Bendiks H. Arnesen (A) [20:21:51]: Jeg har fremmet denne interpellasjonen fordi jeg opplever en stor utrygghet ute på bygdene når det gjelder framtiden for landbruket og for bosettingen i bygdene, og fordi det nå spørres etter større grad av forutsigbarhet, og signaler om hva framtiden vil bringe.

Norsk landbruk står jo fortsatt for en meget viktig produksjon av ren og trygg mat. I tillegg er landbruket også avgjørende for at det skal være liv og aktivitet på bygdene, og for at kulturlandskapet skal kunne holdes i hevd.

Uavhengig av hva internasjonal påvirkning måtte ha å si, kan vi ikke sette oss i den situasjonen at landet blir stående igjen uten en egen landbruksproduksjon og med fraflyttede bygder. I tillegg vil vi da også få som konsekvens at kulturlandskapet gror igjen og en viktig verdiskaping går tapt. Hva har vi da å falle tilbake på i krisesituasjoner? Og hva har vi da å vise våre turister når de kommer til landet vårt for å se levende bygder og et kulturlandskap som er holdt i hevd? Jeg tror ikke denne situasjonen er klar nok når internasjonale spørsmål diskuteres, men dette er altså de faktiske forhold og en del av helheten.

Vi er allerede i den situasjonen at mange bygder sliter med å opprettholde bosettingen. Viktige tilbud i bygdene faller bort, og gjengroingen av kulturlandskapet har allerede startet. Denne situasjonen berører alle, men verst er det for de unge som skal inn i landbruket, og som nå er så i tvil om framtiden at de kanskje ikke tør satse sin framtid der. Mangel på forutsigbarhet og utsikter for framtiden er det aller verste for næringen og dem som skal satse innsats og penger på arbeidsplasser i denne næringen.

Mener man at vi skal ha et industrilandbruk i Norge, for å konkurrere med land som har helt andre klimatiske og topografiske forhold enn det vi har her til lands? I så fall er dette et dramatisk feilgrep, som både vil utradere norsk landbruk og effektivt avfolke norske bygder.

Ingen nasjon kan fratas retten til en egen matproduksjon. Jeg synes ikke det er akseptabelt at internasjonale avtaler skal innrettes slik at vi ikke maksimalt kan utnytte våre muligheter til en naturlig produksjon av mat, når vi vet at mange millioner mennesker på denne kloden mangler mat hver eneste dag. Jeg tror heller ikke at så mange mener at det skal være slik. Jeg tror ikke alle forstår at det ikke er det samme utgangspunktet for produksjon av landbruksprodukter alle steder, og at klimatiske og topografiske forhold spiller inn på hvor effektiv produksjonen kan være. Selv innad i vårt eget land er det store forskjeller på muligheten til landbruksdrift. Dette gjør at et lite bruk i én del av landet kan være et stort bruk i en annen del av landet, når man tar arbeidsinnsats og klimaforhold i betraktning. Likevel er det av den største viktighet at vi kan beholde et aktivt landbruk over hele landet.

Jeg mener at det blir feil bare å tenke store enheter uten å se på sidevirkningene og på helheten. Jeg ser ofte at bønders dyktighet måles i produsert kvantum, uten at man tar hensyn til produksjonsforholdene. Dette mener jeg blir feil. Bønder som driver i norsk landbruk, er etter min mening dyktige og har vist vilje til en kraftig omstilling, men jeg er ikke så sikker på at de har så mye mer å gi. Det går en grense for hvor langt effektiviteten kan strekkes før det får konsekvenser.

Fra Arbeiderpartiets side mener vi at jordbruk, skogbruk og fiske i deler av landet er avgjørende for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning av kulturlandskapet. Vi vil derfor legge grunnlaget for et levedyktig og bærekraftig landbruk over hele landet.

Jeg har en følelse av at vi nå opplever en viss handlingslammelse i forhold til å planlegge framtiden for et levende norsk landbruk. I påvente av resultatet av de pågående WTO-forhandlingene burde det være mer trykk på å planlegge hvordan norsk landbruk og foredlingsbedriftene kan drives videre med en akseptabel inntjening og på et forsvarlig nivå.

Ingen må tro at vi i framtiden kan ha et landbruk i hele landet uten en sterk offentlig medvirkning. Dette tror jeg heller ikke noen internasjonale avtaler vil hindre, dersom vi innretter slike virkemidler i tråd med det som ligger i avtalene. Det betinger selvfølgelig at våre forhandlere har dette som mål.

Dette er bakgrunnen for at jeg ønsker å spørre om hva som konkret gjøres fra Regjeringens side for å innrette de statlige virkemidlene slik at landbruket, matproduksjonen, kulturlandskapet og levende bygder kan opprettholdes og være forankret i internasjonale avtaler.

Jeg håper svaret og debatten blir slik at vi i denne sammenheng kan se positivt på framtiden for våre bygder og for rekrutteringen til denne viktige næringen.

Statsråd Lars Sponheim [20:28:25]: Jeg deler interpellantens vurdering at norsk jordbruk står under sterkt press i de pågående WTO-forhandlingene. Jeg kan forsikre representanten Arnesen om at dette er en utfordring som Regjeringen tar meget alvorlig, og at det arbeides kontinuerlig med å sikre et forhandlingsresultat som vi kan leve med.

Stortinget er tidligere orientert om de norske posisjonene i WTO-forhandlingene. Jeg skal derfor ikke dvele særlig lenge ved dem, men bare kort minne om at det er på området markedsadgang, altså i første rekke i spørsmålet om kutt i tollsatsene og økning i tollkvotene, at forhandlingene er vanskeligst. Vi er innstilt på å ta på oss betydelige forpliktelser, også på dette området, men samtidig er importvernet helt fundamentalt for å videreføre et aktivt landbruk over hele landet. I disse spørsmålene samarbeider Norge tett med andre matvareimporterende land, som Japan, Sveits og Korea, i den såkalte G10-gruppen. Dette samarbeidet er helt avgjørende for å få tilstrekkelig tyngde bak de norske kravene.

