Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) (ordfører for saken): Dokumentet vi i dag har til behandling, tar opp forhold vedrørende de nye bidragsreglene som trer i kraft fra 1. oktober 2003.

Vi er alle enige om at det er svært viktig at man har en grundig saksbehandling av disse reglene. Dette ble også gjort i forrige stortingsperiode, og i departementets videreutvikling av regelverket i tråd med det vedtaket som det brede flertall stod bak.

Det er tre forhold som drøftes i denne innstillingen. Disse er:

• 1 justering av reglene før ikrafttredelse.

• 2 det som i forslaget omtales som «meklingsgebyret»

• 3 hvordan vi skal evaluere disse reglene

Hovedintensjonen med de nye bidragsreglene er at bidraget blir størst når bidragspliktig har høy inntekt og bidragsmottaker lav inntekt. Bidraget blir minst når bidragspliktig har lav inntekt og bidragsmottaker har høy inntekt. Bidragspliktige med svært lave inntekter skal ikke betale. Bidrag til eldre barn blir høyere enn bidrag til yngre barn. Mye samvær gir lavere bidrag, mens lite samvær gir høyere bidrag.

Disse prinsippene er i tråd med det som fremkom i behandlingen av Ot.prp. nr. 43 for 2000-2001. Det er et klart flertall som ønsker at disse prinsippene fortsatt skal ligge til grunn for bidragsutmålingen.

Vi er selvfølgelig alle opptatt av at det nye regelverket ikke skal føre til økt fattigdom og gå ut over barna, men på dette felt mener vi at det også er lagt inn gode ordninger. Blant annet er bidragspliktige med dårlig økonomi ivaretatt med den nye bidragsevnevurderingen. De som ikke har penger til å forsørge barn, skal heller ikke bli pålagt bidrag.

Når det gjelder bidragsmottakerne, vil bortfallet av skatteplikten på bidrag gi disse en klar økonomisk fordel.

Når det gjelder barnetillegget som enkelte har i trygden, må jeg vise til statsrådens brev til komiteen som er vedlagt innstillingen, der det fremgår at dette «er en offentlig ytelse til barnets forsørgelse og ikke er ment å dekke den bidragspliktiges eller bidragsmottakers underhold».

Vi har registrert at SV og Senterpartiet ønsker en omkamp når det gjelder reglene, men regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er skeptiske til å foreta endringer allerede før de nye reglene har trådt i kraft. Vi er kanskje litt i stuss over at også Arbeiderpartiet ser ut til å bli med på denne omkampen. Det var jo faktisk de som la frem reglene i sin tid.

Vi har registrert at SIFO har lagt frem nye sjablongtall for kostnadene ved å forsørge barn, og at statsråden har uttalt at bidragsmodellen skal justeres for å ta høyde for disse. Det er vi tilfreds med.

Når det gjelder det såkalte meklingsgebyret, mener flertallet at ordningen er viktig for å motivere flest mulig til å inngå private avtaler. Vi har også sett tall fra Rikstrygdeverket som tyder på at dette virker. Vi har forståelse for at det i mange tilfeller kan være svært vanskelig å komme frem til en privat avtale, men mener at det er riktig å legge press på foreldrene for at de i større grad skal forsøke å komme til en enighet. Jeg tror vi må være klare på å kommunisere at det er fullt mulig å søke råd og veiledning hos trygdekontoret som en nøytral instans ved fastsettelse av bidraget, og at dette er gratis.

Vi tror også at trygdekontorets bistand vil kunne hjelpe partene til å komme i en dialog og forstå viktigheten av samarbeid av hensyn til barnet. På denne bakgrunnen mener flertallet at gebyret ikke bør fjernes.

På ett felt er det bred enighet i innstillingen. Det gjelder evaluering av det nye regelverket. Alle partiene står sammen om en grundig og detaljert evaluering som skal strekke seg over tid. Vi legger til grunn at evalueringen av det nye regelverket skal foretas i tre bolker. For det første gjennom innsamling av informasjon og nøkkeltall i forbindelse med regelendringen. For det annet forutsettes det at det i forbindelse med budsjettet høsten 2004 legges opp til en bred evaluering. For det tredje vil vi at de undersøkelser som Statistisk sentralbyrå nå gjennomfører for Barne- og familiedepartementet, legges som grunnlag for en dyptgående evaluering som kan legges frem i en stortingsmelding innen utgangen av 2005.

Med dette vil jeg anbefale innstillingen.

Eirin Faldet (A): Innledningsvis vil jeg si at Arbeiderpartiet var et av partiene bak de nye bidragsreglene – vi løper ikke fra det.

De nye reglene var ikke et forslag som skulle frata foreldre det udiskutable ansvaret de har for å forsørge egne barn. De nye reglene var ikke et forslag som skulle bane vei for delt bosted. Derimot var de nye bidragsreglene et forslag som hadde og har som målsetting:

• Begge foreldrene skal bidra til barnets forsørgelse etter økonomisk evne, og dette bør skje på en så rettferdig måte som mulig.

• Reglene skal oppmuntre til aktiv omsorg fra begge foreldrene.

• Reglene bør være så entydige og enkle som mulig.

• Flest mulig bidrag bør avtales og administreres av partene, altså foreldrene selv.

Men livet er ikke alltid så enkelt som vi skulle ønske oss. De færreste tenker rasjonelt når sterke følelser er i sving. Vi skulle nok ønske oss en situasjon der mor og far rolig setter seg ned og rasjonelt drøfter barnas beste. Men alle de henvendelsene jeg har mottatt, sier meg at i en livskrise, der følelsene er i kok og det rives og slites i stålamper og bryllupsgaver går veggimellom, blir barna dessverre en del av det økonomiske oppgjøret. Da blir barna mer satt en pris på enn satt pris på.

Av forholdsvis mange, vil jeg si, har det blitt hevdet at vi bør beholde de gamle reglene, fordi de nye reglene vil slå urettferdig ut. Jeg vil derfor minne om at også de gamle reglene medførte store konflikter, og at over 40 pst. av sakene etter de gamle reglene ble avgjort ved skjønn. De gamle reglene tok bl.a. lite høyde for far som omsorgsperson og mor som yrkesaktiv.

Noen vil likevel hevde at de nye reglene er mer konfliktskapende.

Et flertall i Stortinget sa likevel fra at de ønsket endringer i bidragsreglene, slik at det bl.a. ble tatt hensyn til avtalt samvær med barn og begge foreldres inntekt ved beregningen.

De nye bidragsreglene innebærer at det tas hensyn til flere elementer enn tidligere. I utformingen av reglene var det viktig å legge fram regler som bidrog til å finne skjæringspunktet mellom rettferdighet og en økonomisk og administrativt håndterbar ordning.

De nye bidragsreglene tar utgangspunkt i statistikk som viser hva det koster å ha barn, mors og fars inntekt samt samvær med barnet. Dette er altså prinsippene bak den nye ordningen, og disse prinsippene tilsvarte Stortingets bestilling. Statistikk kan brukes til så mangt, og jeg mener at ved den økonomiske beregningen av hva barn koster, er beløpet satt altfor lavt.

I tillegg innebærer de nye reglene at noen gamle ordninger blir nullet ut. Fedre vil ikke lenger få fradrag på skatten, og mødre vil ikke lenger måtte skatte av bidraget.

