Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til sakens ordfører, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Dette anses vedtatt.

Kjell Engebretsen (A) [10:04:59]: (ordfører for saken): Når staten skal selge eiendommer, virksomheter eller aksjer - eller for så vidt hva som helst - så blir dette vanligvis omfattende eller stort. Normalt vil det dreie seg om store beløp, og allmennheten, media, deler av næringslivet og andre deler av samfunnslivet vil følge med i prosessen.

Når det gjelder denne saken, forholdene rundt salget av SND Invest AS, framkom det en del påstander i media som etter hvert førte til at kontroll- og konstitusjonskomiteen valgte å gå inn i saken.

Formålet med å etablere selskapet var å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i landet som helhet, ikke minst i forhold til visse utsatte bransjer og visse utsatte distrikter, bidra til lønnsomhet og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig store vanskeligheter med sysselsetting og der det var svakt utbygd næringsgrunnlag, gjennom å investere i aksjer og å yte ansvarlige lån, da i hovedsak i forhold til små eller mellomstore bedrifter eller i ventureselskap. Dette var ideen.

SND Invest AS skulle altså være et av statens redskaper for å sikre et bærekraftig næringsliv i hele landet.

Dette har betydning for og vil også være en viktig premiss ved vurderingen av på hvilken måte salget skulle skje. Men så er spørsmålet: Hadde Stortinget gitt fullmakt til salg?

I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 for 2001-2002 den 6. desember 2001 fattet Stortinget et vedtak som gav Regjeringen fullmakt til å "lage et opplegg for og gjennomføre salg av aksjene i SND Invest AS".

Et minutt eller to senere fattet imidlertid Stortinget ytterligere et vedtak, og der heter det:

"Det tas stilling til forslag om å gi Regjeringen fullmakt til salg av statens aksjer slik det foreslås i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) gjengitt i forslag til vedtak XII først etter at Stortinget har behandlet Regjeringens bebudede eierskapsmelding."

Flertallet i næringskomiteen begrunnet dette bl.a. med at Stortinget en rekke ganger de seneste årene hadde tatt stilling til omfanget av statlig eierskap i de enkelte norske industriselskaper, og at det nå var behov for å drøfte problemstillinger knyttet til utøvelsen og omfanget av statlig eierskap på et mer prinsipielt grunnlag, før man eventuelt gav nye tilsagn til endringer i statens eierposisjoner. Flertallet ser at dette siste vedtaket opphever det første, og at fullmakt til salg ikke var gitt.

Det var ikke et vedtak som satte noen form for endelig stans av et videre salg av statlige aksjer, men det forutsatte at Regjeringen kom tilbake til spørsmålet i forbindelse med eller etter Stortingets behandling av eierskapsmeldingen. I eierskapsmeldingen som kom til behandling her i salen i juni 2002, altså et halvt år etter de foregående vedtak, viser Regjeringen til det første vedtaket og sier videre:

"Som et ledd i denne prosessen er det lagt opp til at aksjene i SND Invest AS overføres fra SND til Nærings- og handelsdepartementet."

Vedtaket om å stanse salget inntil videre nevnes ikke, og dette vedtaket blir heller ikke senere nevnt i noen sak når det gjelder dette salget. Vedtaket som stanset salget inntil videre, nevnes altså ikke, og det blir ikke fattet noe nytt vedtak her i Stortinget. Regjeringen støtter seg dermed på et vedtak som er satt ut av funksjon av et senere vedtak, og unnlater systematisk ved denne anledningen og ved senere anledninger å nevne dette vedtaket igjen.

Nå vil det bli hevdet at Stortinget burde ha sett og sørget for at ting ble behandlet på riktig måte. Det vil imidlertid være Regjeringens ansvar å følge de vedtakene Stortinget har fattet, og dersom noe er uklart eller umulig for Regjeringen å etterleve, må Regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med dette. Flertallet mener derfor at da salgsprosessen ble satt i gang i 2002, forelå det ikke fullmakt til salg.

Om det hadde foreligget fullmakt til salg, hadde ikke det på noen måte gitt Regjeringen noen tidsfrist for gjennomføring av salget, med henvisning til hva som framgår av St.prp. nr. 1 for 2001-2002, hvor det bl.a. heter:

"Det understrekes at det ikke vil ligge noe pålegg om bruk av fullmaktene innen bestemte tidsfrister. Gjennomføringen av eventuelle endringer i statens eiendeler i de enkelte selskaper vil være avhengig av forretningsmessige vurderinger, markedsutbygging generelt, utvikling i børskurser, strategiske forhold knyttet til de enkelte selskaper osv. Departementet vil derfor generelt ikke ha noe synspunkt på når det kan være aktuelt å benytte de fullmakter som foreslås."

Dette blir ikke på noen punkt imøtegått av Stortinget, og det forelå derfor ikke noe press eller forventninger om umiddelbart salg.

Salget skjedde på et markedsmessig svært ugunstig tidspunkt og med betydelige rabatter, som ifølge SND Invest selv lå på over 50 pst. av de reelle verdier når skattemessige forhold holdes utenfor.

Nå er det lett å være etterpåklok. Det var ikke lett å se da salget ble gjennomført, hvordan markedet ville utvikle seg. Men når verdiene vi her snakker om, dreier seg om rundt 1 milliard kr, vil en rabatt på 50 pst. gi svimlende beløp. Det burde ha ført til en ny vurdering, særlig ettersom det ikke forelå noe som helst press for salg på dette tidspunktet, i hvert fall ikke et politisk eller et økonomisk press. Men jeg erkjenner at det kan ha vært et sterkt ideologisk press som skjøv statsråden i ryggen. Likevel er det betalt over 600 000 kr for å få en kvalifisert vurdering av selskapets verdi for deretter å selge det for halve prisen. Ingen annen eier i en upresset situasjon kunne ha tillatt seg det samme.

