Olav Gunnar Ballo (SV) [11:32:52]: Lov om helseforetak ble vedtatt av Stortinget i juni 2001 med virkning fra 1. januar 2002. Vi har dermed nå snart to og et halvt års virketid å se tilbake på når det gjelder reformen.

I forbindelse med at reformen ble vedtatt, var det ganske mange i salen som hadde ordet. Det var også representanter utenfor sosialkomiteen. Jeg vil sitere hva nåværende statsminister Kjell Magne Bondevik, som jo den gang var i en opposisjonsrolle, uttalte:

«Denne reformen betyr i realiteten at viktige beslutninger blir flyttet vekk fra folkevalgte organ med nærhet til brukerne – pasientene. Jeg er redd for at det kan føre til et demokratisk underskudd i vår sykehuspolitikk. Effektiviteten understrekes, og det er viktig. Men vi vet alle at helsetjenestene vel så mye er et spørsmål om kvalitet som kvantitet.»

Bondevik uttalte også:

«Spesialisthelsetjenesten og sykehustilbudet må ses i sammenheng med primærhelsetjenesten. Jeg er redd for at denne samordningen kan bli vanskeligere ved den modell som nå velges, med sykehusstyrer uten en politisk forankring og forvaltningsnivåer som har ansvaret for henholdsvis primærhelsetjenesten og sykehustjenesten, som det er stor avstand mellom. Jeg tror alt i alt at dette ikke er nøkkelen til et bedre og mer effektivt sykehusvesen i landet vårt.»

Det vi ser nå i forhold til de ulike helseforetakene, er at man beskriver en rekke omstillinger, ganske omfattende prosesser som er i gang, der det er foreslått kutt på til sammen ca. 4 milliarder kr i år og til neste år. Ifølge Dagsavisen den 19. februar i år er det foreslått kutt i Helse Sør på ca. 600 mill. kr i 2004 og 670 mill. kr i 2005. For Helse Øst, inkludert Ullevål universitetssykehus, er tallet på ca. 735 mill. kr innen 2005, Helse Vest 500 mill. kr i 2004 og omtrent like mye i 2005 og for Helse Midt-Norge ca. 300 mill. kr i 2004 og omtrent like mye i 2005. For Helse Nord er tallene ca. 326 mill. kr i 2004 og omtrent det samme, 329 mill. kr, i 2005.

For at det skal være mulig å få de budsjettene i balanse i løpet av 2005, står man overfor en beskrivelse av tiltak som er relativt dramatiske. Det har bl.a. vært snakk om nedleggelse av lokalsykehus, og avdelinger er foreslått i forlengelsen av det, slik som fødeavdelingen på Stord, lokalsykehuset i Kragerø, samt stans i bygging av distriktspsykiatriske senter i Stjørdal og i Trondheim. Jeg registrerer at når det gjaldt fødeavdelingen på Stord, gikk kommunestyret der inn for å trå til med en bevilgning. Man skal altså bruke fra kommunebudsjetter for å vedlikeholde et spesialisthelsetjenestetilbud, som jo er en veldig spesiell situasjon.

Det er også foreslått kutt i stillinger, eksempelvis 181 stillinger ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Med utgangspunkt i det som er beskrevet, hvis det gjennomføres, kan det være snakk om kutt i stillinger i størrelsesorden 1 600.

Det rapporteres også enkelte steder om flere korridorpasienter enn på mange år. Nesten 5 pst. av pasientene ligger på gangen, viser enkelte materialer. Situasjonen skal angivelig være verst ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og ved St. Olavs Hospital i Trondheim, ut fra et oppslag i NRK den 10. mars i år.

I en melding fra NRK Troms den 3. mars blir det sagt at det kan bli vanskeligere å få lagt inn pasienter ved sykehusene i Harstad, Narvik og på Stokmarknes. Der har det vært snakk om innsparinger i størrelsesorden 92 mill. kr over to år og om kutt tilsvarende 166 senger og 117 årsverk. Innsparingene innebærer et økt ansvar for de 24 kommunene som sogner til området for Hålogaland sykehus, for å ta hånd om flere pasienter, uten at kommunene som sådanne tilføres ekstra ressurser til det. Det er klart at man i en situasjon der man ser at budsjettene ikke strekker til, må være åpen for at midlene skal disponeres annerledes, og man er nødt til å se på tiltak som kan bidra til å få budsjettene i balanse. Men det som da blir tankevekkende opp mot det jeg her beskriver i forhold til kutt, er den situasjonen man har hatt med en del av de midlene som Stortinget har bevilget. Vi ser altså at sykehusenes lønnskostnader har vært økende siste år, med et sted mellom 10 og 20 pst., og at legelønningene utgjør den største delen av det. I Helse Finnmark beskrives det en økning i legelønningene på ca. 16–18 pst. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge skal økningen i kostnadene vi snakker om, ligge i størrelsesorden 40 mill. kr for inneværende år.

Ved sykehus i innlandet tilsvarer økningen i lønn mer enn halve innstrammingsbehovet. Legene fikk, ut fra et oppslag i VG den 23. februar i år, 10 pst. lønnsøkning samt større fastlønnsandel som følge av omlegging i lønnssystemet.

Fylkesrådmannen i Hordaland, Paul W. Nielsen, mener, ut fra et oppslag i NRK den 16. februar 2004, at lønnsutviklingen i foretakene er «ute av kontroll».

I løpet av helseforetakenes første år økte antallet administrativt ansatte nesten åtte ganger mer enn antallet leger når det gjaldt økning i stillinger, ifølge en rapport fra SINTEF Unimed som ble presentert i NRK den 10. mars i år.

Det dette reiser spørsmål om, og som jeg vil tro at statsråden også er opptatt av, er hvordan Stortinget med økte bevilgninger kan sikre nettopp dette at den situasjonen jeg har beskrevet, ikke oppstår, nemlig den situasjonen at man står i fare for at lokale avdelinger nedlegges, kanskje hele sykehus står i fare for å bli nedlagt. Det bevilges midler for å sikre et godt desentralisert helsevesen, også når det gjelder spesialisthelsetjenesten, og så går de midlene ikke med til å ivareta strukturen ut fra hva Stortinget måtte ønske, men til å øke lønninger til dem som fra før av har det høyeste lønnsnivået. Det er jo ikke lenge siden man hadde en debatt også i denne salen om lønnsnivået knyttet til direktører og ledere for styrene, og om pensjonsvilkår med millionavtaler. Dette handler jo om å bruke midlene på en målrettet måte så man får mest mulig igjen for det.

Jeg registrerte at statsråden stilte et litt retorisk spørsmål tilbake om SV mente at man her i stortingssalen skulle vedta hva avlønning av leger skulle være. Vi mener jo ikke det. Vi mener jo ikke at man skal håndtere enkeltlønninger i stortingssalen, men vi mener at vi må ha kontroll med utgiftsveksten på en slik måte at det er Stortinget som legger føringer for hvordan midlene brukes. Og det jeg beskriver her, er et tegn på at man ikke har den kontrollen.

Så sier vi at uavhengig av hvordan budsjettbehandlingene slår ut, og selv om kuttene ikke blir som forventet, skaper stadige varsler om nedleggelser, oppsigelser og innstramminger utrygghet for pasientene og for de ansatte.

