Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Dette anses vedtatt.

Før debatten starter, vil presidenten gjøre oppmerksom på, på samme måte som under forrige sak, at presidenten vil være meget påpasselig med at taletiden overholdes, også på replikkene.

Olaf Gjedrem (KrF) [12:55:23]: (ordførar for sakene): Statkraft er synonymt med ei næring og ein bransje som har utvikla seg frå det små, og er eit symbol på industriell utvikling. Statkraft er representativt for ei næring som tilfører oss samfunnsgode som me ikkje kan vera forutan. Statkraft er den største statlege kraftprodusenten i Noreg og blant dei tre største i Norden. Statkraft er statleg ått, noko det også skal vera i framtida.

Sidan Statkraft er Europas nest største vasskraftprodusent, er dette naturleg og viktig å fokusera på i selskapet si vidare utvikling.

Statkraft SF har ein visjon om å vera leiande i Europa innan miljøvennleg energi, der det å skapa verdiar for eigar, kundar og samfunn er vektlagt.

For å oppnå desse visjonane og måla er det viktig at det blir lagt til rette for at Statkraft har dei same rammevilkåra som dei andre aktørane i marknaden, slik at kraftressursane kan bli utnytta mest mogleg effektivt og forretningsmessig. Me støttar derfor forslaget om at statsføretaket blir ført vidare som morselskap i konsernet, som elles blir organisert etter ein konsernmodell der produksjon og nettdrift mv. blir lagde i separate aksjeselskap.

Dette får meg raskt over på kva Kristeleg Folkeparti synest er viktig i samband med Statkraft, eigarskap, innretning på eigarskapen og moglegheit for vekst og utvikling. Kristeleg Folkeparti meiner at norsk eigarskap for Statkraft som den største produsenten er viktig, både i dag og i framtida. Kristeleg Folkeparti ynskjer inga privatisering og ingen børsintroduksjon, men me ynskjer eit aktivt og engasjert statleg eigarskap med ei organisering av verksemda som er optimal i forhold til dette, og som samtidig legg til rette for og tryggjer ei effektiv og forretningsmessig drift. Kristeleg Folkeparti ynskjer ei klar norsk forankring i selskapet for å sikra nasjonal kontroll og utvikla kompetansemiljø. Dette er viktig å sikra seg også fordi utviklinga innan bransjen med liberalisering og deregulering har gått så fort og medført store strukturelle endringar.

Denne saka er ei vidareføring og konkretisering av det som blei omtalt i innstillinga til St.meld. nr. 22 for 2001-2002, Et mindre og bedre statlig eierskap.

Når det gjeld organiseringa av statens eigarskap til dei ressursane som ligg i Statkraft, er me av den oppfatning at desse har endra seg over tid i takt med den generelle samfunnsutviklinga. Dette betyr ikkje at me ikkje meiner statleg eigarskap og grep er viktige i ein internasjonal konkurransesituasjon. Det vil i denne konkurransesituasjonen vera viktig at Statkraft er organisert i ei selskapsform som er alminneleg kjend. Det er nettopp det konsernmodellen er. Denne modellen gjev fleksibilitet samtidig som han gjev interne styringsmessige og kontrollmessige fordelar. Det er også viktig å peika på at ein konsernmodell er naturleg i forhold til dei krava EU stiller til verksemder som driv både konkurranseutsett verksemd og monopolverksemd.

Heimfallsproblematikken er viktig, men i påvente av utvalsarbeidet er det betre at Statkraft SF får same rammevilkår og organisasjonsform som sine konkurrentar. Dette har leiinga i Statkraft bedt om, og det får dei avklaring på her i dag.

Når det gjeld behandling av større gevinstar som blir realiserte ved sal av kraftverk, har heile komiteen uttrykt semje om at desse gevinstane blir haldne utanfor ved utrekning av utbytte. Dette er svært viktig i forhold til å byggja opp under føreseielegheit for verksemda.

Når det gjeld den utbyttepolitikken som har vore ført, har det for Statkraft ikkje gjeve størst mogleg grad av føreseielegheit og stabilitet. Det har ikkje sin bakgrunn i manglande vilje eller forståing av situasjonen, men like fullt er det eit breitt fleirtal i Stortinget som år etter år har vedteke eit vesentleg høgare utbytte enn føresett. Dette er noko me alle må ta innover oss, me har alle vore "like gode". Det er derfor mindre interessant å høyra innlegg om skyldfordelinga.

At det no er fleirtal for at Stortinget ber Regjeringa leggja aksjeloven sine normalreglar til grunn ved fastsetjing av utbytte frå Statkraft SF, synest eg er greitt.

Når det gjeld forslaget om at Statkraft skal betala dokumentavgift i tråd med loven si normalordning, har heile komiteen lagt til grunn at pålagd dokumentavgift ved omorganisering av Statkraft skal kompenserast ved eit tilsvarande beløp som blir trekt frå i grunnlaget for utbytte etter skatt inneverande år.

Så til eventuelt sal av aksjar i eit framtidig Statkraft. I proposisjonen står det:

"Regjeringen åpner for at Statkraft kan delta i den videre restruktureringen av kraftmarkedet i Europa gjennom industrielle løsninger, og der staten ikke lenger er eneeier."

Proposisjonen inneheld ingen fullmakter, og det skal ikkje skje sal av aksjar i eit framtidig Statkraft utan at salet på førehand er godkjent av Stortinget. Også ein eventuell fusjon der Statkraft er delaktig, skal behandlast av Stortinget.

Det er stort engasjement i saka om Statkraft, og det er bra. Likevel har det vore brukt nokre vikarierande argument. Frå SV si side har ein prøvd å få utsett behandlinga, utan at eg som saksordførar har sett andre grunnar for det enn eit uttrykt håp om at Kristeleg Folkeparti kan endra standpunkt. Men Kristeleg Folkeparti står fullt og heilt bak den innstillinga som i dag ligg føre.

Når det gjeld Arbeidarpartiet, er det litt vanskeleg å finna tråden i holdninga deira til Statkraft. Me veit at Arbeidarpartiet i regjeringsposisjon tidlegare har arbeidd med tankar om samarbeid med andre aktørar, mens ein no i dag tek sterkt avstand frå det og overdriv verknadene av dette forslaget, som berre går på ei omdanning til AS utan påfølgjande fullmakter.

Eg er glad for at me i dag har fått i hamn hovudprinsippa, slik at Statkraft kan driva lønnsam produksjon og handel med fornybar og miljøvennleg energi, og der det g blir gjeve anledning til å driva verksemd som naturleg er knytt til dette. Eg trur me har funne ein god balanse der dette blir teke vare på, samtidig som me har eit godt statleg grep om det heile.

Når det gjeld Dokument nr. 8:75, går den saka ut på å vurdera eit forslag om å sikra utvikling og vekst i dei regionale kraftselskapa gjennom å gje moglegheit for tilgang på auka offentleg eigenkapital.

Det er mange selskap innan den norske kraftforsyninga i dag. Dei fleste av desse er offentleg åtte, anten av staten gjennom direkte eigarskap i Statkraft, indirekte gjennom Statkraft eller av kommunar og fylkeskommunar. Samtidig har det dei siste ti åra vore store strukturelle endringar i marknaden, noko som har fått mykje å seia for den rolla desse kraftselskapa har for næringslivet i den regionen ein finn dei. Det er heva over all tvil at desse selskapa har mykje å seia for den regionen dei ligg i, når det gjeld verdi, omsetnad og talet på tilsette.

Det vil vera svært viktig å leggja forholda til rette for vidare vekst av desse kraftselskapa også i framtida, men verkemidla viser det seg at me er noko ueinige om.

I Noreg er den offentlege eigarskapen allereie svært omfattande. Når det gjeld situasjonen for vasskraftressursane, viser denne at om lag 85 pst. i dag er ått av det offentlege.

Det er som nemnt mange kommunar som sit som eigarar av kraftverk, men det er g andre som har valt å prioritera ressursane til andre formål. Stor statleg eigarskap blir det likevel gjennom Statkraft sin direkte eller indirekte eigarskap i mindre kraftselskap.

Når vi då g tek omsyn til at staten i større grad ynskjer å skilja eigarrolla frå oppgåva som utøvar av sektorpolitikk, regulator og tilsynsmyndigheit for å skapa større klarheit rundt og avstand mellom staten si eigarrolle på den eine sida og staten sine ulike myndigheitsroller på den andre, viser dette at det er veldig mange forhold som spelar inn i ei vurdering av dei regionale kraftverka sin situasjon. Det blir derfor for snevert berre å sjå på moglegheitene for tilgang på auka offentleg kapital når moglege løysingar skal på bordet.

På denne bakgrunn vil regjeringspartia avvisa forslaget om å vurdera ei utgreiing for å sikra utvikling og vekst i dei regionale kraftselskapa gjennom å gje moglegheiter for auka offentleg kapital.

Frå mi side ser eg gjerne at departementet på eige initiativ vurderer om relevante justeringar kan vera aktuelle, som f.eks. å opna for at eksisterande fondsavsetningar kan engasjera seg i energisektoren.

Til slutt tek eg opp dei mindretalsforslaga i innstillinga som regjeringspartia er med på.

Presidenten: Representanten Olaf Gjedrem har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [13:05:35]: Først vil eg åtvara saksordføraren og alle andre mot å forsvara eigen politikk med å spreia uriktige opplysningar om kva andre har jobba med.

Så over til saka. Det er jo slik at Statkraft har vore utsett for svært omskiftelege rammevilkår dei siste to åra. Situasjonen har vore veldig vanskeleg å føreseia, og på mange måtar kan ein vel seia at Statkraft har blitt redusert til ei mjølkeku for staten. Det er g slik at ein del av grunngjevinga frå regjeringspartia for å gå inn for eit AS er at dei skal få rammevilkår på linje med dei som dei konkurrerer med. Men det som først og fremst skil Statkraft frå dei andre, er utbyttepolitikken. Og så vidt eg skjønnar, vil regjeringspartia framleis ha ein utbyttepolitikk på minimum 75 pst., medan dei som dei konkurrerer med, har eit utbytte frå 20 til 50 pst. Eg lurer på om Gjedrem kan grunngje dette betre.

Det blir g sagt at Statkraftsaka må tilbake til Stortinget dersom det skal vera aktuelt å selja aksjar eller inngå fusjon. Og mitt spørsmål er: Kva vil Kristeleg Folkeparti stemma for då?

Olaf Gjedrem (KrF) [13:06:58]: Olav Akselsen brukte berre 20 sekund på å gje att den relativt oppheita, einsidige, karikerte debatten som har vore før behandlinga i Stortinget i dag. Eg berre siterte replikanten då han påstod at det var eit uttrykk for at ein gjekk mot privatisering, noko eg meinte det ikkje var hald i.

Når det gjeld utbyttepolitikken, vil det, dersom fleirtalsforslaget bli vedteke i dag, bli ei sak mellom eigaren og styret. Endeleg blir det slått fast i innstillinga at dersom det blir aktuelt med visse eigarendringar i Statkraft, skal dei leggjast fram for Stortinget. Eg er for så vidt glad for at Arbeidarpartiet deltek i den merknaden som slår det fast, slik at det er eit breitt fleirtal bak det.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:08:21]: Fremskrittspartiet har et eget forslag om delprivatisering og børsnotering av Statkraft når vi har en løsning om et eiernøytralt hjemfall. Men vi støtter Regjeringens forslag subsidiært, og vi vil gi honnør til saksordføreren, som har behandlet og håndtert denne saken veldig ryddig.

Men jeg etterlyser konsekvens fra Kristelig Folkeparti. Man sier her tvert nei til å bringe inn private eiere når det blir mulig på et senere tidspunkt, men når det gjelder delprivatisering og børsnotering f.eks. av Statoil og Hydro, har Kristelig Folkeparti vært positive. Alle undersøkelser viser at dette har skapt dynamikk og utvikling når det gjelder denne delen av norsk energisektor, så jeg føler at her går det på hvordan man definerer arvesølvet.

Hva er forskjellen prinsipielt for Kristelig Folkeparti når man sier ja til privat deleierskap når det gjelder norsk sokkel, men sier tvert nei når det gjelder Statkraft og den delen av energisektoren?

Olaf Gjedrem (KrF) [13:09:43]: Eg vil fyrst takka Framstegspartiet for å ha sikra fleirtal for dei vesentlegaste punkta i forslaget frå Regjeringa når det gjeld Statkraft si framtid. Det set me veldig stor pris på, og me takkar for samarbeidet.

Når det gjeld vår innvending mot å gå vidare med ei delprivatisering eller ei avvising av dette, er det fyrst og fremst på grunn av at denne saka gjeld ei omgjering av eit SF til eit AS. Me beheld jo SF i tillegg, men me omdannar store delar av Statkraft si verksemd til eit AS. Me føler at tida enno ikkje er inne til å gje dei signala som opposisjonen har gjeve inntrykk av at me skulle gje i dag - at me skulle gå inn for delprivatisering og børspresentasjon av Statkraft. Det er ikkje tilfellet. Når det gjeld skepsisen, er det noko på grunn av at vasskraft er ein evigvarande energi, i motsetning til oljen, som er ein eingongsenergi. Derfor er me veldig redde for at andre får tilgang.

Inge Ryan (SV) [13:11:02]: Jeg registrerer at talsmannen for Kristelig Folkeparti takker for det gode samarbeidet med Fremskrittspartiet. Jeg er ikke så sikker på at de tillitsvalgte rundt omkring i Norge er så glade for at det er Fremskrittspartiet som er den fremste samarbeidspartneren til Kristelig Folkeparti i denne saken. Jeg møter mange av dem, og de hadde ønsket at man heller hadde kikket til venstre og samarbeidet med bl.a. SV.

Jeg har et spørsmål til Gjedrem. Gjedrem prøvde å si at det sitatet jeg nå leser, ikke var så alvorlig:

"Regjeringen åpner for at Statskraft kan delta i den videre restruktureringen av kraftmarkedet i Europa gjennom industrielle løsninger der staten ikke lenger er eneeier."

Jeg må spørre Gjedrem: Betyr det at det er Regjeringa minus Kristelig Folkeparti det skal stå her? Eller betyr det Regjeringa?

Olaf Gjedrem (KrF) [13:12:10]: Sjølvsagt står eg saman med Regjeringa og regjeringspartia bak meldinga og sluttar opp om dei forslaga som ligg der. Det sitatet brukte eg i innleiinga mi, men eg fann at tida ikkje er inne i dag til å gå vidare på slike spekulasjonar, som m.a. replikanten og andre parti har medverka til å forsterka i den debatten me har hatt, og som m.a. har fått som resultat at tillitsvalde i Statkraft har blitt nervøse. Me må gong på gong prøva å driva tilbake den argumentasjonen som opposisjonspartia saman med SV og Arbeidarpartiet har brukt, at dette nærmast er berre eit bitte lite steg, som automatisk vil føra til ei avhending eller iallfall ein sterk reduksjon av offentleg innslag og styring av Statkraft. Det er eit problem me har hatt. Det er derfor eg i innleiinga mi brukte litt tid på å presisera kva saka eigentleg gjeld. Dei utfordringane som vi møter i framtida, får vi takla når dei kjem. Det er Kristeleg Folkeparti parat til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Grethe Fossli (A) [13:13:43]: "Myopisk" er et ord som fagøkonomer bruker for å karakterisere en beslutning som ikke tar hensyn til langsiktige virkninger. Det kunne vi lese i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv torsdag 10. juni. Innlegget var skrevet av professor Lars Thue ved Handelshøyskolen BI. Han brukte ordet "myopisk" for å beskrive dagens regjerings forslag om å omorganisere Statkraft.

I 1936 var Stortinget framsynt. De stemte imot et forslag fra finansminister Adolf Indrebø i Johan Nygaardsvolds regjering om å selge unna statlige kraftverk - et fornuftig flertall i datidens storting. Det er vel også siste gangen en statsråd fra Arbeiderpartiet har foreslått å selge statlige kraftverk.

Riktignok har jeg lest i en del avisinnlegg fra høyresiden i norsk politikk at Olav Akselsen i den tid han var olje- og energiminister, skulle ha pønsket på noe slikt. Det samme antydet også saksordfører Olav Gjedrem i sitt innlegg i dag. Men siden Olav Akselsen er i salen i dag, kan jo han få svare på høyresidens påstander. Jeg tror at vi en gang for alle vil få dette avkreftet.

