Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Høyre 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder og ordfører for saken): Først en takk til komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid.

Det er bred enighet om de aller fleste merknadene i denne innstillingen. Det er kun ett forslag, fra SV, som jeg herved tar opp. Jeg regner med at de ulike partier vil redegjøre for sine særmerknader i løpet av debatten.

I 1999 vedtok et flertall i Stortinget, etter forslag fra SV, at Norge i løpet av de nærmeste årene skulle nå OECDs gjennomsnittsnivå for forskningsinnsats målt som andel av bruttonasjonalprodukt. I forskningsmeldingen, og etter Stortingets behandling, ble 2005 fastsatt som det årstall målet skal nås. Ved utgangen av 2003 mangler vi trolig 8–9 milliarder kr på å nå dette målet, avhengig av hvordan utviklingen blir i de landene som vi skal sammenlikne oss med. Forutsetter vi at det offentlige må finansiere ca. halvparten, må forskningsbudsjettet økes med 4–4,5 milliarder kr i de to årene fram til 2005, altså i årene 2004 og 2005. Vi har dessuten vedtatt en reform for høyere utdanning som forutsetter tettere oppfølging av studentene, nye undervisningsformer, nye evalueringsformer osv. Alt dette vil kreve flere vitenskapelige personer.

Et bredt flertall i komiteen slår fast at undervisningen både ved universitetene og høgskolene fortsatt skal være forskningsbasert. Forskerutdanningen skal baseres på og skje med hovedvekt på integrering i fagmiljøene. SV mener at hovedmodellen for doktorgradsstillinger skal være 3+1 år, at stipendiatene har ett år utover det som de bruker til selve oppgaven, og at dette skal knyttes til undervisningsplikt som en del av det samlede miljøets innsats. Vi tror at ved å trekke stipendiatene tettere inn i miljøene og å pålegge dem oppgaver rettet mot resten av studentene, vil dette også være med på å rekruttere til flere mastergradsstudenter, fordi de kommer i kontakt med forskningsmiljøet på en annen måte enn de ellers ville gjøre.

Vi i SV mener dessuten at anslaget når det gjelder antall vitenskapelige personer som Regjeringen legger opp til, er noe lavt. Vi velger å ta utgangspunkt i NIFUs anslag når det gjelder behovet for vitenskapelige personer de nærmeste årene. Derfor har vi et eget forslag om at økningen av antall stipendiatstillinger bør være på 400 de nærmeste årene, i motsetning til Regjeringens forslag, som legger opp til 350. Jeg vil igjen minne om at det i forskningsmeldingen ble operert med en økning på 150–200. Etter Stortingets behandling ble dette økt noe, og nå blir det dessuten økt enda mer, nettopp fordi vi ser at behovet er større enn det vi antok. Vi tror at en med departementets forslag ikke dekker det behovet som vi vil få i de nærmeste årene. Dessuten er en samlet komite enig om at det er behov for å øke antall postdoktorstillinger. Det er viktig at vi klarer å skape kontinuitet og sammenheng og legge til rette for en karrierevei for dem som ønsker å satse på en karriere innenfor universitets- og høyskolesektoren. Vi vet at når en person er ferdig med en doktorgrad, er det ofte vanskelig å få en fast stilling. Da er det svært viktig at vi har stillinger som kan fange opp de personene som ønsker å satse på en slik karriere, og det er her postdoktorstillingene kommer inn. Vi i SV mener at postdoktorstillingene som hovedregel bør ha en lengde på fire år. Både doktorgradsstipendiatene og postdoktorstipendiatene har midlertidig ansettelse fram til de får en fast stilling. Vi tror at det er viktig at postdoktorstillingene også har en varighet på fire år for å få en kontinuitet. Vi mener dessuten at postdoktorstipendiatene skal være en del av det integrerte miljøet ved institusjonene, på instituttet, på fakultetet, slik at de også kan brukes i undervisningen på en annen måte enn det som er tilfellet i dag.

Helt til slutt: Vi er det eneste partiet som har en merknad om at lønn er et viktig rekrutteringsmiddel. Det å gi disse doktorgradsstipendiatene skikkelig lønn er en viktig sak for å sikre nødvendig rekruttering. Fortsatt klarer vi å rekruttere folk til de fleste stillingene når det gjelder de fleste fagene, men det er problemer innenfor en del fagområder, og jeg tror at problemene øker framover hvis vi ikke greier å bruke lønn bevisst for å sikre flere til disse stillingene. Vi foreslår i vår merknad at «lønnsnivået for doktorgradsstipendiater bør tilsvare minst det som er begynnerlønnsnivået i alternative stillinger i det offentlige». Det bør være det nivået en skal legge seg på.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Rolf Reikvam har tatt opp det forslaget han refererte til.

Vidar Bjørnstad (A): Saksordføreren, komitelederen, har gitt en god presentasjon av komiteens innstilling.

Jeg mener at stortingsmeldingen og innstillingen gir et godt grunnlag for å øke rekrutteringen av vitenskapelig personale til våre universitet og høgskoler. Jeg vil også understreke den store graden av enighet som innstillingen bærer preg av.

Gjennomføringen av kvalitetsreformen og opptrappingen av forskningsinnsatsen til gjennomsnittlig OECD-nivå ligger som grunnlag for rekrutteringsbehovet i sektoren. Arbeiderpartiet mener at kvalitetsforbedring og personellbehov må løses i en kombinasjon av nyrekruttering, bedre rammevilkår og mer effektiv bruk av ressursene. Vi legger videre til grunn prinsippene om at de fleste faglige stillingene skal være kombinerte undervisnings- og forskerstillinger, og at undervisningen skal være forskningsbasert.

Arbeiderpartiet mener at iverksettingen av kvalitetsreformen, styrkingen av forskningssektoren og økningen i antall rekrutteringsstillinger vil kreve en økning i antall vitenskapelige stillinger. Etter min oppfatning undervurderes dette i meldingen, eller kanskje riktigere beskrevet: Regjeringen er litt tilbakeholden i vurdering av ressursbehov. Og det er mer enn nyanser når flertallet påpeker at en ikke trenger betydelig økning og mindretallet positivt sier at vi trenger en økning.

Jeg viser her også til budsjettdebatten vedrørende bevilgninger til institusjonene og spesielt omstillingsmidler til kvalitetsreformen.

Større frihet og fleksibilitet for institusjonene er ønskelig, f.eks. i forbindelse med utnyttelse av personellressurser. Men det må heller ikke bety en ansvarsfraskrivelse for departement eller bevilgende myndighet. Det er viktige prinsipper og hensyn som må ivaretas.