Som politikere bør vi selvsagt, slik SV tar til orde for i Dokument nr. 8-forslaget, være opptatt av hvordan de fattigste kommer ut. De nye bidragsreglene er som sagt ikke en ordning som vil løse alle fattigdomsproblemer i Norge. Dessuten er det slik at når en omfordeler mellom personer som i utgangspunktet ikke har for mye å rutte med, vil i de fleste tilfeller dette kunne føles urettferdig for noen.

De nye bidragsreglene opphever det som kalles 30/70-regelen. Denne regelen går ut på at staten har tatt tilbake 70 øre av hver krone fedre betaler over minstebidraget til mødre som går på overgangsstønad. Mødre som går på overgangsstønad, er de fattigste av de enslige forsørgerne. De fattigste mødrene vil dessuten få det samme forskottsbidraget som i dag, selv når skatteplikten bortfaller.

Før det endelige bidraget regnes ut, foretas det en betalingsevnevurdering av far. Da legges de samme prinsippene til grunn som de som legges til grunn ved gjeldsordningsloven.

De nye reglene endrer også reglene for forskottsbidrag. De med lavest inntekt får et større forskottsbidrag, de med middels inntekt vil få netto det samme som i dag, de rikere vil få noe redusert, mens det for de rikeste vil bortfalle.

Noen har vært opptatt av at rike fedre fortsatt bør betale en prosentsats av inntekten sin, slik at barna får hevet sin levestandard på bakgrunn av fars inntekt. Det har i de nye bidragsreglene blitt lagt inn en mulighet for å søke om ekstrabidrag i de tilfellene der far har spesielt høy inntekt.

Uavhengig av bidragsordning vil det være den enkelte mor og far som avgjør hvordan og på hvilken måte foreldrenes inntekter skal komme barnet til gode. Far kan fritt sette av penger som barnet kan få i tillegg – men han trenger da ikke å gå veien via mor.

Innføringen av de nye bidragsreglene medfører også innføring av et gebyr. Det var primært to grunner til at gebyret ble innført. For det første var det ønskelig med en kostnadsnøytral reform, og gebyret på offentlig fastsetting av bidraget ble av stortingsflertallet satt lik rettsgebyret. For det andre var det ønske om at flest mulig foreldre ordnet dette på egen hånd. Men også her skjermer vi dem uten betalingsevne. Gebyrordningen er ment å stå sentralt når det gjelder å motivere flest mulig til å inngå private bidragsavtaler. Vi vet at i mange tilfeller kan dette være svært vanskelig, men det å forsørge egne barn er et privat anliggende der foreldrene har det primære ansvaret. Det er i enkelte tilfeller gitt unntak fra gebyrplikten, bl.a. for personer med lav inntekt. I tillegg er det fullt mulig å søke råd og veiledning hos trygdekontoret som en nøytral instans ved fastsettelsen av bidraget. Slik veiledning er vederlagsfri. Trygdekontorets bistand skal kunne hjelpe partene til å komme i dialog og forstå viktigheten av samarbeid.

En debatt om bidragsregler kan fort bli en teknisk debatt. Det er derfor viktig å holde fast ved prinsippene og gi de nye reglene en ørliten sjanse til å få virke, men ikke så lenge at noen får store økonomiske problemer som igjen går ut over barna.

Dokument nr. 8-forslaget tar til orde for at det blir gjennomført en evaluering av det nye regelverket. Arbeiderpartiet vil vise til at statsråden i sitt brev til komiteen opplyser at Statisk sentralbyrå allerede er i gang med slike undersøkelser på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet, og vi stoler på det. Arbeiderpartiet støtter dessuten at det i forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2004 legges opp til en bred evaluering med sikte på at en melding kan legges fram for Stortinget innen utgangen av 2005.

Helt til slutt. På bakgrunn av alle de fortvilte henvendelsene jeg har fått, er jeg personlig svært urolig for hva som nå skjer. Jeg ber derfor statsråden følge nøye med i dette og vurdere de reelle kostnadene ved å ha barn. Slalåmski, skoleutflukter, fritidsaktiviteter og nye klær koster, og dette må tas med i den økonomiske kostnadsberegningen. Jeg ber statsråden om å ta dette med i det nye beregningsgrunnlaget.

May Hansen (SV): Vi behandler i dag et privat forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Magnar Lund Bergo og undertegnede om å evaluere og justere utilsiktede utslag av de nye bidragsreglene, som trer i kraft 1. oktober 2003. SV ønsker ikke en omkamp, slik Fremskrittspartiet hevder, men vi mener at det har kommet fram ulike uheldige utslag som krever justeringer. Vi er glade for at Arbeiderpartiet, som var en av pådriverne, også ser dette.

Det vil selvsagt også være viktig å se på hvordan de nye bidragsreglene virker over tid, men det er altså allerede nå avdekket betydelige skjevheter som rammer spesielt de fattigste. Det er særlig uføretrygdede bidragsmottakere og bidragsytere som har barnetillegg i trygden.

Vi har ikke råd til å vente med å rette opp disse skjevhetene til reglene har fått virke over tid. Vi kan ikke ta ansvaret for at noen med allerede lav levestandard skal få ytterlig forverret økonomi, som rammer barna ekstra hardt. Vi har nok av tallmateriale og annet grunnlag for å endre på noen av de verste utslagene allerede nå og dermed kunne forebygge alvorlige problemer for familier der barnebidraget er en vesentlig del av økonomien.

Barna må ikke bli de store taperne etter innføring av den nye ordninga. Enslige forsørgere har mange utfordringer, og de nye bidragsreglene må ikke skape et større skille mellom barn som bor sammen med begge foreldrene, og barn som bor alene med en av foreldrene. Målet er at de nye reglene ikke skaper nye og flere fattige i Norge og dytter enda flere inn i køen på sosialkontorene.

SV vil påpeke at mange bostedsforeldre får en betydelig forverret økonomi etter endring av bidragsreglene som blir gjort gjeldende fra 1. oktober 2003. Det viser mange fortvilede henvendelser til mange av oss stortingsrepresentanter. Fortvilelsen som det gis uttrykk for, har mange fellesnevnere. Jeg vil nøye meg med å nevne noen av dem.

De nye bidragsreglene gir lavere bidrag, og siden det er en overvekt av kvinner som er aleneforeldre, betyr det at det er flest kvinner som nå får dårligere råd etter de nye bidragsreglene. Det er samtidig innført en maksimumsgrense som grunnlag for beregning av barnebidrag til en inntekt av inntil 600 000 kr hos den bidragspliktige, mens det ikke er innført noen minimumsgrense for barnebidrag til bidragsmottakere.

Bidragsreglene ble endret fra en prosentmodell til en kostnadsmodell. Mens bidraget hittil har blitt beregnet etter en fast prosentandel av bidragsyterens inntekt, legger de nye reglene bidragsmottakerens inntekt og graden av samvær til grunn, samtidig som de nye standardbudsjettene fra Statens institutt for forbruksforskning legges til grunn som kostnad pr. barn. I tillegg skal utgifter til transport ved samvær deles. Resultatene blir betydelig lavere bidrag for de fleste, og som nevnt tidligere, særlig for bidragsytere med høy inntekt.

