Presidenten: Etter ynske frå kommunalkomiteen vil presidenten føreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 40 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Høgre 20 minutt, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutt kvar, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vert det føreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er rekna som vedteke.

Reidar Sandal (A) (ordførar for saka): Kostnadene for kommunane til rusomsorg og psykiatrisk behandling er eit velkjent tema i Stortinget. Ei betre økonomisk ordning enn vi har no, har vore etterlyst fleire gonger. Seinast skjedde det då kommuneproposisjonen for i år blei behandla.

Det er brei semje om at kommunar som har særleg store utgifter til rusomsorg og psykiatrisk behandling, må få meir økonomisk hjelp frå staten enn dei no har. Usemja har stått om fordelinga av midlane til kommunane. Eit fleirtal i kommunalkomiteen meiner at den modellen som Regjeringa har presentert, ikkje kan godtakast. Den har klart uheldige og urimelege fordelingsverknader.

I kommuneproposisjonen for 2004 fremma Regjeringa forslag om ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester. Fleirtalet i Stortinget gav ikkje tilslutning til forslaget. Fordelinga av midlar mellom kommunar var uakseptabel. Det var grunnen til at Regjeringa sitt opplegg blei avvist.

Stortinget vedtok i juni at Regjeringa skulle leggje fram ei eiga sak om kostnadsnøkkel for sosiale tenester i haustsesjonen 2003. Det blei gjort, og det er den meldinga vi no debatterer.

Det politisk interessante er at Regjeringa, trass i den mottakinga forslaget fekk i Stortinget i juni, presenterer akkurat den same bodskapen og det same innhaldet i saka i oktober. Den einaste forskjellen er at den siste versjonen er langt meir voluminøs.

Regjeringa er blitt oppmoda om å leggje fram ein kostnadsnøkkel som er meir treffsikker, og som i langt større grad enn Regjeringa sitt forslag kompenserer for dei store kostnadene som ein del kommunar har til rusomsorg og psykiatrisk behandling. Det blei det bede om under behandlinga i vårsesjonen. Akkurat den same oppmodinga fekk kommunal- og regionalministeren i skriv frå saksordføraren 24. oktober i år. Det er kritikkverdig at statsråden har avvist oppmodinga. Dette har teke frå fleire parti i Stortinget eit viktig grunnlag for å ta avgjerd i saka. Statsråden må gjerne ha ei einvis holdning, men det er svært uheldig at det ikkje har vore vilje til å bruke den utgreiingskapasiteten som regjeringsapparatet rår over, slik at fleire av partia hadde fått det avgjerdsgrunnlaget som har vore etterlyst – fleire gonger. Slik framferd frå statsråden si side avføder ikkje respekt.

Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner at kostnadsnøklar skal vere fagleg grunngivne. Det er nemleg summen av kriterium og vekter som i stor grad bestemmer om kostnadene for kommunane blir utjamna. I forslaget til ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester er det gjort vesentlege endringar i vektene. Urbanitetskriteriet får spele ei svært sentral rolle. Konsekvensen av dette er at mange kommunar med store utgifter til rusomsorg og psykiatrisk behandling får forverra sin økonomiske situasjon. Det er heilt urimeleg. I stortingsmeldinga blir det peikt på at når det gjeld variasjonar kommunane imellom i talet på rusmisbrukarar, er det mykje som tyder på at problema er størst i dei største byane. Når det gjeld narkotika, viser tala at problema er større i storbyane, og særleg i Oslo, enn i landet elles. Regjeringa har overfor Stortinget poengtert at sjølv om narkotikaproblema i gjennomsnitt er størst i storbyane, er det teikn på at fleire andre større byar utanom storbyane kan ha vel så store brukargrupper relatert til befolkninga. Det er dessutan grunn til å leggje vekt på at veksten i narkotikaproblema ser ut til å vere størst utanom storbyane.

Dei største bykommunane har store utfordringar innanfor rusomsorg og psykiatrisk behandling. Derfor treng dei meir økonomisk støtte frå staten. Det er dokumentert at biletet er ganske nyansert. Ei rekkje andre bykommunar og ein del kommunar med regionfunksjonar har store utgifter på dei nemnde tenesteområda, utan at forslaget frå Regjeringa gir dei noka hjelp. Tvert imot får fleire av dei aktuelle kommunane dårlegare vilkår enn dei har no, t.d. Fredrikstad, Drammen, Skien, Haugesund og Kristiansund. Fleire av desse kommunane har no storbytilskot nettopp for å kompensere for utgifter til rusomsorg og psykiatrisk behandling. Forslaget frå Regjeringa gir dei same kommunane dårlegare vilkår for å yte hjelp til personar som strevar tungt på grunn av rusproblem eller psykiatriske vanskar. Det må vere eit paradoks.

Eit viktig krav til ein ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester må vere at han tek omsyn til levekår i kommunane. I innstillinga har fleirtalet illustrert denne mangelen ved å vise til ei samanlikning mellom kommunane Skien og Asker; kommunar som har likt folketal. Den klart rikaste kommunen, med dei høgaste skatteinntektene og lågaste sosialutgiftene, tener på omlegginga av systemet. Differansen blir i alt 25 mill. kr. Det har mykje å seie for kva slags tilbod dei to kommunane kan gi til grupper med store behov for hjelp.

Store utgifter til rusomsorg og psykiatrisk behandling er ikkje eit problem berre for dei aller største bykommunane. Verdal har hatt og har akkurat dei same utfordringane, sjølv om kommunen berre har i underkant av 14 000 innbyggjarar. På 1970-talet hadde kommunen svært sterk auke i folketalet på grunn av industrireising. Innbyggjartalet steig frå ca. 9 000 til over 13 000 på få år. I kjølvatnet av dette har Verdal fått ei rekkje utfordringar. Størst har vanskane vore i ungdomsmiljøa. Rusproblema har vore sterkt veksande. Svært mange var sprøytenarkomane som gjekk på heroin. Dette kom tydeleg til uttrykk i kriminalitetsstatistikken, der kommunen låg skyhøgt over dei andre kommunane i fylket når det galdt vinnings- og narkotikabrotsverk.

Verdal kommune har satsa offensivt for å løyse og førebyggje problem. Utfordringa er framleis stor. Trass i det vil Regjeringa sitt forslag til ny kostnadsnøkkel gi Verdal kommune 5 mill. kr mindre pr. år til arbeidet innanfor rusomsorg og psykiatrisk behandling. Bærum derimot, som er ein skattesterk kommune, vil få ein gevinst på over 46 mill. kr.

Det er urimeleg å innføre eit nytt element i inntektssystemet som ikkje finn tilfredsstillande løysing for ei rekkje kommunar med store plikter innanfor rusområdet og psykiatrisk behandling. Arbeidarpartiet kan ikkje godta eit system som verkar så urettferdig. Saka må derfor utgreiast meir. Ho er uferdig frå Regjeringa si side. Vi vil ha utarbeidd eit meir treffsikkert system. Det er ønskjeleg å få det vedteke under behandlinga av kommuneproposisjonen for 2005. Inntil det nye systemet kan takast i bruk, vil vi vidareføre ordninga med hovudstadstilskot og storbytilskot. Eg poengterer at vi brukar like mykje midlar til formålet som Regjeringa legg opp til i 2004. Forskjellen er at vi vil ha ei ordning som kompenserer alle kommunar som har særleg store utfordringar innanfor rusomsorg og psykiatrisk behandling.

Å endre inntektssystemet for kommunane er ei stor sak. Dette systemet har mykje å seie for kva slags tenester kommunane kan gi til innbyggjarane sine. Då må det vere til ettertanke at forslaget frå Regjeringa har fått hard medfart frå mange kommunar som slit med store utgifter til rusomsorg og psykiatrisk behandling. Innspel under behandlinga av saka og høyringa som kommunalkomiteen hadde for kort tid sidan, har gitt eitt dominerande synspunkt: Forslaget til ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester bør ikkje bli vedteke. Trass i dette trumfar regjeringspartia og Framstegspartiet gjennom saka. Det kjem til å svi for mange kommunar og for mange brukarar som treng hjelp til rusomsorg og psykiatrisk behandling.

Den nye kostnadsnøkkelen for sosiale tenester manglar legitimitet i kommunane. Det burde regjeringspartia og Framstegspartiet ha teke innover seg for lenge sidan.

Framstegspartiet har spelt ei merkeleg rolle i denne saka. Partiet gav ikkje tilslutning til forslaget frå Regjeringa i juni i år. Då var konklusjonen at det var behov for ei eiga sak. Det var fordelingsverknadene som var innvendinga. Då stortingsmeldinga blei presentert i haust, avviste Framstegspartiet forslaget som Regjeringa la fram. Seinare har det same partiet snudd tvert om og gir no full tilslutning til opplegget frå Regjeringa. Det skjer utan at det er eitt nytt moment i saka. Slikt kan ikkje kallast prinsippfast eller respektabelt.

Eg vil gjerne ta opp forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Reidar Sandal har teke opp det forslaget han gjorde greie for.

Hans Kristian Hogsnes (H): Det er bred enighet i denne salen om at variasjoner i kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri ikke er godt nok fanget opp gjennom kriterier i dagens inntektssystem. Det er også et faktum at spørsmålet om oppfølging på området har vært reist flere ganger i Stortinget.

Bakgrunnen for at saken ligger på vårt bord i dag, er et vedtak under behandlingen av kommuneproposisjonen for 2004, der Fremskrittspartiet fikk flertall for et forslag der Stortinget bad Regjeringen høsten 2003 fremme egen sak for Stortinget vedrørende endringer i kostnadsnøkkelen for kommunesektoren. I vedtaket ble det videre bedt om at saken ble fremmet parallelt med fremleggelsen av statsbudsjettet 2004. Det er det vi nå holder på å behandle. Dette handler altså om valg av modell, og konsekvensene av dette modellvalget vil komme til uttrykk i det budsjettet for kommunal sektor som kommende mandag skal behandles i Stortinget.

Dagens kostnadsnøkkel for sosiale tjenester bygger på data fra 1993. Variasjoner i kommunenes utgiftsbehov knyttet til sosiale tjenester handler i stor grad også om rus og psykiatri. Dette fanges derfor ikke godt nok opp gjennom dagens inntektssystem.

Høyre tilhører det flertall i kommunalkomiteen som mener at forslaget til ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester som Regjeringen har lagt frem, har fordelingsvirkninger som imøtekommer muligheten for en rekke større kommuner til å kunne gi et bedre tilbud til sine innbyggere. Vi skal imidlertid være bevisst på det forhold at for en rekke kommuner vil den foreslåtte endringen slå negativt ut. Dette er kommuner med til dels store utfordringer innenfor rusomsorg og psykiatri, eksempelvis Sandefjord, Fredrikstad, Skien, Haugesund, Kristiansund og Verdal.

Det er grunn til å peke på at dette også skyldes andre endringer enn forslaget til nytt urbanitetskriterium. Felles for flere av disse kommunene er også rollen som et regionalt senter, med tilbud til langt flere innbyggere enn dem som har bopel i byen. Det betyr en magneteffekt, også i forhold til problemer relatert til rus og psykiatri. Slike utslag kan imidlertid godt fanges opp og justeres via skjønnsmidler.

Videre er det grunn til å minne om at de kommuner som som følge av gjennomføring av fire endringer i inntektssystemet som ble påbegynt i 2002, samt nye delkostnadsnøkler for landbruk og miljø og rus og psykiatri, har under 110 pst. av gjennomsnittlige skatteinntekter, vil få kompensert tap utover 200 kr pr. innbygger gjennom skjønnstilskudd. Likevel har Høyres, Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer i kommunalkomiteen bedt om at departementet gjennomgår konsekvensene for kommuner som kommer særlig dårlig ut ved endringen av kostnadsnøklene i inntektssystemet, og som har særskilte og muligens mer tidsbegrensede utgifter knyttet til rus og psykiatri. Vi ber departementet om å kompensere slike kommuner for ekstraordinære utgifter gjennom skjønnsmidler, i den grad øvrige endringer og tiltak ikke veier opp tap som følge av endringer i kostnadsnøkkelen for rus og psykiatri. Dessuten ber vi om at det nedsatte Inntektssystemutvalget gjør en egen vurdering av om og hvordan objektive kriterier kan fange opp særskilt store utgifter forbundet med rus og psykiatri, uavhengig av kommunens størrelse.

