Berit Brørby (A) [12:08:13]: (ordfører for saken):Alle i komiteen, unntatt SV, går inn for å beholde den styreform vi har i dag, nemlig monarkiet. Hva Stortingets øvrige medlemmer går inn for, får vi først se ved avstemningen.

I og med at det er 7. juni i dag, og 99 år siden Stortingets vedtak om å oppløse unionen, kan det være greit med noen historiske fakta. Vedtaket i Stortinget førte til sterke reaksjoner fra svenskene, og de stilte krav om en folkeavstemning.

28. juli 1905 vedtok Stortinget at en slik folkeavstemning skulle finne sted. Allerede 13. august ble det derfor avholdt en folkeavstemning om man var for eller imot Regjeringens og Stortingets politikk om unionsoppløsningen. En massiv kampanje førte til at 368 392 stemte for og 184 imot. De som hadde stemmerett, var alle menn over 25 år. Det var da uavhengig av inntekt. Ledende kvinner satte i gang en underskriftskampanje og en underskriftsaksjon til fordel for unionsoppløsningen, og den førte faktisk til 279 878 underskrifter, som stortingspresidenten fikk av disse kvinnene 22. august. Det var imponerende.

Den andre folkeavstemningen i 1905 ble avholdt 12. og 13. november, etter vedtak i Stortinget 31. oktober. Den dreide seg om Norges framtidige statsform. Det var ingen selvfølge for alle nordmenn at monarkiet skulle være den foretrukne statsform. Det var ikke samme enighet om statsformen som det hadde vært om unionsoppløsningen. Resultatet ble likevel ved folkeavstemningen, som ble holdt over to dager, at 259 563 stemte for monarki og 69 264 stemte imot.

Noen hevder at om vi i dag skulle velge styreform, ville mange flere antakeligvis stemt for republikk. Det blir for meg feil utgangspunkt. Vi må ta utgangspunkt i den styreform vi har i dag, og det er vår oppgave å vurdere om det er nødvendig å endre styreform fra monarki til republikk.

Komiteens medlemmer har selvfølgelig fått med seg den debatt om monarkiet som foregår i media, hvor det i kronikker og leserinnlegg argumenteres både for og imot. Vi har selvfølgelig også sett Dagbladets meningsmåling om det samme. Slik det er, slik er det, og slik skal det være i et demokrati.

Men slik flertallet ser det, er det grunnlag for å si at monarkiet har bred oppslutning i folket. 17. april ble vår tronarving døpt. I talen sa bl.a. biskop Stålsett at kongeriket står foran en helt ny tid. Han sa bl.a. også at hun må få være ungdom, slik hennes far fikk lov å være, og så får tiden vise om hun blir dronning. Og som biskopen så riktig la til: «Om folket vil.»

I merknadene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil vi understreke at dersom det en gang i framtiden skulle komme på tale å endre styreform, mener vi at det er folket gjennom en folkeavstemning som må få gi sin tilråding.

Flertallet i komiteen anbefaler at forslaget fra SV om å innføre republikk i Norge ikke bifalles.

Martin Engeset (H) [12:12:25]: Det foreliggende grunnlovsforslag fra SV er en gjenganger her i Stortinget. Om det ikke har vært fremmet i hver stortingssesjon, har det i det minste vært oppe en rekke ganger. Det er selvfølgelig enkeltrepresentanters og partienes fulle rett å fremme forslag til endringer i Grunnloven, selv om de har blitt avvist i tidligere perioder, men for egen del finner jeg det noe anmassende og totalt unødvendig å gjenta og gjenta tidligere forslag når det ikke har skjedd noe substansielt nytt som skulle tilsi en endring i det standpunkt Stortinget har inntatt tidligere.

Da jeg tegnet meg til innlegg, var det først og fremst for å kommentere en merknad i innstillingen fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. De har kommet i skade for å skrive følgende:

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at monarkiet i Norge i sin tid ble innført etter folkeavstemning.»

Av hensyn til Stortinget selv kan ikke dette bli stående uimotsagt. Det ville være pinlig. I beste fall er denne merknaden en meget upresis formulering, i verste fall vitner den om store hull i kunnskapen om Norges historie, for det er ikke grunnlag for å si at monarkiet ble innført ved en folkeavstemning i 1905. Det norske monarkiet har røtter som går mer enn tusen år tilbake i tid. I løpet av disse årene har Norge hatt mer enn 60 regenter som en ubrutt tradisjon tilbake til vikingtiden. Vi hadde faktisk monarki da Grunnloven ble til i 1814. Vi hadde også monarki da dette hus ble tatt i bruk i 1866.

Det jeg antar at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hadde til hensikt å si med sin merknad – og det bekreftes vel for så vidt også av saksordførerens innlegg – var at monarkiet ble bekreftet ved den folkeavstemning som fant sted 12. og 13. november 1905, en folkeavstemning som kom i stand etter at prins Carl fremholdt at han var villig til å akseptere tilbudet om å bli konge dersom dette var det norske folks vilje. Folkeavstemningen fremstod derfor først og fremst som et folkelig kongevalg, selv om statsformen monarki eller republikk også var tema. Resultatet ble en sterk tillitserklæring til prins Carl og en kraftig bekreftelse av at monarkiet var den statsform som det norske folk ønsket å fortsette med.

Ellers er jeg litt forundret over at SV, slik det fremgår av innstillingen, slutter seg til Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets merknad om at

«mye taler for at folket gjennom folkeavstemning bør få gi sin tilrådning dersom det skulle bli tilstrekkelig flertall på Stortinget for en endring av styreform».

Jeg har fått det bestemte inntrykk at SV har vært, og er, mot monarkiet uansett. Hva skal da være hensikten med en folkeavstemning? Betyr dette at SV vil følge folkets råd og oppgi sin motstand mot monarkiet dersom flertallet i folket i en fremtidig folkeavstemning nok en gang bekrefter at det er monarkiet vi skal ha som vår statsform?

Jeg vil anbefale Høyres representanter å stemme imot grunnlovsforslaget i Dokument nr. 12:1 for 1999-2000.

Henrik Rød (FrP) [12:16:23]: Spørsmålet om man skal endre statsform i Norge fra monarki til republikk, er en prinsipiell problemstilling som jeg er ganske sikker på det er delte meninger om i de aller fleste partier. Det er det også hos oss i Fremskrittspartiet.

