Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olaf Gjedrem (KrF) (ordfører for kap. 1115): Hovudføremålet med det nye mattilsynet vil vera å sikra god mattryggleik for norske forbrukarar. Intensjonen med den nye organiseringa er å skapa ei framtidsretta og effektiv forvalting som er i stand til å møta dei utfordringane som kjem på matområdet.

Den viktigaste tilnærminga er å leggja auka vekt på heilkjedeperspektivet og å etablera ei heilskapleg forvalting frå jord/fjord til bord. Samstundes skal ein bidra til auka verdiskaping og betre konkurranseevne for norsk mat. Reforma skal òg bidra til å skapa eit betre og meir kostnadseffektivt mattilsyn.

Eg vil på prinsipielt grunnlag anbefala alle medlemene i regjeringspartia å stemma imot alle forslag om å instruera Regjeringa til å gjera om lokaliseringsavgjerder eller avgjerder om regioninndeling. Eg oppmodar med andre ord regjeringspartia til å stemma imot alle mindretalsforslag og romartalsforslag.

Ut frå ein godt innarbeidd sedvane er det Regjeringas ansvar å ta avgjerd om lokalisering av departementas underliggjande etatar. Eg har merkt meg at Arbeidarpartiet i ein særmerknad i innstillinga sluttar seg til prinsippet om at Stortinget normalt ikkje skal gå inn med vedtak i denne typen saker. Eg kan ikkje sjå at det er nokon god grunn til at ein skulle fråvika dette prinsippet i denne saka.

Lokaliseringa av regionkontora til Mattilsynet blei avgjord av Regjeringa i juli 2002, og regioninndelinga blei formelt avgjord av Kongen i statsråd den 16. august 2002.

Det er svært uheldig at det blir oppretta særlege bindingar til ein bestemt struktur for underliggjande etat. Her treng den utøvande makta ein viss fleksibilitet. Stortingets haldning og stortingsregjereriet i denne saka kan vera med på å bidra til at avgjerdsprosessane for organiseringa av underliggjande etatar kan bli unødig tungvinte og langsame i framtida, og det kan verka mobiliserande på alle slags pressgrupper om å engasjera seg i tilsvarande saker i framtida.

Stortingsfleirtalet må òg vita at Regjeringa ikkje har lagt fram noko avgjerdsgrunnlag for å fatta vedtak om regioninndeling eller lokalisering av regionkontor. Derfor vil eventuelle avgjerder om instruksjon av Regjeringa i desse sakene basera seg på eit usikkert og tilfeldig avgjerdsgrunnlag, stort sett innspel frå dei som er misnøgde med Regjeringas avveging, og i mindre grad frå dei som er einige med Regjeringa.

Eg registrerer at Arbeidarpartiets leiar, Jens Stoltenberg, og nestleiar, Hill-Marta Solberg, gav uttrykk for, då avgjerda blei fatta av Regjeringa, at dei støttar denne, og at dei var glade for den. Eg konstaterer òg at dei må ha lidd nederlag i si gruppe, i og med at fleire av dei forslaga som ligg føre til avstemming i dag, bryt med ei slik haldning.

Me i Kristeleg Folkeparti er godt tilfredse med at regionkontoret for Troms og Finnmark er lokalisert til Kautokeino, og for at nyorganiseringa av Mattilsynet og Fiskeridirektoratet vil føra til ein klar auke i talet på statlege arbeidsplassar i Finnmark. Me vil òg understreka det viktige i at eit statleg tilsyn med regionale og nasjonale oppgåver blir plassert i ein utprega samisk kommune som Kautokeino, og eg vil òg gje honnør til SV for konstruktivt samarbeid i dette spørsmålet.

Også etter nyorganiseringa vil det bli oppretthalde eit fagleg sterkt lokalkontor for Mattilsynet i Harstad. I innstillinga står me saman med SV om ein merknad om at me òg vil arbeida for at det fagleg sterke laboratoriemiljøet i Harstad blir ivareteke vidare.

Me i Kristeleg Folkeparti er godt nøgde med at dei aller fleste regionkontora for Mattilsynet er lagde utanom dei store regionhovudstadene og i staden på stader som Ås, Bø i Telemark, Sandnes, Steinkjer og Sortland. Med dette viser Regjeringa vilje til i praksis å lokalisera verksemd utanom dei store byane. Det er ei vesentleg trendendring, som Regjeringa vil følgja opp i tilsvarande saker framover. Det er på tide at distrikta òg får sin del av slike arbeidsplassar.

Det nye integrerte Mattilsynet som blir etablert etter vedtaket i dag, er ein samordna og føremålstenleg reiskap for god dyrebehandling, og vil føra til eit godt utgangspunkt for at me framleis skal ha god matvaretryggleik i Noreg.

Grethe Fossli (A): Den 2. februar 1990 ble Næringslovutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon. Den 27. juni 1996 avgav de sin innstilling til Nærings- og energidepartementet. Resultatet ble NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet Én lov – ett departement – ett statlig tilsyn. Det er interessant lesning, og vi kan i dag konstatere at ikke alt ble som utvalget foreslo – en del har endret seg, men mye har blitt slik de foreslo.

Men én ting er vi vel alle enige om: Dette er en viktig omorganisering, og det er en riktig omorganisering. Et effektivt og oversiktlig mattilsyn og en matlov er hovedsak for oss alle. Så er det slik at vi ikke er enige om alt, og jeg vil begrunne hvorfor Arbeiderpartiet ikke kunne støtte alle de forslag som Regjeringen har lagt fram i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 om matforvaltningen og Tillegg nr. 11, som gjelder Fiskeridirektoratet.

I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett våren 2002 ble det også behandlet forslag angående det nye mattilsynet. Da hadde vi den store debatten om vi skulle ha ett eller to tilsyn. Det hadde vært arbeidet med saken både i Stoltenberg-regjeringen og i Bondevik II-regjeringen. Begge regjeringer hadde konkludert med to tilsyn, ett for sjømat og ett for landmat.

Da saken kom til Stortinget, ble vi utsatt for intens lobbyvirksomhet, og flertallet i Stortinget snudde, deriblant regjeringspartiene. Det ble vedtatt at vi skulle ha ett tilsyn. Dette skjedde i juni 2002. Allerede i løpet av sommeren hadde Regjeringen ved Landbruksdepartementet saken klar, og 16. august 2002 ble kongelig resolusjon lagt fram, hvor man både vedtok regioninndelingen og senere, som en følge av dette, lokalisering av regionkontorene.

Dette skjedde altså bare to måneder etter vedtak om ett tilsyn i Stortinget. I mellomtiden hadde man også vedtatt at drikkevannsforvaltningen skulle inn i det nye mattilsynet, i tillegg til tilsynet med sjømat. Enten var Regjeringen godt forberedt på at det kunne bli et vedtak om et tilsyn, eller så har den jobbet med rekordfart.

På skolen hadde jeg en lærer som alltid sa «hastverk er lastverk». Jeg tror at dette er tilfellet i deler av arbeidet med det nye mattilsynet. I forbindelse med høringene komiteen har hatt, og på andre møter, har det kommet fram kritikk av saksbehandlingen og manglende involvering av berørte parter.

Så over til de enkelte forslagene som vi har i innstillingen. Fra Arbeiderpartiets side er vi enige i alt som står om sentralleddet, og i hovedsak om regionalleddet. Men når vi kommer til lokalleddet, er vi mer skeptiske. Dette er den operative delen av tilsynet, den delen som bøndene, oppdretterne, fiskerne, næringsmiddelprodusentene, butikkene, restaurantene og publikum skal møte. Det er de som skal være det nye mattilsynets ansikt utad. I tillegg skal det nye mattilsynet ikke bare ha tilsyn med maten, men det skal også ha tilsyn med dyrehelsen og dyrene våre i dette landet. Dyrehelse er langt mer enn tilsyn med mat. Det er også tilsyn med levende dyr, både de som skal bli mat, og sports- og kjæledyr, for å nevne noen av de dyrene de skal ha ansvaret for.

Vi stiller derfor spørsmålet – og svarer selv: Vi mener det er foreslått for få lokalkontorer.

I proposisjonen på side 13 står Regjeringens strategier for arbeidet med det nye mattilsynet. Det sies bl.a. at det skal være

«en forvaltning og et tilsyn som bygger på prinsippet om at det er næringsutøverne selv som i første rekke har ansvaret for å sikre at forbrukerne får trygg mat. Dette innebærer at det skal legges stor vekt på internkontrollprinsippet i tilsynets tilnærming. Tradisjonelle tilsynsmetoder, som kontrollinspeksjoner og uttak av kontrollprøver, må imidlertid også i framtiden være en del av tilsynets oppgaver».

Vi setter et stort spørsmålstegn ved prinsippet om internkontroll etter de siste ukers hendelser både i varehandelen og i restaurantbransjen. Dette er bransjer hvor konkurransen er knivskarp og lønnsomheten til tider er liten. Det ser ut til at det er fristende å spare penger ved å drive med litt lureri. Vi tror at en i framtiden også må belage seg på å ha et effektivt apparat for kontrollinspeksjoner. Vi mener at det er grunnlag for å utvide antall kontorer som følge av at sjømat nå blir en del av det nye mattilsynet. Som jeg har sagt tidligere i mitt innlegg, mener vi at arbeidet med organisasjonsoppbyggingen etter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i vår har gått så fort at det umulig kan ha vært gjort en god nok vurdering av behovet etter sammenslåingen.

Komiteen har i innstillingen understreket viktigheten av de lokale kontorene og at det i proposisjonen er lagt fram mange faglig gode begrunnelser for lokalisering av kontorene. Disse støtter vi. I tillegg er vi opptatt av at de allerede etablerte interkommunale miljøene bør ivaretas der det passer inn. Flere steder er allerede noen av miljøene samlokalisert, og vi ser ingen grunn til at disse skulle oppløses eller flyttes der de fungerer. Dette har vi underveis i arbeidet med proposisjonen fått flere signaler om fra miljøene, og komiteen er enstemmig i dette.

Så til det spørsmålet som har fått størst medieoppmerksomhet – dessverre – som også saksordføreren merkelig nok brukte mye tid på. Det gjelder lokalisering av regionkontorene. Arbeiderpartiet har denne gangen valgt å gjøre noe vi vanligvis aldri gjør, og som det naturlig nok også har vært diskusjon om innad hos oss, og det er å blande oss opp i det som er Regjeringens oppgave, nemlig lokalisering av kontorer på etats- og tilsynsnivå. Vi mener imidlertid at det i denne saken var grunnlag for å blande seg inn i lokaliseringen av det ene kontoret, nemlig det for Troms og Finnmark. Det er et meget godt kontor i Harstad, og det ville vært fullt i stand til å utføre de fleste oppgaver som et regionkontor skal utføre. I tillegg har Harstad mistet mange statlige arbeidsplasser de siste årene, og vi mener det ikke er nødvendig at de mister flere nå. Derfor velger vi denne gangen å blande oss opp i den ene lokaliseringen, og vi foreslår at regionkontoret for Troms og Finnmark legges til Harstad.

Siden vi har valgt å behandle også Tillegg nr. 11 i denne debatten, nemlig omstillingen i Fiskeridirektoratet, vil jeg kort si noen ord om dette. Omorganiseringen og ny struktur i Fiskeridirektoratet er en konsekvens av at sjømat nå skal inn i det nye mattilsynet, noe som ble vedtatt i juni i år. Ved slike omorganiseringer er det en del spilleregler som skal følges, bl.a. bør en foreta en konsekvensutredning av en slik omorganisering. I tillegg har de ansatte krav på skikkelig kommunikasjon og informasjon under slike omorganiseringer. Vi mener også at det er merkelig å legge ned Fiskeridirektoratets kontor i det fylket som er mest avhengig av fiskeri, nemlig Finnmark. Vi vet at fiskeriene står overfor store utfordringer i årene som kommer, bl.a. i forbindelse med behov for omlegging og utvikling. Fiskeriforvaltningen bør være til stede, ha nærhet til brukerne og ikke minst aktivt medvirke til å fremme nasjonale målsettinger for fiskerinæringen.

