Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 4 timer og 5 minutter eksklusiv replikker og treminuttersinnlegg, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 65 minutter, Høyre 55 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 35 minutter, Kristelig Folkeparti 30 minutter, Senterpartiet 15 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter. I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på inntil 5 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren, og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siv Jensen (FrP) [10:06:56]: (komiteens leder): Den 6. oktober la Bondevik-regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2005. I henhold til forretningsordenens § 19 skal finanskomiteen senest 20. november avgi innstilling om nasjonalbudsjettet, statsbudsjettet samt innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Finanskomiteen avgav innstilling 19. november, og jeg vil berømme komiteen for nok en gang å ha arbeidet målrettet og konstruktivt.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett prioritert en bedre sosial profil gjennom skattelettelser til folk flest, et bedre tilbud innen helse og omsorg, bedre rammebetingelser for norsk konkurranseutsatt næringsliv, kriminalitetsbekjempelse, bedre kommuneøkonomi og veiinvesteringer.

Fremskrittspartiets hovedmålsetting for den økonomiske politikken er økt velferd gjennom høyere økonomisk vekst. For å oppnå dette trengs en omlegging av den økonomiske politikken.

Økonomisk vekst fremmes av en politikk som stimulerer oss til å arbeide, og av en politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten øker ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi, og ved at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig, brukes mer effektivt. Fremskrittspartiet foreslår derfor kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det private næringsliv, reduserte subsidier, økte statlige investeringer i bl.a. veibygging og annen infrastruktur og effektivisering av offentlig sektor. Vi foreslår en energipolitikk som sikrer stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser, en arbeidsmarkedspolitikk som sikrer fleksibilitet og omstilling, en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskaping, og en utdanningspolitikk som gir oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.

Sparing av vår formidable rikdom i form av oljeinntekter har ingen verdi i seg selv. Poenget må være at vi sørger for størst mulig verdiskaping nå og i fremtiden. Grunnlaget for det legges gjennom ansvarlige investeringer og konkurransedyktige rammevilkår. Oljepenger er jo egentlig inntekter på lik linje med andre inntekter fra norsk produksjon. Det spesielle med oljeinntektene er den høye avkastningen i forhold til de ressursene vi setter inn. Det aller meste av Norges oljeinntekter tilfaller staten. Statsbudsjettet forventes å gå med et overskudd på 170 milliarder kr i 2005. Dette er ene og alene oljepenger – folkets egen eiendom. Så får vi høre at dette må vi spare til fremtidige generasjoner.

For et land er det flere måter å spare på. Sparing er ikke bare å få renter på pengene. Sparing er også å investere i realkapital og human kapital. Det er like viktig for kommende generasjoner at vi har god infrastruktur, et godt helsevesen, et effektivt samfunn som gir oss de tjenestene vi trenger for å ha en velfungerende hverdag. Sparing for et land dreier seg om den totale nasjonalformuen. Det å øke vekstevnen i økonomien bidrar til høyere nasjonalformue. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å redusere noe av det formidable overskuddet på 170 milliarder kr og i stedet investere noe av det i skatte- og avgiftslettelser og i veibygging, som kommer oss alle til gode både nå og i fremtiden. Men Fremskrittspartiet kutter også i offentlige utgifter, fordi vi mener staten bruker mange milliarder kroner på oppgaver som andre kan gjøre både bedre og billigere.

I vårt alternative statsbudsjett har vi foreslått følgende hovedgrep: en bedre sosial profil. Det innebærer å ikke øke egenandelene i helsevesenet, ikke øke merverdiavgiften, gi større skatte- og avgiftslettelser med en mer sosial profil enn det Regjeringen opprinnelig la opp til, økt frikortgrense, at minstefradraget også gjøres gjeldende for pensjonister, samt å øke særfradraget for alder og uførhet. Vi foreslår økt satsing på helse og omsorg gjennom økt innsatsstyrt finansiering av helsevesenet, lavere egenandeler, nye stillinger i omsorgssektoren, og en utsetting av balansekravet for helseforetakene. Innsatsstyrt finansiering er viktig fordi et slikt system belønner sykehusene for å behandle pasienter, ikke straffer dem gjennom at det blir mindre penger å rutte med hver gang man behandler en ny pasient.

Vi foreslår å redusere elavgiften, bilavgiftene, alkoholavgiftene, arveavgiften, dokumentavgiften og formuesskatten. Vi foreslår en kraftig økning av veiinvesteringene, veivedlikehold og rassikring. Vi foreslår en kraftig satsing på kriminalitetsbekjempelse gjennom økte bevilgninger til politiet, fengselsvesenet og domstolene. Vi foreslår å styrke Forskningsfondet, utvide såkornfondordningen, utvide SkatteFUNNordningen, lovfeste nettolønnsordningen for sjøfolk, videreføre permitteringsreglene og redusere arbeidsgiveransvaret til tre dager for permittering. Og vi foreslår en kraftig økning i overføringene til kommunene.

Men Fremskrittspartiet har ikke flertall alene i Stortinget. Derfor var vi positivt innstilt til å forhandle med regjeringspartiene om statsbudsjettet med sikte på å oppnå forbedringer som er viktige for Fremskrittspartiet. Alle vet at forhandlinger dreier seg om knallharde prioriteringer, og dem tok vi.

