Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talelisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) (ordfører for saken):I den framlagte proposisjonen om endringer under enkelte kapitler på statsbudsjettet som vi nå har til behandling, er det foreslått korrigeringer i 2002-budsjettet. De fleste av disse har det vært enighet om i komiteen, men noen forslag vil jeg likevel trekke fram.

I proposisjonen er det foreslått bl.a. å forsterke det tobakksforebyggende arbeidet, herunder kampanjer i media, med 10 mill. kr. Dette er en oppfølging av Nasjonal kreftplan og støttes av en enstemmig komite.

Tobakksskader er et av de største helsemessige problemene vi har, og det er bra at det nå gjøres en aktiv innsats for å forhindre at enda flere begynner å røyke.

Samtidig er det viktig at det gjøres en innsats for å få enda flere til å slutte.

Den største saken i denne proposisjonen er likevel situasjonen ved sykehusene. Det varsles bl.a. at den polikliniske virksomheten er høyere enn antatt. De regionale helseforetakene står fortsatt overfor et vanskelig og utfordrende arbeid på flere områder, både av økonomisk og organisatorisk karakter. For å lette den økonomiske situasjonen foreslår en derfor å øke driftskreditten til helseforetakene fra 2 milliarder kr til 3,6 milliarder kr. Av dette kan ca. 100. mill. kr brukes overfor private institusjoner.

Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, slutter seg til dette og mener også at det må gis mulighet for at de regionale helseforetakene kan benytte den opprinnelig tildelte driftskreditt til de private institusjonene dersom beløpet viser seg ikke å være tilstrekkelig. Dette er viktig fordi de private institusjonene også opplever en vanskelig økonomisk situasjon.

I denne forbindelse er det også enstemmighet om betydningen av at de regionale helseforetakene tar ansvar for de private institusjonene som de har avtale med, slik at de får forutsigbare og likeverdige rammebetingelser.

Fremskrittspartiet mener at Stortinget istedenfor å utvide driftskreditten bør bevilge 2 milliarder kr ekstra til sykehusene nå. Dette kan virke som en besnærende tanke. For som det argumenteres: «Pengene er jo brukt allerede.» Ja, de er det – dermed er det åpenbart at forslaget ikke ville ført til at en eneste ekstra pasient ville blitt behandlet hvis dette hadde blitt vedtatt. Men mer alvorlig er det at med all sannsynlighet ville nødvendige omstillings- og effektiviseringstiltak ha blitt bremset ned, for ikke å si ha stanset helt opp. Forslaget ville etter min oppfatning nærmest ha fungert som en bombe under hele helsereformen. For med hvilken autoritet og motivasjon skulle de regionale helseforetakene ha fortsatt det viktige arbeidet som de nå er inne i, hvis en i første år med statlig eierskap skulle oppleve at Stortinget på slutten av året kom med 2 milliarder kr ekstra?

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet synes ikke det er en heldig situasjon hvis svingningene i pensjonsutgiftene gjør at helseforetakene på en uforutsigbar måte må endre behandlingsvolumet. Det er også noe mindretallet har beskrevet.

Jeg finner derfor grunn til å vise til at innføringen av regnskapsloven skal ha en utjevnende effekt mellom år. Dette er også grunnen til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet foreslår at Regjeringen fram mot revidert nasjonalbudsjett vurderer om innføringen av regnskapslovens bestemmelser for sykehusene gir den tilstrekkelige effekten.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder):Så langt har helseforetakene fulgt opp intensjonen i sykehusreformen. Flere pasienter er behandlet, ventetiden er redusert, likeså ventelistene. Med utgangspunkt i tredje tertial kan det synes som om sykehusene får en økning av pasientbehandlingen på ca. 3 pst., mens det godkjente budsjett forutsatte en produksjonsøkning på 1–1,5 pst. Den økende produksjonen i tillegg til en uforutsett tilleggspremie til KLP samt uinndekket lønnsøkning har imidlertid brakt foretakene uforskyldt inn i en meget vanskelig økonomisk driftssituasjon. Selv om driftskredittrammen har økt betydelig, gir ikke dette foretakene en varig løsning av den økonomiske situasjonen.

Så langt jeg kjenner til, foreligger det nå planer i samtlige regioner og regionale foretak om til dels betydelige kutt i behandlingstilbudene i 2003 for å kunne bringe budsjettene i balanse i 2004. Det finnes også planer om å legge ned sykehus. Dette er en situasjon som Fremskrittspartiet ikke kan akseptere, og som heller ikke andre partier på Stortinget bør akseptere.

