Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet 10 minutter hver, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gjøres unntak fra forretningsordenens § 37 første ledd ved at det gis adgang til replikker, men slik at replikk og svar begrenses til inntil ett minutts varighet hver. Det foreslås at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre ettminuttsreplikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem ettminuttsreplikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Sandberg (FrP) (ordfører for saken): Denne saken griper på en måte litt inn i kommuneøkonomi også, så det er en fin oppfølging av den forrige saken.

Innst. S nr. 268 for 2001-2002 og St.meld. nr. 19 for 2001-2002 er et resultat av Regjeringens varslede vurdering av de vedtak Stortinget sluttet seg til våren 2001 i Innst. S. nr. 307 for 2000-2001, eller det er kanskje mer riktig å kalle det «omkampen» fra Regjeringen.

Som saksordfører og fra Fremskrittspartiet sa det seg selv at det ville bli vanskelig å få samlet partiene i komiteen i et forlik. Innstillingen bærer da også litt preg av det, ved at flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, stort sett holder fast ved de vedtak som Stortinget gjorde våren 2001. Regjeringspartiene følger naturlig nok opp Regjeringens forslag til endringer. Det som imidlertid alle partiene i komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, står sammen om, er at det skal være tre forvaltningsledd, altså at fylkeskommunen skal bevares. Men de prinsipper som legges til grunn for denne omkampen, er at

• lokale og regionale folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitiske skjønn

• staten bør ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver

• staten bør ha ansvaret for oppgaver som krever et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning

• oppgaver bør legges på lavest mulig effektive nivå

• fylkeskommunen ikke bør utvikles til en overkommune

• endringene i oppgavefordelingen skal bidra til redusert byråkrati

Dette er det ingen partier som har tilkjennegitt uenighet om. Det fremgår heller i innstillingen en noe ulik tolkning av hvilke grep som er nødvendig for å følge opp dette i praksis, og det er det innstillingen stort sett handler om.

Det som måtte være av meningsforskjeller mellom de ulike partiene og konstellasjonene i komiteen, vil jeg overlate til de ulike partiene å kommentere. Men det som klart kommer fram, er at det er ulike syn – et skille – mellom flertallet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, og regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vedrørende hvilken rolle fylkeskommunen har i forhold til primærkommunen, eller hvorvidt fylkeskommunens rolle er å betrakte som en overkommune.

Komiteen er samstemt i at beslutningene skal tas nærmest mulig bruker. Men flertallet, alle med unntak av Fremskrittspartiet, mener altså at dette på enkelte områder kan tillegges fylkeskommunen. Her er det også forskjeller.

Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, mener at flere oppgaver bør tillegges fylkeskommunen, mens mindretallet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, deler Regjeringens mål om at mange av de oppgavene som ble vedtatt flyttet fra fylkesmannen til fylkeskommunen våren 2001, hører hjemme hos primærkommunen, og at ytterligere oppgaver innenfor miljøvern og landbruk også kan flyttes til primærkommunen.

Når det gjelder plan- og arealforvaltning, er mindretallet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, enig med Regjeringen i at man må avvente å ta stilling til regional planlegging inntil Planlovutvalgets arbeid er avsluttet, mens flertallet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, mener at en styrking av fylkeskommunens planmyndighet bør på plass nå.

Det er ingen uenighet i komiteen om at det må skapes en helhetlig og ønsket samfunnsutvikling. Dette gjelder:

• økt verdiskaping

• tilgang på arbeidskraft

• variert arbeidsmarked

• godt tjenestetilbud

• vekstkraftige regioner

Her får altså Regjeringen full tilslutning til målene. Men undertegnede vil heller ikke her gå inn i de forskjellige partiers oppskrifter på å nå disse målene. Det hadde jeg hatt veldig lyst til, men igjen overlater jeg til de respektive partiene å redegjøre for det.

Når det gjelder fylkeskommunen som regional utvikler, er det et stort flertall – litt overraskende, kanskje – men Fremskrittspartiet står alene om å styrke fylkeskommunen som utviklingsaktør.

Regjeringen foreslår også enkelte forsøksordninger. Det gjelder ikke minst en forsøksordning med enhetsfylket. Her er det et stort flertall som ikke bare ønsker noen eller få forsøksordninger, men faktisk mange. Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet utgjør et mindretall som ikke vil iverksette slike forsøk.

Det er også foreslått å desentralisere noen oppgaver. Her er komiteen på en måte omtrent samstemt. Men et flertall i komiteen ønsker ikke at dette skal gjelde videregående skole.

Nå prøver jeg sånn forsiktig å forlate rollen som saksordfører og går over til å gi noen kommentarer fra Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet er veldig overrasket over – særlig i forhold til den debatten som vi hadde i forrige sak – å se at vi er det eneste partiet som faktisk ser at fylkeskommunen, uavhengig av hvilken rolle den måtte få, vil få en overkommunerolle. Vi tror at den vekt det blir lagt på at fylkeskommunen nå skal få noen ekstra millioner til å drive partnerskap og næringsutvikling i de enkelte regionene, er – for å si det mildt – sterkt overdrevet. Jeg har ikke funnet tallene for de enkelte regioner og fylkeskommuner, men for Nord-Trøndelag vil dette dreie seg om mellom 20 mill. kr og 30 mill. kr. Det er ikke det at ikke Nord-Trøndelag får de pengene i dag også, men det er bare det at denne gangen skal de tilflyte fylkespolitikerne, som på en måte skal skape en helt ny situasjon i Nord-Trøndelag ved at sola skal skinne hver dag, og arbeidsplassene skal dukke opp både på den ene og andre plassen – med 30 mill. kr! Nei, dette har ikke Fremskrittspartiet noen tro på. Jeg må også si at den som måtte tro at det skulle bli fred og ro mellom fylkeskommunene og primærkommunene – den rollen komiteen nå ønsker seg – tror jeg vil få seg noen overraskelser i fremtiden. Når i tillegg flertallet på en måte ønsker å sette i gang forsøk med enhetsfylke, blir jeg meget bekymret. Hvis det er slik at alle de andre partiene, unntatt SV og Fremskrittspartiet, tror at dette med enhetsfylke skal være så greit med hensyn til forholdet mellom fylkeskommunen og fylkesmannen, og gjennom det forholdet til primærkommunene, ja, så vil de få seg noen kjempeoverraskelser i framtiden. Jeg blir direkte bekymret når regjeringspartiene er blitt med Arbeiderpartiet på at dette også skal gjelde mange fylker. Jeg var bekymret i utgangspunktet når de snakket om ett og to fylker. Jeg skal ikke påstå noen ting, men jeg lurer på om ikke noen partier har en agenda her, og at dette er den siste krampetrekningen for å bevare fylkeskommunen. Jeg håper selvfølgelig at ikke det er formålet med dette fra Regjeringens side, men jeg mistenker i hvert fall Arbeiderpartiet for å ha en sånn agenda.

