Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Olaf Gjedrem (KrF) [21:07:45]:(ordførar for saka): Eg er fornøgd med årets jordbruksoppgjer slik det kom i hamn. Eg er fornøgd med at me fekk ein avtale med begge organisasjonane når det gjeld å styrkja landbruket si stilling og ha føreseielege rammevilkår for næringa framover.

Me har fått ein liten auke i målprisane på ca. 40 mill. kr. Elles er det einigheit om eit opplegg som tek sikte på ein inntektsauke i jordbruket på vel 3 pst., og at næringa i perioden 2002-2005 får behalda ein vesentleg del av produktivitetsgevinsten.

Eg vil takka komiteen for brei støtte til dette oppgjeret. Alle, utanom Framstegspartiet, stemmer for avtalen og stiller seg positive til hovudelementa i avtalen. Dette er ei viktig tilbakemelding til landbruket. Meiningsmålingar syner at næringa har stor støtte, tillit og forståing i den norske befolkninga. Meir enn 80 pst. gjev uttrykk for ei positiv holdning til det støttenivået og dei rammevilkåra som landbruket har i dag. Samtidig er det organisasjonar som går ut frå næringa som er blant dei som har størst tillit i den norske befolkninga. Alt dette er tilfredsstillande og skulle leggja grunnlaget for ei god framtid for næringa.

Den økonomiske utviklinga har gjeve god stimulans til jordbruket. Redusert arbeidsforbruk og redusert realrente har gjeve auka inntekter. Samtidig har nedgangen i talet på årsverk blitt mindre enn det ein først antok. Avtalen gjev eit godt grunnlag for den enkelte landbrukar som skal utøva yrket sitt som sjølvstendig næringsdrivande, med gode moglegheiter for ei anstendig inntekt.

Internasjonalt er det ein del utfordringar som landbruket fokuserer sterkt på, saman med storting og regjering. WTO-prosessen går vidare. Det er viktig at dei norske forhandlingsposisjonane lukkast, at ein får ei tilstrekkeleg tollskjerming, og at ein får behalda intern støtte og elles dei ordningane som sikrar at landbruket kan få levedyktige vilkår i framtida.

Det er viktig at landbruket tilpassar seg ein situasjon med aukande handel og internasjonalisering i dei landa som Noreg ligg inn imot.

Årets landbruksavtale har g satsa på ei vidareføring av måla med Landbruk Pluss. Intensjonen er at dei auka avsetningane til næringsutvikling, investeringsstøtte, kommunale midlar og modernisering av BU-midlar skal gje auka fleksibilitet og måloppnåing for næringa.

Det er g viktig at den utdanninga som blir gjeven til utøvarane i næringa, fører til større handlingskompetanse.

Næringa har som mål at 10 pst. av produksjonen innan 2010 skal vera økologiske produkt. Eg trur det er viktig at det offentlege og næringa i fellesskap sørgjer for ein sterkare motivasjon for at dette viktige målet blir nådd.

Marknadsbalansen i landbruket er svært tilfredsstillande. Det er faktisk ein del å gå på når det gjeld kjøtfe, og ein del moglegheiter til å utvida produksjonen på dette feltet.

Det er g positivt å registrera at det er stor investerings- og vedlikehaldsvilje innan landbruket, noko som er uttrykk for den optimismen som me gjerne vil stimulera til.

Årets jordbruksavtale inneheld g miljøplanar som gjev lokalsamfunn og brukarar større ansvar når det gjeld å finna dei rette initiativa for å ta vare på miljøet og kulturlandskapet, finna fram til eigna verkemiddel for å halda landskapet i hevd og sørgja for ein fornuftig produksjon.

Alt i alt føler eg som saksordførar at det er rett å seia at det er grunnlag for å tru at avtalen set ei brei ramme for ei utvikling som kan gje optimisme og framtidstru innanfor landbruket.

Aud Gaundal (A) [21:12:39]: I likhet med saksordfører er jeg glad for at det foreligger en framforhandlet avtale mellom staten og landbrukets organisasjoner.

Selvfølgelig er ikke alle fornøyd etter forhandlingene, men alternativet, at statens tilbud hadde kommet til Stortinget og Fremskrittspartiet hadde gitt det sin tilslutning, hadde iallfall ikke vært en akseptabel løsning for landbruksnæringen. Så i likhet med saksordfører vil jeg gi ros til partene for at det ble en avtale.

For Arbeiderpartiet var det viktig at også partene kom fram til enighet når det gjelder Stortingets intensjon i fjorårets oppgjør, nemlig at jordbruket får beholde en vesentlig del av produktivitetsgevinsten. Arbeiderpartiet er glad for at partene fulgte opp dette, og for at jordbruket får beholde den effektivitetsgevinsten de får i henhold til avtalen. Etter Arbeiderpartiets mening er det meget bra, og vi forventer at dette også kommer til uttrykk når avtalepartene skal forhandle om inntektsåret 2005/2006. Det er store krav til næringa. Endringene skjer raskt, og derfor er det viktig at effektivitetsgevinsten blir i næringa.

Komiteens flertall er også enige om en formulering hvor de ber departementet på egnet måte legge fram for Stortinget en vurdering av konsekvensene av endret regelverk som har strukturvirkning.

