Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg har fått en rekke henvendelser fra folk som ikke er fornøyd med den behandlingen de har fått fra Norsk Pasientskadeerstatning, som jeg heretter vil omtale som NPE. Det kan selvfølgelig skyldes at NPE på rett grunnlag har avslått krav om erstatning, men veldig mange av henvendelsene handler om at folk føler seg dårlig behandlet. Folk lever i uvisshet, saksbehandlingen strekker seg over år, og trussel om å gå rettens vei fører til at NPE skifter standpunkt. Dette for å nevne noe.

Mer eller mindre tilfeldige henvendelser gir selvsagt ikke et fullstendig bilde, og en skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner på et slikt grunnlag. Poenget med denne interpellasjonen er derfor å bidra til en debatt, stille noen viktige spørsmål og sette et område hvor jeg tror det trengs forbedringer, i fokus.

Først et lite tilbakeblikk. Pasientskadeloven trådte som kjent i kraft 1. januar i år. Loven bygger i stor utstrekning på den midlertidige erstatningsordningen for pasientskader som ble innført 1. januar 1988. Det ble gjennomført en større evaluering av denne ordningen i 1994, og evalueringen fikk mye å si for lovutformingen. Stortinget hadde ved behandlingen av lovforslaget høye forventinger til at en permanent lov ville sikre pasientene mulighet for god oppfølging. Hele sosialkomiteen var opptatt av at loven skal fokusere på pasientens skade. Pasienten må heller ikke bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er skjedd, og komiteen la til grunn at lovfesting ville gi flere pasienter mulighet til erstatning både gjennom ordningen og ved domstolene. Komiteen var enig i at alminnelig erstatningsrett ikke gir tilstrekkelig vern for personer som skades ved ytelse av helsetjenester, og at praksis må bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering.

Stortinget har altså forsøkt å legge til rette for NPE til det beste for den enkelte.

Så langt om intensjonen, men la meg komme med noen eksempler på hva folk skriver til meg. En mann skriver:

«Vi mener at det ikke skal være slik at vi skal måtte møte skarpskodde jurister i en vanskelig sak i retten for å få erstatning.»

En kvinner skriver:

«Jeg kjenner et tilfelle hvor sykehuslegen innrømmet feilbehandling og oppfordret pasienten til å søke erstatning hos NPE. Vedkommende gjorde det, men fikk avslag med en gang og ga opp.»

En annen kvinne skriver:

«Etter at vi hadde stått fram i media bl.a. i NRK Puls så har jeg fått flere henvendelser fra hele landet fra folk som er i samme situasjon som oss, de føler at NPE ikke har gitt dem den hjelpen som de forventet. Kan velferdsnorge være bekjent av et sånt organ? Nå har vi anket vår sak inn for menneskerettighetsdomstolen.»

De fleste skadelidende tar kontakt fordi det tar så lang tid fra de fyller ut skadeskjema til saken er avgjort. En viktig begrunnelse for at man valgte en erstatningsordning, var raskere saksbehandling. Ordningen skulle være billigere og smidigere enn domstolveien. Et viktig spørsmål i denne interpellasjonen er: Hvilke tiltak kan gjøres for at denne intensjonen kan etterleves?

Er det for få saksbehandlere i NPE? Må vi finne nye metoder for å sikre at sykehusene opplyser sakene raskere? Når det tar lang tid, er det da viljen eller systemet det bør gjøres noe med? Hvis det er nødvendig med ekspertuttalelser i de fleste saker, og det er vanskelig å få objektive eksperter i de små fagmiljøene her i landet, bør NPE da skaffe seg et skandinavisk eller europeisk kontaktnett av eksperter som kan bistå, slik at denne delen av saksbehandlingen ikke tar for lang tid? Det er ikke sikkert det er loven det er noe feil med, kanskje praktiske tiltak rundt saksbehandlingsflyten kan bedre situasjonen for mange pasienter?

Et annet viktig område som jeg ønsker å berøre i denne interpellasjonen, er skader i tilknytning til fødsel. Ut fra det jeg har lest om loven og behandlingen av den, så framgår det ikke at enkelte skadekategorier skal undergis strengere risikovurdering. Men av de henvendelser jeg har mottatt, synes det som om det er særlig vanskelig å få erstatning ved fødselsskader. Jeg spør: Skal fødselsskader behandles annerledes enn andre skader i NPE?