Vi har derfor valgt ikke å støtte de foreslåtte endringer i Fiskeridirektoratets organisasjon og vil foreslå å opprettholde kontorene i Trondheim og Vadsø.

Jeg tar med dette opp de forslag Arbeiderpartiet enten står alene om eller har sammen med andre.

Presidenten: Grethe Fossli har tatt opp de forslag hun refererte til.

Michael Momyr (H): Etablering av et felles mattilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon er et viktig og avgjørende steg for å sikre borgerne trygge matvarer av god kvalitet. Debatten om mat både nasjonalt og internasjonalt bærer mer og mer preg av å være en verdidebatt.

Forbrukerne ser ut til å ha økende interesse for hvordan maten blir produsert, foredlet og omsatt. Slike hensyn må ligge i bunnen når politikken blir formet.

Den økende internasjonalisering i samfunnet, økt reisevirksomhet og endringer som følge av Norge sin tilknytning til EU og WTO har skapt faglige og forvaltningsmessige utfordringer på matområdet.

Regjeringens intensjon med omorganiseringen av matforvaltningen er å skape en framtidsrettet og effektiv forvaltning som er i stand til å møte de nye utfordringene. Hovedformålet er å sikre fortsatt god mattrygghet for norske forbrukere.

Den viktigste tilnærmingen er å legge økt vekt på hele kjeden, kort sagt å etablere en helhetlig forvaltning fra jord og fjord til bord – en matforvaltning som bidrar til å fremme et redelig frambud av og kvalitet på matvarer, og som er profesjonell og forutsigbar. Det vil i sin tur bidra til økt verdiskaping og bedret konkurranseevne for norsk mat. Reformen vil også bidra til å skape et bedre og mer kostnadseffektivt mattilsyn, og er slik sett et viktig bidrag til det omfattende arbeidet som foregår med å modernisere, forenkle og effektivisere offentlig sektor.

Både regelverket og organiseringen av tilsynet er i dag fragmentert. Fire lover med tilhørende forskriftsverk regulerer sluttproduktene. I tillegg er det åtte lover med forskriftsverk som regulerer primærproduksjonen og innsatsområdet.

Mangelen på helhetlig styring har gjort systemet sårbart med hensyn til å kunne håndtere alvorlige uønskede hendelser hvor det kreves innsats på et bredere felt langs matkjeden. Det er svært viktig å kanalisere flest tilsynsressurser til de områder i matvareproduksjonen hvor uønskede hendelser får størst konsekvenser for folkehelsa, eller til andre vitale samfunnsmessige interesser. En slik risikobasert opptreden har til nå vært begrenset. Den nye organiseringen vil endre på det.

I det nye mattilsynet blir regionalleddenes hovedoppgave å koordinere tilsynsvirksomheten og ha ansvaret for resultater. Det skal gi lokalleddet faglig, forvaltningsmessig og administrativ støtte. Regjeringen foreslår at regionkontorene under ledelse av sentralleddet også skal få ansvar for gjennomføring av nasjonale oppgaver. På det viset kan de fagmiljøene som Grethe Fossli snakket om i sitt innlegg, bli tillagt nasjonale oppgaver.

Vi ser positivt på den lokalisering av Mattilsynets regionkontorer og Fiskeridirektoratet som ble avgjort av Regjeringen i juli. Det har bestandig vært Regjeringens ansvar å foreta beslutninger om lokalisering av departementenes underliggende etater. På prinsipielt grunnlag vil derfor regjeringspartiene stemme imot alle forslag om å instruere Regjeringen til å omgjøre lokaliseringsbeslutninger.

Beslutningsprosesser når det gjelder organisering av underliggende etater, vil bli unødig tunge og langsomme dersom Stortinget skulle etablere en praksis der vi intervenerer i denne type saker.

Jeg har merket meg at deler av komiteen også i spørsmålet om antall regioner i Fiskeridirektoratet vurderer å fravike dette prinsippet. Den fremlagte proposisjonen er basert på prinsippet om at det er Regjeringen, og ikke Stortinget, som avgjør regioninndelingen av etatene. Regjeringen har derfor ikke presentert eller drøftet argumentene for regioninndeling i proposisjonen.

Eventuelle beslutninger om å instruere Regjeringen vil derfor basere seg på et usikkert og tilfeldig beslutningsgrunnlag. Det er da grunn til å minne om hva Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg uttalte til bladet Vesterålen den 16. august:

«Dette er Regjeringas sak, ikke Stortingets.»

Øystein Hedstrøm (FrP): Problemstillingen knyttet til fremtidig organisering av matforvaltningen har tidligere blitt forelagt Stortinget. Hovedkonklusjoner samt en oppsummering og vurdering av innspill ble deretter lagt frem for Stortinget gjennom St.prp. nr. 63 for 2001-2002 om revidert nasjonalbudsjett for 2002. Stortingets vurdering av saken fremgår av Innst. S. nr. 255 for 2001-2002.

Flertallet, bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, gikk her inn for en modell med et samlet tilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon. Dette grunnet seg bl.a. i at de aller fleste høringsinstansene gikk inn for en modell med et samlet tilsyn. Man tok også hensyn til høringsinstansenes synspunkter om at næringslivet skulle kunne oppleve tilsynet som effektivt og samordnet. Enkelte bedrifter opplever at dagens system kan føre til dobbelt tilsyn.

Flertallet viste også til at man står overfor en reform av stor betydning og av stort omfang, og til viktigheten av at det blir holdt en god fremdrift i gjennomføringen av hele programmet for å sikre at reformen blir mest mulig vellykket. Det dreier seg om intet mindre enn å forbedre det norske systemet for mattrygghet og matkvalitet for å beskytte norske forbrukere parallelt med tilsvarende forbedringer i Europa.

Flertallet sluttet seg også til at laboratoriene skulle fristilles. Staten bør her ha et ansvar for å bidra til å sikre at det etableres likeverdige konkurransevilkår for tilbydere i laboratoriemarkedet.

Fremskrittspartiet har hele tiden hatt den oppfatning at det er en god løsning for landet med ett mattilsyn som får tre forvaltningsnivåer, og at sentralleddet plasseres i Oslo. Det betyr ett felles mattilsyn for sjøbasert og landbasert matproduksjon. Statens næringsmiddeltilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens dyrehelsetilsyn, samt Fiskeridirektoratets tilsyn med sjømat og Næringsmiddeltilsynet, hvis oppgaver i dag blir utført av de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene, vil bli samordnet i ett nytt statlig tilsyn. Hovedformålet med dette er å sikre tryggere matvarer, god plante- og dyrehelse og godt dyrevern. Oppgavene omfatter offentlig ansvar knyttet til helse, kvalitet og dyrevelferd langs hele produksjonskjeden fra fjord til bord, eller fra jord til bord.

Når det gjelder sentralleddet, har Regjeringen slått fast at hovedkontoret skal ha en bemanning i størrelsesorden 100–120 årsverk. Vi vil fra vår side understreke at dette er gjort til tross for at særskilt utredning om temaet har konkludert med at fag- og forvaltningsoppgavene i hovedkontoret vil kreve 180 årsverk. Regjeringens føringer for sentralleddets størrelse og nevnte utredning ble gjort før ansvaret for sjømat og drikkevannsforvaltning ble tillagt det nye mattilsynet. Fremskrittspartiet er enig i at sentralleddets størrelse bør begrenses, men på en slik måte at den nødvendige styrke, kapasitet og kompetanse til å utøve strategisk ledelse av etaten, samordne risikohåndteringen, samordne regelverksutviklingen, samordne tilsynsarbeidet på nasjonalt plan, og samordne det internasjonale arbeid hvor det er behov for å påvirke regelverksutviklingen, skal sikres.

Regjeringen foreslår også at regionalleddet, under ledelse av sentralleddet, kan få ansvaret for betydelige operasjonelle deler av nasjonale oppgaver. Dette er en utfordring i forhold til målsettingen om at sentralleddet skal være en sterk, kompetent og slagkraftig enhet. Derfor må det være et krav at delegering av oppgaver av nasjonal karakter kun kan forekomme når det skjer som følge av interne prioriteringer og under ledelse av sentralleddet. Under disse forutsetninger vil målsettingen om et slankt sentralledd kunne gjennomføres uten at målsettingen om sentralleddets kvaliteter undergraves.

Regjeringen har gitt uttrykk for at den ønsker å ivareta hensynet til eksisterende kompetansemiljøer ved valg av lokaliseringssted. Det har vært ønskelig å lokalisere regionkontorene på steder hvor man kan rekruttere og beholde nøkkelpersonell, samtidig som man ønsker å styrke eksisterende fag- og forvaltningskompetanse i regionene. Fremskrittspartiet mener forutsetningene er noenlunde tilfredsstillende ivaretatt når det gjelder plasseringen av regionkontoret for Sogn og Fjordane og Hordaland i Bergen, for Rogaland og Agder-fylkene i Sandnes, for Hedmark og Oppland i Ringsaker, for Oslo, Akershus og Østfold til Ås, samt Nordland til Sortland. Men vi er uenig i Regjeringens plassering av regionkontorer i Kautokeino, Steinkjer og Bø i Telemark fordi disse valgene synes å være preget av andre hensyn enn å sikre slagkraftige og kostnadseffektive tilsyn. Det dreier seg om steder som kommunikasjonsmessig ikke har lett tilgjengelighet, og som ikke har et etablert miljø i dag. Etablering av helt nye regionkontorer kan dessuten bli unødvendig kostbart. Fremskrittspartiet har derfor lagt inn et forslag i innstillingen om at regionkontoret for Troms og Finnmark plasseres i Harstad, regionkontoret for Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal plasseres i Trondheim, samt at regionkontoret for Telemark, Vestfold og Buskerud plasseres i Drammen.

Når det gjelder de lokale enhetene, støtter vi Regjeringens syn. Den videre inndelingen av de lokale enhetene og den påfølgende lokaliseringen er en oppgave som bør løses innenfor det nye tilsynet.

Der er også enighet når det gjelder opprettelsen av en uavhengig vitenskapskomite. Risikoanalyse vil være et helt sentralt verktøy i Mattilsynets forvaltning og ikke minst den helt klare ansvarsdelingen mellom Mattilsynets risikohåndtering og vitenskapskomiteens risikovurdering. Vi har merket oss at flere høringsinstanser har påpekt at den arbeidsgruppen som har utredet ulike sider ved etableringen av vitenskapskomiteen, ikke er like klar når det gjelder skillet i ansvarsdelingen mellom Mattilsynet og vitenskapskomiteen. Vi vil derfor understreke at Regjeringens beskrivelse av bruk av risikoanalyse og rollefordelingen i denne sammenheng må legges til grunn for det videre arbeid med å etablere vitenskapskomiteen, selv om dette arbeidet i hovedsak skal bygge på arbeidsgruppens konklusjoner.

På bakgrunn av at tilsynet med sjømat og kvalitetskontrollen skal overføres til det nye mattilsynet, foreslår Regjeringen en ny struktur i Fiskeridirektoratet. Fremskrittspartiet er enig i at delingen av Fiskeridirektoratet er en god anledning for Regjeringen til å styrke ressurstildelingen til direktoratets tilsynsoppgaver innen ressurskontroll og tilsyn. Bakgrunnen er at Stortinget ved minst to anledninger, i 2001 og 2002, har understreket at matforvaltningen må styrkes. Fremskrittspartiet vil likevel ikke støtte Regjeringens forslag til ny struktur i Fiskeridirektoratet. Vi inngår i det flertall som foreslår at regionkontorene for Fiskeridirektoratet i Trondheim og Vadsø opprettholdes, slik at hensiktsmessigheten og kompetansen gis bedre utviklingsmuligheter. I Trondheim er det bygd opp en solid kompetanse i havbruksforvaltningen, og det har vist seg meget nyttig for oppdrettsnæringen, med praktisk gode resultater av dette arbeid. Videre er det viktig at fiskeriforvaltningen er til stede i Finnmark, som er landets mest fiskeriavhengige fylke. Vi må ikke glemme at i Fiskeridirektoratet ligger den formelle vedtakskompetansen i regionkontorene, ikke i lokalkontorene. Det er viktig at de som har spisskompetanse og har formelt ansvar for den type forvaltning de er ment å inneha spisskompetanse på, får dette til å fungere godt og også for å utvikle miljøene.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, inntatt i innstillingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inge Ryan (SV): Det er en viktig sak som vi senere i dag skal gjøre vedtak om. Vi i SV er veldig glad for at denne saken om et felles mattilsyn i Norge nå kommer tilbake. Opprinnelig var det lagt opp til at vi skulle ha to. Saken ble sendt tilbake fra Stortinget med ønske om ett mattilsyn. Det tror vi er et veldig rett grep i forhold til å få en helhet rundt dette viktige arbeidet.