Det er ingen tvil om at det skjer en dramatisk omlegging og omstilling i norsk landbruk. Antall jordbruksbedrifter har gått ned fra 99 400 til 58 000, altså en reduksjon på 40 pst. i perioden 1989-2003. I perioden 1999-2003 var reduksjonen på 20 pst., og det viser seg at en stadig større andel av disse brukene er på over 200 dekar. Selv om arealet som går ut av drift, overtas av andre, er det ingen tvil om at vi er inne i en tid med store strukturelle endringer.

Da vi her i Stortinget behandlet St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon, sa vi at en måtte regne med en moderat strukturendring. I dag legges det ned ti bruk pr. dag, og det sier seg selv at dette ikke er moderat. Vi er derfor glad for at regjeringspartiene også vil se på dette i lys av de vedtak som er gjort. Vi har tillit til at landbruksministeren finner en egnet og god form for en slik gjennomgang.

Vi har tidligere i denne salen mange ganger diskutert WTO knyttet til landbruk. Komiteens flertall viser i en merknad til at Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til forhandlingsmandatet, og synes også at landbruksministeren har valgt en god strategi for å oppnå mest mulig av mandatets innhold. Vi er klar over at dette ikke er noen lett sak, og næringa preges også av usikkerhet om hva som blir det endelige resultatet. Men som sagt, vi er glad for den linjen landbruksministeren har skissert, og de samarbeidsland han har valgt.

I Arbeiderpartiet er vi svært positive til at partene er enige om at det skal utarbeides en nasjonal, overordnet strategi for arbeid med verdiskaping og næringsutvikling samt samordning av virkemiddelbruken.

Det er ofte de mindre og mellomstore gårdsbrukene som ønsker å utvikle tilleggsnæringer, og det er derfor bra at arbeidet med å se på strategiutforming og samordning av programmer blir gjennomført, i samarbeid med Innovasjon Norge og Landbruksdepartementet.

Det er ingen tvil om at framtidas gårdbrukere i langt sterkere grad enn i dag vil se gården som en helhetlig mulighet for inntekt, og det partene er blitt enige om på dette området, er bra. Utfordringen blir kanskje i forhold til utdanning av framtidige drivere, fordi de kanskje må være fagfolk på flere områder enn i dag.

Partene er enige om at en samlet bevilgning til økologisk landbruk økes med 5 mill. kr. Det er ingen tvil om, som saksordføreren også var inne på, at det blir en utfordring å klare målet, 10 pst. økologisk produksjon fram til 2010. Det å klare produksjonsvolumet er én ting, en annen utfordring er å få omsatt varene som økologiske produkter. Særlig gjelder dette melk og kjøtt.

Det er ingen tvil om at landbruket har store utfordringer. Det er i den sammenheng godt å vite at de aller fleste mennesker i dette landet mener vi bør ha et landbruk som representerer god og trygg mat, sikrer bosettinga og holder kulturlandskapet vårt i hevd. I Arbeiderpartiet vil vi ikke skygge unna utfordringene, men gjøre vårt beste for å holde fast ved målene.

Erlend Nornes (H) [21:17:35]: For tredje året på rad har partane i jordbruksoppgjeret vorte einige om ein avtale. Som det er gjort greie for av andre, er jordbruksinntektene berekna til å auka med om lag 18 pst. pr. årsverk frå 2002 til 2004. Inntektsauken for andre grupper har i same perioden auka med om lag 8,5 pst. Dette inneber at jordbruket har fått behalda ein vesentleg del av produktivitetsveksten. Innafor ramma av avtalen ventar partane at jordbruket skal kunna få ein inntektsvekst på 3 pst. også neste år. Partane konstaterer at jordbruksavtalen for 2004 gjev ein inntektsauke for perioden 2002-2005 som i prosent er høgare enn for andre grupper.

Dette skjer samstundes med at overføringane over statsbudsjettet er reduserte med nær 1,2 milliardar kr dei siste tre åra, i ein periode med trong for ein stram finanspolitikk. Sidan 1985 er overføringane i prosent av statsbudsjettet reduserte frå 7 pst. til 2 pst.

Høgre er også godt nøgd med fleire av dei strukturgrepa som vert tekne i avtalen, særleg gjeld dette mjølkeproduksjonen. Verkemiddelbruken vert endra m.a. med sikte på ei harmonisering av regelverket for mjølkeprodusentar, slik at enkeltbruk i større grad vert likestilte med samdrifter. Dette inneber ei forenkling av regelverket. Ein auke i mjølkekvoten for enkeltbruk på 125 000 liter gjev høve til stordriftsfordelar. Aktivitetskravet til samdrifter vert avvikla, og ein forbetrar vilkåra for samdrifter. Det vert også ei friare omsetjing av mjølkekvotar. Inntil 60 pst. av mjølkekvoten kan no seljast i marknaden innan kvart fylke, til fritt avtala pris - ei dobling i høve til i dag. Østfold, Vestfold, Oslo og Akershus vert slegne saman til éin mjølkeregion, slik at mjølkekvotane kan seljast og kjøpast i heile denne Oslofjordregionen. Etter Høgre sitt syn slepp Regjeringas landbrukspolitikk bonden fri, og gjev bønder høve til å driva meir lønnsamt, anten ved å driva større bruk eller ved å satsa på nisjeproduksjon.