På andre forhandlingsområder er situasjonen noe enklere. Vi er innstilt på betydelige kutt i handelsvridende støtte, men forutsetter at dette kan oppveies med en overgang til såkalt grønn støtte, som omfatter både miljø- og distriktsstøtte. Når det gjelder eksportsubsidiene, har vi signalisert vilje til full avvikling, under forutsetning av at vi får på plass en balansert avtale som gir oss det nødvendigste når det gjelder markedsadgang og internstøtte.

La meg understreke at det er få eller ingen land som har spesielle ønsker om å ramme Norge i disse forhandlingene. I og for seg møter vi forståelse i WTO-systemet for våre behov og de særskilte utfordringer som karakteriserer småskalaproduksjon under våre klimatiske forhold. Det norske jordbruket ivaretar et flott kulturlandskap, bidrar til levende bygder og sikrer et minimum av matvareberedskap i et land som i OECD-målestokk er blant dem med lavest selvforsyning. Vi importerer i dag 50 pst. av det nasjonale forbruket på kaloribasis. Vår produksjon er innrettet mot hjemmemarkedet, og vi har praktisk talt ingen dumping av matvarer på verdensmarkedet. Likevel risikerer vi å rammes hardt som følge av disse forhandlingene. Årsaken er nok langt på vei at vi som industriland befinner oss i skuddlinjen mellom de mange sentrale utviklingsland på den ene siden og USA og EU på den andre. Disse utviklingslandene ønsker store kutt i industrilandenes tollsatser og støtteordninger. Dette rammer også land som Norge, selv om dette primært ikke er intensjonen. Det paradoksale er dessverre at flere forslag som ligger på bordet, faktisk rammer land som Norge, Japan og Sveits mest. For Regjeringen er det maktpåliggende å synliggjøre at vi på grunn av vanskelige driftsforhold er avhengige av betydelig støtte og vern for å videreføre et levedyktig jordbruk og ivareta legitime nasjonale målsettinger knyttet til matvareberedskap, levende bygder og miljø.

Forhandlingene i Genève er for tiden inne i en intensiv fase. Innen det tas sommerferie i slutten av juli, er målsettingen å etablere et rammeverk for de videre forhandlinger. Det er av vital interesse for framtiden til norsk jordbruk at en sikrer et godt resultat og forutsigbare internasjonale rammevilkår. Forhandlingene vil kunne gi oss et tilstrekkelig handlingsrom for en nasjonal politikkutforming. Det er på hjemmebane at dette handlingsrommet skal brukes.

For å møte de utfordringene som vi er stilt overfor, trenger vi en offensiv nasjonal strategi for å sikre et aktivt landbruk over hele landet, slik Stortinget har fastslått. Regjeringen har gitt en bred omtale av viktige tiltak i så måte i proposisjonen om jordbruksoppgjøret, som er lagt fram for Stortinget. Jeg vil benytte anledningen til å løfte fram noen eksempler med utgangspunkt i de temaer som representanten Arnesen nevner i sin interpellasjon.

Når det gjelder matvareberedskap, tror jeg det er særdeles viktig å opprettholde dagens produksjonsnivå på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Med økende konkurranse trenger vi et mer robust jordbruk. Særlig gjelder dette melkeproduksjonen, der bl.a. investeringer i ny teknologi forutsetter bruksstørrelse på et gjennomsnittsnivå som er høyere enn i dag. I årets jordbruksavtale er partene enige om en rekke tiltak for å øke melkeprodusentenes armslag. Disse endringene forventes ikke å svekke måloppfyllelsen på andre områder.

Når det gjelder kulturlandskapet, er vår viktigste utfordring framover å sikre arealet i drift og hindre gjengroing. For å samordne miljøinnsatsen har vi etablert et nasjonalt miljøprogram som gjennom et rendyrket kulturlandskapstilskudd vil forvalte nær en tredjedel av de samlede budsjettoverføringene til jordbruket. Videre legger Regjeringen stor vekt på å regionalisere deler av miljøinnsatsen gjennom regionale miljøprogrammer. Det er fylkene og de enkelte kommuner som vet best hvor skoen trykker mest, og gjennom en utstrakt desentralisering kan en lokalt velge om de regionale midlene skal prioriteres til kampen mot jorderosjon og vannforurensing, eller brukes til å styrke aktiv seterdrift eller andre tiltak som kan fremme biologisk mangfold og et levende kulturlandskap.

Landbruket har vært og vil fortsatt være en bærebjelke i den lokale bosettingen og økonomien i mange lokalsamfunn. Det er likevel et faktum at sysselsettingen har gått kraftig ned i det tradisjonelle jordbruket i hele etterkrigstiden, og dette er en trend som i noen grad også har økt de siste årene. Med et begrenset marked og økende importpress er det umulig å kutte kostnader og effektivisere produksjonen uten at dette også innebærer redusert sysselsetting i den tradisjonelle produksjonen.

I denne situasjonen har Regjeringen lagt stor vekt på å legge til rette for etablering av nye arbeidsplasser på bygdene, bl.a. ved hjelp av verdiskapingsprogram og et enklere regelverk. Landbruksbasert verdiskaping gir disse tiltakene en god lokal forankring. Ulike verdiskapingstiltak har fått det til å blomstre i mange lokalsamfunn. Det er børstet støv av gamle produktbetegnelser, vi har fått på plass en særskilt merkeordning, og det satses i stadig større grad på utvikling av nye nisjeprodukter. Dette er en utvikling som har funnet sin plass innenfor ulike konsepter, slik som gårdsutsalg og kortreist mat, bondens marked, internettsalg og spesialbutikker, samt prøveprosjekter der høytbetalende kjøpegrupper i utvalgte eksportmarkeder nå er i ferd med å teste ut norske spesialprodukter. Slike initiativer koples nå opp mot gårdsturisme og reiseliv, og vi begynner å se konturene av en positiv næringsutvikling som kan sette dype og langvarige spor i norske bygder.