Vi vet at i Norge, som er en viktig produsent av matvarer, basert på de naturressursene vi har, vil forbrukerne stille større og større krav både til matvarekvalitet og til måten vi behandler dyrene på, når de skal gjøre sine valg i forhold til de ulike varene som tilbys. At vi i dag slutter oss samlet til hovedinnretningen i forhold til en ny matforvaltning, synes jeg er veldig gledelig og veldig bra.

Så litt i forhold til prosessen. Vi er ikke fornøyd med den måten slike prosesser foregår på. Det er litt for mye Texas, og man trekker litt for fort i mange sammenhenger. Vi får mye styr. Det blir mye bråk med ansatte og med fagfolk, fordi man ikke føler at man er en del av en prosess og får være med på å forme en del av de tingene som skjer. Vi syns faktisk at denne regjeringa, og ikke minst framtidige regjeringer, må lære seg det at man må ta med seg de berørte partene i sterkere grad når man skal gjøre en del sånne relativt store organisatoriske endringer. Jeg har sjøl jobbet i organisasjoner der vi har måttet gjøre endringer, og man får alltid det beste resultatet når man jobber sammen med dem som blir berørt av det. Trekker man for fort uten at man vet om det, blir det massevis av støy i ettertid, og mye av den støyen har vi som stortingsrepresentanter nå måttet slite med, og tatt imot, og det er etter min mening litt unødvendig å gjøre det på den måten.

Så over til sjølve organiseringen av matforvaltningen. Vi syns at den filosofien som Regjeringa har, at man skal ha et slankt sentralledd, er veldig rett. Vi har etter min mening i mange år hatt en altfor sterk opphoping av sentralmakt i hovedstaden som på en måte har styrt og hatt stor innflytelse over det som har skjedd i det ganske land. Vi er enig i at man legger hovedkontoret til Oslo, på Adamstua, og vi er glad for at man velger å ha et slankt hovedkontor, og at man har den filosofi at en god del av de oppgavene som skal løses, en del av de beslutningene som skal tas, spres utover det ganske land. Derfor syns vi at et antall på 100–120 personer på hovedkontoret er rett. Vi tror at hvis man hadde gått opp i det antallet representanten Hedstrøm var inne på, 180 personer, så ville man fått en betydelig styrking av hovedkontoret som ville ha gått ut over de øvrige kontorene rundt omkring.

Den største debatten har vært rundt regionkontorene. Vi syns at det at man har lagt regionkontorene til mindre plasser, er veldig positivt. Det er veldig bra at man har valgt plasser som Bø, som Steinkjer, som Sortland osv. Det er en meget fornuftig tenkning at man også kan legge denne type kontor utenfor de større byene. Vi registrerer imidlertid at det har vært veldig stort engasjement når det gjelder spørsmålet om plassering av regionkontoret i Kautokeino. Vi i SV var også usikre på den saken da den kom. Vi syns det var et meget overraskende valg at man hadde satset på at regionkontoret for Mattilsynet i Troms og Finnmark skulle plasseres i Kautokeino, både med tanke på geografisk beliggenhet, mulighetene for å rekruttere fagfolk og ikke minst det at det ligger relativt langt fra havet, da vi vet at Mattilsynet i nord har en viktig oppgave i forhold til det med fisk. Vi var derfor i utgangspunktet innstilt på en deling – to regionkontor i nord, ett i Troms og ett i Finnmark, men vi så i løpet av prosessen at det kunne være vanskelig å få flertall for det. Vi så også at det ble to veldig små regionkontor. Derfor har vi valgt å følge Regjeringa og går inn for Kautokeino. Vi syns at når Regjeringa klart og tydelig sier at dette er mulig å få til, det er forsvarlig faglig, så er det rett av oss å støtte Regjeringa i det. Vi ser at det ligger mange utfordringer i en sånn organisering, men når statsråden og folkene i departementet sier at dette er mulig, så tror vi på det. Vi syns det er meget offensivt og nærmest banebrytende at man velger å legge et statlig regionkontor til en såpass liten plass, og det er ikke minst veldig bra for indre Finnmark, som er en av de plassene i Norge som sliter med befolkningsnedgang. Jeg vil også peke på at jeg syns det er spennende at man får den type arbeidsplasser i et veldig sterkt samiskpreget miljø. Det syns vi også er veldig positivt. Derfor vil vi slutte oss fullt og helt til Regjeringas forslag til organisering når det gjelder regionkontorene – også når det gjelder plassering i Kautokeino.

Så over til lokalkontorene. Her er vi noe mer usikre på om 50–65 lokalkontor er nok. Det er meget krevende forhold her i landet når det gjelder avstander. 60 lokalkontor virker for oss lite. Vi har derfor et forslag inne sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet der vi antyder et noe høyere antall – 70–90 lokalkontor.

Når man over nyttår kommer i gang med arbeidet med å opprette disse regionkontorene og disse lokalkontorene, så vil jeg tro at man tar med seg de signalene som har kommet fra et flertall i komiteen om at man er litt urolig for om lokalleddet blir tilstrekkelig ivaretatt. Skulle det vise seg at så ikke skjer, håper jeg at statsråden kommer tilbake til Stortinget eventuelt, eller gjør de grepene som må gjøres i Regjeringa slik at man får en lokalkontorstruktur som fungerer. Det er tross alt lokalkontorene som vil ha den utøvende rollen i forhold til både bedrifter og en rekke andre instanser, og derfor må vi ha lokalkontor som er velfungerende. Lokalkontorene er faktisk det viktigste leddet og har egentlig fått en relativt liten oppmerksomhet i forhold til det som regionkontorene har fått. Men, som sagt, vi forventer at dersom man ser at det ikke er nok med 50–65 lokalkontor, så håper vi at man ikke legger noen prestisje i dette, men gjør justeringer underveis.

Helt til slutt vil jeg si litt i forhold til Harstad-miljøet. Det er vel ingen sak hvor i hvert fall SVs fraksjon i næringskomiteen har hatt et såpass stort engasjement som akkurat det som skjer med Harstad, ved at man nå flytter en del av oppgavene som man så for seg skulle tilligge kontoret i Harstad, til Kautokeino. Vi er derfor svært glad for at vi har fått med regjeringspartiene på en merknad der vi sier at vi skal ta spesielt vare på Harstad-miljøet. Det er det eneste stedet som er nevnt spesielt i forhold til dette med lokalkontor og laboratorier. Det er vi glad for at vi har fått til, for det betyr at en del av den faglige kompetansen som i dag befinner seg i Harstad – og som det er viktig fortsetter å være i Harstad – faktisk vil forbli der. Sjøl om man ikke har regionkontor, vil man få det gjennom andre typer mattilsynsoppgaver, noe som er svært viktig, og kanskje enda viktigere for de brukerne som skal benytte seg av disse tjenestene.

Marit Arnstad (Sp): Som en rekke talere har vært inne på tidligere, er det en viktig omorganisering som i dag blir vedtatt. Jeg tror det er en styrke for saken at det er en så bred enighet om hovedlinjene når det gjelder etableringen av det nye mattilsynet. Det er bred enighet omkring både arbeidsoppgavene og den store rammen når det gjelder organisering. Jeg tror også at mange av oss ser fram til drøftingen omkring og framleggelsen av en ny matlov, som et rammeverk for det videre arbeidet for Mattilsynet.

Jeg vil understreke et par av de punktene der komiteen har samlet seg om merknader, og som etter Senterpartiets mening er svært viktige. Det ene er at komiteen samlet peker på at dette tilsynet skal arbeide langs hele verdikjeden, altså følge mat fra primærproduksjonen og helt fram til sluttbrukeren. Det har vært viktig å understreke at i et slik tilsyn må også dyrehelseaspektet få den nødvendige oppmerksomhet og det nødvendige tilsyn.

Det er også viktig at en fra flertallets side har sagt klart fra at de lokale kontorene er den mest sentrale enheten i det nye tilsynet. I praksis er det hos de lokale enhetene at kontrollen og tilsynet vil foregå, og det leddet må derfor være sterkt nok, men også ha den tilstrekkelige nærhet til både primærproduksjonen og næringsmiddelproduksjonen. Det synes jeg har vært en viktig understreking fra en samlet komite. Enkelte av partiene, bl.a. Senterpartiet, har understreket at vi synes at antallet lokale enheter synes noe lavt i forhold til nettopp den viktige rollen de lokale enhetene må ha når det gjelder utøvelsen av tilsynet. Vi erkjenner at det vil være det nye mattilsynets eget ansvar både å arrondere og bestemme hvor de lokale enhetene skal være, men intervallet for lokale enheter burde ha vært større enn det som er foreslått fra Regjeringens side.

Senterpartiet har også vært opptatt av spørsmålet om laboratorienes funksjon i forhold til det nye mattilsynet. Nå skal konsekvensene av en fristilling av laboratoriene utredes i etterkant av det vedtak som ble gjort i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Senterpartiets spørsmål er da hvorfor en ikke samtidig kunne ha utredet en integrering av laboratoriene i det nye mattilsynet, før saken endelig kommer til å bli drøftet våren 2003. Det hadde vært nødvendig, fordi spørsmålet om habilitet – som det har vært lagt sterk vekt på fra Regjeringens side – er diskutabelt. Også i forhold til det å få et praktisk fungerende og godt lokalt tilsyn ville det ha vært en fordel – om ikke for alle stedene, så i alle fall for en stor del av dem – å kunne ha en integrert laboratoriefunksjon knyttet til lokalleddet.

Fra Senterpartiets side har vi også bidratt til å påpeke at når det gjelder omstillingskostnadene ved en eventuell fristilling av laboratoriene, er det nødvendig å ta ekstra hensyn til dem som har vært ansatt i de lokale laboratoriene så langt. De burde komme inn under noen av de samme ordningene som gjelder for statlig ansatte, slik at staten på den måten tar et utvidet ansvar for de ansatte på laboratoriesiden.

Jeg vil også nevne et annet synspunkt hos Senterpartiet i forhold til avgiftssiden. Det gjelder samordningen av de matvareavgiftene vi har i dag. Det begynner å bli litt uryddig når det gjelder fordelingen av hvem som betaler for arbeidet for mattrygghet. Næringen betaler i dag en stor andel av arbeidet, og jeg tror at en burde slå fast prinsippet om at mattrygghet ikke utelukkende er et næringsansvar, men et samfunnsansvar, og at en bør bidra til en samordning og en reduksjon av de matvareavgiftene som i dag er pålagt landbruket og fiskerinæringen, knyttet til mattrygghet.

Så til de lokaliseringssakene som blir drøftet. Jeg skjønner at regjeringspartiene ønsker å snakke om dette som om det kun er et regjeringsprerogativ. Men ingenting en mindretallsregjering foreslår i dette hus, er av en slik karakter at det ikke kan endres av Stortinget. Slik fungerer nå engang parlamentarismen, og også for denne regjeringen. Derfor synes jeg det er bra at det i dag legges opp til at en på fiskerisiden velger å foreslå en omorganisering som ikke reduserer antallet regionkontorer så sterkt som Regjeringen har lagt opp til. Jeg tror det er viktig at en både får beholde det miljøet som er i Vadsø, og også viderefører den havbrukskompetanse som er i Trondheim-miljøet.

For øvrig vil jeg slutte meg til den kritikk som har vært omkring saksbehandlingen når det gjelder fiskeriområdet. Her er det ingen tvil om at hastverk har vært lastverk.

