Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Første taler er Ulf Erik Knudsen, som får ordet i stedet for saksordføreren, Karin S. Woldseth.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Det ser ut til å bli en vane i dag. Krisesentre – det var den saken vi nå var kommet til, ikke sant? – Da har vi orientert oss riktig.

Krisesentrene har vært og er et svært viktig lavterskeltilbud til voldsutsatte. En samlet komite understreker viktigheten og nødvendigheten av å ha et tilbud til mennesker som befinner seg i krise. Krisesentrene inngår som et viktig ledd i samfunnets tilbud om denne akutthjelpen.

Det er et prisverdig arbeid krisesentrene har lagt ned siden de ble startet på 1970-tallet. Mye av arbeidet er basert på privat engasjement, frivillighet og idealisme.

En rekke av de 50 krisesentrene i Norge har til tider vært preget av uforutsigbar økonomi. Særlig blir dette tydelig når kommuneøkonomien rundt i landet er presset.

På anmodning fra statsråden ble denne saken liggende i påvente av at Regjeringen holdt på å se på nye finansieringsformer i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2005. Vi hadde forventninger til at det fra Regjeringens side skulle foreligge forslag om 80 pst. statlig finansiering. Men i kommuneproposisjonen kom det intet nytt fra Regjeringen. Dette er grunnen til at vi behandler denne saken i dag.

Flertallet bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet går inn for en økt statlig finansiering fra 50 pst. til 80 pst. At dette er svært gledelig for Fremskrittspartiet, skjønner man når man vet at vi allerede foreslo dette i 1998.

Det er svært viktig at midlene til krisesentrene øremerkes. Disse midlene kan fort bli borte i det store sluket hvis de ikke øremerkes, all den tid dette tilbudet ikke er lovpålagt og heller ikke vil bli det.

I Dokument nr. 8:17 fremmes forslag om å lovfeste tilbud om krisesentre. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mener at det å lovfeste tilbudet ikke nødvendigvis er sammenfallende med å sikre det. Det finnes en rekke lovpålagte oppgaver som dessverre ikke blir fulgt opp i Kommune-Norge. For oss er det langt viktigere å sikre at det faktisk finnes et tilbud til voldsutsatte, fremfor å lovpålegge kommunene å ha et slikt tilbud.

Det finnes i dag både offentlige og private krisesentre, og svært mange kommuner sikrer de utsatte kvinnene og barna et tilbud, enten gjennom egne eller interkommunale avtaler. Det vil være tvilsomt om kommuner som i dag ikke har råd til å dekke utgifter for opphold på krisesentrene, vil kunne ha økonomi til dette selv om tilbud om krisesentre blir lovfestet.

Etter Fremskrittspartiets syn har enhver borger rett til beskyttelse når han/hun føler seg truet. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at vi vil sikre krisesentrene mulighet til videre drift. Stortinget ønsker også å si noe om at med økt statlig satsing ønsker man at driverne av krisesentrene skal kunne bruke de statlige instanser som finnes, bl.a. for å øke kompetansenivået. Statens barnevern og familievern er et naturlig sted for krisesentrene å søke råd og veiledning i denne sammenheng.

I fremtiden vil krisesentrene gå en tryggere og mer stabil fremtid i møte. Driverne kan bruke tiden sin til brukerne istedenfor å bruke krefter og ressurser på å få endene til å møtes.

Torny Pedersen (A) [11:17:18]: Dessverre er virkeligheten slik at det foregår en god del vold i hjemmet. Det meste av volden utøves av menn mot kvinner, men det foregår også vold mot barn. Hvor store de samfunnsøkonomiske kostnadene er, vet vi ikke, men vi vet at dette er et stort samfunnsproblem, og at det foregår på tvers av sosiale lag, økonomiske skillelinjer og kulturell bakgrunn.

Dette er grunnen til at Arbeiderpartiet lenge har ment at samfunnet må ta større ansvar for at kvinner og barn får den nødvendige hjelp og trygghet som de har krav på når de opplever voldshandlinger i hjemmet. Da er de 50 krisesentrene i landet det lavterskeltilbudet som kvinner og barn føler de kan gå til når deres livssituasjon er truet. Men også voldsutøverne trenger hjelp. Med en finansiering med 50 pst. tilskudd fra kommunene og 50 pst. fra staten vet vi at dette ikke er forutsigbart nok for krisesentrene. Med en bunnskrapet kommunekasse er det dessverre ikke alle kommuner som bidrar til finansieringen, fordi dette ikke er en lovpålagt oppgave.

Det er ingen i dag som ønsker at dette tilbudet skal legges ned, og de fleste ønsker fortsatt et kommunalt ansvar. Spørsmålet er hvordan vi opprettholder et kommunalt ansvar og en forutsigbar finansiering.

Forslagsstillerne legger vekt på lovpålegging og større statlig finansiering. Jeg skulle ønske at hele komiteen kunne støtte både forslagsstillerne og Kvinnevoldsutvalget, som enstemmig konkluderer med at krisesentrene bør bli en lovpålagt oppgave.

Domprost Tor B. Jørgensen i Bodø var medlem av Kvinnevoldsutvalget, og mener at uten lovpålegging er krisesentrene prisgitt den enkelte kommunes vilje og evne til å prioritere penger til driften av sentrene. Lovpålegging ville gitt et mer likeverdig tilbud over hele landet.

Arbeiderpartiet mener at skal vi lovfeste tilbudet, må det også følge penger med til kommunene. Vi har før foreslått en statlig finansiering med 80 pst. fra staten og 20 pst. fra kommunene. Dette er vi tidligere blitt nedstemt på. Gledelig er det da å kunne stå her og vite at 80-20 pst. blir vedtatt i dag og skal tre i kraft fra budsjettåret 2005.

Mer skuffende er historien om hvordan Regjeringen har taklet denne saken. Stortinget har lydig ventet på Kvinnevoldsutvalgets utredning, og komiteen utsatte behandlingen av Dokument nr. 8:17 for 2003-2004 fra representantene fra Arbeiderpartiet etter at komiteen mottok et brev fra barne- og familieministeren hvor hun uttalte at hun ville legge inn flere modeller til løsninger for krisesentrene i kommuneproposisjonen for 2005. Vi hadde store forventninger.

Kommuneproposisjonen ble framlagt 11. mai, og det var ingen gladnyhet. Ingen flere penger, og ingen lovpålegging. Statsråden sier i kommuneproposisjonen at en økning av det øremerkede statstilskuddet til 80 pst. av driftsbudsjettene vil redusere kommunenes økonomiske ansvar, og at dette kan svekke interessen for gode og kostnadseffektive løsninger og interkommunalt forpliktende samarbeid. Dette forundrer meg litt. Kommunene samarbeider som aldri før, og interessen og ansvaret for egne innbyggere og deres problemer faller ikke bort, heller motsatt, med mer penger til rådighet. Statsråden sier også i kommuneproposisjonen at en lovfesting ville være i strid med Regjeringens prinsipper for styring av kommunesektoren.

I saken om krisesentrene burde hensynet til kvinner og ikke minst barn som opplever vold og overgrep i eget hjem, vært satt høgere enn prinsippene i partiprogrammet til Kristelig Folkeparti spesielt.

Heldigvis er det politiske partier som ikke bare rir prinsipper, men som har skjønt problemene som landets krisesentre er i, og den verdien disse krisesentrene har for kvinner og barn, og spesielt for innvandrerkvinner.

Arbeiderpartiet er meget glad for at et flertall for en 80-20-finansiering nå er i havn, og heldigvis er det også flertall for fortsatt øremerking. Jeg forventer at dette følges opp i statsbudsjettet for 2005.

Til slutt vil jeg på vegne av Arbeiderpartiet og SV ta opp mindretallsforslaget.

Presidenten: Representanten Torny Pedersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:22:44]: Krisesentrene har i mange år vært et svært viktig lavterskeltilbud for kvinner som er utsatt for vold i hjemmet, og deres barn. Krisesentrene har stort sett vært basert på frivillig innsats, som skal være et alternativ og nå også et supplement til og en viktig samarbeidspartner for det offentlige tilbudet. Jeg vil virkelig berømme den frivillige innsatsen kvinner gjør rundt om i det ganske land. Det er et imponerende arbeid som blir nedlagt.

