Søren Fredrik Voie (H): Hva skal vi med forskning? Et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til det økonomiske målet for vår forskningsaktivitet: å nå gjennomsnittet av OECD-landene innen 2005. Dette er for så vidt en meget konkret målsetting målt i kroner og øre, bortsett fra at målet hele tiden er i bevegelse oppover.

I 2001 var OECD-snittet 2,2 pst. av BNP. Da utgjorde den norske FoU-innsatsen 1,62 pst. av BNP, tilsvarende 24,5 milliarder kr. Om lag halvparten av dette fant sted i næringslivet, og den andre halvdelen i offentlige institusjoner, forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler. Selv med en kraftig vekst i FoU-bevilgningene for 2002 kom vi ikke særlig nærmere OECD-målet.

Et kjennetegn ved den norske forskningsinnsatsen sammenlignet med OECD er at den offentlige andelen av bevilgninger til forskning i Norge er relativt høy, mens næringslivets andel av finansieringen er tilsvarende lavere enn i sammenlignbare land. Dermed har vi en todelt finansiell utfordring: ikke bare en kraftig økning i totalvolumet for å nå den vedtatte målsetting, men også å øke næringslivets finansieringsbidrag tilsvarende mer.

Med innføringen av den såkalte SkatteFUNN-ordningen over de to siste budsjettår kan det se ut som vi har lyktes med å øke næringslivets forskningsandel. Foreløpige tilbakemeldinger og rapporter tyder på at SkatteFUNN vil bli en suksess og gi et betydelig bidrag til økt FoU i næringslivet. Dermed øker også vår samlede forskningsinnsats.

I andre sammenhenger blir det påpekt og til dels allment anerkjent som en av de viktigste forklaringene på den relativt lave forskningsinnsatsen fra næringslivet at vi i Norge har en helt spesiell næringsstruktur. Vi har ganske enkelt en næringsstruktur med mindre innslag av næringer med høy FoU-intensitet enn hva som er tilfellet i mange andre land. Vi har bl.a. ingen høyteknologibedrift av Nokias størrelse som dominerende nærings- og forskningsaktør i vårt land. Dette kan bidra til å forklare noe av den manglende FoU-innsats fra næringslivet, men gir ingen løsning på våre utfordringer med hensyn til innovasjon og økt verdiskaping. For i tillegg til den finansielle og økonomiske utfordring vi har knyttet til vår FoU-innsats, har vi også lavere innovasjonstakt enn sammenlignbare nasjoner, særlig ut fra hva som er ønskelig og nødvendig for å sikre nyskaping og utvikling av vårt fremtidige nærings- og arbeidsliv. Det viser bl.a. evalueringen foretatt av Norges forskningsråd.

I tillegg demonstrerer dagens situasjon i næringslivet sterkt nettopp behovet for nyskaping, idéutvikling, nye produkter, nye markeder og nye kommersialiseringsmuligheter både for å opprettholde verdiskapingen i samfunnet og for å skape nye attraktive arbeidsplasser.

Skal vi makte å konkurrere i et stadig mer internasjonalisert og globalisert marked, er det nettopp på området kunnskapsbasert og kunnskapsintensiv produksjon vi kan ha våre fortrinn. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at økt forskningsaktivitet alene ikke er noen garanti for økt innovasjon, mer entreprenørskap eller større nyskapingsevne i samfunnet. Jeg tror derfor at det både er tvingende nødvendig og ønskelig at det formuleres klare målsettinger basert på vurderinger av hvilke områder man særlig skal satse på, og hvilke næringssektorer dette skal berøre. Med andre ord: Alt kan ikke være like viktig samtidig, heller ikke innenfor vår FoU-aktivitet. Skal vi kunne oppnå de ønskede resultater, er behovet for prioritering og målretting av forskningsinnsatsen etter min vurdering åpenbart.

Forskningen kan også bidra til fastlåsing i bestemte strukturer, med ensidig orientering mot deler av det eksisterende næringsliv. I dette bildet kommer våre universitets- og høyskolemiljøer inn for fullt. Enkelte påpeker at en viktig svakhet ved vårt rådende FoU-system er mangelfull orientering mot nytt næringsliv og dets manglende evne til å bidra til nyskaping gjennom oppstarting av nye virksomheter.

Et viktig spørsmål er i hvilken grad utviklingen av innovative ideer i universitets- og høyskolemiljøene blir utnyttet, kommersialisert og videreført i lønnsomme og vellykkede forretninger, og hvilken rolle universitetene og høyskolene skal spille i forhold til bedriftene.

Mens vi fra utlandet ser flere hundretalls «spin offs» av nye virksomheter fra universiteter og forskningsinstitutter, eksempelvis Cambridge i England, Linkøping i Sverige eller Oulo i Finland, synes våre universitetsmiljøer å spille en langt mer beskjeden rolle. Det samme kan sies om de fleste av våre høyskolemiljøer. Dette skyldes neppe den faglige kompetansen ut fra tradisjonelle kriterier, men heller miljøenes manglende interesse og forutsetninger for å omsette kunnskapen i næringsvirksomhet.

Regjeringen har satt entreprenørskap og kommersialisering på dagsordenen gjennom egne program for forskningsbasert nyskaping, SkatteFUNN, endring i universitets- og høyskoleloven som gir større grad av frihet til den enkelte institusjon, endringer i lov om patentrettigheter som skal kunne gjøre kommersialisering av forskningsresultater enklere, bedre tilgang på risikokapital i en tidlig utviklingsfase, egen stortingsmelding om rekruttering til våre forskningsinstitusjoner, styrking av realfagenes stilling i skolen og mye mer.

Jeg gjør oppmerksom på at dette temaet berører andre statsråders arbeidsfelt, men skal vi bli bedre og nå våre felles målsettinger om økt innovasjon, mer nyskaping, mer entreprenøriell virksomhet og høyere verdiskaping som resultater av vår forskningsinnsats, må vi få til et enda tettere samspill mellom næringslivet og våre universiteter og høyskoler. Her har utvilsomt forsknings- og utdanningsstatsråden et hovedansvar.

Når Næringsdepartementet nå foretar en gjennomgang av virkeapparatet med vektlegging av nyskaping, er det viktig å inkludere og integrere forskningspolitikken i dette arbeidet, med utvikling av klarere forskningspolitiske mål og strategier. Jeg ser heller ikke noen motsetning i å utvikle et tettere samspill mellom næringslivet og forskningen ved våre universiteter og høyskoler, og å opprettholde den uavhengige stilling som disse institusjonene har som fristeder for utdanning og langsiktig grunnleggende forskning, drevet av søken etter kunnskap, nysgjerrighet og genuin faglig interesse.