Fremskrittspartiet ville ha en mer sosial profil på skattelettelsene. Det fikk vi til. Vi ville hindre økte egenandeler. Det fikk vi til. Vi ville ha tidenes satsing på kriminalitetsbekjempelse. Det fikk vi til. Vi ville bedre kommuneøkonomien. Det fikk vi til. Vi ville øke den innsatsbaserte finansieringen av helsevesenet. Det fikk vi til. I tillegg fikk vi økt overføringene til helseforetakene med ytterligere 500 mill. kr. Vi ville styrke satsingen på riksveiinvesteringer. Det fikk vi til. Vi ville sikre næringslivet og de ansatte gode permitteringsregler. Det fikk vi til. Vi ville ha et såkornfond til Stavanger. Det fikk vi til. Vi ville videreføre låneordningen for skolebygg, slik at kommunene kan fortsette det viktige arbeidet med vedlikehold av alle landets skoler. Og det fikk vi til. Vi klarte også å etablere en tilsvarende ordning for kirkebygg, som faktisk innebærer at vi nå har muligheten til å sette i gang det viktige vedlikeholdet av mange av de praktfulle kirkebyggene vi har rundt omkring i landet, som faktisk også representerer en viktig del av norsk kulturarv. Vi ville utvide SkatteFUNN-ordningen. Det fikk vi til. Vi får en gjennomgang av alle særavgiftene vi har i Norge. Vi får en gjennomgang av merverdiavgiftsregelverket for frivillige organisasjoner. Vi fikk til og med til en satsing på fartøyvern, som er en viktig del av vår kulturhistorie.

Men noe fikk vi ikke til, og det er jeg selvsagt lei meg for. Jeg er lei meg for at den generelle momssatsen går opp neste år, men til gjengjeld er jeg svært glad for at matmomsen går ned. Det er i hvert fall et sosialt bidrag til alle dem som har store husholdningsbudsjetter og lite å rutte med.

Jeg er også lei meg for at vi ikke fikk økt særfradraget for pensjonister. Men jeg har lyst til å minne om at sist Fremskrittspartiet fremforhandlet et budsjettforlik, fikk vi hull på den svært urettferdige samordningen av pensjoner for gifte og samboende pensjonister. Det innebar en opptrapping over flere år, som vil fortsette også i 2005.

Jeg skulle selvsagt ønske at hele Fremskrittspartiets alternative budsjett ble vedtatt, men jeg er stolt av det vi har klart å oppnå. 7 milliarder kr er blitt flyttet på, i tillegg til at endringen av den innsatsstyrte finansieringen også innebærer en omfordeling av godt over 6 milliarder kr. Alt i alt innebærer dette forliket et budsjett for neste år med en langt bedre sosial profil enn det Regjeringen hadde foreslått.

Folk flest er fornøyd med resultatet. Det er det grunn til å være stolt av. Men jeg regner selvsagt med at sosialistene i denne salen vil fremføre kritikk – med indignasjon, antakeligvis – under denne debatten. Antakeligvis ville de ha klart å kritisere oss om vi så hadde fremforhandlet Arbeiderpartiets eget alternative statsbudsjett.

Da statsbudsjettet ble lagt frem, brukte Arbeiderpartiet raskt mange mediemilliarder de første dagene – men det var på TV. Flere av forslagene de da lanserte, finner vi ikke igjen i deres alternative budsjett. Vi leste f.eks. i avisen at Arbeiderpartiet mente det var på tide å redusere alkoholavgiftene – men det har de ikke foreslått.

I sine kommentarer til budsjettforliket skriver Arbeiderpartiet at

«profilen i skatteopplegget fortsatt er usosial fordi de med høye inntekter får relativt sett langt mer i skattelette enn de med lave og middels høye inntekter. Disse medlemmer» – altså Arbeiderpartiet – «har et skatteopplegg som ikke innebærer en slik favorisering av høytlønte arbeidstakere, men gir skattelette for arbeidstakere med ordinære inntekter».

Arbeiderpartiet må gjerne hevde dette, men det er galt. Arbeiderpartiet gir i forhold til i år 363 kr i skattelette til en som tjener 110 000 kr, og 6 837 kr til en som tjener 1,2 mill. kr. Det betyr at Arbeiderpartiet gir mest skattelette til de høytlønte og minst skattelette til arbeidstakere med ordinære inntekter. Jeg har tabellen her, men den «glemte» Arbeiderpartiet muligens å presentere i innstillingen. Det er kanskje ubehagelig at det er forskjell på det man sier, og det man gjør.

Nå bør det for ordens skyld legges til at det må bli slik på grunn av progresjonen i skattesystemet. Det innrømmer jeg gjerne, men hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet like godt innrømme det samme? Skal man eksempelvis få fjernet delingsmodellen, må man gjøre noe med skattesystemet for de såkalt aller rikeste – slik er det bare.

Arbeiderpartiet sier videre at de i stedet for å gi skattelettelser har prioritert velferd. Hva er velferd? Er det velferd å være avhengig av såkalt snille arbeiderpartipolitikere som først skattlegger deg hardt, for deretter å dele ut – skal vi kalle det – milde gaver til dem som fortjener det?

For mange mennesker i dette landet er det betydelig velferd å klare seg selv. Det er velferd å kunne leve av egen inntekt. Det er velferd å slippe å måtte motta støtte fra det offentlige. Men dette er åpenbart ikke velferd for Arbeiderpartiet. La staten styre folkets penger!

Til boligskatt – eller, som det egentlig heter – skatt på fordelen ved å kunne bo i egen bolig. Å kunne bo i egen bolig er sikkert en fordel, men den er da vitterlig kjøpt – med lønnsinntekter som allerede er beskattet flere ganger! Hva er det som er så sosialt ved boligskatt? Er det velferd å måtte betale boligskatt?

Det er visst også velferd å fjerne kontantstøtten. Velferd for hvem? Velferd for dem som prioriterer annerledes enn Arbeiderpartiet, og som mener at det er en verdi i seg selv å oppdra egne barn?