Det er selvsagt slik at endring av statsform kan ha sin hensiktsmessighet i enkelte land, hvor folkets demokratiske rettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Slik er ikke situasjonen i Norge. Vi har et monarki som er tuftet på kultur og tradisjon, og vi har et meget velfungerende demokrati. Det er heller ingen tvil om at kongehuset nyter stor respekt og tillit i det norske folk.

Fremskrittspartiet er av den oppfatningen at kongefamilien er gode ambassadører for Norge. Vi har historie for monarki, og det fungerer godt hos oss i Norge. Den reelle makten ligger imidlertid hos de folkevalgte her i Stortinget. Det sikrer de demokratiske prosesser og folkets innflytelse.

Jeg tror at denne diskusjonen hadde hatt en større berettigelse dersom det hadde vært en debatt i folket, dersom dette spørsmålet hadde vært en reell problemstilling som innbyggerne hadde vært opptatt av. Slik oppfatter ikke jeg at dette er. Riktignok er det, som også saksordføreren var inne på, en viss debatt, noen innlegg, kronikker, osv., men det er åpenbart at det norske folk er vel tilfreds med monarkiet og det kongehuset som vi har i Norge.

Vi er derfor motstandere av at Stortinget skal gå inn og fatte vedtak basert på det som foreligger i dette forslaget, uten at dette er forankret i langt større grad i folket enn det som er situasjonen i dag. Vi kommer derfor til å stemme imot forslaget.

Øystein Djupedal (SV) [12:18:43]: Forslaget fra Rolf Reikvam og meg selv er prinsipielt begrunnet. Det prinsipielle i dette er at et arvelig monarki, slik som vi har i Norge, ikke er i samsvar med moderne statsskikk og et demokratisk folkestyre. Det er med andre ord en prinsipiell begrunnelse som dreier seg om at et lands statsoverhode ikke skal arve sin posisjon, men velges av folket i valg. Videre betyr det at det i dette ikke ligger noe annet enn at det er klokt av et parlament fra tid til annen å ta opp til debatt hvordan landet vårt skal styres.

Vår kongefamilie har utført sine funksjoner i pakt med både tradisjoner og ikke minst vår tids krav til kongehuset. Derfor er det på mange måter lettere å diskutere monarkiet i eget land i Stortinget enn det vil være i mange andre lands parlamenter i Europa som også har monarki, der man med rette kan kritisere monarken og monarkens familie for å oppføre seg på en måte som gjør at dette derfor kommer til debatt.

I Norge har vi en kongefamilie som har utført sine valg i pakt med gode tradisjoner og i pakt med demokratiske tradisjoner, og derfor er dette et rent prinsipielt spørsmål sett fra SVs side. Det er det i grunnen viktig å ha klart for seg, for det betyr at også representanter i denne sal kan diskutere dette på et prinsipielt grunnlag, og ikke på et grunnlag som er annerledes.

Det er selvfølgelig riktig at monarkiet som sådant har lange tradisjoner i Norge. Det er helt riktig at monarkiet ikke ble innført i 1905 ved en folkeavstemning. Hvis man skal tro Snorre, har monarkiet tradisjoner helt tilbake til Harald Hårfagre som den første samlende konge i Norge. Det betyr at det er monarki som er vår nasjons tradisjon, men det betyr ikke at det er unødvendig å tenke igjennom om denne tradisjonen er riktig, for alle generasjoner må gå inn i sin tid. Som kongefamilien må gå inn i sin tid, må parlamentet også gå inn i sin tid, for å se om det er nødvendig og behøvelig å endre landets statsskikk. Vi mener prinsipielt at dette er nødvendig, og derfor har vi også lagt inn dette forslaget.

Det betyr at den tilnærming som representanten Engeset har til dette spørsmålet, at han nærmest synes det er litt uhøvisk eller upassende at parlamentet skal diskutere denne typen spørsmål, vil jeg for min del ta sterkt avstand fra. Det er klokt, og jeg tror også at kongefamilien setter pris på denne typen debatt, for det er helt riktig, som flere representanter har sagt, at dette vil bekrefte kongefamiliens sterke støtte ikke bare i parlamentet, men også i folket. Vi vet utmerket godt at vi ikke i dag får flertall for dette forslaget.

I 1905 var det så mange som nesten 70 000 som stemte imot, i det som den gangen var folkeavstemning nummer to, i novemberdagene i 1905. Det er i seg selv ganske oppsiktsvekkende høye tall, med tanke på den situasjonen som var. Vi mener også at det ville være klokt at folket – siden man da hadde folkeavstemning i 1905 – selvfølgelig på et tidspunkt får anledning til å si sitt. Hvordan dette rent praktisk skal gjøres, har vi ikke tatt stilling til, men vi er enige i den tilnærming som ligger i merknaden fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Selv om den er litt klønete formulert, er det vel ingen som er i tvil om hva som rent faktisk ligger i dette, nemlig at når man først har hatt en folkeavstemning, er det bare folket som i en ny folkeavstemning kan overprøve det. Dette prinsipielle syn vil SV være enig i – eller la meg si, vil jeg være enig i. Siden dette er et grunnlovsforslag, står våre representanter fritt til hvordan de vil behandle dette.

Min mening om dette er avslutningsvis følgende: Jeg tror det er nødvendig at nasjonen tenker igjennom hvordan dette skal være. Det arvelige monarkiet har utført sine funksjoner godt, men det betyr ikke at man ikke fra tid til annen kan reise prinsipielle spørsmål om nasjonens statsform. Denne debatten er nyttig og nødvendig. Vi kan heldigvis ha det privilegiet i Norge at vi kan diskutere dette på et prinsipielt grunnlag uten at noen kan mistenkes for å ha en skjult agenda i dette, som man vil kunne ha i mange andre land der de har kongefamilier som er langt mer omstridt. Det betyr at den norske kongefamilien helt fra 1905 og fram til i dag har gjort kloke valg, uttalt seg klokt og oppført seg høvisk og skikkelig i forhold til landets statsskikk. Det er en stor stolthet. Også vi som er republikanere, er stolte av vårt kongehus.

Rolf Reikvam (SV) [12:23:29]: Monarkiet som statsform tilhører egentlig enevoldstiden. Det som er utrolig, er at en avart av demokratiet har overlevd langt inn i perioden med demokrati, og det lever åpenbart så lenge avarten ikke utfordrer demokratiet – vi har en del eksempler i Europa der monarkiet har utfordret demokratiet og har falt sammen – eller det vil åpenbart overleve inntil de som representerer den avarten av monarkiet, selv erkjenner at tiden er inne for avvikling, eller inntil det demokratiske systemet bestemmer seg for at den avarten har overlevd seg selv.