Jeg tror det er nødvendig at vi i noe større grad fokuserer på hva vi får igjen for våre forskningsbevilgninger, hva som skal til av incentiver og strukturer for å nå den ønskede utvikling og målsetting i tillegg til fokusering på økte bevilgninger. Det kan hende at det heller ikke er nok å fokusere på våre universiteter og høyskoler med den undervisning og forskning som foregår der, men at det grunnleggende problem eller utfordringen i forhold til innovasjon og entreprenørskap er manglende innlæring av de gode holdninger, interesse og kreativitet lenger ned i vårt utdanningssystem. Det å se muligheter, tore å ta økonomisk og personlig risiko og ikke minst ha ønske om og se muligheter til å tjene penger og å skape arbeidsplasser, er holdninger som mange vil hevde er kulturelt betinget.

Slike – fra mitt ståsted – gode holdninger er det neppe nok å lære i teoretisk sammenheng på en høyskole eller ved et universitet. Muligens må mer fundamentale og langsiktige virkemidler tas i bruk i kombinasjon med gode personlige incentiver og motivasjon for den enkelte forsker og de ulike forskningsmiljøer.

Dagens karriereveier og meriteringssystemer for forskerne ved våre universiteter og høyskoler kan også være modne for endringer, hvor f.eks. bidrag til kommersialisering av forskningsresultater blir tillagt større vekt både for karriere og lønnsutvikling. I den sammenhengen åpner kvalitetsreformen for at nettopp dette kan finne sted på individuell basis ved den enkelte høyskole og det enkelte universitet. Gode systemer for utveksling av forskere mellom forskningsinstitusjoner og næringslivet kan utvilsomt utvikles bedre enn hva som er tilfellet i dag. Jeg tror også at et enda nærere samarbeid mellom våre gode forskere og vårt samfunns- og næringsliv kan bidra til å gjøre undervisningen både mer interessant, levende og praksisrelevant for våre studenter.

Jeg ser fram til statsrådens analyse og vurdering av hvordan vi kan sikre økt innovasjon og verdiskaping i vårt samfunn, særlig som resultat av vår økte FoU-innsats.

Statsråd Kristin Clemet: Representanten Voie tar opp et tema som er særdeles sentralt. I et kunnskapsbasert samfunns- og næringsliv er forskning og utvikling svært viktig for innovasjon, næringsutvikling og verdiskaping. Vekstteoretikere anslår at mellom 20 og 50 pst. av produktivitetsveksten i næringslivet kan tilskrives endrede teknologiske forutsetninger. Internasjonalt orienterte kunnskapsbedrifter er i økende grad avhengig av å ligge i teten av den teknologiske utviklingen, og da er det ikke nok å være god. Man må være fremragende.

Regjeringen ønsker at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land – et land med holdninger og kultur for å skape nytt. På viktige områder skal Norge ligge i front internasjonalt når det gjelder kunnskap, teknologi og verdiskaping, slik vi allerede gjør innen olje- og energisektoren. Forutsetningene for å nå dette målet er gode ifølge en ny undersøkelse fra OECD. Det generelle utdanningsnivået er høyt, vi scorer godt i forhold til oppstart av bedrifter og entreprenørskap, og det er en økende forståelse for at det må satses mer på forskning og innovasjon. På den annen side har vi en del utfordringer. Kvaliteten i norsk forskning må styrkes. Vårt næringsliv forsker for lite. Det er for få oppfinnelser med utgangspunkt i forskning ved universiteter og høgskoler, og for svake koblinger mellom disse institusjonene og næringslivet. Økt kunnskapsoverføring mellom forsknings- og utviklingsmiljøer og næringsliv er viktig for de fleste OECD-land. Men i Norge er det spesielt viktig fordi vi har et større innslag av lite forskningsintensive bedrifter og næringer.

Forskning er blant Regjeringens høyest prioriterte områder. Regjeringen har som mål at Norges samlede utgifter til forskning og utvikling skal økes til minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Dette er et ambisiøst mål. Andre land er imidlertid enda mer ambisiøse. Målet er at FoU-innsatsen i EU-landene skal være 3 pst. av bruttonasjonalprodukt innen 2010. EU har gjennom sin Lisboa-strategi satt seg som mål å bli den mest konkurransedyktige og dynamiske i verden når det gjelder kunnskapsøkonomi.

Hva gjør så Regjeringen for å nå målene? Forskningsbevilgningene over statsbudsjettet er betydelig styrket både i 2002 og 2003, og denne opptrappingen skal fortsette. Forskning av høy kvalitet er avgjørende for at Norge skal greie å holde kontakt med den internasjonale forskningsfronten. Norsk forskning har i dag en sterk posisjon innen flere områder, bl.a. geologi, petroleumsforskning, marin forskning, klimaforskning og hjerneforskning. I tillegg har vi enkeltmiljøer som har vist at Norge kan hevde seg på internasjonalt tunge områder som IKT og matematikk. Likevel viser mange evalueringer behovet for å heve kvaliteten i norsk forskning ytterligere. I budsjettet for 2003 er det derfor satt av over 200 mill. kr til det vi kaller rene kvalitetsfremmende tiltak. Jeg kan her nevne sentra for fremragende forskning, Fremragende unge forskere, SIMULA-senteret og Abel-prisen.

Kvalitetsreformen gir universiteter og høyskoler større frihet og fleksibilitet, men også økt ansvar for å tilby utdanning som er bedre tilpasset nærings- og samfunnsliv. Samtidig vil reformen sikre økt kvalitet i utdanning og forskning og derved bidra til å opprettholde et høyt kompetansenivå i Norge.

Næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater er ofte en krevende prosess, og ideer og oppfinnelser i forskermiljøene blir ofte ikke fullt utnyttet i dag. Derfor er universitets- og høyskoleloven endret med sikte på å understreke institusjonenes ansvar for at forskningsresultater og oppfinnelser tas i bruk i næringslivet og samfunnet for øvrig. Videre vedtok Stortinget i fjor høst å endre lov om arbeidstakeroppfinnelser, slik Regjeringen hadde foreslått. Endringen medfører at universiteter og høyskoler, dersom de ønsker det, får anledning til å overta den kommersielle utnyttelsesretten til oppfinnelser gjort av ansatte ved institusjonen.

