Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Høyre 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 15 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ivar Østberg (KrF) (ordfører for saken): På vegne av Kommune-Norge er jeg som saksordfører for kommuneproposisjonen svært glad for å konstatere at et samlet storting i dag vil slutte seg til de omfattende strukturendringer Regjeringen har foreslått for kommunesektoren for 2004.

Regjeringen legger her opp til en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten gjennom desentralisering av oppgaver, myndighet og ansvar. Regjeringens mål er at innbyggerne skal oppleve nærhet til og innflytelse over beslutningene i lokalsamfunnet. Innbyggerne skal videre oppleve å bli tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset individuelle behov – uavhengig av bosted. Organiseringen av tjenestetilbudet skal sikre best mulige tjenester til lavest mulig kostnad.

Vi erkjenner at det er et stort behov for systemendringer i forholdet mellom staten og kommunesektoren. Indikasjonene på endringsbehovene er mange:

• Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er over tid svekket.

• Staten styrer kommunene i stor grad gjennom øremerkede tilskudd og detaljert regelverk, og statlig tilsyn med kommunene er ikke tilstrekkelig samordnet.

• Den sterke statlige styringen har ikke gitt den utjevningen mellom kommunene som intensjonen har vært.

• Det har vært synkende interesse og mindre oppslutning om å delta på den lokale politiske arena.

De viktigste elementene i Regjeringens politikk for økt kommunal handlefrihet er følgende:

• økt bruk av rammefinansiering og sterk reduksjon av øremerkede tilskudd

• avvikling og forenkling av lover og regler

• samordning av tilsyn

• nye styrings- og kontrollformer med vekt på økt innbyggerkontroll og medvirkning

• rammebetingelser som motiverer til fornyelse og effektivisering

Jeg vil understreke at det er en seier for lokaldemokratiet at en samlet komite stiller seg bak disse omfattende og nødvendige strukturendringene. Ikke minst er dette en seier for brukerne av de kommunale tjenestene som gjennom dette vil få et styrket og individuelt tilpasset tjenestetilbud.

Jeg har merket meg at de foreslåtte endringene er i tråd med det kommunene selv ber om. Kommunenes Sentralforbund har ved flere anledninger, bl.a. i brev til kommunalkomiteen av 2. juni 2003, sagt seg svært fornøyd med de foreslåtte endringene, og de ber Stortinget slutte seg til Regjeringens forslag.

Som saksordfører er jeg videre svært tilfreds med at Regjeringen har fått tilslutning til andre viktige endringer i inntektssystemet for 2004.

Kristelig Folkeparti har over flere år kjempet for å få på plass en finansieringsordning for ressurskrevende brukere som setter den enkelte ressurskrevende brukers behov i sentrum. Det er svært viktig at mennesker med store omsorgsbehov får forutsigbare og tilfredsstillende tjenester, uavhengig av hvor i landet de bor. Regjeringen har lagt fram en god modell som gir kommunene like muligheter til å tilby likeverdige tjenester for alle sine innbyggere. Denne modellen ivaretar også best balansen mellom utgifter til ressurskrevende brukere og kommunestørrelse, ved at det gis kompensasjon utover et visst nivå pr. innbygger. Videre samsvarer Regjeringens foreslåtte modell også best med hovedprinsippene i inntektssystemet, der utjevning mellom kommuner skjer med utgangspunkt i utgiftsbehov pr. innbygger.

Uansett hvilken modell som får flertall her i dag, er dette en seier for både brukerne, kommunene, Regjeringen og Kristelig Folkeparti. Vi fordobler rammen til dette formålet, og får på plass en statlig kompensasjon som står i forhold til kommunenes reelle utgifter på dette området.

Kristelig Folkeparti har lenge pekt på at regionaltilskuddet ikke har ivaretatt kommuner som ikke lenger fyller vilkårene for regionaltilskuddet, på grunn av at folketallet overstiger 3 000 innbyggere. Dette har Regjeringen gjort noe med. Det innføres i 2004 en trappetrinnsmodell som ivaretar kommuner med et innbyggertall på mellom 3 000 og 3 200 innbyggere. Sammen med endringene i inntektskriteriene for miljø og landbruk, der kommunenes landbruksaktivitet og reelle ressursforbruk til miljøvernoppgaver vektlegges i større grad enn tidligere, er dette gode distriktspolitiske virkemidler. Jeg er svært tilfreds med at hele komiteen har gitt sin tilslutning også til disse endringene.

På bakgrunn av utformingen av at arbeidsgiveravgiften i Norge må tilpasses statsstøtteregelverket i EØS-avtalen, har det vært knyttet usikkerhet til kommunenes utgifter til arbeidsgiveravgift. Det er derfor med stor tilfredshet jeg konstaterer at Regjeringen har fått tilslutning til at kommuner som påføres utgifter som følge av bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift, gjennom skjønnstilskuddet fullt ut skal kompenseres for dette.

Regjeringspartiene erkjenner at det over tid har utviklet seg en ubalanse mellom kommunenes inntekter på den ene siden og kommunenes oppgaver på den andre siden. Regjeringen foreslår derfor å øke kommunenes totale inntekter med 3 ¾–4 ¼ milliarder kr i 2004. De frie inntektene foreslås økt med 2 ¼ milliarder kr. Med de utfordringene kommunesektoren i dag står overfor, mener vi imidlertid at det ikke er tilstrekkelig bare å øke de økonomiske rammene. For å gi kommunene det handlingsrom de ber om, er det av helt avgjørende betydning at økte rammer kombineres med andre tiltak, som jeg har redegjort for tidligere.

Jeg vil berømme Regjeringen, som har foreslått nye kriterier i inntektssystemet som fanger opp kommunenes utgifter til rus og psykiatri. Dette har vært en mangel siden nytt inntektssystem ble innført, noe som har rammet de store byene spesielt. Det har vært mange spørsmål fra kommunene om konsekvensene av denne omleggingen. Isolert sett kan tabellen i kommuneproposisjonen, som illustrerer kommunenes inntekter etter at modellen er fullt ut gjennomført, være misvisende. Det er derfor viktig for meg å presisere at omleggingen skal skje over fem år, der dagens ordning trappes ned parallelt med at de nye inntektskriteriene innføres. Endringene må også ses i sammenheng med økningen både i de totale rammene og i de frie inntektene.

Opposisjonspartiene ber Regjeringen gjennomføre separate forhandlinger med den enkelte fylkeskommune i tilknytning til uttrekket som følge av oppgaveendring innen barnevern og familievern og på rusområdet.

Jeg kan i den forbindelse vise til at dette er ivaretatt. Allerede 13. juni var det et møte mellom fylkesordførernes arbeidsutvalg, Kommunenes Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet om dette tema. Der gir fylkesordførernes arbeidsutvalg uttrykk for at de er enig i prinsippene for gjennomføring av uttrekket. Arbeidsutvalget viser imidlertid til at de beregnede utgifter for administrasjon og fellesutgifter er for høye, men Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet har i egne møter med den enkelte fylkeskommune fått oppgitt tall i overensstemmelse med tallgrunnlaget som er nyttet ved uttrekket. Kommunal- og regionaldepartementet er innstilt på å korrigere tallgrunnlaget basert på verifiseringer fra fylkeskommunene av nevnte mulige feil.

Arbeidsutvalget er ikke tilfreds med at det i rammen for uttrekket fra fylkeskommunen er lagt inn en beregnet volumvekst fra 2002 til 2003 på henholdsvis 6 og 3 pst. for barnevern og rusområdet, og hevder at dette vil få negative konsekvenser for tjenestetilbudet innen videregående opplæring. Den beregnede volumveksten ligger imidlertid godt under gjennomsnittlig årlig vekst de siste fem årene.

Arbeidsutvalget ønsker at departementet ser nærmere på utformingen av tapskompensasjonen. KS hevder at det kan råde misforståelser om tapskompensasjonen i flere fylkeskommuner. Kommunal- og regionaldepartementet vil ta initiativ til en dialog med hver enkelt fylkeskommune om tapskompensasjon og økonomisk virkning for den enkelte fylkeskommune.

På vegne av kommunene er jeg skuffet over at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet ikke gir sin fulle tilslutning til den omfattende innlemmingen av øremerkede tilskudd som er foreslått i proposisjonen. Opposisjonen gir prinsipiell tilslutning til innlemming av øremerkede tilskudd, men vil ikke gå fra ord til handling. Jeg registrerer at jeg deler denne skuffelsen med kommunene. Administrerende direktør Olav Ulleren i Kommunenes Sentralforbund uttaler til Dagens Næringsliv av 17. juni at han er svært skuffet over at Regjeringens avviklingsplan for øremerkede tilskudd ikke fullt ut får tilslutning for 2004. Ulleren beklager også at opposisjonen ikke støtter innlemmingsplanen for 2005–2007.

Regjeringen har tillit til at kommunepolitikerne over hele landet har den samme sterke interessen for videreutvikling av gode velferdstjenester som det rikspolitikerne har. For å ivareta lokale behov og sikre prioritering i tråd med lokale ønsker og behov vil Regjeringen overlate flere valg og beslutninger til det enkelte kommunestyre. Vi konstaterer at opposisjonen ikke har samme tillit.

Jeg kan ikke unnlate å minne om at vi flere år har blitt kåret til et av verdens beste land å bo i. Det er ikke alltid det gjenspeiles i den offentlige debatten, der får man dessverre ofte inntrykk av det motsatte. Vi vet at noen har falt utenfor. Kristelig Folkeparti vil kjempe for at også disse skal løftes opp og gis en tilfredsstillende livssituasjon.

Høstens budsjettrammer avgjør hvor mye det er mulig å øke kommunenes totale budsjettrammer med. Regjeringen har sagt at det minimum vil bli om lag 4 milliarder kr. Det er uvanlig og unødvendig å fremme forslag om det som allerede er foreslått i stortingsproposisjonen. Regjeringspartiene vil derfor ikke fremme mindretallsforslag nr. 5 i innstillingen.

På vegne av Kristelig Folkeparti og Høyre vil jeg imidlertid fremme forslag nr. 6. Regjeringspartiene kommer videre til å gi sin støtte til forslag nr. 13, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

For øvrig vil jeg anbefale de forslag til vedtak i komiteens innstilling som regjeringspartiene står bak, nemlig VI, IX og X.

Presidenten: Representanten Ivar Østberg har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Ein ordførar frå Kristeleg Folkeparti uttalte nyleg til Bergens Tidende:

«Eg trivst veldig godt med å vera ordførar, så for den saks skuld skulle eg gjerne ha halde fram. Men eg lyt stå for noko. Eg har store problem med å forsvara mykje av det regjeringa driv på med. Ein kan ikkje halda fram som ordførar når ein ikkje kan forsvara si eiga regjering.»

Han blir spurt om det ligg andre ting bak denne protesten:

«Nei, dette er einaste grunnen til at eg ikkje vil vera ordførar meir. Partiet mitt er hamna i eit ulukkeleg hopehav.»

Og han seier vidare:

«Distriktspolitikken, samferdselspolitikken og alt som er knytt til kommuneøkonomien gjer meg ille til mote.»

Spørsmålet mitt til representanten Østberg blir derfor: Har ordføraren i Tysnes kommune gitt ein treffande observasjon, eller har han kome i skade for å gi eit vrengjebilete av situasjonen?

Ivar Østberg (KrF): Ordføreren i Tysnes har ikke gitt en treffende beskrivelse. Han har kommet i skade for å gi et vrengebilde, og det kan skyldes flere ting.

Jeg fikk for to dager siden telefon fra ordføreren i Flekkefjord, som kunne fortelle at han hadde fått opplysninger fra fylkesmannen om at Regjeringens modell når det gjaldt særlig ressurskrevende brukere, ville føre til at Flekkefjord kommune overhodet ikke ville få penger. Dette er galt. Det vet komiteen, ut fra de svar vi har fått fra departementet. Slik er det skapt et bilde. Jeg var i mitt innlegg inne på at dette dessverre ikke er en debatt som viser hvor godt vi har det i Norge, og hvor mye positivt som foreslås. Det skapes konflikter som ikke er reelle.

Per Sandberg (FrP): Jeg vil åpne med å takke saksordføreren for et godt innlegg.

Men når saksordføreren innledningsvis var så meget tilfreds med det komiteen sluttet seg til, ble jeg sittende igjen med mange spørsmål. For hva var da egentlig agendaen fra Regjeringen og fra regjeringspartiene på Stortinget, hvis det er slik at de er tilfreds med det resultatet som ligger på bordet her, i forhold til det som kom fra Regjeringen? Her er det faktiske forhold at veldig, veldig mye er endret, og Regjeringen får gjennomslag for veldig, veldig lite.

Representanten Østberg er veldig opptatt av dette med lokalt selvstyre, og da er mitt spørsmål: Hva er viktigst, rammefinansiering eller øremerking, når vi vet at det bare er 7–8 pst. av midlene og inntektene til kommunene som er øremerket, i forhold til regelverk og rapportering og den type ting som kommunene er utsatt for?

Ivar Østberg (KrF): Skal vi styrke lokaldemokratiet, er vi nødt til å gi kommunene større handlingsrom. Da er vi nødt til å redusere øremerkede overføringer, og det ligger i innstillingen forslag som sier at det største av de øremerkede tilskuddene skal innlemmes fra 1. januar 2006. Det vil gi en betydelig endring. Av de 15 forslagene som Regjeringen har fremmet om innlemming eller avvikling, får man flertall for 10. Når det gjelder et forenklet tilsyn, som kommunene ofte klager på, får Regjeringen og regjeringspartiene full tilslutning. Når det gjelder styring, mer via dialog enn ved rammer og regler, og en forenkling av disse, får Regjeringen tilslutning. Jo, vi har grunn til å være stolte og glade.

Heikki Holmås (SV): Nå tar stortingsflertallet i løpet av dagen og banker igjennom 1½–2 milliarder kr mer til kommunene neste år. Dette er imot Regjeringens vilje, men det er jo helt på linje, eller kanskje til og med litt for lite, med det flertallet av Kristelig Folkeparti-ordførere land og strand rundt har hatt med i sine kveldsbønner. Og det er helt i samme retning som Kristelig Folkepartis program, som ønsker at den velferden fellesskapet skal kunne gi, er i balanse med den velferden og den velstanden som finnes i det private. Og da er spørsmålet mitt: Kan vi nå stole på at Kristelig Folkeparti vil følge opp stortingsvedtaket, sette foten ned og stå på den, hvis Regjeringen med kalkulatorkraft prøver å kutte vekk de altfor små, men sårt tiltrengte påplussingene som vi i dag gjør i Stortinget?

Ivar Østberg (KrF): Jeg har ikke oversikt jeg, over hva Kristelig Folkeparti-ordførerne tar med i sin aftenbønn, men jeg håper inderlig at de ikke bare ber om ting, men at de også takker for den utrolige velstand vi har i dette landet. Jeg tror de takker fordi vi har det så godt i forhold til resten av verden. Og i forhold til helheten er det nødvendig å takke og ikke å beskrive situasjonen som så vond og vanskelig som representanten Holmås gjør. Det er helt klart at Regjeringen og regjeringspartiene sier at det er en ubalanse, og at denne må vi gjøre noe med. Vi tar ikke alt på en gang. For Regjeringen er full sysselsetting det viktigste, og da må vi føre en stram helhetlig økonomisk politikk. Men Kristelig Folkeparti-ordførerne er og har gitt uttrykk for at de er meget fornøyd med det som nå er lagt fram.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A): I ei rekkje kommunar rundt om i landet vårt er kvardagen vanskeleg. Folkevalde klagar over håplause arbeidsvilkår, ikkje fordi dei manglar oppgåver å løyse, men fordi dei har altfor lite pengar å hjelpe seg med. Slikt skaper ikkje optimisme og pågangsmot. Dette faktumet er det også som er forklaringa på at mange folkevalde i kommunane seier frå seg attval. Slik er kvardagen for mange.

Ei undersøking som Kommunenes Sentralforbund nyleg har gjennomført, slår fast at 56 pst. av kommunane i år reduserer eitt eller fleire av tenestetilboda. Årsaka er mangel på pengar. Undersøkinga omfattar 164 kommunar, der vel 47 pst. av folket i landet bur. Reduksjonane rammar særleg to område: skule og eldreomsorg – dei to kjerneaktivitetane i kommunane våre.

I eit stort fleirtal av kommunane blir det peikt på at nedskjeringane kjem som følgje av ubalanse mellom inntekter og utgifter. Ein stor del meiner at dei høge pensjonsutgiftene er ei viktig årsak til problema.

Som om ikkje dette var nok: I fjor gjekk 40 pst. av kommunane med underskot. Den siste rapporten frå Teknisk berekningsutval viser dessutan at underskotet i kommuneforvaltninga no er 10,8 milliardar kr. Det representerer ein auke på 4 milliardar kr dei to siste åra.

Dette er den harde realiteten for dei folkevalde i kommunane. Den må vi i Stortinget ha eit aktivt forhold til.

Representantar for regjeringspartia hevdar at det store spørsmålet er dette: Er du for handlefridom for lokalpolitikarane, må du støtte Regjeringa sitt opplegg med å flytte 8 milliardar kr frå øyremerkte tilskot til frie inntekter. Arbeidarpartiet meiner prinsipielt at mest mogleg av midlane til kommunane skal vere frie, slik at kommunestyra kan disponere dei fritt. Men det er eit viktig vilkår som må vere innfridd: Ordninga må vere fullfinansiert før overføringa skjer. Viss ikkje så er tilfellet, kjem kommunane i ein tilstand av permanent underfinansiering. Fleire av tilskota som Regjeringa foreslår innlemma i dei frie inntektene, fyller ikkje dette kravet. Derfor går Arbeidarpartiet mot innlemminga av seks av tilskota neste år. Regjeringa lir nederlag på fleire punkt.

Regjeringa sitt forslag om innlemming av øyremerkte tilskot gir ikkje meir midlar å yte kommunale tenester for. Det er eit viktig poeng. Derfor er heller ikkje dette forslaget hovudsaka i kommuneproposisjonen for 2004. Statsminister Bondevik og statsråd Solberg har overselt dette synspunktet. Til alt overmål skjedde det dagen før proposisjonen blei offentleggjord.

Den store utfordringa i kommunane våre er denne: Det finst for lite pengar til å løyse fellesoppgåvene innanfor skule og eldreomsorg.

Regjeringa sitt svar på utfordringa er utilstrekkeleg. Kommunane treng meir pengar enn Regjeringa foreslår, dersom vi skal unngå ytterlegare nedbygging av dei viktigaste velferdsoppgåvene. Arbeidarpartiet tek konsekvensen av dette. Vi meiner at økonomien i kommunesektoren må styrkjast med 3 milliardar kr neste år utover Regjeringa sitt forslag. Dessutan slår vi fast at dersom kommunane sine inntekter blir ytterlegare reduserte, vil vi vurdere endå meir midlar til sektoren. Forslaget vårt inneber f.eks. at Bergen kommune får ei ekstrainntekt neste år på 104 mill. kr.

Vi står vakt om velferda i kommunane våre. Det er eit av dei områda som har høgast prioritet i Arbeidarpartiets politikk. Ho er avgjerande for å skape arbeid og trivsel for innbyggjarane. Ho har svært mykje å seie for å kunne ta vare på busetnaden i landet vårt.

Regjeringa går på eit sviande nederlag i dag. Ho får ikkje tilslutning til forslaget om økonomisk ramme. Det er det dominerande forslaget i saka. Stortinget har ein hovudbodskap i dag: Kommunane skal ha meir pengar til velferdsoppgåvene neste år.

Eg vil gjerne utfordre statsråd Solberg direkte: Vil Regjeringa følgje opp det synet fleirtalet i Stortinget har i denne saka?

Tilboda til personar med stort pleiebehov er tyngjande på mange kommunebudsjett. Det er ikkje mangel på vilje til å gi denne gruppa eit tilfredsstillande tilbod. Mange av kommunepolitikarane fortener ros for dei vanskelege avvegingane som dei må gjere også på dette området. Eg konstaterer at forslaget frå Regjeringa ikkje får tilslutning – heller ikkje på dette området. Arbeidarpartiet meiner at det blir lagt for stort ansvar for oppfølging på dette feltet på kommunane, utan at det blir følgt opp med nok pengar. Derfor foreslår vi ei ordning som gir kommunane betre økonomiske vilkår. Dermed er grunnlaget lagt for eit kvalitativt betre tilbod til brukarane. Arbeidarpartiet meiner dessutan at staten må ta eit økonomisk medansvar for alle brukarane med stort pleiebehov – utan den avkortinga som kan liggje i Regjeringa sitt forslag. Det er urimeleg å la kommunane ta eit ekstra økonomisk ansvar. Derfor foreslår vi overslagsløyving.

Regjeringa vil stimulere til bruk av konkurranse på område som til denne tid har vore skjerma. Det synest å vere ei klokkartru på at konkurranseutsetjing og privatisering kan løyse dei fleste problema. Arbeidarpartiets syn er at sjukeheimspasientar ikkje skal vere prøveklutar for konkurranseutsetjing. Vi meiner at dette eksperimentet må stansast. Konsekvensane for kvaliteten på tenestene må utgreiast. Det må også følgjene for arbeidsvilkåra for dei tilsette. Uverdige tilstandar ved private profittbaserte sjukeheimar burde vere grunngiving god nok.

Høgrepartia stiller krav om at det må skjerast ned på utgiftene til ein sektor som driv med omsorg. Det kan stort sett gjerast på berre ein måte: Lønskostnadene blir reduserte ved at talet på tilsette blir skore ned. I dei aller fleste tilfella fører det til dårlegare kvalitet på tenestene. Brukarane blir skadelidande. Det er ein politikk som Arbeidarpartiet ikkje kan ta ansvar for.

Det er avgjerande å gi gamle og pleietrengande eit verdig tilbod. Vi er også opptekne av at tilbodet skal vere likeverdig. Det kravet er svært vanskeleg å stette dersom profittinteressene skal spele ei sentral rolle i omsorgstenesta.

Høgre profilerer seg i desse dagar med slagordet «Mer igjen for pengene». Det minner om reklame frå ei forretning. I denne samanhengen handlar det avgjort ikkje om matvarer. Derimot handlar det om at reinhaldaren skal vaske rådhuset noko raskare enn før, at heimehjelparen skal bruke eit kvarter mindre pr. pasient, og at sjukepleiaren skal gjere jobben på endå kortare tid enn før. Slikt blir det ikkje betre tenester av.

Arbeidarpartiet meiner at kommersielle interesser må haldast unna kjerneoppgåvene i velferdssamfunnet. Dette er viktig for oss å poengtere i ei tid då Regjeringa i forslag etter forslag vil privatisere. Høgre vinn fram med sin politikk. Kristeleg Folkeparti-leiar Svarstad Haugland slår på den eine sida fast at ho ikkje deler Høgre sine ambisjonar om å få vesentlege delar av kommunale tenester ut på anbod. Ho argumenterer med at Sem-erklæringa set klare grenser for kor offensivt statsråd Solberg kan presse fram ei satsing på konkurranseutsetjing. Dette står på den andre sida i klar motsetning til den politikken som kommunal- og regionalministeren målber: Konkurranse som verkemiddel for å få meir igjen for pengane. Statsråden legg dessutan til:

«Konkurranseutsetting er også med på å gi de ansatte en mer spennende hverdag.»

Dersom Høgre har som målsetjing å gi dei tilsette ein meir spennande kvardag, er partiet i ferd med å lykkast. Tusenvis av kommunetilsette fryktar for arbeidsplassane sine. Mange har allereie mist dei fordi kommuneøkonomien er skral.

Utviklingsarbeidet i kommunane må setje søkjelyset på kvalitetsutvikling, nye samarbeidsformer, utnytting av kompetansen og betre produktivitet. Arbeidarpartiet legg stor vekt på at dette arbeidet må gjerast gjennom aktiv deltaking frå dei tilsette.

Det har vore drive forsøk i kommunane Sørum, Steinkjer og Porsgrunn. På fleire område er det oppnådd mange tilfredsstillande resultat: Produktiviteten har vakse. Kvaliteten på tenestene har auka. Brukarane er meir tilfredse. Sjukefråværet har gått ned. Det er gjort store innsparingar. Dette har skjedd fordi dei tilsette har vore sterkt engasjerte, og fordi dei har vist vilje til å finne endring.

Eg vil gjerne få ta opp dei forslaga som er fremma av Arbeidarpartiet, og dei forslaga som Arbeidarpartiet er medforslagsstillar på.

Presidenten: Representanten Reidar Sandal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hans Kristian Hogsnes (H): Representanten Reidar Sandal beskriver dette som tunge dager og sviende nederlag for Regjeringen. Aldri har det vært verre for Kommune-Norge. Det er skralt, får vi høre, og det er snakk om harde realiteter som krever handling. Det brukes med andre ord ganske bred penn i svartmalingen av kommunenes økonomiske situasjon. Da er det litt merkelig at det har vært såpass stille fra kommunene selv om forslagene i kommuneproposisjon for 2004, selv om vi vet at de neppe vil si nei til enda mer penger.

Mitt spørsmål til representanten Sandal er: Hvordan har det seg at Arbeiderpartiet da ikke har noen ekstra milliarder til kommunene i revidert nasjonalbudsjett, som vi skal behandle her i salen i morgen? Er det ikke så farlig akkurat nå, eller var det kanskje vanskelig å finne inndekning? Da er det kanskje litt enklere å finne 3 milliarder kr neste år, når man nå ikke trenger å vise til inndekning.

Reidar Sandal (A): Det er jo gjerne slik at når ein er i det politiske landskapet, observerer ein det ein vil. Eg trur det må vere forklaringa når representanten Hogsnes seier at det har vore stille frå kommunane når det gjeld reaksjonar på kommuneproposisjonen. Mange av oss som sit i kommunalkomiteen, har iallfall opplevd kvardagen ganske annleis i den månaden denne proposisjonen har lege ute til politisk debatt. Det er eit paradoks at oppe i alt dette tar ikkje saksordføraren, som representant for regjeringspartia, opp forslaget om den økonomiske ramma som Regjeringa har foreslått, og som det er fleirtal mot i Stortinget i dag.

Når det gjeld spørsmålet om dei tre milliardane som vi foreslår for neste år, gjer vi det ut frå dei prioriteringane og den grunngjevinga som er gitt. Eg vil minne representanten Hogsnes om at vi hadde eit tilsvarande forslag til løyving for dette året, med ei seriøs inndekking.

Per Sandberg (FrP): Representanten Hogsnes stakk delvis av med min replikk til representanten Sandal, men representanten Sandal svarte ikke på den utfordringen.

Hvis det hadde vært så ille som Arbeiderpartiet gav uttrykk for da budsjettet for 2003 ble vedtatt, og ifølge den opptreden som Arbeiderpartiet har hatt i ettertid i forhold til den kritiske situasjonen i kommunene, skulle det, slik vi har forstått det underveis fram til kommuneproposisjonen ble framlagt, vært en katastrofe i offentlig sektor og i kommunesektoren. Hvorfor er det da slik at Arbeiderpartiet ikke fant en eneste krone i revidert til å møte denne sørgelige situasjonen i kommunene?

Representanten Sandal sier at det er altfor lite midler i kommunesektoren. Jeg vil gjerne få representanten Sandal til å klargjøre: Er det alle kommuner som har for lite penger? Er det for lite penger generelt i kommunesektoren, eller er det noen kommuner som har for lite, og noen kommuner som har for mye?

Reidar Sandal (A): Representanten Sandberg stiller spørsmål om det er for lite midlar i kommunesektoren generelt. Svaret på det er ja. Det positive svaret på spørsmålet har òg representanten Sandberg vore med på å formulere i innstillinga i ein fellesmerknad frå sitt eige parti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Eg viser til den grunngivinga som er gitt, og den kritikken desse fire opposisjonspartia har gitt av Regjeringa sitt kommuneopplegg for neste år.

Eg meiner at kommunane generelt har for lite midlar, og det rammar først og fremst kjerneoppgåvene i velferdssektoren, nemleg skule og eldreomsorg. Signal som medlemer av kommunalkomiteen har fått på sine mange reiser rundt om i landet, er eintydige på dette punktet. Dei signala synest eg faktisk ikkje representanten Sandberg skal setje spørsmålsteikn ved.

Karin Andersen (SV): Arbeiderpartiet har nærmet seg SV både når det gjelder synet på hvor mye penger kommunesektoren trenger, og i spørsmål som dreier seg om konkurranseutsetting. Det er SV veldig glad for. Men vi står med det samme spørsmålet, om hvorfor Arbeiderpartiet ikke greier å finne én eneste krone i revidert til kommunesektoren.

I går kom det nye tall som viser at resultatet i Kommune-Norge i 2002 ikke er 0,9 pst., som det står i proposisjonen, men 0,1 pst. Det er altså verre. Dette går ut over skolen, og det går ut over omsorgen, slik som Sandal sjøl sa i sitt innlegg. Og det er ikke for sent å gjøre noe med det. Revidert budsjett behandler vi altså først i morgen, og der ligger det forslag på bordet som Arbeiderpartiet kan slutte seg til, i lys av de nye tallene som har kommet. Det vil være et veldig viktig løft for kommunesektoren, slik at den kan gå inn i det neste året med litt mindre gjeld.

Har Arbeiderpartiet bestemt seg, eller kan de tenke seg å vurdere dette på nytt?