Også de noterte aksjene ble solgt med betydelig rabatt i forhold til børsnotering på salgsdagen. Verdien var da 192 mill. kr, men de ble solgt for ca. 60 mill. kr under dette beløpet.

Det hadde vært flere alternativer for gjennomføring av salget. SND Invests styre argumenterte for at en gradvis styrt avvikling over en femårsperiode ville være den beste løsningen. Man kunne da lukke selskapet, som det heter, la aksjene stå i et fond og ha en administrator eller et managementselskap som skulle stå for salget over tid.

Nå lyttet man ikke til dette rådet. Statsråden hadde kjøpt inn andre rådgivere som gav andre råd, og det vil være statsrådens egen sak å velge de råd han finner hensiktsmessig. Men det er forbausende for flertallet at selskapets styre så kategorisk ble tilsidesatt i prosessen. Det er en viss logikk i å kunne hevde at styret, med sin erfaring med selskapet, måtte ha vært et aktivum i salgsprosessen.

Flertallet er også forundret over at det blir gitt uttrykk for at det kunne være en interessekonflikt mellom styret og eieren i denne saken. Vår oppfatning er at ethvert styre har eierens interesse som rettesnor for sitt arbeid og sine disposisjoner. Om ikke dette er tilfellet, vil eieren bytte ut styret.

Da anbudsutlysningen forelå, var det en forutsetning at det skulle selges samlet. Det var mange som viste interesse, men mot slutten av prosessen stod tre potensielle kjøpere tilbake, hvorav to kom med i de eksklusive forhandlingene. Den ene av disse, Four Seasons Venture IV AS, hadde hele tiden gjort det klart at man ikke var kjøper av de noterte aksjene, mens den andre, Wiik og Skogen, ikke så mulighet til å bli sittende med hele den noterte porteføljen. De ble ikke gitt mulighet til å gå ut i markedet for å vurdere videresalg av de noterte aksjene, noe Wiik og Skogen forholdt seg til, mens Four Seasons førte forhandlinger med DnB Markets i forståelse med departementet. Det ble til slutt Four Seasons som fikk tilslaget, og Regjeringen meddelte Stortinget:

"Nærings- og handelsdepartementet selde aksjane i SND Invest AS til Four Seasons Venture IV AS for 549,8 mill kroner."

Dette betyr at selskapet hadde kjøpt det hele, også de noterte aksjene.

En klassisk forståelse av begrepet "å kjøpe" er at noen betaler en avtalt eller fastsatt sum for noe, og dette "noe" skifter da eier. Four Seasons betalte aldri et øre for de noterte aksjene, og de satt ikke med eierskapet til disse aksjene et eneste sekund. Med andre ord: Four Seasons var ikke kjøpere til de noterte aksjene, men hadde lagt til rette for salg fra staten til DnB Markets. Aksjene ble solgt direkte til DnB Markets, og det ble DnB Markets som betalte hva staten skulle ha. Det fantes ingen eier av disse aksjene mellom det tidspunktet staten eide aksjene, og det tidspunktet DnB Markets eide dem. Four Seasons trengte derfor ikke egenkapital for å gjøre dette kjøpet og fikk dermed en konkurransefordel i forhold til sin konkurrent, som ikke var gitt denne muligheten til å komme rundt kjøpet av de noterte aksjene.

Oppsummert er det grunnlag for å hevde at håndteringen av salget sviktet på en del områder, og jeg vil anbefale Stortinget å slutte seg til innstillingen i denne saken.

Martin Engeset (H) [10:15:15]: Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget har en spesiell rolle å fylle i vårt parlamentariske system. På vegne av Stortinget skal komiteen være et kontrollorgan overfor regjering og forvaltning. Som eneste komite på Stortinget har denne komiteen såkalt selvstendig initiativrett. Dette innebærer at komiteen på eget initiativ kan vedta å åpne sak og legge frem innstilling overfor Stortinget i plenum i nærmest hvilken som helst sak.

For flertallet er ingen sak verken for liten eller for stor i så måte, ei heller for kompleks. Det innebærer at flertallet fra tid til annen kommer i skade for å overvurdere sin egen kompetanse, som i denne saken, eller misbruker kontrollkomiteen til omkamper for saker som tidligere er tapt her i salen. For hva ser vi her? Jo, at flertallet helt uten å la seg distrahere eller affisere av sakens fakta trekker fantasifulle konklusjoner og kommer med udokumenterte påstander. Det er både skuffende og skremmende at flertallet i landets nasjonalforsamling henfaller til en så lettvint saksbehandling.

Kontrollkomiteen har gjennom behandlingen mottatt ca. 2 000 sider med dokumentasjon fra næringsministeren, i tillegg til å ha hatt en åpen høring med partene. Komiteen har i en så kompleks sak likevel valgt å bruke kun ett møte for å behandle innstillingen, nemlig et møte i går kl. 12, som tok hele 15 minutter, der saken ble avgitt.

Komiteflertallets manglende interesse for en uavhengig vurdering understrekes av at man ikke har avventet Riksrevisjonens rutinemessige gjennomgang av dette salget, som trolig vil foreligge i løpet av et par måneder. I en så kompleks sak er det altså ikke interessant hva Riksrevisjonens vurdering av saken er. Eller kan det være at komiteens flertall aner at fakta ikke støtter en bestemt konklusjon? I pressemiljøet snakker en av og til om begrepet "never check a good story", for det vil ødelegge skandaleoppslaget.