Jeg synes det er viktig å minne om at demokratiet ikke er vunnet en gang for alle. I august i fjor kom en sluttrapport fra Maktutredningen. I løpet av fem år hadde denne forskergruppen arbeidet med mange spennende rapporter som tok for seg ulike temaer. Konklusjonene er likevel på mange måter entydige, og jeg vil starte med å sitere én konklusjon, der Maktutredningen sier følgende:

«Den mest sentrale endringen av maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang.»

En sentral konklusjon, som er et direkte svar på første del av mandatet vedtatt av Stortinget, er at folkestyret forvitrer. Nå trenger ikke det i seg selv være galt hvis folkestyrets forvitring fører til at makten overføres til andre demokratiske organer. Demokrati bygger ikke bare på makt gjennom folkevalgte organer på ulike nivåer, men på ulike former for deltakelse utenom valg, partier og politiske folkebevegelser. Disse ulike formene for tilleggsdemokrati, som aksjonsdemokrati, deltakerdemokrati, forbrukerdemokrati, lobbydemokrati, har supplert folkestyret som formelt beslutningssystem, men det kan ikke erstatte det.

Demokratiet er utfordrende, og folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert. Når betydningen av demokratiet overføres fra folkestyre som formell beslutningsform til forskjellige former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen av folkestyret tildekket og skillet mellom demokrati og ikke demokrati utydelig. Forvitringen av folkestyret er ikke et resultat av en lang og seig synlig maktkamp mellom folkevalgte organer og sterke interesser utenfor. Forvitringen er en bevisst politisk strategi der målet er å kommersialisere og gjøre store deler av offentlig sektor om til en markedsplass, og det skjer på forskjellige måter. Det skjer på forskjellige måter også ifølge Maktutredningen. Det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom rettighetslovgivning, statlige pålegg og budsjettknapphet. Kommunene sitter igjen med råderett over rent lokale saker og med administrativt ansvar for statlig politikk. Det burde ikke overraske oss at nå ved siste kommunevalg var for første gang valgdeltakelsen nede på 50-tallet. Det var vel 58 pst. Gjennom markedsretting, fristilling og privatisering blir områder som tidligere var offentlig styrt, overlatt til markedsaktørene. Grunnmuren i velferdssamfunnet er at sentrale velferdsgoder som helse, utdanning og omsorg i viktige faser av livet skal alle ha tilgang til. Det er så nære bånd mellom velferdsstat og folkestyre at jeg tror det er stor usikkerhet med hensyn til hva som vil skje med velferdsstaten dersom folkestyret forvitrer.

Det er viktig å se debatten om monarkiet inn mot det som Maktutredningen peker på, nemlig at det skjer en forvitring av folkestyret. Derfor hadde jeg håpet og trodd at når vi fremmet et forslag om innføring av republikk som statsform, hadde vi fått en debatt om demokrati og demokratiforståelse, for det er det det egentlig dreier seg om i siste instans. Derfor hadde jeg for så vidt også håpet at flere ville ta del i debatten om hvordan vi skal forvalte vårt demokrati framover, for vi er nødt til å ta stilling til det som Maktutredningen peker på. I den forbindelse er det også helt naturlig å ta en skikkelig debatt om det som jeg kaller «avarten av monarkiet», den avarten av monarkiet som har overlevd inn i vårt demokrati.

Inge Lønning (H) [12:29:02]: Jeg lyttet med interesse til den begrunnelse de to forslagsstillerne gav for sitt forslag, og konstaterer at det var en viss ulikhet i tilnærming og i begrunnelse fra de to forslagsstillernes side.

Representanten Reikvams overlegninger omkring folkestyrets problemer er interessante, men det er svært kunstferdig å koble dem sammen med spørsmålet om monarki eller republikk. Den som ønsker å vitalisere folkestyret i dagens Norge, har svært mange oppgaver foran seg også i dette hus, når det gjelder å få bedre skikk på vår egen måte å utøve Stortingets funksjoner på som lovgivende og bevilgende myndighet, og når det gjelder å trekke klarere grenser mellom den utøvende statsmakt og den lovgivende statsmakt. Men alle disse utfordringer har det til felles at de har ingen ting med spørsmålet om innføring av republikk å gjøre.

Representanten Djupedal hadde en annen tilnærming. Jeg hørte hans innlegg nærmest som en slags unnskyldning for at SV fortsetter å repetere forslaget til tross for at man er fullt klar over at det ikke vil ha noen oppslutning verken i folket eller i Stortinget. Jeg oppfattet Djupedal slik at han kom nær ved å si at hensikten med forslaget var å få frem en ny tillitserklæring til monarkiet i Norge, og det er jo et godt formål, selvfølgelig. Man kunne vel med inntil visshet grensende sannsynlighet forutsi at det var nettopp det man ville komme til å oppleve i Stortinget i dag. I parentes bemerket er det vel en kalendermessig tilfeldighet at behandlingen av forslaget denne gang faller akkurat på datoen 7. juni.

Det er grunn til å stille spørsmålet hvorfor republikanere i Norge har en så lang oppoverbakke når de skal forsøke å kjempe frem tilslutning til idéen om republikk. Det kan finnes mange grunner til det. Den viktigste grunnen tror jeg for min del er at de som er prinsipielle tilhengere av republikansk statsform i Norge, aldri har tatt seg bryet med å bli enige seg imellom om hvilken form for republikk de egentlig ønsker innført i Norge.

Innenfor samlebetegnelsen republikk finnes det jo nemlig en stor, meget stor, variasjonsbredde av ulike statsformer og ulike former for grensedragning mellom den lovgivende folkevalgte og den utøvende statsmakt. Det finnes presidentstyre hvor presidenten har praktisk talt like store fullmakter som en norsk regjering i dag har, på presidentens egen hånd. Det finnes presidentstyre som er av rent symbolsk art, og som i praksis er omtrent den samme statsform som vi har med det innskrenkede monarki i dagens Norge. Skal det ha noen mening å diskutere innføring av republikk i Norge, må man ta seg bryet med å presisere hvor på denne skalaen man forestiller seg at en ny norsk statsform skulle befinne seg.