Dette med struktur ble også nevnt i den forrige debatten. Jeg synes det er beklagelig at komiteen ikke legger større vekt på akkurat struktur. Vi har i dag fått oss forelagt tall, og det påstås, uten at det er noe sannhetsbevis eller dokumentasjon, at en ved sammenslåinger av noen kommuner kan få besparelser på 4 milliarder kr. Det kan vi ikke bare slenge over bord, for her vil både Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet få 4 milliarder kr til tjenestetilbudet til innbyggerne gjennom at en får besparelser på enkelte administrasjoner.

Det er greit nok å konsentrere seg om kommunalt samarbeid, men fram til nå har ikke, slik jeg ser det, resultatet blitt besparelser og bedre tjenesteyting.

Til slutt bare en avklaring: Fremskrittspartiet foretok ikke noen avklaring i forhold til BU-midlene i komiteen. Jeg vil her og nå signalisere at etter grundig etterforskning den siste uken vil Fremskrittspartiet stå på at BU-midlene skal ligge i SND.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen

Presidenten: Skal ikke representanten Sandberg sette fram forslag?

Per Sandberg (FrP): Jeg tar selvfølgelig opp de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Per Sandberg har da tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Først vil jeg gi ros til Fremskrittspartiet for at de har tenkt nøye igjennom hvor BU-midlene skal ligge. De har tatt en klok beslutning som gjør at det kan bli en bedre utnyttelse av BU-midlene, det blir mindre byråkrati ute i kommunene osv.

Når det gjelder enhetsfylke, er Fremskrittspartiet veldig skeptiske. De mener det vil bli veldig vanskelig i forholdet mellom fylkesmannen, fylkeskommunen og primærkommunene hvis en skal ha et slikt forsøk. Arbeiderpartiet har stor tro på at dette kan det være lurt å prøve ut, og vi ønsker mange forsøk som er forskjellige, men som er tuftet på en demokratisk styringsform.

Mener ikke Fremskrittspartiet at det vil være en forenkling, at det vil bli mindre byråkrati, og at det vil bli slik at folk får ett nivå å forholde seg til i fylket i stedet for flere, slik vi har nå?

Per Sandberg (FrP): Nå er det slik at det foregår forsøk, og det er satt ned arbeidsutvalg i nesten alle fylker som faktisk fortsatt driver på med prosesser for å finne ut hvilken stilling de skal ha, om de skal slå seg sammen som fylker eller hva. Her er det brukt millioner av kroner for å komme fram til ingen ting!

Hvis det blir slik, som Arbeiderpartiet nå har presset fram i komiteen, at det skal dras i gang forsøk med flere fylker, vil man bruke en hel masse millioner kroner på forsøksordninger og utredninger i utgangspunktet – bare for å legitimere fylkeskommunen.

Hvorvidt det blir besparelser i forhold til byråkrati, gjenstår jo å se, men det som er helt klart, er at hvis en hadde lagt ned fylkeskommunen, så hadde en i hvert fall fått besparelser. Da hadde en vært helt sikker på det. Det som er poenget her, er problemet med fylkeskommunen og fylkesmannens rolle. Det blir slik at fylkesmannen skal være saksforbereder til fylkestinget, og så skal han få saken tilbake i ettertid for å kontrollere hvorvidt saken er riktig behandlet! Det er for meg meget, meget farlig.

Kari Lise Holmberg (H): Fremskrittspartiet klargjorde akkurat nå sin stemmegivning i forhold til BU-midlene. Ifølge Nationen den 19. juni fremgikk det at Per Sandberg selv ville at BU-midlene også skal gå til andre næringer i tillegg til landbruk. For Høyre er det viktig at det er samsvar mellom kommunenes oppgaver og kommunenes økonomiske muligheter og handlingsrom. Derfor mener vi BU-midlene bør følge oppgavene og legges til kommunenivået.

Jeg ville sette pris på om Fremskrittspartiet kunne klargjøre sitt syn på BU-midlene, og i den forbindelsen blir spørsmålet: Har ikke Fremskrittspartiet tillit til kommunenivået?

Per Sandberg (FrP): La meg slå fast med én gang at Fremskrittspartiet ønsker ikke BU-midler. Dette er uansett vår subsidiære holdning. Vi ønsker å fjerne BU-midlene.

Men når vi har falt ned på det vi har gjort nå, kan jeg utdype det ved igjen å bruke Nord-Trøndelag som eksempel. Det er jo også slik i dag at det er deler av BU-midlene som går til andre næringer, men en veldig stor del av dem går til landbruket. Det er jo fordi det er en del av jordbruksoppgjøret. – Så det er det ingenting vi kan gjøre noe med her i hvert fall.

Situasjonen er slik at Nord-Trøndelag får mellom 20 og 30 mill. kr, og hvis dette skal strøs over på alle 24 kommunene i Nord-Trøndelag, blir det ingenting igjen i den enkelte kommune. Men så har jeg konkludert med at hvis en i hvert fall får hele potten samlet, kan det være mulig å gjøre et eller annet krafttak en eller annen plass, slik at en får igjen et eller annet av de midlene. Jeg er redd for at hvis vi skal spre dette på kommunene, blir det småpenger, som forsvinner enten til en ansatt næringsutvikler eller til byråkratiet i selve kommunen. Det er årsaken til at vi har konkludert slik vi har gjort.