Så over til den konkrete saken. Mange rundt om i Norges land er opptatt av at det er visse ressurser som bør beholdes på statens hender, og kraften er en slik ressurs. Det engasjementet vi har opplevd i denne saken, vitner om det. Selv om støyen ikke har vært øredøvende, vil den nok bli det den dagen en prøver seg på å selge aksjer - noe som ennå ikke er foreslått.

En omgjøring fra SF til AS er etter vår mening en klargjøring til et framtidig salg. Fra Arbeiderpartiets side har vi vært helt klare i denne saken. Vårt landsmøte i 2002 sa i det som var vår plattform for kommunevalget i 2003, at Arbeiderpartiet vil:

"beholde samfunnsmessig styring innenfor viktige sektorer, blant annet ved å sikre hjemfallsretten og si nei til delprivatisering eller salg av Statkraft og Statskog".

Dette er utgangspunktet for det standpunktet vi har tatt i den saken vi i dag behandler. Så kan noen si: Men det foreligger ikke forslag om verken delprivatisering eller salg i proposisjonen. Det er riktig, men det ligger en god porsjon tilrettelegging og varsel om mulig salg der.

Allerede i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 22 for 2001-2002, Et mindre og bedre statlig eierskap, varslet Regjeringen at denne saken ville komme. Allerede da sa de om Statkraft:

"Det vil bli tatt initiativ til å omdanne selskapet til aksjeselskap. Regjeringen vil være åpen for industrielle løsninger der Statkraft inngår, og der staten ikke lenger vil være eneeier."

Dette er også gjentatt i proposisjonen vi i dag behandler. Riktignok har flertallet i komiteen fremmet følgende forslag:

"Det skal ikke skje salg av aksjer i et framtidig Statkraft AS uten at salget på forhånd er godkjent av Stortinget. Også en eventuell fusjon der Statkraft AS er delaktig skal behandles av Stortinget."

Det er bra, men hvem kan garantere at det ikke blir solgt aksjer til private? Ingen. Det vil avhenge av stortingsflertallet - Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Og kjenner jeg høyresiden rett, vil de være raske med å godkjenne et slikt salg. Kristelig Folkeparti er jeg mer usikker på. Ellers er jo dette en rar sak. Hvem vil forhandle om kjøp av aksjer som de ikke er sikre på å få kjøpt? Er dette et forsøk fra Kristelig Folkeparti på å sukre pillen? I så tilfelle er dette et meget tynt sukkerlag, og pillen inni er desto bitrere.

En annen viktig del av denne proposisjonen er utbyttepolitikken, hvor Regjeringen i proposisjonen sier følgende:

"Departementet vil i tiden fremover legge til grunn at eier vil kreve et relativt høyt utbytte (i øvre kvartil), beregnet med utgangspunkt i konsernets årsresultat etter skatt og minoritetsinteresser."

Det beste en kan si om dette forslaget, er at det i hvert fall er forutsigbart. Problemet for bl.a. Statkraft er at vi har brukt utbytte som et middel i budsjettarbeidet her på Stortinget, kanskje uten å tenke nøye igjennom hvilke behov selskapet har - det gjelder oss alle.

Regjeringen Stoltenberg vedtok i sin tid at det ikke skulle tas et høyere utbytte enn 50 pst., men det er ikke fulgt opp. De senere årene har utbyttet ligget i øvre kvartil, dvs. nærmere 90 pst. enn 50 pst., noe som bl.a. har medført at Statkraft har søkt om kapitaltilførsel.

Statkraft har en ambisiøs visjon, og den lyder:

"Statkraft vil være ledende i Europa innen miljøvennlig energi. Statkraft er Europas nest største produsent av fornybar energi. Selskapets strategi er å foreta betydelige investeringer i vannkraft, vindkraft, ny fornybar energi og gasskraft både i Norge og utenfor landets grenser."

Til dette trenger en kapital, forskning og utvikling, som er en forutsetning for denne satsingen, og som for øvrig Regjeringen roper høyt etter. Det er viktig for å nå visjonen til Statkraft.

Det er ikke småpenger Statkraft har tilført kommuner, fylkeskommuner og staten opp gjennom årene. Noen tall i den forbindelse: Følgende kan leses i Statkrafts bærekraftrapport for 2003: I 2003 hadde Statkraft-konsernet et årsresultat på 4 754 mill. kr før skatt. Det ble utbetalt et utbytte på 2,6 milliarder kr, og de betalte ca. 1,9 - eller nesten 2 - milliarder kr i skatt til kommuner, fylkeskommuner og staten.

I NOU 2004: 7, Statens forretningsmessige eierskap, kan vi lese følgende under kapitlet om utbyttepolitikk:

"Statens utbyttevedtak i heleide selskaper har i flere tilfeller vært kritisert for at det ikke tas tilstrekkelig hensyn til selskapenes investeringsbehov."

Det er vel tilfelle når det gjelder Statkraft. Fra Arbeiderpartiets side ønsker vi nå å gjøre noe med det. Vi foreslår at styret i Statkraft får fullmakt til å fastsette utbytte, men at det bør ligge på et gjennomsnitt på om lag 50 pst. over en femårsperiode. For at dette skal kunne skje så snart som mulig, vil vi i Odelstinget senere i dag foreslå at det allerede nå foretas endringer i statsforetaksloven og aksjeloven, og at dette skal tre i kraft straks og legges til grunn ved behandlingen av statsbudsjettet for 2005.

Av innstillingen ser vi at det er flere partier som er enige med oss i prinsippet, men at de ikke går det siste, lille skritt. Når Fremskrittspartiet i sine merknader argumenterer for det samme som oss, men bare ber Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn ved fastsettelse av utbytte for Statkraft SF, er jeg veldig usikker på hva Fremskrittspartiet mener. Jeg undrer meg på hvorfor de ikke tar skrittet fullt ut og blir med på våre forslag i Odelstinget.

SVs forslag er det samme som Stoltenberg-regjeringen i sin tid vedtok, og som aldri har fungert. Det er endatil svakere enn det som ble sagt den gangen.

Når vi diskuterer utbyttepolitikken, er det igjen grunn til å sitere fra NOU 2004: 7, Statens forretningsmessige eierskap:

"Et utgangspunkt for en god industriell utvikling er at selskapene har kapital til å finansiere lønnsom vekst. Hvilken utbytteandel som er fornuftig vil således variere med selskapets situasjon. De fleste større, internasjonale selskaper betaler gjennomgående 30 til 50 prosent av gjennomsnittlige overskudd over tid i utbytte."

Hvis vi ser på andre europeiske selskaper som Statkraft konkurrerer med, ligger det utbyttet de har betalt de seinere årene, langt under det Statkraft har måttet betale. Det er nok å nevne våre naboer i Sverige og Finland. Vattenfall i Sverige betalte i 2003 26 pst. utbytte, og Fortum i Finland betalte 46 pst. Vi bør ikke svekke Statkrafts konkurransemuligheter ved å ta for stort utbytte.

Min konklusjon når det gjelder utbyttepolitikken, er at alle er enige om at en skal redusere utbyttet til ca. 50 pst., men det er bare vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet som er modige nok til allerede nå å foreta den lovendringen som skal til for å gjennomføre dette. Samtidig vil vi gi styret i Statkraft det samme ansvaret som alle andre AS-styrer har, nemlig å fastsette utbyttet basert på den visjon og de planer selskapet har.

Ellers er vi fornøyd med at hele komiteen er enig om at Statkraft ved omdannelsen til AS, som vi er kraftig imot, slipper å betale dokumentavgift.

Helt til slutt: Selv om vi i innstillingen sammen med SV og Senterpartiet utgjør flertallet i komiteen, vet vi jo at dette ikke er tilfellet i Stortinget. Vi vet derfor at etter denne stortingsbehandlingen vil Statkraft bli et AS, et første skritt på veien - kanskje - til en delprivatisering. Dette til tross for at et meget stort flertall av Norges befolkning synes at Statkraft bør være et heleid norsk statlig selskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H) [13:23:30]: Representanten Fossli etterlyser ryddighet i politikken. Denne saken baserer seg på 100 pst. ryddighet og oppfølging etter eierskapsmeldingens vedtak et par år tilbake i tid.

Mitt spørsmål til representanten Fossli er om hun synes det fortoner seg som ryddig at Arbeiderpartiet i forrige periode satt med regjeringsmakt og var ringside til at det foregikk fusjonssamtaler mellom Statkraft og finske Fortum - fusjonssamtaler som det etter hvert viste seg ikke å bli noe av - gjennomført uten et eneste fullmaktsvedtak av det norske stortinget. Er dette et eksempel på ryddighet? Eller er det den tradisjonelle forklaringen vi nå ser, i disse vårlige tider, på den praktiserende forskjell på arbeiderpartipolitikk i posisjon og opposisjon?

Grethe Fossli (A) [13:24:44]: Når representanten Kristiansen snakker om ryddighet, er jeg enig i forhold til at Høyre har fulgt opp det de har sagt i stortingsmeldingen om statlig eierskap, og har de samme setningene der når det gjelder Statkraft, som de har i proposisjonen. Når det gjelder andre deler av Regjeringen, er jeg mer usikker. For noe av det som er sagt fra Kristelig Folkepartis side, og som de har fulgt opp med senere, sa de ikke i forbindelse med meldingen om statlig eierskap. Så ryddigheten er jeg noe usikker på.

Når det gjelder antydningene om hva som skjedde i forbindelse med regjeringen Stoltenberg og den tiden, så nevnte jeg noe om det i mitt innlegg. Jeg overlater til den som den gangen var statsråd, og som kan forklare Kristiansen akkurat hva som skjedde, å svare på det. Det tror jeg er mye lurere enn at jeg skal stå her og svare på slike ting.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:25:55]: Jeg vil komme inn på noe jeg føler er en inkonsekvens i Arbeiderpartiets merknader i innstillingen.

Begrunnelsen Arbeiderpartiet har for å gå imot omdannelse, er at Statkraft skal være et energipolitisk instrument for staten. Et annet sted står det at man skal være en kommersiell aktør i markedet. Og da må jeg spørre: Hvordan henger dette sammen? Jeg trodde alle var opptatt av at næringsvirksomhet, enten det er statlige eller ikke statlige bedrifter, i dag må skilles klart fra de politiske prosessene. Så mitt spørsmål til representanten Fossli blir: Ønsker Arbeiderpartiet å drive sin energipolitikk gjennom statlig eide kommersielle selskaper? Og hva går i tilfelle den politikken ut på?

Grethe Fossli (A) [13:27:00]: I mitt innlegg hadde jeg sitater om Statkrafts visjoner, som man kan lese om i flere av de dokumentene som Statkraft utgir, bl.a. i årsrapporten for 2003, men også i bærekraftrapporten. Visjonene til Statkraft er jo nettopp de visjonene som Stortinget - mange av partiene på Stortinget - står for når det gjelder forskning på og utvikling av vannkraft, gasskraft, fornybar energi, osv. Det er nettopp det Statkraft bør gjøre: følge opp de visjonene og tankene som vi diskuterer her i Stortinget, og utvikle Statkraft til å bli et selskap som følger opp de tankene og visjonene som vi står for. Vi mener at de bør være et instrument for å følge opp den politikken. Jeg er helt overbevist om at det vil Statkraft fortsatt kunne være, også i form av SF, som vi ønsker.

Presidenten: Til de andre som har tegnet seg til replikk, må presidenten bare si at han må forholde seg til rekkefølgen når det gjelder størrelsen på partiene.

Inge Ryan (SV) [13:28:15]: Arbeiderpartiet har i etterkrigstiden vært en god forkjemper for offentlig eierskap. Så fikk man en betydelig dreining på 1980- og 1990-tallet, da Arbeiderpartiet var en av motorene for å få privatisert en god del av vårt næringsliv, bl.a. Statoil, Hydro og Telenor.

Nå registrerer vi at Arbeiderpartiet i opposisjon igjen er tilbake til å være en betydelig større tilhenger av offentlig eierskap, det ser vi bl.a. i denne saken og i en merknad Arbeiderpartiet har skrevet sammen med SV i forbindelse med Dokument nr. 8-forslaget.

Mitt spørsmål til representanten Fossli er: Er dette et forbigående fenomen i opposisjon? Eller kan vi forvente at dette vil holde seg når Arbeiderpartiet en gang kommer tilbake i regjering?

Grethe Fossli (A) [13:29:15]: Jeg tror det er forskjell på selskaper. Statkraft er et av de selskapene som forvalter store verdier og store naturressurser, nemlig vannkraften vår.

På vårt landsmøte i 2003 vedtok vi et kommunevalgprogram, et program som skulle tilrettelegge for vårt kommunale engasjement. Der står det bl.a. at vi vil

"beholde samfunnsmessig styring innenfor viktige sektorer, blant annet ved å sikre hjemfallsretten og si nei til delprivatisering eller salg av Statkraft og Statskog".

Vi har altså plukket ut de aller viktigste områdene, og sier at de skal være statlige og heleide statlige selskaper. Det har noe å gjøre med hvilke verdier vi forvalter, og hvor viktige de er i samfunnsengasjementet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erlend Nornes (H) [13:30:28]: I proposisjonen om statens eigarskap i Statkraft legg Regjeringa til grunn at Statkraft som Europas nest største vasskraftprodusent skal fokusera på kjernekompetansen sin i selskapet si vidare utvikling. Statkraft skal vera eit kommersielt føretak som konkurrerer på like vilkår med andre kraftprodusentar. Regjeringa legg til grunn for statens eigarstrategi at Statkraft skal konsentrera seg om å driva lønnsam produksjon og handel med fornybar energi, men med høve til å driva verksemd som står i naturleg tilknyting til dette.

Under handsaminga av dei to proposisjonane i komiteen vart etter kvart spørsmålet om å utsetja omorganiseringsprosessen eit sentralt tema. Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ynskte ei utsetjing, m.a. med tilvising til at Regjeringa i stortingsproposisjonen seier at "Statkraft kan delta i den videre restruktureringen av kraftmarkedet i Europa gjennom industrielle løsninger, og der staten ikke lenger er eneeier".

Fleirtalet i komiteen, men altså ikkje i Stortinget, meiner det difor trengst meir tid til handsaming av eit slikt spørsmål. Men allereie i St.meld. nr. 22 for 2001-2002, Et mindre og bedre statlig eierskap, varsla Regjeringa ei omdanning av Statkraft. Både Statkrafts styre og Statkrafts leiing har uttrykt ynske om å få ei avklaring av omdanningsspørsmålet no.

Opposisjonens ynske om ei utsetjing synest å vera reint politisk, m.a. for å kunna halda gåande ein politisk debatt om Statkraft. Dette vert også spegla i SVs tilvising til trongen for ein brei samfunnsdebatt om desse spørsmåla. Det er ingen ting gale i dette isolert sett, men selskapet er utan tvil mest tent med ei avklaring no. Lat meg gje Framstegspartiets representantar i komiteen honnør for å ha teke omsyn til dette.

Opposisjonen sine argument har i stor grad også handla om kva som kan skje framover, og ikkje om det som proposisjonen faktisk legg opp til. Ei eventuell privatisering av Statkraft gjennom eit statleg nedsal eller gjennom ein fusjon som inneber ei utvatning av statens eigardelar, må likevel tilbake til Stortinget.

Komiteens fleirtal - unnateke medlemmene frå Framstegspartiet - viser også til at stortingsproposisjonen ikkje inneheld forslag til endring av fullmakter, og har fremja eit forslag om at sal av aksjar i Statkraft AS og eventuelle fusjonar der Statkraft AS er delaktig, skal handsamast av Stortinget.

Det er viktig for Statkraft at dei har dei same rammevilkåra som andre aktørar i marknaden, m.a. når det gjeld å kunna utnytta kraftressursane mest mogleg effektivt og forretningsmessig. Statkraft har sjølv grunngjeve behovet for omdanning til aksjeselskap med at selskapet må oppfattast som ein normal aktør, som opererer innanfor dei same rammevilkåra som gjeld for næringslivet elles, og som selskapets forretningsmessige samarbeidspartnarar og konkurrentar er fortrulege med.