Arbeiderpartiet sier at de ikke har prioritert skattelette, og det er for så vidt riktig. Men det er særlig én skattelette de definitivt prioriterer, og det er økt fradrag for fagforeningskontingent. Her er det helt all right med skattelette, men alle de tusener på tusener som er medlem av frivillige lag og organisasjoner i dette landet, som arbeider for barn og unge – gjør samfunnsnyttig innsats hver eneste dag – skal ikke ha skattelette. Er det velferd? Er det sosialt rettferdig?

En jobb å gå til er også velferd. Da må det skapes nye arbeidsplasser – i tillegg til at vi tar best mulig vare på det næringslivet vi allerede har. Å legge ytterligere skattebyrder på næringslivet er likevel helt greit for Arbeiderpartiet. Det er nok først og fremst fordi man tror at man kan overbevise folk om at det er helt rettferdig og helt sosialt å skattlegge utbytte i tillegg til formue. Men det er dette overskuddet som skaper sikre – og nye – arbeidsplasser! Hvorfor mener Arbeiderpartiet at det er bedre å kreve disse pengene inn – for så å bruke dem på å blåse opp en allerede stor offentlig forvaltning? Er det velferd for folk flest? Er det et sosialt budsjett?

Alle som jobber i en konkurranseutsatt næring, vet hvor viktig det er at bedriften går bra. De vet hvor viktig det er å tjene penger. Hvorfor være så imot det?

En person som nettopp har fått beskjed om at han mister jobben sin, sendte en mail til noen av Stortingets representanter i går. Han skriver at vår «administrerende direktør har sikkert en anstendig lønn, men vi har ingen rike onkler her som henter ut hundrevis av millioner i utbytte». Videre skriver han at han uansett jobber i et selskap som drives med det formål at det skal gå med overskudd til eierne som har skutt inn kapitalen og startet bedriften, som i alle andre selskaper, men forskjellen er at med nettolønnsordning hadde det vært mulig å gjøre det samme bare med norske ansatte. Han skriver videre at staten for øvrig subsidierer både bønder og andre grupper i vårt land, mange som tilhører husholdninger som går med overskudd. Og han skriver: «Å jo; det kalles jo en aktiv distriktspolitikk det ja». Og: «Hva med å drive litt aktiv sjøfartspolitikk også …?»

Det var riktignok først og fremst en hilsen til Øystein Djupedal og SV, som har bidratt til å avvikle nettolønnsordningen fra 2006. Men den kan like gjerne sendes til Arbeiderpartiet, for selv om Arbeiderpartiet er for nettolønnsordning, viser de i sitt alternative budsjett at de er imot å bedre rammebetingelsene for bedriftens eiere – og da går arbeidsplasser tapt.

Dette er først og fremst et forlik om neste års statsbudsjett. Men jeg håper selvsagt at dette også kan danne grunnlaget for et bedre samarbeidsklima på ikke-sosialistisk side i politikken. Det er helt nødvendig, fordi Norge ikke trenger et sosialistisk flertall i neste stortingsperiode.

Jeg tar med dette opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer enten alene eller sammen med andre i finansinnstillingen.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [10:24:31]: Representanten Siv Jensen brukte mye av sitt innlegg på å begrunne en sosial profil som hun mente var til stede nå i budsjettet.

La meg spørre representanten om tre ting. Hun viftet med en skattetabell, og den skattetabellen kan jeg også vifte med. Men synes Siv Jensen det er riktig at de som tjener 1,2 mill. kr, får ca. 19 000 kr i skattelettelse, og at de som tjener ca. 200 000 kr, får 3 600 kr i skattelettelse? Hvor er den sosiale profilen når det gjelder skattevinklingen her?

Videre: Når det partiet som i mange år har vært imot skatter og avgifter, nå går inn for en momsøkning som innbringer over 4 milliarder kr i statskassen, altså økning i momsen, er dette en sosial profil? Det rammer jo alle.

Og videre: Når det gjelder fradragene som de har hamret på og hamret på i budsjettframlegg etter budsjettframlegg og i skatteinnstillingen tidligere, er de nå med på en innstramming med hensyn til daglig arbeidsreise for pendlere og med hensyn til kostpenger for pendlere. Og de som har store sykehusutgifter fra før, får en økning. (Presidenten klubber.) Er dette en riktig sosial profil?

Presidenten: Presidenten tillater seg å minne om at Stortinget har vedtatt at taletiden for replikker er 1 minutt.

Siv Jensen (FrP) [10:26:04]: Ja, det er en langt bedre sosial profil enn det som var utgangspunktet for dette budsjettet.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det ikke mulig innenfor et skattesystem med en slik progresjon vi har, å klare å gi gode skattelettelser til alle grupper uten at det også må fremstå med en viss progresjon. Men det er greit, det. Det viktigste må være at vi gjennom det skattesystemet vi har, også bidrar til å gi lettelser til dem med vanlige og midlere inntekter. Og Arbeiderpartiet burde kanskje brukt litt mer tid på å forstå sitt eget skatteopplegg før de gikk til angrep på Fremskrittspartiet og regjeringspartiene for dette skatteopplegget. Der er jo profilen mye bedre fordelt enn den er i Arbeiderpartiets opplegg, som altså er så raust at de gir hele 363 kr i skattelette til dem som virkelig tjener lite i vårt samfunn.

Svein Flåtten (H) [10:27:28]: La meg først få gi Fremskrittspartiet og spesielt representanten Jensen anerkjennelse for å ha bidratt godt til et resultatorientert samarbeidsklima i budsjettforhandlingene. Det medførte en ryddig og god prosess og ikke minst et forlik med konstruktive løsninger for partene, samtidig som det tar vare på retningen i den økonomiske politikken.

