Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene: Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Så har presidenten blitt spurt om han vil kjøre denne saken ferdig på formiddagens møte. Til det vil presidenten si at det avhenger av hvor mange talere som gjenstår kl. 15. Presidenten er innstilt på å fortsette utover den reglementsmessige tid hvis vi kan regne med å bli ferdige i løpet av 20–30 minutter, men der går også grensen. Det er andre møter som også skal foregå i pausen.

Grethe Fossli (A): Den 31. januar 2003 besluttet EØS-komiteen å innlemme patentdirektivet i EØS-avtalen. Det framgår av innstillingen at ettersom dette er en særlig viktig sak og direktivet nødvendiggjør lovendring, er det nødvendig at Stortinget samtykker i EØS-komiteens beslutning i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd. I stortingsproposisjonen, som ligger til grunn for denne behandlingen, er Stortinget bedt om et slikt samtykke.

I tilknytning til EØS-komiteens beslutning avgav Norge en erklæring, som jeg vil komme tilbake til innholdet i senere i denne innledningen.

Patentdirektivet regulerer adgangen til å få patent på oppfinnelser knyttet til biologisk materiale, dvs. patent på oppfinnelser knyttet til gener og materiale som inneholder gener, og patent på framgangsmåter til framstilling av slikt materiale.

Det har vært en meget lang prosess i EU om dette direktivet. Den startet allerede i 1988, da Kommisjonen la fram et utkast til direktiv om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser. Bakgrunnen var at de av næringspolitiske hensyn ønsket seg en ensartet rettsbeskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser i EU. Utkastet fra Kommisjonen gikk mange runder i EU-systemet, og til slutt ble det utarbeidede utkastet forkastet i 1995. Hovedbegrunnelsen den gang var at det var tatt for lite hensyn til etiske og samfunnsmessige betraktninger. Det ble så lagt fram et nytt utkast, og for at jeg ikke skal gå for detaljert til verks, nevner jeg bare at det siste utkastet, der de fleste innvendinger var tatt til følge, ble lagt fram i august 1997 og endelig behandlet i februar 1998. Tolv medlemsland, deriblant Danmark, Finland og Sverige, stemte for forslaget, mens Nederland stemte mot og Italia og Belgia avstod.

Nederland gikk i oktober 1998 til EF-domstolen med direktivet for å få det kjent ugyldig, og i oktober 2001 avsa EF-domstolen sin dom. De konkluderte med at det ikke var grunnlag for ugyldighet.

Status er nå at de fleste av EU-landene har gjennomført direktivet eller er i ferd med å gjennomføre det. Sverige vil behandle det til høsten, mens Frankrike har en debatt gående om artikkel 5 i direktivet om patentering av menneskelige gener. Den franske regjeringen er derfor i ferd med å utarbeide et nytt utkast til lovforslag, der det trolig vil bli foretatt visse presiseringer knyttet til patentering av menneskelige gener.

Jeg har brukt såpass tid på beskrivelse av historien til dette direktivet for å understreke at det ikke har vært en lett sak, og at det har tatt lang tid å komme fram til den innstillingen som i dag foreligger til behandling. Dette viser også at det er et direktiv som det har vært arbeidet mye med, nettopp med bakgrunn i at det ikke er en lett sak. Den har også skapt debatt her i landet, og spørsmålet om patentering av planter og dyr har vært debattert gjentatte ganger her i Stortinget. Både i proposisjonen og i innstillingens sammendrag er det gitt en beskrivelse av hva EØS-komiteen har besluttet, og hva direktivet inneholder.

Som jeg sa tidligere, er formålet næringspolitisk og å bedre konkurranseevnen på biologiområdet. EUs begrunnelse er å innføre de samme lover på dette området som USA og Japan.

Når det gjelder Norge, er store deler av direktivet i samsvar med gjeldende norsk patentlovgivning og praksis. I dag gis det patent på oppfinnelser knyttet til gener, celler og mikroorganismer, forutsatt at de alminnelige vilkårene for patentering er oppfylt. Direktivet innebærer at vi må åpne for patentering av oppfinnelser som gjelder planter eller dyr. Men direktivet forbyr bl.a. patenter som strider mot grunnleggende etiske prinsipper i de enkelte stater. En må søke Patentstyret for å oppnå patent hvis disse undersøker om vilkårene er oppfylt. Oppfinnelsen må være ny, og det gis ikke patent på rene oppdagelser. Eneretten til patentet varer i 20 år.

Definisjon av en oppfinnelse kan beskrives på følgende måte: Hvordan en plante kan brukes til legemiddelproduksjon, mens planten i sine naturlige omgivelser fortsatt kan utnyttes fritt. Et patent i Norge gir ikke enerett i utlandet, f.eks. i utviklingsland. Et patent gir heller ingen rett til å bruke oppfinnelser som er forbudt etter annen lovgivning.

De som er motstandere av direktivet, har framført ankepunkter i forbindelse med etikk, hensynet til utviklingsland og miljø. Når det gjelder etikken, ble det allerede berørt i erklæringen som Norge gav i tilknytning til EØS-komiteens beslutning, der vi bl.a. kan lese:

«Norges aksept av direktivet som en del av EØS-avtalen er basert på at det blir anvendt slik at fundamentale prinsipper som beskytter menneskets verdighet og integritet og den menneskelige kropp blir respektert, og i samsvar med folkerettslige forpliktelser som følger av Konvensjonen om biologisk mangfold».

Som en følge av denne erklæringen, og antakelig også som en følge av at det i Regjeringen er uenighet om direktivet, har Regjeringen varslet en rekke tiltak for å ivareta dette hensynet. Disse kan oppsummeres på følgende måte:

• 1. Regjeringen vil utnytte spillerommet i patentdirektivet slik at direktivet praktiseres restriktivt. Dette vil motvirke at det blir for enkelt å få patent, og at patentbeskyttelsen strekkes for langt. Norge vil også ta til orde for en restriktiv linje internasjonalt.

• 2. Patentsøkeren skal oppgi hvor de genetiske råvarene til oppfinnelsen er hentet fra. Brudd på opplysningsplikten skal være straffbart, men søknaden avslås ikke.

• 3. Bønder skal ha rett til å bruke avlsdyr til eget landbruksformål, uten å gi patenthaveren vederlag.

• 4. Det skal bli lettere å gripe inn mot misbruk av patenter, f.eks. hvis prisen presses urimelig høyt.

• 5. Det skal bli enkelt å oppheve patenter som viser seg å kollidere med grunnleggende etiske prinsipper, f.eks. visse patenter som gjelder biologisk materiale fra mennesker.

• 6. Det opprettes en etisk nemnd som Patentstyret kan rådføre seg med. Dette vil gi et bedre grunnlag for å vurdere om oppfinnelsene strider mot grunnleggende etiske prinsipper, slik at patentet kan avslås.

• 7. Regjeringen ønsker norsk deltakelse i fagutvalg i EU, som bl.a. gir etiske råd i tilknytning til patentdirektivet.

• 8. Norge vil støtte et forslag fra Europaparlamentet om å endre direktivet, slik at gener fra mennesker unntas patentering.

• 9. Norge skal arbeide aktivt for å ivareta ulandenes interesser. Norge skal bl.a. delta aktivt i arbeidet med å utvikle ordninger som kan sikre en mer rettferdig fordeling internasjonalt. Dette gjelder både utnyttelse av egne genressurser og beskyttelse av tradisjonell kunnskap.

I tillegg til dette er det også i gang et arbeid med å utrede tiltak som skal ivareta Biodiversitetskonvensjonens målsetting om bl.a. rådighet over egne genressurser og rettferdig fordeling av utbytte fra utnyttelse av genressurser. Regjeringen har lovet at de vil følge opp det arbeidet som gjøres av Biomangfoldlovutvalget.

Med bakgrunn i dette støtter vi i Arbeiderpartiet Regjeringens anmodning om å godkjenne direktivet. Vi har tro på at den oppmerksomhet som har vært rundt dette direktivet, og de tiltak som Regjeringen legger opp til, vil føre til at direktivet blir et næringspolitisk løft også for norske bedrifter innenfor området, og at de kan konkurrere på like vilkår med resten av Europa og verden for øvrig. Vi har også tro på at de tiltak som Regjeringen har lagt til grunn, vil gjøre at de ankepunkter som mange har mot direktivet, ikke vil bli tatt til følge.

Saksordfører Olav Akselsen er ikke til stede i dag, så jeg får også ta på meg hans rolle. Flertallet som står bak innstillingen, består av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre.

Når det gjelder mindretallet, som består av Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil de selv redegjøre for sitt syn.