Likevel er det god grunn til å understreke at hovedbildet som tegnes i underlagsmaterialet fra SIRUS, eller Statens institutt for rusmiddelforskning, er at en høy andel innbyggere i kommunen først og fremst virker utgiftsgenererende på sosialbudsjettet. Derfor er det svært relevant å innrette inntektssystemet slik at kommunene kompenseres gjennom delkostnadsnøkkelen for sosiale tjenester, slik departementet har foreslått i den saken vi her behandler.

Det er altså ikke noe grunnlag for å utsette behandlingen av denne saken. Jeg tror ikke analysemetoder og datagrunnlag vil bli vesentlig bedre i løpet av den korte tiden frem til kommuneproposisjonen skal fremlegges. Derfor er det langt mer fruktbringende å gjøre det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet her anmoder Regjeringen om, nemlig å komme tilbake til dette arbeidet i forbindelse med oppfølgingen av arbeidet i Inntektssystemutvalget.

Det kan også være grunn til å understreke at endringer i tilskudd grunnet ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester og avviklingen av hovedstadstilskuddet og storbytilskuddet vil omfattes av overgangsordningene i inntektssystemet. Dette medfører at endringene kun får 20 pst. gjennomslag i 2004.

På dette grunnlaget er det god grunn til å anbefale den foreliggende innstilling i denne saken, slik at vi fortsatt kan holde tempo i arbeidet med å modernisere og forbedre inntektssystemet for Kommune-Norge.

Ranveig Frøiland hadde her teke over presidentplassen.

Per Sandberg (FrP): Denne saken har vært vanskelig, først og fremst fordi vi har et inntektssystem for kommunal sektor som er så komplisert og så urettferdig at uansett hvilken vinkel en angriper fra for å endre på det, vil det slå negativt ut for noen.

Jeg vil først få lov til å bruke litt tid på å sitere hva jeg sa under behandlingen av kommuneproposisjonen, ikke fordi jeg føler noe behov for å forsvare Fremskrittspartiets standpunkt og prosess fra juni, men i tilfelle det var noen misforståelser i forhold til det forslaget som jeg fremmet på det tidspunkt, og som fikk flertall. Saksordføreren viste for øvrig også til det forslaget. Det er viktig å få lov til å presisere at det var et forslag som var fremmet av Fremskrittspartiet. Der sa jeg følgende:

«La meg først si til statsråden at hun ikke skal tvile på at Fremskrittspartiet deler Regjeringens syn på at det må innføres et urbanitetskriterium. Årsaken til at vi» – altså Fremskrittspartiet – «ønsker litt mer tid og en egen sak parallelt med statsbudsjettet, er at vi ønsker å fokusere på akkurat det som statsråden avsluttet med i sitt innlegg. Det finnes også andre kriterier som ikke er perfekte, og som skaper forskjellsbehandling i inntektssystemet.»

Det var utgangspunktet til Fremskrittspartiet. Vi klargjorde allerede på det tidspunktet at dette var i tråd med vår politikk, og at det gikk mer i retning av objektive kriterier basert på innbyggertallet. Slik sett skulle det ikke være noen tvil.

Videre forstår jeg det som om saksordføreren har lest noen avisoppslag om meg. Jeg sa tidlig, umiddelbart da denne saken ble framlagt for Stortinget, at slik som saken ligger nå, tviler jeg på at den går igjennom i Stortinget. Årsaken var, punkt 1, at Regjeringen faktisk hadde unnlatt å legge inn de 1,5 milliarder kr som Fremskrittspartiet fikk flertall for i forbindelse med kommuneproposisjonen. På det tidspunktet var jeg klar: Hvis ikke de kom på plass, var det umulig for oss å støtte saken slik som den lå. Og punkt nr. 2: Jeg har også vært klar på at de kommunene som i dag sliter med problemer innen rus og psykiatri, av ulike årsaker skulle ivaretas. Det er altså noe nytt som har kommet inn i innstillingen, som saksordføreren da ikke har registrert. Nå er det påpekt fra representanten fra Høyre, og jeg kan gjerne gjøre det selv, at disse kommunene skal kompenseres gjennom skjønnsmidler. Kompensasjonsgrensen på 200 kr som er lagt inn i meldingen, er ikke god nok. Derfor vil vi ha midler utover det. Det håper jeg også at statsråden på et senere tidspunkt vil klargjøre.

Nå ble det jo slik at Arbeiderpartiet i sitt forlik – og det skal de ha ære for – faktisk fikk framforhandlet 1,6 milliarder kr til primærkommunene. Dermed var de 1,5 milliarder kr som manglet i utgangspunktet, på plass. Så var det problemet løst. Nå har jeg altså gjennom forhandlinger med regjeringspartiene i Stortinget fått lagt inn at midlene skal komme fra skjønnspotten til de kommunene som er ille utsatt. Da er punkt nr. 2 løst, og da skulle det ikke framstå som noen overraskelse eller noe merkelig for verken saksordfører eller andre at Fremskrittspartiet støtter den saken. Men jeg er mer enn villig til å gå inn i en generell debatt om inntektssystemet og hvor urettferdig det er. Denne saken er jo faktisk et bevis på hvor urettferdig systemet er. Nå har det jo også vært slik – uten å forsvare regjering, statsråd eller andre – at flere regjeringer har rørt på dette inntektssystemet opp gjennom årene, noe som har gjort det mer og mer urettferdig.

Nå har Regjeringen nedsatt et utvalg. Jeg har ikke noe større tro på at det skal bli noen løsning i et slikt utvalg heller, når en ser på det mandatet som utvalget har fått. Jeg hadde gjerne sett at utvalget hadde fått et mer utvidet mandat i forhold til å se på inntektssystemet til kommunesektoren.

Da har jeg vært gjennom Fremskrittspartiets prosess fram til i dag. Jeg har også kommentert det som egentlig burde vært gjort. Jeg vil også si at hvis vi hadde gjort disse endringene på et tidligere tidspunkt, hadde vi kanskje heller ikke fått den voldsomme støyen rundt saken.

Så vil jeg gjerne snakke litt om Verdal kommune jeg også, i og med at jeg er bosatt i nabokommunen. Jeg har litt kjennskap til Verdal kommune. Det er riktig det saksordføreren sier med hensyn til det som har vært utviklingen i Verdal kommune. Men kommunen er i ferd med å lykkes. Det er imidlertid ikke fordi den har fått mer penger overført gjennom inntektssystemet, det er fordi den har grepet fatt i problemet. Kommunen har først og fremst fått en lensmann som har satt seg som mål å renske hele Verdal kommune for narkotika, en lensmann som har lagt seg på nulltoleranse. Det er ett av områdene, og det etterlyser jeg også i denne debatten. Kanskje er det feil tittel på dette, kanskje er det ikke kostnadsnøkkel for rus og psykiatri eller den type ting vi skulle ha kalt det. Kanskje skulle vi ha kalt det en mer rettferdig modell –i retning av en mer rettferdig modell. For hvis det er debatten om rus og psykiatri og problemene her, sosiale tjenester, vi skulle tatt, skulle vi heller snakket om hva vi kan gjøre forebyggende, for å unngå at kommunene har slike store utgifter. Og da vil jeg si litt om velferdsgodene til Fremskrittspartiet. Jeg vet at det kommer en sak til Stortinget om hvorvidt en rekke offentlige etater etter hvert må ses i sammenheng, og kanskje slås sammen, for å drive direkte oppfølging av individet. Det vil kanskje avhjelpe situasjonen for de menneskene som har disse problemene. Vi har Rusreform I og II. Forhåpentligvis vil de reformene slå ut slik at kommunene blir noe avlastet i forhold til deres problemstilling. Jeg sier forhåpentligvis, men i bunn og grunn tror jeg at løsningen på dette er at vi må over på et helt annet finansieringssystem. Det har vi hatt flere debatter om. Når det gjelder konkrete problemer som kommunene sliter med, ser vi at de er variable fra kommune til kommune. Saksordføreren pekte på hvorfor det er slik. Og da tror jeg at løsningen faktisk går i retning av at vi må ha en riktig plassering av det finansielle ansvaret for å følge opp disse menneskene.

Det er det som ligger i Fremskrittspartiets modell. Den er uavhengig av om en har rusproblemer eller psykiatriske problemer, om en er arbeidsledig, er innvandrer eller hva det måtte være. Poenget er at en får et velferdskontor med en velferdskonsulent som følger opp det enkelte individ fra det øyeblikk vedkommende søker hjelp fra det offentlige. Først da tror jeg at vi får en oppfølging og en forebygging av disse sakene som vil hjelpe på sikt.

Det er ganske enkelt et finansieringssystem som Fremskrittspartiet har pratet opp og ned om, som må vurderes, og som jeg savner i det utvalget som Regjeringen har satt ned for å se på et nytt inntektssystem. Jeg savner at det ikke har mandat til også å se på den type ting. Det hadde jeg ønsket meg. Det hadde vært sånn at velferdsetaten, ut fra hvor mange individer den hadde til behandling, avhengig av hvilke problemer individet hadde, fikk utbetalt støtten direkte via det lokale trygdekontor. Vi gjør det på mange andre områder, og jeg mener at det også kunne ha vært løsningen på dette området.

Jeg hadde en runde i går der jeg prøvde å gå gjennom den debatten som har vært i det offentlige rom om denne saken. Det er pekt på at mange kommuner har ekstraordinære problemer. Men generelt føler jeg faktisk ikke at det har vært noe stort trykk fra Kommune-Norge eller KS i forhold til kritikken av disse endringene. Jeg føler mer at den er politisk orientert enn at den faktisk kommer fra kommunesektoren. Men jeg synes det er litt viktig – i og med at det nå i forliket er kommet på plass 2 milliarder kr til kommunesektoren, inklusiv fylkeskommunene – å se på den nominelle veksten som skjer i kommunene nå. Fremskrittspartiet har for en gangs skyld stått i spissen for å prøve å øke overføringene til kommunesektoren. Det er fordi at når man ikke får endret systemet, er vi nødt til å overføre noe mer penger. Men det må finnes noen begrensninger. Jeg hørte at saksordføreren nevnte noen kommuner, bl.a. Fredrikstad, som på en måte vil lide under denne endringen. Fredrikstad vil neste år få en nominell vekst på 99 mill. kr. Det høres for meg ut til å være en brukbar økning, for å si det sånn, på 6,5 pst. Vi kan også ta Sandefjord kommune, som har 1 milliard kr på bok, bare for å få nevnt det også. De får en nominell økning neste år på 66 mill. kr. For meg høres det ut til å være en brukbar vekst. Vi kan gjerne også ta Verdal kommune. Verdal kommune er i en voldsom omstilling, med en voldsom rasjonalisering og effektivisering. De er i ferd med å lykkes med å få sine budsjetter og regnskap under kontroll. De får en nominell vekst neste år på 14,5 mill. kr. For meg høres det ut til å være en betydelig økning for Verdal kommune.

Vi må kunne forvente at også partier som hører til på venstresiden i norsk politikk, greier å ta en realistisk debatt om kommuneøkonomien. Jeg prøvde under debatten om kommuneproposisjonen å utfordre saksordføreren i denne saken, representanten Sandal, i forhold til økonomien generelt i kommunesektoren. Da drog jeg fram Bykle som et eksempel. Det er ikke sånn at alle kommuner lider under stramme budsjetter. Det som er problemet, er skjevheten i forhold til inntektssystemet. Og min påstand er faktisk at en rekke kommuner, ja kanskje flertallet av kommunene, fram til i dag har fått for mye i overføringer på bekostning av andre kommuner. Jeg sitter i distriktskommisjonen, for å få nevnt det også, og der er det også en debatt rundt dette.

Vi må søke å komme fram til et system, når vi nå ser utviklingen i forhold til mobiliteten blant folk. Vi kan ikke gå rundt og tro at vi her på huset skal stenge folk inne i den enkelte kommune. Det vil bli større og større bevegelse, og da kan vi ikke basere et inntektssystem til kommunene på et fast bosettingsmønster. Debatten om endring av kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester til kommunene handler om mye, mye mer enn at Verdal kommune neste år får 1 mill. kr mindre i overføringer enn tidligere på grunn av kostnadsnøkkelen. Det handler om så mye mer enn det. Derfor har Fremskrittspartiet kommet fram til den konklusjonen at vi er med på regjeringspartienes opplegg her, men at vi har fått fram – og det vil vi følge opp neste år – at de kommunene som har ekstraordinære problemer, skal følges opp gjennom skjønnspotten.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg få ta opp det forslaget som står i innstillingen.