Det er neppe overraskende at Høyre er tilfreds med et forlik som er tilbakeholdent med bruk av oljepenger. I Fremskrittspartiets alternative budsjett, eller mer presist, i de alternative budsjetter – hvis man også tar med seg utenlandsbudsjettet – legges det imidlertid opp til en betydelig bruk av oljepenger.

Når representanten Jensen i slutten av sitt innlegg ser fremover, kunne det være interessant å få svar på om dette forliket med regjeringspartiene innvarsler en ny retning og en ny og mer forsiktig, eller – la meg også kanskje si – mer forsvarlig, bruk av oljepenger i de fremtidige budsjetter.

Siv Jensen (FrP) [10:28:39]: Det ante meg at det ville komme et spørsmål om det. Derfor har jeg tillatt meg å ta med en artikkel fra Dagsavisen, hvor flere av landets ledende økonomer slår fast at økonomien tåler flere oljepenger. Det vi må diskutere, er hvordan vi velger å bruke dem. Det er en helt åpenbar forskjell på om vi bruker pengene til forbruk, eller om vi bruker dem på fornuftige investeringer som vil komme både nåværende og kommende generasjoner til gode.

Vår hovedutfordring er at vi i dette rike landet først og fremst skal klare å løse våre egne utfordringer, klare å lage konkurransedyktige rammebetingelser for våre bedrifter. Og det gjør vi ikke med en politikk hvor vi er mer opptatt av å salte ned store milliardoverskudd i utenlandske bedrifter hvert eneste år enn av å la noen av disse pengene også komme vårt eget næringsliv til gode. For meg blir dette mer og mer uforståelig. Høyre må gjerne mene det, men Fremskrittspartiet er ikke enig i det.

Øystein Djupedal (SV) [10:30:05]: Et av de mest påfallende trekk ved høstens budsjettrunder er den gode tonen som har vært mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Det har vi også sett i dagens debatt, og vi har sett det i det offentlige ordskiftet, at disse to partiene i stigende grad prøver å finne et samarbeid som skal peke utover denne perioden.

Dette budsjettforliket som ble inngått i høst, er vel det mest beskjedne budsjettforliket som er inngått i Stortinget, og det var ikke veldig vanskelig å bli enige, fordi man i de to største partiene i dette forliket åpenbart har tenkt at dette var uendelig viktig.

Jeg forstår godt Fremskrittspartiet, som lenge har vært utenfor det gode selskap og gjerne vil inn. Jeg ser at de har blitt så tette, disse forbindelsene mellom Fremskrittspartiet og Høyre, at statsministeren i dag finner det berettiget å gå ut og advare mot et ytterligere samarbeid med Fremskrittspartiet. I så måte kunne det være interessant å høre om Siv Jensen mener det nå er sånn at det er etablert en bak-kanal mellom Høyre og Fremskrittspartiet med sikte på noe annet enn det samarbeidet man i dag har med de borgerlige partiene i Stortinget. Er det sånn at det nå er nødvendig for statsministeren å gå ut og advare mot dette fordi dette samarbeidet har blitt så tett?

Siv Jensen (FrP) [10:31:24]: Jeg skjønner at Øystein Djupedal begynner å frykte muligheten for å miste en mulig taburett etter neste stortingsvalg. På seg selv kjenner man andre, kan man kanskje si.

Dette er først og fremst et budsjettforlik som gjelder neste års statsbudsjett. Men som jeg sa i mitt innlegg, håper jeg at det på sikt kan bidra til å bedre samarbeidsklimaet på ikke-sosialistisk side.

Det er feil når Øystein Djupedal påstår at dette er et av de mest beskjedne forlik som er inngått i Stortinget. Det er feil. 7 milliarder kr er historisk, iallfall i denne stortingsperioden. Hvis ikke Øystein Djupedal klarer å regne seg frem til det, bør han i hvert fall ikke sikte seg inn på å bli finansminister i neste stortingsperiode.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:32:22]: Eg vil starta med å gje honnør til Framstegspartiet, som gjennom ryddige, respektfulle og konstruktive forhandlingar har medverka til at det no er fleirtal for eit godt budsjett.

Så over til hovudinnhaldet i replikken: For Kristeleg Folkeparti er familiepolitikk viktig. Men familien er under press frå fleire hald i dag. Tidsklemma røyner på, økonomien kan vera trang – spesielt for unge i etableringsfasen – og nye roller som foreldre er krevjande for dei fleste. For å meistra dette krysspresset har me i Kristeleg Folkeparti tru på at samlivskurs kan gje ein nyttig ballast som gjer unge menneske betre i stand til å utvikla gode og trygge heimar. Som på så mange andre område trur me her at faktaopplysning, rettleiing og erfaringsutveksling kan vera positive byggjesteinar.

I Framstegspartiets alternative budsjett skriv dei at dei ser på familien som eit av dei viktigaste elementa og støttepunkta i samfunnet. Men samtidig gjev dei veldig tydeleg uttrykk for at samlivskurs har dei null tru på. Dette får eg ikkje til å gå heilt i hop. Kan representanten Jensen forklara meg dette litt nærmare?

Presidenten: Presidenten vil anta at det ikke er kurs i politisk samliv det dreier seg om.

Siv Jensen (FrP) [10:33:41]: Nei, det er mulig det. Man kunne nesten få inntrykk av at Sørfonn gjerne ville ha på plass noen offentlige støtteordninger også til den type samlivskurs – men jeg skal la det ligge.

Jeg hadde håpet at Ingebrigt S. Sørfonn ville ta en ny variant av Jon Lilletuns uttalelse etter at dette budsjettforliket ble et faktum. Jeg husker veldig godt hvordan det var i fjor. Da var Jon Lilletun ute og sa at et godt budsjett var blitt bedre. Jeg har anmodet herr Sørfonn innstendig om han ikke nå kunne gå ut og si at et dårlig budsjett er blitt godt. Men det har han av en eller annen merkelig grunn ikke gjort.