Så vil jeg bare kommentere forslaget fra SV og Senterpartiet – slik at jeg har kommentert det og slipper å gå opp en gang til – med bakgrunn i mitt innlegg og med bakgrunn i det som står i proposisjonen på side 71, hvor Regjeringen sier:

«I en resolusjon 21. november 2002 har Europa-Parlamentet anmodet Kommisjonen om å foreslå endringer i patentdirektivet slik at isolerte menneskelige gener eller deler av gener utelukkes fra patentering, se kapittel 2.2.3. Norge vil i relevante fora gi uttrykk for støtte til en slik endring.»

Jeg synes at Regjeringen har svart på dette forslaget fra Åsa Elvik på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og anmoder dem om å gjøre det om til et oversendelsesforslag.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Grethe Fossli har på en utmerket måte redegjort for komiteens innstilling, for patentlovgivningens forslag som går på å implementere patentdirektivet i norsk lovgivning, og også for hvordan vi skal regulere adgangen til å få enerett, altså patent, på oppfinnelser knyttet til biologisk materiale.

Det er ikke til å stikke under stol at dette direktivet har en forhistorie som er vel kjent i det politiske miljøet, ikke bare i Norge, men i samtlige land som har vært nødt til å sette dette patentdirektivet på sin dagsorden. Prosessen i disse landene har brakt saken opp og frem og har medført at mange av de spørsmålene som i sin tid var svært kontroversielle og vanskelige å ta stilling til, etter hvert har fått sin behandling. De hensyn som skulle og burde bli ivaretatt, er blitt ivaretatt på en såpass betryggende måte at jeg tror at vi i dag trygt kan slå fast at vi gjennom dette forarbeidet, som ikke minst har vært foretatt i de andre EØS- og EU-land, har oppnådd å få et sluttresultat som er å anse som meget tilfredsstillende.

Jeg tror det er vel verdt å være klar over at et patent i seg selv ikke gir rett til å utnytte eller utøve selve oppfinnelsen. Utøvelse av patent på bioteknologisk oppfinnelse er dekket gjennom en rekke nasjonale lover og forskrifter, som representanten Fossli så vidt var inne på. Vi har i Norge bl.a. bioteknologiloven, genteknologiloven, lover for legemidler og dyrevern, produktkontroll, forurensningsloven m.v. Dette er lover som i denne sammenhengen vil stå over patentloven hva gjelder utøvelsesrett. Det er ved hjelp av disse lovene vi først og fremst skal beskytte oss mot de ting som jeg vil formode sikkert kommer til å bli nevnt av uetiske og uønskede konsekvensers art litt lenger ut i debatten. Jeg er i denne forbindelse glad for at Regjeringen legger opp til å utøve en god kontroll med alle genmodifiserte produkter, slik at forbrukeren heller ikke i Norge skal ha noen grunn til å engste seg som følge av implementeringen av direktivet i norsk lovverk.

Fra Høyres side er det en selvfølgelig målsetting at Norge skal fremstå som et attraktivt land for forskning og produktutvikling på bioteknologiområdet. På dette området er faktisk patentdirektivet et viktig bidrag. Bioteknologinæringen har fremhevet at Norge er nødt til å ha like gode rammebetingelser på dette området som de land vi skal konkurrere med. En svakere patentbeskyttelse i Norge enn i EU og andre vestlige land kan naturlig nok føre til at Norge taper terreng på dette området. Derfor har det nærmest vært en unison tilbakemelding fra det norske bioteknologiske miljø, fra næringsorganisasjoner og fra norske eksperter på patentrett om at vi trygt kan gå inn for å implementere direktivet i norsk lovgivning.

EØS-avtalen skal sikre at det norske næringslivet i EØS-landene har likeverdig adgang til det indre markedet gjennom felles regler og lovgivning. Og ved å innlemme patentdirektivet i EØS-avtalen, vil vi oppnå like konkurransevilkår og de samme juridiske rammevilkår som innen EØS-området. En parallell utvikling av regelverket er en forutsetning for et fungerende indre marked. Å stå utenfor en slik innlemming av direktivet vil kunne skade norsk bioteknologinæring i betydelig grad. Skal vi i det hele tatt komme i nærheten av å ha den felles målsetting vi alle har satt om at Norge skal bli et av verdens mest nyskapende land, må vi gi denne næringen gode vilkår. Vi må rett og slett forbedre rammebetingelsene for den kunnskapsintensive industri, den kunnskapsintensive næring. Og vilkår for patentering er på dette området alfa og omega.

Vi vil bli hardt rammet dersom vi må oppleve at betingelsene for patentering vil bli vesentlig bedre i våre naboland, i våre konkurrentland, enn i Norge. Vi vet alle sammen at den såkalte «life science»-industrien er en næring som vokser årlig med 15–20 pst. uavhengig av konjunkturbildet rundt seg. Og allerede i dag er Norge på dette området svært lite, sammenlignet med våre naboland. Vi kan trekke frem Danmark og Finland som to eksempler her. Ved å stå utenfor vil vi oppleve at vi vil få et kostnadsbilde på patentering som stiller oss i en svært vanskelig situasjon kostnadsmessig. Allerede i dag ser vi at patentering i Norge har en snittpris som ligger ca. 100 000 norske kroner over gjennomsnittlige EU-kostnader. Til sammenligning vet vi at patentering i USA ligger på 1/3 av kostnadene i EU. Og når vi vet at en liten, moderne og moden bioteknologibedrift i Norge ofte har rundt 14–16 patenter, forstår vi godt at kostnadsbildet betyr svært mye i denne sammenheng.

Som det fremgår av den norske erklæringen ved innlemmelsen i EØS-avtalen, gir flere bestemmelser i direktivet et visst spillerom for gjennomføring. Det var også Grethe Fossli på en betryggende måte inne på.

Jeg vil bare avslutningsvis gå inn på at det er internasjonal enighet om at bioteknologiområdet er svært viktig av hensyn til utviklingen på det medisinske området, på helsesektoren, innenfor matvareproduksjonen og på marin sektor. Det er også viktig at vi gir disse næringene, våre fagmyndigheter og vår industri de samme muligheter på dette området som andre har. Det er etter Høyres oppfatning ikke noe særlig fornuftig om et høyteknologisk, moderne land som Norge skulle bli det eneste vestlige land som vil begrense de industrielle rammevilkår for bioteknologinæring. Vi er inne i en vitenskapelig revolusjon knyttet til biologi som følge av de nye teknologiene, og Norge vil bli akterutseilt kulturelt og industrielt dersom vi med dette skulle takke nei til å innlemme dette direktivet. Jeg vil også nevne miljøvernområdet – og miljøteknologi – som et område som fremtidig i større grad vil komme til å bli involvert under bioteknologibegrepet.

Og til slutt: Med alle de motforestillinger som er kommet her, tror jeg vi må tenke oss svært nøye om med hensyn til hva slags virkning det skulle ha i den store verden at lille Norge, med 4,5 mill. mennesker, som nærmest det eneste landet i den moderne vestlige verden skulle stille seg utenfor. Det vil ikke være til gunst for oss, og det vil heller ikke være til gunst for den del av verden som har behov for vår kunnskap og vår hjelp.

Øystein Hedstrøm (FrP): Fremskrittspartiet anbefaler at Norge slutter seg til patentdirektivet, og at man holder den nødvendige fremdrift i saken. Det har vært en lang prosess. Man bør nå ta stilling og etter vårt syn vedta direktivet uten ytterligere forsinkelser. Vi finner det uholdbart om våre naboland og de vi samarbeider med i Europa, skal ha andre regler på dette området enn det Norge har. Tiden er nå fullmoden for å ta et valg.

Vi ser helt klart at det kan reises prinsipielle og etiske argumenter mot direktivet, men vi har allikevel falt ned på et standpunkt om å stille oss positive. Myndighetene må selvfølgelig fortløpende vurdere det og føre tilsyn, slik at viktige problemstillinger blir tilfredsstillende ivaretatt. Det er en forutsetning at direktivet gjennomføres på en måte som ivaretar de helt grunnleggende prinsipper om respekt for menneskets verdighet og integritet.

Fremskrittspartiet har først og fremst vektlagt at patentdirektivet vil være til det beste for menneskene og bidra til en utvikling som gir oss bedre muligheter til å behandle og kurere sykdommer, samt forske frem resultater som gir bedre velferd og livskvalitet. Vi har også lagt vekt på at bioteknologi blir regnet for å være ett av de næringsområder som vil ha det største potensialet for verdiskaping de kommende år. Vi føler det ville bli galt hvis ikke norske bedrifter ble sikret med like rammevilkår gjennom regelverket i forhold til våre handelspartnere.

Et annet poeng som bør nevnes, er: Det ville være underlig hvis vi inntok det politiske standpunkt at vi vil dra nytte av produktene her i landet, bare de blir produsert i andre land, fordi vi ikke liker produksjonsmetoden. Det ville etter min oppfatning være en betydelig inkonsekvens.