Jeg har fått en henvendelse fra et foreldrepar som for ti år siden fikk en datter med en alvorlig fødselsskade ved Nordland Sentralsykehus. I seks år var saken inne til behandling i Norsk Pasientskadeerstatning. I løpet av de seks årene tok NPE aldri kontakt med foreldrene eller stilte noen spørsmål om skademeldingen. Det ble etter hvert konkludert med at babyen fikk en skade under fødselen, men noen erstatning ble det ikke. Spesialistuttalelser fra diverse gynekologer ble innhentet, men heller ikke disse kontaktet foreldrene for å høre deres versjon av hendelsesforløpet. Foreldrene mener at de ensidig stolte på opplysningene i journalen, som etter foreldrenes mening var feil. Saken ble anket til Pasientskadenemnda, der de heller ikke fikk medhold. Etter nemndbehandlingen hadde det gått syv år. Men foreldrene valgte likevel å gå rettens vei, og vant i herredsretten. NPE valgte å anke saken inn til lagmannsretten, der foreldrene tapte. NPE la i lagmannsretten vekt på å stille foreldrenes forklaring i tvil, siden det hadde gått så lang tid. Hvordan blir det da med pasientens rettssikkerhet? Det tar seks–syv år å behandle saken, og det synes som om tidsaspektet også får konsekvenser for resultatet?

For mange innebærer det å gå til sak en økonomisk belastning i en fra før vanskelig situasjon. Noe av ønsket om egen lov og ordning var jo nettopp at økonomi og særlig sterke ressurser for øvrig ikke skulle være nødvendig i pasientrettighetssaker.

Som sagt: Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen å bidra til debatt. I forbindelse med saker om pasientskader møter vi mennesker som ofte har gjennomgått mye lidelse. De fortjener vår respekt. Derfor må vi spørre oss: Fungerer NPE som det skal? Er ting kanskje i ferd med å bedres? Hvor går veien videre?

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg innledningsvis si at jeg, i likhet med spørsmålsstilleren, finner grunn til å ta på alvor at pasienter ikke føler seg ivaretatt i pasientskadeerstatningsordningen, og at jeg fullt ut deler intensjonen om at ordningen må fungere tilfredsstillende i forhold til mennesker i en sårbar livssituasjon.

Vi har fra nyttår fått en ny lov til erstatning for en midlertidig ordning om pasientskadeerstatning. Jeg skal redegjøre kort for bakgrunnen for den ordningen som gjelder i dag.

I januar 1987 ble det vedtatt at Justisdepartementet skulle utrede spørsmålet om å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for pasientskader. I påvente av en slik lov ble det etablert en midlertidig erstatningsordning. Ordningen ble etablert på bakgrunn av en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner. Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for somatiske sykehus og poliklinikker trådte på grunnlag av avtalen i kraft 1. januar 1988. Fra 1. juli 1992 ble det gitt tilsvarende regler for kommunelegetjenesten og kommunal legevakt og for psykiatriske sykehus og deres poliklinikker.

Saksmengden har økt siden opprettelsen. I 1992 mottok Norsk Pasientskadeerstatning 1109 saker, mens sammenlignbart tall for 2001 var 2239. Erstatningsutbetalingene fra NPE utgjorde i 2001 218 mill. kr. Fra 1988 til og med 2001 er det utbetalt erstatninger på 1,4 milliarder kr fra ordningen.

Ved kgl. res. av 11. september 1987 ble det oppnevnt et utvalg for å utrede og foreslå lovbestemmelser om pasientskadeerstatning. Utvalget avgav sin innstilling i desember 1991.

Styret i Norsk Pasientskadeerstatning oppnevnte i september 1993 et utvalg, Evalueringsutvalget, som fikk i oppdrag å evaluere den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning. I februar 1994 avgav Evalueringsutvalget sin utredning til styret i Norsk Pasientskadeerstatning. Resultatene fra utredningen ble det tatt hensyn til ved utarbeidelsen av loven.

Justisdepartementet fremmet så i Ot.prp. nr. 31 for 1998–99 et forslag til lov om erstatning ved pasientskader, pasientskadeloven. I Ot.prp. nr. 55 for 1999–2000, Om lov om erstatning ved pasientskader mv., foreslo departementet enkelte tekniske tilpasninger i utkastet til ny pasientskadelov.