Vi ser alle med bekymring på at hverdagen for mange kvinner er blitt svært vanskelig, og at det ser ut til å være et økende behov for krisesentre, spesielt for kvinner med innvandrerbakgrunn. Høyre mener at nær kontakt med det lokale hjelpeapparatet er viktig for å sikre kvaliteten på den hjelpen som gis til kvinner og barn i en vanskelig livssituasjon. Lokal kunnskap og en god lokal oppfølging etter krisesenteroppholdet er avgjørende og ikke minst viktig for hvordan de skal kunne planlegge sin framtid. Vi mener dette tilbudet må ses i sammenheng med andre hjelpetilbud som kommunene har ansvar for, og som kvinnene og deres barn helt klart vil ha behov for.

Det er fortsatt behov for statlig innsats for å sikre og for å utvikle krisesentrene. Nærmere 90 pst. av kommunene bidrar i dag til økonomisk drift av disse sentrene. Vi har hatt en økning i tilskuddene fra kommunene de siste tre årene på henholdsvis 6, 7 og 14 pst. Dette viser at kommunene tar ansvar og prioriterer tiltak for kvinner i en vanskelig livssituasjon.

Krisesentrene finansieres i dag med 50 pst. fra staten og 50 pst. fra kommunene, og i noen tilfeller er det også andre bidragsytere. Høyre er opptatt av at kommunenes engasjement holdes oppe, og mener det skjer best ved at kommunene fortsatt har det finansielle ansvaret og godkjenner budsjettene. Ikke minst er det viktig for å styrke det arbeidet vertskommunene gjør for å få til mer langsiktige, interkommunale løsninger.

Høyre mener det ville være klokt at forvaltningen av tilskudd og utviklingsoppgavene legges til det regionale Statens barnevern og familievern. En samordning og en kompetanseutveksling mellom disse to sektorene vil styrke arbeidet mot vold generelt.

Dagens utbygging av krisesentrene viser store variasjoner i dekning i de ulike regionene. Høyre mener derfor det må utarbeides en tilgjengelighetsplan for hele landet. Statens barnevern og familieverns fem regionkontorer vil være et godt utgangspunkt for i samarbeid med kommunene å vurdere et jevnere tilbud i landet, også når det gjelder kvaliteten. Med en slik plan vil vi kunne forvente at alle kommuner etter hvert bidrar til å gi et godt tilbud om akutthjelp ved vold i hjemmet.

En ny utfordring for krisesentrene i byene er den store overvekt av kvinnelige beboere med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg er derfor svært tilfreds med at departementet har under utarbeiding et kompetanseutviklingsprogram som omhandler minoritetskvinner, i samarbeid med relevante fagmiljøer der fokuseringen vil ligge på opplæring av ansatte på krisesentrene og deres nærmeste samarbeidspartnere. Jeg er også glad for at låneordningen i Husbanken vil gjøre det lettere for krisesentrene å få lån til å bedre de fysiske bomiljøene.

Det er bred enighet om viktigheten av krisesentrene og det arbeidet som gjøres for å hjelpe voldsutsatte kvinner og deres barn. Uenigheten dreier seg kun om virkemidlene. Det er nå et flertall blant opposisjonspartiene for at det statlige tilskuddet på 80 pst. skal øremerkes, og at det kommunale tilskuddet skal være 20 pst.

Som jeg var inne på, mener Høyre at ansvaret for krisesentrene fortsatt skal være kommunalt forankret, slik som i dag, og at tilskuddet på sikt skal innlemmes i kommunens rammer, slik Stortinget faktisk har vedtatt tidligere bare for et par år siden.

Løsningene det nå blir flertall for, vil redusere kommunenes økonomiske ansvar, og jeg er redd for at det vil svekke interessen for gode, kostnadseffektive løsninger og forpliktende interkommunalt samarbeid.

Avslutningsvis synes jeg det er grunn til å spørre om ikke denne statliggjøringen av krisesentrene som opposisjonen nå vedtar, er nok et eksempel på at lokaldemokrati og viktigheten av selvstendige vurderinger og prioriteringer lokalt kun er til bruk i festtaler og ikke i praktisk politikk.

May Hansen (SV) [11:27:45]: Jeg må svare foregående taler først.

Det er jo faktisk slik at det er naturlig å sammenlikne krisesentrene med barnevern og familievern, hvor denne regjeringen virkelig har stått i bresjen for å statliggjøre disse to etatene som det er naturlig å binde krisesentrene opp mot.

Vi behandler i dag igjen et Dokument nr. 8-forslag om lovfesting og finansiering av krisesentrene. Dette er andre gangen i denne perioden. Dette forslaget er fremmet av Arbeiderpartiet. Det forrige var SVs forslag, og da stemte Arbeiderpartiet imot lovfesting. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet nå går for lovfesting, fordi det har vist seg å være nødvendig.

Jeg syns komiteens flertall har den beste argumentasjonen i denne behandlingen av forslaget for at lovhjemling er nødvendig, men jeg mener at konklusjonen deres er feil. De skriver:

«Flertallet er av den oppfatning at kommuner som i dag ikke har råd til å bruke krisesentrene, heller ikke vil ha økonomi til å tilby sine innbyggere dette, selv om tilbud om krisesentre ble lovfestet.»

Det er nettopp det det handler om. Så lenge det ikke er lovfestet, vil tilbudet til kvinner og barn i krise være avhengig av den enkelte kommunes økonomi. Krisesentrene skal være et tilbud for alle kommuner, og en lovfesting ville gitt innbyggerne en rett. Lovfesting ville forplikte kommunene til å yte sin del av tilskuddet.

SVs forslag var opprinnelig 100 pst. statlig finansiering, og det ville ha frigjort sentrene fra kommunenes økonomi. Vi ønsker primært at krisesentrene og incestsentrene skal være en statlig oppgave på linje med barnevernet, familievernet og rusomsorgen. Det er gjennomført utredninger som klart konkluderer med at det er nødvendig med en bedring av finansiering av sentrene. Det er ikke flertall for 100 pst. statlig finansiering. Derfor vil SV støtte Arbeiderpartiets forslag om en 80 pst. finansiering av staten og 20 pst. finansiering av kommunene. Dette er en halv seier for SV, og vi er glad for at flertallet i komiteen for tredje gang stadfester at det er et flertall i Stortinget for en slik finansiering. Vi reagerer sterkt på at statsråden ikke har forholdt seg til flertallets merknader i denne saken når hun har foreslått finansiering.

Krisesentrene er et meget godt lavterskeltilbud til voldsutsatte kvinner og deres barn. Det konkluderer VISTA-rapporten med. Det er økende behov for krisesentre, og stadig flere kvinner oppsøker tilbudet. Krisesentre blir lagt ned rundt omkring i landet grunnet økonomi. De er sommerstengt. Det er uakseptabelt, og det rammer kvinner og barn i en meget sårbar situasjon. Det er hensynet til kvinnene og barna som gjør at vi vil sikre dette tilbudet, og som gjør lovfesting og forutsigbar finansiering nødvendig.

SV er glad for at Husbankens ordning for utbedringslån nå også omfatter krisesentre med botilbud. Ordningen omfatter lån til utbedring og lån til ombygging og ominnredning. Det kan også gis lån til oppføring av nybygg. Dette er helt i tråd med SVs forslag i Dokument nr. 8:118 for 2001-2002, som ble behandlet i Stortinget 3. desember 2002. Vi mener at dette er en full seier for SV. Dette er også helt nødvendig for å legge til rette for barn og beboere med funksjonshemninger. Mange sentre trenger rehabilitering, og det er nødvendig med nyetableringer på grunn av den økte etterspørselen.