Jeg var for en måneds tid siden ved sykehuset i Hammerfest på et møte om den situasjonen, der man beskrev veldig små og sårbare miljøer, eksempelvis når det gjelder ortopedi, at når man stadig får den typen prosesser og blir usikker på om den strukturen eksisterer over tid, vil fagfolk – som man riktignok kan ha hatt der i en god del år – etter hvert oppleve den situasjonen som så ufruktbar at man ser seg om etter arbeid ved andre sykehus. Ortopedi kunne være et eksempel på det, generell kirurgi et annet. Man ser at det kan være snakk om endringer i forhold til akuttilbudet, og så blir fagmiljøene utrygge med hensyn til dette. Jeg har stor forståelse for at man ikke kan gi forhåndsgarantier for hvordan ting akkurat skal være etter omstillinger, men det vi ser, er at omstillingene skjer med en hastighet og med en uforutsigbarhet som skaper den typen utrygghet.

Det er bra at statsråden har tatt initiativ til at styremøtene skal være åpne. Men i et møte som jeg hadde i går med representanter fra Nordland, beskriver man at man har fått til en kreativitet i regi av styrene i helseforetakene, der man nå i forkant av åpne styremøter arrangerer styreseminarer, som selvfølgelig er lukket, og der man i praksis flytter beslutningene inn i styreseminarene og bare refererer til hva som er foretatt, i de åpne styremøtene. I sum er dette en utvikling som ikke kan være tjenlig. Vi er nødt til å sikre at vi styrer ressursene i helseforetakene slik at vi får prioritert det som Stortinget er opptatt av, og at man får til en riktig ressursbruk. Derfor har SV ved flere anledninger tatt til orde for at Stortinget skal vedta nasjonale helseplaner som er beskrivende med hensyn til hvordan strukturen skal være, og så vil styrenes oppgaver rundt omkring i de fem helseforetakene og også i underforetakene være å realisere det som er føringer, og komme tilbake til Stortinget dersom det ikke er midler til å realisere det som Stortinget har vedtatt skal være strukturen.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:42:54]: Representanten Ballo tar i denne interpellasjonen opp temaer som har vært debattert i denne sal en rekke ganger tidligere. Han går sågar tilbake til vedtakelsen av selve sykehusreformen. Innlegget hans bærer preg av at han ønsker en omkamp om reformen. I likhet med Senterpartiet, som også var imot reformen, har SV utmerket seg i den senere tid ved stadig å rette grunnleggende kritikk mot de vedtak flertallet i denne sal har gjort.

Jeg har et annet utgangspunkt. Kristelig Folkeparti, det partiet jeg nå leder, var også imot reformen. Partiets daværende parlamentariske leder ble jo sitert av interpellanten nå om de vurderinger som Kristelig Folkeparti den gangen gav. Men i motsetning til de to andre nevnte partier i denne sal har mitt utgangspunkt vært at jeg skal gjennomføre den reformen Stortinget har vedtatt, med de rammebetingelser Stortinget vedtar, og med det siktemål at vi skal få til raskere og bedre behandling av norske pasienter. Det har vi i stor grad fått til. Vi har også fått til en bedre produktivitet i sykehusene første driftsåret. Det er også meget positivt.

Til grunn for denne prosessen ligger Stortingets grundige behandling av både lovforslag og stortingsmeldinger som legger de helsepolitiske premissene for det som skal skje. Dette er dokumenter som de regionale helseforetakene skal forholde seg til. Jeg vil også trekke fram St.prp. nr. 1 og sosialkomiteens budsjettinnstilling til denne. Jeg la der, i henhold til lov om helseforetak, fram en årlig melding om situasjonen i helseforetakene. Flertallet i komiteen var av den oppfatning at meldingen var meget god som en begynnelse på å utvikle en hensiktsmessig kommunikasjon mellom storting og statsråd når det gjelder de generelle overordnede og prinsipielle forhold knyttet til spesialisthelsetjenesten.

Helseforetaksreformen handler bl.a. om å ansvarliggjøre helseforetakene. Innenfor rammen av vedtatte budsjetter, lover og styringskrav formulert i tilknytning til tildelte midler, har helseforetakene en frihet til å velge sine måter å utvikle tjenesten på. Det er etablert et klarere organisatorisk skille mellom overordnet politisk nivå og helseforetakene. Styringen skal skje på en formell måte og i stor grad gjennom de årlige styringsdokumentene. Helsetilsynet er både nasjonalt og i fylkene tilsynsmyndighet og har et nasjonalt ansvar for å føre tilsyn slik at vi har visshet for at gode og forsvarlige tilbud opprettholdes i hele landet.

Jeg er uenig med representanten Ballo i at en rekke av de foreslåtte tiltakene treffes uten forutgående politisk behandling. Stortinget har vedtatt budsjettrammene og aktivitetsforutsetningene for de regionale helseforetakene. Stortinget har også behandlet de overordnede prinsippene som nå legges til grunn for omstillingsprosessene, bl.a. for akutt- og fødetjenesten. Hele reformens intensjon er at helseforetakene innefor rammen av dette skal ha frihet og ansvar til å utvikle gode løsninger.

Den generelle samfunnsutvikling, den teknologiske utvikling og den medisinske utvikling gjør sitt til at det både er desentraliserende og sentraliserende trekk i utviklingen av helsetjenesten i Norge. Det representerer unike muligheter til å gjøre en allerede god helsetjeneste enda bedre. Hvis vi skal lykkes med dette, er det særs viktig ikke å sementere gamle arbeids- og organisasjonsformer. Vi må gjennom en god politisk behandling av prinsipper og rammer legge grunnlaget for at dynamikken i utviklingen gir en kvalitetsmessig bedring i spesialisthelsetjenesten.

Det er min intensjon å videreutvikle den årlige meldingen til Stortinget. Sosialkomiteen bad i budsjettinnstillingen bl.a. om en analyse av lokalsykehusenes rolle i en helhetlig helsetjeneste. Dette blir nå fulgt opp. Videre vil jeg legge vekt på å utvikle en melding som i sitt innhold skal gi tydelige budsjettpremisser, og som skal være tydelig i de helsepolitiske standpunktene. Gjennom dette systemet vil jeg invitere Stortinget til en debatt om mange av de elementene representanten Ballo trekker fram, og se disse i en bred sammenheng, også i en ressurssammenheng.

Styringsdokumentene til de regionale helseforetakene sendes ut etter budsjettvedtaket og er et supplement til og en presisering av de vedtak som treffes i denne sal. Jeg mener derfor at de folkevalgte har stor innflytelse når det gjelder å legge rammer for de beslutninger helseforetakene fatter. Når rammene er lagt, gjelder det å vise tillit til at helseforetakene kan finne sin form innenfor det samfunnssystem som vi har etablert.

Samtidig er jeg, som representanten Ballo, opptatt av at de modeller vi har, fungerer etter hensikten. Derfor er det positivt med en kritisk debatt rundt spesialisthelsetjenesten. Jeg mener at gitt reformens kompleksitet og omfang er de to årene som har gått, altfor kort tid til å felle en endelig dom over modellens kvaliteter. Det bærer preg av omkamp. Mitt utgangspunkt er at jeg fortsatt tror på modellens muligheter til å realisere de helsepolitiske målene. Men det krever vilje til åpen vurdering av modellens virkemåte og vilje til å rette opp det som måtte utvikle seg av lite hensiktsmessige måter å arbeide på. Den viljen har denne statsråden. Jeg har ikke vært med på å foreslå denne reformen og har derfor ingen prestisje i forhold til å justere ting som jeg er overbevist om ikke fungerer. Det vil jeg være med på.