For SV er det viktig at inntektssystemet for kommunene bygger på rettferdig fordeling både når det gjelder utgiftssiden og inntektssiden. Det er antakelig umulig å få på plass et system som fanger opp behov og inntektsfordeling i så ulike kommuner som Oslo og Utsira, som alle ville være fornøyd med. Sjøl er jeg mer og mer i tvil om vi får alle kriterier inn i ett eneste system. Men det skal jeg la ligge nå.

Den tekniske siden av saken gikk saksordføreren grundig gjennom, og hovedsynspunktene er SV helt enig med Arbeiderpartiet i. Det trengs et inntektssystem som bedre fanger opp kostnader knyttet til oppgaver innenfor rus og psykiatri. Det er tungt prioriterte oppgaver for oss alle sammen. Det er derfor viktig at kommunene har råd til både forebygging, rehabilitering, pleie, omsorgstilbud, boliger og ettervern.

Endringene som blir foreslått, kommer på et vanskelig tidspunkt, og det gjør alle endringer vanskelige. Nå er det riktig at det er blitt litt bedre, fordi budsjettforliket fikk på plass litt over 2 milliarder kr i budsjettet for 2004. Men jeg vil da minne Stortinget om at skattesvikten i år for kommunesektoren er nesten like stor. Det betyr at vi er omtrent på status quo for kommunesektoren, sett under ett.

66 av 434 kommuner tjener på omleggingen. Det aller meste av det går til de fem storbyene og til noen andre folkerike kommuner, som Bærum, Asker, Sandnes og Sola. En del små vestlandskommuner får også litt mer fordi de høye skilsmissetallene ikke lenger premieres så mye som før, og da taper finnmarkskommunene på det.

Hovedstaden har en del oppgaver som ingen andre har. Det må den få anerkjennelse for, og den må få mulighet til å ivareta de oppgavene som følger med det. Staten har et medansvar for at den har et inntektsgrunnlag for de oppgavene. Noe av dette kommer av rus og psykiatriproblemer, fordi Oslo har halvparten av landets injiserende rusmisbrukere, et stort alkoholkonsum i forhold til landet ellers, og det er mange som reiser inn fra bygda og bygdebyene både for spenningens skyld og fordi problemene deres blir så synlige i et oversiktlig lokalsamfunn.

Andre større byer opplever noe av det samme og har også oppgaver i forhold til omlandet sitt. Men mange andre landkommuner har også store problemer når det gjelder rus og psykiatri.

Noen av de henvendelsene vi har fått fra kommuner i denne saken, lyder omtrent som så: Nå har vi endelig greid å stable på beina et tilbud som kan fange opp rusmisbrukerne, slik at vi kanskje kan hindre dem før de blir hektet og reiser til Oslo. Vi kan gi dem et boligtilbud, vi kan gi dem et tilbud som gjør at de ikke blir tunge rusmisbrukere. Men nå endres altså inntektssystemet slik at vi mister disse pengene, og da er risikoen for at mange av dem reiser, like stor. Så dette er ikke et enkelt problem å løse, og det er mange ting som spiller inn.

Så er det jo slik at det ikke bare er leit og vondt og vanskelig i byen. Tvert imot sier alle trender at byen er populær. Den trekker mange som har det vanskelig, men jammen trekker den også mange av dem som har kompetanse, kreativitet og høye inntekter, den trekker mange ungdommer og mye penger. De frie inntektene pr. innbygger er stort sett høyere i byene enn på landet, og veksten i disse inntektene øker mer i de sentrale områdene enn i resten av landet. Oslo har f.eks. landets rikeste og landets fattigste innbyggere. Og det er her vi ser Høyre-politikken best. Bare i år taper Oslo, etter sine egne opplysninger, nærmere en halv milliard kr på grunn av skattelettepolitikken. Da ser vi at skattelettepolitikken slår rett inn i rusomsorgen og psykiatriomsorgen fordi man har prioritert slik. Så det er jo også et valg man gjør. Og da går det ut over akkurat det denne saken skulle handle om, nemlig at vi skulle ha penger nok til å ta vare på dem som har rus- og psykiatriproblemer. Hvis vi skal få til det, kan vi ikke gjøre det bare ved å ta fra andre kommuner, men vi må også se på andre muligheter og sikre inntekter til dette. Da må vi selvfølgelig se på fordelingspolitikken både mellom kommunene, internt i kommunene og mellom inntektsgrupper.

Inntektsfordelingen i inntektssystemet f.eks., som vi i SV er opptatt av, er slik at skatteinntektene må være over 134 pst. av landsgjennomsnittet før man må bidra med 50 pst. av overskytende inntekt til kommuner med veldig lave skatteinntekter. Det sier litt om at man ikke bare kan fokusere på utgiftene, men man må også være villig til å være med på inntektssiden.

Hele inntektssystemet dreies nå over mot kommuner med stor innflytting, og det er gode grunner til det. En av grunnene er at der hvor veldig mange er innflyttet, har tilbudet på de områdene vi snakker om i dag, lett for å bli hengende etter, men også når det gjelder de vanlige velferdsoppgavene som skole og helse. Det blir veldig galt hvis det henger etter på en slik måte at en stor og kjøpekraftig befolkning blir veldig misfornøyd med det offentlige tilbudet og søker etter private løsninger. Da brytes fellesskapet opp, og derfor har SV sagt ja til mange av de endringene som har gått på at man ønsker å øke inntektene til innflyttingskommunene mer enn i dag.

Forslaget til den delkostnadsnøkkelen som vi behandler i dag, og som har utgangspunkt i rus og psykiatri – som Stortinget har vært enig i – har etter SVs mening dessverre ikke blitt et kriterium som fanger opp det godt nok. Det har blitt et urbanitetskriterium. Det kan kanskje være det vi skal ha, men da må vi si det og ikke si at dette skal dekke opp utgiftene til rus og psykiatri, når det ikke stemmer. Det er jo veldig mange levekårsparametre ellers også, og den fordelingen som vi ser ut til de forskjellige kommunene, treffer ikke bare galt i forhold til rus og psykiatri. Den treffer også galt i forhold til høyinntektskommuner som f.eks. Asker og Bærum.

Til Kommunal Rapport har statsråden uttalt at Stortinget ikke har bedt om en ny kostnadsnøkkel. Det forundrer meg litt. Statsråden er vel Regjeringens skarpeste kort, og jeg er ganske overbevist om at hun skjønte at Stortinget bad om en annen fordeling fordi man så disse feilene. Begrunnelsen ble også gitt. Men jeg skjønner også at Regjeringen fint kan ignorere det Stortinget sier. Den lykkes med det fordi Fremskrittspartiet ikke er til å stole på verken i denne saken eller i andre saker, og svinger hit og dit ikke bare fra sak til sak, men også i samme sak. Senest den 29. oktober uttalte Per Sandberg til Kommunal Rapport at denne kostnadsnøkkelen ikke var akseptabel og måtte sendes tilbake. Så det er litt vanskelig å forstå.

Statsråden har også vært «provosert av protestene mot hennes nye nøkkel», og sier sjøl at

«de faglige vurderingene skal være faglige. Urbanitetskriteriet er det som samsvarer best med kommunenes faktiske utgifter til rus og psykiske problemer».

Det er et litt merkelig utsagn i betraktning av hva Hans Olav Melberg i SIRUS, som har utredet dette, også uttaler til Kommunal Rapport, hvor det heter:

«Han kan ikke svare på om kommunenes faktiske utgifter til rus og psykiatri fanges bedre opp med den nye sosialhjelpsnøkkelen.

Departementet har brukt det kriteriet vi anbefalte, nemlig folketall, men har bestemt vekten av det selv. Det skulle vel veie opp for at hovedstads- og storbytillegg tas bort. Effekten av å legge mindre vekt på arbeidsledige og skilte har vi ikke sett på. Jeg ser at det blir en del rare utslag. Men det finnes ingen variabel som passer perfekt for alle kommuner.»

Det siste kan nok SV være enig i.

Han sier også at det er mange andre kommuner som har store utgifter til rus og psykiatri, og nevner at Drammen lå på topp i 2001, og at utgiftsveksten har vært størst blant de nest største kommunene og byene.

Omfordeling av penger til kommunene er en stor sak. Det er en politisk sak. Å tro at såkalt faglige kriterier som Regjeringen fikser litt på, ikke er politikk, synes vi er litt naivt. Selvfølgelig er dette politikk, og da kan man si det rett ut. SV mener at saken burde vært utredet bedre. Hvis det er rus og psykiatri man skal rette på, får man rette på det. Men vi vil holde fast ved de forpliktelsene vi gav i en fellesmerknad fra SV og Arbeiderpartiet i behandlingen av kommuneproposisjonen for 2004, og sørge for at Oslo og Bergen innenfor de pengene som nå kan fordeles, sikres inntekter på linje med det de ville fått i den foreslåtte omleggingen fra Regjeringen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslag hun refererte til.

Ivar Østberg (KrF): Dagens inntektssystem fanger ikke godt nok opp kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri. Inntektssystemet bygger på data helt tilbake fra 1993. At disse kostnadene ikke kompenseres på en tilfredsstillende måte, har antakelig først og fremst rammet de største byene. Disse fikk derfor tildelt et storbytilskudd i 2003, og Oslo har mottatt et eget hovedstadstilskudd.

Spørsmålet om oppfølging på området har vært reist flere ganger i Stortinget, bl.a. ved behandlingen av kommuneproposisjonene for 2002 og 2003.

På denne bakgrunn la Regjeringen fram forslag til ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i kommuneproposisjonen for 2004 med oppfølging i statsbudsjettet og en egen stortingsmelding, som vi altså drøfter i dag.

Vi konstaterer at en høy andel mennesker med rusproblemer eller psykiatriske problemer, først og fremst når det gjelder inntektssystemet, er utgiftsgenererende for kommunenes sosialhjelpsutgifter. Kommunal- og regionaldepartementet har derfor valgt å omarbeide delkostnadsnøkkelen for sosiale tjenester og foreslår at det innføres et nytt kriterium basert på folketall – et såkalt urbanitetskriterium.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å forankre kostnadsnøkkelen knyttet til rus og psykiatri i kommunenes faktiske utgifter på området. Derfor har jeg gjentatte ganger i saksbehandlingsprosessen forsikret meg om at departementet bygger sitt forslag på faglige analyser og objektive kriterier. Nettopp for å ivareta disse hensyn har Statens institutt for rusmiddelforskning, SIRUS, bistått departementet i dette arbeidet.

Med bakgrunn i SIRUS-rapporten og tallmaterialet fra kommunen konkluderer departementet med at det ikke er mulig å komme fram til et eksakt anslag over hvor stor del av utgiftene på de ulike tjenesteområdene som kan tilskrives mennesker med rus og/eller psykiatriske problemer. Departementet finner derfor at det foreslåtte urbanitetskriteriet er et godt kriterium for å fange opp variasjoner i kostnadene ved sosiale tjenester, inklusiv de indirekte og direkte kostnadene ved rus- og psykiatriproblemer.

Den foreslåtte modellen er et nullsumspill. Dette fører til en betydelig omfordeling kommunene imellom. Kommuner med til dels store utfordringer innenfor rus- og psykiatrisektoren, som f.eks. Sandefjord, Fredrikstad, Haugesund og Verdal, faller isolert sett negativt ut. Kristelig Folkeparti føler seg ikke komfortabel med en slik situasjon. Ideelt sett burde innføring av nye inntektssystemer som genererer så store omfordelinger, ikke bygge på nullsumspill.

Av den grunn er jeg tilfreds med at innføringen skal skje over fem år, og at førsteårsvirkningen faller sammen med at kommunesektorens totale rammer økes med over 6 milliarder kr.

Når det er sagt, vil jeg framheve at forslaget til ny kostnadsnøkkel har fordelingsvirkninger som imøtekommer muligheten for en rekke større kommuner til å kunne gi et bedre tilbud til sine innbyggere. Det er bra!