Til slutt vil jeg påpeke komiteens henstilling om at det skal stilles krav til virksomheten. Retningslinjene må inneholde krav som omfatter bomiljø og kvalitet. Krisesentrene rundt omkring i landet har vært drevet med stor entusiasme og som frivillig arbeid i alle år. Vi trodde at krisesentrene skulle bli overflødige, bare det ble fokusert på voldsproblematikken. Dessverre er pågangen større enn noen gang. Problematikken som disse sentrene må ivareta, er også mer komplisert enn før. Derfor er det viktig at det offentlige nå går inn og tar et større ansvar for dette viktige og uunnværlige lavterskeltilbudet.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:32:53]: Krisesentrene er for mange kvinner et livsviktig sted å få komme til. Mange kvinner har måttet søke beskyttelse innenfor krisesenterets fire vegger. De har flyktet fra hjemmet sitt og en hverdag fylt av vold, kriser og trusler. Vold i hjemmet er et samfunnsproblem. Noen har sagt at det farligste en kvinne kan gjøre, er å flytte sammen med en mann. Det sier noe.

Det er ingen tvil om at den rollen som krisesentrene har for disse kvinnene, er av avgjørende betydning. Helt siden etableringen på 1970-tallet har sentrene vært et viktig ledd i samfunnets tilbud om akutthjelp til voldsutsatte kvinner.

Sentrene er på mange måter også et praktisk utløp for nestekjærlighet. Kvinner har i omsorg for sine medsøstre lagt, og legger, ned mange timer med frivillig arbeid for å gi andre kvinner en nødhavn i en vanskelig situasjon.

Denne saken har også skapt et stort engasjement i Stortinget. Det viser alle de vedtak og bestemmelser og ombestemmelser som Stortinget har gjort i forhold til krisesentrene opp gjennom tidene. Gjennom hele prosessen opplever jeg et tverrpolitisk ønske om å sikre dette tilbudet, selv om vi har vært uenige og også er uenige i dag om hvordan vi best gjør det.

Krisesentrene er i dag avhengige av lokal finansiering for å utløse det statlige tilskuddet. Denne finansieringen har en del av senterlederne gitt utrykk for at de bruker mye tid på. Hvis en endrer kostnadsfordelingen mellom stat og kommune, vil senterlederne fortsatt bruke mye tid på å få på plass den lokale andelen. Det vi i Kristelig Folkeparti ønsker, er å gi sentrene en håndsrekning for å få på plass langsiktige kommunale og interkommunale avtaler med kommunene. Kommunepolitikerne våre har vist en enormt flott evne til å prioritere krisesentrene. På tross av at det er mange rådmenn som truer med å trekke bevilgningene, har kommunepolitikerne tatt ansvar, og den kommunale økningen i tilskuddene har økt med henholdsvis 6, 7 og 14 pst. de siste tre årene.

Statens barnevern og familievern skal etter Kristelig Folkepartis syn være en medspiller til sentrene. De skal bidra med hjelp til å få på plass avtalene og kunne være med i utvikling av kompetanse. Det er fra i år også kommet en ny tildelingsrunde med søknadsfrist i september. Det vil si at skulle man lokalt skaffe økte midler etter første tildeling, vil man kunne få midler fra staten. Det er også et viktig poeng at det er en god nærhet til andre førstelinjetjenester, hjelpetilbud og ordninger. Disse finnes stort sett på lokalt og regionalt nivå, og det er også et argument for å beholde en forankring til det lokale.

Noen sentre sliter med slitte og dårlige lokaler. Mer enn 50 pst. av kostnadsøkningen de siste årene har gått til utbedring og kompetanseheving. Det er derfor bra at denne regjeringen nå har tilrettelagt for lån fra Husbanken, slik at sentrene kan få lån til utbedring, ombygging og ominnredning i tillegg til oppføring. Én ting viste Kvinnevoldsutvalget, som avgav innstilling før jul, oss klart: Vi vet for lite om omfanget av vold i hjemmet. Vi vet også lite om tilgjengelighetstilbudet for utsatte kvinner i akutt krise. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at det skal utarbeides en tilgjengelighetsplan for hele landet.

Det meldes fra en del krisesentre i storbyene at det er en overvekt av kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn på sentrene – urovekkende mange. Mange har flyktet fra sine norske menn. Noen av disse driver en systematisk utnytting og mishandling av kvinner fra andre land som de har giftet seg med. Disse kvinnene er ofte totalt isolert, uten noe nettverk. Jeg er glad for at komiteen har understreket det behovet for økt kunnskap medarbeidere ved sentrene trenger overfor denne gruppen. Jeg vil også minne om det komiteen sa om barn på krisesentre i forbindelse med familie- og barnevernsmeldingen.

Jeg vil avslutte med å si at Kristelig Folkeparti ønsker å ivareta sentrenes egenart og den drivkraften som ligger i måten de er opprettet og drevet på. Men det er også viktig at vi ser på dette tilbudet som en del av det tilbudet som samfunnet har for voldsutsatte kvinner. Derfor krever det at det meste av finansieringen er offentlig, enten den er kommunal eller statlig.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [11:37:44]: Endå ein gong er det eit fleirtal ved opposisjonen som går inn for å forbetre den økonomiske situasjonen for krisesentra, mens regjeringspartia argumenterer for å behalde dagens finansieringsordningar.

Krisesentra gir, som det har vore sagt av fleire her, ei uvurderleg hjelp til personar som ofte er i djup naud. Då er det ikkje anna enn rett og rimeleg at staten legg til rette for at sentra skal få gjort jobben sin på ein god måte, utan å måtte frykte for nedskjeringar eller nedlegging.

Kvart år er realitetane ute i Kommune-Noreg slik at når dei kommunale budsjetta skal behandlast, er det stor utryggleik knytt til mange krisesenter. Kommuneøkonomien er pressa, og det er mange tilbod rundt omkring som blir reduserte eller avvikla. Det store spørsmålet som svirrar rundt, er: Vil kommunane løyve, eller vil dei ikkje løyve dei nødvendige midlane, som så vidare skal utløyse tilsvarande statlege midlar? Naturleg nok skaper dette uro for sentra, men ikkje minst skaper dette uro for den mest sårbare gruppa, nemleg dei personane som bruker krisesentra.

Eg har sjølv vore kommunepolitikar, og eg har sete i helse- og sosialstyret. Eg har gått den tunge vegen saman med medrepresentantar og sagt nei til løyvingar til det krisesenteret som vi i kommunen bruker, noko som igjen førte til reduksjon i det statlege tilskottet. Økonomi er stikkordet, og eg skjønnar ikkje representanten Sjøli sin argumentasjon om at dagens finansieringsordning er ei betre ordning for krisesentra enn fleirtalet sitt forslag om 80 pst. frå staten, som skal utløyse 20 pst. frå kommunane. Alle dei som har kontakta oss, har peika på økonomi. I dag har vi 50 krisesenter i Noreg, og det betyr at vi har eit godt interkommunalt samarbeid når det gjeld krisesentra.

Senterpartiet meiner vidare at lovfesting ikkje er den rette vegen å gå for å sikre drifta ved desse sentra. Som det har vore sagt før, er det om lag 90 pst. av kommunane som bidreg, og det viser at det ikkje er mangel på velvilje som har skapt ein vanskeleg situasjon, men det er mangel på pengar.

Prinsipielt er vi for ein reduksjon i øyremerkte midlar til fordel for ei tilsvarande styrking av den evna kommunane har til å oppfylle dei oppgåvene som skal løysast, men her må det vere eit samsvar mellom dei mange oppgåvene kommunane har, og dei midlane dei har til å bruke til desse oppgåvene.

Når det gjeld krisesentra, er talet på senter lågt og den geografiske variasjonen stor, og det er hovudårsaka, i tillegg til økonomien, til at vi vil ha ei øyremerking av tilskottet. Ei eventuell innlemming bør først skje når dekningsgraden er heva i tråd med det lokale behovet.