Senterpartiet er i hovedsak fornøyd med plasseringen av regionkontorene. Vi synes det er viktig at det nå blir bygd opp og utviklet gode miljøer både i Steinkjer og i Bø. Når det gjelder Nord-Norge, har det vært en omfattende diskusjon omkring disse spørsmålene. Senterpartiet mener at det ville ha vært tjenlig med to regionkontorer i Nord- Norge, i Troms og i Finnmark. Det burde ha vært mulig – med Regjeringens uttalte målsetting om utflytting av nasjonale oppgaver.

Med det vil jeg få lov til å ta opp forslag nr. 3, fra Senterpartiet.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Marit Arnstad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Omorganiseringen av Fiskeridirektoratet er en direkte konsekvens av at tilsynet med sjømat overføres til det nye sjømattilsynet, og at direktoratet da får færre oppgaver. For å sikre optimal ressursutnyttelse og god tilpasning til samarbeidet med det nye mattilsynet er det nødvendig å omorganisere direktoratet sentralt og regionalt.

Målet er en mer effektiv og brukervennlig etat. Fiskeridirektøren har gått inn for en ny organisering med fem regioner, der grensene for de nye regionene følger grensene for regionene i Mattilsynet.

Færre regionkontor og lokale fiskerikontor vil være mer kostnadseffektivt, bl.a. ved at administrative oppgaver samles. Samtidig innebærer den planlagte omorganiseringen at fiskeri- og havbruksnæringen gjennomgående får større enheter å forholde seg til. Dette bør gi et bedre og mer allsidig servicetilbud, gjennom tverrfaglig kompetanse og mer stabile og fleksible kontorer med bedre tilgjengelighet. Dessuten gjør utviklingen innenfor IKT at betydningen av geografiske avstander blir mindre.

Jeg vil på prinsipielt grunnlag anbefale alle medlemmer i regjeringspartiene å stemme imot alle forslag om å instruere Regjeringen til å videreføre bestemte, navngitte regionkontor. Slike vedtak innebærer en form for stortingsregjereri som etter Kristelig Folkepartis syn er uheldig.

Jeg kan ikke se at det i denne saken er noen grunn til å fravike prinsippene for ansvarsfordelingen mellom regjering og storting. Stortinget har ikke fått seg forelagt noe beslutningsgrunnlag fra Regjeringen, og beslutningsgrunnlaget som opposisjonen legger til grunn, framstår, så vidt jeg kan se, som usikkert og tilfeldig.

Den regioninndelingen for Fiskeridirektoratet som Regjeringen vedtok 16. august i år, med fem regioner, fulgte de samme regionsgrensene som Mattilsynet. Dette er gjort både ut fra beredskapshensyn og for å ivareta en best mulig koordinering av grensesnittet mellom de to etatenes tilsynsområder. Dette er særlig aktuelt i forhold til oppgaver knyttet til fiskehelse i oppdrett, som vil tilligge Mattilsynet, mens forvaltningen av oppdrett vil ligge i Fiskeridirektoratets regionkontor.

Slik Kristelig Folkeparti ser det, kan Stortingets holdning og det regjereriet Stortinget nå legger opp til i denne saken, være med på å gjøre at beslutningsprosessene for organisering av underliggende etater kan bli unødvendig tungvinte og langsomme i framtiden. Det ser vi på som svært negativt.

Den nye strukturen med fem regioner var som nevnt lagt opp med tanke på å få til større, mer slagkraftige enheter og administrative besparelser, etter at Fiskeridirektoratets tilsynsoppgaver blir redusert. Ifølge beregningene fra Fiskeridirektoratet vil en struktur med sju kontorer innebære en merkostnad på 5–8 mill. kr. Dersom direktoratet ikke blir tilført midler, vil dette måtte tas fra den operative tilsynsaktiviteten, f.eks. kampen mot ressurs- og miljøkriminalitet, eller «fiskefusk».

Jeg vil i denne sammenheng minne om at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslo å bevilge 3 mill. kr mindre enn regjeringspartiene til Fiskeridirektoratet, så dette henger ikke veldig godt sammen. Det blir i hvert fall ikke flere ressurser til kontrollarbeidet.

Jeg vil også tillate meg å påpeke noen forhold i opposisjonens opplegg som for meg virker veldig motsetningsfylt. For Midt-Norge og Nord-Norge har opposisjonen valgt å opprettholde et større antall regionkontor, og på den måten legge hindringer i veien for å få til effektivisering og samling av fagmiljøer. Lenger sør i landet er det visst en annen logikk som gjelder, for her slutter opposisjonen seg til beslutningen om å slå Rogaland sammen med Skagerrak og Hordaland med Sogn og Fjordane. Vi er selvsagt tilfredse med resultatet i sør, men vil tillate oss å påpeke at opposisjonens opplegg ikke virker særlig konsistent.

Til slutt: Uten tilførsel av friske ressurser blir lokaliseringsdebatter som denne et nullsumspill. Et vedtak om å videreføre Trondheim som administrativt regionkontor vil f.eks. svekke fagmiljøet ved regionkontoret i Ålesund. I stedet for at regionen får et sterkt regionkontor i Ålesund og et faglig godt kompetansesenter og lokalkontor i Trondheim, kan vi nå få to små og svake regionkontor.

En slik konserverende måte å tilnærme seg organiseringen av tilsynsvirksomhet på som opposisjonen nå går inn for, synes ikke særlig framtidsrettet.

Steinar Bastesen (Kp): Vi behandler i dag lokalisering av regionkontor for Mattilsynet. Da vi gikk inn for Mattilsynet, var det ut fra det helhetshensynet at man trengte et tilsyn for å ivareta interessene både til dem som vi eksporterer til, og dem som bor her i landet. Vi har i dag et mattilsyn som er delt i to – et for innlandet og et for eksport. Når det gjelder de landene vi eksporterer til, så har de et mattilsyn, og vi tenkte at det var på tide å få det samme i Norge.

Det er vel en av de tingene som jeg i dag vil si ikke var helt rett. For når vi eksporterer 90 pst. av de varene som skal ivaretas av dette tilsynet, og de skal ivareta interessene til forbrukerne når det gjelder 100 pst. av varene innenfor landets grenser, så er det noe som blir feil når hovedkontoret for Nord-Norge skal legges til Kautokeino, som er så langt fra kysten som det overhodet går an å komme. Det går ikke an å komme lenger fra kysten enn til Kautokeino.

Når 90 pst. av de varene som produseres og eksporteres, kommer fra kysten, forstår jeg ikke begrunnelsen for dette. Ja, jeg forstår begrunnelsen om at Landbruksdepartementet trenger omorganisering og rasjonalisering. Det forstår jeg godt. Jeg forstår også at det har vært knallharde debatter i Regjeringen om akkurat dette tilsynet. Jeg forstår at Landbruksdepartementet har vært veldig flink og var godt forberedt da dette ble vedtatt i Stortinget. Det forstår jeg. Jeg forstår også at det har gått veldig fort for seg. Men dette går over stokk og stein!

Når vi i dag går inn for det som måtte bli vedtatt, er jeg ikke det slag redd for å si at jeg går inn for Harstad i stedet for Kautokeino. For jeg står her som et talerør for det som rører seg på kysten, og ikke for det som rører seg inne i landet. Jeg er fullstendig klar over at vi trenger et dyrehelsetilsyn, vi trenger et mattilsyn, og vi trenger et næringsmiddeltilsyn. Det må da i Herrens navn kunne ivaretas selv om de blir flyttet til kysten. Men når 90 pst. av de største næringene vi har i landet, som foregår på kysten og i fiskeriene, ikke blir nok ivaretatt, da sier det seg selv at det er noe som er galt.

Jeg må jo minne landbruksministeren om – her sitter begge ministrene – at Fiskeridepartementet har omtrent meldt seg ut av debatten. De er ikke i det hele tatt med og debatterer hvor tilsynet skal ligge. Det må det jo være en grunn til. Det er noe som ministrene bør ta med seg herfra og ta opp i Regjeringen. Når Magnor Nerheim – jeg nevner hans navn her fra talerstolen – ikke i det hele tatt deltar i debatten om hvor tilsynet skal ligge, er det noe som er galt. Det er noe som er steingalt. Det synes jeg ministrene i Regjeringen må ta med seg, at det er sagt i denne sal. Når de som er den største næringen på kysten, ikke blir ivaretatt godt nok, da er det ikke som det skal være.

Jeg slutter meg til de forslagene som kommer fra Arbeiderpartiet. Selv om vi går imot Regjeringen, har jeg ikke noen problemer med å si det jeg mener om denne saken. Og siste ordet er i hvert fall ikke sagt fra denne talerstolen om hvor tilsynene skal ligge hen. Det er jeg helt overbevist om. Vi kommer til å få denne debatten på nytt og på nytt, og det viser at Regjeringen ikke kan ha kontroll.

Presidenten: Neste på talerlisten er statsråd Svein Ludvigsen. Da får vi høre om fiskeriministeren er på banen, som det var etterlyst tidligere.

For øvrig vil presidenten si at det er ikke all ordbruk som Steinar Bastesen bruker, som anses som parlamentarisk. Men det begynner vi jo å bli vant med.

Statsråd Svein Ludvigsen: Fiskeridepartementet er absolutt på banen. Under henvisning til at en av mine ekspedisjonssjefer ble etterlyst i debatten, vil jeg gjøre oppmerksom på at departementets syn uttrykkes av statsråden og av Regjeringen. Alle mine ekspedisjonssjefer deltar i enhver debatt som det er naturlig at de deltar i.

Som kjent la Stortinget i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett opp til at det fra 1. januar 2004 kun skulle være ett felles mattilsyn for sjømat og landbruksbasert matproduksjon. På det tidspunkt var det allerede besluttet at Fiskeridirektoratets ernæringsinstitutt fra 1. januar 2003 skal etableres som en egen institusjon som et ledd i arbeidet med å skille mellom mattilsyn og risikovurdering knyttet til sjømat. Statsråd Sponheim vil i neste innlegg redegjøre for Regjeringens syn på Mattilsynet. Jeg skal derfor konsentrere meg om Fiskeridirektoratets omorganisering.

Den gjenværende virksomheten i Fiskeridirektoratet vil, etter at Mattilsynet er skilt ut, for det første være ressursforvaltning og -kontroll, dernest havbruksforvaltning og -kontroll og sist, men ikke minst ha oppgaver knyttet til de marine næringers bruk av havet og kystsonen. Samlet sett innebærer dette en betydelig reduksjon av Fiskeridirektoratets portefølje.

Av en virksomhet i 2001 tilsvarende ca. 550 årsverk var 158 knyttet til sjømattilsyn og ernæringsforskning. Av ytre etats ca. 280 årsverk i 2001 var ca. 75 knyttet til sjømattilsyn og regionlaboratorier.

Reduksjonen fra ni til fem regionkontor, slik Regjeringen foreslår, er en del av en samlet omorganisering og fornyelse av Fiskeridirektoratet både sentralt, regionalt og lokalt.

I en utvikling av en etat som skal betjene Norges viktigste næring, er jeg opptatt av brukervennlighet, av effektivitet og samtidig av at vi skal bruke delegasjon og desentralisering som et virkemiddel for å skape bedre kvalitet, ha bedre kompetanse nærmere brukerne, og sist, men ikke minst at ressursbruken på administrative oppgaver skal bli minst mulig og mest mulig konsentrert om kjerneoppgavene, hvorav ressurskontroll er et svært viktig område, som også er svært ressurskrevende.

Fiskeridirektoratets omorganisering må tilpasses disse utfordringene. Arbeidet med kvalitetskontroll utgjør i dag en viktig del av etatens oppgaver. For å sikre at etaten blir i stand til å utføre gjenværende oppgaver på en best mulig måte, fant Regjeringen at det var nødvendig med en omorganisering. Det er bl.a. viktig å redusere økte kostnader på grunn av tap av synergieffekter når samme inspektør ikke lenger både skal telle og kvalitetskontrollere fisken.

