Bent Høie (H) [10:43:55]: Private innslag i helsevesenet har gått fra å være et brennbart politisk tema til å være akseptert som et ønsket og nødvendig supplement og korrektiv til det offentlige. Private helsetilbud har nå blitt en liten, men svært viktig del av det offentlig finansierte helsetilbudet til alle.

Selv om de private sykehusene og spesialistene utgjør en liten del av den samlede kapasiteten, har det vært en positiv vekst de siste årene. Samtidig er ventetiden og ventelistene redusert, til stor glede for pasientene. Dette illustreres godt med at antall ventelistepasienter som fikk kirurgisk behandling i fjor, økte med 3,5 pst. De private kommersielle sykehusene stod for nær to tredjedeler av denne veksten. Det viser at det er svært viktig å sikre dette tilbudet, av hensyn til pasientene.

Bakgrunnen for denne interpellasjonen er at jeg har et klart inntrykk av at Regjeringens og Stortingets klare føringer overfor de regionale helseforetakene når det gjelder private sykehus og spesialisters rolle, ikke følges opp i tilstrekkelig grad. Regjeringens og Stortingets føringer kommer klart fram gjennom de siste årenes budsjetter og styringsdokumenter. Sist dette kom til uttrykk, var i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 5 for 2003-2004, der en enstemmig komite sier at det er

«viktig at de private har likeverdige vilkår slik at de kan være sikret langsiktighet og forutsigbarhet i sin drift, noe som er til nytte for pasientene».

Private har også et ansvar overfor sine ansatte og har foretatt store investeringer. De har derfor behov for forutsigbarhet. Det er eksempler på at foretakene ikke fornyer avtaler innenfor tidsfristene, men lar private underleverandører drive med bare muntlige lovnader om at «de nok skal finne en løsning». RHF-ene er på mange måter i en monopolstilling og har derfor all makt i den type forhandlingsposisjoner. Andre foretak inngår korte avtaler på bare noen måneder, og der en har svært begrensede diagnosegrupper i avtalen.

Avtalens omfang er en utfordring både for pasientene og for de private sykehusene. Et eksempel på dette er behandlingen i forbindelse med rekonstruksjoner etter brystkreft. Det er en behandling som foregår med mange inngrep i løpet av en lang tidsperiode. Problemet oppstår når avtalen faktisk tidsmessig er kortere enn et fullstendig behandlingsforløp.

Kvalitet bør også være en vesentlig faktor når helseforetakene velger å kjøpe tjenester fra andre, men det virker som om det ganske ensidig fokuseres på pris.

Jeg vil være den første til å erkjenne de store omstillingsutfordringene som en har i helseforetakene, samtidig som vi allerede nå opplever overkapasitet på enkelte områder. I en slik presset situasjon kan jeg forstå at det kan være fristende å verne om egne foretak og kutte ut private som en har avtaler med. Men det vil ikke være akseptabelt med den type lettvinte løsninger. En slik strategi vil i første omgang gå ut over pasienten og på lengre sikt føre til at vi får mindre igjen for helsekronene.

Når Stortinget er opptatt av at private også skal være et korrektiv til det offentlige, mener en bl.a. at det offentlige kan lære av privates måte å organisere arbeidet på, men også at de regionale helseforetakene får en mulighet til å sammenlikne egen virksomhet med andre, både når det gjelder pris, kvalitet og effektivitet. Det hindres i dag gjennom at foretakene ikke gjennomfører anbudsrunder der egen virksomhet konkurrerer med private. Når det er anbudsrunder, er det private som konkurrerer med private. Det er også klare tegn på at de regionale helseforetakene fortsatt bruker overlegene på den enkelte avdeling til å definere hva som skal settes ut til private. Dermed ser vi tilfeller der en velger å kutte ut private tilbud, selv om det offentlige tilbudet både er dyrere og dårligere for samfunnet og pasientene.

Dette setter søkelyset på at de regionale helseforetakene innehar en dobbeltrolle. De er både bestillere og utførere. Denne dobbeltrollen blir forsterket gjennom at noen foretak har valgt å sette sine egne direktører i styrene til de lokale helseforetakene. Dette gjør at styremedlemmer, med sitt personlige ansvar for totaløkonomien, møter seg selv i døren som den som skal avgjøre om foretaket skal møte konkurranse fra private eller ikke.

Erfaringer fra både kommuner og større private konsern viser at det ikke er umulig å håndtere en slik dobbeltrolle – som bestiller og samtidig eier av en av tilbyderne – men dette krever både stor oppmerksomhet, kompetanse og ikke minst en veldig bevisst organisering. Det er tydelig for meg at de regionale helseforetakene til nå ikke har klart å håndtere dette på en slik måte at det har skapt tillit hos deres private underleverandører.

Jeg regner med at de regionale helseforetakenes evne til å håndtere denne dobbeltrollen blir en del av den evalueringen som nå igangsettes av reformen, og at departementet fortløpende vurderer om det skal stilles krav til hvordan disse rollene skal skilles innenfor dagens modell.