Man får av og til inntrykk av når tilhengerne av republikk taler fra Stortingets talerstol, at den form for monarki vi har i dagens Norge, er et særsyn. Vi har som kjent to naboland som vi har delt monarki med gjennom vår historie, Danmark og Sverige, som fremdeles har monarki som statsform, og som ikke har noen intensjon om å forandre det. Blant våre naboer har vi for øvrig et annet land som har republikansk statsform, Island, som i øyeblikket er inne i en dyp konstitusjonell krise fordi presidenten har nektet å akseptere en lov som på vanlig måte er vedtatt av de folkevalgte i Alltinget. Heller ikke republikanske statsformer er uten problemer!

Det finnes, som representanten Engeset pekte på, en del eiendommeligheter i de merknadene som er skrevet inn i innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. At Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har ordlagt seg på en forkjært måte når det gjelder det som skjedde i 1905, er for så vidt som en skjønnhetsfeil å regne, vil jeg anta. Det skjedde som kjent ingen endringer av Grunnloven eller av statsskikken i Norge i 1905. Der var det full kontinuitet. Derimot skjedde det en uskiftning av kongehus, idet kongehuset Bernadotte forlot den norske tronen og vi fikk det kongehus som vi har i dag.

Mer eiendommelig er merknaden fra SV i innstillingen. For når det sies at «mye taler for at folket gjennom folkeavstemning bør få gi sin tilrådning dersom det skulle bli tilstrekkelig flertall på Stortinget for en endring av styreform», så er den eneste naturlige lesning av en slik formulering at man forestiller seg at Stortinget først skal votere og finne ut av hvorvidt det er grunnlovsmessig flertall, og deretter skal man spørre folket til råds. Det vil i så fall være en splitter ny fremgangsmåte! Man må ha lov til å spørre seg hva det skulle være godt for. Hvis man skal avholde en rådgivende folkeavstemning, må det rimeligvis være i forkant av at Stortinget behandler et forslag om endring av statsskikk. Det interessante spørsmål er om det i så fall er et signal om at SV i realiteten vil overlate denne avgjørelsen til folkeflertallet, og i så tilfelle vil frafalle sitt prinsipielt begrunnede forslag om endring av statsskikk. Det håper jeg at vi får et klart svar på, for det er av betydning med tanke på fremtiden.

Øystein Djupedal (SV) [12:37:11]: Det er helt åpenbart at vår kongefamilie har sterk støtte. Den sterke støtten i folket skyldes først og fremst at de har utøvd sine funksjoner i pakt med det som er en demokratisk tradisjon, og det som er folkets vilje.

At man diskuterer hvilken styreform en nasjon skal ha, eller hvordan en eventuell republikk skal se ut, er en del av den demokratiske prosess enhver nasjon faktisk må gå igjennom. Demokratiet er heldigvis en prosess. For eksempel har den salen som vi nå sitter i, tilegnet seg makt og også fraskrevet seg makt etter demokratiske prosesser der man egentlig ikke har gitt svar i forkant. Det er Stortinget som, faktisk etter en endeløs prosess i dialog med folket, både sier hva man faktisk skal beslutte, og hva man skal gi fra seg av beslutningsmyndighet. Slik vil også vår statsskikk fungere. Vår statsskikk har endret seg når det gjelder hvordan forholdet mellom kongehus, storting og regjering kontinuerlig har vært.

Det som vi som legger inn dette forslaget, selvfølgelig ser for oss, er at forslaget i seg selv ikke vil endre vår statsskikk. Vi er nøkterne realister i så måte. Det betyr at vi skjønner at det ikke er flertall for forslaget. Jeg må for min egen del få lov til å si at jeg tror det er klokt at det ikke blir flertall for dette gjennom denne type behandling i Stortinget. Men det er klart at hvis det i denne salen viser seg å være et betydelig antall republikanske stemmer ved voteringen i dag, vil det være et signal om at kanskje storting, regjering og monark sammen må tenke igjennom hvordan dette landet faktisk skal ledes i framtiden. Det er egentlig det dette forslaget mer enn noe annet dreier seg om. Forslaget er ikke en unnskyldning for å være republikaner, som en representant her kom i skade for å si. Dette er simpelthen en helt nødvendig debatt i et moderne demokrati, og den debatten begrunnes ikke i noen unnskyldning fordi kongefamilien har utført sine plikter godt. Men det er ingen unnskylding for at Stortinget ikke nødvendigvis fra tid til annen er nødt til å ta denne debatten.

Så har vi et par rent praktiske konstitusjonelle vanskeligheter, nemlig forholdet mellom en grunnlovsendring i Stortinget og en folkeavstemning. Det var det også en representant som tok opp. Det er klart at hvis Stortinget i plenum gjør en endring i Grunnloven, så har Stortinget i plenum gjort en endring i Grunnloven som sådan. Da trenger man ikke en folkeavstemning. Det er åpenbart riktig. Men det vi også vet, er at kongefamilien som vi i dag har, ble innsatt etter en folkeavstemning. Det gjør at dette forholdet tidligere ikke er konstitusjonelt avklart, og altså rent faktisk er et problem, eller en utfordring eller et forhold, som Stortinget er nødt til å bruke litt tid på. Sett fra mitt ståsted – og det vil være fra mitt ståsted, fordi dette grunnlovsforslaget er lagt inn av to enkeltstående representanter fra vårt parti – vil det bety at hvis det viser seg at det er et betydelig mindretall i denne salen som mener at en endring av styringsform kan være fornuftig, må storting og regjering starte en prosess, og i den prosessen må det foreligge en folkeavstemning. Men slik vårt forslag er formulert, vil det i denne prosessen, sett fra mitt ståsted, være slik at man på et gitt tidspunkt, etter at den sittende monark enten er død eller har frasagt seg tronen, innfører en ny statsform. Men dette er upløyd mark. Hvis man tar en diskusjon om dette, og man i den sammenheng er polemisk eller prøver å være utfordrende, må man gjerne være det, men da har man en akademisk tilnærming til dette, ikke en tilnærming som tilsier at de som faktisk er republikanere i Norge, mener at vi skal ha en republikansk styreform, og at den er demokratisk og prinsipielt den riktige. Man trenger ikke samtidig å mene at kongefamilien ikke utøver sine plikter bra. Kaller man dette for en unnskyldning, blir det etter mitt skjønn en for akademisk og en for polemisk tilnærming til det som faktisk er en debatt som jeg tror mange utenfor Stortinget finner interessant. Det interessante er at hvis man går og spør folk om hva de prinsipielt vil ha som styreform, er det forbausende mange republikanere i Norge. Det er forbausende mange som prinsipielt mener at republikk er den riktige styreformen. Jeg vil tro at de aller fleste borgere som sier dette, ikke legger noen kritikk av den eksisterende styreformen i det, men at det i det ligger en prinsipiell tilnærming. Derfor må også Stortinget fra tid til annen ta den diskusjonen. Derfor har representanten Reikvam og jeg selv fremmet dette forslag. Vi har en prinsipiell tilnærming til dette spørsmålet, og så må veien bli litt til mens man går, uten at man nødvendigvis trenger å ha alle tenkelige svar.