Departementet vil delegere flere oppgaver til direktoratsnivå. Flere oppgaver delegeres deretter fra Fiskeridirektoratets hovedkontor til regionkontorene. Dette gjør det etter vår mening nødvendig å styrke regionkontorene. Jeg mener at den mest effektive måten å gjøre det på, er å etablere færre, men større, kontor. Det bør også utløse kostnadsbesparelser ved at administrative oppgaver utføres på færre steder, ressurser som i sin tur kan brukes til tilsynsoppgavene.

Det er ikke riktig, slik bl.a. representanten Fossli synes å mene, at Regjeringen med sitt forslag ville legge ned fiskeriforvaltningen i Finnmark, slik som det ble sagt. Det vil fortsatt, med vårt forslag, være slik at fiskeriforvaltningen er til stede i Båtsfjord, i Honningsvåg, i Havøysund, i Hammerfest, i Vardø, hvor vi har et spesialarrangement, og i Vadsø. Det er ikke riktig at man gjennom dette forslaget skulle legge ned fiskeriforvaltningen i fiskeriavghengige Finnmark, men vi ville konsentrere oppgavene om de viktigste, og i det ligger ikke administrasjon.

Fiskeridirektoratet vil på flere områder få et tett samarbeid med Mattilsynet, særlig i forvaltningen av havbruksnæringen. Jeg har derfor sett behovet for å etablere en regionstruktur tilpasset Mattilsynet. Det innebærer en geografisk inndeling som samsvarer med den planlagte inndelingen til det fremtidige mattilsynets kystregioner, med unntak av regionen som dekker kysten Rogaland–svenskegrensen.

Viktige grunner til dette er beredskapshensyn og behovet for å ivareta en best mulig koordinering av grenseområdene mellom de to etatenes tilsynsområder.

Ved valg av plasseringen av regionkontor er det lagt særlig vekt på å styrke regionkontor som har gode forutsetninger for å ivareta gjenværende oppgaver i et større geografisk område, og regionalpolitiske hensyn.

Ved de fem stedene som mister sin status som regionkontor, vil det fortsatt være lokalkontor eller annen aktivitet for Fiskeridirektoratet.

I hvilken grad det er nødvendig å justere lokalkontorstrukturen i forhold til det som opprinnelig var planlagt, er det for tidlig å si noe konkret om, utover at kontoret i Oslo, som kun driver med kvalitetskontroll, vil bli lagt ned og personellet overført til Mattilsynet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Fiskeriministeren viser til den betydning som Fiskeridirektoratets regionkontorer har for næringen. Statsråden snakket veldig mye om behovet for omorganisering – en omorganisering som er tilpasset behovet, sa han. Han snakker bare om rasjonalisering, effektivisering og store enheter.

Når vi vet hvor komplisert dette landet vårt er rent geografisk og avstandsmessig, er det litt vanskelig bare å tenke stort og på store enheter. Det passer egentlig bedre i andre land hvor avstandene er mindre. Er det ikke vel så rasjonelt å tenke tilgjengelighet, og tenke på om de næringene som skal betjenes av disse kontorene, har den nærhet og den kompetanse som de føler behov for?

Jeg har registrert at man i fiskerinæringen har sagt at det ikke å opprettholde bl.a. kontoret i Vadsø og det å gi avkall på den store kompetansen som ligger i Trondheim, er galt. Er det slik at fiskerinæringen her tar feil, at det som går på nærhet til næringen, ikke har så stor betydning?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er litt overrasket over at representanten Arnesen hevder at vi skal gi avkall på den kompetansen som vi har bl.a. i Vadsø og i Trondheim. Da kan han ikke ha fått med seg det som er hovedargumentet fra Regjeringens side for å gjøre dette. Det er å konsentrere innsatsen og ressursene til det som er viktigst. Da er det ikke størrelsen på kontoret som er primært, men det å ha en kompetanse ved det kontoret som gjør at man kan få en god nok forvaltning så nær brukerne som mulig, og at man har en kompetanse som gjør at saken ikke må sendes videre til Bergen for beslutning.

Det er Regjeringens mål at Fiskeridirektoratet skal utvikles til en mer effektiv og mer brukervennlig etat, med rask saksbehandling, med kvalitativt gode beslutninger nær brukerne. Og sist, men ikke minst skal det være brukervennlig når det gjelder IKT. Vi skal konsentrere innsatsen om kontroll, regulering og ressursforvaltning. Det er først og fremst de administrative oppgaver vi snakker om at vi skal sentralisere. Det skal bli færre administrative regionenheter, og det vil bli frigitt ressurser til nasjonal og regional spisskompetanse nærmere brukerne og en styrking av forvaltningsmessig kompetansemiljø, som vi bl.a. har i Vadsø og i Trondheim. I det forslaget vi har kommet med, og det har vi redegjort for også overfor Stortinget, ligger det ikke til rette for, slik representanten Arnesen sier, at vi skal bygge ned kompetansen i Trondheim og i Vadsø. Vi skal flytte administrative oppgaver, og ressursene skal vi bruke nettopp på spisskompetanse.

Inge Ryan (SV): Representanten Rigmor Andersen Eide var i sitt innlegg inne på Fiskeridirektoratets organisering, og hun var svært bekymret for økonomien når Stortinget senere i dag vedtar sju regionkontor i stedet for fem.

Jeg vil gjerne signalisere til fiskeriministeren at når man kommer til revidert nasjonalbudsjett, er det mulig å ha en samtale med SV slik at vi sikrer nok penger til regionkontorene, hvis det er det som er problemet. Hvis problemet er at man her mangler penger for å få til en god organisering, er vi naturligvis innstilt på å se på det, slik at man sikrer en forsvarlig drift og en forsvarlig faglig utvikling ved alle disse sju kontorene.

Så har jeg et spørsmål til fiskeriministeren i forhold til organiseringa og prosessen rundt organiseringa av de nye regionkontorene. Det er vel få ganger vi har opplevd at ting har skjedd så raskt. Etter at Stortinget fattet vedtak om at vi skulle ha en felles matforvaltning, gikk det ikke mange dager før man via media fikk beskjed om at man hadde vedtatt å omorganisere Fiskeridirektoratet og foreslått fem regionkontor. Hva er årsaken til at man var så rask? Var det planer man hadde liggende, som man gikk og ventet på å få en sjanse til å sette ut i livet da det kom en gyllen anledning? Eller: Hva var årsaken til at man så raskt tok dette grepet, som har ført til store frustrasjoner blant dem som er berørt av det?

Statsråd Svein Ludvigsen: Når det gjelder økonomien i direktoratet og i forvaltningen generelt, er for så vidt fra min side og fra Regjeringens side det aller viktigste at vi utnytter ressursene, uansett størrelsen på dem, på en best mulig og mest effektiv måte. Skattebetalernes penger skal brukes på en måte som gir best mulig service og best mulig produksjon, kvalitativt og mengdemessig fra enhver forvaltningsenhet – så også fra Fiskeridirektoratet. Derfor er min ambisjon at vi uansett størrelsen på bevilgningen skal få en best mulig service overfor fiskerne og fiskerinæringen. Det mener jeg at vi vil oppnå bedre med den omorganiseringen som vi nå gjør, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Det er ambisjonen.

Når det så gjelder prosessen, er det slik at vi fra vår side la avgjørende vekt på når man skulle konsentrere Mattilsynet til én enhet som tar vare på både landbruks- og sjømatproduksjon, at omorganiseringen av Fiskeridirektoratet både i tid og geografi var sammenfallende. Det var det som la et press av tidsmessig karakter, men samtidig er det viktig å legge vekt på at Fiskeridirektoratet har vært gjennom en lang omstillingsprosess når det gjelder å flytte oppgaver fra departementet til direktoratet i den prosessen som har foregått på lokalt nivå. Fiskeridirektoratet har i en årrekke vært gjenstand for omorganiseringer. Det har skapt uro i etaten. Men gjennom det grepet vi nå tar, håper vi å skape den nødvendige ro og nødvendige langsiktighet. Det var det som lå til grunn for at vi samordnet disse to prosessene.

Marit Arnstad (Sp): På bakgrunn av den replikkrunden som nå har vært etter fiskeriministerens innlegg, og også på bakgrunn av det innlegget som regjeringspartienes hovedtalsmann, Rigmor Andersen Eide, hadde tidligere, vil jeg egentlig stille et nokså kort og greit spørsmål.

I Stortinget i dag vedtas det antakelig at regionkontoret i Trondheim skal opprettholdes, og at regionkontoret i Vadsø skal opprettholdes. Flertallet har ikke sagt det i innstillingen, men partiene i salen har gitt uttrykk for at dersom økonomien knyttet til en utvidet organisering er et problem, skal vi alltids være med på å diskutere det med Regjeringen for å kunne styrke de økonomiske ressursene til Fiskeridirektoratet.

Spørsmålet blir da egentlig: Kan vi stole på at Regjeringen i dag vil akseptere det vedtaket som blir gjort, at den ikke verken formelt eller uformelt på noen måte vil undergrave den posisjonen Trondheim-kontoret og Vadsø-kontoret bør ha som et framtidig regionkontor i Fiskeridirektoratet?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt Regjeringen vil etterkomme de vedtak som Stortinget gjør. Det gjør vi i enhver sammenheng, og det vil vi også gjøre i forhold til det som besluttes i dag.

Jeg er fortsatt av den mening at hvis man hadde foretatt den omorganisering som vi hadde lagt opp til – som innebar en reduksjon av regionkontorene til fem, med de endringer vi gjør i lokalkontorstrukturen og med de overføringer og oppgaver som vi skulle flytte nedover i organisasjonen – hadde vi fått en bedre, mer brukervennlig og kvalitativt bedre fiskeriforvaltning. Jeg føler at ved nå å bruke betydelige midler på administrative oppgaver, kunne vi ha styrket de faglige miljøene bl.a. i Trondheim og i Vadsø. Det har aldri vært meningen at vi skulle undergrave den kompetansen. Det motsatte har vært målet til Regjeringen, og det er det fortsatt.

Bendiks H. Arnesen (A): Fiskeriministeren gav i sitt forrige svar til meg uttrykk for at jeg ikke hadde forstått hvordan dette skal fungere, men jeg fikk ikke svar på om fiskerinæringen selv tar feil i denne sammenheng. Når næringen tar til orde for at man kutter for mye i disse enhetene, er det da slik at næringen ikke har forstått sitt eget beste? Det fikk jeg ikke svar på av statsråden.

Så må jeg tilføye at i likhet med representantene Ryan og Arnstad er også vi i Arbeiderpartiet villige til å drøfte behovet for mer midler som kan gi fiskerinæringen utviklingsmuligheter. Vi ser på dette som utgifter til inntekts ervervelse. Nå har mange gitt uttrykk for at dette er de villige til å se på, så hvis statsråden selv og Regjeringen mener at dette er riktig, burde det jo være et flertall for å sikre skikkelige ressurser, slik at man kan opprettholde en god infrastruktur som tjener denne næringen på best mulig måte.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg går ut fra at dette spørsmålet var særlig knyttet til den struktur vi skal ha i forvaltningen i Finnmark. Uavhengig av om vi skulle redusere status fra regionkontor til et kontor uten administrative oppgaver i Vadsø, ville strukturen og antall kontorer være nøyaktig det samme – Båtsfjord, Honningsvåg, Havøysund, Hammerfest og Vardø, i tillegg til Vadsø, da som et kompetansesenter med spesialoppgaver, eksempelvis når det gjelder kongekrabber, hvor de har stor kompetanse. Et annet eksempel på oppgaver vi så for oss at man kunne flytte ut, og som det skaptes rom for, var vedlikehold av f.eks. båtregisteret. Dette er oppgaver man kunne ha hatt. I så måte er jeg trygg for at fiskerinæringen som sådan ville ha fått god service i Finnmark – i et fiskeriavhengig Finnmark – og at de administrative oppgaver som skulle ha blitt flyttet til Tromsø, ikke ville ha skapt noen som helst slags problemer for næringen. Forvaltningen ville ha blitt opprettholdt på et meget høyt nivå.