Et skille mellom bestiller- og utførerrollen gjør ansvarsforhold og oppgavefordeling mellom myndighetsorgan og tjenesteprodusent tydeligere. Det bygger på kontraktsstyring, hvor bestiller definerer innhold og kvalitet på tjenesten og utfører er ansvarlig for produksjon og leveranse i tråd med bestillingen. Kombineres dette med anbud og konkurranse, vil en også sikre at en får mer helse igjen for kronene. Men rendyrkes modellen i form av mange bestillere, mange avtaler som er kortsiktige og samtidig smale på innhold, er det stor fare for økt byråkrati, store administrasjonskostnader og et stort behov for kompetanse og ressurser i forbindelse med avtaleutforming og oppfølging. Erfaringer fra land som har prøvd dette, er ikke overbevisende. Både i Storbritannia og på New Zealand gikk en tilbake på dette systemet etter at kostnadene med byråkratiet overgikk de økonomiske gevinstene.

Hensikten med denne interpellasjonen er derfor ikke å ta til orde for den type løsninger. Jeg vil peke på noen vesentlige forhold som må forbedres:

• Private må få langsiktige avtaler som gir forutsigbarhet både for virksomheten og for pasientene.

• Avtalene må ikke utformes slik at de hindrer sykehusene i å gi pasientene en fullverdig behandling.

• De regionale helseforetakene må skape tillit til at de evner å skille mellom bestillerrollen og utførerrollen.

• Når en bruker konkurranse, må også kvalitet og service være et element.

• Konkurransen må også omfatte egen virksomhet.

• Den private delen av helsevesenet må ikke reduseres. I forbindelse med overkapasitet må ikke foretakene ensidig verne om egen virksomhet.

Innledningsvis redegjorde jeg for at etter at reformen ble innført, har pasientene fått et betydelig bedre tilbud, og de private aktørene har fått bedre rammebetingelser og er blitt en del av det offentlig finansierte tilbudet til alle. Dette skal vi ikke glemme, selv om bakgrunnen for interpellasjonen er å trekke fram de forholdene som ikke fungerer etter intensjonen.

Jeg håper denne debatten kan føre til at disse forholdene blir rettet opp, og jeg ser fram til en spennende meningsutveksling.

Statsråd Dagfinn Høybråten [10:52:13]: Det er i helsepolitikken forutsatt at private sykehus og spesialister skal ha en rolle når det gjelder å realisere de helsepolitiske mål. Jeg oppfatter interpellasjonen fra representanten Bent Høie som et spørsmål om hvordan dette følges opp og sikres. Hvordan kan dette gjøres, gitt den organisering som spesialisthelsetjenesten nå har fått gjennom sykehusreformen?

La meg først komme med noen korte merknader til utgangspunktet for problemstillingen. Ofte framstilles motsetningen mellom offentlig og privat som et nærmest grunnleggende politisk tema. Det er ingen dekkende karakteristikk av hvordan helsetjenesten er organisert i Norge. Tvert imot forutsetter organiseringen av spesialisthelsetjenesten at det skal være et godt samspill mellom det offentlige og de private aktørene. Forutsetningen for et slikt samspill kommer bl.a. til uttrykk gjennom tre forhold som spesialisthelsetjenesten er tuftet på:

• 1. Målet om befolkningens likeverdige tilgang til helsetjenester forutsetter en sterk politisk styring av tjenesten. Blant annet må det offentlige ta et betydelig finansieringsansvar. Jeg oppfatter at ingen er uenig i at det må være en betydelig offentlig styring av tjenesten, og at dette vil gi rammer for private aktørers medvirkning i tjenesten.

• 2. De offentlige tjenesteutøvende virksomhetene, som altså stort sett vil si helseforetakene, vil både i dag og framover være de virksomhetene som leverer hovedtyngden av de offentlig finansierte helsetjenestene. Jeg oppfatter også at det er bred enighet om denne forutsetningen. Det er derfor ikke aktuell politikk å overføre en stor andel av oppgaver fra offentlige til private virksomheter. Innenfor disse rammene er det likevel god plass for private virksomheter, og de kan spille en viktig rolle for en god realisering av de helsepolitiske målene – på noen områder en viktigere rolle enn i dag.

• 3. De private virksomhetenes rolle bør knyttes til stikkord som supplement, alternativ og utfordrer til de offentlige virksomhetene. Det er herunder viktig at private representerer alternativer til den offentlige tjenesten, altså at de kan ha andre ideelle eller organisatoriske innfallsvinkler og brukerorienteringer som gir dynamikk til utviklingen av den samlede helsetjenesten.

Slik interpellanten peker på, ligger det flere utfordringer i håndteringen av private aktører i den organisatoriske modellen som er valgt gjennom foretaksorganiseringen. De fem regionale helseforetakene er gitt det såkalte sørge for-ansvaret for at befolkningen i helseregionene får nødvendige helsetjenester. Gjennom Stortingets årlige bevilgninger får de derfor tilført det alt vesentlige av offentlige ressurser til spesialisthelsetjenester. De har ansvaret for riktig og helhetlig prioritering og for at midlene brukes mest mulig rasjonelt. I tillegg eier de helseforetakene i sin region, dvs. de virksomhetene som leverer den største delen av tjenestene som skal oppfylle sørge for-ansvaret og dermed sikre at befolkningen på en effektiv måte får likeverdig tilgang til helsetjenester.

