal bli om lag 1 milliard mindre fra 2002 til 2003 enn det den faktisk var fra 2001 til 2002. Det er neppe et svar på den større utfordringen.

Jeg merket meg også at representanten Rahm gav uttrykk for at kommunene nå får mer enn noensinne. Det er viktig når man vurderer utviklingen i kommuneøkonomien, også å ha med seg at det skjer en automatisk vekst i utgiftene som følge av vekst i befolkningen, og ikke minst som følge av veksten i antall eldre. Derfor har jeg vanskelig for å tro at det er særlig mange i kommunesektoren som føler at de får overstrømmende bedre økonomi neste år enn det de tidligere har hatt.

Så registrerer jeg et voldsomt utspill fra representanten Østberg, ut fra at jeg sa at Arbeiderpartiet aldri har blitt kontaktet. Jeg har selvsagt aldri gitt uttrykk for at man ikke har snakket sammen. Selvsagt har sakens ordfører bidratt til å opplyse saken i komiteen, gjennom at han har redegjort for den kontakt som har vært mellom regjeringspartiene og kommunesektoren, og den informasjon som han også redegjorde for i sitt innlegg. Man har også utvekslet synspunkter mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Mitt poeng er at det aldri har vært et reellt opplegg for å finne en forhandlingsløsning mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Her har man søkt til Fremskrittspartiet, og her har man også fått et flertall for de kutt som Regjeringen legger opp til, og for en politikk som Regjeringen selv beskriver som en politikk som betyr at man må redusere velferdstilbudene i mange kommuner neste år.

Da kommer vi heller ikke utenom, særlig sett under henvisning til de varsler som finansministeren har gitt om økt skattelette fra neste år, at her har Regjeringen hatt et valg. Her har Kristelig Folkeparti hatt et valg, her har Høyre hatt et valg, og her har Venstre hatt et valg. Man velger å gi tilslutning til finansministerens forslag om ytterligere skattetiltak, og man velger delvis å finansiere det ved at kommunesektoren må kutte i barnehagetilbud, kutte i skoletilbud og kutte i tilbud overfor eldre. Dette er et valg. Det er ikke noe som følger av allerede vedtatte budsjetter, det er ikke noe som er noen naturlov, men det er et valg som Regjeringen her gjør, og det er et valg som bestemmer dens politiske kurs. Det valget registrerer jeg, men det valget er altså Arbeiderpartiet uenig i.

Per Sandberg (FrP): Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har min medlidenhet – ja, det mener jeg. Jeg forstår meget godt at disse partiene nå har panikk og bruker alle mulige former for uttalelser og påstander for å gi uttrykk for at dette går i feil retning. Det er ikke noen tvil om at vi er i ferd med å endre kurs, og det er Fremskrittspartiet stolt av å bli med på. Vi håper at Regjeringen vil stå fast på den kursen og fortsatt bevege seg i den retningen.

Jeg må først få lov til å si at det er veldig artig at SVs tre representanter i salen bruker 90 pst. av sin taletid til å snakke om Fremskrittspartiet. Det vitner bare om at de ikke har noe å snakke om selv, for det eneste de kan si til Stortinget og til folket, er: Vi skal pøse ut penger uvilkårlig.

Og når SVs representanter kritiserer mitt tidligere innlegg om krisemaksimering, så vil jeg si at vi har påpekt at det har vært dårlig omsorg for eldre, og det har vært på sin plass. Derfor kom det også en eldrepakke på 30 milliarder kr på plass. Men min påstand er at når det gjelder kommunal økonomi generelt, så er det nok penger. Her vil jeg dra fram historien til representanten Karin Andersen tidligere i dag, om dette dobesøket og disse fem kronene. Poenget er det at hvis SV hadde fått styre, hadde det ikke holdt med 5 kr. Da hadde dette dobesøket kostet 10 kr. Derfor hadde SV fortsatt hatt 5 kr i manko, selv om pengene ikke hadde falt på gulvet. Det er det som er situasjonen, men det sier altså SVs representanter ingenting om.