Bioteknologi har lenge vært et satsingsområde for norsk forskning. Jeg vil vise til «Perspektivanalyse og handlingsplan for bioteknologi 1995–2005», som Norges forskningsråd har laget, hvor hovedmålet er å utnytte de muligheter moderne bioteknologi åpner for innen rammen av de etiske og sikkerhetsmessige normene. Det bevilges betydelige beløp til bioteknologiske forskningsprosjekter fra myndighetenes side i tillegg til den privatfinansierte forskningen. Når det offentlige bidraget til forskningsinnsatsen er betydelig, er det logisk å tro at man vil ha noe igjen for dette, bl.a. i form av oppfinnelser som kan kommersialiseres og derigjennom gi økt verdiskaping og arbeidsplasser. Selv om Norge ligger i bakleksa sammenliknet med våre naboland, finnes det flere eksempler på knoppskyting og gode oppfinnelser som på grunnlag av patenter har blitt verdensledende også innenfor disse områdene i vårt land.

Fremskrittspartiet vil at norske virksomheter skal få muligheten til å være med på utviklingen innenfor bioteknologien og utnytte de mulighetene som finnes. Derfor må vi handle deretter.

Vår statsminister gikk i januar ut med at Norge skal bli en av verdens mest nyskapende nasjoner, og jeg vil ta statsministeren på ordet. Hvis dette skal realiseres, er det helt nødvendig å bedre rammebetingelsene for kunnskapsintensive næringer. I bioteknologien er patentering alfa og omega. Et viktig signal fra Stortingets side vil være å sørge for at Norge har minst like gode betingelser for patentering som EU-landene har. Det er ikke fornuftig og ønskelig at patenteringsbetingelsene skal være bedre f.eks. i Danmark og Finland på dette området. Dette er viktig, ikke minst når det gjelder å få kunnskap og høste erfaring. Jeg skal ta et eksempel på hva dette dreier seg om. Et firma som heter Myriad Genetics har patent på gener som påviser brystkreft. Fagfolkene er uenige om dette er en oppfinnelse eller en oppdagelse. Det ligger mye arbeid bak å oppdage sammenhengen mellom gen og sykdom. Grensene mellom oppdagelse og oppfinnelse er noe som kontinuerlig vurderes av patentmyndighetene. Videre er det viktig å overvåke patenteringspraksisen, slik at ikke patentene blir for brede, dvs. at forskning kan hindres.

Slik Fremskrittspartiet ser det, er det viktig at norsk fagekspertise kan være med og diskutere disse spørsmålene i en internasjonal sammenheng, bl.a. i Den europeiske patentorganisasjon. Norge har undertegnet Europapatentkonvensjonen, men kan ikke ratifisere den uten å åpne for patentering av planter og dyr i samsvar med patentdirektivet. Hvis nå Norge slutter seg til direktivet, vil det gi mulighet til å inngi søknad til Den europeiske patentorganisasjon direkte ved patentering, uten å måtte gå gjennom fullmektig bosatt i en medlemsstat til Europapatentkonvensjonen. Ved at norske søkere må gå gjennom et ekstra ledd, kan kvaliteten på søknadsarbeidet svekkes, i tillegg til at det innebærer store merkostnader. Konvensjonen gjør det mulig å søke patent i flere medlemsstater eller alle under ett. Patentering blir dermed enklere og billigere.

Fremskrittspartiet mener derfor at vi nå må si ja til direktivet, fordi et nei vil slå negativt ut for potensielle norske patentsøkere. Vi har alt å tjene på å ha en patentlovgivning i Norge som samordnes med europeisk rett. Forskningen er kostbar i seg selv, og det vil være uheldig om man i tillegg får problemer med hensyn til patenteringen.

Norske bedrifter som søker å ta et EPO-patent, blir påført ekstrautgifter i størrelsesorden 100 000 kr, noe bedriftene i de europeiske konkurrentlandene slipper. Derfor er det viktig med en helhetlig patentlovgivning i Europa og på sikt også på global basis.

Formålet med patentdirektivet er – og har vært – at patenteringsbetingelsene i EU skal være på høyde med betingelsene i USA, Japan og en del andre land, i tillegg til et ønske om å få til en moderne lovgivning for rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser.

Direktivet inneholder et uttrykkelig forbud mot patent på det menneskelige legeme i alle utviklingsstadier, inkludert kjønnsceller og embryoer. Også fremgangsmåten til kloning av mennesker er utelukket for patentering. Direktivet forbyr også patentering knyttet til anvendelse av menneskelige embryoer til kommersielle formål og fremgangsmåter til genmodifisering av dyr som påføres lidelser med mindre det kan oppnås en betydelig medisinsk nytteverdi for mennesker eller dyr.

Det er også viktig å understreke at patent på oppfinnelser som det vil stride mot grunnleggende etiske hensyn å utnytte kommersielt, ikke kan gis. Det er problemstillinger som man ikke bare er opptatt av i Norge. Ute er man minst like interessert i å ivareta etiske og sikkerhetsmessige hensyn ved utnyttelsen av moderne bioteknologi.

Etiske og samfunnsmessige spørsmål vil alltid stå sentralt innenfor bioteknologisk næringsutvikling. Da er det viktig å være klar over at denne virksomheten både når det gjelder forskning, utvikling og utnyttelse, reguleres av annet lovverk. Direktivet er derfor ikke til hinder for å ha en streng lovgivning ut fra etiske, helsemessige og miljømessige hensyn. I Norge reguleres dette bl.a. av genteknologiloven og lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Hvis forholdene legges til rette gjennom en fornuftig håndtering fra myndighetenes side, vil norsk forskning og næringsliv kunne spille en rolle innenfor dette viktige området. Et bidrag i så måte vil være å si ja til EU-direktivet om rettslig vern av bioteknologiske oppfinnelser.

Åsa Elvik (SV): Patentdirektivet stiller oss overfor alvorlege grunnleggjande etiske og prinsipielle spørsmål. Regelverket for patentering av planter, dyr, organismar, celler, vev og gen skal etter dette vere det same som for materielle objekt, som ostehøvlar, støvsugarar eller datamaskiner. Patentdirektivet sidestiller levande liv og materielle objekt. Vi har ei rekkje motførestellingar til innhaldet i direktivet. Nokre av dei er kanskje litt juridiske, og vi kjem nok til å komme nærmare tilbake til dei når vi skal behandle patentloven og implementeringa av direktivet i norsk rett.

Direktivet seier at berre oppfinningar skal kunne patenterast, og stortingsproposisjonen seier: «Patent på rene oppdagelser kan ikke gis.» Men samtidig seier ein i direktivet at eit element som finst naturleg, f.eks. eit gen eller ei celle frå den menneskelege kroppen, kan vere ei oppfinning. Også anna biologisk materiale som er isolert frå sitt naturlege miljø, skal kunne bli patentert, sjølv om ein fann det i naturen frå før av. Når oppdaging og isolering av desse gena blir gitt patentvern, bidreg det til å utviske skiljet mellom oppfinningar og oppdagingar.

I vanleg språkbruk blir det å finne eit sjukdomsgen i menneskekroppen og finne ut korleis det verkar, oppfatta som ei oppdaging meir enn ei oppfinning. Men ifølgje direktivet skal han eller ho som finn eit slikt gen, kunne få einerett til å bruke det, trass i at det finst naturleg anten i mennesket eller andre levande organismar. Først seier ein at patent ikkje kan bli gitt på oppdagingar. Så definerer ein oppfinningar som ein rettsleg term til også å omfatte noko som i dagleg tale blir oppfatta som nettopp oppdagingar. Vurderinga av kva som då blir tilstrekkeleg oppfinningshøgd, blir overlate til patentkontora, til Den europeiske patentorganisasjonen og i siste instans til domstolane. Det har ikkje vi lenger styring over etter at vi har implementert direktivet.

Eit patent er ein rett til å forhindre alle andre frå kommersiell bruk av det som er patentert. Dette blir spesielt når oppfinninga er levande. Direktivet definerer «biologisk materiale» som alt som inneheld genetisk informasjon, og som kan reprodusere seg sjølv. Når ei oppfinning faktisk kan reprodusere eller tilverke seg sjølv, då blir spørsmålet: Kven er det som krenkjer patentet når eit patentert dyr eller ein plante reproduserer seg sjølv? Planten eller dyret kan det ikkje vere. Dermed må det vere menneska som tilfeldigvis endar opp med slike plantar og dyr, som krenkjer patentet.