Jeg vil peke på fire utfordringer som dagens organisatoriske løsning gir – god forståelse for utfordringene er viktig når strategier og tiltak skal velges:

For det første må de regionale helseforetakene håndtere sine to roller på en rasjonell, rettferdig og – jeg vil si – gjennomskinnelig måte. De regionale helseforetakene må ikke bruke sin posisjon til å verne om egne foretak når private virksomheter kan gi bedre løsninger.

For det andre er ikke realisering av helsepolitiske mål bare et spørsmål om å levere helsetjenester. En god helsetjeneste dreier seg også om akuttberedskap, beredskap i et bredere perspektiv, desentraliserte tilbud, undervisning og opplæring av helsepersonell, forskning osv. Gode løsninger for slike oppgaver må ofte integreres med ordinær pasientbehandling. Private bidrag i pasientbehandlingen må ikke svekke forutsetningene for denne type formål. Men som jeg skal komme tilbake til, trenger ikke slike oppgaver alltid å ligge i de offentlige virksomhetene. Kontraktsforhold med private virksomheter som får helsetjenesteoppgaver av varighet og omfang, bør mer systematisk ta opp i seg ivaretakelsen av slike bredere forhold som undervisning og forskning.

For det tredje er det viktig at private virksomheter får forutsigbare rammebetingelser, slik interpellanten pekte på. Private virksomheter som har ansatte og investerer i utstyr, må også sikres en rimelig grad av forutsigbarhet i den offentlige etterspørselen. Det kan ikke og skal ikke være slik at de private bare brukes i de tilfeller der det offentlige ikke har den nødvendige kapasiteten.

For det fjerde har vi i Norge tilløp til overkapasitet for enkelte typer behandling. Kapasiteten må da bygges ned, enten i foretakene eller i de private virksomhetene. Slike situasjoner er særlig utfordrende når det gjelder god realisering av helsepolitiske mål og at private bør ha forutsigbare rammebetingelser og behandles på en likeverdig måte i forhold til de offentlige tjenestene.

Så til de strategier og tiltak som kan sikre at private virksomheter brukes på en god måte for å realisere helsepolitiske mål.

Det er sentralt at det er de regionale helseforetakene som skal ha styringen med hvordan private virksomheter brukes. Disse skal også være det organisatoriske nivå der kontraktene inngås – dette for å unngå at sykehusene skal avgjøre om de vil levere tjenestene selv eller kjøpe dem fra private.

Spesialisthelsetjenesten skal være kvalitetsorientert og dynamisk. Det bør naturligvis prege hvordan de regionale helseforetakene utøver overordnet ledelse av utviklingstiltak i egne eide foretak. Men det bør være tilsvarende fokus på hvordan bruken av de private tilbudene kan gi samme effekt. Med de krav som regelverket stiller til likhet i konkurranse, kan foretakene og private virksomheter i praksis ikke delta i de samme anbudskonkurransene om tjenester. De har forskjellige rammebetingelser, og de regionale helseforetakene må ta overordnede beslutninger om arbeidsdelingen mellom de to sektorene. Gjennom disse beslutningene settes rammene for hvordan private skal brukes, herunder hvilke oppgaver som skal settes ut til konkurranse mellom private. Men det er viktig å tilstrebe mest mulig like konkurransevilkår for offentlige og private tjenesteytere.

De regionale helseforetakene står overfor utfordringer knyttet til kravet om at driftsbudsjettene skal være i balanse i 2005. Gitt de utfordringer som ligger i dagens organisasjonsform, og de utfordringer som tjenesten nå står overfor, må det være en overordnet oppfølging av at det ikke utilsiktet skjer større forskyvninger av arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor. Private virksomheters forholdsmessige bidrag i helsetjenesten skal ikke reduseres gjennom de prosesser som må gjennomføres i de regionale helseforetakene. Det vil også bli vurdert om det skal stilles mer gjennomgående krav til hvordan forholdet mellom sørge for-rollen og rollen som eier av de underliggende helseforetakene skal ordnes.

I dialogen med private registrerer jeg at mange er åpne for å ta på seg oppgaver som går utover selve ytelsen av helsetjenester, f.eks. undervisning og forskning. Denne muligheten bør brukes oftere når forutsetningene ligger til rette for det.

De private virksomhetenes påpekning av behovet for forutsigbare rammebetingelser skal tas på alvor. I styringsdialogen med de regionale helseforetakene settes det derfor søkelys på anbuds- og avtaleteknikker som kan ivareta dette hensynet, uten at det på en urimelig måte går på bekostning av behovet som de regionale helseforetakene har for styringsmessig fleksibilitet. Teknikker for dette kan være at det inngås flerårige rammeavtaler, og at dette kombineres med at det innenfor rammeavtalene inngås årlige avtaler om volum. Dette er tatt i bruk, og det vil bli vurdert om det bør gjøres i større grad.

Jeg går ikke inn på temaet her, men vil varsle at det i budsjettproposisjonen for 2005 vil komme en oppfølging av Stortingets behandling av stortingsmeldingen om inntektssystemet for spesialisthelsetjenesten hva gjelder forholdet til private røntgeninstitusjoner og laboratorier. I opplegget som der vil bli lagt fram, vil håndteringen av de forhold som jeg mer generelt har pekt på i dag, være sentrale.

I innlegget har jeg fokusert på forholdet mellom helseforetak og private virksomheter. Tilsvarende er det viktig at forholdet mellom de private virksomhetene håndteres på en kvalifisert måte. Jeg lar dette være stikkord for å markere og understreke betydningen av at regelverk for kontraktsinngåelser, konkurranse og anbud følges, og følges opp.