Det har også i media kommet kritiske merknader til tilbudskutt fra de ulike politiske partier, i særlig grad fra Arbeiderpartiet. Jeg hadde derfor forventet at når Fremskrittspartiet i forbindelse med denne proposisjonen foreslår en tilleggsbevilgning på inneværende års budsjett til foretakene, ville Arbeiderpartiet støttet dette forslaget. Det gjør de imidlertid overraskende nok ikke. Det er kun Senterpartiet som stiller opp, og støtter en tilleggsbevilgning på 2 milliarder kr.

Arbeiderpartiet lanserer i innstillingen en tanke om statlige fond som foretakene kan trekke på under ekstraordinære forhold, som eksempelvis økt pensjonspremie. Fremskrittspartiet vil vurdere dette på et senere tidspunkt, men nå er det riktig å tilføre foretakene driftsmidler så en slipper kutt i behandlingstilbudene i 2003. Trekker en inn driftsunderskuddet for 2002, vil foretakene fra 2003 være i stand til å opprettholde produksjonen og videreføre kutt i ventetiden og kutt i ventelistene. De partier som nå unnlater å rette opp foretaksøkonomien, må derfor også påta seg ansvaret for de kutt i behandlingstilbudene som foretakene finner nødvendig i 2003, og som kan sette hele sykehusreformen i vanry. Det holder ikke bare å kritisere Regjeringen. Nå har en anledning til å rette opp sykehusøkonomien, men de gjør det ikke.

Jeg tar opp forslaget i innstillingen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslag han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Senterpartiet er meget bekymret for helseforetakenes dårlige økonomi, som kan skape en helt uakseptabel utvikling i vårt helsevesen generelt og i spesialisthelsetjenesten spesielt. Men dette vil få ringvirkninger også inn i førstelinjetjenesten. Det som er klart, er at man har behov for å skape samhandling og samarbeid innenfor helsevesenet. Men den samordningen som nå skjer, er vi redd blir preget av avvikling og sentralisering, ut fra en ensidig økonomisk tankegang, ikke minst på grunn av at økonomien er så dårlig som den nå er. Uakseptabel strukturendring som dette vil redusere det akuttmedisinske tilbudet til befolkningen, ikke minst i distriktene, og vi ser det allerede nå, f.eks. i ambulansetjenesten. Etter vår mening er det slik at akuttmedisinsk beredskap, og ambulansetjenesten som en del av denne, burde utbygges og styrkes. Det ville også være i tråd med Stortingets intensjoner i forbindelse med behandlingen av den såkalte akuttmeldingen.

Vi har også omtalt fødselstilbudet ganske mye i budsjettet for 2003, spesielt når det gjelder fødestuer og tilbudet for for tidlig fødte. Men det generelle, som burde gå igjen for dette med fødselsomsorg, er at fødselsomsorgen skal være desentralisert. På sykehus hvor man nå har fødeavdelinger, blinker det noen blå lys som varsler at dette tilbudet kan bli borte. Vi mener at fødselsomsorgen skal og må være desentralisert.

Da vi behandlet økonomien for sykehusene i vår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, viste helseforetakene til at det manglet 2,6 milliarder kr. Regjeringens svar på dette var at man skulle få 1,3 milliarder kr. Resten skulle man ta inn i form av effektivisering. En slik effektivisering er etter min mening med på å endre strukturen i helsevesenet vårt, slik som jeg nå beskrev det.

Vi fant svaret fra Regjeringen utilfredsstillende og uakseptabelt og foreslo en tilleggsbevilgning som skulle bety at økningen i pasientbehandlingen kunne være på mellom 2,5 pst. og 3 pst. Vi visste allerede at økningen i pasientbehandlingen var på opp mot 2 pst. første halvår 2002, og Regjeringen foreslo altså at behandlingsøkningen bare skulle være på 0,5 pst. Det ville ha betydd en stenging av sykehusposter og en sterk reduksjon av tilbudet til pasientene hvis man i løpet av året skulle ha kommet ut med 0,5 pst. Svaret fra flertallet på Stortinget i vår var at man la inn penger, slik at økningen i pasientbehandlingen skulle kunne være på mellom 1 pst. og 1,5 pst. Ingen ville følge Senterpartiets forslag til bevilgning slik at man skulle kunne få den økning i pasientbehandlingen som vi i dag ser det ble, som vi forutså, og som vi budsjetterte etter.