Universitets- og høgskolesektoren har kommet for kort i rekrutteringen av kvinner. Det er her langt færre kvinner enn menn i faste vitenskapelige stillinger, og andelen blir lavere jo høyere i stillingsstrukturen en kommer. Her trenger vi en mer omfattende og helhetlig innsats. Viktige tiltak er å opprettholde ordningen med å øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner, kompetanseutvikling og gode velferdstilbud for småbarnsfamilier. Samtidig mener vi det er nødvendig å evaluere og vurdere prosessene og kriteriene for ansettelse.

Over tid kan det bli aktuelt å bygge ned enkelte fagområder til fordel for styrking av andre. Vi må imidlertid ha en finansiering som gir muligheter for opprettholdelse av fag etter en inngående vurdering, der det ikke er stor etterspørsel for øyeblikket eller permanent.

Norge trenger et økt antall kandidater med doktorgrad, og vi er enig i at dette må oppnås ved en kombinasjon av bedre gjennomstrømming i den organiserte forskerutdanningen og opptrapping av antallet stipendiatstillinger.

Arbeiderpartiet er positiv til Regjeringens utvidede plan for økt antall doktorgradskandidater for perioden fram til 2007, men vi vil forbeholde oss retten til å vurdere behovet underveis og ta konkret stilling til antall stipendiater i de årlige budsjetter.

Karrieremuligheter og lønn har selvsagt stor betydning for rekruttering til vitenskapelige stillinger ved våre universitet og høgskoler. Dette er kjente elementer, men de oppfattes nok ikke for å være fulgt opp av mange av de ansatte ved våre institusjoner.

Jeg vil også legge vekt på institusjonenes oppgave med å motivere og følge opp forskningskandidater. Viktige ting her kan være undervisningsform og relasjon mellom student og veileder.

Det vitenskapelige personalet bør oppmuntres til å være aktive i forhold til studenter som viser interesse for en forskerkarriere. Dette gjelder også mastergradsstudenter. Informasjon er her en viktig forutsetning. Forskerspirer bør fanges opp så tidlig som mulig. Rekruttering handler også om formidling, formidling av forskningsresultater til folk flest både for å øke kunnskapsnivået og skape samfunnsdebatt. Det kan øke forskernes status og samfunnets vilje til å satse på forskning.

Forskningsresultater må ut til publikum. Ja, jeg vil også slå et slag for studentenes produksjon, hovedoppgavene. Dette vil jeg også betegne som en form for forskning, og det ligger mye informasjonspotensial og støver ned i magasinene til universitetsbibliotekene. Overgangen fra studentproduksjon til forskerkandidatproduksjon må gjøres mindre.

Å være en del av institusjonenes fagmiljø er viktig, med deltakelse i undervisning og veiledning sentralt. Stipendiater er en ressurs for institusjonene, og må vises fleksibilitet slik at de fullfører sitt arbeid. Samtidig må institusjonene sikres personell og midler til å veilede og undervise det økte antall stipendiater. Veien fram til doktorgrad er i dag for lang. Arbeiderpartiet mener at forskerutdanningen fortsatt skal være tre år, men ber departementet vurdere i samarbeid med sektoren om utdanningstiden bør utvides til fire år.

Vi må øke forskningsinnsatsen i Norge for å sikre vår felles framtid.

Arbeiderpartiet har store forventninger til kvalitetsreformen i høyere utdanning og forskning. Alt er ikke avhengig av penger. Men til syvende og sist er det spørsmål om å sikre institusjonene økonomiske rammevilkår som gjør det mulig å følge opp de gode intensjonene. Men det er en annen skål, og dette vil vi komme tilbake til i de kommende budsjetter.

Jan Olav Olsen (H): Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for norsk forskning. I løpet av 2005 skal den samlede forskningsinnsats minst være på OECDs gjennomsnittsnivå. Stortinget har videre også gjennom Innst. S. nr. 337 for 2000–2001 om kvalitetsreformen lagt til grunn prinsipper for høyere utdanning som stiller universiteter og høyskoler overfor mange og store utfordringer, ikke minst gjelder dette rekruttering til undervisnings- og forskningsstillinger.

St.meld. nr. 35 for 2001-2002, som vi behandler i dag, viser både vilje og evne til å heve kvaliteten og til å styrke vilkårene for forskningen. Meldingen inneholder flere kursendringer for forsknings- og personalpolitikken i sektoren. Jeg vil spesielt peke på de krav som stilles til institusjonenes ledelse om i større grad å fokusere på strategisk utvikling i sine egne forskningsmiljøer. Nødvendigheten av å tilgodese forskningsvilkår i disponeringen av egne budsjetter krever at det legges til rette for sterkere faglig ledelse.

Det er en ambisiøs opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger det legges opp til. Dette er nødvendig for å sikre nødvendig rekruttering av vitenskapelig personale. Planen legger opp til en økning på 1 600 doktorstipendiatstillinger over fem år. Når vi vet at Norge har hatt en betydelig lavere vekst i antall doktorgrader enn våre naboland, så er dette nødvendig. Hos oss har antall doktorgrader økt med 6,5 pst. årlig på 1990-tallet, mens tilsvarende tall i Sverige er 10 pst. Målsettingen fra Regjeringen om at det de nærmeste årene skal utdannes 1 100 doktorander årlig – en økning på 60 pst. – vil sikre tilgangen på doktorander for stillinger ved universiteter og høyskoler, samt sikre økt rekruttering til andre virksomheter, bl.a. i næringslivet.

Fra Høyres side vil vi uttrykke tilfredshet med den brede tilslutningen til stortingsmeldingen. Regjeringen får tilslutning til alle hovedpunktene i meldingen. Det gjelder både at styrking av forskningsvilkårene og kvalitetsheving skal prioriteres framfor personalutvidelser og opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger. Også øvrige hovedpunkter, som bedre gjennomstrømning og fullføringsgrad i forskerutdanningen, videreføring av kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger og styrking av det faglige lederansvaret, får bred støtte. Meldingen gir videre nødvendig rom for større dristighet i virkemiddelbruk for å rekruttere og beholde de dyktigste medarbeiderne, selv om dette kan føre til en utradisjonell forskjellsbehandling. Alt dette, samt meldingens øvrige hovedpunkter, er viktige tiltak for å heve kvaliteten og styrke vilkårene for forskning.

Den smule uenighet som har vært i komiteen, har gått på behovet for og ønskeligheten av detaljstyring og diktering av universitetene og høyskolene. For Høyre er det viktig å påpeke institusjonenes frihet og selvstendighet. Denne frihet og selvstendighet innebærer også ansvar for å sikre gode utdanningsmuligheter, karriereveier og å skape muligheter for rekruttering av lærere og forskere. Vi har altså ikke sett verken nødvendigheten eller ønskeligheten av å være så detaljert i våre merknader som komiteens mindretall. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er uenige i det rent innholdsmessige, men spørsmålet er altså hvor detaljert komiteen og Stortinget skal være overfor institusjonene. Det må vel også kunne sies at mindretallsmerknadene inneholder noen råd som er så selvsagte at behovet for å si noe om dem kanskje ikke burde være til stede. Institusjonene må få frihet innenfor de rammer som meldingen legger opp til.