Jeg mener at tiden er inne for å iverksette en bred evaluering av foretaksmodellen og dens funksjonalitet neste år. Jeg vil legge fram et opplegg for den evalueringen i høstens statsbudsjett. Jeg mener derfor at svaret på representanten Ballos hovedspørsmål må bli ja. Jeg vil bidra til en gjennomgang av hele helseforetaksmodellen. Der vil jeg også sørge for et eksternt og et internasjonalt blikk på reformen. Det tror jeg vi kan ha godt av i Norge. Jeg minner om at til tross for de debatter som pågår her hjemme, har altså British Medical Journal med støtte av WHO utpekt Norges helsetjeneste til nest best i verden. Det skulle en tro var en statshemmelighet, så lite som det har vært omtalt her i landet. Men slik er det faktisk.

Jeg vil på denne måten legge til rette for at Stortinget skal få forholde seg til en samlet evaluering og kunne vurdere behov for justering av reformen i en sammenheng. Sentrale sjekkpunkter ved evalueringen og min tilbakemelding til Stortinget vil være bl.a. praktisering av åpenhet, som representanten Ballo var inne på, hvordan brukermedvirkning fungerer, og i hvilken grad samspillet med lokale og regionale politiske myndigheter fungerer. Jeg er, i likhet med flere som har deltatt i debatten, opptatt av at det samspillet må bli bedre, at tilknytningen mellom de regionale helseforetakene og de fylkene de er satt til å tjene, skal fungere på en bedre måte. En av de former for samarbeid som jeg synes er veldig spennende, og som nå blir utviklet, er i Helse Nord, hvor Helse Nord har inngått samarbeidsavtaler med samtlige tre fylkeskommuner nettopp med dette som siktemål. Det synes jeg er et eksempel til etterfølgelse også for andre foretak. Men her velger man litt ulike tilnæringer.

Samtidig vil jeg nok en gang minne om at spesialisthelsetjenesten er underlagt politisk styring. Det er et ansvar for storting og regjering å sørge for å gi den politiske styringen et reelt innhold gjennom de formelle ansvarsforhold som modellen har etablert, og at vi gir helseforetakene den frihet og det ansvar som modellen også legger opp til.

La meg avslutningsvis si noe om de forhold som representanten Ballo tar opp knyttet til lønn og pensjoner. Det tør være vel kjent at jeg har reagert meget skarpt på den spredning av relativt gunstige pensjonsavtaler som har skjedd i enkelte helseforetak. Jeg har forlangt en gjennomgang av dette i samtlige regionhelseforetak. Den gjennomgangen pågår fortsatt, og jeg vil ha en tilbakemelding i løpet av våren på konklusjonene i den. Regjeringen har også tatt initiativ til å legge opp nye retningslinjer for godtgjørelse og lønn til ledelse og styrer i statlige foretak, etter initiativ fra næringsministeren. Det vil også Stortinget på en egnet måte bli orientert om. Vi har altså grepet fatt i dette, og det er ingen grunn til gjentatte ganger å komme tilbake til dette i et angrep mot Regjeringen. Vi har faktisk forholdt oss til at dette må det ryddes opp i.

Når det gjelder lønnsveksten, har jeg ennå ikke mottatt materiale fra teknisk beregningsutvalg om lønnsveksten for leger i 2003. Det synes å være klare indikasjoner på at denne til dels har vært utover rammer som er forutsatt. Jeg legger til grunn at partene, bl.a. av de grunner jeg har vært inne på tidligere, selv foretar kritiske analyser av dette og finner fram til en nødvendig oppfølging. Det er uakseptabelt for den foretaksorganisering som er valgt, dersom det skjer en lønnsutvikling som vesentlig avviker fra forutsatte rammer. Og jeg reagerer personlig relativt sterkt på at yrkesgrupper som først forhandler seg fram til slike avtaler, deretter går ut i et spill hvor man peker på helseministeren og politikerne og ber om hjelp til å prioritere hvilke pasienter som ikke skal behandles. Det er uverdig. Det er et spill som vi som politikere ikke bør bidra til – et spill som vi snarere tvert imot bør avsløre og motarbeide.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:53:10]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg registrerer at begrepet «omkamp» brukes i forhold til helsereformen. Jeg vil understreke at intensjonen vår i SV er å finne fram til virkemidler som kan ta tak i den kritikken som nå kommer opp når det gjelder helseforetaksmodellen, og bringe den inn i et spor hvor man sikrer at man bruker midlene på en god, konstruktiv og målrettet måte.

Det var jo ikke tilfeldig at jeg siterte Bondevik, for han brukte også begrepet «demokratisk underskudd» da vi vedtok helseforetaksreformen i juni i 2001. Jeg synes, hvis man ser på en del av den kritikken som framkom den gangen under debatten i salen, at erfaringene har vist at den kritikken hadde noe for seg. Man er nødt til å ta tak i dette på en måte som kan sikre en type føringer som vi i dag ikke har. Jeg kan skjønne at det ser annerledes ut fra statsrådens synspunkt, fordi han føler at han får det på sitt bord. Men det er klart at det er et behov for å gå mer grundig inn i de prosessene som skjer, også fra Stortingets side, slik SV ser det.

Så er det to elementer til som vi er opptatt av – mer overordnede elementer. Det ene er at det vi ser som en slags strukturell endring, som skisseres i helseforetakene, i veldig stor grad bærer preg av sentralisering av tjenester, altså at mindre enheter rammes og trues, og så at det er de større man på mange måter skal satse på. Det er også et element av privatisering i det som skjer, som ikke er ubetydelig.

En øyelege uttalte til Dagsavisen 31. januar i år: Professor Bjørn Nicolaissen ved Ullevål universitetssykehus påpekte at man har gitt driftsstøtte til privatpraktiserende øyeleger, som allerede i utgangspunktet har et inntektsgrunnlag på et par millioner kroner eller mer. Så bruker man offentlige midler uten at man knytter det opp mot forpliktelser. Dette rammer i sin tur nettopp universitetssykehusene, hvor man ikke har midler til professorater, og hvor man mister en del av grunnlaget i forhold til spesialisering av assistentleger. Det får ringvirkninger av både samfunnsøkonomisk og samfunnsmessig karakter som det virker som man ikke tar høyde for når det gjelder utvikling av helsereformen.

Det kan godt tenkes at dette oppfattes som en slags utilbørlig kritikk, men det er jo først og fremst et forsøk på å se på hvordan man kan målrette virkemidlene slik at vi kommer bedre ut. Jeg registrerer at Høybråten var i Alta og så på det desentraliserte tilbudet der – og roste den type tilbud. Noe av spørsmålet blir nettopp: Hvordan kan man stimulere til en utvikling som går motsatt vei, at flere tilbud blir lokalisert der folk bor, og at det gis tilbud, enten det er dialyse eller cytostatikabehandling av pasienter, eller for den saks skyld sykestueplasser? Hvordan kan vi få en struktur som stimulerer til det, i motsetning til slik som strukturen nå går i retning av, sentralisering av stadig nye tjenester?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:56:35]: Jeg er glad for at representanten Ballo reserverer seg i forhold til begrepet «omkamp», og jeg merker meg signalet som ligger i det.