Jeg synes det er litt trist at dette er situasjonen for helseforetakene. Vi har blitt fortalt noen ganger, når vi har bekymret oss for helseforetakene, at vi ber om omkamp om denne saken fordi vi var så sterkt imot en del av det som ligger i helseforetakenes struktur, organisering og det som skjer nå. Men vi har iallfall prøvd å være med på å sikre at denne formen for sykehusdrift skulle bli til gagn for den enkelte pasient. Det ser vi nå at vi ikke får med oss noe flertall for. Fremskrittspartiet og vi er nå med på å foreslå 2 milliarder kr i sluttsalderingen av 2002-budsjettet. Vi ønsker at denne bevilgningen skal gjøres overførbar, men ikke som en overslagsbevilgning, fordi vi ønsker at Stortinget skal ha kontroll med hvor mye penger som brukes, og hvor mye penger som behøves. Det svarteperspillet som vi så tidligere mellom staten og fylkeskommunene, får vi på en måte nå fortsatt mellom staten, ved regjering og storting på den ene siden og helseforetaksstyrene på den andre siden. Den konflikten som dette skaper ute, har allerede nådd oss. Jeg håper at helseministeren tar tak i dette, for flere av de tingene som jeg nevnte her, fødselsomsorg, akuttmedisinsk beredskap og ambulansetjeneste, må være på et akseptabelt nivå hvis denne ordningen skal være slik at den er lik for alle og gir et noenlunde helsetilbud.

Jeg synes også vi har et ansvar i forhold til dette med å redusere sykefraværet, for å få raskere behandling på sykehusnivå og for å få ned ventelistene. Dermed er kanskje det sterkeste bidraget gitt fra storting og regjering for at sykefraværet skal kunne reduseres i den perioden som vi nå har denne intensjonsavtalen.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Ola D. Gløtvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Lederen av sosialkomiteen, John Alvheim, beskrev situasjonen ved sykehusene og konkluderte med:

«Dette er en situasjon som Fremskrittspartiet ikke kan akseptere.»

Men det kan jo Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har jo akseptert situasjonen. Fremskrittspartiet har vært med på å danne grunnlaget for et flertall for det statsbudsjettet som skal gjennomføres neste år, og der det er bestemt hva som er forutsetningene for sykehusenes drift. Det er jo nettopp det Fremskrittspartiet har gjort – akseptert situasjonen som er ved sykehusene. Den diskusjonen la vi bak oss i forbindelse med diskusjonen om statsbudsjettet for 2003. Så foretar Fremskrittspartiet et rent prokuratorgrep ved å si at midlene kan overføres til 2003, som om vi skal behandle statsbudsjettet gjentatte ganger i denne salen. Men det skal vi faktisk ikke.

SV har, sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, foreslått en inndekning i forhold til pensjonsordningen som kunne ha gitt bedre økonomi. Så må vi erkjenne at det ikke er flertall for det i salen. Fremskrittspartiet støtter det ikke. Det å da skulle gå inn på en type ordninger som om vi kan behandle statsbudsjettet i sak etter sak, blir rent lureri. Jeg får en slags assosiasjon til at man går inn i en kirke som er stivpyntet til vielsen, inngår ekteskapspakten og lover troskap overfor det man har inngått, hvorpå man på kirketrappen stiller seg bredbent og spør: Er det noen andre her som vil gifte seg med oss? Når det gjelder den problemstillingen knyttet til Fremskrittspartiet, kan jeg for SVs del definitivt si at det vil vi ikke. Vi opplever at hele den tilnærmingen som velges her, er rent spill for galleriet. Det er en måte å fri til velgere og befolkningen på, fordi man ikke kan sette seg inn i de rammer for behandling som Stortinget har, og på den måten skal man komme seg ut av det ansvar som man har for situasjonen som sykehusene befinner seg i. Det må være kraftig til ettertanke for Regjeringen å skulle forholde seg til et parti som driver den typen dobbelt bokholderi og spill for galleriet i sak etter sak.