Og så må jeg til slutt få lov til å si igjen – min kollega Torbjørn Andersen har påpekt det flere ganger – at nå må det bli slutt på, både fra komiteens leder og andre, å prøve å fremstille det som om Fremskrittspartiet har snudd i enkelte saker. I innstillingen fremgår det tydelig at Fremskrittspartiet i forliket har fått fram 80 mill. kr til disse gruppene, til særlig ressurskrevende grupper er det 100 mill. kr mer neste år, pluss at det kommer 30 mill. kr til funksjonshemmede i institusjon. Vi har altså en rekke forslag som ligger til behandling, som bekrefter det. At Senterpartiet og SV føler seg snytt fordi de ikke har blitt med på et forlik, det får stå for deres regning, men her sørger vi for å ta vare på de oppgavene vi har sagt at vi skal gjøre. Vi følger opp våre lovnader også i forhold til dette med pensjonsutgiftene for kommunene. Vi har blitt med på et forlik der vi har gitt mer penger til kommunene, rett og slett fordi vi har innsett at staten har et ansvar for de pensjonsutgiftene som kommunene har.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg må få lov til å kommentere litt det siste taler nå sa, og de innleggene han har holdt i dag på vegne av sitt parti Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet driver med et dobbelspill. Innenfor helse, omsorg og pleie er det Fremskrittspartiet som ønsker å fremstille seg som den store redningsengel. Men tidligere var tonen den at man med harmdirrende pekefinger påpekte og kritiserte manglende tjenesteopplegg innenfor offentlig sektor. Nå sier Fremskrittspartiets representant Sandberg at vi som påpeker problemene og manglene i offentlig sektor, svartmaler. Fremskrittspartiet prøver med denne svartmalingsteknikken og -taktikken å dekke over at de ikke er villige til å legge inn ressurser og virkemidler slik at bl.a. gamle og syke får sine behov ivaretatt, og det tror jeg folk etter hvert vil komme til å oppdage.

Jeg kommer fra Engerdal kommune, og der har formannskapet nettopp behandlet en plan for å kunne avhjelpe den økonomiske situasjonen som kommunen er i. Blant annet skal ordføreren gå ned til 10 pst. stilling, formannskapet skal avvikle møter kun annenhver måned, og det innføres tilsettings- og investeringsstopp, noe som betyr bl.a. at bygging av omsorgsboliger og planlagte ungdomsboliger ikke blir igangsatt. Det er også slik at tjenestetilbudet innenfor helse- og omsorgstjenesten må reduseres. Det siste vil jeg si er meget alvorlig, for det kan gå ut over liv og helse, og det vet vi i andre sammenhenger ikke skal aksepteres.

Jeg mener at stortingsflertallet ikke tar situasjonen i kommunene innover seg og ser alvoret. Jeg er enig med dem som har sagt at kommuneøkonomien har vært stram i lang tid. Unntaksårene på slutten av 1990-tallet kjenner vi alle, og alle på Stortinget var enige om at dette var år med unntaksbudsjettering, slik at det var lite til kommunene også den tiden. Men nå er situasjonen en annen, og de forhold som vi har innenfor pensjonsområdet, innenfor lønnsutvikling osv., gjør at dårlig oppfølging av kommuneøkonomien nå gir langt verre utslag.

Regjeringens opplegg innebærer at problemene bare vil skyves framover i tid og bli enda større neste år. Det er mulig at det er en høyrepolitikk, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, som er en ønsket og villet politikk. Men hvor er Kristelig Folkeparti? Hva mener de? Jeg mener at vi kan plassere dem i dag – de har tatt skrittet over på den andre siden og befinner seg nå på den høyrepolitiske arenaen. Denne utviklingen som er villet, fører til kommunesammenslåing – vi fikk meldinger på nyhetene i dag om at det var så lønnsomt, men de har riktignok blitt tilbakevist noe i løpet av dagen – og vi får en sentralisering. Men hva blir det da igjen av den sosiale velferden og trivselen? Den blir i hvert fall ikke bedre, men vil sterkt forverre seg når vi får en påtvunget folkevandring der distriktene utarmes og forslummes og pressområdene oversvømmes og forslummes.