Gjennom Landbruk Pluss har vi søkt å sette denne kreativiteten og nyskapingen i fokus. Regjeringen har valgt en helhetlig tilnærming til denne problematikken og sett på hvilke juridiske, økonomiske og administrative grep som er nødvendige for å legge forholdene bedre til rette for at landbrukseiendommene over det ganske land i større grad skal bli en kilde til vekst og nyskaping.

Jeg vil avslutte innlegget med disse eksemplene. Som jeg nevnte, vil det også bli anledning til en bredere og grundigere debatt om norsk landbrukspolitikk når Stortinget om noen dager skal behandle proposisjonen om årets jordbruksoppgjør.

Bendiks H. Arnesen (A) [20:36:01]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at statsråden, som han sier, kontinuerlig jobber for best mulig forhandlingsresultat, og ville vel knapt ha ventet et annet svar enn det.

For et par dager siden var jeg i Nord-Norges største landbrukskommune, Balsfjord, og det jeg hørte fra unge bønder, til dels unge kvinner, som har overtatt gårdene, er at de er usikre på hva framtiden bringer. De er usikre på om de skal tørreå investere, og om de skal tørre å satse.

Jeg er veldig positiv til de virksomheter som nå gror opp i bygdene i tilknytning til verdiskapingsprogrammet og bygdeutviklingsmidler osv. Jeg synes det er veldig positivt. Men jeg tror at hvis vi mister basisen, det tradisjonelle landbruket, går dette galt.

Jeg er enig med statsråden i at vi allerede importerer betydelige mengder varer hit til landet. Men det er viktig at vi da kan fortsette med å produsere de varene vi allerede har mulighet til å produsere, og ikke importerer varer som vi kan produsere i landet på en veldig god måte.

Jeg tror at grønn støtte, å få midlene dreid over til grønn støtte, må være veien å gå, men da er det viktig at vi forbereder oss på dette før støtten er borte. Jeg tror ikke vi har noen sjanse til å få midler inn i budsjettene igjen, hvis de først er blitt borte.

Vi skal holde kulturlandskapet i hevd, er vi enige om, selv om jeg må si at akkurat nå ser dette bekymringsfullt ut, for kulturlandskapet er i ferd med å gro igjen. Da er det viktig at vi kan kombinere den jobben med fortsatt å produsere ren og trygg mat. Nye arbeidsplasser er viktig på bygdene som andre steder i landet hvis vi skal kunne beholde bosettingen og rekruttere unge til en næring som er avgjørende viktig, og som gjør at vi har kunnet slå oss ned på bygdene og fortsatt kan bo der.

Statsråd Lars Sponheim [20:39:16]: Jeg tror interpellanten og jeg deler veldig mange av de samme verdier og oppfatninger om hva vi ønsker å få til. Men da tror jeg det er viktig å få fram, når en stadig vekk er opptatt av usikkerhet ved at ting endrer seg og ved mangel på langsiktighet: Skal vi sikre å ha et landbruk over hele landet om ti år, om 15 år, om 40 år, må det gjøres en del forandringer i dag. Det betyr at det vil bli endrede rammevilkår, og det vil være nødvendig for å ta vare på mye av dette. Hadde vi sittet stille i dag og sagt at nå vil vi ikke gjøre forandringer, nå vil vi ta vare på alle virkemidler akkurat slik som de er i dag, er det helt sikkert at vi kom til å møte en ganske tøff vegg når vi fikk nye rammevilkår gjennom WTO og hva det måtte være. Derfor er vi inne i en periode med større endringer i norsk landbrukspolitikk enn det vi har sett på veldig lang tid. Det er for å sikre at vi kan ta vare på et norsk landbruk også på mellomlang sikt og på lang sikt. Og derfor er det Regjeringen har tre viktige strategier, som jeg var innom i mitt innlegg.

Det første er å gjøre en så god jobb som mulig i WTO-forhandlingene og sikre at vi får gode rammevilkår, ikke minst for markedsadgang. Vi trenger tollsatser for å kunne produsere i Norge. Det må vi slåss for, og det gjør vi.

Så må vi gjøre noe med de virkemidlene vi har, for å ha mulighet til å ta vare på mest mulig av det tradisjonelle landbruket. Derfor er det vi i den proposisjonen som nå ligger til behandling i Stortinget, som oppfølging av jordbruksavtalen i vår, har begynt å grønnvaske ordninger. 3 milliarder kr eller nesten en tredjedel av de samlede ordningene har vi såkalt grønnvasket i den forstand at vi kan notifisere dem til Genève og få godkjent dem som grønne ordninger. På den måten gjør vi endringer. Det vil oppleves som endringer i rammevilkårene, men det er jo nettopp for å kunne ta vare på et robust landbruk framover at vi gjør disse endringene.

Det tredje er å få fram gode alternativer. Det er slik at vi for hvert år blir litt rikere i dette landet. Så er det det spesielle med mat at en kan bli mett, og svært mange av oss litt mer enn mett, og da er vi ikke villige til å bruke mer penger på mat. Og når vi blir rikere, er det en mindre andel av midlene som går til mat. Det er landbruksøkonomiens grunnleggende lære. Og skal vi da ta vare på sysselsetting og aktivitet, må vi skaffe inntekter fra andre områder enn mat – opplevelser, f.eks. Man blir aldri mett på opplevelser. Landbruket kan produsere opplevelser, ikke bare matopplevelser, men definitivt også andre opplevelser, som man ikke blir mett på. Det er helt avgjørende for å ta vare på sysselsetting på bygdene knyttet til landbruket at landbruket har bredere inntekter enn bare fra den rene matproduksjon. I en voksende økonomi vil matproduksjonen få en relativt sett mindre andel av økonomien. Derfor må landbruket tilføres nye inntektsområder. Det er den tredje delen av strategien vi arbeider etter for å ta vare på landbruk og levende bygder over hele landet.