Vi så det også under behandlingen av sak nr. 1 når det gjaldt oppgjørsordningen for tannbehandling. Jeg er overbevist om at hadde det ikke vært for at Fremskrittspartiet skal kjøre et slikt løp, hadde man kunnet få til fornuftige ordninger sammen med Regjeringen. Men dessverre – det kan ikke være slik at opposisjonen skal måtte ta ansvaret når man har en partner å samarbeide med som ikke gjør det. Vi må forholde oss til at vi driver i opposisjon med vår politikk, ikke Regjeringens. Men jeg må si at noe av det mer besynderlige jeg har sett siden jeg havnet på Stortinget, er det forslaget som nå kommer fra Fremskrittspartiet, like etter at man har vedtatt nettopp rammene for de samme sykehusene, og det med Fremskrittspartiets stemmer.

Presidenten: Neste taler er Asmund Kristoffersen.

Også Kristoffersen har en taletid på inntil 5 minutter.

Asmund Kristoffersen (A): Ja, president, jeg skal ikke bruke mine fem tildelte minutter.

Jeg skal ikke nå gå inn på noen beskrivelse av sykehusenes økonomiske situasjon. Det var vi delvis inne på i sak nr. 1, da vi bestemte doseringen av pengene for 2003. Det er jo nettopp en analyse av hvilke behov som er til stede i 2003, som bestemmer beløpene i budsjettet for 2003, som vi nylig har debattert oss ferdig med og skal stemme over.

Det som her foreslås, er å gå inn og vurdere om en skal gjøre noe på 2002-budsjettet. Nå er vi snart midt i desember måned, og det er en helt merkverdig måte å budsjettere på hvis en ser for seg at en gjennom bevilgning av penger til drift av sykehusene i desember 2002 skal influere direkte på driften i 2003. En slik måte kan en iallfall ikke budsjettere på. Det er for så vidt maksimalt god timing når en nå har til behandling budsjettet for 2003 og så får seg forelagt et forslag om bevilgning på 2 milliarder kr for 2002 som angivelig skal gjelde for 2003. Så uryddig kan ikke Stortinget overhodet opptre.

Dette har også noe med forutsigbarheten for sykehusene og foretakene å gjøre. De må vite når de går inn i et budsjettår, hvilke rammer de skal legge opp driften etter – om det skal være mer eller om det skal være mindre. I dette tilfellet blir det på tampen av året foreslått en merbevilgning på 2 milliarder kr. Dette gir ikke forutsigbarhet, og det er nettopp gjennom forutsigbarhet at en kan legge opp en drift tilpasset de rammene en er tildelt til enhver tid.

Arbeiderpartiet har foreslått en fondslåneordning for å fange opp ekstraordinære utgifter til pensjoner for 2002 og 2003, og det forstår jeg at andre partier også, også Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til. Det synes jeg er meget positivt.

Det er viktig at de pengene Stortinget legger inn i budsjettet, skal være det grunnlaget som et sykehus har å drive for, og dermed må vi sørge for at det er samsvar mellom bevilgning og det driftsnivået vi ønsker. Den muligheten hadde Fremskrittspartiet til fulle i og med at de gjennomførte forhandlinger og sluttet seg til resultatet av forhandlingene mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Der ble malen lagt for nivået i 2003. Jeg synes at den eneste mulige måten å håndtere dette på, er å forholde seg til budsjettet for 2003.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (FrP): Dette var en merkverdig debatt.

Det Fremskrittspartiet gjør, gjør de aller fleste partiene nå hver eneste dag, og har gjort det i dagevis når det gjelder 2002-budsjettet. Sosialkomiteens medlemmer kan bare se på side 2 annen spalte i sin egen innstilling. Der fremgår det at man på kapittel 2711 postene 70 og 76 foreslår en økning på 35 mill. kr og en økning på 117 mill. kr. Man foreslår en økning på kapittel 2750 til luftambulansetransport, til kiropraktorbehandling og til syketransport. Man tilleggsbevilger fordi behovet har vært der i 2002. I hver eneste komite tilleggsbevilger man med den begrunnelsen at behovet har vært større enn man hadde regnet med, og det gis en automatisk tilleggsbevilgning.

Så gjør altså Fremskrittspartiet nøyaktig det samme når det gjelder helseforetakene, og så kommer talere fra Arbeiderpartiet – og Ballo – og prøver å lekse opp for oss hvordan systemene er, når vi stort sett er de eneste som kan dem. Det er jo dette som er det vanlige. På alle områder justerer man budsjettene på slutten av året i samsvar med behovene. Jeg kan finne 50 eksempler bare fra de siste dager.