Reidar Sandal (A): Eg har vore med på mange debattar i Stortinget om kommunal økonomi, og det er bortimot ein historisk sensasjon at representanten Karin Andersen gir honnør til Arbeidarpartiets satsing på kommunesektoren for at det skal gi best mogleg velferdstilbod. Eg konstaterer det, eg er glad for det, og eg takkar gjerne for det. Eg er innstilt på at vi skal kunne ha eit vettig samarbeid på dette området òg i åra som kjem.

Arbeidarpartiet satsar svært tungt og sterkt på kommuneopplegget for neste år, og det er det som er temaet for debatten i dag. Eg synest på mange vis at det er eit paradoks at Arbeidarpartiets kommuneopplegg er såpass akseptert og omtykt i breie kretsar at dei som er replikantar, vil diskutere ei sak som står på Stortingets dagsorden i morgon. Eg konstaterer det. Og det tyder på at vi er på trygg grunn.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Hans Kristian Hogsnes (H): Regjeringen har i forslaget til kommuneproposisjonen for 2004 forsøkt å erstatte alle gode festtaler og programformuleringer med et konkret innhold. Det er presentert en omfattende og helhetlig plan for å styrke lokaldemokratiet og øke det kommunale handlingsrommet.

Regjeringen har invitert Stortinget til å slutte opp om en lokaldemokratireform, en modernisering av vårt lokale demokrati. Denne reformen består av elementer som

• en plan for innlemming av øremerkede tilskudd

• en forpliktende plan for forenkling i regelverk og rapportering

• helhetlig og sammenhengende tilsyn med kommunesektoren, koordinert av fylkesmannen

• alternative styringsformer som alternativ til minimumsstandarder og bemanningsnormer

For oss i Høyre er visjonen mer lokaldemokrati – mer makt, myndighet og handlingsrom til lokale myndigheter. Vi vil desentralisere oppgaver, myndighet og ansvar. Høyre vil ha mindre statlig styring og detaljregulering fra Stortinget. Vi har tillit til våre egne og andre partiers lokalpolitikere. Vi tror faktisk at de er minst like opptatt av å utforme omfattende og god velferd til innbyggerne som det vi rikspolitikere er.

Derfor er vi i Høyre opptatt av å gi større lokalt handlingsrom og muligheter for å bruke ressursene mer effektivt. Vi må ta innover oss at lokale forhold varierer sterkt rundt om i landet. Vi vet at behovene er forskjellige, og da mener vi det er viktig at den enkelte kommune i størst mulig grad får styre seg selv og sine ressurser. Helt enkelt sagt: Det vil kort og godt gi mer igjen for pengene.

Jeg føler vi nå er inne i et godt spor. Jeg kunne riktignok tenkt meg litt større tempo i moderniseringen, men det har vi tydeligvis ikke flertall for. Likevel tar vi noen lange skritt i riktig retning. Denne regjeringen mener virkelig alvor med å styrke lokaldemokratiet, den ikke bare prater om det.

Det faktum at ansvaret for å forhandle lærernes lønn nå desentraliseres, er etter min mening et kraftig løft for lokaldemokratiet. Vi er også tilfreds med at regjeringspartiene, gjennom en avtale med Arbeiderpartiet, forplikter seg på at driftstilskuddet til barnehager skal innlemmes fra 2006, selv om det er to år senere enn hva Regjeringen la opp til. Det er også verdt å trekke frem at regjeringspartiene, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti, sikrer flertall for andre viktige reformer på skoleområdet, der vi styrker kommunene som skoleeier og styrker innholdet i lokaldemokratiet.

Det er ikke vanskelig å erkjenne at det er en ubalanse mellom kommunesektorens oppgaver og de rammene staten definerer. Som jeg før har sagt i denne salen, er den økonomiske situasjonen i mange norske kommuner vanskelig. Mange lokalpolitikere føler nok at de har store vanskeligheter med å klare å løse de oppgavene de er pålagt å løse, innenfor de økonomiske rammer som er stilt til disposisjon. Den virkelighetsbeskrivelsen bør alle i denne sal kunne være enige om.

Jeg tror også vi fortsatt kan være enige om at bildet er sammensatt. Kommune-Norge er mangfoldig. Det er mye av styrken ved vårt lokaldemokrati, men samtidig ser vi også at det er en svært stor del av utfordringen. Medisinen må bestå av mer enn bare flere kroner inn i kommuneøkonomien. Den økonomiske ubalansen må rettes opp over tid, og det må skje gjennom flere virkemidler hvor kommunene og staten må ta et felles ansvar. Utfordringen i kommunesektoren kan ikke løses bare gjennom økte statlige overføringer, selv om det også er nødvendig.

Det er derfor Regjeringen har foreslått at kommunenes frie inntekter økes med 2 ¼ milliarder kr, og de totale inntekter med mellom 3 ¾ milliarder kr og 4 ¼ milliarder kr. Det er en meget betydelig vekst, sammenlignet med hva vi har sett de siste årene, og vil uansett gjøre kommunesektoren til en av høstens budsjettvinnere.

Samtidig registrerer vi at en samlet opposisjon her på Stortinget mener det er rom for å legge inn enda flere penger. Det burde egentlig ikke overraske noen foran en høst med lokalvalg, selv om dette i dag koker ned til støtte for Fremskrittspartiets forslag om å be Regjeringen om å øke kommunenes frie inntekter for 2004 med 1,5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag. Det aner oss at det vil være noe uenighet mellom de samme partier om hvordan dette skal dekkes inn i budsjettet for 2004, men det vil vi nok få god anledning til å komme tilbake til senere i høst.

I dag finnes det 45 øremerkede tilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Disse utgjør til sammen 17,2 milliarder kr. Regjeringen har for 2004 foreslått å innlemme eller avvikle 15 av disse, noe som ifølge forslaget til kommuneproposisjon 2004 ville betydd 8,4 milliarder kr. Nå vet vi at regjeringspartiene er blitt enige med Arbeiderpartiet om å vente to år med innlemming av det øremerkede tilskuddet til barnehager, noe som representerer vel 7,5 milliarder kr.

Så vidt jeg kan se av de forslag som så langt ligger på bordet, vil Regjeringen få tilslutning, med vekslende flertall, for å fjerne ti av disse øremerkede tilskuddene. Og selv om dette i kroner utgjør «bare» 506 mill. kr, så er ikke en halv milliard kroner vekslepenger heller i kommunal økonomi. Vi er på vei mot noe, selv om det store steget først kan tas om et par år. Derfor er jeg helt enig med administrerende direktør Olav Ulleren i Kommunenes Sentralforbund, som i Dagens Næringsliv uttrykker at han er skuffet over at det ikke kommer mer ut av Regjeringens forslag om å øke kommunenes handlefrihet ved å avvikle øremerkede tilskudd. Han beklager at det ikke ble enighet om en plan for å avvikle øremerkingen, og forventer at partiene forplikter seg mer utover sommeren foran kommunevalgkampen – eller som han sier det:

«Dette var en helhetlig plan med logisk sammenheng. Det er mye vanskeligere å ta ordningene enkeltvis.»

Det er jeg helt enig i.

Jeg vil bemerke at noen har forsøkt å fremstille dette som en tung dag og et nederlag for Regjeringen – et sviende nederlag sågar. Det er nok først og fremst et nederlag for Kommune-Norge. Handling følger ikke helt ord her på Stortinget, og iveren etter å detaljstyre kommunene synes fortsatt å være meget levende i flere partier.

Regjeringen har også lagt frem forslag til å innføre et nytt kriterium basert på folketall i kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester i inntektssystemet til kommunene. Det er en klar tendens til at større kommuner har et klart høyere utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri enn mindre kommuner, noe som ikke fanges godt nok opp av dagens kostnadsnøkkel. Nå vil et flertall i kommunalkomiteen sende dette tilbake til Regjeringen for å se på om man bedre kan fange opp en del av de større regionsentre vi har her til lands, som ikke nødvendigvis er veldig folkerike, men som har en svært tung belastning når det gjelder rus og psykiatri. Dette betyr at vi vil få komme tilbake til dette senere i høst.

Flertallet ber også om forhandlinger med hver enkelt fylkeskommune når det gjelder uttrekket fra fylkeskommunenes rammetilskudd ved overføring av ansvar for barnevern og familievern og rusomsorg. Jeg har forstått at det stort sett er enighet om modellen, men at enkelte fylkeskommuner mener det er grunn til å se nærmere på noen enkeltutslag. Samtidig er det jo viktig å sette dette i sammenheng med andre reformer som er skjedd med oppgavefordelingen de siste årene.

Jeg er tilfreds med at det ser ut til å være flertall i Stortinget for å innføre et system med momsnøytralitet. Det er meget viktig, først og fremst for det potensialet som ligger i en betydelig utvidelse av interkommunalt samarbeid om oppgaveløsning. En slik ordning vil jo også kunne redusere kommunenes utgifter. Jeg er også glad for støtte for at Regjeringen nå ser nærmere på forslagene om å la kommunene få tilbake deler av selskapsskatten, og forslaget om et system for symmetrisk inntektsutjevning.

Jeg har i mange år som lokalpolitiker og ordfører i en kommune med mange ressurskrevende brukere vært opptatt av å finne frem til et system for toppfinansiering. Fremskrittspartiet lanserer i sine merknader begrepet «brukere med særlige behov», noe jeg synes faktisk er ganske dekkende for det vi snakker om her. I dag fordeles 650 mill. kr gjennom skjønn til kommuner med spesielt store utgifter. Regjeringen har foreslått å legge inn ytterligere 300 mill. kr i denne ordningen, noe det i salen senere i dag vil være flertall for å øke ytterligere med omkring 150 mill. kr. Dette vil muliggjøre en ordning med et innslagspunkt, eller en kommunal egenandel om man vil, på 700 000 kr pr. bruker, samtidig som man vil få kompensert 80 pst. av de totale utgiftene på landsbasis utover dette beløpet – selv om det er en viss uenighet om modellen for hvordan dette skal skje. Dette må vi klare å finne en god løsning på. Jeg er opptatt av brukerne her og av å finne frem til en toppfinansieringsordning som ikke gjør brukerne til kasteballer mellom kommuner, eller hvor enhver ny bruker, det være seg om det er en tungt trafikkskadet innbygger, eller en nyinnflyttet familie med et multihandikappet barn, fremstår som en trussel for de brukerne som allerede bor i kommunen. Slik systemet har vært til nå, har dette vært en reell trussel. Det har jeg selv personlig erfaring for fra møter med bekymrede pårørende. Skjønnstilskuddene har ikke godt nok fanget opp dette. Nå kan vi få et system som i større grad lar pengene følge brukeren, og så får vi heller tåle en liten runde på om det skal skje pr. bruker, eller i et system som solidarisk fanger opp de minste kommunene og deres evne til å gi gode tilbud til sine brukere med særlige behov.

Uansett vil vi nå få et system som gir en meget god toppfinansieringsordning, med nesten en fordobling av den statlige ressursinnsatsen. Og jeg er glad for at det er bred enighet om å gå for dette. Alle partier (presidenten klubber) er enige om at dette skal skje via en overslagsbevilgning. Det vil gi brukerne det sikkerhetsnettet de trenger. Totalt sett er dette slett ikke verst (presidenten klubber igjen), men vi kunne tenkt oss mer tempo.

Presidenten: Representanten hørte utmerket godt klubben!

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Konkurranseutsetjing, privatisering og meir igjen for pengane er oppskrifta til Høgre som skal gjere alle så mykje meir lukkelege. Er det dette som skal gje livskvalitet og ein god kvardag? Eg trur: Nei!

Ifølgje avisa Varden for måndag den 26. mai uttaler representanten Kari Lise Holmberg at «hun er dypt skuffet over at regjeringen både i kommuneproposisjonen og Storbymeldingen lar mindre byer få lite og de store byene mer».

Og ho seier:

«Vi har ingen politikk for byer som Skien, Porsgrunn og Tønsberg, for eksempel.»

Dette er eg einig i. Er dette ei oppfatning som representanten Hogsnes deler, eller tar partikollegaen hans heilt feil? Representanten Hogsnes skulle venteleg kjenne godt til denne situasjonen, i og med at han tidlegare har vore ordførar i Tønsberg, og framleis er medlem av bystyret.

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg må bare kort få lov til å bemerke at jeg ikke tror hensikten med konkurranseutsetting eller konkurranseeksponering er å gjøre folk lykkeligere. Det handler vel snarere om å forsøke å trekke det beste ut av det som finnes, få mer igjen for pengene. Vi innser at det ikke er monopol på vett eller evne til å løse oppgavene best mulig i kommunene. Det finnes også gode alternativer både i interkommunale løsninger og i privat regi.

Det bør være vel kjent at jeg som tidligere ordfører i en middels stor norsk bykommune har vært opptatt av disse kommunenes spesielle situasjon – regionsentre som ikke er spesielt folkerike, men som har mange av de oppgaver som tilligger storbyene. Jeg føler at Regjeringen nå tar lange skritt i retning av også å bedre situasjonen for disse kommunene. Jeg tror representanten Kari Lise Holmberg og jeg er enige om det aller meste på den fronten, og jeg føler at Regjeringens politikk gir oss rett kurs.

Per Sandberg (FrP): Jeg tror ikke representanten Oppebøen Hansen trenger å frykte Høyres iver etter konkurranseutsetting.

Jeg vil be representanten Hogsnes rette oppmerksomheten mot forslag nr. 32, fra Fremskrittspartiet, som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak om å gi utfordringsrett til private anbydere, slik at private gis rett til å komme med tilbud på utførelse av kommunale oppgaver, og kommunen forplikter seg til å sammenlikne kostnadene og kvaliteten mellom tilbudet og eksisterende løsning.»

Jeg tror representanten Hogsnes kjenner til ordlyden i det forslaget. Det var en resolusjon som ble enstemmig vedtatt på Høyres landsmøte. I salen i dag stemmer Høyre imot. Og derfor tror jeg jeg kan berolige Oppebøen Hansen med at Høyres iver ikke er så stor likevel, i og med at de ikke følger opp sine egne resolusjoner som ble enstemmig vedtatt på deres landsmøte.

Hvordan tror representanten Hogsnes vi skal få større effektivitet, mer konkurranseutsetting og mer bruk av anbudsprinsippet i kommunene, når vi vet at Arbeiderpartiet bl.a. har skrevet kontrakt med Kommuneforbundet?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg skal gi representanten Sandberg rett i at jeg også har egen erfaring for at noens tette bånd med Kommuneforbundet mer er en brems i forhold til å modernisere kommunen enn et incitament for å forsterke innsatsen.

Til spørsmålet om utfordringsrett: Jeg føler at det vedtaket som ble fattet på Høyres landsmøte, langt på vei følges opp av Regjeringen. Det skal sies at det i Norge ikke uten videre er en kultur for å adoptere det systemet danskene har gått inn på. Det er blandede erfaringer i Danmark, og jeg vil vel påstå at vi ennå har et stykke vei å gå her i landet før vi er like modne for det. Men det ligger ikke noe forbud mot at kommuner kan lansere utfordringsrett. Vi gir samtidig de kommunene som har en strategi for hvordan de vil konkurranseeksponere, en mulighet til å gjøre det i sitt tempo.

Heikki Holmås (SV): I alt Høyre gjør, ser vi at Høyre i regjering ikke vil betale det det koster å gi folk en moderne skole og en moderne eldreomsorg. Høyre vil i stedet konkurranseutsette, og de vil at arbeidsfolk skal betale, under kalkulatorslagordet: «mer igjen for pengene», som vi tar fra lavtlønte, offentlig ansatte, og de fleste av dem er damer.

Tall fra Fagforbundet viser i dag at arbeidsfolk får inntil 25 000 kr mindre hvert år i pensjoner når arbeidsgiverne går fra å være offentlige til private. Og da er spørsmålet mitt: Er det sånn at Høyres budskap til bossmenn, renholdere og hjelpepleiere som jobber i det offentlige, er at den eneste måten å beholde jobben på, er å gå med på en like dårlig pensjon som det de private konkurrentene har?

Hans Kristian Hogsnes (H): Svaret på representanten Holmås’ spørsmål er nei.

Det er noen myter ute og går om pensjoner, og jeg ser at Fagforbundet har forsøkt seg på å gjenta noen av dem i dag. Vi innser at det er forskjeller, men det skjer en rivende utvikling på dette området. Og dette at man nå bringer frem slike undersøkelser, forteller to ting: for det første at offentlig sektor har noen konkurransefortrinn som noen synes å ikke være seg helt bevisst, og for det andre at det skjer en utvikling her som utjevner dette.

Når det gjelder myter, hørte vi nok noen av de samme tonene da vi i den kommunen jeg kommer fra, forsøkte å innhente tilbud fra andre forsikringsselskaper. Da fikk vi også høre at det ville bli veldig vanskelig og store forskjeller, helt til de ansatte oppdaget at de fikk like gode ordninger, ja, de fikk sågar bedre ordninger fra konkurrerende pensjonsselskaper. Så her skjer det en utvikling som altså gir et annet bilde enn det Holmås beskriver.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Jeg må først si at for Fremskrittspartiets del har det å bevege seg i retning av å gi bedre tilbud til kommunene i forhold til vårt primære opplegg vært vanskelig. For på den ene siden har vi stått i fare for å bli kalt populister, fordi vi nå ønsker å øke rammene for kommunesektoren. På den annen side har vi stått i fare for å bli beskyldt for ikke å ta kommunene på alvor, noe som i særdeleshet har kommet som beskyldninger fra Arbeiderpartiet.

Jeg er helt enig med representanten Hogsnes i at store deler av det politiske miljø og offentlig sektor fortsatt ikke er modent for endringer. Og det er litt synd, for jeg tror faktisk at det på kort sikt vil være å gjøre brukerne i de enkelte kommunene en bjørnetjeneste.

Det er trist når politikere av en slik karakter som representanten Sandal ikke på noen slags måte ser at det er forskjell på inntektene fra kommune til kommune, men hele tiden baserer sin kritikk av manglene i offentlig sektor på det generelle.

Jeg skulle gjerne også utfordret representanten Sandal i forhold til min replikkrunde i stad. Er det slik at representanten Sandal og Arbeiderpartiet mener at Bykle kommune har for lite penger? Eller at Modalen kommune har for lite ressurser? Eller at Sandefjord kommune har for lite ressurser? Eller at kommunene i Finnmark har for lite ressurser? Det er jo ikke tilfellet. Alle sammen vet at det ikke er tilfellet. Og det er derfor vi er nødt til å se mer generelt på inntektssystemet og finne nye metoder for å løse problemene i offentlig sektor. Og her sitter altså Fremskrittspartiet på løsninger! Det er bare å sørge for at det som er primære oppgaver, altså helse, omsorg og skole, sikres finansiering, og så la kommunene få det totale selvstyre utover det. Det vil på sikt tvinge seg gjennom.

Det blir også litt for enkelt når Arbeiderpartiet i et halvt år støtter seg til det brede lag i kommunene. Det er de jo nødt til, for de har skrevet kontrakt med dette brede laget. Store deler av rådmannsveldet i offentlig sektor har også skrevet kontrakter. Derfor blir det utrolig vanskelig å få til endringer.

Fremskrittspartiet sendte på eget initiativ – i april i år – et brev til alle landets ordførere for å få tilbakemelding, ikke gjennom KS, ikke via Arbeiderpartiet, men vi sa de kunne henvende seg direkte til Fremskrittspartiet på Stortinget og fortelle hva som var den største belastningen. Av 434 kommuner var det 32 som gjorde seg umaken med å svare. For meg blir svaret at kommunene har det bra. Men de 32 kommunene som svarte, skal få en seriøs behandling. Vi lagde en statistikk ut av det, og for å gjøre en lang historie kort: 31 av de 32 kommunene svarte at hvis vi fikk løst problemene for brukere med særlige behov, skulle ikke de klage. Derfor gikk Fremskrittspartiet inn i forhandlinger med regjeringspartiene om kommuneproposisjonen for å få på plass en skikkelig løsning for brukere med særlige behov. Hvis vi hadde fått på plass en skikkelig løsning, primært Fremskrittspartiets modell med 100 pst. statlig finansiering, hadde vi indirekte også tilført kommunene enorme inntekter. Men det var det ikke vilje til i regjeringspartiene. Det er heller ikke vilje til det her i salen i dag, selv om forslaget fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet blir det vi støtter subsidiært. Vi har en egen modell. Vi har fulgt opp løftene våre overfor kommunesektoren.

Vi har også fulgt opp løftene som vi føler vi hadde i forhold til inneværende års budsjett og kommuneproposisjonen for 2003. Vi mener at kommunenes inntekter, hvis de kommer i form av skatteinntekter, skal tilfalle kommunesektoren i sin helhet. Så sviktet det, men vi tar ansvar. Først og fremst foreslo vi det i revidert, som skal behandles i morgen. Vi vet at vi ikke får flertall for det. Vi foreslår da at de skal få det i 2004. Vi føler ansvar. Men det er klart at det er en balansegang i forhold til hvor langt Fremskrittspartiet skal bevege seg bort fra sine prinsipielle opplegg når det gjelder kommunene. Vi kan ikke sette oss i en situasjon der våre folkevalgte i fylkene og kommunene blir gisler i forhold til at Arbeiderpartiets konstellasjoner kutter ned på skole og eldreomsorg i kommunene. Det samme gjør Senterpartiet. Det er det også eksempler på. Vi vil ikke være gisler for dette lenger. Derfor ser vi at vi også blir tvingende nødt til å gi mer penger til kommunesektoren. Vi vet at hvis så ikke skjer, vil Arbeiderpartiets representanter ukritisk kutte ned på skole og omsorg i kommunene. Det er en rekke eksempler på det. De vil selvfølgelig heller ta vare på det de har skrevet kontrakt med Kommuneforbundet om, en svær offentlig administrasjon og stillingsbanker. Det er en rekke eksempler på det.

Når det gjelder uttrekksmodellen, der fylkene mister forskjellige oppgaver, har vi bare fulgt opp flertallsmerknaden som vi var med på i forhold til rusreformen. Fremskrittspartiet forholder seg til flertallsmerknadene og avtaler som vi har vært med på tidligere, i motsetning til mange andre. Det er vårt svar på det. Jeg håper at statsråden kommer i dialog, og at man kan bli enige med fylkeskommunene, slik at vi ikke får dette tilbake til Stortinget flere ganger, i likhet med sykehusoppgjøret. Det var interessant det som saksordføreren sa, at det har vært en dialog. Jeg har i hvert fall ikke registrert at jeg har fått de opplysningene mens komiteen behandlet kommuneproposisjonen. Hvis det er tilfellet, er det jo veldig interessant.

Når det gjelder kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester, er Fremskrittspartiet prinsipielt enig med Regjeringen. Vi vil ha et urbanitetskriterium. Men vi vil ha litt mer tid til å se på om det finnes andre muligheter, andre muligheter innenfor det objektive kriteriesystemet og inntektssystemet. Derfor vil vi ha det som en egen sak. Men det er klart at det som Regjeringen går inn for her, er i tråd med Fremskrittspartiets politikk. Det er bare så synd at vi ikke har fått garantert finansiering for helse, omsorg og skole først. Det hadde vært helt perfekt.

Når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift, mener Fremskrittspartiet at det bør finnes og søkes andre muligheter, selv om vi når det gjelder kommunene, i hvert fall ikke ønsker at det skal være noen unntak. Vi skulle gjerne tatt noen ord rundt vår generelle politikk når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, som kanskje kunne ha gjort noe for det private næringsliv, men det skal jeg ikke si noe om nå.

Mye av det som Regjeringen har lagt fram her, har basis i at de skal styrke lokaldemokratiet og selvstyret. Jeg har sagt det mange ganger tidligere: Det er forskjell på lokalt selvstyre når Fremskrittspartiet snakker om det, og når Regjeringen, Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet snakker om det. Når vi snakker om lokalt selvstyre, snakker vi om at den enkelte innbygger skal ha større innflytelse. Vi snakker ikke om at det er det enkelte kommunestyret eller det enkelte bystyret som skal ha større myndighet. Det er forskjellen. I den sammenheng vil jeg be regjeringspartiene se på forslagene nr. 21, 22 og 30 fra Fremskrittspartiet.

Helt til slutt vil jeg bare fremme de forslagene som Fremskrittspartiet står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Ja, stakkars Fremskrittspartiet, som blir tvunget av Arbeiderpartiet til å gi mer penger til kommunene. Det bekymrer meg absolutt ikke.

Så til noe helt annet. Fremskrittspartiet er svært opptatt av at de kommunale tjenestene skal privatiseres. Det er faktisk stikk i strid med oppfatningen til folk flest. Dagsavisen har foretatt en undersøkelse som viser, og som ikke kan tolkes annerledes, at det er et massivt nei til privatisering av skoler, sykehjem, aldershjem, sykehus og barnehager. Arbeiderpartiet mener at vi nå må stoppe privatiseringen inntil vi kjenner konsekvensene med hensyn til bl.a. kvalitet og de ansattes rettigheter.

I dag er det også blitt kjent at man kan tape inntil 25 000 kr i årlige pensjoner når arbeidsgiver går fra å være kommunal til privat. Dette gjelder først og fremst lavtlønnede kvinner og kvinner i deltidsstillinger. Fremskrittspartiet er svært opptatt av dagens pensjonister, og det er bra. Men er Fremskrittspartiet like opptatt av morgendagens pensjonister, og mener Fremskrittspartiet det er rimelig at det kan stilles krav om at pensjonsrettigheter skal videreføres ved privatisering i kommunene?

Per Sandberg (FrP): La meg først få si at Fremskrittspartiet ikke er voldsomt opptatt av privatisering. Vi er opptatt av at det blir konkurranse. Hvem det er konkurranse mellom – om det er mellom to kommuner, om det er mellom en kommune og en privat aktør eller om det er mellom en kommune og en organisasjon – er for oss likegyldig. Poenget for oss er at vi ønsker konkurranse, og at vi skaffer et bredere tilbud til brukerne som så kan kvalitetssikres. Vi mener at når vi får konkurranse, vil også brukerne være de som kvalitetssikrer tilbudet, dette i motsetning til representanten Sandal, som viste til det forferdelige ved en privatisering av omsorgen. Vi kan også vise til et par eksempler. Man har f.eks. i Nord-Trøndelag hatt en undersøkelse som viste at 40 pst. har manglet i offentlig tjenesteproduksjon, i omsorgstjenestene, og det er offentlige tjenester, og det kan vi ikke kvalitetssikre.

I forhold til den undersøkelsen som representanten viste til, var faktisk resultatet tredelt. En tredjedel var fornøyd, en tredjedel mente det var nok, og en tredjedel mente det var for lite. I dag ser jeg forresten i Nettavisen en undersøkelse som viser at 48 pst. mener at kvaliteten på konkurranseutsatte tjenester blir som før. De frykter det ikke, men vil ikke ha det – men de tror ikke det blir noe dårligere om vi konkurranseutsetter dem.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg har registrert at Fremskrittspartiet i komitebehandlingen har valgt å stå utenfor merknader om å desentralisere oppgaver og ansvar fra staten til lokalt og regionalt nivå. Partiet vil dessuten heller ikke være med på å uttrykke tilfredshet med at rammefinansiering fortsatt må være hovedfinansieringsmodell for kommunal sektor.

Fremskrittspartiet beklager at Regjeringen begynner i gal ende i forhold til å øke kommunenes selvstyre. Fremskrittspartiets alternative politikk er at staten skal sikre finansieringen av helse, omsorg og skole. Partiet mener at kommunepolitikere ikke er de rette til å løse de kommunale velferdsoppgavene. Partiet har altså ikke tillit til kommunepolitikerne.

Hvordan vil Fremskrittspartiet forklare sin usvikelige tro på at staten og stortingspolitikerne er best skikket til å ivareta kommunenes oppgaver?

Per Sandberg (FrP): Hvis representanten kikker litt mer på merknadene, så vil hun se at vi faktisk er med på en merknad litt lenger bak i innstillingen som går på den regionale delen. Men årsaken til at vi ikke er med på den merknaden som representanten viser til, er at Høyre har blitt så voldsomt opptatt av å bevare og styrke fylkeskommunen. I og med at vi er det eneste partiet som fremdeles ønsker å legge ned fylkeskommunen som eget forvaltningsledd, må vi markere det på den måten vi gjør, når Høyre går i motsatt retning og ønsker å styrke fylkeskommunen.

Når det gjelder dette med at Fremskrittspartiet ønsker statlig finansiering, er det ikke fordi vi ikke stoler på lokalpolitikerne – i forhold til deres politiske ståsted – men vi stoler faktisk mer på at den enkelte bruker i større grad vet hvilke behov man har. Vi tror ikke noe på at 52 kommunestyrerepresentanter fra syv forskjellige parti greier å samle seg om å gi det riktige tilbudet til alle innbyggerne i en kommune. Derfor ønsker vi statlig finansiering som er knyttet direkte opp mot brukerne. Først da får man dekket behovene som innbyggerne i kommunene har. Det er særdeles viktig på områdene helse, omsorg og skole.