Aud Gaundal (A) [20:42:30]: Det er ingen tvil om at de synspunkter representanten Bendiks H. Arnesen har i sin interpellasjon, opptar veldig mange. Jordbruket og norsk matproduksjon vil de fleste ha. Kulturlandskap og ikke minst bosetting har bestandig vært knyttet til norsk landbruk.

Det å ha landbruk i hele landet gjør seg ikke selv. Og det kommer noen spørsmål nå også om ikke vår kanaliseringspolitikk står under for sterkt press.

I sitt innlegg og i diverse pressemeldinger som har kommet fra landbruksministeren og utenriksministeren i mai, sies det nå at det jobbes i forhold til G10-landene, og da særlig med Japan i spissen.

Landbruksministeren sier i sin pressemelding at det eksisterende forhandlingsforslaget fra Cancun var særlig urimelig, fordi det var skreddersydd for USAs og EUs interesser. Jeg håper det kan tyde på at det er flere av WTOs medlemsland som ser dette. I samme pressemelding understrekes det også at G10-gruppen ikke kan akseptere at det etableres øvre tolltak og legges opp til en obligatorisk økning i tollkvotene. Jeg er enig i disse vurderingene.

I det jordbruksoppgjøret vi nå har til behandling i Stortinget, sies det:

«Hovedmotsetningen i landbruksforhandlingene går nå i større grad mellom USA/EU på den ene siden, og gruppen av ca. 20 utviklingsland (G20), med Brasil, India, Kina … på den andre siden.»

Med bakgrunn i dette er kanskje det å velge G10-landene som allianse et greit valg. Men det har dukket opp en ny gruppe, G33-landene, som er utviklingsland. Og spørsmålet til statsråden fra min side blir om vi her kan oppleve at det blir såpass mange grupper som blir spilt opp mot hverandre, at en kan sitte igjen med USA/EUs løsninger.

Det kan se ut som om prosessen i WTO kan stoppe opp bl.a. med bakgrunn i at det er valg i USA. Mitt spørsmål blir også: Hva gjør det med usikkerheten i forhold til norsk landbruk? Det er ingen god situasjon at vi ikke vet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Erlend Nornes (H) [20:45:12]: Det er ingen tvil om at interpellanten peikar på ei viktig problemstilling i interpellasjonen sin. Spørsmåla som han her tek opp, går rett til kjernen i problemstillingane knytte til norsk landbrukspolitikk. Eg vil for min del få retta ein honnør til landbruksministeren og Regjeringa for alt som er utretta i landbrukspolitikken sidan regjeringsskiftet, for å gjera norsk landbruk meir framtidsretta og robust.

Høgre sitt mål i landbrukspolitikken er at bonden skal sleppast fri. Det skal vera mogleg å driva norsk landbruk lønsamt, anten ved ei naudsynt strukturrasjonalisering innan kontrollerte rammer eller ved auka nisjeproduksjon. Begge delar har statsråden og Regjeringa lagt til rette for, samstundes som dei totale overføringane til landbruket over statsbudsjettet er reduserte med bortimot 1,2 milliardar kr dei siste åra. Sjølv om vi har hatt ei utvikling dei to siste tiåra der overføringane til jordbruket målt i prosent av statsbudsjettet har vorte reduserte frå om lag 7,5 pst. til om lag 2 pst., er det framleis naudsynt med ei utvikling mot eit meir robust norsk landbruk.

På struktursida er det gjort mykje dei siste åra. Innan kraftfôrkrevjande produksjonar er konsesjonsgrensene justerte opp med 50 pst. I den samanhengen vart også regelverket vesentleg forenkla ved at ein gjekk over frå å regulera talet på innsette dyr til å regulera talet på omsette og slakta slaktedyr, ei forenkling som kjem både bøndene og dei regulerande myndigheitene til gode. Det er også gjennomført konkurranse innan foredling av mjølk, og ny marknadsordning for mjølk er innført. Det er gjeve høve til å etablera samdrifter, ei ordning som gjev auka stordriftsfordelar, og som samstundes gjev bøndene meir regulert arbeids- og fritid. Ordningane for samdrifter har då også vorte godt mottekne.

Vidare er konsesjonslovene for omsetnad av landbrukseigedomar endra betydeleg, i riktig retning, etter vårt syn. I tillegg er fokus i landbruksoppgjeret også endra frå årsverk til fokus på føretaka i landbruket. Det er også lagt vekt på at fellesgode som kulturlandskap, spreidd busetnad og biologisk mangfald ikkje skal belastast landbruket, og at inntektene frå matproduksjon skal koma frå marknaden. Ved å sleppa bonden fri på denne måten har vi sett at inntektene til bonden har auka kraftig dei siste par åra.

Gjennom Landbruk Pluss har statsråden også fokusert på kreativitet og nyskaping i landbruksnæringa. Statsråden har fleire gonger omtala dette som å stimulera gründergenet hjå bøndene. Alle desse endringane har i sum ikkje berre gjort det mogleg for den ivrige og framtidsretta bonden å driva friare, men endringane har også tilpassa oss i rett retning i høve til internasjonale avtalar og krav.

Til slutt vil eg seia at på vegner av Høgre vil vi vona at statsråden vil halda fram med arbeidet for å gjera norsk landbruk meir konkurransedyktig.

Øystein Hedstrøm (FrP) [20:48:37]: For å sikre et fremtidig norsk landbruk med mer åpne grenser må landbrukspolitikken legges om. Starter vi nå, vil det være mulig å møte en smule av konkurranse ved at et begrenset antall norske produkter kan bli konkurranseeksponert som et resultat av WTO-forhandlingene.