Nytt reglement for eksternt finansiert virksomhet ved universiteter og høyskoler trådte i kraft i januar i år. Institusjonene har dermed fått det nødvendige handlingsrom for å finne de organisatoriske løsningene som de finner hensiktsmessige for å samarbeide mer og bedre med næringslivet.

Vi ser nå klare positive tendenser til en kulturendring på universiteter og høyskoler når det gjelder samarbeid med næringslivet. Det er også vokst frem i institusjonene en stadig sterkere bevissthet om hvor viktig det er å utvikle etablererånd hos studenter og ansatte. Det er satt i verk mange tiltak innenfor høyere utdanning. Jeg kan f.eks. nevne Gründerskolen, der åtte universiteter og høyskoler deltar, konkurransen Venture Cup og mange kursserier og veiledningsprogrammer for entreprenørskap, bl.a. ved NTNU.

Regjeringens mål for forskerutdanningen er at det i løpet av de nærmeste årene skal utdannes 1 100 doktorander årlig – en økning på 60 pst. En slik økning vil ikke bare sikre tilgangen på doktorander for stillinger ved universiteter og høyskoler, men også til næringslivet. Dette er viktig for at næringslivet skal øke bruken av forskning og egen forskningsinnsats.

Regjeringen har gjennom reorganisering av Forskningsrådet tatt sikte på å styrke Forskningsrådets rolle, både når det gjelder hensynet til kvalitet i forskningen og innovasjon i næringslivet. Forskningsrådet skal sikre kvalitet og bidra til at viktige forskningsstrategiske satsinger med betydning for fremtidig verdiskaping får tilstrekkelig oppmerksomhet og prioritet ved universitetene og høyskolene. Forskningsrådet har også en viktig funksjon som brobrygger mellom næringslivet og akademia. De såkalte brukerstyrte programmene er rettet inn mot samarbeidsprosjekter mellom bedriftene og forskningsinstitusjonene. Regjeringen har også styrket Forskningsrådets egne programmidler som er direkte rettet inn mot å stimulere kommersialisering fra universitets- og høyskolesektoren.

For å bidra til et mer forskningsbasert næringsliv ble det i 2002 også innført en ordning med skattefradrag for FoU-utgifter for små og mellomstore bedrifter, kjent som «SkatteFUNN». I år har Regjeringen utvidet ordningen til å gjelde alle bedrifter. SkatteFUNN har så langt vist seg å være en stor suksess. I 2002 ble over 2 600 søknader, med et samlet budsjett på ca. 4,5 milliarder kr, godkjent for støtte. Omtrent en tredjedel av prosjektene inneholder samarbeid med godkjent FoU-institusjon. SkatteFUNN er derfor et viktig virkemiddel for å øke samspillet mellom bedrifter og forskningsmiljøene.

Økt satsing på realfag og teknologi vil være en av de viktigste forutsetningene for kunnskapsbasert innovasjon. Sist høst lanserte Regjeringen en strategi for satsing på realfag. Samfunnet har behov for flere personer innen realfag og teknologi. Vi koordinerer nå eksisterende tiltak, og setter i verk nye for bedret rekruttering, også av kvinner, kvalitetsheving og kontakt med arbeidslivet.

Regjeringen satser betydelige midler også på internasjonalt forskningssamarbeid. Norge deltar aktivt i EUs forskningssamarbeid. 6. rammeprogram, som nå er iverksatt, legger vekt på å fremme innovasjon ved å styrke samarbeidet mellom næringsliv og akademia. Norge deltar aktivt i rammeprogrammet, og norske forskningsmiljøer får god uttelling i forhold til de midlene Norge bidrar med.

Til slutt: Regjeringen besluttet høsten 2002 å utarbeide en handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk. Planen skal lanseres i sammenheng med nasjonalbudsjettet for 2004 og legge til rette for økt verdiskaping over hele landet. Handlingsplanen skal inneholde konkrete tiltak som kan øke innovasjonsaktiviteten i økonomien. Særlig viktige områder for denne handlingsplanen vil være forskningsbasert nyskaping, entreprenørskap og generelle rammevilkår for innovasjon i næringslivet. Spesielt for handlingsplanen vil være forsøket på å se alle elementer ved forskningsbasert nyskaping i sammenheng, og på dette grunnlag sette inn tiltak i de svakeste leddene i kjeden fra forskning til forretning.

Søren Fredrik Voie (H): Takk til statsråden for et positivt svar og en oppsummering av alle de tiltak som Regjeringen har iverksatt for nettopp å sette fokus på – og ikke bare å sette fokus på, men for å bøte på – situasjonen og finne virkemidler som gjør at situasjonen for nyskaping, innovasjon og entreprenørskap i landet vårt blir bedre enn det som har vært tilfellet noen år, og i særdeleshet at vi får til denne interaksjonen, dette samspillet, mellom akademia og vårt næringsliv og samfunnsliv på en enda bedre måte.

Jeg oppfatter det slik at det langt på vei er et godt samsvar mellom den virkelighetsforståelse og virkelighetsbeskrivelse som jeg hadde i mitt innlegg, og den oppsummering av analysen som statsråden gav uttrykk for. De reformer som er satt i verk, har også den styrke at det er veldig bred oppslutning i Stortinget bak disse tiltakene. Det er langt på vei tverrpolitisk enighet om de tiltakene som statsråden nevnte.

Jeg er også enig i at Kvalitetsreformen gir den enkelte institusjon rimelig stor grad av lokal handlefrihet, individuell handlefrihet og mulighet til å tilpasse seg sine omgivelser og sine samarbeidspartnere, enten det gjelder i samfunnet eller i næringslivet. Men jeg er litt opptatt av at vi også må sette fokus på de drivkreftene som skal til for å få denne utviklingen til å gå enda raskere. Da tror jeg at vi i tillegg til systemreformer og systemendringer også må se på de individrettede tiltakene og de individuelle ordninger. I så måte er dette med realfagsatsingen et individrettet tiltak som nettopp går på å styrke kompetansen og gi muligheter til dem som ønsker å satse på disse fagene spesifikt. Men jeg tror også det er nødvendig for å få til både tverrfaglighet, større grad av tverrfaglig samarbeid og større grad av samhandling at vi utvikler individuelle stimuli, individuelle incentiver som kan gå på tvers av sektorer, og som gjør at de som har en glødende interesse, en glødende entusiasme, en glødende driv for å skape arbeidsplasser, for å skape næringsaktivitet, for å omsette de gode ideer i gode forretninger og kommersiell virksomhet, også får belønning både for det initiativ de tar, og den innsats de gjør.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er ikke uenig i det interpellanten her tok opp. Jeg var ikke så veldig mye innom Kvalitetsreformen i mitt innlegg, men uansett hvor krevende den er å gjennomføre ved universiteter og høyskoler – det må vi jo si at den er, det er en stor omstilling – så er det én ting jeg har veldig sterkt inntrykk av at de som er ansatt ved universiteter og høyskoler, og også studentene forhåpentligvis, finner svært interessant allerede, og det er de mulighetene som åpner for tverrfaglighet gjennom Kvalitetsreformen i forhold til slik situasjonen var før. At det her også ligger et potensial for nyskaping og innovasjon, er jeg ganske overbevist om.