Begrepet «demokratisk underskudd», som representanten siterte fra Kristelig Folkepartis daværende parlamentariske leder, er for så vidt et interessant begrep i mange sammenhenger om dagen, men la oss se på helseforetakene i forhold til hva vi faktisk har foretatt oss fra denne regjeringens side for å sikre en god medvirkning fra og en god kommunikasjon med omgivelsene.

Vi har fra første dag lagt stor vekt på åpenhet når det gjelder dokumentoffentlighet og kommunikasjon med omgivelsene. Vi har innført et krav, etter å ha prøvd ut ulike modeller, om åpne styremøter, og de skal være reelt åpne. Den type eksempler som representanten Ballo viste til, hvis det er slik at man reelt flytter styremøtene inn i lukkende former, så er det i strid med instruks fra Regjeringen.

Vi har videre krevd brukerutvalg ved alle helseforetak for å sikre en god kommunikasjon med brukerne. Og vi har krevd at de regionale helseforetakene legger opp til en god arena for samhandling og samspill med de lokale folkevalgte ombudsmenn og -kvinner i kommunene og i fylkeskommunene. Det fungerer stadig bedre ifølge de tilbakemeldinger jeg får fra begge kanter.

Så tar representanten Ballo opp spørsmålet om sentralisering og desentralisering, og det opptar meg meget sterkt. Det er nemlig ikke slik at alle trekk i medisinen krever mer desentralisering. Noen trekk i den medisinske og teknologiske utviklingen gjør det hvis vi skal gi pasientene fullgode tilbud, men på flere områder går det motsatt vei. Medisinen og teknologien gjør det mulig å levere tjenestene der folk bor, eller nærmere der folk bor, men systemene har ikke i tilstrekkelig grad fanget opp det. Derfor har Regjeringen, så vidt jeg erindrer med støtte fra SV, fra 1. januar i år fått gjennomført at ansvaret for syketransporten og dekningen av kostnader i den sammenheng er overført til helseforetakene, nettopp for at de som har innsparingene – ved det at folk slipper å reise – også har muligheten til å få en gevinst av det, som kan investeres i desentraliserte behandlingstilbud. Vi har på to konkrete områder, med Stortingets tilslutning, innført takster fra 1. januar som innebærer at sykehusfinansieringen kan utløses utenfor sykehus, altså desentralisert. Det gjelder cellegiftbehandling og dialysebehandling. Ved selvsyn konstaterte jeg – også ved samtaler med pasienter i Alta – at det fungerer, til pasientenes store tilfredshet. Det fører til mindre belastning for pasientene, og det er også en besparelse for samfunnet og helseforetakene. Dette er ytterligere eksempler på at vi faktisk driver politisk styring innenfor rammen av denne reformen og får resultater til fordel for pasientene.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:00:11]: I forkant av denne interpellasjonsdebatten hadde representanten Ballo en kronikk i VG, på søndag, tror jeg det var, der han stiller det retoriske spørsmålet om statsråd Høybråten snart er alene om å forsvare helsereformen. Jeg er glad for å få denne anledningen til å si at, nei, på ingen måte. Arbeiderpartiet mener at det var rett og nødvendig å gjennomføre det jeg først og fremst liker å kalle en ansvarsreform i sykehussektoren. Jeg føler meg overbevist om at det statlige eierskapet er kommet for å bli, og jeg tror at ethvert forsøk på å føre en debatt om hvorvidt det var klokt eller ikke, gjerne kan være en debatt om snøen som falt i fjor – det er ikke med på å forme framtiden, i hvert fall.

Jeg møter svært få på min ferd som mener på skikkelig vis at løsningen på de utfordringene vi nå står overfor, er å slå kontra og tilbakeføre eierskapet igjen fra staten til fylkeskommunene. Etter det første innlegget til Ballo i dag var jeg litt i tvil hvorvidt det var det SV egentlig ønsket seg, men jeg velger å ta Ballo på alvor når han sier at dette ikke er en omkamp. For jeg tror og håper at representanten Ballo bør venne seg til tanken om at SV snart kan være med i en regjering som også gjennomfører helsereformen så godt man bare kan.

Men det er ingen tvil om at det vi har gjennomført, er en svært stor og krevende reform. Og jeg har mange ganger fra denne talerstol sagt at det er viktig at vi som er glad i helsereformen, er opptatt av å endre på reformen etter hvert som utviklingen går sin gang. Jeg er veldig godt fornøyd med den måten helseministeren møter disse utfordringene på. Det ville vært en illusjon å tro at alt ville være perfekt fra dag én når vi skulle gjennomføre en så stor reform. Derfor er det viktigste å ha den grunnleggende holdningen at vi må justere underveis, og Arbeiderpartiet er beredt til å være med på konstruktive debatter i så måte.

Jeg var litt i tvil, da Ballo hadde sitt første innlegg, om vi skulle ha en debatt om reformen, eller om vi skulle ha en budsjettdebatt, for det Ballo først og fremst var opptatt av, var jo kutt rundt omkring i de regionale helseforetakene. Og da må jeg si at hvis det er én person i denne salen som ikke har rett til å være indignert over at det nå kuttes i helseforetakene, så må det nettopp være Ballo. For det var SV som fremmet forslag i forbindelse med statsbudsjettet med den klart dårligste økonomiske rammen for helseforetakene av alle partier i denne salen. Så hadde SV fått gjennomslag for sin politikk, ville helseforetakene i dag ha stått overfor utfordringer som ville ha ført til betydelig større kutt enn det man faktisk står overfor.

Bent Høie (H) [12:03:28]: Jeg vil innledningsvis vise til at statsråden i sitt svar har bekreftet at det blir en grundig evaluering av reformen, slik at vi får en kvalifisert gjennomgang av om reformen har lyktes i forhold til sine mål. Jeg vil imidlertid peke på at det ikke var et formål med reformen å styrke den folkevalgte styringen på detaljnivå, men å foreta en ansvarsreform. Målet var å styrke den nasjonale politiske styringen av helsevesenet, på et overordnet nivå, og overlate til foretakene å få mer verktøy til å styre på detaljnivå og virkemiddelbruk.

Erfaringene er så langt jeg kan se, både positive og negative. For pasientene har det skjedd mye positivt. Ventetiden og ventelistene har gått ned. Vi fikk i 2002 for første gang mer helse igjen for pengene. Det er foretatt nødvendige grep innenfor funksjonsfordeling, og vi har fått en økt fokusering på å sikre den faglige forsvarligheten innenfor bl.a. akuttfunksjonene. Jeg har også et klart inntrykk av at den økonomiske kontrollen er blitt bedre. Dette vil være den viktigste målsettingen som det vil være nødvendig å evaluere ytterligere.

Av negative forhold vil jeg trekke fram at foretakene sannsynligvis ikke har klart å styre lønnsoppgjørene på en tilstrekkelig måte. Personal- og lønnspolitikken er et av de viktige redskapene foretakene har fått, men erfaringene så langt på dette området er at en betydelig del av den økonomiske utfordringen foretakene nå har, skyldes altfor dyre lønnsoppgjør.

