Torstein Rudihagen (A): Når vi nå skal gå inn i området samspill mellom kultur og næringsliv, tror jeg det er viktig at en i utgangspunktet slår tydelig fast at kultur selvsagt har en egenverdi. Kultur er inntrykk, opplevelser og velvære som bidrar til livskvalitet. Når jeg gjennom en interpellasjon ønsker å fokusere på kulturbasert næringsutvikling, er det ikke ut fra et ønske om å kommersialisere all kulturvirksomhet. Men vi trenger ny næringsutvikling, og kulturbasert næringsvirksomhet er et av de sterkest voksende næringsområdene i den vestlige verden, og den har et stort vekstpotensial, et vekstpotensial som vi også her til lands burde ha gode forutsetninger for å hente ut.

Jeg tror også at et tettere samarbeid mellom næring og kultur vil styrke produksjonen av norsk kunst og kultur og tilby kulturlivet nye utviklingsmuligheter.

Ser en stort på kulturbegrepet, vil det omfatte media, film, musikk, software, litteratur, design, kommunikasjon, historie, osv. Dette området er i seg selv en næring i sterk vekst, en vekst som ikke minst den digitale revolusjonen med nye kommunikasjoner og sammensmelting av media har bidratt til.

Sysselsettingen og samfunnsøkonomien som ligger i disse såkalte kreative industriene, overstiger f.eks. i et land som USA fly- og bilindustrien flere ganger. Samtidig gir kultursektoren i våre land et stadig større bidrag til produktutvikling og salg av tradisjonelle industrivarer. Skal varene selge, er det ikke lenger bare snakk om kvalitet og funksjonalitet, men det må tilføyes en kulturell merverdi gjennom design, spesielle miljø de kan assosieres med, historie, osv. Det øker verdien av produktene. Det er også noe av tankegangen bak verdiskapingsprogrammet vi har satt i gang i landbruket. Skal bonden få bedre betalt for noen av produktene sine, må det utvikles og markedsføres produkter med utspring i lokal mattradisjon, kultur, kvalitet og miljø.

I den rike verden ser det ut som Maslows behovspyramide er fylt opp, og at vi nå bruker stadig større del av vår velstand til å tilfredsstille mer immaterielle behov, som opplevelser, følelser og livsstil. Ifølge Statistisk sentralbyrå bruker nå norske husholdninger mer på fritid og kultur enn på mat.

Mange fylker, regioner og lokalsamfunn rundt i landet satser strategisk på kultur også som et næringspolitisk virkemiddel og for å skape lokal identitet, tilhørighet og opplevelser. Kultur blir òg et veldig viktig reiselivsprodukt.

Jeg mener kulturbasert næringsvirksomhet blir viktig for å utvikle regioner, regionsentra og distrikt rundt i landet. Det gir oss hjelp til å nå våre regionalpolitiske målsettinger om å ta hele landet i bruk – kysten, innlandet, og også utnytte regionale fortrinn. Mye skjer og er på gang rundt om i landet.

I dokumentet «Samspill mellom kulturliv og næringsliv», som Kulturdepartementet og Næringsdepartementet gav ut i fellesskap i 2001, også kalt «Tango for to», er en del eksempler nevnt. For å vise spennet i dette nevner jeg et par eksempler fra min egen region. På Hundorp utvikles en virksomhet knyttet til Hundorp, Dale-Gudbrands gard, som har en unik samling av gravhauger og andre fornminner, samtidig som Snorre har gitt stedet en sentral plassering i norsk kristningssaga med sin dramatiske fortelling om møtet mellom Olav den Hellige og Dale-Gudbrand.

På Lillehammer kunnskapspark er det et utrolig kreativt miljø, der det satses på filmindustri, filmproduksjon, opplevelsesbasert turisme som spiller på natur og kultur, digital innholdsproduksjon, festivaler, osv. Dette har også dannet grunnlaget for at næringsliv, organisasjoner og det offentlige har gått i hop i et bredt regionalt utviklingsarbeid. De har også et nordisk samarbeid og et nordisk nettverk. Andre her har sikkert sine eksempler rundt om i landet.

Likevel: Her ligger et uutnyttet potensial. Disse utviklingsmiljøene sliter ofte tungt. Kapital, særlig i en start- og utviklingsfase, er mangelvare. Det er ikke lett å få ventureselskap og andre private investorer med på en målrettet langsiktig satsing. Vi får ikke nok fart på denne næringsutviklingen. Mulighetene blir ikke godt nok utnyttet.

Utviklingen lider etter mitt syn for det første av mangel på en offensiv statlig næringspolitikk på området, for det andre av manglende systematisk analyse og dokumentasjon av verdiskapingen og de mulighetene som ligger i denne sektoren, og for det tredje av fravær av målrettede programmer og økonomiske virkemidler rettet mot denne næringen. Dette vanskeliggjør gjennombruddet for innovasjonsaktører, selskaper og grupper som arbeider hardt for å lykkes på dette feltet.