De nye bidragsreglene er kompliserte, og dette øker muligheten for konflikt. Både størrelsen på bidraget og omfanget av samværet vil kunne bli gjenstand for stadige konflikter og gjentatte forhandlinger. Det kan også medføre at bidragsytere kan ønske stadig mer samvær enn de ellers ville ha gjort, mens bidragsmottakere vil kunne ønske å begrense samværet for ikke å tape økonomisk. Dette er svært uheldig, og det kan utvikle seg til det motsatte, økonomisk motiverte interesser mellom foreldrene i forhold til omfanget av samværsretten til barnet. Særlig der forholdet mellom foreldrene er dårlig, vil de nye bidragsreglene gi økte muligheter for konflikter. Uansett er det barna som er de største taperne når foreldrene er i konflikt.

Da bidragsreglene var til behandling i Stortinget i juni 2001, gikk SV imot den foreslåtte kostnadsmodellen, som vi mener ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til barnas beste. Den tar ikke hensyn til de store variasjoner det er mellom utgifter til barnetilsyn og boutgifter. SIFOs gjennomsnittlige standardbudsjett for forbruksutgifter er et minstestandardbudsjett. Det innebærer at barn ikke får ta del i den bidragspliktiges levestandard når bidragspliktige har høy inntekt.

SV er generelt bekymret for at de nye bidragsreglene fører til økte forskjeller mellom barn som bor sammen med sine foreldre, som jeg var inne på i stad, og som kan nyte godt av begge foreldres økonomi, og barn av skilte foreldre.

Et annet problem med bidragsreglene er at bidragspliktige med lav inntekt ikke får noen forbedring i den nye modellen, mens derimot bidragspliktige med høy inntekt får redusert sitt bidrag og betaler vesentlig mindre enn de gjør i dag.

SV mener at det er viktig at begge foreldrene skal kunne ha samvær med sitt barn, men vi er bekymret for at økonomiske motiver kan overskygge hensynet til barnets beste når foreldrene forhandler om samvær.

Istedenfor den kostnadsmodellen som Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet gikk inn for, foreslo SV en forbedring av den allerede eksisterende modell, prosentmodellen. Det var flere instanser med solid barnefaglig kompetanse som sammen med SV ønsket en forbedring av prosentmodellen, og flere av disse var imot å bruke kostnader som utgangspunkt for bidragsfastsettelse.

SV gikk imot at det innføres gebyr på fastsetting og endring av bidrag ved å ha en nøytral instans som fastsetter bidrag, og dette er umulig å samarbeide om for foreldre med høyt konfliktnivå. Det er viktig å sikre barnas beste i en vanskelig livssituasjon for alle parter. Størrelsen på bidraget blir da ikke i seg selv et konfliktområde, og fokus kan settes på arbeidet med å finne løsninger for samarbeid. Det er i alle fall uten tvil til barnas beste.

SV foreslo også at Regjeringa skulle ta initiativ til et lavterskeltilbud, der familier i krise som følge av samlivsbrudd kan få økonomisk rådgivning og veiledning i forhold til konflikthåndtering.

Vi som har fremmet dette Dokument nr. 8-forslaget, fremmet tre forslag:

«1. Stortinget ber Regjeringen justere utilsiktede og urimelige utslag av de nye bidragsreglene slik at de ikke rammer de med lavest inntekt før reglene trer i kraft 1. oktober 2003.

2. Stortinget ber Regjeringen vurdere å fjerne meklingsgebyret som for mange er et økonomisk løft, og som kan innebære økt konflikt mellom foreldre og ramme barna.

3. Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en evaluering av det nye regelverket for beregning av barnebidrag innen utgangen av 2004, slik flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ba om i Innst. O. nr. 127 (2000-2001).»

Den kostnadsmodellen som er lagt til grunn i de nye bidragsreglene, setter en prislapp på barnet som tar utgangspunkt i et minimumsnivå beregnet ut fra SIFOs satser. Ved å fremme dette private forslaget som vi debatterer i dag, ønsket SV å ivareta komiteens flertallsmerknad, der det helt klart sies at hvis det oppstår utilsiktede virkninger som rammer dem som har lavest levestandard, skal dette rettes opp. Det er også behov for en kontinuerlig vurdering av bidragssatsene fra departementets side for å sikre at det ikke er flere systematiske og alvorlige utilsiktede virkninger av de nye bidragsreglene.

I dag velger stortingsflertallet å stemme mot store deler av vårt forslag for å vente på en ytterligere evaluering av de nye bidragsreglene før noen endringer blir gjort. Vi trenger ikke flere tall og telefoner fra fortvilte foreldre som bevis på at de nye bidragsreglene slår feil ut for de fattigste og mest sårbare i vårt samfunn. Vi trenger handling og vilje til å endre reglene nå, før de trer i kraft. Jeg og SV appellerer til stortingsflertallet om å stemme for SVs forslag i denne saken, som berører så mange, spesielt mange barn.

Jeg tar opp våre forslag.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF): For Kristelig Folkeparti står barnet i fokus. De nye bidragsreglene tar utgangspunkt i standardsatser for utgifter til underhold av barn, nettopp fordi forsørgelse av barna står i fokus. Ut fra dette skal bidraget til barna dekkes av foreldrene i fellesskap, akkurat som hos foreldre som bor sammen, og det skal fordeles etter økonomisk evne. I tillegg skal graden av samvær tas i betraktning. Det er stor politisk enighet om å legge til rette for økt samvær mellom foreldre og barn. Bidragsreglene er ikke – og skal ikke være – et instrument for lønnsutjevning mellom foreldre som har skilt lag. Dette som settes i verk nå, er viktige endringer i forhold til dagens regler, der bidraget fastsettes ut fra hva bidragspliktige har råd til, løsrevet fra barnets behov og uten hensyn til bidragsmottakeres inntekt.

Arbeidet med en ny bidragsordning har pågått lenge. Flere regjeringer og statsråder har vært involvert i dette kompliserte arbeidet. Bidragsmodellen har vært til behandling under fem statsråder fra flere regjeringer. Men det var regjeringen Stoltenberg som i mars 2001 la fram Ot.prp. nr. 43 om endringene i barnebidragsregelverket. Stortinget vedtok så lovendringene i juni 2001. Flertallet bestod av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. Den nye ordningen ble vedtatt av et bredt flertall i Stortinget. Det er dette som nå følges opp.

Forslagene fra Sosialistisk Venstreparti om justering av bidragsreglene før de trer i kraft, og om fjerning av gebyrordningen er avvist av komiteens flertall. Sosialistisk Venstreparti var imot denne ordningen da den ble vedtatt, og det er kanskje derfor naturlig for dem ikke å gå sammen med flertallet i denne saken.

Bidrag til barna skal dekkes av foreldrene i fellesskap. Det nye regelverket er ingen tvangstrøye. Foreldrene står fritt til selv å avtale bidrag og samvær. For både barn og foreldre vil det som regel være det beste. Reglene er imidlertid et hjelpemiddel også ved etablering av private avtaler. Trygdeetaten kan hjelpe til med beregning, og om ønskelig med innkreving, gratis. Gebyr kreves bare når det offentlige i vedtaks form må fastsette bidraget.

