Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): Forslagsstillerne, Karin Andersen og Sigbjørn Molvik, viser til at det er ulike fratrekk som gjøres i trygdeytelsene når en person av ulike grunner kommer på institusjon, det kan være somatisk sykehus, psykiatrisk institusjon eller kommunalt sykehjem. Når dette skjer i familier med omsorgsansvar, kan det føre til at familiens økonomi blir sterkt svekket, idet en av dem som har omsorgsansvar, havner på institusjon. Familien er fortsatt i den situasjon at den har faste utgifter som er like høye etter at en av forsørgerne har kommet på institusjon, det være seg utgifter til strøm, telefon, bilhold osv. I en del tilfeller er det faktisk kanskje slik at utgiftene blir høyere når en person i familien kommer på institusjon.

Reglene er i dag slik at det gis gir noe fratrekk i oppholdsbetalingene for opphold på institusjon dersom forsørger som blir innlagt, har barn under 18 år, mens det ikke gis fradrag for barn mellom 18 og 21 år. Derimot – hvis en av foreldrene dør, får barn opp til 21 år etterlattepensjon. Dette viser at det er ulikheter i lovverket vårt. En ønsker også nå å få mer likhet mellom statlige og kommunale institusjoner når det gjelder egenbetaling for familieforsørgere.

Slik regelverket er utformet, er egenbetaling for opphold i institusjon en urimelig belastning i svært mange tilfeller og kommer i tillegg til psykiske belastninger som gjerne følger med når en i familien har blitt syk og må oppholde seg på institusjon.

En samlet komite sier seg enig i det som anføres fra forslagsstillerne, og viser også til at i brevet fra sosialministeren av 31. januar i år viser hun til at det er en del uforutsigbare forhold som framkommer bl.a. på grunn av at man har skjønnsmessige vurderinger når det gjelder egenbetaling på institusjon. En samlet komite ber derfor Regjeringen i forbindelse med den framlegging som er annonsert når det gjelder endringer i brukerbetalingsordningene, fremme forslag til endringer i reglene for egenbetaling for opphold i institusjon for personer med forsørgeransvar, slik at familiens forsørgerevne ikke blir skadelidende som en følge av egenbetaling for institusjonsoppholdet.

Med det viser jeg til det forslag til vedtak som en samlet komite fremmer her, om at forslaget vedlegges protokollen.

Britt Hildeng (A): Stortinget har det siste året fokusert sterkt på fattigdomsbekjempelse. Det synes åpenbart at lengre tids sykdom ikke bare fører med seg lidelser, men ofte også økonomiske problemer. Dette blir ytterligere forsterket dersom vedkommende i tillegg har behov for permanent eller midlertidig opphold på institusjon, det være seg på somatisk sykehus, psykiatrisk institusjon eller kommunalt sykehjem.

I varierende grad blir det i dag foretatt trekk i institusjonsbeboerens trygdeytelser som egenandel for å dekke utgiftene til oppholdet. Når dette skjer, kan det føre til at den enkeltes familieøkonomi blir sterkt svekket, og spesielt sårbare blir familier med barn når omsorgspersonen må ha lenger institusjonsopphold.

Gjennom arbeidet med fattigdomsbekjempelsen har en fokusert sterkt på hvordan barn rammes ved foreldres sykdom, og derfor lagt vekt på betydningen av å øke barnetillegget. I denne sammenheng er det viktig å ikke svekke den alminnelige økonomien til institusjonsbeboere som har forsørgeransvar for barn. Og det er riktig å si at slik dagens regelverk er utformet, er egenbetaling for opphold i institusjon ofte en urimelig belastning for familier med omsorgsansvar, en belastning som kommer i tillegg til de øvrige belastningene som sykdom og institusjonsopphold fører med seg.

Det er derfor stor enighet i komiteen når det i hvert fall gjelder intensjonene i forslaget. Men ofte kan det være et stykke fra intensjoner til realiteter. Når komiteen gir sin tilslutning til intensjonene i forslaget og samtidig velger å legge det ved protokollen, har det også sammenheng med at sosialministeren i brev til komiteen viser til at Regjeringen allerede i vår vil legge fram en stortingsmelding om kvalitet og enklere ordninger i pleie- og omsorgssektoren med bl.a. forslag til endringer i brukerbetalingsordningene, og at hun har bebudet at skjermingsregler for forsørgere vil bli vurdert i den sammenhengen. Arbeiderpartiet legger til grunn at statsrådens bebudede vurdering vil basere seg på komiteens enstemmige ønske om at slike skjermingsregler innføres.

Beate Heieren Hundhammer (H): I forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om kvalitet og enklere ordninger i pleie- og omsorgssektoren vil Regjeringen også komme med forslag til endringer i brukerbetalingsordningene. Sosialministeren har i brev til sosialkomiteen forsikret om at skjermingsregler for personer med forsørgeransvar vil bli en del av dette arbeidet.

Det er som regel i utgangspunktet en belastning i seg selv for en familie når en som har forsørgeransvar for barn, må flytte på institusjon. Da er det viktig at regelverket og brukerbetalingen er utformet slik at det ikke umulig- eller vanskeliggjør å forsørge de barna man har ansvar for.