Det er gledelig at i hvert fall næringsmiddelindustrien, som interpellanten også nevner, har tatt virkelighetens verden innover seg. Her etterlyser man en politikk som kan reformere landbruket, slik at det overordnede målet kan bli noe mer enn distriktspolitikk. Industrien sier det rett ut: Det går ikke lenger an å leve med det økte gapet i prisforskjell mellom norske og utenlandske matvarer.

Jeg vil minne om at Norge som WTO-medlem har akseptert en videreføring av reformprosessen som er innledet på jordbruksområdet, i tråd med artikkel 20. Hvis Norge oppfattes som en bremsekloss gjennom markert vektlegging av handelshindrende tiltak innenfor jordbrukssektoren, kan det redusere vår troverdighet når vi krever åpnere handel på andre områder. Det kan skade norske interesser som en helhet.

Status for landbrukets jordbruksproduksjon er at den fortsatt er overbeskyttet innenfor de fleste områder gjennom et tollbasert vern. Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å tilpasse norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon raskere enn det som skjer i dag. Nesten alle ledd i matkjeden er skjermet. Det er ikke akkurat oppmuntret av at landbruket har utviklet konkurransedyktighet og markedsorientering. Derfor må vi nå komme bort fra statiske resonnementer om at bøndene skal fortsette å oppføre seg som de har gjort frem til nå. I stedet for å la landbruket bli omfattet av konkurranselovgivning, begrenses konkurransen gjennom markedsregulering i omsetningsleddene, reguleringseksport, pris og markedssamarbeid. Det betyr at norske konsumenter betaler langt mer for norske matvarer under våre vanskelige klimatiske og topografiske forhold enn det som er absolutt nødvendig.

Det vi må gjøre, er å innføre fri konkurranse i alle ledd av verdikjeden for matvarer, inkludert landbrukssamvirkets industri. Vi må møte utfordringene ved å etablere konkurranse innad, mens vi ennå har et tollbasert vern utad.

Driftige bønder kan gis bedre overlevelsesevne gjennom å få spillerom for egen utvikling, bl.a. ved å oppheve en del produksjonsbegrensninger, konsesjonsgrenser, avvikle restriksjoner på omsetning av jordbrukseiendommer, gjøre noe med jordbruksavtalesystemet, osv., et system som betinger bruk av tusenvis av byråkrater. Dette fordyrer og reduserer konkurransedyktigheten. Det nytter ikke lenger å videreføre alle reguleringer og rigorøse systemer innenfor landbrukssektoren som fordyrer produksjonen. Vi må nå rydde opp, og det må skje før importvernet faller.

Inge Ryan (SV) [20:52:10]: At representanten Arnesen tar opp dette temaet, syns jeg er veldig bra. Noen kan si at dette er et tema som blir tatt opp til kjedsommelighet fra enkelte, men jeg tror det er et tema som Stortinget faktisk er nødt til å fokusere på hele tida, fordi landbruket er en så viktig del for store deler av Norge. Som nevnt tidligere, både av landbruksministeren og av andre, er det noe som vi alle er berørt av. Mat er noe vi inntar fra tre til seks ganger pr. dag. Derfor er det noe som bør oppta oss alle sammen.

Jeg tror at en av de tingene som man skal fokusere på i WTO-forhandlingene og i andre sammenhenger, er at Norge er skapt for smådrift. Hvis en ser det i en europeisk sammenheng, er det stort sett småbruk vi har i Norge. Vi kan aldri få stordrift, det er en umulighet. Bortsett fra noen få flekker i landet er det smådrift dette landet er skapt for, fordi topografien engang er slik. Det er det vi må ha en politikk for, hvordan vi skal klare å utnytte de små flekkene som er, og ha landbruk over hele landet. Det skaper spesielle utfordringer som gjør at vi må ha en helt annen landbrukspolitikk i Norge enn det man f.eks. har i Danmark, for å ta en av de nærmeste naboene våre.

Så vil jeg kommentere to ting i forhold til det landbruksministeren var inne på. Han snakket om grønnvasking. Jeg syns det er veldig interessant at vi kan bruke mer av støtten som går til landbruket i dag, til å betale for produksjonsnøytrale forhold. Sjøl om enkelte vil si at man blir betalt for å være bygdas vaktmester, syns jeg ikke det er så ille. Det at man både er bygdas vaktmester og produserer god mat, syns jeg må være et godt stempel å ha på seg som gårdbruker. Vi vet at i tillegg til at vi vil ha god mat fra landbruket, blir flere og flere av oss oppmerksomme på hvor viktig det er at vi har et kulturlandskap og et land som vi kan være stolte av, gjennom at man tar vare på det.

Det andre området som landbruksministeren var inne på, som jeg også syns var interessant, gjelder dette med eksportsubsidier. Jeg syns det er rett at vi nå er villige til å fire på det vi har hatt av eksportsubsidier gjennom mange år, bl.a. i forhold til Jarlsbergosten. Jeg tror at hvis vi skal bli troverdige i forhold til å ha et skikkelig tollvern, må vi være villige til å si at vi også er villige til å gi avkall på det. Derfor syns jeg det er fornuftig at man har de posisjonene i WTO-forhandlingene.

Olaf Gjedrem (KrF) [20:55:15]: Dagens tema omhandlar eit viktig forhold når det gjeld landbruket og den internasjonale utviklinga. Det er med glede eg konstaterer at det er brei politisk semje bak den landbrukspolitikken som blir ført i Noreg i dag. Eg konstaterer òg at det i befolkninga er sterk støtte til og ei erkjenning av landbruket sin viktige plass og verdi for framtida. Meiningsmålingar syner at over 80 pst. føler at landbruket fyller ein viktig funksjon, og forsvarar dei støtteordningane som er innførte.