Heikki Holmås (SV): Jeg tenkte jeg skulle si to ting. Det ene er, som Per Sandberg ganske riktig sier, at det er kommet på bordet en analyse fra Statistisk sentralbyrå der de sier at det går an å spare penger på kommunesammenslåing. Men rapporten er veldig klar på at de verken tar innover seg eller analyserer hva slags virkning dette vil ha på politisk deltakelse og lokaldemokrati. De sier ingen ting om kvaliteten av og effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og de sier ingen ting om reiseutgifter og tidsbruk knyttet til lokaliseringen av tjenestetilbudet, eller om mange andre ting som er viktige bl.a. for oss i SV.

Jeg har et spørsmål til Fremskrittspartiet som går på dette med videregående skoler: Er det riktig at Fremskrittspartiet likevel ønsker at kommunene skal overta driften av de videregående skoler ved en nedlegging av fylkeskommunen, selv om alle utdanningsinstitusjoner og Utdanningsforbundet er imot dette?

Per Sandberg (FrP): Det er nesten riktig. I vår oppgavefordeling er det slik at vi legger ned fylkeskommunen, og at de oppgavene som fylkeskommunen sitter igjen med, kan fordeles på primærkommuner og staten.

Når det gjelder videregående opplæring, sitter faktisk enkelte bykommuner og store kommuner med større ressurser og større kompetanse enn det enkelte fylkeskommuner samlet sett gjør. Da kan det ikke være vanskelig å la disse – bykommunene og de store kommunene med sine ressurser – få mulighet til å drive videregående skoler. Jeg kan ikke se noe kontroversielt i det.

Med vår finansiering på skolesektoren ser jeg heller ikke noe problem i at pengene følger eleven. Hvem som helst kan drive skoler dersom elevene selv velger dem. Det kan være organisasjoner, og det kan faktisk være private. Det er vår politikk på dette feltet. Da vil tilbudet også legges til rette ut fra det behovet den enkelte eleven har, i motsetning til slik som i dag, at eleven blir tvunget.

Vi hadde nettopp en undersøkelse i Nord-Trøndelag. 14 pst. av elevene ønsket å velge skole selv, og det må vi lytte til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A): For akkurat eitt år sidan debatterte Stortinget oppgåvedelinga mellom stat, fylkeskommune og kommune. Som grunnlag for debatten låg det føre ei stortingsmelding frå regjeringa Stoltenberg. Eit breitt fleirtal i Stortinget fastsette kva som skulle vere oppgåvene for det regionale nivået frå 2003.

Ein sentral konklusjon var at fylkeskommunen skulle styrkjast. Den skulle ha ei meir sentral rolle som utviklingsaktør. Regionale utviklingsoppgåver skulle leggjast under direkte folkevald styring. Fylkeskommunen skulle på denne måten få eit tydeleg og samla ansvar for utviklinga i regionen. Det blei peikt på det prinsipielt uheldige i at fylkesmannsembetet har oppgåver som krev avveging og prioritering mellom ulike interesser og regionalpolitisk skjønn og vurdering.

Stortinget la i fjor vekt på at landbruks- og miljøoppgåvene skulle flyttast frå fylkesmannen til fylkeskommunen. Det blei dessutan bestemt at fylkesplanen skulle styrkjast. Fylkeskommunen som planstyresmakt skulle bli sterkare.

Dette var viktige vilkår for at den regionale utviklingsaktøren skulle bli vitalisert. Eit breitt fleirtal i Stortinget stod bak denne politikken: Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre. Kjølen var dermed strekt for sterkare folkevald styring på regionalt nivå. Førebuinga til det nye systemet kom straks i gang. Så reverserer regjeringa Bondevik utviklinga. Kommunal- og regionalministeren signaliserer omkamp om den politikken som Stortinget vedtok i juni i fjor. Statsråden vil ha endra den politikken som blei vedteken, og som hennar parti var ueinig i. Prosessen endar med at regjeringa Bondevik fremmar St. meld. nr. 19 for 2001-2002.

Trass i massive protestar frå sentrale fylkespolitikarar frå Kristeleg Folkeparti er det Høgre sine hovudsynspunkt som vinn fram. Viktige næringspolitiske spørsmål blir fjerna frå fylkeskommunen. Desse oppgåvene skal delast mellom fylkesmannen og kommunane. Det vil seie at delar av landbruksoppgåvene skal handterast av byråkratiet hos fylkesmannen, ikkje av det regionale folkevalde nivået. Resten av feltet skal kommunane ta seg av, oppgåver som krev lokalt skjønn.

Regjeringa sin politikk fører til at dei folkevalde får mindre makt. Det er klart uheldig. Det er definitivt i strid med den politikken som Kristeleg Folkeparti gjekk inn for i juni i fjor. Når landbruksoppgåvene skal delast mellom fylkesmannen og kommunane, må det nødvendigvis føre til meir byråkrati. Regjeringa proklamerer i meldinga at det er eit mål å redusere byråkratiet. Den praktiske politikken gir eit stikk motsett resultat. Same oppgåvene skal løysast på to nivå – delvis i kompetansestrid med kvarandre, vil eg tru!

Fleire fylkesmenn har uttalt at dei treng det personellet som no arbeider med landbruksoppgåvene, når det nye systemet begynner å verke. Kommunal- og regionalministeren har ikkje kunna peike på noka nedbygging av byråkratiet, iallfall ikkje på kort sikt. Dessutan må kommunane styrkje bemanninga på dette feltet for å gjere sin del av arbeidet.

Ei tilsvarande ordning vil ein få på miljøområdet. Fylkeskommunen skal ikkje få hand om dette arbeidsfeltet. I staden skal det delast mellom fylkesmannen og kommunane. Ein flyttar eit viktig politikkområde bort frå eksklusiv politisk styring til delvis å bli kontrollert av byråkratiet hos fylkesmannen. Stikk i strid med det som Stortinget vedtok i juni i fjor.

Regjeringa sitt forslag fører til meir byråkrati. Det er uforståeleg at Kristeleg Folkeparti kan forsvare eit slikt omskifte i forhold til standpunktet for eitt år sidan. Det fortel kven det er som styrer skuta. Kristeleg Folkeparti står ikkje ved rattet, tydelegvis.