Høyre støtter derfor at forslaget vedlegges protokollen, og stiller seg bak merknaden hvor man ber Regjeringen fremme forslag til endringer som gjør at familiens forsørgerevne ikke blir skadelidende som følge av egenbetaling ved institusjonsopphold, og ser fram til stortingsmeldingen om kvalitet og enklere ordninger i pleie- og omsorgssektoren.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg viser til saksordførerens innlegg, og vil slutte meg til hans vurderinger der. Jeg føler likevel behov for å understreke noen momenter som er svært viktige for SV.

Jeg er som medforslagsstiller til dette Dokument nr. 8-forslaget fornøyd med at en samlet komite er enig i intensjonene i forslaget, og at det er nødvendig å rydde opp både når det gjelder gråsoner og uforutsigbare forhold. Denne brede enigheten vises også i denne debatten.

Hovedhensikten med SVs forslag er å sørge for at familier som havner i en situasjon der forsørger må ha midlertidig eller permanent opphold på institusjon, ikke blir økonomisk skadelidende som følge av egenbetaling for et slikt opphold.

Det er ulike regler for statlige og kommunale institusjoner, slik saksordføreren var inne på, på dette området i dag. Når Regjeringa nå lover at de i forbindelse med stortingsmeldinga om kvalitet og enklere ordninger i pleie- og omsorgssektoren vil vurdere skjermingsordninger for forsørgere, vil jeg understreke at et samlet storting her i dag sier at familiens forsørgerevne ikke skal bli skadelidende som følge av egenbetalinger.

Derfor legger SV til grunn at Regjeringa følger opp dette i den nevnte stortingsmeldinga og på en slik måte at reglene blir klarere, at de gir de samme konsekvensene både for statlige og kommunale institusjoner, og at det gis mindre rom for individuelle vurderinger som kan få som resultat at noen likevel kommer vanskelig ut når det gjelder familiens totaløkonomi.

Jeg vil også peke på den forskjellsbehandlinga som i dag gjelder der familien helt eller delvis forsørger barn mellom 18 og 21 år. I statlige institusjoner gjelder reduksjon i egenbetaling bare til barnet fyller 18 år, mens det i kommunale institusjoner kan gis reduksjon også for barn inntil 21 år under gitte forutsetninger. Det er også slik, som sosialministeren skriver i sitt brev til komiteen datert 31. januar i år, at det i våre dager ikke er uvanlig at foreldre helt eller delvis har forsørgeransvar for barn som er over 18 år. Statsråden beskriver denne forskjellsbehandlinga som en svakhet i dagens regelverk. Det er jeg enig i og forutsetter at Regjeringa vil komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i disse reglene.

Det er vanskelig nok for barnefamilier som kommer i den situasjonen at en av forsørgerne må ha langvarig, kanskje permanent, opphold på en institusjon, ikke minst vil dette gjelde barna. La oss nå slippe at disse familiene i framtida i tillegg skal få en problematisk familieøkonomi som følge av egenbetaling til institusjon. La oss også slippe at disse familiene må gå runde etter runde mellom saksbehandlere og kontorer for å få en økonomi som familien kan leve av. Derfor vil jeg sterkt oppfordre Regjeringa til å komme tilbake til Stortinget med forslag til romslige og gode ordninger for denne gruppa. SV kommer til å følge nøye med når stortingsmeldinga kommer, og vi vil under behandlinga av denne minne både Regjeringa og partiene her på Stortinget om det et enstemmig storting sier her i dag: Familiens forsørgerevne skal ikke blir økonomisk skadelidende som følge av egenbetaling for institusjonsopphold.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Forslagsstillerne tar opp en viktig problemstilling. Dersom en person som har forsørgeransvar, må ha midlertidig eller permanent opphold i en institusjon, er dette en vanskelig situasjon i seg selv. Dersom pasienten i tillegg bekymrer seg for hvordan familien skal klare de daglige utgiftene etter at det er foretatt egenbetaling for institusjonsoppholdet, forsterker dette problematikken.

Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av folketrygdens reduksjonsregler i statlige institusjoner. Vi har vært opptatt av den forskjell som finnes mellom innleggelse i psykiatriske og somatiske sykehusavdelinger. Her er det blitt store forbedringer etter at fribeløpet ble økt, og langtidsopphold for psykiatriske pasienter ble fra 1. mai 2002 definert som opphold over ett år.

Når det gjelder reduserte ytelser for personer som har forsørgeransvar, er det forskjell på om man oppholder seg i en statlig eller kommunal institusjon. For den første, som er regulert etter folketrygdloven § 3-28, bortfaller barnepensjonen ved fylte 18 år. Vederlagsreglene i kommunale institusjoner, som er regulert av egen forskrift, sier at det skal gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget dersom den som oppholder seg i institusjon, helt eller delvis forsørger barn over 18 år.

Dette er en forskjellsbehandling som Kristelig Folkeparti finner uakseptabel. Det er viktig at personer som trenger medisinsk hjelp, blir plassert i institusjoner ut fra faglige kriterier og ikke ut fra økonomiske prioriteringer. Kristelig Folkeparti er fornøyd med at sosialministeren i sitt brev til komiteen så sterkt uttrykker vilje til å forbedre dette. Dette kan allerede bli endret når man ser på endringer i brukerbetalingsordningene, som skal gjennomgås i vår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5