Noreg er eit høgkostland, og det er derfor naturleg at me må betala meir for varer, landbruksprodukt, serviceprodukt og andre ting me kjøper i Noreg, enn det ein må betala i andre land. Alle skal ha ei anstendig inntekt, og derfor må me berre innsjå det naturlege og sjølvsagde i dette.

Det er eit felles ansvar staten og bondeorganisasjonane har for å finna fram til treffsikre ordningar for å sikra landbruket tryggleik for ei framtid som gjev god inntekt, og som gjer at landbruket kan ivareta sine forskjellige funksjonar i eit moderne samfunn. Det er spesielt peikt på kulturlandskap og levande bygder. Derfor er det gledeleg å konstatera at me har innført miljøplanar ved årets landbruksoppgjer som grønvaskar store delar av landbruksføringane på ein måte som WTO-systemet kan godta.

Næringsmiddelindustrien er òg under omstilling, og dei stør dei tiltaka som blei innførte for å modernisera og førebu landbruket på denne nye framtida. Noreg har berre ein produksjon på ca. 50 pst. av det me treng av ernæringsstoff. Det er ei felles oppgåve for oss politikarar i regjering og storting å prøva å påverka utanverda, andre land, med dei norske posisjonane og det behovet me har for særskilte tiltak. Me får besøk av ein viktig politikar no i løpet av ei vekes tid. Det gjev oss høve til å presentera det norske synet og det norske behovet for særordningar.

Det er ein blanda sympati Noreg har. For det fyrste har me eit rikt land, og for det andre har me eit fint land. Alle med kjennskap til landet forstår at det krevst ei spesiell pleie for å ta vare på det, ikkje minst med omsyn til turismen og befolkninga, som har glede av å busetja seg i heile landet. Derfor er det rett at me har ein eigen sterk matproduksjon og ei positiv merksemd på faktorar som kan styrkja denne verksemda for landbruket framover.

Odd Roger Enoksen (Sp) [20:58:32]: Det er grunn til å frykte betydelige konsekvenser for norsk landbruk i de pågående WTO-forhandlingene. Det fokus som landbruksministeren har, og det engasjementet landbruksministeren har utvist for å oppnå et best mulig forhandlingsresultat, er det derfor helt nødvendig å opprettholde. Det er nemlig et godt forhandlingsresultat, som i utgangspunktet vil være nødvendig for å opprettholde et landbruk som noenlunde er i tråd med det landbruket vi kjenner i dag. På denne bakgrunn er det en vanskelig balansegang på den ene siden å skulle tilpasse seg et ukjent forhandlingsresultat, slik som interpellanten tar til orde for, og på den andre siden å argumentere for å opprettholde de ordninger som er grunnlaget for at vi har landbruk i hele landet – under vanskelige naturgitte forhold.

Senterpartiet er definitivt ikke motstander av å grønnvaske ordninger i henhold til WTO, slik som f.eks. Regjeringen har lagt til rette for gjennom årets jordbruksforhandlinger. Men det vil ikke være mulig å grønnvaske våre ordninger for landbruket på et vis som tilnærmet vil kunne opprettholde dagens landbruk. Det er også helt nødvendig å opprettholde insitamenter for produksjon i de støtteordningene vi har for norsk landbruk. Det vil ikke være mulig å opprettholde et landbruk hvis alle ordninger i jordbruksavtalen skal grønnvaskes på et eller annet vis. Derfor må Regjeringens hovedfokus være å skaffe alliansepartnere blant andre land for å oppnå et best mulig forhandlingsresultat og å kjempe for å få forståelse for at retten til å produsere egen mat burde være selvsagt. Dette må etter Senterpartiets oppfatning ha større oppmerksomhet enn å ta et forhandlingsresultat for gitt og begynne å tilpasse seg det lenge før det foreligger, for dermed å kunne spille fra seg de forhandlingskort som man har. Man må finne den nødvendige balansegangen mellom å grønnvaske de ordningene som det er fornuftig å grønnvaske også på et selvstendig nasjonalt grunnlag, og å arbeide for å oppnå et best mulig forhandlingsresultat i samarbeid med andre land som har noenlunde de samme interesser som vi har.

Steinar Bastesen (Kp) [21:01:09]: Landbruksforhandlingene i WTO er langt fra sluttført. I dagens situasjon er det derfor ingen grunn til å gjøre noe annet enn å kjempe videre for de posisjonene vi har inntatt i forhandlingene. Vi må i alle fall ikke gjøre ting på hjemmebane som vil undergrave de krav som vi har fremmet i WTO.

Alle land skal ha rett til egen landbruksproduksjon, både av beredskapsmessige og av helsemessige grunner. Norge må derfor stå fast på de krav som er nødvendige for å sikre norsk landbruk. Vi trenger tollbeskyttelse og rett til å subsidiere landbruksproduksjonen i vårt eget nasjonale marked. Det er mange land i verden som ønsker å beskytte sitt eget landbruk. Vi er derfor i godt selskap.

Norge er ingen storeksportør av landbruksvarer. Vi importerer mange landbruksprodukter som det ikke er naturlig å dyrke i Norge. Vi kan derfor støtte mange utviklingsland i deres krav om at alle land bør kutte ut eksportsubsidier på landbruksvarer. I tillegg bør vi dreie importen av landbruksvarer fra rike til fattige land. En slik politikk skulle gi muligheter for å bygge brede allianser internasjonalt.

Norge er en stor eksportør av fiskeprodukter. Og vi skal jobbe systematisk for å senke tollbarrierene for verdenshandelen med fisk. Men vi skal ikke la oss friste til å ofre norsk landbruk for å oppnå handelsfordeler med fisk. De norske distriktsnæringene skal ikke settes opp mot hverandre, vi skal heller samarbeide. Markedet for fisk vil utvikle seg positivt uansett hva som skjer i WTO-forhandlingene. Det er bl.a. store muligheter for å etablere tosidige handelsavtaler som kan løse problemene med tollbarrierer for fisk.