Som eit resultat av strukturutviklinga har talet på jordbruksbedrifter gått ned med 40 pst. i perioden 1989-2003, altså i ein periode med skiftande regjeringar, med deltaking frå både Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre. Reduksjonen har relativt sett vore størst på Austlandet og i Nord-Noreg. Jordbruket stod for 3,6 pst. av samla sysselsetjing i 2003. Arealet på dei bruka som går ut av drift, vert i hovudsak overteke av andre bruk, anten ved sal eller ved utleige. Dei siste fem åra er reduksjonen i totalt jordbruksareal estimert til 0,2 pst. Reduksjonen i jordbruksarealet kjem av reduksjonen i arealet med korn og andre åkervekstar, og har i hovudsak komme på Austlandet. Effektivisering og strukturrasjonalisering vil over tid gje reduksjon i kostnadene i vareproduksjonen. Dette er naudsynt for at jordbruket skal vera konkurransedyktig i ei framtid med aukande handel og internasjonalisering i industri- og handelsledda, og skal framleis vera i stand til å produsera dei fellesgoda som er hovudgrunngjevinga for overføringsnivået.

Internasjonale forhold legg i aukande grad føringar for utviklinga av den nasjonale landbrukspolitikken. Spesielt vil ein ny WTO-avtale kunna få stor innverknad på utforminga av landbrukspolitikken framover. Dette vil sannsynlegvis gjelda både nivået på tilskotsordningane, innrettinga og marknadsordningane. Sjølv om det er uklart på kva tidspunkt ein ny WTO-avtale vil vera klar, og kva omfang han vil få, synest retninga å vera klar. Forhandlingsleiaren for jordbruk har nett vore på besøk her på Stortinget. Ambisjonen hans er å ha eit rammeverk for ein avtale klart i slutten av juli. Dette er ein ambisjon medlemslanda i WTO støttar. Regjeringa meiner gradvise tilpassingar i ein slik situasjon er eit viktig bidrag til at det norske landbruket i framtida skal kunna oppfylla samfunnsoppgåvene sine.

Sjølv om foredling og omsetning av jordbruksvarer i hovudsak ligg utafor jordbruksavtalen sitt verkeområde, er foredlings- og omsetjingsledda viktige både for sysselsetjing og verdiskaping og for inntektsmoglegheitene i jordbruket. Store delar av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samstundes som han i aukande grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Det vil vera særs alvorleg for norsk landbruk om norsk næringsmiddelindustri skulle verta utkonkurrert. Høgre er difor glad for at dette oppgjeret berre inneber ein marginal auke i målprisane, og at det er ein reduksjon i målprisane på dei fleste kjøttvarer.

Det er mange andre område ein gjerne skulle ha komme inn på, men tida strekk dessverre ikkje til.

Eg vil til slutt berre kort nemna økologisk landbruk. Marknadsutviklinga for dei fleste økologiske varene er ikkje tilfredsstillande. Eg trur ein delvis kan forklara dette med ein generelt høg tillit i det norske folk til måten norsk landbruk blir drive på.

Øystein Hedstrøm (FrP) [21:22:49]: Den fremforhandlede avtalen mellom staten og jordbrukets organisasjoner innebærer en redusert ramme med 170 mill. kr og redusert budsjettstøtte med 410 mill. kr, mens målprisene økes med 40 mill. kr.

De tre hovedmålene som trekkes frem, er en fortsatt effektivisering av landbruket, overføringene skal tilpasses de norske posisjoner i forhandlingene i WTO, og det må skje en forenkling av tilskudds- og erstatningsordninger. Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen heller ikke denne gangen benytter muligheten til en kursomlegging i landbrukspolitikken, som kunne gitt en langt mer effektiv produksjon, foredling og omsetning av jordbruksvarer. En utsettelse av denne prosessen, slik jordbruksoppgjøret er et eksempel på, vil være skadelig for jordbruket på sikt.

De forslag som kunne betydd noe i realiteten, ble forhandlet bort - dessverre, mener vi. Jeg tenker da på departementets forslag om en dobling av maksimalkvoten på melk, muligheter for kvoteleie og reduserte målpriser som eksempler på dette. De få resultater som går i retning av mer fleksible og kostnadseffektive løsninger, er langt fra tilstrekkelige for å oppnå et nødvendig tempo i tilpasningen av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon som vi alle vet kommer. Det er bare spørsmål om tid. Målprisene øker også i år, selv om økningen har vært mindre enn det som har vært vanlig de foregående år. Her burde staten i forhandlingene stått fast på sin utgangsposisjon, som ville gitt oss en målprisreduksjon på jordbruksvarer på ca. 150 mill. kr.