Den ordninga som Regjeringa foreslår, må bli dyrare enn å samle styringa av landbruks- og miljøoppgåvene hos fylkeskommunen. Fleire instansar skal no behandle same saksområde. Ny kompetanse må skaffast. Det vil krevje meir ressursar.

Arbeidarpartiet meiner at forslaget frå Regjeringa inneber ei klar svekking av det folkevalde regionale nivået. Fylkeskommunen mister eit viktig verkemiddel i næringspolitikken. Miljøpolitikken blir også teken bort frå det regionale folkevalde nivået. Dessutan blir det ikkje lagt opp til å styrkje fylkesplanen. Fylkeskommunen får ikkje spele noka viktig rolle som planstyresmakt.

Regjeringa legg opp til styrt avvikling av fylkeskommunen. Høgre vinn rett nok ikkje fram med sitt prinsipale syn i meldinga, nemleg å leggje ned det regionale folkevalde nivået. Regjeringa tek likevel viktige grep for å underminere det same nivået. Politikken har ei klar retning. Ein vil etter kvart oppnå det resultatet som Høgre ønskjer. Det vil berre ta noko ekstra tid.

Kristeleg Folkeparti har vore med på denne politikken i Regjeringa. No gir partiet også klarsignal for den nye kursen i Stortinget. Det blir sagt rett ut at nedlegging av fylkeskommunen er aktualisert. Kristeleg Folkeparti uttalar det saman med Høgre og Framstegspartiet. Snuoperasjonen er fullført.

Regjeringa er diffus når den gjer greie for kva rolle fylkeskommunen skal ha som utviklingsaktør. Arbeidarpartiet meiner at dersom fylkeskommunen skal vere ein effektiv utviklingsaktør med nødvendig legitimitet, må ein særleg ta omsyn til befolkninga sine interesser innanfor arbeids- og næringsliv, utdanning og velferdsordningar.

Næringslivet stiller aukande krav til kompetanse. Dersom næringslivet skal få ekspandere og rekruttere ny arbeidskraft, må opplæringstilbodet i regionen ta mykje omsyn til krava som næringslivet stiller. Fylkeskommunen si oppgåve blir å finne balansen mellom ønska til dei som skal ta utdanning, og næringslivet og samfunnet sitt behov for arbeidskraft.

Den same avveginga må også gjerast for regionale høgskuletilbod. Dessutan må fylkeskommunen kunne få større ansvar for Aetat sitt kompetansearbeid. Utvikling av kompetanse og infrastruktur vil vere heilt sentralt i arbeidet med å utvikle regionane. Derfor må utviklingsaktøren ha kjerneoppgåvene sine på desse områda. Det er ikkje tilstrekkeleg å avgrense rolla som utviklingsaktør til å forvalte nokre distrikts- og regionalpolitiske verkemiddel, slik Regjeringa legg opp til.

Regjeringa foreslår at dei bedriftsretta bygdeutviklingsmidlane skal forvaltast av kommunane. Dei to siste åra har SND hatt den oppgåva. Endringa som no blir foreslått, vil føre til meir byråkrati. Ein vil tape synergieffektar og miste sjansen til å sjå innsatsen i ein større geografisk samanheng. Midlane vil i stor grad bli oppsplitta. Derfor avviser Arbeidarpartiet forslaget frå Regjeringa også på dette punktet.

Arbeidarpartiet er einig i at det kan drivast forsøk med kommunal oppgåvedifferensiering, men med eitt unntak: Kommunal drift av vidaregåande opplæring er uaktuelt. Det vil redusere breidda i tilbodet som er bygt opp på regionalt nivå, og det vil særleg ramme den yrkesfaglege opplæringa. Det kan sjølvsagt ikkje Arbeidarpartiet godta.

Regjeringa får stort sett støtte frå Framstegspartiet i saka om oppgåvefordelinga mellom regionalt og lokalt nivå. I denne saka blir det teke eit viktig steg i retning av Høgre og Framstegspartiet sin politikk: å avvikle det regionale folkevalde nivået. Formelt sett held ein fast ved fylkeskommunen. Nedbygginga har likevel starta for fullt. Avviklinga er innanfor rekkevidde, og det med hjelp av Kristeleg Folkeparti.

Eg vil gjerne ta opp forslaget frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti i innstillinga.

Presidenten: Representanten Reidar Sandal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Peter Gitmark (H): Er det ønsket om å undergrave fylkeskommunens legitimitet overfor kommunene som gjør at Arbeiderpartiet ønsker å legge miljø- og landbruksoppgaver til fylkeskommunen og ikke til primærkommunene? Eller er det en overkommune Arbeiderpartiet ønsker at fylkeskommunen skal fortsette å være på mange områder? Er det mangelen på tillit til lokalpolitikere her i landet som gjør at Arbeiderpartiet ikke støtter nærhetsprinsippet om at avgjørelser skal tas så nær den det angår, som mulig. Er det denne mangelen på tillit som gjør at Arbeiderpartiet er livredd for forsøksordninger med kommunalt drevne videregående skoler?

Reidar Sandal (A): Når Arbeidarpartiet i det heile ikkje godtek at det skal vere kommunal drift av vidaregåande opplæring, er det nettopp fordi vi vil stå vakt om det differensierte og breie tilbodet vi har på dette feltet, eit tilbod som er utvikla i nært samarbeid med næringslivet i forhold til dei behova som næringslivet har for arbeidskraft i åra som kjem.

Arbeidarpartiet ønskjer sjølvsagt ikkje at fylkeskommunen skal vere ein overkommune, men eg vil seie til representanten Gitmark at eg aksepterer ikkje den innfallsvinkelen at fylkeskommunen har karakter av overkommune, slik som han for så vidt indikerer. Eg trur at folk flest og lokalpolitikarar flest ikkje opplever fylkeskommunen som ein overkommune. I den grad vi snakkar om eit overkommunepreg, er det nok heller byråkratiet hos fylkesmannen som har den rolla.

Per Sandberg (FrP): Representanten Sandal var inne på at dette var startskuddet på nedbygging av fylkeskommunen. Selvfølgelig håper jeg det, men jeg er ikke like overbevist som Sandal.