En del bidragsmottakere vil motta lavere bidrag enn det de gjør i dag, og en del bidragspliktige vil få høyere bidrag enn det de har i dag. Når man legger om til en helt annen måte å beregne bidrag på, der mange flere komponenter spiller inn, vil det berøre mange, enten i negativ eller i positiv retning.

I en debatt om innføring av barnebidrag er det lett å havne i en blindgate og bare se på forhold som forsterker det negative, og dermed se helt bort fra momenter som virker i motsatt retning, som bl.a.:

• skatt av bidrag bortfaller i de nye reglene

• bidraget beholdes heretter fullt ut også for dem som mottar overgangsstønad

• reelle utgifter til barnepass – barnehage, SFO etc. – skal tas med og fordeles

• enslige forsørgere får dekket 66 pst. av utgiftene til barnetilsyn av staten

• personfradraget i skatteklasse 2 økes med 3 000 kr i år

• minstefradraget økes fra 23 til 24 pst., og maksimalbeløpet med 2 700 kr i år

Komiteens beslutning om ikke å fjerne gebyrordningen og ikke gjøre endringer i det nye regelverket allerede før regelverket har trådt i kraft, har mye for seg. Den nye bidragsordningen har, som komiteen også påpeker, vært gjenstand for kritikk. Men det er positivt at komiteen også ser viktigheten av at en i denne fasen bevarer roen og ikke foretar forhastede beslutninger. Det vil være uheldig å foreta endringer i det nye regelverket allerede før reglene er trådt i kraft. Det er viktig å skaffe seg fakta og erfaring om hvordan reglene slår ut i praksis, og deretter skal vi foreta en gjennomtenkt gjennomgang på bakgrunn av de konkrete erfaringene man gjør.

Stortinget har allerede i forbindelse med innføringen av disse reglene vedtatt at dette skal evalueres. Evalueringsprosessen, som vi også slutter oss til her i dag, er allerede igangsatt. Endringene i bidragsreglene er en stor reform, og det kan ikke utelukkes at de nye reglene kan gi utilsiktede konsekvenser for noen. Dette er noe vi alle er opptatt av skal tas fatt i.

Det er anført at utgiftsdelen som inngår i underholdskostnaden, er satt for lavt i forhold til de faktiske kostnader ved å ha barn, og at SIFOs standardbudsjett er for nøkternt. Vi er glade for at store deler av det politiske miljøet har gitt støtte til at statsråden legger den nye beregningen til grunn allerede ved innføring av de nye reglene.

Til avslutning: Regelverket tar ikke ansvaret for å forsørge sine egne barn økonomisk vekk fra foreldrene. Men reglene er heller ikke utformet for å løse fattigdomsproblemer i Norge.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg trur det er sjeldan eg har opplevd eit så sterkt engasjement frå så mange einskildpersonar som eg har gjort når det gjeld det nye regelverket for bidragsfastsetjing. Deira bodskap har gjort eit djupt inntrykk på meg, og eg må seie at eg er bekymra på mange sine vegner.

Under behandlinga av Ot.prp. nr. 43 for 2000-2001 var Senterpartiet negative til å innføre kostnadsmodellen, og vi meinte at prosentmodellen burde forbetrast. Eg erkjenner eit faktum, kostnadsmodellen er vedteken. Eg skal ikkje ta omkamp på det. Men eg finn grunn til å minne om at det var mange instansar som gav støtte til ein forbetra prosentmodell. Eg vil nemne Barneombodet, Redd Barna, NOVA og Likestillingsombodet. Ein kan vel trygt seie at dette er instansar med solid barnefagleg kompetanse.

I den nye modellen vil eg peike på nokre punkt som eg meiner gir grunn til bekymring. At det ikkje skal takast omsyn til utgifter i samband med vidaregåande skule, feriereiser, lommepengar og diverse andre utgifter som isolert sett kan verke små, men som gjennom eit år utgjer ein monaleg sum, synest eg verkar urimeleg. Sjølv om SIFOs standardbudsjett ikkje er omfatta av slike utgifter, er det ein realitet at dette også er utgiftsposter som det ville ha vore heilt naturleg at departementet tok med. Så alle dei det vedkjem, står tilbake med eit ubesvart spørsmål: Kven skal dekkje forbruksutgiftene som ikkje er inkluderte i SIFOs standardbudsjett?

Det er også andre ting som er uklare og verkar dårleg gjennomtenkte. I alle fall meiner eg at det vil gi uheldige utslag. Også andre representantar har vore innom det. Det gjeld dei uføretrygda og andre som mottek barnetillegg frå det offentlege. Barnetillegget vert rekna som skattbar inntekt. Mi utfordring til statsråden er då: Er det lova sin intensjon at ein bidragsmottakar som mottek barnetillegg, får barnebidraget avkorta krone for krone og på den måten endar opp i ein stadig forverra økonomisk situasjon? Dei nye reglane inneber at det ikkje skal betalast skatt av barnebidrag, men barnetillegget skal skattleggjast. Når då bidraget vert avkorta krone for krone i høve til storleiken på barnetillegget, opplever mange det som skatt på barnebidrag, særleg dei som er uføretrygda. Dette er etter mi meining ei uheldig samordning, og ein kan stille spørsmål om det er eit resultat av det som Odelstinget gjorde vedtak om. Det er positivt at komiteen står samla bak innstillinga om ei kontinuerleg og grundig evaluering av om dei nye bidragsreglane er i tråd med Stortingets tidlegare vedtak.

Men eg meiner at Stortinget bør kunne gi uttrykk for at dei med lågast inntekt ikkje skal rammast. Derfor vil eg så sterkt eg kan, oppfordre spesielt regjeringspartia til å støtte forslaget frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Det kan umogleg vere Høgre og Kristeleg Folkeparti si meining at utilsikta og urimelege utslag ikkje skal justerast.

Etter Senterpartiet si meining er trygdekontora offentlege servicekontor, der gratisprinsippet bør vere det berande prinsippet. At det skal betalast eit gebyr for fastsetjing og endring av bidrag, kan opplevast som ein ekstraskatt for dei foreldra som frå før har høgt konfliktnivå og treng hjelp frå ein nøytral instans. På den bakgrunnen ønskjer Senterpartiet at bidragsfastsetjing skal vere gratis.

Torny Pedersen (A): Egentlig burde det vært unødvendig med denne saken og debatten. Vi behandler en sak som et flertall i Stortinget var enig om i Innst. O. nr. 127 for 2000-2001, og som er vedtatt skal tre i kraft fra og med 1. oktober i år.

Intensjonene i saken om bidragsendringer er at begge foreldrene skal bidra til barnets forsørgelse etter økonomisk evne, og at dette bør skje på en så rettferdig måte som mulig. Reglene skal oppmuntre til aktiv omsorg fra begge foreldrene og til at flest mulig bidrag bør avtales og administreres av partene selv. Det skal altså være private avtaler. Det siste har begynt å virke allerede.