Karin Andersen (SV): Kvalitet koster. Skal det bli kvalitet i skole og i omsorg, nytter det ikke å spare seg fram til det. Per Sandberg sier nå at Fremskrittspartiet har vært tvingende nødt til å ta kommunene på alvor når de forteller hvordan situasjonen er. De har beveget seg, og det har vært vanskelig å gi slipp på det opprinnelige finansieringssystemet, som Fremskrittspartiet vil ha. Men de har vært tvingende nødt, for situasjonen er slik at det ikke er god nok kvalitet i tjenestene.

Fremskrittspartiet er vel det partiet som har mest penger å dele ut i alle sammenhenger, men akkurat når det gjelder kommunene, er de ytterst sparsommelige og forsiktige. De har beveget seg litt, men hva er grunnen til at Fremskrittspartiet – når det kunne vært flertall for mer penger til bedre kvalitet, eldreomsorg, pleie og skole – ikke er med på det, men er mer opptatt at sitt eget system og seg selv enn av elevene og de som trenger omsorg?

Per Sandberg (FrP): Jeg trodde jeg gjorde klart i mitt hovedinnlegg hvordan Fremskrittspartiet har vurdert situasjonen med hensyn til kommuneproposisjonen for 2004. Vi føler at vi må ta ansvar for de prioriteringene som andre partier i kommunestyrene gjør. Vi må ta et ansvar, fordi Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og alle de andre partiene kutter på skole og omsorg i kommunestyrene, og bruker det som brekkstang for å få mer penger. Vi vil ikke være med på det, og vi kan ikke være med på at våre folkevalgte som sitter i de samme organene, skal være med og ta det ansvaret. Derfor føler vi at vi er tvingende nødt til å overføre mer penger til kommunesektoren. Men skulle vi ha pøst på enda mer, hadde vi i hvert fall fått en stagnasjon i det som måtte ha vært av fortsatt kreativitet i forhold til å skape effektivitet, konkurranseutsetting, bruk av anbudsprinsippet osv. Problemet i dag er forskjellene i inntektene til kommunene, og det er der vi samlet sett er nødt til å gjøre noe, alle sammen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV): SV mener at kommuneøkonomien må styrkes med minst 5 milliarder kr, og det er fordi vi vil ha en moderne velferdsstat. Den store forskjellen mellom partiene nå er hvor mye vi vil prioritere velferd og skole for alle.

For SV er frihet og rettferdighet to sider av samme sak, og en god kommuneøkonomi er nødvendig for at friheten skal bli reell for alle. I en moderne kommune er skolen så god og mangfoldig at alle har lyst til å ha barna sine der. Det skal være en skole for kunnskap og for lærelyst. SV mener at det er moderne og riktig at eldre og sjuke som trenger det, skal får omsorg når de trenger det, og at sjuke og funksjonshemmede skal ha mulighet til å stå opp når de vil, gå på do når de vil og dusje når de sjøl mener det er nødvendig og ikke når det passer den kommunale turnusen. Det er et verdivalg.

Disse verdivalgene kan ikke Høyres kalkulator og regneark hjelpe oss med å ta. Billig omsorg, billig skole, billig kultur, billige lønninger og billige pensjoner er ikke SVs valg. Bare bestemor kommer på anbud, blir hun billig nok, og da har Regjeringen råd. Bare anbudsøksen henger som en trussel over hodet på hjelpepleieren, springer hun fort nok og blir billig nok for Regjeringen. At de i tillegg skal risikere å tape opptil 25 000 kr i pensjon, kan vi ikke gjøre noe med, sier kommunalministeren på radioen i dag tidlig. Jo, det kan vi. Vi kan la være å presse fram privatisering. Vi kan sette verdien av rettferdighet og god omsorg foran. Det er ikke hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr, men det mangler mot og evne til å velge det som er viktigst, først, og det mangler i Regjeringen i dag, mot til å si nei til dem som har mer enn nok, og et varmt ja til dem som trenger det mer.

Barnehageavtalen er nå på plass. Det er plass til alle, og maksimalpris. Det er godt for barn, og foreldre og næringslivet. Et moderne samfunn må ha trygge barnehager som folk har råd til å bruke.

På 1960-tallet, da jeg gikk på skolen, var det én lærer og én klasse, og alle skulle lære akkurat det samme samtidig. I en del kommuner er vi nå på vei dit igjen. Likhetsskolen, som Høyre har advart mot, er i ferd med å bli en realitet i mange kommuner fordi det ikke er penger til noe annet. Det er en dårlig skole, som SV ikke vil godta for noen elever eller noen foreldre.

For to uker siden kom det foreldre fra ni skoler i Elverum til Stortinget. Deres budskap var: Barna våre trenger skolebøker, ikke fotokopier av skolebøker, som deres barn ble bydd, og som de hadde med seg og viste fram. Barna våre trenger ulik undervisning, ikke fjerning av delingstimer og tilpasset opplæring. Barna våre trenger trygge skoler og synlige voksne, og ikke færre lærere. Barna våre trenger mange erfaringer og gode opplevelser i skolens regi, for da blir de glad i skolen og får lyst til å lære. Da kan en ikke kutte på dagsturer, leirskoler og alt som gjør det gøy og spennende. De bad ikke om rett til å velge seg bort fra den offentlige skolen, men de advarte mot at mangfoldet og valgfriheten innenfor den offentlige skolen nå er truet, og da stiller de rettmessige krav til innhold og kvalitet. Høyres kalkulator kan heller aldri gi oss de riktige svarene på spørsmålene fra disse barna og foreldrene.

Det er fattige barn i Norge, og Regjeringens opplegg for kommuneøkonomi gjør verken skolen bedre eller fattigdommen mindre. Stortingets behandling har gjort resultatet litt bedre. For de barna som er fattige, er kommuneøkonomien veldig viktig. Det er jo ingen som trenger en moderne skole mer enn dem, en skole som kan gi dem det de ikke har råd til hjemme. Sosialhjelpen må heller ikke være så trang at det tvinger foreldrene til å nekte barna å være med på alt fra musikkorps til fritidsaktiviteter, slik at de må være utestengt. Maset fra de velfødde og steinrike om enda mer er en del av det samme presset som disse fattige familiene og barna utsettes for. Der må vi sette foten ned og si at det er viktigere å sikre disse barna enn å sikre dem som har mer enn nok fra før.

Funksjonshemmede og eldre er også helt prisgitt kommuneøkonomien. Eldreplanen har gitt mange fine boliger, men for lite omsorg inne i boligene. Det er jo noen som må gjøre jobben der, og det trengs flere hjelpepleiere, flere omsorgsarbeidere og sjukepleiere. Nå sliter mange av dem seg ut, fordi de blir sjuke og fordi det er for få på jobb. Trang kommuneøkonomi og privatisering fører til at det blir enda færre.

Vi har fått veldig mange alvorlige signaler fra kommuner, f.eks. om forholdene for psykiatriske pasienter. Det er også kommuner som ikke har råd til å ta ut tilskudd som ligger i Husbanken, for å bygge boliger, f.eks. Fra flere kommuner, som ellers framheves som veldig flinke sparere, de har vært veldig flinke til å kutte utgiftene sine, kommer det skremmende rapporter om svært kritikkverdige tilstander for psykisk sjuke. Og hva er Regjeringens svar på det? Jo, enda mer trykk på sparing og en voldsom debatt om øremerkede tilskudd, som om det skulle hjelpe å presse enda flere oppgaver innenfor den samme trange rammen – for det er det det betyr. Da fjerner man penger. At Høyre vil dette, skjønner jeg, men at Kristelig Folkeparti og KS synes at dette er smart, det er vanskelig å forstå.

Regjeringen har lovet mye skattelette, og den jobben gjør de. Men det er noen skatter som øker i dette landet, og det er egenandelene, som er skatt på sjukdom. SV foreslår, og vi har fått støtte for det fra noen partier, å lage en plan for å få ned egenandelene. Det er også et verdivalg. Skatt skal være etter evne, og ikke etter helse eller behov. Det er et viktig prinsipp.

Det sitter mange unge på gamlehjem rundt omkring i Norge, og Stortinget har vedtatt for flere år siden at i 2005 skulle det være slutt på det. Men det skjer ikke. I fjor fjernet til og med Regjeringen med hjelp av Fremskrittspartiet det lille tilskuddet som lå der for å få flyttet dem ut. Og ble det mer penger av det, da? Ble det mer penger til boliger til de funksjonshemmede? Eller ble kommunene rikere av det? Overhodet ikke. Fremdeles kan man risikere å bli sittende på gamlehjem hvis man blir funksjonshemmet som 20-åring, og man kan risikere ikke å komme ut igjen før man er 40 eller 50 år. Det er en hjertesak for SV å løse dette. Derfor er vi villig til å bruke penger på det.

Det har også vært en hjertesak for SV å få på plass et finansieringssystem for de tunge brukerne, de multihandikappede. Det er en stor seier for SV i dag når vi får på plass et slikt system, og det er en stor seier for dem som trenger tjenestene. Systemet er på plass. Pengene står på egen pott som ikke kan brukes til andre formål, de skal ikke veies mot andre oppgaver eller «skjønnes» av noen. Det er enighet om en overslagsbevilgning som betyr at kommer det flere brukere, eller blir utgiftene større, vil kompensasjonen øke. Det er en liten revolusjon, og SV vil gi ros til regjeringspartiene og til Arbeiderpartiet, som har snudd og nå er med på denne måten å finansiere på.

For tre dager siden var det et stort oppslag i Aftenposten om Kaja, som måtte flytte fra Ullensaker fordi Ullensaker ikke hadde råd til å gi hennes foreldre omsorgslønn, slik at de kunne greie seg. Hvis vi putter 300 mill. kr til inn i den ordningen for ressurskrevende brukere som vi nå har fått på plass, er det 100 pst. finansiering for utgifter over 700 000 kr. Da trenger vi ikke å se noen flere oppslag med Kaja-er som må lete etter en kommune som har råd til dem. Det ville være et kjempeviktig verdivalg. Og 300 mill. kr må det være mulig å få på plass i budsjettet til høsten.

Det er en liten diskusjon om metode, hvem som er best. SV støtter Arbeiderpartiets metode, men jeg har lyst til å si at det er dog underordnet når vi har fått hele systemet på plass. Vi mener den metoden er best.

Så til inntektssystemet ellers. Regjeringen sier at det ikke er noen sammenheng mellom kvalitet på skole og eldreomsorg og hvor mye penger som brukes, for så i neste øyeblikk å hevde at det må gjøres store endringer i inntektssystemet fordi vekstkommunene har for små inntekter til å kunne gi tjenester av god kvalitet. Det er selvfølgelig slik at det er sammenheng mellom de pengene man har å bruke, og hva slags kvalitet man får. Og selvfølgelig er det slik at SV også er enig i at det skal gjøres endringer i inntektssystemet, slik at Oslo og Bergen, som har store utgifter til rusomsorg, psykiatri og sosialhjelp, skal få hjelp til det. Det har SV lovet og forpliktet seg på. Men vi er ikke fornøyd med det systemet som Regjeringen har lagt fram, som viser at mange andre kommuner, som har like store problemer som disse kommunene, blir skadelidende og rett og slett taper penger. Derfor ber vi også Regjeringen om å komme tilbake med et system som treffer disse kommunene bedre.

Så vil jeg få lov til å ta opp de forslag som SV har i innstillingen, og det endrede forslaget som ligger på bordet i salen i dag.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er mange deler av denne innstillingen hvor Arbeiderpartiet og SV står sammen. La meg imidlertid peke på at under SVs landsmøte i mars gjorde SV et – jeg må ha lov til å si – svært stort nummer av at SV skulle redusere statlig styring av kommunene. Arbeiderpartiet mener for sin del at det kan være gode grunner til øremerking, og derfor går vi imot flere av de forslagene som Regjeringen fremmer. Men det er ingen partier som er så skeptisk til innlemming av øremerkede ordninger i dagens innstilling som det SV er. Føler representanten Andersen at SV har «møtt seg selv i døra», slik Øystein Djupedal erkjente at det var fare for i ett av sine flere presseutspill om kommunal frihet under SVs landsmøte?

Karin Andersen (SV): Nei, jeg føler ikke at vi har gjort det. Det viktigste for kommunal frihet er at kommunesektoren har en god økonomi, slik at det er samsvar mellom de oppgavene kommunene har, og de inntektene de har, og at vi har en velferd og en moderne kommunal sektor som er på linje med samfunnet ellers. Det er SVs hovedoppgave, og derfor legger vi mest penger inn i ramma. Det har vi gjort i mange år.

Jeg kan ta ett eksempel på noe av det som nå framstår som liksom å skulle selges som en stor kommunal frihet ved å innlemme: Det er 2 mill. kr på landsbasis til kartlegging av biologisk mangfold, og unnskyldningen fra Regjeringen er at dette koster veldig mye arbeid på registrering. Ja, hvis vi skal kartlegge biologisk mangfold, så må vi vel registrere det. Det går rett inn i en database hos fylkesmannen – det koster ingen verdens ting. Dette dreier seg om å gi kommunene betalt for å kunne gjøre en spesiell oppgave fordi de kanskje har en biotop de skal ta vare på. Det er ett av de små eksemplene.

Det har overhodet ingenting med kommunal frihet å gjøre å fjerne slike øremerkede tilskudd. Men god økonomi i kommunesektoren har mye med kommunal frihet å gjøre.

Peter Gitmark (H): Mens Arbeiderpartiet har tradisjon for å styre stort og smått og har vært kollektivistiske både i tanker, ord og gjerninger, har SV nå forsøkt seg som venstresidens liberalere. SV har i sin retorikk begynt å ta til orde for at mennesker er forskjellige, har ulike evner og behov, og at det offentlige må ta hensyn til dette, slik som Høyre alltid har gjort. SV forsøker å framstå som et moderne parti, et Sosialistisk Venstreparti som ønsker reformer og nye løsninger. Men når de politiske valgene skal tas, når sakene skal behandles, når Høyre jobber for økt valgfrihet, mer lokalt selvstyre og reformer som moderniserer Norge og gir mer igjen for pengene, tviholder SV på gamle løsninger og forsvarer det bestående. Hvorfor følger ikke SV opp eget landsmøtevedtak om økt lokalt selvstyre?

Karin Andersen (SV): Det skal være meg en glede å sitere fra det som SVs landsmøte har vedtatt om denne saken, og det står i innstillingen:

«Staten skal fastsette minimumsstandarder som er grunnleggende for folks velferd, uansett hvilken kommune de bor i. Utover dette bør storting og regjering gi kommunene frihet. Grunnleggende rettigheter først, deretter mest mulig frihet for lokale prioriteringer. Statlige reformer og pålegg skal fullfinansieres.»

Det betyr at uten penger finnes det ingen frihet. Den som har gjeld til langt oppover øra, slik som kommunesektoren i Norge i dag, har da ingen frihet sjøl om en lar være å øremerke noen små millioner kroner på noen spesielle ordninger. Det blir heller ikke noen frihet til funksjonshemmede mennesker om man fjerner tilskudd til personlig brukerstyrt assistent, slik Høyre vil, og bare putter de pengene inn i ramma slik at den skal rekke til det også. Nei, man får komme med noen bedre argumenter og en litt mer overbevisende argumentasjon om at man faktisk er opptatt av disse menneskene, enn det Høyre gjør.

Torbjørn Andersen (FrP): Det må være tillatt å påstå at SV synes å ha et bemerkelsesverdig enkelt svar på norske kommuners utfordringer: pøs på med mer penger! SV er bestemann i det politiske kappløpet når det gjelder å foreslå å gi mer penger til kommunesektoren, og foreslår altså nær 9 milliarder kr i økning neste år. Men jeg vil utfordre SV på om de i det hele tatt ser andre løsninger for å forbedre kommunal virksomhet enn bare det å bevilge mest penger. Er man så pass realistiske i SV at man også ser et betydelig behov og et potensial for effektivisering, for modernisering, fornyelse og omstilling innen norsk kommuneforvaltning, eller er det bare mer penger som er løsningen i SVs verden?

Karin Andersen (SV): Hvis Fremskrittspartiet ikke skjønner noen ting av behovene som folk har, og som skal løses, kan jeg antakeligvis ikke hjelpe dem med det. Men hvis vi tar rein økonomisk teori, er kommunesektoren nå nede på et netto driftsresultat på ca. 0 pst. Hvis det skal være i sunn balanse, ut fra bedriftsøkonomi, som kanskje Fremskrittspartiet aksepterer er en forholdsvis vitenskapelig øvelse, burde resultatet vært 3 pst. Da må kommunesektoren tilføres ca. 6 milliarder kr for å komme på det balansepunktet. Slik er det, slik er tallenes tale. Dette dreier seg om å komme i balanse mellom oppgaver og inntekter. Derfor er den summen som Torbjørn Andersen nå refererer til, riktig – altså hvis man plusser på det vi har, med det Regjeringen har, kommer vi opp i den summen. Men vi kommer altså på det som skal være balansepunktet for sunn økonomi. Det er mulig Fremskrittspartiet synes at det koster for mye med moderne skoler og god omsorg til eldre. Det synes ikke SV.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar i komiteen):Ein nyleg framlagd FAFO-rapport fortel at 1 100 lærarårsverk kan forsvinna frå hausten – 1 100 lærarar ut i arbeidsløyse, i tillegg 1 000 nyutdanna utan jobb. Ein NOVA-rapport fortel denne veka om foreldre med funksjonshemma barn som fortvila kjempar for ein tryggare og meir føreseieleg kvardag for barna sine og for seg sjølve. Dei 150 mill. kr som blir brukte til omsorgsløn, er symbolske i høve til den innsatsen som denne gruppa gjer, og i høve til det beløpet som dei sparer samfunnet for. Årsaka til oppseiingane i skulen og årsaka til knappe midlar når det gjeld omsorgsløn, er ein stram kommuneøkonomi.

Senterpartiet vil ha eit samfunn der skulen blir styrkt, ikkje svekt. Senterpartiet vil ha eit samfunn der foreldre med funksjonshemma barn kjenner dei blir høyrde og følgde opp, med trygge og føreseielege ordningar. Senterpartiet vil ha ei meir verdig omsorg, ikkje fleire tilsette som spring rundt etter stoppeklokka og på grunn av anbodsdokumenta ikkje har høve til å stoppa opp og gi tid til den enkelte.

Å sikra gode lokale velferdstilbod og å stimulera til meir lokal verdiskaping er to hovudoppgåver for Senterpartiet. Verdiskaping kjem vi tilbake til i revidert nasjonalbudsjett. For lokal velferd er eit godt kommuneopplegg avgjerande. Vi ynskjer større fridom til kommunane. Det betyr samordna tilsyn og forenkla rapportering. Vi ynskjer rammer i samsvar med oppgåvene. Det betyr at kommunane skal behalda ein større del av inntektene, og vi vil òg at kommunane skal ha større høve enn i dag til å skriva ut eigne skattar til spesielle føremål.

Regjeringa har framstilt sitt eige opplegg for kommunane som eit historisk lyft for lokalt sjølvstyre. Senterpartiet, Arbeidarpartiet, SV og Framstegspartiet står i innstillinga saman om forslag som viser at ein slik karakteristikk er feil. Fleirtalet føreslår kraftige forbetringar i Regjeringa sitt opplegg. Dei endringane som blir gjorde, går alle i vår retning og gir ei klar forbetring for kommunane og for svært mange enkeltmenneske i heile landet.

Det er fleirtal for å styrkja kommuneøkonomien med 1,5 milliardar kr neste år. For Senterpartiet er dette bra, men langt frå godt nok. Vi meiner det trengst 4 milliardar kr.

Vi prioriterer for 2004 følgjande tre hovudpunkt:

• Ein treårig opptrappingsplan for å styrkja kommuneøkonomien. Her må det årleg tilførast minst 3 milliardar kr.

• Ei føreseieleg toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar. Vår modell er 100 pst. statleg finansiering for kostnader utover 600 000 kr pr. brukar.

• Ei omfattande satsing på interkommunalt samarbeid.

Stortingsfleirtalet kjem i dag til å leggja føringar som inneber at Regjeringa i sitt forslag til statsbudsjett for 2004 må innarbeida:

• ei styrking av kommuneøkonomien i form av auka rammer

• ei føreseieleg toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar

• ein meir rettferdig kostnadsnøkkel for sosiale tenester

• eit meir rettferdig uttrekk frå fylkeskommunane som følgje av endringar i oppgåvefordelinga – det skal førast forhandlingar med kvar einskild fylkeskommune

• innlemming av ei rekkje øyremerkte tilskot

• framleis øyremerkte tilskot til barnehagar, landslinjer, leirskuleopplæring, personlege assistentar og krisetiltak

• iverksetjing av ein nasjonal offensiv på IKT-basert tenesteutvikling i kommunane

• full kompensasjon for bortfall av differensiert arbeidsgjevaravgift

Regjeringa sitt opplegg blir avvist av Stortinget. Eg føreset at statsråden bekreftar at ho kjem tilbake med eit styrkt opplegg for kommunane i budsjettet til hausten.

Vi har i vårt opplegg 3 milliardar kr meir enn Regjeringa til frie inntekter. Den resterande milliarden har vi sett av til m.a. toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar og nødvendig oppfølging av handlingsplanen for psykiatri.

Vi er veldig glade for at ein samla komite no vil ha ei føreseieleg toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar. Dette skal vera ei overslagsløyving, slik at ein kommune som f.eks. får ein tungt trafikkskadd midt i året, får moglegheit til å handtera situasjonen for både den det gjeld, og for pårørande, utan at det går ut over andre viktige oppgåver. Endringa i forhold til i år og også endringa i forhold til Regjeringa sitt forslag for neste år er formidabel og svært gledeleg, sjølv om det enno gjenstår detaljar.

Når det gjeld betre kostnadsnøkkel for sosiale tenester, har dei største byane til no fått eit eige storbytilskot og Oslo eit hovudstadstilskot for å kompensera for pårekna meirutgifter med omsyn til til f.eks. rus og psykiatri. Regjeringa har foreslått ein finansieringsmodell for å leggja dette inn i inntektssystemet. Dette, seier Regjeringa, skal dekkjast gjennom eit mål på urbanitet. Det medfører at dei større kommunane får tilført midlar, mens mindre kommunar taper. I eit slikt opplegg er det ingen samanheng mellom kommunane sine faktiske utgifter og kva dei får tilført av midlar. Ein kan bruka Verdal og Haugesund som eksempel, med høvesvise tap på 5 og 6 mill. kr på systemomlegginga, sjølv om det openbert er kjent at det i begge desse kommunane er rusproblem.

Fleirtalet avviser Regjeringa sitt forslag og ber om ein ny modell. Vi innser at det kan medføra problem å få til rettferdige kriterium. Ein vidareføring av hovudstadstilskotet kan for Oslo framleis vera alternativet.

Senterpartiet meiner øyremerkte tilskot skal kunna brukast for å gjennomføra særskilde satsingar, f.eks. større reformer. Øyremerkte tilskot skal også kunna brukast for å finansiera tilbod som berre finst i eit fåtal kommunar. Vårt opplegg sikrar meir lokalt handlingsrom enn det Regjeringa føreslår. Det viktigaste bidraget til dette er å styrkja dei økonomiske rammene. Vi vil innlemma ei rekkje tilskot, men framleis behalda nokre som vi meiner det knyter seg spesielle forhold til. Regjeringa sitt opplegg er fridom til å kutta ut viktige tilbod. Senterpartiet tek avstand frå ein slik definisjon av fridom. Vi ynskjer ikkje, som Regjeringa, å tvinga kommunane og fylkeskommunane til å leggja ned sårbare tilbod som dei elles ikkje har råd til å ta vare på. Det gjeld altså både landslinjene, som er viktige yrkesretta fagutdanningar, og det gjeld tilskot til personlege assistentar, som er ei ordning som eg meiner bør omfatta fleire. Ordninga har no vore lovfesta i tre år, og vi har eit forslag om at ein gjennomfører ei evaluering av ho, noko som vi håpar vi får fleirtal for i dag.

Vi beklagar at tilskotet til musikk- og kulturskular i dag blir vedteke innlemma. Stortinget skal til hausten behandla ei melding om kulturformidling i skulen. Det er jo naturleg å sjå finansieringa i samanheng med dei måla som blir trekte opp i den meldinga.

Vi meiner at Regjeringa burde ha stått mykje meir på for å behalda ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift. Senterpartiet vil at Regjeringa skal kjempa fram unntak for heile kommunesektoren, og vi meiner det er god grunn for å stå på i forhold til det. Det er altså ei ordning som inneber 2,3 milliardar kr i distriktspolitiske verkemiddel for kommunane. Dersom vi ikkje klarer å få dette til, skal kvar kommune og kvar fylkeskommune kompenserast krone for krone.

Vi har fleire forslag som går på ei styrking av interkommunalt samarbeid. Vi set i lag med Arbeidarpartiet og SV søkjelyset på dei negative følgjene av konkurranseutsetjing i kommunesektoren på spesielle område.

Stortingsmeldinga «Omsorg 2000» hadde ein gjennomgang av situasjon når det gjeld konkurranseutsetjing av omsorgstenester. Vi meiner at erfaringane etter det klare rådet som då vart gitt om å gå imot konkurranseutsetjing, no har forsterka seg. Det er endå mindre grunn i dag til å tilrå at kommunane skal missa verdifull kompetanse, og tilsetja juristar som skal arbeida med anbodsdokument på område der det er nærmast umogleg å laga spesifikke krav. Vi vil ha tilsette som har stabilitet i forhold til sine stillingar. Vi meiner at det er mest ryddig og trygt både for pleietrengande og pårørande at kommunane sjølve har ansvaret for drifta på eit så viktig område.

Eg tek til slutt opp dei forslaga som Senterpartiet er åleine om. Dei andre forslaga som vi står saman med fleire parti om, er allereie tekne opp.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Senterpartiet fremmer forslag om at det skal innføres en statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere der kommunen får dekket 100 pst. av utgifter over 600 000 kr pr. bruker. Arbeiderpartiet mener at en slik modell ikke vil være noe incitament for kommunene til å få til gode ordninger, som også er så rimelege som mulig. Vi har mange dårlige eksempler på at ved slike ordinger kan kostnadene løpe løpsk, fordi det er staten som betaler hele regningen.

Derfor er mitt spørsmål til representanten Meltveit Kleppa: Mener virkelig Senterpartiet at en slik modell vil gi de absolutt beste og rimeligste tjenestene for brukerne – for det er jo brukerne vi er opptatt av?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg er veldig glad for at Arbeidarpartiet, etter fleire rundar med nokre ulne forslag, no har kome med ein modell som vil bety ei god og føreseieleg ordning for kommunane og for den enkelte. Men Senterpartiet har faktisk den tillitt til kommunane at det beste opplegget og den beste utnyttinga av ressursane klarer dei å få til sjølve. Og det å bruka personalet best mogleg, blir den største utfordringa lokalt. Med alle dei utfordringane som kommunane har frå før, har vi landa på at det at dei får dekt 100 pst. over 600 000 kr, er det beste – det betyr altså alle kostnader utover det ein sjukeheimsplass kostar.

Torbjørn Andersen (FrP): Representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet er slett ingen skvetten dame. Hun stiller suverent i eliteserien, sammen med SV, når det gjelder det å ville bevilge mest mulig penger til kommunene.

Senterpartiet foreslår – så vidt jeg har sett – en vekst på rundt 8 milliarder kr til kommunesektoren, og dobler med det elegant Regjeringens forslag til økning.

Men jeg vil spørre: Hvor finner Senterpartiet inndekning for alle disse ekstramilliardene? Er det gjennom økte skatter og avgifter på arbeidsplasser og i næringsliv, og med det svekke fundamentet for velferdssamfunnet, eller er det ved å kutte på andre områder? Og hvem er det som skal betale for at kommunene skal få alle disse ekstramilliardene fra Senterpartiet?

Og så et spørsmål til: Går det en grense for Senterpartiet for hvor stor offentlig og kommunal sektor egentlig bør være i Norge?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg takkar for komplementen.

Årsaka til at Senterpartiet doblar Regjeringas forslag for 2004, er at vi faktisk meiner at noko av det viktigaste som vårt samfunn skal innehalda, er ein god og gratis skule, det er ei meir verdig omsorg, det er barnehageplassar til alle, og det er òg ein kommunesektor som kan stimulera eit lokalt næringsliv, og som kan bidra til å styrkja kulturlivet. Då må vi gjera nokre bevisste val. – Ja, det er samsvar. Det er ei grense òg for Senterpartiet, men det skal vera samsvar mellom dei oppgåvene kommunane har, og dei midlane dei blir tilførte. Så spør ein kvar vi skal henta pengane. Vårt val er lokal velferd framfor skattelette.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Senterpartiet påpeikar i innstillinga til kommuneproposisjonen på at ein er bekymra for maktoverføring frå lokalt folkevalt nivå. Og Kristeleg Folkeparti og eg har ei forståing for det. Sjukehusreforma har ein del uønskte konsekvensar, det er vi einige om. Resultatet av sterk statleg styring er forsterka forskjellar, sløsing med ressursar, auka byråkrati og svekt demokrati. Det er ikkje vi for. Men så sluttar logikken hos Senterpartiet. Det at Regjeringa fjernar øyremerkte tilskott, som heilt klart aukar det lokale sjølvstyret, vert kalla småtteri. Det dreiar seg om 8 milliardar kr! Er det småtteri for Senterpartiet? – Då forstår eg i så fall aukingane deira.