Uavhengig av hvor mye midler vi legger inn i fiskeriforvaltningen, er min ambisjon at vi skal utnytte midlene på en best mulig måte. De er til service for næringen, og ikke til intern administrasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Lars Sponheim: Stortinget behandler i dag en reform av stort omfang og betydelig rekkevidde.

Behovet for reformen er klart illustrert gjennom de siste par år. Problemene med kugalskap og munn- og klovsyke har vist oss viktigheten av å ha stor oppmerksomhet på de første ledd i matkjeden. Det er her grunnlaget legges både for helsemessig trygg mat og for tilfredsstillelse av de kvalitetskrav som forbrukerne har.

I den senere tid har vi også opplevd tilstander rundt sluttproduktkjeden som i det minste må betegnes som bekymringsfull. Dette viser behovet for å se matproduksjonskjeden i sammenheng og forbedre denne i alle ledd. Det er derfor med stor tilfredshet jeg i dag konstaterer at det i Stortinget er full oppslutning om hovedlinjene i det opplegg som er presentert fra Regjeringens side. Jeg noterer meg også at det er bred enighet om målene for tilsynet.

Med det utgangspunktet vi nå har, bør Norge få et av verdens beste og mest effektive mattilsyn både for forbrukere og brukere. Samlet sett vil tilsynet derfor utgjøre et viktig verdiskapende element for matvareindustrien vår. Ikke minst er dette et viktig perspektiv for vår store fiskeeksport.

Enkelte mener at det nye tilsynet bør konsentrere sin oppmerksomhet mot sluttproduktene, hvor inspeksjoner skal være den dominerende tilsynsmetodikk. Jeg er enig i at klassisk tilsyn hvor inspektører er til stede i virksomhetene, fortsatt vil være en dyd av nødvendighet. Samtidig må det være klart at det arbeidet som utføres av næringsaktørene selv i hele matkjeden, er det viktigste element for å skape trygghet og kvalitet. Internkontroll er ikke bare en metode, men det er uttrykk for en filosofi. Hovedansvaret ligger hos aktørene i matmarkedet. Dette vil også komme klart til uttrykk i den nye matloven.

En viktig problemstilling for det nye tilsynet er forholdet mellom det å framstå enhetlig og på den andre siden mulighetene for å opptre fleksibelt innenfor regelverkets rammer. Det er min klare oppfatning at en ikke makter denne avveiningen med en ensidig, sentralistisk regelorientert styring. Motstykket til dette vil være en vital organisasjon med stor vekt på desentralisering av kompetanse og myndighet. Det er med utgangspunkt i en slik desentralisert organisasjonstenking at Regjeringen har lagt opp til en modell hvor en ikke overdimensjonerer sentralleddet. Sentralleddets oppgave blir å sikre en slagkraftig, enhetlig organisasjon. Dette resonnementet har også vært sentralt ved stedsvalg for regionkontorene. Lokalisering som styrker kompetansen utenom landsdelshovedstedene har vært viktig for Regjeringen. Slik vil en nå ta tak i de menneskelige ressurser som finnes rundt om i vårt land.

Jeg har merket meg at det i innstillingen er pekt på den utfordring som ligger i å ta vare på relevante fagmiljøer i Harstad. Departementet er innstilt på å følge opp de forutsetninger som er nedfelt i innstillingen.

Jeg har også merket meg at komiteens flertall konstaterer at Regjeringen har gjennomført prosessen med omorganisering av matforvaltningen med meget stor hastighet. Komiteen peker på at flere høringsinstanser mener at dette høye tempoet har ført til at mange føler at saksbehandlingen ikke har vært forsvarlig. Jeg har en viss forståelse for dette. La meg imidlertid understreke at en god framdrift er helt avgjørende for å lykkes med såpass omfattende omstillingsprosesser. Særlig er dette viktig for å redusere tiden med usikkerhet for de ansatte. Denne regjeringen har store ambisjoner om å fornye og omstille offentlig sektor. Jeg er samlet sett meget tilfreds med at vi i praksis også viser at vi er i stand til å gjennomføre dette. Vi har som siktepunkt å holde det tempo i denne prosessen som er skissert i proposisjonen.

Komiteen forutsetter i innstillingen at arbeidet med dyrevelferd blir tillagt tilstrekkelig vekt. Jeg viser i denne forbindelse til St.meld. nr. 12 Om dyrehold og dyrevelferd.

For Regjeringen har det vært viktig å få slått fast prinsippet om at laboratorievirksomheten skal organiseres uavhengig av tilsynet. Det er vår oppfatning at dette er viktig både ut fra hensynet til tilsynets troverdighet og til en effektiv og brukervennlig laboratoriestruktur.

De ansatte på laboratoriesiden vil stå overfor betydelige omstillingsutfordringer. Dette ville nok også blitt realiteten uavhengig av hvilke eierformer som hadde blitt valgt. Regjeringen har med dette som bakgrunn bebudet at en i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2003 vil vurdere omstillingsbehov knyttet til ny organisering.

Det har gjennom mange år, fra flere regjeringer, blitt arbeidet med å gjennomføre reformer innenfor den offentlige matforvaltning. Det har vist seg, av mange grunner, at dette har vært vanskelig å få til. Det er derfor med stor tilfredshet jeg i dag kan konstatere at det er bred oppslutning om en reform som vi har all grunn til å ha store forventninger til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Statsråden sa selv at omorganiseringen har skjedd med stor hastighet. I tillegg til det skjedde denne prosessen i sommerferien. Dette ble behandlet i revidert nasjonalbudsjett i juni, i august fattet Regjeringen vedtak om regioninndeling, og rett etterpå hvor regionskontorene skulle lokaliseres, pluss en del andre ting.

Jeg har mange års erfaring som ansatt i fagbevegelsen, og har drevet mye med forhandlinger i forbindelse med omorganisering. En av de tingene jeg har lært meg, er at hvis man skal lykkes i en omorganisering, så må de ansatte være med. Man må ha en dialog med de ansatte og de miljøene som skal omorganiseres. Min erfaring med Sommer-Norge er at da er det ikke lettest å få dialog verken med tillitsvalgte eller med systemene. Mange kommuner føler at de ikke har fått vært med og diskutert og gitt sine synspunkter på dette. I tillegg har vi hatt kontakt med de fleste av de fagforeninger som er involvert i de tilsyn som skal omorganiseres.

Mitt spørsmål er: Når statsråden sier at han vil unngå usikkerhet for de ansatte i en omorganiseringsperiode, vil det ikke da være smart av ham nettopp å ha med seg de ansattes organisasjoner i en slik omorganisering, og ikke gjøre det slik som han har gjort nå?

Statsråd Lars Sponheim: Til framdrift og saksbehandling, som har vært gjenstand for noe oppmerksomhet og også en viss kritikk i denne debatten, vil jeg først si: Når Stortinget gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni måned besluttet å gå fra det som var Regjeringens forslag, to tilsyn, til ett tilsyn og samtidig sa at vi skulle holde framdrift i saken, var det klart at det var nødvendig for Regjeringen å finne det giret som skulle til for å klare å holde den framdrift Stortinget hadde bedt om. Stortinget bad om begge deler: fra to til ett tilsyn, og å holde framdrift. Framdrift var nettopp knyttet til å få ledelse på plass før årsskiftet, og kunne klare å holde alle de ulike sider ved dette i den nødvendige fart for å ha på plass et operativt og fungerende tilsyn fra 1. januar 2004. Den jobben tok vi.

Så har det vært en del debatt så langt i dag som går på hvordan det var mulig for Regjeringen å omstille seg så fort fra to til ett tilsyn, som Stortinget fattet vedtak om. Det er selvsagt slik at når vi utreder en sak som denne, har også Regjeringen på sin side både utredet og vurdert to eller ett tilsyn. Det var ikke slik at den dagen Stortinget fattet sitt vedtak, kom dette som en total overraskelse på Regjeringen, og at vi ikke hadde tenkt tanken på forhånd. Vi hadde selvsagt fullstendig gjennomtenkt hvordan vi også kunne klare å få dette til med ett tilsyn. Det gjorde oss i stand til å raskt gå på de nødvendige vedtak for å holde det andre pålegget fra Stortinget om å holde framdrift.

Så er jeg enig i at når man har stor fart, og skal klare å holde den framdrift som er nødvendig, vil nok mange ofte føle at de ikke har fått ha eierskap til nødvendige prosesser. Jeg gav også uttrykk for i mitt innlegg at jeg hadde forståelse for det. Det har vi på alle vis prøvd å gjøre så godt vi kan med, med en omfattende aktivitet i kontakt med de ulike deler av landet, de ulike kontorer som vi har innenfor dagens struktur og organisasjoner i tiden etter at disse vedtakene ble fattet. Det har satt oss i stand til å oppfylle de krav Stortinget satte til oss før de tok sommerferie.

Inge Ryan (SV): Vi er svært glade for at landbruksminister Sponheim så tydelig gir uttrykk for at han vil følge opp dette med Harstad-miljøet. Det er en bekreftelse på at den merknaden som ligger i innstillingen, er tatt på alvor. Vi håper derfor at den store turbulensen som har vært i Nord-Norge i forbindelse med et svekket Harstad-miljø, da kan reduseres når vi får såpass klare bekreftelser fra statsråden på at han vil jobbe for å ivareta mest mulig av det miljøet som er der, når det gjelder dette med mattilsyn.

Så har jeg et spørsmål til statsråden, og det går på dette med lokalkontorer, som jeg tok opp i mitt hovedinnlegg. Vil statsråden, dersom man nå i forbindelse med gjennomføringen av denne reformen ser at 50–65 lokalkontorer er for lite, da kunne revurdere et slikt syn og eventuelt plusse på med det nødvendige antall lokalkontor, eller ligger det betydelig prestisje i denne saken, slik at man uansett skal holde seg innenfor den rammen?

Det er egentlig det jeg ønsker å utfordre statsråden på.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få kvittere tilbake en gang til når det gjelder den merknad i innstillingen som er knyttet til Harstad-miljøet, og som det fra Stortingets side har vært et betydelig engasjement rundt.

Jeg er helt overbevist om at når vi om noen år skal oppsummere hele omorganiseringen – hvordan vi klarte å ta hele landet i bruk for å gjennomføre et moderne og omfattende mattilsyn – så vil også Harstad-miljøet oppleve at det har blitt en tilfredsstillende løsning, med mange viktige arbeidsplasser og kompetente arbeidstakere. Det vil Regjeringen følge opp. Og det er ingen tvil om at SVs og Inge Ryans innsats spesielt bør legges merke til i den sammenhengen.

Når det gjelder lokalkontorstruktur, som er et annet område hvor det er noe ulike synspunkter i komiteen, så vil jeg si at det er helt avgjørende for oss at vi får, slik representanten Ryan sa i et tidligere innlegg, «en lokalkontorstruktur som fungerer». Det er det avgjørende, og dette arbeidet starter egentlig for alvor nå. Ut fra den mer grove ramme som departementet her har, har vi antydet 50–65 lokalkontor. Jeg har registrert at komiteen har sagt at etter deres oppfatning hadde kanskje 70–90 vært en bedre løsning. Jeg tror vi nå skal tillate oss å la selve ledelsen komme i arbeid, finne ut hvordan de skal kunne klare å få til verdens beste mattilsyn og sørge for å ta i bruk de virkemidler de trenger når det gjelder å fordele og arrondere og penetrere landet med nødvendige lokalkontor. Det ligger ingen prestisje i dette. Vi tror fortsatt at vi skal kunne klare det innenfor de tall vi har satt. Hvis den nye ledelsen mener at dette tallet må økes noe, så er selvsagt departementet åpen for å diskutere det, og vi registrerer at vi har svært god ryggdekning for et slikt syn i Stortinget.

La meg avslutte med også fra min side å gi uttrykk for at jeg er glad for det gode samarbeidet som har vært med SV i denne saken.

Marit Arnstad (Sp): Når det gjelder saksbehandlingen i denne saken, synes jeg nok det har vært en viss påfallenhet i forhold til Stortinget at alle sider ved saken blir framlagt i forbindelse med budsjett og ikke som sjølstendige saker – enten i forbindelse med revidert budsjett eller i forbindelse med statsbudsjett. Det er synd fordi saken fortjener å bli behandlet separat. Stortinget har nå også bidratt til det, og det synes jeg er viktig.