Komiteen har fått orientering om at flere og flere foreldre som velger ikke å bo sammen, kommer til enighet om bidraget uten større innblanding fra eventuelt trygdekontoret. Det er en veldig gledelig utvikling. Noen vil si at de nye reglene bare vil skape enda større konflikter mellom foreldrene. Kanskje vil det det i en overgangsfase, men etter hvert som endringen får virke, mener jeg den i større grad enn i dag vil bidra til å oppmuntre begge foreldrene til mye mer aktiv omsorg for egne barn. Det er jo bare positivt for barnet, når vi vet at både far og mor vil være yrkesaktive, og at det da stadig er en kamp med tiden i forhold til ungene.

Men problemene som nå har dukket opp i forbindelse med forberedelsene til innføring av vedtaket, er verdt å merke seg. Alle i komiteen har mottatt titalls, ja, kanskje hundretalls e-mailer som forteller om reduserte bidrag og om fortvilelsen til dem som har minst, og som rammes mest. Dette er for meg viktig å ta på alvor. Selv om lovendringen ikke skal løse fattigdomsproblemene i Norge, er det viktig å lytte til dem som dette angår.

Som det var sagt i siste vinters strømdebatter, bør ikke Stortinget lage et regelverk som sender folk på sosialkontoret. Det mener jeg er viktig å unngå også i debatten om bidragsreglene. Og det må vi greie å gjøre. Vi må aldri glemme at det vi her snakker om, egentlig er de mulighetene barna har krav på, selv om foreldrene har valgt ikke å bo sammen. Det er dyrere for den av foreldrene som har barnet boende hos seg, og det koster å ha barn. Derfor er jeg bekymret for at grunnlaget for utregningen av hva et barn egentlig koster – kinobilletter, bursdagsgaver, sommer- og vinterutstyr og fritidsaktiviteter – i utgangspunktet er for lavt vurdert, selv om det til enhver tid blir oppjustert etter SIFOs sjablongtall. Dette kunne jeg tenke meg at Regjeringen igjen gjennomgår, da noen hevder at dette er helt andre og lavere satser enn det KS bruker for barn i bl.a. fosterhjem.

Det er viktig at Regjeringen og barne- og familieministeren bruker tiden fram til oktober for å gå gjennom de tilfellene der noen på ulike måter kommer veldig dårlig ut etter det nye systemet, det være seg de som har barn med handikap, der mor er på trygd, eller det å ha tenåringer i videregående skole – alle vet hva det egentlig koster. Det skal da være mulig for alle barn at far og/eller mor har mulighet til f.eks. en liten ferietur for ikke minst å oppleve ting sammen.

Jeg forventer at evalueringen av de nye bidragsreglene blir gjennomført så fort som mulig i 2004, etter at loven har virket siden oktober 2003, og at Regjeringen tar alle henvendelsene på alvor, snakker med berørte mødre og fedre og med barna, og også lytter til barneombudet, som har fått enda flere henvendelser enn det vi har fått på Stortinget.

Vi må passe oss vel så vi ikke lager et A-lag og et B-lag av barn som har begge foreldrene boende sammen med seg, og dem som av ulike årsaker ikke har det slik. Det er barnets behov som hele tiden må være viktigst, og da vet vi at både tid og penger er av stor betydning.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg ønsker innledningsvis å si at jeg er fornøyd med komiteens beslutning om ikke å fjerne gebyrordningen og ikke gjøre endringer i det nye regelverket allerede før regelverket har trådt i kraft.

Den nye bidragsordningen har, som komiteen også påpeker, vært gjenstand for kritikk i media knyttet til enkeltsaker og fra privatpersoner som har henvendt seg både til Stortinget og til Barne- og familiedepartementet. Etter mitt skjønn ville det vært galt å foreta endringer i det nye regelverket allerede før reglene er trådt i kraft, og det viktigste nå er å skaffe data og erfaringer om hvordan reglene slår ut i praksis, og deretter foreta en systematisk gjennomtenkt gjennomgang.

Formålet med bidragsregelverket er å sikre barnet rimelig forsørgelse fra den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med. Bidragsregelverket tar hensyn til at barnets behov for midler til forsørgelse deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rettferdig som mulig. Regelverket bør også oppmuntre til fortsatt foreldreomsorg fra begge foreldre.

Barnebidrag er et privatrettslig anliggende, og reglene for offentlig fastsettelse av bidrag er utformet så entydig som mulig, slik at flest mulig bidrag kan avtales og administreres av partene selv – med andre ord private avtaler.

Bidrag fastsatt av det offentlige skal være basert på hva det koster å forsørge et barn, og begge foreldrenes inntekt skal vektlegges. Det er utarbeidet sjablonger for hva det koster å underholde barn i forskjellige aldersgrupper, basert på gjennomsnittlige tall fra undersøkelser foretatt av bl.a. Statens institutt for forbruksforskning og Statistisk sentralbyrå. Dette er en vesentlig prinsipiell endring i forhold til dagens regler, der bidraget fastsettes ut fra hva bidragspliktige har råd til, løsrevet fra barnets behov og uten hensyn til bidragsmottakerens inntekt.

Prinsippet om at samvær skal ha betydning for bidragets størrelse, var det bred enighet om både i høringsnotatet og ved stortingsbehandlingen. Det er de løpende utgiftene under samværet til mat, transport og enklere fritidsaktiviteter som er lagt til grunn ved beregningen av størrelsen på samværsfradraget. Dette gir uttrykk for de utgiftene bidragspliktige har, og som bidragsmottakere samtidig sparer ved samvær. Når bidraget nå vil gjenspeile dette, markeres bidragspliktiges ansvar for omsorgen for barna.

Reglene fanger opp bidragspliktige med dårligst økonomi. Det innføres en ny bidragsevnevurdering i forbindelse med fastsettelsen av størrelsen på bidraget, basert på de samme prinsipper som i gjeldsordningsloven. De som ikke har penger til å forsørge barn, vil heller ikke bli pålagt bidrag. I tillegg til at dette innebærer bidragslette sammenlignet med dagens regler, vil denne bidragsevnevurderingen kunne motivere flere til mer aktiv omsorg for barna. Dette vil også hindre en oppbygging av bidragsgjeld der bidragspliktige har dårlig økonomi.

Skattereglene er endret slik at bidragspliktige etter 1. oktober 2003 ikke lenger får fradrag på skatten og bidragsmottakere fra samme tidspunkt ikke lenger må betale skatt av bidraget. Dette betyr en skattemessig likestilling av alle foreldre.

Forskutteringsreglene er også endret. Bidragsmottakere med lavest inntekt vil få et større bidragsforskudd enn i dag på grunn av bortfall av skatt. Mottakere med svakest økonomi vil fremdeles kunne motta større forskudd enn bidrag. De med middels inntekt vil få netto omtrent det samme som i dag. De med inntekter noe over middels vil få noe redusert forskudd, mens forskuddet vil falle bort for dem med høy inntekt. Oppsummert vil forskuddet gå til dem som trenger det mest, og de som trenger det mest, får litt mer enn i dag.

Bidraget skal gå til barnet. I den nye bidragsordningen er også regelen om å ta refusjon i barnebidrag for utbetalt overgangsstønad fjernet. Dette innebærer at bidragsmottakere med overgangsstønad vil få hele bidraget utbetalt. I disse tilfellene vil barna og mottakerne derfor komme bedre ut enn i dag, gitt den samme størrelsen på bidraget. At denne refusjonsordningen opphører, betyr også at flere kan inngå private avtaler om bidraget.