Oppsummert vil jeg si følgende: Helsedepartementet og de regionale helseforetakene har et ansvar for at det på en god måte legges til rette for at private virksomheter skal kunne fylle sin rolle i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Det er i sykehusreformen valgt en modell uten et entydig organisatorisk skille mellom bestiller- og utføreroppgavene. Selv om det teoretisk kunne anføres argumenter for en slik modell, ble det bl.a. vurdert at en slik splittmodell kunne føre til en unødig byråkratisering og ressursbruk. Men jeg er helt enig med representanten Høie i at man innenfor rammen av et slikt prinsipielt veivalg kan tydeliggjøre og ryddiggjøre rollene på en bedre måte.

Det vises også til de vurderinger som ble foretatt i stortingsmeldingen om inntektssystemet for spesialisthelsetjenesten og Stortingets behandling av den, der man la til grunn en videreføring av en slik integrert modell.

Når man har valgt en slik modell, er det avgjørende at man makter å håndtere de utfordringer som følger av den. I Helsedepartementets budsjettproposisjon for 2004 er det markert at det er et sentralt mål i styringen av de regionale helseforetakene å videreutvikle og forbedre måten disse håndterer sin kombinerte rolle som forvalter av sørge for-ansvaret og som eier av de underliggende helseforetak på.

I det oppfølgingsarbeid som nå skjer mellom Helsedepartementet og de regionale helseforetakene, er det sentralt å etablere rammebetingelser for de private virksomhetene som er både forutsigbare og rasjonelle i forhold til helsepolitikkens mål.

Jeg vil avslutningsvis si at jeg støtter det budskap som representanten Høie hadde i sin interpellasjon, at forholdet mellom private og offentlige tjenesteytere, og spesielt de regionale helseforetakenes håndtering av sine roller i forhold til dette, bør være og vil være et viktig tema i den evalueringen av sykehusreformen som jeg har varslet at jeg vil legge fram for Stortinget et opplegg for i statsbudsjettet for 2005.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H) [11:02:27]: Jeg vil takke helseministeren for et godt og viktig svar.

Jeg vil trekke fram spesielt tre deler av svaret som jeg mener har stor betydning:

• at de regionale helseforetakene håndterer sine to roller på en rasjonell og rettferdig måte. De regionale helseforetakene må ikke bruke sin posisjon til å verne om egne foretak når private virksomheter kan gi bedre løsninger

• at det kan ikke og skal ikke være slik at private bare brukes i de tilfellene der det offentlige ikke har den nødvendige kapasitet

• og sist, men ikke minst, at helseministeren i sitt svar sier at private virksomheters forholdsmessige bidrag i helsetjenesten ikke skal reduseres gjennom de prosessene som nå gjennomføres i de regionale helseforetakene

Det siste er ikke minst viktig med tanke på den nye pasientrettighetsloven som skal tre i kraft til høsten, der det er viktig at man som pasient føler sikkerhet for at hvis helseforetaket ikke ivaretar sitt sørge for-ansvar, finnes det faktisk alternativer, slik at pasienten får sin rettighet oppfylt.

Jeg er også glad for at helseministeren signaliserer at det skal bli vurdert om det skal stilles mer gjennomgående krav til hvordan forholdet mellom sørge for-rollen og rollen som eier av det underliggende helseforetaket skal ordnes, og at man understreker at denne rollefordelingen vil være et viktig tema i den evalueringen som skal gjennomføres av foretaksreformen.

Det er imidlertid ett forhold i svaret som er nytt for meg, og det er at helseministeren sier at ifølge regelverket for konkurranse kan helseforetakene og private virksomheter ikke delta i den samme anbudskonkurransen om tjenester. Jeg vil be om at helseministeren i den videre debatten svarer på om han ved en senere anledning kan komme tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse om det temaet. Vi kjenner jo bl.a. fra kommunal sektor at kommunens egne virksomheter deltar i anbudskonkurranse sammen med private om tjenester – også helsetjenester. Jeg har derfor problemer med å se hva som er forskjellen mellom dette og spesialisthelsetjenesten.

Jeg vil videre slutte meg til helseministerens vurdering at det er forhold som ivaretas av våre helseforetak, som har en overordnet funksjon. Akuttfunksjoner må f.eks. ikke svekkes gjennom at aktivitet flyttes vekk fra foretaket.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:05:23]: Den historiske situasjonen i Norge er at andelen private sykehussenger i landet er helt marginal. Det kan lett føre til en form for offentlig arroganse i den andre delen av tjenesteapparatet. Jeg mener at vi har kommet et godt stykke videre i forhold til det utgangspunktet som lett kan følge av hvordan tilbudet er sammensatt mellom det private og det offentlige. Det er også viktig for den offentlige tjenesten å huske på at sykehusvesenet i Norge historisk sett er drevet fram av det private initiativ, de ideelle og diakonale initiativ. Det er det også viktig å ha med seg i forståelsen av hva det private tilbudet i dag utgjør, at det også består av ulike typer private løsninger.