Det er helt riktig at Fremskrittspartiet er opptatt av familien. Vi er opptatt av å legge til rette for at familien, slik familien selv finner det riktig, kan innrette seg på en best mulig måte. Da må det bety handlefrihet. Det legger Fremskrittspartiet til rette for, både gjennom en offensiv barnepolitikk og gjennom kontantstøtteordninger som gjør at familien kan ta reelle valg.

Det store spørsmålet er for så vidt hvorvidt det er en offentlig oppgave å legge til rette for samlivskurs mellom to parter som i ulike faser av et samliv har problemer. Men den debatten kan sikkert Sørfonn og jeg ta en annen gang.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:35:10]: Fyrst gir forhandlingspartane inntrykk av at forliket m.a. handlar om 3 milliardar kr ekstra til kommunane neste år. Så viser det seg at det meste av desse midlane er kompensasjon for inntekter regjering og storting har føresett at kommunane skal ha i år. Men så kjem det fram at bortfall av skatteinntekter i år er på 3,4 milliardar kr. Forliket inneheld altså ingen full kompensasjon for sviktande inntekter, langt mindre nye, friske pengar til neste år.

Senterpartiet er ikkje i tvil om at begge delar er høgst nødvendig for å sikra ein god skule og ei verdig omsorg. Ser ikkje Framstegspartiet at å framstilla forliket som noko langt meir enn det eigentleg er, bidreg til å bryta ned tilliten til politisk arbeid?

Siv Jensen (FrP) [10:36:29]: Fremskrittspartiet har fremstilt dette forliket akkurat slik det er, nemlig 3 milliarder kr mer til kommunesektoren. 2,2 milliarder er en kompensasjon for sviktende skatteinntekter i 2004, 800 mill. kr er nye penger i tillegg. Det er en formidabel satsing på kommunesektoren neste år. Det tror jeg selv ikke Magnhild Meltveit Kleppa kan underslå.

Jeg har også lyst til å minne om at da denne salen diskuterte trontalen, fremmet Fremskrittspartiet forslag om å gi kommunesektoren full kompensasjon. Da var det bare Senterpartiet som stemte for. Etter at vi nå har klart å forhandle frem en skattesviktkompensasjon på 2,2 milliarder kr, registrerer jeg at Arbeiderpartiet og SV også er for det. Men det var de altså ikke. Da vi bare for noen uker siden fremmet akkurat et identisk forslag i denne salen, stemte de det ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A) [10:37:55]: God og rettferdig fordeling er viktige mål for Arbeiderpartiets politikk. Når nærmere 100 000 mennesker er arbeidsledige i en økonomi som går ganske godt, er det uttrykk for at kampen mot ledigheten ikke er høyt nok prioritert. Når det kuttes i undervisning som skal danne grunnlaget for framtidig verdiskaping, og når nybygde sykehjem står ubrukte fordi kommunene mangler penger, er det uttrykk for en prioritering som Arbeiderpartiet er uenig i. Kampen for full sysselsetting, for en god skole og en god eldreomsorg er ikke tjent med en politikk som setter nye skattelettelser først.

Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett en sterkere innsats for å skape flere og bedre arbeidsplasser, flere tiltak for dem som er arbeidsledige, og vi foreslår mer til samferdsel.

Vi vil ha en aktiv næringspolitikk der det satses på nyskaping og på distrikts- og næringsutvikling. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv må videreføres, og vi vil forbedre permitteringsordningene. Med nesten 100 000 ledige trengs det en styrket arbeidsmarkedsetat og flere tiltaksplasser. Arbeiderpartiet foreslår derfor 3 000 flere tiltaksplasser.

Vår styrking av kommuneøkonomien med over 4 milliarder kr ville ifølge Statistisk sentralbyrå skapt om lag 7 000 nye arbeidsplasser i kommunene – dvs. 7 000 flere omsorgs- og velferdsarbeidere.

Arbeiderpartiet vil øke kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter med 3,5 milliarder kr i forhold til Regjeringens forslag, og vi vil øke de øremerkede tilskuddene med om lag 500 mill. kr. Uten en slik bedring av kommunenes økonomi vil vi stå overfor kutt både i skoletilbud og i eldreomsorg til neste år.

Påplussingen på 800 mill. kr i kommuneøkonomien for neste år, som Fremskrittspartiet fikk til i budsjettforliket, holder ikke stort lenger enn til påske – og til neste år kommer påsken faktisk tidlig. Det er positivt at det senere i høst skal kompenseres for tapte skatteinntekter i år, men det løser ikke kommunenes problemer for 2005.

Arbeiderpartiets samlede styrking av kommuneøkonomien på over 4 milliarder kr ville bidratt til å styrke grunnskolen og den videregående skole, videreføre låneordningen for opprusting av skolebygg og opprettholde landslinjene i videregående skole.

Arbeiderpartiet vil etablere 14 000 nye barnehageplasser. Det er 5 000 flere plasser enn det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå har blitt enige om. Og sist, men ikke minst, vil en styrket kommuneøkonomi skape en bedre og tryggere omsorg for de eldre.

Situasjonen for sykehusene kommer til å bli vanskelig til neste år. Etter forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet må sykehusene kutte om lag 1,7 milliarder kr til neste år – dvs. i overkant av 4,5 mill. kr hver eneste dag hele året!

Arbeiderpartiet vil øke bevilgningene til sykehusene med 1 milliard kr utover det som ligger i budsjettforliket. Dette er helt nødvendig for å unngå kutt i pasienttilbudet og stengte sykehusavdelinger. Økningen til sykehus, som Fremskrittspartiet fikk til i budsjettforliket, vil ikke kunne forhindre slike kutt.