Skal vi kunne klare å opprettholde et levedyktig landbruk, er det en forutsetning at bl.a. næringsmiddelindustrien gis et grunnlag for lønnsom produksjon. For kjøttindustrien i Norge utgjør råvareprisen mellom 50 og 60 pst. av kostnadene, avhengig av kjøttslag. Høye råvarepriser forplanter seg gjennom alle ledd i verdikjeden for matvarer. Kjøttbransjen er allerede hardt presset av internasjonal konkurranse på det norske markedet gjennom importerte ferdigprodukter og grensehandel. Økte målpriser forverrer situasjonen, særlig når man får nye belastninger gjennom ny matavgift og mulige økte kostnader dersom pakkemetoden med CO-pakkegass ikke blir tillatt etter 1. juli i år. Utviklingen er bekymringsfull, fordi råvareprisforskjellene mot Europa er økende. NIFLs årlige rapport, Mat og industri, viser en klar utvikling for kjøtt og ost. Mens prisene på disse sentrale matvarene i EU flater ut eller reduseres, opplever vi en markant prisstigning her hjemme. Tall fra SIFO viser også en kraftig prisstigning på norsk mat, en høyere prisstigning enn den generelle prisveksten. Prisene bekreftes å ha steget noe mer enn i Sverige siden oktober 2002, som er referansepunktet i SIFOs undersøkelse. Dette er også en utvikling i strid med Sem-erklæringens intensjoner om å redusere matvareprisforskjellene mellom Norge og våre naboland.

Det er nå på høy tid å innlede en prosess bort fra planøkonomien i landbruket, for å få større lønnsomhet. Vi må komme bort fra en utvikling hvor bøndene er blitt fratatt sin eiendomsrett og sin selvråderett, utlevert og gjort avhengig av politikernes gunst. Alle vesentlige eierfunksjoner er overtatt av politikere og byråkratiet gjennom konsesjonslover, slik at bøndene ikke fritt kan kjøpe eller selge jordbruksarealer eller velge driftsform, ikke selv bestemme antall kyllinger eller antall griser de ønsker å produsere, ikke kunne starte med melkeproduksjon uten å få kjøpt melkekvote og mye, mye mer.

Den norske bonden er bastet og bundet på hender og føtter av kvoter og reguleringsordninger. Hvis de ikke følges, og bonden tenker og handler selv, ja, da blir han kriminalisert. Det som bl.a. må gjøres, mener vi, er å gi driftige bønder større spillerom for egen utvikling gjennom å oppheve konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, oppheve en god del av produksjonsbegrensningene og avvikle restriksjoner på salg av jord og skogeiendommer. Gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, vil vekstkraften kunne gjenreises i næringen. Herav følger at vi vil oppheve ordningen med en jordbruksavtale. Vi vil da få tilbake den bonden vi en gang hadde, som var eksponent for frihet og selvstendighet i landet vårt.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Inge Ryan (SV) [21:27:55]: Jeg syns vi skal prøve å flytte litt mer av jordbruksdebatten tilbake til Stortinget. Jeg tror at med den farten vi nå ser innenfor jordbruket, bør vi antakelig få mer jordbruksdebatt inn i denne salen.

Når vi debatterer jordbruksoppgjøret og det er enighet, tar vi det til etterretning, som naturlig er, men debatten i nasjonalforsamlingen forsvinner på den måten.

Jeg tror at det er to områder som krever at vi nå tar en grundigere jordbrukspolitisk debatt. Det første gjelder det at mange bønder står framfor store investeringer. Hvis man skal bygge et nytt fjøs, snakker man om investeringer som skal vare i 20-30 år. Også på maskiner og utstyr har man et ganske langt tidsperspektiv, og mange er usikre på hvordan den norske jordbrukspolitikken blir framover. Er det fornuftig av en 25 år gammel jente å satse på jordbruket, eller er det for vågalt? Hva vil vi med norsk landbruk? Er det liv laga å være jordbruker i Nord-Norge, osv.? Den debatten tror jeg vi skal ta tilbake til stortingssalen. Jeg oppfordrer statsråden til å legge til rette for at vi kan få en grundigere debatt på det.

Det andre vi må debattere, er den enorme utviklingen som skjer på struktur hvert eneste år. Jeg syns dette akselererer. Når vi hører at det er ti bruk som legges ned hver eneste dag, er det et enormt tempo i forhold til dette med strukturrasjonalisering. Vi har snart under 50 000 bruk. Vi vet ikke hva som blir utviklingen de neste årene, men alt tyder på at dette vil fortsette. Disse spørsmålene er vi nødt til å debattere grundigere i stortingssalen. For slik jeg oppfatter situasjonen nå, er det opp til statsråden og forhandlerne å gjøre en del avtaler i forbindelse med jordbruksforhandlingene som Stortinget mer eller mindre godtar, uten at man legger litt flere premisser. Derfor vil jeg vise til det fellesforslaget som Senterpartiet og SV har fremmet, nr. 7, og ta opp det, så jeg ikke glemmer det ved slutten av mitt innlegg.

Så vil jeg kommentere to andre forhold. Det første går på dette med økologisk produksjon. Vi registrerer at den produksjonen nå har kommet over 3 pst. Det er fortsatt et stykke opp mot 10 pst., men vi registrerer at vi er i bevegelse framover, og de inntrykkene jeg iallfall får når jeg er rundt og møter gårdbrukere, er at det er stadig flere som er interessert i å legge om til økologisk produksjon. Men det er ett ledd som ikke henger med, og det er markedsleddet. Man har altså ikke klart å profilere de økologiske varene, og det viser seg faktisk at det blir ikke solgt økologiske varer som står i forhold til den produksjonen som er. Derfor vil jeg oppfordre statsråden sterkt til å ta et krafttak på omsetningsleddet innenfor økologisk produksjon, slik at denne type varer får en mer offensiv håndtering, både i form av kampanjer og i samarbeid med kjedene.