Kristelig Folkeparti er opptatt av at vi ikke innfører et nytt inntektssystem til fordel for noen kommuner, på bekostning av andre. Kristelig Folkeparti ber derfor departementet gjennomgå konsekvensene for kommuner som faller særlig dårlig ut ved de foreslåtte endringene. Vi ber departementet kompensere slike kommuner for ekstraordinære utgifter gjennom skjønnsmidlene, dersom ikke andre endringer veier opp tap som følge av innføring av urbanitetskriteriet. Videre anmoder vi Regjeringen om å komme tilbake til urbanitetskriteriet i forbindelse med oppfølgingen av arbeidet til Inntektssystemutvalget. Spesielt er det viktig at dette utvalget gjør en egen vurdering av om og hvordan objektive kriterier kan fange opp særskilt store utgifter forbundet med rus og psykiatri, uavhengig av kommunens størrelse.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen): Eg vil aller fyrst gi ros til saksordførar Reidar Sandal for måten han har førebudd komiteinnstillinga til St.meld. nr. 6 for 2003-2004 på. Han har òg her i dag gjort grundig og ryddig greie for innhald og saksgang.

Senterpartiet deler Arbeidarpartiet og SV si tilnærming. Dette er ei stor sak. Det inneber gjennomgripande endringar i inntektssystemet. Det er ei sak som departementet burde gått nøyare gjennom for å sikra eit betre forslag i kommuneproposisjonen for 2005.

Det er ingen tvil om at mange kommunar no har store og aukande utfordringar når det gjeld rus og psykiatri. Regjeringa si manglande oppfølging av psykiatriplanen forsterkar desse utfordringane. Vi finn det påfallande at Regjeringa, som vart beden om å leggja fram ei eiga sak, kjem tilbake med eit identisk forslag, med dei same svært uheldige verknadene som fleirtalet avviste i juni. Og det er direkte oppsiktsvekkjande at Framstegspartiet i dag sikrar fleirtal for eit opplegg som Framstegspartiet var med på å avvisa i samband med kommuneproposisjonen i vår, og som dei gjekk imot så seint som i oktober.

Opplegget inneber ei gigantisk og systematisk overføring til dei aller største byane. Og opplegget inneber at byar som i dag får storbytilskot fordi dei har spesielle utfordringar, ikkje lenger får det, f.eks. Drammen, Skien, Fredrikstad og Arendal. Dei taper på denne omlegginga, og det gir skeive verknader for kommunar som komiteen samla var oppteken av i vår, f.eks. Haugesund og Verdal.

Ser vi på tabellen på side 32 og dei påfølgjande sidene i meldinga, kan vi altså lesa at det er 13 fylke som avgir nærare 330 mill. kr. Frå Østfold går det 30 mill. kr, frå Hedmark 25 mill. kr, frå Oppland 17 mill. kr, frå Buskerud 23,5 mill. kr, frå Vestfold 28 mill. kr, frå Telemark 36 mill. kr, frå Aust-Agder 17,5 mill. kr, frå Vest-Agder 13 mill. kr og frå Møre og Romsdal 13 mill. kr – av dei er det 7 mill. kr i minus for Kristiansund. Dei tre nordnorske fylka avgir til saman 100 mill. kr. Når det gjeld Nord-Trøndelag, blir altså 23 av 24 kommunar trekte, og Verdal mister 5 mill. kr.

13 fylke avgir altså nærare 330 mill. kr. Ja, vi veit at svært mange av desse millionane inneber vanskelege kutt i mange kommunar. Så er det nokre fylke som har tilsvarande gevinstar. For Hordaland kan vi lesa oss til at gevinsten er 58 mill. kr, mens Bergen får tilført 72 mill. kr. Det betyr at det er kommunar i Hordaland som mister midlar. For Oslo er tilsvarande plusstal 188 mill. kr, og for Akershus fylke 54 mill. kr. Når det gjeld Rogaland, er gevinsten 20 mill. kr, av dei får Stavanger 13,5 mill. kr og Sandnes 9 mill. kr, men Haugesund taper altså 6,5 mill. kr.

Sjølvsagt er hovudutfordringa meir midlar til kommunesektoren, men vi har altså ei regjering som arbeider for at veksten i offentleg sektor skal vera mindre enn veksten i privat sektor. Og vi har ein kommunalminister som eigentleg meiner at kommunane burde hatt atskilleg mindre midlar til neste år, og som ikkje var særleg fornøgd med budsjettforliket.

Senterpartiet hadde gjerne sett at vi kunne ha behalde eit hovudstadstilskot og eit storbytilskot. Vi synest at det å visa til skjøn fortel alt om kor ufullstendig denne nye nøkkelen er. Vi beklagar at Arbeidarpartiet ikkje set foten ned i denne saka i budsjettforhandlingane. Men vi beklagar aller mest at regjeringspartia står så steilt på ein nøkkel som dei må sjå har svært skeive verknader.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Kostnadsnøkkelen for sosiale tenester i inntektssystemet er ein gjengangar som Stortinget har vore oppteke av i fleire år. Kommunane sine utgifter blir ikkje godt nok fanga opp av dagens inntektssystem. Det kan vi vere einige om. Regjeringa sitt forslag inneber utan tvil uønskte fordelingsverknader. Mange kommunar med veldig store utfordringar innan rus og psykiatri vil kome dårleg ut. Derfor meiner Arbeidarpartiet at Regjeringa må gjere ein mykje betre jobb enn det som er gjort i denne stortingsmeldinga.

Bruk av urbanitetskriteriet, altså vekting av innbyggjartal, slår utvilsamt skeivt ut. I tillegg vil det gje kolossale økonomiske utslag for enkelte kommunar på relativt kort tid. Utfordringane innanfor rus og psykiatri er ikkje berre eit problem for dei store byane, og derfor er det underleg at Regjeringa legg vekt på å innføre ein kostnadsnøkkel som berre dei aller største byane tener på. Fleire mellomstore byar og kommunar har òg store utfordringar på dette området.

Arbeidarpartiet sin konklusjon er at Regjeringa sitt opplegg ikkje er godt nok. Forslaget har heller ikkje allmenn aksept i Kommune-Noreg. Og det er viktig at me får til eit opplegg som i utgangspunktet er akseptert i dei aller fleste kommunane som har desse stor utfordringane innanfor rus og psykiatri.

Statsråden burde ha forstått at det opplegget som ho la fram i samband med kommuneproposisjonen i mai, ikkje var godt nok, i og med at Stortinget bad om ei ny og eiga sak om dette. Derfor er det med undring eg registrerer at statsråden kjem tilbake til Stortinget med akkurat det same opplegget som ho gjorde framlegg om i vår. Det er ganske spesielt, og det er òg ganske arrogant.

Av landets 434 kommunar vil i alt 368 kommunar tape på den omlegginga som Regjeringa gjer framlegg om, og som i dag vil få fleirtal i Stortinget. På min kant av landet vil alle kommunane i Vestfold, med unntak av Larvik, tape. I Buskerud vil berre Røyken kommune kome ut på plussida. Alle dei andre kommunane i Buskerud vil tape. I mitt eige fylke, Telemark, vil alle kommunane bli taparar. Og aller verst ut vil Skien kommune kome.

Skien kommune var ein av dei kommunane som fekk ta del i storbytilskotet i 2003 på grunn av dei store utfordringane m.a. innanfor rusomsorg og psykiatri. Representanten Kari Lise Holmberg kjenner denne byen godt. Ho har vore ordførar i Skien, og var ein av pådrivarane for at Skien skulle få ta del i storbytilskotet i 2003. No har ho føreteke ein politisk saltomortale og støttar dette slette handverket som råkar alle kommunane negativt i det fylket ho er vald frå.

Eg vil illustrere korleis ein kommune som Skien vil kome ut samanlikna med t.d. Asker. Begge kommunane har om lag likt folketal. Når det gjeld levekårsindeksen for Asker, er denne låg, mens den ligg noko høgare i Skien. Det er ein klar indikasjon på at dei sosiale kostnadene for Asker er relativt låge samanlikna med Skien, og det er meg heilt uforståeleg at regjeringspartia og Framstegspartiet i denne saka ser heilt bort frå denne objektive levekårsindeksen.

Når det gjeld inntektsnivået for desse to kommunane, så har Asker om lag 250 mill. kr meir i inntekter i året enn det Skien har. Kostnadsnøkkelen som Regjeringa føreslår, vil slå ut slik at Asker vil få om lag 15 mill. kr meir til dekning av sosiale utgifter, mens Skien, som har vesentleg lågare skatteinntekter og høgare sosiale utgifter, vil kome ut med eit tap på om lag 10 mill. kr. Dette viser til overmål at Regjeringa sitt opplegg er for dårleg, og at det er prega av eit tilfeldig og lite treffsikkert system.

Eg har stor forståing for at Oslo og Bergen har store utfordringar på dette området, altså innanfor rus og psykiatri, og det har òg vi i Arbeidarpartiet teke høgde for i vårt opplegg.

Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til å understreke at vi for øyeblikket har til behandling en ny kostnadsnøkkel for sosialhjelpsutgiftene i kommunesektoren. Det er ikke en kostnadsnøkkel som bare dreier seg om rus og psykiatri, men det er altså innenfor sosialhjelpsnøkkelen at rus og psykiatri slår ut i særlige utgifter i kommunesektoren, og det er ganske godt dokumentert også i det materialet som ligger i St.meld. nr. 6, hvor det altså er klart at bortimot 50 pst. av de sosialhjelpsutgiftene vi har i dag, kan tilbakeknyttes til personer med rus- og psykiatri-problematikk.

Arbeidet med dette kriteriet har en lang forhistorie. Rattsø-utvalget var innom problemstillingen og fant på det tidspunktet ingen gode løsninger. Etter at Stortinget hadde snudd opp ned på deler av Rattsø-utvalget, ble det altså en verre løsning for en del av de kommunene som hadde store problemer, verre enn det de hadde forutsatt.

Det var tre områder som et bredt flertall i Stortinget den gangen sa det ikke var gjort en god nok jobb med, og som man måtte komme tilbake igjen til. Det ene var spredtbygdhetskriteriene, det andre var rus og psykiatri-spørsmålet, og det tredje var spørsmålet om klima. De to første kriteriene er blitt utredet. Det ene ble lagt til side, og det andre ble endret i 2001, noe som igjen innebar at flere av de kommunene som hadde dokumentert sine problemer knyttet til rus og psykiatri og mangelen på kriterier for det, faktisk kom ut i en verre situasjon for 2001 kommuneøkonomisk sett enn det de hadde vært i tidligere.

Det var altså valg gjort av politiske flertall i Stortinget, og det var valg gjort av Regjeringen, om ikke å utrede dette spørsmålet. Og la meg unnskylde at jeg ikke klarer å ta til meg kritikken fra Arbeiderpartiets talsmenn om at det er gjort et slett arbeid, eller at det ikke er godt nok, når jeg vet hvilken forhistorie Arbeiderpartiet har for å arbeide med dette spørsmålet. Arbeiderpartiet har gjentatte ganger fått pålegg fra Stortinget om å utrede spørsmålet når de har sittet i regjering, men de har ikke gjort det.

Da jeg ble statsråd, hadde det vært et vedtak om våren knyttet til at man ikke gikk inn for det som Høyre primært ønsket den gangen, men hvor et bredt flertall ellers hadde fått med seg Arbeiderpartiet på at spørsmålet om rus og psykiatri skulle utredes. Det hadde i løpet av de fem månedene – seks måneder nesten – før vi kom i regjering, ikke blitt løftet en penn av regjeringen fra vedtaket ble fattet av Arbeiderpartiet for å begynne dette arbeidet som de nå altså mener ikke er godt nok. Derfor må jeg få lov til å understreke at jeg ikke er sikker på at viljen har vært like stor som det tilsynelatende sies i denne sal.

Det man har opplevd, er at man har gjennomført endringer i kriterier som har svekket situasjonen, fordi det har manglet andre kriterier. Så innføres dette, og man sier nei, disse kriteriene er ikke perfekte, men det er nesten ingen kriterier i inntektssystemet som er perfekte. Uten problemer vedtok Stortinget før sommeren kriterier som indikerte endringer i forhold til landbruk og miljø, og som også jeg vil si ikke er perfekte. Blant annet får Kautokeino kommune en stor utbetaling for et kjempestort areal, noe som ikke nødvendigvis har samme parallelliteten til de utgifter det arealet faktisk gir dem, på grunn av den typen kriterier som er lagt inn.