Jeg forstår at statsråden er opptatt av å holde fart, men en må jo avpasse farten litt etter forholdene. En av de tilbakemeldingene som vi her har fått, særlig på fiskerisiden, er at den kommunikasjonen en har hatt i forhold til dem som blir berørt, og også den dialogen en har hatt, har vært altfor dårlig. Om ikke annet, så må en i alle fall i forhold til framtidige prosesser ta det til etterretning. Og jeg tror at vi skal være forsiktig med å legge ansvaret for framdriften på Stortinget. Altså: Stortinget bad ikke om en så rask framdrift, Stortinget bad om en egen sak, og Stortinget bad om et samlet tilsyn.

Jeg tolker statsråden slik at han egentlig er litt åpen for å kunne øke antallet lokalkontor, og jeg velger å se det han nå sa i sitt siste replikksvar, som en åpning i forhold til det, at han i alle fall ikke har stengt døren for den muligheten. Og det er jo noen av oss som mener at det bør det være åpenhet for, også i forhold til at en ikke ser ut til å ha justert opp intervallet for antallet lokale enheter ut fra at det nå blir ett felles tilsyn for sjømat og landbasert mat. Det er jo også et argument som tilsier at en her bør være åpen for å kunne øke antallet lokale enheter, som jo er sjølve grunnpilaren i reformen. Jeg vil gjerne høre statsråden bekrefte at han ser en åpning for det.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg ser ingen grunn til å ha noe videre polemikk om fortiden i forhold til framdrift, annet enn å si at for Regjeringen var det viktig både å oppfylle Stortingets vedtak om å ha ett tilsyn og ivareta det Stortinget også gav uttrykk for, at vi skulle holde den framdrift som lå til grunn, og som vi hadde lagt til grunn for Stortinget da vi la fram et anbefalt forslag om to tilsyn. Dette er historie, og når vi i dag, slik det ser ut, får vedtak for alt det Regjeringen har vedtatt og lagt fram for Stortinget i denne sammenhengen, så tror jeg vi skal se at det her har blitt gjort et bra stykke arbeid.

Derfor er det ikke noe vanskelig for meg å si når vi har kommet dit vi er i dag: Vi har nå den øverste ledelse på plass for dette nye tilsynet, og i løpet av de neste månedene skal vi ha på plass ledelsen også for de ulike regionkontorene. Når de da skal sette seg ned og forme den endelige organisasjonen, så må de innenfor de rammer som trekkes opp av Regjeringen, og det Stortinget avslutter med i dag, bygge opp det beste tilsyn vi kan få. Jeg har absolutt ingen prestisje når det gjelder antall lokalkontorer. Jeg kommer til å sørge for at vi får budsjetter som gjør at vi kan få dette til, men det avgjørende her er at vi har det beste apparat for å kunne sikre trygg mat.

Så synes jeg at jeg må få lov til å kvittere tilbake til representanten Arnstad at det er en glede for meg å kunne si at vi med dette på en god måte har tatt hele landet og mange kompetansemiljøer i bruk. Jeg har også tatt med meg de gode ord som representanten Ryan gav uttrykk for, at akkurat dette, Regjeringens evne til å ta hele landet i bruk gjennom denne saken, er banebrytende. Og det er jeg enig i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Bendiks H. Arnesen (A): Det viktigste i debatten om Mattilsynet er at tilsynet tjener forbrukernes interesser. Som forbrukere må vi være trygge på tilsynets kompetanse og tilstedeværelse. Dette synes det å være bred enighet om.

Men Regjeringens behandlingsmåte i denne saken er etter min mening uforståelig. Hastverket som Regjeringen hadde med saken i sommer, da folk stort sett hadde ferie, har skapt både undring og stor frustrasjon blant de ansatte i veterinærmiljøet spesielt. Jeg tror at en behandling i et annet tempo og i en annen rekkefølge ville ha skapt langt mindre støy og sikrere vedtak.

Når det gjelder lokalisering av regionkontoret til Kautokeino, har dette skapt stor undring i mange miljøer. Mange spør: Når Regjeringen ønsker å lokalisere et slikt kontor til fiskerifylket Finnmark, hvorfor da legge det så langt fra fisken som her er tilfellet?

Vi er også mange som er forundret over at Regjeringen ønsker å bryte opp det betydelige veterinære kompetansemiljøet som allerede finnes i Harstad. Jeg er bekymret for at det som skjer, svekker mulighetene for å bygge opp et regionkontor så godt og så raskt som det ville være mulig ved en lokalisering til Harstad.

Hva er grunnen til et slikt valg? Det kan etter min mening ikke være faglige grunner til dette. Det kan etter mitt syn heller ikke begrunnes med distriktspolitikk. Harstad kommune har mistet mange arbeidsplasser, spesielt i verkstedsindustrien og i Forsvaret. Manglende leteaktivitet i oljenæringen har også skapt usikkerhet, og signalene er klare om nedbemanning i Harstad. Dette rammer også regionen rundt Harstad by. I en slik situasjon må det være feil å påføre denne kommunen ytterligere usikkerhet gjennom slike offentlige vedtak. Det er uforståelig at kommunen skal miste et fagmiljø, som er i fremste rekke i landet, og når arbeidsplassene allerede ligger der i dag.

Jeg forstår den frustrasjonen dette har skapt i veterinærmiljøet, ikke bare i Harstad, men langt utover Harstads grenser. Jeg er undrende til at SV støtter Regjeringen i denne saken. Jeg registrerer at det er betydelig uenighet innad i regjeringspartiene om dette spørsmålet. Det har jeg registrert i media, men det kommer vel ikke fram her i salen.

Jeg er svært positiv til å lokalisere ny virksomhet til Kautokeino – jeg kjenner til situasjonen der. Men jeg kan ikke forstå hva man oppnår ved å flytte en slik virksomhet fra ett distrikt med store utfordringer til et annet distrikt med store utfordringer. Når god kompetanse allerede ligger i et av disse distriktene, må det være feil å flytte.

Jeg er glad for at et flertall i Stortinget går inn for å beholde Fiskeridirektoratets regionkontorer i Vadsø og i Trondheim. Det vil tjene fiskerinæringen på en god måte. Avstander og kompetanse gjelder også i denne saken. Fiskerinæringen og oppdrettsnæringen trenger god kompetanse og god infrastruktur. Det må være feil å spare på slik infrastruktur for en næring som er i en fantastisk utvikling og der forventningen er stor. Det går an å spare seg til fant.

Presidenten: Marit Arnstad har bedt om ordet for å begrunne en endring av forslag, og får ordet til en kort merknad.

Marit Arnstad (Sp): Med bakgrunn i de signaler som kommer fra landbruksministeren om det å kunne vurdere omstillingsbehovene både knyttet til laboratorietjenestene og til antallet lokale kontor, vil jeg be om at I og III i innstillingen blir gjort om til oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Arnstad har gjort rede for de endringer i innstillingen som hun refererte til.

Ivar Kristiansen (H): Vi behandler i dag en sak og et tema som de siste tre årene har fått veldig stor oppmerksomhet, og kanskje aller størst oppmerksomhet når det gjelder budsjettbehandlingen. De områdene som vi omtaler i dag, har faktisk vært sammenhengende budsjettvinnere de siste årene.

Begrepet «matvaretrygghet» har fått en ganske betydelig plass, både i den norske samfunnsdebatten og i denne sal. Derfor tror jeg vi skal være glad for at denne saken nå er kommet til behandling. Og når noen kaller dette for hastverk og lastverk, tror jeg ærlig talt ikke at dette er annet enn besvergelser over ikke å ha oppnådd det man aller helst hadde ønsket i og rundt denne saken. Flere representanter, bl.a. representanten Fossli, har vært inne på at arbeidet med denne saken startet for lenge siden. Det var Stoltenberg-regjeringen som startet dette arbeidet, og jeg tror saken på mange måter er overmoden for behandling. Den er overmoden med hensyn til å få en organisering, en organisasjon og en omstilling på plass i en tid hvor vi ser at den ene skandalen etter den andre avsløres i og rundt begrepet «matvaretrygghet». Ikke minst av hensyn til forbrukerne tror jeg det er på høy tid at vi nå begynner å få organiseringen av disse spørsmålene på plass. Vanligvis er det med omvendt fortegn man tar fatt i Regjeringens arbeid, nemlig at man sier at det går for sakte. Men når det for én gangs skyld går fort, er også det riv ruskende galt.

Det andre som jeg har lyst til å påpeke, og som flere har vært inne på, er fiskerinæringens interesser i denne saken. Også undertegnede ønsker å understreke at det ikke bør oppstå kompetansekonflikt, og at det må være en utfordring for Regjeringen å sørge for at man i den videre oppbygging av det fremtidige mattilsynet unngår at den eksportrettede offensive næringen, som i produksjon er flere ganger større enn norsk landbruk, ikke skal få lillebrors funksjon. Men jeg er ganske trygg på at dette vil falle solid på plass når organiseringen kommer opp å gå.

I og med at det er lokalisering som er oppe til behandling, er det i denne saken det som har fått størst oppmerksomhet. Og det overrasker meg å registrere at man også partipolitisk har valgt å rette søkelyset, arbeidet og intensiteten mest mot begrepet «lokalisering», og det i et område og rundt en sak som berører et departements underliggende etater, og som normalt og vanligvis skulle tilligge Regjeringens domene å ta avgjørelse i.

Representanten Fossli sier at det Arbeiderpartiet gjør i denne saken, er noe man vanligvis aldri gjør. Det er for så vidt korrekt, i den forstand at jeg ser at Arbeiderpartiet velger å gå frem på en sjelden og uvanlig måte i sak etter sak, hvor begrepet «stortingsregjereri» nå begynner å få en ny og annerledes dimensjon. Jeg vil advare mot at man fortsetter denne linjen, for det vil uansett føres argumenter for og imot postadressen rundt alt som har med lokalisering å gjøre. Derfor ender denne saken når det gjelder Mattilsynet, på mange måter opp med å koke ned til Kautokeino eller Harstad, og også til om spørsmålet om fem eller sju administrative regionkontor for Fiskeridirektoratet skal være avgjørende for den kontroll, overvåking og beredskap vi skal ha på dette området. Men selvfølgelig handler dette om noe helt annet. Det er ikke lokalisering og postadressen til regionkontorene som skal være avgjørende. Og da bør i det minste opposisjonen når man behandler budsjettet, iallfall når man etterlyser mer penger, selv sørge for å kutte på de postene som faktisk skal være med og betale fakturaen til dem som skal betale de administrative enhetenes funksjon i det videre arbeidet.

Jeg er glad for at man velger Kautokeino. Det er et solid løft for et område som mest av alt i dette landet har vært preget av stagnasjon. Jeg vil advare mot å forhåndsdømme denne lokaliseringen. Samtidig vil jeg vise til SVs og regjeringspartienes grundige og solide flertallsmerknad, som sier noe om hva slags tanker vi har for å berge miljøet, det solide veterinærfaglige miljøet som vi har i Harstad.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg har ikke behov for å forlenge debatten noe særlig, men siden stortingsflertallet i dag skal gjøre et vedtak som er helt på viddene, har jeg lyst til å si noen ord.

Hoveddelen av den maten som produseres i Troms og Finnmark, produseres i havet. Tall basert på 1999 viser at hele 97,6 pst. av de produktene Mattilsynet for Troms og Finnmark skal kontrollere, er fisk og fiskemat.

Det vil ta mange år å bygge opp et kompetansemiljø i Kautokeino tilsvarende det man har i Harstad, og jeg tviler på at det noen gang vil skje. Det er stor sjanse for at disse stillingene blir gjennomtrekkstillinger med nyutdannede veterinærer uten nødvendig og viktig erfaring og kompetanse.

For å trekke en liten sammenligning: Det er blitt meg fortalt at det har vært 22 forskjellige leger i Kautokeino på ett år. Kautokeino mangler også en del praktiske forutsetninger for å lykkes som arena for det regionale mattilsyn. Det er elleve–tolv mil til nærmeste småflyplass, som er Alta, og vinterstid kan det by på store problemer. Det er et dårlig tilbud i kommunen når det gjelder arbeidsplasser for ektefeller og samboende til dem som skal jobbe ved det nye tilsynet.