De nye bidragsreglene er utformet ut fra en balansegang mellom en mest mulig rettferdig ordning og en økonomisk og administrativt håndterbar ordning. Regler som kan oppfattes som rettferdige, bidrar som regel til å dempe konfliktnivået mellom foreldrene. Samtidig må vi være oppmerksomme på at noen har urealistiske forventninger til de nye reglene. Har begge foreldrene stram økonomi i utgangspunktet, vil ikke de nye reglene i og for seg bedre situasjonen. Jeg mener likevel at reglene samlet sett gir en mer rettferdig og kjønnsnøytral fordeling av utgiftene enn gjeldende regler.

De nye reglene gjelder først og fremst for offentlig fastsettelse av bidrag. Reglene blir kritisert fordi det ikke tas hensyn til reelle utgifter ved å ha barn. Det er anført at utgiftsdelen som inngår i underholdskostnaden, er satt for lavt i forhold til de faktiske kostnader ved å ha barn, og at SIFOs standardbudsjett er for nøkternt. Så har også vært hevdet her i dag fra denne talerstol. Standardbudsjettet omfatter de viktigste forbruksområdene og er ment å gi uttrykk for et nøkternt og rimelig forbruksnivå. Stortinget vedtok også at det var nettopp SIFOs standardsatser som skulle legges til grunn for beregning av utgiftene. SIFO har nylig utarbeidet et nytt standardbudsjett, som tar høyde for et endret forbruksmønster.

Reglene slår slik ut at bidraget blir størst når bidragspliktig har høy inntekt, og bidragsmottaker har lav inntekt. Bidraget blir minst når bidragspliktig har lav inntekt og bidragsmottaker har høy inntekt. Bidragspliktige med svært lave inntekter skal ikke betale bidrag. Bidragsmottakere med overgangsstønad får økt disponibelt bidrag på grunn av opphevelsen av skatteplikten og refusjonsregelen. Bidragene til eldre barn blir høyere enn bidragene til yngre barn. Mye samvær gir lavere bidrag, mens lite samvær gir høyere bidrag. Også dette var intensjonen fra Stortinget da dette ble vedtatt i juni 2001.

Det er ikke tvil om at denne reformen vil innebære endringer for mange parter, slik det også var forespeilet i odelstingsproposisjonen fra 2001. I en overgangsperiode på ett år vil det derfor gjelde overgangsregler for dem som får de aller største endringene.

Evalueringsprosessen Stortinget ber om, er allerede igangsatt. Endringene i bidragsreglene er en stor reform, og det kan selvfølgelig ikke utelukkes at de nye reglene kan gi utilsiktede økonomiske konsekvenser for noen. Dette er noe jeg tar svært alvorlig. Det er derfor helt nødvendig å samle tilstrekkelig empiri og evaluere den nye ordningen. Presentasjon av noen foreløpige tendenser vil forhåpentligvis komme med allerede i høstens St.prp. nr. 1. Det vil i tråd med Stortingets ønske bli lagt opp til en bred evaluering i forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2004.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A): Arbeiderpartiet har sagt seg enig med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i å be Regjeringen vurdere tiltak for å bedre den økonomiske situasjonen for barnefamilier som lever på uføretrygd, og som i dag har aller minst å leve av.

Ved innføringen av de nye reglene blir barnebidraget avkortet krone for krone i forhold til størrelsen på barnetillegget. Derfor ender de aller fleste uføretrygdede og arbeidsledige opp med nesten å miste barnebidraget. Følgene blir at mange av de fattigste barnefamiliene vil oppleve en sterk reduksjon i sitt økonomiske livsgrunnlag. Bidraget griper direkte inn i folks hverdag.

For Arbeiderpartiet er det viktig at skilsmissebarn eller barn av aleneforeldre får det beløp de har krav på. Jeg ber statsråden kommentere det, og ber henne spesielt vurdere disse tilfellene.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy: Barnetillegget er begrunnet i de ekstra utgiftene vedkommende har som følge av forsørgelse, og er derfor ikke ment å dekke foreldrenes egne utgifter til livsopphold. Det er viktig å presisere det innledningsvis.

Barnetillegget er inntektsavhengig og ytes bare når foreldrenes inntekt er under et visst nivå.

Bidragspliktige og bidragsmottakere som mottar barnetillegg i sin pensjon f.eks., mister ikke selve barnetillegget etter de nye bidragsreglene, men barnetillegget vil i noen tilfeller ha betydning ved fastsettelse av bidraget, dvs. selve beregningen av bidragets størrelse. Så det vil være bidraget som eventuelt blir redusert.

I de tilfellene der bidragsmottakeren mottar barnetillegg i trygd og dette får betydning for fastsettelsen av bidraget, vil særbestemmelsene gjøre at bidraget kan bli redusert. I de fleste av disse tilfellene vil imidlertid det offentlige komme inn med kompensasjon i form av bidragsforskudd. Jeg har bedt Rikstrygdeverket spesielt å se på denne gruppen så raskt som mulig, og det vil bli gjort allerede til sommeren.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg synes departementet og statsråden har gjort en god jobb i denne saken og gitt oss klare og oppklarende svar i noe som kan være vanskelig tilgjengelig stoff for en del av oss. Det ligger jo kompliserte modeller bak dette.

Jeg vil ta opp to forhold som Fremskrittspartiet er alene om å ta opp i denne innstillingen, de er omtalt på side 3 i annen spalte. Det ene går på utgiftene ved reise til og fra samvær, som vi jo har et ønske om skal deles mellom foreldrene. Det er imidlertid to forskjellige innkrevingssystemer som ligger til grunn. Man kan ikke bruke sam-me system for innkrevningene for utestående reisekostnader som man gjør når det gjelder bidrag, hvilket fører til at enkelte unnlater å betale. Det andre er sjablongregler for bruk av bil, om dette er noe statsråden vil vurdere å se på. Det er jo et sentralt problem for en del.

Statsråd Laila Dåvøy: Først har jeg lyst til å påpeke at dette med reiseutgifter er, slik jeg ser det, et privatrettslig forhold og ikke uten videre egnet til at man fra statens side skal gå inn og regulere det. Dette kan foreldrene gjøre slik som de selv ønsker det. Det er også der laget muligheter for en beregning, som de kan bruke om de ønsker. Det er ikke naturlig, slik jeg ser det, å gå inn for det som Fremskrittspartiet her foreslår. Dersom en åpner for at ubetalte reiseregninger f.eks. skal kunne motregnes i bidraget, risikerer en jo nettopp at reiseutgiftene kan få forrang framfor barnets behov for mat og klær, dersom en av eller begge foreldrene har dårlig økonomisk evne. Dette synes jeg er vanskelig.

Svaret på det andre spørsmålet er vel egentlig at reiseutgiftene egner seg dårlig for en enkel og sjablongmessig fastsetting, fordi størrelsen på utgiftene til reise vil variere så enormt. Så svaret er nei, vi ser ikke at dette er ønskelig å gjøre.

May Hansen (SV): Jeg vil lese fra flertallsmerknadene i innstillingen til Ot.prp. nr. 43 for 2000-2001:

«Dette flertallet viser til at en av målsettingene med de nye reglene er:

«Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig.»