Jeg tror en av årsakene til at vi på norsk politisk side ikke har bidratt så mye til innovasjon som vi kunne ha gjort, er den sterke sektoriseringen mellom fagområder og sektorer, som gjør at vi i liten grad snakker sammen og oppnår denne synergien som ligger nettopp i tverrfaglighet og tverrsektoriell tenkning. Det er noe av dette Regjeringen forsøker å overkomme med denne handlingsplanen for innovasjon der ulike departementer, ulike sektorer, snakker sammen for å få til bedre synergier.

Når det gjelder dette med individrettede tiltak, mener jeg at institusjonene, universiteter og høyskoler, i forbindelse med Kvalitetsreformen i aller høyeste grad har fått større handlingsrom og incentiver til også å nytte individrettede tiltak, til å bruke arbeidstakerne mer fleksibelt og også til å belønne på en mer fleksibel måte. Men for øvrig tror jeg at en viktig erkjennelse er at noen av skillene mellom forskningsarter viskes bort i den forstand at grunnforskning er blitt mye mer viktig for innovasjon. Veien fra grunnforskning til innovasjon er blitt mye kortere. Derfor tror jeg det er riktig det som Regjeringen og Stortinget står samlet bak i forskningspolitikken, at vi på den ene side må satse kraftig på det vi kan kalle langsiktig, grunnleggende forskning. Det kan gi uttelling, det kan kanskje ikke gi uttelling. Men når det gir uttelling og avkastning, er den ofte fantastisk stor og har stor innovasjonspolitisk betydning. Vi fastholder disse satsingsområdene som Stortinget vedtok i forbindelse med forskningsmeldingen, og det er viktig at man holder fast ved dem når man først har bestemt seg. I tillegg synes jeg vi har blitt ganske gode til også å satse på noen store, tverrgående programmer, konferer f.eks. FUGE, som jo er tverrgående i faglig forstand, men også tverrgående i den forstand at det dreier seg både om grunnforskning og om innovasjon og nær kontakt med næringslivet – en modell jeg håper vi kan videreutvikle, og som vi så vidt har startet på, kanskje, når det gjelder bevilgningene til funksjonelle materialer i statsbudsjettet for 2003.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vidar Bjørnstad (A): Nå var det ikke noen politisk bombe for meg at det var sammenheng mellom representanten Voies syn og statsrådens analyse. – Men til temaet.

Jeg vil også starte med å understreke den brede politiske enigheten om økt innsats i forskning og utvikling. Jeg tror også det er en forutsetning for å lykkes, da det ikke akkurat er en selvstendig velgermagnet eller den saken som det lettest fokuseres på i den politiske debatten. Den korte tiden tillater meg kun noen hovedsynspunkter fra Arbeiderpartiets side.

Arbeiderpartiet mener at økt omfang av og ressurser til forskning og utvikling er avgjørende for vårt samfunn, for ikke å si, mer riktig, vårt framtidige samfunn. Ikke minst i dagens situasjon med stor og økende arbeidsledighet er innsats i FoU-arbeid som kan bidra til nyskaping og nye arbeidsplasser, en nødvendig del av den totale tiltakspakken for sysselsetting. Det er tverrpolitisk enighet om det økonomiske målet for norsk FoU-innsats, at vi skal opp på OECD-gjennomsnittet i løpet av 2005. Det vil kreve en særlig økning i næringslivets bidrag, men også sterke prioriteringer i offentlige budsjetter.

Det er positivt å registrere den store interessen for avskrivningsordningen for næringslivet, SkatteFUNN. Økt omfang av forskning og utvikling i bedriftene er målet. Ny hatt på gamle prosjekter vil kanskje allikevel bli noe av resultatet i første omgang. Det er derfor nødvendig at vi ikke bare er opptatt av tallstørrelsen på FoU-innsatsen, men også kvalitet og resultat, noe jeg oppfatter interpellantens poeng er.

Vi må hele tiden ha med oss forskningens formål, kunnskapsoppbygging med betydning for næringsutvikling, samfunnsutvikling generelt og ikke minst enkeltindividet. Da mener jeg vi må vektlegge sammenhengen og samspillet i det totale forskningsmiljøet. Det er nødvendig med grunnleggende forskning, et effektivt forskningsapparat, rekruttering, forskningsformidling, kvalitetsøkning og evaluering. Norsk forskning må holde internasjonal standard.

I norsk forskningspolitikk skal en særlig satse på fire hovedområder der mulighetene for økt verdiskaping er store, der en kan bygge på særlige fortrinn, og der samfunnet må gjennom store omstillinger. Det er nødvendig å beholde de strategiske satsingene i en økt forskningsinnsats framover.

Vi trenger tettere samarbeid og felles arenaer mellom næringsliv og forskningsmiljøer for å lykkes med innovasjon og nyskaping, eller som jeg hørte på en konferanse her forleden – et forskningsorientert næringsliv og et næringsorientert forskningsmiljø.

Jeg har tro på at de lovendringer Stortinget vedtok i fjor høst vedrørende retten til oppfinnelser, vil bidra til å øke den næringsmessige utnyttelsen av oppfinnelser innenfor forskning ved universitet og høgskoler. I oppfølgingen av incentiver for næringslivet må vi også sikre at dette blir ordninger som næringslivet i hele landet kan nyttiggjøre seg ut fra sine forutsetninger. Dette må evalueres.