Forslaget til ny pasientskadelov ble behandlet av sosialkomiteen i Innst. O. nr. 68 for 2000–2001, og loven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten 1. januar i år.

Pasientskadeloven utvider som kjent den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning. Den midlertidige ordningen inneholdt erstatningsregler som dekket offentlige somatiske og psykiatriske sykehus med deres poliklinikker, samt den kommunale legetjenesten. Den nye loven utvider virkeområdet til å gjelde hele helsetjenesten, herunder de kommunale sykehjemmene og den private helsetjenesten.

Ordningen er basert på et såkalt objektivisert erstatningsansvar. I det ligger et utvidet ansvar i forhold til hva som ellers følger av norsk erstatningsrett. Etter alminnelig erstatningsrett kreves det at det kan påvises uaktsomhet, skyld, fra skadevolder for at det skal være grunnlag for erstatning. Etter pasientskadeloven er det ikke nødvendig å påvise uaktsomhet for å få erstatning.

Ansvarsgrunnlaget framkommer i pasientskadeloven § 2 ved at det skal gis erstatning for flere forhold enn det som følger av alminnelige erstatningsregler. Det skal gis erstatning for pasientskader som skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp selv om ingen kan lastes, teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelse av helsehjelpen, smitte eller infeksjon som ikke skyldes pasientens tilstand eller sykdom, eller ved vaksinasjon.

Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Utilstrekkelige ressurser medfører ikke ansvar hvis ressursfordelingen har vært forsvarlig og virksomheten i alminnelighet holder en forsvarlig standard.

I tillegg kan det unntaksvis gis erstatning når det har skjedd en pasientskade som er særlig stor eller uventet, og som ikke kan ses som et utslag av en risiko som pasienten må akseptere. Informasjon gitt på forhånd, skal ivektlegges.

Det er videre et rent objektivt ansvar som kommer til uttrykk for uoppklarte ansvarsforhold. Dersom årsaken til en skade ikke lar seg bringe på det rene og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandling, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelse av helsehjelpen.

Ved at ansvarsgrunnlaget gir erstatning for flere skadegrunnlag enn det den alminnelige erstatningsretten gjør, medfører ordningen at flere pasienter får mulighet til erstatning. Det er presisert i forarbeidene til pasientskadeloven at terskelen for å konstatere ansvar heller må settes for lavt enn for høyt.

Det at ansvarsgrunnlaget i pasientskadeloven skal gjelde ved alle pasientskader, og ikke kun ved skader som har oppstått i offentlig helsetjeneste, medfører også at flere pasienter får mulighet for erstatning i forhold til denne loven enn tidligere. Det forutsetter imidlertid at loven trer i kraft i sin helhet. Jeg tar sikte på at det kan la seg gjøre fra 1. januar neste år. Men allerede i dag er det flere som faller inn under pasientskadelovens ordning enn tidligere, ved at ansvarsområdet som staten dekker er større etter den nye loven enn etter den midlertidige ordningen.

Saksbehandlingstiden er i mange saker uakseptabelt lang. Innsatsen for å korte ned saksbehandlingstiden for sakene i Norsk Pasientskadeerstatning må derfor intensiveres. Som i de fleste erstatningssaker, vil det ta noe tid før erstatning blir utbetalt. Det kan gå med noe tid til å fastsette sammenhengen mellom skaden og den skadevoldende handling, og det tar tid å fastsette skadens omfang.

De fleste saker avgjøres innenfor pasientskadeordningen i løpet av to år. Ved utgangen av 2001 viser statistikken fra NPE av 94 pst. av sakene meldt i 1998, var avsluttet, mens av saker meldt i 1999, var 85 pst. avsluttet.

Enkelte saker kan imidlertid ta svært lang tid. Faktorer som spiller inn av betydning for saksbehandlingstiden, er bl.a. sakens kompleksitet og tilgangen til nødvendige dokumenter. Størstedelen av saksbehandlingstiden går med til å kommunisere med pasientene og deres advokater og til å innhente vurderinger fra medisinsk sakkyndige.

I saker hvor det blir gitt medhold i erstatning, kan det være nødvendig å avvente resultatet av pågående behandling, eller en avklaring av hvordan vedkommende vil klare seg i arbeidslivet, før saksbehandlingen kan avsluttes. Fødselsskadene, som interpellanten var inne på, står generelt i en vanskelig stilling, og kan ta lang tid fordi det kan være nødvendig å se barnets utvikling for å vurdere skadens omfang og dermed framtidig behov. Der det er grunnlag for det, erkjenner Norsk Pasientskadeerstatning ansvar og foretar en midlertidig utbetaling.