Jeg vil gjerne ha representanten Sandal til å forklare meg hvorfor Arbeiderpartiet har så stor interesse av forsøk med enhetsfylket. I utgangspunktet var det snakk om et forsøk i ett eller kanskje to fylker. Nå er Arbeiderpartiet den ivrigste forkjemperen for å få til mange slike forsøk. Er det slik at Arbeiderpartiet ser forsøk med enhetsfylket som en motvekt til hva de frykter, nedbygging av fylkeskommunen? Er dette på en måte et siste halmstrå for eventuelt å bevare fylkeskommunen, eventuelt å styrke fylkeskommunen for videre eksistens?

Reidar Sandal (A): Arbeidarpartiet vil ha forsøk med einskapsfylke og stør Regjeringa på det punktet. Vi trur at det forsøket kan gi oss ny kunnskap som i neste runde vonleg kan resultere i eit redusert byråkrati, at vi brukar mindre midlar på regionalt nivå til administrasjon og meir midlar til tenesteproduksjon.

Eg vil òg seie at eit slikt forsøk kan kanskje òg bidra til at vi vitaliserer det politiske nivået på regionalt nivå, fordi vi får nærare sambandsliner mellom dei som no er den statlege, tunge aktøren, og dei som er den fylkeskommunale aktøren. Eg trur faktisk at her er det ein effektiviseringsgevinst å hente ut.

Heikki Holmås (SV): Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og SV står sammen om et forslag der vi prøver å løfte blikket litt og se hvordan vi kan skape et tredje folkevalgt nivå, et regionalt folkevalgt nivå, som kan være motor i utviklingen av demokrati og næringspolitikk og skape gode distrikter og et vel fungerende Norge. Men jeg vil gjerne si at det er ikke slik at det er Regjeringens endrede oppfatning av overføringer av miljø- og landbruksavdelingene i forbindelse med denne meldingen som på en måte er det store skuddet for baugen for fylkeskommunen. Denne prosessen ble startet av Arbeiderpartiet. Det er Arbeiderpartiet som har ført oss inn i denne situasjonen, gjennom å løfte sykehusene, som var det viktigste fylkene drev på med ved siden av de videregående skolene, ut av fylket. Arbeiderpartiet har drevet på med en omlegging av alle statlige etater, slik at trygd, helse og samferdsel er borte. Dette ansvaret må Arbeiderpartiet være med på å ta selv.

Reidar Sandal (A): Det er lite interessant å diskutere den saka som representanten Holmås no legg opp til å debattere, nemleg kven som skal vere sjukehuseigar i dette landet. I denne salen er det tidlegare bestemt korleis det skal vere, og det må vi halde oss til, uansett kva slags standpunkt vi har hatt.

Det som er det gledelege, og det som er det framtidsretta, er at eit fleirtal i kommunalkomiteen lyftar blikket og peikar på nye utviklingsoppgåver, nye viktige tema å jobbe med på politisk nivå i dei ulike regionane. Eg trur at det er slik at vi ikkje har for mange politikarar som er med og styrer dette samfunnet vårt. Vi har heller for få. Derfor meiner Arbeidarpartiet at vi skal ha tre forvaltingsnivå, og vi treng då viktige oppgåver for desse personane som dei kan stelle med i sitt politiske arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Lise Holmberg (H): I lys av Sem-erklæringen har Regjeringen på ny vurdert oppgavefordelingen mellom kommune, fylke og stat. I forhold til hvordan det offentlige skal løse sine oppgaver, er to ord for meg helt vesentlige: Identitet og tilhørighet. Det er i forhold til lokalmiljøet at våre innbyggere først og fremst føler tilhørighet og har sin identitet. Det er lokalmiljøet som for de aller fleste betyr mest. Lokale tilbud, lokal delaktighet og lokale beslutninger er hva våre innbyggere først og fremst er opptatt av. Det er her deres identitet er forankret. Nettopp derfor er Høyre opptatt av å styrke det lokale forvaltningsnivået. Det er derfor vi sier at avgjørelser skal fattes så nær dem det angår, som mulig. Nærhet, identitet og tilhørighet er nøkkelordene.

Stortingsmelding nr. 31 for 2000-2001, bedre kjent som oppgavefordelingsmeldingen, var i stor grad en fylkeskommunereform. Med regjeringsskiftet kom Sem-erklæringen, og fylkeskommunen skulle styrkes som regional utviklingsaktør. I forhold til oppgavefordelingen ble følgende slått fast: Oppgavene må klargjøres bedre, byråkratiet skal reduseres, fylkeskommunen skal ikke være en overkommune. På denne bakgrunn sa Regjeringen i november 2001 at den ville vurdere fylkeskommunens oppgaver i lys av Sem-erklæringen, og Regjeringens vurdering ville hovedsakelig være knyttet til de planlagte endringene innenfor miljø, landbruk, planlegging og arealforvaltning. Høyre er godt fornøyd med at det er et flertall i denne salen for å støtte Regjeringens hovedprinsipper for oppgavefordeling.

Den meldingen vi nå behandler, er i langt større grad enn den forrige, en kommunereform. Den foreslår flere oppgaver lagt på kommunenivå. En styrking av lokaldemokratiet krever store reformer og en kraftig desentralisering av makt til det lokale nivået.

I motsetning til Stoltenberg-regjeringen vil Samarbeidsregjeringen overføre landbruks- og miljøoppgavene til kommunene. Oppgaver som krever lokalt folkevalgt skjønn, må overføres til primærkommunene. Dette vil føre til mindre byråkrati, og ikke mer. Forenkling og bedre ressursdisponering er dessuten en forutsetning. Miljø- og landbrukssakene er ikke utpregede utviklingsoppgaver som er nødvendige for at fylkeskommunen skal være en regional utviklingsaktør.

Dersom oppgaver som krever lokalt folkevalgt skjønn, blir overført til fylkeskommunene, slik både Arbeiderpartiet og SV ønsker, vil disse oppgavene gi fylkeskommunen en karakter av overkommune. Vi er enige med Regjeringen i at fylkeskommunen ikke bør utvikles til en overkommune. Det er uheldig å bryte med prinsippet om at de to nivåene skal være likestilte. Myndigheten og oppgavene gitt til de to nivåene må være utfyllende, ikke overlappende.