Alt dette understreker at komiteen ikke har vært opptatt av sakens fakta, men kun av politisk spill. Jeg har enkelte av mine mer fremtredende komitekollegaer mistenkt for å lide av den såkalte innspurtsyken, en sykdom som har en lei tendens til å trenge seg på jo nærmere avslutningen av vårsesjonen vi kommer. Og abstinensene av politisk støy og action blir mer og mer plagsomme.

Et flertall hevder i innstillingen at næringsministeren ikke har hatt fullmakt til å selge SND Invest, til tross for at saken har vært i Stortinget både ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002, i eierskapsmeldingen våren 2002, ved behandlingen av virkemiddelproposisjonen våren 2003 og ved inntektsføring av godkjenning av salget høsten 2003. Fullmakten er også omtalt i statsbudsjettet for 2003. Det har ikke vært reist spørsmål om denne fullmakten ved noen av disse behandlingene. Det er for øvrig den samme fullmakten som ligger til grunn for salgene av Arcus og Olivin, som Stortinget også har behandlet, uten anmerkninger.

La meg dessuten stille saksordfører et spørsmål. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stod sammen om et forslag om å trekke tilbake fullmakten om salg av SND Invest. Forslaget fikk ikke flertall, men Stortingets flertall, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og SV, stemte den 18. juni 2003 ned et forslag om å stanse salget. Spørsmålet blir: Hvorfor i all verden skulle det være behov for å foreslå å stoppe salget og trekke inn fullmakten til salg hvis det ikke allerede var gitt en slik fullmakt? Dette faller jo på sin egen urimelighet.

Flertallet fremsetter også kritikk for at salg av aksjene i SND Invest ikke ble forankret gjennom generalforsamlingen i selskapet. Ja vel, dette viser bare hvordan manglende innsikt, koplet med hastverk, gir underlige utslag. Generalforsamlingen har ingen rolle ved et salg av aksjene i selskapet. Kun der det skulle selges fra SND Invests portefølje, er dette relevant, og der ble det avholdt generalforsamling med Riksrevisjonen til stede.

Først i oktober 2003, 22 måneder etter at fullmakten ble gitt, ble salget gjennomført, etter en svært omfattende prosess som involverte en rekke interessenter. Det at det i sluttrunden først var tre, deretter to interessenter, understreker også at det var sterk konkurranse om å by mest for SND Invest. Det ble lagt stor vekt på likebehandling av de ulike interessentene i sluttfasen av budrunden. Salget ble derfor gjennomført til markedspris, som et samlet salg av en portefølje. Til sammen mottok staten ca. 1,2 milliarder kr gjennom salget av SND Invest.

Ved inngangen til 2003 var indeksen på Oslo Børs nede i 105. På salgstidspunktet hadde indeksen steget til 150. Knapt noen av de såkalte ekspertene hadde noen tro på at indeksen ville fortsette å stige. I Finansavisen kunne vi høsten 2003 lese følgende uttalelse fra sjefen i Telenor Venture, Rune Rinnan:

"De må være gærne hvis de ikke selger SND Invest-porteføljen for 500 millioner. Jeg mener SND Invest-porteføljen er verdt 200-270 millioner kroner. Ikke mer."

Nei, dette ender opp som et gedigent politisk mageplask for opposisjonen, eller sagt på en annen måte: Opp som en løve og ned som en skinnfell.

Carl I. Hagen (FrP) [10:20:55]: Jeg tror statsråden hadde vært tjent med en litt annen forsvarstone enn den Martin Engeset nå valgte på vegne av regjeringspartiene eller Høyre.

Når det gjelder dette med fullmaktene, vil jeg vise til saksordførers redegjørelse for det, som jeg slutter meg til. Så vil jeg konsentrere meg om de to forholdene som jeg finner sterkt kritikkverdige.

For det første: Det ble sagt av Martin Engeset at dette var en komplisert sak. Ja, enkelte ting er komplisert. Men det er også veldig mange enkle ting, og det enkle er ofte det beste.

Da statsråden skulle sette i verk avviklingen av SND Invest AS, for det var en avvikling som i realiteten skulle gjennomføres, var det selvsagt to måter å gjøre det på. Den ene var å la styret og administrasjonen få en beskjed om å gjennomføre avviklingen på best mulig måte. Det andre var å få andre til å gjøre det. Jeg stiller spørsmålet: Hvem hadde best kunnskaper om de selskaper som var i SND Invest AS' aksjeportefølje? Jo, administrasjonen. Dette var et ventureselskap. Det de drev med, var kjøp og salg av aksjer, etter politiske føringer og også politiske formål. Men de deltok faktisk i styret og utviklingen av selskapet. Det var administrasjonen som hadde best kunnskaper om de selskapene SND Invest hadde investert i. Det er helt udiskutabelt.

Styret og administrasjonen fremmet lojalt forslag. Uavhengig av hva man mente om hvorvidt de skulle avvikles eller ikke, fremmet de forslag om hvordan det best burde kunne gjøres. Jeg hadde forstått det hvis statsrådens valg av metode og hurtighet skyldtes at han var engstelig for at en annen regjering og et annet flertall i Stortinget skulle ha stoppet salget på et senere tidspunkt. Det er en politisk vurdering jeg har sans for. Men den modellen som styret la frem, var fullt mulig juridisk slik at en regjering etter et eventuelt regjeringsskifte ikke kunne ha omgjort vedtakene. Det ble bekreftet i høringen. Med andre ord: Man kunne ha gjort det helt naturlige og selvsagte - fulgt styrets råd og latt styret og administrasjonen forestå dette arbeidet. Det hadde sannsynligvis medført hundrevis av millioner kroner, kanskje opp mot 500 mill. kr, mer i statskassen. Four Seasons bekreftet vel også i høringen at de regnet med å tjene et slikt beløp på dette. Det er det ene veldig kritikkverdige.