Grisen spiser sin egen avføring. Tilsatt fôrmel heter det visstnok resirkulert avfall. Dette flesket kjøpes av nordmenn fordi det importeres. Vi har nettopp, for ikke lenge siden, opplevd at kylling blir fôret med spillolje. Hvordan har det gått med den saken, landbruksminister? Og salmonellafrie egg – landbruksministeren og representanten Hedstrøm stod her i salen: hver nordmann sin høne, så skulle en få egg. Ja, han kan spise plommen flytende fordi det er salmonellafritt, er han klar over det? Men han ofrer det på importens alter. Kugalskap og Creutzfeldt-Jacob har vi opplevd, og det er et resultat av intensivt landbruk. Hva skjer med det berget av beinmel som ble resultatet av kugalskap?

Vi kan gjerne snakke om verdiskapingsprogrammet, men hva skjer med den mannen som vil gjøre noe med verdiskapingsprogrammet, f.eks. han som kjører slaktebilen? Han kan reise rundt i landet og slakte og tilberede sitt eget kjøtt, men han får ikke lov. Det strider ikke mot norsk regelverk, og det strider heller ikke mot EU-regelverket, men han blir nektet.

Sigrun Eng (A) [21:04:44]: Interpellanten set søkjelyset på eit politisk område av stor betydning. Landbruket er berebjelken i levande bygder, bl.a. som råvareleverandør til næringsmiddelindustrien, men er òg svært viktig for dei distrikta som satsar tungt på reiseliv og turisme.

Eg kjem sjølv frå ein stor reiselivsregion i Noreg og får mange innspel derfrå om frykta for dei store endringane som landbruket vårt står overfor. Frykta for at husdyrhaldet blir kraftig redusert og landskapspleiarane blir borte, er så absolutt til stades. Kva blir det att om åkerlappane gror att og lysa i husa berre står på i påska og i ferien? Heile landet må haldast i hevd. I nasjonale og internasjonale forhandlingar må norske styresmakter jobbe aktivt for det. Vi har i årevis pålagt bønder reglar og direktiv langt oppover pipa. Når skal dei få nyte godt av å ha gjort jobben med god dyrevelferd, sjukdomsfrie dyrerasar og minimal bruk av kjemiske middel? Derfor kostar norsk landbruk ein del, men vi har trygg mat.

Det er mange av oss som lurer på om Regjeringa, inklusiv landbruksministeren, gjer nok for å marknadsføre desse fortrinna i forhandlingane. Når slost ministeren for å fortelje kva vi reelt bruker av kroner i Noreg på mat, samanlikna med andre land? No er det 11–12 kr av kvar hundrelapp, etter krigen var det 40 kr – men billigare mat skal vi ha!

Vi må alle i fellesskap slå ring rundt det norske landbruket, anten vi er aktørar eller forbrukarar. Direkte og indirekte blir det no drive eit høgt spel: rasjonalisering, effektivisering og monopolisering i grossistledda er dagens verkelegheit. Import og prispress er bondens kvardag. Det er mange år sidan landbruksminister Øyangen sa at bonden hadde gitt nok. Denne regjeringa lever etter ein annan mal.

Det gir god grobotn for pessimisme og frustrasjon. For oss i Arbeidarpartiet verkar det som om norske myndigheiter er passive i drøftingar om landbruksnæringa i internasjonale fora, og eg synest saka må setjast på dagsordenen. Eg etterlyser det, sjølv om eg høyrer kva landbruksministeren seier. Men eg takkar interpellanten for hans ærlege engasjement.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninnteke presidentplassen.

Bjørn Jacobsen (SV) [21:07:31]: Det har gjennom nesten alle innlegg som har vore haldne her i kveld, blitt skapt eit inntrykk av at ein ikkje tener pengar på mat. Det vil eg på det sterkaste avvise. Seinast var det den største aksjonæren i Hakon-gruppa som selde seg ut, ein person selde seg ut med eit overskott på ca. 7 milliardar kr, altså drygt halvparten av det vi brukar på alle norske bønder frå Nordkapp til Lindesnes. Så det er ingen tvil om at det er veldig gode pengar i mat. Spørsmålet er berre: Korleis skal vi fordele dei, og kven er det som skal ha desse inntektene? Eg hadde jo helst sett at ein del av desse 7 milliardar kr hadde gått med til å måle løer landet rundt og gje betre inntekter i Distrikts-Noreg. Så vi må innsjå at det arbeidet som blir gjort her i Stortinget, er veldig viktig, og det skal sjølvsagt gjerast i form av landbruksoppgjeret om ikkje så lenge.

Men koplar vi inn WTO, bør vi også sjå på: Kva er det dei fattige landa har av krav i forhold til dei rike landa? Jau, dei har mykje av produkt, og dei har mykje av arbeidskraft. Begge delar er billige og kan utkonkurrere både norske bønder og norske arbeidarar som ingenting. Det er ingen tvil om at vi skal late dei få sleppe til her også, men på kva for ein måte? Skal det vere med og grave bort det grunnlaget som vi har skapt for norske bønder eller for norske arbeidsfolk? Nei, sjølvsagt ikkje. Det må gjerast på ein slik måte at vi samtidig kan behalde sysselsetjinga i landbruket. Det er det dette står om.

Så veit vi også at for mange land i sør som er fattige, kan det vere like viktig å få marknadstilgang i sitt eige land, nettopp fordi dei konkurrerer med såkalla verdsmarknadsprisar, som sjølvsagt er laga av eksportkredittar igjen. Det finst altså ikkje ein reell verdsmarknadspris, men verdsmarknadsprisen er laga ut frå at ein har subsidiert overproduksjon. For mange fattige land er det viktigare å få lov til å sleppe til på sin eigen heimemarknad enn å få sleppe til f.eks. i Noreg.