Hvorfor skal vi ikke gjøre det også når det gjelder helseforetakene, som vi i denne proposisjonen nå leser går med underskudd? Vi ser at den bevilgningen vi har vært med på for neste år, ikke lenger går til å behandle pasienter og drive sykehus, nei, den skal dekke underskuddet fra 2002. Det var ikke forutsetningen vår. Vår forutsetning var å lage et budsjett for 2003, og at man også når det gjelder helsevesenet, når man gjør det på alle andre områder, selvsagt må tilleggsbevilge det som er nødvendig for å betale utgiftene i 2002. Det er det hr. Ballo ikke skjønner. Det er utgiftene helseforetakene har hatt i 2002, som bør belastes 2002-budsjettet. Det er derfor vi sier i vårt forslag at vi skal dekke underskuddet, selv om det er på 2002-budsjettet, og selv om vi ikke får vite nøyaktig hva underskuddet er før eventuelt i januar eller februar. Det er det vi gjør, og det er derfor vi lager en overslagsbevilgning.

Det er galt at vi har det systemet at man skal bruke av 2003-pengene, som vi har ment skulle gå til pasientbehandling, til å dekke underskudd fra tidligere år. Det er en helt ekstraordinær og uvanlig situasjon. Jeg har nevnt noen eksempler på kapitler og poster i denne innstillingen, og det er mange i andre innstillinger. Så mitt spørsmål er: Når det har vært forutsetningen, hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet og SV stemme for vårt forslag? For den løsningen de har, vil i hvert fall ikke hjelpe på helseforetakenes situasjon i kommende år. Det er nå Arbeiderpartiet og SV har mulighet til å sørge for at det som ligger i budsjettet for 2003, skal gå til å drive sykehus i 2003, det skal ikke gå til å betale gjeld som er oppstått i år.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det var representanten Asmund Kristoffersen som først og fremst fikk meg til å be om ordet i forbindelse med dette med tilleggsbevilgninger. Jeg mener at vi – i likhet med Carl I. Hagen faktisk – har rett og anledning til å tilleggsbevilge hvis det er behov for det. Og vi mener at det er behov for det. Den tilleggsbevilgningen som vi legger inn, er i tråd med det synet vi hadde med hensyn til en del av signalene som kom fra helseforetakene i vår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, der vi la opp til en økning på 2,5–3 pst. i pasientbehandling. Derfor vil jeg bli tatt på alvor i forbindelse med dette.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og bevilgningene på budsjettet for 2003, altså det driftsåret som kommer, får de svare for seg, men jeg må innrømme at jeg synes det var skuffende lite i forliket mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen når det gjaldt bevilgning til helseforetakene. Vi la inn 600 mill. kr der også. Men vi ser at vi ut fra de signaler vi nå får fra helseforetakene om underskudd, må vi gjøre noe med det. Men vi vil ha kontroll på det, og derfor gjør vi ikke dette til en overslagsbevilgning, men vi vil at bevilgningen skal gjøres overførbar, slik at helseforetakene skal få rettet opp noe i forhold til sine likviditetsproblemer og sine gjeldsproblemer nå ved årsskiftet og så tidlig som mulig i 2003.

Vi ønsker en pensjonsordning, slik som bl.a. representanten Ballo var inne på, i likhet med SV og Arbeiderpartiet, med oppretting av et fond som en buffer for pensjonsutgifter, slik at pasientbehandlingen ikke skal og må svinge i takt med konjunktursvingningene på det internasjonale børsmarkedet.

For øvrig ønsker vi at rehabiliteringsplasser skal kjøpes av et sentralt organ som Rikstrygdeverket og ikke legges inn i helseforetaksøkonomien. Det vil gi helseforetakene enda større anledning til å behandle pasienter, og vi vil ikke at helseforetakene skal kjøpe rehabiliteringsplasser. Det bør Rikstrygdeverket ha hånd om, slik at de kan bestille og betale for den rehabilitering som folk som har vært til behandling i spesialisthelsetjenesten, trenger etter behandling og operasjon, og som folk direkte fra førstelinjetjenesten i kommunehelsetjenesten trenger, ikke minst kronikere, som har behov for å komme tilbake til rehabiliteringsopplegg ofte, men som da kan gjøre det direkte med henvisning fra sin fastlege via Rikstrygdeverket. Det er en mye bedre ordning enn det som det nå legges opp til fra Regjeringen og flertallet i budsjettinnstillingen.