Komiteens flertall, der Høyre er med, er enig med Regjeringen i at kvalitetsreformen bør kunne gjennomføres uten betydelig økning av fast faglig personale. Det er imidlertid vanskelig å ha sikre oppfatninger om dette på dette tidspunktet. Flertallet tør i hvert fall ikke ha sikre oppfatninger om det. Men vi forutsetter at både institusjonene og Regjeringen følger utviklingen på dette området nøye og eventuelt kommer tilbake til dette i de årlige budsjettbehandlinger.

La meg til slutt få peke på at nye krav til oppfølging av studentene, lengre semestre osv. ikke må føre til at vitenskapelig ansatt personale får en ytterligere reduksjon i disponibel forskningstid. Institusjonene har et faglig lederansvar både for å sikre at forskningsplikten oppfylles og at det legges til rette for at tid blir stilt til rådighet.

Aller sist vil jeg gjerne få takke saksordføreren for en ryddig og konstruktiv behandling i komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Reikvam (SV): Jan Olav Olsen brukte som begrunnelse for at Høyre ikke var med på en del av merknadene, at dette var detaljstyring, og de ville dermed ikke være med på dem.

Høyre og regjeringspartiene har gått ut av en del merknader som stort sett går på institusjonenes ansvar – og kaller dette detaljstyring. Hvis meldingen og vår innstilling ikke skulle gå inn på noen detaljer, ville det kanskje ikke bli så veldig mye igjen verken i meldingen eller i vår innstilling. Men det som er viktig for mindretallet – og som Jan Olav Olsen kaller detaljstyring – er å pålegge og fortelle institusjonene, universitetene og høyskolene at de må ha struktur, og at de må ha modeller for hvordan de skal greie å rekruttere folk til forskerstillinger og stimulere folk til å ta en doktorgrad, en postdoktorstilling osv.

Vi skriver en del om det integrerte miljøet og behovet for å integrere disse nye doktorandene i de faglige miljøene. Det følte heller ikke Høyre behov for. Vi skriver en del om at disse stipendiatene og postdoktorstillingene er viktige ressurser i et fagmiljø for å kunne drive forskningsbasert undervisning osv., og vi skriver om det som går på veilederutdanning, at institusjonene har strukturorganisering for å drive en god veiledning, og at dette ikke bare er den enkelte veileders, men et samlet miljøs ansvar. Det var disse tingene Høyre meldte seg ut av. Høyre hadde åpenbart ikke behov for å gi disse føringene overfor institusjonene.

Jeg vil derfor gjerne spørre Jan Olav Olsen: Hva er det som er så detaljstyrende innenfor dette i forhold til resten av det vi skriver i innstillingen, og resten av det som ligger i meldingen?

Jan Olav Olsen (H): Komitelederens referering av mindretallets merknader er korrekt, og det er en del av de punktene som han selv nevnte, som vi mener er en unødvendig detaljstyring.

Vi mener at institusjonene, innenfor de rammer som ligger i meldingen, selv må ha frihet med hensyn til hvordan de skal organisere denne utdanningen. Vi syns det er selvsagt at universitetene og høyskolene må ha struktur, må ha modeller. Det er selvsagt at det er nødvendig med gode relasjoner mellom veileder og dem som forbereder doktorgrad, som er et av momentene som mindretallet trekker fram. Vi syns det er unødvendig at komiteen og Stortinget gir råd i slike detaljer som er selvsagte, og som vi vet at enhver institusjon med respekt for seg selv vil måtte følge opp på sin måte. Vi har også tro på at universitetene og høyskolene skal kunne greie å følge dette opp selv, uten at vi nødvendigvis må gi detaljerte råd om hvordan dette skal være.

Men, som jeg sa, det at ikke vi er med på disse merknadene, betyr ikke nødvendigvis at vi er uenig i at sånn må det være. Det er klart vi er enig i at det må være modeller. Vi er enig i at det må være strukturer. Vi er enig i at det må være gode relasjoner. Men vi finner det altså ikke nødvendig at dette blir detaljstyrt fra Stortingets side, eller av komiteen. Men – for tredje gang – la meg understreke at vi ikke er uenig i at behovet for de gode relasjoner og de gode modeller er til stede.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ursula Evje (FrP): Rekruttering er vanskelig. Det framstår som et felt som det ikke er mulig å få kontroll på. Er det ikke merkelig at folks ønsker om karriere ikke synes å være på linje med de vedtak som blir fattet her i huset?

De forslag som er lagt fram i meldingen, forutsetter at institusjonene legger større vekt på strategisk utvikling av egne forskningsmiljøer og i langt større grad tilgodeser forskningsvilkår i disponeringen av sine budsjetter. Det burde jo være sunn fornuft. Men dette har åpenbart ikke vært tilfellet.

Vurderingen av behovet for kvalifiserte forsknings- og undervisningsstillinger til den offentlige sektoren og næringslivet refererer seg i meldingen til personer med doktorgrad, som utgjør ca. to tredjedeler av det samlede antall stillinger i sektoren.

Når rekruttering i offentlig sektor spesielt synes å være et tilbakevendende problem på mange områder, kan det tyde på flere forhold: At det fattes uklare vedtak, at det fattes for mange vedtak, og at det ene vedtaket opphever det andre, eller – enkelt nok – at rammebetingelsene ikke er gode nok. Med andre ord, manglende forutsigbarhet. Flertallets vilje med hensyn til kombinerte stillinger kan også være en medvirkende årsak.

Fremskrittspartiet deler ikke dette prinsipielle standpunkt, noe vi bemerker i innstillingen. Fremskrittspartiet ser ingen hensikt i at alle som forsker, må undervise på alle plan i den høyere utdanningsstrukturen. Det ser heller ikke ut til at studentene er like imponert over alle professorers evne til å formidle sine kunnskaper på en lettfattelig og interessant måte. Fremskrittspartiet er av den prinsipielle oppfatning at undervisning for lavere grads utdanning ikke må utføres av forskere i en kombinert modell. På dette nivået er undervisningen viktigst. Imidlertid er vi av den oppfatning at dette er mer og mer nødvendig jo høyere opp i utdanningsstrukturen den enkelte student kommer.

Dette prinsippet, som vi ønsket vurdert, ble fremmet i Innst. S. nr. 110 for 1999-2000 om forskning, men ble nedstemt. Selv om vårt forslag ikke fikk tilslutning av et flertall, er dette fortsatt vår politikk. En slik tilnærming ville gitt vesentlig større fleksibilitet, samtidig som kvaliteten på den enkelte foreleser på lavere nivå kunne vurderes uten at den enkeltes forskningsinnsats ville være avgjørende. Studentenes progresjon og studentenes ervervede kvaliteter innenfor de ønskede fagområder hadde blitt den viktigste faktor. Forskning som karriere og karrieremål ville også blitt tydelig, og forskningen ville fått en klar prioritert profil. Det kunne igjen lettet arbeidet med rekruttering.