Eg synest det er veldig gode signal frå statsråden i forhold til mange gode tiltak og grønvaskinga. Men utfordringa mi til statsråden, og det eg har lyst til at han skal problematisere litt, går på forholdet mellom kor mykje ein skal gje direkte på pris, og kor mykje ein skal gje direkte i form av tilskott, slik at bonden enno sit igjen med å ha ei fagleg utfordring. Eg synest f.eks. «vaktmeister på landsbygda» er eit veldig godt uttrykk, at det skal vere éin del av bonden si rolle i framtida, men kvar går skjeringspunktet mellom kor mykje ein kan gje i form av offentleg støtte, og kor mykje som skal vere basert på fagleg dyktigheit, i forhold til å finne ut av bondens lønn?

Bendiks H. Arnesen (A) [21:10:58]: Jeg takker statsråden og representantene for debatten. Det er en debatt som jeg tror må forsterkes framover. Dette gjelder framtiden for norsk landbruk og for distriktene våre.

Statsråden sier at man må gjøre forandringer. Ja, det er jeg enig i, men det går ikke an å forandre på de naturgitte forhold. Dette må komme sterkere fram både i dette huset og i de forhandlinger som skal pågå. Vi må ha rom i internasjonale avtaler for våre spesielle forhold. Men det er også et faktum at vi må få fram de fortrinnene som vi har, som har vært nevnt her i dag, det som går på en god dyrehelse, ren mat og ren natur. Dette henger også sammen med den måten vi har drevet vårt landbruk på.

Jeg hører at noen i debatten fortsatt har den holdning at bare brukene blir store nok, blir det også lønnsomhet i landbruket. Dette tror ikke jeg, fordi forholdene er så vidt forskjellige. Jeg tror heller ikke at man kan løse alle oppgavene gjennom økt konkurranse. Igjen gjelder de naturgitte forhold, og det gjelder ikke minst å produsere trygg mat. Jeg har tillit til det statsråden sier i debatten, og jeg tror han gjør hva som er mulig, men jeg synes å høre en viss forskjell på det som forfektes av landbruksministeren, og det som forfektes av utenriksministeren, når det gjelder hva vi kan ha mulighet til å oppnå i de pågående forhandlinger. Jeg håper i den forbindelse at landbruksministeren har begge hendene på rattet i de videre forhandlinger, og jeg ønsker statsråden lykke til med det viktige arbeidet.

Statsråd Lars Sponheim [21:13:16]: Jeg starter med å takke for det siste. Det er nødvendig. Det er meget store utfordringer vi står overfor. Jeg får av og til det spørsmålet fra bønder når jeg reiser rundt, om jeg kan gi dem en garanti i forhold til hvilke rammevilkår de vil ha om 10, 15, 20 år, jf. det som skjer i WTO. Det synes å være en del som mener at det burde jeg være i stand til. Skulle jeg gitt en slik garanti, kunne jeg ikke snakket sant, for det er ikke mulig. Jeg også, som arbeider med disse spørsmålene til daglig, er spent og usikker på: Hva bringer disse WTO-forhandlingene? Det må jeg være ærlig og si.

Så kan jeg forsikre Stortinget om, slik som jeg registrerer at mange føler seg trygge på, at vi gjør hva vi kan for å ivareta norske interesser i disse WTO-forhandlingene. Jeg kan bare f.eks. peke på hvordan utenriksministeren i vinter la om hele sitt reiseprogram for å konsentrere seg om å ha bilaterale samtaler om WTO-spørsmål og landbruk, og jeg arbeider selvsagt også med disse spørsmålene, selv om det er utenriksministerens hovedansvar.

Jeg rekker ikke å adressere alle utfordringer til meg, men jeg har lyst til å understreke de viktige problemstillinger som flere har vært innom, både SVs representanter og Enoksen, omkring støtteordninger: Hvor mye kan vi legge vekt på å prøve å grønnvaske og lovliggjøre støtteordninger, og hvor mye må vi ha på andre ordninger? Det er helt åpenbart at vi kan ikke bare ha grønne ordninger og fremdeles ha et norsk landbruk noe i nærheten av det vi har i dag. Vi er helt avhengige av å ha den delen av de såkalte gule ordninger som er tollbeskyttelse. Den grunnleggende landbruksøkonomien sier at det må være slik for en produsent at han får en pris som gjør at han kan dekke de variable kostnadene, og helst et bidrag til de faste kostnadene. I det øyeblikket man stapper mer penger inn gjennom munnen til kua enn det man får ut av juret, om jeg kan si det slik, vil man slutte å produsere og bare gå i postkassa og hente grønne ordninger, og da forfaller kulturlandskapet. Så det er det helt grunnleggende. Derfor må vi sørge for å ha tollsatser som gjør det mulig å få en pris som dekker disse kostnadene. Så kan vi tilføre bonden økonomi for andre oppgaver han måtte utføre, såkalte kollektive goder – gartneroppgaver, vaktmesteroppgaver og hva det måtte være – bl.a. gjennom grønne ordninger. Miljøplanene, som nå er obligatoriske og innført under denne regjeringen, kan komme til å være helt sentrale for slike ordninger.

Så undrer jeg meg litt over Arbeiderpartiets representanter, for det ligger litt i lufta at det ikke gjøres nok fra landbruksministerens side. De fleste som observerer det som skjer i norsk landbrukspolitikk, utenfra, sier at vi er inne i en periode hvor det skjer større endringer enn på veldig lang tid. Jeg er glad for at det er mulig å gjøre disse endringene i kombinasjon med framforhandlete avtaler tre år etter hverandre, og en periode med inntektsøkning for norske bønder som er historisk, og prosentuelt dobbelt så høy som for andre grupper.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 11 er dermed avsluttet.