Forrige regjering tok som sagt et initiativ, noe som rapporten om kulturliv og næringsliv – «Tango for to» – viser. Jeg kan ikke se at dette er blitt fulgt opp av sittende regjering. Rapporten beskriver muligheter for vekst i både kultur og næring med et bedre samspill, men den peker også på nødvendig oppfølging og nødvendige tiltak:

• utvikle arenaer der kultursektoren og næringslivet kan møtes som grunnlag for økt samhandling, forståelse og kompetanseoverføring

• skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag, dvs. gjennomføre en kartlegging og analyse av eksisterende kultur- og næringsstatistikk for å framskaffe dokumentasjon av kultursektorens næringsmessige betydning

• innlemming av designkompetanse i næringshager og verdiskapingsmiljøene i distriktene

• større statlig støtte til markedsføring og profilering av Norge som reiselivsmål, slik at kulturdimensjonen kan styrkes

• større innsats med lån og støtte til prosjekter gjennom SND

• støtte til forsøks- og utviklingsprosjekter

• fremme norsk eksport ved bruk av kultur

• utvikle samarbeid på IKT-området

Jeg mener det er behov for en statlig politikk som stimulerer verdiskapingen på dette feltet – noen håndfaste grep, som f.eks. egne programmer gjennom SND eller styrt av SIVA, egne innovasjonsselskaper som får utvikle profesjonalitet på feltet, egne fondsoppbygginger, skikkelig dokumentasjon gjennom forskning og oppfølgende forskning.

Vi hadde tidligere egen programsatsing i SND. Den ble borte, selv om en evaluering av Østlandsforskning dokumenterte at satsingen hadde vært vellykket.

Denne regjeringen forfekter næringsnøytralitet og har stram finanspolitikk og lavere skatt som tilsynelatende eneste næringspolitiske virkemiddel. Behovet for å stimulere kulturbasert næringsutvikling viser etter mitt syn at det også er nødvendig med målrettede økonomiske virkemidler, om de nå kanaliseres gjennom SND, fylkeskommunen eller statlige fond.

Som sagt: Privat investeringskapital sitter langt inne. Det kunne vært interessant å høre næringsministerens vurdering av mulighetene for å styre noe av statens investeringsfond, Argentum, inn mot denne næringen.

Jeg viser i interpellasjonen til satsing i andre nordiske land. KK-stiftelsen i Sverige har lenge satset på opplevelsesindustrien. Senest i høst gav de støtte til fem regionale sentra eller møteplasser for musikk, film, turisme, osv., som igjen utløste annen kapital på til sammen 40 mill. kr over tre år.

Finland har arbeidet målrettet og langsiktig for å utvikle kulturbasert næringsliv, med komplette innovasjonsmiljøer utstyrt med egne fond, de har etablert et mangfold av såkalte Centre of Expertice, osv.

Nå skal ikke jeg påstå at vi uten videre skal kopiere dette, men jeg mener Næringsdepartementet bør vurdere en idé om å gi noen av forsknings- og kunnskapsparkene samt næringshagene spesielle oppgaver for å utvikle dette feltet, f.eks. et innovasjonsselskap i hver landsdel.

Jeg har nevnt behovet for forskning og dokumentasjon. Her har danskene en fordel ved at de har fått sektorens bidrag til verdiskaping godt dokumentert i rapporten «Danmarks kreative potentiale».

«Tango for to» la opp til økt samspill mellom kultur og næringsliv. Dette samspillet må også få gjennomslag på alle nivåer – i utdanningssektoren og i departementer.

I kunst- og kulturutdanningsinstitusjonene må en også få inn en verdiskapings- og markedsorientert dimensjon. I humanistiske, økonomiske og tekniske utdanninger må den kulturelle dimensjonen forstås.

Dette samspillet og denne forståelsen håper jeg også er forankret i Kulturdepartementet og i næringsministerens eget departement. Ja, jeg tar også med Kommunal- og regionaldepartementet, som styrer regionale virkemidler.

Til slutt: Vi vet og ser at det foregår mye spennende omkring i Norge, fra små prosjekt i lokalsamfunn til større satsinger i byer og regionsentre, som Film 3 på Lillehammer, kunstbyen Risør, Vadsø næringshage, rockemiljøet i Bergen, osv., osv.

De regioner som velger å satse på kulturbaserte næringer i sine utviklingsstrategier, bør aktivt stimuleres til å gjøre dette så tungt, profesjonelt og langsiktig som det kreves, om mulighetene skal utnyttes.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er både interessant og utfordrende det som representanten Rudihagen her tar opp. Det å få til et bedre samarbeid mellom nærings- og kulturliv er et relativt nytt politikkområde i Norge, men vi er godt i gang med å skaffe oss ny erfaring. Jeg er opptatt av at det utvikles kreativ allianse mellom kulturlivet og næringslivet, og jeg er ikke i tvil om at det ligger betydelig utviklingspotensial i et tettere samarbeid.

Hensikten med å sette fokus på et nærmere samspill mellom kulturlivet og næringslivet er å øke verdiskapingen. Det er en del nasjonale og internasjonale utviklingstrekk som tilsier at det kan være fordelaktig for begge parter.

Gjennom dokumentet Samspill mellom kulturliv og næringsliv er det lagt et grunnlag for økt samhandling. Dokumentet peker på muligheter samtidig som det viser hvorfor samarbeid er viktig.

Nå vil det være viktig at næringslivet og kulturlivet selv utnytter de muligheter som fins. Jeg mener at samspillet ikke først og fremst er et spørsmål om økte midler fra staten. Samspillet handler først og fremst om å utvikle nyskaping og kreativitet, basert på felles behov i kultur- og næringslivet.

Møteplasser som grunnlag for økt samhandling og kunnskapsoverføring er viktig. Erfaringer fra andre land er at utviklingen av møteplasser er av stor betydning. Forum for Kultur & Næringsliv er en slik møteplass som skal fungere som pådriver og inspirator.

Mitt departement og Kultur- og kirkedepartementet støtter forumet finansielt, slik at det kan fungere som en brobygger og være en sentral møteplass. Dersom bedriftene og kulturlivets representanter aktivt benytter seg av de muligheter som forumet legger til rette for, kan det bidra til å bryte noen av de barrierene som eksisterer i dag mellom kulturliv og næringsliv, og legge til rette for et økt samarbeid.