Representanten Ballo har innledningsvis i sin interpellasjon en situasjonsbeskrivelse som jeg ikke kjenner meg igjen i, bl.a. at foretakene går til oppsigelse av tusenvis av ansatte. Det er ikke korrekt. Det er imidlertid riktig at noen foretak har varslet at de må redusere antall årsverk noe, men i så store organisasjoner bør det ikke være nødvendig å bruke oppsigelse for å oppnå dette. Representanten Ballo mener åpenbart at med mer folkevalgt styring hadde dette sett annerledes ut. Jeg vil hevde at det viktigste redskapet for folkevalgt styring er statsbudsjettet. Det er derfor grunn til å se på SVs forslag til budsjett for 2004 på nytt. De foreslo å redusere sykehusbevilgningen med 1,2 milliarder kr. Og hvis en ser «snilt» på det, brukte de 500 mill. kr av disse til andre forhold, som kanskje kunne dempet pasientveksten noe, slik at en da står igjen med et kutt på 758 mill. kr. Det er ca. 1 517 årsverk.

For å si det slik: Jeg tror ikke det hadde blitt mer pasientbehandling av å bytte ut 1 517 årsverk helsepersonell med flere årsverk fylkespolitikere i helseforetakenes styrer. Jeg tror den beskrivelsen representanten Ballo gir av situasjonen i foretakene innledningsvis, mer stemmer overens med den situasjonen som man hadde hatt hvis SVs forslag til alternativt statsbudsjett hadde blitt vedtatt i denne sal.

John I. Alvheim (FrP) [12:07:00]: Denne interpellasjonen fra representanten Olav Gunnar Ballo er et gedigent bomskudd, som rammer interpellanten som en bumerang.

En får akseptere at motstandere av sykehusreformen prøver omkamp så ofte som mulig, men da må man i sine angrep på reformen i sannhet bruke en argumentasjon som holder vann. Interpellanten vet like godt som alle andre her i salen at i 2004 har foretakene en særdeles vanskelig økonomi – som Sosialistisk Venstreparti har medvirket til og har gitt sin tilslutning til. SV hadde sågar et langt dårligere budsjettforslag for foretakene.

Foretakene hadde ved utgangen av 2003 opparbeidet et underskudd på 2,2 milliarder kr, som Fremskrittspartiet foreslo at man skulle slette 1,5 milliarder kr av. Dette stemte Olav Gunnar Ballo imot. Interpellanten bør også være fullt klar over at sykehusreformen har vært underfinansiert helt fra første dag, da man måtte dra med seg 800 mill. kr i underskudd fra fylkeskommunene.

De fleste av de påstandene som er fremsatt i interpellasjonen, er både uriktige og til dels svært misvisende. Jeg har så langt i år ikke registrert at det er foreslått «kutt i akuttberedskap» ved flere lokalsykehus. Jeg har ikke registrert at «tusenvis av ansatte» er sagt opp, eller hørt i 2004 at sykehusavdelinger er nedlagt. Det er heller ikke korrekt at det har foregått en ytterligere «sentralisering og privatisering» av helsetjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten i 2004. At Radiumhospitalet og Rikshospitalet jobber med fusjonsplaner, synes jeg er faglig riktig og helt nødvendig.

Det man imidlertid kan frykte, er at når vi kommer til 2005, vil den økonomiske situasjonen i foretakene være så problematisk at det ikke vil være mulig å opprettholde nåværende behandlingskapasitet. Men dette kan vi gjøre noe med. Jeg vil henstille til interpellanten å medvirke til at så skjer, at foretakene får en bedre driftsøkonomi og mer midler til investering. Særlig på investeringssiden er problemene svært store i foretakene, og det gjelder ikke minst investeringen i psykiatrien og dens bygningsmasse, særlig DPS-ene.

Jeg finner personlig ingen grunn til å revurdere sykehusreformen. Den er etter mitt skjønn kommet for å bli. Derimot er jeg sterkt i tvil om hvorvidt vi bør opprettholde de regionale helseforetakene. De har etter mitt skjønn ikke svart til forventningene. Vi bør heller få et organ i regionene som pålegges bestillerrollen, og et sykehusdirektorat som tar seg av eierstyringen.

Det er ikke ukjent at representanten Olav Gunnar Ballo sverger til politisk styring av sykehusene, noe vi har prøvd – med særdeles dårlig resultat. Jeg kan forsikre at Fremskrittspartiet i fremtiden vil være en solid støttespiller for at reformen skal bestå, og for at den skal forbedres på den faglige siden.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:10:29]: Sykehusreformen, der den politiske beslutningsmyndigheten ble sentralisert fra det regionale folkevalgte nivå til staten, er etter min mening den største avpolitiseringsreformen vi har hatt her i landet i nyere tid. Mens reformene i etterkrigshistorien i all hovedsak har gått ut på å flytte politisk beslutningsmyndighet fra det sentrale, statlige nivå og ut til fylkeskommunene og kommunene, markerer denne reformen det stikk motsatte: flytting av ansvar og beslutningsmyndighet fra det regionale og lokale tilbake til staten. Helsebyråkrater og profesjonelle styremedlemmer har overtatt styringen.

I Makt- og demokratiutredningen, som vi nå har fått, er dette beskrevet tydelig:

«Områder som tidligere var offentlig styrt, blir overlatt til markedsaktører. Nye kontrollorganer og statlige tilsyn overvåker de generelle spillereglene som politiske myndigheter har trukket opp. Reformprosessen innebærer at ressurser, skjønn og politiske avgjørelser flyttes fra politisk myndighet til uavhengige direktorater og kontrollorganer. Regjeringen sitter fortsatt med det politiske ansvaret, men med redusert makt. Utviklingen de siste tjue årene har vært en langtrukken tilbaketrekning av politiske organers løpende beslutningsmakt.»

Jeg tror denne sentraliseringen av beslutningsmyndighet blir sterkere synliggjort i helse- og sykehussektoren enn på andre områder, fordi konsekvensene av beslutningene berører så mange direkte. Jeg vet ikke hvor mange uttalelser jeg har lest de siste to årene – men det er mange – fra fylkesting, fra kommuner, fra fagmiljøer i sykehus og fra aksjonskomiteer, hvor det protesteres mot nedbygging av akuttberedskap og mot nedlegging eller nedbygging av fødeavdelinger. Felles for alle disse protestene er at de ikke er blitt hørt, de er ikke blitt tatt til følge. Sentraliseringsprosessen er i full gang.

Til Alvheim, som ikke vet hvor dette foregår: I mitt eget hjemfylke gjelder det Vefsn sykehus, Stokmarknes sykehus og Narvik sykehus. Lokale politiske myndigheter er tilskuere – og det er det som blir så galt.

Når helseministeren annonserer at reformen skal evalueres, må det spesielt settes søkelys på hvordan lokale folkevalgte organer kan få tilbake beslutningsmyndighet og igjen få mer styring over utviklingen av helsesektoren og spesialisthelsetjenesten. Her vil jeg si at utfordringen i særlig grad går til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har nemlig bak seg en historie fra etterkrigstiden; de satt med regjeringsansvar når store reformer ble gjennomført og beslutningsmakt flyttet fra det sentrale nivå til det lokale. Når dette nå skal evalueres, får partiet en spesiell utfordring med hensyn til desentralisering.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:13:59]: Ved innføringen av helsereformen presiserte et samlet storting at det er viktig at staten yter kvalitativt gode helsetjenester til pasientene.