Helsedepartementet har hatt en gjennomgang med de regionale helseforetakene og med representanter for de private sykehusene om hvordan situasjonen har utviklet seg etter reformen. Mitt inntrykk er at selv om vi har en del utfordringer, som representanten Høie har pekt på, er de regionale helseforetakene i ferd med å rydde vekk en del av barnesykdommene og bli mer rollebevisste. Det står klart på kartet i de regionale helseforetakene.

Men det er åpenbart at bestiller/utfører-rollene ikke er klart nok ryddet enkelte steder, og det er også behov for å se på innhold og varighet av kontraktsforholdene til de private. Jeg vil gjerne imøtekomme representanten Høies ønske om å utdype nærmere i et senere framlegg for Stortinget hvordan en kan sikre større likhet i konkurranse mellom de offentlige og private foretakene i forhold til konkurranse om tjenester.

Asmund Kristoffersen (A) [11:08:01]: Jeg har hørt på meningsutvekslingene så langt, og skal prøve å gi uttrykk for Arbeiderpartiets hovedsyn i løpet av tre minutter.

Arbeiderpartiet mener at det definitivt er et offentlig ansvar å gi hele den norske befolkning et godt helsetilbud, også spesialisthelsetjenester. Vi mener også at det offentlige må sørge for å ha en spesialisthelsetjeneste i egne sykehus som i all hovedsak skal dekke behovene. Arbeiderpartiet så store og uakseptable mangler i vårt helsetilbud, der vi på tross av stor ressursinnsats hadde altfor lang ventetid, lange køer og også meget vekslende kvalitet i våre sykehus. Vi måtte handle, og derfor fikk vi helsereformen, som allerede har gitt svært mange gode resultater. En viktig oppgave er å forvisse seg om at helsetjenesten styres med åpenhet og demokratisk forankring, og at kvaliteten på tjenestene er gode i ethvert sykehus. Reformen var tydelig på at de regionale helseforetakene skulle ta ansvar for at pasientene fikk god behandling til rett tid. Dette ansvaret har de regionale helseforetakene satt ut i praksis, langt på vei.

Bruken av private helsetjenester er ikke noen ny oppfinnelse gjennom helsereformen. Det var fullt mulig før, selvsagt, og ble brukt, slik også helseministeren dokumenterte det i sitt innlegg. Bruken av private helsetjenester etter reformen er fortsatt beskjeden, og slik bør det være. Opplysninger som komiteen har fått direkte fra regionale helseforetak, viser at pasientbehandling ved private etter oppdrag fra de regionale helseforetakene ligger på noen få prosent – tall fra Helse Midt-Norge viser i overkant av tre prosent i 2003 – oppdrag som da er utført i klare og ordnede avtaleforhold. Men dette har hatt vesentlig betydning, som også Bent Høie var inne på, for avvikling av køer, og det er all grunn til å tro at det er høy kvalitet på denne behandlingen hos de private.

Arbeiderpartiet mener at de regionale helseforetakene skal ha ansvar i sin region, og det betyr at de kan inngå avtaler med private, men de skal samtidig sørge for at vi har et sterkt offentlig helsevesen. For Arbeiderpartiet er det selvsagt ikke noe poeng at de private sykehusene skal brukes mer enn det som er nødvendig av hensyn til pasienten, hva gjelder både kvalitet og behandling til riktig tid. Men så vil jeg legge til at vi alle er tjent med at de private helsetilbyderne har mest mulig forutsigbarhet i omfang av tjenester og type tjenester. Det vil være med på å sikre kvaliteten på tjenestene som de regionale helseforetakene gjør avtale om med de private.

John I. Alvheim (FrP) [11:11:27]: Det var både overraskende, positivt og interessant å registrere denne interpellasjonen fra partiet Høyre ved Bent Høie. Jeg håper det er begynnelsen på et større engasjement hos Høyre i helsepolitikken generelt og i sykehuspolitikken spesielt. Så langt i debatten registrerer jeg også at Bent Høie og helseministeren har sammenfallende synspunkter på den problematikken som reises, og det er selvfølgelig også veldig positivt.

Interpellanten stiller et meget betimelig spørsmål, som særlig er aktuelt i 2004, og som vil bli enda mer aktuelt i 2005, da man skal oppnå budsjettbalanse – og det på grunn av den særdeles vanskelige driftsøkonomien som sykehusene i dag har.

På et høringsmøte i sosialkomiteen med helseforetakene og helseministeren den 23. oktober 2003 kom det tydelig og klart frem fra helseforetakenes side at med den vanskelige økonomiske situasjonen som foretakene da var inne i, og som ikke vil bli noe bedret i 2004, måtte dette gå ut over tilbudene til de private helsetilbydere. Det er nettopp det som nå skjer. De regionale helseforetakene er ikke særlig interessert i disse avtalene, noen foretak har sågar ingen, men det har også noe å gjøre med den anstrengte økonomi som foretakene i dag gjennomlever. Det er naturlig at selv ikke private helseforetak kan drive med en slik uforutsigbarhet som det nå utvikler seg til å bli for 2004, og at dette må forsøkes stoppet for 2005. Dette kan føre til dårlig faglighet, det kan føre til utsettelse av investeringer – nytt medisinsk-teknisk utstyr som er livsviktig for den enkelte pasient – og derfor må man tilstrebe langsiktige avtaler med de regionale helseforetakene. Der er jeg og Fremskrittspartiet totalt enige med interpellanten, at den rollen som de regionale helseforetakene har praktisert frem til nå, er temmelig uklar sett i forhold til denne problematikken.