Harald T. Nesvik (FrP): St.prp. nr 26 dreier seg om et merforbruk eller mindreforbruk innenfor enkelte områder i 2002. Staten har overtatt ansvaret, dvs. at det er staten som er eier og som også har et ansvar for driften av de helseforetakene som vi har. Og da burde faktisk det på en mye bedre måte ha framkommet også i denne innstillingen.

For inneværende år har det opparbeidet seg et stort driftsunderskudd i helseforetakene. Det underskudd man har pådratt seg i 2002 i forbindelse med pasientbehandling, drar man med seg til neste år og året etterpå. Det skal da dekkes inn igjen. Det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, er ikke noe annerledes enn det som ligger i den opprinnelige proposisjonen fra Regjeringen, dog med et mye mindre beløp. Det står å lese på side 2 i proposisjonen, under kapittel 706:

«Det foreslås en bevilging på 10 mill. kroner til styrking av det tobakksskadeforebyggende arbeid, herunder til kampanjer i media.»

Man har omdisponert fra en annen post og over dit. Systemet – bare for å si det til representanten Ballo – er ikke noe annerledes. Da skulle man også ta det med i budsjettet, men her synes SV at det var greit. Prinsippet er det samme. Som sagt: Dette er et tiltak for å hjelpe foretakene, og for å sørge for at pasienter blir behandlet. For det er ikke riktig, som representanten Høie var inne på i sitt innlegg, at dette ikke medfører behandling av én eneste pasient til. Jo, det gjør det, fordi foretakene på sikt faktisk må dekke inn de underskuddene som de har pådratt seg. Det medfører redusert pasientbehandling på sikt. Nå ser vi også at flere sier at de både må si opp folk, omrokere og legge ned avdelinger som følge av de underskuddene man har pådratt seg. Dette ville vært en håndsrekning i så henseende.

Olav Gunnar Ballo (SV): Da Emil Langlet i 1860 tegnet stortingsbygningen, lot han denne salen bli utformet som et sirkus. Det som slår en, er at Carl I. Hagen kler den arenaen usedvanlig godt.

Når man først sikrer at det blir lettelser i campingvogn-beskatningen og – som en skrev i Dagbladet – var på nippet til å få gjennomslag for redusert moms på grilldress, må man ikke i neste omgang komme å omtale dette som om man overhodet ikke har noe ansvar for det budsjett som Stortinget vedtar. Hvis det er slik at Stortinget nå skulle vedta 2 milliarder kr i økte bevilgninger for 2003, i strid med det som man har vedtatt kort tid før, vil jeg anta at det kommer en kuttliste i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett tilsvarende det neste år, slik at man på nytt skal skaffe inndekning for denne summen. Det betyr at SV overhodet ikke ville ha noen kontroll over konsekvensene av det. Jeg regner med at man på nytt ville fått et vern om Fremskrittspartiets hjertesaker, inkludert reduserte avgifter for amerikanske veteranbiler og det som måtte tilhøre det området. Vi har i hvert fall ingen kontroll med det.

Det er klart at vi kan ikke gå inn på denne type forslag, med helt uforutsette virkninger, når vårt budsjettforslag har falt. Hadde det vært slik at SV, i et samarbeid med Regjeringen, hadde utgjort flertallet for det budsjettet som kom til neste år, skal jeg garantere at Regjeringen ikke hadde trengt en hel avdeling med jurister for å finlese teksten på grunn av de prokuratorgrep som måtte komme etterpå. Jeg merker meg at Regjeringen her forholder seg helt taus, for det må være ganske beklemmende å ha et slikt kompaniskap med en så uforutsigbar samarbeidspartner som Fremskrittspartiet er i denne saken.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har noen spørsmål til helseministeren. På side 2 i innstillingen, under kapittel 739 Andre utgifter, står følgende:

«Post 21 Forsøk og utvikling i sykehussektoren foreslås økt med 12,6 mill. kroner. Bevilgningen foreslås tilført stikkordet «kan overføres».»