For Kristelig Folkeparti står denne målsettingen fast. Det er viktig å sikre tilgang på gode og trygge helsetjenester, uavhengig av bosted og økonomi. Skal vi lykkes med dette, er det viktig at vi har en helhetlig helsepolitikk, med lover og forskrifter som understøtter dette.

Når interpellanten skriver at «tiltakene som gjennomføres» ... «skjer uten forutgående politisk behandling», er Kristelig Folkeparti uenig i dette. Helseforetakene er forpliktet til å følge opp lover – som f.eks. pasientrettighetslover, opptrappingsplanen for psykiatri, kreftplanen, finansieringssystemer for pasientbehandling eller personalpolitiske forhold. Dette er vedtatt i Stortinget og legger viktige premisser for en helhetlig helsepolitikk.

De årlige statsbudsjettene er et viktig instrument for en god utvikling av helsetjenester. Her får politikerne en årlig melding om situasjonen i helseforetakene, og kan på den bakgrunn korrigere kurs om det er ønskelig.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ha en samlet overordnet plan for helsepolitikken i Norge, men Stortinget bør ikke ta avgjørelser som går på måten den enkelte avdeling eller det enkelte sykehus disponerer sine ressurser på. Helseforetakene har stor frihet til å utvikle gode helsetjenester innenfor rammen av de årlige styringsdokumentene og budsjettene.

Helseministeren har vist at han i flere saker av vesentlig eller prinsipiell betydning har brukt sin rett til å overprøve styrene i de regionale helseforetakene. Dette er vel politisk styring?

Bare i løpet av mars er det satt i gang planer for å forebygge sykehusinfeksjoner. Det er inngått avtaler om apotek i distriktene, nasjonalt helsenett er lansert, ny IT-strategi er fremmet for å sikre bedre samspill mellom helse- og sosialtjenestene og et utvalg for tannhelse er oppnevnt. Dette viser offensiv politisk styring, samtidig som vi gleder oss over at ventetiden i sykehusene er redusert med 16 pst.

Jeg vil også minne om at Helsetilsynet har som oppgave å passe på at Stortingets lover og intensjoner blir fulgt opp slik at pasientene får et godt og forsvarlig helsetilbud.

Det har vært mye uro rundt lukkede styremøter i de regionale helseforetakene. Her har helseministeren vist politisk besluttsomhet og endret dette. Kristelig Folkeparti er enig i den endringen og ønsker størst mulig åpenhet.

Samtidig ser vi at det kan være uheldig å endre på biter av reformen nå. Kristelig Folkeparti ser fram til at hele helsereformen skal evalueres. Vi tror ikke den har funnet sin endelige form. Selv om det bare har gått to år siden reformen ble innført, støtter vi forslaget fra SV om en grundig gjennomgang av reformen nå.

Debatt er bra. Folk viser engasjement (presidenten klubber) gjennom avisinnlegg og fakkeltog. Målet er å få tjenester som preges av respekt for menneskeverd, og omsorg for den enkelte.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden respekteres.

Ola D. Gløtvold (Sp) [12:17:34]: Igjen får vi servert insinuasjoner om at når man er opptatt av spesialisthelsetjenesten og situasjonen i helseforetakene, er det bare en omkamp. Det er helt riktig at Senterpartiet var imot helseforetaksreformen. Men hele tiden etter at den ble vedtatt av et flertall her i Stortinget, har vi prøvd å legge til rette for at helseforetakene skal få best mulige vilkår for å behandle, og for å drive en virksomhet overfor pasientene slik at de har det best mulig.

Vi ønsker å gi helseforetakene og spesialisthelsetjenesten vilkår slik at man kan bevare de verdiene som er skapt i norsk helsevesen. Det er et av punktene i verdigrunnlaget for norsk helsepolitikk som samtlige partier var enige om da vi behandlet helseforetaksreformen for et par år siden.

Vi ønsker også å sikre likeverdige tilbud for alle, uansett bosted, økonomi, kjønn eller sosial status. Det er av de ting som folk bekymrer seg for i dag. Vi har prøvd å legge opp til at driftsrammene skal være gode nok. Som helseministeren sa, ønsker han å gjennomføre reformen slik den ble vedtatt, med de rammevilkår som Stortinget vedtar. Men da er det om å gjøre at de rammevilkårene er gode nok! Jeg synes det er litt påfallende at helseministerens parti etter vedtaket ikke har ønsket å følge opp dette med gode nok rammer.

Vi ønsket å utvide driftsrammen for helseforetakene med 1,1 milliarder kr for 2004, pluss at vi ønsket å styrke både psykiatrien og rehabiliteringen. Vi ønsket også å slette gjeld – senest i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag som ble behandlet denne måneden, og som alle andre partier stemte imot.

Jeg er enig i at SV sitter litt i glasshus når det gjelder økonomien og rammevilkårene for helseforetakene, ved at de nok har det strammeste budsjettet for helseforetakene og dermed for sykehusdriften og spesialisthelsetjenesten for dette driftsåret. Det må samtidig være lov til å være bekymret over en del av den strukturen og den utviklingen som nå skjer. Det å fjerne tilbud fra der folk bor, flytte og nedlegge funksjoner, si opp fagpersonell, divisjonere og seksjonere fagområder slik at gode samhandlingskjeder forsvinner og helhetlige akuttmottak forvitrer ved lokalsykehusene, kan vi ikke gå med på. Så sier man bl.a. at man skal bygge opp distriktsmedisinske senter. I Østfold har man f.eks. foreslått å ha et slikt DMS i Halden. Men uten sengepost og akuttmedisinsk beredskap, f.eks. når det gjelder indremedisin, må tilbudet bli meget dårlig ved et slikt senter.

Jeg håper at vi skal få til en bred evaluering av helseforetaksreformen. Blant annet sier nå en tidligere Høyre-statsråd, nemlig overlege Wenche Frogn Sellæg, at eierskapsreformen har fratatt politikerne nødvendig styringsverktøy når det gjelder helsepolitikken. Da er det viktig at vi tar det tilbake, og at vi får en skikkelig debatt om hvordan strukturen skal være i norsk helsevesen.

Trine Skei Grande (V) [12:21:09]: Venstre stemte som kjent imot statliggjøring av sykehusene sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Vi stilte spørsmål ved effektiviteten av en slik sentralisering, ikke minst beklaget vi den folkevalgte og lokale forankringen, og at sykehusene ville bli sterkt svekket.

Vi er derimot enig i statsrådens holdning til dette. Jeg er derfor glad for hans svar i dag. I regjering har vi sjølsagt måttet forholde oss til det vedtaket som flertallet fattet, og bidra til at reformen ble gjennomført. Det kan absolutt framheves gode resultater også, slik som helseministeren har pekt på. Men de problemene Venstre advarte mot, har også vist seg å være betydelige.

I debatten i Odelstinget den 6. juni 2001 var vår representant, Leif Helge Kongshaug, deltaker. Han sa bl.a.:

«Venstre er redd for at for stor avstand mellom sentral ledelse og den enkelte sykehusavdeling vil føre til uryddige forhold og mangel på nærhet og god kontakt. For Venstre er folks nærhet til styringen av velferdstjenestene et verdivalg, ikke et teknisk spørsmål. For Venstre er en desentralisert sykehusstruktur viktig, hvor makten og ansvaret ligger lokalt.»