For å øke fokuseringen på saksbehandlingstiden har departementet i et lovendringsforslag som nå er på høring, foreslått at dersom en sak ikke er ferdigbehandlet innen to år, så kan pasienten be Pasientskadenemnda om å overta behandlingen av saken. Dette er et tiltak jeg mener vil legge et betydelig press på saksbehandlingstidene i NPE, og som jeg har tro på kan fungere i så måte.

Norsk Pasientskadeerstatning har utarbeidet en hjemmeside med informasjon om ordningen og saksbehandlingen. Her får pasientene vite hvordan de skal gå videre med sin sak.

Det følger videre av pasientskadeloven at forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen i NPE. Som en følge av dette skal sakens parter, skadelidte eller pårørende samt behandlingsstedet, holdes informert om sakens gang gjennom bl.a. å få tilsendt kopi av korrespondansen i saken. Den type eksempler på manglende kommunikasjon som representanten Bjarne Håkon Hanssen refererte til, vil være et klart brudd med disse lovbestemmelsene.

Stortinget har i St.prp. nr. 1 for 2002-2003 bedt om at det foretas en evaluering av Norsk Pasientskadeerstatning og pasientskadeerstatningsordningen. Det er jeg helt enig i at det er behov for, ikke minst i lys av den kritikk som ordningen er blitt gjenstand for gjennom den senere tid.

Helsedepartementet vil derfor sørge for en uavhengig evaluering, og har bedt Statskonsult om å gjennomføre den evalueringen. I mandatet for evalueringen inngår det at det bl.a. skal fokuseres på den service pasientene får hos NPE, som var et viktig tema i innlegget til interpellanten her i dag. Man skal også fokusere på saksbehandlingstiden, og man skal fokusere på bruken av sakkyndige til å opplyse sakene. Det vil også bli sett nærmere på den forståelsen av regelverket som NPE legger til grunn under sin saksbehandling, og det vil ikke minst bli sett på om de intensjoner og føringer som ligger i forarbeidene, blir ivaretatt på en betryggende måte.

Jeg mener på denne bakgrunn at vi har et godt grunnlag for å ta oss av pasientskader i Norge. På grunnlag av resultatene fra evalueringen som nå settes i gang, vil jeg se på om det er behov for ytterligere tiltak som må iverksettes for å sikre pasientene et godt system og en god behandling, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse for konklusjonene i den evalueringsprosessen som nå er igangsatt.

Bjarne Håkon Hanssen (A): La meg få starte med å takke for svaret. Jeg må si jeg synes at helseministeren gav et positivt svar. Det var en offensiv helseminister som svarte, og han falt ikke for en eventuell fristelse i forhold til å gå i forsvarsposisjon.

Det jeg synes er interessant i svaret til helseministeren – som er en vurdering jeg langt på vei vil si jeg deler – er at det lovverket vi nå har og er i ferd med å få på plass, skal være tilstrekkelig til at Stortinget har gjort sin jobb i forhold til behovet for å ha et ryddig og bra lovverk for pasientskadeerstatning i Norge. Langt på vei tror jeg det. Det er klart at det alltid kan være behov for noen små justeringer, men langt på vei er lovverket på plass. Så vil utfordringen være å få systemet til å fungere i tråd med intensjonene i lovverket, og her tror jeg, som jeg forsøkte å påpeke i mitt hovedinnlegg, at det er et stykke vei å gå. Jeg mener at det også lå i svaret fra helseministeren, f.eks. at saksbehandlingstiden er uakseptabelt lang.

Nå får vi en evaluering av ordningen, og jeg tror det er veldig viktig at helseministeren redegjør – selvfølgelig – for denne evalueringen overfor komiteen, og også inviterer komiteen til en dialog om hva slags tiltak som nå må settes i verk for at vi kan få en ordning som i praksis fungerer slik som Stortinget har forutsatt gjennom lovvedtak.