Når dette prinsipp ikke kan få flertall, har Fremskrittspartiet tatt dette innover seg og forholder seg til det system som flertallet ønsker i innstillingen.

Fremskrittspartiet vil takke for det samarbeid som har vært i komiteen i forbindelse med dette. Vi har ikke hatt noe problem med å gå sammen med bl.a. regjeringspartiene for å danne et flertall for det vi mener er en best mulig løsningsmodell innenfor det systemet vi har i dag, som vi ikke er spesielt glad for.

Når det gjelder kvinnekvoteringen til høyere utdanningsstillinger, er vårt syn på kvinnekvotering rimelig klart, og jeg skal ikke trekke opp en lang debatt om det her og nå. De tiltak som er nevnt spesielt i forhold til barn/omsorgssituasjon for den enkelte, mener vi i like stor grad retter seg inn mot menn, og derfor ikke er et kvinnepolitisk standpunkt alene.

Med dette vil jeg få lov til å takke for ordet.

Arne Lyngstad (KrF): Komiteens innstilling viser stor grad av politisk enighet om rekrutteringen til forskningen. Saksordføreren har redegjort for komiteens innstilling. Kristelig Folkeparti er en del av flertallet som gir tilslutning til Regjeringens melding.

Det er bred enighet om å øke antall stipendiater. Regjeringens anslag representerer etter Kristelig Folkepartis syn en realistisk analyse av behov og målsetting. Da Stortinget drøftet forskningsmeldingen for noen år tilbake, gikk flertallet inn for å øke antallet stipendiater. I ettertid har det vist seg litt vanskelig å finne kvalifiserte søkere til alle disse nye stipendiatstillingene. Jeg tror dette også kan bli utfordringen med den opptrapping vi nå legger opp til.

Det er viktig at institusjonene legger opp til forskerrettet mastergradsutdanninger og viser mulighetene innen forskningen til sine studenter. Det kan hjelpe til å få kvalifiserte søkere til utlyste stipendier og til forskningen generelt. I tillegg trenger vi flere postdoktorstipendiater for å sikre fagfolk til forskningen og skape karriereveier innen forskningen.

Kristelig Folkeparti mener institusjonene har stor egeninteresse av å legge til rette for en god forskerutdanning. De har også et stort ansvar. Jeg har tillit til at de tar det ansvaret på alvor.

Når det gjelder forskerutdanningens lengde, er det flere argumenter som taler for en fireårig utdanning, og dette er så vidt jeg skjønner også en anbefaling fra et panel i Norges forskningsråd. Kristelig Folkeparti ønsker imidlertid en nærmere dialog med sektoren og utredning av alle konsekvenser før vi kan trekke en slik konklusjon om å forlenge hovedmodellen fra tre til fire år. I Kristelig Folkeparti mener vi det er en styrke for utdanningen å kombinere undervisning og forskning. Her skiller Kristelig Folkeparti seg fra Fremskrittspartiet. Kombinerte stillinger er derfor ønskelig også når det gjelder undervisning på lavere nivå eller lavere grad innenfor høyere utdanning.

I Kristelig Folkeparti mener vi at det fortsatt er behov for å opprettholde ordningen med øremerkede vitenskapelige stillinger for kvinner. Vi har behov for stipender til kvinner for å rekruttere til forskningen. Men i tillegg til stillinger og stipender trenger vi også å legge til rette for praktiske og sosiale ordninger knyttet til det å gi rettigheter ved svangerskap og også barnehageplasser. Alt dette kan være med på å gi bedre rekruttering av kvinner til forskningen.

Til slutt: Kristelig Folkeparti støtter også at en nå vurderer en egen stillingskategori over førstelektor i høyskolene for å få inn meritterende arbeid og dermed også øke mulighetene for å rekruttere til forskningen i høyskolesektoren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har en kommentar og noen spørsmål til representanten Arne Lyngstad.

Også Kristelig Folkeparti har meldt seg ut av en del av merknadene som mindretallet har som gjelder institusjonenes ansvar for å legge til rette for et godt forskningsmiljø, å integrere doktorgradsstipendiatene i miljøene og ha en god doktorgradsopplæring, gode veiledersystemer med en hovedveileder, og at det samlede miljøet skal ha et ansvar for disse doktorgradsstipendiatene.

Mindretallet skriver dette for å understreke ansvaret og for å sikre at de klarer å gjennomføre arbeidet i løpet av den tilmålte perioden de har fått. Er det noen prinsipielle grunner til at Kristelig Folkeparti ikke vil være med på disse formuleringene? Er de uenig i noe av det som eventuelt står der ? Det er viktig at dette kommer fram fordi dette er et forsøk på å gi noen signaler til institusjonene.

Så har jeg et spørsmål til, om å bruke lønn som et virkemiddel ved rekruttering. Ser Kristelig Folkeparti at lønn er et nødvendig virkemiddel? Jeg viser til det som har skjedd innenfor lærergruppene, der vi fikk til et lønnsløft begrunnet med at dette ville være med på å sikre rekrutteringen. Tror Kristelig Folkeparti at det er en sammenheng mellom lønnsnivå og rekruttering, og er Kristelig Folkeparti villig til å være med og bruke lønn ? Og hva er eventuelt grunnen til at Kristelig Folkeparti ikke er enig med SV i at lønnsnivået for stipendiater bør være på nivå med sammenlignbare stillinger i staten?

Så et spørsmål til som gjelder undervisning: Arne Lyngstad var prinsipielt enig i at perioden bør være på 3+1 år, med ett år til undervisning. (Presidenten klubber.) Jeg oppfattet han slik at de måtte vurdere det nærmere. (Presidenten klubber igjen.) Hvorledes skal undervisningsbehovet dekkes hvis ikke stipendiater skal kunne brukes til det i årene framover, i og med at vi ikke øker antallet faste stillinger?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at spørsmålene må stilles innenfor den reglementsmessige tiden for replikker!

Arne Lyngstad (KrF): Når det gjelder det siste spørsmålet fra representanten Reikvam, er jeg enig i at stipendiater som er i doktorgradsutdanning, absolutt også bør ha en undervisningskomponent i sin utdanning. Men der vi skiller oss litt fra representanten Reikvam, er når vi snakker om postdoktorstillinger og -stipendiater. For der er vi av den formening at de ikke nødvendigvis må ha undervisningskomponenter. Det blir en forhandlingssak mellom den enkelte stipendiat og institusjonen. En postdoktorstilling kan godt være en ren forskerstilling hvor man ikke nødvendigvis driver med undervisning.