Det er alltid slik at når vi innfører kriterier, vil det ikke være symmetrisk slik at det treffer alle som måtte ha et problem på dette området. Derfor synes jeg det er helt riktig det stortingsflertallet presiserer, nemlig at kommuner som har problemer, men som ikke fanges opp av det kriteriet som nå er lagt inn, faktisk kan få kompensasjon gjennom skjønnsmidler for å sikre at også de får en mulighet til å gi gode løsninger. Men derfra og til å si at dette ikke er et godt kriterium i det hele tatt, og at det ikke har faglig belegg, er fullstendig feil. Det har et faglig belegg. Det er lagt inn fordi det er et samsvar i regresjonsanalysene mellom størrelsen og utgiftene knyttet til rus og psykiatri. Så er det gjort noen andre endringer i dette kriteriet som ikke dreier seg om rus og psykiatri-spørsmålet, men som dreier seg om å oppdatere kriteriene knyttet til dagens faktiske situasjon.

Innenfor arbeidsledighetskriteriet har man endret vektingen mellom de unge arbeidsledige og de eldre arbeidsledige. De unge arbeidsledige har en lavere vekting enn de eldre, til tross for at de unge arbeidsledige veldig ofte ikke har opptjente rettigheter og derfor er en større utgift på sosialbudsjettet enn en arbeidsledig som er eldre. Dette er fordi de unge ikke har annet å bli møtt med enn sosialhjelp.

Så er det endret vekting på grunn av antall innvandrere. I løpet av de siste ni årene, siden forrige gang man gjennomførte analyse av vektingen av dette, har man fått et annet samfunn, hvor innvandrere har en større betydning i forhold til hvilke sosialhjelpsutgifter vi har i kommunesektoren. Det er også viktig å se at det gjøres et par andre ting innenfor dette, enn bare i spørsmålet knyttet til rus og psykiatri.

Så har jeg lyst til å si et par ting når det gjelder noen av de innleggene som har vært holdt her. Det er altså slik at når man endrer vektingen av kriterier, vil man alltid kunne holde et innlegg lik det som lederen av kommunalkomiteen nettopp holdt, nemlig at man kan liste opp en rekke kommuner som på grunn av det ene kriteriet får en omfordeling i forhold til tidligere. Men spørsmålet må i utgangspunktet være: Var det rettferdig slik det var?

Dette dreier seg først og fremst om å fordele veksten i frie inntekter på en litt annen måte i årene fremover. Og her synes jeg at Per Sandberg holdt et godt innlegg, ved å sette opp hva f.eks. veksten i frie inntekter for en del av de nevnte kommunene faktisk er målt til å være i 2004. Når vi da måler det opp mot en omfordeling som skal skje over fem år, som er totalvirkningen, ikke bare i 2004 – som er eksempler som har vært gitt her i debatten – må jeg få lov til å si at jeg er litt forbauset over de store ordene, litt forbauset over trykket på dette. Jeg synes det bærer ganske mye preg av at man er ute etter andre ting enn på en måte å diskutere om vi har laget gode objektive kriterier eller ikke. Da blir det et spørsmål om å ta politisk utgangspunkt i at dagens fordeling må være korrekt, og at en annen type fordeling må være urimelig og urettferdig.

Et annet innlegg har vært holdt her av saksordføreren, som hele tiden har understreket de skattesterke kommunene. Noen får pluss på toppen, men nå er det slik at vi har sendt på høring en annen type inntektsutjevning for neste år, som i så fall vil endre en del av de bildene. Asker kommune, som jeg skjønner har vært kommunen som man synes har fått altfor mye penger, er blant de kommunene som til neste år kommer til å få dette utjevnet hvis man vedtar de forslagene som nå er ute til høring, når de kommer til Stortinget.

I tillegg synes jeg det er et litt rart utgangspunkt når man snakker om objektive kriterier og samtidig liksom garanterer at Oslo og Bergen skal få penger. Det er flere partier som i utgangspunktet har gått ut og sagt at de er imot disse kriteriene, de skal ha objektive kriterier, men Oslo og Bergen skal iallfall få like mye penger. Men skal vi lage kriteriene slik at vi sikrer at Oslo og Bergen får de pengene? Eller skal vi lage kriterier som er basis for at de objektive kriteriene er noenlunde dekkende?

Vi kan alltid være uenige om fordelingen er riktig eller ei. Jeg er enig i at det kan være fordeling som er politisk forskjellig. Man kan ønske, som et flertall på Stortinget har gjort, å ha distriktspolitikk inne, gjennom f.eks. å ha et Nord-Norge-tilskudd. Det synes jeg er helt ærlig og redelig. Men jeg synes det blir litt forbausende når de samme representantene som sier at man må ha objektive kriterier, nå tilføyer at Stortinget har vedtatt at flere kommuner skal få storbytilskudd enn det Regjeringen foreslo og hadde som faglig grunnlag da vi la frem kommuneproposisjonen for 2003, at den utvidelsen av antallet nå på en måte opphøyes til å være faglig riktig. Det var et politisk vedtak fremforhandlet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i de forhandlingene som var på Stortinget. Det fantes ikke noe faglig grunnlag for at nettopp de kommunene ble lagt inn, men det var en del av de politiske forhandlingene. Jeg mener at man i utgangspunktet ikke bør forhandle mer om slike ting og legge inn den typen objektive kriterier.

I det siste av de innleggene som er blitt holdt, snakker man om at dette ikke har allmenn aksept. Det er faktisk et problem at inntektssystemet, slik som det er uten denne type kriterier, heller ikke har allmenn aksept. Inntektssystemet har ikke hatt allmenn aksept etter Rattsø fordi man ikke har gjennomført en del endringer som ville ha vært nødvendige, men som man mente ikke var godt nok utredet. Dette og en endring i selskapsskatten og inntektsutjevningen til neste år kommer til å være hovedvirkemidler for å kvittere ut problemstillinger som har ventet lenge, og som det er behov for å få avklart, nettopp for å få balanse i hvilke oppgaver og hvilke problemstillinger som er løst.

La meg si noe om det eksempelet som er brukt knyttet til Asker og Skien. Veldig mye av fokuseringen har dreid seg om urbanitetskriteriet, om hvorvidt det er riktig eller ikke. Men det er jo ikke urbanitetskriteriet som slår mest ut på dette området. Det er det faktum at regresjonsanalysene har vist at skilsmisse ikke lenger har en så stor forklaring på sosialhjelpsstatistikken. Jeg skal selvfølgelig ikke introdusere den diskusjonen som Kristelig Folkeparti forsøkte å ta her i forrige uke om skilsmisser og kostnader forbundet med det, men det har altså en mindre forklaringsvariabel i dag enn det hadde for åtte–ni år siden. Det har vært en faglig gjennomgang som viser at skilte mennesker ikke belaster sosialhjelpsbudsjettet så mye som de gjorde tidligere. Det er andre grupper som har overtatt for disse, og da er ikke det et så godt kriterium. Det er dette forhold og det at Skien har færre innvandrere, som gjør at Asker og Skien får ulikt utslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Statsråden valde å snakke mykje om metodikk. Ho snakka ikkje om at det faktisk er slik at halvparten av dei kommunane som er omfatta av storbytilskotet, taper på den kostnadsnøkkelen som Regjeringa har foreslått.

Skien blir ramma aller verst, med eit inntektsbortfall på 10 mill. kr i året. Storbyane fekk det nye tilskotet for 2003 nettopp for å kompensere for høge rus- og psykiatrikostnader. Det skal no fasast ut. Regjeringa vil altså etablere eit system som i praksis rammar brukarane av kommunale tenester i desse storbyane. Regjeringa vil forverre økonomien i Fredrikstad, Drammen, Skien og Kristiansund. Spørsmålet mitt blir derfor: Er statsråden tilfreds med at desse storbyane blir ramma økonomisk av den systemendringa som no skal innførast?

Statsråd Erna Solberg: De nevnte kommunene har aldri hatt et faglig grunnlag for at de har hatt større rus og psykiatri-problemer. Det er faktisk slik at det at de har fått et storbytilskudd, har vært politisk vedtatt og ikke foreslått fra Regjeringens side, med unntak av Kristiansand, som vel var inne i den første runden vår, og som har en liten endring. De øvrige er politisk vedtatt som del av budsjettkompromisser på Stortinget, og det har ikke vært noe faglig grunnlag bak. Og når man gjøres ansvarlig for at man får et dårligere tilbud i alle disse kommunene – vel, hvis vi ikke vedtar dette, er det faktisk en rekke kommuner som får et dårligere tilbud til neste år, fordi vi allerede har vedtatt andre inntektsomfordelinger knyttet til landbruks- og miljøkriteriene før sommeren, som bl.a. svekker kommuneøkonomien i andre kommuner – så er spørsmålet: Tar Reidar Sandal ansvar for at de kommunene da eventuelt får et dårligere tilbud? Dette blir ren retorikk.

Karin Andersen (SV): Statsråden omtaler endringene som er lagt fram, som en slags form for faglighet som er – for å si det slik – høynet over politikk, og det forundrer SV. Det er klart at hvordan vi vekter det, er politikk. Det må jo være det når departementet ikke har brukt de kriteriene som forskerne la fram, men sjøl har sittet og mekket på dem.

Som forskeren sjøl sier: Mindre vekt på arbeidsledighet og skilte har ikke de sett på. Nå skal ikke jeg bestride at statsråden helt sikkert har rett i at skilte og separerte kanskje ikke koster så mye som vi trodde før, men innrømmer ikke statsråden at hvordan vi innretter inntektssystemet, dreier seg om politikk, og at det ikke finnes en objektiv rettferdighet i dette? Det er ulike synspunkter på hva som er rettferdig fordeling, både mellom mennesker og mellom kommuner.

Så er det slik at i mitt fylke, i f.eks. Elverum, er 54 pst. av sosialhjelpsmottakerne unge arbeidsledige mellom 16 og 24 år. Allikevel taper Elverum 3 mill. kr med denne omleggingen. Da er det veldig vanskelig å skjønne at statsrådens kriterier har truffet særlig godt.

Statsråd Erna Solberg: Nei, jeg ser ikke faglighet som opphøyd i forhold til politikk. Men jeg synes vi skal være ærlige når vi legger til grunn fag, og når vi legger til grunn politikk. Det har vært en valgt politikk fra tidligere regjeringer ikke å være opptatt av å legge inn rus og psykiatri-kriterier. Det har vært en valgt politikk fra et stortingsflertall å bestemme at man skal ha tillegg som er basert på distriktspolitikk. Tidligere statsråder har sagt at det skal være et bedre tjenestetilbud i Distrikts-Norge enn i byene. Det er en del av distriktspolitikken, og det har vært rost. Jeg synes vi skal være ærlige i forhold til det.

I denne sammenheng mener jeg at utgangspunktet vårt er faglig. Utgangspunktet vårt er at disse utgiftene faktisk finnes. Det brukes mer penger på sosialhjelp i de store byene enn det gjøres i andre kommuner. Og når det gjelder rusproblemer, særlig i forhold til tunge narkomane innenfor dette området, er dette en betydelig større belastning i de store byene enn andre steder. Det er det ingen som setter spørsmålstegn ved.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden omtalte den føreslåtte endringa som ei litt anna fordeling av dei frie inntektene. Det er altså snakk om at 13 fylke avgir 330 mill. kr, og at av desse går 100 mill. kr i minus for dei tre nordlegaste fylka!

Statsråden prosederer nokre faglege råd som eg synest ho kan gjera lite greie for, og ho er meir lågmælt enn ho brukar å vera i denne samanhengen. Ho anbefaler oss å vera ærlege. Eg er einig i at vi skal vera ærlege alle saman. Eg vil òg anbefala statsråden å vera ærleg og seia: Meiner ho det er noko som tilseier at Skien, Haugesund, Fredrikstad og Kristiansund ut frå dei utfordringane dei har, skal ha millioninntekter mindre til neste år enn dei har i dag?

Statsråd Erna Solberg: Basert på den replikken vil jeg be Magnhild Meltveit Kleppa svare på følgende i 3-minuttersrunden senere: Mente Magnhild Meltveit Kleppa at det var en grunn til at Bergen kommune skulle få mellom 30 og 40 mill. kr mindre i året, da hun i 2001 stemte for nye spredtbygdhetskriterier, som også hadde det utslaget at alle plussene som Rattsø hadde gitt til Bergen kommune, var nullet ut øyeblikkelig? Det er en helt tilsvarende problemstilling, og jeg synes faktisk at Magnhild Meltveit Kleppa skal svare på det. Hun satt i den regjeringen som initierte å endre bare det kriteriet og ingen andre kriterier som var på listen fra Stortinget på det tidspunktet.