I stedet for å gjøre det enkle og det selvsagte, å la styret og administrasjonen, som hadde de beste kunnskaper, gjennomføre salget og avviklingen også på en forsvarlig og fornuftig måte sett med selskapenes øyne, valgte statsråden av en eller annen merkverdig grunn å engasjere Steenstrup Stordrange og vel Enskilda som rådgivere og betale for råd man ikke trengte, fordi man selv satt på den beste ekspertisen, i styret og i administrasjonen. Det er det ene meget kritikkverdige forhold. Det er ikke komplisert. Det er enkelt.

Det andre er sluttinnspurten. Igjen viser jeg til en meget god redegjørelse fra saksordfører Engebretsen, som viser at i beste fall må Martin Engeset ha snakket mot bedre vitende når han hevder at aksjene ble solgt samlet. Det er altså et udiskutabelt faktum at kjøper, Four Seasons Venture IV aldri var eier av de børsnoterte aksjene. Det er et faktisk forhold at de derved ikke trengte den egenkapitalen som konkurrentene måtte ha. Så når Martin Engeset får seg til å si at de ble solgt samlet, er det de facto en feil. De ble ikke solgt samlet. De børsnoterte gikk direkte til en annen enn kjøperen av det som ble fremstilt som pakken. Derved har man favorisert en av tilbyderne, og slik skal ikke et departement, en statsråd, oppføre seg. Derved kommer også mistanken om at man har andre interesser. Det skal ikke jeg hevde. Men hvis ikke Stortinget her hadde munnet ut i et daddelsvedtak, hadde de eneste andre alternativene vært enten å oppnevne en protokollkomite til å vurdere saken etter ansvarlighetsloven 10, eller det hadde vært mistillit. Stortinget ville ikke gjort sin jobb som kontrollør og ville mistet sin troverdighet som kontrollør. Den jobben må vi gjøre, uavhengig av om vi aldri så mye synes at Ansgar Gabrielsen er en veldig hyggelig og snill kollega som vi har hatt i dette hus. Vi er nødt til å gjøre vår kontrolljobb.

Ågot Valle (SV) [10:26:24]: Også jeg vil slutte meg til saksordførerens innlegg. Jeg vil ta fatt i dette med fullmakter, for jeg synes det er et viktig poeng.

Det er et faktum at Stortinget den 6. desember 2001 samtykket i at Nærings- og handelsdepartementet skulle få fullmakt til å lage et opplegg for å gjennomføre salg av aksjer i SND Invest. Men det som er tindrende klart, er at stortingsflertallet to minutter etterpå sa at før det skulle gis fullmakt til å selge aksjer, skulle eierskapsmeldinga behandles, og Regjeringa skulle deretter gi Stortinget muligheter til å ta stilling til salg av aksjene. Det gjorde statsråden aldri. Statsråden hadde ikke fullmakt til å selge. På tross av dette satte han og departementet i gang salgsprosessene uten fullmakt. Først den 18. juni i fjor, langt ut i salgsprosessen, går det an å si at statsråden hadde fullmakt, fordi det da forelå et forslag, og det ble flertall for at salget ikke skulle stanses.

Det er dette forholdet som er alvorlig og kritikkverdig, for statsråden burde ha visst at det var det siste vedtaket som ble gjort 6. desember 2001, som var det gyldige vedtaket. Da går det ikke an å skjule seg bak andre representanters innlegg i salen eller andre partiers merknader, slik regjeringspartiet har gjort i denne saken. Det er den utøvende myndighets soleklare oppgave å legge til rette for at Stortinget får de opplysningene som Stortinget trenger. Ikke på noe tidspunkt problematiserte statsråden det faktum at han ikke hadde fullmakt eller klargjorde med Stortinget om han hadde fullmakt. Det hadde statsråden plikt til å gjøre, slik som også saksordføreren sa i innlegget sitt.

Det neste spørsmålet en må stille seg, er: Var det rett, det som statsråden opplyste Stortinget om høsten 2003, at de børsnoterte og unoterte aksjene ble solgt i én pakke? Ja, det går det altså an å stille spørsmål ved, for de børsnoterte aksjene var aldri i Four Seasons Ventures eie. Riktignok hadde Four Seasons Venture forhandlet fram en avtale med DnB Market, men staten gikk inn i den avtalen.

Det neste spørsmålet er: Dersom man hadde hatt fullmakt, ble salgsprosessen håndtert slik at fellesskapets ressurser ble tatt vare på på en forsvarlig måte? Flertallet i komiteen er klare på at dette ikke ble gjort. Dette gjør ikke flertallet etter en lemfeldig saksbehandling. Høyst sannsynlig gikk staten glipp av flere hundre millioner kroner på den måten salget ble håndtert på. Statsråden valgte å se helt bort fra de rådene som styret og ledelsen i SND Invest gav, og her er jeg helt enig med representanten Carl I. Hagen. Riktignok er det en eiers rett å kunne lytte til de rådene som eier har å lytte til, men det er kritikkverdig at de som hadde opparbeidet seg kompetansen gjennom å investere i selskaper, de som kjente selskapene og var med på å utvikle dem for så å selge med fortjeneste, altså ikke blir lyttet til.

SND Invest-ledelsen sa ifra om at salgstidspunktet var det ugunstigste på ti år, og at ved en styrt avvikling over noen år ville gevinsten ha vært større for staten. Det er akkurat det kjøperen Four Seasons Venture har gjort. De har gått inn og kjøpt de unoterte aksjene. De venter å sitte med dem noen år og så selge med fortjeneste. Følgen av statsrådens framgangsmåte var altså at staten ikke fikk de pengene staten skulle ha, bl.a. at det ble solgt med store rabatter.