Det bør gjøres noe, og Fremskrittspartiets forslag i så måte er å endre de regionale helseforetakenes rolle ved å gi dem totalansvar for bestillingsrollen, sørge for-rollen, og ta bort fra foretakene eierstyringen og legge den til et statens sykehusdirektorat. Denne typen problemer og andre problemer vil vi da kunne løse på en god måte, og reformen ville bare tjene på det, også overfor den norske befolkning.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:15:01]: Jeg har lyst til å åpne med et spørsmål som jeg synes det er viktig at man stiller seg: Skal organiseringen av helsevesenet i Norge være et offentlig ansvar, ja eller nei?

For SV er det helt åpenbart at svaret på det spørsmålet må være ja. Organiseringen av helsevesenet i Norge må være et offentlig ansvar. Alle partier har kunnet samle seg om intensjonen om at man skal skape et likeverdig helsetjenestetilbud, uavhengig av hvor folk bor, uavhengig av alder, uavhengig av økonomi. Hvis man tenker seg at helsevesenet i sin helhet var privatisert og basert på et konkurranseprinsipp, ville det vært umulig å ivareta en slik målsetting. Tilbudsforskjellene ville raskt bli mye større, og det ville naturligvis være slik at betalingsevnen ville få avgjørende betydning. Derfor er det viktig for SV å kontrollere ressursbruken i helsevesenet på en slik måte at den intensjonen ivaretas.

Når det stilles spørsmål om ivaretakelsen av de private, er jo en vesentlig grunn til at man gjør det, at begrepet privat brukes med en uklarhet og mangel på presisjon som gjør at det ikke er mulig å være sikker på hva man snakker om.

SV har gått inn for fastlegereformen, som i praksis innebærer at tidligere kommunalt ansatte leger blir arbeidsgivere og sånn sett gjennom en refusjonsordning på mange måter privatpraktiserende. Men det gjøres jo gjennom inngåelse av en avtale med det offentlige som gir sterke føringer for virksomheten, og som gjør at de i aller høyeste grad fortsatt er en del av det offentlige helsevesen.

SV vil si at når man gjør det samme overfor privatpraktiserende spesialister i en avtale som sikrer at det er for det offentlige helsevesenet man tar et ansvar, er det liten grunn til å være betenkt over det. Tvert imot burde man stimulere til flere slike avtaler. Men hvis det man tilrettelegger for, gir en økt grad av privatisering av helsevesenet uten et offentlig ansvar for å styre virksomheten og uten et ansvar for de private til å være med og styre den virksomheten, og man i tillegg skal bruke offentlige midler på slik refusjon, undergraver man jo hele den helhetlige tenkningen som går ut på å skape likeverdighet. Og man forbruker offentlige midler på en måte som gjør at vi får mindre igjen for hver krone.

Hele dilemmaet med f.eks. Fremskrittspartiets helsepolitikk er jo at man ikke stiller dem man er villig til å bevilge mer til, til ansvar for de tjenestene som de faktisk skal utføre. Jeg oppfatter at det er en ganske stor forskjell mellom det interpellanten tar opp, og det Alvheim sier i sitt innlegg, selv om han søker å gi et inntrykk av at de to partiene mener det samme.

Jeg mener at det er særdeles viktig å skape et flertall i Stortinget som balanserer dette på en slik måte at man utnytter ressursene bedre enn det man gjør i dag. Men den verst tenkelige måten å gjøre det på, vil være å legge opp en helsepolitikk på Fremskrittspartiets premisser.

Takk for oppmerksomheten, president.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:18:19]: Representanten Høie tar opp et viktig og aktuelt spørsmål i denne debatten. Også Kristelig Folkeparti er opptatt av at de private sykehusene skal få forutsigbare rammer, og at de fortsatt skal få spille en sentral rolle for å realisere de mål som Stortinget har satt.

Overskriften i Dagsavisen på onsdag der det står at «KrF advarer mot privat omsorg», er misvisende. Kristelig Folkeparti ønsker at det offentlige skal ha hovedansvaret og levere hovedandelen av de helsetjenestene som befolkningen trenger. Samtidig er vi helt avhengige av de private virksomhetene. Kristelig Folkeparti har alltid støttet frivillige organisasjoner og andre ideelle eiere som har hatt tjeneste, og ikke fortjeneste, som hovedmål og engasjement.

Lovisenberg Sykehus har f.eks. tradisjoner med sykehusdrift tilbake til 1868 og representerer en arv og verdiforankring som sier mye om vår kultur og historie. Sykehuset var framsynt og har vært en pådriver for å utvikle ny kompetanse og kvalitetstilbud. Denne kvaliteten på tjenestene er et konkurransefortrinn som kan utfordre det offentlige.

Kristelig Folkeparti vil ta vare på slike gode tilbud fordi de utgjør et svært godt alternativt tilbud til offentlig omsorg. Vi vil at de skal få avtaler med de regionale helseforetakene som gir dem muligheter til å tenke langsiktig i forhold til investeringer og få en forutsigbarhet som gjør både ansatte og pasienter trygge.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om inntektssystemet for spesialisthelsetjenesten, var vi opptatt av at de regionale helseforetakene skal ha den overordnede og helhetlige styringen. Gjennom sin sørge for-rolle skal de være bestillere av spesialisthelsetjenester til dem som trenger det.