Eksempelet med genteknologiselskapet Monsanto illustrerer dette. Monsanto har ført rettssaker mot fleire kanadiske bønder, fordi testar avslørte at det fanst genetiske restar av Monsantos patenterte og genmanipulerte plantar i avlingar frå bønder som ikkje hadde kjøpt frø frå Monsanto. Det er nærliggjande å tenkje seg at genmaterialet havna i avlingane til desse bøndene som følgje av genetisk forureining, f.eks. ved pollenspreiing. Med patentloven i ryggen har Monsanto saksøkt fleire bønder for på ulovleg vis å ha brukt Monsantos patenterte genmateriale. Dette er rettssaker Monsanto har vunne, og kanadiske bønder er bøtelagde.

Dette eksempelet tydeleggjer dei vanskane som oppstår når ein skal behandle levande organismar, som ein plante, på lik linje med daude ting. Bevisbyrda vart overført til bonden, som måtte bevise at han ikkje hadde kjøpt frø hos Monsanto.

Patentdirektivet tek heller ikkje tilstrekkeleg omsyn til den retten bonden har til å bruke eigenprodusert formeringsmateriale til eigne behov. Det vart påpeika av fleire under høyringa i komiteen. Å bruke såkorn av eiga avling er vanleg, og patentdirektivet gjer dette vanskeleg. Patentdirektivet strid også mot prinsippet om at planteforedlarar har fri tilgang til å vidareutvikle verna sortar. Direktivet kan også styrkje ei utvikling i retning av monopolisering og einsretting av matproduksjonen i verda. Patent på plantar gjer det mogleg for genteknologiselskap å få kommersiell einerett til ein stor del av verdas såkorn. Patentdirektivet kan dermed medverke til å forsterke maktkonsentrasjonen innafor matproduksjonen i verda.

Mange har peika på omsynet til u-land i sin kritikk av direktivet. Auka patentvern gir auka inntekter til dei landa som har bedrifter som registrerer mange patent. Inntektene frå patenta er derfor ikkje jamt fordelt over verda, men konsentrert i dei industrialiserte landa.

Mesteparten av verdas biologiske mangfald finn vi i utviklingslanda. Dette er ressursar som den veksande genteknologiindustrien er avhengig av, og direktivet gir denne industrien fri tilgang på genressursane og moglegheit til å skaffe seg einerett til kommersiell utnytting av genane. Patentdirektivet legaliserer derfor genrøving. Multinasjonale selskap eller andre kan fritt hente genetisk materiale frå fattige land i sør og få patent på det. Patentet gir einerett til kommersiell utnytting av det genetiske materialet utan at det er krav om at noko av inntekta tilfell landet eller lokalbefolkninga der gena vart henta. Patentsøkjaren treng ikkje eingong å opplyse kvar gena som ein ønskjer å patentere, er henta frå.

Patentdirektivet er derfor i strid med konvensjonen om biologisk mangfald. Konvensjonen slår fast at dei kommersielle verdiane av utnyttinga av det biologiske mangfaldet skal delast rettferdig mellom lokalbefolkninga, landet og det aktuelle kommersielle selskapet. I konvensjonen heiter det også at den enkelte stat har suveren rett til å råde over sine genetiske ressursar, og at tilgang til genetiske ressursar krev godkjenning frå den staten der dei finst.

Dette var bakgrunnen for at Nederland klaga direktivet inn for EF-domstolen. Noreg støtta Nederland i denne saka. Men EF-domstolen var ueinig, og slo fast at direktivet var i samsvar med konvensjonen. Eg synest det er oppsiktsvekkjande at komitefleirtalet vel å støtte seg til EF-domstolens tolking av konvensjonen om biologisk mangfald. Spesielt sett i lys av at Noreg faktisk støtta klagen frå Nederland, er dette oppsiktsvekkjande. Det ligg ikkje til EF-domstolen å dømme om kva som er i samsvar med konvensjonen om biologisk mangfald eller ikkje. Eg synest også det er spesielt at utanriksministeren i svar på spørsmål frå komiteen seier at Noreg ikkje har tenkt å ta noko initiativ til å be sekretariatet til Biodiversitetskonvensjonen om å vurdere spørsmålet, for det er opp til det enkelte landet å sørgje for å opptre i samsvar med konvensjonen.

Bistandsorganisasjonane har ei klar haldning til direktivet. Norsk Folkehjelp skriv i si høyringsfråsegn:

«Råstoffet til genteknologene er gener, og interessante gener finner man ofte i nyttevekster, kulturplanter og husdyr som lokalbefolkningen har brukt og foredlet i generasjoner. Problemet med å utstede patenter til forskere som har stjålet med seg gener og overført dem inn i nye organismer er at disse patentene bare belønner dem som har utført en liten del av en stor jobb.»

Dette synest eg er eit spørsmål som stortingsfleirtalet burde ha problematisert i litt større grad enn dei gjer.

Fleirtalet tek heller ikkje innover seg Noregs stolte rolle som brubyggjar mellom OECD-landa og u-landa i internasjonale forhandlingar. Denne rolla blir problematisk når vi sluttar oss til direktivet. NORAD skriv i si høyringsfråsegn:

«Norges holdning til TRIPS og de pågående forhandlinger i WTO for å endre TRIPS-avtalen, er at det skal være adgang til å forby patent på planter og dyr.»

Og vidare:

«En tilslutning til patentdirektivet som gir patentbeskyttelse til planter og dyr, vil gjøre det vanskelig å forsvare opprettholdelse av norske posisjoner i WTO-forhandlingene.»

Og vi veit at nettopp den typen forhandlingar går føre seg no.

Vi har fremma forslag om å leggje patentdirektivet ut for ei rådgivande folkerøysting. Det er eit radikalt grep. Vi meiner for det første at folkerøystingar burde brukast oftare enn i dag, og vi var derfor med på eit forslag som ikkje vart vedteke i Stortinget i går, om å utgreie meir bruk av rådgivande folkerøystingar lokalt. Folkerøysting er eit godt supplement og korrektiv til det representative demokratiet. I denne saka meiner vi at dette er viktig fordi patentdirektivet rører ved eit sentralt etisk spørsmål som etter vår meining har store og uoversiktlege konsekvensar for framtida. Det handlar om konsekvensen av ein internasjonal avtale som tidlegare er inngått. Men vi visste ikkje at dette kom til å bli konsekvensen av den avtalen som vi gjekk inn for.

Direktivet eignar seg godt for å bli lagt ut til rådgivande folkerøysting, fordi det har to tydelege og motstridande standpunkt.

Når forslaget om å leggje ut patentdirektivet til rådgjevande folkerøysting ikkje får fleirtal, er vårt sekundære forslag at vi ber Regjeringa bruke reservasjonsretten som EØS-avtalen gir oss høve til, og leggje ned veto mot direktivet.

Eg synest det er trist at vi har brukt så kort tid på å behandle denne saka. Og eg synest det er trist at ein har hatt ein lang prosess i EU, medan hurtigtoget går fort gjennom Stortinget når ein skal behandle denne typen saker. Det har teke lang tid å komme fram til einigheit i EU. Vi bruker veldig kort tid på saka i Stortinget.

Eg ønskjer til slutt å ta opp dei forslaga som SV har fremma åleine eller saman med andre.

Presidenten: Representanten Åsa Elvik har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Olaf Gjedrem (KrF): I forhold til denne saka om patentdirektivet har Kristeleg Folkeparti heile tida og gjennom fleire år hatt grunnleggjande etiske og prinsipielle innvendingar. Det er særlig dei etiske innvendingane mot det omfattande høvet til patentering av levande materiale som følgjer av direktivet, m.a. patentering av dyr, planter, omsynet til biologisk mangfald og omsynet til utviklingslanda og deira utnytting av eigne genressursar, som har gjort oss betenkte. Dette er grunnen til at statsrådane frå Kristeleg Folkeparti og Venstre valde å taka dissens i spørsmålet om aksept av EUs patentdirektiv om opphavsrett.

Det er særleg tre forhold som Kristeleg Folkeparti vektlegg i forhold til ei heilskapleg vurdering av patentdirektivet, og som utgjer Kristeleg Folkepartis grunngjeving for å seia nei til direktivet.

Det fyrste er etiske omsyn, medrekna det som går på respekten for skaparverket og menneskeverdet. Det andre omsynet er at me er sterkt opptekne av miljøet, med særleg vektlegging av føre var-prinsippet. Det siste tungtvegande omsynet for Kristeleg Folkeparti er omsynet til utviklingslanda sine interesser.

Me er òg opptekne av at patentet kan brukast til å gje tidsavgrensa einerett til kommersiell utnytting av oppfinningar. Offentleggjering av oppfinningar samtidig som patenthavar har vore sikra utbytte av det kommersielle potensialet ved si oppfinning, er eksempel på praksis som har utvikla seg over tid når det gjeld patent på gen- og bioteknologiområdet.

Det er viktig at me framhevar at bruken av patent, og tilsvarande reglar om vern av opphavsrett generelt, fungerer som viktige verkemiddel for å stimulera forsking og utvikling. Samtidig vil me framheva at det er viktig å stimulera til utnytting av potensialet som ligg i bioteknologien. Det som me likevel finn høgst naudsynt i denne samanhengen, er at samfunnet trekkjer opp grensene for å unngå ei uynskt utvikling.