Kommunenes Sentralforbund, ved Olav Ulleren – med kjent politisk tilknyting – er ikkje einig. Det er synd, seier han, at Senterpartiet ikkje følgjer opp og aukar den lokale fridomen. Når øyremerkinga i tillegg favoriserer dei rike kommunane, og forskjellane dermed aukar ved at fattige kommunar berre tek imot 30 pst., er dette ille. Er det tryggast for Senterpartiet at staten bestemmer? Stolar ikkje Senterpartiet på lokale folkevalde, eigentleg?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): No får vi ei lang liste frå representanten Apelthun Sæle om kva statleg overtaking eigentleg betyr. Anita Apelthun Sæle er altså med i eit regjeringsparti og kan bidra til å retta opp det vanvettet som er skapt når det gjeld sjukehusstruktur og -innhald rundt omkring i heile landet, med det opprøret som no er rundt omkring, og så gjer ho ingenting med det. Så framstiller ho det som om 250 mill. kr – det som er igjen av Regjeringas øyremerkte tilskot, har mesteparten av Kristeleg Folkeparti sjølv vore med på å behalda, nemleg barnehagetilskottet – gir lokal handlingsfridom. Kva for lokal handlingsfridom gir det, mot Senterpartiets auking på 4 milliardar kr til kommunesektoren?

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

May Britt Vihovde (V): Regjeringa sine forslag i denne saka er både det største løftet for lokaldemokrati i nyare tid og det største økonomiske løftet for kommunane på svært mange år. Det er Venstre svært fornøgd med. Ikkje minst er Venstre nøgd med systemskiftet som ligg i forslaget om redusert øyremerking, ei sak mange parti har snakka om lenge, men som det ikkje er gjort så mykje med. Dessverre ser vi at det heller ikkje denne gongen lét seg gjera for nokre parti å følgja sine eigne programerklæringar. Bremsene er sette på frå opposisjonen, men retninga er likevel staka ut, og Venstre og Regjeringa vil halda fram med å gå i spissen for lokalt sjølvstyre.

Øyremerking er vel meint og kan brukast i særskilde tilfelle for å løysa avgrensa oppgåver. Men det er ein myte at øyremerking fører til større likskap. Tvert imot syner det seg, bl.a. i Riksrevisjonen sin analyse, at øyremerking styrkjer dei rikaste kommunane. Statlege løft for velferd, anten det er skule, eldreomsorg, barnehagar eller anna, er bra. Men øyremerking skiplar dei kommunale planane og øydelegg for lokale prioriteringar. Det gir urasjonell bruk av pengar og dårlegare resultat for borgarane.

Framstegspartiet er i ei klasse for seg når det gjeld lokaldemokratiet, med sine ønske om statleg finansiering av alle viktige velferdsordningar. Med deira løysingar forsvinn lokaldemokratiet som meiningsfullt omgrep. Alle andre parti nyttar store ord om auka lokaldemokrati og meir fridom. Ikkje minst vekte det oppsikt då Sosialistisk Venstreparti sitt landsmøte i vår gjekk langt i å ta eit oppgjer med eiga fortid og eigen praksis. Det varte ikkje lenge, og med dagens innstilling står Sosialistisk Venstreparti sitt landsmøtevedtak attende som det mest meiningslause papirvedtaket i nyare norsk historie. Det er ikkje fnugg av truverde attende.

Også Arbeidarpartiet og Senterpartiet går rakt imot det dei seier dei vil gjera, og det dei sjølv har stått for i regjering. Det er skuffande.

Grunngjevinga for dette sviket mot eigne påståtte ideal er – som alltid – økonomisk, men det held ikkje. Ein kan alltid hevda at kommunane får for lite, at tiltak ikkje er tilstrekkeleg finansierte. Poenget er at fjerning av øyremerking i seg sjølv gir betre økonomi. Det bind opp færre ressursar til tiltak som kjem på sida av lokale prioriteringar, til søknader, rapportering, eigendelar og tilsyn.

Opposisjonen sviktar lokaldemokratiet. Ubalansen i kommuneøkonomien har sine grunnar i mange års underfinansierte reformer, og det er særleg Arbeidarpartiet som må ta ansvar for desse – om ikkje åleine. Dei har stått i spissen for gode reformer, men finansiert dei på måtar som har skapt problem. Dette er ei felles erkjenning i dag, og alle ser behovet for å retta opp ubalansen. Difor har Regjeringa innanfor stramme rammer prioritert kommunane i år, og i endå større grad neste år.

Så stor som kommunesektoren er, kan han sjølvsagt ikkje frikoplast frå dei store økonomiske samanhengane. I høgste grad har kommunane, som næringslivet og familiane, interesse av at det er orden i totaløkonomien, og at ein sikrar arbeidsplassane og skapar nye arbeidsplassar. Reduserte renter og svakare kronekurs gir store positive utslag.

Denne erkjenninga har òg Arbeidarpartiet og Senterpartiet når dei sit i regjering. Det er berre å sjå på tala i dei kommuneopplegga og statsbudsjetta dei har vore med på å føreslå og vedta i tidlegare år. Difor er det patetisk å sjå den overbodspolitikken desse partia no står for. Det er opposisjonspolitikk utan truverde. I dag kan dei lova milliardbeløp utover det store løftet Regjeringa legg opp til for neste år. Baksida av medaljen får vi sjå etter kommunevalet når heile statsbudsjettet er på dagsordenen.

Arbeidarpartiet har òg i revidert nasjonalbudsjett prioritert kampen mot arbeidsløysa og ikkje lagt inn ekstra midlar til kommunane.

Sidan Framstegspartiet omtrent har lova å fella Regjeringa i haust, kan det jo bli interessant å sjå korleis ei regjering frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, med støtte frå Framstegspartiet, skal dekkja inn dei milliardløfta som flagrar i dag.

Sjølv om Regjeringa sine reformer for redusert øyremerking og auka handlefridom ikkje blir vedtekne fullt ut, er det staka ut ei retning. Det er positivt, og Venstre vil stå på for at vi skal gå fleire steg i dei rundane som kjem heretter. Vettet er jamt fordelt i landet, og dei som er nærast utfordringane, er nærast til å løysa dei når dei har fridom til å gjera det. Og den fridomen bør lokalpolitikarane få. Vi stolar på at våre lokalpolitikarar vil slåst for dei sakene som dei meiner er dei viktigaste for å sikra velferda til sine medborgarar i sine kommunar.

Samarbeidsregjeringa er tidas regjering for desentralisering og styrkt lokaldemokrati. Det er Venstre stolt av. Stortinget held fast i fleire skansar for sentraldirigering enn det som godt er, og det som er erklært politikk, men Venstre skal stå på slik at òg desse fell ved seinare høve.

Venstre stør dei forslaga som er fremja av Høgre og Kristeleg Folkeparti, og dei forslaga desse to partia stør.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Ofte er eg veldig usikker på kvar Venstre står i politikken, eit parti som kallar seg eit sosialliberalt parti med fridom for enkeltmenneske, der lykke og velferd er det store målet.

Vel, eg skal ikkje reklamere meir for Venstre sitt partiprogram. Men eg undrar meg når eg les partiets ideologiske grunnlag og samtidig ser kva Venstre står for i praktisk politikk.

Regjeringa og statsråd Solberg har lagt fram ein kommuneproposisjon som legg opp til konkurranseutsetjing og privatisering av offentlege tenester, som representanten Vihovde då hyllar frå talarstolen. I tillegg blir det lagt opp til ein kommuneøkonomi neste år som vil gjere situasjonen i kommunesektoren endå verre enn han er i inneverande år. Er det dette Venstre legg i formuleringa si om å byggje det gode samfunn og etablere ei liberal framtid?

May Britt Vihovde (V): Det hadde ikkje vore meg imot om representanten Oppebøen Hansen hadde drive litt meir reklame for Venstre sine prinsipp.

Venstre meiner faktisk at vettet er jamt fordelt, vi har tru på lokaldemokratiet, vi har tru på at når ein gjer vedtak lokalt, så har kvar einskild borgar moglegheit til å påverka sine lokalpolitikarar til å ta dei vala. Og dersom dei ikkje likar dei vala dei tek, ja, så syter dei for omval og får desse skifta ut.

Vi er opptekne av at våre lokale folkevalde skal bruka dei pengane dei har, på den måten dei vil prioritera, og om dei ønskjer å konkurranseutsetja eller privatisera, dersom dei meiner det er det beste for sine medborgarar, stør vi dei i det.

Så har eg lyst til å seia: I 1996 var Venstre, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet med og pressa tidenes største lyft i kommunesektoren, med 5 milliardar kr. Då pressa ein regjeringa Jagland. Det er eg kry av. Sidan har ein auka dette. Denne gongen legg faktisk Regjeringa inn det største lyftet som nokosinne er lagt inn av ei regjering.

Karin Andersen (SV): For det første forventer jeg nå at representanter for regjeringspartiene – blant dem Venstre – bekrefter at de står bak barnehageavtalen, og at de ikke omtaler den finansielle løsningen av den som om den står i motstrid til det som vi faktisk har blitt enige om, og som jeg vet at også representanten Vihovde har vært med på.

For det andre forventer jeg at en stortingsrepresentant som sier seg å sitere hva andre partier har ment, faktisk vet hva de står for. Jeg kan vise til innstillingen, der det er referert hva det bl.a. står i det programmet som SV har vedtatt på landsmøtet sitt:

«Statlige reformer og pålegg skal fullfinansieres.»

Det er et hovedpoeng.

Men et løft for lokaldemokratiet kan vel ikke være at man putter enda flere oppgaver inn i den samme ramma, slik som innlemming betyr? Returspørsmålet til Venstre må være: Hvorfor stoler Venstre ikke på at lokalpolitikerne kan forvalte en større del av den samlede økonomien, til beste for skole og omsorg?

May Britt Vihovde (V): Jo, Venstre ønskjer at våre lokale folkevalde skal få ein større del å fordela. Det får dei med det opplegget som Regjeringa fremjar i kommuneproposisjonen. Men samtidig må vi sikra arbeidsplassane, at dei er der, for dei sikrar skatteinntekter til kommunen. Og vi må sikra familiane. Det vil òg gi pengar i kommunekassen. Kommune-Noreg er nøgd med at ein har sikra at renta går ned, og at ein har sikra ein svakare kronekurs. Det gir pengar i kommunekassen og sikrar skatteinntekter.

Venstre står på barnehageavtalen og finansieringa av han. Venstre er veldig glad for – eg fekk ikkje sagt det – at Arbeidarpartiet har sagt at når det er full barnehagedekking i 2006, skal dei vera med og sikra at dei pengane som i dag er øyremerkte til barnehagane, går inn i ramma. Det er vi godt nøgde med, for då er den biten sikra. Men eg er ikkje nøgd med alle dei andre øyremerkingane som ein no har teke ut.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil be Venstre stadfesta eller avkrefta at dei er samde i følgjande: Øyremerkte tilskot skal kunna brukast på eit område for ein periode for å få opp aktiviteten. Øyremerkte tilskot skal kunna brukast når tilskotet gjeld utgifter som nokre få kommunar har.

Dersom Vihovde er samd i denne tenkinga, som òg Regjeringa står bak, kvifor då denne støyen i høve til musikk- og kulturskulane, i høve til den personlege assistentordninga og i høve til krisesentra? Er det verkeleg slik at ho meiner at tilboda på desse områda no er så bra at kommunane bør tvingast til å kutta i dei, til føremon for andre oppgåver?

May Britt Vihovde (V): Venstre står sjølvsagt bak det som står i proposisjonen, om at tilskot som går til nokre få kommunar til oppgåver som dei utfører på vegner av staten, skal halda fram med å vera øyremerkte.

Men når representanten Meltveit Kleppa snakkar om musikkskular og assistentar, så er jo dei lovfesta. Kvifor kan ikkje kommunane bruka desse pengane fritt til å organisera dette på den måten dei meiner er best? Eg har lyst til å utfordra Senterpartiet sine representantar her i dag. Det er eit veldig godt samarbeid mellom Senterpartiet og Venstre lokalt. Kvifor kan vi ikkje heller slåst for dei sakene vi synest er viktige – slåst for kultur, slåst for ein betre skule, slåst for musikkskule – slik vi har gjort det lokalt, og få fridom til å bruka pengane på den måten vi synest er best, utan at vi skal ha eit regelverk, tilsyn, søknader og rapporteringar som hindrar oss i å gjera det?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten har tidligere foretatt en feil annonsering. Det beklager presidenten. Første taler nå er Steinar Bastesen, deretter Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Steinar Bastesen (Kp): Det var vel min feil, siden jeg ikke var til stede i salen da presidenten annonserte, men det får så være. Jeg har fått komme på talerlista og er glad for det.

På 5 minutter er det ikke mye vi kan få sagt. Kystpartiet sitter ikke i denne komiteen, men vi kan jo meddele hva vi stemmer for, og hva vi stemmer imot, og så langt det er mulig, begrunne dette.

Kystpartiet støtter forslag nr. 13, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, om at tilskuddet til leirskole skal innlemmes i rammetilskuddet, og at tilskuddet til lærerlønninger skal øremerkes. Vi forutsetter at det er kommunenes plikt å gi et gratis leirskoleopphold. Det var Høyre som gikk høgt på banen for et par år siden og erklærte at lærerne nå skulle få et fortjent og nødvendig lønnsløft. Når så det er i boks, vil de ikke garantere at kommunene får dekket sine økte lønnsutgifter. Det gir et lite troverdig inntrykk. Nå sier kommunene opp lærere. Flere tusen nyutdannede står uten jobb, og tapet i skolene skal dekkes opp ved bruk av pensjonister. Jeg lurer på hvordan den G-en skal se ut, når pensjonistene ikke har lov til å tjene over en viss sum G før de blir trukket i trygden. Dette er neppe vegen å gå for å få en bedre skole.

Når det gjelder dekning for de lønnsøkninger som staten fremdeles har forhandleransvaret for, skulle det bare mangle at kommunene ikke skulle få kompensert for de utgiftene som staten pålegger kommunene. Jeg forstår det ikke. Vi støtter derfor forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Vi støtter forslag nr. 4, om evaluering av ordningen med brukerstyrte assistenter. Den ser så langt ut til å ha vært vellykket.

Vi støtter forslagene nr. 7 og 8, fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, og forslagene nr. 9 og 10, fra Arbeiderpartiet.

Vi går mot forslag nr. 12. Kystpartiet ønsker avvikling av skatt på egen bolig. Vi vil ikke ha skatt på nødvendighetsgoder. Hvorfor skal det skattlegges? Det forstår vi ikke. Vi synes også at det er helt urimelig at det er ulik praksis fra den ene kommunen til den andre.

Vi støtter forslag nr. 16. Vi mener at en del av bedriftsbeskatningen bør tilfalle den kommunen bedriften ligger i.

Vi støtter forslagene nr. 17–20, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, forslagene nr. 28–31, fra Fremskrittspartiet, forslagene nr. 38–40, fra Sosialistisk Venstreparti og forslag nr. 42, fra Senterpartiet.

Kystpartiet mener det er viktig å styrke kommuneøkonomien for å sikre et best mulig tilbud til innbyggerne. Nå har kommunene vært sultefôret i mange år. Det har gitt dyrere og dårligere tjenester for folk flest – økte egenandeler, reduserte tilbud i hjemmehjelpstjenesten, reduserte tilbud til funksjonshemmede barn og deres foreldre. Ja, hvor skal de kutte? De som sitter i kommunestyrene, kutter. Det er stort sett det politikerne gjør. De sitter og kutter. Men hvor skal de kutte? Jo, de må kutte i tilbudene til dem som er svakest.

Vi skal støtte avvikling av overdrevent byråkrati, men den omleggingen som nå foregår ute i mange kommuner, går lenger enn det. Både lovpålagte og ikke-lovpålagte tilbud reduseres, samtidig som egenandelene for tjenester øker. Dette rammer dem som har minst, hardest. Et samfunn som ikke i tilstrekkelig grad tar vare på sine svakeste, virker nedbrytende for alle.

Stortinget har en tendens til å gripe fatt i enkeltsaker som det fokuseres på i media. Det er uverdig at de svakeste skal måtte stå fram i Tabloid for å få dekket sine behov. Det er gjennom god kommunalpolitikk vi når ut til alle. Derfor stemmer Kystpartiet sammen med dem som vil sikre en best mulig hverdag for folk flest, gjennom gode kommuner med fleksible tilbud tilpasset de enkeltes behov.

Jeg er mer på linje med SV enn Fremskrittspartiet når det gjelder kommuneøkonomien. Vi kan se på Nittedal kommune som nettopp har hatt valg. Der var det liten valgdeltakelse. Det er det jeg frykter for. Vi er inne i et valgår. Jeg ser ikke at denne regjeringen gjør nok.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det offentlige velferdstilbudet er helt avgjørende for livskvaliteten for hver enkelt av oss. Derfor blir også kommunenes evne til å gi gode velferdstilbud også så viktig for oss alle. Derfor blir det så alvorlig når kommunene er satt i en økonomisk situasjon hvor de tvinges til å bygge ned skoletilbud og eldreomsorg.

Kommunenes økonomi er blitt kraftig forverret de siste årene. Kommunene har nå et samlet underskudd på nær 11 milliarder kr, og nesten seks av ti kommuner må bygge ned velferdstilbudet i år. Dette er en villet politikk – ikke fra kommunene, men fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. De kunne ha valgt å bruke mer penger på skole og eldreomsorg, slik Arbeiderpartiet har gått inn for, men de valgte annerledes. Pengene ble heller brukt til skattelette.

Med de signalene som kom fra ledelsen i Kristelig Folkeparti i vinter, trodde vi at det skulle komme en kraftig styrking av kommunene i opplegget for neste år. Desto mer skuffende er det at Regjeringen ikke har lagt opp til noen faktisk styrking av kommunenes økonomi. Regjeringen har heller ikke nå prioritert skole og eldreomsorg. Flere tilbud vil kunne bli lagt ned.

Så prøver regjeringspartiene å gi inntrykk av at det er ved å ta penger fra musikkskoler, fra leierskoler og fra krisesentre for mishandlede at kommunene skal få så mye større handlefrihet. Nei, dette gir ikke én krone ekstra. Økt handlefrihet fordrer derimot flere penger. Derfor foreslår Arbeiderpartiet at kommunene skal få 3 milliarder kr mer neste år enn det Regjeringen har lagt opp til. Grovt regnet betyr det f.eks. rundt 31 mill. kr mer til en kommune som Fredrikstad enn det som følger av Regjeringens opplegg. Arbeiderpartiet velger et bedre tilbud til skolebarn og eldre framfor skattelette. Samtidig må vi rette opp det store etterslepet i kommunenes økonomi. Derfor foreslår vi at det skal settes i verk en plan for oppretting av denne ubalansen.

Arbeiderpartiet er opptatt av at offentlig sektor hele tiden må fornye seg og løse oppgavene på en best mulig måte. Regjeringen lider imidlertid av den misforståelse at ordet «omstilling» er det samme som privatisering. Før valget skrev Kjell Magne Bondevik et avisinnlegg, hvor han slo fast:

«KrF vil være varsomme med å la kommersielle aktører ta over omfattende deler av tjenestene innenfor helse- og sosialsektoren.»

Det er Arbeiderpartiet enig i. Desto mer oppsiktsvekkende er det at Kristelig Folkeparti nå, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, i dagens innstilling skriver at de «er positive til at kommunene vurderer konkurranseutsetting også på kjerneområdene» – altså det motsatte av det Bondevik sa før valget.

Den høyre- og fremskrittspartistyrte kommunen Asker har prøvd det. De har satt bestemødre og bestefedre ut på legd til dem som tar minst betalt for å stelle dem. Vi kjenner alle til den omsorgsskandalen som Høyre og Fremskrittspartiet med det gjorde seg ansvarlige for.

Arbeiderpartiet er sterkt uenig i at pleietrengende eldre skal brukes til prøveprosjekter. Vi ber derfor Regjeringen stanse ytterligere konkurranseutsetting innen helse og eldreomsorg inntil vi har en grundig vurdering av hva dette betyr, både for dem som skal bruke tjenesten, og for de ansatte.

Til slutt: Arbeiderpartiet er enig i at det er behov for endringer i inntektssystemet som ivaretar særskilte utfordringer i de største byene.

Arbeiderpartiet har i innstillingen gitt entydig støtte til en styrking av kommuneøkonomien i Oslo og Bergen, som er skissert i proposisjonen. Men vi har vanskelig for å forstå at Regjeringen kaller det en styrking av storbyene når flesteparten av dem som i dag defineres som storbyer, får mindre med Regjeringens opplegg: Drammen 12 mill. kr mindre, Skien 10 mill., Fredrikstad 9 mill., Kristiansand 7 mill. Nå har riktignok Regjeringen tradisjon for å kalle kutt for en satsing, men de som bor i storbyen Kristiansand, får altså et dårligere tilbud med Regjeringens opplegg. Blant annet derfor slår Arbeiderpartiet fast at Regjeringen har gjort en for dårlig jobb og må legge fram et bedre system i budsjettet til høsten.

Så kan det kanskje være grunn for folk i de største byene til å merke seg at Arbeiderpartiets kommuneopplegg betyr 104 mill. kr mer til Bergen, utover Arbeiderpartiets støtte til styrking av områdene rus og psykiatri, 33 mill. kr mer til Kristiansand, og Oslo får 215 mill. kr mer med Arbeiderpartiets opplegg enn med Regjeringens. Så får heller Regjeringen forklare Oslos innbyggere at deres såkalte storsatsing for Oslo ligger i å gi 187,5 mill. kr og ta tilbake 182 mill. kr. Da blir det igjen omtrent det samme som ville ha fulgt med prisjusteringen.

Statsråd Erna Solberg: Jeg ble i bedre og bedre humør utover vinteren og våren. Jeg hørte flere og flere partier snakke om større handlefrihet for kommunesektoren, behovet for å gjenreise det kommunale selvstyret og behovet for å finne nye styringsformer og ikke styre så detaljert i forhold til kommunesektoren.

Jens Stoltenberg tok selverkjennende innlegg på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Han sa at partiet gav doble signaler, at det var viktig å rydde opp i det. Det var viktig å komme i en annen type dialog med kommunesektoren enn den man hadde i dag, og at friheten skulle økes.

Øystein Djupedal forsøkte seg med en rekke spill og krumspring for å snakke om valgfrihet og om hvordan SV nå endret hele sin strategi og tanke. Derfor var vi i Regjeringen ganske optimistiske i forhold til at da vi skulle fremme en plan, et løft og noen hovedprinsipper for hvordan vi skulle styre i forholdet mellom stat og kommune, skulle vi oppleve at det var noe som faktisk et bredt flertall gav sin tilslutning til, ikke bare verbalt, men også i praksis.

Verbalt har Regjeringen fått tilslutning til disse hovedlinjene. I praksis må jeg fortsatt få lov til å sette spørsmålstegn ved om det er det man gjør, og om disse talene fra Øystein Djupedal og Jens Stoltenberg egentlig varslet noen ny tankegang for å møte det behovet som deres egne partiers kommunepolitikere, sammen med alle andre partiers kommunepolitikere, har påpekt.

Vårt ønske om mer handlefrihet, mindre detaljstyring og andre måter å ha en dialog på fremfor en regelstyring av kommunesektoren er begrunnet i behovet for å bruke handlefriheten, respekten og troen på kommunene til å få bedre tjenester, tjenester som er mer tilpasset den enkelte brukeren, en offentlig sektor som ser sammenhengen i flere tiltak rundt den enkelte brukeren, og akseptere at de store forskjellene vi har i kommunestørrelse, og de store forskjellene vi har i geografi i dette landet, også faktisk gir utgangspunkt for at skal vi gi likeverd, så kan løsningene være forskjellige på forskjellige steder i dette landet, og ikke A4-løsninger. Det er viktig fordi vi trenger et rikere lokaldemokrati, et lokaldemokrati som rekrutterer kommunepolitikere som er villige til å jobbe også på de store feltene. Og for meg er det et faresignal når en rekke rådmenn og andre rundt omkring rapporterer fra sine kommuner om at de flinkeste, de mest betydningsfulle, de tunge politikerne, ikke lenger jobber med de store velferdsområdene i kommunesektoren, med skole-spørsmål eller med barnehager, med barnevern eller med spørsmålet knyttet til eldreomsorgen. Nå jobber de med de sektorene der det fortsatt er en frihetsgrad igjen, for der kan de de facto drive politikk.

Vi er nødt til å føre mer av politikken tilbake, ikke fordi det er viktig å gjøre det for politikernes del, men fordi det er viktig å gjøre det i respekt for at en kommune er et relevant forvaltningsnivå. Og vi er nødt til å gjøre det for å sikre at vi får bedre tjenester, for jeg er av den motsatte oppfatning av det som Fremskrittspartiets opplegg baserer seg på, at staten kommer til å ivareta helheten til den enkelte brukeren bedre. Nei, jeg tror at kommunesektoren kan være flinkere til å gjøre det, og jeg tror faktisk at vi i dette landet har mange dyktige, oppegående kommunepolitikere som like godt som oss i denne salen, er i stand til å se hvilke behov som innbyggerne i den enkelte kommune har.

Det vi har lagt frem i kommuneøkonomiproposisjonen – kommuneproposisjonen, som den ble modernisert til under den forrige regjeringen – har en gjennomgående filosofi. Det er ikke bare spørsmål om øremerkede midler, men det er en gjennomgående filosofi om hvordan vi skal forholde oss til styringen fra statens side overfor kommunesektoren. Derfor henger dette sammen med det vi foreslo i samordningen av arbeid, trygd og sosialtjenester, hvor vi bl.a. foreslo at vi sammen med KS skulle lage en rammeavtale om frontlinjekontorene og enkeltavtaler med hver enkelt kommune, for å sørge for å få dette til, for å skape en bedre type samarbeid og en annen type form å løse det på enn regelstyringen. Det henger sammen med det opplegget vi la for barnehagene, og det henger sammen med vårt valg i Rusreform II. Vi tror at skal man se helheten i forhold til en rusmiddelmisbruker, må en også se bolig, en må se ettervern, en må se sammenhengen i hele tjenesten på en gang. Derfor synes vi at Rusreform II burde overføres til kommunesektoren. Og så burde vi tatt den utfordringen at noen småkommuner ville fått problemer og burde kjøpt tjenester av andre. De burde rett og slett ikke forhindret at rusmiddelmisbrukere kunne få et godt tilbud der hvor det er flest av dem, nemlig i de største byene. Det er derfor vi har foreslått forenklinger i skoleverket, som vi er glade for at vi i hovedtrekk har fått tilslutning til i Stortinget. Jeg er glad for at SV på det området – og det har jeg lyst til å gi honnør for – har vist seg mer fremtidsrettet og mer i tråd med det de selv sa på sitt landsmøte, enn enkelte andre partier har gjort. Det er det vi også gjorde i forbindelse med fremleggelsen av storbymeldingen, som også skisserer hvordan utviklingen bør være i forhold til de største byene, hvor nettopp rommet for å gjøre noe for de svakeste, rommet for å se helheten i utfordringen innenfor bedre tjenester, vil bli bedre. Det er for meg et paradoks at den dagen vi la frem storbymeldingen, var alle svar på opposisjonens spørsmål på en måte «Show me the money», etter et slagord fra tittelen på en film for noen år tilbake. Når vi viste pengene, klarte man ikke helt å bestemme seg for om det var bra eller ikke i denne salen. Det får vi også nye muligheter til å gjøre senere. Vi la frem meldingen fordi vi ville møte noe av det som har vært utfordringen de siste årene med at vi har tømt kommunene for relevans og reelt politisk innhold, men også fordi vi har svekket muligheten for god tjenesteyting lokalt. Vi har svekket muligheten for god, effektiv tjenesteyting lokalt.

Tidligere statssekretær på Statsministerens kontor, Jonas Gahr Støre, har reist land og strand rundt og foredratt for kommunene om det såkalte store statskuppet, som har basert seg bl.a. på at man gradvis skal svekke kommunesektoren, for så å overta oppgavene fra statens side. Det er ikke det Regjeringen gjør. Vi har en helt klar, bevisst holdning om at vi ønsker å styrke kommunesektoren og styrke dens evne til å ta beslutningene. Det kan jo være at Gahr Støre har inngående kjennskap til andre partiers interne prosesser, og at det kan være et av grunnlagene for det.

Som sagt har man altså fått verbal tilslutning, og det er jeg glad for. Jeg håper bare at den verbale tilslutningen også medfører at når de avgjørende veivalgene legges frem etter hvert i Stortinget, følger man det også opp, for jeg synes ikke at den mest praktiske oppfølgingen som ligger i kommuneproposisjonen, nemlig spørsmålet knyttet til øremerkede ordninger, har fått særlig god gjennomføring i forhold til de forhåndsannonseringene som ulike partier har hatt om å tro mer på det lokale selvstyret.