Det siste jeg rekker å ta opp i mitt innlegg, går på det som landbruksministeren har flagget i tre år nå, Landbruk Pluss. Da vil jeg vise til en felles merknad fra samtlige partier i komiteen som jeg syns er veldig gledelig.

"Komiteen mener rammevilkårene for nisjeprodusenter må bedres for å få ytterligere fortgang på denne produksjonen. Ett av områdene som må prioriteres er forenkling av regelverket for gårds- og småslakterier."

At en enstemmig komite står bak dette, syns vi er veldig, veldig bra, for vi ønsker nemlig nå å gjøre en innsats, slik at det blir enklere for dem som vil satse på nisjeproduksjon, både i forhold til regelverk og i forhold til rammevilkår for øvrig. Jeg vil da oppfordre sterkt statsråden til å ta tak i en enstemmig komitemerknad og gjøre det som er mulig for at det skal bli enklere for disse slakteriene å kunne få lov å slakte hjemme og foredle varene sine i tråd med intensjonene i Landbruk Pluss. Fram til i dag har veldig mange opplevd det som så krevende at man faktisk ikke har våget å starte med egen produksjon, fordi både avgifter, regelverk og andre forhold har gjort det nesten umulig å starte opp.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:32:43]: Også i år foreligger det en framforhandlet avtale mellom staten og jordbruksorganisasjonene. Men som lederen i Bonde- og Småbrukarlaget sa på den åpne høringen i næringskomiteen: Man følte seg fra næringens side tvunget til å gå inn i denne avtalen for å unngå at åpningstilbudet skulle bli lagt fram for Stortinget, der selvsagt alle visste at Regjeringen ville få flertall for sitt åpningstilbud med støtte fra Fremskrittspartiet, et tilbud som Fremskrittspartiets representant har omfavnet her i dag.

Det er selvsagt ikke vanskelig å oppnå en jordbruksavtale hvis bare åpningstilbudet er ille nok og viljen til å bevege seg litt i forhandlingene fra statens side overhodet er til stede, nettopp fordi et katastrofalt dårlig åpningstilbud vil kunne ramme næringen på en måte som ansvarlige organisasjoner ikke kan akseptere. Derfor er man nærmest tvunget til å inngå avtale. Dette er etter min oppfatning lite for Regjeringen og posisjonspartiene å smykke seg med, i en tid hvor næringen er under et kontinuerlig press, og hvor vi opplever strukturendringer som er større og går raskere enn noensinne før.

Det åpningstilbudet som staten la fram, la til rette for en dobling av melkeproduksjonen på det enkelte bruk, for kvoteleie, økt direkte omsetning av kvote mellom gårdbrukerne. Aktivitetskrav i samdrifter og ekstra produksjonstilskudd skulle fjernes, på samme måte som også avstandskriterier i samdrifter skulle fjernes. I det hele tatt: I sum innebærer dette kraftige drivkrefter på strukturendringer, spesielt innenfor melkeproduksjonen, strukturendringer som på ingen måte kan sies å være i tråd med behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000 og det flertallet la til grunn den gang.

Det er helt riktig som representanten Inge Ryan sa i sitt innlegg: Dette innebærer faktisk at viktige deler av norsk landbrukspolitikk er løftet ut av denne sal og inn i de årlige jordbruksforhandlingene. Dette er etter Senterpartiets oppfatning uakseptabelt. Det er Stortinget som skal ta stilling til denne type viktige beslutninger. Derfor bør det kort og godt fremmes en stortingsmelding om landbrukspolitikk som kan bidra til at den debatten som skal foregå om struktur, foregår her og ikke i disse årlige forhandlingene, slik som det nå gjøres, og der Stortinget på mange måter ikke har noe annet valg enn bare å slutte seg til det som ligger i en framforhandlet avtale.

Den inntektsrammen som er framforhandlet, innebærer en særdeles stram akkord. Det er veldig små utslag som skal til før de mange krevende forutsetningene ikke kan innfris. Det innebærer at det skal bli en balansegang på stram line å klare å innfri de forutsetningene som ligger til grunn for en inntektsvekst på 3 pst. Det er etter Senterpartiets oppfatning ikke det verste med det som ligger i avtalen, at man har et særdeles stramt oppgjør for et enkelt år. Det som er det verste, er de kraftige strukturendringene som det ligger til rette for, som i kombinasjon med et stramt inntektsoppgjør over tid vil føre til strukturendringer som vil svekke landbrukets rolle både i distriktspolitisk sammenheng og ikke minst i det multifunksjonelle landbrukets rolle, der melkeproduksjonen er sentral, og der store endringer vil gi kraftige utslag i forhold til nettopp disse funksjonene.

Et flertall i komiteen slår fast at man ønsker at det også i framtiden skal legges til rette for reelle samdrifter. Regjeringens opplegg med å fjerne aktivitetskravet og det ekstra produksjonstilskuddet, eller rettere sagt driftstilskuddet, vil innebære at vi vil komme til å se en overgang fra reelle samdrifter og til bruk der bare den ene av partene er aktiv. Dette er ikke en utvikling som var forutsetningen med samdrifter, og heller ikke en utvikling som burde være ønskelig for noen av partene. Jeg ser at det også er inntatt som en del av protokollen at man skal se på ordninger som skal ivareta nettopp hensynet til aktive drivere i samdriften. Dette er helt nødvendig, og flertallet i komiteen har da også understreket dette, på samme måte som et flertall i komiteen også understreker at det er nødvendig og viktig å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Det krever også at bruken av budsjettmidler ikke reduseres, slik som man har gjort de to siste årene, med en kraftig reduksjon av budsjettmidler. Skal næringsmiddelindustrien opprettholdes, må det iverksettes offensive tiltak for det.