En del av de historiene som har kommet meg for øre gjennom at folk har henvendt seg til Stortinget, må jeg si er av en slik karakter at den service og den mottakelse folk har fått, er under enhver kritikk. Man kan på en måte forstå at folk kan ha en stresset arbeidssituasjon, og at det er krevende saker, og selvfølgelig er det to parter. Norsk Pasientskadeerstatning skal selvfølgelig ikke være en slags venneforening for pasientene. Men den holdning og den respekt man skal møte folk med når de tar kontakt, kan det ikke herske noen tvil om, og derfor er det all grunn til å ha denne saken i fokus. Jeg er, som sagt, glad for den offensive holdning som lå i helseministerens svar, og derfor ser jeg også fram til debatten.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg si meg enig med interpellanten i at jeg tror vi i hovedsak har et regelverk som er godt i forhold til det siktemålet som har vært med hensyn til etableringen av en pasientskadeerstatningsordning i Norge. Jeg vil imidlertid vise til at det er varslet noen endringer i forhold til det å legge press på NPE ved at pasientene etter en viss tid kan kreve saken framlagt for nemnda og dermed bryte en for lang saksbehandlingstid i NPE.

La meg også si at NPEs oppgave er å hjelpe den enkelte til sin rett, verken mer eller mindre. Men det er også NPEs oppgave. Det er ikke mulig å gjøre alle til lags. Det er ikke mulig å innvilge alle krav. Men det er ingen unnskyldning for ikke å behandle folk med respekt og gi god informasjon og service. Her tyder enkeltsaker på at det er et rom for forbedring.

Med den smule erfaring jeg har fra andre deler av forvaltningen når det gjelder kamp mot lange saksbehandlingstider, vet jeg at det går an. Det går an å fokusere på hva som skaper forsinkelser i saksbehandlingsprosessen, og hvordan man kan blokke ut flaskehalser for å få sakene raskere fram. Jeg sier dette i respekt for at det på dette feltet er en del saker som må ta tid, rett og slett fordi de har en slik karakter at kravet ikke kan avklares i løpet av veldig kort tid. Men når det er sagt, tror jeg at potensialet for kortere saksbehandlingstider er der. Jeg vil følge våkent med på om NPE har den nødvendige kapasitet og kompetanse i forhold til dette, og jeg vil sørge for at det i NPEs styre er folk med erfaring fra denne type arbeid som kan være med og utvikle administreringen av ordningen på en god måte.

Asmund Kristoffersen (A): Helseministerens svar gav inntrykk av nødvendig oppfølging av hvordan pasientskadeerstatningen fungerer i praksis.

Som stortingsrepresentant mottar en over tid mange henvendelser fra folk som føler seg oversett eller direkte avvist i møte med pasientskadeerstatningssystemet. Det som kjennetegner mange henvendelser, er ekstremt lang saksbehandlingstid, som synes å ha karakter av ren trenering i mange tilfeller. Noen saker som ikke finner sin løsning, synes også å være svært alvorlige.

Dette betyr at det stilles enorme krav til utholdenhet og standhaftighet av den som tar opp et erstatningsspørsmål. Slik skal det ikke være. Det ligger i mange sakers natur at de er komplekse og krever både tid og grundig saksbehandling, slik helseministeren redegjorde for. Selvsagt er det slik.

Jeg ser meg nødt til å understreke alvoret i de saker jeg har fått kjennskap til, ved å nevne en anonymisert enkeltsak, som kan stå som et utrolig, men sant eksempel:

En overlege ved et universitetssykehus uttaler at en pasient har fått meget alvorlige bivirkninger og helseplager ved bruk av foreskrevet legemiddel. Saken har nå pågått i ca. sju og et halvt år i Norsk Pasientskadeerstatning og Legemiddelforsikringspoolen. Det som jeg leser av sakspapirene, og som personen det gjelder, opplever, er en runddans mellom stadig skiftende saksbehandlere som nærmer seg det absurde. Saken ender opp i en advokatutlegging fra f.eks. Legemiddelforsikringspoolen i en rendyrket Erasmus Montanus-stil, og konkluderer med at på tross av at pasienten er påført skade, skal pasienten bære risikoen ved feilmedisinering og påfølgende helseskade. Det sies til og med i advokatens vurdering av ansvar at det legges til grunn at det foreligger en årsakssammenheng mellom legemiddelbruken og oppstått organskade. Leger som ikke har vært i nærheten av pasienten, uttrykker at det er mindre en 50 pst. sannsynlighet for at skadene har påført pasienten varig men, noe denne pasientens faktiske helsetilstand motbeviser.