En annen kommende møteplass mellom kultur og næringsliv er et nytt norsk senter for design og arkitektur, der Norsk Designråd og Norsk Form skal samlokaliseres. I et slikt senter vil vi kombinere visuelle utstillinger med høy kompetanse og rådgiving til bedriftene. Dette kan gi god markedsføringseffekt overfor publikum, og øke mulighetene for kunnskapsoverføring til bedriftene. Senteret skal etter planen være klart i løpet av første halvår 2004.

Nærings- og handelsdepartementet har satt av midler for å stimulere til bl.a. nye og gode samarbeidsformer gjennom forsøks- og utviklingsprosjektet. Vi har gitt støtte til prosjektet, som vi har store forventninger til. For at flest mulig skal kunne dra nytte av det arbeidet som nå gjøres, legger departementet opp til at resultatene skal formidles hensiktsmessig. Vi legger også opp til at de som har fått støtte til utviklingsprosjekter, skal samles neste vinter for å kunne evaluere dette sammen. Da skal resultatene legges frem, og man vil drøfte disse. Etter dette vil vi så evaluere vårt arbeid på området og vurdere eventuell videreføring. I tillegg til denne samlingen planlegger departementet i samarbeid med Forum for Kultur & Næringsliv en konferanse denne våren, hvor fokus rettes mot kulturbasert, regional næringsutvikling. Vi har fått en god del tilbakemeldinger om at dette er et tema som mange er opptatt av, både i kulturlivet og i næringslivet.

Det er viktig å få utløst kreativitet, idérikdom og fornyelse i næringslivet, og Regjeringen har besluttet å utarbeide en handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk. Jeg har hovedansvaret for fremdriften i arbeidet. Hovedlinjene er i tråd med utredninger og politikkforslag som har vært fremmet både i EU og i OECD. En helhetlig innovasjonspolitikk innebærer bl.a. at flere politikkområder ses i sammenheng, og at vi identifiserer og fjerner hindringer for innovasjon. Sentrale områder som inngår, er entreprenørskap, oppstart av ny virksomhet, forskning, utvikling, kommersialisering, kunnskap og kompetanse, infrastruktur og selvfølgelig – sist, men ikke minst – generelle rammebetingelser for næringslivet. En god næringspolitikk bør alltid bidra til omstilling i økonomien, og til at ny kunnskap og kompetanse blir enkelt tilgjengelig for bedrifter og næringer. Bedriftenes strategiske respons på omstillingsbehov og økt konkurranse er innovasjon. Innovasjon gir næringslivet bedre produkter og tjenester, øker lønnsomheten og legger grunnlaget for langsiktig vekst.

I departementets arbeid for å øke samarbeidet mellom nærings- og kulturlivet er bruken av norsk design i produktutvikling et sentralt område. God design gjør norske bedrifter mer konkurransedyktige ved at varer og tjenester som produseres, skiller seg positivt ut fra konkurrentenes. For et lite land som Norge er det viktig å satse på egenart og kvalitet. Design er en måte å markere forskjeller mellom ellers like varer på og skape oppmerksomhet rundt produktene.

God og tidsriktig design er stadig oftere det som får forbrukeren til å velge ett produkt fremfor et annet. Derfor er det viktig at det utvikles produkter som både er gode å bruke, og har et uttrykk som kundene vil identifisere seg med. Hvis produktet i tillegg har god kvalitet, er man langt på vei mot å skape en suksess.

Også for profilering av Norge i utlandet er design viktig. Det finnes allerede en del norske bedrifter som bruker design som konkurranseverktøy. Vi har mange dyktige designere som kan tilføre nye tanker og visjoner. Jeg vil derfor arbeide for at flere bedrifter utnytter kompetansen hos norske designere, slik at de kan stå bedre rustet til å møte den skjerpede internasjonale konkurransen.

God formgiving og estetikk er viktige stikkord. Derfor er det viktig at designere hele tiden er engasjert i nye produkter. Det er gjennom nyutvikling at konkurranseevnen sikres, og at bedriftene sikrer sin posisjon på markedet.

En undersøkelse foretatt av Norsk Designråd i 2002 viser at det fortsatt er relativt få bedrifter som bruker design aktivt. Vi har et godt stykke igjen til målet som ble satt i Utvalget for Næringsrettet Design. Minst 50 pst. av norske bedrifter skal bruke design som et prosessverktøy i utvikling av nye produkter innen 2005. Trenden er allikevel meget positiv.

Bruken av IT bidrar til nye muligheter for kulturbasert næringsutvikling. De tradisjonelle skillelinjer mellom kultur og næring blir mer og mer uklare. Den økte utbredelsen av datamaskiner og fremveksten av Internett har gjort at produkter som før f.eks. fantes på papir og på plate, nå kan formidles over Internett, i digital form. En rekke av disse produktene kommer fra kultursektoren, f.eks. musikk og film, som interpellanten nevnte. De nye formidlingsformene innebærer både økt verdiskapingspotensial og en utfordring når det gjelder å tilpasse rammebetingelser til en ny tid. Næringspolitikk og kulturpolitikk krysser hverandre i enda større grad enn før, og utfordringene er absolutt store for begge.

Vi ser en økende tendens til at kompetanse og ressurser i kultursektoren blir en viktig innsatsfaktor i andre sektorer – f.eks. får språkkompetanse og språkteknologi trolig større betydning i øvrig industri fremover. Denne problemstillingen er særlig aktuell for Norge, som er et lite språksamfunn. De nye formatene og formidlingsformene åpner også for verdiskaping gjennom økt gjenbruk av offentlig informasjon i kommersielle sammenhenger. En viktig del av disse ressursene kommer fra kultursektoren. Her står staten overfor en utfordrende rolle som tilrettelegger. Regjeringen omtalte disse utfordringene i «Strategi for elektronisk innhold», som ble fremlagt i april i fjor.