Utover å gi skattelettelser til dem som ikke trenger det, er det ett område til hvor Bondevik-regjeringen virkelig har vært til å kjenne igjen. Hver eneste høst har Regjeringen foreslått å øke egenandelene i helsevesenet dramatisk. Nok en gang ble dette stoppet i Stortinget. I fjor greide Arbeiderpartiet å stoppe økningene. Det er godt at Fremskrittspartiet i budsjettavtalen for neste år har greid det samme.

Da Bondevik-regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2005 tidligere i høst, ble det møtt med en storm av kritikk. Hovedanklagen var rettet mot skatteprofilen, med store skattelettelser til dem som absolutt ikke trenger det. Budsjettforslaget ble stemplet som usosialt, og det var fortjent!

Den ikke ukjente Carsten O. Five sa følgende om budsjettet til Dagbladet den 6. oktober:

«De rikeste med høy lønn, dyr bolig, stor formue er vinnere. De som taper er trygdede, arbeidsledige og sosialt og økonomisk vanskeligstilte, som skal være med på å betale høyere moms og økte egenandeler når de er syke.»

Etter budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, ville Fremskrittspartiet gjerne presentere resultatet som et mer sosialt budsjett. Det har vi også hørt i debatten i dag. Det er flott at kraftige økninger i egenandelene ble slått tilbake, og det er også bra at folk med inntekter på 200 000 kr nå får 1 300 kr mer i skattelette. Men det betyr ikke at Stortinget i kveld skal vedta et skatteopplegg med en sosial og rettferdig profil – tvert imot.

Momsøkningen på 1 pst. betyr at alle skal være med på å betale for skattelettelsene. Over 4 milliarder kr skal forbrukerne betale i økt moms til neste år. Aller verst er det at denne momsøkningen er nødvendig for å betale for massive skatteletter til dem som ikke trenger det.

Personer med en lønnsinntekt på 3,5 mill. kr ville med Regjeringens skatteopplegg fått om lag 121 000 kr i skattelettelse. Etter budsjettforliket får de 111 000 kr. Hvis 121 000 kr i skattelettelse til folk med millioninntekter var usosialt, kan ikke 111 000 kr i skattelette, altså tilsvarende mer enn en minstepensjon, plutselig være blitt sosialt! Og dette er kun lettelser i inntektsskatten. I tillegg kommer lettelser i formuesskatt og boligskatt for de samme høyinntektsgruppene. Dette skal Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti stemme for i kveld. De samme fire partiene skal stemme for å stramme inn på pendlerfradraget og for å stramme inn på fradraget for folk som har store utgifter til sykdom. Dette vil ramme vanlige arbeidsfolk. Det budsjettet som skal vedtas i kveld, fortjener fortsatt stempelet «usosialt»!

Arbeiderpartiet støtter altså ikke Regjeringens forslag til skatteopplegg med en momsøkning på 1 pst. Vi foreslår et skatte- og avgiftsopplegg som er mer rettferdig fordelt. Arbeiderpartiet går inn for å øke minstefradrag og fagforeningsfradrag. Vi går imot Regjeringens forslag om å stramme inn på en rekke andre fradrag, som f.eks. pendler- og sykdomsfradraget. Arbeiderpartiet vil ikke øke skattene og avgiftene for folk med vanlige inntekter. Vi vil i 2005 videreføre om lag det samme skatte- og avgiftsnivået som i år. Komiteens leder, representanten Siv Jensen, har for kort tid siden også bekreftet at Arbeiderpartiets skatteopplegg faktisk ikke er skatteskjerpelser, som Høyre prosederer på, men det motsatte.

I fjor høst var Kristelig Folkepartis Lilletun strålende fornøyd med budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Han uttalte da: «Et godt budsjett er blitt enda bedre.» Men også i år har Kristelig Folkeparti vært fornøyd med de endringer som er kommet i stand gjennom forliket. Det som er slående, er at Kristelig Folkeparti hvert år i denne stortingsperioden har trengt hjelp fra andre partier enn sine egne regjeringspartnere for å gjøre budsjettet spiselig for seg selv. I fjor var det Arbeiderpartiet som bidrog, i år er det Fremskrittspartiet.

Det er ti måneder til neste stortingsvalg, og skillelinjene i norsk politikk er blitt klarere. Etter å ha hørt på kosepraten i forrige ordskifte, mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene, er det jo ganske tydelig etter hvert at partiene på høyresiden leter etter å finne sammen. Fremskrittspartiet, som innsatte Bondevik-regjeringen, har inngått sin tredje budsjettavtale med Regjeringen. Det var også noe vi burde forvente av Fremskrittspartiet, som altså bidrog til Regjeringens tilblivelse.

Budsjettavtalen kan et øyeblikk få det til å se ut som om Fremskrittspartiet har plassert seg til venstre for Kristelig Folkeparti, men en liten sjekk i Fremskrittspartiets eget alternative budsjett viser jo hvor partiet hører hjemme! Her ser vi milliardkutt i bistand og i landbruk, kutt i kultur og miljø og massiv satsing på privatisering og konkurranseutsetting. Det viser at Fremskrittspartiet er og blir et høyreparti.

Arbeiderpartiet stiller seg på den andre siden i spissen for et annet regjeringsalternativ etter neste valg. Vårt siktemål er en flertallsregjering bestående av partier i sentrum og til venstre. Et nytt flertall er nødvendig for at kampen for arbeid til alle, for en bedre skole og for en god eldreomsorg skal bli viktigere enn nye skattelettelser.

I mine hjemtrakter har vi nettopp gått inn i mørketida. Vi holder ut i to måneder uten sol fordi vi vet at det lysner i januar, og fordi vi vet at til sommeren skal sola igjen skinne døgnet rundt.