Hvis vi skal være på det planet at vi skal spørre, må jeg spørre: Er problemene i Bergen kommune så betydelig mye mindre enn andre steder? Hver gang vi endrer inntektssystemet, endrer vi inntektsforskjeller mellom kommuner. Det vil noen ganger være riktige utslag og noen ganger vil det være urimelige utslag. Og blir det urimelige utslag, bruker vi skjønnsmidler.

Presidenten: Presidenten burde kanskje ha gitt Magnhild Meltveit Kleppa anledning til å svare, men slik er ikke systemet her på Stortinget.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Med hensyn til statsrådens replikk, kan man jo i denne saken føle seg fristet til å tro at statsråden er blindet av utslagene for Bergen.

Det har vært en massiv motstand fra kommunesektoren mot disse kriteriene og fra kommunenes egen organisasjon, som mente at man burde utrede det ytterligere. Vi kan konstatere at det har vært stilt betydelige spørsmål på et rent faglig grunnlag. Tidligere regjeringer innførte ikke kriterier på dette området på grunn av at de ikke fant faglig gode nok kriterier for å gi et dekkende uttrykk for forholdene når det gjelder rus og psykiatri.

Denne statsråden har lagt stor vekt på at hun vil styrke storbyenes økonomi. Så må man altså konstatere at halvparten av dem som er definert som storbyer i henhold til storbytilskuddet, faktisk kommer dårligere ut. Er det rimelig at Skien kommer dårligere ut, at Drammen kommer dårligere ut, at Fredrikstad kommer dårligere ut, at Kristiansand kommer dårligere ut – i tillegg til massevis av andre mellomstore byer? Selv om Oslo og Bergen kommer bedre ut, kan vel det knapt kompensere at dette neppe kan ses som et storbytiltak i generell forstand.

Statsråd Erna Solberg: Nei, jeg er ikke forblindet av utslagene for Bergen, men jeg kan dem ganske godt, på samme måte som representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen alltid vil kunne utslagene for Finnmark fylke bedre enn han kan huske de andre tallene som har vært oppe. Men i utgangspunktet var det faktisk et samlet storting som sa at storbyene har et problem, og at rus og psykiatri-problemene er størst der.

Når vi fremmet forslaget om et storbytilskudd, betød ikke det at det skulle gjelde for alle storbyene. Vi sa at selv om vi har invitert syv byer til et samarbeid om storbypolitikk, betyr ikke det at alle svarene vi gir i storbypolitikken, kommer til å gjelde alle de syv byene. De har forskjellige utfordringer, og det er forskjellige problemer knyttet til dem.

Vi ser bl.a. at problemene knyttet til rus og psykiatri, er forskjellige. Vi mener at vi har et godt grunnlag for å si at dette i stor grad samsvarer med befolkningsmengden, for det er altså slik at 50 pst. av de tunge rusmiddelmisbrukerne i dette landet bor i denne byen. Den er et sentrum som tiltrekker seg disse, og da er det ikke rart at Oslo faktisk kommer godt ut.

Karin Andersen (SV): Det er godt at statsråden innrømmer etter hvert at dette forslaget baserer seg like mye på en villet politikk som på det faglige. Men jeg blir litt forvirret, for når vi holder et innlegg om rus og psykiatri, som vi har bestilt fordi det er alvorlige problemer, så går statsråden på talerstolen og sier at nei, dette dreier seg om sosialhjelp.

Nå i ettertid sier hun at disse kommunene som får, har veldig store utgifter til rus og psykiatri, og derfor må de få. Det forteller at dette dreier seg om et urbanitetskriterium som skal treffe de største byene. Da fikk vi snakke om det, og det kan i seg sjøl være godt og riktig, men man har altså hatt et utgangspunkt her om at man skulle dekke kommunenes utgifter til rus og psykiatri, og der ser vi veldig mange forskjellige utslag. Det er et problem.

Jeg skulle ønske at statsråden var litt mer åpen på å erkjenne de problemene vi peker på. I hvert fall er SV veldig åpen på å erkjenne de problemene som storbyene har, og vi ønsker å gjøre noe med dem. Men vi er skuffet over at statsråden så entydig avviser at det er en del andre kommuner som har de samme problemene.

Statsråd Erna Solberg: Jeg har lyst til å understreke at det er to ting som skjer i forbindelse med denne kostnadsnøkkelen for sosialhjelp. Når jeg understreket det i mitt hovedinnlegg, var det fordi denne kostnadsnøkkelen for sosialhjelp er en av fire nøkler som dreier seg om de sosiale spørsmålene i de kommunene som er inne i inntektssystemet. Vi gjør altså to ting på én gang. Vi foretar en oppdatering av hvordan sammensetningen av sosialhjelpsklientene er, og så innfører vi et nytt kriterium som heter urbanitetskriteriet. Jeg synes det er viktig å understreke at det er to forskjellige ting.

Så kan man si at grunnen til at vi har analysen nå, er rus og psykiatri. Det man har gjort, er å analysere hvordan rus og psykiatri-problemene slår ut i kommuneøkonomien. Det gjør de gjennom denne nøkkelen. Man har også sett på sammensetningen av ulike deler av denne nøkkelen. Vi mener altså, basert på det faglige – vi har nå kjørt analyser på 26–27 forskjellige typer kriterier på basis av dette – at samsvarigheten med hvordan utgiftene til sosialhjelp faktisk dannes i kommunene, dreier seg både om størrelse og om at det er lagt for stor vekt på noen av kriteriene på et tidligere tidspunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Holmås (SV): Karin Andersen og jeg, som representerer SV i kommunalkomiteen, er jo en god blanding av storby og bygd, så vi er på en måte dem som kanskje best, synes vi iallfall selv, klarer å se bredt på denne saken.

Det er én ting med denne saken som er veldig enkel, og det er to ting som er veldig vanskelig med denne saken, slik som den er lagt fram for oss. Det enkle er at tilsynelatende alle på Stortinget er for at de største byene skal få mer penger, fordi Oslo og Bergen helt uomtvistelig har store utgifter til rus og psykiatri som ikke blir dekket når pengene fordeles slik som systemet er i dag. Det er én ting som slår meg når enkelte medlemmer diskuterer dette. Det er at de har ståsted i småkommunene rundt omkring i landet, der folk ikke fatter hvordan Oslo ser ut, og ikke hvordan Bergen ser ut. Det er slik at vi i Oslo har over halvparten av landets rusmisbrukere, og at vi i Bergen for to år siden toppet overdosestatistikken i forhold til befolkning – på europeisk nivå. Det er ganske heavy greier, som skulle vise veldig klart at disse to byene spesielt – og andre av storbyene også – fortjener mer penger, og ikke har nok penger til å løse problemene sine.

Her kommer vi til den første vanskelige saken. Det er at når noen skal få mer penger, er det andre som skal få mindre. Det er alltid vanskelig. Spesielt når pengene går til Oslo, er det vanskelig å få flertall for det her på Stortinget, og særlig når det er for lite penger totalt sett i kommunesektoren. Det er bra at det er blitt 2,2 milliarder kr ekstra utover det Regjeringen foreslo på grunn av budsjettforliket med Arbeiderpartiet – det skal de ha – men det er altfor lite penger.

Derfor har SV i sitt alternative statsbudsjett 4,5 milliarder kr mer til kommunene, hvis en ser hele vårt budsjett under ett. Det er altså det som skal til, etter vår oppfatning, for å få til en sunn kommuneøkonomi. For når fritidsklubbene på Søndre Nordstrand legges ned, når barnehagene likeså i Oslo – som er Høyres utstillingsvindu, og har vært det i fire år – når de velstående får mer på bekostning av det vi i fellesskap skal bruke på kollektivtrafikk, barnehager, musikkskoler og fritidsklubber, så får vi se hvordan Høyre-samfunnet faktisk ser ut. Det er mindre fellesskap, og det er mest til dem som har mest fra før.

Dette burde ikke komme som en bombe for noen. Derfor har vi altså 4,5 milliarder kr mer til kommunesektoren.

Da er vi over på det andre vanskelige punktet. Det er at denne kostnadsnøkkelen som Regjeringen har lagt fram, har en fullstendig ubegripelig fordeling. Det er greit at Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø kommer bedre ut –det er vi, som jeg sa, tilsynelatende enige om. Men det er ikke begripelig at Sandefjord, Fredrikstad, Skien, Haugesund, Kristiansand og Verdal kommer ut mye dårligere, samtidig som Asker og Bærum – som skyfler sine rusmisbrukere inn til Oslo – til sammen skal få 60 mill. kr mer når dette systemet er fullstendig innført. Jeg mener virkelig at dette ikke er saklig.

Derfor har vi i SV, og i og for seg i Arbeiderpartiet og Senterpartiet, bedt om at Regjeringen kommer tilbake med noe som henger litt mer sammen. Da kan altså Regjeringen si så mye den vil at en del av utslagene som nå kommer på grunn av omfordelingen, kommer fordi vi har oppdatert en del av kriteriene – på grunn av nye tall, på grunn av ny informasjon. Men etter min oppfatning holder ikke det. Skulle en først oppdatere noen tall, burde en antakelig ha oppdatert alle tallene i hele inntektssystemet, slik at man også på andre områder kunne ha fått oppdaterte tall. Da hadde kanskje hele denne kabalen sett litt annerledes ut.

I tillegg er det slik at vi får en bedre og mer rettferdig skatteutjevning mellom kommunene. Det kommer vi tilbake til i neste runde. Derfor mente vi i SV at det var fornuftig å utsette behandlingen av et helt nytt system til neste runde, mens vi oppfylte løftene våre til Oslo og Bergen – som vi stod sammen med Arbeiderpartiet om i merknader i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen. Vi er ikke overrasket i det hele tatt over at Carl. I. Hagen har fått trumfet gjennom disse pengene til Oslo og Bergen, siden Fremskrittspartiet sviktet Oslo i forbindelse med behandlingen av Rusreform 2. Men vi synes det er dumt at Arbeiderpartiet ikke gjør som SV, og opprettholder løftet sitt til Oslo om like mye penger som det Regjeringen har gjort. Men sånn er det.

Signe Øye (A): Stortinget vedtok i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2004 i vår at man ville få vurdert alternative modeller til den kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester som Regjeringen la fram i den omtalte proposisjonen. Arbeiderpartiet var enig i det.

Til tross for det la Regjeringen fram St.meld. nr. 6 med den samme kostnadsnøkkelen som den foreslo i kommuneproposisjonen, og uten at det var tatt hensyn til det Stortinget hadde bedt om.

Det er oppsiktsvekkende. Dette er en meget spesiell måte for statsråden å forholde seg til Stortinget på. Spesielt er det også at statsråden i brev fra henne til komiteen avviser anmodningen om å legge fram forslag om en ny alternativ kostnadsnøkkel.

Arbeiderpartiet er enig i at økte ressurser som kan tilflyte f.eks. Oslo og Bergen, er vel begrunnet. Men ser vi på økte inntekter pr. innbygger etter den nye inntektsnøkkelen som nå er foreslått, og som vil bli vedtatt, skulle en tro at det var Oslo og Bergen som da burde fått de største økningene. Men slik er det ikke. Nei, det er Bærum kommune som skårer høyest, og som får aller mest. Hele 457 kr pr. innbygger i økte inntekter tilfaller Bærum. Var det tilsiktet? Er Bærum den kommunen her i landet som har de største problemene innen rus og psykiatri? Neppe.

For ser vi på KOSTRA-tallene for Bærum, bruker kommunen bare 523 kr netto pr. innbygger innenfor dette feltet. Det er lavt i forhold til andre store byer, som f.eks. Fredrikstad, som bruker over 800 kr, men som nå kommer til å tape flere millioner kr med det nye systemet. Derfor blir dette urimelig.

Et annet eksempel er Kristiansund kommune. Kristiansund kommune taper 7 mill. kr. Det er den samme summen som de har fått til opptrappingsplanen innen psykiatri – minus sju pluss sju blir null. Da blir det ikke mye styrking innen rus og psykiatri-feltet for den kommunen.