Den gang presiserte vi at det var viktig at de regionale foretakene ikke brukte sin eierposisjon til å forfordele og verne om egne foretak dersom det var private aktører som kunne gi tjenester med bedre kvalitet.

Kristelig Folkeparti står fremdeles på denne linjen. Det må ikke være slik at de regionale foretakene i liten grad lar private konkurrere med egen virksomhet, men bruker dem «kun som et supplement», slik interpellanten uttrykker det. De offentlige og de private sykehus er gjensidig avhengige av hverandre, og det er viktig å få til et konstruktivt og fleksibelt samspill.

Helseministeren var i sitt svar åpen for at private virksomheter som har kontrakt om et visst omfang av tjenester, kunne få andre oppgaver, som f.eks. desentraliserte tilbud, undervisning, opplæring og forskning.

Kristelig Folkeparti støtter at de private aktørene blir brukt på en slik måte når de har kapasitet og forutsetninger for dette.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:21:43]: La meg først slå fast at Senterpartiet er av den oppfatning at vi både trenger og må basere oss på et sterkt offentlig helsevesen. Det er en offentlig oppgave å se til at alle får likeverdige og gode tilbud når det gjelder helsetjenester, og i den sammenheng også pleie og omsorg. Det må også være slik at det ut fra dette er det offentlige som skal bære hovedtyngden og ha hovedansvaret for dette tjenestetilbudet. Den private virksomheten skal være et supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Det er slått fast som en av grunnpilarene i norsk helsepolitikk, og det var også et utgangspunkt som alle i Stortinget sluttet seg til i forbindelse med behandlingen av helseforetaksreformen. Slik sett er jeg godt fornøyd med det som helseministeren sa i sitt første innlegg, når det gjaldt disse punktene. Jeg synes det er viktig at vi har noen bærebjelker som det er stor enighet om, selv om høyresiden prøver å underminere en del av disse bærebjelkene til stadighet.

Det forundret meg litt da jeg hørte representanten Woie Duesund i sitt innlegg si at man ikke måtte komme dit hen at det private tilbudet kun ble brukt som et supplement. Men vi sier jo det at det skal brukes som et supplement. Hva er da definisjonen på å ikke bruke det kun som et supplement? Skal det da være slik at det skal ta over deler av det offentlige tilbudet og erstatte det fullt og helt? Det vil i hvert fall være mot vår politikk. Vi mener at det offentlige tilbudet må være slik, fordi gode helsetjenester også dreier seg om akuttberedskap, og om desentraliserte tjenester når det gjelder både beredskap og planlagt og nødvendig behandling. Et helhetlig tilbud skal gis av det offentlige. Så har vi det som helseministeren var inne på, opplæring, forskning og utvikling, som også det offentlige primært må ta seg av. Det gjør at det er det offentlige som må være bærebjelken her.

Interpellanten, Høie, snakket om at det ikke fungerer i dag, man må skille mer mellom bestillerrolle og utførerrolle. Det er en av fanesakene til Høyre, og også dette med sørge for-ansvaret. Så sier representanten Høie at de private aktørene har fått det bedre, har fått bedre rammevilkår, etter helsereformen. Jeg er ikke sikker på det. Vi har en godt etablert privat sektor innenfor helsevesenet som heter opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringsinstitusjoner. Jeg vil bare minne om brevet som kom fra HelseRehab Norge den 1. april i år, som viser at deres rammevilkår er sterkt forverret, etter disse aktørers mening, i forhold til hva det var før helsereformen. Da synes jeg at dette tilbudet i hvert fall burde tilgodeses av dagens regjering. Dette er et tilbud som ikke konkurrerer med det offentlige med hensyn til akuttberedskap og helhetstilbud, som må være der 24 timer i døgnet alle årets dager når det gjelder den somatiske og psykiatriske behandlingssiden. Rehabiliteringssiden burde ses på på en annen måte.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:25:14]: Høyre mener at det skal være et offentlig ansvar å sikre gode helsetjenester til alle. Det betyr imidlertid ikke at det offentlige må utføre alle helsetjenestene. Etter vår vurdering er de private et viktig supplement og korrektiv til den offentlige helsetjenesten. Høyre ønsker derfor at de private sykehusene skal ha en viktig plass i spesialisthelsetjenesten.

Det er pasienten som står i sentrum for Høyres helsepolitikk. For pasienten er det av liten betydning hvem som utfører helsetjenesten, bare han eller hun får rask og god helsehjelp. De private har vist at de kan tilby helsetjenester av høy kvalitet og samtidig organisere seg slik at ressursene benyttes effektivt, noe som kommer både pasienten og samfunnet til gode.

Da Helse Øst evaluerte sitt første driftsår i statlig regi, fant de at ventelistene var redusert med 20 pst., og at ventetiden for dem som hadde ventet i mer enn ett år, var redusert med 40 pst. Administrerende direktør Tor Berge gav følgende uttalelse om utviklingen:

«I tillegg til økt aktivitet ved helseforetakene, vil den samlede behandlingskapasiteten øke ved at vi kjøper helsetjenester av private tilbydere. Gjennom avtaler med private kommersielle tilbydere av spesialisthelsetjenester, utsetter vi våre offentlige helseforetak for konkurranse både med hensyn til pris og kvalitet. Slik får pasienten et bredere tilbud av helsetjenester og kan nyte godt av de tilfeller hvor ventetiden hos private aktører er kortere.»