Å gi fylkeskommunen overkommunal myndighet kan bidra til å undergrave legitimiteten til kommunene og slik svekke det viktigste og mest sentrale organ for lokaldemokratiet. Nettopp det ville være et stort tap for det norske folkestyret. Vi beklager sterkt at Arbeiderpartiet ikke står for de samme synspunktene. Mangt et kommunestyre burde merke seg og reflektere over dette partiets standpunkt i denne saken.

Plan- og arealforvaltningen ønsker vi ikke å ta standpunkt til i denne omgang. Regjeringen får støtte for å avvente Planlovutvalgets innstilling ved utgangen av 2002. Vi erkjenner at arealforvaltningen har stor betydning for den enkelte kommune, og vi vet at erfaringene med fylkesplanarbeidet er langt fra bare positive. Både på kommunenivå og fylkesnivå er meningene om disse oppgavene sterke. Det er derfor forunderlig at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ikke vil vente med å ta standpunkt til alle er blitt hørt. Demokratiet står nok svakere enn antatt, for disse partiene fastslår allerede nå at det er fylkeskommunen som skal ha disse oppgavene. Høringsinstansene trenger ikke disse partiene å vente på.

Det er et bredt politisk flertall som støtter fylkeskommunen som regional utviklingsaktør, og som sier at fylkeskommunen skal gis økt myndighet i forvaltningen av distrikts- og regionalpolitiske virkemidler. Fylkeskommunen skal være en viktig samarbeidspartner for næringsliv, kommuner og regionale statlige myndigheter, og fylkeskommunen bør spille en sentral rolle i det regionale partnerskapet.

I Høyre legger vi vekt på at fylkeskommunene får et utvidet handlingsrom, og vi har stor tillit til at fylkeskommunene bruker dette handlingsrommet for å utvikle sin lederrolle i det regionale partnerskapet. Vi åpner for forsøk på to områder, og jeg er glad for at disse to områdene får flertall, både oppgavedifferensiering og enhetsfylke, for vel utprøvde forsøk vil kunne gi oss et godt vurderingsgrunnlag.

Til slutt vil jeg ta opp det forslag som Høyre er medforslagsstiller til i innstillingen.

Presidenten: Representanten Holmberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): I innstillingen har Høyre sluttet seg til Arbeiderpartiets merknad om at det skal settes i gang mange forsøk med enhetsfylke for å få en bredest mulig erfaring med en ny modell. Det vil det nå være et flertall for å komme med et pålegg til Regjeringen om. Tidligere har Høyre-statsråden uttalt at det skulle settes i gang kun et par forsøk. Har Høyre endret standpunkt i denne saken?

Regjeringen foreslår at bygdeutviklingsmidlene, som i dag forvaltes av SND, skal overføres til kommunene. Her snakker vi om 450 mill. kr som skal fordeles på 435 kommuner. Kommunene har i stor grad bygd ned sin kompetanse på dette området, og det vil være helt nødvendig å tilføre store beløp til kommunene bare for at kompetansen skal bygge seg opp igjen. Hva er det som gjør at Høyre, som er så imot at man skal ha byråkratiske løsninger, går inn for en slik løsning av denne saken?

Kari Lise Holmberg (H): Høyre er med på å åpne for to forsøk og et bredere forsøk hvis det er ønskelig når det gjelder enhetsfylket.

Alle forsøk er jo frivillige i utgangspunktet. De er begrenset til et visst antall år, og jeg frykter ikke at dette skal være noe negativt i saken. Jeg synes tvert imot det er veldig interessant med de forsøk som skal iverksettes, når vi nå får overført landbruks- og miljøoppgavene til kommunenivået. Kunne vi deretter få vellykkede forsøk med enhetsfylket kombinert med fylkesmann, vil jo det føre til ytterligere avbyråkratisering, så jeg synes det kan være vel verdt å forsøke.

Når det gjelder BU-midlene, ser Høyre det som helt naturlig at disse følger med på lokalt nivå. Nå skal vi til høsten vurdere virkemiddelordningen, og ting kan ses i sammenheng. Det er helt klart at en reform som den vi er inne på nå, vil føre til konsekvenser på sikt, og vi får nye oppgaver som vi må ta stilling til.

Per Sandberg (FrP): Meg bekjent har Høyre programfestet å legge ned fylkeskommunen. Denne innstillingen gir ikke mye uttrykk for det.

For et år siden satt ikke representanten Holmberg i kommunalkomiteen, men det gjorde dagens statsråd. Og i forbindelse med Innst. S. nr. 307 for 2000-2001 var det lagt inn en hel mengde fellesmerknader fra Fremskrittspartiet og Høyre. Det var også en hel mengde forslag som Høyre og Fremskrittspartiet stod sammen om. Mange av de samme merknadene står i Innst. S. nr. 268, som vi behandler her i dag, og mange av de samme forslagene står i Innst. S. nr. 268, som vi behandler her i dag.

Mitt spørsmål til representanten er: Er det nå slik at Høyre har forlatt sitt program og i neste års valgkamp – i forhold til kommune- og fylkestingsvalgene – vil fremstå som fylkeskommunens fremste forsvarer, i og med at Høyre nå går inn for å frede fylkeskommunen i mange, mange år?

Kari Lise Holmberg (H): Høyre har ikke endret sitt program. Vi står fortsatt for det vi har gjort, men som representanten godt vet, har vi nå en ny regjering. Det foreligger en Sem-erklæring, og vi forholder oss lojalt til den Sem-erklæringen.

Så er det jo slik at verden forandrer seg. Vårt samfunn forandrer seg også. Vi ser på mange områder at Europas regioner er sentrale faktorer. Vi er også avhengige av å kunne forholde oss til Europa og til regionene. Nettopp derfor synes jeg det er interessant med fylkeskommunen som en regional utviklingsaktør.

Heikki Holmås (SV): Høyre er skrekkelig bekymret for overkommuneproblematikken. Det er ikke jeg. Jeg mener det kan være helt riktig i enkelte sammenhenger at et folkevalgt regionalt nivå skal ha avgjørelsesmyndighet på noen områder som ligger der, og som er av regional karakter, selv om kommunene i utgangspunktet er de som har myndigheten.

