Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Forslagsstillerne i Dokument nr. 8:155 for 2001-2002 reiser et vanskelig spørsmål, nemlig forholdet til taushetsplikt og personvern på den ene siden og varslingsplikt til pårørende og myndigheter i forhold til rus- og stoffmisbrukere på den andre siden.

En samlet komite presiserer at taushetsplikten er etablert for å beskytte og ivareta pasientenes interesser, men den samme taushetsplikten må ikke praktiseres på en slik måte at det er til hinder for rask intervensjon der dette er nødvendig både for å redde liv og for å få pasientene til behandling. En samlet komite understreker videre at foreldre og foresatte også må få tilgang på informasjon både om mulighet for behandling og når det gjelder oppfølging etter behandling for barn og unge.

En samlet komite støtter intensjonene i Dokument nr. 8:155, og komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av aktuelt lovverk for å sikre en bedre praksis enn i dag på rusfeltet når det gjelder forholdet mellom personvern, taushetsplikt og varslingsplikt.»

En samlet komite sier seg fornøyd med at sosialministeren i brev til komiteen av 30. januar anfører at sosialministeren i samarbeid med helseministeren vil vurdere praktiseringen av taushetsplikten i både helse- og sosiallovgivningen, særlig vinklet opp mot barn og ungdoms rusproblemer. Saksordfører vil for sin del si at han ser frem til at staten ved foretakene fra 1. januar 2004 overtar ansvaret for helsetjenesten for rusmiddelmisbrukere, og det er da særdeles viktig at taushetsplikten på den ene side blir overholdt for å beskytte pasientene, men at en på den andre siden ved hjelp av forskrifter kan få aksept for en varslingstjeneste som også ivaretar pasientenes interesser sett fra et behandlingsmessig ståsted.

Jeg regner med at sosialministeren vil komme tilbake til problematikken vedrørende taushetsplikt, personvern og varslingsplikt når Rusreform II foreligger for Stortinget.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Forslagsstillerne tar i sitt Dokument nr. 8-forslag opp en svært aktuell problemstilling i sosial- og helsetjenesten.

Slik utviklingen har vært på rusfeltet, spesielt blant barn og unge, ser vi stadig oftere eksempel på at behovet for å løse opp i dagens taushetspliktbestemmelser klart er til stede. Sosialdepartementet og Helsedepartementet har alt fremmet et felles forslag om å oppnevne et lovutvalg for bedre å harmonisere den kommunale helse- og sosiallovgivningen. Sosialministeren viser i sitt brev til sosialkomiteen til at hun i samarbeid med helseministeren vil foreslå at utvalget også bør se på taushetspliktreglene i helsepersonelloven og i sosialtjenesteloven.

Vi opplever dessverre altfor ofte at praktiseringen av dagens regelverk bidrar til å skape uheldige hinder mellom de forskjellige offentlige instansene, og også mellom de offentlige og de private instansene. Vi ser at praktiseringen av taushetsplikten ofte fører til uheldige situasjoner for stadig flere unge mennesker som er kommet i kontakt med bl.a. rusmiljøet. En person med rusproblemer vil svært ofte i tillegg til rusomsorg ha behov for hjelp innen både psykiatri, barnevern, skole og ikke minst oppfølging med et godt familienettverk. Det er derfor viktig at også foreldre og foresatte får tilgang på informasjon, både når det gjelder mulighet for behandling og oppfølging etter behandling. Det er også svært viktig å tydeliggjøre helsepersonellets plikt til å varsle barnevernet når foreldre har rusproblemer eller psykiske problemer som kan innebære behov for hjelpetiltak og oppfølging i forhold til barna.

En gjennomgang av lovverket, slik sosialministeren viser til, er derfor positivt, og vil vise om lovverket, slik det fungerer i dag, gir tilstrekkelig grunnlag for samarbeid mellom helse- og sosialpersonell under ytelse av sammensatte tjenester, og hvilke endringer som eventuelt må foretas.

Det er viktig at taushetsplikten ikke lenger fungerer slik at den praktiseres på en måte som er til hinder for rask intervensjon der dette er nødvendig, både for å redde liv og for å få pasienten tidligst mulig inn i et godt egnet behandlingsløp, og ikke minst for oppfølging etter behandling. Samtidig er det viktig å presisere at formålet med taushetsplikten etter sosial- og helselovgivningen er å verne om brukerens integritet og sikre tillitsforholdet mellom pasient og sosial- og helsetjenesten.

Magne Aarøen (KrF): Framlegget i dette dokumentet tek opp tilhøvet mellom personvern, teieplikt og varslingsplikt. Både departementet og ein samla komite er samde i at dette er eit viktig område. Her rører ein ved både ulike lover, ulik praksis og ulik forståing av lovene. Det er viktig ved slike vurderingar å ha hovudfokus på at alle lover og reglar skal ha pasienten, brukaren, sitt beste som siktemål. Lover og reglar er ikkje til for å skape tette skott mellom sektorar innan t.d. helse- og sosialtenesta, heller ikkje i høve til dei pårørande.

I tillegg til helse- og sosialetaten vil eg peike på skulen som ein særs viktig medspelar. Skulen er den staden der alle barn og all ungdom møtest, og det er ein av dei aller viktigaste arenaene for både barn, ungdom og foreldre. Det er ofte gjennom skulen ein oppdagar at ikkje alt er som det skal vere. Det er når det vert eit tillitsfullt og ope samarbeid mellom sosialkontor, helseetat, skule og heim, at ein har størst sjanse for å lukkast. Teieplikt er positivt viktig rett brukt, men det kan verke svært destruktivt dersom ho vert misbrukt t.d. som ein reiskap i ein maktkamp.

