Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) (ordførar for saka): Kredittmeldinga 2002 gjeld for året 2002. På nokre punkt er omtalen utvida til òg å gjelda utviklinga i 2003.

I det alt vesentlege er det eit fleirtal som tek til orientering det som står i kredittmeldinga. Når det gjeld omtale av pengepolitikken og av Det internasjonale valutafondet, har Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet eigne merknader.

I innstillinga til kredittmeldinga understrekar ein samla komite kor viktig det er med korrekt informasjon i årsrekneskapar. Dette er ein avgjerande føresetnad for at brukarane skal kunna ha den nødvendige tilliten til denne viktige informasjonskjelda. Revisorbransjen er ein viktig aktør for å få dette til. Difor understrekar komiteen at revisorar og revisorbransjen har eit sjølvstendig ansvar for å sjå til at gjeldande strenge føresegner og reglar om revisor si uavhengige stilling vert følgde.

Når det gjeld kredittmeldinga sin omtale av pengepolitikken, tek eit fleirtal i komiteen denne omtalen til orientering.

Ei nyvinning av året var den opne høyringa med sentralbanksjefen om utøvinga av pengepolitikken. Denne høyringa vart avvikla 1. desember i år. Mitt klåre inntrykk er at dette var eit nyttig innspel i komiteen si handsaming av kredittmeldinga.

Med den store bevegelsen som har skjedd på det pengepolitiske området siste året, er det heilt naturleg at Regjeringa kommenterer og vurderer desse erfaringane både i nasjonalbudsjettet og i kredittmeldinga. Eg kan likevel ikkje sjå at det er noko grunnlag for å hevda at denne omtalen er ein klår korreks til utøvinga av pengepolitikken, slik SV hevdar i sin merknad.

Når det gjeld den relativt breie omtalen av verksemda til Det internasjonale valutafondet, tek eit fleirtal i komiteen denne til orientering.

IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudområde:

• overvaking av økonomien i medlemslanda

• lån ved betalingsproblem og i krisesituasjonar

• teknisk assistanse

I samarbeid med Verdsbanken spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å letta gjeldsbetalinga for fattige land og for å gjera desse landa betre i stand til å motarbeida fattigdom.

Ja, dette var det eg som saksordførar hadde tenkt å seia om Kredittmeldinga 2002. Dei som er spesielt interesserte, finn fleire detaljar i sjølve meldinga og i Innst. S. nr. 95.

Øystein Djupedal (SV): Jeg legger merke til at vår ærede næringsminister har steget i gradene – han må fungere som finansminister. Det er vel hyggelig!

Det er to forhold i kredittmeldingen SV føler behov for å kommentere. Det ene er pengepolitikken, og det andre er IMF. La meg kort redegjøre for begge deler.

Finanskomiteen gjennomførte en åpen høring om pengepolitikken, som etter mitt skjønn var en fornyelse og en viktig måte for Stortinget og offentligheten i sin alminnelighet å få innsyn på i de beslutninger som tas i Norges Bank. Det som framkom der, var selvfølgelig at ikke Norges Bank tok kritikk på noen som helst måte, men jeg mener nok allikevel det er riktig å si når man ser også det som er omtalen i nasjonalbudsjettet, at Norges Bank har fått korreks på tre viktige områder. Det er knyttet særlig til at man våren 2002 tok to rentebeslutninger som det vel i etterkant er riktig å si var svært feilaktige. Noen kritiserte det allerede da, men i etterkant er det vel riktig å si også, særlig når man så hvordan kronen steg, at dette var feilaktige beslutninger.

Det som SV hele tiden har sagt, er at det mandat som pengepolitikken styres etter, må gjelde alle deler av mandatet, ikke bare dette tredje avsnittet, som sentralbanksjefen vektla også i den åpne høringen med Stortingets finanskomite. I den første del av mandatet vektlegges sysselsetting og produksjon som to svært viktige forhold, og også at man skal ha stabil valutakurs. Ingen av disse parametrene har slått inn i håndhevelsen av pengepolitikken. Tvert imot har kronen vært så sterk i perioder at norsk industri har blitt nedlagt. Det har vært en stigning i arbeidsledigheten gjennom hele perioden, og vi har dessverre også hatt fallende produksjon. Det betyr at mandatet etter SVs skjønn ikke har vært håndtert sånn som man skulle ha håndtert det. Det ser man også på at man etter denne tid har hatt flere hyppige rentesenkninger, som vel er en indikasjon på at pengepolitikken i en periode ikke var godt nok håndtert.