Kulturminnene er viktige i skjæringspunktet mellom næringsliv og kulturliv. Kulturminnene er viktige ressurser for lokalsamfunnet, med stor betydning for stedets egenart, identitet og næringsutvikling. Regjeringen ønsker økt fokusering på hvordan kulturminnene kan bli en ressurs i lokalt og regionalt utviklingsarbeid. Det er igangsatt et samarbeid med organisasjoner, forsknings- og utredningsmiljøet og næringslivet for å finne frem til eksempler og måter å benytte kulturminnene på i distriktsutviklingen. Kulturminnefondet som Regjeringen har opprettet, blir et viktig redskap for å sikre utvikling og verdiskaping basert på kulturminneressursene. Fondet skal ha en rolle som pådriver for å stimulere og utløse prosjekter med potensial for verdiskaping. Regjeringen vil følge dette opp i den kommende stortingsmelding om kulturminnepolitikken.

Utradisjonell og nyskapende tenking både i næringslivet, i kulturlivet og hos myndighetene er nødvendig for at vi skal lykkes med å utløse de kreative mulighetene som ligger i samspillet mellom kulturliv og næringsliv.

Torstein Rudihagen (A): Eg vil takke næringsministeren for mange velvillige ord om verdien av eit auka samspel mellom kultur og næringsliv – og kanskje litt om det potensialet som ligg her, reint nærings- og utviklingsmessig. Men det var veldig lite konkret og på ein måte prega av den passiviteten som for så vidt går igjen når det gjeld næringspolitikken til denne regjeringa.

Eg viste i innlegget mitt til korleis andre land satsar. Eg viste òg til at her ligg det eit stort potensial. Det er ei næring i enorm vekst, i større vekst enn vanleg tradisjonell industri. Eg etterlyser derfor meir konkrete, offensive verkemiddel for å kome vidare. Eg etterlyser økonomiske verkemiddel, som heilt klart gir ein stor samfunnsøkonomisk gevinst. Eg har sett eksempel på det. For prosjektet «Kulturbyen Bergen 2000» var det ei budsjettramme på 110 mill. norske kr. Men sjølve prosjektet utløyste ein dokumentert samfunnsøkonomisk effekt på i overkant av 1 milliard kr, altså ti gonger innsatsen.

Vi ser at vanleg tradisjonell industri slit. Industrisamfunnet har jo på ein måte vore prega av at ein produserte råvarer så billig som mogleg, og at ein organiserte produksjonen med dyktige arbeidarar og god marknadsføring. Men så står vi overfor den situasjonen at dette kan ein faktisk gjere med billigare arbeidarar både i Kina, i India, i Polen, i Brasil, i Tsjekkia, i Slovakia og kor hen det no måtte vere. I den vestlege verda trur eg vi må ha auge og fokus på å tilføre produkta ein kulturell meirverdi, at ein får ei oppleving – næringsministeren var inne på det med design – i det heile skape meirverdi i produktet, som vi i langt, langt større grad må satse på.

Eg har lyst til å utfordre næringsministeren litt i forhold til det han sa. Han sa at ein no jobbar med ein handlingsplan for innovasjonspolitikk. Da reknar eg jo med at Regjeringa har ein strategi for korleis ho skal få til ei slik næringsutvikling. Og da må vi investere i framtidig verdiskaping. Kva for rolle og kva for plass vil kulturbasert næringsliv få i ein slik strategi? Kva med å peike ut regionale utviklingsmiljø, aktørar, på dette området? Kva med å bidra til fondsoppbygging og med program gjennom SND eller SIVA for å utnytte dei moglegheitene som ligg på dette området? Eg nemnde så vidt Statens investeringsfond og Argentum. Går det an, når det no blir utarbeidd retningsliner for det, òg å styre noko av det mot denne næringa?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Rudihagen sa i sitt første innlegg at det skjer mye positivt rundt i distriktene. Det skjer mye positivt på regional basis. Svært mange både i kulturlivet og i næringslivet har funnet ut at det er fornuftig å spille på hverandre for å få til verdiskaping lokalt. Det er heller ingen tvil om at bakteppet er at det som industrisamfunnet hadde, var noe annet enn det vi for så vidt har behov for i dag. Det er ingen tvil om at fritidssektoren, kultursektoren, er den sektoren som vokser raskest. Dette har bl.a. sammenheng med det faktum, som representanten Rudihagen sa i sitt første innlegg, at folk bruker en stadig større andel av sine totale ressurser på fritiden. Her er det et betydelig potensial.

Det var noen konkrete spørsmål knyttet til den handlingsplanen som vi nå lager for innovasjon, som helt åpenbart er et slikt sted hvor dette vil være en viktig bit. Det er gjennom en slik handlingsplan vi får de forskjellige elementene fra de forskjellige departementers ansvarsområder til å samvirke enda bedre. Det er klart at Næringsdepartementet tradisjonelt har holdt på med næringspolitikk, Kulturdepartementet med kultur, Samferdselsdepartementet med sitt, osv., men det er helt åpenbart at for den totale verdiskapingen er det viktig å se disse tingene i en sammenheng.

Det vil ikke være unaturlig at man etter fremleggelsen av handlingsplanen, som vil komme nokså parallelt med statsbudsjettet til høsten, ser på virkemiddelbruken for å oppnå de målene vi setter oss i den, og da er det nevnt stikkord som SND og SIVA.