Hva er det så som er innvendingen? Jeg har på en måte tenkt at jeg skulle lese med kritisk blikk gjennom for å se om det er noe vi ikke har gjort godt nok hvis vi skal få til disse innlemmingene. Er det noe vi må gjøre slik at jeg til neste år kan få lov å innlemme disse tingene? Det foreligger nesten ingen oppskrift på det. Arbeiderpartiet sier fullfinansiering. På disse områdene er jo ikke det nye reformer. Det er ikke nye spørsmål som tas opp på den listen vi har. Noen av dem er jo saker som har eksistert i 20 år med øremerkede ordninger. Landslinjene er fullfinansierte i det øyeblikket vi legger dem inn. De er betalt fullt ut når vi legger dem inn i kommuneøkonomien, og hvis det var fullfinansieringen som var problemet, burde Arbeiderpartiet ha stemt for innlemming av landslinjene når alle penger for å drive dem, er på plass.

Når det gjelder leirskoler, er det vel ingen her som har ment at staten skal dekke alle utgiftene til leirskoler. Leirskolebiten er der for å støtte enkeltelementer av tilbudene knyttet til leirskoler, den biten som kom inn i fjor, kompensasjon for at det ble slutt på foreldrebetalingen, og så støtten til lærerlønninger tidligere. Det ville være et helt nytt prinsipp som ble introdusert hvis vi skulle fullfinansiert leirskolene på denne måten.

Og for å ta miljøeksemplet: Det som faktisk skjer nå, er at vi overlater mye mer av ansvaret for miljøet til kommunesektoren. Vi har lagt inn nye kriterier for miljø og landbruk, nettopp for å dekke opp at miljøspørsmålene blir større i kommunesektoren fremover.

Men så er det slik at en rekke av de forslagene Arbeiderpartiet går imot, foreslo de selv at man skulle innlemme i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2000. Jeg stemte for dem, med unntak av forslaget om landslinjene, fordi det på det tidspunktet var usikkert hvordan fylkeskommunesektoren ville håndtere det. Nå mener jeg at fylkeskommunene har laget en god ordning for samarbeid som vil håndtere dette. Men på det tidspunktet var det jo ikke snakk om fullfinansiering. Det finnes ingenting om det i proposisjonen den gangen. Det som er sannheten, er jo at fra 1995 til 2000 – med altså vekselvis forskjellige regjeringer, men Arbeiderpartiet i viktige deler av denne perioden – ble ikke øremerkede tilskudd prisjustert. Realverdien av disse gikk altså nedover. Etter at man la frem innlemmingsplanen for 2001 våren 2000, prisjusterte ikke Stoltenberg-regjeringen, med finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som en relativt toneangivende politiker, vil jeg anta – de foretok ingen prisjusteringer av de øremerkede tilskuddene. Det er i 2002 og 2003 vi fullt ut har prisjustert de øremerkede tilskuddene. Aldri ville det altså vært et bedre grunnlag for å legge inn og innlemme når vi faktisk de to siste årene har prisjustert og har fulgt opp, i stedet for det man har gjort de tidligere årene, gradvis senket verdien under tidligere regjeringer.

La meg si litt om rammer. Jeg synes det er interessant. Jeg er veldig glad for at man også klarte å gi kommunesektoren mer penger, til tross for at noen alltid tror at jeg ikke er det. Jeg er bare forferdelig opptatt av at det betyr at man må prioritere ned noe annet, at man må finne rom til det innenfor en ansvarlig økonomi. Jeg ser at det er mange områder som kommunesektoren har ansvar for, som det er behov for å satse mer på. I det opplegget vi har for 2004, har vi foreslått den høyeste veksten som er blitt foreslått i en kommuneproposisjon noen gang. Jeg minner om det. Det er utgangspunktet for det vi har lagt på bordet.

Så synes jeg det er en interessant observasjon å registrere at den relative avstanden mellom partier skal opprettholdes, slik at noen på toppen av det vi har foreslått, plusser på akkurat det samme beløpet de plusset på i fjor. Når vi øker og gir mer, må man øke like mye for å holde den relative avstanden. Vi bevilger altså i dette opplegget mer penger i frie inntekter, men det er omtrent på nivå med det som Arbeiderpartiet hadde i sitt alternative budsjett i fjor. Likevel skal man plusse på ytterligere penger på toppen av det. Det blir litt lekekasse, synes jeg, hvis man ikke går inn og ser at i bunnen for det opplegget som ligger for 2004, ligger det et betydelig bedre opplegg, særlig for frie inntekter, enn det som har vært i tidligere år.

I tillegg må jeg si at da jeg satt og hørte Jens Stoltenbergs forsvar for hvorfor de ikke hadde lagt inn penger i revidert, nemlig at de bare reviderer, og at vi lanserer våre hovedlinjer hver eneste høst i budsjettet, og der hadde de 3 milliarder kr mer, synes jeg det var litt rart. Det leder meg til spørsmålet: Hvor var Jens Stoltenberg da man i denne salen skulle behandle et forslag om at vi fra Regjeringens side skulle pålegges å bevilge mer penger i revidert nasjonalbudsjett fra Regjeringen på grunn av kirkeøkonomien? Det rimer ikke i forklaringene fra Arbeiderpartiet for tiden. Men det var vel slik at på det tidspunktet var fristelsen for stor, fristelsen til å plage Kristelig Folkeparti litt ekstra ved å gni salt i sårene fordi også Kirken hadde problemer. Det er mulig at Kirken ikke har problemer nå. Jeg skjønner hva som skjer, det å måtte ta det økonomiske ansvaret innover seg og se at vi ikke har råd til alt. Men jeg synes faktisk at det er med på å gi et bilde av at Stortinget blir en lekekasse når man for bare to måneder siden brukte mye tid og krefter i denne salen på å plage Kristelig Folkeparti med noe og pålegge Regjeringen noe som man heldigvis ikke fikk flertall for, og som man altså ikke selv er innstilt på å innfri i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg tror at litt av det spillet kunne vi med hell ha latt være å fokusere så sterkt på.

Jeg har lyst til å understreke et par andre ting. Rus- og psykiatrikriteriene har vært en lang og vanskelig sak å behandle. Jeg minner om at de har vært foreslått og tatt opp en rekke ganger. Den forrige arbeiderpartiregjering sa at dette er umulig, så det trenger vi ikke å gjøre noe med. Det var i praksis det svaret vi fikk hver gang vi stilte spørsmål om disse i Stortinget. Vi har altså sagt at det er mulig å gjøre det, men vi kommer ikke på noe tidspunkt til å klare å lage det perfekte systemet på dette området. Men utgiftene er der, problemene er der, og vi har en faglig dokumentasjon på at det særlig er de fire største byene som har de største utgiftene knyttet til dette. Vi har laget et system som er todelt. Det ene er et urbanitetskriterium, og det andre, som også har betydning for hvordan virkningene kommunene imellom er, er at vi har veid utgiftene til sosialhjelp slik som de faktisk er i dag, fordi nøkkelen der var basert på hvordan situasjonen var i 1993. Det betyr altså at på det området ser det ut som at de kommunene som har mange innvandrere, får mer penger enn dem som ikke har det, for innvandrere teller og vil telle mer på utgiftsstatistikken i årene fremover.

Jeg skal selvfølgelig gå gjennom og se om vi kan gjøre noe mer med en slik modell. Jeg håper at vi står fast ved at vi skal gjøre noe i forhold til storbyene, at vi står fast ved at vi faktisk skal gjøre det mulig for dem å løse problemene, og at det skal være en del av inntektssystemet vårt at vi også skal ta høyde for dette. Det er også mange andre kriterier som gir litt feil utslag, for ingen kriterier er perfekte i inntektssystemet, noe vi ville ha sett hvis vi hadde gått grundig inn på dem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Innstillingen om kommuneopplegget for 2004 er oppsiktsvekkende og for så vidt alvorlig. Regjeringen har ikke flertall for sitt forslag til økonomiske rammer. Flertallet i Stortinget ønsker en større økonomisk handlefrihet. Regjeringen har ikke flertall for sitt forslag som gjelder rus og psykiatri. Det er for dårlig forberedt. Regjeringen har ikke flertall for sin løsning for ressurskrevende brukere. Stortinget ønsker en mer rettferdig løsning. Regjeringen har ikke flertall for sin løsning for differensiert arbeidsgiveravgift. Stortinget ønsker vurdert en videreføring av den i kommunesektoren. Regjeringen har altså ikke flertall på noen av de sentrale punktene. Det har knapt skjedd før.

Er statsråden like fornøyd med nederlaget som sakens ordfører var ved åpningen av debatten?

Jeg registrerer at statsråden ser bort fra den skattesvikt som har vært i 2002 og i 2003, og den økningen som har vært i underskuddet, når hun vurderer behovet for nivå for kommuneøkonomien for 2004.

For øvrig tillater jeg meg å si at jeg synes det er svært grovt – svært grovt – når en statsråd fra Stortingets talerstol tillater seg å kalle Stortinget for en lekekasse. Det håper jeg statsråden trekker tilbake.

Statsråd Erna Solberg: Jeg kaller ikke Stortinget generelt for en lekekasse.

Jeg synes heller Arbeiderpartiet skal forklare hvorfor de skulle påføre oss ekstra penger i revidert nasjonalbudsjett i et eget vedtak i april/mai måned, som de selv ikke følger opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg synes det egentlig krever en forklaring fra Arbeiderpartiet. Hva er det som er forskjellig nå i forhold til hva det var på det tidspunktet? Det blir for meg litt betenkelig hvis Arbeiderpartiet så tett opp til leveringen av revidert nasjonalbudsjett som den debatten i dette stortinget faktisk var, ikke fortsatt står på sitt forslag, siden de økonomiske konturene og alt som nå brukes som forklaring på hvorfor man ikke gjør det, faktisk var relativt godt kjent på det tidspunktet.

Når det gjelder spørsmålet om jeg er fornøyd, må jeg vel si at nei, jeg ville selvfølgelig vært mest fornøyd hvis alt vi hadde foreslått, var blitt vedtatt. Men vi aksepterer at vi er en mindretallsregjering.

Våren 2001 hadde Regjeringen ikke forslag for kommunerammene sine (presidenten klubber). Den hadde heller ikke flertall for opplegget sitt for ressurskrevende brukere, så i så måte har vi nok sett noe av dette før.

Per Sandberg (FrP): La meg først si til statsråden at hun ikke skal tvile på at Fremskrittspartiet deler Regjeringens syn på at det må innføres et urbanitetskriterium. Årsaken til at vi ønsker litt mer tid og en egen sak parallelt med statsbudsjettet, er at vi ønsker å fokusere på akkurat det som statsråden avsluttet med i sitt innlegg. Det finnes også andre kriterier som ikke er perfekte, og som skaper forskjellsbehandling i inntektssystemet.

Fremskrittspartiet vil nå ha en anledning i den saken til å se på hvorvidt det går an å bruke andre kriterier for å nå fram til de store byene, men også i større grad å ivareta de mellomstore byene.

Statsråden er også veldig opptatt av øremerking og innlemming og av å ivareta selvråderetten eller selvstyret. Statsråden sier at Regjeringen har lyttet, og mitt spørsmål til statsråden blir: Lyttet til hvem? De som er opptatt (presidenten klubber) av leirskoler osv., signaliserer jo en redsel for at kommunene vil fjerne det tilbudet hvis man innlemmer det. Det er jo det flertallet her ivaretar.

Presidenten: Presidenten må innskjerpe at man forholder seg til den taletiden som er fordelt til replikkene.

Statsråd Erna Solberg: Ett minutt er kort tid.

Det er veldig vanskelig å ta en full gjennomgang av alle kriteriene i inntektssystemet og se om de burde vært annerledes, og så levere en sak til høsten i Stortinget. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå klart bekrefter at de er for at det skal være et urbanitetskriterium i inntektssystemet, og at vi derfor vet at hoveddelen av det som har vært omdiskutert, knyttet til rus og psykiatri, faktisk har flertallets støtte i denne salen. Å få en gjennomgang av alle de andre kriteriene tror jeg er umulig på så kort sikt, men det er altså noe av det viktigste for at vi skal få det mandatet vi ønsker å ha, for å nedsette et nytt utvalg som skal gå igjennom inntektssystemet, gå igjennom både vektingen og alle kriteriene. Men å utsette gjennomføringen av rus- og psykiatrikriteriet – som er den saken som et flertall på Stortinget tross alt i forbindelse med Rattsø-utvalgets gjennomgang for nå sju år siden påpekte var gjort for dårlig – det synes jeg ville være svært beklagelig.

Karin Andersen (SV): Den store forskjellen på Høyre og SV er at Høyre vil gjøre kommunene og velferden billigere, og SV vil gjøre kommunene og velferden bedre.

Det målet Høyre styrer mot, kan vi se av hovedtallene i norsk økonomi – den offentlige velferden og det offentlige forbruket synker systematisk og er nå svært lavt i forhold til det private forbruket. Dette er Høyres oppskrift. Dette blir det dårligere eldreomsorg og dårligere skoler og flere fattige av. Men her er Høyre og SV uenige.

Nå er det slik at Stortinget i dag kommer til å vedta at kommunesektoren, og derved skolene og omsorgen, kommer til å få 1,5 milliarder mer enn det statsråden hadde tenkt seg.

Da er hovedspørsmålet: Vil statsråden ta fram kalkulatoren igjen og regne seg bort fra det som flertallet på Stortinget mener må til for å styrke disse områdene, eller vil statsråden lojalt følge opp den rammen som Stortinget kommer til å vedta?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er uenig i premissene, at det nødvendigvis er en motsetning mellom å gjøre ting billigere og å gjøre dem bedre, i offentlig sektor. Jeg synes vi har fått dokumentert så tydelig at det innenfor den summen av penger vi bruker innenfor kommunesektoren, i svært mange kommuner faktisk er rom for å gi bedre kvalitet på de tjenestene man allerede leverer. Det er et hovedfunn i forhold til den gjennomgangen som 153 kommuner og bydeler har gjort i effektivitetsnettverkene. Innenfor samme ressursbruk er det så stor forskjell både i skolen og i eldreomsorgen, at hvis vi blir flinkere til å lære av hverandre, klarer vi faktisk å gjøre tjenestene bedre innenfor den samme ressursrammen.

Det er også slik at det er realøkning i kommuneøkonomien til neste år – en realøkning som går utover de demografiske endringene – som dermed innebærer at det ikke er et grunnlag for at man ikke skal kunne opprettholde tjenestene på om lag samme nivå som i år, og at det er et effektivitetspotensial.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst vil eg koma med eit råd til statsråden. Eg føreset at ho viser større respekt for det sterke engasjementet som har vore, og som er i Stortinget blant fleirtalet no, for å sikra kommunane høgst nødvendige midlar. Eg føreset at ho tar i seg att det uttrykket som her vart brukt om det arbeidet.

Så til eit tema som ho ikkje kom inn på i sitt innlegg, nemleg interkommunalt samarbeid. Det er mange kommunar som no føler at den stimulansen som ligg frå departementet si side på det feltet, er stimulans til samanslåing. Senterpartiet er oppteke av å stimulera til interkommunalt samarbeid utan at trusselen om samanslåing heng over ein.

Vi har fremja fire forslag i denne innstillinga, om ei nasjonal erfaringsbase, tilskotsordningar, gjennomgang av kommunelova med sikte på å fjerna hindringar for interkommunalt samarbeid og ein nasjonal offensiv for IKT-basert tenesteutvikling.

Er det forslag som statsråden kan tenkja seg å følgja opp?

Statsråd Erna Solberg: Vi er helt enige om at interkommunalt samarbeid er viktig for å få bedre tjenester. Vi må gjøre noe, ikke minst med sårbare områder i kommunesektoren. For eksempel der hvor det sitter en alene med ansvaret i en kommune, blir administrasjonen skjør. Det vil være en kjempeutfordring for de små kommunene i årene fremover.

Vi jobber derfor mye med å stimulere til interkommunalt samarbeid. Det er en deling når det gjelder det å stimulere økonomisk, slik at fylkesmennene innenfor den større friheten de har til å holde tilbake noen av de øremerkede midlene, har en mulighet til å gi penger for å stimulere til dette. Det er på mer generell basis.

Departementet gir også støtte til en del interkommunale prosjekter som er pilotprosjekter som andre skal lære av. Vi jobber med å etablere erfaring, vi kaller det nasjonal erfaringsbase, men dette har vi gjort nå en god stund. Vi har jobbet med å samle erfaringene fra dette, i samarbeid med fylkesmennene.

Jeg vil få lov til å understreke at den viktigste utfordringen for interkommunalt samarbeid i dag er mangelen på momsrefusjon, og da er ikke Senterpartiets logikk helt klar i det som står i innstillingen.

Reidar Sandal (A): Statsråd Solberg har talt lenge om politikken sin, på grensa av ei forelesing. Dessutan tok ho seg tid til å omtale denne forsamlinga, eller delar av henne, som leikekasse. Det gjorde ho to gonger.

Mykje er altså sagt, men nødvendig avklaring manglar. Vi treng oppklaring i det som er hovudspørsmålet i debatten i dag: Vil Regjeringa rette seg etter og følgje opp det som er viljen her i salen – at kommunane skal ha meir pengar neste år?

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror vi er litt uenige om hva som burde være hovedspørsmålet i denne saken. Jeg synes handlefriheten hadde vært et vel så viktig hovedspørsmål.

Når det gjelder kommuneøkonomien og opplegget fremover, er det slik at Regjeringen kommer til å bestrebe seg på å følge opp alle vedtak som gjøres, både vedtakene i denne sak og de vedtakene som gjøres med virkning for neste års budsjett, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Samtidig har vi en plikt til å sikre oss et budsjett til høsten som gir en balanse mellom økte utgifter og vilje til å finansiere disse økte utgiftene. Det kommer det til å være en utfordring å få til. Det betyr at vi kommer til å bestrebe oss på å følge opp de vedtak som fattes av et flertall på Stortinget. Men jeg tror vi alle må innse at når vi fatter mange vedtak, når ulike partier står bak dem og vedtakene skal finansieres til høsten, er det ikke sikkert at hvordan vi finansierer dem, kommer til å være det man setter mest pris på, for her vil opposisjonen sprike betydelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten grep ikke inn da parlamentet ble omtalt som «lekekasse». Det burde presidenten ha gjort, og vil nå i ettertid slå fast at dette ikke er høvelig språkbruk.

Torbjørn Andersen (FrP): I gårsdagens utgave av Dagens Næringsliv kunne vi lese at «aldri før har det stått dårligere til i kommuneøkonomien». Kommunene er «på felgen», resultatmarginen stuper, tjenestetilbudet blir rasert, aktivitetsnivået må ned, og omstillingen må fortsette. Det var litt av en tirade av en elendighetsbeskrivelse som var gjengitt i Dagens Næringsliv – og alt dette ifølge uttalelser fra KS.

Men vi bør ikke uforbeholdent kjøpe denne politisk betingede elendighetsbeskrivelsen som manes fram her. Realiteten er at norske kommuner i dag har mer penger til disposisjon enn noen gang tidligere, og enda mer penger til disposisjon vil kommunesektoren få til neste år, ifølge opplegget for kommuneøkonomien for 2004, som vi behandler her i dag. Realveksten i kommunenes inntekter har økt jevnt og trutt i alle år. Allikevel tegnes det altså et nedslående bilde av kommunesektorens økonomi, og flere politiske partier farer opp og kappes om å være bestemann i klassen når det gjelder å foreslå størst mulig bevilgninger til kommunene.

Men spørsmålet vi heller burde stille oss, er ikke først og fremst hvor mange milliarder ekstra vi vil gi til kommunene, men hva vi kan gjøre for at norske kommuner kan drives mer effektivt, og minst like effektivt som i privat sektor – for det makter ikke kommunene i dag. Effektiviteten i privat sektor forbedres kontinuerlig, fordi man der må forholde seg til en konkurranse- og markedssituasjon der de viktigste virkemidlene er pris og kvalitet. Men en slik markedseksponering er jo ikke tilfellet når det gjelder tjenesteproduksjon i kommunal sektor. Norske kommuner er i mangel av effektivitetsfremmende konkurranse blitt stadig mindre kostnadseffektive i forhold til det private næringsliv – dette fordi de aller fleste kommunene fortsatt i 2003 organiseres og drives etter middelalderske prinsipper, basert på en privilegie- og monopolordning og en forhindring av konkurranse. Dette er helt absurd!

I altfor mange år har norsk kommunesektor kunnet absorbere en økende ineffektivitet ved å velte kostnadsøkningene over på staten og kommunens innbyggere. Den største trusselen mot kommunene og velferdssamfunnets framtid kommer neppe som en følge av mangel på penger til drifting av de offentlige velferdstilbudene i kommunen. Nei, den alvorligste trusselen kommer derimot fra drivkrefter som tviholder på et gammeldags ideologisk syn på de offentlige monopolers fortreffelighet, og som motarbeider effektivitetsfremmende konkurranse i kommunal virksomhet.

Nå er imidlertid den kommende endringen i momskompensasjonsloven et lite skritt i riktig retning når det gjelder nedbryting av det offentliges monopolstilling innen den offentlig finansierte tjenesteproduksjonen. Men momskompensasjon hjelper allikevel så lite når det i de fleste kommunene ikke er lokalpolitisk vilje til å gjennomføre aktiv bruk av konkurranse og mer valgfrihet. Det er et prekært behov for en mer rasjonell tenkning og et mer moderne perspektiv på hvordan framtidskommunen best kan organiseres og utføre sine oppgaver. Det betyr at vi må vrake den rådende monopolfilosofien og satse på konkurranse- og markedsfilosofien. Her er vi sterkt uenige politisk.

I Norge burde vi derfor for å få fart på konkurranseutsetting innføre en utfordringsrett, som i motsetning til den danske modellen må medføre en plikt for kommunene til å akseptere tilbud på drift av tjenester fra en ekstern aktør dersom dette tilbudet er kvalitativt tilfredsstillende og samtidig kostnadsmessig gunstigere enn kommunal drift i egen regi.

Jeg mener vi ved lov bør forby at offentlig sektor får drive som en monopolvirksomhet, i alle fall på de områder der det er mulig å skape et marked. Det er et av vår tids store paradokser at monopoltenkning når det gjelder offentlig sektor, fortsatt har så sterkt fotfeste blant både politikere og fagorganiserte. Men det er altså denne gammeldagse monopoltenkningen som på sikt representerer velferdssamfunnet og kommunenes største framtidige trussel og utfordring, og det er slett ikke først og fremst mangel på penger, slik Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet tror. Her tar de grundig feil, og det vil tiden garantert vise.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Heikki Holmås (SV): Jeg vil bare si: Gratulerer, Erna! Gratulerer med vel ført Høyre-politikk! Når skolene roper på flere lærere, slik at de kan gi elevene en skikkelig individuell oppfølging, samtidig som nyutdannede lærere ikke får seg lærerjobb, er det bare å gratulere med vel ført Høyre-politikk. Når det er over 6 000 bostedsløse, samtidig som boligbyggingen stagnerer, og vi har 6 000 arbeidsløse i byggebransjen, er det bare å gratulere med vel ført Høyre-politikk. Når høyreregjeringen bruker omtrent 400 mill. kr på fattigdomsbekjempelse, mens de aller rikeste aksjeeierne får 1,5 milliarder kr i skattelette, er det bare å gratulere med vel ført Høyre-politikk. Det er god Høyre-politikk at vi i år her til lands skal kjøpe hamburgere, klær, pornoblader og mobiltelefoner med polyfoniske ringetoner for 22 milliarder kr mer enn i fjor, samtidig som det offentlige forbruket, altså lærere til ungene våre, fritidsklubber, oppfølging av rusmiddelmisbrukere, sykehjemsplasser og hjemmehjelpstjenester, er noe vi ikke har råd til å avsette mer enn 1 milliard kr mer til i år enn i fjor. Det betyr at vi har 22 ganger mer i forbruk enn vi bruker på velferd og trygghet. Det er økningen fra i fjor til i år – alt på grunn av at det er Høyres kalkulatorpolitikk som har fått gjennomslag. Fellesskapets andel av verdiskapingen her i landet skal bli mindre og mindre. Offentlige skoler, kollektivtrafikk og hjemmehjelpstjenester skal sakke akterut i forhold til privat rikdom, en rikdom som blir skeivere og skeivere fordelt, og som skaper flere fattige som har behov for mer hjelp fra det offentlige, fra fellesskapet, som får dårligere og dårligere råd. Jeg synes det er utrolig sært å høre kalkulatorpartiene i Regjeringen, og KS, som jeg mener har vært fullstendig impotent i denne sammenhengen – for det høres ut som om det er viktigere å få 400 mill. kr mer vekk fra øremerkede tilskudd og over til de frie rammene, enn å få 4 ½ milliard kr, som er det SV foreslår, mer i kommunale frie inntekter, eller for den saks skyld det som Stortinget kommer til å vedta i dag, 1 ½ milliard kr ekstra i frie inntekter. Jeg lurer på om det er batteriene som er gått i kalkulatoren.

Hvis man ser på det helt konkrete øremerkede tilskuddet som går til musikkskoler, er det altså sånn at f.eks. Kristelig Folkeparti sier at de mener at kommunene velger best selv. Og det er vi i SV enige i, men man må se på konsekvensene av de valgene man tar. La oss ta f.eks. Oslo: Hvis man har tenkt å få musikkskoleplass til ungene sine, bør man melde dem på i køen til musikkskolen i det øyeblikket de fødes, sånn at de har et navn å sette på listene. Hvis man gjør det, er det en veldig stor sjanse for at man kan komme til å få plass en eller gang i løpet av den tiden ungene er unger.

Det er altså sånn at man bruker lite penger på musikkskoler i Oslo. Men f.eks. i Vega, som er en liten kommune i Nordland, har ildsjeler stått på og skaffet seg statlige tilskudd til musikkskoler. De driver en musikkskole og en kulturskole som kombinerer matematikk og musikk på en nyskapende måte, og dette tilskuddet gjør altså at denne kommunen klarer å gi et tilbud til godt over halvparten av grunnskoleelevene sine. Dette er et tilbud som raseres fullstendig i det øyeblikket man fjerner disse midlene, for pengene flyttes derfra til Oslo. Og Oslo har handlefrihet nok med hensyn til disse tingene. Oslo tar 700 mill. kr inn i eiendomsskatt. Og da blir det et paradoks for meg å si at det å fjerne en del av disse øremerkede tilskuddene og putte dem inn i rammen, skal skape så mye mer lokal handlefrihet.

Hvis man virkelig var opptatt av lokal handlefrihet, hadde man ikke sagt det som Erna Solberg sa på en KS-konferanse i fjor i høst: Kommunene har ikke et inntektsproblem, de har et utgiftsproblem. Det er altså en fin Høyre-omskrivning av virkeligheten. Det er klart at hvis man virkelig var opptatt av lokal handlefrihet, skulle man gitt kommunene mer frihet til selv å bestemme skatten sin. Da ville det en god del steder vært ført knallharde valgkamper, og kommuner som trengte ekstraordinære investeringer, ville hatt muligheter til å skaffe seg de pengene på en måte som samtidig gav dem mer handlefrihet. Men dette er altså kalkulatorpartiene i Regjeringen imot.

Presidenten: Presidenten vil sette pris på at statsrådene her i stortingssalen blir titulert som statsråder.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Regjeringa sitt forslag til kommuneøkonomi for 2004 er faktisk historisk høgt. Kristeleg Folkeparti lova å satsa på kommunane, og Samarbeidsregjeringa har levert.

Ein vis mann har sagt at å tenkja er å samanlikna, og kikkar ein bakover, har inga regjering før levert pluss 4 ¼ milliard kr. Det skulle ein ikkje tru når ein høyrer debatten i dag. Ein samanliknar visst med himmelen, og der er jo gatene av gull. Ja, eg forstår det. Kommunane har bruk for meir pengar, og det er mange oppgåver som ventar på finansiering. Men det er ikkje nytt, så den elendeskildringa som vi høyrer her, er etter mitt syn i overkant.

Lat meg få minna om at Noreg er verdas beste samfunn å leva i. Tryggleik, rikdom og omsorg er kjenneteikn ved det norske velferdssystemet, sett med verdas, eller FNs, auge. Velferda vert jo skapt nettopp i kommunane. Brukarane av eldreomsorg og skule er faktisk svært fornøgde. Den store undersøkinga til KS viser det. Kommunane er betre enn sitt rykte.

Når ein høyrer på debatten her, må ein konkludera med at Noreg er verdas verste land å leva i. Her går det nedanom, her er det berre sorga! Eg synest derfor, i balansen sitt namn, at det er behov for å konsentrera seg om det positive. Og det er ikkje vanskeleg, for positive endringar er det mange av i dette budsjettet. Mykje vert til og med vedteke.

Fyrst vil eg framheva forslaget om brukarar med særlege behov. For ca. fire år sidan fekk eg plass i kommunalkomiteen, og ved fyrste kommuneøkonomiproposisjon vart ein toppfinansieringsmodell for såkalla ressurskrevjande brukarar teken opp. Kristeleg Folkeparti meinte då, som no, at ei slik ordning var heilt naudsynt. Ordførarar og kommunepolitikarar streka under ved alle høve der eg møtte dei, at det ville hjelpa enormt om Stortinget vedtok ein slik toppfinansieringsmodell. Etter fire år er han no på plass, og eg ser på det som ein siger. Eg synest det er fantastisk at Arbeidarpartiet, som den gongen streka det dei kunne, no føreslår 80 pst. toppfinansiering, som regjeringspartia – identisk med Kristeleg Folkeparti sitt forslag den gongen. Alle brukarar kan gleda seg. Ei trafikkulykke eller ein for tidleg fødsel skal ikkje lenger setja økonomien i ein liten kommune på hovudet.