Hvis man skal tillate seg et kort lite historisk sveip, er det heldigvis slik at i nesten alle demokratiske framskritt som er foretatt, både i vår nasjon og i andre nasjoner, har man ikke visst hva resultatet ville bli. Heldigvis er demokratiet fremdeles også en prosess. Vi vet ikke svaret i enden av den gangen. Vi bør ikke vite svaret, men i hvilken retning vi ønsker å gå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [12:42:25]: Jeg synes representanten Inge Lønning stilte et veldig avgjørende og viktig spørsmål som jeg hadde håpet at Øystein Djupedal skulle besvare. Det gjorde han ikke. Jeg vil da gjerne i replikk stille det en gang til.

Når SV går inn for republikk, hvem er det SV ser for seg som statsoverhode? Ifølge grunnlovsforslaget setter man bare inn regjeringen i stedet for kongen. I det tilfellet ville det kanskje være statsministeren som også var statsoverhode. Hvis det ikke er statsministeren som er statsoverhode, skal man da ha en president slik som man f.eks. har i USA og i Frankrike, som altså også er den valgte politiske leder, eller skal det være mer som det islandske systemet?

Jeg synes det er viktig å få en avklaring fra SV på hva man her har tenkt, fordi det er to helt forskjellige typer republikker man snakker om.

Øystein Djupedal (SV) [12:43:29]: Jeg takker representanten Hagen for spørsmålet, fordi det glapp i mitt innlegg.

Hvis denne prosessen ender med at Stortinget vedtar dette, vil jeg tro at det vil være statsministeren som vil fylle denne funksjonen, inntil man rent faktisk har tenkt gjennom hvilken form for republikk man skal ha. Hvilken form for republikk man skulle ha, dreide en del av innlegget mitt seg om. Om det er den islandske formen for republikk, den tyske eller den finske eller for så vidt den amerikanske, som jeg tror svært få i Norge egentlig ville like, har ikke vi svar på. Men i en overgangsperiode ville det være naturlig at det ville være statsministeren som fylte den funksjonen – hvis Stortinget og en folkeavstemning hadde gått inn for å avskaffe kongedømmet, slik at kongedømmet dermed ikke lenger skulle være styreformen i landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Rolf Reikvam (SV) [12:44:29]: Det var en litt merkelig opplevelse å høre på Inge Lønnings tilnærming. Jeg tror ikke at han hadde en prinsipiell tilnærming i det hele tatt. Den var polemisk mot en del forhold vi tok opp. Det var nesten patetisk da han avsluttet med at han forventet at SV iallfall måtte avklare hvordan en folkeavstemning skulle oppfattes, før vi kunne gå videre med denne type problemstillinger.

Dette er et prinsipielt spørsmål, og jeg prøver å trekke opp en prinsipiell debatt. Men jeg er enig med Inge Lønning på ett område, nemlig at debatten om demokrati i Norge ikke er avhengig av hvordan vi skal utvikle og forsterke demokratiet, og den er ikke avhengig av hva som skjer med monarkiet. Poenget mitt var at det ville vært naturlig å se dette i en sammenheng. Vi er nødt til å ta en debatt om demokratiet og demokratiets framtid på bakgrunn av Maktutredningen. Det som var mitt poeng, var at det i den debatten også vil være naturlig å ta med statsformen og hvorledes vi skal organisere statsformen, den avarten av monarki som vi har, kontra en republikk.

Jeg blir rimelig overrasket når Inge Lønning argumenterer med å vise til Island og den dype konstitusjonelle krisen som de har nå. Han sier at heller ikke en republikansk statsform er uten problemer. Kjære vene, det er ikke det. Vi velger jo ikke statsform ut ifra om det skaper problemer eller ikke. Vi velger statsform ut ifra en prinsipiell tilnærming til demokratiet: hva slags demokrati vi ønsker, hvorledes vi skal utvikle demokratiet, og hvorledes vi skal styrke det. Det er vårt utgangspunkt, og det hadde jeg håpet at flere var villige til å gå inn i en debatt om her og nå.

Det er mange muligheter når det gjelder hva slags president vi eventuelt skal ha: Vi kan ha direkte valg, en amerikansk modell med store fullmakter. For egen del ser jeg ikke for meg at det er det mest realistiske. La meg understreke det. Vi kan tenke oss en tysk modell, der vi velger en president med veldig begrensete fullmakter. Det er den formen som ligger nærmest det jeg ser for meg som det beste alternativet. Når det gjelder hva som skal skje hvis forslaget vårt mot formodning skulle bli vedtatt her i dag, ville vel det mest naturlige vært at Stortingets president tok over en del av de fullmaktene som i dag ligger hos monarken og til monarkiet. Det ville sannsynligvis vært det mest naturlige.

Utgangspunktet vårt var et ønske om en prinsipiell debatt og en prinsipiell tilnærming, men jeg registrerer at det ikke er mulig å få det til. Jeg håper at det ved neste korsvei når vi skal diskutere demokratiet, er mulig å komme iallfall et stykke videre med debatten om demokratiet og demokratiets framtid.

Berit Brørby (A) [12:48:13]: Representanten Engeset kommenterte en merknad i innstillingen og representanten Lønning kommenterte den som en eiendommelighet. Jeg ser at den kan misforstås, og at den er upresist formulert. Det som er ment, er at ved folkeavstemningen i november 1905 fikk folket i Norge anledning til å si sitt når det gjaldt spørsmålet om de ville ha monarki eller republikk. Det hadde, så vidt jeg vet, aldri skjedd før. Man kan kanskje si: naturlig nok. Gjennom det stadfestet et stort flertall i det norske folk at monarkiet var å foretrekke, og folkeavstemningen svarte på den danske prins Carls ønske om folkeavstemning før han aksepterte tilbudet om å bli konge. Det er det som egentlig skjuler seg bak den noe upresise formuleringen.