Når det gjeld patentlovgjevinga i Noreg, har denne vore relativt lik den i andre europeiske land. Det som er verdt å merka seg, er at norsk patentlovgjeving likevel tradisjonelt har vore meir restriktiv enn i internasjonal samanheng.

Alt på 1990-talet gav Stortinget og fleire regjeringar uttrykk for at det ikkje bør opnast for patentering av planter og dyr eller måtar å framstilla planter og dyr på, og at det derfor ikkje burde vera høve til å gje patent på naturleg førekomande materiale. Det har ved desse høva spesielt vore reist kritikk mot patentering av naturleg førekomande materiale. Stortinget har jamvel etterspurt forskrifter til patentloven for å sikra ein mest mogleg restriktiv patentpraksis på dette området, og på den måten sikra ei vidareføring av den hittil rådande patentpraksisen, jf. lovgjevinga om industrielt rettsvern m.m., den såkalla TRIPS-avtalen. Me konstaterer at dette ikkje er blitt følgt opp, i påvente av behandlinga av EUs patentdirektiv. Samtidig vil me peika på at EUs patentdirektiv legg opp til eit heilt anna patentregelverk og ein heilt annan patentpraksis enn det som har vore tilfellet i Noreg til no. Me konstaterer òg at dette inneber eit brot med dei haldningane eit fleirtal i Stortinget tidlegare har gjeve uttrykk for.

Når det gjeld høvet til patentering av delar av menneskekroppen og sekvensar av menneskegenar når desse er isolerte, vil me understreka at dette er svært omstridt internasjonalt, òg innetter i EU. Det er ein tankekross at ein innanfor medisinske miljø fryktar at dette kan medverka til svekt medisinsk forsking og utvikling. Det skal i denne samanhengen bli interessant å følgja med i kva som skjer i forhold til Europarådet sitt vedtak.

Kristeleg Folkeparti meiner at patentdirektivet, slik som det er utforma, ikkje samsvarer med det kristne menneskesynet og dermed undergrev dei grunnleggjande haldningane, at eit menneske skal ha verdigheit og integritet, som samfunnet vårt skal byggja på.

Kristeleg Folkeparti har respekt og audmjukskap overfor alt levande materiale. Planter, dyr og naturleg førekomande materiale må sjåast som ein del av skaparverket som me er sette til å forvalta. I denne forvaltartanken ligg at naturen har ein eigenverdi som me må verna. I forhold til dette blir det derfor spesielt problematisk at direktivet i liten grad skil mellom levande materiale som ein finn i naturen, og det som har vore påverka. Det at ein skal kunna få patent på oppdagingar framfor oppfinningar, harmonerer difor ikkje særleg med ein slik etisk tankegang. Denne forma for einerett til utnytting av skaparverket som direktivet opnar for, strekkjer seg dermed langt utover det som kan seiast å vera tenleg og forsvarleg.

Det har vore ein monaleg internasjonal diskusjon om forholdet mellom patentregelverket i EU og Biodiversitetskonvensjonen. Det er viktig å peika på samanhengen mellom patentdirektivet og omsynet til biologisk mangfald. Kristeleg Folkeparti er av den oppfatninga at patentdirektivet vil kunna skapa vanskar i forhold til oppfølginga av konvensjonen om biologisk mangfald. Dette vil tilsvarande òg kunna få verknad i forhold til Catagena-protokollen om plantegenetiske ressursar.

Høvet til å ta patent på levande materiale som ein finn i naturen, vil kunna føra til eit forsterka tap av biologisk materiale og ei einsretting av det biologiske mangfaldet, plante- og dyrelivet. Dette er noko me i Kristeleg Folkeparti er opptekne av og reelt bekymra for.

I forhold til utviklingslanda er Kristeleg Folkeparti spesielt oppteke av to tilhøve: for det fyrste retten til utnytting av eigne genressursar i desse landa og for det andre fordelingsverknadene av gjennomføringa av eit patentregelverk, som EU-direktivet globalt.

Dette kan ein grunngje ut frå fleire forhold, men det er sannsynleg at om lag 90 pst. av verdas genressursar finst i tropiske område, dvs. at det i all hovudsak dreiar seg om utviklingsland. Det me i Kristeleg Folkeparti fryktar i denne samanhengen, er at patentdirektivet vil føra til ei massiv og ukontrollert utnytting av genressursane i desse landa utan at landa blir sikra vederlag for dette. Kristeleg Folkeparti er derfor grunnleggjande bekymra for at patentdirektivet på denne måten kan føra til ei endå skeivare fordeling av ressursane i verda. Me er difor komne til at me meiner patentdirektivet er usolidarisk mot verdas fattigaste, og dette er djupt forankra i Kristeleg Folkepartis haldningar.

Konsekvensane av dette er at utviklingslanda òg vil kunna oppleva å måtta betala dyrt for produkt som er laga av deira opphavlege genressursar. Det som ligg i dette, er at me kan koma i ein situasjon der utviklingslanda vil oppleva hindringar for eksport av eigne produkt fordi desse er av materiale som på marknadene i dei industrialiserte landa er patenterte. Dette er uhaldbart og medverkar berre til at skeivfordelinga i verda går ytterlegare i feil retning.

Det blei sagt tidlegare i debatten at Noreg berre er 4,5 millionar menneske, og at ein ikkje skal leggja altfor stor vekt på kva me gjer. Eg trur faktisk eg må supplera Ivar Kristiansen og seia at mange auge rundt om i verda kviler på Noreg og ser på oss med stor respekt for den historia me har for å ha kjempa for interessene til u-landa.

I forhold til Noregs pådrivarrolle og truverde internasjonalt meiner me at norsk tilslutning til EUs patentdirektiv vil kunna svekkja vår posisjon og derfor vera uheldig.

Når dette er sagt, vil eg likevel seia at me erkjenner at det er eit fleirtal både i Regjeringa og i Stortinget som medfører at patentdirektivet vil bli akseptert for Noreg. Det som er viktig for oss i denne samanhengen, er at det blir innført avgrensingar som medfører ei restriktiv line i samsvar med tidlegare praksis. På den måten føler me at nokre av dei negative konsekvensane blir svekte.

Dette gjeld særleg korleis Regjeringa legg opp til at Noreg skal utnytta handlingsrommet som patentdirektivet tillèt, slik at direktivet kan bli praktisert restriktivt. Regjeringa vil òg innføra opplysningsplikt for patentsøknader i Noreg – dette for å sikra opplysningar om kvar materialet som blir patentert, faktisk er henta frå. Det blir òg føreslått ei eiga etisk nemnd, det såkalla landbruksunntaket, som skal taka vare på desse omsyna.

Internasjonalt er me godt fornøgde med Regjeringas forslag om at Noreg skal kunna ta til orde for ei restriktiv line i internasjonale fora når det gjeld utviklinga av patentreglar. Samtidig er det av stor betydning at Noreg ynskjer å taka del i EUs råd og grupper som gjev etiske råd i tilknyting til patentdirektivet. Regjeringa stør derfor den eventuelle innstramminga i patentdirektivet i retning av det Europaparlamentet har føreslått. I forhold til utviklingslanda vil me saman med Regjeringa arbeida for at deira interesser i internasjonale forhandlingar blir varetekne.

Alt i alt er me relativt positive til dei signala som kjem. Kristeleg Folkeparti vil elles slutta seg til forslaga nr. 1 og 2, som er fremma av mindretalet.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er sagt av flere av tilhengerne av direktivet at dette er en sak det er brukt lang tid på, og at det derfor er på høy tid at den får sin avgjørelse.

Jeg vil minne om at det faktisk så langt kun er seks EU-land som har implementert patentdirektivet i sin lovgivning. Lengre tid har det faktisk ikke gått enn at det også internt i EU er betydelig uenighet om hvordan man skal håndtere dette direktivet.

Frankrike har gått langt i å utfordre intensjonen i direktivet i sin lovgivning. Nederland har med bakgrunn i kommisjonen om biologisk mangfold klaget direktivet inn for EU-domstolen – og fikk i utgangspunktet støtte fra Norge.

Under behandlingen i Regjeringen her hos oss, ser vi at ni av Regjeringens medlemmer har tatt dissens og anbefalt Stortinget å bruke reservasjonsretten. Dessverre benyttet ikke Kristelig Folkepartis statsråder denne gangen heller muligheten til å sette ned foten og dermed sørge for at det ble flertall i Regjeringen for deres syn. Det burde Kristelig Folkeparti ha gjort! Med det alvor som jeg har oppfattet at Kristelig Folkeparti, og også Venstre, har lagt i denne saken, skulle for en gangs skyld Høyre ha måttet gi seg.