Et eksempel på at dette kan skje, kan f.eks. være det vi var og snakket med Rogaland om – denne fylkesplanen for Nord-Jæren, som jo har fungert på en utmerket måte, der fylkeskommunen har hatt en rolle.

Hvis man er bekymret for dette med en overkommune, er det helt «crazy» av Regjeringen å foreslå et enhetsfylke. Er det noe som er en sammensausing av kontrolloppgaver og problemer knyttet til legitimitet og folkevalgte avgjørelser, så må det være enhetsfylket. Jeg vil gjerne høre hvordan man kan unngå at folk blander sammen dette.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg tror ikke Heikki Holmås har skjønt hva som ligger i Regjeringens melding når det gjelder enhetsfylket. Vi overfører landbruks- og miljøoppgavene til kommunen. Fylkesmannen sitter igjen med kontrolloppgavene. Så dette er en ryddeprosess og en avbyråkratiseringsprosess.

Overkommuneproblematikken synes jeg er helt reell. For oss er det viktig med nærhet og identitet. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, heter det i et ordtak. Derfor bør viktige avgjørelser som skal fattes ut fra politisk skjønn, fattes der hvor innbyggerne bor, der hvor identiteten ligger. Det er helt sentralt i forhold til å utvikle et velfungerende samfunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Holmås (SV): Det hadde vært ålreit om Kari Lise Holmberg kunne ha svart på mitt spørsmål. Jeg spurte om sammensausingen av de politiske vedtakene i det folkevalgte organet i fylkeskommunen, og det som ligger av kontrolloppgaver hos fylkesmannen. Hvis man samler dette under felles administrasjon, hvordan skal man da kunne klare å skille dem fra hverandre? Representanten får sikkert anledning til å svare på dette spørsmålet senere.

Det er én grunn til at denne saken behandles her i dag, og det er at Kristelig Folkeparti frivillig har overgitt seg til Høyre og sitter som gissel når fremtiden for landets kommuner og fylkeskommuner skal avgjøres. Et parti som har i programmet sitt at de vil kjempe for det regionale nivået, er med og skriver følgende på side 6 i innstillingen:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser videre til at endringer i statlig politikk de siste årene har aktualisert nedleggelse av fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå.»

Det får meg til å lure, for statlig politikk er ikke noe som bare skjer, den vedtas jo av Stortinget. Det er først når Kristelig Folkeparti inngår som en del av det flertallet som ikke er interessert i å skape et fungerende regionalt demokrati, at resten av høyresiden får gjennomslag for å styre fylkeskommunen mot en sikker død.

Jeg skal ikke bruke tiden min nå til å snakke om fylkeslandbruksstyre eller innsigelsesretten til miljøavdelingen, men heller ta opp det SV mener er kjernen i debatten om et tredje folkevalgt nivå, nemlig demokrati, demokrati i betydningen folkestyre. SV mener at nedgang i valgdeltakelse, forverring av økonomien i kommuner og fylker, nedgangen i antall lokalpolitikere, overføring av oppgaver til staten og skepsisen til politikere henger nøye sammen. Det er SVs klare oppfatning at avgjørelser bør tas så nært dem som beslutningene angår, som mulig. Det betyr at kommunene må få styrket økonomi og ansvar for flere oppgaver enn det de har i dag. For eksempel kan de få styrket ansvaret for boligpolitikken gjennom en egen boliglov, og vi kan vurdere å gi flere samferdselsoppgaver til de største kommunene og å gi dem større frihet til lokal skattlegging. Kort sagt betyr det at makt flyttes fra et statlig embetsverk, fra mer eller mindre lukkede styrerom i helseforetak eller andre foretak, og fra sentrale myndigheter og storting til lokale eller regionale folkevalgte organer. Problemet er at når Regjeringen i denne meldingen varsler en styrt avvikling av det regionale folkevalgte nivået, fjernes helt muligheten for at en del beslutninger kan legges til et regionalt folkevalgt nivå. Da må vi bygge opp et stort, statlig byråkrati i stedet. Jeg kunne ikke i mine villeste drømmer forestille meg at Høyres moderniseringsprosjekt i utgangspunktet ville dreie seg om å erstatte lokalt og regionalt byråkrati med et statlig ett, men det er i den retning vi går. Det er betegnende at Regjeringen, når den skal sette opp sine mål for moderniseringsarbeidet, ikke nevner demokrati og borgerrettigheter. Når kommuner skal slås sammen, nevnes behovene for effektivitet og et enklere samfunn, men ikke behovet for demokrati.

SV vil ha et regionalt folkevalgt nivå, for vi tror at vi oppnår mer demokrati på den måten. Regjeringen er i ferd med å gjøre Norge til et annerledesland i europeisk sammenheng. I regionenes Europa er det nettopp styrkingen av det regionale demokratiet og styrkingen av regionenes ansvar for utviklingen av næringsliv, arbeidsplasser, infrastruktur og samferdselstilbud samt kompetanseutvikling som står støtt plassert på dagsordenen, utvikling av folkestyre og en reell avgivelse av makt fra de nasjonale nivåer. Det er sikkert mange som synes det er rart at SV er mer villig til å lære av EU enn en Høyre-statsråd, men så lenge vi videreutvikler demokratiet, er det rett vei å gå for oss.

Når man hører på stortingsrepresentanter fra talerstolen, høres det av og til ut som om folk i fylkene sitter helt i ro og blir akterutseilt av utviklingen, men det er helt feil. Rundt omkring i det ganske land jobbes det hardt for utvikling av større fylker som skal kunne ivareta oppgavene som regionale utviklere – visjoner for utvidelse av demokratiet. Da må vi kvittere med å si: Dette er kjempebra. Her skal dere få flere statlige oppgaver som dere kan utføre. Derfor har vi sammen med Arbeiderpartiet fremmet et forslag om akkurat det.