Carl I. Hagen (FrP) [12:49:27]: Etter å ha hørt svaret på replikken min til Øystein Djupedal, må jeg si at jeg er mer befestet i troen på vårt eksisterende styringssystem enn jeg kanskje har vært tidligere.

Det viser seg altså at det SV har i tankene, er å avskaffe monarkiet. Så skal man drøfte i en del år om hva man skal ha i stedet. Akkurat i den overgangsperioden, som Djupedal kalte det, skal statsministeren være statsoverhode – en relativt ny konstruksjon, som ikke virker veldig gjennomtenkt. Hvis man så i denne drøftelsen om en republikk kommer til at man skal ha en president som skal være statsoverhode, og som skal foreta mer symbolske handlinger som på Island, i Tyskland og i Finland – altså hovedsakelig utfylle den funksjonen å være et samlende symbol – er jo egentlig spørsmålet: Hvis det skal være et mer nasjonalt samlingssymbol, er det da noe bedre å ha en amatør som blir valgt hvert fjerde eller sjette år, i forhold til å ha noen profesjonelle som har vært trenet opp til de funksjonene hele sitt liv fra de blir født? Selvsagt ikke. Da er det jo langt bedre å ha noen som er blitt profesjonelle, altså en kongefamilie, hvor den som skal arve tronen, helt fra han blir født vil være i trening og opplæring til den jobben. I tillegg er det den samme familien. Det vi ser i praksis når kongefamilien eller dens medlemmer reiser rundt, er faktisk en enorm interesse. De er et samlende symbol. Så er det av og til hendelser som får noen aviser til å skrive litt negativt, men som institusjon virker kongefamilien helt åpenbart samlende. Det ville ikke en valgt president være, hvor den ene kanskje er en tidligere ledende politiker som blir valgt mot annen kandidat med 55 pst. mot 45 pst., og så skal vedkommendes familie også bli et samlende symbol. Det blir for dumt.

Hadde SV hatt det synet at de gikk inn for et system mer som i Frankrike og i USA, hvor den valgte presidenten også er sjef og utnevner sin egen regjering, hadde vi hatt en forståelse for å diskutere dette på prinsipiell basis. Men først må man komme opp med det som skal være alternativet til monarkiet, for å kunne få en interessant debatt. Dette at man skal ha en overgangs- og drøftelsesperiode etter at man har avskaffet monarkiet, vil jo ikke være særlig lurt. Jeg synes det er en litt useriøs tilnærming hvis man følger oppskriften om først å avskaffe monarkiet og så drøfte i fem–åtte–ti år, for deretter å bli enige om at jo, vi gjeninnfører monarkiet.

Hvis man hadde klart for seg hva alternativet var, kunne det vært interessant med en debatt. Debatten ville da gått på den politiske styringen av landet i større grad enn på den nåværende funksjonen til kongen og kongefamilien, som er veldig viktig i forhold til å forene et folk. Kongen og kongefamilien er for alle i dette land. De er symboler og er samlende, noe som er av meget stor betydning i en tid da det er altfor mye som splitter. Noe som virkelig er samlende og felles, det bør vi bevare. Men jeg vil utfordre SV til, neste gang de tar opp et grunnlovsforslag, kanskje å tenke igjennom hva alternativet skal være, slik at det blir en noe mer fruktbar debatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Hall Arnøy (SV) [12:53:50]: Det er litt interessant med tanke på de debatter som tidligere har vært i denne sal om valg av Stortingets president, å høre representanten Hagens bekymring for at amatører skulle bli valgt til president, men jeg skal unnlate å gå for mye inn på det.

Jeg må si jeg blir litt i stuss over representanten Hagens forståelse av situasjonen f.eks. i Finland, for man ser at i de land som velger å ha en folkevalgt symbolfigur, påvirker det faktisk hvilke personer som trer inn i det vervet, og hvorledes de opptrer. Jeg vil jo tro at representanten Hagen vil være enig i at om han mot formodning skulle bli stortingspresident noen gang, ville det være en annen rolle enn rollen som partileder. Jeg tror ikke at det ville blitt så amatørmessig håndtert som representanten Hagen ser ut til frykte, men han er jo ekspert på det området, så det kan hende jeg tar feil.

Presidenten: Carl I. Hagen til svar på replikk – oss amatører imellom!

Carl I. Hagen (FrP) [12:55:00]: Jeg vil tillate meg å si at når det gjelder valg av stortingspresident, er alle kandidater automatisk profesjonelle, for man må være medlem av Stortinget for å kunne bli stortingspresident. Da må man være politiker, og da er man en del av denne forsamlingen som man skal lede. Så der er det helt klart at man får profesjonelle, uansett hvilken person det måtte være som ble valgt.

Når det gjelder det å være nasjonens hovedfamilie, er det mitt syn at selv om veldig mange ville kunne gå inn i rollen og veldig mange kunne utføre deler av funksjonene, ville de aldri kunne være det samlende symbolet som en kongefamilie er. Det er fordi sannsynligvis bare litt over halvparten av befolkningen ville stå bak.

Nå kan man godt si at en president kunne velges av nasjonalforsamlingen, noe som også gjøres noen steder, men jeg ville tro at uansett ville vedkommende ikke kunne ha den samlende funksjon som vår kongefamilie nå har, og ikke over en så lang periode som tilfellet er med en kongefamilie.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjell Engebretsen (A) [12:56:19]: Jeg ser fram til en kopp kaffe med Carl I. Hagen for å diskutere amatører kontra profesjonelle. Det tror jeg kan bli en spennende og morsom debatt.

Jeg er enig med Carl I. Hagen i at et kongehus i gitte situasjoner nok kan samle folket på en annen måte enn hva en valgt president kan gjøre. Det har vi erfaring for, tror jeg, men det betyr at det er et kongehus som faktisk samler. Norge er nok i den situasjonen, men er ett av de få monarkier i verden i dag som har et kongehus som har en slik støtte i folket. Det finnes nok en del amatører blant kongehusene rundt i Europa også. Det ser iallfall slik ut.