Statsråd Lars Sponheim [21:37:59]: For tredje år på rad under Samarbeidsregjeringen kommer resultatet av jordbruksforhandlingene til behandling i Stortinget som framforhandlet avtale, i år med begge jordbruksorganisasjonene.

Det er en avtale som fører videre den tenkningen for landbrukspolitikken som har vært lagt til grunn for de siste oppgjørene, og som er beskrevet i Stortingets behandling av landbruksmeldingen i 2000 og behandlingen av de siste års avtaler. Når jeg gjentar avtaler, er det for å understreke at dette er en politikk som også jordbruksorganisasjonene har funnet å kunne ta ansvar for etter forhandlinger.

Det er en avtale som kombinerer flere viktige forhold:

• en inntektsutvikling for perioden 2002-2005 som er klart sterkere enn for andre grupper

• økte muligheter for dem som vil utvikle sin jordbruksbedrift, i år spesielt i melkeproduksjonen, og mer likeartede muligheter for alle organisasjonsformer

• økt innsats i alternativ næringsutvikling, med økt ansvar og myndighet til lokalt og regionalt nivå, bl.a. gjennom modernisering av bygdeutviklingsmidlene

• en forsterket og mer målrettet miljøpolitikk, med sikrere grunnlag i WTO-avtalen

Dette har vært mulig innenfor en lavere økonomisk ramme enn inneværende avtale har. Årsakene ligger hovedsakelig, som flere har vært inne på, i redusert realrente og økt arbeidsproduktivitet. Slik har det vært lenge. Jordbrukssektorens samlede vederlag til arbeid og kapital - altså før det er trukket fra rente på lånt kapital og dividert på antall årsverk - er i 2004 litt lavere nominelt enn for ti år siden. Det er kostnadsreduksjon og økt arbeidsproduktivitet som har lagt grunnlag for inntektsøkning pr. årsverk i jordbruket.

Det vil være hovedretningen også framover, i alle fall for volumproduksjonene. Samtidig skal vi forsterke og målrette innsatsen for næringsutvikling og stimulere entreprenørskap, og den geografiske prioriteringen skal ligge fast. Da er det nødvendig å øke armslaget for melkeprodusentene og gi dem muligheter - redusere begrensningene. Denne avtalen gir økt fleksibilitet for driftige brukere. I en åpnere verden er dette ikke i motstrid til målet om et omfattende og desentralisert jordbruk framover, men en forutsetning for det. For melkeprodusentene innebærer avtalen en tilnærming av mulighetene for samarbeidsløsninger og utvikling til det som gjelder for alle andre produksjoner. Da landbruksmeldingen ble behandlet i 2000, sluttet Stortinget seg til at det er behov for strukturendringer, spesielt i melkeproduksjonen, og at de som skal leve av jordbruket, må prioriteres. Avtalen er basert på dette grunnlaget.

Et av de viktigste landbrukspolitiske spørsmålene er: Hva skulle være alternativet? Grovt anslått må overføringene om ti år, uten strukturendringer, være 8-9 milliarder kr høyere enn i dag hvis jordbruket skal kunne få en inntektsutvikling som andre grupper. Vi må gi dem som ønsker å satse på et yrke i næringen, muligheten.

Jeg har, som SVs og Senterpartiets representanter i komiteen, registrert større optimisme i næringen de siste par årene. Noe skyldes lavere renter og bedre inntekter. Men jeg er også overbevist om at flere har sett mulighetene som er skapt gjennom landbrukspolitikken og jordbruksavtalene de siste årene, mulighetene til å utvikle bruket sitt, til å tåle konkurransedyktige råvarepriser og en mulig renteøkning igjen, til å satse på noe nytt, til å gjøre noe som ikke faren og bestefaren gjorde. Det er utfordrende og grunnleggende godt for rekruttering av jenter og gutter med den riktige kompetansen.

Vi skal ha et aktivt jordbruk over hele landet, et effektivt og et mer mangfoldig jordbruk, et jordbruk som tar miljøhensyn, med grunnlag i nasjonale føringer og lokale prioriteringer, et jordbruk med bønder som har lyst og mulighet til å ta utfordringene vi ser. Det krever noen avveininger av ulike hensyn i utformingen av politikken. Årets jordbruksavtale er en del av en slik tenkning. Jeg er glad for at jordbruksorganisasjonene har tatt ansvar og inngått avtaler innenfor disse ulike kryssende hensyn.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A) [21:43:05]: Flertallet på Stortinget har i en merknad, og SV og Senterpartiet i et mindretallsforslag, gitt uttrykk for de strukturutfordringene vi har.