Et annet konkret spørsmål var knyttet til Argentum, om en er villig til å gå inn og styre Argentum til å investere spesifikt i dette. Nå er det slik at premissene for styringsstrukturen i Argentum ble lagt i Stortinget i juni 2001, som representanten Rudihagen antakeligvis husker. Det er et fond-i-fond-investeringsselskap, men er ikke på noen måte avskåret fra å gjøre disse ting. – Nå holdt jeg på å forsnakke meg, for vi skal legge frem en proposisjon om en måned. Jeg har allerede tatt noen standpunkt rundt nettopp Argentum, men det var kanskje litt tidlig å meddele dette til Stortinget. – Det begynner å bli lenge å sitte i salen!

Når det gjelder det som ble nevnt i forhold til lokale kulturminner og satsing på det, må jeg bare si ut fra egen erfaring som ordfører i en kommune at det er et betydelig potensial for å utnytte disse tingene lokalt. Vi har fortidsminner som er tusenvis av år gamle, som vi i altfor liten grad har greid å stille til disposisjon for allmennheten.

Presidenten: Små lekkasjer fra Regjeringen setter vi alltid pris på her i salen, statsråd!

Aud Gaundal (A): Denne diskusjonen viser at det er nødvendig å fokusere på samspillet mellom kulturliv og næring. Som det er blitt sagt tidligere, er dette en vinn-vinn-situasjon, som vi må få til. Men for å få den situasjonen at vi alle vinner, må vi bryte noen barrierer, innrømme at nye veier fører fram.

I Helse Midt-Norge hørte jeg at de nå hadde søkt råd hos revyfestivalen på Høylandet. Forholdet mellom tidligere Levanger sykehus og Namdal sykehus, som har vært nærmest to selvstendige enheter, må etter den nye sykehusreformen løses opp. Hva er mer effektivt enn at en kontakter kulturinstitusjoner for å få hjelp? Det fører folk sammen, de opplever ting sammen, og – ikke minst – de ler sammen.

Dette er en undervurdert måte å løse konflikter på. Næringslivet har mange barrierer mot at det økonomisk og menneskelig ville gi en god fortjeneste hvis en satte inn kultur som virkemiddel.

Et godt eksempel til er et prosjekt som er kommet fra Innspæll AS i Nord-Trøndelag. De driver med teater og har sammen med NHO og LO lansert et prosjekt som heter «Teater som kommunikasjonsvirkemiddel til verdiskapning». Målet er bl.a. at en skal bidra til at trønderske ungdommer og eldre gjenkjenner seg som personer med ressurser og kreativitet, med tilhørighet som kraft for videreutvikling av regionen. Gjennom teater som pedagogisk virkemiddel skal de skape innsikt i de utfordringene vi har som samfunnsborgere i vår tid.

Dette er noen av målene. Jeg er overbevist om at en ungdom som har tatt del i den type kultur, blir en bedre arbeidstaker. Jeg er også overbevist om at han vil bli en bedre arbeidsgiver – økonomisk og menneskelig. Slik blir både næringslivet og kulturen vinnere.

Det er mitt håp at dette kan bidra til at mennesker fokuserer på harmoni, livskvalitet og kreativitet. Kanskje kan vi unngå slike rekorder som vi så på nyhetene denne uka, nemlig at vi spiser flere piller enn noen gang, bl.a. for depresjoner. Livskvalitet er både noe å leve for og noe å leve av. Derfor er dette så viktig.

Ivar Kristiansen (H): Med henvisning til representanten Gaundals innlegg her om piller er ikke dette initiativet fra representanten Rudihagens side til å bli deprimert over, snarere tvert imot. Interpellanten fortjener honnør for å ha tatt et initiativ på et område hvor jeg tror Norge har et svært stor potensial.

La meg også gi uttrykk for at jeg er fornøyd med det svaret statsråden gav. Han henviste til at vi nå får nye arenaer, nye møteplasser, hvor bl.a. design vil bli satt mer i høysetet enn det som har vært tilfellet tidligere, og at man derigjennom også får en arena hvor man kan fokusere på kultur som en eksportvare som kan videreutvikles.

På felt som hittil ikke har vært i fokus i tilstrekkelig grad, eksempelvis musikk, som er et nytt felt for eksport og verdiskaping, har vi allerede i dag eksportartikler, selskaper og aktører som gjør det svært godt internasjonalt. Jeg tror det er viktig at vi alle tar det innover oss og sørger for, både lokalt og sentralt, at disse aktørene får spillerom – bokstavelig talt – til å være med på verdiskaping og videreutvikling. Det gjelder ikke minst norske filmaktører, som gjør det svært bra – det er høstet mange anerkjennende priser i løpet av de siste år. Men jeg tror det er viktig å understreke at man ikke må søke hen mot at dette skal bli en offentlig oppgave. Hvis man ikke ser på det potensialet som ligger der for økt verdiskaping innen dette nye området, vil man ikke kunne være i stand til å ta ut det potensialet som ligger i eksport og økt verdiskaping på dette området.

Jeg tror, som statsråden var inne på, at med de muligheter for fristilling og færre politiske bindinger som gjennomgangen av virkemiddelapparatet gir, vil det bare derigjennom bli lagt et godt grunnlag for å være med og videreutvikle kulturbegrepet som et begrep som skal gå hånd i hånd med begrepet verdiskaping, til vekst og utvikling for alle parter.

Øystein Hedstrøm (FrP): I en tid med færre industriarbeidsplasser og økt ledighet er det spesielt viktig å være kreativ og se muligheter for å få erstattet arbeidsplasser som går tapt. Da må det skapes noe nytt og fremtidsrettet.