Dette bør vera ein festdag for alle som har vore opptekne av at kommuneøkonomien skal vera føreseieleg, også for dei små kommunane, særleg dersom det vert Høgre og Kristeleg Folkeparti sin modell som får fleirtal. Men Kristeleg Folkeparti er uansett kjempefornøgd.

Så til regionaltilskotet: Kristeleg Folkeparti har i mange år bedt om ei meir fleksibel tilnærming til finansieringa av dei minste kommunane, dei med under og oppunder 3 000 menneske. No føreslår Regjeringa ein nedtrappingsplan for regionaltilskotet, slik at det ikkje er ein katastrofe at innbyggjar nr. 3001 vert fødd. Fornufta har gått av med sigeren. Det var ikkje for tidleg. Samarbeidsregjeringa får heldigvis tilslutning.

Teljetidspunktet vart forandra i fjor, og Regjeringa har innført eit storbytilskot. Argumentasjonen for det siste var at dei store byane var spesielt belasta med rus- og psykiatriproblem, med dei økonomiske konsekvensane det har. Som eit lite apropos: Det kostar å ta frå barna englane og gje dei eksempelvis rusbrus og videovald som erstatning. Livsstilssjukdommane har potensial i seg til å knusa alle velferdssamfunn.

Kriterium for rus og psykiatri er det ikkje mogleg å finna, påstod den gongen kommunalminister Sylvia Brustad. No har Regjeringa bevist det motsette. Rett nok ber opposisjonen om eit betre system, og vi er merksame på at det trengst tilpassingar som kan avgrensa uheldige utslag. Men hovudprinsippet er levert. Det har altså vorte sagt her: fleirtal for eit urbant kriterium. Og då er det litt underleg at Arbeidarpartiet forsikrar i ein merknad at sjølv om ein utset ruskriteriet, skal Oslo og Bergen få pengane sine. Kva med Trondheim, Stavanger, Tromsø og elles?

Sjølv om ein bruker dei største piassavakostane for å svartmala her i dag, er mykje positivt lagt på plass. Toppfinansiering, regelforenkling, fjerning av ti øyremerkte tilskot og større kommunal fridom er eit resultat av handsaminga her. Kristeleg Folkeparti har alltid meint at den som har skoen på, best veit kvar han trykkjer.

Før årets kommuneval håper eg at veljarane og folkevalde på kommunenivå vil merka seg at fridomen vert større enn før. Regjeringa var villig til å satsa på lokal styringsrett også der opposisjonen framleis vil klamhalda på sentralstyring. Det er litt trist, men vi får gleda oss over den auka sjølvråderetten som ein faktisk får, og all rapporteringa som ein slepp.

Signe Øye (A): «Regjeringen kommer med tiltak for å styrke lokaldemokratiet og øke kommunal handlefrihet» var overskriften på pressemeldingen om kommuneøkonomiproposisjonen fra Statsministerens kontor 14. mai i år.

Det hørtes kanskje besnærende ut for mange slitne kommunepolitikere, men hva var det egentlig som var så fantastisk med Regjeringens kommuneproposisjon for neste år for kommunene og for innbyggerne?

Jeg skal bruke Moss kommune som et eksempel: Moss kommune står overfor en meget alvorlig økonomisk situasjon, og har gjort det i en tid. Privatisering av sykehjem og andre tjenester har ikke gitt kommunen bedre økonomi. Før de tar ferie, må kommunen kutte ytterligere over 60 mill. kr.

«Kommunen er i en økonomisk unntakstilstand», sier Kjell Kåsin, gruppeleder for Høyre, til Moss Avis i går – en kommune som Høyre har styrt i åtte år, og der underskuddene og problemene bare har blitt større og større.

Spørsmålet er om Regjeringens forslag ville ha reddet de borgerlige kommunepolitikerne i Moss fra å måtte foreta ytterligere nedbygging av skoletilbudet og eldreomsorgen til neste år. Neppe. For selv om det plusses på noen millioner i rammetilskuddet, trekkes det fra på andre områder. Etter Regjeringens opplegg vil Moss kommune tape over 6 mill. kr ved omleggingen av rus- og psykiatrikriteriene, og de taper på at flere av de øremerkede tilskuddene foreslås innlemmet, bl.a. krisesentrene.

Da blir det ikke mye igjen av lokaldemokratiet utover den handlefriheten de selvsagt har til å måtte gå til oppsigelser av de ansatte, men jeg er ikke så sikker på at det var spesielt den handlefriheten de tenkte på da statsministeren og kommunalministeren lovet dem mer handlefrihet og mer lokaldemokrati.

Arbeiderpartiet mener det er behov for å styrke kommuneøkonomien med 3 milliarder kr for neste år utover det Regjeringen har foreslått. Det ville ha gitt Østfold-kommunene 116 mill. kr mer i forhold til Regjeringens forslag. Det er det samme som vi foreslo for inneværende år. Samlet sett ville det ha gitt Moss kommune og mange andre kommuner i hele landet som nå sliter, en helt annen økonomisk situasjon og et helt annet tilbud til innbyggerne innen skole, eldreomsorg, helse og skolefritidsordning.

Selv om jeg brukte Moss kommune som et eksempel, er ikke dette spesielt. Dette er ganske likt over hele landet. En undersøkelse som Kommunenes Sentralforbund presenterte i februar 2003, viser at hele 56 pst. av kommunene i år må redusere ett eller flere tjenestetilbud for å få økonomien til å gå i hop. Det bygges ned i tilbudene innen skole, eldreomsorg, kultur, skolefritidsordning, funksjonshemmede, helsetjenester og barnevern. Hadde spørreundersøkelsen blitt gjort i dag, ville svarene sannsynligvis vært enda mer nedbygging etter at skatteinngangen i kommunene har sviktet. Det er dette alle kommunene nå sliter med.

Stortinget har tidligere bedt Regjeringen om å komme med endringer av inntektssystemet, slik at kommuner med store problemer innenfor rus og psykiatri skulle få økonomiske forutsetninger til å gi et bedre tilbud. Da er det oppsiktsvekkende at Regjeringen foreslår et system der f.eks. alle kommunene i Østfold taper. Til og med Fredrikstad, som har fått storbytilskudd med bakgrunn i de samme kriteriene for rus og psykiatri, taper. Først taper de storbytilskuddet på om lag 6 mill. kr, og i tillegg skal de trekkes i rammene for over 3 mill. kr – til sammen altså 9 mill. kr. Dette er ille og overraskende, og det er umulig å forstå. En slik omfordeling mener Arbeiderpartiet er helt uakseptabelt å vedta. Derfor vil vi sende hele saken tilbake. Her må det komme et mer rettferdig system for disse kommunene.

Til slutt: Arbeiderpartiet mener at det må være et samsvar mellom de oppgaver kommunene skal løse, og de pengene kommunene har til rådighet. Og det må bli slutt på at Stortinget vedtar underfinansierte reformer. Regjeringen må gå inn i drøftinger med kommunene om en helhetlig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen som er i kommunesektoren i dag. Dette kan ikke fortsette.

Kari Lise Holmberg (H): Det er en resultatorientert regjering som etter to år i posisjon nå legger opp til omfattende systemendringer i kommunesektoren. Lokaldemokratiet skal styrkes. Kommunene skal få mer ansvar og større frihet. Beslutninger skal fattes nærmere brukerne. Det sikrer grunnlaget for at tjenestene vil være bedre tilpasset brukerne og deres behov. Det er lokalpolitikerne som omgås innbyggerne hver eneste dag. Det er lokalpolitikerne som har de beste forutsetningene for å bruke ressursene riktigst.

Innenfor de økonomiske rammene må kommunene ha stor handlefrihet. Det vil vi gi dem neste år. Regjeringen har gått inn for betydelig vekst i de frie inntektene, og Høyre vil gjøre sitt for at de øremerkede midlene snart tilhører historien. Vi vil forenkle lover og regler. Og det er – etter 20 års nøling – nå vedtatt å overføre forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunesektoren, med virkning fra 1. mai 2004. Der andre prater, der handler Samarbeidsregjeringen!

Etter mange år i lokalpolitikken, bl.a. som ordfører i Skien, kjenner jeg godt til kampen mot den stadig økende detaljstyringen av kommunesektoren. Den kveler all kommunal handlefrihet. Med kommuneproposisjonen for 2004 har Regjeringen lagt grunnlaget for en snuoperasjon. Nå skal lokalpolitikerne få større innflytelse over de tjenestene som innbyggerne skal ha. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, er et kjent uttrykk. Det forundrer meg stort at opposisjonspartiene ikke vil, eller tør, ta konsekvensen av dette. Selv om Arbeiderpartiet i sitt program sier at de vil gi kommunene større handlefrihet ved å redusere øremerkingen, gjør stortingsrepresentantene i det samme partiet det stikk motsatte her i dag. De vil beholde mye av øremerkingen, stikk i strid med anbefalingene fra bl.a. Kommunenes Sentralforbund.

Også SV vegrer seg. Selv om en i partiprogrammet til SV sier at lokaldemokratiet må frigjøres, vil representantene opprettholde øremerkingen. Hele 12 av 15 øremerkinger vil partiet beholde. Det synes altså å være et stort gap mellom teori og praksis.

Barnehagene har vært sterkt i fokus dette året, og det må sies at vi er svært fornøyd med forliket der regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sikret flertall for finansieringen av barnehagene. Det er et godt skritt i riktig retning å innlemme denne store og viktige kommunale oppgaven i overføringene til kommunene fra 2006. Dette er viktige prinsipper som vil gi større handlingsrom lokalt og mulighet for å bruke ressursene mer effektivt. Siden lokale forhold varierer sterkt rundt om i landet, er det viktig at den enkelte kommune får styre seg selv og sine ressurser i størst mulig grad. Det vil helt enkelt gi mer igjen for pengene.

Regjeringen legger opp til en vekst i kommunesektorens totale inntekter på om lag 4 milliarder kr. Men vedtak som Stortinget allerede har gjort, bl.a. på barnehageområdet, tilsier at rammen vil måtte bli større. Siden opposisjonen tviholder på en del av de øremerkede tilskuddene, blir ikke veksten i de frie inntektene så stor som ønskelig. Det er beklagelig. Det er imidlertid verdt å merke seg at kompensasjonen på 240 mill. kr for økte kostnader i tilknytning til skolepakke II kommer i tillegg til veksten i de frie inntektene. Regjeringen holder hva den lover: Nye reformer blir fullfinansiert.

Opposisjonen har mer penger enn regjeringspartiene, naturlig nok. Ansvarlighet er tilsynelatende et ukjent begrep når man sitter i opposisjon, særlig fordi man ikke behøver å vise dekning for alle de gode forslagene i en kommuneproposisjon.

Arbeiderpartiet, f.eks., svartmaler kommunenes økonomiske situasjon, nå sist i Moss og Østfold, men har ikke én krone mer å komme med enn Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2003. Her i kommuneproposisjonen finner man imidlertid plutselig 3 milliarder kr. Det er ikke rart at velgerne snakker om tomme politikerløfter. Slikt skaper politikerforakt. Overbud uten inndekning skaper dessuten ikke bedre forhold for Kommune-Norge.

Jeg skal gi Kommunenes Sentralforbund rett i at mange kommuner sliter og har trang økonomi. Det er en ubalanse i kommuneøkonomien som må rettes opp over tid. Det er en realitet vi forholder oss til, og det ønsker Høyre å gjøre noe med.

Men ikke minst i dag bør samtlige partier kunne rope hurra for at vi i 2004 skal innføre en toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere. Dette vil være et økonomisk løft og en etterlengtet sikkerhet for kommunesektoren. Det vil ikke minst gi brukerne trygghet for en verdig omsorg. Regjeringen la opp til en nesten doblet ressursinnsats på dette området. I løpet av stortingsbehandlingen har beløpet blitt mer enn doblet. (Presidenten klubber.) Fra utgangspunktet på 650 mill. kr har det blitt lagt til først 300 mill. kr, så ytterligere 250 mill.kr, og i tillegg en overslagsbevilgning. Egentlig burde det ha vært enighet om dette i dag.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I dag er det freistande å halde eit innlegg på vegner av dei som enno ikkje har kome med krav overfor samfunnet. Desse har heller ikkje røysterett, slik at mistanke om taktiske omsyn skulle vere unødvendig. Våre barn og barnebarn – dei neste generasjonane, ja, dei som skal overta etter oss – skal også få ta del i den offentlege velferda og tryggleiken inn i framtida. Det er vår moralske og økonomiske plikt.

Den tidlegare amerikanske presidenten Herbert Hoover sa ein gong: Salige er våre barn og barnebarn, for dei skal arve vår gjeld. Og så kan eg leggje til, arve våre byrder, dersom me ikkje klarer å sjå inn i framtida og slå ring om våre gode fellesskapsløysingar – skule og omsorg.

Me må gjere dette arbeidet. Framtida strekkjer seg lenger enn til og med året 2004. Gode fellesskapsløysingar er avgjerande viktige for å etablere eit kvalitativt godt velferdssamfunn. Konkurranseutsetjing og privatisering på desse områda kan på kort tid rive ned alt det som me steg for steg har bygd opp sidan andre verdskrigen. Det er no me skal prøve ut vår kvalitet som politikarar. Da er ikkje svaret: effektivisering, privatisering og meir for pengane. Mange tilsette i offentleg sektor orkar nemleg ikkje meir. Eg kjenner mange i kommunesektoren som gjer ein utruleg god jobb. Det er psykisk nedbrytande heile tida å høyre at ein ikkje strekk til. Ofte blir resultatet at desse flotte menneska hamnar på andre offentlege budsjettpostar, nemleg med sjukeløn eller uføretrygding. Det er arbeid me lever av, og dess fleire som er i arbeid, dess lettare blir det å betale framtida sine rekningar.

Det er viktig å velje det som er viktigast. Me har kunnskap om andre land og andre demokratiske system som historisk har hevda at konkurranse er sunt, og at private løysingar gjev meir for pengane. Det er ingen grunn for oss til å gjere dei same feila. Regjeringa framstiller det økonomiske opplegget for 2004 som ein kraftig realvekst for kommunesektoren. Fleire talarar før meg har dokumentert at dette ikkje er tilfellet, så eg skal ikkje ta det opp att her. Kommunesektoren må ha ein større realvekst enn det som Regjeringa legg opp til. Me må slå ring om lokaldemokratiet og våre fellesskapsløysingar.

Særinteresser, som mindre skattar og avgifter, er øydeleggjande for det økonomiske opplegget som er skapt. Me kan ikkje no svikte våre barn og barnebarn.

Arbeidarpartiet vil bruke meir pengar på fellesskapsløysingar som femner alle og ikkje ekskluderer nokon. Me vil byggje ut velferdssamfunnet og løyve meir til eldreomsorg, barnehagar, utdaning og forsking. Kommunane er sjølve grunnpilaren i det norske velferdssamfunnet. Derfor vil me auke kommuneinntektene i 2004 med 3 milliardar kr meir enn det Regjeringa legg opp til. I Telemark ville dette innebere eit pluss for fylkeskommunen på 27,5 mill. kr og for primærkommunane vel 80 mill. kr. Det ville ha gjort det lettare for kommunane å planlegge sin eigen aktivitet, og det ville ha gitt auka lokal fridom.

Kommunesektoren har opplevd ein kraftig auke i utgiftene i dei seinare åra. Nettogjelda er auka meir enn nokon gong før. Eit handslag til kommunane, slik Arbeidarpartiet legg opp til, vil innebere ei satsing på velferdsbygging og gode kommunale tenester.

Gjennom inntektssystemet skal ein tryggje ei rettferdig fordeling kommunane imellom. Forslaget til kostnadsnøkkel for sosiale tenester gir ein uønskt fordelingsverknad. Mange kommunar vil kome dårleg ut. I mitt eige fylke, Telemark, vil alle kommunane kome dårlegare ut. Skien vil tape om lag 5,6 mill. kr, og Porsgrunn vil tape om lag 5,8 mill. kr, for å nemne nokre døme. Dette er heilt uakseptabelt. Med dei store utfordringane Grenlandsområdet har innafor rus og psykiatri, må Regjeringa kome tilbake med ny kostnadsnøkkel i statsbudsjettet for 2004.

Per Erik Monsen (FrP): Jeg har inntrykk av at det er en felles forståelse av at det er nødvendig å bedre økonomien i kommunene. Jeg er ikke uenig i at mange kommuner sliter, men å bruke «kommuneøkonomien» som samlebegrep for økonomien i alle landets 434 kommuner og 19 fylkeskommuner, og å innbille seg at situasjonen er ganske lik, og like dårlig overalt, blir ganske meningsløst.

Statistisk sentralbyrå offentliggjorde mandag KOSTRA-tallene for 2002, og de viser med all ønskelig tydelighet at de økonomiske forskjellene i Kommune-Norge er enorme. Selv når det gjelder de aller viktigste oppgavene, som skole, helse og omsorg, er forskjellene kjempestore. Noen tall vil illustrere det.

For å ta skolesektoren først, viser tallene der at forskjellene mellom den kommunen som bruker mest pr. elev i grunnskolen, og den kommunen som bruker minst, er nesten 100 000 kr, fra 46 800 kr til 143 800 kr. Det er forskjellen mellom to norske kommuner. Det brukes altså tre ganger så mye pr. elev i den ene kommunen som i den andre. Barnehagedekningen varierer fra 40 pst. i den dårligste kommunen til skyhøye 125 pst. i den beste. Akkurat på samme måte er det innenfor helsetjenestene. Her varierer den kommunale innsatsen fra i underkant av 600 kr pr. innbygger til ca. 6 000 kr for den beste kommunen, altså ti ganger så mye. Og kommunenes inntekter pr. innbygger forklarer ganske greit disse enorme forskjellene. De varierer nemlig fra 29 000 kr for den dårligste kommunen til 150 000 kr for den beste. Derfor er det stort sett de samme kommunene som går igjen både øverst og nederst på skalaen.

Når det er slik, blir det umulig å få til det som alle partier her i salen sier er målsettingen, nemlig et så likt tjenestetilbud som mulig i alle landets kommuner. Og så lenge flertallet i denne sal ikke ønsker å gjøre noe med denne skjevfordelingen, som for en stor grad blir til gjennom inntektssystemet, blir målsettingen bare vakre ord i valgtaler og stortingsinnstillinger.

Fremskrittspartiet ønsker å gjøre noe med disse forskjellene kommunene imellom på kjerneområder som skole, helse og omsorg, og vil derfor ha en finansieringsmodell hvor staten tar ansvaret for primæroppgavene gjennom en stykkprisfinansiering. På den måten vil det være mulig å nærme seg målet om noenlunde likt tilbud i alle kommuner, uavhengig av kommunens økonomi og lokale politiske prioriteringer.

Men vi er så realistiske at vi ser at dette ligger et stykke fram i tiden, og at vi her og nå må forholde oss til dagens politiske realiteter. For å få en mer rettferdig fordeling av statlige overføringer kommunene imellom vil Fremskrittspartiet at størst mulig del av overføringene skal skje etter objektive kriterier over innbyggertilskuddet. Det betyr at vi ønsker å redusere Nord-Norge-tilskuddet, som, som navnet sier, bare går til kommuner i Nord-Norge, og skjønnstilskuddet, som ingen riktig vet hvordan skal prioriteres, men som ser ut til å gå til de samme kommunene år etter år, nærmest av gammel vane. Innenfor dagens system er det eneste veien å gå for å få en mer lik standard på de kommunale tjenestene landet over.

Regjeringen har foreslått betydelige endringer i kostnadsnøkkelen, som Fremskrittspartiet mener i enkelte tilfeller ikke er treffsikker nok, og som i mange tilfeller kan slå negativt ut. Derfor ønsker vi å se disse endringene i en større sammenheng, og mener dette bør legges fram for Stortinget som en egen sak.

Men selv en omfordeling kommunene imellom ville ikke løse det generelle problemet, at staten har innført en rekke reformer som kommunene har fått ansvaret for å gjennomføre, uten at det har fulgt tilstrekkelig med penger med. Derfor er det viktig at kommunene får anledning til å utnytte de pengene de har, på en best mulig måtte. Her har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sammenfallende syn. En generell momskompensasjonsordning er helt nødvendig for at kommunene skal kunne utnytte knappe midler på en best mulig måte. Det er ikke spesielt imponerende at Regjeringen har brukt to år på å komme fram til den ordningen som skal tre i kraft 1. januar 2004, og saken tåler ingen ytterligere utsettelse.

Det er viktig å presisere at det ikke vil være noe påbud for kommunene til å konkurranseutsette deler av tjenestene. De kommunestyrene som av ideologiske grunner velger ikke å gjøre det, vil naturligvis stå fritt til det. Men det finnes mye både norsk og internasjonal erfaring for at det går an å få flere og bedre tjenester for pengene gjennom konkurranseutsetting, hvis det gjøres på en riktig måte. Det er nemlig ingenting som tyder på at man får det beste og rimeligste tilbudet gjennom en monopolordning, som vi i stor grad har i dag. Konsekvensen av manglende markedseksponering er etter Fremskrittspartiets syn at vi har fått en byråkratisk, tungrodd og kostnadskrevende kommunesektor.

Bendiks H. Arnesen (A): Kommunene er det nivået i samfunnet som står nærmest innbyggerne, og det gjøres en fantastisk jobb ute i kommunene, både av de folkevalgte og av de tusenvis av ansatte i våre kommuner landet over.

For Arbeiderpartiet er det et viktig mål å gi gode og likeverdige velferdstilbud over hele landet, men i dag er situasjonen at mye av det som er bygd opp av gode tilbud for befolkningen, må bygges ned igjen. Mange av de tilbudene som skal ha høy prioritet, blir nå kuttet.

Jeg blir alvorlig bekymret når vi får høre at 56 pst. av kommunene i år reduserer ett eller flere tjenestetilbud for å få økonomien til å gå i hop. Det er et alvorlig signal når 55 pst. av kommunene kutter i budsjettene til grunnskolen og 47 pst. kutter i eldreomsorgen. Dette er områder som Høyre og de andre regjeringspartiene lovet mye til ved siste valg.

Vi hører ofte at regjeringspartiene oppfordrer til rasjonalisering og effektivisering, men min påstand er at kommunene har skåret så langt inn til beinet som det er mulig å gjøre. Administrasjonene er også nå så kuttet at kommunene har problemer med å innfri de kravene som Regjeringen selv setter til kommunal administrasjon. Jeg oppfatter det da slik at den rasjonaliseringen og effektiviseringen det snakkes om, er å kutte i viktige velferdstilbud til innbyggerne.

Det snakkes mye om at folk flytter fra distriktene, og at dette er deres eget valg. Det sies ofte at ingen kan vedta hvor folk skal bo, men når viktige velferdstilbud blir borte, tvinges folk til å flytte. Når grendeskolen legges ned, når hjemmetjenesten må kuttes, når kulturtilbud fjernes, osv., ja, da tvinges folk til å flytte, enten de vil det eller ikke.

Jeg merker meg at regjeringspartienes eneste medisin i dagens situasjon er mer privatisering. Jeg kan ikke forstå at det skal bli den store gevinsten av mer anbud og mer privatisering. I en slik drift skal det vel også legges inn en betydelig fortjeneste av driften. Etter min vurdering må en slik innsparing og gevinst framskaffes ved at de ansatte skal springe enda fortere, eller ved å kutte i tjenestetilbudet, eller aller helst en kombinasjon av begge deler. Det er ingen tjent med.

Jeg har merket meg at Høyre har utropt Fagforbundet, eller det tidligere Norsk Kommuneforbund, til sin hovedmotstander, fordi medlemmene har slått alarm i forhold til den utviklingen vi ser av privatiseringsiveren.

Jeg kan ikke fatte at Høyre vil gå ut på denne måten mot tusenvis av offentlig ansatte, som hver dag gjør en fantastisk jobb i bygd og by for å gjøre samfunnet godt å bo i. Jeg kan heller ikke forstå at Høyre vil legge seg ut med de tusenvis av helsearbeidere som hver dag tar seg av våre gamle og syke rundt i landet.

Når man utroper et fagforbund til sin motstander, er det i virkeligheten forbundets medlemmer som er motstanderen. Folk melder seg som kjent frivillig inn i en slik organisasjon, fordi de har bruk for den, og fordi de støtter den, og det er organisasjonens medlemmer som utgjør organisasjonen. Personlig føler jeg stor trygghet ved å ha en fagbevegelse som har styrke til å si fra når det er nødvendig. Det håper jeg de fortsetter med.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Presidenten har foreløpig 16 inntegnede talere. Presidenten vil gjøre oppmerksom på at vi har en rekke viktige saker på dagsordenen i dag, som skal behandles etter at denne saken er ferdig.

Eirin Faldet (A): Arbeiderpartiets mål er likeverdige velferdstilbud over hele landet. Det er derfor helt nødvendig å overføre mer penger til kommunene, slik at kommunene får en økonomi som står i forhold til de oppgavene de skal løse til beste for sine innbyggere.

Norge har nå en regjering som får fortvilede rop fra ordførere rundt om i hele landet, og som representerer alle politiske partier. Men hva svarer regjeringen Bondevik? Mantraordene er rasjonalisering, effektivisering og privatisering.

Men det er ikke mer å hente hos dem som jobber i omsorgssektoren. De gjør allerede en fantastisk jobb og må løfte tyngre og løpe fortere. Omsorg er å gi av seg selv og gi av sin tid. Det bør vi merke oss når vi hele tiden stiller krav til de ansatte. Mange ordførere i Hedmark sier til meg at de skulle ønske at økonomien gav rom for å kunne ansette flere i omsorgssektoren. Arbeiderpartiet legger nå inn mer penger i kommuneopplegget for 2004.

Så litt om ressurskrevende brukere.

Omsorg for tunge brukere er svært kostnadskrevende og legger beslag på store ressurser både økonomisk og menneskelig. Når kommunene sliter økonomisk allerede, og har brukere som eksempelvis koster 2–3 mill. kr pr. person i året, blir konsekvensen at kommunene ikke kan gi tilfredsstillende kvalitet på tilbudet, eller at tilbudet til de funksjonshemmede blir så kostbart at det går på bekostning av velferdstilbudet til den øvrige befolkningen i kommunen.

Selv i et godt utbygd velferdssamfunn vil det alltid være noen som trenger mer av fellesskapet enn andre. Dette gir utslag på sosialbudsjettet. Derfor frykter Arbeiderpartiet at kuttene vil ramme innbyggerne, både unge i barnehage og skole, de eldre og de med spesielle pleiebehov.

Arbeiderpartiet sier et klart nei til å sette eldre og sterkt pleietrengende ut på anbud. Vi ønsker en sterk offentlig sektor som er der for oss alle, når vi trenger det, uavhengig av lommeboken.

Ordførerne i Hedmark er sindige og ansvarlige, og de løper ikke til Stortinget og klager hele tiden. Men nå er tålmodigheten satt på en stor prøve. Det er fortvilelse nå. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet foreslår en solid økning til kommunesektoren i 2004. Det er som kjent i budsjettene at pengene bevilges, og dette er altså kommunebudsjettet for 2004.

Dette løftet fra Arbeiderpartiets side hadde altså gitt Hedmark fylkeskommune 33 mill. kr mer, og Hedmark-kommunene hadde fått ca. 92 mill. kr mer. Det blir det mye velferd av.

Peter Gitmark (H): De sosialistiske partier i denne sal har under debatten ensidig fokusert på penger, på mer penger – fra Arbeiderpartiet på den ene siden, som mener at himmelsk fryd og lokalpolitisk avmakt har en differanse på 2,75 milliarder kr i frie inntekter til kommunene, til SV, som mener at avmakten og kommunenes bunnløse krise må løses med 4,5 milliarder kr før man ender i lokalpolitisk paradis.

I kommuneproposisjonen for 2004 har Regjeringen presentert en omfattende og helhetlig plan for å styrke lokaldemokratiet og øke det kommunale handlingsrommet. Vi følger opp våre løfter, og vi foreslår bl.a. en historisk plan for innlemming av øremerkede tilskudd, en forpliktende plan for forenkling i regelverk og rapportering, statlige tilsyn mot kommunesektoren, basert på prinsippet om helhet og samordning, alternative styringsformer og avtaler mellom Regjeringen og KS, som alternativ til minimumsstandarder og bemanningsnormer. Regjeringspartiene har tillit til at egne og andres lokalpolitikere er minst like opptatt som vi rikspolitikere av å lage et best mulig velferdstilbud for våre innbyggere.

SV derimot tviholder på rikspolitikernes mulighet og evne til å detaljstyre kommunene. Bemanningsnormer og minimumstandarder er deres løsning på lite lokalt handlingsrom. Det motsatte vil være tilfellet.

Arbeiderpartiets fanesak ser ut til å være å sikre at skolefritidsordningen nok en gang blir øremerket, at musikkskoler og leirskoler fortsatt skal få øremerkede tilskudd, og å sikre statlig kontroll og en rikspolitisk styring over skolen. Det føyer seg inn i rekken av Arbeiderpartiets mange forslag som har satset på utenomfaglig aktivitet og ikke kvalitet i skolen.

Denne kommuneproposisjonen er historisk – og ville vært historisk dersom den hadde blitt vedtatt – i å øke det lokalpolitiske selvstyret og vise tillit til landets by- og kommunestyrer.