I høve til internasjonaliseringa av kraftmarknadene er det viktig å vera organisert i ei selskapsform som er allment kjend. Aksjeselskapsforma er vel kjend i marknaden og den mest utbreidde forma når det gjeld å organisera forretningsverksemd. Ved å følgja dei normale reglane for aksjeselskap oppnår ein meir gjennomsynlege tilhøve. Ein vil også redusera uvissa om ei særbehandling av Statkraft.

Statkraft har i seinare år kjøpt seg opp i fleire regionale kraftselskap i Noreg. Dette er selskap som er vertikalt integrerte, med aktivitetar innan både produksjon, drift av nett og sal av kraft til sluttbrukar. Statkraft har sjølv peika på at det over tid vil vera ein ambisjon å konsolidera desse verksemdene. På denne måten vil drifta av nett og sluttbrukarsal få eit større omfang internt i konsernet. Dette vil gjera det meir ynskjeleg at Statkraft vert organisert etter ein konsernmodell. Dette følgjer naturleg av dei reglane som konkurransestyresmaktene både nasjonalt og i EU set for selskap som driv med både konkurranseutsett verksemd og monopolverksemd.

Departementet har i proposisjonen lagt til grunn at eigar vil krevja eit relativt høgt utbytte, i parentes omtalt som "i øvre kvartil", dvs. frå 75 pst. til 100 pst. av "årsresultat etter skatt og minoritetsinteresser". Dette er ei tilpassing til den praksisen som eit fleirtal i Stortinget har lagt seg på dei siste åra. Sjølv om det vart formulert ein utbyttepolitikk om å ta 50 pst. av resultatet i utbytte for perioden 2001-2003, har faktisk utbytteprosenten vore langt høgare enn dette. Formuleringa av utbyttepolitikken har difor ikkje vore så føreseieleg som det ein hadde som målsetjing. I statsføretak er det eigar som fastset utbytte, utan avgrensing av styrets forslag.

Det er ingen tvil om at dette kan gjera det vanskeleg å planleggja selskapets kapitalbruk, m.a. med omsyn til investeringar. Eventuelle gevinstar som oppstår i samband med sal av eigardelar, vil også inngå i utbyttegrunnlaget. Det står skrive i proposisjonen:

"Departementet ser det som viktig at det ikke skapes innelåsningseffekter som hindrer slik omstrukturering. Det legges derfor opp til å vurdere spesielt hvorvidt eventuelle større gevinster som oppstår ved salg av eiendeler skal inngå i utbyttegrunnlaget."

Ein samla komite har valt å formulera dette endå klårare og ynskjer at slike gevinstar skal haldast utanfor ved fastsetjing av utbytte, nettopp for å gjera det meir føreseieleg.

Komiteens medlemmer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti har også valt å gå saman med Framstegspartiet om eit forslag om å be Regjeringa "legge aksjelovens normalregler til grunn ved fastsettelsen av utbytte fra Statkraft SF", med same grunngjeving som ovanfor.

Den omorganiseringa av Statkraft som er føreslått, medfører at utgiftene til dokumentavgift til staten vil komma opp i ein sum av 1,5 milliardar kr. Departementet har lagt til grunn at Statkraft skal betala dokumentavgift i tråd med lovas normalordning. Dette er m.a. for å unngå skuldingar om særbehandling av Statkraft og eventuelle problem med ESA. Utgifter til dokumentavgift vil redusera overskotet til selskapet og dermed også utbyttegrunnlaget.

Komiteen har samla seg om eit framlegg frå Framstegspartiet om at "ilagt dokumentavgift ved omorganiseringen ... skal kompenseres med et tilsvarende beløp som trekkes fra i grunnlaget for utbyttet etter skatt inneværende år". Ei slik regulering av utbytte er det opp til eigar å avgjera, og ho skulle såleis vera uproblematisk andsynes ESA.

Avslutningsvis vil eg seia at stortingsproposisjonen og komiteens handsaming av denne har munna ut i ei innstilling som Statkraft bør kunna sjå seg tent med. Selskapet får høve til å verta omdanna til aksjeselskap, slik selskapets styre og leiing har bede om. Etter mitt syn har komiteen også funne fornuftige løysingar på spørsmål om utbyttepolitikk og dokumentavgift. Det er difor å vona at dette kan vera til gagn for selskapet. Eg ynskjer både styret, leiinga og dei tilsette lukke til i arbeidet med å realisera dei måla og strategiane som selskapet har sett seg.

Næringskomiteen har også handsama eit privat forslag frå stortingsrepresentantane Sylvia Brustad og Olav Akselsen om å gje dei regionale kraftselskapa tilgang på auka offentleg eigenkapital. For Høgre sin del vil eg visa til at den offentlege eigarskapen i norsk næringsliv er svært høg. På Oslo Børs er 40 pst. av verdiane statleg ått, 85 pst. av vasskraftressursane er offentleg ått, og den offentlege eigarskapen har vore aukande det siste tiåret. Dette heng saman med at privat eigarskap har vore diskriminert med omsyn til heimfall, og privat norsk eigarskap er, som i andre eigarskapsspørsmål, diskriminert på grunn av formuesskatten.

Når forslagsstillarane seier at det ligg eit potensial i å vidareutvikla dei regionale kraftselskapa, er det lett å vera einig i det. Men at bransjen skal vera avhengig av offentleg eigarskap for å få til dette, og for å få til ei nødvendig omstrukturering, er ikkje like lett å sjå. Bransjen har samla sett vist god vilje og evne til å gjera omstruktureringar. Dei regionale selskapa Nord-Trøndelag Energiverk og Energiselskapet Buskerud er døme på dette. Det finst mange fleire.

Regionale selskap har til no vore aktive når det gjeld å ta over kraftanlegg og eigardelar som Statkraft har fått pålegg om å selja. Ingenting er så langt selt til utlandet. Bransjen har neppe noko stort behov for ny eigenkapital for å kunna gjera lønnsame investeringar. Bransjen slit heller med ei for låg avkastning på eigenkapitalen. Å sprøyta inn inntil 30 milliardar kr i eigenkapital, slik enkelte har teke til orde for i media, vil ikkje løysa dette problemet, men tvert om verka kontraproduktivt. Høgre meiner det vil vera meir fornuftig å fokusera på å gje bransjen betre rammevilkår, meir på linje med det utanlandske kraftselskap har. Det ville også gjera det meir attraktivt å sitja som eigar i dei regionale selskapa, anten ein er offentleg eller privat eigar. Etter vårt syn bør forslaget difor avvisast.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A) [13:40:19]: Representanten fra Høyre sa at selskapet trenger avklaring, og det er vi alle sammen enig i. Samtidig sa han at opposisjonen har konsentrert seg om hva som vil skje i framtiden, og ikke om det som skjer i dag. Men hva er politikk? Politikk er absolutt å kunne sette seg inn i og prøve å analysere hva som vil skje i framtiden med de vedtak som vi fatter i dag. Det er jo derfor vi er her. Det kan ikke være slik at vi skal fatte vedtak om det som skjer akkurat nå, og at vi ikke skal se på hvilke konsekvenser de vedtakene vi fatter, får ti år fram i tid.

Jeg har lyst til å spørre representanten: Hva tror han vil skje i forbindelse med en omdanning? Er det ikke slik at det er flertall for en eventuell delprivatisering i proposisjonen som er lagt fram av Regjeringen?

Erlend Nornes (H) [13:41:31]: Det er som kjent vanskeleg å spå, spesielt om framtida. Kva eit eventuelt framtidig fleirtal i Stortinget vil meina om eit nedsal av Statkraft SF eller om ein fusjon, er ikkje opp til meg å spekulera i. Eg vil visa til det som eit fleirtal i komiteen har slått fast, at om det skal skje eit sal av aksjar i Statkraft SF eller ein fusjon som inneber ei utvatning av staten sine eigardelar, skal ein handsama dette i Stortinget.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:42:32]: Historisk sett har Høyre hele tiden vært en pådriver for private løsninger. I tidligere statsselskaper, nå aksjeselskaper med børsnotering - Telenor, Hydro, Statoil, en del banker osv. - har vi opplevd en risikospredning, utvikling og dynamikk som stort sett alle er enige om ikke ville kunne ha skjedd uten børsnotering og delprivatisering.

Når det gjelder Statkraft, er det derimot tyst fra Høyres side. Det er jo alltid slik at noen må gå opp løypa, fjerne en del gammel vanetenkning og noen hellige kuer og gå i bresjen for det man tror på, og alltid har trodd på. Hva er begrunnelsen for at Høyre, som er det helt dominerende og største partiet i Regjeringen, nå holder en så veldig lav profil i denne saken?

Erlend Nornes (H) [13:43:44]: Det er vel neppe nokon løyndom at Høgre ikkje er spesielt engsteleg for privat kapital i norsk næringsliv, og for så vidt heller ikkje i norsk energiforsyning. Det finn vi på sokkelen. Statoil er eit eksempel på eit selskap som har gjennomgått ei omorganisering, og som har fått inn private eigarar. Men ein må halda seg til den politiske verkelegheita. Og det er inga aktuell problemstilling i dag, korkje for Høgre eller for andre, å føreslå børsnotering og privatisering av Statkraft. Det er eit spørsmål som ein må komma tilbake til ved ei seinare handsaming i Stortinget.

Inge Ryan (SV) [13:45:00]: Jeg har behov for å få klarlagt det som står på side 5 i St.prp. nr. 53, som jeg også tok opp med representanten Gjedrem. Jeg siterer:

"Regjeringen åpner for at Statkraft kan delta i den videre restruktureringen av kraftmarkedet i Europa gjennom industrielle løsninger, og der staten ikke lenger er eneeier."

Det står altså at Regjeringa åpner for at staten ikke lenger er eneeier.

Spørsmålet mitt til representanten blir følgende: Åpner Regjeringa for at staten ikke lenger skal være eneeier, eller gjør man det ikke? Skal vi stryke disse setningene, eller skal de fortsatt stå?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Erlend Nornes (H) [13:45:55]: Det sitatet som representanten Ryan viste til, inneber etter mitt syn ikkje noko anna enn det som eigentleg er situasjonen i dag, nemleg at Statkraft gjennom dotterselskap kan delta saman med andre private eller offentleg eigde utanlandske selskap i si utanlandssatsing. Dette skjer i dag bl.a. i Sverige, der Statkraft er minoritetsaksjonær i selskapet Sydkraft saman med E.ON, som er majoritetsaksjonær. Statkraft er g minoritetsaksjonær i eit selskap i Danmark som driv handel, og dei driv, så vidt eg veit, g med krafthandel i Tyskland og Nederland. Så denne formuleringa seier eigentleg ikkje noko anna enn at ein kan bidra til ei risikoavlastning for staten ved selskapet sine utanlandssatsingar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:47:22]: Energisektoren i Norge og i resten av Europa er grunnleggende endret i løpet av få år, og endringene fortsetter. En raskere avklaring av Statkrafts fremtidige selskapsform og det finansielle grunnlag vil være helt avgjørende for utviklingen i dette selskapet.

Fremskrittspartiet ser det som svært viktig at foretaket får gode muligheter til å utvikle seg videre både nasjonalt og internasjonalt, slik at det kan spille en sterkere rolle i nordisk og europeisk sammenheng. Dette krever betydelige investeringer, noe som i dag er problematisk. Derfor må staten som ansvarlig eier klargjøre en langsiktig strategi som også muliggjør økt tilførsel av kapital, slik at virksomheten får tilstrekkelig handlefrihet til å utvikle seg videre. For å få dette til må Statkraft gis en selskapsform som er godt kjent i markedet, og få inn flere eiere som et ledd i å styrke kompetansen. Vi mener at statsforetaksformen generelt sett er lite egnet for en virksomhet som opererer på en konkurranseutsatt arena. Den kan forbindes med et redskap for myndighetene for å løse sektorpolitiske oppgaver. For øvrig er dagens selskapsform lite kjent utenfor landets grenser. For å kunne drive effektivt både operativt og strategisk er Statkraft avhengig av hvordan omgivelsene oppfatter det som er en ordinær markedsaktør.

Fremskrittspartiet mener at foretaket primært bør omdannes til et aksjeselskap, og at det bør børsnoteres og delprivatiseres. I denne sammenheng vil jeg vise til selskaper som Statoil, Telenor, Hydro og banker som staten har betydelige eierinteresser i, og som er børsnotert. En virksomhet som vil være en viktig internasjonal aktør, må være børsnotert for å kunne oppnå den nødvendige handlekraft. Behovet for kapital til vekst og utvikling vil kunne løses f.eks. ved emisjoner og ved å bruke egne aksjer som oppgjør ved fusjoner. Det er kun som et børsnotert og delprivatisert selskap målsettingen kan oppfylles om å spille en betydelig rolle i Europa innen miljøvennlig energi og gis gode muligheter til å delta offensivt i en videre restrukturering i det nordiske og europeiske kraftmarked.

Fremskrittspartiet er kjent med at en forutsetning for en full omdannelse av Statkraft til aksjeselskap hvor staten ikke lenger er eneeier, er innføring av en eiernøytral hjemfallsordning. Vi mener derfor at Regjeringen skal fremme forslag om å omdanne Statkraft til et børsnotert selskap med 30 pst. innslag av private eiere i tilknytning til at Stortinget behandler saken om innføring av en eiernøytral hjemfallsordning.

Når det er sagt: Vi ønsker at staten skal ha et aktivt forhold til utviklingen i kraftsektoren, som sikrer en for-nuftig og fremtidsrettet utvikling. Vi mener det ville være uheldig om store deler av norsk energiforsyning kom på utenlandske hender. Likevel er det positivt med et visst innslag av utenlandske eiere i bransjen her hjemme, på lik linje med at Statkraft engasjerer seg ute. Tilsvarende har man over mange år hatt gode erfaringer med utenlandsk engasjement på norsk sokkel.

Hovedproblemet i dag når det gjelder eierskapet til norske vannkraftressurser, er mangelen på nasjonal risikovillig kapital. Når kommuner og fylkeskommuner ønsker å selge, er ofte utenlandske energiselskaper de eneste tilbydere, og verdiene selges ut av landet til en lav pris. Mens f.eks. finske Fortum og svenske Vattenfall vokser seg til Nordens energigiganter, er Statkraft bundet på hender og føtter, og kan ikke spille en fremtredende rolle i restruktureringen av det nordiske kraftmarkedet. Også andre norske energiselskaper glimrer med sitt fravær.

Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag om å styrke kapitaltilgangen fra norske kilder for å oppnå større konkurranse om verdifulle biter av norske virksomheter og i større grad sikre norsk eierskap. Vi vil at Petroleumsfondet skal kunne investere i Norge, noe det i dag er avskåret fra. Vi mener det er minst like viktig å investere i evigvarende vannkraftressurser her hjemme som at staten skal sitte som passiv eier til minoritetsposter i The Texas Company og Ford Motors. I den forbindelse vil jeg vise til synspunktene i boken "Rikdommens problem" av Victor Norman, Torger Reve og Kjell Roland. Det fremkommer at så lenge staten står for brorparten av sparingen i Norge, og denne kapitalen nesten systematisk kanaliseres ut av landet, har vi nesten bestemt at store, internasjonalt orienterte bedrifter skal selges ut. Det blir altså vanskeligere å forankre eierskapet av større industrielle systemer i Norge.

Vi ønsker derfor å etablere løsninger hvor statlig kapital, gjerne sammen med andre norske virksomheter, kan være et alternativ når utenlandske interesser ønsker å kjøpe attraktive norske selskaper, som f. eks. kraftselskaper. Fremskrittspartiet har fått flertall for å utrede ulike måter å gjøre Norges kapitalstyrke til et konkurransefortrinn på, herunder mulige fondskonstruksjoner, inkludert strukturfond. Det er nedsatt en ekspertgruppe, ledet av professor Agnar Sandmo ved Norges Handelshøyskole, som skal ha utredningen klar nå i juni. Vi avventer denne utredningen med stor interesse.

For å kommentere Regjeringens forslag til organisasjonsmodell for Statkraft, mener vi det innebærer et stort skritt i riktig retning, og vi vil støtte det subsidiært. Når det gjelder standpunktet om å åpne for at foretaket kan inngå allianse med andre partnere, forutsetter også vi, som de andre partiene, at man skal komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette.