Vi har sett det folkelige engasjementet i sykehussakene. Det er et problem når folk lokalt ikke helt vet hvem de skal adressere sine synspunkter til. Vi har på mange vis fått en tilbakegang til et embetsstyre på dette området.

Venstres landsmøte sist helg vedtok en uttalelse som igjen fokuserer på den demokratiske forankringen. Vi ønsker en sterkere lokal folkevalgt styring av driften av helseforetakene, også av hensyn til ombudsrollen som politikere har i et demokratisk system. Den kan ikke overtas av byråkrater. De har helt andre oppgaver. Om representanter i denne salen ikke har observert denne frustrasjonen ute blant landets borgere, er det de som har et problem.

Vi setter pris på at Regjeringa vil foreta en grundig evaluering av reformen. Venstre vil i den sammenheng bidra til å styrke den lokale politiske innflytelsen over den store og viktige delen av norsk velferdssystem.

Asmund Kristoffersen (A) [12:23:34]: Jeg lurer faktisk på hvilket helsevesen representanten Ballo beskrev. Han beskrev en situasjon der pasientene ikke får behandling, og der tilbud er fjernet. Den faktiske situasjonen er jo slik at langt flere får behandling, og langt flere har søkt behandling. Det kan umulig ha gått Ballo og andre representanter hus forbi. Ventetiden har gått dramatisk ned og er nå i gjennomsnitt på mellom 60 og 100 dager, dersom en ser helsevesenet landet over under ett. Hvis en spør de pasientene som har fått behandling, om de er misfornøyde med reformen, er svaret at det er de ikke, de er glade for å ha fått behandling.

Helsevesenet er faktisk til for pasientene og ikke for de partier som er motstandere av helsereformen, og som i årevis har prøvd å slå politisk mynt på at det til enhver tid vil være misnøye med helsetjenester uansett system og uansett hvilket land vi måtte befinne oss i.

Hvis noen representanter tror at engasjement og protester er noe nytt, vil jeg anbefale dem å gå inn i sine egne fylkeskommuners arkiver fra den tid fylkeskommunen var ansvarlig for sykehusene. Jeg tror materialet er rikholdig – ikke minst gjelder det i representanten Geir-Ketil Hansens fylke, Nordland. Eksempler fra Nordland – ja, ingen av de forslag som Helse Nord foreslo i tilknytning til de nevnte sykehus, ble gjennomført slik som de ønsket. De ble politisk prøvd, styrt og korrigert av den myndigheten som helseministeren har.

Kapasitet og nedkorting av ventetid er viktig, men, som også Ballo nevnte, er kvaliteten på helsetjenestene kanskje vel så viktig. Når vi blir syke, vil vi ha den beste behandling. Blir vi alvorlig syke, må vi være sikre på at de som skal ta hånd om oss, har nødvendig kompetanse og ikke bruker pasienten som et prøveobjekt. Derfor må enkelte tilbud spisses, mer enn det vi gjør i dag.

Sosialkomiteen ble under sitt besøk i Helse Midt-Norge forelagt en undersøkelse blant regionens sykehus om kvaliteten på operasjoner av pasienter med tykktarmskreft. Denne kvalitetsundersøkelsen viste at muligheten for tilbakefall var svært forskjellig ved de ulike sykehus, og dette er helt uakseptabelt. Jeg kunne nevne andre eksempler, men det skal jeg la ligge, for nå er tiden omme. Men det er behov for å jobbe videre med kvalitet, noe også helseministeren ofte har understreket, og som jeg håper at de regionale helseforetakene følger opp i sitt arbeid.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [12:26:55]: Det sentrale punkt ved helsereformen var å kunne gi et bedre og mer likeverdig helsetilbud over hele landet. Nettopp fordi helse er så fundamentalt viktig for oss alle, må vi sørge for at sykehusene organiseres slik at ressursene brukes til pasientbehandling og ikke til unødig byråkrati. Uavhengig av sykehusenes økonomiske situasjon vil en del endringer i funksjonsfordeling mellom sykehusene være tvingende nødvendig for å lykkes i å sikre faglig forsvarlig kvalitet til pasientene i framtiden.

Den medisinsk-tekniske utviklingen er enorm, og det går i retning av stadig mer spesialisering. Samtidig ser vi at det i framtiden verken vil bli nok helsepersonell eller tilstrekkelig pasientgrunnlag til å opprettholde et optimalt tilbud på alle områder og på alle sykehus. Vi finner konkrete eksempler på dette innenfor brystkreftkirurgien, hvor det kan vises til betydelige forskjeller i resultatene av slik behandling, avhengig av kompetanse. Samtidig som noen funksjoner sentraliseres, ser vi også at andre funksjoner desentraliseres. Et positivt eksempel på det er den nylig åpnede kreftavdelingen ved sykehuset i Ålesund. Teknologien bidrar til at sykehuset fungerer som en satellitt under St. Olavs Hospital i Trondheim og vil gi viktig strålebehandling for kreftpasientene i Møre og Romsdal. Disse pasientene får behandlingen i nærmiljøet sitt, og svært mange av dem slipper nå å reise den lange veien til Trondheim.

Tall fra OECD viser at Norge er ett av tre land i verden som bruker mest penger på helsetjenester. Samtidig viser både OECDs analyser og en fersk rapport fra Riksrevisjonen at ressursene kan utnyttes langt bedre. Økte ressurser må derfor følges av krav om en bedre organisering.

Enkelte politiske partier utnytter nå den krevende situasjonen ved sykehusenes omstilling til å så tvil om sykehusreformen. De samme partiene tror at bare sykehusene får mer penger, og bare sykehusene blir mer politikerstyrt, ordner alt seg til det bedre. Jeg vil derfor minne om at tiden før reformen var preget av flere korridorpasienter og lange ventelister med ofte uforsvarlig lang ventetid på livsnødvendig behandling. Vi må heller ikke glemme at fakkeltog og protester mot helsetilbudet faktisk var minst like utbredt under fylkeskommunens ledelse.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:30:01]: Innledningsvis vil jeg si at det er tydelig at denne interpellasjonen bærer et visst preg av den motstanden Sosialistisk Venstreparti hadde til helsereformen i utgangspunktet, og jeg tror vi er nødt til å se denne debatten i det lyset.

Jeg vil gi honnør til helseministeren som kommer fra et parti som i sin tid var imot helsereformen, men som allikevel har gjort en innsats for at den faktisk skal bli vellykket, og for at vi skal ha den utviklingen som var meningen bak hele reformen. Det er en stor reform, kanskje den største reformen vi har hatt i nyere tid i Norge når det gjelder helsevesenet. Alle visste at det mest sannsynlig ville bli behov for endringer og justeringer underveis med tanke på den store omstillingen som reformen ville innebære.

Når vi ser på antall pasienter som faktisk får behandling, må vi si at reformen har virket. Det har i utgangspunktet vært en vellykket reform, fordi hele vitsen er jo at flest mulig pasienter i dette landet skal få behandling, og at de skal stå kortest mulig tid på eventuelle ventelister. Vi ser helt klart og tydelig at ventetiden går ned, og stadig flere får behandling i det norske helsevesenet. Men i den forbindelse må det ikke komme som noen overraskelse for noen at det å behandle flere pasienter og få kortere ventetid, faktisk koster penger, som vi vil måtte ta over de enkelte budsjetter. Vi får snart en ny runde med revidert nasjonalbudsjett, og da får vi se hva Regjeringen kommer opp med og hva de enkelte partier kommer opp med.