Til slutt en kommentar til regjeringspartienes insinuasjon om at flertallet gir kritikk for å skåre politiske poeng. Det ville vært fullstendig uforsvarlig å gi kritikk for å skåre politiske poeng, og jeg er heller ikke imponert over representanten Martin Engesets forsvar i så måte.

Flertallet har med stort alvor gått inn i denne saken. Realitetene tilsier en kritikk i form av en reprimande til statsråden. Det er det flertallet går inn for.

Modulf Aukan (KrF) [10:31:35]: Distriktenes Utbyggingsfond, seinare SND, har vore ein viktig reiskap og samarbeidspartnar både for bedrifter, kommunar og etablerarar i åra vi har bak oss, og er det framleis i dag.

Eg hugsar godt etableringa av eigenkapitalordninga i 1992. Dette var eit viktig valkamptema ved stortingsvalet i 1993. Utfordringane var mange. Særleg nystarta verksemder hadde for svak eigenkapital.

Det er mykje å seia om næringspolitikken til skiftande arbeidarpartiregjeringar, men felles for dei har vore og synest å verta at det under det regimet er vanskeleg å byggja opp nødvendig eigenkapital, som er så viktig for at verksemdene skal kunna ha ei moglegheit for vekst og ha ei framtid.

Etter at ho hadde fungert ei tid fann ein ut at eigenkapitalordninga i SND skulle skiljast ut som eit eige AS. Seinare endra profilen av SND Invest seg og gjekk meir og meir over til å følgja verksemder i fleire fasar i utviklinga. Dei gjekk altså tyngre inn i enkeltføretak.

Taket på enkeltinvesteringar auka frå 125 mill. kr til 200 mill. kr i 2001. Med andre ord - SND Invest vart meir og meir eit investeringsselskap på line med andre private selskap med same formål.

I ettertid er det lett å sjå at den fullmakta næringsministeren fekk til å selja ut denne avdelinga og å bruka den frigjorde kapitalen til eit nytt distriktsfond, var fornuftig og framtidsretta. Det er heva over tvil at statsråden hadde fullmakt til å selja ut selskapet. Forsøk på å stoppa dette vart nedvotert i Stortinget og dermed avvist.

Opposisjonen har her laga seg ei sak der det sant å seia ikkje er noka sak. Det kan sjå ut som om ein her på førehand har trekt ein konklusjon, og så l t ein ikkje realitetar og fakta få noka betydning.

Det normale ved sal av verksemder er at eigar avgjer dette i samråd med sitt styre. I dette tilfellet stod departementet for salet, etter beskjed frå Stortinget.

Prisen på aksjane har vore eit anna ankepunkt. Ja, det vil det alltid vera. Kjøp og sal på den opne marknaden vil alltid vera eit spørsmål om tilbod og etterspørsel. Slik også her. Slik var det også ved salet av 67 pst. av Arcus-aksjane, som Stoltenberg-regjeringa gjennomførte.

Så kan ein naturlegvis spørja om prisen på desse var god eller for låg. Når resten av Arcus-aksjane vart selde i fjor, var prisen vesentleg betre - og dette etter at betydeleg utbytte var teke ut. Men igjen, dette vert spekulasjonar og etterpåklokskap. Eg vil ikkje koma med påstandar om at næringsministeren i Stoltenberg-regjeringa på det tidspunktet salet skjedde, ikkje fekk den prisen som var oppnåeleg, sjølv om ting tyder på det.

Eg må få lov til å seia at sakleg sett synest det som om opposisjonen her har ei usedvanleg dårleg sak. Ettertida og konklusjonen frå Riksrevisjonen sine rutinemessige undersøkingar vil syna om det verkeleg er slik.

Morten Lund (Sp) [10:35:53]: Senterpartiet slutter seg til flertallets konklusjoner og er enig i at uttrykket "sterkt kritikkverdig" kan brukes om flere av de handlinger eller mangel på handlinger som er omtalt i denne innstillingen.

Senterpartiet gikk sterkt imot salget av SND Invest. SND Invest var en svært viktig statlig eier, viktig for de mange selskap som da fikk bedre tilgang på kapital, og viktig for staten fordi SND Invest var en aktiv, statlig eier som var representert i styrene i svært mange bedrifter. Det var en svært viktig kompetanse som her ble bygd opp.

SND Invest var eier i mange bedrifter, særlig i distriktene og i fiskeindustrien i nord. SND Invest var en særs viktig eier, som i mange tilfeller var på parti med småaksjonærene. SND Invest bidrog til at retten overprøvde tvangsinnløsninger for minoritetsaksjonærer, f.eks. i Norway Seafoods. Det ville ikke ha skjedd uten SND Invest.

De økonomiske resultatene synes å være gode. 5 pst. årlig avkastning er oppgitt i innstillingen. Til sammenlikning har oljefondet greid 3,7 pst. på hele sin portefølje, men på aksjeporteføljen er avkastningen betydelig lavere.

SND Invest prioriterte distriktene og distriktsnæringen høyere enn andre investorer og var en viktig kompliment til dem.

Dagens Næringsliv fortjener ros også i denne saken for å ha fått statsrådens kostbare hastverk fram i lyset. Statsråden har ved mange anledninger framhevet sin dyktighet som selger av statlig virksomhet. Jeg selger ikke høns i regnvær, er et av hans kjente utsagn. Så viser det seg at det er nettopp det han har gjort i dette tilfellet også. Det var et meget sterkt og langvarig regnvær før dette salget ble gjort. Statsråden har oppnådd en oppsiktsvekkende lav pris på grunn av tidspunktet og måten salget ble gjennomført på. Det økonomiske tapet for staten kan være flere hundre millioner kr. Det er meget kritikkverdig at statsråden har forvaltet statens eiendeler så dårlig. Det kan virke som om raskt salg har vært eneste mål - koste hva det koste vil.