Rapporten som interpellanten viser til, kan være et godt utgangspunkt for en slik utvikling. Den har en del gode poenger og viser til praktiske eksempler det kan bygges videre på.

En del andre vestlige land har kommet langt i å utvikle dette samspillet mellom kultur og næringsliv som flere i debatten peker på. Det kan vises til praktiske og gode resultater, om enn i noe varierende grad. Vi bør også i Norge komme til en sterkere erkjennelse av at dette samspillet mellom kultur og næringsliv er viktig. Det er synergieffekter å hente ut av et slikt samspill. Noen virksomheter i vårt land har alt utnyttet mulighetene, som f.eks. Hadeland Glassverk og Ringnes. Disse virksomhetene er som en kulturhistorie i seg selv, og det brukes som et ledd i markedsføringen av produkter og tjenester og gir et verdifullt bidrag til inntjeningen. Et annet eksempel er landbruket, som er i full gang med å utvikle spesialiteter som bygger på kultur og tradisjoner. Det gjelder også gårdsturisme.

Gjennom økt satsing og innsikt kan både kultursektor og næringsliv tjene på et slikt samspill. Kulturlivet kan få inntekter fra nye kilder. Videre kan det bety kompetanseoverføring innenfor forretningsutvikling, markedsføring og økonomi, som tilføres fra næringslivet. Næringslivet kan på sin side som et ledd i markedsføringen ha stor glede og nytte av et samarbeid med kulturlivet, som et ledd i markedsføringen. Mulighetene er mange, alt fra å spille på kulturhistorien for et produkt til å arrangere kulturarrangementer som et ledd i markedsføringen.

Fra Fremskrittspartiets ståsted må det understrekes at det bør være kultur- og næringslivet selv som må se mulighetene, finne sammen og stå for utviklingen. Det offentlige skal ikke ha en ledende rolle eller være dominerende i styringen av dette. Det myndighetene bør gjøre, er å sørge for en fornuftig kultur- og næringspolitikk, slik at det blir attraktivt for våre virksomheter å prøve ut nye muligheter, ta risiko og hente inn en fortjeneste. Da vil det bli lettere for de bedrifter og kulturinstitusjoner som ser fordelen av et slikt samarbeid, å utvikle konkurransefortrinn, fordi de vil ha større ressurser tilgjengelig til å satse på nye forretningsmuligheter og nye områder.

Heidi Grande Røys (SV): Skal vi få til ei kopling mellom kultur og næring, må vi ha både verkemiddel gitt ovanfrå og ei mobilisering nedanfrå. Ser vi på innhaldet i dei to omgrepa, finn vi mange likskapar. Både kultur og næring handlar om å skape noko nytt. Begge aktivitetane har i seg ei tru på framtida og ei tru på eigne krefter.

For utkantane kjem det utvida verdiskapingsperspektivet i tillegg, dvs. at distrikta må vere kulturelt tiltrekkjande for at vi skal kunne utvikle og halde på den kompetansen som kan vidareforedle dei naturressursane som vår økonomi kviler på.

Nokre meiner kulturen skal vere ei vare i ein marknad, eller at næringslivet skal vere ei finansieringskjelde for kulturen. Vi må nettopp difor målbere integrasjon og sektoroverskriding i saka. Altfor mange kulturaktivitetar manglar ein kommersiell profesjonalitet, og altfor mange næringsprosjekt mislukkast fordi ein ikkje har forstått dei kulturelle rammene for produksjon og marknadsføring.

Der eg kjem frå, har fleire aktørar, både offentlege og private, gått i hop og utvikla eit naturbruksprosjekt: koplinga verna natur, kultur og næringsinteresser. Målet er auka verdiskaping gjennom natur- og kulturbasert næringsutvikling i og ved utvalde verneområde. Ein ynskjer å avklare og dempe konflikten mellom vern og lokal næringsutvikling og å utnytte verneområda til marknadsføring av fylket som ein buplass, ein arbeidsplass og eit reisemål. Ein har kartlagt problema og avklara hinder for å kome vidare. Desse ser ut til å vere økonomi, sentralisering, mangel på idear, mangel på kommunikasjonar, mangel på tid, mangel på mot og mangel på kompetanse.

Men det burde vere håp om å kome over desse hindera. Ein samla næringskomite understreka i siste budsjetthandsaming kor viktig det no er å føre ein aktiv politikk for nyskaping, leggje til rette for kreativitet, idear og nyetableringar. Skal desse orda verte til noko meir enn ord, må det føre til handling. Det krev ei stor satsing på forsking og utvikling, og det krev ikkje minst eit aktivt verkemiddelapparat. Då treng vi eit verkemiddelapparat som har ulike verkemiddel for dei ulike stadia i innovasjons- og nyskapingsprosessen.

Finanskomiteen har denne veka vore på Sunnmøre, og der helste Jens Petter Ekornes oss med følgjande ord: Utan distriktsutviklingsmidlane hadde det ikkje vore industri på Sunnmøre i dag. Det fortel oss nettopp kor viktig det er at vi har eit verkemiddelapparat som er sterkt, og som er oppegåande, ikkje minst i desse tider då næringslivet slit. Og det er det vi som må ta ansvar for. SV ser difor fram til den varsla meldinga om verkemiddelapparatet og den handlingsplanen for heilskapleg innovasjonspolitikk som statsråden var inne på. Men det betyr at dei begge må ha nettopp den innfallsvinkelen som interpellanten har teke opp i dag.