Forskning og utvikling gir ny kunnskap og grunnlag for innovasjon og nyskaping. Men i overgangen til næringsvirksomhet er det i mange tilfeller spørsmål om såkornkapital eller risikokapital. På dette området må også det offentlige ta et ansvar og sikre muligheter til midler gjennom f.eks. SND-systemet. Her har Regjeringen et klart forbedringspotensial.

Økt innsats for forskning og utvikling er avgjørende for vårt samfunn. Da er det viktig at vi drar i lag, ser mulighetene for samspill på forskningsområdet og utnytter de totale forskningsressurser.

Jan Olav Olsen (H): Interpellanten tar opp et viktig tema. Ofte blir debatten på dette området konsentrert om viktigheten av å øke satsingen på forskning og utvikling. Det er viktig nok, men man utelater ofte å knytte dette opp mot næringslivet og økt verdiskapning. Det må være viktig at forskningsarbeidet kan gi interesse for innovasjon, og at ny kunnskap og resultater i forskningsarbeidet kan brukes i næringsvirksomhet.

Jeg vil gjerne, som også statsråden gjorde, peke på SkatteFUNN-ordningen som en meget vellykket ordning. Ikke bare for å øke vår samlede forskningsinnsats, men også for å øke næringslivets andel innen forskning. SkatteFUNN-ordningen har ikke minst skapt stor interesse hos små og mellomstore bedrifter. Fra mitt eget geografiske område er det flere eksempler på bedrifter som gjennom SkatteFUNN har funnet muligheter for å satse på forskning og utvikling. Jeg kan nevne en liten bedrift i Risør, Skagerrak Skjell, som framhever i lokalpressen hvor viktig ordningen har vært for deres muligheter til å satse på forskning – en satsning som har vært nødvendig for videreutvikling av bedriften og faktisk for et framtidig liv.

Skal vi greie å øke næringslivets forskningsinnsats, må vi ha ordninger der næringslivet selv gis muligheter for å bestemme hvordan de vil jobbe mot forskning ut fra egne behov og eget fokus. SkatteFUNN-ordningen er en slik ordning. Den har vist gode resultater. En viktig årsak til suksessen er at den treffer de små og mellomstore bedrifter, og med vår næringsstruktur er det viktig. Jeg håper at denne ordningen kan videreføres og videreutvikles. En videreutvikling er nødvendig, for når det gjelder hvordan ordningen blir praktisert, og regelverket, finnes det elementer som klart kan forbedres.

Økt innovasjon og mer entreprenørskap er viktig for en videreutvikling i næringslivet, og jeg er glad for at Regjeringen har lansert sine egne programmer for å stimulere til dette. Det er mye kreativitet, mye entreprenørskap i vårt samfunn, ikke minst viser dette seg i det utall av elev- og ungdomsbedrifter som etableres i grunnskole og videregående skole. Men både disse tiltak og andre kreative tanker og ideer vil imidlertid bare bli døgnfluer hvis de ikke kan videreutvikles og stimuleres gjennom målrettet forsknings- og utviklingsarbeid.

Jeg vil gjerne få understreke interpellantens poeng når det gjelder viktigheten av å inkludere forskningspolitikken i den gjennomgang av virkemiddelapparatet som nå skal foretas med sikte på økt fokusering på verdiskapning. Økt innovasjon og verdiskapning er nødvendig for å sikre næringslivet en god framtid. Da er en nær kobling mellom næringslivet og forskningsmiljøene viktig og nødvendig.

Jeg er svært glad for statsrådens positive signaler gjennom hennes innlegg i dag, og har ut fra statsrådens innlegg – og det er vel heller ikke noen overraskelse – håp om og tro på en positiv utvikling på dette området.

Ursula Evje (FrP): Det er enighet om mange forhold innen forskning og innovasjon, men det synes ikke å være samme brede enighet om å samle de kvalitativt gode forskningsmiljøene og styrke disse ytterligere på bekostning av forskning på alle nes i landet. Det må også gjøres mye mer for å omsette den viten vi har til produkter og næring.

Norge er et land med høyt utdanningsnivå. Det er et betydelig problem at det høye utdanningsnivået på ansatte ikke blir omsatt til nyskaping og innovasjon i næringslivet i noen særlig grad.

Det er positivt at SkatteFUNN blir mottatt ved at så mange melder seg på ordningen, men som det også påpekes, kan det være dårlig eller mangelfull orientering mot nytt næringsliv. Det kan også være så enkelt som at både nytt og etablert næringsliv ikke har nødvendig kapital til aktivt å omsette ny kunnskap og nye forskningsresultater i sin næringsvirksomhet, og da hjelper ikke skatteomskrivningsreglene veldig mye i det lange løp. Det kan vel være slik at et relativt beskjedent skatteavskrivningsnivå alene ikke vil være nok til å få den nyskapingen som næringslivet og nasjonen har et stort behov for. Det norske næringslivet er i hovedsak basert på små og mellomstore bedrifter, det vet vi alle. De små er veldig små, og de mellomstore er små i internasjonal målestokk. Dette medfører at det er et meget stort behov for risikovillig kapital også i det etablerte næringsliv. Det kan være vanskelig å utnytte skatteavskrivningsregler over tid dersom det ikke finnes kapital å investere i FoU og innovasjon som kan gi grunnlag for avskrivninger og nye produkter. Vi vet jo at kompetansen er til stede, men den synes å være altfor dårlig utnyttet.

Politisk styrt samarbeid mellom næringsliv og institusjoner bør vi være forsiktige med. Penger, store summer som er tilgjengelige, er viktig. Den veksten i forskningsmidler vi kaller kraftig, tar dessverre ikke hensyn til den dynamikk som finnes i andre OECD-land. Slik dette framstår i dag, bør fondskapitalen antakeligvis økes opp mot 60 milliarder kr i løpet av få år.

Veien videre må fortsatt være å samle midlene i gode miljøer med høy kompetanse. Videre må risikovillig kapital i tilstrekkelig grad være tilgjengelig. Ved nyetablering av bedrifter som satser på nye FoU-investerte produkter eller tjenester, må forholdene legges vesentlig bedre til rette enn i dag.

Jeg er glad for at statsråden har initiert et samarbeid på tvers av departementene, og jeg gleder meg til resultatet av det.

Rolf Reikvam (SV): Det er en viktig sak Søren Fredrik Voie tar opp. Faren ved denne type debatter er at de får noe rituelt over seg, med innslag av litt selvplaging.