Til dem som nå ser mørkt på konsekvensene av det budsjettet som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene vil vedta i kveld, vil jeg si følgende: Fatt mot! Det er lysning i sikte. Neste høst er det valg!

Jeg tar med dette opp de forslag som Arbeiderpartiet fremmer alene eller sammen med andre.

Presidenten: Det er litt originalt at det akkurat er om høsten man skal se lyset, men la gå.

Representanten Hill-Marta Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Tore Sanner (H) [10:48:30]: Den gang Gro Harlem Brundtland var sjef i Arbeiderpartiet, mente Arbeiderpartiet det samme som Høyre mener i dag, nemlig at ingen bør betale mer enn halvparten av siste krone i skatt. Nå mener åpenbart Arbeiderpartiet at det som var riktig å gjøre i 2002, er grådig usosialt i 2005. Kan dette ha sammenheng med at det nå er Gerd-Liv Valla og SV som har overtatt sjefsstolen og styrer Arbeiderparti-skuta mot venstre?

Jeg tror bare vi må konstatere at Arbeiderpartiet i sitt alternative statsbudsjett igjen bryter sitt løfte til velgerne om ikke å øke skattene. Skattene for næringslivet økes kraftig.

Mitt spørsmål til Hill-Marta Solberg knytter seg imidlertid til Arbeiderpartiets kraftige angrep på barnefamilienes velferd og valgfrihet. 3 600 kr vil Arbeiderpartiet over natten ta fra småbarnsfamilier som har kontantstøtte. Nesten 40 000 kr pr. år vil Arbeiderpartiet ta fra familiene. Mener Hill-Marta Solberg at det er sosial og rettferdig politikk?

Hill-Marta Solberg (A) [10:49:58]: Arbeiderpartiet står for et skatteopplegg som vi fullt ut kan forsvare både i forhold til folk med vanlige inntekter og i forhold til næringslivet. Det er tvert imot slik at det er Høyre som har problemer med å forsvare og begrunne hvorfor folk som har millioner i inntekter, skal få over 100 000 kr i skattelettelser. Det å bruke systemet som argumentasjon for at det er nødvendig, er ikke holdbart, etter vår vurdering.

Det hjelper ikke uansett hvor indignert Jan Tore Sanner greier å være over Arbeiderpartiets motstand mot kontantstøtten. Vi har vært uenig i kontantstøtten fra første dag. Vi er det fortsatt. Det legger vi ikke skjul på, heller ikke når vi presenterer vårt alternative budsjett. Vi kommer til å avvikle kontantstøtten. Det foreslår vi i vårt alternative budsjett. Vi vil heller satse på å bygge flere barnehager, og det er faktisk det som skal gi familiene valgfrihet.

Per Erik Monsen (FrP) [10:51:16]: Arbeiderpartiets tidligere leder Thorbjørn Jagland uttalte for noen år siden i et avisintervju at det var viktig at norske særavgifter på litt sikt ble harmonisert med gjennomsnittet av avgiftene i EU. Han snakket spesielt om bilavgiftene, men det var også en generell kommentar til det norske særavgiftsnivået.

Representanten Svein Roald Hansen fra Østfold uttalte i høst sterk bekymring for avgiftene på grensehandelsutsatte varer. Det samme finner vi igjen fra Arbeiderpartiet i innstillingen. Men når vi begynner å se på forslagene, finner vi praktisk talt ingenting når det gjelder avgifter og avgiftslette.

Mitt spørsmål er: Har Arbeiderpartiet en oppfatning av hvilke avgifter det er viktig å gjøre noe med, og når har de eventuelt tenkt å foreslå å gjøre noe?

Hill-Marta Solberg (A) [10:52:16]: Jeg må si det overrasker meg at en representant fra Fremskrittspartiet tar opp et slikt spørsmål. Det som kommer til å skje her i salen i kveld når vi kommer til avstemningen, er at Fremskrittspartiet, partiet som i sin tid ble etablert for å bekjempe skatter og avgifter, vil stemme for å øke momsen med 4 milliarder kr til neste år! Den viktigste forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets politikk til neste år på avgiftssiden er at Arbeiderpartiet går imot en momsøkning på 1 pst., som altså vil koste forbrukerne 4 milliarder kr neste år!

Vi synes det er positivt at den norske regjeringen har tatt initiativ til å se på muligheten til dialog med andre land når det gjelder utviklingen i forhold til en del av særavgiftene. Vi støtter de initiativene, og vi håper at det skal være mulig å få noen resultater av det.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [10:53:37]: Etter sykehusreformen, og særlig etter at den borgerlige regjeringen fikk ansvaret for sykehusøkonomien, har folk, særlig i små lokalsamfunn landet over, opplevd at sykehustilbudet deres har vært truet, og at det årlig kommer forslag om nedlegging av lokalsykehus og nedbygging av helsetilbudet i flere regioner i landet vårt. Denne utryggheten rundt lokalsykehusene har både SV og Arbeiderpartiet forsøkt å rydde unna i sine alternative budsjetter, med større bevilgninger til sykehusene. Vi har likevel fremmet et forslag som vi mener er helt nødvendig for at disse bevilgningene skal kunne oppfylle sin hensikt, nemlig at kravet til helseforetakene om at de må ha sine regnskaper i balanse innen utgangen av 2005, utsettes. Dette kravet gjør at det også med større bevilgninger i praksis vil være veldig vanskelig å unngå kutt i året som kommer. Det som forundrer oss, er at det ikke ligger an til at Arbeiderpartiet vil støtte dette forslaget. Det er bare Senterpartiet som har varslet at de vil stemme for å utsette balansekravet, og vi undrer oss over at Arbeiderpartiet ikke har villet støtte dette nå.