Slik som dette kan vi ikke ha det. Det er totalt uakseptabelt at pasienter som søker hjelp, møter et system der kreftene rettes inn mot å knekke pasienten i stedet for på en konstruktiv måte å gi hjelp videre, og kanskje gi økonomisk oppreisning.

Beate Heieren Hundhammer (H): For at en pasientskadeerstatningsordning skal kunne fungere tilfredsstillende, er det avgjørende at den nyter tillit i befolkningen. For det første er det en selvfølge at mennesker som søker erstatning etter å ha ment seg feil behandlet i en helseinstitusjon, skal føle trygghet og tillit til den institusjonen som er opprettet for å vurdere deres krav. For det andre er det nødvendig for at vi skal unngå at mange av erstatningssakene havner i det ordinære rettsapparatet, med den belastningen det medfører, spesielt for saksøker, men også for den saksøkte og domstolene. I tillegg vil dette kunne føre til et todelt system, hvor de som er ressurssterke, vil ha størst mulighet til å reise sak.

Det er mange faktorer som vil spille inn med hensyn til om befolkningen vil ha tillit til Norsk Pasientskadeerstatning og den nye pasientskadeloven. Saksbehandlingstiden, som representanten Bjarne Håkon Hanssen fokuserte på i sin interpellasjon, er en av dem. Det er knapt noen som ikke synes at en saksbehandlingstid på flere år er uakseptabelt. Mange av de pasientene som søker erstatning er i dyp krise, og da vil også to år, som de fleste sakene blir behandlet innen, fortone seg som svært lang tid. Imidlertid vil det være tilfeller hvor det er vanskelig å få en rask saksbehandlingstid, bl.a. fordi man skal innhente informasjon, og man skal fastslå omfanget av eventuell skade. Derfor er det viktig at man allerede nå har en mulighet, og at man også benytter seg av den, ved å gi midlertidig og foreløpig erstatning.

Likeledes er det et poeng at pasientskadeloven skal favne videre enn hva som ellers er vanlig som følge av norsk erstatningsrett. Flere vil få kunne få erstatning, og ordningen blir mer attraktiv fremfor å bruke det ordinære rettsapparatet.

I svaret til Bjarne Håkon Hanssen viste statsråden til konkrete tiltak for å forbedre erstatningsordningen, deriblant forslag som er sendt ut til høring i forbindelse med den nye pasientskadeloven. Han viste også til en uavhengig evaluering som skal igangsettes, hvor bl.a. service overfor pasientene og saksbehandlingen skal inngå i det som skal evalueres.

Det er viktig å følge dette tett og aktivt opp, og jeg registrerer med tilfredshet at helseministeren, med bakgrunn i evalueringen, vil følge opp eventuelt ytterligere tiltak og komme tilbake til Stortinget med dette.

Pasientskadeloven er et ledd i å sette brukeren i sentrum. I hele offentlig sektor fokuseres det sterkt på dette, også innenfor helsesektoren. Vi har fritt sykehusvalg, og pasienten har større innflytelse over egen behandling. En service- og brukerorientert pasientskadeerstatningsordning, hvor brukeren blir møtt med forståelse og hjelp til å legge frem sin sak, er en selvfølge i denne sammenhengen.

John I. Alvheim (FrP): Jeg er glad for at denne interpellasjonen er reist, og at den kommer i forkant av behandlingen av Dokument nr. 8:1, som ligger i sosialkomiteen, og som gjelder ofrene for Dent-O-Sept-skandalen i norsk helsevesen. Det er naturlig for meg at jeg i dette innlegget kun omtaler denne saken.

Jeg viser innledningsvis til et brev fra helseministeren, datert 1. oktober 2002, til sosialkomiteen:

«Etter norsk erstatningsrett vil det alltid være en nedre grense for hva skadevolder skal ha risikoen for og hva skadelidte selv må tåle. En tort og svie erstatning vil innebære bruk av offentlige midler som kunne gått for eksempel til pasientbehandling. Jeg mener at innføring av en slik erstatningsordning vil medføre en uheldig prioritering når det gjelder bruk av offentlige midler.»

Særlig denne uttalelsen finner jeg svært provoserende. Det må etter mitt skjønn ikke herske noen som helst tvil om at sykehusene i Dent-O-Sept-saken hadde et selvstendig ansvar og utviste uaktsomhet ved å bruke ikke sterile hjelpemidler for munnpleie til pasienter i respirator med et betydelig svekket immunforsvar.