Statsråd Laila Dåvøy [11:41:54]: Krisetiltakene har ofte stått på dagsordenen i Stortinget de siste årene, og dette blir nok ikke siste gang. Et samlet storting ser viktigheten av arbeidet som gjøres rundt om i landet for å hjelpe kvinnene som blir utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner, ved krisesentrene, incestsentrene, krisetelefoner og voldtektsentre. Men som så ofte i politikken – når vi begynner å diskutere konkrete virkemidler for å legge til rette for arbeidet, starter uenigheten. Det er viktig å avklare hvilke rammebetingelser for krisesentervirksomheten flertallet på Stortinget ser for seg. Jeg vil selvsagt arbeide videre ut fra de vedtakene Stortinget fatter i dag. Flertallet ønsker at staten skal bidra med 80 pst. av driftsbudsjettene, mot i dag 50 pst., og at kommunenes økonomiske ansvar reduseres tilsvarende. Det skal fortsatt være slik at kommunene godkjenner krisesentrenes budsjett og får statstilskudd på grunnlag av summen av lokale tilskudd.

Sett fra departementets ståsted har langt de fleste av kommunene kjent sitt ansvar og bidratt til en vekst i krisesentrenes budsjetter de siste årene, godt utover gjennomsnittlig økning i kommunal sektor. De tre siste årene har veksten vært på henholdsvis 6, 7 og i fjor hele 14 pst., og staten har fulgt opp tilsvarende. Utredninger fra VISTA viser at mye av veksten har gått til forbedringer av lønnsvilkår for ansatte, men også til en bedring av lokalene. Dette er viktig, for dessverre ser det ikke ut til at behovet for krisesentre har sunket siden arbeidet for å bekjempe volden i nære relasjoner startet for alvor på 1970-tallet. Nye grupper, ikke minst kvinner født i andre land, ofte med kort botid i Norge, trenger dessverre tilbudet i økende grad.

Et viktig ledd i Regjeringens strategi er å se krisesentrene i sammenheng med ulike nasjonale prosjekter igangsatt for å forebygge vold og få mer systematisk kunnskap. For eksempel vil kunnskapsprosjektet ved Universitetet i Bergen, som heter «Barn som lever med vold i familien», et nytt regionalt pilotprosjekt om barn på krisesentre samt kompetanseheving i et par utvalgte nøkkelkrisesentre i arbeidet mot trafficking bidra til at krisesentrene får en tydelig rolle i det lokale og regionale arbeidet mot vold, og de vil bedre kunne yte tjenester, særlig i forhold til barna.

Kompetansen om kvinner med innvandrerbakgrunn skal også heves. Jeg ønsker å legge forvaltningen av statstilskuddet for krisesentrene til Statens barnevern og familievern for også på sentralt hold å legge til rette for økt samhandling. Statens barnevern og familievern er i gang med å styrke kunnskapen om vold i fagteamene som bistår kommunene i familie- og barnevernet.

Det skal også utarbeides en tilgjengelighetsplan for krisesentertilbudet for landet som helhet. Her vil vi samarbeide med kommunene og også rådgi i forhold til at det opprettes langsiktige samarbeidsavtaler mellom krisesentrene og kommunene. Målet er at alle kommuner skal yte sin skjerv for å sikre et tilbud om akutthjelp for sine innbyggere.

Komiteen mener videre at det i rundskrivet om statstilskudd må tas opp krav til bomiljø og kvalitet. Departementet tar dette med seg i det videre arbeidet, og vil følge dette opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A) [11:46:08]: Som jeg sa i mitt innlegg, var ikke omtalen i kommuneproposisjonen for 2005 om krisesentrene noen god lesing.

Etter flere år fram og tilbake om hvordan myndighetene skal takle problemene som krisesentrene har, fikk vi rapporten fra Kvinnevoldsutvalget, og den var klar i forhold til både struktur og finansiering. Men Regjeringen velger å ikke følge den gode rapporten. Heldigvis er det andre partier som har lest rapporten, og som ser viktigheten av innholdet i Kvinnevoldsutvalgets framlegg. Det neste som da blir viktig – og jeg ber nå Regjeringen om å følge opp og gjennomføre – er den 80-20-finansieringen fra 1. januar 2005. Kan statsråden bekrefte at hun vil gjennomføre det som flertallet vedtar i dag?

Statsråd Laila Dåvøy [11:47:22]: Ja, det skal statsråden gjøre, og det sa jeg også i mitt innlegg.

På noen områder har vi fulgt opp Kvinnevoldsutvalgets innstilling, bl.a. det store grepet vi tar når det gjelder tilknytningen til Statens barnevern og familievern.

Jeg har lyst til å påpeke at vi er jo egentlig enige om det meste her. Det flertallet i Stortinget er uenig med Regjeringen i, er fordelingen innenfor det offentlige. Vi er enige om at vi skal ha øremerking av midlene. Vi er enige om at det er kommuner og stat som skal betale. Det eneste vi er uenig med flertallet om, er hvilken andel man skal ha fra henholdsvis stat og kommune. Men fortsatt øremerking blir det, og det har vi alle vært enige om.

May Hansen (SV) [11:48:26]: Jeg vil referere fra et brev som statsråden har sendt til komiteen:

«I brev til komiteen av 30.01.04 i forbindelse med dok.8.nr.17 (2003 – 2004) om krisesentre redegjorde jeg detaljert for departementets arbeid med å vurdere en ny finansieringsordning for krisesentrene og lovet å komme tilbake til Stortinget så snart som mulig. Det ble også understreket i brevet at mer forutsigbare rammevilkår forutsetter at finansiering, forvaltning og en eventuell lovfesting av tilbudet må vurderes».

Statsråden har flere ganger kommet med hentydninger til dette med lovfesting.

I komiteens merknader fra regjeringspartiene står det:

«Etter disse medlemmenes vurdering er det derfor ikke nødvendig å lovfeste en slik plikt for kommunene. En lovfesting vil også være i strid med Regjeringens prinsipper for styring av kommunesektoren.»

Er prinsippene viktigere for Regjeringa enn å få på plass et slikt tilbud for kvinner og barn?

Statsråd Laila Dåvøy [11:49:42]: Vi har sett på ulike finansieringsordninger for krisesentrene. Vi har fra Regjeringens side funnet at øremerking fortsatt er det viktigste for krisesentrene. Egentlig vil jeg også berømme kommunene, som har fulgt opp i så stor grad. Også denne regjeringen har jo jobbet med krisesentrene i flere år, som stortingsflertallet er kjent med. Den viktigste begrunnelsen for at vi ikke lovfester, er nettopp det ansvaret kommunene har tatt for å yte ytterligere bidrag i sektoren. Dette er et område som kommunene faktisk har vist at de setter høyt, og at de prioriterer. Det er hovedbegrunnelsen for at vi ikke lovfester dette tilbudet. Jeg tror fortsatt på at kommunene vil yte innsats, men jeg er kanskje noe bekymret for den modellen man har valgt for offentlig finansiering.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [11:50:48]: Statsråden snakka om langsiktige samarbeidsavtalar mellom kommunane og krisesentra. Det synest eg høyrest veldig positivt ut for begge partar. Det trengst. Så har eg lyst til å streke under at det er viktig at vi spelar på lag, for som statsråden sa, er det finansieringsordninga og lovfestinga som skil oss. Eg har inntrykk av at dei fleste i denne salen har eit felles mål.

Vi har 50 krisesenter i Noreg. Spørsmålet eg har til statsråden, er: Har statsråden ei slags aning om korleis tilbodet rundt om i landet er når det gjeld tilgjengelegheit for kvinner som har behov for eit slik tilbod? Vil statsråden eventuelt, dersom ho ikkje har oversikt over det no, komme tilbake til det ved eit eigna høve?

Statsråd Laila Dåvøy [11:52:01]: Jeg er enig med representanten i at de langsiktige avtalene blir svært viktige her, og krisesentrene trenger også hjelp til å få på plass langsiktige interkommunale avtaler. Det skal vi bidra til.