Ein samla komite og to departement er samde om at det vil vere nyttig med ein gjennomgang av dei tilhøva som det er peika på i saka.

Ola D. Gløtvold (Sp): Som forslagsstiller på vegne av Senterpartiet må jeg si meg glad for at en samlet komite slutter seg til intensjonen i dette forslaget. Vi vil understreke – som også en samlet komite starter med i innstillingen – viktigheten av at taushetsplikten overholdes og ivaretas på en slik måte at en har legitimitet og troverdighet. Men det er helt klart at den samme taushetsplikten skaper store problemer, ikke minst for parter som berøres av ulikt lovverk. Både lærere, helsepersonell, politi og andre som arbeider med ungdom, står ofte overfor vanskelige avveininger i forholdet mellom personvern, taushetsplikt og varslingsplikt. Det er dette vi ønsker å få en klargjøring av, spesielt når det gjelder omsorgen innenfor rusfeltet.

Vi er glad for at komiteen sier at Regjeringen må se på dette. Det er viktig at en bl.a. får et samarbeid mellom helse- og sosialetaten. Som det også framgår av sosialministerens brev av 30. januar, er det en slik dialog mellom helseministeren og sosialministeren, men det er flere fagområder og departementer som berøres av dette. Jeg håper vi får en bred vurdering av hvordan en skal kunne myke opp dette aktuelle lovverket slik at en kan beholde taushetsplikten som en legitim ordning og samtidig får gitt hjelp på en riktig måte. Enighet om å bli løst fra taushetsplikten kan i konkrete tilfeller medføre at tiltak for å berge enkeltpersoner kan settes ut i livet ved at en kan varsle foreldre og andre etater, slik at personer som er i en meget farlig situasjon, kan reddes og hjelpes. Det gjelder både ungdom som er i en begynnende rusmiddelmisbruksfase – da for å avverge en såkalt ruskarriere – og det gjelder ungdom som har vært til behandling og som er på vei ut av et behandlingstilbud, slik at en kan sette i gang tiltak tverrsektorielt og ved hjelp av familien på en måte som gjør at nettverket og tiltakene er gode nok. Det finnes også ulike eksempler på at bl.a. dette med ulik håndtering av enkeltsaker når det gjelder personer under eller over 18 år, er problematisk. Som forslagsstillere mener vi at dette også må klargjøres, og håper at det vil bli tatt til følge når vi skal se på hele lovverket. Det gjelder bl.a. helsepersonelloven, sosialloven, barneloven, opplæringsloven, politiloven og det som kan være nettverksbygging og apparat for å hindre at en ikke handler. Det er veldig viktig at en har en brukermedvirkning her som gjør at brukere med sammensatte problem selv kan være med og samtykke til nødvendig utveksling av taushetsbelagte opplysninger. Jeg håper Regjeringen her kommer tilbake med en sak relativt raskt, for dette haster. Det er mange som er bekymret for denne situasjonen.

Flere av oss i denne sal har vært invitert til debattmøter og meningsutvekslinger om dette. Jeg vet at en også innenfor brukergruppene, hjelpeapparatet, ulike ideelle institusjoner og foreninger bekymrer seg for dette og ønsker at en skal få en avklaring, slik at en skal kunne sette i gang et tverrsektorielt og bredt arbeid for å redde folk ut av rusmiddelmisbruket på et riktig tidspunkt og på en god måte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg vil uttrykkje glede over at ein samla komite støttar Senterpartiet sitt Dokument nr. 8-forslag om ein betre praksis i forholdet mellom personvern og varslingsplikt på rusfeltet. Så vil eg rose saksordføraren og komiteen sin leiar samt fleire representantar som har hatt innlegg her, for positive og konstruktive innspel.

Eg vil knyte nokre kommentarar til korleis det er å vere foreldre og miste eit barn eller ein ungdom på grunn av rusmiddelmisbruk.

Etter at rusmiddelmisbruket har kravd endå eit ungt offer, trur eg det er mange, svært mange, fortvilte føresette og foreldre som stiller seg spørsmålet: Er det ting eg som mor eller som far kunne ha gjort annleis? Kunne tragedien vore forhindra viss eg berre hadde visst? Det er fælt for ei mor eller ein far å leve med den uvissa at dei kanskje kunne ha hjelpt viss berre informasjonen hadde vore der. Fortvilte foreldre stiller seg med god grunn uforståande til at dei ikkje har fått opplysningar om situasjonen, ikkje fått opplysing om behandlingstilbod eller annan relevant informasjon frå ansvarlege og sakkunnige før tragedien er eit faktum.

Det er klart at t.d. lærarar, helsepersonell, politi og andre som arbeider med ungdom, står overfor vanskelege avvegingar i forholdet mellom personvern, teieplikt og varslingsplikt. Men det viktige her er å sørgje for at teieplikta ikkje hindrar utveksling av informasjon som kan bidra til at rustragediar kan forhindrast. Eg vil spesielt understreke kor viktig det er at foreldre som vil stille opp og bidra til beste for ungane sine, ikkje opplever teieplikta som eit hinder og som ei motarbeiding for at barn og unge kan få hjelp og støtte.

Det er svært positivt at ein samla komite går inn for ein gjennomgang av lovverket med tanke på å betre praksisen mellom desse vanskelege felta. Og når vi no får dette tilbake, kan dette vere eit skritt i rett retning som kan bidra til å hindre framtidige potensielle ruskarrierar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.