Skal vi få til innovasjon, betinger det at vi tar vare på våre fortrinn, og at vi stimulerer våre fortrinn. Og hva er da våre fortrinn som nasjon? Vi har et høyt kunnskapsnivå i dette land, og det er viktig at vi tar vare på dette høye kunnskapsnivået. Vi har etablert en trettenårig sammenhengende obligatorisk skole, og det er viktig at vi tar vare på og utvikler denne skolen. Det er viktig at vi har et system innenfor høyere utdanning, at vi har et universitetssystem, at vi har høyskoler og ikke minst at vi har institutter som fungerer, og som er organisert på en slik måte at vi får det beste ut av det.

Vi må ha spisskompetanse, og det har vi lagt til rette for. Vi har etablert flere senter for fremragende forskning – en viktig sak i denne forbindelse – og vi har et toppforskningsprogram, osv. Vår oppgave er altså å legge til rette for gode rammevilkår.

I forskningsmeldingen vedtok vi fire tematiske satsingsområder. Det er, som statsråden sa, viktig at vi holder fast på disse. De fire tematiske satsingsområdene er marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medisin og helsefag og skjæringspunktet miljø/energi. Dette er de fire satsingsområdene som vi har gitt beskjed om til Forskningsrådet og andre at her skal vi sette inn ressursene.

Alt dette er helt grunnleggende for om vi skal greie å stimulere til innovasjon og nyskaping i vårt samfunn.

På ett område er jeg usikker på om vi har optimalisert vår måte å organisere på. Det er i forholdet mellom de offentlige utdanningsinstitusjonene, de offentlige forskningsinstitusjonene og instituttsektoren. Jeg er ikke sikker på at vi har valgt en organisasjonsform som gjør at vi optimaliserer ressursbruken. Det er et område som jeg tror statsråden bør kikke mer på, eventuelt at vi får en mulighet til å diskutere det i Stortinget. For den delen av rammebetingelsene er veldig viktig hvis vi skal kunne utnytte våre ressurser på en god måte.

Vi har vedtatt at vi skal opp på OECD-gjennomsnittsnivå, et beskjedent mål. Uten å polemisere har jeg lyst til å komme med et sitat fra den gangen vi behandlet forskningsmeldingen – det var noe viktig som NHO sa til oss:

«Etter NHOs oppfatning uttrykker Regjeringen en svært beskjeden ambisjon om at Norge i løpet av 5 år skal opp på OECD-gjennomsnitt når det gjelder FoU. Så vel Norges finansielle styrke som de utfordringer vi står overfor burde tilsi en satsing på høyde med de land som satser mest. Skal vi for eksempel opp på Finlands nivå, må innsatsen økes med 15 milliarder kr.»

Dette var godt sagt, og det var sagt av nåværende statsråd – hun hadde da en annen rolle. Men uansett rolle skulle jeg ønske at vi hadde klart å ta den utfordringen som NHO og Kristin Clemet den gangen hadde til oss.

Arne Lyngstad (KrF): Det er et viktig tema interpellanten tar opp. Også i Kristelig Folkeparti deler vi det synet at forskning og utvikling må gi nyskaping og nye merverdier. Derfor er fokusering på kvalitet og resultater berettiget, samtidig som vi er nødt til å tenke langsiktig.

Jeg registrerer også med glede at statsråden varsler en handlingsplan for innovasjon i næringslivet, og ser fram til å få behandlet den i forbindelse med budsjettet neste år.

Noen korte punkt for Kristelig Folkepartis del: Fortsatt økning i forsknings- og utviklingsinnsatsen er viktig. Vi har ambisiøse mål i forhold til gjennomsnitts-OECD-mål, og dem står vi fast på. Vi registrerer også at den omdiskuterte omleggingen av SkatteFUNN har blitt en suksess så langt, og vi tror at det skal gi resultater i framtida.

Men det som jeg også legger merke til, er at skal vi nå våre mål, trenger vi å få en økt innsats hos våre industrilokomotiv i Norge. Dermed har jeg lyst til å reise en debatt om eierskapsrollen som våre industriselskap har. Er vi så fokusert på å ta ut utbytte at neste skritt i forhold til verdiskaping og videreutvikling kommer som nr. 2? Burde vi ikke framfor å ta ut utbytte heller oppmuntre selskapene til å investere i forskning og utvikling, og ha større fokusering på det framover også i forhold til våre store industrilokomotiv? Der tror jeg vi må ha en dialog med næringslivet framover.

Jeg registrerer at i Dagens Næringsliv i dag har forskningsdirektør Christian Hambro det jeg vil si er en optimistisk artikkel om forskning. Han har ett budskap: Vi må være langsiktige, altså ikke skifte fokus for ofte. Jeg tror det er et viktig budskap, som jeg også hørte statsråden hadde, nemlig at vi satser på den langsiktige grunnforskningen som forskningsmeldingen har trukket opp. Og den vil Kristelig Folkeparti støtte.

Det andre poenget som jeg vil ta opp, er at dette med entreprenørskap må fremmes som studentkultur og som forskningskultur. Dermed blir utveksling mellom institusjoner og næringsliv viktig, og vi må styrke båndene mellom næringsliv og forskningsmiljø. Jeg har også tro på at patenteringsbestemmelsene nå åpner for nye muligheter.

Til slutt: Dialogen mellom forskningssektoren og det statlige virkemiddelapparatet tror jeg også kan bli bedre, og den blir viktig framover. Vi trenger et samspill med private kapitalkilder, men jeg skulle ønsket et større mangfold av finansieringsmiljøer for forskning.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Interpellanten Voie reiser et viktig spørsmål når han etterlyser samsvar mellom forskningsinnsats og økt verdiskaping i næringslivet.

Det er rett som representanten Voie viser til, at innføringen av nye skatteregler har hatt en positiv effekt på næringslivets bidrag til forskningsinnsatsen generelt. Men det er verdt å merke seg at vi ligger langt tilbake i forhold til de ambisiøse mål som ble satt i forskningsmeldingen. De siste tilgjengelige tall for forskningen i Norge er for året 2001, hvor nivået var 1,62 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er bare 0,12 pst. høyere enn da OECD-målet ble satt i 1985 – altså for 16 år siden. Så når interpellanten sier at norske universitets- og forskningsmiljøer tilsynelatende spiller en langt mer beskjeden rolle i innovasjon og nyskaping enn tilsvarende miljøer internasjonalt, er en av forklaringene at den offentlige forskningsinnsatsen er svært lav sammenlignet med i andre land. Dette er én årsak.