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror Senterpartiet bør tenke gjennom hvordan de argumenterer i forhold til hva de selv gjorde i posisjon. Det er jo ikke sånn at 1998, 1999 og 2000 var voldsomme unntaksår. Det var ett budsjett i den perioden med unntaksår, men for det årets kommuneproposisjon – før renten hadde gått opp og før de økonomiske problemene hadde oppstått - la altså Senterpartiet frem et kommuneøkonomiopplegg som hadde mindre vekst i frie inntekter enn det Regjeringen har lagt frem nå. De hadde ikke tilgodesett kommunene med mer penger, så nå synes jeg faktisk at historieskrivingen til Senterpartiet blir så riv ruskende gal at det får meg til å tenke over om man ikke burde ha bedre kvalitet i norsk skole for å få bedre forståelse av hvordan man burde karakterisere også vår nære historie.

Pensjonsforpliktelsene – nei, de er ikke løst. Det vi har lagt opp til, er en modell som innebærer at man tar det som er den gjennomsnittlige betalingen inn i budsjettet, altså de gjennomsnittlige utgiftene fremover, basert på et gjennomsnitt av finansavkastningen over år. Det betyr at man må betale regningene sine, det betyr et likviditetsmessig press, men sannheten er at de fleste kommuner har en mulighet til å løse det likviditetsmessige bedre enn hvis de må ta det inn i budsjettet uten at det går ut over aktiviteten. Den muligheten finnes i de fleste kommuner, og vi vil selvfølgelig se på kommuner i forhold til forskudd på rammetilskudd og andre ting som er mulig, hvis det er noen som ikke har likviditetsmessig evne til å gjøre det. Men det gir etter min mening en bedre og mer stabil ordning enn det opplegget Arbeiderpartiet har foreslått, fordi problemet med det er jo at pensjonen i utgangspunktet er fond. Det som skjedde i 1999 og 2000, var at det største kommunale pensjonsselskapet valgte å betale ut penger til eierne sine og satte ned premien på innbetalingene fordi de trodde de hadde høye nok fond, og dermed skapte de større behov for å ha høye innbetalinger i årene fremover. I en situasjon hvor det var høy kapitalavkastning, så brukte de altså mer av den for å senke regningen fremover. Jeg tror faktisk det er lurt at kommunene har en egeninteresse i forhold til dette, og at vi har et system hvor vi ikke må ta over større deler av pensjonsansvaret til staten.

Så til spørsmålet knyttet til disse enkeltskjebnene som vi alle synes det er vanskelig å forholde seg til, og som vi synes er vanskelig. Men selv med Senterpartiets opplegg hadde det vært enkelte funksjonshemmede som ikke hadde fått det tilbudet i dette landet som de egentlig ville hatt, hvis vi virkelig skulle velge hvordan vi ville hatt samfunnet hvis ikke penger hadde vært en beskrankning, eller menneskelige ressurser hadde vært en beskrankning. Det er jo ikke sånn at alle disse historiene kunne vært imøtekommet med Senterpartiets modeller heller, så der synes jeg på mange måter at han burde tenke litt mer gjennom, som jeg sa, også den nære historie.

Så til Arbeiderpartiet og størrelsen på økonomien. Det er altså sånn at det er 1 650 000 000 mer i frie inntekter neste år enn det man budsjetterte med fra Arbeiderpartiet for 2002. Det man glemmer, er at vi har lagt inn en ganske stor økning, større økning i frie inntekter enn det har vært gjort de senere år i revidert nasjonalbudsjett, og som videreføres.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Kvar er Kristeleg Folkeparti, vart det spurt frå denne talarstolen. Eg kan formidla at Kristeleg Folkeparti sit i regjering og styrer landet, og at vi skal sørgja for at velferdssamfunnet skal veksa og trivast. Men ikkje alle år har tenåringsvekst, nokre år er normale, og dette er faktisk eitt av dei.

Eg reagerte også ganske sterkt på at Senterpartiet no er vantru over Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar, som etter det som er sagt, skal bety kutt, og at det vert kutt i løyvingane til funksjonshemma barn spesielt. Eg trur det ikkje, og eg føreset at dette opplegget ikkje må bety at funksjonshemma barn får mindre tenester. Eg er sjølvsagt bekymra – eg har vore det i mange år mens eg har jobba med kommuneøkonomi – for at nokre kommunar får mindre til investeringar og kanskje til og med kuttar i vesentlege tenestetilbod, men ressurskrevjande brukarar får i dette opplegget meir.