Departementet vil i tiden fremover legge til grunn at den som eier, vil kreve et relativt høyt utbytte, og det er spesifisert at dette vil ligge i det øvre kvartil, som også en del andre talere her har nevnt. Dette er verken forenlig med selskapets ambisjoner om å nå ønsket ratingnivå eller med de målsettinger som eieren tidligere har erklært om å ha et slagkraftig norsk kraftselskap. Vi opplever dette som en betydelig avstand mellom proposisjonens beskrivelse av selskapets strategi og hvilken eierskapspolitikk som skal iverksettes på bakgrunn av innstillingen. Regjeringen påpeker at det er eier som fastsetter utbytte i statsforetak, uten å begrenses av styrets forslag. Dette kan innebære uforutsigbarhet, bl.a. i planleggingen av større investeringer. Slik det legges opp til om utbytte i proposisjonen, og slik utbyttepolitikken har vært praktisert de to siste årene, med et utbytte på 95 pst., er lite egnet til å oppnå størst mulig verdiskaping. Ifølge utredningen Statens forretningsmessige eierskap er det svært unormalt at man har denne utbyttepolitikken.

Fremskrittspartiet er enig i utvalgets anbefalinger om at aksjelovens normalregler for utbyttebeslutninger også anvendes for statsaksjeselskaper og statsforetak. Det er selskapets eller foretakets virksomhet, strategiske beslutninger og operativ drift som fører frem til konklusjoner om hvilket utbytte det til enhver tid er ønskelig å legge seg på. Vi har derfor lagt inn et forslag om at aksjelovens normalregler for utbyttebeslutninger gjøres gjeldende for Statkraft ved omorganiseringen, og det er gledelig at det er etablert et flertall bak dette forslaget ved at Høyre og Kristelig Folkeparti er medforslagsstillere i innstillingen.

Departementet foreslår at Statkraft skal betale dokumentavgift i tråd med lovens normalordning. Omorganiseringer av statlig virksomhet har tidligere vanligvis vært fritatt fra denne avgiften. Det gjelder eksempelvis NSB, NRK, Televerket, Posten, Statsbygg og Kommunalbanken. Det er også urimelig at en virksomhet som har fått sin finansielle situasjon svekket, må betale anslagsvis 1,5 milliard kr i dokumentavgift.

Når man leser proposisjonen, virker det nesten som om Regjeringen ønsker en omkamp på kapitaltilførselen som ble vedtatt i desember. Det er derfor svært gledelig at alle partier nå slutter opp om Fremskrittspartiets opprinnelige forslag om at ilagt dokumentavgift ved omorganisering av Statkraft blir fullt ut kompensert.

I tilknytning til omorganiseringsproposisjonen behandler Stortinget også et Dokument nr. 8-forslag fra Arbeiderpartiet om å utrede flere modeller for offentlig kapitaltilførsel til de regionalt eide kraftselskapene. Fremskrittspartiet kan på bestemte vilkår gi sin tilslutning til at modeller for egenkapitaltilførsel til norske energiselskaper utredes. Slik kapitaltilførsel er ønskelig ut fra behovet for økt verdiskaping i kraftsektoren. Denne sektoren i Norge og i resten av Europa er i rask endring. Deregulering og teknologisk utvikling fører til at store aktører styrker sine posisjoner. Denne utviklingen er meget tydelig i et europeisk perspektiv, men gjør seg også gjeldende i Norge. En av forutsetningene for at denne utviklingen finner sted, er at det finnes villige selgere. Årsaken til at det finnes villige selgere, ligger i at det i stor utstrekning er det offentlige, staten, direkte eller indirekte, fylker og kommuner som har stått som eiere av kraftselskap. Eierne har gjennom årene i stor utstrekning tatt ut overskuddene som utbytte, og anvendt midlene til andre gode formål. Resultatet er at mange kraftselskap har en meget svak egenkapitalbase til tross for at mange av dem har hatt gode resultater gjennom mange år. Med svak egenkapital er det vanskelig for de små og mellomstore kraftselskaper å foreta de teknologiske og kompetansemessige oppgraderinger som er helt nødvendige i et deregulert marked.

Kraftsektoren er en meget kapitalintensiv bransje. Landet har samtidig et potensial for en vesentlig økning i sin verdiskaping på dette området. Realiseringen av potensialet krever derimot betydelig kapitalinnsats. I Norge er det ikke mangel på kapital, men overskuddet fra petroleumssektoren investeres i utlandet. Investeringer i norsk vannkraftproduksjon er ikke bare en relativt sikker investering, det er en investering i en ressurs som vil øke vesentlig i verdi i årene fremover. Samtidig er det en investering i miljøvennlig energiproduksjon.

Fremskrittspartiet mener at investeringer i den norske kraftsektoren vil føre til en sterkere realisering av verdiskapingspotensialet. Samtidig vil en kaptitalmessig styrking av egen kraftbransje bidra til å bevare beslutningsfunksjonene i Norge.

Fremskrittspartiet har nedfelt i sitt prinsipprogram at det offentlige må skille mellom de samfunnsmessige oppgavene på den ene side og de bedriftsøkonomiske målsettinger for offentlig eid virksomhet på den annen. På den bakgrunn blir det viktig at eventuelle ordninger for investeringer i innenlandske kraftselskaper baseres på forretningsmessige forutsetninger. Vi kan ikke akseptere kapitaltilførsel som en redningsplanke eller kuvøse for skakkjørte energiselskaper. Det innebærer bl.a. at forvaltningen av investeringsmidlene må holdes atskilt fra de politiske prosesser, dvs. samfunnets behov for inntekter og det offentliges fordeling av ressurser.

I Arbeiderpartiets forslag nevnes en SDØE-modell, en ny fondskonstruksjon, en utvidelse av Folketrygdfondets investeringsområde og ansvarlige lån. Fremskrittspartiet mener det er helt nødvendig å utrede flere modeller for at utredningen skal ha den nødvendige bredde for å være tilstrekkelig grunnlag for eventuelle vedtak i Stortinget på et senere tidspunkt. For oss er det viktig å få utredet modeller for etablering av et statlig investeringsselskap, et statlig-privat investeringsselskap og et børsnotert selskap med en statlig andel, etter modell av Statoil og Telenor, i tillegg til de modellene som ligger i forslaget fra Arbeiderpartiet. Deretter fremmes forslag i den hensikt å få etablert en eller flere ordninger som vil styrke det nasjonale eierskapet i kraftsektoren.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag inntatt i de to innstillinger.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A) [14:01:07]: Fremskrittspartiet argumenterer veldig godt i innstillingen for et redusert utbytte fra Statkraft, på lik linje med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Men så kommer vi til der vi skal fatte beslutningene, og da er det på en måte stopp fra Fremskrittspartiets side. I motsetning til Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil Fremskrittspartiet bare be Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn, mens vi foreslår en lovendring som vil føre til dette allerede fra 2005.

Kan representanten fra Fremskrittspartiet forklare hvorfor de ikke går det siste skrittet?

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:02:07]: Jeg kan bekrefte at representanten Fossli fra Arbeiderpartiet og undertegnende har den samme oppfatning. Vi mener at alle selskaper, enten det er statsaksjeselskaper eller -foretak - det foreligger forresten en spesiell lov om hvordan man kan håndtere det - bør basere seg på forretningsmessige vedtak i styret. Styret må ha en suveren rett til på et bedriftsøkonomisk grunnlag å avgjøre. Det vil si at hvis et selskap er i en moden fase, er det naturlig at styret bestemmer seg for et høyere utbytte til eierne. Men er man i en aktiv investeringsfase, noe Statkraft helt sikkert står overfor hvis det får normale rammebetingelser, er det naturlig at utbyttet blir lavere, og langt lavere enn det vi har sett har blitt tatt ut av Statkraft de siste årene.

Helt konkret: Fremskrittspartiet har ennå ikke i sin gruppe bestemt seg for hvordan vi skal stemme subsidiært, men det vil, slik jeg ser det, være naturlig at vi støtter Arbeiderpartiets forslag i odelstingsinnstillingen.

Erlend Nornes (H) [14:03:29]: I innstillinga om statens eigarskap i Statkraft seier medlemmene i Framstegspartiet at det vil vera uheldig om store delar av norsk energiforsyning kjem på utanlandske hender - og det er det vel knapt nokon som er ueinig i. Men vidare seier dei at det vil vera positivt med eit visst innslag av utanlandsk eigarskap, og viser til eksempelet på norsk kontinentalsokkel. Men i innstillinga om Dokument nr. 8-forslaget som komiteen har hatt til behandling, meiner Framstegspartiet at statens kapitalstyrke bør nyttast til å sikra ein nasjonal eigarskap i bransjen. Tilsynelatande er det her ein nyanseforskjell i synspunkt.

Spørsmålet mitt til representanten Hedstrøm blir difor om han kan utdjupa Framstegspartiets syn på utanlandsk eigarskap i kraftsektoren.

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:04:38]: Fremskrittspartiet ønsker ikke å grave vollgraver rundt Norge. Det vi ser i dag, er at Statkraft deltar i forretningsmessige transaksjoner og eierskap utenfor Norges grenser. Det er helt naturlig i en internasjonaliseringsprosess. Vi synes også det er greit at en del utenlandske energiselskaper har et visst innslag i Norge.

Men når det er sagt, har vi her en spesiell situasjon, for slik vi ser det, har vi ikke særlig tilgang til privat norsk kapital eller kapital fra offentlige norske energiselskaper til å gå inn i norsk kraftsektor og være med og konkurrere om verdifulle biter av norsk næringsliv. Det beror først og fremst på at vi har en formuesskatt her i dette landet som andre land ikke har, eller den inntrer på et langt høyere formuesnivå og med lavere satser andre steder. Derfor må vi på en eller annen måte bruke statens kapital ved hjelp av statsselskaper, helst med privat eierandel, for å konkurrere om disse verdifulle bitene.

Inge Ryan (SV) [14:06:02]: Representanten Hedstrøm tok opp dette med utenlandsk eierskap i sitt replikksvar. Mitt spørsmål er: Hvem er det Fremskrittspartiet ser for seg kan være aktuell til å kjøpe så mye som 30 pst. av Statkraft, dersom det ikke skal være utenlandske eiere? Finnes det i dag norske eiermiljøer som kan gå inn med 30 pst. i Statkraft, eller er det utenlandske eiere Hedstrøm tenker på? Jeg synes svaret som ble gitt i stad på det spørsmålet, var noe uklart.

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:06:48]: Fremskrittspartiet synes det er veldig positivt om vi får en børsnotering og private eiere inn i Statkraft. Det vil gjøre kompetansen i styrene bredere, og det vil gi tilgang på kapital. Dette selskapet har vært utsultet.

Men den faktiske situasjon er at det vil være betydelig kapital som må inn. Derfor har vi flere enn én tanke i hodet samtidig. Vi ønsker å etablere forskjellige ordninger der vi bruker statens kapital som et konkurransefortrinn i norsk næringsliv, men der en på rent forretningsmessig grunnlag og med vanntette skott til statsmakten ved egne vedtekter skal være med og konkurrere om disse verdifulle bitene. Det vil være til fordel for selgerne, kommunene, for de får flere tilbydere. Og det vil da være en fordel for norsk eierskap, fordi hovedkontor og utviklingsavdelinger fortsatt kan ligge i Norge. Det er det Fremskrittspartiet ønsker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Ryan (SV) [14:08:12]: Jeg har stadig vekk gleden av å ta med meg skoleklasser inn på Stortinget. Der viser jeg dem naturligvis de ulike rommene, men så sier jeg: Nå skal jeg vise dere min favoritt. Da tar vi heisen opp, og så går vi bort til statsrådssalen. Utenfor statsrådssalen står verken Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg eller andre, men der står det en stabil, stødig mann som heter Johan Castberg. Jeg velger å gå tilbake helt til hans tid for å få alvoret inn i denne saken, for det vi skal diskutere i dag, er en sak som har vært diskutert i det norske storting helt siden Norge ble selvstendig i 1905. Derfor er det helt nødvendig at vi får en historisk dimensjon inn i denne debatten og ikke blir for snevre.

Det som nemlig skjedde rundt 1910-1915, var at vi hadde kloke folk på Stortinget som la en del løp i forhold til hvorledes man skulle utnytte vannkraften. Man gjorde en del vedtak som sørget for at vi i dette landet faktisk fikk en velferdsøkning som var formidabel. Vi valgte altså å ta hånd om eierskapet over vannkraften vår sjøl, slik at vi fikk inntekter til staten som gjorde at vi kunne bygge dette landet. Det vi gjorde, var at vi sa at sjølve kilden skal vi alltid ta hånd om, og så tar vi avkastningen som den kilden til enhver tid måtte gi oss. Det er en grunntanke som vi har hatt fram til i dag. Vi har hatt eierskap over store deler av denne kilden, og så har vi høstet av overskuddet til enhver tid, og på den måten har vi fått en velferdsøkning i dette landet som er helt formidabel.

Oljeressursene i Nordsjøen blir en detalj når man sammenligner. For det første er det veldig kort tid siden vi begynte å benytte oss av oljeressursene, og for det andre har de et helt annet tidsperspektiv. Oljeressursene har et tidsperspektiv på kanskje 50 til 100 år. Vannkraftressursene våre har et tidsperspektiv på tusenvis av år. Derfor kreves det helt andre politiske vurderinger enn i mange andre saker. Framtidige generasjoner skal også høste av denne ressursen, kanskje i år 3000 og enda lenger fram.

Nå er det vår tur. Nå er det Stortinget i 2004 som skal føre klokskapen videre, slik at også kommende generasjoner kan få dradd nytte av en så flott naturressurs. Gjør vi det med de valgene vi gjør i dag? Gjør vi det ved å gjøre Statkraft om til aksjeselskap? Da er det viktig at vi tenker oss om: Hva betyr det at vi gjør Statkraft om til et aksjeselskap? Jo, det betyr at vi nå legger til rette for at Statkraft kan selges. Biter av Statkraft kan selges, eller hele Statkraft kan selges. Det er det det betyr når vi nå gjør Statkraft om til AS. I løpet av noen år - da snakker jeg ikke om 2-5 år, for da skjer det neppe noe, men i løpet av de neste 10 til 100 år - kan det skje grep som gjør at vi selger viktige biter av denne kilden. Og vi vet at hvis ikke vi eier kilden, blir det også mindre avkastning for kommende generasjoner som skal gjøre seg nytte av den. Det er det som er det alvorlige i denne saken, vi legger til rette for å begynne å selge.

Hva er en aksje? Hva er en kraftaksje? Jo, en aksje er noe som kan omsettes. Vi vet at når vi omsetter aksjer, er det ingen selvfølge å få dem tilbake. Har man solgt dem, må det være noen som er villige til å selge tilbake, hvis man skal få tak i dem igjen. Derfor mener vi i SV at dette er en meget stor og alvorlig sak, som Stortinget og det norske samfunn bør bruke mer tid på. En meningsmåling i går viser bl.a. at over 80 pst. av det norske folk ønsker at Statkraft skal forbli slik som i dag. Jeg tror det var 4 pst. som antydet at de ville selge Statkraft. Men det Fremskrittspartiet og Regjeringa legger opp til, er å legge til rette for at Statkraft kan selges, ikke i 2004, kanskje ikke i 2005, men man legger til rette for at det skal kunne skje i framtida. Da er vi som opposisjon nødt til å si fra om at det er feil. Det er helt uakseptabelt at vi nå skal legge til rette for at en så viktig ressurs for samfunnet, i forhold til forsyningssikkerhet, men også i forhold til verdiskaping som gir penger til det norske folk, skal legges ut for salg.

Vi i SV ønsker et sterkt Statkraft. Vi ønsker et Statkraft som tar vare på de ressursene de har i dag, som vil si rundt 50-55 pst. av all norsk vannkraft. De ressursene skal man pleie på en måte som gjør at vi fortsatt får jevn avkastning av dem. I tillegg ønsker vi at Statkraft skal være ledende på miljøvennlig energi. Vi vet at det i dag jobbes aktivt med vindkraft, med solenergi, med bioenergi og med bølgekraft. Det finnes også en rekke andre metoder der vi er i en tidlig fase. Her kan Statkraft spille en ledende rolle. Så Statkraft mangler ikke oppgaver. Statkraft er ikke nødt til å fusjonere med utenlandske kraftselskap for å utvikle seg videre. Det finnes flust av oppgaver her på hjemmebane som vi kan ta tak i, og som Statkraft kan ha mulighet til å utvikle seg på.