Når det gjelder de ca. 50 krisesentrene vi har, og hvordan tilbudet er, er det nettopp det denne tilgjengelighetsplanen skal avdekke. Vi vet ganske mye. Personlig har jeg vært rundt på en rekke krisesentre den senere tid. Det som er betryggende, er at alle krisesentrene sier at ingen blir avvist. Men det er klart at noen kvinner som trenger hjelp, må kanskje reise langt. De må altså flytte langt vekk fra der de bor, fra sin egen kommune, for å få dette tilbudet. Det vi må se på, er hvor mange som må reise langt, og om man bør ha flere krisesentre i enkelte regioner. For det vi må forsikre oss om, er at absolutt alle som trenger det, får hjelp. De aller fleste ønsker faktisk et krisesenter i nærheten av der de bor.

May Hansen (SV) [11:53:24]: De fleste kommunene er kjempeflinke. De ser at dette tilbudet må man ha på plass, fordi det er så velfungerende. Det har mange rapporter vist. Men det er faktisk slik at noen sentre er lagt ned i denne perioden vi har vært på Stortinget. Det har også vært sommerstengte sentre. Det er det som er problematisk ved ikke å lovfeste dette.

En annen ting som jeg vil spørre statsråden om, gjelder det regjeringspartiene skriver i sine merknader:

«Statens barne- og familievern kan bistå krisesentrene med å få til langsiktige interkommunale avtaler bl.a. for økonomisk støtte.»

Det er en stor omstilling nå i Statens barnevern og familievern. Det kommer en del rapporter som viser at de har mye å gjøre, at det er mye som er uforutsigbart. Har virkelig Statens barnevern og familievern kapasitet til å forhandle med kommunene på krisesentrenes vegne?

Statsråd Laila Dåvøy [11:54:34]: Det viktige for meg er denne tilgjengelighetsplanen vi skal lage. Men det aller viktigste for brukerne av krisesentrene, selv om et av krisesentrene hadde sommerstengning i fjor, er at alle får hjelp, og at ingen blir avvist. Det skal vi ikke glemme. Krisesentrene gjør en fantastisk jobb i forhold til dette.

Det er også riktig at det er en stor omstilling på gang i Statens barnevern og familievern. Det gjøres en formidabel innsats der. Samtidig skal de bidra til at krisesentrene får hjelp til forutsigbare avtaler med kommunen. Det skal de også klare, for vi ser nå en rekke voldstiltak mer i sammenheng. Tidligere har vi kanskje ikke sett alle tilbudene til voldsutsatte, verken regionalt eller lokalt, godt nok i sammenheng. Det er det vi nå tar sikte på å gjøre. Da er det viktig at også Statens barnevern og familievern bidrar positivt her.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Knut Storberget (A) [11:55:46]: Det ble sagt at dette er en seier for noen partier. Jeg håper at denne debatten og det vedtaket som nå fattes i Stortinget, blir en seier for de guttene og de jentene, de mennene og de kvinnene som faktisk trenger hjelp og et lavterskeltilbud, som i altfor liten grad er der, og som i altfor liten grad har vært der. Jeg håper at det vedtaket som Stortinget gjør i dag, faktisk bidrar til at vi strekker oss litt lenger mot alle de utredninger, alle de debatter, både om kriminalitet og om uønsket atferd, vold mot kvinner – hva det måtte være – som gjennom mange år har pekt på at dette tilbudet er for dårlig. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor det skal sitte så langt inne, for når man leser Norges Lover og ser på alt det som har lovmessig vern i Norge, hvorfor skal det være så vanskelig at nettopp dette tilbudet, som alle politikere har sagt er så viktig, ikke kan få lovvern? Det skjønner jeg ikke.

Jeg skjønner egentlig heller ikke hvorfor regjeringspartiene stritter så imot i forhold til finansiering. Jeg mener at det umulig kan ha noe med kommunal sjølråderett eller nasjonens økonomi å gjøre. Det er påvist gang på gang at det dyreste er å ikke gi det lavterskeltilbudet. Det er jo det som gir høyere behandlingsutgifter, det er det som skaper en unødig tung straffeprosess, osv. Men ikke minst: Det er jo det som skaper størst lidelse og størst smerte for dem som trenger denne typen hjelp.

Jeg håper at det vedtaket som nå gjøres, faktisk bidrar til å løfte tilbudet ute, slik at man får en forståelse ute for at dette er et arbeid som ikke bare skal gjøres på dugnad. Det viktigste motivet er selvfølgelig at folk trenger hjelp når de kommer i en vanskelig situasjon. Men det andre, og det er noe jeg føler veldig for, er at vi i løpet av de siste 10–20 årene har overfokusert på strafferett og straff som reaksjon når det skjer noe galt i samfunnet. Vi har altså på mange måter ofret ofrene i den debatten. Jeg håper at dette kan gi et løft til å tenke mer i forhold til offerpleie. Det vil bidra til at vi kan få en bedre strafferettspleie også, for når det f.eks. gjelder voldtektsutsatte, når det gjelder kvinner som er utsatt for vold, ser vi at det er en utrolig liten grad av disse sakene som ender med domfellelse. 95 pst. av voldtektsutsatte kvinner i Norge opplever at det ikke blir noen dom i det hele tatt.

Denne typen lavterskeltiltak kan nettopp bidra til, ved siden av å ta vare på kvinnene og dem som rammes, at bl.a. bevis sikres, og at man får en mer aktiv straffeprosess. Slik sett er dette en vinn-vinn-situasjon i forhold til det å bekjempe både vold og annen type kriminalitet, særlig mot utsatte kvinner.

Jeg håper at den finansieringsordningen som nå er på plass, og den er jeg glad for, bidrar til at vi får ryddet bort mye av det unødvendige arbeidet som har vært gjort, og som faktisk har gått ut på å samle inn penger, slik at man nå kan begynne å ta vare på menneskene.

Linda Cathrine Hofstad (H) [11:59:09]: Vold mot kvinner er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og et alvorlig samfunnsproblem. Som justispolitiker er det viktig for meg at politi og rettsvesen prioriterer arbeidet for å styrke kvinners rettssikkerhet gjennom ulike tiltak. Men like viktig for meg er kvinners livssituasjon og at tilbudet ved krisesentrene er godt utbygd.

Krisesentrene møter i dag mange utfordringer. En av de største utfordringene er om sentrene makter å ta opp i seg de endringene i samfunnet som vi ser i dag. De siste årene har vi sett en økning ved at brukerne av sentrene er minoritetskvinner i mye større grad enn før. Det gjør at sentrene må ha evne til å endre tilbudet til brukerne. Det har de muligheter til i dag, fordi de har en fri rolle.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti synes å tro at krisesentrene ved hjelp av en lovfesting vil gi et mye bedre tilbud. Men det er dessverre ikke slik. En kan ikke løse sosialpolitiske problemer med lovfesting.

Jeg har besøkt flere krisesentre, og det som har imponert meg når jeg har kommet dit, det er varmen, det er godheten, det er kvinnefellesskapet og troen på at et menneske kan hjelpe et annet ved bare å være til stede. Derfor synes jeg det er trist at vi nå går i en retning der vi er i ferd med å ødelegge mye av det fundamentet og den ideen som krisesentrene er bygd på. Med en lovfesting har vi fått en tungrodd og byråkratisk institusjon i stedet for de frie og uavhengige sentrene som er der på kvinners premisser.

Ansvaret for krisesenterdrift bør fortsatt være kommunalt forankret. En økning av det øremerkede statstilskuddet til 80 pst. vil redusere kommunenes økonomiske ansvar. Jeg er bekymret for at dette kan svekke interessen for gode og kostnadseffektive løsninger og det interkommunale forpliktende samarbeidet. Det er helt avgjørende at lokalpolitikerne også blir stilt til ansvar, og at lokalpolitikerne også ser og tar innover seg at det finnes vold og mishandling i deres kommuner.