Når det gjelder doktorgradsstudenten, synes jeg det er naturlig at han også har en undervisningskomponent. Det kan være i forhold til enkelte kurs som institusjonene gir, og som er innenfor det fagområdet som doktorgradsstudenten holder på med.

Når representanten Reikvam prøver å framstille det slik at det er et stort prinsipielt skille her ved at flertallet ikke er med på at en institusjon skal inkludere stipendiaten i sitt forskningsmiljø, så er er ikke det riktig. Flertallet sier jo at det ikke er noen prinsipiell forskjell. Vi sier at institusjonene har en betydelig interesse av å ha et godt forskermiljø med høy kvalitet og et godt internasjonalt nettverk, og at den kompetansen som ligger i forskningsmiljøet, gjenspeiles i den veiledning institusjonen tilbyr doktorgradsstudentene. Det er ingen prinsipielle forskjeller her, men i mye går det nok mer på språkbruk, vil jeg tro.

Til slutt: Når det gjelder lønn, synes jeg det hører hjemme i lønnsforhandlinger, som Stortinget skal være forsiktig med å legge seg opp i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Mali Grete N. Aksnes (Sp): Målsetjinga om høgare utdanning og forsking av høg internasjonal klasse krev både brei rekruttering og ekstra satsing på dei beste. I botnen då må det liggja at studentane har høve til konsentrasjon om studiet, slik at dei har ein økonomi og ein bustadsituasjon som gjer det mogleg å yta sitt beste. I tillegg må institusjonane ha rammevilkår som gjer dei attraktive både for studentar og for lærarar og forskarar. Høg studiekvalitet krev òg gode lokale, tilstrekkeleg utstyr og færre studentar pr. lærar enn det som i dag er tilfellet. Dette må liggja i botnen.

Så er rekruttering eit tema. Så langt i debatten vil eg nemna litt om kontakten mellom forskingsmiljø og samfunnet elles, noko som er heilt avgjerande for å sikra praktisk bruk av forskingsresultata både i næringsutvikling og forvalting. Forsking og utvikling vil stadig bli viktigare for næringsutvikling og arbeidsplassar i Noreg, både i privat og i offentleg sektor. Omfanget av og kvaliteten på vår eiga forsking og utvikling vil ha mykje å seia for konkurranseevna. Ein slik god kontakt mellom forskarmiljø og bedrifter vil òg gjera forskarstillingane meir meiningsfylte og gjera rekrutteringa meir interessant.

Vi i Senterpartiet synest det er gledeleg at komiteen på mange punkt er einig i korleis kvalitetsreforma skal få eit lyft. Det er sagt at det skal leggjast til rette for betre oppfølging av den enkelte student, og her er Senterpartiet tydeleg på at kvalitetsreforma og opptrappingsplanen vil krevja auke i talet på tilsette, meir enn det er lagt opp til frå Regjeringa si side. Det er ikkje lite pengar som skal leggjast inn. Totalt må nivået hevast med opptil 10 milliardar kr fram til 2005, står det i innstillinga, og av dei er det rekna at minst 4 milliardar kr skal koma som vekst i offentlege løyvingar.

Det at prinsippet om kombinerte undervisnings- og forskarstillingar skal liggja fast, er bra. Her er det mykje å henta, spesielt med tanke på at forskingsresultat vil kunna nyttast meir som motivasjonsfaktor for studentane. Samspelet mellom utdanningspersonalet og studentgruppene og den evna det har til å begeistra for fag og fagområde, kan vera avgjerande for talet på forskarar framover.

Når det gjeld rekrutteringssituasjonen i forhold til lønn, er det, uansett korleis ein ser på det, iallfall eit viktig verkemiddel.

Rekruttering av kvinner har fått eit eige kapittel. Det er bra. Ordninga med øyremerkte vitskaplege stillingar for kvinner skal halda fram. Eg vil då anbefala at ein ser på samanhengen når det gjeld vitskapleg karriere og oppgåvene som småbarnsmødrer, og at dette får meir merksemd enn det har fått så langt.

Statsråd Kristin Clemet: Komiteens innstilling viser at det er bred politisk enighet om rekrutteringspolitikken i universitets- og høyskolesektoren. Jeg vil takke komiteen for grundig arbeid med saken og med innsiktsfulle, presiserende og etter min mening til dels spennende merknader til meldingen. Jeg er også glad for å konstatere at meldingen er blitt godt mottatt i fagmiljøene.

Meldingen og innstillingen markerer etter min mening et klart politikkskifte. Forskningsvilkårene skal styrkes og nyrekrutteringen dimensjoneres, slik at den ikke undergraver målet om bedre forskningsvilkår for alle. Slik settes kvalitet på dagsordenen også i rekrutteringspolitikken. Det skal være en kvalitetsfremmende balanse mellom personalstruktur og forskningsvilkår.

Norge har fortsatt store utfordringer innenfor forskning, men samtidig skjer det veldig mye positivt i norsk forskning nå. Det er vedtatt et godt forskningsbudsjett, og det er gledelige tegn til at næringslivet nå vil investere mer i forskning. Vi har fått nye incentiver til kommersialisering av forskning. Samtidig gjennomføres det en rekke kvalitetstiltak, herunder f.eks. opprettelse av 13 nye og de første sentre for fremragende forskning. Forskningsrådet blir omorganisert, og det er utnevnt et nytt hovedstyre. Kvalitetsreformen bidrar også til å heve kvaliteten på norsk forskning.

Også ved behandlingen av denne meldingen tas det viktige skritt for å styrke norsk forskning. Det vedtas en kraftig økning i antall planlagte nye stipendiatstillinger. Det skal utdannes 1 100 doktorander årlig. Det foretas en markant kursendring som innebærer at det skal legges større vekt på bedre forskningsvilkår og kvaliteten i forskningen før man eventuelt oppretter nye faglige stillinger. Det forventes en langt mer strategisk personalpolitikk, der man bl.a. utnytter det faglige personalet på en mer fleksibel måte, bl.a. gjennom individuell fastsettelse av andeler undervisnings- og forskningstid. Det drøftes tiltak for å stimulere flere til å ta forskerutdanning og velge en karrierevei innen forskning, enten det er i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren eller næringslivet.

Det er selvsagt fortsatt utfordringer. En av dem er nettopp knyttet til forskerutdanningen som er blitt evaluert, til dels ikke så positivt. Selv om kvaliteten på avhandlingene er høy, er gjennomstrømningen og fullføringsgraden altfor lav.

Evalueringsrapporten har nå vært på høring, og departementet systematiserer for tiden høringsuttalelsene og vil innlede en dialog med sektoren før vi tar endelig stilling til eventuelle endringer i forskerutdanningen, herunder også lengden på den. Når det gjelder hva institusjonene selv kan gjøre for å synliggjøre forskerutdanningen og gjøre en forskerkarriere mer attraktiv, synes jeg komiteen har kommet med mange spennende tanker.