Karl-Anton Swensen (Kp): Med de forsikringer som vi fikk fra kommunalministeren i stad om at man jobber intenst med å få til en ordning der selskapsskatten skal komme til den kommunen der produksjonen foregår, velger vi fra Kystpartiets side å omgjøre vårt forslag nr. 53 til et oversendelsesforslag, i og med at det imøtekommes fullt ut.

Presidenten: Karl-Anton Swensen har omgjort forslag nr. 53, fra Kystpartiet, til et oversendelsesforslag.

Reidar Sandal (A): Eg har vore veldig restriktiv med å be om ordet i denne delen av debatten for å bidra til at taletida ikkje skal bli for lang, men det som provoserte meg til å be om ordet, var innlegget til representanten Rahm. Han framstilte det slik når det gjeld ei av dei aller svakaste gruppene, nemleg dei ressurskrevjande brukarane, at Regjeringa har følgt opp det som har vore Stortinget sin føresetnad. Det er dessverre ikkje rett. Eit vedtak i Stortinget hausten 2001 påla Regjeringa å fremme ei sak om statleg toppfinansiering, og å leggje den saka fram for Stortinget i kommuneproposisjonen for 2003. Det er ikkje gjort.

Eg synest derfor det er ualminneleg dristig av representanten Rahm å komme med den påstanden som han gjorde. Dette er faktisk ei gruppe som vi har forsømt oss med å hjelpe tidlegare. Heller ikkje mitt parti har vore offensivt nok i den saka før. Det har vi teke lærdom av, og eg synest det er liten grunn til å kritisere når vi forbetrar politikken vår på dette området.

Så sa òg representanten Rahm at noverande regjering har større ramme for kommuneøkonomien enn nokon gong før. Det er òg feil. Eg viser til at regjeringa Stoltenberg i fjor fremma forslag om at veksten i dei totale inntektene skulle vere 3–3,5 milliardar kr, og at veksten i dei frie inntektene skulle vere 1,5–1,75 milliardar kr. Regjeringa Bondevik foreslår no ein vekst i dei totale inntektene på 2–2,5 milliardar kr og ein vekst i dei frie inntektene på 0,75 milliardar kr. Det blir lett for mange tal i ein lang og krevjande debatt, men eit visst minimum av korrektheit synest eg at òg representanten Rahm sjølv kan vise når han kastar seg inn med ei slik tyngd som han gjorde.

Presidenten: Torbjørn Andersen har hatt ordet to ganger før og får nå ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torbjørn Andersen (FrP): Det skal bli særdeles kort.

Etter det som er kommet fram i denne debatten, vil jeg gjerne be om at forslag nr. 35, fra Fremskrittspartiet, blir omgjort til et oversendelsesforslag, slik at dette skulle være i orden.

Presidenten: Torbjørn Andersen har omgjort forslag nr. 35, fra Fremskrittspartiet, til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger før og får nå ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet si nære historie har blitt etterlyst fleire gonger i denne debatten. Og berre for å gjera det heilt klart: Den reelle veksten i inntektene i kommunesektoren frå 1998 til 1999 svarte til mellom 2 og 2,5 milliardar kr, og for 1998 var det tilsvarande talet 2 milliardar kr.

Så må eg få retta opp ei misforståing i forhold til Anita Apelthun Sæle sitt innlegg. Det som er det store dilemmaet, er at ho har latt seg narra til å tru at dette året er eit normalår. Det er det som er hovudpoenget, at det ikkje er det. Det er ekstraordinære pensjonskostnader, og statsråden har bekrefta at med det opplegget som ligg her førebels, er dei ikkje dekte. Regjeringa sitt opplegg betyr eit lågare engasjement og lågare ambisjonar i forhold til å vareta svake grupper. Viss ho ikkje har fått brev frå ordførarane som viser kvar kutta vil koma, skal ho få låna dei frå Senterpartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.