Dette ansvaret synes jeg også helseministeren og departementet må ta innover seg. En pasient skal absolutt ikke måtte tåle å bli påført sepsis, blodforgiftning, i et offentlig sykehus under intensivbehandling og to ganger bli brakt i en slik livstruende situasjon uten at dette burde medføre erstatning fra sykehuset. Tilbudet om erstatning på 5 000 kr til kvinnen som av sykehuset ble brakt opp i en slik livstruende situasjon to ganger, er en ren provokasjon.

Vi kjenner ikke omfanget av Dent-O-Sept-saken i sin fulle bredde. Sannsynligvis har flere pasienter dødd av denne infeksjonen uten at det har kommet til erstatningssøksmål i så måte.

Selv om erstatning for tort og svie ikke er praksis i norsk erstatningsrett, mener jeg at Dent-O-Sept-skandalen burde behandles særskilt, da det forhåpentligvis er en engangsforeteelse som man ikke vil se mer av i tiden fremover. Denne saken er så viktig, både prinsipielt og i forhold til sykehusets ansvar, at det burde være mulig, hvis det var vilje til det, å få til en særordning rundt denne sykehusskandalen, eventuelt ved å gi billighetserstatning. Komiteen vil for øvrig komme tilbake til dette under sluttbehandlingen av Dokument nr. 8:1.

Magne Aarøen (KrF): Interpellanten tek opp eit saksområde som kan vere ille for den det gjeld, uavhengig av om det er få eller mange som ikkje får god nok eller rask nok handsaming etter pasientskadeerstatningsordninga. Pasienterstatning er ei erstatning for den enkelte som vert utsett for skade eller feilhandsaming innafor eller utafor helsevesenet.

Fram til 1. januar i år var det mellombelse ordningar, dei første gjeldande frå 1987, som har vore rettsgrunnlaget for erstatninga. Frå 1. januar i år vart den permanente lova delvis sett i verk. Full iverksetjing vert det teke sikte på skal skje frå 1. januar 2004. Både av interpellanten og av helseministeren vert det peika på for lang sakshandsamingstid for ein del saker.

Med full forståing for at mange saksområde kan vere vanskelege, må det slik det går fram av helseministeren sitt innlegg, leggjast trykk på å få ned sakshandsamingstida til eit akseptabelt nivå. Det har med integritet og respekt for den enkelte å gjere. Ein må ikkje oppleve berre å vere ei skyvebrikke mellom ulike nemnder og fagekspertise.

Eg vil særleg nemne fødselsskadar. Dei er kanskje dei aller vanskelegaste å handtere. Dei fulle konsekvensane for borna kan gjerne verte avdekte først etter fleire år. I slike saker, som i andre saker, er det viktig med rask og god handsaming, men her er det også viktig å halde boka open, gjerne nokre år, for å få ei sikker vurdering av mogeleg skadeomfang på sikt.

Lovverket er på plass. Iverksetjinga vert fullført i løpet av eit års tid. Helseministeren vil følgje opp med ei uavhengig evaluering og på ein aktiv måte syte for oppfylling av lova. Eg er trygg på at det vil skje.

Skulle det syne seg å vere manglar i systemet, vil det verte følgt opp av helseministeren.

Norsk Pasientskadeerstatning må ikkje og skal ikkje vere ein institusjon som agerer slik at pasienten i ein sårbar situasjon opplever å verte handsama på ein uverdig måte. Ei full iverksetjing av lova bør vere med på å rette på manglar som til no er avdekte. Pasienterstatninga er til for å hjelpe og for å støtte dei som er komne uheldig ut.

Ola D. Gløtvold (Sp): Når vi har behandlet disse sakene som gjelder pasientskadeerstatningsordningen og pasientskadeloven, har det vært Stortingets intensjon at man skulle ha en rask og solid saksbehandling. Pasientskadeerstatningsordningen skulle legges opp, slik som bl.a. helseministeren har redegjort for, ut fra at dette skulle bli en smidigere og rimeligere ordning enn om man brukte domstolsbehandling.

Det er viktig at vi har en pasientskadeerstatningsordning og en pasientskadelov som kan gi alle like muligheter til sikkerhet, vern og erstatning. Når jeg poengterer alle, mener jeg bl.a. uansett hva slags økonomisk og sosial status og muligheter man har. Ressursgrunnlaget for å gå til sak skal ikke være avgjørende for om man kan hevde sine retter.