Nå er ikke mitt viktigste poeng å komme med kritikk av sentralbanken, men det er et viktig poeng at man har lært av dette. Det er altså viktig å vektlegge helheten i økonomien, og ikke bare ett enkelt forhold, som inflasjonen. For en liten nasjon med en egen valuta er det uendelig viktig at alle forhold trekker i samme retning. Det betyr at storting, regjering, partene i arbeidslivet og sentralbanken spiller på lag. Det vi har opplevd i en periode, er at det har vært, slik jeg ser det, nesten en kamp mellom Norges Bank og de øvrige instanser, der Norges Bank sier veldig klart: Det er vi som skal styre dette. Jeg tror at en viktig lærdom å trekke av dette er at man må dra dette lasset sammen. Vi har også nå sett, i etterkant av et par feilaktige avgjørelser, som jeg tidligere sa, at vi har et bedre regime.

Det andre forholdet som jeg ønsker å omtale, er IMF. Jeg er glad for at IMF får en bred omtale i kredittmeldingen. Dette er godt for Stortinget og godt for offentligheten. Vi mener at det er berettiget, slik som vi gjør i vår merknad, å rette kritikk mot deler av det IMF gjør. Dette er en internasjonal kritikk, som svært mange ulike miljøer kommer med, nemlig at IMF har én mal som de legger over alle land, uten å ta hensyn til lokale forhold. Det er, for å bruke norsk terminologi, sterkt høyreorienterte råd som gis fra IMF om hvordan ulike nasjoner kan komme seg på beina.

Mange, også framtredende økonomer, har kritisert IMF i fortid og nåtid, og det er berettiget. Vi ønsker nå å gå videre med dette. Norge representeres i dag i IMFs styre av sentralbanken. Vi mener det vil være nødvendig at man også her politiserer dette, slik som man gjør det i Verdensbanken, der man har en minister som norsk deltaker. Det samme burde vi også hatt i IMF. Vi vil komme tilbake til et forslag der vi ønsker at dette skal legges under enten Utenriksdepartementet eller Finansdepartementet, for på den måten å få politisert mer det som skjer i IMF. For IMF er i høyeste grad en politisk organisasjon, og tar politiske avgjørelser under dekke av å være økonomisk nøytral.

Det er de kommentarene SV ønsker å knytte til årets kredittmelding.

Morten Lund (Sp): I kredittmeldingen leser jeg følgende:

«Gjennom 2001 og 2002 svekte konkurranseevna seg med 16 pst., først og fremst på bakgrunn av ei kraftig styrking av krona.»

Det var fra konklusjonen til Holden II-utvalget.

Fra departementets vurdering siterer jeg:

«Høg rentedifferanse i forhold til utlandet var truleg hovudforklaringa på styrkinga av krona.»

Prosessindustriens Landsforening, PIL, har beregnet at norske vareeksportører har tapt 30 milliarder kr netto på den sterke kronekursen siden vi fikk den nye renteinstruksen. Foss har vært for passiv, er deres mening.

Jeg synes det er mer enn merkelig at det bare er SV, Kystpartiet og Senterpartiet som har merknader til utøvelsen av pengepolitikken. Vi behandler en melding der det går fram at utøvelse av pengepolitikken er hovedforklaringen på enorme økonomiske tap og ditto tap av arbeidsplasser. Det var Fremskrittspartiet som først og fremst ønsket denne omleggingen i 2001, og det er kanskje ikke så rart om de nå tier stille. Men det var Arbeiderpartiet som foreslo det, og det er kanskje årsaken til at Arbeiderpartiet ikke sier noe, til tross for at de ellers er svært opptatt av det som skjer når det gjelder arbeidsplasser. Det må da likevel gå an å peke på hva erfaringene har vært, og eventuelt hva som må endres. Jeg trodde det var det behandlingen av denne meldingen gikk ut på.

Senterpartiet mener at renta ble holdt for høg, og for lenge for høg, i 2002, og at dette skyldes at den vedtatte renteinstruksen ikke ble fulgt. Norges Bank har fått lov til å se bort fra deler av instruksen, og det er god grunn til å kritisere Norges Bank, men det er finansministeren som har ansvaret. Senterpartiet mente at vi allerede i august 2002 hadde nok erfaring, at vi så at dette gikk feil. Vi så at problemene for næringslivet ikke ble tatt på alvor. Senterpartiets leder, Odd Roger Enoksen, inviterte i brevs form alle partier til å presisere at Norges Bank må legge betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Et privat forslag om det samme ble lagt fram i oktober 2002. Bare SV og Kystpartiet har delt vår bekymring. Ved ikke å ville være med på å presisere at instruksen skal praktiseres på et annet vis, deler stortingsflertallet ansvaret med finansministeren.

Både Holden II-utvalget og Norges Banks ekspertutvalg har kommet med kritiske kommentarer til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. Disse kritiske kommentarene burde vært framhevet mer i meldingen, og departementet burde på en klarere måte vedstå seg at man faktisk gjennom kommentarene i denne meldingen trekker tilbake en tidligere stilltiende aksept av at Norges Bank har valgt å tolke renteinstruksen som å sikte mot en ren inflasjonsstyring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.