Det er klart at åpningstilbudet har en innretning som, hvis det hadde blitt vedtatt, hadde påvirket strukturen enda mer enn forhandlingsresultatet resulterer i. På 14 år er 40 pst. av brukene blitt borte. Nå kjenner selvsagt statsråden Vestlandet godt, men Hordaland har veldig mange små bruk. 75 pst. av brukene har fra 15 kyr og nedover, og resten av Vestlandet og Agder-fylkene er vel i noenlunde samme situasjon.

Statsråden er opptatt av at vi må sørge for at de som vil drive, får drive. Men mitt spørsmål er: Er statsråden villig til å målrette virkemidler for den typen områder, som f.eks. Hordaland, eller mener han at disse brukene er så små at vi må akseptere at de går ut?

Statsråd Lars Sponheim [21:44:32]: Det ligger to problemstillinger i Aud Gaundals replikk. Det ene gjelder prosedyrer knyttet til de større landbrukspolitiske forhold som ligger i en slik avtale som dette, strukturspørsmål. Der går SV og Senterpartiet et betydelig skritt med å fremme et forslag, men det ligger også en ambisjon fra flertallet om at Regjeringen på egnet måte skal legge til rette for at disse spørsmålene kan belyses litt mer i avstand til den løpende jordbruksavtale og jordbrukspolitikken. Det siste har jeg merket meg, selv om vi da må passe på at vi fortsatt har en hovedavtale som gir bestemte rettigheter til organisasjonene.

Når det gjelder strukturutvikling, er det slik at vi har hatt en betydelig strukturutvikling, som tallene viser, fra 1989 og fram til nå, i løpet av 15 år. Det forklarer også velstandsutviklingen vår. Vi blir mer effektive. Færre mennesker kan gjøre den samme jobben som tidligere, på alle områder i økonomien, også i jordbruket. Derfor legger vi til rette for at mindre bruk på Vestlandet og andre plasser skal få andre og gode alternativer for dem som ikke kan være med i produktivitetsveksten med volumproduksjon.

Øystein Hedstrøm (FrP) [21:45:56]: Landbrukssektoren setter en del negative rekorder om dagen, skal vi stole på hovedstadsmediene. Vi har de høyeste matvareprisene i hele Europa og har til og med gått forbi Island og Sveits. Vi har de største overføringer pr. bonde, bare forbigått av Sveits, og vi har mange misfornøyde bønder, som holder seg for nesen når de godtar jordbruksavtalen. Prisutviklingen i Norge på matvarer er høyere enn den generelle prisutviklingen, og prisforskjellene til Europa øker.

Statsråden har tidligere i år lovet å foreta marginundersøkelser på prisutviklingen i alle ledd av matvarekjeden. Hvis det nå viser seg som resultat at en del ledd har urimelig økte marginer, hvordan vil statsråden håndtere dette? Hvis det skal ha noen hensikt å presentere en marginundersøkelse, må man også gjøre noe med det når man avdekker resultatene.

Statsråd Lars Sponheim [21:47:15]: Jeg er ikke så opptatt av hva Hedstrøm måtte mene om negative rekorder, for jeg ser faktisk ganske mange positive ting. Vi har tre år med framforhandlede avtaler. Vi har rekorder i inntektsvekst for bøndene. Riktignok har bøndene i utgangspunktet mye lavere inntekter enn andre grupper, men vi må likevel se på dette som noe i nærheten av en positiv rekord. Vi ser at det er en investeringsvilje, og for de bønder som har tenkt å være i næringen, er det en større grad av optimisme enn vi har sett på lenge. Så jeg ser faktisk mye positivt der representanten Hedstrøm ser det negative, eller ønsker å gjøre det.

Vi må også kunne si at det er positivt at vi bor i et land med noe av den høyeste velstanden og velferden vi har i verden. Det gir i tillegg et kostnadsnivå som en lavproduktiv næring som landbruket alltid vil slite med.

Når marginundersøkelsene ligger på bordet, vil jeg vurdere hva det er nødvendig å gjøre. Det er vanskelig å forskuttere hvor i kjeden det er nødvendig å sette inn virkemidler og fokus.

Inge Ryan (SV) [21:48:27]: Jeg nevnte i mitt innlegg behovet for å ta den landbrukspolitiske debatten tilbake til Stortinget. Jeg vil da spørre statsråden: Er statsråden enig i at med det tempoet som vi i dag ser, både i forhold til strukturrasjonalisering og på andre områder, er det viktig at vi nå får en bredere landbrukspolitisk debatt inn i Stortinget, slik at Stortinget får sjansen til å gi klare føringer for hva man vil med landbruket i årene framover?

Statsråd Lars Sponheim [21:49:17]: Nå står jeg på denne talerstolen som landbruksminister og statsråd, med de oppgaver og de begrensninger som ligger i å følge lovverk, bl.a. Hovedavtalen for jordbruket, osv. Det hadde vært interessant å stå her utelukkende som Venstre-leder og diskutert hvordan vi organiserer beslutningsmakten i samfunnet vårt, mellom organisasjonene og den korporative makt og demokratiske beslutninger. Det er en debatt jeg er opptatt av og engasjerer meg i, og av og til gjør jeg det litt for mye, mener mange i samfunnsdebatten på brede områder.

Når det gjelder jordbruksspørsmål, har vi Hovedavtalen, og selvsagt partenes rett til å forhandle om alle realiteter som de synes er viktige for seg. Samtidig legger skiftende regjeringer til rette for mer prinsipielle debatter om en stortingsmelding. Det hadde vi i 2000. Jeg fikk være med og utarbeide den stortingsmeldingen, og jeg fikk være med som stortingsrepresentant og debattere den.