Ett av de områdene der SV synes at Stortinget har behandlet Statkraft dårlig, er i forhold til utbyttepolitikken. Vi har tatt et utbytte fra Statkraft som også etter vårt syn er altfor høyt. Det er ikke rett at vi går inn og tar 90-95 pst. av Statkrafts overskudd hvert eneste år, og så må ha slike nødløsninger som vi hadde for en tid tilbake, da vi var inne og tilførte Statkraft kapital for at de skulle kunne gå videre i forhold til en offensiv strategi på miljøvennlig energi. Vi er nødt til å sørge for at Statkraft får beholde mer av overskuddet framover. SV ønsker at det skal ligge rundt 50 pst. Vi mener at Statkraft bør beholde ca. 50 pst. i gjennomsnitt av overskuddet, slik at de kan være en motor, som jeg har nevnt tidligere, innenfor ulike områder av miljøvennlig energi.

Et annet område som jeg ønsker å ta fatt i, er punktet som går på regionale selskap. Vi vet at mange kraftselskap vurderer om de skal selge, fordi kommuneøkonomien er dårlig. Vi har en del interkommunale selskap, og vi har en del fylkeskommunale selskap som faktisk på grunn av dårlig kommuneøkonomi vurderer å selge kraftselskapene sine. Vi i SV mener at det er meget uklokt, men vi registrerer at enkelte er inne på den type tenking. Da tror vi det er viktig at vi har tenkt igjennom hvordan vi håndterer det, i og med at Statkraft har fått beskjed av Konkurransetilsynet om at de ikke kan kjøpe opp mer kraft i Norge.

Derfor er vi glade for at vi nå får et utredningsforslag der det skal utredes hva vi skal gjøre når f.eks. selskap som Hafslund - som har vært det mest aktuelle den siste tida - og andre selskaper, legger ut sine kraftselskap for salg. Vi ser fram til utredningen av de ulike modellene og hvordan vi skal håndtere det, slik at eventuelle regionale selskap kan være en aktør for å få kjøpe opp selskapene, så vår vannkraft blir beholdt i offentlig eie også i årene framover.

Så tilbake til den alvorlige saken. For første gang siden jeg kom på Stortinget, bad SV sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å få bruke mer tid på denne saken. Vi syns denne saken er såpass stor at vi bad om å få bruke noe mer tid på den. Vi registrerer at i enkelte saker har man god tid. Stortinget har nå gått og ventet på en sak om SIVA i snart et halvt år uten at det har skjedd noe særlig fra Næringsdepartementets side. Så kommer denne saken, og vi får under to måneder til behandlingen. Vi beklager sterkt at det ikke var mulig å få lov å bruke lenger tid på en såpass stor sak, men at vi måtte rushe den gjennom. Vi spør oss: Hvorfor skjedde det? Jo, særlig Høyre fryktet vel for at de ikke ville få flertall dersom vi hadde fått belyst denne saken på en mer skikkelig måte, dersom vi hadde fått en skikkelig samfunnsdebatt, dersom vi hadde fått opinionen til å reagere og på en måte i sterkere ordelag gå imot det som nå er i ferd med å skje i Stortinget. Derfor rushet man saken igjennom, ganske enkelt fordi man var redd for at denne saken skulle bli for grundig belyst.

Nå vet vi at det blir AS. Vi beklager sterkt at det skjer, og særlig er vi skuffet over Kristelig Folkeparti, som vi hadde forventet ville gått imot det at man nå skal legge til rette for et framtidig salg av Statkraft. Jeg har snakket med mange lokale Kristelig Folkeparti-politikere som jeg vet er enige med SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet i at man ikke burde gjøre dette. Men vi registrerer at Kristelig Folkeparti er presset i Regjeringa til faktisk å være med på en AS-ifisering som jeg tror smerter partiet, og som jeg tror smerter de lokalpolitikerne som er opptatt av at kraftsektoren skal ligge under offentlig styring.

Så fikk vi flertall for et forslag som på en måte er med på å holde igjen litt, og det er forslaget om at enhver sak der man ønsker å selge eller fusjonere deler av Statkraft, skal tilbake til dette hus til behandling. Jeg vil gi ros til Kristelig Folkeparti for at vi i hvert fall fikk dem med på det, men den rosen veier ikke opp, ikke på langt nær. Det alvorlige i denne saken er at man i dag gjør om Statkraft til et aksjeselskap og legger til rette for salg, men vi registrerer at vi i dag får flertall for at hver eneste gang det er planer om salg eller fusjon, skal saken debatteres i denne salen. Vi skal sette fokus på det, slik at vi i hvert fall får en debatt og det ikke skjer en snikprivatisering som vi ikke har kontroll over.

Jeg går tilbake til skoleklassen min. Jeg regner med at det også kommer skoleklasser til Stortinget i årene framover, kanskje både om ti år, om 50 år og om 100 år. Om høyrekreftene da har sagd ned bysten av Johan Castberg, skal ikke jeg si. Men jeg tviler i hvert fall sterkt på at dagens næringsminister eller noen fra dagens regjering har fått erstattet sokkelen av Johan Castberg eller fått en plass ved siden av den. Jeg tror framtidas generasjoner er meget lite fornøyd med oss for det det legges opp til i Stortinget i dag , og jeg tror historiebøkene vil vise at vi i dag er med på en uklok handling som setter norske naturressurser og norske verdier i fare, og som det for dette stortinget egentlig ikke er noen grunn til å ha noen form for ære av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H) [14:20:36]: Jeg kan forsikre representanten Ryan om at det ikke er aktuelt med annet enn med stolthet fortsatt å la Castbergs byste få lov til å pryde Stortingets byggverk fremover. Men derfra til å se 100 år fremover må man i all verdens navn være i stand til å gjøre. Jeg tror at betimelige spørsmål til SV i dagens situasjon, hvor de har som ambisjon at de fra neste høst av skal inn og regjere landet sammen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, må være: Hva vil man med Statkraft? Hva skal Statkraft gjøre? Er Statkraft for lite i Norge? Er Statkraft stort nok? Er man uenig med Konkurransetilsynet, som sier at Statkraft allerede har for stor produksjonskapasitet, og pålegger selskapet å selge seg ned i Hedmark Energi, E-CO Vannkraft og Trondheim Energiverk? Hvilken politikk og hvilke oppgaver akter en eventuell ny regjering med SV å la Statkraft ha som fremtidig marsjordre?

Inge Ryan (SV) [14:21:55]: SV ønsker at Statkraft, som jeg sa i mitt innlegg, skal bli ledende på miljøvennlig energi. Ny fornybar energi er et område som har et stort potensial i seg, og jeg tror at Statkraft har nok utfordringer ved at de skal bli ledende på de ulike feltene der.

For øvrig vil jeg si til representanten Kristiansen at det er mulig at Castberg betakker seg for å stå utenfor statsrådssalen etter at Høyre har fått herje med kraftsektoren som de nå gjør.

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:22:54]: Til representanten Ryans innlegg om dette med utsettelse og bedre tid: Jeg minner om at komiteen har hatt to måneder på denne saken, og jeg vil heller si at dette minner om filibustertaktikk, at man ønsker å utsette forslag som man er uenig i vedtak av.

Jeg vil også minne om, som saksordfører for eierskapsmeldingen for to år tilbake, St.meld. nr. 22 for 2001-2002, at det var et enstemmig storting som gav uttrykk for at man ønsket en avklaring for Statkraft, inkludert SV. Så her er det noe som ikke stemmer.

Så til mitt spørsmål til representanten Ryan: Hvorfor er man så imot å omdanne Statkraft til et AS? Vi vet jo at det er den vanlige organisasjonsformen for de mange kommunale og fylkeskommunale energiselskapene i Norge.

Inge Ryan (SV) [14:23:58]: SV er imot å omdanne Statkraft til et AS ganske enkelt fordi det er å tilrettelegge for privatisering. Hva har skjedd tidligere når man har gjort om viktige selskaper til AS? Hva har skjedd med Telenor, hva har skjedd med Statoil, hva har skjedd med Hydro hva har skjedd med andre? Jo, dette er steg én i forhold til privatisering, og det vil si at det norske folks naturressurser da kan gå over på private hender, og kanskje over på utenlandske hender. Det er årsaken til at vi er så sterkt imot at man gjør om Statkraft til AS. Det er første skritt på veien til at vi mister kontroll over vår viktigste naturressurs.

For øvrig vet ikke representanten Ryan hva filibuster er, og om det er i Fremskrittspartiet man har slike folk. Jeg kjenner ikke til det begrepet.

Olaf Gjedrem (KrF) [14:25:01]: Eg har to spørsmål til representanten Ryan.

Statkrafts leiing, styre og administrasjon ber tynt Stortinget om ei avklaring, og det hastar. Styreleiaren har til og med sagt at han finn det uforsvarleg å fortsetja dersom me ikkje får ei avklaring no. Så seier Ryan nei, det er ikkje aktuelt å gje ei avklaring. Me skal utsetja det, for dette er farleg. Skal me ikkje lytta til dei som har det daglege ansvar for drifta av Statkraft?

Eg føler at representanten Ryan bruker eit altfor sterkt språk og ein altfor opphissa argumentasjon når han snakkar om å herja med kraftsektoren, når han snakkar om å mista kontrollen på kraftsektoren fordi dette betyr at aksjar kan omsetjast. Det er altså ein språkbruk der han peikar på eventuelle minimale moglegheiter for konsekvensar som han framhevar nærast som ei sanning. Eg vil spørja om Ryan finn det føremålstenleg å bruka ei slik mistenkjeleggjering for noko som fleirtalet her ikkje står for.

Inge Ryan (SV) [14:26:12]: Det er jo ingen tvil om at både Fremskrittspartiet og Høyre har et ønske om å delprivatisere Statkraft. I ulike medieoppslag og i andre sammenhenger er vi kjent med det. Men vi vet at fordi Kristelig Folkeparti sitter i Regjeringa, har man foreløpig nøyd seg med å ta det første steget på veien, altså en AS-ifisering. Det er veldig viktig at vi sier såpass klart og tydelig fra nå, med klare ord, og advarer mot det som da vil skje i neste trinn.

Så til dette med styrelederen i Statkraft, som har truet med å gå av dersom det ikke blir en avklaring. En avklaring er viktig å få, men en avklaring skal ikke nødvendigvis bli slik som styrelederen ønsker seg. Jeg tror vi har mange kompetente styreledere som kunne styre etter en foretaksmodell. Det bekymrer meg svært lite om dagens styreleder ikke hadde hatt mulighet til å styre dersom vi hadde gått for en foretaksmodell videre.

I høringen med Statkraft ble det også tydelig sagt at det viktigste for Statkraft faktisk var utbyttepolitikken. Dette med organisering kom hakket under.

Presidenten: Presidenten ber Ryan ta opp forslag, dersom ikke det er gjort.

Inge Ryan (SV): Jeg tar opp SVs forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Inge Ryan har tatt opp det forslag han refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Odd Roger Enoksen (Sp) [14:27:38]: Med fem minutters taletid er det kanskje ikke fornuftig å begynne med Johan Castberg, men jeg vil iallfall gå tilbake til 31. mars i 2003, da styret i Statkraft i en uttalelse til Statseierskapsutvalget sa følgende:

"Statsforetaksformen er ikke kjent som selskapsform internasjonalt, og man blir derfor lett identifisert som et selskap som skal ivareta statens sektorpolitiske oppgaver og har andre økonomiske målsettinger."

Dette illustreres også ved at det er eieren ved næringsministeren, som altså har den kommersielle delen av foretaket, som i dag er til stede i Stortinget, og ikke den fagstatsråden som har ansvar for energiforsyningen.

Begrunnelsen for den omdannelsen som blir foretatt i dag, er særdeles tynn, og det er etter min oppfatning flere ubesvarte enn besvarte spørsmål i den proposisjonen som Regjeringen har lagt fram. Styret anser det som nødvendig å styrke egenkapitalen i selskapet. Regjeringen vil ikke tilføre selskapet ny egenkapital. Tvert imot, Regjeringen sier at man fortsatt ønsker å ta ut et høyt utbytte, at man ønsker å bidra til en restrukturering av selskapet ved salg av eierandeler, og at man vil vurdere hvorvidt større gevinster som oppstår ved salg av eierandeler, skal inngå i utbyttegrunnlaget eller ikke. Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til at selskapet ikke skal tilføres mer egenkapital. Altså: selskapets soliditet styrkes ikke, og det vil overhodet ikke være noe i det som Stortinget gjør i dag, som vil styrke selskapets kredittrating.

Statkraft har spilt en betydelig rolle i industripolitisk sammenheng. Etter Senterpartiets oppfatning er det ikke gitt tilfredsstillende svar på hvordan et framtidig industrikraftregime skal løses, spesielt dersom Regjeringen skulle få gjennomslag for det man utvetydig sier i proposisjonen, at man ønsker å legge til rette for at staten ikke lenger skal være eneeier i selskapet.

Riktignok setter EØS-avtalen begrensninger i forhold til et framtidig industrikraftregime og i forhold til de muligheter som finnes for å ha politisk bestemte industrikontrakter. Det er et tilbakelagt stadium. Men det krever faktisk at både regjering og storting er nødt til å bruke fantasien for å se hvordan det skal være mulig å ivareta industriens behov for langsiktighet. Det blir langt vanskeligere i et delprivatisert selskap.

Med andre ord: Omdannelsen til et aksjeselskap i dag tjener ikke andre formål enn å velge en rent kommersielt begrunnet organisasjonsform, som er kjent internasjonalt, og som etter min oppfatning vil åpne for en framtidig delprivatisering, noe som da også tydelig framgår av Regjeringens eget dokument. På side 20 i proposisjonen sier man:

"En annen fordel med aksjeselskapsformen er at dersom det er ønskelig, vil det være enklere å bringe samarbeidspartnere inn på eiersiden gjennom allianser eller fusjoner."

Og når man da i tillegg sier at Regjeringen ønsker å legge til rette for at staten i framtiden ikke skal være eneeier, ved at Statkraft får mulighet til å inngå i et industrielt samarbeid, er det tydelig, til tross for det ulike representanter for regjeringspartiene i dag har sagt, at man i framtiden ønsker en delprivatisering av selskapet.

Senterpartiet er for et sterkt offentlig eierskap i energisektoren, ikke nødvendigvis et størst mulig statlig eierskap, men et størst mulig offentlig eierskap, og gjerne et spredt eierskap, hvor de regionale og de lokale selskapene fortsatt skal spille en sentral rolle i framtiden. Men vi ønsker oss et sterkt Statkraft, for å ha en nasjonal, sterk aktør som er i stand til å gå inn i de utfordringene som vi nå har på den energipolitiske sektoren, for å sikre en tilfredsstillende energiforsyning i framtiden, tilstrekkelige mengder energi, ikke minst gjennom satsing på ny fornybar energi. Og det beste vi kan gjøre for Statkraft og for vår framtidige energiforsyning i dag, er ikke å omdanne Statkraft til et aksjeselskap, men å gi selskapet en tilstrekkelig egenkapitalbase til å kunne utvikle seg og ha en best mulig finansiering, og ikke minst å vedta en forutsigbar utbyttepolitikk som er bindende. Stortinget har i ulike sammenhenger sagt at vi skal ikke ta ut mer enn 50 pst. utbytte, uten at vi på noen måte har gjort forsøk på å innfri dette de siste årene. Hvis man går for det forslaget som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i fellesskap fremmer i dag, vil det sikre selskapet helt andre utviklingsmuligheter enn det har hatt til nå, spesielt i en tid da det er sterkt behov for å satse på alternative energikilder.