Senterpartiet er enig med komiteens flertall i at statsråden ikke har innhentet nødvendig fullmakt til å selge SND Invest. En tillatelse til å forberede et salg og en tillatelse til å levere en søknad om en fullmakt er noe annet enn å ha en tillatelse. Det er kritikkverdig at selskapets styre og ledelse ikke ble brukt mer aktivt i forberedelse av salget. I sluttspurten er det kommet brev fra styret med sterke advarsler, der det ble påpekt at det var gitt en rabatt på et så stort salg på omtrent 50 pst. Det ble dokumentert fra selskapets styre. Da burde prosessen i det minste ha blitt stoppet. Det synes Senterpartiet er sterkt beklagelig.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:39:17]: Det er ikke all verden man får sagt om denne saken i løpet av fem minutter. Men det bildet som er forsøkt tegnet rundt salget av SND Invest, vil jeg si i beste fall er egnet til å forvirre. Jeg vil derfor prøve å gå igjennom de kanskje to-tre aller viktigste punktene, slik de fremkommer i innstillingen fra komiteen, der det kanskje mest sentrale har vært knyttet til fullmakten.

Stortinget gav 6. desember 2001 Nærings- og handelsdepartementet fullmakt til "å lage et opplegg for og gjennomføre et salg av aksjene i SND Invest". Det har vært hevdet, også i dag, at dette vedtaket ble omstøtt av et senere vedtak samme kveld. Min tolkning av det er ganske stjerneklar. Det er bare litt beklemmende at de av medlemmene fra næringskomiteen som var med på de forhandlingene, ikke er til stede, særlig selvfølgelig representanten Hedstrøm. Det som var tilfellet, var at vi hadde bedt om fullmakt til nedsalg i 13 selskap, slik det fremkommer i St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 4. Det var ikke Stortinget villig til å gi fullmakt til. Det gjaldt mange selskap. Men det var fire selskap der Stortinget var beredt til å ta stilling til å gi en fullmakt, og det var selskapene Moxy Trucks AS, i Arcus, AS Olivin og SND Invest.

Jeg har ikke på noe tidspunkt før nå de siste to-tre månedene hørt antydninger om at det vedtaket som ble fattet to minutter etterpå, gjaldt de fire selskapene. Det gjaldt, så langt det er mulig å tolke dette, de ni andre. Det er den tolkningen jeg har lagt til grunn i utallige dokumenter til Stortinget, og det har vært utallige debatter i denne salen om dette. Det er det vi har lagt til grunn når vi har solgt resten av Arcus og meddelt Riksrevisjonen og meddelt Stortinget. Det er det vi har lagt til grunn når vi har solgt i AS Olivin og meddelt Riksrevisjonen og Stortinget. Det var det som var ideen da vi prøvde å få solgt Moxy Trucks før de gikk konkurs. Det greide vi ikke. Vi var altså ikke raske nok på det området.

Jeg må si at etter å ha studert alle innstillingene og dokumentene som har gått til Stortinget, og alle debattene, har jeg ikke hørt ett ord eller funnet én bokstav som tyder på at noen i denne sal har hatt en annen forståelse av det. Vi har heller ikke fått noen anmerkning fra Riksrevisjonen om at vi har lagt til grunn en forståelse som er feilaktig. Jeg har et ubetinget inntrykk av at det embetsverket som jobber med disse tingene i det daglige, har akkurat den samme respekten for Riksrevisjonen som jeg har, nemlig at det vi gjør, skal være innenfor de fullmaktene som Stortinget har satt. Jeg legger til grunn at jeg hadde en fullmakt. Jeg registrerer imidlertid at et flertall i komiteen er av en annen oppfatning.

Et annet spørsmål er om det er oppnådd en rimelig pris. For det første ble altså ikke salget av SND Invest noen hastesak. Vi brukte 22 måneder på den prosessen, etter å ha gjort alle de undersøkelser, juridiske og finansielle, og andre nødvendige undersøkelser som vi pleier i denne type saker. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at vi på det området ikke har gjort det alvoret krever når man skal avhende statlig eiendom. Jeg har ikke sett, verken i media, i innstillinger, i debatten eller andre steder, det jeg vil kalle påviste feil som gjør at man kan si at man er sikker på at man kunne ha oppnådd en annen og bedre pris for dette.

Så var det et spørsmål om salgstidspunktet var fornuftig. Det var i alle fall slik i 2003 at børsen hadde steget med 50 pst. fra årsskiftet frem til oktober, da vi solgte. Det kan godt tenkes at noen ville kunne ha sagt den aktuelle dagen at det sikkert vil stige 30 pst. til.

For å dra en liten analogi til andre saker som har vært til behandling: Da arbeiderpartiregjeringen børsintroduserte Telenor på forsommeren, da det gikk til Stortinget, var det antydet i dokumentet at det ville medføre 200 milliarder kr i verdi for det selskapet. Børsintroduksjonen seks måneder senere viste at selskapet var verdt mellom 60 og 80 milliarder kr. Det var ikke det at det som ble presentert i proposisjonen til Stortinget, var feil. Det var bare det at ting hadde endret seg. Man skulle selvfølgelig ha solgt på det tidspunktet da det var verdt 200 milliarder kr, og ikke da det var verdt under halvdelen. Det står at fellesskapet gikk glipp av 100 milliarder kr. Det blir litt håpløst å operere langs slike linjer.