At Regjeringen har anbefalt dette med knappest mulig flertall, og at det er sterk uenighet internt i EU, rokker imidlertid ikke de EU-lojale her på huset. Alt som kommer fra Brussel, er pr. definisjon gjennomtenkt og fornuftig. Det skal brukes minst mulig tid til debatt. Det skal klubbes igjennom raskest mulig, og man har den tro at når det er diskutert i EU, er det ferdigdiskutert. Da har ikke vi behov for å bruke tid på det her.

Så hører jeg enkelte si i debatten at vi ikke må gi norsk forskning og norsk næringsliv dårligere konkurransevilkår enn det andre har. Vi gjør faktisk noe med det hver eneste dag! Vi gjorde det i forrige uke i forbindelse med behandlingen av lov om dyrevern. Vi har gjort det i forhold til hva slags rammebetingelser vi har gitt oppdrettsnæringen. Vi gjør det i forhold til arbeidsmiljøloven. Vi gjør det i forhold til miljøvernlovgivning på andre områder. Det er en del av vår daglige politikk at vi ønsker å legge til grunn noen andre normer enn det mange andre land gjør, i måten vi håndterer ting på her hjemme. Men på dette området skal vi altså ikke gjøre det.

Det er slik at fra tid til annen har vi også en plikt til å vurdere næringsmessige forhold opp mot etiske forhold. Denne saken er en sak hvor det helt opplagt burde vært gjort. Det er ingen selvfølge at vi på absolutt alle områder må sette konkurransemessige vilkår framfor alle andre hensyn.

Mulighetene til å få enerett på utnyttelse av en oppfinnelse knyttet til biologisk materiale vil utvilsomt komme til å øke innsatsen og trykket på dette området. Det er store økonomiske interesser involvert for dem som vil lykkes. Ingen behøver å være i tvil om at mulighetene til å få enerett – patentering – i 20 år framover, vil komme til å sette et enormt trykk inn på utviklingen i en sektor hvor faktisk også de som er tilhengere av direktivet, har uttrykt skepsis til deler av det som ligger der.

Spørsmålet om patentering av levende organismer er et så viktig spørsmål at Senterpartiet sammen med SV – som det tidligere er sagt – mener at dette direktivet burde ha vært lagt ut til rådgivende folkeavstemning. På den måten kunne vi faktisk hatt muligheten til å få en folkelig debatt om innholdet i direktivet, og få et engasjement omkring hvorvidt det norske folk mener at dette er en retning som vi bør gå i, eller om vi skal gjøre det motsatte – det vi har gjort på en del andre områder med godt hell – arbeide internasjonalt for å hindre en utvikling som faktisk også tilhengerne har uttrykt en kritisk holdning til.

Vi klarte det f.eks. i et spørsmål om forbud mot bruk av antipersonellminer, og det ville helt opplagt ha vært en mulighet som vi kunne ha brukt også utenfor EU, til å slåss mot en utvikling som vi ikke ønsker, og som jeg tror et flertall av det norske folk faktisk står bak. Dessverre får ikke det forslaget flertall, og våre subsidiære forslag innebærer derfor selvsagt at det ikke skal gis samtykke til godkjenning av patentdirektivet. Dessverre ser det ut til at flertallet her på huset har hastverk.

May Britt Vihovde (V): Patent på liv handlar ikkje berre om teknikk eller økonomi, men om grunnleggjande etiske spørsmål om korleis vi skal behandla naturen og mennesket.

EU-direktivet om patentering av bioteknologiske oppfinningar handlar om eigedomsrett til biologisk mangfald. Biologisk mangfald, anten det er villaksen på Vestlandet eller bananar og paranøtter frå regnskogen, er ein svært spesiell ressurs.

Biologisk mangfald er livsnødvendig – det er maten vi lever av, og matproduksjon er det viktigaste eksemplet på bruk av biomangfaldet. Kanskje så mykje som 90 pst. av verdas biomangfald finst i tropane. Det er ein ressurs som dei rike landa treng, og vil ha, på kostnad av utviklingsland. Difor er spørsmålet om patentdirektivet i høgste grad eit spørsmål om utviklingslanda sine moglegheiter til å sikra sine ressursar, og difor er det så viktig korleis eigedomsretten til biologisk mangfald blir regulert.

EUs patentdirektiv vil òg gjera det mogleg å patentera planter og dyr. Ved tidlegare stortingshandsamingar av patentspørsmålet har det vore tverrpolitisk semje om at planter og dyr skulle blitt unnatekne frå patentering. Her fekk grensa gå. Det har vore ei avveging mellom industrien sitt ønske om patent og samfunnet sitt behov for å markera at naturen er noko anna enn berre patenterbart biologisk materiale. No blir det altså mogleg å patentera planter og dyr i Noreg fordi stortingsfleirtalet med alle middel vil unngå å leggja ned veto mot eit einaste EØS-direktiv. Det synest Venstre er svært trist.

Det største spørsmålet ved patentdirektivet er det innebygde kunnskapssynet som direktivet har – det at direktivet føretrekkjer ein bestemt type kunnskap, nemleg den vestlege, tekniske laboratoriekunnskapen. Grunnlaget for direktivet er den haldninga at dei som jobbar i eit laboratorium og kan sekvensera genar og laga genmodifiserte organismar, må bli løna med patentrettar fordi dei gjer ein så viktig jobb. Uformelt, men intelligent forskings- og foredlingsarbeid der det biologiske mangfaldet er størst, t.d. hos ei stamme som bur langt inne i regnskogen, eller ein familie som dyrkar kaffi i Etiopia, blir verdsett til null.

Slik dette patentdirektivet er utforma, blir det blant organisasjonar som arbeider med miljø- og solidaritetsspørsmål, oppfatta som legitimert tjuveri. Våre forskarar og bedrifter kan reisa ut og henta heim spennande biologisk mangfald, og så sikra seg einerett til bruk av det dei neste 20 åra. Nokre kallar det genrøving, andre bioprospektering – men Venstre meiner at rettferdig, det kan ingen seia at det er.

Det blir fleirtal for EUs patentdirektiv på Stortinget her i dag. Venstre vil understreka at det er viktig at Noreg held fram med å støtta utviklingslanda i internasjonale forhandlingar om intellektuell eigedomsrett. Regjeringa forsikrar at Noreg vil ta til orde for ei restriktiv line i internasjonale forum. Under dei såkalla TRIPS-forhandlingane, Trade Related Intellectual Property Rights, meiner Venstre at Noreg må støtta dei afrikanske landa sine posisjonar. Det er òg viktig at Noreg sørgjer for at EFTA ikkje stiller krav om intellektuelle eigedomsrettar når EFTA forhandlar med andre land om bilaterale handelsavtalar.

I innstillinga er det synt til den dissensen som Venstres statsrådar – saman med Kristeleg Folkepartis – har teke i Regjeringa i denne saka. Alvoret i saka blir òg understreka av dei felles merknadene som Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har. Venstre seier seg samd i desse. I all hovudsak deler vi òg dei separate merknadene som Kristeleg Folkeparti har i innstillinga.

Etiske omsyn, omsynet til miljøet og til utviklingslanda sine interesser, talar alle for å stemma mot fleirtalet si innstilling i dag. Venstre meiner denne saka er så viktig og så prinsipiell at vi vil støtte forslaget om ei rådgjevande folkeavstemming. Vi trur ei slik avstemming og ein slik debatt vil vere positiv, og syne dei dilemma og dei vala den teknologiske utviklinga stiller oss overfor som samfunn, uansett kvar fleirtalet går.

Til slutt: Venstre vil stemma for forslaga nr. 1 og 2, frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og mot innstillinga.

Steinar Bastesen (Kp): Vi behandler i dag en kontroversiell sak – vi behandler patentdirektivet. Det er meget kontroversielt.

Jeg synes vi har brukt liten tid på å sette oss inn i hva dette er. Jeg må spørre om de velgerne som har valgt oss, er klar over hva flertallet i denne sal er i ferd med å gjøre. Jeg må ærlig talt si at jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er flertallet i det norske folk som vil at vi skal vedta patentdirektivet i dag. Så dumme tror ikke jeg at velgerne er. Men jeg er overgitt over at vi skal vedta at jeg kan eie presidenten!

Presidenten: Tvilsomt!

Steinar Bastesen (Kp): Ja, men vi skal vedta det i dag! Og presidenten kan eie meg. Jeg er overgitt over at det går an.