Når venstresiden nå arbeider for å redusere innslaget av private tilbydere, arbeider de samtidig for lengre ventetid og mindre mangfold i tilbudet til pasientene. Det er etter min mening en farlig høy pris å betale for et dogmatisk standpunkt som bare tjener fagbevegelsens særinteresser, og det er grunn til bekymring dersom dette skal bli en bremsekloss for fritt sykehusvalg i framtiden.

For å sikre et best mulig helsetilbud for pasientene må det være en reell konkurranse mellom offentlige og private tilbydere. Den integrerte foretaksmodellen der RHF er både bestiller og ansvarlig for den statlige utførerfunksjonen, reiser noen særskilte utfordringer i så måte. Etter Høyres vurdering vil modellens framtid bl.a. avhenge av om RHF lykkes i samarbeidet med private aktører. Vi er derfor glad for at Helsedepartementet i styringsdokumentene har tydeliggjort de regionale helseforetakenes rolle som bestiller.

Jeg vil sterkt understreke at de private tilbyderne må få forutsigbare rammevilkår. I motsatt fall risikerer vi at mangfoldet av behandlingstilbud faller bort, og at pasientens valgfrihet begrenses. Høyre vil følge situasjonen for de private tilbyderne nøye, for å sikre at pasientene skal få et best mulig helsetilbud.

Bent Høie (H) [11:28:43]: Jeg vil takke for en god og interessant debatt. Det er en debatt som en ikke skal gå mange år tilbake i den politiske diskusjonen for å se ville vært umulig å holde. Når en her fra hele det politiske spekteret får tilslutning til en understrekning av de private helsetilbydernes – både kommersielle og ideelle – viktige rolle i helsevesenet og som en del av det offentlige helsetilbudet til alle, så viser det at det har skjedd et stort politisk taktskifte på dette området.

Representanten Alvheim var glad for at Høyre nå hadde et helsepolitisk engasjement. Jeg vil jo da understreke at vi er svært glad for at vi i Sem-erklæringen fikk gjennomslag for våre viktigste helsepolitiske prioriteringer, nemlig at det private helsetilbudet skulle bli en del av det offentlige tilbudet til alle, en pasientrettighetslov med individuelt fastsatte tidsfrister og en stor utvidelse av valgfriheten til pasientene.

Men vi er ikke bare glad for at vi fikk gjennomslag i Sem-erklæringen for dette. Vi er også veldig fornøyd med helseministerens oppfølging av disse politiske målene, og at dette er alle mål som nå er gjennomført. Det er derfor en god anledning for å si at Høyre er svært fornøyd med helseministeren og helseministerens arbeid.

Til representanten Ballo vil jeg si at jeg er svært glad, men også en smule overrasket, over at til og med SV nå sier at det faktisk er grunnlag for å stimulere til at en skal få flere private tilbud, men selvfølgelig innenfor rammen av seriøse og gode avtaler. Det er derfor grunn til å si at det nå kun er Senterpartiet som står tilbake med etter min oppfatning en litt bakstreversk holdning i disse spørsmålene, og det er ingen overraskelse.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:31:21]: Etter denne hyllesten fra Høyres side så mistet jeg nesten fatningen her et øyeblikk, men jeg tok meg raskt inn igjen.

La meg takke interpellanten for initiativet til denne debatten, fordi det har bidratt til å sette søkelyset på en veldig viktig del av gjennomføringen av helsereformen. Debatten har også vist at det er bred enighet i denne sal om måten vi nå utvikler samspillet mellom de private og de offentlige tjenestene på. Det synes jeg, i likhet med interpellanten, er et viktig fremskritt.

Jeg tror at vi går inn i en ny tid, der det blir et mer modent forhold mellom den store offentlige sykehussektor og den relativt beskjedne, men likevel viktige, private sykehussektor. Med modenhet mener jeg at det blir en større grad av gjensidig aksepterte spilleregler, og det blir en større grad av gjensidig aksept for ulike roller. Private vil ha en viktig rolle når det gjelder å være utfordrer, å være korrektiv og å være supplement. Det var representanten Woie Duesunds poeng i hennes innlegg. Samtidig skal det ikke være slik at de private tilbyderne skal være rene fløteskummere i forhold til å ta billige poenger, de skal være med og ta et helhetlig samfunnsansvar i større grad. Jeg registrerer med interesse at det er en større åpenhet for å påta seg oppgaver som tradisjonelt har vært forbeholdt det offentlige, og som ikke er knyttet til inntektsgivende produksjon, men først og fremst er samfunnsoppgaver à la undervisning, forskning osv. Det synes jeg er et tegn på at vi nærmer oss en mer moden relasjon mellom disse sektorene i helsetjenesten.

Vi vil, i tråd med det jeg sa i mitt hovedinnlegg, følge opp og komme tilbake til de spørsmål som her har vært reist om det rent strukturelle, bl.a. fra representanten Alvheims side, når det gjelder opplegget for evalueringen av sykehusreformen, som jeg varslet i mitt hovedinnlegg.

Presidenten: Ja, dette gikk jo bra til tross for at statsråden sa at han nesten mistet fatningen.

Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.