Så spørres det her i dag om det er viljen eller systemet – med andre ord saksbehandlingsprosedyrene – som er årsaken til at dette ikke fungerer som det skal. Det må vi da få svar på, og jeg er glad for at helseministeren nå signaliserer at det skal foretas en uavhengig evaluering. Det er kanskje vanskelig å finne dekning helt for «uavhengig evaluering» når etater eller organ innenfor staten skal se på statens egne ordninger, men jeg håper at denne evalueringen vil vise hvilke grep som må tas for at dette skal bli bedre. Jeg håper også at statsråden og Regjeringen vil informere Stortinget på en egnet måte om hva som blir gjort.

Det er òg viktig å se på om den loven som vi har behandlet her, fungerer etter intensjonen og det som var hensikten da vi behandlet den.

Det er viktig at service, saksbehandlingstid, sakkyndiges faglige kompetanse osv. blir vurdert i en slik evaluering, men aller viktigst er det at pasientene får en ordning som kan ivareta deres sikkerhet og deres rettigheter. Pasientene må med andre ord kunne føle seg ivaretatt, spesielt i forhold til å føle seg respektert. Utfallet av saksbehandlingen får så bli som det blir ut fra et rettferdighetssyn, men pasientene skal i hvert fall føle seg ivaretatt og respektert.

Gjennom denne pasientskadeerstatningsordningen bør man være servicebevisst og faglig dyktig, slik at den av befolkningen blir oppfattet som solid, objektiv og habil.

Bjarne Håkon Hanssen (A): La meg starte med å si meg glad for alle de innleggene som har vært i debatten. Jeg synes de viser klart og tydelig at Stortinget er genuint opptatt av denne saken, genuint opptatt av pasienten og pasientens rettigheter, og av at vi skal ha en pasientskadeerstatningsordning som skal ivareta disse rettighetene på en slik måte at pasienten føler seg ivaretatt og respektert. Jeg kan ikke si at innleggene i så måte overrasket meg, fordi det jeg har lest av forarbeidet til loven, som ble behandlet før min tid i sosialkomiteen, viste at det sterke engasjementet jeg føler har kommet til uttrykk i dag, også var til stede da loven ble behandlet. Så summen må være – med noen få unntak kanskje – at vi har et lovverk som er godt nok, og at vi har et storting som viser et sterkt engasjement for at systemet skal fungere bedre enn det gjør i dag.

Vi har en helseminister som har gitt uttrykk for at han deler denne oppfatningen, og at han har planer for å komme videre. Jeg mener at det jeg ønsket å få satt under debatt i forbindelse med min interpellasjon, er ivaretatt.

Jeg skal selvfølgelig love helseministeren – noe annet hadde han vel heller ikke forventet – at vi kommer til å følge nøye med på det som nå skjer videre, med sikte på at forbedringer må komme, og at de må komme så raskt som mulig.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg skal bare kort bemerke at debatten har vist to ting som er avgjørende for mitt videre arbeid. For det første at det er en bred tilslutning til den ordningen vi nå har etablert, og for det andre at det er et utålmodig storting som er opptatt av at intensjonene i ordningen etterleves enda bedre i den praktiske gjennomføringen som NPE har ansvaret for. Det tar jeg med meg i arbeidet med evalueringen, som jeg nå har gitt Statskonsult i oppdrag å gjennomføre. Det tar jeg med meg i arbeidet med utformingen av den lovendring som jeg har sendt på høring, og som jeg omtalte i mitt første svarinnlegg. Det tar jeg med meg i det løpende arbeidet med å få til en bedre service og en kortere saksbehandlingstid i Norsk Pasientskadeerstatning.

Det spørsmålet som representanten Alvheim tok opp i sitt innlegg, er til behandling i sosialkomiteen gjennom et eget Dokument nr. 8-forslag. Jeg finner det derfor riktig å avvente sosialkomiteens innstilling til det forslaget. Det vil komme til behandling i Stortinget, og jeg vil da få anledning til å kommentere det.

Så langt mener jeg at det ligger et godt grunnlag for det videre arbeid gjennom den debatten som representanten Bjarne Håkon Hanssen har tatt initiativet til her i dag.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 1 avsluttet.