Heidi Larssen (H): Jeg ønsker et mangfoldig samfunn, der innbyggere, familier, bedrifter og kommuner har stor grad av frihet og mulighet til å velge sin livsform og sin kurs innenfor vide rammer. Som tidligere kommunepolitiker ble jeg derfor både stolt over og kjempefornøyd med at Samarbeidsregjeringen har gjort det alle andre har snakket om, tatt kommunene på alvor og styrket lokaldemokratiet, ved å gi dem større frihet til å prioritere penger i samsvar med lokale behov. En omfattende plan er lagt frem. Dette er strålende.

Det som ikke er så strålende, er at det dessverre ser ut til at frykten for at noen skal velge annerledes, av flertallet blir brukt for å snevre inn rammen for selvstendige valg. Flertallet uthuler Regjeringens plan for innlemming av øremerkede tilskudd og gir etter for særinteresser og redselen for at velgerne i noen kommuner vil velge annerledes.

For fem år siden kom de første ønskene fra Stortinget om revisjon av inntektssystemets kriterier for bl.a. å skulle fange opp ulikhetene innenfor rus og psykiatri. Regjeringen har gjort sitt og kommet med et godt forslag om nytt kriteriesett, mens flertallet rygger og tør ikke.

Mens man tidligere uten problemer har klart å enes om kriterier for rutenett til sjøs, spredt bosetting, landbruks- og miljøkriterier, som alle kommer distriktene til gode, klarer man det altså ikke når det gjelder rus og psykiatri. Hvorfor ikke? Det skulle vel ikke være fordi dette er det storbyene som vil tjene på, bl.a. Oslo, som har et høyt utgiftsnivå på disse områdene? Oslo finansierer halvparten av rusomsorgen i Norge, og Oslo ville selvfølgelig fått en stor del av pengene. Noen har oppdaget at hvis man skal omprioritere og noen skal ha mer, vil nødvendigvis noen andre få mindre. Det er jo ikke mulig å omprioritere slik at alle får mer, selv om jeg nok registrerer at noen ser ut til å ha en kasse uten bunn.

Jeg synes det er meget trist at disse nye kriteriene ikke blir innført nå. Storbyene lever i uvisshet. Hva vil egentlig Stortinget? Erfaringene er ikke så overveldende gode. Det er trist at det er de ressurssvake som vil tape på at de ikke innføres nå, og det kommer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som ellers påstår at Regjeringen ikke gjør nok for de svake. Jeg registrerer jo fra avisene at Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis Oslo-politikere tapte også denne interne kampen. Ambisjonene deres om å erobre byrådsmakten i Oslo er ikke så veldig godt forankret og understøttet, antakelig, i resten av partiene. Det er mest trist for hele Oslo og storbyenes befolkning, som får mindre penger å rutte med enn de burde få, og særlig svaktstilte.

Marit Arnstad (Sp): Kommunesektoren står overfor en rekke utfordringer i løpet av de kommende årene. Et av de temaene som virkelig kan bli en utfordring, er spørsmålet om et mulig bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Det utgjør i sum en utfordring som for en god del av distriktskommunene i Norge til sammen kan beløpe seg til over 2 milliarder kr. Hvordan man skal håndtere en slik problemstilling, er et tema som hadde fortjent en debatt alene her i salen. Senterpartiets holdning i forhold til den problemstillingen er klar: De kommunene det gjelder, bør kunne videreføre dagens avgiftsfritak som et effektivt, målrettet og meget godt fungerende distriktspolitisk virkemiddel. Men vi opplever i dag, også gjennom denne innstillingen, at det er en god del tvil om hvordan en skal forholde seg til den differensierte arbeidsgiveravgiften framover. Det er høyst uklart hvilke strategier og hvilke muligheter Regjeringen egentlig har utnyttet i denne sammenheng, og hvilke muligheter de vil utnytte i tiden framover.

En del av dem som er berørt, har bedt om en juridisk gjennomgang av mulighetene for å beholde differensiert arbeidsgiveravgift. En av de rapportene som nettopp er framlagt og oversendt Regjeringen, er en utredning fra advokatfirmaet Thommessen Krefting Greve Lund AS, der det pekes på tre muligheter for å opprettholde den differensierte arbeidsgiveravgiften, som iallfall burde interessere de partier i denne salen som er opptatt av et så treffsikkert distriktspolitisk virkemiddel.

Det ene er spørsmålet om det er mulig å opprettholde differensiert arbeidsgiveravgift for bedrifter som ikke har aktuell eller potensiell konkurranse med EØS-land. Støtte til slike bedrifter vil nemlig strengt tatt falle utenfor EØS-avtalens nedslagsfelt. Kommunene kan kanskje, iallfall i den grad de ikke konkurranseutsetter virksomhet, komme inn under en slik bestemmelse.

Det andre er spørsmålet om det er mulig å utforme norsk statsstøtte på en slik måte at det ikke i EØS-rettslig forstand utgjør statsstøtte.

Det tredje – og aller viktigste – er spørsmålet om det er mulig å bruke den unntaksprotokollen som Regjeringen legger opp til å bruke overfor Nord-Troms og Finnmark, også overfor andre og større deler av det distriktspolitiske virkemiddelområdet. Det er et spørsmål som Regjeringen må ta alvorlig, og som den også er nødt til å vurdere i tiden framover. Det er nemlig slik at hvis den gjør det, bør det i forhold til de parallelle bestemmelsene som er i EU-retten, og de avgjørelsene som er skjedd i EU, være en god mulighet for at Norge skal kunne få bekreftet et unntak. Senterpartiet forutsetter at Regjeringen tar tak i dette og inntar en offensiv holdning til det i tiden framover.

Ellers må jeg si at kommunalministeren og Regjeringen har lagt opp til en strategi der lokal handlefrihet skal settes opp mot ressurser til kommunesektoren. Det er en meningsløs strategi. Det er sjølsagt ikke noe enten–eller. Det blir ingen handlefrihet uten ressurser. Det er et av de hovedpunktene Senterpartiet har prøvd å presentere i dagens debatt.

Eva M. Nielsen (A): Arbeiderpartiet legger opp til en betydelig satsing på skole og eldreomsorg.

Arbeiderpartiet kjemper for å bevare og utvikle den moderne skolen, men vi er i den situasjon at over halvparten av landets kommuner sier at de vil kutte i skolebudsjettet. 55 pst. av kommunene sier at de vil kutte i skoletilbudet til ungene.

Dette er faretruende tall, som i stor grad påvirker kvaliteten i skolen. Derfor er det underlig å høre at Høyre-representanten Hogsnes i dagens debatt hevder at Regjeringas opplegg styrker kommunene som skoleeiere. Samtidig åpner Regjeringa for et frislepp for private skoler, som vil medføre betydelig økte utgifter for det offentlige. Dette er penger som kunne ha vært brukt på fellesskolen, der flesteparten av våre elever går.

Det er en realitet at det offentlige blir tappet for ressurser, ressurser som vi mener burde ha vært brukt i fellesskolen. Hvis det er slik at Norge er på verdenstoppen i bruk av penger på skole, men at vi får for lite igjen for pengene – det er iallfall det skolestatsråden hevder – hvorfor åpner man da for et frislepp for private skoler? Det virker nærmest som en strategi for å redusere fellesskolens muligheter.

Vår utfordring er hvordan vi til enhver tid skal sikre god kvalitet i skolen. Evalueringen av reformen generelt viser at både elever, foreldre og lærere er fornøyd. Det som vi setter fingeren på, er evalueringen, som viser at det er forskjeller mellom klasser og mellom skoler med hensyn til læreplaner, hvordan de praktiseres, hvordan skolemiljøet fungerer, og innsatsen som gjøres i forhold til ressursbruken innenfor kommuneøkonomiens rammer.

Det er ingen tvil om at den offentlige skolen står overfor store utfordringer. Vi fra Arbeiderpartiet vil være med på å løse skolens problemer og videreutvikle den. Men da må vi satse på kommunene. Vi må gi kommunene handlingsrom og mulighet til å gjøre en jobb innenfor fellesskolen. Hittil har Regjeringa prioritert å øke ressursene til den private skolen. Vi mener at kommunenes økonomi må forbedres på en slik måte at vi sikrer skolen mulighet til å drive godt utviklingsarbeid. Det er viktig at skolen har mulighet og fleksibilitet til å prøve ut ulike forsøk for å gi ungene best mulig opplæring. Problemet er ikke at skolen ikke har frihet, men at den ikke har ressurser. Skolepolitikk handler derfor så inderlig mye om kommuneøkonomi.

Vi konstaterer at landets kommuner med Regjeringas forslag vil få for lite penger til å drive en god skole og en verdig eldreomsorg. Det må bli større samsvar mellom de oppgavene kommunene skal løse, og ressursene som står til kommunenes rådighet.

Sverre J. Hoddevik (H): Kommunesektoren er på veg inn i en langsom, men høgst påkrevd omstillingsprosess. Flere og flere innser at kvalitet i skole og omsorg ikke utelukkende er et bevilgningsspørsmål. Effektiv organisering av den samlede kommunale aktiviteten krever ny tenking og grenseriving mellom kommunene.

Da dagens innstilling var klar, og flertallet hadde solgt ut sitt budskap, takket ordføreren i Gaular for millionen han skulle få, men forutsatte at dette bare var en bleik start på en helt ny, fargerik tid med pengesedler til Kommune-Norge. Etter å ha hørt replikkordskiftet etter hovedinnlegget til Arbeiderpartiet vil jeg rå ordføreren i Gaular og andre likesinnede til å fortsette prosessen med å få mer igjen for pengene.

Jakob Sande, også fra Sunnfjord, skrev siterbare strofer:

«I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv

…

Men i dag lyt det få vera.»

Dette kan være treffende, siden flere har uttrykt vansker med å se konturene av neste års lysende økonomiske framtid i revidert budsjett for inneværende år.

Stortingsdokumenter om økonomi uten inndekning, og attpåtil behandlet i valgår, stiller i egen klasse. Her finner vi gjeldende Nasjonal transportplan behandlet før valg, uten inndekning. Den ble liggende i etasjen uten heis og trapp. Dagens innstilling er også i denne spesielle klassa.

På gårsdagens møtekart til behandling kl. 01 sist natt var det flere fremskrittspartiforslag om fantastiske vegprosjekt uten finansiering. Og ved møtestart i dag kom det et nytt i samme klasse. Etter oss, etter morgendagen – eller kanskje vi skal si etter valget – kommer virkeligheten.

Heidi Grande Røys (SV): I budsjettdebatten før jul i fjor tok Karin Andersen opp med statsråden følgjande: Gulen kommune fekk ei ekstraordinær løyving, noko som var heilt nødvendig, men svært mange kommunar fekk det ikkje, sjølv om dei var i same situasjonen. Då var spørsmålet: Kor mange enkeltkommunar må trenge ei slik ekstraordinær løyving før statsråden vil auke løyvingane for alle kommunane? Då må ein auke så det monar. Det gjer dessverre ikkje Regjeringa, verken i revidert – der er det ikkje ei krone – eller i kommuneproposisjonen i dag.

Kommunane i mitt fylke har auka det akkumulerte underskotet i 2002 til ca. 150 mill. kr. 20 av 26 kommunar gjekk med underskot i fjor, og det er ti fleire enn i 2001. Det gjev altså lite kraft til å levere dei tenestene som innbyggjarane har krav på. Det er ikkje berre dei minste kommunane som slit. Vi ser òg at dei større kommunane har store utfordringar. Ser ein på KOSTRA-tala, eksemplifiserer fylkesmannen tre kommunar som alle har netto driftsutgifter pr. innbyggjar som ligg godt under landsgjennomsnittet, både på administrasjon, styring og fellesutgifter og pleie- og omsorgstenester. Berre på skule ligg ein på landsgjennomsnittet. Dei ligg altså ikkje over på noko område.

Busetjingsmønsteret gjer at nokre kommunar i fylket nødvendigvis må ha eit høgre kostnadsnivå enn gjennomsnittet. Mange av kommunane har lange avstandar, og fleire av dei har busetjing på øyar. Fylkesmannen peikar òg på at konkurranseutsetjing i desse små kommunane ikkje er eit godt verkemiddel, fordi det er vanskeleg å oppnå reell kompetanse. Lange avstandar inneber òg at ein må ha mange tenesteeiningar, og det er få tilbydarar som ser på det som interessant nok til å levere noko anbodspapir.

Kommunesamanslåing er eit anna verkemiddel for å rette opp økonomien, men her òg viser fylkesmannen til at sjølv med omfattande samanslåingar må ein kutte i velferdstilbod.

Naustdal kommune er ein kommune som er i ein svært vanskeleg situasjon og har vore det i mange år, på mange måtar lik Gulen kommune, som altså fekk ekstraordinære midlar i fjor. Dei kuttforslaga som ligg på bordet i Naustdal, får alvorlege følgjer for folk som bur i den kommunen. Det er få som opplever det som handlefridom. Nokre av dei forslaga vil faktisk gi større utgifter etter ei tid. Nokre av dei er i strid med lover og reglar, og heilt opplagt i strid med sentrale politiske mål – dette i ei tid med veksande arbeidsløyse, når dei store industribedriftene våre slit tungt. Då er det lite tilfredsstillande å sjå at kommunane har ein økonomi som gjer det vanskeleg å levere tenestene som innbyggjarane har krav på. Kommunane burde jo nettopp i ei tid med stigande arbeidsløyse vere dei fremste til å kunne leggje til rette for utvikling i næringsliv og yte tenester til innbyggjarane. SV gir med sitt opplegg kommunane høve til det, og vi er lei oss for at Regjeringa ikkje kunne støtte SV sitt opplegg i dag.

Einar Holstad (KrF): Det økonomiske oppgjøret for rusvernet og barne- og familievernet innebærer omfordelinger mellom fylkeskommuner. En del av omfordelingen er knyttet til at Kommunal- og regionaldepartementet har oppjustert det økonomiske uttrekket med en landsgjennomsnittlig aktivitetsvekst fra 2002 til 2003 på henholdsvis 3 pst. for rusvern og 6 pst. for barnevernet. Dette er en aktivitetsvekst som langt fra alle fylkeskommuner har hatt. De fylkeskommuner som faktisk har hatt en slik aktivitetsvekst, har imidlertid ikke fått denne finansiert av staten, men har brukt sine øvrige frie midler til å finansiere denne. Dette er bl.a. midler som fylkeskommunene har fått tildelt gjennom andre kriterier i kostnadsnøkkelen.

Når staten nå trekker disse midlene inn i forbindelse med det økonomiske oppgjøret, blir fylkeskommunene ekstra straffet og får permanent trukket inn midler som er tildelt til bl.a. samferdsel og videregående opplæring. En kan bli fristet til å sitere fra Matteus kap. 25 for å beskrive Kommunaldepartementets behandling av en del bynære kommuner og fylkeskommuner her i landet:

«Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd.»

Det er urovekkende at man på den ene siden har bestemt at bruk av skjønnsmidler skal reduseres, mens man på den andre siden legger inn midler til spesielle formål i skjønnsmidlene som forsterker en skjevfordeling kommuner og fylkeskommuner imellom. Over lang tid har kommuner og fylkeskommuner som representerer 40 pst. av befolkningen, fått 60 pst. av skjønnspotten. Nå øker denne skjevfordelingen. Skjønnsmidler skal kompensere for forhold som inntektssystemet ikke fanger opp. Dersom inntektssystemet fungerer så dårlig for en gruppe kommuner og fylkeskommuner at de snart må ha tre fjerdedeler av hele skjønnspotten, er det på høy tid at hele inntektssystemet pensjoneres.

For oss andre er det en mager trøst å finne hos den samme Matteus:

«For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Målet for den framtidige gjennomgangen av inntektssystemet må være å finne en mer rettferdig fordeling av den overfloden som tross alt er mange steder i Kommune-Norge.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Ingmar Ljones (KrF): I løpet av mange år som kommunepolitikar har eg lese ein god del kommuneproposisjonar. Med dette som bakgrunn vågar eg å påstå at kommuneproposisjonen for 2004 er den beste kommuneproposisjonen som nokon gong er blitt lagd fram. Verdien av lokaldemokratiet er synleggjord. Det skal få større handlingsrom. Det blir mindre statleg styring, og rammene til kommunane blir auka med om lag 4 milliardar kr.

Det er difor med undring eg har følgt debatten om kommuneøkonomien både i media og her i salen i dag. Det er forstemmande at både Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og ikkje minst Senterpartiet gir eit vrengebilete av det som faktisk står i kommuneproposisjonen og dei positive tillegga som er komne inn ved behandlinga i komiteen. Eg veit godt at det er mange kommune- og fylkespolitikarar som har store problem. Det er mange utfordringar for kommunane, fordi det ikkje er samsvar mellom kommunale oppgåver og tilgjengeleg økonomi. Dette må det gjerast noko med. Kva treng lokalpolitikarane i dag? Jau, dei treng større lokal fridom og råderett, betre økonomi, anerkjenning for det arbeidet dei gjer, og oppmuntring til å stå på vidare. Difor har det vore deprimerande å høyra ein del av innlegga i dag.

Tidlegare i år drøfta Kristeleg Folkeparti kva område vi måtte satsa på. I debatten kom det klårt fram at no er det kommunane sin tur til å få eit lyft. Dette lyftet finn vi straks vi startar lesinga av innstillinga frå komiteen. Flott! Men då må vi tverrpolitisk kunna lyfta fram at vi har tillit til dei mange dugande lokalpolitikarane, som har aller best kunnskap om oppgåvene som må løysast på lågast mogleg nivå, gjennom lokalpolitiske vedtak. Det er også ei anerkjenning av det verdfulle arbeidet dei mange tilsette i kommunane gjer. Eg er ikkje ottefull for konkurranseutsetjing så lenge det blir stilt krav til kvalitet på dei kommunale tenestene, fordi eg er overtydd om at godt kvalifiserte kommunalt tilsette vil vinna i konkurransen om dei ulike tenestene.

Gjennom vedtaket i dag blir den statlege øyremerkinga redusert. Det blir meir pengar til kommunane, og den lokale handlefridomen blir større. Regjeringa har lagt fram ein modell for finansiering som sikrar menneske med store omsorgsbehov påreknelege og likeverdige tenester, uavhengig av kvar i landet dei bur.

Grunnlaget for velferdsstaten blir lagt gjennom økonomisk vekst og utvikling. Vi må difor gi næringslivet konkurransedyktige rammevilkår. Det blir det stabile arbeidsplassar av.

Kristeleg Folkeparti vil arbeidsløysa til livs, og difor må vi føra vidare politikken vi no har starta på.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Som prest og teolog kunne det være fristende for meg også å vise til et bibelord, slik som Holstad gjorde. Men jeg skal være litt mer jordnær og vise til en merknad i innstillingen fra komiteens leder, Magnhild Meltveit Kleppa, der hun uttrykker uro over antallet grendeskoler som forsvinner, en utvikling som vil bli forsterket som følge av at de ekstraordinære skjønnsmidlene sterkt blir redusert.

For noen uker siden hadde jeg en interpellasjon her i Stortinget hvor jeg tok opp denne problematikken. Nordlandsforskning har gjennomført en studie, «Det trengs ei hel bygd for å oppdra et barn», som viser at det jevnt over er mer ressurskrevende å drive fådelte skoler, som jo veldig mange av grendeskolene er, enn fulldelte skoler.

Grunnskolen finansieres i dag hovedsakelig gjennom kommunenes frie inntekter, det vil si kommunenes skatteinntekter og rammetilskuddet i inntektssystemet. Kompensasjonskriteriene har fått mindre vekt, og sammen med den generelle nedjusteringen av rammetilskuddets relative betydning i den totale kommuneøkonomien, noe som særlig rammer små kommuner, hvor rammetilskuddet utgjør en forholdsvis høyere andel av de totale kommunale inntektene, har de siste års utvikling gått i de små kommuners og dermed også små skolers disfavør. Kommunene trenger større økonomisk handlingsrom, slik at også små kommuner med grisgrendt bosetting sjøl kan organisere skolen slik de ser er best.

Det må videre være et tankekors for Regjeringen, som uttrykker at de vil satse på skolen, å registrere at 52 pst. av kommunene faktisk kutter i skolebudsjettene. Færre delingstimer, 9 pst. i skoleåret 2001/2002 og 10 pst. i skoleåret 2002/2003, betyr mindre tilpasset opplæring for hver enkelt elev. Dette er en utvikling som svært mange ser med uro på. Lærerne ser at de med bedre ressurser kunne gjort langt mer for elevene, og foreldre ser at innsatsen for deres barn ikke er optimal.

Senterpartiet ønsker en god skole, en kvalitativt god skole, og det innebærer at en må få økte ressurser til skolen. Kommunene i dag har ikke handlingsrom nok til å gi skolen det løftet som ungene våre fortjener. Ut fra det Regjeringen sier i kommuneproposisjonen, er det ikke så mye håp om at Regjeringen vil satse mer på skole heller.

Karin Andersen (SV): Det er en underlig debatt om øremerkede tilskudd. Det virker som om flertallet og Regjeringen mener at vi skal selge det som et løft for kommunesektoren, at kommunesektoren skal klare enda flere oppgaver med de samme pengene. Det er jo det dette går ut på. Når du fjerner et øremerket tilskudd og sier at rammen er så stor, så skal du klare de samme oppgavene.

Representanten Heidi Larssen var her oppe og sa at dette var særinteressene som skulle velge. Ja, hvis det er særinteresser som står for krisesentre, ordningen med brukerstyrt personlig assistent, leirskole til barn og musikkskole, ja vel, så er vi i SV stolte over å være de særinteressenes talspersoner.

Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, sa Holmberg. Ja, hvem er det som har denne skoen på? Er det de som trenger krisesenteret, som har skoen på, de som har sagt fra at dette må øremerkes, fordi det foreligger nedleggelsesforslag i nesten hvert eneste kommunestyre hele tiden fordi det ikke er penger? Eller er det Holmberg eller andre ordførere som hun kjenner, som har skoen på? Er det de funksjonshemmede som trenger brukerstyrt personlig assistent, som har skoen på? Eller er det noen politikere her i denne salen eller i Regjeringen som synes at de har den skoen så mye på at de kan tillate seg å si at dette ikke er viktig, og at her er det ikke nok penger i kommunesektoren generelt til å sikre denne tjenesten hvis den ikke er øremerket? Eller er det slik at det ikke gjelder eleven som har lyst til å bli maskinkjører eller trailersjåfør, og som risikerer å måtte betale hele denne utdanningen sjøl i en privat kjøreskole, hvis dette øremerkede tilskuddet blir lagt inn og fylkeskommunene ikke har råd til å opprettholde det? Det er nemlig ikke slik som statsråden sa, at disse tilbudene er fullfinansiert gjennom statstilskuddet. Dette er kryssubsidierte tilbud som fylkeskommunene tilbyr. SV mener at det skal være en rett å bli enten yrkessjåfør eller maskinkjører, på samme måte som du blir snekker eller murer, og få fagbrevet med offentlig hjelp.

Til slutt: Det er en representant i Bærum Høyre som har skrevet et leserinnlegg i avisen hvor han forklarer Høyres politikk og fortvilelsen over det kalkulatorpartiet som han etter hvert har blitt medlem av. Han beskriver sin frustrasjon over at det nå bare er regnearkene som skal styre, og ikke verdiene. Til slutt sier han noe jeg har lyst til å sitere. Han sier følgende:

«I Bærum settes fortsatt bygdens og innbyggernes ve og vel foran statistiske beregninger. (…) Etter snart fire år i tjenesten må jeg bare bøye meg i støvet for den fantastiske innsatsen Bærums hjelpe- og sykepleiere har gjort for våre pasienter og brukere i vanskelige tider.»

Han sier at de nå driver bedre enn de konkurranseutsatte sykehjemmene. Jeg håper at både Høyre og statsråden vil lytte til sin egen representant, Lars Magne Sunnanå i Bærum.

Lodve Solholm (FrP): Eg hadde ikkje tenkt å ta ordet i denne debatten, men etter å ha høyrt på representanten Schjøtt-Pedersen klarte eg ikkje å dy meg. Det var eit innlegg på eit nivå som det er heilt utruleg at vi skal høyre frå talarstolen i nasjonalforsamlinga, der han kritiserer og hengjer ut igjen for n-te gong det tragiske som skjedde ved Risenga i Asker. Schjøtt-Pedersen burde vite at mange kontrollar har vist at det ikkje står så mykje betre til i det offentlege, bl.a. at i eitt fylke var 40 pst. av tilbodet ikkje godt nok. Eg meiner at det faktisk er flott at vi ved kontroll og tilsyn kan oppdage at dei eldre ikkje får det tilbodet som vi alle ønskjer. Mest skuffande er det at ein tidlegare finansminister kan ha eit innlegg på dette nivået i denne salen. Han burde kanskje ha teke seg ein periode fri frå Stortinget og kome seg ut i arbeidslivet og sett kva som foregår der ute, og ikkje berre vere inne i denne salen.

Eg kunne, dersom eg ville, seie at takk vere det helsetilbodet som Arbeidarpartiet har skapt i dette landet, mista eg far min, systera mi og bror min altfor tidleg. Men eg aktar ikkje å gå ned på eit slikt nivå.

Eg vil berre, etter å ha høyrt representanten Schjøtt-Pedersen sitt innlegg, sitere Ivar Aasen:

«Visdomen kan ein dølje, men dårskapen ikkje.»

Presidenten: Presidenten vil seia at det er fleire enn Schjøtt-Pedersen som ser fram til ein liten pause frå denne salen, men ikkje riktig enno. No skal me høyra på Odd Roger Enoksen, og deretter Heikki Holmås.

Odd Roger Enoksen (Sp): Man skal ikke leite lenge i avisen for å finne overskrifter om elendig kommuneøkonomi, om kommunepolitikere og ordførere som går i protest – de trekker seg ikke fra sine verv, men nekter å stille til gjenvalg – eller om kutt i velferdstilbud. Et raskt søk på nettet viser faktisk at man kan finne 2 221 oppslag hvor Erna Solberg er omtalt. Rosen dominerer ikke i disse innleggene.

Statsråden har nå funnet et genialt mottrekk i forhold til den kritikk som hun har blitt utsatt for. Økt handlefrihet til kommunene er slagordet for dette årets debatt. Det har kommunalministeren og regjeringspartiene til gagns klart å fokusere på, mens det det virkelig dreier seg om, økonomien, har man i større grad unngått å diskutere.

Arbeidet med å øke handlefriheten til kommunene ønsker jeg statsråden lykke til med. Det er nødvendig å gjøre dette. Statsråden bad også om en tilbakemelding i forhold til hva hun kunne gjøre for å lykkes bedre til neste år, og det skal hun få.

Men jeg har lyst til å si at det å møte kommuner som motsetter seg sammenslutning eller samarbeid, med trusler om å snurpe igjen pengesekken eller å tvinge fram konkurranseutsetting som alternativ til egen drift, eller å innføre utfordringsrett, slik som hun har forpliktet seg til gjennom forlik med Fremskrittspartiet, er ikke å øke den lokale handlefriheten. Tvert imot, det er å begrense den lokale handlefriheten.

Å si nei til større frihet til å fastsette en lokal skattøre for å gjennomføre enkeltprosjekter, f.eks. etter en folkeavstemning i kommunen, er heller ikke å øke den lokale handlefriheten. Å presse ned gebyrer og innføre pristak på avgifter, som jeg så i et oppslag i media, er selvsagt heller ikke å øke den lokale handlefriheten. Det er å gjennomføre Høyres politikk. Det respekterer jeg, men det er ikke å øke den lokale handlefriheten. Det er å legge band på kommunenes muligheter til å velge sine egne løsninger. Derfor, i tråd med kommunalministerens ønske om gode råd, vil jeg anbefale kommunalministeren å holde den type tanker for seg selv og la også de forhold være opp til kommunene selv å ta beslutninger om.

Derimot tror jeg det kan være et godt råd å gå løs på de mange rapporteringskrav og de mange prosjektrettede, øremerkede midlene som ligger der. Riksrevisjonen har påpekt at dette er noen av de mest ineffektive av alle former for øremerkede midler, hvor det kreves prosjektbeskrivelse, søknad, behandling av søknad, gjennomføring, evaluering og prosjektrapport.

Det er altså ikke bestandig størrelsen på de øremerkede tilskuddene som avgjør om de bør innlemmes, det er også hva slags type øremerkede tilskudd det er. Jeg ser også i kommuneproposisjonen at statsråden har sagt at dette vil være et prioritert område. Det er fornuftig, og det er nødvendig.

Så har lyst til å si til slutt, ordfører – unnskyld, president – at til tross for at det faktisk er ti år siden sist jeg stod på talerstolen i et kommunestyre, ser en ikke effekten av å diskutere kommuneøkonomi. Øremerkede midler kan forsvares der det dreier seg om å gjennomføre nasjonale prioriteringer eller målsettinger, som eldreplanen og PU-reformen, eller der enkeltkommuner påtar seg oppgaver på vegne av mange, sånn som f.eks. landslinjene. Det er ikke uten videre gitt at det er fornuftig å omgjøre den typen øremerkede midler til frie midler.

Statsråd Erna Solberg (fra salen): President! Kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Då gjev presidenten ordet til statsråden, og vonar at mistydinga ikkje var at me her er i Stortinget og ikkje i ein kommunestyresal!