Vår næringsstruktur er i stor grad rettet mot verdiskaping basert på naturressurser. Problemet med dagens ordninger innenfor forskning og innovasjon er todelt. De er i liten grad rettet mot disse områdene spesielt, og de dekker ikke hele verdikjeden fra forskning og utvikling til nyskaping, kommersialisering og markedsutvikling. Det er derfor nødvendig å skape nye allianser mellom forskningssystemet og næringslivet. Det som trengs, er en «fødselshjelper» som gjør at kunnskapen som er produsert gjennom offentlig forskning, kommer til kommersiell anvendelse. Protevs i Bergen er et eksempel på Regjeringens unnfallenhet i så måte. En lovet egenkapital på 10 mill. kr fikk ikke plass i budsjettet, og dermed venter næringslivet forgjeves på et velfungerende bindeledd til forskningsmiljøene.

En slik alliansetenkning bør prege alle deler av utdannings- og utviklingssektoren, fra entreprenørskap i skolen for å makte overgangen fra forskning til kommersialisering og til samarbeid mellom de store institusjonaliserte miljøene på universitetsnivå.

Norge har, som Reikvam sier, to konkurransefortrinn. Det ene er kapital, og det andre er kunnskap. Disse må utnyttes. SND er ribbet for kapital de to siste årene. Både låneordningene og støtteordningene er kuttet sterkt. Det går hardt ut over de små bedriftene og ikke minst de gode ideene og gründerne som bør løftes videre. De fleste land har virkemidler som skal ivareta dette. Vi mangler risikokapital til floraen av de små virksomhetene. Kapital trengs helt fra idéstadiet til kommersialisering.

I Norge har vi en rik stat og begrensede private investeringsmiljøer. Vi har spisskompetanse og store vekstmuligheter dersom risikokapital blir tilgjengelig for næringslivet. Men da må det være vilje til å bruke oljepenger også innenlands. Ett svar er å bruke SND, et annet er å koble sammen privat og offentlig kapital. Det bør etter Senterpartiets mening opprettes en rekke mindre fond etter mønster av Folketrygdfondet i samvirke med privat kapital. Ved slik å styrke tilgangen til risikokapital vil vi kunne få den etterlengtede nærings- og verdiskapingen.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V): Dette er et saksområde der politikerne må ha perspektiv og langsiktig tankegang. I populismens tidsalder er ikke det så lett. Jeg er veldig glad for å ha en regjering og en statsråd som klarer det, sjøl om ikke alle «plussene» på statsbudsjettet var slik at alle likte det – og de som klagde på dette, ved forrige taler, hadde ikke plass i eget budsjett engang.

I dag er det sånn at 90 pst. av det store teknologibedrifter som Nokia, Ericsson, osv. produserer, ikke fantes for ti år siden. Et annet skremmende perspektiv er at i et samfunn der utdanningsnivået øker, vet vi at innovasjon og gründerkultur synker med hvor høy utdanningen er. Det betyr at en egen utfordring i forhold til utdanningsnivået er å legge inn gründerkulturen.

Så har vi tradisjon for å eksportere ideer. Jeg husker at for 13 år siden stod min partileder på talerstolen på landsmøtet og holdt fram en varmepumpe som ingen hadde hørt om. Den var oppfunnet i Norge, men satt i produksjon i Sverige.

Jeg tror det er mange utfordringer på både forskningssiden, gründersiden og innovasjonssiden. Jeg tror vi har en stor jobb å gjøre i forhold til byråkratiseringen av forskningen, og at vi ikke har kulturer som bygger fram gründere. Jeg er veldig glad for Regjeringas satsing på realfag og teknologi, men det er også viktig å satse på gründerkulturen i utdanningen.

Det er videre viktig å satse på studentutveksling, som også er en kulturutveksling i forhold til bedriftskultur, forskningskultur og gründerkultur. Jeg tror det vi holder på med her i dag, er mye viktigere for både distriktspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken enn 2 milliarder kr til å bygge skolebygg er. Dette er framtida. Dette er tankegangen som bringer oss framover. Men som sagt, i populismens tidsalder er det ikke så greit å argumentere for det. Derfor er vi i Venstre veldig glad for å ha en regjering som satser på dette og er en pådriver, men det trengs et bredt flertall i Stortinget for å komme i mål i forhold til det OECD-nivået vi har ønsket å komme opp på.

Raymond Robertsen (H): Jeg vil takke Søren Fredrik Voie for å ha tatt opp et så viktig tema, nemlig å fokusere på målet med forskning og å sette forskning i et perspektiv når det gjelder verdiskaping, for på den måten å øke vårt konkurransefortrinn internasjonalt.

SkatteFUNN-ordningen er blitt mye omtalt fra denne talerstolen under debatten, og jeg må bare konstatere at så langt ser det ut til at den virker etter målsettingen, og det er veldig bra for bedrifter som ønsker å forske, og ikke minst for bedrifter som har kunnskapskapital.

Norge består imidlertid av mange små og bittesmå bedrifter, og de er spesielt lokalisert i Distrikts-Norge. Det er klart at dette i stor grad begrenser deltakelse i en sånn ordning, for man har ikke kunnskapskapital i bedriften til å være med og til å være et lokomotiv.

Næringsmessige ringvirkninger av forskning og kunnskapsrelatert produksjon ser man veldig ofte og i hovedsak lokalisert i nærheten av universitetene og forskningsinstitusjonene. Dette gir næringslivet i distriktene en dobbel utfordring: Man er langt unna kunnskapen, og man har mangel på kunnskap i bedriften og dens nærområde.

Det er viktig at utdannings- og forskningsinstitusjonene innleder samarbeid med bedrifter i alle størrelser, også i utkantene. En forutsetning for at næringslivet i distriktene skal ha suksess i en kunnskapsøkonomi, er at man også deltar i forskning. Mer forskning må gjøres på småbedriftenes premisser, og utdannings- og forskningsinstitusjonene bør stimuleres bl.a. til å forske i bedrifter, sammen med bedrifter og på tema som er viktige for de små bedriftene – dette for bl.a. å øke kompetansen internt i de små bedriftene og, ikke minst, for å sikre relevant forskning for småbedriftene i Utkant-Norge.

Jeg tror ikke at Norge klarer å nå sine forskningsmål dersom ikke småbedriftene i distriktene også er med. Vi ser eksempel på det fra bl.a. Island. Alt utstyr som brukes i fiskeindustrien i Norge, kjøpes fra Island. Det er fordi man på Island har hatt et tett samarbeid mellom fiskeindustrien og forskningsinstitusjonene som har resultert i en sånn produksjon. Dette er det viktig å gjøre også i Norge. Det er viktig for Distrikts-Norge.