Det jeg bad om ordet til, var at representanten Reikvam sier at dette for så vidt er en prinsipiell debatt. En prinsipiell debatt om styreformen tror jeg ikke noen ville ha noe imot å gå inn i. Det trengs fra tid til annen. Det er jeg enig i. Men det SV inviterer til her, er ikke noen prinsipiell debatt. Det SV inviterer til, er å endre statsskikk. Det er å fjerne kongehuset, opphøre som et monarki og innføre en republikk, før man har hatt en prinsipiell debatt om hvordan en slik republikk skal se ut. Hva skal et kongehus erstattes med? Det kan være en diskusjon som man sikkert bør ha i samtlige monarkier fra tid til annen, slik at man vet hva man eventuelt skulle ha isteden hvis man endret statsform. Jeg tror for min del at SV har bommet litt her hvis man tror at man har invitert parlamentet til en prinsipiell diskusjon om statsform, for det har man altså ikke. Man har invitert Stortinget til å endre statsform før vi har noen modell for hvordan denne staten da skal komme til å se ut.

Så til Inge Lønning og til Engeset. De har naturligvis helt rett, som Brørby sier. Vi er naturligvis klar over at monarkiet, det arvelige monarkiet, fantes i Norge helt fram til Kalmar og etter det, og at monarkiet som statsform ble stadfestet igjen på Eidsvoll i 1814, men det vi har forsøkt å si, på en klønete måte, er at folket i 1905 bekreftet monarkiet som styreform.

Inge Lønning (H) [12:59:18]: Jeg har hele tiden gått ut fra det som representanten Engebretsen og også representanten Brørby stadfestet, at det var det som var meningen, og at det bare var en uheldig uttrykksform. Men siden komiteinnstillingene arkiveres for historien, er det litt vesentlig at det blir oppklart hva som var meningen, og hva som ikke var meningen, med å skrive inn en slik formulering i innstillingen.

Ellers er det fascinerende å lytte til internseminaret mellom de to forslagsstillerne. Det er åpenbart ganske ulike oppfatninger av hva det prinsipielle element, som representanten Reikvam er så opptatt av, egentlig går ut på. For tolkningen som representanten Djupedal legger inn, nemlig at hvis dette forslaget skulle få flertall i Stortinget i dag, vil det innebære at vi om et antall år vil ha en statsform i Norge hvor det er statsministeren som samtidig skal være statsoverhode, på ubestemt tid – hva er det prinsipielle i det? Ifølge representanten Reikvam skal dette være et fremskritt i demokrati. Nå har vi i Norge gjennom mer enn 20 år hatt mindretallsregjeringer. Det vil i utgangspunktet bety at man vil sitte med et statsoverhode som ikke bare ikke er direkte valgt av folket, men heller ikke indirekte valgt av Stortinget. Det er jo en relativt original utgave av en republikansk statsform. Da vil Norge skille seg virkelig ut i floraen av statsskikker, ikke bare i Europa, men i resten av verden også. Det som for meg er vanskelig å begripe, er at det skulle være et prinsipielt skritt fremover i demokrati, eller at det skulle styrke folkestyret, å opphøye statsministeren til statsoverhode. Så der tror jeg nesten jeg må be representanten Reikvam om en forklaring, hva som er det prinsipielt demokratiske fremskritt i en overgang til en slik statsskikk. Som sagt, å lytte til internseminarer er fascinerende. Men jeg vil vel anbefale at man neste gang tar seg tid til å gjennomføre det seminaret på forhånd, slik at man er noenlunde innforstått med hva det er man har bedt Stortinget om å ta stilling til.

To ting til, til slutt. Det er etter mitt skjønn en ganske uryddig sammenblanding når man diskuterer demokratiets problem og monarkiets problem som om det skulle være to utgaver av samme problem, eller forutsetter, som representanten Reikvam synes å gjøre, at det å avskaffe monarkiet pr. definisjon er et skritt fremover når det gjelder å vitalisere folkestyret. Det finnes ikke noe som helst empirisk belegg noe sted, som jeg kjenner til, for en slik tankegang. Det finnes ikke noe belegg for at de stater som har en kort eller lang erfaring med en republikansk styreform av et eller annet slag, pr. definisjon har et mer vitalt folkestyre eller lokaldemokrati, som Reikvam var opptatt av, enn eksempelvis kongeriket Norge har. Det finnes heller ikke noe holdepunkt verken i Maktutredningen, som representanten Reikvam viser til, eller i noen annen forskning, meg bekjent, som gir noen grunn til å anta at det å avskaffe det innskrenkede monarki som styreform, slik vi har det i Norge i dag, ville løse et eneste av de problemer som Maktutredningen peker på. De problemene vil være nøyaktig de samme etter at man har gjort den operasjonen, som de er før man har gjort den operasjonen. Derfor tror jeg man må gå vesentlig grundigere til verks hvis man skal kunne overbevise om at man har en såkalt prinsipiell tilnærming til spørsmålet om statsskikk. Da må man først bestemme seg for hvilket prinsipp det er man snakker om, og så langt har ikke jeg i den aktuelle debatt omkring monarkiets stilling i Norge oppdaget et eneste prinsipielt betont argument utover det argumentet som av og til fremføres, nemlig at enhver borger som fødes i kongeriket Norge, skal ha den samme sjanse til å bli statsoverhode. Det er naturligvis en prinsipiell tilnærming. Det er etter mitt skjønn en ideologisk tilnærming som er rendyrket individualliberalistisk, og jeg trodde faktisk ikke at det var det som var den ideologiske plattform som SV bekjenner seg til.

Det aller siste: Jeg har ennå ikke fått noen forklaring på hva SV har ment med sin merknad i komiteinnstillingen, hvor det helt uttrykkelig sies at folkeavstemning skal overveies dersom det skulle bli tilstrekkelig flertall, altså 2/3 flertall, på Stortinget for en endring av styreform. Det må da ha ligget en eller annen tanke bak da man skrev dette inn, og jeg ville svært gjerne vite hva den tanken går ut på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Hall Arnøy (SV) [13:05:33]: Kun en kort replikk for å forsøke å gi et svar på Inge Lønnings spørsmål: Det som er ment med den merknaden i komiteinnstillingen, er at dersom vi gjennom behandlingen i komiteen hadde sett at et forslag som dette så ut til å kunne bli vedtatt i Stortinget, ville vi ha lagt inn et forslag om en rådgivende folkeavstemning. Pr. i dag er det, med den komiteinnstillingen som foreligger, rimelig klart hva utfallet kommer til å bli, og det ser heller ikke ut til å være noen sterk oppslutning i denne sal om en folkeavstemning om dette spørsmålet på det nåværende tidspunkt. Men vi slutter oss til Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets betraktning i komiteen om at dersom det skulle bli aktuelt, altså at det var en realistisk mulighet for at Stortinget ville vedta en endring i Grunnloven som innebar endring av styreform, burde det først avholdes en folkeavstemning. Jeg kan for så vidt slutte meg til Lønnings påpeking av at dette kunne vært mer nøyaktig formulert, men det er jo godt at Lønning får noe å bruke tiden sin til.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) [13:06:52]: Jeg takker for oppklaringen. Jeg forstår det da slik at det man har ment med merknaden, er å si at dersom komiteinnstillingen hadde vist at det var et potensielt flertall for det forslaget til grunnlovsendring som Djupedal og Reikvam har fremsatt, ville SV ha forandret oppfatning om prosedyren og isteden ha gått inn for en folkeavstemning. Det er jo meget interessant.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Presidenten antyder at det kanskje også skal tas opp et forslag?