Tiden er dermed oppbrukt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A) [10:44:49]: Når det gjelder fortolkningen av vedtakene med hensyn til fullmakten, skal jeg ikke plage statsråden mer med det. Hvis han har tolket det slik, er det iallfall flertallets oppfatning at det er en feil fortolkning, og han burde ha kommet tilbake til Stortinget for i så fall å ha fått det avklart. Jeg er forbauset over at statsråden mener det er såpass innlysende at dette siste vedtaket var reservert en del selskaper. Det viser tilbake på dette vedtaket som ble fattet, der det sies at det ikke skal selges aksjer før man har hatt en ny gjennomgang.

Det jeg vil spørre statsråden om, for å få iallfall det klart: Det ble meddelt Stortinget at Næringsdepartementet solgte aksjene i SND Invest AS til Four Seasons for 549,8 mill. kr, altså: man solgte det hele til Four Seasons. Er det en korrekt framstilling til Stortinget, at hele porteføljen ble solgt til Four Seasons?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:46:06]: Mitt svar på det spørsmålet er et klart ja.

Det er klart at det er mange teknikaliteter når det gjelder kjøp og salg i sin alminnelighet. Representanten snakket i sitt hovedinnlegg om en "klassisk forståelse". Hva er nå det, en "klassisk forståelse" av et salg? Alle som har jobbet med kjøps- og salgsrett, vet at det er mange begreper som krever lange utredninger for at man skal kunne se innholdet.

Men la meg si det slik: Det er jo ikke ukjent at man kjøper et bygningskompleks eller en øygruppe, det være seg Bolærne eller andre steder med et hav av bygninger, og før denne transaksjonen så er gjennomført, før det er overskjøtet, kan ny eier allerede ha videresolgt eiendommen uten at pengene har vært innom noen kasse. Det overskjøtes direkte til annen eier eller tredje eier.

Det var nøyaktig det som skjedde. Staten bad om et bud på en samlet pakke og fikk to bud. Vi bad om en splitting i pris for å kunne se på risikoen for tap i de 14 dagene før closing. Aksjene ble direkte overført til DnB Markets fra staten, men det kunne jo ikke staten gjøre uten samtykke fra Four Seasons, som var den reelle eier.

Carl I. Hagen (FrP) [10:47:35]: Jeg har to spørsmål til statsråden.

For det første: Hva er hans forklaring på hvorfor ikke styrets forslag om avhendelsesprosedyre ble fulgt, et styre han har sagt han har tillit til? Jeg går ut fra at statsråden er enig i at administrasjonen i SND Invest AS var de som hadde best kunnskaper om selskapene i porteføljen, særlig de unoterte. Da ville det være naturlig at de som kunne mest, foretok salget. Hvorfor ble ikke styrets løsning valgt?

Det andre spørsmålet er i forlengelsen av det svaret statsråden nettopp gav. Han anser det for å være salg av en samlet pakke, selv om det er dokumentert at det ikke har skjedd. Hvis svaret er nei, hvorfor fikk ikke den andre konkurrerende tilbyder informasjon om at statsrådens fortolkning var at det ikke burde selges samlet, men at man kunne videreselge deler av pakken direkte uten at det ble notert som et direkte salg? Fikk den andre tilbyder den kunnskapen?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:49:03]: La meg gjøre det helt klart: Styret i SND Invest hadde min tillit. Det sitter ingen styrer eller styremedlemmer i noe selskap som ikke har min tillit.

Jeg valgte allikevel bort rådet fra styret. Om jeg har gjort det 50 eller 100 ganger i løpet av denne perioden i forskjellige selskap, vet jeg ikke, men det er jo ikke slik at man automatisk tar styrets anbefalinger om de eierdisposisjonene man skal gjøre, for god fisk og som optimale. Det var slik at det kunne være doble interesser i det styret. Det var også slik at styrets administrasjon og styreleder ble innkalt til departementet, nettopp fordi det kunne være slike doble interesser. Det var faktisk enighet mellom administrerende styreleder og departement om at det kunne være tilfellet, og derfor la vi opp et spesielt løp. At vi ikke fulgt rådene, betyr ikke at jeg ikke hadde tillit til styret.

Ågot Valle (SV) [10:50:19]: Jeg er forbauset over at statsråden ikke kan vise litt mer ydmykhet overfor den kritikken som kommer fram her. Det er som om det ikke finnes noe grunnlag for den kritikken overhodet!

Det Stortinget sannsynligvis kommer til å gjøre i dag, er jo at man vedtar å gi statsråden en reprimande. Det er det nærmeste Stortinget kan komme mistillit. Det er første gangen i nyere tid at den form for kritikk blir vedtatt. Jeg anbefaler statsråden å vise noe mer ydmykhet, å jekke seg noe mer ned.

Jeg vil spørre statsråden: Finnes det ikke noe slags grunnlag for den kritikken som flertallet framfører på grunnlag av både høringene, de opplysningene som har kommet fram, og alt det vi har gått igjennom i denne saken?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:51:28]: Jeg kan jo innrømme at i kampens hete blir man kanskje klarere og mer konsis enn alvoret tilsier. Jeg har stor respekt for den kritikken som et stortingsflertall kommer med, og tar selvfølgelig den til etterretning.

Når det gjelder enkelte av de forholdene der stortingsflertallet har uttrykt sitt synspunkt, opprettholder jeg mitt synspunkt på det substansielle i saken. Men som jeg sa under høringen: Det er noen punkter i denne saken hvor man må utøve en betydelig grad av skjønn. Jeg har stor respekt for at andre ville ha kommet til et annet skjønn. Man kan kritisere den skjønnsutøvelse som ble gjort for valg av tidspunkt. Jeg registrerer at noen i dette flertallet ville ha valgt andre tidspunkt. Det har jeg respekt for.