Til slutt vil jeg si at jeg er veldig stolt av det arbeidet Samarbeidsregjeringen har gjort i forhold til familievold, og jeg har fortsatt stor tro på at disse problemene ikke kun løses med øremerkede tilskudd eller lovreguleringer, men ved at vi også tar innover oss de store utfordringene vi står overfor, og at det er andre tiltak som også må være på plass.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Hans Kristian Hogsnes (H) [12:02:40]: Jeg føler grunn til å dvele litt ved noe av det som har vært mye av styrken ved krisesentertilbudet, nemlig en meget sterk lokal forankring. Jeg hører til blant dem som tror på det lokale selvstyret, og jeg tror på at lokal forankring og ansvarsmobilisering gir tilbudet en styrke som er avgjørende og viktig for den jobben som skal gjøres. En reduksjon av dette ansvaret, som jeg mener ligger i det forslaget som ligger på bordet i dag, vil veldig lett bidra til å svekke interessen for de gode og kostnadseffektive løsningene samt det interkommunale, forpliktende samarbeidet.

Som tidligere ordfører har jeg mye lokal erfaring for at det til tider kan være meget krevende med lokalt og interkommunalt samarbeid og ansvar. Likevel har det utfordret lokalt, det har mobilisert lokalt, og det har bidratt til ansvarliggjøring av lokale myndigheter. Vi var simpelthen nødt til å sette disse spørsmålene på dagsordenen med jevne mellomrom. Det var viktig for krisesenteret, men det var kanskje enda viktigere for det faglige og politiske miljøet i de involverte kommunene i den daglige diskusjonen om hvordan ressursene skulle prioriteres, f.eks. når det gjelder kampen mot vold. Nærkontakt og samarbeid med det lokale hjelpeapparatet er også viktig. Derfor er en forankring av krisesentrene på samme nivå som førstelinjetjenesten viktig. Det gir kortere linjer for helhetlige løsninger og reduserer mulighetene for at voldsutsatte kvinner og menn blir kasteballer mellom forvaltningsnivåer og tjenestetilbud.

Nærmere 90 pst. av norske kommuner bidrar i dag økonomisk til driften av ett senter eller flere, og jeg er opptatt av at vi holder dette engasjementet oppe. Nye øremerkinger bidrar ikke til dette, snarere tvert imot. Øremerking vil veldig lett bidra til å pulverisere det lokale ansvaret og engasjementet i prioriteringen av lokale tilbud til innbyggerne. Jeg ser at krisesentrene finner det mer forutsigbart og kanskje komfortabelt med en større øremerking, men jeg tror at det lokale engasjementet og tilpasningen til det lokale behov ivaretas bedre ved at kommunene fortsatt har et finansielt ansvar, samtidig som de godkjenner budsjettene. For meg er det en god begrunnelse for å opprettholde en 50-50-fordeling av finansieringsansvaret.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:05:31]: Jeg har registrert at Arbeiderpartiet i en rekke sammenhenger uttrykker bekymring for kommuneøkonomien, så også i dagens debatt ved representanten Torny Pedersen.

Det kunne være riktig å påpeke at det er Arbeiderpartiet som sammen med Regjeringen står bak årets statsbudsjett og i så måte også kommuneøkonomien. Det ser også ut til at Arbeiderpartiet vil samarbeide med Regjeringen når det gjelder revidert, og ifølge pressen er det ikke lagt opp til noen vesentlig økning for kommunene.

Fremskrittspartiet fremmer på sin side i forbindelse med revidert en økning for kommunene på 700 mill. kr. Etter mitt syn bør man fra Arbeiderpartiets side kanskje moderere sin kritikk mot kommuneøkonomien noe, når man faktisk selv har ansvaret for den.

Jeg merket meg at Arbeiderpartiets justispolitiske talsmann har kastet seg inn i debatten og uttrykker stor bekymring for ofrene, og sier at vi må fokusere mer på ofrene. Det er veldig fint å høre – det er musikk i ørene til Fremskrittspartiet. Problemet er at vi sjelden ser noen konkrete resultater fra Arbeiderpartiet på dette området. Arbeiderpartiet har jo styrt kriminalpolitikken i Norge i vesentlige deler av etterkrigstiden, og resultatet er et sultefôret politi, lave straffer, fengselskøer og et minimalt fokus på ofrene.

Afshan Rafiq (H) [12:07:27]: Jeg vil i forbindelse med denne saken understreke noen poeng som det kan være vanskelige å få øye på umiddelbart, men som like fullt er viktige.

For det første er det meget viktig at vi tar på alvor det frivillighetsarbeidet som drives ved krisesentrene. Vi må ikke så lett la oss forlede til å tro at hvis bare staten tar over finansieringen, blir alt så mye bedre. Skulle frivilligheten i alt dette arbeidet bli borte, tror jeg vi har gjort et stort og kanskje uopprettelig feilgrep. Den statlige finansieringen kommer jo også fra et sted, og dersom man ønsker å øke den statlige andelen av finansieringen, enten det skulle være 80 pst. eller mer, må pengene tas fra et eller annet sted.

De av oss som ikke tror på å sprenge handlingsregelen, har tre muligheter for å finne disse pengene: Enten må man finne friske midler – og det kan nok bli en utfordring, for å si det forsiktig – eller man må omprioritere innenfor de gitte rammer. Det er jeg sikker på at man kan klare, men da må man jo også si noe om hvilke tiltak som eventuelt får mindre penger å rutte med. Den tredje muligheten er å dra inn midler kommunene har brukt på krisesentrene. Det vil neppe være populært i Kommune-Norge, særlig ikke siden man trolig ville måtte lage et uttrekk basert på regnskap og dermed ville dra inn mest midler fra de kommunene som bruker mest på krisesentrene. Man ville i så fall straffe de kommunene som har satset på krisesentrene, og så får man selv ta ansvaret for hvilke signaler det sender ut til det norske lokaldemokratiet.

Sist, men ikke minst står man her i fare for å sende ut et signal til norske kommuner om at jo dårligere de følger opp lokale tiltak, lokal frivillighet og i siste instans også lokal tjenesteproduksjon, desto raskere vil en del partier på Stortinget sørge for at staten går inn og rydder opp for dem. Det bør være et tankekors, særlig for de partiene som vanligvis omtaler lokaldemokratiet i varme ordelag.

Knut Storberget (A) [12:09:59]: Jeg klarer ikke å dy meg når representanten Knudsen kommer opp her og sier at jeg nå har kastet meg inn i debatten og snakker høyt om ofrene, men at Arbeiderpartiet ikke er noen steder når beslutningene skal tas og arbeid skal gjøres i Stortinget. Det er jo Arbeiderpartiet som har fremmet dette forslaget – man må jo lese teksten – og Arbeiderpartiet skal selvfølgelig også stemme for den gode løsningen som er kommet. Men uansett, med all respekt, så er diskusjonen i forhold til hvem som gjør hva osv., egentlig knekkende likegyldig i forhold til dette spørsmålet. Det er viktigere enn som så, og derfor prøvde jeg i innlegget mitt i sted å betone at det faktisk må være brukerne av lavterskeltilbudet, krisesentrene – jeg mener at man også i større grad burde gjort det samme for andre typer lavterskeltilbud – som bør være vinnerne i en slik debatt. Og det burde vi kunne glede oss over. Da må det ikke bli slik at man nå dekker seg bak at man taper et engasjement lokalt mot vold hvis man ikke får lov til å ta disse debattrundene om krisesentrenes økonomi ute i kommunene. Bevare meg vel! Tenke seg til alle de timene, alle de nettene og alt det arbeidet som år etter år utføres i krisesentrene for å skaffe finansiering, og som helt klart går på bekostning av brukerne. Om det for Høyre og andre politiske partier skulle være en kime til å reise en politisk debatt for å sette vold og desslike på dagsordenen, da er vi kommet i en situasjon som jeg mener kaller på helt andre politiske initiativ enn å sultefôre krisesentrene. Så Høyre-strategien i forhold til å kunne ha denne debatten hvert år rundt i kommunene for å snakke om vold og desslike, er jammen trist. Her bør vi sette ofrene i fokus og si at de i hvert fall skal ha sitt. De skal ikke være avhengige av slike debatter. Jeg vil si at det er egentlig ikke omdiskutert i det hele tatt at de fornærmede i denne typen saker skal ha et slikt lavterskeltilbud. Det er jo det man prøver å rydde av veien og på mange måter prøver å gjøre sikrere og mer forutsigbart.