At Høyre og Fremskrittspartiet går inn for denne saken, er jeg innforstått med, for de vil jo selge alt. Alt som lukter av naturresurser, vil de selge, og det skal over til forretningsfolket, slik at de kan tjene penger på det. Men hva med graset, hva med såkornet, hva med poteten, som vi alle er så glad i, fisken, korallene, sjøgraset, tangen og taren? Alt dette kan patenteres – av forretningsfolk. Ikke vi, nei langt ifra. Og hva med alle organismene som fins i havet? Vi vet at det er folk ute i båter på havet og tar prøver av korallene, og selvfølgelig kan de bli påvirket av at de kan bli patentert. Og hva med genmodifisert soya – genmodifiserte produkter som vi importerer til Norge? Men vi har forbud mot å bruke det.

I EØS-utvalget, som komiteen skulle ha fått seg forelagt dokumenter fra, er det ett års ventetid på all dokumentasjon. Ett år må komiteen og vi stortingsrepresentanter vente på det som blir behandlet i EØS-utvalget. Nei, jeg har ingen problemer med å slutte meg til SV og Senterpartiets mindretallsforslag i denne saken.

Utenriksminister Jan Petersen: Det som bærer Regjeringens flertall, og som bærer stortingsflertallet, er de muligheter som man ser i bioteknologien. Jeg merket meg med glede at mindretallet i innstillingen også understreker det samme:

«Disse medlemmer vil også framheve at det er viktig å stimulere til utnyttelse av potensialet som ligger i bioteknologien.» Akkurat dette fører oss sammen. Men etter mitt skjønn er det slik at det å akseptere direktivet nå, er det som vil sette vårt næringsliv i den samme stilling som det øvrige næringsliv i Europa, og dermed gi oss muligheter for å gjøre det både flertallet og mindretallet er enige om i praksis.

Dette er jo på ingen måte noen ny sak. Denne saken har vært debattert i Stortinget i årevis, og har også vært i EØS-utvalget i årevis. Det er bakgrunnen for at regjeringspartiene på Sem, før man dannet regjering, var enige om at dette var det området hvor partiene ville komme til å skille lag. Jeg er derfor mer enn forbauset når noen i Stortinget sier at dette er en sak man har hatt liten tid på – tatt i betraktning at problemstillingen har vært velkjent for Stortinget i årevis. Proposisjonen som ligger til grunn for behandlingen i dag, har jo også ligget i Stortinget gjennom hele vårsesjonen. At det har derfor vært god tid til å ta stilling til saken, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Det har også vært slik at mange andre parlamenter i Europa allerede har gjort det.

Jeg er enig med dem som sier at det er vanskelige problemstillinger som her drøftes, og jeg tror det er viktig at de drøftes med krav til nøyaktighet og også krav til respekt for andre oppfatninger. Jeg er derfor ikke helt sikker på hvor vellykket jeg synes det er når mindretallet jevnfører anvendelsesområdet med ostehøvler og støvsugere – det er i beste fall et mislykket polemisk poeng. Men det gir meg allikevel grunn til å understreke et par viktige ting, nemlig at patent på rene oppdagelser ikke gis, at et patent i Norge ikke gir grunnlag for å nekte utnyttelse av biologisk materiale slik det forekommer i naturen, at det det er snakk om, er hvem som skal ha enerett til kommersiell utnyttelse av en bioteknologisk oppfinnelse, og at et patent ikke gir rett til utvikling eller bruk av oppfinnelser som er forbudt etter annen lovgivning. Det er derfor altså ikke spørsmål om hva man skal utvikle, men om hvem som kommersielt skal utvikle det.

Jeg vil også minne om at det i forhold til søknader om patentering er en åpenhet som i seg selv vil være viktig, ikke minst av hensyn til forskningen. Alternativet er jo faktisk hemmelighold, og det er et spørsmål om man når sine målsetninger lettere på den måten. Men det er riktig at det er en god del problemer knyttet til dette, og det er de problemene Regjeringen tar sikte på å avbøte gjennom de tiltakene som saksordføreren regnet opp.

Jeg vil derfor minne om at det i Stortinget også ligger en proposisjon, Ot.prp. nr. 86 for 2002-2003, som nettopp dreier seg om gjennomføringen av lovgivning på dette området. Her tar man opp en del av de innvendingene som er kommet. For eksempel har jeg lagt merke til at det sies at patentsøkeren ikke engang trenger å oppgi hvor genene som ønskes patentert, er hentet fra. Nei, det er ikke riktig. Det er bare å slå opp i Ot.prp. nr. 86, så ser man at her innføres det en plikt til å opplyse om dette i patentsøknaden.

Jeg er også meget forbauset over det som sies om forholdet til Biodiversitetskonvensjonen. Alle partier var enige om å prøve denne saken for retten, men så er det altså slik at mindretallet er uenig i det øyeblikk de får resultatet av denne prøvingen. Det er ingen tvil om at vi ønsker å gjennomføre dette, slik at det er sammenheng og overensstemmelse. Jeg tror ikke det er grunn til å problematisere det spørsmålet ytterligere. Det er av de tingene som bør tas vare på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV): Patentdirektivet handler om grunnleggende etiske problemstillinger, og det handler også om synet på hva et menneske er og synet på hva natur er.

Utenriksministeren synes at vi skal diskutere dette med presisjonsnivå. Det er jeg enig med ham i. La oss da ta to eksempler på patenter som er gitt under EU-direktivets velsignelse. Det er et patent på et menneskelig gen som kun er aktivt i menneskekroppen når damer er gravide, og som omtales som relaxin. Det er patentert. Mener utenriksministeren at det er en menneskelig oppfinnelse?

Et annet objekt som er patentert, er musa som er genmanipulert på en slik måte at det automatisk utvikles kreft. Mener utenriksministeren at denne musa er en oppfinnelse gjort av mennesker? Eller er det slik at det ikke ligger til oss mennesker å oppfinne liv?

Utenriksminister Jan Petersen: Det jeg mente med min merknad, var at viktige etiske spørsmål reises og løses i andre sammenhenger enn akkurat når det gjelder spørsmålet om patentering – her er det altså er spørsmål om hvordan dette kommersielt skal kunne utnyttes. Det er bl.a. grunn til å understreke at et patent ikke gir rett til utvikling og bruk av oppfinnelser som er forbudt etter annen lovgivning. Det er klart at der ligger et av de store, vanskelige områdene, slik at det er mye som finner sin løsning utenfor dette. Jeg sier ikke at ikke også dette direktivet innebærer en del vanskelige etiske avveininger. Derfor har Regjeringen lagt inn de avbøtende tiltakene som det er redegjort for.

Det gir meg også anledning til å nevne et viktig poeng, nemlig at det forslaget som SV nå har fremhevet, allerede har fått et svar i proposisjonen, nettopp fordi jeg er enig i at her ligger det en svært viktig utfordring. Så hvis Stortinget velger å vedta dette forslaget, vet de faktisk allerede hva svaret er, for det er ført inn i proposisjonen.

Olaf Gjedrem (KrF): Kristeleg Folkeparti er imot å akseptera dette direktivet, som utanriksministeren korrekt sa. Men vi er noko letta og noko positivt innstilt til den praksisen som det ser ut til at Regjeringa legg seg på i praktiseringa av direktivet.

Mitt spørsmål går då til utanriksministeren: Kan han bekrefta at Regjeringa i praktiseringa av direktivet vil ha ei restriktiv haldning? Då tenkjer eg kanskje spesielt på behandlinga i Europaparlamentet og den tolkinga dei ber om blir lagd inn. Vil Regjeringa elles i det endringsarbeidet som går føre seg i ein del av EUs medlemsstatar, medverka til at me får ein restriktiv praksis og ei restriktiv tolking av direktivet på dette området?

Og endeleg det siste spørsmålet, som gjeld u-landa. Nokre seier at me med patentdirektivet opnar for å stela u-landa sine verdiar og rikdomar. Vil utanriksministeren medverke til at dette ikkje blir tilfellet?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg vil til det siste spørsmålet si at det er en helt ubegrunnet bekymring, som Gjedrem ikke behøver å gjøre seg. Det er altså slik at patent på rene oppdagelser ikke kan gis. Det må være helt klart. Det er ikke grunnlag for å nekte utnyttelse av biologisk materiale slik det forekommer i naturen. De forekomstene som han viser til, er jo der de er.

Når det gjelder de øvrige spørsmålene, viser altså både denne proposisjonen og Ot.prp. nr. 86 hvordan Regjeringen vil håndheve dette og praktisere det. Og det er jeg helt enig i, det blir på en restriktiv måte. Det står også helt klart i proposisjonen at det standpunktet Europaparlamentet har tatt, og som også er reflektert i forslaget fra Elvik, har Regjeringen allerede sagt at den er enig i.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg kunne tenke meg å utfordre utenriksministeren litt videre på nettopp det som går på restriktiv praktisering, for også utenriksministeren sa i sitt innlegg at Regjeringen vil sette norsk næringsliv i samme stilling som det øvrige næringsliv i Europa. Med bakgrunn i det svaret som nå ble gitt Olav Gjedrem, hvor man vil legge til grunn de retningslinjer som kommer fra Europarådet, lurer jeg på: Vil man praktisere direktivet strengere enn det som blir gjort av EU? Vil man praktisere det så strengt som det overhodet gis anledning til? Eller vil man, som utenriksministeren sa, sette norsk næringsliv i samme stilling som det øvrige næringslivet i Europa, og følge dem som er mest liberale? Jeg kunne gjerne tenke meg å få et svar på det.