Noen snakker også om forgubbing i norsk forskning. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hovedproblemet er egentlig ikke forgubbing, men høy alder ved tilsetting, gjennomsnittlig 42 år. Da tar det ikke så lang tid før man snart skal gå av. Utfordringen er altså igjen å gjøre noe med gjennomstrømningen og dermed gjennomsnittsalderen på dem som starter på en forskerutdanning, og på doktorandene.

Det er også en utfordring å øke den internasjonale mobiliteten, slik at vi kan tiltrekke oss mer vitenskapelig personale fra utlandet og bidra til at våre reiser ut, og å rekruttere flere kvinner til toppstillinger blant det vitenskapelige personalet. Jeg er glad for komiteens merknader på dette punkt.

Til slutt: Det skjer såpass mye positivt i norsk forskning akkurat nå, både kvantitativt og kvalitativt, at jeg tror det er grunn til å si, håpe og tro at vi er i ferd med å se resultater av Regjeringens og Stortingets satsing etter behandlingen av den forskningsmeldingen som Bondevik I-regjeringen la frem for noen år tilbake. Hvis vi holder fast ved denne strategien og har et langsiktig perspektiv, tror jeg vi kan se enda flere positive resultater i årene som kommer. Den innstillingen vi behandler i dag, vil også bidra til det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg synes meldingen gir en god beskrivelse av et område som bekymrer både departementet og Arbeiderpartiet. Det gjelder likestilling. Til tross for mange tiltak er langt færre kvinner enn menn i faste vitenskapelige stillinger. Andelen minker dess høyere i stillingshierarkiet man kommer.

Det pekes på en del – kanskje sentrale – propper, som tidspunktet for når man skal tiltrekke seg forskningsmidler eller spørsmålet om publiseringskrav. Jeg synes det er spesielt interessant det som skrives i meldingen, at kanskje et uformelt nettverk blant menn nedprioriterer kvinner, den såkalte glasstakskulturen. Meldingen sier også at hvis så er tilfellet, er man innstilt på å gå inn med positiv særbehandling. Da må man i hvert fall undersøke om så er tilfellet. Det er vel det vi i mindretallet har ment, at man ved å gå gjennom prosessen med ansettelse og rekruttering ser om det her rett og slett kan ligge noen elementer av den nedprioriteringen.

Jeg er helt enig i at man bør fastholde som riktig at man kan øremerke vitenskapelige stillinger for kvinner, selv om man vet at det kan bli usikkerhet om det i løpet av våren knyttet til EFTA-domstolens beslutning. Men jeg synes ikke det er tilstrekkelig at man overlater ansvar for og oppfølging av likestilling til institusjonene. Departementet peker på i et forslag at dette kan være et tiltak. Det sies at man må undersøke om det er mulig med en incentivordning. Jeg hadde forventet at departementet og statsråden mer hadde sagt «vi vil» og «vi skal». Slik som jeg har oppfattet statsråden på andre områder, er det mer handlekraft, selv om det har vært uenighet, men her er det jo total enighet om at andel kvinner skal opp. Vi trenger altså en mer omfattende og helhetlig innsats for å sikre en rettmessig kvinneandel på alle nivåer i noen av våre viktigste samfunnsinstitusjoner.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er enig i at det som tas opp her, er et reelt underliggende alvorlig problem. Det er ingen saklig grunn til at kvinner skal være så dårlig representert på toppnivå ettersom kvinner, i motsetning til tidligere tider, nå utdanner seg vel så mye som menn. De gjør det jo faktisk også bedre på enkelte nivåer i utdanningen. Så dette er et alvorlig underliggende problem. Det er en veldig svak representasjon av kvinner på toppnivå, men den er faktisk enda svakere i en del andre land i Europa, og anses for å være et stort europeisk problem i sektoren generelt sett. Det mener jeg gir et godt grunnlag for den saken vi har gående, der vi nå avventer en dom i EFTA-domstolen.

Vi har i og for seg skissert noen virkemidler. Vi går jo langt i å bruke virkemidler i Norge i og med at vi har nedfelt i vår lov at vi faktisk kan drive en form for radikal kvotering. Vi kjenner ikke alle årsakene til at det utvikler seg som det gjør når det gjelder kvinneandelen på toppnivå i sektoren, men jeg er helt åpen for å drøfte ulike typer av tiltak. Jeg synes ikke vi skal detaljstyre institusjonene. Vi har en god dialog med sektoren når det gjelder personalpolitikk og personalstrategiske tiltak. Jeg er helt åpen for å drøfte det. Men vi er nå i en fase hvor vi må avvente EFTA-domstolen og se hva som blir konklusjonen der. Hvilke tiltak vi samlet sett kan bruke, vil være litt avhengig av resultatet der. Men jeg mener at dette er en viktig sak, og jeg er helt åpen for å drøfte ulike former for tiltak. Tross alt mener jeg at det også er viktig å overlate til institusjonene å ta personalstrategisk ansvar. Jeg tror institusjonene selv er meget klar over at man her trenger å gjøre noe, og øremerkingstiltaket har jo vært etterspurt av sektoren selv.

Arne Sortevik (FrP): Jeg håper at Regjeringen også vil ha en god dialog med sektoren selv om ressurssituasjonen. Også i denne saken er det grunn til å minne om at ambisjonene må følges opp i ressurstildelingen.

Når jeg har den tilnærmingen, er det med henblikk på en komitemerknad der et flertall bestående bl.a. av Fremskrittspartiet og regjeringspartiene viser til at

«Regjeringen i meldingen forventer at kvalitetsreformen – gjennom effektiviseringseffekter og bedre utnyttelse av eksisterende undervisningsressurser – kan gjennomføres uten betydelig tilførsel av fast faglig personale. Flertallet tør ikke ha sikre oppfatninger om dette spørsmål på det nåværende stadium av gjennomføringsfasen, og forutsetter at både institusjonene selv og Regjeringen følger utviklingen på dette området nøye.

Det er også viktig å sikre at ikke nye krav om tettere oppfølging av studentene, lengre semestre etc. fører til at vitenskapelig ansatt personale får en ytterligere reduksjon i den tid som er disponibel for egen forskning».

Da er vi altså tilbake til betenkningene om å kjøre med kombinerte stillinger.