Så til slutt: Representanten Rafiq var inne på spørsmålet om finansiering. Dette er en klassisk sak i forhold til hvordan et flertall i denne salen ønsker at man skal forvalte fellesskapets midler, og hva Arbeiderpartiet og SV og norsk venstreside, slik jeg oppfatter det, ønsker. Vi ønsker nettopp at mye av fellesskapets midler skal brukes til tiltak for dem som ramler ned under sikkerhetsnettet. Vi ønsker faktisk å prioritere slike tiltak istedenfor å gi bl.a. massive skattelettelser.

Torny Pedersen (A) [12:13:17]: Representanten fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen, er opptatt av Arbeiderpartiet og kommuneøkonomi. Ja, vi er også veldig opptatt av kommuneøkonomi, men når vi inngår et forlik med andre partier, er det å gi og ta, og vi fikk økt kommunebudsjettet for i år.

Så vil jeg litt tilbake til det som går på Kvinnevoldsutvalgets rapport og innholdet i den. Jeg vil også tilbake til en person som satt i det Kvinnevoldsutvalget, domprost Tor B. Jørgensen, som mener at uten lovpålegging er krisesentrene prisgitt den enkelte kommunes vilje og evne til å prioritere driften av sentrene.

Lovpålegging ville gitt mer likeverdige tilbud over hele landet, og Kvinnevoldsutvalget foreslår også egentlig ganske kraftig at den statlige andelen av finansieringen må økes. Jeg skjønner godt at Høyre ikke vil bruke mer penger på kommunene. Det kunne jo i denne sammenhengen hende at det ble litt mer på kommunene. Den saken kjenner vi til. Men det forundrer meg at så mange fra Høyre i denne saken ikke ser det som Kvinnevoldsutvalget og de personene som satt der, har kommet med. Det synes jeg er veldig beklagelig. Hvorfor setter vi ned utvalg som skal utrede for oss, hvis vi ikke tar hensyn til det når det gjelder de store tingene? Det er de store tingene som går på økonomi og lovfesting, som Kvinnevoldsutvalget er kommet med, og her ligger det store ansvaret i den saken vi holder på med. De har kommet med mange flere forslag til struktureringer, det er greit – det er vi enige om – men det er dette som er det viktige. Det forundrer meg at regjeringspartiene har så liten tillit til det utvalget.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:16:09]: Jeg hadde behov for å si noen ord nå på slutten, for det er skapt et inntrykk av at regjeringspartiene har sittet helt stille i forhold til saken om krisesentrene i kommuneproposisjonen. Derfor vil jeg komme med noen fakta som kanskje gjør at en kan se at vi faktisk har gjort en god del grep som gjør at krisesentrenes tilstand vil bli bedret.

For det første er det nytt av i år at dersom sentrene klarer å skaffe en ekstra tildeling i løpet av året, vil man kunne søke på nytt – bare man gjør det innen september – for å kunne få utløsning fra staten. Dette vil være med på å bedre tilstanden. Og dessuten: Med en 50-50-finansiering måtte senterlederne bruke mange timer på å skaffe finansieringen på 50 pst, er det sagt av mange talere. Det samme vil være tilfellet med en 80-20-finansiering, de vil fortsatt måtte bruke mye tid på å skaffe den finansieringen på 20 pst. De må ta kontakt med like mange kommuner og bruke like mye energi på dette som da de skulle ha 50 pst. inn. Derfor har vi gjort det grepet at Statens barnevern og familievern skal være med i den drahjelpen, de skal være med og ta kontakt med kommunene, få til langsiktige avtaler, få noe som er faglig forankret og som kan hjelpe til med å få den faglige kompetansen hevet i krisesentrene. Det er en god ordning. Så det må ikke sies fra denne sal at det ikke er gjort noen grep for at krisesentrenes tilstand skal bli bedre.

I tillegg skal man utarbeide en tilgjengelighetsplan for å se om kvinner har et tilbud i sin nærhet, og hvordan dette er dekket i landet som helhet.

Det har vært snakket om slitte krisesentre. Ja, det har vært slitte krisesentre. Omleggingen i Husbanken gjør at man nå ikke bare kan få lån til å bygge et krisesenter, men man skal også kunne søke om lån til ominnredning, ombygging og alt det som krisesentrene trenger. Det må ikke skapes et inntrykk av at man har sittet stille. Det vi er uenige om, er kostnadsnivået og hvordan det offentlige skal bidra, om det skal være en fordeling mellom staten og kommunen på 80-20. Det er der uenigheten ligger. Jeg skulle ønske at også resten av salen var litt opptatt av det bidraget og den hjelpen som Statens barnevern og familievern nå vil kunne yte, slik at krisesenterlederne skal kunne bruke sin tid på drive krisesenter og ikke på samle inn penger.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:18:59]: Jeg slutter meg helt til det Dagrun Eriksen sa, så jeg skal ikke gjenta det.

Men jeg er litt opptatt av Arbeiderpartiet her. Både representanten Storberget og representanten Pedersen går til frontalangrep mot Høyre og regjeringspartiene fordi vi vil ha en kommunal forankring. Jeg tror de er ofre for selektiv glemsel. For ett og et halvt år siden sa de nemlig noe helt annet. I Innst. S. nr. 40 for 2002-2003 om finansiering av krisesentrene henviste man til det som kommunalkomiteen sa i sin Innst. S. nr. 252 for 1999-2000, nemlig:

«Målet må være å få større muligheter for selvstendige prioriteringer lokalt og dermed et styrket lokaldemokrati.»

I den samme innstillingen – for ett og et halvt år siden – var de med på en merknad der det heter at man «mener at det vil være mer hensiktsmessig å følge den planen som Stortinget har vedtatt … for dette arbeidet, hvor det bl.a. tas sikte på å innlemme tilskudd til kommuner til krisetiltak i 2004».

I tillegg sier de:

«Dette flertallet» – altså Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti – «mener i likhet med departementet at en utsettelse av omleggingen til 2005, slik Kvinnevoldsutvalget foreslår, vil være problematisk. Dette flertallet vil understreke at det er et stort behov for å få til en mer forutsigbar finansieringsordning så raskt som mulig.»

Dette mente altså Arbeiderpartiet for mindre enn to år siden, 21. november 2002. Arbeiderpartiet har altså snudd, det er verken forutsigbart eller imponerende.

Representanten May Hansen hadde vanskeligheter med å forstå hvordan vi kunne være med på at det skulle være et kommunalt ansvar for dette tilbudet, samtidig som vi ville samarbeide med det statlige barne- og familievernet. Forvaltning av tilskuddet og utviklingsoppgavene vil bli lagt til Statens barnevern og familievern, som fra før har ansvaret for barnevernet. Det er jo kompetanse i forhold til barn, vold og vold i nære relasjoner som er viktig, også for de andre saksfeltene som Statens barnevern og familievern har ansvaret for. En samordning om kompetanseutveksling mellom disse sektorene vil styrke arbeidet mot vold som helhet. Det har vi vært opptatt av.

Men vi er opptatt av at det må være et kommunalt ansvar for krisetiltakene fordi nærkontakt og samarbeid med det lokale hjelpeapparatet er helt nødvendig for å få gode løsninger, både for kvinnene og for barna Da må man se det i sammenheng med de andre tilbudene i førstelinjetjenesten som kommunene har ansvar for.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [12:22:04]: Det er freistande å stille eit spørsmål til representanten Rafiq når ho frå denne talarstolen hevdar at kommunane forventar at staten ved Stortinget skal komme og rydde opp. For meg verkar det som om realitetane ute i Kommune-Noreg er totalt ukjende for denne representanten.

Det som skjer i dag, er at skular vert lagde ned, støttekontaktar for både psykisk og fysisk funksjonshemma vert fjerna, heimehjelpstenestene for eldre vert reduserte, vi har nedlegging av aldersavdelingar og sjukeheimsavdelingar, og vi veit at hundreåringar får avslag på søknad om institusjonsplass eller avlastingsplass. Vi veit også at kommunar seier nei til støtte til krise- og incestsenter. Då er det freistande å spørje representanten om ho meiner dette er ein slags strategi frå kommunepolitikarane for at dei kan kome til Stortinget, slik at vi – som representanten sa – kan rydde opp.