Dette flertallet har merket seg at ... enkelte grupper kan komme dårlig ut med de nye reglene. Det er en målsetting for dette flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert.»

Mener statsråden at det ikke har kommet fram nok av eksempler på at disse bidragsreglene rammer dem med lavest inntekt og deres barn, slik flertallet sa?

Statsråd Laila Dåvøy: Det regelverket som her legges til grunn, er helt og fullt basert på det Stortinget har vedtatt temmelig i detalj. Det er riktig at Stortinget sa at de ønsket en evaluering, men siste del av det Stortinget sa, var også at etter at regelverket var satt i verk, skulle man komme tilbake og se på eventuelle utilsiktede virkninger.

Det er pr. dags dato faktisk litt tidlig for oss å si det som SV-representanten sa, nemlig at det er utilsiktede virkninger, at bidragsmottakeren vil komme dårligere ut. Det er ikke så enkelt. Noen kommer bedre ut, andre kommer dårligere ut. Det var også tilsiktet. Men vi har pr. dags dato ikke tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon fra Rikstrygdeverket. Derfor vil vi være nødt til å se dette regelverket igangsatt før vi kan foreta de endelige beregningene av dette. Og det skal vi gjøre, slik Stortinget har forutsatt.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Dersom vi erkjenner at feriereiser, vidaregåande skule, lommepengar pluss diverse anna av det eg vil kalle kvardagsutgifter, er ein del av barn og unge sine utgifter, men ikkje ein del av SIFO sitt standardbudsjett, er mitt spørsmål til statsråden: Kven er det som skal dekkje desse utgiftene?

Så gjeld det problemstillinga rundt uføretrygda, barnetillegg og skatt, som representanten Faldet var inne på. Eg synest det er positivt at departementet jobbar med det, for ein opplever det som svært urettferdig. Så eg ser fram til at statsråden vil kome tilbake til det.

Når det gjeld offentleg fastsetjing, er det jo nettopp det som er grunnen til at ein del problemstillingar blir trekte fram i dette Dokument nr. 8-forslaget. Det er jo der problema oppstår, fordi konfliktnivået er så høgt at dei ikkje greier å løyse desse tinga privat.

Statsråd Laila Dåvøy: Nok en gang har jeg lyst til å påpeke at dette stortinget har vedtatt at SIFOs kostnadsmodell, slik den har vært beregnet i mange, mange år, skal legges til grunn når det gjelder kostnader ved det å forsørge et barn. Det er også dette departementet har fulgt opp. Det er et nøkternt budsjett, slik som det også stod beskrevet i odelstingsproposisjonen.

Ikke desto mindre er det viktig å si at forbruksmønsteret vårt nok har endret seg en del de senere år. Derfor har SIFO kommet med et nytt standardbudsjett, som vil ta høyde for et noe annet forbruksmønster enn tidligere. Dette vil gi seg utslag i at bidraget blir noe høyere. Det vil bli implementert fra 1. oktober.

Når det så gjelder dette med barnetillegget, bare for å slå fast også det, er det besluttet i Stortinget at regelverket skal være akkurat slik som det er blitt. Vi skal følge dette nøye, og jeg håper at vi allerede i juni/juli vil kunne se hvordan dette slår ut for den lille gruppen dette gjelder. Det dreier seg om ca. 1 600 personer som har bedt om hjelp fra trygdekontoret.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg får ta til etterretning statsrådens svar med hensyn til at hun mener dette med innkreving av reisekostnadene er et privatrettslig forhold. Da sier man samtidig noe om at samvær ikke er så viktig, synes jeg. Men det er en uenighet vi kan leve med.

Det jeg ikke helt forstod i statsrådens svar, var dette med muligheter for innføring av sjablongregler når det gjelder reisekostnadene. Vi er jo opptatt av å minimalisere konflikt i denne saken, og når man har individuelle vurderinger av de enkelte kjøretøyene, er det et grunnlag for krangling av typen: Hvorfor kjører du så stor og dyr bil når du kan kjøpe deg en billig Polo? Hvis vi f.eks. hadde fått noen kilometersatser, ville dette kunne ha løst seg veldig greit. Når det gjelder tog og buss, er det selvfølgelig veldig greit å løse, men ikke når det gjelder bil.

Statsråd Laila Dåvøy: Først har jeg lyst til å fastslå at samvær er veldig viktig. Der tror jeg vi har en ens holdning. Like fullt mener vi at det ikke vil være hensiktsmessig å gå inn i dette forholdet og forestå innkrevingen også av reisekostnader. Det holder jeg faktisk fast ved.

Når det gjelder sjablongregler for reiseutgifter, forstår jeg det slik at forslaget muligens kun skal gjelde bilbruk og ikke andre reiseutgifter. Mitt svar rettet seg spesielt mot sjablonger i forhold til ulike, varierende utgifter. Like fullt må jeg si at jeg er noe skeptisk til f.eks. å skulle innføre statens satser for bilkjøring. Jeg tror det ville være veldig vanskelig hvis vi skulle ha innført denne typen regler i privatlivet. Jeg er kommet til at jeg faktisk ikke ønsker å gjøre det. Så får vi heller ta en debatt om det senere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin S. Woldseth (FrP): I de fleste saker som vi har til behandling i komiteen, får vi en rekke henvendelser fra de partene som er berørt i en sak. Denne saken har vært annerledes i så henseende. Henvendelsene har stort sett kommet fra bidragsmottakerne, hvor henvendelsene stort sett har dreid seg om hvor mye mindre man får til disposisjon, og hvor feil tallgrunnlaget fra SIFO har vært. Men fra den andre parten, nemlig de bidragspliktige, har det vært stille – svært stille.

Noen vil sikkert hevde at denne tausheten skyldes at nå slipper de bidragspliktige unna med et langt lavere bidrag enn tidligere, og da er det ikke rart at de ikke sier noe. Men jeg tror faktisk at til tross for alle dystre spådommer ønsker faktisk de aller fleste bidragspliktige å sørge for et godt liv for sine barn. Det er her nøkkelen ligger. Det handler om at bidragene skal gå til barna. Feilen er kanskje ofte at bidraget har gått inn som en del av husholdningen, og det er klart at det merkes at inntekten forsvinner.

Det kommer nå tydelig fram at den ordningen som opphører 1. oktober i år, har vært urimelig for svært mange bidragspliktige. Jeg kjenner til saker gjennom mitt tidligere virke som gjeldsrådgiver, hvor bidragspliktige ikke har hatt råd til å ha samvær med sine barn, fordi bidraget var så høyt eller bidragsdelen var så stor at bidragspliktige rett og slett ikke maktet det. Hvor var SV da? Barn fikk redusert samværet med bidragspliktige, fordi bidragspliktige ikke hadde råd til å ha samvær med dem. Barnets beste må også for SV være mest mulig samvær med sine foreldre.

Når vi ser på hva ulike konvensjoner og lover sier om barnas rett til samvær med begge foreldrene sine, må det i alle fall ikke være økonomiske grunner til at barna ikke kan få være sammen med begge foreldrene.