Men det som gjør at jeg dveler ved dette, er at et komiteflertall legger et ansvaret på Regjeringen for å følge utviklingen på ressursområdet nøye. Vi mottar bekymringsmeldinger fra universitetene om at det kan bli buklanding for kvalitetsreformen nesten før man er kommet ut på rullebanen. Det er viktig at det blir en tett og god oppfølging, og at Regjeringen følger merknadens instruksjon og sørger for at det blir tilstrekkelige ressurser. Hvis ikke, blir dette bare prat og intet annet. Det blir kanskje til og med en redusert forskningsinnsats i en del situasjoner hvor man bruker vitenskapelig personale først og fremst til å ta seg av studentene i det første semesteret når de kommer som studenter, og det er jo slett ikke hensikten. Så jeg ber statsråden forsikre om at her vil man ha en tett og god dialog og sørge for at de midlene som er nødvendig, kommer på plass.

Statsråd Kristin Clemet: Det er helt riktig at det ikke er lett å ha helt sikre oppfatninger om behovet for faste stillinger i sektoren, men jeg kan forsikre representanten Sortevik om at vi har en meget tett og løpende dialog med sektoren om dette. NIFU hadde et anslag på 2 000 flere nye forskerstillinger, men det var basert på den daværende politikk. Regjeringen har ønsket å forbedre forskningsvilkårene. Det er mitt sterke inntrykk at hvis forskere selv skal fremheve hva som er problemet for deres forskning, er det mangel på sammenhengende tid og andre forskningsvilkår som avgjør, og som er det største problemet. Vi ønsker å øke antall stipendiater og antallet når det gjelder støttepersonale for forskerne, og har da beregnet at resultatet av dette politikkskiftet blir ca. 1 000 nye stillinger. Men institusjonene har selv ansvaret for tilsettingspolitikken, og de kan tilsette flere hvis også forskningsvilkårene blir bedre og de oppfyller den forutsetningen. Samtidig legger meldingen og komiteen her til rette for at man kan utvise mye større fleksibilitet når det gjelder bruken av personale. Jeg vil nok likevel si at budsjettet er mindre forsiktig enn rekrutteringsmeldingen, som ble lagt frem lenge forut for budsjettet. Der snakket vi bare om midlertidige omstillingsmidler, men budsjettet har sikret 500 mill. kr i stabil budsjettvekst til undervisningsformål, og som sagt kan institusjonene selv da vurdere tilsetting.

Jeg må avslutte med å si at jeg ikke har fått noen signaler om at det går mot en buklanding for kvalitetsreformen. Rapportene jeg mottar, er det knyttet veldig mye entusiasme til. Det er klart at institusjonene gjennomgår en veldig krevende omstilling, tidenes omstilling. Vi har sagt at man kanskje praktisk og i hvert fall mentalt bør nullstille organisasjonen for å greie å tenke nytt. Det er krevende, det skal jeg ikke underslå, men jeg synes også det er veldig mye entusiasme å spore ute i sektoren, og dialogen er svært tett, slik den i og for seg også har vært i hele utmeislingen av reformen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg vil også understreke at jeg heller ikke har fått noen signaler som tyder på at det vil bli noen buklanding for kvalitetsreformen, tvert imot har jeg også fått sterke signaler på at det er ganske stor entusiasme. Det er selvsagt avhengig av hvorledes vi takler det videre, men akkurat nå virker det som om det er mye entusiasme. Vi må iallfall ikke her fra denne talerstol tegne et bilde av at denne reformen ikke vil bli gjennomført, og at det er motstand rundt om på institusjonene.

Jeg er dessuten også enig med statsråden i at det foregår veldig mye bra innen norsk forskning. Vi har jo lett for å drive med selvplaging og selvpining i dette landet og fortelle hverandre hvor håpløst og hvor dårlig det står til med det meste. Det er veldig mye bra. Vi har fått på beina ganske mange sentre for fremragende forskning, og det var veldig mange gode kvaliteter i miljøet som ikke kom med i den omgangen. Alt dette tyder på at det er veldig mye bra i norsk forskning, og det bildet synes jeg det er viktig at vi av og til tegner opp, slik at vi ikke alltid driver med selvplaging og selvpining.

Men jeg har noen spørsmål til statsråden. Vi skal ikke legge opp til noe særlig økning i antall faste stillinger. Det ligger i meldingen, her skal det være effektivisering og rasjonaliseringen. Økningen skal komme i stipendiat- og postdoktorstillinger. Det ligger for så vidt også i innstillingen fra komiteen og dessuten i meldingen.

Så legger man fortsatt opp til at doktorgradsperioden skal være på tre år. Det betyr at de stipendiatene ikke skal gå inn og påta seg undervisningsoppgaver. Vi har vedtatt en kvalitetsreform som vil kreve mer undervisning, tettere oppfølging av studentene, og da blir mitt spørsmål: Hvem skal gjøre det hvis vi ikke engang skal kunne legge opp til en fireårig doktorgradsutdanning der ett av årene blir et undervisningspliktår? Dette er jo også i samsvar med evalueringen fra Evalueringsutvalget, det vil være den beste modellen. Så mitt spørsmål til statsråden er: Burde det ikke allerede nå være et klart og tydelig svar at dette ønsker vi, dette er måten å gjøre det på?

Statsråd Kristin Clemet: Det er jeg nødt til å vurdere. Vi har hatt en evalueringsrapport på høring. Vi har ikke engang systematisert høringsuttalelsene, vi har ikke samrådd oss med sektoren, og vi har derfor ikke tatt stilling til det. Men det er klart at det potensielt også har noen økonomiske konsekvenser som må vurderes. Enten må det være færre stipendiater innenfor samme ramme eller så vil det medføre relativt betydelige utgifter, og derfor krever det en grundig vurdering. Men institusjonene kan jo likevel selv vurdere 3+1 år for å møte undervisnings- og veiledningsbehov i forbindelse med kvalitetsreformen. Men dette er ikke et spørsmål jeg har lagt til side, det er et spørsmål jeg sier at vi skal vurdere i lys av de høringsuttalelsene og den evalueringen som foreligger.

Hvis det er tillatt, kunne jeg tenke meg å benytte de få sekundene jeg har nå, til å si noe om et punkt som flere har berørt, og som jeg kunne tenke meg å si noe om, nemlig lønnsnivået for stipendiater. Jeg synes det kan være grunn til å gjøre oppmerksom på at årets lønnsoppgjør faktisk gav et løft til stipendiatene ved at de nå blir direkte plassert mellom lønnstrinn 40 og 60 ved tilsetting, og det er høyere enn begynnerlønnen i alternative stillinger i det offentlige. Jeg vil føye til at i det budsjettforslaget vi har lagt frem og fått vedtatt, har også departementet tatt utgangspunkt i lønnstrinn 42 ved tildeling av midler til nye stillinger i 2003. Så jeg oppfatter det slik at det som man har gitt uttrykk for bekymring for her, på mange måter er ivaretatt ved at man har nådd det nivået gjennom årets lønnsoppgjør og det som ligger i budsjettet.