Statsråd Erna Solberg: Det er en åpenbar misforståelse at vi har tenkt å innføre nasjonal utfordringsrett. Det er tvert imot det motsatte vi har skrevet i den proposisjonen vi behandler nå. Vi har sagt at utfordringsrett er en god idé, men dette må skje i de enkelte kommunestyrene innenfor rammen av det kommunale selvstyret. Vi vil ikke pålegge noen å innføre utfordringsrett.

Presidenten: Ynskjer Enoksen å svara på dette?

Odd Roger Enoksen (Sp) (fra salen): Nei.

Presidenten: Nei, det skulle ikkje vera naudsynt.

Heikki Holmås (SV): Jeg tenkte jeg bare skulle si at jeg er utrolig lei av å høre at det å prioritere annerledes enn det regjeringspartiene legger opp til, er å være uansvarlig. Jeg må bare ta det, fordi Kari Lise Holmberg igjen sa at opposisjonen er uansvarlig når det er så lettvint å prioritere bruken av pengene. I Sosialistisk Venstrepartis forslag til statsbudsjett – det er visst fortsatt nødvendig å drive voksenopplæring – brukte vi nøyaktig like mye penger som det Regjeringen gjorde, men vi brukte dem på en annen måte. Hvis vi skal måle politikk ut fra det å være uansvarlig og ansvarlig, blir det helt hinsides. Det viktige her må jo være å få fram de politiske forskjellene for folk, ikke leke sisten og løpe rundt og henge uansvarlighetslapper på hverandre.

Den politiske forskjellen mellom Kari Lise Holmberg og Høyre og de øvrige kalkulatorpartiene i Regjeringen på den ene siden og SV på den andre er at vi prioriterer fellesskapsløsninger. Vi prioriterer annerledes. Vi mener at det er riktig å bruke penger på skole, på eldreomsorg, på bostedsløse og på kollektivtrafikk framfor å bruke pengene på skattelette. Så kan vi selvfølgelig si at Regjeringen er uansvarlig fordi den gjør det på den måten. Men poenget her er at vi er dønn uenige om hvordan verden og samfunnet skal være. Da bør vi føre en politisk debatt på akkurat det. Det er noe med at når de høye herrer i OECD «liner opp» en resept som går ut på at det offentliges – fellesskapets – andel av verdiskapingen i landet bør bli mindre og mindre og Regjeringen velger å følge etter, får vi et annet samfunn enn det samfunnet som vi har bygd opp her i Norge etter krigen. Det er et annet samfunn enn det samfunnet SV ønsker.

Så må jeg si noe i forhold til Oslo, siden Heidi Larssen var oppe her i sted. Det er skapt en usikkerhet i bl.a. et brev som Stortinget og kommunalkomiteen har fått fra bystyret og Byrådet i Oslo, knyttet til urbanitetstilskuddet. Da vil jeg igjen bare vise til det som står i komiteens merknader under punkt 8.2. Det er veldig klart at et flertall på Stortinget, bestående av regjeringspartiene, SV og Arbeiderpartiet – og nå sluttet også Fremskrittspartiet seg til det her fra talerstolen i sted – mener det er riktig at disse pengene skal gå til Oslo og Bergen, som åpenbart har store utfordringer i forhold til rusomsorgen. Da må dette og skal dette komme på plass til høsten.

Så er det sånn at Oslo til neste år for første gang vil få midler til særlig ressurskrevende brukere, 180 mill. kr, som jeg mener at SV skal ta æren for at vi har klart å ro i land. Det har ikke Oslo fått tidligere, men vi sikrer nå et enstemmig storting for dette.

Hans Kristian Hogsnes (H): Representanten Bendiks H. Arnesen fra Arbeiderpartiet var i et innlegg svært bekymret for at Høyre skulle ha utropt Kommuneforbundet, og dermed tusenvis av kommunalt ansatte, til sin hovedmotstander i kommunevalgkampen. Det er – forsiktig sagt – en litt lettvint omgang med de faktiske forhold.

For det første trodde ikke Høyre at Norsk Kommuneforbund – eller Fagforbundet, som det nå heter – skulle delta i kommunevalget, selv om vi har registrert at det er tette og gode relasjoner til, for ikke å si forpliktende avtaler med, Arbeiderpartiet. For det andre er det jo Fagforbundet som har utropt Høyre og Fremskrittspartiet som sine hovedmotstandere i valgkampen og sprer sitt glade budskap via store annonser og gjennom løpesedler på offentlige arbeidsplasser. At vi i Høyre tar til motmæle mot en ideologisert ledelse i Fagforbundet, kan da ikke overraske noen, en forbundsledelse som åpenbart har satt Arbeiderpartiet under administrasjon, da partiet har gått fra en pragmatisk tilnærming til modernisering av kommunal sektor til noe som minner om dogmatisk motstand.

Høyre angriper ikke Fagforbundets medlemmer eller andre kommunalt ansatte. De ansatte er og vil fortsatt være kommunens viktigste ressurs. Høyre spiller på lag med de ansatte i våre bestrebelser for å øke det kommunale handlingsrommet og friheten til selv å gjøre de valg og prioriteringer kommunen selv synes er det viktigste for akkurat den kommunen. Da tror jeg også at vi vil få mer robuste og mer konkurransedyktige offentlige arbeidsplasser. Det tror jeg er i de ansattes interesse, men det er åpenbart ikke av interesse for en ideologisert ledelse i Fagforbundet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal fyrst få koma med ei oppfordring til Arbeidarpartiet. Det gjeld eit forslag i innstillinga som gjeld viktige grupper, dei som har behov for brukarstyrt personleg assistent. Det er ei ordning som 111 kommunar enno ikkje har, og det er behov for å styrkja ordninga – det veit eg Arbeidarpartiet er samd i, for dei går for at ein skal halda fram med øyremerking. Dette forslaget i innstillinga, som Framstegspartiet, SV og Senterpartiet står bak, går ut på å be Regjeringa evaluera ordninga no etter desse tre åra og eventuelt koma tilbake med forslag til forbetring. Det kan Arbeidarpartiet sørgja for fleirtal for dersom dei stemmer for det.

Så er det i innstillinga to forslag som omhandlar unge funksjonshemma ut av institusjon. Der vil eg oppfordra Framstegspartiet til å sjå på innhaldet i sitt forslag i forhold til det som ligg som XII. XII gjeld finansieringsordninga – sjølv ber Framstegspartiet om intensivering av planar. Der kan Framstegspartiet vera med og sørgja for fleirtal for å be Regjeringa koma tilbake med finansieringsordningar.

Så er det eit uttrykk som heiter å tala med to tunger. No gir Regjeringa inntrykk av å arbeida for å behalda differensiert arbeidsgivaravgift i kommunane. Samtidig kan det sjå ut som om dei forskoterer ei avvikling. Er det tilfellet at dei framleis jobbar for at kommunane skal behalda differensiert arbeidsgivaravgift?

Så gir statsråden inntrykk av å gi kommunane større fridom. Vil det seia at statsråden no ikkje kjem til å koma med nye oppgåver til kommunane utan pengar? Nyleg kom Regjeringa med ei Rusreform II, utan nye pengar til kommunane. Tidlegare i år innførte dei stilt og roleg endringar når det gjeld utskriving av pasientar frå sjukehus. Før heitte pasientane «ferdigbehandla» og var ferdigbehandla. No heiter dei «utskrivingsklare». Kommunane har fått nye oppgåver utan tilsvarande midlar. Eg ber statsråden stadfesta det dersom Regjeringa no har tenkt å avstå frå å påleggja kommunane nye oppgåver utan pengar, og eg ber ho òg stadfesta nærmare kva som eigentleg skjer frå Regjeringa si side når det gjeld den differensierte arbeidsgivaravgifta.

Per Sandberg (FrP): Debatten har blitt slik som en hadde trodd, særlig fra Arbeiderpartiets, SVs og til dels Senterpartiets side. De viser til enkeltsituasjoner, og særlig er Risenga vist til som et skrekkeksempel på høyrepolitikk. Jeg regner med at Fremskrittspartiet har tatt del i den høyrepolitikken. Derfor er det nesten en glede – men det skjer med stor tristhet – å vise til diverse oppslag, eksempelvis i Nordlys, der Arbeiderpartiet og SV kutter, de «tar fra småbarnsfamilier», «kutter sykehjemsplasser», «dropper renhold og vedlikehold», osv. Dette er et eksempel på arbeiderparti- og SV-styring. Og det er ikke fordi Tromsø har for lite penger. Nei da, de har råd til å bygge et rådhus til 550 mill. kr, og de har råd til å bruke flere hundre tusen kroner på en meningsløs søknad om å få OL til Tromsø. Det er SV og Arbeiderpartiet i Tromsø. Og det er interessant å lese hva som står i Nordlys: Det som er det store problemet i Tromsø, er «den berømte jobbgarantien som de store fagforeningene har skaffet seg» gjennom avtaler med SV og Arbeiderpartiet.

Og videre:

«Den betyr at uansett hva som skjer i og med Tromsø kommunes økonomi, så skal alle de over 3 500 ansatte i kommunen være garantert å beholde jobben. Om sommervedlikeholdet av det kommunale veinettet er lagt ned, så skal de ansatte fortsette å stå i jobben. Om brøytinga om vinteren er redusert til et minimum, så skal likevel ingen jobber røres. Den kommunale organisasjon skal fortsette å være som den alltid har vært, uansett hva som skjer.

Er ikke dette edelt av kommunen som arbeidsgiver, da? Jo, tilsynelatende, hvis ikke alternativet hadde vært å velte byrdene over på de gamle og omsorgstrengende, på unger i nød og spare på tilbudene til psykisk syke.»

Det er det som er problemet. Uansett hvilken ramme som har blitt vedtatt i denne salen i forhold til kommunesektoren, sitter det altså representanter fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet rundt omkring i kommunestyrene og bystyrene og prioriterer å ha så mange ansatte som overhodet mulig, og i særdeleshet i administrasjonen i kommunene, fordi de har avtaler om at selv om en ikke har bruk for dem, skal det stå en stillingsbank til dem og gi dem 400 000 kr i året. Jeg har et skrekkeksempel fra min egen kommune. 38 mennesker hadde kommunen ikke bruk for. De puttet dem i en stillingsbank. De aller fleste drev gård. Det var veldig bra for gårdsdriften, for da fikk de i hvert fall gratis avløsere. Men her er altså problemet: Uansett hva vi måtte vedta i denne salen av rammer, vil det sitte politikere fra disse partiene og prioritere annerledes ute i kommunene. Og så kommer de tilbake til Stortinget og klager. Jeg synes Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Reidar Sandal burde ta det innover seg uten å vise til et eneste eksempel i forhold til hvordan det går når Høyre og Fremskrittspartiet styrer.

Kari Lise Holmberg (H): SVs opptreden på talerstolen her i dag har nok forsterket det inntrykket jeg allerede hadde, at SV er et veldig sentralstyrende parti, at SV mangler tillit til lokalpolitikere og til det kommunale selvstyret, og faktisk at svartskyene råder i SV. Himmelen er mørk, tung, det regner, og det virker som det er lyn og torden der også. Jeg må jo si når jeg sitter og hører innleggene til SV, at jeg lurer på om det finnes noen lyspunkter i SVs verden og i vår virkelige verden.

For øvrig må jeg nok si at den lille snutten jeg hadde om uansvarlighet, ikke var myntet på SV spesielt, i hvert fall ikke her i dag. Det var nok et annet parti som var i fokus.

Men vi erkjenner at SV har en annen prioritering enn Høyre. Vi vet også at SV alltid har mer penger til kommunesektoren. Det er jo bare å se på forslagene. Det er en stor forskjell likevel, utover de økonomiske rammene. Uansett hvilke rammer vi har, og uansett hvilke rammer vi snakker om, er Høyre villig til å si at kommunene også selv må gjøre noe i forhold til de oppgavene de har. Det er ikke så enkelt som at man til enhver tid bare kan rope på staten og på mer midler.

Det som er det nye og fine, og det som gjøres sterkere nå i kommuneproposisjonen enn tidligere, er jo at vi tar en omdreining. Vi forandrer styringssettet, vi legger forholdene til rette slik at de lokale politikerne i større grad skal kunne styre i sin egen kommune. De vet best hva brukerne trenger, for de er nærmest. Og vi kan gå ett skritt lenger og overlate enda mer til brukerne, for brukerne vet også selv best hva de trenger. Jeg tror at det er noe av den store forskjellen mellom Høyre og SV.

Statsråd Erna Solberg: La meg bare få svare på et par spørsmål som er kommet opp, først og fremst spørsmålet knyttet til differensiert arbeidsgivergift.

Nei, det er ikke slik at vi har bedt om at kommunesektoren skal holdes utenfor ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Det kunne vi selvfølgelig ha gjort. Det ville vært mange grenseoppganger på en del områder, i forhold til en del kommunale bedrifter og en del andre områder. Men det er det altså klart gitt uttrykk for. Brevet til ESA av 25. mars er offentlig. Og i det brevet vises også våre posisjoner og hva som er unntak. Vi er bedt unntatt på landbruk og fisk, som ikke er innenfor EØS-biten, og vi har stadfestet det. Vi har ment at vi må ha en bedre overgangsordning, og vi ønsker ikke at man skal ha tiltakssonen innenfor fortsatt differensiert arbeidsgiveravgift.

Vi har ikke bedt om en unntaksordning – som vi egentlig ikke trenger å gjøre, for offentlig sektor er ikke en del av EØS-avtalen, så vi kunne gjøre det ut fra egen fri vilje, vi trenger ikke å spørre om det i det hele tatt. Vi synes det hadde blitt feil når vi ser hele utfordringen som norsk konkurranseutsatt næringsliv har, hvis vi skulle velge å bruke en skatteordning som differensiert arbeidsgiveravgift, som egentlig skulle skape flere og nye typer jobber i Distrikts-Norge, til å sørge for at Distrikts-Norge ble en skjermet sektor og offentlig sektor kom ut med mye, mye lavere kostnader på lønnssiden. Derimot har vi sagt at vi skal kompensere krone for krone for de endringene som skjer, for innenfor kommunesektoren har vi full mulighet til å gjøre det gjennom et inntektssystem som på dette området vil være mindre byråkratisk og mindre detaljorientert enn hvis vi skulle begynne å ha differensiert arbeidsgiveravgift bare for offentlig sektor, og vi måtte bruke detaljstyring på de grenseområdene hvor det faktisk kunne komme konkurranseflater, som det skjer på en rekke områder.

Da ville jo plutselig spørsmålet være, og det vet vi av ulike grunner: Vil f.eks. de som er ansatt i kommunene og driver med asfaltarbeid, bli oppfattet som konkurransebasert eller ikke? Den delen av offentlig sektor kunne vi få til en diskusjon om. Det er mer ubyråkratisk å gjøre det på denne måten, å velge å si at vi skal stimulere distriktene like godt overfor offentlig sektor som tidligere, men vi gjør det gjennom andre og mer direkte tilskudd. Men å argumentere for, i en situasjon hvor vi vet at vi kommer til å ha fremtidig knapphet på arbeidskraft, og hvor vi vet at vi står i fare for å miste større og større deler av vårt konkurranseutsatte næringsliv, at skjermet sektor skulle få ekstra lave lønnskostnader, det er å gå inn for det Jens Stoltenberg har argumentert mot: mer cappuccino-økonomi i Norge.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Karin Andersen (SV): SV ser at det er veldig mye bra i kommunesektoren, og derfor vil vi slåss for det. Det er viktig.

SV mangler ikke tillit til lokalpolitikerne. SV er villig til å la lokalpolitikerne få 6 milliarder kr mer av totalsummen i økonomien i samfunnet. Vi mener at de er like bra, ja, bedre enn oss, til å styre de pengene, til å gi tilbudet til befolkningen. Tvert imot er det jo Høyre som sier at nei, de kan ikke få de pengene, for da sløser de dem bort på ting som er unødvendige. SV mener at lokaldemokratiet både i kommuner og fylkeskommuner skal ha mer penger å rå seg med, fordi de er i stand til å komme med viktige tilbud som Høyre ikke har råd til.

Det store statskuppet er gjennomført ved hjelp av Høyre og Arbeiderpartiet. Og det var å statliggjøre sjukehusene, og alle de følgene det fikk. Det er ingenting som har ført til slik ansvarsflytting fra lokaldemokratiet til staten som det.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har også hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det var klar tale denne gongen frå statsråden når det gjeld den differensierte arbeidsgivaravgifta. Det bekreftar jo det inntrykket som ein får av utsegn frå ESA, at Regjeringa ikkje har stått på for å henta ut så mykje som Regjeringa kunne fått ut av dei krava som kom derifrå. Eg er einig i at det ikkje var nødvendig å spørja ESA om å halda kommunesektoren utanfor.

Det er 14 kommunar som har erfaring i forhold til endringar i arbeidsgivaravgifta. Dei vart lovt krone for krone. Dei fekk det fyrste året kompensasjon frå Bondevik I. Dei fekk det andre året kompensasjon frå Stortinget, og seinare kan dei visa til mindre og mindre, og til slutt ingen, dokumentasjon. Er det altså slik at statsråden no lover krone for krone? Kvifor seier ho i tilfelle ikkje det fullt ut i proposisjonen – krone for krone for kvar kommune og kvar fylkeskommune?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er enig med representanten Meltveit Kleppa i at statsråden var klar i sin omtale av differensiert arbeidsgiveravgift. Men det må være tillatt å minne statsråden om at det er altså ikke slik at det har vært en allmenn tilslutning i Stortinget til Regjeringens håndtering av denne saken. Regjeringen har basert seg på et flertall bestående av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og har ut fra det gitt sine tilbakemeldinger til ESA. Det tar jeg til orientering.

Jeg finner imidlertid grunn til å gjøre statsråden oppmerksom på at i denne innstilling er det ikke slik at et flertall i Stortinget nødvendigvis stiller seg bak Regjeringens forståelse av hvordan situasjonen i kommunesektoren skal håndteres. Regjeringen har lagt til grunn en kompensasjonsordning. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har etterspurt en redegjørelse om de mulighetene som er i forhold til kommunesektoren. Jeg er overrasket over at Regjeringen ikke allerede har gitt en slik redegjørelse. Men vi har altså bedt om at det gjøres i forbindelse med budsjettet. Og vi har lagt til grunn at Regjeringen utnytter de mulighetene som er.

Så har Fremskrittspartiet på sin side bedt om å få en redegjørelse av ulike alternative måter å løse denne utfordringen på. Men igjen, i denne sammenheng som i så mange andre, er det altså ikke slik at Regjeringen har fått en umiddelbar tilslutning til sitt opplegg. Jeg går ut fra at statsråden tar det innover seg.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.

Det er lov å gje seg no. Vi har fleire saker igjen. – Dette berre som ei lita oppfordring.

Per Sandberg (FrP): Jeg blir vel nødt til å gi meg etter dette.

Jeg har registrert at representanten Karin Andersen hadde et fabelaktig godt innlegg i forhold til hvem som kjenner hvor skoen trykker. Representanter fra Høyre har akkurat sagt det samme. Er det brukerne som liksom kjenner hvor det trykker? Det er det som ligger i Fremskrittspartiet modell: ivareta brukernes ønsker og behov. Og da er det litt synd at vi ikke kommer lenger enn til å diskutere øremerking, innlemming av landslinjer, assistenter til funksjonshemmede, leirskoler, musikkskoler, osv. Vi burde i større grad tenkt på dette i forhold til omsorg, helse og skole. Det er det vi i Fremskrittspartiet etterlyser i vår primære finansieringsmodell for tjenestetilbudet i offentlig sektor, at staten tar ansvaret for 100 pst. av finansieringen, direkte knyttet opp mot brukerne. Jeg håper det representanten Andersen og flere representanter fra Høyre har tatt til ordet for her i dag, vil bli framtidens modell.

Statsråd Erna Solberg: Vi har lagt frem en modell for å kompensere kommunene ved å gi dem, i overgangsperioden, krone for krone-beløp, i takt med den eventuelle opptrappingen som vil skje i løpet av de tre årene vi har bedt om å få en overgangsordning. Det er fortsatt veldig mye knyttet til differensiert arbeidsgiveravgift som vi pr. i dag ikke har helt klarhet i, fordi vi fortsatt er i en brevveksling og har en diskusjon på enkeltområder knyttet til ESA. Men det er ingen tvil om at kommunesektoren i utgangspunktet ikke rammes av en EØS-regulering, fordi hovedtyngden av det man driver med, ikke har konkurranseflater med andre. Men vi kan ikke se bort fra at deler av det vil ha det. Og det ville altså blitt et relativt komplisert system hvis man her skulle begynne å si at vi skal ha en lavere arbeidsgiveravgift i kommunesektoren – og så kunne vi fått grenseflatediskusjoner.

Det er heller ingen tvil om at enkelte sektorer i det private næringsliv også kunne vært i den situasjonen at man – ikke for øyeblikket, men kanskje i fremtiden, eller kanskje aldri – har en slik konkurranseflate. Men det blir et meget byråkratisk system å legge opp til å tro at vi da på en måte skulle forholde oss til alle disse enkeltsakene etter hvert som de utviklet seg, og økonomien og markedet utvikler seg faktisk.

Hovedtyngden av gjennomgangen av differensiert arbeidsgiveravgift kommer til høsten. Jeg vil understreke at fordi det er mye uavklart i dette, har vi sagt at det er egentlig i budsjettet til høsten at vi kommer til gå igjennom overgangsordninger, hvordan situasjonen er, og hvilke kompensasjonsmetoder det er. Da vil vi selvfølgelig også gå nærmere igjennom hvordan dette vil skje på kommunesektoren, og eventuelt om det er alternative metoder. Vi valgte å legge det inn på Nord-Norge-tilskuddet og i skjønnspotten, fordi vi hørte fra kommunesektoren selv at de hadde et ønske om ha noe som var varig i kriteriesystemet, og at det ikke skulle ligge som en del av skjønnspotten. Vi aksepterer helt greit at man i Stortinget ikke er moden for å tenke på den måten nå, at man først bør starte opp krone for krone i forhold til skjønn, og da eventuelt vurdere over tid om vi kan finne noen kriterier, slik som bl.a. Kommunenes Sentralforbund har gitt uttrykk for, de ønsker seg et distriktskriterium som fanger opp det samme, som en fremtidig del av en varig type kompensasjon. Ellers tror jeg vi kommer til å få rikelig anledning til å diskutere dette. Vi har ikke gjort noen beslutninger om det. Utgangspunktet vårt er det vi har lagt inn nå, nemlig en krone for krone-kompensasjon, som da helt reelt blir krone for krone. Men vi legger dette skjønnet i hele Norge, ikke som man la opp til i Nord-Norge, at man skulle legge en del av det inn på Nord-Norge-tilskuddet.

Samtidig tror jeg vi må klare å ha det perspektivet at den kanskje viktigste utfordringen for Distrikts-Norge nå er å sørge for at konkurranseutsatt næringsliv ikke taper kampen om arbeidskraften og ikke taper kampen om utflyttingen av jobbene. Det er der vi bør ha hovedfokuset når det gjelder konsekvensene av fjerningen av differensiert arbeidsgiveravgift, og kanskje ikke offentlig sektor.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg synes at man i denne debatten og i diskusjonen om kommuneøkonomien prøver å bedra kommunene. I hvert fall prøver Regjeringen og Høyre å gjøre det. De snakker om at de vil øke den kommunale friheten og ressursene til kommunene. Men det som skjer, er at man fjerner en del øremerkede tilskudd og ordninger og ikke legger inn noe mer. Kommunenes handlefrihet er avhengig av de økonomiske rammevilkårene totalt, og da er det på den generelle rammen at man i tilfelle kan øke den kommunale handlefriheten, og også øke velferdstilbudet til innbyggerne, som kommunene har ansvar for.

Kommunesektoren er offentlig sektors ytre etat. De som er ansatt i kommunen, er de som utfører tjenestene for folk – for folk flest, som et parti bruker å snakke om her i Stortinget. Og de tjenestene som folk trenger, er det vi skal prøve å garantere at de får nå, gjennom å legge til rette for en god og sunn kommuneøkonomi. Det skjer ikke ved Regjeringens opplegg, etter min mening.

Et annet bidrag i denne debatten kom fram nå da kommunalministeren slapp katta ut av sekken i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift. Man har prøvd å si at dette har sin årsak i EØS-avtalen og ESAs bestemmelser osv., men egentlig skyldes det mangel på politisk vilje hos Regjeringen, som ikke har tatt denne kampen. For hvis man ville, kunne altså differensiert arbeidsgiveravgift ha vært der fortsatt for offentlig sektor. Men det vil man ikke, sier kommunalministeren nå. Det er greit – da får vi det klarlagt.

Ønsker Regjeringen å gjøre kommunesektoren like sårbar som konkurranseutsatt sektor? Det er jo det som er en del av slutningen her. Vi kan alle være bekymret for konkurranseutsatt sektor, men vi er også bekymret for kommunesektoren ut fra at de har et så stort ansvar for folks tjenestetilbud og velferd. Det som nå skjer, er at Regjeringen sier at man skal kompensere krone for krone. Men i det siste innlegget sa kommunalministeren virkelig at det skulle skje i en overgangsperiode, og det skulle skje via skjønnsmidler. Og da vet vi at en del av disse skjønnsmidlene som blir overført til kommunene, vurderes totalt, og da tror ikke jeg at dette blir kompensert krone for krone. Så har vi altså kommunalministerens ord for at dette vil være i en overgangsperiode.

De 14 kommunene som har erfart kompensasjon for endringer i arbeidsgiveravgiften, har ikke bare gode erfaringer med det, og derfor må det være en helt annen garanti fra Regjeringen og flertallet her, hvis man ikke skal ta kampen om differensiert arbeidsgiveravgift på ny med systemet i Brussel. Det er Senterpartiets primære holdning.

Statsråd Erna Solberg: Jeg synes det blir litt uryddig å sitere statsråder på feil ting eller tillegge noe annet. Jeg har altså eksplisitt sagt at offentlig sektor er unntatt fra EØS-avtalen. Det gjelder for konkurranseutsatt sektor, fordi det ikke er en del av EØS-avtalen, som f.eks. landbruk – og fiskeri er også unntatt fra det. Det er selvfølgelig fullt mulig å gjøre andre vedtak om at vi skal opprettholde en differensiert arbeidsgiveravgift for denne type sektorer, også for offentlig sektor. Det er det denne salen som tar stilling til. Det er ikke noen kamp Regjeringen har gitt opp. Men jeg har faktisk sagt at akkurat for offentlig sektor er jeg redd for at det ikke blir et bærekraftig system hvis det bare er offentlig sektor som skal ha en differensiert arbeidsgiveravgift i fremtiden, særlig fordi det sannsynligvis i fremtiden da vil være mer ubyråkratisk å velge å kompensere dette for Distrikts-Norge gjennom inntektssystemet.

Så har jeg ikke varslet at dette er en overgangsordning. Jeg har påpekt at KS faktisk har ønsket å ha dette innenfor kriterier, å ha distriktsmessige kriterier i stedet for å ha det som en del av skjønnsmidlene over lang tid, og det får vi full mulighet til å komme tilbake til igjen på et tidspunkt. Jeg vil anta at det også ville være i Senterpartiets interesse at det ble et varig distriktspolitisk kriterium som gjorde at man fikk inn denne kompensasjonen, i stedet for at det ble liggende innenfor skjønnsmidlene. Og da ville man f.eks. kunne ivareta de av de 14 kommunene som faktisk hadde de samme særtrekkene, men som var så uheldige at de kom på feil side av linjen i forrige runde. Det er faktisk noen steder hvor det er urimelig at man ikke har hatt det innenfor kartet. Men jeg har fått en del brev fra enkeltrepresentanter fra Senterpartiet også knyttet til hvor grensegangen i dag er trukket, og hvis man skal fortsette i all evighet å kompensere dem som tilfeldigvis nå er innenfor systemet, i stedet for å få bærekraftige kriterier for fremtiden som kanskje hadde vært mer tilpasset de reelle distriktspolitiske utfordringene, synes jeg det blir en fastfrysing av en situasjon som faktisk mange ikke har vært fornøyd med, fordi man på enkelte tidspunkt har måttet tilpasse seg ESA.

Det er altså ikke å slippe noe ut av sekken eller noe annet. Dette er ikke forskjellig fra det Stortinget gjennom andre organer har blitt orientert om. Kommunesektoren er utenfor. Det er valgfritt. Vi kan komme tilbake igjen til høsten. Men vi legger altså opp til en overgangsordning, hvor vi kompenserer innenfor det, og så må vi ta de reelle økonomiske valgene. Er det slik at vi i fremtiden skal velge en mer byråkratisk ordning, når vi har enkle ordninger som inntektssystemet er? Vi vil måtte ha en del grenseoppganger på enkelte deler av kommunesektorens områder hvor de faktisk er i konkurranseflate med andre, og det vil sannsynligvis bli mer byråkrati. Og vi er vel egentlig alle enige om at Distrikts-Norges største utfordring fremover faktisk er å ta vare på de konkurranseutsatte arbeidsplassene og sørge for vekst gjennom det. I det lange løp kan ikke Distrikts-Norge leve av at det offentlige representerer de eneste arbeidsplassene enkelte steder.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.