Olaf Gjedrem (KrF): Eg vil gje honnør til interpellanten for å ha teke opp eit vesentleg tema med tanke på eit tettare samarbeid mellom næring og kultur.

Eg vil i denne samanhengen spesielt framheva det bidraget som landbruket kan gje, og som står for natur og kultur i heile landet. Det er store uutnytta ressursar i dette samspelet.

Eg vil òg nemna omgrepet design, som i framtida vil framstå som ei vekstnæring i Noreg, då det er sterke tradisjonar som kan frigjerast i dette samspelet mellom lokale innspel og satsing på næringsretta utvikling.

Eg vil òg peika på at samvirket mellom kultur og næringsliv bør føra til lokal identitetskonsolidering og lokal satsing. Derfor er det viktig at ein brukar ord på dette. Det får praktiske utslag i næringsutvikling lokalt, men det gjev seg òg utslag i sentrale satsingsplanar. I den samanhengen vil eg berre streka under det som statsråden sa, at me òg sentralt vil medverka til at ei slik interessant kopling skal få utvikla seg vidare.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Torny Pedersen (A): Interpellanten har tatt opp et meget viktig tema. I store trekk kan vi si det slik at folk må ha noe å leve av. Men like viktig er det å ha noe å leve for, og her kommer kulturen inn som en koordinerende faktor.

Gro Harlem Brundtland sa en gang at alt henger sammen med alt. Da trengs det folk, natur, kultur, utdanningsmuligheter, arbeid og fritidsaktiviteter. Ved å styrke bevisstheten og tryggheten med hensyn til hva man står for, og hvor man hører til, vil man også styrke entusiasmen og utvikle de muligheter som finnes. Satsing på kultur skaper aktive lokalsamfunn, utløser kreativitet og skaper ideer og nytenkning, som igjen fører til dyktige utøvere, men også arbeidsplasser. En aktiv og målrettet satsing på kultur er god distriktspolitikk.

Det er heldigvis ikke slik at all kulturaktivitet er konsentrert til byene – kanskje heller tvert imot. Men de store kostnadskrevende tiltakene er som oftest i byene.

Kulturkomiteen var en uke i Spania i fjor, der vi også besøkte Guggenheim-museet i Bilbao. Guggenheim-museet må være Europas beste eksempel på hvordan kultur kan bidra til by- og stedsutvikling. 80–90 pst. av innbyggerne i Bilbao var egentlig imot byggingen av museet. Politikerne vedtok allikevel bygging, og i løpet av tre–fire år var gjelden nedbetalt. Her gikk kultur og næring hånd i hånd.

Kulturkomiteen var også på reise i Nordland og Troms sist høst. Vi besøkte bl.a. Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, som er et godt eksempel på arbeidsplasser knyttet til kulturforvaltning og informasjonsteknologi. Videre opplevde vi kultursteder som gav grunnlag for reiselivsprodukter, og der kultur gav innhold til ulike tjenesteprodukter. Det vil hele tiden være viktig for bedriftene å utvikle varer og tjenester som skiller seg fra konkurrentene på en positiv måte.

Det er vanskelig å selge bare ren luft og natur, selv om dette er en viktig del av norgesreklamen. Men vi som lever her, vet at dette må knyttes opp til ulike typer næringsvirksomheter dersom kundene skal få det produktet de forventer, og da snakker vi også om ren mat.

Kulturen blir mer og mer internasjonalisert og kommersiell, som alt annet. Det skaper utfordringer for alle til aktivt å selge mangfoldet som vi har i norsk kultur. Her har en del av næringslivets bedrifter, både norske og utenlandske, gjort en god jobb, men skal vi greie utfordringene som ligger i skjæringspunktet mellom kultur og næringsliv, må vi ha et oppegående SND, og vi må få klarlagt kultursektorens næringsmessige betydning. Vi trenger gode rammevilkår når det gjelder produktutvikling og markedsføring. Men aller mest vil vi ta hele landet i bruk, med det mangfold og de verdier som finnes.

Rita Tveiten (A): Eg vil òg rosa interpellanten for å ha teke opp denne debatten. Det er eigenleg merkeleg at denne saka ikkje får like stor merksemd som den me har diskutert før i dag. Korfor det? Jau, det er fordi at her handlar det verkeleg om innovasjon og nyskaping.

Kva skal til for at me skal få fortgang i denne typen prosessar? Eg vil i den samanhengen koma med eit lite bidrag. Eg meiner at aktiv bruk av samtidskunst i norske bedrifter burde verta prøvd ut. Det er ikkje uvesentleg kva for eit miljø me omgjev oss med, og kva som skal lokka fram nye idear. På mange plan må det skapast klima for nyskaping. I den samanhengen vil eg gjerne invitera næringsministeren med til ei bedrift her i Oslo, Signex, der ein verkeleg brukar samtidskunst på denne måten. Sjølvsagt er det bedriftene som må gjera jobben, men næringsministeren kunne bidra til at bedriftene satsa meir på bruken av samtidskunst i dette arbeidet. Kva med å gje same avskriving på innkjøp av kunst av nolevande kunstnarar som på datautstyr og inventar? Dersom det er redsla for at bedriftene skal tena pengar på å selja kunsten med god forteneste, kan ein eventuelt ha dei same skattereglane for avkastinga som for eit aksjeutbytte. Ei slik ordning ville også ha den effekten at marknaden for samtidskunst ville verta monaleg større. Dette ville gje kunstnarane større høve til å leva av eiga inntekt. Både Danmark og Sverige ser på denne typen ordningar. Korfor ikkje òg Noreg? Det er bra at kreativitet vert anerkjent som heilt avgjerande for norsk suksess både når det gjeld produktutvikling og fremming av norske produkt i marknaden.