Når vi har gått inn for en utvikling der flere og flere av de statlige etatene regionaliseres, slik som samferdselskontorene, sykehusene, trygdeetaten og Aetat, har vi gjort dette helt uten å se på hvordan vi kunne forankre dette demokratisk. Det mener vi det nå er viktig å prøve å gjøre noe med, og derfor fremmer vi – som sagt –sammen med Arbeiderpartiet et forslag som innebærer akkurat det. Jeg er litt gretten for at regjeringspartiene ikke støtter dette forslaget vårt om større fylker, for det er helt i tråd med forslaget fra Oppgavefordelingsutvalget om færre fylker og mer ansvar. Jeg synes godt at de kan komme med argumenter for å imøtegå vårt gode forslag. Vi er nødt til å løfte blikket og se hvor hen vi vil med det regionale demokratiet, og så må Regjeringen være med og svare på det.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet og SV er jo enige på mange områder når det gjelder den innstillingen som vi nå behandler. Men på et område er vi helt uenige, og det gjelder enhetsfylket, der SV går sammen med Fremskrittspartiet.

Når representanten Holmås sier at vi må prøve å finne modeller som gjør at vi ikke får nedgang i valgdeltagelsen, at det er nødvendig å overføre oppgaver til staten, og at SV ikke vil være med på å få en styrt avvikling av det folkevalgte nivået, klarer ikke vi i Arbeiderpartiet å følge tankegangen. Vi mener at nettopp et enhetsfylke vil kunne være med og ivareta mange av de punktene som ble fremhevet av representanten i hans innlegg. Er det ikke slik da at hvis vi får til et enhetsfylke, kan vi ivareta veldig mange av de utfordringene som representanten argumenterer for?

Presidenten: Skal Heikki Holmås ta opp noen forslag?

Heikki Holmås (SV): Ja, jeg kan begynne med å ta opp forslagene der SV er medforslagsstiller.

Jeg begriper ikke hvordan Signe Øyes argumenter knyttet til dette med enhetsfylke henger sammen med det jeg sa. Enhetsfylke er på en måte et misfoster av en demokratisk modell, for det innebærer jo at den øverste lederen for administrasjonen, fylkesmannen, skal være den som innstiller overfor et fylkesting, og som deretter skal være den som gjennomfører eksempelvis lovlighetskontroll av vedtak fattet i fylkestinget. Jeg skjønner ikke hvordan dette kan føre til noen klarhet i forhold til disse oppgavene.

Jeg mener heller ikke at det vil bidra til å løfte opp problemstillingene og sørge for å bidra til at man kan få flere oppgaver overført til fylkesnivået. Jeg mener derfor det ikke er riktig å gå i retning av et enhetsfylke, og da mener jeg vi like godt kan si nei til forsøk.

Presidenten: Heikki Holmås har tatt opp de forslagene han refererte til.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg meiner at SV sine slutningar ikkje alltid er heilt logiske, for korleis kan Kristeleg Folkeparti vera gissel for Høgre når Høgre får påpakning frå Framstegspartiet for å gå bort frå sitt program og sine tidlegare standpunkt?

Eg er glad for at SV, som Kristeleg Folkeparti, er oppteke av folkestyre og prinsippet om nærleik. Men då undrar det meg at SV er så redd for at landbruks- og miljøoppgåvene skal leggjast til kommunenivå. Her maktar faktisk kommunane våre å styra grunnskule, eldreomsorg, barnevern, arealplanlegging osv. Kvifor i alle dagar skulle dei ikkje kunna ta vel vare på landbruks- og miljøoppgåvene i tillegg?

Heikki Holmås (SV): Jeg er overbevist om at kommunene helt sikkert kommer til å gjøre en grei innsats i forhold til oppgavene med landbruk og miljø. Poenget er at hvis vi ønsker å utvikle fylket som en motor i forhold til regionstankegangen og næringslivet, så er det helt naturlig at også miljø- og landbruksaspektene kommer inn.

I meldingen står det helt klart at en vesentlig del av de oppgavene som miljøvernavdelingen og landbruksavdelingen driver på med, er planarbeid. Og hvis vi skal klare å ivareta en sterkere utvikling av fylkesplanen, som flere av de andre partiene også vil, trenger vi den kompetansen på fylkesnivå. Flere av de andre partiene vil jo også ha en sterkere fylkesplan, men når Regjeringen ikke vil det, så skjønner jeg jo godt at de vil dytte alt dette ned på kommunenivå i stedet, for da trenger man ikke den kompetansen i fylket. Det er derfor jeg sier at dette er en styrt avvikling. Regjeringen er ikke villig til å gå inn med den kompetansen som trengs for å ivareta de regionale utviklingsoppgaver, og det sitter Kristelig Folkepartis ledere og ser på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen):Senterpartiet, SV og Arbeidarpartiet står gjennomgåande saman i denne innstillinga. For eit år tilbake var det eit parti til som stod for same syn, nemleg Kristeleg Folkeparti. No er dei diverre i Høgre sin famn, og følgjer Høgre sitt opplegg.

Eg merka meg at Holmås her kom med viktige motførestellingar i forhold til den rapporten som har blitt kjend i dag, og som gjeld innsparingar som følgje av kommunesamanslåingar. Det er eit punkt i innstillinga som undrar meg når det gjeld SV. Det er det engasjementet som dei har i høve til større fylke. Dei må vel vita at mange av dei prosessane som der er sette i gang, er lagde på vent. Kvifor då dette engasjementet i retning av større fylke?

Heikki Holmås (SV): Jeg hadde jo håpet at jeg skulle klare å engasjere Magnhild Meltveit Kleppa også i forhold til dette med større fylker. Det er fordi dette er initiativ som tas av senterpartifolk og andre rundt omkring i fylkene som en konsekvens av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling, der en sier at en ser for seg en struktur med mellom 10 og 15 fylker.

Dersom det skal være noe håp overhodet om å klare å få overført flere statlige oppgaver til fylkene – for vi ser at det er ikke flertall for det i denne sal, slik fylkene er i dag – må en samle seg om større fylker, som kan få mer kraft i forhold til å fravriste staten oppgaver knyttet til f.eks. det som er det viktigste av alt i lokaldemokratiet, nemlig spørsmål som vedrører samferdsel, veier og veistrukturer. Det å ha større fylker kan være én vei å gå. Derfor er det vi fremmer forslag om forsøk med dette, men det skal ikke være noe vi trer ned over hodet på fylkeskommunene. Det må være etter initiativ som kommer fra dem. Grunnen til at det er bremset opp der nå, er at Regjeringen har gått ut og sagt: Vent med alt!

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er straks omme. Møtet blir nå avbrutt, og nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.