Arbeiderpartiet mener at det som blir vedtatt i kveld, er helt uakseptabelt, og ber Regjeringen utarbeide en ny kostnadsnøkkel.

At Fremskrittspartiet sørger for at Regjeringen får flertall for sitt forslag, er oppsiktsvekkende. I vår var Fremskrittspartiet imot den nye kostnadsnøkkelen og ville legge mer vekt på objektive kriterier. For fem uker siden mente representanten Sandberg at den nye nøkkelen ville gi voldsomme økonomiske utslag på relativt kort tid. Nå er han og partiet plutselig for. Det er ganske uforståelig, også etter den forklaringen han prøvde seg på her fra talerstolen. Men det er ikke uvanlig for det partiet.

En rekke kommuner blir skadelidende av den foreslåtte kostnadsnøkkelen, uten at det er noen som helst saklig grunn for det. De som ligger lavest på levekårsindeksen, er de som taper mest. Dette må være stikk i strid med det som var hensikten, mener Arbeiderpartiet.

Vi mener at hadde Stortinget tatt kommunene på alvor, hadde saken blitt utsatt, og man hadde fortsatt med dagens ordning med storbytillegg til de store kommunene som får dette i dag, samt opprettholdt hovedstadstillegget inntil et bedre system var på plass.

Vi mener at all fornuft tilsier at vi burde ha brukt mer tid for å få på plass et system som har legitimitet i kommunene. Nå får vi et system som selv flertallet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener trenger å suppleres med skjønnsmidler fra dag én. Det er litt av et system!

Alle kommunene i Østfold kommer ut i minus ved omleggingen – til sammen 30 mill. kr. Samtidig er det slik at alle de store byene i Østfold – Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Halden – har høye utgifter på dette området. De samme kommunene kommer dårlig ut på levekårsindeksen. Det betyr at de kommunene som kommer dårlig ut på levekårsindeksen, får mindre penger enn kommuner som kommer godt ut på levekårsindeksen. Det er da Arbeiderpartiet mener at det blir totalt umulig å vedta et slikt system som nå er foreslått.

Representanten Sandberg prøvde seg på en forklaring på hvorfor det nå var akseptabelt å godta det systemet som blir vedtatt i kveld. Men det er faktisk slik at hvis man putter flere penger inn i et system som er skjevt, blir det bare enda skjevere. Det blir ikke mer rettferdig for det.

Peter Skovholt Gitmark (H): Dagens sosialhjelpsnøkkel i inntektssystemet bygger på analyser av data som er ti år gamle. Da kriteriene ble laget, ble ikke alle kostnadene ved rusmisbruk inkludert i beregningen av kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester. Denne kostnadsnøkkelen er det Regjeringen foreslår å endre. Det gjøres fordi den i mindre grad enn tidligere fanger opp kommunenes utgiftsbehov, og fordi det er funnet nye kriterier og vekter som i større grad forklarer det samme utgiftsbehovet.

Det er åpenbart at ved en generell omlegging av deler av inntektssystemet for 434 kommuner vil det være vinnere og tapere. Det viktigste er å ha kriterier som i størst mulig grad har samvarians mellom kriteriene selv og kommunens utgifter. Det har Regjeringens nye kostnadsnøkkel for sosiale tjenester. Etter omfattende bruk av regresjonsanalyse er det kommet frem at kostnadsnøkkelen må inkludere et urbanitetskriterium. Det er her definert som folketall opphøyet i 1,2. Ellers er vektingen mellom de andre kriteriene noe endret, og det er gjennom denne regresjonsanalysen lagt langt mindre vekt på skilte og ugifte enn tidligere. Men nok en gang: Dette er gjort fordi det er dette nye systemet som i størst mulig grad forklarer kommunenes sosialhjelpsutgifter.

Likevel har kritikken vært massiv. Arbeiderpartiet, tett fulgt av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ønsker alle å gå imot innføringen. De har like fullt ikke noe alternativ verken til dagens system eller til det nye. Når de samme partier er ikke-tilhengere av den gjeldende kostnadsnøkkelen, minner dette mer om beslutningsvegring enn om godt politisk håndverk. Den sosialistiske trio nøyer seg med den lettvinte løsning og ber departementet utarbeide nye kriterier nok en gang. Ønsketenkningen er at man ved nye kriterier skal komme frem til analyser som uten unntak identifiserer kommunenes utgifter knyttet til rus, psykiatri og andre sosiale problemer. Det vil selvsagt aldri skje.

Som jeg sa innledningsvis, vil en omlegging av inntektssystemet for landets kommuner alltid medføre vinnere og tapere. Jeg har ingen problemer med å innrømme at kommuner som Verdal, Fredrikstad, Drammen og Kristiansund taper på omleggingen. Men det interessante for disse kommunene er ikke hva de taper isolert sett på omleggingen, men hva de sitter igjen med netto. Verdal f.eks., som sliter, får 14,4 mill. kr i økte inntekter neste år – en formidabel økning. Fredrikstad, som sliter, får 99,1 mill. kr i økte inntekter neste år. Drammen, som sliter, får 87,5 mill. kr i økte inntekter neste år. Og til slutt: Kristiansund, som sliter, får 22,9 mill. kr i økte inntekter neste år. Dette er en formidabel økning for alle de kommunene som jeg nå har nevnt.

Da er det med stor undring jeg registrerer at den sosialistiske trio bruker det meste av sin tid til å påpeke hvor vanskelig disse kommunene får det dersom Regjeringens forslag blir vedtatt. Sannheten er en helt annen. Totalt sett kommer de langt bedre ut. Jeg kan jo påpeke at kriteriene her skaper vinnere og tapere, men totalen er med Regjeringens forslag meget bra.

Når vi i tillegg legger til at kommuner som selv etter en økning på 6,6 milliarder kr i økte inntekter til kommunesektoren kommer dårligere ut, vil bli kompensert gjennom skjønnsmidler, er jeg overbevist om at Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gjør det rette når vi nå vedtar nye kriterier for sosiale tjenester.

Ellers er det selvsagt selvmotsigende når SV snakker varmt om storbyene og samtidig har forsøkt å svekke deres økonomi to ganger, f.eks. ved nye regler for spredt bosetting og nye landbrukskriterier. Men for å si det som representanten Holmås sa: Sånn er det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Lise Holmberg (H): Så langt i debatten har det vært få, om noen, innvendinger mot utgangspunktet for denne saken, nemlig at kommunenes utgifter til rus og psykiatri-feltet er betydelige, og at utgiftene er forholdsvis større for store kommuner og for kommuner som har storbyliknende utfordringer. Det er også bred enighet om at vi har et meget komplisert og vanskelig inntektssystem, og at det innenfor dette systemet finnes urettferdigheter. Så er da også inntektssystemet fra 1993, og modent for forandringer. Det har skjedd mye i samfunnet de siste ti årene.

Jeg har forståelse for at det er motstand i denne saken. Når gamle skjevheter og tidligere urettferdigheter skal dekkes opp ved omfordeling av midler, blir noen skadelidende. Noen må nødvendigvis få mindre enn før når andre får mer enn før. Dette kjenner vi godt til fra Rattsø-debattene. Når det, som i denne saken, også blir reist tvil om endringene treffer riktig, er det grunn til å stoppe opp før klarsignal gis. Det er ikke tvil om at høringsrunden bekreftet komiteens inntrykk. Isolert sett kommer noen kommuner dårlig ut av endringene, til tross for at de har store belastninger innenfor rus og psykiatri-feltet og generelt skårer dårlig i levekårsindekser. Det er viktig å merke seg, som Peter Skovholt Gitmark nevnte, hvordan dette slår ut isolert sett – men hva med helheten?

Arbeiderpartiet viste bl.a. til min hjemby, Skien, som – og det er jeg enig i – i så måte er et godt eksempel på de utfordringer som akkurat denne saken gir.

I Norge har vi ikke tidligere hatt noen tradisjon for å føre en klar storbypolitikk. Nå blir det tatt mest hensyn til landets hovedstad og landets største byer, og jeg tror faktisk ikke det er et øyeblikk for tidlig. Sigvald Oppebøen Hansen tar vel hardt i når han betegner min støtte til denne saken som en «politisk saltomortale», for storbytilskuddet som vi har hatt til nå, er basert på et politisk skjønn. I denne saken har vi objektive kriterier – vi kan like det eller ikke! Jeg har ingen problemer med å beklage at Telemark generelt kommer dårlig ut, og at Skien spesielt kommer negativt ut.

Men ved innføringen av den nye kostnadsnøkkelen er det verdt å merke seg følgende tre faktorer:

For det første skal endringene i kostnadsnøkkelen skje over fem år. De kommer ikke over natten.

For det andre er jeg glad for at flertallet nå sier at det skal ytes ekstraordinære skjønnsmidler (presidenten klubber).

Og for det tredje skal saken over (presidenten klubber) til Inntektssystemutvalget …

Presidenten: Så er tiden ute – det var det tredje!

Torbjørn Andersen (FrP): Det er blitt sagt fra denne talerstol i dag at det er oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet støtter denne omleggingen av inntektssystemet. Jeg vil få minne om at det er en kjensgjerning at kommunenes utgiftsbehov knyttet til rus og psykiatri-området slett ikke er godt nok fanget opp i dagens kriterier for inntektssystemet.

I St.meld. nr. 6 legges det derfor opp til nye kostnadsnøkler for finansiering av kommunenes utgifter knyttet til sosialhjelp på rus og psykiatri-området. Kostnadsnøkkelen for sosialhjelp endres vesentlig ved at det bl.a. innføres et nytt urbanitetskriterium basert på folketallet. Fremskrittspartiet har gitt sin støtte til Regjeringens synspunkter i St.meld. nr. 6 om ny kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet for kommunene. Både Statens institutt for rusmiddelforskning, SIRUS, og tidligere forskning viser at det er en klar tendens til at større kommuner har et høyere utgiftsbehov enn mindre kommuner i tilknytning til rus og psykiatri. Fremskrittspartiet deler den oppfatningen. Vi mener at dette er en korrekt observasjon og vurdering av situasjonen, og støtter derfor at man endrer fordelingsnøkkelen på en måte som bedre tar høyde for disse dokumenterbare fakta.

Vi ser at sosialhjelputgiftene varierer mye fra kommune til kommune, men tendensene er helt klare på at utgiftene pr. innbygger øker med folketallet. Kommuner med under 5 000 innbyggere har i snitt 900 kr i utgifter til sosialhjelp pr. innbygger, Oslo har 3 000 kr i utgifter pr. innbygger, mens altså landssnittet er 1 400 kr pr. innbygger.

Jeg ser at forslaget innebærer en til dels vesentlig vridning av overføringer fra små til store kommuner. De konkrete konsekvensene blir at 66 av landets kommuner vil få mer penger på dette området, mens resten vil få noe mindre. Det legges imidlertid opp til at et tap utover 200 kr pr. innbygger for de aller fleste kommuners vedkommende vil bli dekket fullt ut gjennom skjønnsmidlene, og at gjennomføringen vil skje gradvis over fem år, slik at utslagene ikke vil bli så store som det umiddelbart kan se ut som.

For øvrig vil jeg få vise til det nylig nedsatte inntektsutvalget som skal gjennomgå og evaluere inntektssystemet for kommunal sektor, og som skal avgi sin innstilling innen juli 2005. I denne forbindelse må man kunne forvente en grundig faglig gjennomgang knyttet til nettopp inntektssystemet for kommunene.

Heidi Larssen (H): Endelig klarer Stortinget å vedta nye kostnadsnøkler for rus og psykiatri. I svært mange år har Stortinget bedt om det og etterlyst det i forhold til mange regjeringer. Vi har vedtatt kriterier for spredt bosetting, miljø og landbruk. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har klart det ingen har klart før, nemlig å komme med kriterier som fanger opp de problemene som er spesielle for de største byene. Det er på tide at gamle skjevheter i de større byenes disfavør nå rettes opp.

Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim har større problemer enn andre kommuner. Mennesker med problemer har en tendens til å trekke til storbyens gjemmer. Oslo betaler i dag for svært mange rusmiddelmisbrukere fra andre kommuner og bruker omtrent dobbelt så mye penger på rusområdet som resten av landet til sammen. Det er på tide at Oslo får litt betalt for det. Noen er kritiske til selve urbanitetskriteriet. Noen får mer penger, som ikke burde hatt det, og noen får ikke penger, som burde ha hatt det. Det er ikke lett å finne et system som er helt vanntett. Den foreslåtte kostnadsnøkkelen baserer seg på faglige analyser og viser at en høy andel av innbyggere med rusproblemer og psykiatriske problemer først og fremst virker utgiftsgenererende på sosialhjelpsbudsjettet. Derfor er det relevant å innrette inntektssystemet slik at kommunene kompenseres gjennom delkostnadsnøkkelen for sosiale tjenester, slik departementet foreslår. Ingen har klart å lage et bedre system.