Rolf Reikvam (SV) [13:07:43]: For sikkerhets skyld starter jeg med å ta opp vårt forslag i innstillingen. Det er tydeligvis ikke gjort før.

Jeg må få lov til å si til Inge Lønning at det er merkelig at han argumenterer og polemiserer mot ting som han tydeligvis har konstruert selv. La meg presisere det én gang til: Vi tror ikke at det å endre statsform og avvikle avarten monarki er det som skal til for å vitalisere demokratiet. Men hele demokratidebatten er en del av den debatten. Det er det vi prøver å si. Det er jo en merkelig oppfatning av demokrati Inge Lønning har, ikke å vektlegge at det er en viktig del av et demokrati at et folk skal velge sitt statsoverhode. Å trekke inn dette med «individualliberalistisk» – det var litt uklart hva det egentlig var.

Så til Carl I. Hagen: Jeg var litt bekymret en periode, særlig innledningsvis, for Carl I. Hagen nevnte dette med profesjonalitet, og at man ikke kunne ha amatører til å være statsoverhode. Da så jeg for meg at mange av oss som sitter her på Stortinget, jo er amatører. Vi har ikke vært her i 28 år. Så de fleste er amatører. Men så definerte han det tydeligvis slik at alle vi som er her, er profesjonelle. Det var da en trøst for oss. (Presidenten klubber.) Men en slik holdning til valg og til valgte personer – det som går på amatører og profesjonelle – virker jo i utgangspunktet litt skremmende i en demokratisammenheng.

Presidenten: Representanten Rolf Reikvam har tatt opp det forslaget han refererte til.

Steinar Bastesen (Kp) [13:09:45]: Vi behandler i dag et forslag fra republikanerne. Jeg er glad for den innstillingen som i dag foreligger, og som sannsynligvis blir vedtatt. Den kan vi stemme for, uten tvil. Vi har jo prøvd å ha president i Norge. Han var visst ministerpresident. Det var ikke særlig vellykket, for å si det mildt. Jeg er glad for at vi har et kongehus å se opp til.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Inge Lønning (H) [13:11:00]: Hva slags statsoverhode en stat har, er et prinsipielt viktig spørsmål – altså statsoverhodets funksjoner. Hvorledes man blir statsoverhode, er muligens et prinsipielt betont spørsmål, men i hvert fall et vesentlig mindre interessant spørsmål.

Jeg konstaterer, etter representanten Reikvams siste innlegg, at han svever i den tro at han har fremsatt et forslag som går ut på at vi skal ha et direktevalgt statsoverhode i Norge, mens representanten Djupedal hevder at han har fremsatt et forslag som går ut på at statsministeren, i hvert fall for en lengre overgangsperiode, skal være statsoverhode i Norge. Det ville ha vært en fordel om de to herrene var blitt enige.

Carl I. Hagen (FrP) [13:12:09]: Bare en kort kommentar for å oppklare en misforståelse fra representanten Reikvam når det gjaldt profesjonelle og amatører. Når jeg bruker ordet profesjonell, gjelder det personer som har fått opplæring, som er trenet, som gjennom lang tid har tilegnet seg en spesiell innsikt og kunnskap, og som kanskje kommer under kategorien fagperson. En amatør er altså en som ikke har noe av den bakgrunnen for den funksjonen man snakker om.

Når jeg sa at de som stiller til valg som stortingspresident, er profesjonelle, er det fordi alle slike kandidater vil ha vært i Stortinget en stund og derved tilegnet seg kunnskap om hvordan Stortinget arbeider, og om forholdet mellom nasjonalforsamling og regjering – altså en god del ting. De er profesjonelle. Men de samme personer er ikke nødvendigvis profesjonelle når det gjelder å være statsoverhode. Når det gjelder å reise rundt og spre glans over forsamlinger, vekke vill begeistring blant barn og unge og alle de andre tingene vår kongefamilie gjør, er man en amatør. Så det kommer an på hvilken funksjon man snakker om.

En person kan være profesjonell og spesielt kvalifisert på ett område, men det behøver ikke å bety at han er det på et ganske annet område. Jeg trodde de fleste hadde oppfattet at det er forskjell på det å være stortingspresident og det å være statsoverhode i et land, og deres funksjoner, men jeg håper at den som ikke oppfattet dette første gangen, nå har oppfattet det.

Presidenten: Øystein Djupedal har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Øystein Djupedal (SV) [13:14:17]: Heldigvis er det i politikken som i livet for øvrig: Det er for oss amatører. Det må gå seg litt til underveis.

La meg bare ta en kort replikk til representanten Lønning, som fortsetter å polemisere, uvisst av hvilken grunn. På den veien som SV har lagt ut på, og som vi inviterer Stortinget til å være en del av, er selvfølgelig mange av forholdene ukjente. Det betyr at man bør ikke og kan ikke ha alle svar. La meg likevel bare ta akkurat dette som jeg konkret ble utfordret på. Gitt at denne prosessen i Stortinget og i komiteen gjorde at det var grunn til å anta at det var et flertall for endret statsskikk, måtte man ha startet en slik prosess. Hvis det viste seg at man ikke klarte å få på plass et regelverk eller en valgprosedyre for valg av president i en overgangsfase, hvis det var nødvendig, ville det være naturlig at det var statsministeren som hadde disse funksjoner. Men poenget er at dette vil vi ha god tid til å diskutere, for det er ingenting som tyder på at vi får flertall i dag. Det betyr at det vil være en ny runde, kanskje om fire år, og at det vil være interessant å diskutere disse spørsmålene videre.

Jeg er veldig overrasket over at en parlamentariker kan late som om det finnes entydige svar, med to streker under, i denne typen spørsmål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.