Det er også freistande å spørje om representanten trur at kommunane spekulerer med interessene til dei innbyggjarane dei er valde til å ta vare på, berre med tanke på at det skal utløyse statlege midlar.

Så sa representanten at dersom tilskotet skal auke til 80 pst., vil det gå ut over andre ting. Sjølvsagt er det slik at om vi brukar desse pengane, vil anten staten sine utgifter auke eller så må vi ta det frå andre stader.

Då har eg eit råd til Høgre sin representant. Høgre kan jo redusere ambisjonsnivået, spesielt når det gjeld skattelette, og dermed bidra til at både brukarane av krisesentra og andre sårbare grupper kan få eit enklare tilvære.

Eg synest at vi i denne salen burde avstå frå å mistenkjeleggjere kommunane når det gjeld det arbeidet dei, med stramme økonomiske rammer, gjer for å betre tilbodet. Det gjeld både til barn, unge, eldre og sjuke.

May Hansen (SV) [12:25:12]: Representanten Sjøli hørte nok ikke skikkelig etter hva jeg sa i mitt innlegg. Jeg stilte statsråden et spørsmål om det statlige barne- og familievernet hadde kapasitet til å gjøre denne jobben i kommunene.

SV ble i utgangspunktet angrepet for at vi ville ha alt over til staten. Jeg syns det var merkelig når denne regjeringa har vært en pådriver for å flytte både familievernet og barnevernet fra lokalt nivå og fylkeskommunen over til staten. Familievernet har også vært forankret i kommunene rundt omkring i dette landet, og det har også vært mye frivillig arbeid. SV syns det hadde vært helt naturlig når man nå har flyttet disse krisetiltakene, at man også flyttet krisesentrene med.

Ellers var statsråden inne på sommerstengte sentre. Statsråden sa fra denne talerstolen at alle kvinnene fikk et tilbud. Statsråden vet like godt som meg, for vi hadde flere runder på dette i fjor sommer, at det her hevdes ulike ting. Men det som er helt klart, er at det ikke er et tilbud når kvinner blir tatt med hjem til de ansatte gjennom hele sommerferien. Det er ikke et akseptabelt tilbud til kvinner og barn som skal være på et krisesenter.

Når det gjelder den lokale friheten som representanten Rafiq snakket om: Det som stryper lokaldemokratiet i dette landet i dag, er kommunenes økonomi. Vi har en privat rikdom som er helt enorm, men faktisk sitter man ute i kommunene og sliter livet av seg for å ivareta sine lovpålagte oppgaver. Denne regjeringen har vært med på å gjøre lokaldemokratiet til noe som er ganske vanskelig. Det er veldig vanskelig å være lokalpolitiker. Når det gjelder den tiggerunden som det er snakk om at det statlige barne- og familievernet nå skal gjøre, er det klart at det blir enklere å tigge 20 pst. enn 50 pst., fordi kommunene i stor grad vil støtte krisesentrene. Det har regjeringspartiene vært inne på hele tida. Det er klart at det er mye enklere med 20 pst. enn med 50 pst.

Og så til det frivillige arbeidet: Kvinner har gjort frivillig arbeid i mange år. Helsestasjonene ble også startet ved hjelp av frivillig arbeid fra kvinner – ikke lønn som var akseptabel, ikke trygderettigheter. Dette må det bli slutt på! Dette har vist seg å være et lavterskeltilbud som er viktig, og som fungerer. Det har utallige rapporter vist. Nå er det faktisk på tide at de som gjør denne viktige jobben, får et anstendig lønnsnivå, og at staten tar over ansvaret for å drifte disse sentrene.

Statsråd Laila Dåvøy [12:28:21]: Denne enkeltsaken som representanten viser til, har vi hatt oppe i denne sal før. Jeg synes det er bemerkelsesverdig at man nok en gang henger ut Moss krisesenter, som sa ja til å ta imot en familie, som en ansatt likevel valgte å ta hjem til seg, og Moss krisesenter hørte ingenting. På vegne av dette krisesenteret som aldri har sagt nei, vil jeg derfor si at jeg synes det er litt utidig at man tar den saken opp igjen.

Så til hovedfinansieringen for krisesentrene, som fortsatt skal være 100 pst. fra det offentlige. Når man her snakker om krisesentre, kan det synes som om alle sliter og sliter. Personlig har jeg vært på en rekke krisesentre. Hvis vi ser på de 50 kommunene som i dag ikke deltar, ligger halvparten av dem i Sør-Trøndelag og Rogaland. Jeg har personlig vært i Sør-Trøndelag og er kjent med at det største krisesenteret der i alle fall skryter av Trondheim kommune. De sier at de har forutsigbare vilkår. Slik har det vært ved en rekke av de krisesentrene jeg har besøkt. Det er ikke krise på alle krisesentrene. Jeg tror vi skal ha det bildet med oss. Derfor er kanskje det aller viktigste med denne saken de grepene vi tar utenom finansieringen, som vi faktisk er enige om. Vi er enige om at det offentlige skal dekke 100 pst. av finansieringen, at kompetansehevingen og forvaltningen skal legges til Statens barnevern og familievern, at det skal utarbeides en tilgjengelighetsplan, og ikke minst at krisesentrene nå omfattes av Husbankens ordning for utbedringslån. Det er også å se krisesentrene i sammenheng med det andre vi nå gjør innenfor offentlige institusjoner, og å se voldsproblematikken i en mye bredere sammenheng enn tidligere. Jeg tror det kommer til å få stor betydning også for krisesentrene i framtiden. Bildet er noe mer nyansert enn det som opposisjonen gir uttrykk for fra denne talerstol, når de sier at omtrent alle krisesentrene er i krise. Svært mange har forutsigbare vilkår – det har de faktisk!

Afshan Rafiq (H) [12:30:46]: Til representanten Eli Sollied Øveraas fra Senterpartiet: Jeg synes hun drar innlegget mitt altfor langt, og jeg mener også at det innlegget hun holdt, viser en grunnleggende mistillit til lokaldemokratiet. Og det er nettopp det jeg tok opp i mitt innlegg. Det Eli Sollied Øveraas prøver å si, er at kommunene ikke selv er i stand til å ta seg av de oppgavene som innbyggerne har behov for, og derfor må staten gå inn og rydde opp.

Jeg har ikke mistenkeliggjort kommunene. Det jeg påpekte i mitt innlegg, var rett og slett at dette ville være et galt signal å gi fra Stortinget. Spesielt når det gjelder krisesentertilbudet, har kommunene allerede vært veldig flinke til å prioritere dette tiltaket. Det har vært en jevn økning i inntektene til krisesentrene de tre siste årene. Men likevel vil Stortinget gå inn og overstyre den innsatsen kommunene gjør, og det var det jeg påpekte i mitt innlegg.

Det ville være uryddig av en del av partiene i Stortinget å forandre noe som allerede fungerer godt. Selvfølgelig er det en del krisesentre som er i en vanskelig situasjon, men da må vi sette i gang tiltak som er rettet mot det enkelte krisesenteret, og ikke mot alle, for de fleste fungerer ganske godt der ute.

Presidenten: Representanten Sollied Øveraas har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til eitt minutt.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [12:32:40]: Ja, kommunane tek ansvar – det er nettopp det dei gjer. Når representanten seier at det gir eit galt signal når Stortinget vil auke det statlege tilskotet frå 50 pst. til 80 pst., så må eg seie at eg skjønnar ikkje kva representanten meiner med det.

Samtidig seier ho at det fungerer godt, men det er jo nettopp det det ikkje gjer. Dei signala vi som stortingsrepresentantar får, er jo at kvar haust når kommunebudsjetta skal fastleggjast, med innstilling frå rådmannen, blir det skapt usikkherheit og uro, fordi ein er redd desse tilboda skal bli nedlagde.

Eg håper at representanten Rafiq erkjenner og tek innover seg at det er eit fleirtal i denne salen som vil vedta ei finansieringsordning 80-20.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.