Når Arbeiderpartiet og SV nå går imot disse endringene, kan man mistenke dem for ikke å ville. Det høres jo nesten ut som representanten Karin Andersen mente at man bare kunne pålegge Oslos innbyggere litt høyere skatt, så kunne de fortsette med å subsidiere andre kommuners rusklienter som søker til Oslo. Og Arbeiderpartiet kunne jo gjort noe med det da de var i regjering.

Omfordeling er alltid vanskelig. Hvis noen skal få mer, får noen mindre. Etter å ha hørt på noen av innleggene i dag synes jeg nok det virker som om ikke alle har fått det med seg. Ole Brumm finnes ikke bare i eventyrene, men også i denne sal, høres det ut som.

Så en liten sak helt til slutt: Det har på en eller annen merkelig måte sneket seg inn den forståelse at hovedstadstilskuddet ble innført for å dekke en del av Oslos utgifter når det gjelder rus og psykiatri. Det er galt. Hovedstadstilskuddet ble opprettet i 1998 som delvis kompensasjon for Oslos inntektsbortfall ved at selskapsskatten ble gjort statlig. Selskapsskatten er fremdeles statlig. Derfor burde egentlig ikke hovedstadstilskuddet trappes ned i tråd med nye kriterier, men heller ses i sammenheng med det som forhåpentligvis snart kommer, kommunal selskapsskatt. Men det toget har nok gått, og vi må ta nedtrappingen i tråd med opptrappingen av kriteriene. Det er bedre å ha objektive kriterier enn egne særtilskudd.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I motsetning til statsråden, som ikkje ville svara på mitt spørsmål, skal eg svara på hennar spørsmål til meg.

Eg var oppteken av om statsråden synest det er rett at Skien, Haugesund, Fredrikstad og Kristiansund til neste år misser millioninntekter som dei har i år. Berre for desse fire kommunane dreier det seg altså om 26 mill. kr. Ho stiller Bergen opp mot desse fire kommunane. Lat meg då seia: Eg har hatt større høve enn mange til nettopp å setja meg inn i utfordringane på rusfeltet, både i Bergen og i Oslo. Det er ikkje tvil i mi sjel om at Bergen og Oslo treng auka midlar til sine utfordringar. Så når ho spør om eg meiner at Bergen treng mindre pengar, er svaret heilt klart nei. Eg reknar med at ho ikkje kan ha unngått å registrera Senterpartiets engasjement for ein betre kommuneøkonomi – vi føreslår 4 milliardar kr meir til neste år enn det som er Regjeringas opplegg – for restrukturering av gjeld, for ein opptrappingsplan som skal gå over fleire år for å retta opp ubalansen, og eit engasjement for å sikra meir midlar for å få dette til, t.d. ved å innføra skatt på aksjeutbytte. Berre det aleine ville medført fleirfaldige milliardar, med ei heilt anna fordeling og satsing på fellesskapen enn i dag.

Senterpartiet sa i vår at vi på den eine sida var med på å senda denne saka tilbake, men at vi på den andre sida ikkje såg bort frå at det kunne bli så vanskeleg å finna rette kriterium på akkurat dette feltet at det mest korrekte og det mest rettferdige framover ville vera eit hovudstadstilskot og eit storbytilskot – eit storbytilskot direkte til utfordringane på det sosiale området.

Eg synest debatten i dag har bekrefta at det kan vera meir rettferdig å gjera det på den måten enn det kriteriet som Regjeringa no føreslår, der statsråden litt lågmælt viser til faglege råd – faglege råd som ho veit at vi alle kan så tvil om, fordi faginstansane gjer det sjølve. Ho er noko meir høglydt overfor Arbeidarpartiet. Eg har stor forståing for at Sylvia Brustad svarte på eit slikt spørsmål at det var vanskeleg å innføra eit slikt rettferdig kriterium.

Torbjørn Hansen (H): Jeg synes det er relativt historisk at det i dag blir vedtatt et eget urbanitetskriterium i inntektssystemet som medfører at storbyene omsider blir kompensert for ekstrautgifter knyttet til rus- og psykiatriproblemer.

Stortinget har lang praksis med å drive distriktspolitikk gjennom inntektssystemet. Det er ikke urimelig at det overføres midler fra byene til distriktene. Det kan være mange grunner til det. Men problemet oppstår når omfordelingen går så langt at innbyggerne i storbyene får et dårligere tilbud, som f.eks. til rus og psykiatri-problemer, enn det som gjelder for innbyggerne for øvrig i landet.

Stortinget har lenge vært kjent med og etterlyst løsninger på problemet med rus og psykiatri-kostnader. Et bredt flertall har flere ganger etterlyst et kriterium som fanger opp variasjoner på dette feltet.

St.meld. nr. 6 er et godt svar på problemet. Stortingsmeldingen bekrefter en klar sammenheng mellom netto utgifter pr. innbygger til sosiale tjenester og innbyggertall. Slike ekstrakostnader legger et stort press på økonomien i storbyene. Dette har konsekvenser i forhold til hvilke tjenester som kan tilbys mennesker som har store behov. Forslaget som er fremmet av Regjeringen, retter langt på vei opp denne skjevheten.

Som representant fra Hordaland og Bergen har jeg flere ganger fått presentert dette problemet i inntektsfordelingen av det forhenværende arbeiderpartibyrådet, som styrte Bergen fram til valget nå i høst. Systemet ble presentert som grovt urettferdig. Arbeiderpartiet gikk til og med ut offentlig og anklaget kommunalministeren og Regjeringen for urettferdig behandling av storbyene. Det samme har SV gjort.

Det som da er oppsiktsvekkende, er at Arbeiderpartiet og SV ikke støtter den omfordelingen som de selv har etterlyst, både lokalt og her på Stortinget. Snuoperasjonen er påfallende, og stemmegivningen i dag er egentlig relativt avklarende. Arbeiderpartiet og SV gikk derimot inn for endringer av miljø- og landbrukskriterier og kriteriet for spredt bosetting, som isolert sett slår negativt ut for storbyene. I sum har altså storbyene blitt nedprioritert i inntektssystemet av disse to partiene.

Jeg er glad for at dette ikke blir resultatet i dag. Det er også på sin plass å berømme Fremskrittspartiet for å støtte regjeringspartiene i dette vedtaket i samsvar med de signaler som er gitt tidligere.

I innstillingen og debatten gjør Arbeiderpartiet og SV et poeng av at man vil bevilge like mye til de store byene i 2004 som denne reformen legger opp til. Men det er selvsagt lite relevant når kun en femtedel av reformen fases inn hvert år.

Det er nytt og meget positivt at en regjering fører en aktiv politikk for storbyene. Storbyregionene har rundt 2,3 millioner innbyggere. I likhet med distriktene har byene spesielle utfordringer, behov og muligheter. Dette gjelder felt som f.eks. rusomsorg, kollektivtransport, kultur, miljø, boligpolitikk og næringspolitikk, for å nevne noe. Dagens vedtak er ett element i dette. Men helheten i landets storbypolitikk skal behandles på bred basis i forbindelse med St.meld. nr. 31 for 2002-2003. Jeg håper at Samarbeidsregjeringen også da får gjennomslag for sin politikk, og ser fram til debatten om dette.

Reidar Sandal (A): Eg lytta med interesse til representanten Per Sandberg sitt innlegg. Han kom inn på mange viktige tema for kommunesektoren. Han sa m.a. at ei rekkje, kanskje eit fleirtal, av kommunane har fått for mykje i overføringar. Det er eit ganske oppsiktsvekkjande synspunkt når den same Sandberg så seint som i juni månad i år i Stortinget foreslo at kommunesektoren burde styrkjast med 1,5 milliardar kr for 2004 utover Regjeringa sitt forslag. Eg føler at dette viser at det ikkje er konsistens i Framstegspartiet sin politikk på dette området.

Representanten Sandberg sa òg at saka om endring av inntektssystemet, som vi no debatterer, er ei vanskeleg sak, og han prøvde å gi ei meir samtidshistorisk forklaring på det skiftet som han og hans parti har gjennomgått under behandlinga av denne saka. Han hevda m.a. at han allereie i juni varsla frå denne talarstolen at han i hovudsak var på line med statsråd Solberg og dei grunngjevingane ho hadde for sitt syn.

Eg vil derfor gjerne få sitere kva representanten Sandberg sa til Kommunal Rapport den 30. oktober i år etter at St.meld. nr. 6 var lagd fram og teken under behandling. Då gjer representanten Sandberg det klart at

«regjeringen ikke får Frps støtte til å innføre en ny kostnadsnøkkel som bare storbyene tjener på».

Den same representanten seier vidare:

«Den nye kostnadsnøkkelen gir voldsomme økonomiske utslag på relativt kort tid. Dette er en like stor omlegging som oppfølgingen av Rattsø-utvalget.»

Eg føler at dette til fulle viser at Framstegspartiet har kasta seg frå standpunkt til standpunkt i ei og same sak på kort tid, utan at det ligg føre eit sakleg grunnlag for eit slikt hamskifte som dei har gjennomgått.

Karin Andersen (SV): Jeg blir litt forundret over enkelte representanter som ser ut til å tro at de kriteriene som Regjeringen har lagt fram nå, på en måte er en eller annen slags type objektiv sannhet som skal ha rettet opp alle mulige skjevheter fra tidenes morgen, for å si det sånn. Det tror jeg ikke engang statsråden er enig i. Jeg vil be om litt edruelighet i forhold til det.

De endringer som har vært gjort de siste årene, har gått i flere retninger. Det har vært endring av telletidspunkt, det har vært forskjellige kriterier, endring i skatteandelen – det har vært mange endringer. Endringene for landbruk slo jo så galt ut at Oslo, som ikke hadde noe landbruk, fikk ganske mange millioner kroner. Så akku-rat der tror jeg ikke Oslo hadde hatt så veldig mye å klage på hvis det hadde blitt sånn, men den biten ble jo endret igjen, for det var urimelig, ikke sant, og det må jo reflekteres i de oppgavene som finnes. Jeg ber om litt respekt for at SV mener at Oslo og Bergen skal ha høyere inntekter enn det de får i dag, og vi er altså ikke fornøyd med det systemet som ligger her. Jeg synes det må gå an å respektere det. Statsråden innrømmer, alle innrømmer, at dette er jo litt sånn triksing med ulike kriterier, og man forsøker å finne noe som treffer, men det treffer jo veldig rimelig galt også da, på mange steder. For eksempel ender vi opp med at Asker og Bærum får en god slump med penger, og det er vel ingen som med hånden på hjertet kan si at det er veldig påtrengende.

Så sier statsråden at de vil komme tilbake med en inntektsfordeling som vil være bedre, og det er SV veldig glad for. Men det rokker jo ikke ved det faktum at med en annen fordelingspolitikk generelt og en større fordeling over på kommunesektoren, der man sier at velferden for rusmisbrukere, for sosialklienter og for dem som har behov for psykiatri hadde vært viktigere enn å gi skattelette i tusenlapper, i titusener og faktisk enda mer enn det til dem som har veldig mye penger, og som bor i denne byen, hadde gjort også en stor forskjell. Det hadde jeg håpet at flere hadde erkjent. Nå har Regjeringen gjort det valget, og det er deres privilegium å gjøre det. Men det er ikke slik at det er aldeles nødvendig at alle penger som skal komme Oslo, Bergen og andre storbyer med behov til gode, nødvendigvis må komme fra andre kommuner som har veldig dårlig råd. Det er faktisk mulig å fordele den store samfunnskaka også til fordel for kommunesektoren og Oslo og Bergen bedre enn det man gjør i dag.

SV har et annet forslag enn Arbeiderpartiet, og vi ønsker at forslagene ikke blir stilt opp mot hverandre, men blir stemt over separat. Vi ønsker å stemme for vårt forslag, som gir en bedre fordeling til Oslo og Bergen. Det er viktig for SV.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

(Votering, se side 1228)