Erlend Nornes sier at formuleringen om industrielt samarbeid ikke innebærer noe annet enn at selskapet kan foreta risikoavlasting ved sine utenlandsinvesteringer, og representanten viser da også til Statkrafts eierandeler i Sydkraft. Ja, dette viser faktisk at den type industrielt samarbeid, den type eierskap, er fullt mulig også innenfor dagens organisasjonsform. Det som ikke er mulig, er en delprivatisering av selskapet. Det er det det blir lagt til rette for i dag, og det vil dessverre komme om en tid.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Steinar Bastesen (Kp) [14:32:47]: Kystpartiet er sterkt tilhenger av Statkraft og av at vi beholder bedriften på norske hender. Her er det snakk om å ta vare på det nasjonale arvesølvet - ja, jeg vil si - gullet. Vi er derfor glade for at venstresiden foreslår at Statkraft skal beholde sin nåværende selskapsform, og vil støtte dette forslaget.

Kystpartiet konstaterer at den Høyre-dominerte regjeringen nok en gang foreslår tiltak som gjør det lettere å overføre kontrollen over norske naturressurser til utlendinger. Særlig problematisk må dette være for Kristelig Folkeparti, som ellers har vært skeptisk til utflagging av norske eierskap. Ja, Høyre-politikken fungerer, det er helt sikkert.

Men Kystpartiet er mest skuffet over Fremskrittspartiet, som i mange andre saker har gått høyt på banen for å forsvare norske eierskapsinteresser. Fremskrittspartiet går i denne saken lenger enn Regjeringen i retning av å muliggjøre utflagging. Samtidig foreslår partiet at det innføres eiernøytral hjemfallsrett.

Fremskrittspartiet har et problem. På den ene side er partiet et erklært liberalistisk parti. På den annen side hevder det å arbeide for nasjonalt eierskap. Problemet ligger i at disse to hovedlinjene vanskelig kan forenes. En liberalistisk politikk vil la pengemakten råde. Og pengemakten er i sitt innerste vesen transnasjonal.

Fremskrittspartiet kunne selvsagt velge å være liberalistisk nasjonalt og antiliberalistisk internasjonalt. Men faktum er at Fremskrittspartiet støtter EØS-avtalen, som gjør det umulig å forskjellsbehandle bedrifter i Norge og i EU. Dermed vil en privatisering av norske bedrifter lett føre til utflagging.

Kystpartiet er et verdikonservativt sentrumsparti. Vi ønsker en blandingsøkonomi, med en naturlig maktbalanse mellom private og offentlige interesser. Samtidig ønsker vi å sikre nasjonalt eierskap. Det er enkelt å kombinere hvis norske myndigheter har anledning til å diskriminere utenlandske bedrifter for å sikre nasjonalt eierskap. Da må Norge si opp EØS-avtalen og satse på en ren handelsavtale med EU. Så lenge Norge er med i EØS, vil vi være tvunget til å satse ensidig på offentlig eierskap for å hindre utflagging.

Hadde vi vært pengeløse, ville det vært en grei sak å selge naturressursene. Men vi er jo ikke pengeløse! Er det ikke snart 1 000 milliarder kr i Petroleumsfondet? Vi har så mye penger at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av dem, de må plasseres i utlandet. Privatisering av naturressursene - hvorfor gjør vi det? Det kan være to årsaker: Enten må vi ha penger, eller så må det være for at utlendinger skal eie naturressursene. Det kan ikke være penger, for vi har altfor mye penger. Så må det være for at utlendingene skal få naturressursene. Vi stjeler folkets eiendom. Vi stjeler fra folket. Vi vedtar i Stortinget at naturressursene skal privatiseres. Det gjelder vannet, det gjelder mineralene, det gjelder skogen, det gjelder kysten, det gjelder fisken, det gjelder havet. Samtidig har vi Petroleumsfondet. Ja, vi ser det hver dag: Høyre-politikken fungerer, den fungerer veldig godt. Og hvis de virkelig tar sjansen i valgkampen, så ønsker jeg dem lykke til.

Sylvia Brustad (A) [14:37:38]: Jeg vil nå konsentrere meg om de regionale kraftselskapene, og viser til representanten Fossli og senere representanten Akselsen med hensyn til Statkraft.

Det er ingen tvil om at det nå skjer store og raske endringer innenfor kraftsektoren. Utviklinga i Europa går fort, og det handler nå om å spise eller å bli spist. Felles for de fleste norske selskaper er at de er offentlig eid, og slik bør det etter Arbeiderpartiets mening fortsatt være.

Det er viktig å bevare de norske vannkraftressursene på norske hender. Vi har et ansvar også for kommende generasjoner, for å sørge for å ta hånd om arvesølvet vårt på en skikkelig måte. I flere regioner i landet utgjør kraftselskapene en viktig del av næringslivet, både sett i forhold til verdi, omsetning og antall ansatte, og derfor har de spilt en viktig rolle i den regionale utviklinga. Det er ingen tvil om at deres posisjon og styrke vil være av avgjørende betydning for den framtidige utviklinga av regionene våre, men da må selskapene få vokse og også omstrukturere seg der det er nødvendig, slik at de har konkurransekraft. Her ligger det et stort potensial for videre vekst.

Etter Arbeiderpartiets mening gjøres dette best ved at vi sikrer at disse regionale selskapene forblir i norsk offentlig eie. Men da må det være tilgjengelig norsk egenkapital, slik at vi hindrer at våre selskaper havner på utenlandske hender. La meg bruke Eidsiva energi som eksempel. Det er en stor og veldig viktig bedrift i innlandet. Etter pålegg fra Konkurransetilsynet og Regjeringa, er Statkraft nødt til å selge seg ut av flere selskaper, deriblant Eidsiva energi, for å kunne kjøpe seg opp i Agder Energi. Jeg har forstått det slik at dette etter planen skal skje innen utgangen av dette året, dvs. at her skjer endringene fort.

For Eidsiva energis vedkommende er det snakk om at i overkant av 2 milliarder kr må på plass når Statkraft må trekke seg ut. Da er det ikke slik at det står en rekke kommuner eller fylkeskommuner i kø med 2 milliarder kr som de kan spytte inn - ikke fordi kommunene og fylkene ikke ønsker det, men fordi de ikke har disse pengene. Det medfører bl.a. at Eidsiva energi nå må samtale med utenlandske selskaper, også fordi staten så langt ikke har stilt opp med nødvendig kapital. Det er etter min mening meningsløst. Eidsiva energi og andre regionale selskaper bør fortsatt få bli på norske hender.

Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen om å be Regjeringa utrede forslaget og senest innen utgangen av dette året fremme konkrete forslag om ulike modeller for å sikre nasjonalt eierskap av de regionalt eide kraftselskapene i Norge. Jeg håper også at Fremskrittspartiet subsidiært vil stemme for denne innstillinga, selv om de i utgangspunktet har et litt annet forslag, men det er egentlig ikke så veldig stor forskjell.

Så registrerer jeg også i denne omgangen at Regjeringa på sin side ikke ser ut til å være opptatt av dette i det hele tatt. Det ser dessverre ikke ut til at det er noen støtte der, beklageligvis heller ikke i Kristelig Folkeparti. Det er det grunn til å være kritisk til, men det er ikke overraskende, særlig ikke når vi leser representanten Sanners utsagn i Dagsavisen 2. juni i år, hvor han sier:

"Ap-forslaget er helt unødvendig, og fullstendig meningsløst."

Samtidig ser vi at det borgerlig styrte Oslo forsøker å selge ut Hafslund med jevne mellomrom, uten at de så langt, heldigvis, har lyktes med det.

Jeg vil så sterkt jeg kan understreke at den strømkrisa vi hadde for kort tid siden, kaller på mer styring av våre kraftselskaper, både de regionale og Statkraft. Jeg vil også understreke at med den situasjonen vi nå har i mange distrikter, som er problematisk, trenger vi en aktiv distrikts- og regionalpolitikk. Jeg vil også si at i en tid med over 100 000 arbeidsledige trenger vi store bedrifter i våre regioner. De regionale kraftselskapene er det, og da bør vi sørge for at vi fortsatt har disse på norske hender. Så jeg anbefaler innstillinga i denne saken.

Ivar Kristiansen (H) [14:42:45]: Jeg registrerer med ikke den største overraskelsen at flere fra opposisjonspartiene gjør sine iherdige, gjentatte forsøk på å la denne debatten dreie seg om noe annet enn det den egentlig handler om. Dagens vedtak i Stortinget kommer nok til å innebære at Statkrafts underliggende virksomhet blir omdannet til aksjeselskap, men dette handler ikke om privatisering av Statkraft - om utselging av arvesølv eller - gull, som det har vært sagt - eller om å privatisere naturressurser. Det er en retorikk som jeg synes enkelte partier burde ha spart seg i denne sammenheng, særlig når man etterlyser en større grad av ryddighet enn det som har vært utvist hittil i saken.

Det blir litt kuriøst når jeg ser at enkelte representanter ber om mer tid. Hvis det hadde betydd at enkelte kunne ha vært i stand til å revurdere sitt synspunkt ved hjelp av mer tid, hadde dette vært interessant, men det er jo ingenting verken i debatten eller i alle fall i innstillingen som skulle tyde på at det har vært motivasjonen i saken som sådan.

Bruk av den konsernmodellen som blir vedtatt i dag, er nødvendig for selskaper som driver konkurranseutsatt virksomhet, og som også i dag driver en betydelig grad av monopolvirksomhet i landet. Det er på høy tid at vi får en større gjennomsiktighet i selskapet Statkraft, og at vi kan rydde bort påstander og diskusjoner som går på at vi har et statlig eid selskap som i noen grad bærer preg av å nyte særfordeler. Vi vet at vi i dagens situasjon, ikke minst gjennom internasjonal konkurranselovgivning, EU-direktiv osv., er nødt til å rydde opp i i vår egen lovgivning, i alle fall hvis vi har som ambisjon at selskapet skal få lov til å drive konkurranse i internasjonal energisammenheng.

Jeg synes også at denne debatten oser av den klassiske varianten redsel for internasjonale aktører, redsel for internasjonal kapital og redsel for internasjonal deltakelse av utenlandske selskaper innenfor landets grenser. Jeg kunne ha nevnt parallelliteten til mange andre sektorer. Dette tror jeg vi med stor suksess burde ha kunnet legge til side, i alle fall er ikke det noe gunstig signal for dem som ønsker å delta i og bygge videre industriell virksomhet i dette landet, styrke mangfoldet og styrke kapitaltilgangen på alle sektorer i landet, særlig når man fokuserer på arbeidsledighetssituasjonen, som fortsatt er et problem i landet.

Kuriøst blir det også når man beklager seg storstilt over utbyttenivået. Det er all grunn til å fokusere på dette når det gjelder staten og Statkraft, men jeg ser bare, med tilbakeblikk på de siste tre års budsjettavtaler som er inngått, at når det har kommet til stykket, har verken Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet hatt særlig umake med å være med på å ta ut et betydelig utbytte fra Statkraft når man skulle saldere budsjettene.

Utfordringen fra Arbeiderpartiets hovedtalskvinne, Fossli, gikk ikke til posisjonen, men til representanten Olav Akselsen. Jeg finner grunn til å følge opp den utfordringen, og det kan passe bra, i og med at Akselsen er neste taler på talerlisten.

Når vi etterlyser ryddighet, vil jeg anmode Akselsen om at han benytter muligheten nå til å snakke litt om hva som foregikk i de samtalene Statkraft og Fortum hadde da Akselsen var olje- og energiminister i landet. Visste representanten Akselsen da han var energiminister, at det foregikk fusjonssamtaler mellom Statkraft og finske Fortum? Hadde Akselsen direkte kontakt med noen av styrets medlemmer eller noen i Statkrafts administrasjon på det tidspunktet disse samtalene foregikk? Ytret Akselsen da selv noen spesielle synspunkter på å skrinlegge disse samtalene? Eller fortonte det seg slik, som ville vært helt normalt, at man ikke setter i gang slike drøftelser, slike samtaler, hvis man ikke mener dette på dypeste alvor?

Olav Akselsen (A) [14:47:58]: Det er rett å hevda at utviklinga av det moderne Noreg begynte då me tok fossekrafta vår i bruk. Ved hjelp av utanlandsk kapital og til dels utanlandsk arbeidskraft begynte industrialiseringa av Noreg. Gjennom tiår blei vasskraftkunnskapen vår bygd opp, og Noreg blei etter kvart eit av dei leiande vasskraftlanda i verda. Me fekk kunnskap i alle ledd av utbygginga og i framføringa av kraft, frå dambygging via turbinproduksjon til ingeniørkunst av verdsklasse. Noreg hadde og har sjølvsagt dei naturgjevne føresetnadene, men det er det g mange andre land i verda som har, utan at dei har lukkast på same måten som oss.

Ein av grunnane til at me har lukkast, er at me har ført ein fornuftig og vellukka politikk på dette området. Som sagt var det i hovudsak utanlandske selskap som fekk auga opp for potensialet i fossane våre. Mange var det nok dei første åra som fekk sikra seg billige fallrettar frå ei uvitande lokalbefolkning rundt om i landet. Men snart fekk rikspolitikarane interesse for det som var i ferd med å skje, og for den norske naturressursen som var i ferd med å hamna på utanlandske hender. Gjennom konsesjonslovene greidde ein å kombinera ønsket om nasjonal kontroll med ønsket om vidare utbygging.

Etter mitt syn er det svært få politiske vedtak som gjennom historia har stått seg like godt som vedtaket om konsesjonslovene. Den dag i dag er denne lova like aktuell. Dei som stod bak vedtaket i si tid, var føre si tid, og burde vera eit føredøme for andre. Dessverre er det eit fleirtal i denne salen som vil kasta vrak på arven frå den tida, nemleg ønsket om nasjonal kontroll over denne naturressursen. Ut frå innstillingane i dei to sakene me behandlar i dag, ser me at dette momentet ikkje synest å vera særleg viktig lenger.

Kraftmarknaden i Europa er i total forandring. Det blir færre og større selskap, og konkurransen blir hardare. Her i landet har me sett den same trenden. Mange norske kommunar vil ut av kraftbransjen, lokale kraftselskap har blitt kjøpte opp eller har slått seg saman. For Arbeidarpartiet har det vore viktig at g energilandet Noreg har selskap som har moglegheit til å hevda seg i den internasjonale konkurransen. For Arbeidarpartiet har det g vore eit mål at det skulle vera norske kjøparar når norske kraftverk var til sals. I tillegg har det vore eit mål å sikra stort innslag av offentleg eigarskap til vasskrafta våre.

Vårt verktøy for å nå desse målsetjingane har vore Statkraft. Derfor har me prøvt å leggja til rette for at selskapet skulle kunna få utvikla seg. Med dei raske endringane me ser i kraftnæringa, er finansiell handlefridom avgjerande. Arbeidarpartiet har derfor gjennom historia støtta Statkraft sine kapitalsøknader, og Stoltenberg-regjeringa foreslo 50 pst. som utbyttepolitikk. Dei pengane som staten så langt har plassert i Statkraft, har gjeve særs god avkastning. Det er bra, men endå viktigare for oss har det vore at det har gjeve selskapet ein handlefridom og moglegheit til å vera med og kjøpa m.a. når norske kraftverk har vore til sals.

Etter det siste store oppkjøpet har Statkraft fått pålegg frå Konkurransetilsynet om å selja seg ned i andre kraftverk. Dette pålegget stadfestar Regjeringa. Sjølv om eg personleg stiller store spørsmål ved dette pålegget, tyder det at Statkraft ikkje lenger kan vera det verktøyet det har vore. Det er no grenser for kor mykje selskapet kan veksa i Noreg. I staden for å vera ein aktiv tilbydar når norsk vasskraft no er til sals, er det selskapet sjølv som må bli ein seljar.

I staden for å lena seg tilbake og konstatera at verktøykassa er tom, slik andre gjer, ville me heller laga eit nytt verktøy for den nye situasjonen. Alt tyder på at prosessen med sal av norsk vasskraft vil fortsetja. For Arbeidarpartiet står målet om nasjonal og offentleg eigarskap ved lag. Derfor har me fremma forslaget om å greia ut forskjellige måtar å få dette til på. Eg må innrømma at eg er noko overraska over reaksjonane på forslaga. Særleg overraska er eg over at Kristeleg Folkeparti ikkje lenger ser ut til å vera oppteke av å sikra norsk eigarskap til vasskrafta. Trass i at Kristeleg Folkeparti prøver å bagatellisera det dei er med på, er Regjeringa sitt forslag, og ikkje minst grunngjevinga for omgjeringa, i realiteten eit privatiseringsforslag. Ved å opna for løysingar der staten ikkje lenger er eineeigar, slik Regjeringa no gjer, gjev ein g frå seg moglegheita til å bruka Statkraft politisk.