Når det gjelder det grunnleggende knyttet til fullmakt, kan jeg på bakgrunn av den avtalen vi gjorde med SV, veldig vanskelig forstå det, for for første gang i Stortingets historie, så vidt jeg vet, disponerte vi faktisk midlene vi skulle få ut av dette salget, nemlig til såkornfond. Jeg synes kanskje det er litt merkelig at særlig SV har sagt det de har sagt om selve fullmakten, når de har vært med på å disponere pengene som skulle brukes når pengene havnet i kassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Carl I. Hagen (FrP) [10:53:10]: Jeg tillater meg å stille spørsmålet en gang til, slik at statsråden får innvilget noe mer tid så han kan besvare det.

Fikk den andre tilbyder den samme informasjonen som Four Seasons, nemlig at når man vurderte hva man kunne tilby, var det fullt mulig å innhente tilbud fra andre som man altså skulle selge videre til med en eneste gang, slik som Four Seasons gjorde overfor DnB Markets? Ble den kunnskapen og den muligheten til å redusere behovet for sin egen egenkapital formidlet til den andre tilbyder, slik at den tilbyderen fikk den samme muligheten som Four Seasons?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [10:54:01]: Representanten Hagen stiller et meget sentralt spørsmål. Det er en selvfølgelig, absolutt forutsetning at alle mulige kjøpere på ethvert stadium skal ha nøyaktig samme informasjon.

Søndag kveld kl. 18.15, tror jeg det var, sendte vi ut et tilbud til de to som da gjenstod, og gav dem 24 timer til å komme med en fornyet pris. Vi ville ha en sluttsum med hensyn til hva man kunne gi. Vi bad om å få den splittet. Men det var sluttsummen som var interessant i forhold til valg.

I det tilbudet vi gav dem om å komme med en slik pris, spesifiserte vi ikke alle de mulighetene de hadde, ei heller hvilke beskrankninger de hadde. Det er klart at man kan jo forestille seg den muligheten at en eller annen kjøper allerede den søndag kvelden, kl. 22, hadde gjort en avtale med Nordea om at dette skal vi selge til dere for 700 mill. kr. Så legger man inn et bud på 550 mill., og før det er gått to døgn, har det foregått to handler. Det var ikke slik at vi hadde sagt at den muligheten ikke forefinnes.

Det var vel også slik, så vidt jeg husker, i begge disse to tilfellene at ingen hadde planer om å være langsiktige investorer i de børsnoterte papirene. Så vidt jeg husker, gjaldt det begge. Det at den ene, som fikk tilslaget fordi han hadde høyest pris, valgte å avhende aksjene veldig fort, kan jo tyde på at man så en vesentlig risiko ved å sitte på disse aksjene.

Jeg vil bare minne om at den tyngste aksjeposten i de børsnoterte var i fiskeoppdrett, et selskap som hadde hatt en børsfluktuasjon på over 100 pst. i løpet av 30 dager, to måneder før dette salget foregikk, og da hadde altså verdien økt med over 100 pst. Så for begge selskapenes vedkommende var den muligheten selvfølgelig til stede. Vi kunne ikke nekte noen, verken Four Seasons, Wiik og Skogen eller Lund å gjøre tilsvarende. Det hadde vi ikke på noen måte verken interesse av eller mulighet til. Vår interesse var å få en så stor sum som mulig til slutt. Den summen skulle havne i statskassen og ble altså til slutt ca. 550 mill., pluss at vi får et etteroppgjør for aksjene i Norway Seafoods etter det rettslige oppgjøret som foregår nå.

Kjell Engebretsen (A) [10:56:38]: Litt uavhengig av denne saken i og for seg, tror jeg det vil være viktig og riktig at Stortinget gjør det klart når Stortinget fatter et vedtak på den måten man her har gjort, hvor det heter:

"Det tas stilling til forslag om å gi Regjeringen fullmakt til salg av statens aksjer" "først etter at Stortinget har behandlet Regjeringens bebudede eierskapsmelding."

Man kan ha en debatt om akkurat denne saken og ha argumenter for og imot, men i forhold til Stortingets funksjon og Stortingets rolle i samfunnet tror jeg vi skal få gjort det ganske klart at dette er en type vedtak som slår i hjel det foregående vedtaket. Det kan ikke herske noen tvil om det! Det må være slik at dette er klart for framtiden, og at Regjeringen, og ikke minst Stortinget selv, er oppmerksom på dette. Jeg må innrømme at Stortinget for sin del slett ikke har vært oppmerksom i denne saken. Det er ikke min eller kontroll- og konstitusjonskomiteens rolle og funksjon å kritisere Stortinget, men det er helt åpenbart at vi må fastslå at slik er det, og ikke reise noen som helst tvil om dette for framtiden.

Så forstår jeg statsråden på den måten - hvis jeg misforstår, ber jeg statsråden om å korrigere det - at det ikke ble lagt beskrankninger på noen av selskapene når det gjaldt å gå ut i markedet og få vurdert salg av de noterte aksjene. Det var greit for eier at de enkelte selskapene gjorde det. Det fikk de beskjed om, og det kunne de ha gjort hvis de hadde valgt å gjøre det.

Carl I. Hagen (FrP) [10:58:50]: Jeg vil bare si at jeg lyttet med interesse til statsrådens svar.

Slik jeg konkluderer, bekreftet han at det ikke ble aktivt informert til andre selskaper at det ikke skulle være nødvendig å selge hele SND Invest-porteføljen samlet, slik som det stod i de opprinnelige anbudsvilkårene. Det var en kunnskap som ikke aktivt ble formidlet, og dermed var det en forskjellsbehandling av de to når det gjaldt egenkapitalkravet. Det er en av grunnene til den kritikken som jeg synes helt klart viser seg fortsatt å være meget berettiget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.