Eg håpar næringsministeren vil vurdera både nye og utradisjonelle ordningar i sitt arbeid med handlingsplanen for innovasjon. Dette er eit lite land, og me må få teke i bruk alle talenta. Det viser seg no innan ulike kunstgreiner at norske aktørar gjer seg sterkt gjeldande internasjonalt. Me har verkeleg noko å ta i bruk, både som eigenverdi og som overført verdi, for å fremma norsk næringsliv.

Torstein Rudihagen (A): Eg fekk det inntrykket at representanten Ivar Kristiansen meiner at det er inga offentleg oppgåve eller statleg myndigheitsoppgåve å stimulere til ei kulturbasert næringsutvikling. Eg meiner nettopp at det bør det vere – ei statleg oppgåve for å prøve å utnytte det potensialet som ligg i dette vekstområdet, i ei tid da vi til dei grader har behov for ny næringsutvikling.

Kva skal vi med ein næringsminister i dette landet om han ikkje vil prøve å stimulere på dette området? Eg peika i innlegget mitt på at her er det veldig mykje på gang, det sa også næringsministeren seg einig i, men samstundes slit desse miljøa. Det er veldig mange barrierar. Heile utviklinga lir nettopp av manglande statleg næringspolitikk på dette området, manglande systematisk analyse og dokumentasjon av den verdiskapinga og dei moglegheitene som ligg innan denne sektoren, og manglande målretta program og økonomiske verkemiddel som er retta mot denne næringa.

No har næringsministeren ein gyllen sjanse når det gjeld utarbeidinga av stortingsmeldinga om innovasjonspolitikken og verkemiddelapparatet. Derfor trur eg at eg endå ein gong må utfordre næringsministeren til å kome med litt meir konkrete tiltak.

For det første: Vil næringsministeren ta initiativ for å få kartlagt og dokumentert kva denne sektoren står for, og kva for moglegheiter som ligg i han?

For det andre: Vil statsråden ta initiativ til å vere med og peike ut ein del regionale, komplette innovasjonssenter, der ein kanskje kan få ansvaret for spesielle område?

Og for det tredje: Vil ein ta initiativ til at det blir oppretta nokre økonomiske verkemiddel gjennom SND, SIVA eller kven det måtte vere, à la det som skjer i Sverige, slik at desse utviklingsmiljøa har nokre fond å dra vekslar på? Det som i stor grad stoppar dei no, er rett og slett mangel på kapital, og, som eg var inne på, det er ikkje lett å få privat venturekapital å investere på ein langsiktig måte her.

Næringsministeren nemnde viktigheita av design og oppfølginga av dette, og det er rett. Vi hadde ei designmelding her i Stortinget for ei tid sidan, men eg saknar faktisk den konkrete oppfølginga av ho.

Ei næring som kanskje er den største vekstnæringa i Distrikts-Noreg, er reiselivet. Reiselivet og kulturen heng nøye i hop. Kultur blir eit stadig viktigare produkt for reiselivet. Er det ikkje på tide at reiselivet òg får ein litt annan status i Næringsdepartementet, ikkje minst ei eiga avdeling?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Gaundal var i sitt innlegg inne på at man måtte ta alle sider av kulturlivet i bruk, herunder humor. Hun viste til et konkret prosjekt i Nord-Trøndelag – et prosjekt som, så vidt jeg forstod, var finansiert av LO og NHO – som hadde overskriften: teater som kommunikasjon. Nå er det jo snart lønnsoppgjør, så de kan kanskje få bruk for en del av det de har lært av dette prosjektet i Nord-Trøndelag. Det viser i hvert fall at det er et betydelig mangfold på dette området.

Som interpellanten var inne på, kan det hende at det her ligger et potensial som er uutnyttet. Spørsmålet er hvordan vi fra det offentliges side skal bidra til å realisere disse tingene.

Det har også vært lansert ideer, bl.a. fra representanten Tveiten, om å ta i bruk samtidskunst. Utover det at jeg fikk en invitasjon til å besøke en bedrift i Oslo sammen med min tidligere komitekollega, fru Tveiten – en slik invitasjon tar jeg selvfølgelig imot – var det viktigste signalet, og kanskje det mest interessante, at skattelette via avskriving var en vei å gå. Det er interessant at det også i Arbeiderpartiet i stigende grad er en erkjennelse av at dette kan være anvendbart i næringslivet, sågar i forhold til å promotere samtidskunst og ta det i bruk i næringslivet. Det kan godt tenkes at det er en god idé. Så vidt jeg husker i farten, er det i hvert fall minst ett av regjeringspartiene som har dette i sitt valgprogram, så jeg skal i hvert fall love representanten at jeg skal ta det med og se på det.

Torstein Rudihagen etterlyser om Næringsdepartementet sitter på en systematisk analyse av verdien av det som skjer, knyttet til bruk av kultur i videste forstand. Så vidt jeg vet her jeg står, tror jeg ikke det foreligger noen fullgod analyse av de tingene. Jeg synes imidlertid problemstillingen er interessant og skal definitivt ta den med. Vi får jo rikelig anledning til eventuelt å ta dette opp både i innovasjonshandlingsplanen som vi skal lage, og i den gjennomgangen vi har knyttet til SND og SIVA, som interpellanten også var inne på.

Når det gjelder dette at det er lite privat kapital i forhold til venturekapital, så er det for så vidt både riktig og galt. Det har definitivt vært romsligere tidligere. Med den skattepolitikken som denne regjeringen legger opp til, tror jeg imidlertid det vil kunne bedre seg i framtiden.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 2 avsluttet.