Dette er altså en tilleggsbevilgning som Regjeringen foreslår på 2002-budsjettet, som åpenbart har tenkt å komme til utbetaling i 2003. Jeg går ut fra at dette er noen forsøk og en utvikling som kanskje tar litt mer tid, og som derfor kanskje må betales ut i januar–februar måned. Med andre ord er det identisk til underskuddene i sykehusene. Og det er underskuddene i 2002 vi snakker om, altså aktivitet i sykehusene som har skjedd i 2002. Hva er årsaken til at Regjeringen på dette området aksepterer og foreslår en bevilgning på 2002-budsjettet som skal overføres til 2003 for utbetaling, når man ikke gjør det samme i forbindelse med helseforetakene? Hvorfor er det slik at man foreslår å øke bevilgningene til luftambulansetransport, kiropraktorbehandling, syketransport, private laboratorier og røntgeninstitutter på 2002-budsjettet, som åpenbart er for å dekke regninger for arbeid som er utført i 2002? Hvorfor denne forskjellen mellom disse eksemplene og helseforetakene? Og kan vennligst helseministeren opplyse Stortinget om det er slik som vi har oppfattet det, at deler av den bevilgning som er gitt til helseforetak for 2003, vil måtte gå til å dekke underskudd eller dekke renter på lån som foretakene eventuelt må ta opp hvis de ikke får noen tilleggsbevilgninger, og vil dette gå ut over helseforetakenes pasientbehandling neste år i forhold til det som egentlig lå i 2003-budsjettet?

Dessuten har jeg noen spørsmål til. På veldig mange poster tilleggsbevilger man, og for så vidt reduserer, for å tilpasse budsjettet til det som forventes å bli regnskapet for aktiviteten, for det gjøres på en lang rekke poster – jeg har ikke tatt med eksempler på alt – som er til votering nå. Hvorfor gjør ikke Regjeringen det samme med hensyn til helseforetakene, som er suverent det mest viktige? Hvorfor er det slik at helseforetakene, sykehusenes virksomhet, skal unntas fra den helt ordinære hendelse på slutten av året, nemlig å få justert sine bevilgninger i forhold til det som nå er forventet å bli anslag på regnskapet? Og hvorledes har egentlig Regjeringen og helseministeren tenkt å løse de problemene med mangel på penger som helseforetakene vil få hvis de skal betale renter eller hvis de i realiteten skal dekke underskuddet fra i år over neste års budsjett?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når det gjelder den debatten som nå er oppstått, vil jeg minne om at hele det økonomiske opplegget for helseforetakene er forankret i den behandling som Stortinget hadde i vår av St.prp. nr. 59 for 2001-2002, som baserte seg på en grundig gjennomgang av den ubalanse som har oppstått i foretakenes økonomi, og hvor Stortinget gav sin tilslutning til et opplegg som dels innebar tilleggsbevilgninger til driften i 2002, som dels innebar krav til effektivisering av sykehusenes drift over flere år, og som dels innebar en forskyvning i kravet til balanse i regnskapene i helseforetakene som normalt ville ligge der.

I St.prp. nr. 1 har Regjeringen redegjort for den forverring av sykehusenes økonomi som har funnet sted gjennom året 2002, først og fremst knyttet til økte lønnskostnader fordi lønnsoppgjøret ble dyrere enn forutsatt, og også knyttet til ekstraordinære pensjonsinnbetalinger. Regjeringen har i St.prp. nr. 1 foreslått et opplegg som innebærer at sykehusene får muligheten til å ta effektiviseringskravet, som er, som følge av dette, større enn det var i vår, over ett år til, dvs. bruke både 2003 og 2004 på å få budsjettene i balanse. Opplegget innebærer at den opparbeidde gjeld i foretakene må betales tilbake i årene etter 2004, altså etter det året da man har et krav på seg til å komme i balanse for det driftsåret. Det innebærer at spørsmålet om den opparbeidde gjeld går ut over pasientbehandlingen i 2003, først og fremst er knyttet til de kapitalkostnadene som foretakene måtte ha pådratt seg som følge av gjelden de har opparbeidet seg i år 2002, men ikke som følge av krav om tilbakebetaling av denne gjelden fordi det kravet da vil gjelde i årene etter at man har brakt økonomien i balanse. Det er Regjeringens opplegg slik det tydelig er beskrevet i proposisjonen.

Og til representanten Hagen kan jeg melde at jeg i mitt innlegg under behandlingen av sak nr. 1 i dag opplyste om at de gjennomganger av pensjonskostnadene som pensjonsselskapene og helseforetakene nå har gjort, tyder på at belastningen på regnskapet i 2002 blir betydelig mindre enn det man tidligere har fryktet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.