Jeg mener at det vi nå gjør - jeg er helt sikker på det - ligger innenfor rammen av det Stortinget la til grunn også når det gjelder strukturutvikling, spesielt i melkeproduksjonen. Derfor er jeg trygg på at dette har bred basis i Stortinget.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:50:36]: Landbruksministeren sa i sitt innlegg at i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000 ble det slått fast av et flertall i Stortinget at det var behov for strukturendringer i melkeproduksjonen. Det som ble sagt, var at flertallet gikk inn for "en moderat strukturutvikling" innenfor melkeproduksjonen.

Det er litt for lettvint når landbruksministeren bare viser til hovedavtalen og sier at det er partenes soleklare rett å forhandle om alle elementer som gjelder landbrukspolitikken. Det er nemlig staten som gjennom sitt tilbud legger sterke føringer på hva som skal inn i disse forhandlingene.

Når vi vet at vi har hatt en så sterk strukturendring i melkeproduksjonen i perioden fra 1999 til 2003, at antall jordbruksbedrifter er redusert med 19 pst. i denne perioden, og at antall jordbruksbedrifter som inngår i samdrift, er økt fra 922 til 2 351 - et område hvor man for øvrig fjernet aktivitetskravet og dermed legger til rette for at det skal bli bruk som kan drives av én aktiv eier - så har man lagt til rette for en svært sterk strukturendring.

Mitt spørsmål til landbruksministeren er: Hvor store endringer i struktur mener landbruksministeren det er forsvarlig å ta inn i disse forhandlingene uten å legge det fram for Stortinget som en egen sak?

Statsråd Lars Sponheim [21:52:05]: Dette undrer meg litt. Det virker som representanten Enoksen helst ville ha diskutert statens tilbud og ikke forholder seg til den realitet at det er en framforhandlet avtale, som også han selv og hans parti har tenkt å stemme for, etter hva jeg forstår, senere i dag.

Det er min oppfatning at denne jordbruksavtalen og disse strukturgrep, med de virkninger vi kan se av det, ligger innenfor rammen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000. Det underlige er at representanten Enoksen og jeg satt i samme regjering da vi la fram St.meld. nr. 19, hvor akkurat disse formuleringene var betydelig grunnlag for interne drøftinger, ikke minst mellom Enoksen og meg. Jeg vil fastholde at de strukturgrep som her ligger til grunn, ligger innenfor rammen av det som lå i St.meld. nr. 19, og fikk bred tilslutning.

Så registrerer jeg også at nettopp det vi her har gjort, i dag får bred tilslutning fra Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, som mener at det legger opp til en for moderat strukturutvikling i jordbruket.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:53:21]: Ja, det er helt riktig som landbruksministeren sier. Vi satt begge to i regjering. Jeg husker meget godt de diskusjonene som den gang pågikk, og jeg husker også meget godt behandlingen i Stortinget etter regjeringsskiftet, hvor både landbruksministeren og jeg den gang var i opposisjon og inngikk i disse drøftingene.

Jeg tror vi begge to har førstehånds kjennskap til hva som skjedde, og vi har en litt ulik oppfatning om hvorvidt det landbruksministeren nå legger til rette for, er i tråd med de føringer som ble lagt i St.meld. nr. 19, og som for øvrig et stort flertall i Stortinget sluttet seg til.

Det er helt opplagt at strukturendring i landbruket, og spesielt innenfor melkeproduksjon, vil vi alltid se. Men når man har opplevd en bruksnedgang på 19 pst. i løpet av en tre-fireårsperiode, og når man samtidig opplever at landbruksministeren og også avtalen øker mulighetene for produksjon på det enkelte bruk såpass kraftig som det gjøres - sjeldent kraftig i et enkelt oppgjør - forundrer det meg at landbruksministeren ikke ser behovet for at Stortinget i form av f.eks. en stortingsmelding skal ha en ny drøfting av struktur i framtidig melkeproduksjon.

Statsråd Lars Sponheim [21:54:43]: Selvsagt vil landbruksministeren legge til rette for så mange landbrukspolitiske og jordbrukspolitiske debatter vi kan, i Stortinget. Det er ingenting en landbruksminister heller vil enn å diskutere de viktige spørsmålene.

Jeg merket meg flertallsmerknaden som ber oss om å vurdere på hvilken måte det kan legges til rette for det.

Jeg har også lyst til å understreke at det er viktig å få fram at på den korte tiden fra St.meld. nr. 19 ble vedtatt, og fram til i dag - det er jo også gitt en spesiell oppmerksomhet til melkeproduksjonen i den meldingen, og det er jo her vi ser både de største grep i strukturutvikling og kanskje det største potensialet for endringer -har det skjedd en viktig teknologisk utvikling. Den gang var f.eks. ikke melkerobot en del av debattemaet. I dag er det noe de fleste melkeprodusenter diskuterer, hva er konsekvensene, f. eks. Så det å se statisk på en næring som er under så sterk utvikling, er det umulig å gjøre. Derfor er det nødvendig å ha denne debatten i forbindelse med de årlige jordbruksforhandlingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.