Utenriksminister Jan Petersen: Vi mener at vi stiller norsk næringsliv i den samme situasjon som det øvrige Europa, nettopp ved at vi nå aksepterer dette direktivet.

Når det gjelder selve praktiseringen, har Regjeringen redegjort i detalj for hvordan den ønsker å gjøre det, og Stortinget vil altså få Ot.prp. nr. 86 til behandling senere, hvor det er mulig å gå ytterligere ned i denne problemstillingen. Jeg tror ikke det er noen tvil om at man her forsøker å bygge broer mellom forskjellige oppfatninger knyttet til dette spørsmålet. Jeg tror man i noen grad også har lyktes nettopp i å bygge disse broene.

Jeg tror man skal erkjenne fra alle sider at dette er vanskelig stoff, det utfordrer etiske spørsmål, men det betyr ikke at man behøver å overdrive beskrivelsene, slik som jeg synes at mindretallet har gjort på en etter mitt skjønn ikke helt vellykket måte, hvor de polemiske formuleringene kanskje har tatt litt makten over noen av resonnementene.

Heidi Sørensen (SV): Jeg registrerer at utenriksministeren ikke vil svare på om denne kreftmusa er en oppfinnelse, laget av et menneske. Han vil heller ikke svare på om relaxin, dette menneskelige genet, er en oppfinnelse laget av mennesker. La oss ta et nytt gen, brazzein, som ble funnet i Vest-Afrika, som er et søtningsstoff, og som er patentert – til bruk som søtningsstoff. Er den en oppfinnelse gjort av mennesker, eller er det en oppdagelse? Utenriksministeren gjentar derimot at oppdagelser ikke er patenterbare. Men kan man bevise hva den oppdagelsen kan brukes til, er det patenterbart etter patentdirektivet? Det er etisk problematisk i seg selv at man vedtar et lovverk der det er opp til mennesker å oppfinne liv – eller synes utenriksministeren at det er helt greit?

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er nå omme.

Presiden vil foreslå at dagens møte forlenges inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg verken kan eller vil gå inn i helt konkrete tilfeller og vurdere dem. Men jeg forstår det slik at Heidi Sørensen og jeg er enige om én ting, og det er at det er helt klart at patent på rene oppdagelser ikke skal gis. Det er vi ikke uenige om.

Det vi diskuterer, er spørsmålet om kravet til oppfinnelseshøyde. Heidi Sørensen peker på at det selvfølgelig vil være gjenstand for vanskelige vurderinger og et visst skjønn. Det kan sikkert være uenighet om de konkrete forvaltningsavgjørelser i forbindelse med dette spørsmålet, men det anfekter ikke det som er poenget i dette direktivet, og som også er mitt poeng, nemlig at patent på rene oppdagelser ikke kan gis. Man er nå inne på et helt konkret spørsmål om grensedragninger, men det er ikke i seg selv et argument mot et direktiv. Et slikt problem vil en lovgiver og en forvalter til enhver tid stå overfor på alle vanskelige områder innen samfunnslivet. Så selve argumentet er ikke bærekraftig i forhold til den saken vi nå står oppe i.

Åsa Elvik (SV): Sidan vi tidlegare i dag har hatt ein debatt om dei pågåande WTO-forhandlingane, reknar eg med at utanriksministeren også er oppteken av kva som skjer i forhold til forhandlingane om TRIPS-avtalen.

Ei gruppe afrikanske land har nettopp lagt fram sin posisjon, der ein skal forhindre moglegheita for å ta patent på alle former for liv. Ein grunngir det med at dette er i strid med både moralske og kulturelle normer i mange samfunn i Afrika, men det handlar også om matvaretryggleik og kampen mot fattigdom.

Representanten frå Venstre, May Britt Vihovde, sa i sitt innlegg at ho oppfordrar Regjeringa til å følgje posisjonane til dei fattige landa i TRIPS- forhandlingane.

Vil utanriksministaren følgje oppfordringa frå Vihovde om å støtte dei afrikanske landa som ber om at alle former for patent på liv blir unnatekne frå patentering?

Utenriksminister Jan Petersen: Det man skal gjøre i dag, er å godkjenne dette direktivet – og det styrer norsk politikk på dette området. Vi mener at det er fullt ut tilfredsstillende, og det dreier seg om patentering på norsk område.

Forslaget som er fremmet i forbindelse med handelsavtaleforhandlingene, kjenner jeg ikke nærmere til, men jeg går ut fra at det er vesentlig mer utdypet enn det Elvik nå gav uttrykk for. Hun refererte til dette i slagords form, og det er som sådan ikke egnet til å ta stilling til på den bakgrunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Sørensen (SV): Utenriksministeren uttaler seg på en slik måte at man skulle tro at han ikke har registrert den debatten om patentdirektivet som har pågått internasjonalt de siste ti år.

Når man har patentert brazzein, når man har patentert kreftmusa, og når man har patentert relaxin, er dette eksempler på dyr og naturlig forekommende biologisk materiale som er patentert. Kravet for at disse «oppdagelsene» skal kunne patenteres i henhold til direktivet, er at man kan finne industriell anvendelse for dem – at man altså finner det, beskriver hva man kan bruke det til, og så patenterer det. Det er diskusjonen om oppfinnelseshøyde.

La meg da gjennomføre resonnementet når det gjelder døde ting. La meg si at jeg finner en støvsuger, og jeg finner en industriell anvendelse for denne støvsugeren. Ergo: Jeg patenterer den. Jeg gjentar: Jeg finner en støvsuger, jeg oppdager hva jeg kan bruke støvsugeren til, industriell anvendelse, og jeg prøver å patentere den. Den logikken er det man knesetter i forhold til levende biologisk materiale. Man finner genet relaxin. Oi! – man oppdager en industriell anvendelse av genet relaxin. Oi! – man patenterer det. Det er den logikken man aksepterer om man aksepterer patentdirektivet. Når du står som patentinnehaver av ei mus eller et gen, må også de som har akseptert den lovgivningen, akseptere at mennesket er i stand til å oppfinne liv. Det er i hvert fall i strid med mitt grunnleggende natur- og menneskesyn.

Biodiversitetskonvensjonen – konvensjonen om bruk og bevaring av biologisk mangfold – slår fast at lokalbefolkningen har rett til et rettferdig utbytte av det mangfoldet.

I patentdirektivet – uansett hva som blir Norges oppfølging – står det ettertrykkelig at man ikke engang trenger å skrive ned hvor genet er hentet fra, for å få patent. Det første multinasjonale selskapet som prøver det, hvis vi lager andre regler, vil vinne fram i EU-retten med det – dessverre. Dette er grovt usolidarisk, og det er trist at det er slik.

La meg til slutt understreke: Det er ikke nødvendigvis slik at alle tilhengere av genteknologi er glitrende fornøyd med patentdirektivet. Da denne diskusjonen var i Stortinget sist – for tre år siden – var det slik at daværende utenriksminister Jagland tok opp saken om A-vitaminberiket ris som et eksempel på noe som er bra innen genteknologien. Oppfinneren av denne risen brøt 20 internasjonale genpatenter for å klare dette, og er selv kritisk til at det skal være mulig å ta patent på denne type ting.

Åsa Elvik (SV): Eg har full forståing for at utanriksministeren ikkje kan ha oversikt over kva som skjer i alle WTO-forhandlingane til kvar tid. Men eg vil oppfordre utanriksministeren til å skaffe seg den oversikta, og følgje oppfordringa frå representanten May Britt Vihovde om å støtte dei fattige landa som ønskjer å få bort moglegheita til å ta patent på liv. For det synest eg var ei veldig god oppfordring. Eg trur kanskje oppfordringa ville vore lettare å følgje dersom vi ikkje hadde slutta oss til patentdirektivet her i dag, men det får så vere. Vi kan framleis gjere den jobben innafor WTO.

Elles er eg heilt einig med representanten Heidi Sørensen i at når det gjeld utanriksministeren sine avklaringar i forhold til kva som er oppdagingar og oppfinningar, var ikkje det spesielt oppklarande, og det er nettopp det som er problemet med heile patentdirektivet.

Eg skal ikkje forlengje debatten. Eg skulle eigentleg berre ta ordet for å seie at vi aksepterer oppfordringa og gjer forslag nr. 3, som er omdelt i salen, om til eit oversendingsforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.