Vidar Bjørnstad (A): Bare en liten oppfølging i forhold til min første replikk. Jeg tror på statsrådens vilje når det gjelder å øke kvinneandelen innenfor universitets- og høyskolesektoren, og særlig når det gjelder toppstillinger. Det bør i hvert fall ikke bli noen sovepute at vi internasjonalt i dag ligger godt an, og jeg har heller ikke oppfattet statsråden slik.

Mitt spørsmål i forrige replikk gjaldt bl.a. uformelle nettverk muligens knyttet opp til ansettelsesprosedyrer og det å rekruttere folk. Det sies i meldingen at hvis det er tilfelle, er en villig til å bruke positiv særbehandling. Da er jeg bare ute etter å få bekreftet, selv om det er et mindretall i komiteen som peker på det med ansettelsesprosessen, at statsråden er åpen for å gå inn og se om det er tilfelle det som meldingen selv beskriver som nedprioritering av kvinner i mer uformelle sammenhenger.

Så er jeg opptatt av og vil understreke at en ikke – og jeg oppfattet heller ikke statsråden slik – skal overlate ansvaret til institusjonene på dette området, men vi skal selvsagt ikke frata dem ansvaret for å følge opp. Det er altså ikke nok med vilje. Jeg ser for meg at en her – som jeg sa i min første replikk – sier noe om at «dette vil vi», «dette skal vi», og at en har krav til institusjonene om målsettinger. Vi hadde en diskusjon tidligere, i fjor, om representasjon i bedriftenes styrer, og der oppfattet jeg at det var noen som mente at det burde overlates til næringslivet, mens konklusjonen fra Regjeringen var, forstod jeg, at en faktisk ville gå inn med noen krav. Jeg forventer også på dette området at vi kan komme fram til noe mer helhetlig som også omfatter konkrete uttrykk for den positive viljen som jeg oppfatter at alle har.

Statsråd Kristin Clemet: Når jeg sa at vi lå godt an i forhold til andre land, var det mer at vi ligger bedre an. Det var mer for å illustrere hvor ille det er i andre land, for der er det virkelig en lav andel kvinner i toppstillingene, i vitenskapelige stillinger.

Når det gjelder sammenligningen med næringslivet, er den etter min oppfatning ikke helt presis. Næringslivet er privateid og har sitt eget sett av demokratiske spilleregler. Det er forskjell på at staten bestemmer hvordan næringslivet eventuelt skal drive med positiv særbehandling, og hvordan staten bestemmer over sine egne institusjoner. Det er noe annet. Slik sett synes jeg personlig det er mer legitimt at staten bestemmer over sine egne institusjoner. Det har vi da også gjort når det gjelder universitets- og høyskolesektoren, og gått til ganske radikale skritt sammenlignet med andre land, som jeg var inne på i sted.

Når det gjelder positiv særbehandling på ulike nivåer, kan det kanskje deles i to. Personlig synes jeg det som kalles moderat kvotering, nemlig at man foretrekker det underrepresenterte kjønn på ellers like vilkår, nærmest er en selvfølge i dag dersom man står overfor ledelser og arbeidsstokker som er veldig homogent sammensatt, og hvor man har behov for mer mangfold. En positiv særbehandling som innebærer å prioritere det underrepresenterte kjønn selv om en er mindre kvalifisert, er selvfølgelig et mye mer drastisk tiltak, som man skal være ytterst varsom med og ha veldig gode begrunnelser for å gjøre. Også det må man vurdere i det enkelte tilfelle.

Jeg er, som jeg sier, villig til å gå dypere inn i disse problemstillingene når det gjelder universitets- og høyskolesektoren, og også villig til å vurdere virkemidler. Jeg har en dialog også med sektoren om hvordan de selv kan gjennomføre tiltak på personalsiden for å rekruttere flere kvinner, men jeg er ikke beredt til her og nå å konkludere med akkurat hva slags tiltak det skal være.

Rolf Reikvam (SV): Kontinuitet og muligheten til å velge forskning som en karrierevei er viktig for å rekruttere – altså at de som blir stimulert til å starte på en doktorgrad, ser at det er en karrierevei innenfor systemet, og at det er mulighet til å gå fra stipend over på postdoktorstilling og eventuelt over i en fast stilling.

Mindretallet i komiteen skriver en god del om dette i forhold til postdoktorstillinger. Det å etablere flere postdoktorstillinger blir en viktig sak, nettopp for å fange opp flere av dem som blir ferdige med doktorgrad, og få dem inn i en stilling.

Vi er også opptatt av at postdoktorstillingen skal være av lengre varighet enn i dag. Det mest vanlige i dag er toårig stipend som postdoktor, og så kan en kanskje få det forlenget. Vi er opptatt av å se om ikke dette bør utvides til fire år som en hovedregel, og også knyttet tettere inn mot de faglige miljøene på instituttet, på fakultetet, nettopp for å gjøre at det blir et samlet ansvar innenfor fakultetet/instituttet.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Det å utvide lengden på postdoktorstillingen til fire år, vil ikke det være viktig for å sikre karriere og sikre rekruttering? For det er akkurat rundt postdoktorstillingen bøygen har vært størst, det å få muligheten til en stilling fra en er ferdig med doktorgraden, til en kan få en fast stilling. Så det å utvide lengden til fire år, vil ikke det være en viktig sak for statsråden – vurdere, gå inn, gi anbefalinger – slik at vi får denne kontinuiteten og denne muligheten til å planlegge en karriere?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg har merket meg den lille diskusjonen som har vært her i salen om disse mindretallsmerknadene og flertallets syn på dem, og jeg har da med interesse merket meg at det ikke egentlig eksisterer noen uenighet om det substansielle der og de tankene som man gjør seg her, men at det kan være litt andre grunner til at man har skilt lag. Jeg synes at en del som skrives om forskerutdanningen, hvordan man skal gjøre den mer attraktiv, hvordan man skal gjøre forskning til en mer attraktiv karrierevei, hvordan man skal integrere utdanningsløpene og forskerløpene, for å si det slik, på institusjonene, er spennende – jeg synes det står mye spennende i de merknadene. Akkurat når det gjelder postdoktorer, skal jo åremålsperioden vanligvis være fra to til fire år, hovedsakelig knyttet til forskning, men også her er det slik at institusjonene står fritt til å tilsette postdoktorer i fire år med ett års undervisningsplikt. Så det er mulig. Det nye, som vi må venne oss til å tenke over, er at vi har gitt institusjonene større frihet, at de har fått større frihet, og at det er meningen at de skal bruke og forvalte denne friheten og ta ansvar. Det er en vanskelig balansegang naturligvis, både for oss og for dem, men jeg tror det er det regimet vi alle må forsøke å venne oss til, og her har de altså en frihet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1. Det betyr at representantene har ført saken trygt i havn, og vi kan i hvert fall ikke her snakke om noen buklanding.