Energilova har no verka i godt og vel tolv år. Det er mykje positivt å seia om erfaringane med ho. Me har nok fått ei langt betre utnytting av ressursane, men på eitt vesentleg punkt har lova svikta. Ho har ikkje medverka til å framskaffa nok produksjon. Marknaden har ikkje gjeve balanse mellom tilbod og etterspurnad. Blir Statkraft privatisert, gjev politikarane frå seg nok eit verkemiddel for å framskaffa meir produksjon i Noreg. Erfaringane frå i fjor vinter tilseier etter mitt syn at vi treng meir, og ikkje mindre, politisk styring.

Dei politisk bestemte kraftkontraktane som store delar av kraftkrevjande industri har, er i ferd med å gå ut. Det skjer i ein periode der kraftprisen ser ut til å fortsetja oppover. For mange bedrifter kan det bety ei tredobling av prisane på kraft. Det seier seg sjølv at dette blir svært vanskeleg for desse bedriftene. Faren for utflagging er stor. Eg er derfor glad for at Arbeidarpartiet har fått fleirtal for å be Regjeringa greia ut høvet til å erstatta desse kontraktane med nye, noko det er rom for innanfor gjeldande EØS-avtale. Ein føresetnad for eit nytt industrikraftregime er likevel at staten har kraft å leggja inn i eit slikt opplegg.

Eit anna moment som er avgjerande for framtida til norsk kraft, er heimfall og det utvalet som er sett ned for å greia ut framtida til heimfallsinstituttet. Eg synest det er beklageleg at dagens resultat gjev oss reduserte moglegheiter for å vedta eit heimfallssystem slik vi ønskjer. Derfor meiner eg at det hadde vore ein fordel å venta med omgjeringa til eit AS til innstillinga om heimfallsinstituttet var klar.

Det er sagt at selskapet Statkraft bør få dei same rammevilkåra som andre aktørar i marknaden. Det er eg sjølvsagt langt på veg einig i. Men likevel er det slik at den største forskjellen på Statkraft og dei som dei konkurrerer med, har vore utbyttepolitikken, og ikkje minst den totale mangel på føreseielegheit når det gjeld utbyttepolitikk, der me dei siste åra har sett eit utbytte på 95 pst., noko Regjeringa ønskjer skal fortsetja. Etter mitt syn er det ein effektiv måte å undergrava Statkraft sin posisjon på.

Regjeringa sitt svar på Statkraft sin søknad om kapitalutviding har vore at selskapet må selja unna og på den måten styrkja kapitalsituasjonen i selskapet. Sjølv om eg er ueinig i ein slik strategi, ser eg at det kan vera ein veg å gå, men eg skjønnar samtidig at selskapet er svært skeptisk, all den tid det ikkje er 100 pst. avklart at desse pengane ikkje hamnar rett i statskassa. Eg håpar statsråden vil bekrefta det som er ein fleirtalsmerknad frå komiteen, nemleg at slike salsgevinstar ikkje skal takast med når ein bereknar utbyttet.

Det er slik at Stoltenberg-regjeringa fekk gjennomslag for 50 pst. utbytte, og det minste som er teke ut etter den tida, er 85 pst. Det har i alle fall vist meg at slike vedtak har lita betydning. Skal dei bli oppfylte, må dei gjerast meir konkrete. Derfor har Arbeidarpartiet fremma forslag om å ta utbyttepolitikken med i lova, slik at det blir styret som ut frå situasjonen i selskapet avgjer kva som skal vera utbyttet, og ikkje Stortinget når dei i ein sein kveldstime manglar pengar til gode tiltak.

Det er slik at nokon har gjort eit forsøk på å gjera meg til eit sanningsvitne på at Regjeringa sin politikk på dette området er feil. Eg må sjølvsagt tolka dette positivt, at det er hyggeleg å ha meg med på laget. Det er likevel slik at dei påstandane som er fremma, er feilaktige i forhold til min aktivitet.

Eg la fram ei eiga sak om Statkraft då eg var statsråd og ansvarleg på dette området. Den saka hadde eitt hovudsiktemål, nemleg å gjera Statkraft, innanfor dagens ramme, i stand til å delta i den restruktureringa som skjedde i Noreg og i Europa. Eg gjekk derfor inn for ei kapitalutviding og ein auka lånegaranti, slik at Statkraft blei eit mykje meir slagkraftig selskap. Eg hadde ingen forslag om å omdanna Statkraft, og eg meiner det er mine forslag frå den perioden då eg var statsråd, som må tella med når det skal oppsummerast kva eg har gjort og ikkje gjort.

Så er det riktig at eg var kjend med at det var ein dialog mellom Statkraft og andre selskap. Det var aldri slik at det frå mi side blei gjeve noka støtte etter den dialogen, tvert imot var det slik at eg gav beskjed om at dersom det blir behov for å gå vidare med denne typen saker, har me på ingen som helst måte gjeve noka førehandstilsegn om kva som vil bli utfallet av ein slik prosess.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:58:24]: Regjeringen har i St.prp. nr. 53 for 2003-2004, Statens eierskap i Statkraft SF, klargjort en eierstrategi som innebærer en mer fokusert strategisk utvikling for Statkraft, samtidig som en klar norsk forankring av selskapet opprettholdes. Med utgangspunkt i Statkrafts sterke posisjon innen vannkraftproduksjon vil Regjeringen at Statkraft skal konsentrere seg om å drive lønnsom produksjon og handel med fornybar energi, men med anledning til å drive virksomhet som står i en naturlig tilknytning til dette. Statkraft skal være et kommersielt foretak som konkurrerer på like vilkår med andre kraftprodusenter. Dette innebærer også samme krav til avkastning på investert kapital som i tilsvarende selskaper.

Statkraft kan, der det er kommersielt og finansielt grunnlag for det, også investere utenfor Norge. Eventuelle vesentlige investeringer utenfor Norden bør skje sammen med industrielle partnere, og må ta utgangspunkt i og støtte opp om Statkrafts kjerneområder.

Jeg konstaterer med tilfredshet at stortingsflertallet i dag vil gi sin tilslutning til disse hovedelementene i Regjeringens eierstrategi for Statkraft. Dette bidrar til å skape forutsigbarhet og stabilitet for selskapet, og vil legge et godt grunnlag for selskapets videre utvikling.

Regjeringen gav i eierskapsmeldingen uttrykk for at Statkraft bør omdannes til aksjeselskap. Aksjeselskapsformen er vel kjent i markedet og den mest utbredte form for å organisere forretningsmessig virksomhet av en viss størrelse.

Som det fremgår av Regjeringens forslag, tilrettelegger imidlertid dagens konsesjonsrettslige forhold ikke for en full omdannelse til aksjeselskap. I påvente av en endring av hjemfallsreglene er det likevel viktig at Statkraft har mest mulig like rammevilkår som sine konkurrenter.

I fremlegget foreslår Regjeringen derfor at Statkrafts virksomhet organiseres etter en konsernmodell med underliggende aksjeselskaper, hvor produksjonsvirksomhet og nettvirksomhet er skilt. Statsforetaket vil bli beholdt som morselskap i konsernet. Forslaget innebærer at Statskraft i større grad er underlagt de samme rammevilkår som de fleste andre aktører i kraftmarkedet, og vil bidra til å gjøre Statkraft mer konkurransedyktig. En annen fordel er at resultatene i de enkelte forretningsområdene vil tre klarere frem enn i dag, noe som tilrettelegger for en styrket oppfølging av de ulike forretningsområdene. Forslaget er også i tråd med energilovens intensjoner og EUs nye eldirektiv, som legger føringer på organisering av konkurranseutsatt og monopolbasert virksomhet.

Det har i denne saken vært spekulert over om Regjeringen ved dette åpner for en delprivatisering av Statkraft. Jeg vil understreke at Regjeringen ikke har fremmet forslag til noen delprivatisering, men at vi på samme måte som i eierskapsmeldingen for to år siden har gitt til kjenne at Regjeringen er åpen for at Statkraft kan inngå i industrielle løsninger der staten ikke lenger er eneeier. En eventuell industriell løsning vil bli forelagt Stortinget på vanlig måte, som jeg har meddelt ved flere anledninger. Det vil således fortsatt være Stortinget som har det avgjørende ordet med hensyn til en eventuell delprivatisering av Statkraft.

Regjeringen har lagt til grunn at omorganiseringen skal gjennomføres etter ordinære lovregler for å avskjære mulige statsstøtteproblemstillinger og eventuelle påstander om forskjellsbehandling. Det har allikevel i Ot. prp. nr. 63 for 2003-2004, Om lov om omorganisering av Statkraft SF, vært nødvendig å foreslå lovregulering som innebærer at kontraktsparter ikke kan motsette seg overføring av avtaler og forpliktelser til et underliggende aksjeselskap. Dette er det praksis for i mange tidligere omdannelser av statlig virksomhet, slik vi f.eks. har sett i forbindelse med omdanningen av Telenor, NSB, Posten og flere. Regjeringen har også fremmet forslag om opphevelse av Statkrafts låne- og garantiramme. Dette bidrar til å gi Statkraft mer like rammevilkår som for andre kraftselskaper.

Jeg merker meg videre at Stortinget i dag vil be Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn for fastsettelsen av utbytte fra Statkraft. I tillegg kommer også et forslag om at dokumentavgift skal kompenseres. Jeg vil, som alltid, på beste måte søke å følge opp de vedtak Stortinget fatter. Det må også naturligvis være slik at oppfølgingen av Stortingets vedtak må finne sted innenfor rammen av gjeldende lovgivning, herunder de regler som følger av EØS-avtalen.

Jeg er tilfreds med at flertallet på Stortinget gjennom behandlingen i dag støtter opp om hovedpunktene i Regjeringens eierskapsstrategi for Statkraft. Det er et av de mest betydningsfulle og mest verdifulle selskapene i Norge. Derfor er det vårt felles ansvar å sørge for at Statkraft kan få rammer for sin virksomhet som gjør det mulig for selskapet å opprettholde og videreutvikle sin konkurransekraft. Dagens behandling er et viktig skritt i en slik prosess.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [15:03:39]: Det er slik at bakgrunnen for å fremma og behandla denne stortingsmeldinga er at ho skal gje avklaringar. Ho skal vera eit viktig styringsverktøy både for statsråden og for Regjeringa, men eg vil tru g for Statkraft og Statkrafts styre. På nokre punkt føler eg at denne meldinga, og ikkje minst innstillinga, er svært avklarande.

Det er slik at ein samla komite har presisert at gevinstar ved eventuelt sal ikkje skal telja med når ein skal fastsetja utbytte. Eg håpar statsråden kan bekrefta at det er det ein vil leggja seg på.

Når det gjeld utbytte elles, er eg noko meir usikker på kva komiteen har komme fram til. Eg kunne berre tenkja meg å spørja kva statsråden vil gje som råd til sine kollegaer: Skal ein leggja seg på minimum 75 pst., slik Regjeringa har foreslått, eller 50 pst., som er det som eit fleirtal i komiteen går inn for?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [15:04:50]: Det ligger i sakens natur, enten det er Statkraft-saken eller andre saker - representanten Akselsen viste til at en samlet komite har uttalt seg knyttet til eventuelle salgsgevinster ved realiseringer av eierandeler en måtte ha i andre selskaper, det har tidligere i debatten vært nevnt Sydkraft og andre - at i den utbyttedialogen man alltid har, mellom eieren, departementet, og det angjeldende selskap, det være seg dem vi eier helt eller delvis, så vil dette selvfølgelig være en helt sentral bit av det.

Så spør representanten Akselsen - etter at han selv har slått fast at han er usikker på hva komiteen har sagt - om utbytte. Jeg tror voteringen til syvende og sist vil kunne ha betydning for hvordan man skal tolke det, men gitt at det blir som en kan anta, fremgår det ganske klart at komiteen på ganske bred basis mener at en 50 pst. utbyttepolitikk over tid er det leiet det skal ligge i.

Øystein Hedstrøm (FrP) [15:06:16]: Jeg føler fortsatt at det er noe uklart når det gjelder utbyttepolitikken. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti står bak et forslag som naturlig burde få flertall. Jeg skal lese det opp:

"Stortinget ber Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn ved fastsettelsen av utbytte fra Statkraft SF."

Betyr det, hvis styret følger aksjelovens normalbestemmelser til punkt og prikke - altså fastsetter utbytte basert på virksomheten, strategiske beslutninger, operativ drift, forventning om utbytte, osv. - at statsråden da vil la være å gå inn og instruere styret om noe som er annerledes? Dette er det viktig å få avklart i debatten.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [15:07:15]: Muligens viser formuleringene i det forslaget som det ble referert til, noe av bakgrunnen for at representanten Akselsen sa han var litt i tvil. Når representanten Hedstrøm, som er fraksjonsleder for et av de partiene som er med på denne merknaden, ber om statsrådens tolking av hva som ligger i de halvannen linjene, er altså min vurdering at det som ligger i forslaget, rett og slett er at Regjeringen bes legge aksjelovens normalregler til grunn. Aksjelovens normalregler er at styret overfor generalforsamlingen foreslår et utbytte. Så vidt jeg husker, har generalforsamlingen to opsjoner. Det er å akseptere det eller gjøre noe med styret. Som statsråd anser jeg det som uaktuelt å instruere styret om nivået på utbyttet. Men det er alltid, som jeg sa i mitt forrige svar, en dialog mellom eier og ethvert styre om hva som skal være utbyttet i det enkelte år.

Inge Ryan (SV) [15:08:35]: På side 33 i proposisjonen står det følgende:

"Statkraft har i dag ikke finansiell styrke alene til å bygge et stort integrert europeisk selskap."

Mitt spørsmål til statsråden blir: Er det planer om å bygge et stort europeisk integrert selskap? Har statsråden og Regjeringa planer om at Statkraft skal fusjonere, slik at man lykkes med det?

Så har jeg et spørsmål til. Det gjelder utbyttepolitikken. Mener statsråden at det er forsvarlig at man i framtida fortsetter med en utbyttepolitikk som gjør at Statkraft får beholde så lite av utbyttet sjøl, dersom man ønsker at Statkraft skal være et slagkraftig selskap på de områdene vi ønsker å satse på? For SVs del er det innenfor ny fornybar energi.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [15:09:37]: Til det første: Når det gjelder hvorvidt Statkraft har kapital til å kunne utvikle seg til å bli et fullintegrert selskap i europeisk målestokk, er det klart at selv om Statkraft er store, er det finansielle begrensninger for hva man kan gjøre. Men det som er hevet over tvil, er at med den totale kapitalbasen selskapet har, er det muligheter for å gjøre ganske store strukturelle grep, selv om det vil innebære mulighet for å måtte innhente kapital, men først og fremst ved å omplassere noe av den kapitalen man allerede har.

Når det gjelder hva som er et forsvarlig utbytte eller ikke, er det ikke en prosentsats som er målestokk for hva som er forsvarlig eller ei. Det er basert på selskapets situasjon totalt sett. Er det et selskap som har kommet i en moden fase, kan høsting være mest aktuelt, eller så er det ekspansjon som er aktuelt. Der ligger den store forskjellen.

Odd Roger Enoksen (Sp) [15:11:00]: Statsråden sier i sitt innlegg at hensikten med omorganiseringen er å styrke Statkrafts konkurransesituasjon. I proposisjonen sies det også at balansen i selskapet skal styrkes, bl.a. gjennom salg og reinvestering eller tilbakebetaling av gjeld. Departementet ser det som viktig at det ikke skapes innlåsningseffekter som hindrer en nødvendig omstrukturering av selskapet ved salg. Det henvises til salg av eierandeler. Dette brukes som en begrunnelse for et fortsatt høyt utbytte fra selskapet.