Den gamle organiseringen av helsevesenet der fylkeskommunen var hovedaktør, medførte i veldig stor grad én ting i denne sal, og det var en forskyvning av ansvar. Vi opplevde stadig vekk at en helseminister skjøv skylden over på fylkeskommunen, fylkeskommunen skjøv skylden for manglende penger tilbake til Stortinget, og så hadde vi løpet i gang.

Det er helt åpenbart at enkelte ting som er gjort underveis i reformen, særlig når det gjelder oppbyggingen av de regionale helseforetakene, har skapt problemer i forhold til tiltro ute i befolkningen. Vi har sett det når det gjelder pensjoner, vi har sett det når det gjelder opparbeidelse av lønninger, og vi har sett det når det gjelder administrasjon. Men jeg tror at vi må la denne reformen få lov til å virke en stund til før vi feller vår dom over den på basis av enkelte personer. Jeg tror det er viktig at vi tar oss selv i nakken og sier at ja, vi gjennomførte en stor reform på kort tid. Justeringer må skje underveis, den er ikke perfekt som den er – det tror jeg nok vi alle kan innrømme – men vi er på rett vei.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:33:31]: Det er riktig at reformen ble gjennomført på kort tid. Jeg kan huske at da vi bad om lovteknisk bistand, fikk vi til svar fra statsråden at tiden strakk ikke til. Bare som et eksempel.

Da SV la inn forslag, var det ut fra erkjennelsen av at staten skulle overta ansvaret. Vi la altså ikke inn et forslag om en alternativ fylkeskommunal organisering, men et forslag som gikk på statlig organisering, men på en måte som gjorde at man beholdt den folkevalgte kontrollen. Vi advarte mot den modellen som var valgt, ut fra at den ville redusere den folkevalgte innflytelsen og gi folk mindre muligheter til å påvirke de prosessene som skal skje. Og det har jo vist seg å være helt korrekt.

Til dem som nesten harselerer litt i forhold til tidligere reaksjoner, også i forhold til fylkeskommunen, vil jeg si at slike reaksjoner i hvert fall hadde den styrken at de kunne medføre at prosesser som var på gang, kunne påvirkes, slik at man eventuelt ikke fikk nedleggelser. Jeg kjenner det godt fra Finnmark. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært med og ført en kamp for at man skulle bevare sykestueplasser i Finnmark. Man hadde et organ å kontakte, og så førte kampen fram. Man var riktignok mektig vred i forhold til at slike forslag stadig kom opp, men det var tross alt påvirkningskraft nok fra befolkningen til å hindre at slike ting skjedde. Selv om staten skal fortsette å drive sykehusene, må man jo sikre at man har en reell mulighet til å øve innflytelse, slik at man får sunne og gode demokratiske prosesser.

I forbindelse med denne debatten ønsker jeg å reise to helt sentrale spørsmål. Det ene er: Brukes ressursene på en riktig måte? Og det andre er: Målrettes midlene inn mot de delene av helsevesenet der behovet for ressursene er størst?

Jeg synes det er for mange i denne salen som tar for lett på det. Når Bjarne Håkon Hanssen framstiller det som om SV er opptatt av å bruke færre midler på spesialisthelsetjenesten enn flertallet, er det helt feil. Det påpekte jeg overfor ham i forbindelse med statsbudsjettet da vi behandlet det. Vi hadde et forslag som gikk på å bruke mer, men at man målretter bruken mot der hvor behovene er størst. Vi forutsatte f.eks. at ved at Rikstrygdeverket ikke skulle disponere midler til privatpraktiserende spesialister, men at helseforetakene skulle disponere dem, ville man få innsparinger, fordi man bl.a. ville hindre en lønnsutvikling som den vi ser i dag. Det er klart at man må kunne forvente at tiltak som rettes inn på en annen måte, også vil ha effekt, mens det argumenteres her som om SVs politikk ikke skulle ha andre konsekvenser enn det flertallets politikk har. Det har den naturligvis.

Jeg vil igjen si at det er særdeles viktig å prioritere de gruppene som kommer dårligst ut. Vi ser barn og unge som faller helt utenfor når det gjelder opptrappingsplanen for det psykiske helsevernet, og vi ser at mennesker som har en rusmiddelavhengighet, ikke får det behandlingstilbudet de skulle ha krav på. La oss nå begynne å målrette tiltakene inn mot de gruppene i samfunnet som kommer dårligst ut, i stedet for å argumentere for stadig bedre avlønning for dem som har det best.

Statsråd Dagfinn Høybråten [12:36:54]: Den siste appellen fra representanten Ballo kan jeg slutte meg helt og fullt til. Jeg har ikke registrert at noen i denne sal har argumentert for bedre avlønninger til dem som har det best. Tvert imot er det bred politisk enighet om at vi skal målrette politikken inn mot dem som har de tyngste utfordringene, og mot dem som sliter mest.

Dette er tidenes største reform i offentlig sektor. Den ble vedtatt på rekordtid, og gjennomføringstiden har så langt også vært ganske kort – for kort til å felle noen endelig dom.

Etter denne debatten kan jeg konstatere at det er bred tilslutning til mitt initiativ om å foreta en grundig evaluering av reformen. Det er også en grunnleggende holdning i alle partier som har vært representert i debatten her i dag, at vi er åpne for justeringer underveis. Men det er også godt å kunne registrere at det er bekreftet her i dag at det er et bredt flertall som står bak sykehusreformen. Det er viktig i den aktuelle debatten som nå pågår.

Representanten Ballo og flere andre har tatt opp problemstillingen om sentralisering eller desentralisering av beslutningsmyndighet. Det er interessant å konstatere at effekten av et ønske om sterkere politisk styring på dette området fort blir mer sentralisering, fordi det man ønsker, er at flere beslutninger skal flyttes inn i de politisk ansvarlige politiske organer. Det vil være helseministeren, eller det kan være Stortinget. Man bør tenke gjennom om det er en slik utvikling man faktisk ønsker, når man ber om sterkere politisk styring. Jeg mener at vi har en klar politisk styring. Jeg mener at det er slik at det er en adresse for politisk påvirkning av beslutninger i helseforetakssystemet. Jeg mener jeg har vist, og også blitt kritisert for, at jeg faktisk har tatt hensyn til slike budskap i foretaksmøter i samtlige regionale helseforetak. Det interessante med debatten har vært at kritikken har kommet både fra dem som har ment at jeg har blandet meg for mye inn, og fra dem som mener at jeg har blandet meg for lite inn.

Hvis en ser på hva Stortinget har gått inn i av enkeltsaker, må jeg si at jeg synes det er interessant å konstatere at den ene sykehusavdelingen som SV og Senterpartiet var opptatt av i budsjettbehandlingen i høst, var fødeavdelingen på Aker. Det var bekymring for at kvinner på Oslo Vest skulle måtte føde på Bærum sykehus.

Jeg mener at vi gjennom budsjettopplegget for 2004 har fokusert sterkt på prioritering av ressursbruken. Vi har redusert ISF-satsen, vi har vedtatt nye bestemmelser i pasientrettighetsloven, vi har etablert nasjonale systemer for kvalitetsindikatorer, vi har i det hele tatt vist at vi ønsker en målrettet styring av ressursene.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.

Kari Lise Holmberg gjeninntok her presidentplassen.