Andre bidragspliktige har ikke hatt økonomi til å bidra med store presanger til jul, bursdager eller konfirmasjoner, nettopp fordi bidragene har tatt en stor del av bidragspliktiges inntekt. Dette gis de nå anledning til. Faktisk vil jeg hevde at endringene i bidragsreglene vil gi barnet mer kvalitativ tid sammen med begge foreldrene sine.

Det er klart at endringene vil ramme noen, kanskje mest i de tilfellene hvor bidragsmottaker tjener godt og bidragspliktige ikke gjør det. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor mange bidragspliktige som har lidd i stillhet i mange år, fordi de ikke har hatt anledning til å etablere seg på nytt på grunn av høye prosentbidrag som de har måttet betale. Derfor er det godt å vite at alle de som har hatt svært tunge økonomiske kår på grunn av et tungt prosentbidrag, nå vil få det lettere og kan se fram til en god og kvalitativ tid sammen med barna sine.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg vil si litt i forlengelsen av innlegget til min partikollega.

Når Stortinget nå har diskutert denne saken, har det fra SV, Senterpartiet og til dels Arbeiderpartiet fortonet seg som om vi har hatt en relativt lang klagesang. Tilfellet er jo at reaksjonene på det nye regelverket på ingen måte utelukkende har vært negative. Det er veldig mange foreldre som allerede har inngått private avtaler på bakgrunn av de nye reglene, rett og slett fordi de nye reglene oppmuntrer til samarbeid, samt at de nye reglene oppleves som rettferdige av mange.

Det er et faktum at mange bidragspliktige i mange år har etterlyst en endring av bidragsreglene. Mange bidragspliktige har hatt en svært tung bidragsbyrde, som har gått direkte på bekostning av samvær med barna. Det er bidragspliktige som ikke har hatt økonomi til å kunne bidra med penger til en kinobillett, til slalåmski, til ferieturer osv., men som nå får en mulighet til det.

Jeg føler at det i noen av innleggene her i salen fra enkelte representanter ligger en iboende skepsis til dem som er bidragspliktige – som oftest far – at de ikke har lyst til å bidra med ting til barna sine, enten det er feriereiser eller slalåmski. Jeg føler at det ligger tankegods fra 68-generasjonen bak en slik farsfiendtlighet. Jeg synes statsråden tok frem et godt ord i den sammenheng. Hun sa at de nye reglene gir en mer «kjønnsnøytral» fordeling. Jeg tror det er nettopp det vi må prøve å tilstrebe å få til.

Jeg har mottatt illsinte brev og telefoner fra enkelte som ikke er fornøyd med reglene; noen av dem har ikke fått med seg skatteeffekten av dem. Men jeg har også mottatt mailer og telefoner som sier at vi må gjennomføre disse reglene. Jeg kan sitere fra én mail jeg har fått: Vær så snill ikke å utsette innføringen av de nye bidragsreglene. Nesten 15 års kanossagang for å få i stand bidragsregler som er mer rettferdige, burde være nok. Dette sier én som har skrevet inn til oss.

Det kan synes fristende å hoppe på et forslag fra SV om at klare, utilsiktede effekter må rettes opp. Men så langt har jeg ikke sett disse klare og utilsiktede effektene i stort monn. Det er åpenbart at noen får mindre og noen får mer, men de store utslagene som ikke er tilsiktet i reformen, har jeg ikke sett. Dermed føler jeg at jeg ikke kan stemme for SVs forslag.

Statsråd Laila Dåvøy: I likhet med foregående taler tror jeg det kan være klokt å si noe mer når det gjelder bidragsytere. Også departementet har fått en rekke henvendelser og brev, selvfølgelig flest fra bidragsmottakere.

Men jeg har også fått brev fra bidragsmottakere – fra kvinner – som får noe mindre, men som likevel er enige i de endringene som det nye regelverket her medfører, fordi de også har sett at barnets far – i de fleste tilfeller er det barnets far – faktisk ikke har hatt så store muligheter. Og mange av fedrene – for det er flest menn som er bidragsytere, jeg har fått flere brev også fra disse – uttrykker for det første engstelse for at vi nå skal stoppe opp hele regelverksendringen, men det andre de sier, er at nå får vi endelig mulighet til å gi mer til egne barn, f.eks. under samvær eller på annen måte. Og dette skal vi heller ikke glemme.

Jeg har bare helt til slutt lyst til å nevne ett av de tre viktige punktene som var målsettingene for det nye barnebidragsregelverket, nemlig dette med private avtaler, som noen av representantene så vidt har vært inne på. Det skal altså legges til rette for private avtaler om bidrag, og allerede nå ser vi at dette har blitt en suksess. Det ligger an til minst 20 000 private avtaler, og hittil har det dreid seg om private avtaler i en størrelsesorden på rundt 5 000. Noen av dem har gjort dette på egen hånd fordi de har fått hjelp av den nye beregningsmodellen som Rikstrygdeverket har lagt ut på sine hjemmesider. Andre er blitt enige om å videreføre den ordningen de hadde. Atter andre – og det er heller ikke til å legge skjul på – har blitt ganske opprørt fordi det blir så store endringer at de har valgt helt andre modeller selv. Uansett: Det er positivt at vi ser ut til å få tusenvis – for ikke å si titusenvis – av nye private avtaler. Slik sett må jo Stortinget vært svært fornøyd med oppfyllelsen av dette punktet i regelverket.

Eirin Faldet (A): Jeg vet ikke hvor representanten Knudsen var da jeg holdt mitt innlegg, men jeg gjentar gjerne: Arbeiderpartiet var et av partiene bak bidragsreglene, nettopp av hensyn til at det var en urettferdighet i det. Hvis representanten Knudsen oppfatter vår bekymring for at barn skal få det økonomisk verre, som sutring, får det stå for Knudsens regning.

May Hansen (SV): SV er opptatt av barnets beste og barnets rett til å være sammen med begge foreldrene og også av å ha en rimelig levestandard. Statsråden var inne på det i sitt innlegg: Noen får mer, noen får mindre.

Det SV har vært opptatt av i dette forslaget, er jo nettopp det komiteen sa, som jeg refererte og presiserte i stad, at de med lavest inntekt skal ivaretas. Denne problemstillingen skal vurderes fortløpende. De urimelige utslagene skal bli forsøkt justert. Det er statsrådens ansvar, og det er også vårt ansvar.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg er faktisk einig med representanten Knudsen når han seier at dagens regelverk burde endrast, nettopp fordi mange har opplevt det som urettferdig. Men vi hadde ulik modell.

Men det kan vel neppe vere eit argument at fordi det gamle regelverket var urettferdig, gjer det ingenting om det nye regelverket kan slå negativt og urettferdig ut.

Eg synest at representanten Knudsen raljerer når han brukar eit ord som «farsfiendtlighet». Det vil eg ta skarp avstand frå. Det kan jo vere at vi er opptekne av at barna sin økonomiske situasjon etter innføringa av det nye regelverket ikkje skal verte dårlegare.

Så vil eg minne om innstillinga, som heile komiteen står bak. Det er vel neppe for ingenting at alle partia, inklusiv Framstegspartiet, går inn for ei kontinuerleg og grundig evaluering av effekten av det nye bidragsregelverket. For meg synest det som om det også i Framstegspartiet kan vere grunn til å tru at dette kan slå uheldig ut.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6