De begrunnelsene som i sum brukes på flere steder i proposisjonen, er litt merkverdige, for det sies at kjøpet av minoritetsandeler i stor grad er gjeldsfinansiert. Men når man ser på side 29 i proposisjonen, hvor det er en oversikt over selskapets egenkapital og selskapets langsiktige gjeld, vil man se at egenkapitalen fra 2000 til 2003 har økt med 14 milliarder kr og langsiktig gjeld med like mye, mens driftsresultatet har økt fra 2 milliarder kr til 6 milliarder kr. Det viser et særdeles solid selskap, der balansen ikke er svekket gjennom de oppkjøp som er gjort. Kan statsråden vennligst forklare hvordan balansen skal styrkes ved et salg?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [15:12:27]: Det er slik at den porteføljen som Statkraft har av eierandeler, har, som representanten viser til, blitt finansiert på forskjellig vis oppigjennom. Det er også slik at likviditeten i de posisjoner som er inne, er forskjellig. Noen av posisjonene er svært likvide og kan omsettes veldig raskt. Det er vel allment kjent at Sydkraft-posisjonen er en slik posisjon. Når det gjelder balansen, er det selvfølgelig slik at å avhende svært likvide posisjoner ikke har den samme influering eksempelvis på rating. Det er klart at den verdien en likvid post har, allerede er diskontert i den ratingen som selskapet har.

Når det gjelder omorganisering, og at det er et første skritt i forhold til privatisering, må jeg helt til slutt si: Dette selskapet har i de siste 15-20 år vært omorganisert tre-fire-fem ganger, nettopp for å gjøre det markedsbasert og konkurransedyktig til enhver tid.

Grethe Fossli (A) [15:13:47]: Debatten i dag har stort sett dreid som om hva som kan skje i framtiden. Det var interessant å høre statsråden da han i sitt innlegg sa at de ikke fremmet forslag om, men åpnet for eventuell delprivatisering i denne saken. Kan statsråden, siden vi tidligere i debatten har snakket om framtiden, si noe om når han ser for seg at de eventuelt "vil fremme forslag om"?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [15:14:29]: Det kan jeg si noe om. Det er mange begrep som svirrer i luften, men la meg gjøre det helt stjerneklart: Det er uaktuelt for denne regjeringen å fremme forslag om delprivatisering av Statkraft, slik Arbeiderpartiet gjorde med Telenor og Statoil. Det er uaktuelt. Det som er aktuelt, er det som står i St.meld. nr. 22 for 2001-2002 - som ble fremmet for i overkant av to år siden - og som er gjentatt i den proposisjonen vi behandler nå, nemlig at mulige industrielle løsninger kan være et alternativ for Statkraft, etter nøyaktig samme tankegang og strategi som det var da Statkraft diskuterte og forhandlet med Fortum, med statsråd Akselsens velsignelse. Det er ikke mer, og det er ikke mindre, enn det som er Regjeringens holdning til denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Først Anne Kathrine Slungård, deretter Ingvild Vaggen Malvik.

Presidenten vil for øvrig gjøre oppmerksom på at det burde være et begrenset behov for treminuttersinnlegg etter en så lang debatt med såpass mange replikker, og ber representantene ta hensyn til at det kommer saker på dagens kart etter denne saken.

Anne Kathrine Slungård (H) [15:15:57]: Denne debatten, som egentlig dreier seg om en organisasjonsform for Statkraft, har i veldig stor grad blitt til en debatt om mulig framtidig delprivatisering eller ikke. En organisasjonsdebatt - hvordan man organiserer en virksomhet - handler om hvordan man skal gi et selskap handlingsrom og mest mulig like vilkår som det de andre aktørene i kraftbransjen har, til videreutvikling og forvaltning av de enorme verdiene som Statkraft har.

Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at særlig Arbeiderpartiet gjør det til et spørsmål om offentlig eierskap. Jeg hører, og tar til etterretning, at Arbeiderpartiet åpenbart mener at stat, fylker og kommuner i framtiden skal drive med økonomisk risikosport gjennom fortsatt å ha 100 pst. eierskap innen den kanskje mest risikofylte bransjen som finnes. Men hva er det som har skjedd på veldig kort tid? Arbeiderpartiet har historisk sett stått for det meste av privatiseringen av norsk energisektor. De tok initiativet til delprivatiseringen av Statoil og at Statoil må posisjoneres for framtiden. Det kan bare skje gjennom delvis privatisering, sier Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann, Tore Nordtun, til Aftenposten i mai 2000. Da Arbeiderpartiet var i regjering sist, gikk de inn for privatisering av Telenor, Statoil, reduserte eierandelene i Raufoss, privatisering av Norsk Medisinaldepot, ønske om privatisering av Olivin, ytterligere privatisering av DnB, K-bank, Statkorn Holding, Kongsberg Gruppen, SAS, Norsk Avfallshåndtering - listen er lang.

Venstresiden hevder at vannkraft er en evigvarende ressurs og derfor må eies av det offentlige. Gjelder det samme prinsippet for andre evigvarende naturressurser, som f.eks. fisk og skog? Hvilke prinsipper er det som ligger til grunn? Det er ikke enkelt å se det. Det er heller ikke enkelt å se hva som har skjedd internt i Arbeiderpartiet på veldig kort tid.

For Høyre dreier denne diskusjonen seg om at Statkraft skal ha best mulige rammevilkår og like rammevilkår som det de øvrige aktørene innenfor en global bransje har. Arvesølvet vårt, det være seg energi, fisk, skog eller andre naturressurser, forvaltes best gjennom en organisasjonsform som gir selskapene like rammevilkår. Det gir igjen en avkastning som kommer allmennheten til gode i form av både sikker elforsyning og velferdsgoder for øvrig.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [15:18:56]: Etter min mening er Regjeringen, ved hjelp av Fremskrittspartiet, i ferd med å gjennomføre en mer dramatisk endring av norsk vannkraftforsyning enn innføringen av energiloven medførte.

For et par år siden forsøkte Regjeringen å få igjennom en omfattende endring av konsesjonslovene uten at det var skikkelig utredet, men ble av Stortinget tvunget til å sette ned et offentlig utvalg, det såkalte Hjemfallsutvalget, for å vurdere dette nærmere. For noen måneder siden gikk Regjeringen nok en gang løs på konsesjonsreglene, denne gangen for småkraft, midt under Hjemfallsutvalgets arbeid, uten å kunne gjøre rede for konsekvensene av at framtidige vannkraftutbygginger med investeringer opp i hundremillionersklassen ikke lenger skulle omfattes av hjemfallsordningen. Denne lovendringen ble vedtatt med støtte fra Fremskrittspartiet. I dag behandler vi Regjeringens andre forsøk på snikprivatisering av Statkraft. Det første forsøket ble stanset, nettopp med henvisning til at man først ville ha Hjemfallsutvalgets innstilling på bordet. Men det synes ikke lenger å være så viktig.

Regjeringens AS-ifisering av Statkraft åpner veien for utenlandsk eierskap til norske vannkraftressurser. Privatiseringsframstøtet gjør også at regionale energiselskap, slik som det 100 pst. Statkraft-eide Trondheim Energiverk, går en usikker framtid i møte. I tillegg er det trist at Stortingets vedtak om å utrede en ny generasjon langsiktige kraftkontrakter kan bli mindre verdifullt i dag. Muligheten for å tilby industrien langsiktige kontrakter med subsidiert strøm har blitt kraftig svekket gjennom henholdsvis innføringen av energiloven og EØS-avtalen. Men vi i SV har samtidig påpekt at det beste gjenværende kortet vi har på hånden, er det statlige eierskapet i Statkraft. Det er nemlig fullt mulig å se for seg avtaler mellom Statkraft og norsk industri om eksempelvis tiltak for energieffektivisering, som ville ha redusert industriens kostnader og dermed forbedret konkurransekraften. Dette er en mulighet vi lukker med andre enn staten på eiersiden.

Til syvende og sist er det ett spørsmål som denne debatten ikke har gitt noe godt svar på: Hvorfor i alle dager er det så viktig for Regjeringen å vedta denne endringen? Fremskrittspartiets strategi og begrunnelse for privatisering er åpenbar, men hva Kristelig Folkeparti egentlig vil med norsk vannkraft, er for meg en gåte.

Bjørg Tørresdal (KrF) [15:21:35]: Det er i proposisjonen argumentert fyldig for å omgjøre Statkraft fra et statsforetak til et AS, herunder å kunne gi Statkraft de samme rammebetingelsene som andre aktører i markedet, og for å videreutvikle selskapet.

Det kan være slik at det er bra for Statkraft å bli omdannet til et AS, men det er først og fremst vårt ansvar å vurdere hva som er best for deg og meg, eller - kanskje aller mest -hva som er best for de kommende generasjoner. For Kristelig Folkeparti er det viktig å beholde et nasjonalt og offentlig eierskap og politisk styring.

Vannkraften er vår viktigste naturressurs. Vannkraften er en evigvarende ressurs. Vannkraften vår kan vi ikke sette en prislapp på eller sette ut for salg, for vannkraften tilhører kommende generasjoner. Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti at vi beholder et nasjonalt og offentlig eierskap, og derfor er det videre viktig for Kristelig Folkeparti å beholde politisk styring med den aller viktigste naturressursen vi har.

Med hensyn til debatten rundt spørsmålet om hvorvidt omgjøringen fra et SF til et AS kan være et første skritt i retning av å åpne for privatisering av Statkraft, er det avgjørende viktig at det ikke skal være mulig å selge aksjer i Statkraft eller inngå en fusjon der Statkraft er delaktig, uten at det behandles i Stortinget. Dette slår et bredt flertall, bestående av både Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet, fast i et eget vedtak i dag.

Det har i debatten i dag blitt stilt spørsmål flere ganger om hva Kristelig Folkeparti egentlig mener. Kristelig Folkeparti vil ikke at Statkraft skal privatiseres. Kristelig Folkeparti vil at Statkraft skal beholde norsk, statlig eierskap og være underlagt politisk styring.

Statkraft står i en særstilling i forhold til alle statsselskaper når det gjelder eierskap. For å sitere det parlamentarisk leder Jon Lilletun sa i en debatt da vi fikk eierskapsmeldingen:

"Sjølv vil eg seie at Statkraft er eit døme på eit selskap som har ein viktig forvaltningsmessig karakter og som bør bli på statlege hender."

Dersom eller når det i framtiden skulle komme en sak til Stortinget om salg av aksjer, vil Kristelig Folkeparti holde fast på dette.

Til sist: Skulle det bli aktuelt med en industriell løsning eller fusjon, er det ikke aktuelt for Kristelig Folkeparti at Statkraft deltar i noen fusjon der det statlige eierskapet kommer i mindretall. Det må ikke være tvil om at Kristelig Folkeparti ønsker å beholde politisk styring over vannkraften.

Inge Ryan (SV) [15:24:42]: Jeg må kommentere et par av de påstandene som kom fra Høyre. Den første går på at det er så stor risiko å sitte med vannkraften. Er det stor risiko å eie Statkraft? Den dagen staten ikke klarer å tjene penger på Statkraft, den dagen tror jeg aldri vi får oppleve, og jeg kan ikke se at det overhodet fins noen risiko om vi eier Statkraft.

Den andre påstanden er fra representanten Kristiansen, som er opptatt av at vi har en redsel for utenlandsk kapital. Hadde Høyre fått det som representanten Kristiansen vil, og som Høyre ville da man holdt på med konsesjonslovene, hadde det stort sett vært utlendinger som hadde hatt retten til vannkraften i Norge. Men heldigvis var det partier den gangen som klarte å ta Høyre og sette dem på plass, slik at vi har høstet av de verdiene i mange år etterpå. Jeg er svært glad for at Høyre den gangen ikke fikk viljen sin, men denne gangen har de delvis fått det.

Helt til slutt vil jeg si at jeg syns dette har vært en interessant debatt, fordi vi ved flere anledninger har fått Høyre ut på banen, de sier helt tydelig at de egentlig ønsker å gjøre noe mer enn bare å gjøre det om til AS, man ønsker å privatisere det. Det er også Fremskrittspartiet enig i. Så jeg tror det i tida framover vil bli en tøff kamp å klare å unngå at man starter med delprivatiseringa. Jeg tror at vi gjør et feil vedtak i Stortinget i dag. Og når jeg engang blir gammel og sitter i gyngestolen min og har oldebarn på fanget, skal jeg i hvert fall si: Det var ikke oldefars skyld at de gjorde dette med vannkraften! Jeg gjorde så godt jeg kunne.

Olav Akselsen (A) [15:26:37]: Først: Eg er glad for at Inge Ryan har framtidsplanane klare!

Eg synest Bjørg Tørresdal hadde eit særdeles spennande og godt innlegg, men det er ikkje det som er Kristeleg Folkeparti sin posisjon i denne saka. For det Kristeleg Folkeparti har gått med på i dag, er å gje si tilslutning til at Statkraft kan få andre eigarar enn staten, og det var altså ikkje det som var innhaldet i innlegget hennar. Tvert imot var det slik at statsråden i innlegget sitt stadfesta at Regjeringa no har fått støtte for å lata Statkraft også kunna gå vidare med planar om å fusjonera med andre selskap på ein måte som gjer at Statkraft får andre eigarar enn berre staten.

For meg er det enno noko uklart kva stortingsfleirtalet meiner om utbyttepolitikken til Statkraft. Er det eigaren eller er det styret som skal ta denne avgjerda? Eg vel å tru at det er eit fleirtal som meiner at me skal leggja oss på ein utbyttepolitikk på 50 pst., og ikkje minimum 75 pst., som Regjeringa foreslår. Men personleg må eg seia at eg er svært spent på utfallet og trur ikkje dette før eg får sjå det. Det er berre éin måte å gjera dette føreseieleg på, etter mitt syn, og det er å lata dei same reglane gjelda for styret i Statkraft som for styret i alle andre store bedrifter, nemleg at det er styret som tek den avgjerda. Då veit ein kva ein har å halda seg til. Eg er redd for at me i dag gjev vår tilslutning til at den utbyttepolitikken som har vore ført dei seinara åra, skal halda fram.

Den eigentlege grunnen til at eg bad om ordet, var at eg ville ta sterkt avstand frå den verkelegheitsskildringa statsråden gjev i forhold til det som skjedde med Statkraft i den tida eg hadde ansvaret i Olje- og energidepartementet. Ho er ikkje korrekt.

Ivar Kristiansen (H) [15:28:50]: Da er det jo desto mer overraskende at representanten Akselsen heller ikke denne gangen benytter anledningen til å redegjøre overfor Stortinget for hva som er korrekt eller måtte være korrekt. Jeg er ganske overbevist om at dagens statsråd soleklart vil være i stand til å fortelle Statkrafts ledelse om sitt syn både hva angår spørsmålet om børsnotering og spørsmålet om delprivatisering, et spørsmål som ikke er aktuelt, og som det heller ikke er fremlagt forslag rundt. Men representanten Akselsen benyttet ikke anledningen til å redegjøre for hva som skjedde i 2002, og det er ganske interessant å få en belysning av disse spørsmål, all den tid Arbeiderpartiet har inntatt det standpunkt man har gjort i dagens sak, med henblikk på de fusjonssamtaler som foregikk to år tilbake i tid mellom finske Fortum og Statkraft. Og i Dagens Næringsliv 11. april 2002 uttalte daværende statsråd Akselsen: "Sonderingene har pågått lenge, også i min periode som statsråd." I tillegg uttalte han at et alternativ var at det ble opprettet et holdingselskap, og at det var ingen automatikk i at dette ville ha ført til en børsintroduksjon. Med bakgrunn i dagens debatt må vi jo lure på om daværende statsråd Akselsen var feilsitert i Dagens Næringsliv, eller var det slik at man førte lange, nitide forhandlinger med finske Fortum og Statkraft SF uten at man mente noe som helst med dette?

Det er viktig å få belyst disse spørsmålene, i og med at det i denne debatten tilsynelatende har kommet frem at Arbeiderpartiet har foretatt en 180 graders vending i disse høyst vitale og viktige spørsmålene for Statkrafts fremtid som industripolitisk aktør både i norsk og i internasjonal sammenheng.

Presidenten: Representanten Olav Akselsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olav Akselsen (A) [15:31:49]: Eg trur i grunnen ikkje at denne spørsmålsstillinga bringar debatten nemneverdig vidare. Det som er heilt klart, er at det som var den førre regjeringa sin politikk på dette området, har komme fram i dei dokumenta som den regjeringa har presentert for Stortinget. Elles har eg greidd ut om det eg meiner er nødvendig å greia ut om i den saka her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 4 og 5.

Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6 og 7 behandles under ett - og anser det for vedtatt.