Søren Fredrik Voie (H): Jeg synes det er hyggelig at så mange av innleggene her har uttrykt positivitet omkring problemstillingen og nødvendigheten av å utvikle en enda bedre forskningsbasert innovasjonspolitikk i dette landet. Det lover jo godt for framtiden.

Jeg synes også det er veldig bra at vi nå skal få en handlingsplan for forskningsbasert nyskaping og entreprenørskap. Det er fra mitt ståsted grunnlaget for Norges framtid vi egentlig diskuterer her. Kunnskapsbasert verdiskaping og kunnskapsbasert produksjon er det området som alle framtidsforskere hevder vi har mulighet for å konkurrere på, som en liten og eksklusiv nasjon med et høykostnadsnivå på alt vi foretar oss. Da er det dette området som skal sikre vår framtidige velferd.

Med det som utgangspunkt skulle jeg også ønske at det framtidige drivet på dette området ble tillagt utdannings- og forskningsministeren, eller kanskje sagt på en annen måte: at utdannings- og forskningsministeren tok hovedansvaret for å føre denne politikken og denne utviklingen framover. For dette dreier seg ikke bare om det som skjer på universiteter og høyskoler. Det dreier seg om hele kunnskapspolitikken vår, fra barnehage via grunnskole, videregående skole og oppover i systemet, og omfatter derfor omtrent alt som skjer i samfunnet. Derfor burde hovedansvaret ligge på utdannings- og forskningsstatsrådens bord.

Et aspekt ved dette med framtiden er også å dreie våre universiteter og høyskoler og forskerne der inn mot en holdning og et perspektiv som er i overensstemmelse med næringslivets premisser, altså forskning på næringslivets premisser. Og da viser jeg til det aspektet som bl.a. representanten Robertsen tok opp, om småbedriftenes behov. Det beste vi har i Norge, er småbedrifter – unntakene er de store nasjonale konsernene. Det å være liten betyr ikke at man ikke har et stort kunnskapsbehov, et stort vekstpotensial og et stort forskningspotensial, men man trenger å komme i en bedre dialog med disse bedriftene.

Og helt til slutt: Jeg synes også at statsråden har en stor oppgave med å spre de gode eksempler, få fram drivkrefter for å skape de gode holdninger til samspill mellom næringslivet og forskningsmiljøene våre, og til også å få større fart på tverrfaglighet og tverrfaglig forskning, som er det alt næringsliv etterspør, skal vi få den ønskede utvikling.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg vil takke komiteen for debatten.

Jeg vil avslutte med å berøre tre forhold. For det første: Det har vært mange begredelige år for norsk forskning. En gjennomsnittlig avisleser har kunnet registrere det. Det har vært mye splid og strid både om bevilgningsnivå og om forskningsrådssystemet og strukturen. Nå er det mer rolig. Det kan være at mange er avventende, men jeg tror også det er grunn til å si at det er lyspunkter, både kvantitativt og kvalitativt, når det gjelder norsk forskning, og når det gjelder innovasjonssiden av dette, dels på grunn av forskningspolitikken, men også på grunn av den generelle politikken, som nå legger til rette for økt privat innsats innen forskning.

Representanten Voie nevnte at vi skulle vise til de gode eksemplene. La meg gjøre det. Det er nemlig ikke naturgitt at Norge ikke skal få det til. La oss ta et selskap som Amersham Health, opprinnelig Nycomed, som slo seg sammen med britiske Amersham i 1997. Selskapet har siden den tid økt antall ansatte i Norge fra ca. 750 til over 1 000. Det er en meget forskningsintensiv bedrift. Det er investert over 2 milliarder kr i Norge. Det lar seg altså gjøre å lokalisere internasjonal forskningsvirksomhet til Norge. To viktige forutsetninger for å få det til er at det er nærhet til gode grunnforskningsmiljøer og tilgang på gode kandidater. Det betyr at vi er nødt til å ha en god og bred kunnskapsbase i sin alminnelighet, dvs. at vi også må trekke forbindelseslinjen til høyere utdanning og til skolepolitikken. Jeg tror ikke vi kan regne med å være fremragende på høyere nivåer dersom vi ikke også har noe som er fremragende på lavere nivåer, for å bruke et slikt utrykk. Da kommer vi inn på skolens evne til å utvikle kreativitet og entreprenørskap – ting vi kan komme tilbake til bl.a. i forbindelse med den meldingen vi skal fremme om kultur i skolen og i tilknytning til skolen. Vi kommer også inn på dette med grunnleggende ferdigheter i viktige basisfag.

Det andre jeg vil nevne, er at Regjeringen jo fortsetter sitt arbeid med oppfølgingen av evalueringen av Forskningsrådet. Vi vil bl.a. studere nærmere praktiseringen av det såkalte sektorprinsippet. Vi vil også se på finansieringen av grunnforskning, bl.a. om det er mulig å skape et større mangfold, som representanten Lyngstad var inne på, når det gjelder finansieringskilder. Jeg legger personlig også stor vekt på nærmere dialog mellom næringslivet og akademia, også for å bidra til bedre tilgang på risikokapital, som representanten Skjælaaen var inne på. Riktignok kan man snakke om statlig risikokapital, men det er også veldig nødvendig i Norge å fremskaffe et bedre grunnlag for tilgang på privat risikokapital.

Komiteens leder nevnte instituttsektoren. Det er et godt spørsmål, det er et vanskelig spørsmål – før eller siden tror jeg Stortinget må diskutere det, men jeg er ikke beredt til å love noe på meget kort sikt. Det er et stort, omfattende og vanskelig, men meget viktig, spørsmål.

Så antydet én at jeg kanskje møtte meg selv i døren. Jeg føler ikke det på noen måte. Det kunne være fristende å løpe fra BNP-målet, for det er jo ikke bare dynamikken i andre land som gjør at vi sakker akterut, det er også veksten i vårt eget BNP. Men det har vi ikke gjort. Noe kunne vært bedre i Norge. Noe er mye bedre enn vi forutså, nemlig veksten i Forskningsfondet, og dessuten SkatteFUNN-ordningen. Den kjempet jeg veldig for da jeg var i NHO, men jeg måtte inn i regjering for å lykkes.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 2 avsluttet.