Jeg frykter at en plassering i Kautokeino vil være en meget kortsiktig distriktspolitikk, der fiskeoppdrettere og fiskere i hele kystsonen i landsdelen vil bli sterkt skadelidende, spesielt i et lengre tidsperspektiv. En plassering av det regionale mattilsynet i Kautokeino er et hårreisende eksempel på en fullstendig misforstått distriktspolitikk. På sikt frykter jeg at det nye tilsynet vil fungere så dårlig at staten ser seg nødt til å legge ned denne etaten. Det er mulig det er det som er agendaen til regjeringspartiene og SV i denne saken. Troms og Finnmark kan altså i løpet av fem til ti år stå i fare for å miste hele det regionale tilsynet, og det ville være svært uheldig.

Jeg tror landsdelen overhodet ikke er tjent med det som nå skal skje. At man fullstendig velger å overse det gode fagmiljøet som man har i Harstad, er for meg helt ubegripelig, og at noen later til å tro at man ved dette kan spare kostnader, er ganske underlig. Det er klart at å prøve å etablere nytt mattilsyn i Kautokeino vil medføre store økonomiske uttellinger, og jeg frykter, som sagt, at man aldri vil få det fagmiljøet som man har i Harstad i dag.

Presidenten: Presidenten vil gi uttrykk for at det neppe er mange partiers synspunkter som ennå ikke er kommet fram i debatten, så vi regner med at det går mot slutten!

Olav Akselsen (A): Det er eit gamalt ordtak som seier at som ein reier, ligg ein. Og når me veit kva som blir sluttresultatet i dag, må ein vel seia at Regjeringa får liggja betre enn dei har reidd! Eg trur ein skal leita svært lenge for å finna ei sak der det har vore utført så mykje slett politisk handverk som tilfellet er i denne saka.

Etter mitt syn er dette lærebokoppskrift på korleis ein ikkje skal behandla ei sak av denne typen. Når Stortinget i dag vel å blanda seg bort i ting som normalt ligg til Regjeringa, har det bakgrunn i den måten Regjeringa har behandla denne saka på.

Eg vil minna om kva som var utgangspunktet, nemleg at Regjeringa hadde eit godt grunngjeve forslag om eit delt tilsyn. Dette forslaget burde lett ha kunna fått tilslutning her i salen, fordi den førre regjeringa hadde det same standpunktet, og dermed burde fleirtalet vore sikra om ein hadde fremma dette som ei eiga sak. Men ein valde altså å leggja det inn i revidert nasjonalbudsjett, og så forhandla ein det vekk. Då må me rekna med at det blei behandla vekk fordi dette var eit krav frå Framstegspartiet.

Sjølv om eg har sans for rask behandling, har eg ikkje særleg sans for at ein har sett til sides alle demokratiske spelereglar, slik ein har gjort i dette tilfellet, og ikkje har varsla eller trekt med dei tilsette, lokalsamfunnet og fagmiljøet. Ein har heller ikkje hatt normale høyringsrutinar, noko som etter mitt syn ville ha gjort at ein kunne ha fått ei positiv sak i staden for ei negativ sak, som har gjort at veldig mange både i fagmiljøet og blant dei tilsette har fått alle piggane ut.

Når ein berre eit par veker etter at ein blei nedstemd i Stortinget, hadde eit ferdig opplegg, må det anten vera fordi det forslaget ein la fram, ikkje var særleg seriøst meint frå Regjeringas side, og at ein rekna med å forhandla det vekk, eller det må ha vore at ein har teke denne saka litt på hælen for å få ho ferdig før ferien. Eg fryktar det siste.

Ein burde ha rekna med at det var Framstegspartiet som var arkitekten bak dette, og derfor blei eg svært overraska då det viste seg at Regjeringa ikkje hadde sikra seg ryggdekking i Stortinget. Derfor må eg seia at i denne saka har lukka vore betre enn forstanden, fordi Regjeringa i dag stort sett får gjennomslag for det ho har foreslått.

Det vil alltid vera strid om lokalisering. Me må hugsa på at utgangspunktet for denne saka heile tida har vore å få betre kontroll. Då er det viktig at den delen som tek seg av kontrollapparatet, nemleg det lokale miljøet, er den som blir prioritert. Eg er derfor veldig glad for at landbruksministeren i dag seier at han skal vurdera talet på lokalkontor endå ein gong.

Så er det slik at Arbeidarpartiet i utgangspunktet kunne tenkt seg ei anna organisering, særleg når det gjeld talet på lokalkontor. Når det likevel ikkje blir slik, er det viktig for oss å seia at det viktigaste no er at ein lukkast med dette, og at ein stiller seg bak dei avgjerdene som til slutt er gjorde. For Arbeidarpartiet sin del vil eg berre forsikra om at me skal gjera vårt for at dette skal bli ei vellukka organisering når det blir sett ut i livet.

Inge Ryan (SV): Jeg tar ordet etter representanten Arnesens innlegg for å tydeliggjøre hvorfor SV har landet på sitt standpunkt når det gjelder Kautokeino.

Etter min mening er en av de største svakhetene ved norsk politikk i dag at det er sektorpolitikk, det er en bit for bit-tenkning som dominerer. Noen må etter hvert ta ansvar for helheten. Og helheten for SV er ikke minst å ta vare på hele Norge, å ha en aktiv og god distriktspolitikk. Vi jobber etter følgende filosofi, som tidligere representant Inge Myrvoll, tror jeg det var, har gitt uttrykk for fra talerstolen: Det som kan legges til Røst, det legger vi til Røst. Kan det ikke ligge der, så legger vi det til Svolvær. Går det ikke med Svolvær heller, så legger vi det til Bodø. Og går det ikke med Bodø, så legger vi det til Oslo! Det er en type filosofi vi må jobbe etter dersom vi skal få til de målene som Stortinget har satt for å hindre en fraflytting fra Distrikts-Norge.

Så til spørsmålet om faglighet. Ja, det er ingen tvil om at Harstad i dag har et bedre faglig miljø på dette området enn Kautokeino. Men hva hadde blitt flyttet på dersom en alltid skulle peke på det faglige? Hadde Norsk Tipping ligget på Hamar? Hadde Statskog ligget i Namsos? Aldri! Den gang ble det sagt at folk kom til å slutte å tippe hvis vi flyttet tippinga fra Oslo til Hamar. Men det gikk bra! Det gikk helt utmerket! Jeg tror at å ta en del politiske grep er nødvendig. Når man skal drive med helhetstenkning, må man også bygge opp en del nye miljøer noen ganger.

Men jeg er enig med representanten Arnesen i at skulle man kun ta faglige hensyn, burde regionkontoret for Troms og Finnmark ha ligget i Harstad. Men skal man ha en helhetstenkning der man også er opptatt av å ta vare på de enorme utfordringene man har i indre Finnmark, må man i noen sammenhenger sørge for at man også gjør noe, ikke bare med fagre ord, men også gjennom praktisk handling.

Åsa Elvik (SV): Sidan eg er ferdig med å skrive julekort, skal ikkje eg helse heim, trass i at eg ser at det blir litt av tendensen mot slutten av debatten. Men eg har behov for å ta ordet i forhold til det saksordføraren sa i sitt innlegg.

Det vesle eg kan om organisasjonsteori, tilseier at ein god omorganiseringsprosess krev forankring i alle ledd i organisasjonen, slik som representanten Fossli var inne på i sin replikk til statsråden. Dessverre viser Regjeringas handtering av denne saka at ein heller vil ha framdrift og overkjøring framfor medverknad og eit godt resultat. Det er nesten så eg mistenkjer den fagstatsråden som kanskje kan dette best, statsråd Victor D. Norman, for å ha hatt ein liten finger med i spelet i regien på denne prosessen.

Høyringsinstansane har, som komiteen har vore inne på, vore eintydig negative. Det er ikkje snakk om eigarskap til prosessen, det er ikkje eingong snakk om å få lov til å vere med i prosessen. Eg synest dette er alvorleg, derfor tek eg ordet trass i at debatten lir mot slutten.

Landbruksministeren si utsegn i sommar om at Regjeringa har valt å kjøre så kjapt i denne saka fordi ein ikkje ønskte at alle lokalpolitikarane i landet skulle engasjere seg, demonstrerer så tydeleg som råd er kor lite denne Regjeringa har skjønt av samanhengen mellom prosess og resultat. Og når politisk rådgjevar i Fiskeridepartementet skyldar på Stortinget sitt vedtak for at ein legg ned ein del regionkontor i Fiskeridirektoratet, viser det kor lite ansvar Regjeringa tar for sine eigne prosessar. Den diskusjonen som komiteen har hatt, og det sterke presset som spesielt SV sin næringsfraksjon har vore utsett for, kunne ha vore unngått om dei ansvarlege statsrådane hadde vist litt betre statsmannskunst.

Eg har veldig stor respekt for og eit stort ønske om lokalt engasjement i saker som Stortinget jobbar med. Realiteten er at det er for lite av dette. Det er eit paradoks at då denne komiteen behandla eigarskapsmeldinga med forslag om sal av verdiar for milliardar av kroner, var det berre ein instans som var spesielt interessert i å leggje press på oss. Presset og den lokale deltakinga i denne saka er av ein ganske annan karakter, for å seie det sånn.

Eg forsvarar retten for lokale einingar til å påverke Stortinget sine vedtak kraftig. Eg forsvarar òg Stortinget sin rett til å leggje seg bort i saker som normalt er Regjeringa sitt ansvar, på grunn av eit vektig argument: utilfredsstillande saksbehandling og dårleg prosess. Vi har derfor vurdert alle sider ved denne saka heilt seriøst. Regjeringa burde ha skjønt at ho er ei mindretalsregjering, og sørgt for støtte i Stortinget før ein la fram ei sånn sak.

Denne saka er derfor årsaka til at eg ønskjer dei ansvarlege statsrådane ei god jul med håp om at dei i høgtida får så god tid til å tenkje seg om at dei kjem fram til at det av omsyn til resultat og politikk er klokt å kjøre kloke og gode prosessar i framtida.

Olaf Gjedrem (KrF): Det var berre eit behov for å kommentere eit par innlegg som eg følte var på sin plass no på tampen av debatten.

Det er ikkje noko problem å finna motargument mot å plassera sentrale tenester i distrikta. Det er den lettaste saka i verda, og det er stort sett det som har dominert etterkrigsbiletet i Noreg. Alt har vorte sentralisert. Når me no prøver med ein motstraumspolitikk, har Regjeringa vist seg modig. Ho utset seg for kritikk, for faglege argument, men ho gjer iallfall noko. Tida er no inne til å snu straumen vekk frå byane og gje ungdom som kjem frå distrikta, moglegheit til å få sin oppvekstplass som sin heimplass – som i dette tilfellet Kautokeino, og andre stader der desentraliserte løysingar er valde.

Lotteritilsynet har vorte lagt til Førde. Det går godt. Brønnøysundregisteret er på plass, og dei mange andre tilsyna som har prøvd dette, fungerer, trass i at det vart spådd at det ikkje skulle gå. Harstad-miljøet vil bli ført vidare, og det er det einaste lokalkontoret som har sterke føringar – vidareføring av fagleg, forsvarleg aktivitet, ikkje så ulikt det som går føre seg i dag. Det er gjeve sterke konsesjonar.

Til slutt: Til Akselsen, som konstaterte at dette var slett arbeid, vil eg seia at det arbeidet som blei utført forut for denne avgjerda me fattar i dag, er resultatet av mange års arbeid, frå ei arbeidsgruppe, og frå departementet, og det var faktisk ikkje verre enn at både leiaren og nestleiaren i Arbeidarpartiet gav ei kvalitativ plussvurdering av dette arbeidet og sa at det ikkje var nødvendig å gripa inn i det heile tatt på dette punktet. På denne bakgrunnen føler eg at me har avslutta ein god prosess i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.