Hill-Marta Solberg (A) [10:55:00]: Jeg er av dem som husker veldig godt en rekke besøk vi hadde til Stortinget og andre politiske fora knyttet til problemene i helsevesenet, også før helsereformen. At det derfor årlig er problematisk å få endene til å møtes på en god måte i helsevesenet, er for så vidt ikke noe nytt. Men vi mener at det som ligger i forslaget om å skyve på det såkalte balansekravet, altså kravet i forhold til det tidspunkt der økonomien skal være i balanse i sykehusforetakene, bare er å skyve problemet foran seg. For å få dette under kontroll bør det bevilges tilstrekkelig med penger. Det som vil bli bevilget her i dag, er for lite. Det er minst 1 milliard kr for lite til at sykehusene skal klare seg. Det er derfor vår oppfatning at det i løpet av neste år, kanskje til våren, i revidert nasjonalbudsjett, vil tvinge seg fram forslag her i Stortinget om å sikre økonomien i sykehusene på en bedre måte enn det som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet kommer til å gå inn for i dag.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:56:25]: Frivillige lag og organisasjonar utfører ein uvurderleg og uerstatteleg samfunnsinnsats. Kristeleg Folkeparti ønskjer at myndigheitene gjennom praktiske og konkrete tiltak skal visa at dette vert verdsett. Difor er me så opptekne av det såkalla gåvefrådraget, denne retten til skattefrådrag for gåver opp til eit bestemt beløp.

I Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett les eg at Arbeidarpartiet vil avvikla heile gåvefrådragsordninga frå 1. januar neste år. På same måten som Kristeleg Folkeparti har òg Arbeidarpartiet eit nært kjennskap til frivillig sektor, og difor finn eg ikkje heilt ut av dette. Det kunne difor vera greitt om representanten Solberg kunne forklara meg litt nærmare korfor Arbeidarpartiet vil avvikla heile gåvefrådragsordninga.

Hill-Marta Solberg (A) [10:57:32]: Arbeiderpartiet er av den oppfatning at fradragsordninger i skattesystemet først og fremst skal være knyttet til utgifter som man har til inntekts ervervelse, som f.eks. store kostnader ved å komme seg på jobb. Store ekstraordinære utgifter knyttet til sykdom bør det også være fradragsrettigheter for. Dette er ordninger som Kristelig Folkeparti nå går inn for å fjerne fra skattesystemet. Gavmildhet og giverglede er en god ting, en svært god ting. Jeg er overbevist om at det rundt i samfunnet vårt finnes store mengder av dette, det er mange som har oppriktig giverglede og gjerne gir støtte til viktige ting og formål i samfunnet. Men jeg har ikke den samme forståelsen for at ekte og oppriktig giverglede er betinget av en skattesubsidie.

Marit Arnstad (Sp) [10:58:50]: Arbeiderpartiet bruker nesten 2 milliarder kr mindre til ymse utgifter enn det vi andre gjør, og hvis ikke lønnsoppgjøret, eller landbruksoppgjøret, til våren blir betydelig billigere enn tidligere, kan det lett bli sett på som et indirekte merforbruk av oljepenger. Senterpartiet for sin del velger å si rett ut at vi velger å bruke litt mer oljepenger, og ifølge Statistisk sentralbyrå vil det kunne gi 10 000 nye arbeidsplasser uten at det vil påvirke rente og inflasjon – igjen ifølge Statistisk sentralbyrå.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet er om ikke Arbeiderpartiet, som i likhet med oss er opptatt av å redusere arbeidsledigheten, kunne ha gjort dette mer oppriktig ved rett og slett å bruke litt mer oljepenger i stedet for å ty til den type fikse løsninger som i realiteten kan komme til å bety et indirekte merforbruk av oljepenger, dersom ikke landbruksoppgjør og lønnsoppgjør blir så rimelig som Arbeiderpartiet her satser på.

Hill-Marta Solberg (A) [11:00:16]: Nei, jeg må oppriktig si at Arbeiderpartiet ikke engang har vært inne på tanken å bruke mer oljepenger til neste år enn det som er foreslått fra Regjeringens side. Den sittende regjering har stukket hånden så dypt ned i oljekrukken som ingen regjering og finansminister noen gang før har gjort. Så vi har ikke vurdert å gå til det steget.

Det må basere seg på en misforståelse når representanten Arnstad sier at Arbeiderpartiet reduserer på ymse. Vi har nøyaktig samme forslag på ymse som det regjeringspartiene har. Det er alltid en regjerings privilegium å ha oversikt over hva som ligger som uforutsette ting framover i budsjettet, så vi gjør som regjeringspartiene når det gjelder å bevilge på ymse-posten. Der har ikke vi noe eget og annerledes forslag.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Tore Sanner (H) [11:01:23]: Optimismen er tilbake. Det er vekst i økonomien, det skapes nye arbeidsplasser, flere kommer i jobb, og velferden styrkes. Budsjettet for 2005 vil forsterke den positive utviklingen i norsk økonomi.

Etter stortingsvalget i 2001 var det mange som spådde kaos og rot. I dag vet alle bedre. Regjeringen har vist lederskap og styringsevne gjennom en vanskelig tid. Da vi overtok i 2001, var arbeidsledigheten på vei opp, og Norge var på vei inn i en nedgangskonjunktur. Mange bedrifter slet på grunn av svekket konkurranseevne, et høyt rentenivå og altfor høye skatter. Dette skapte usikkerhet. Mange lokalmiljøer så med bekymring på fremtiden, og mange familier var usikre både i forhold til personlig økonomi og i forhold til fortsatt å ha arbeid.

I dag er pessimisme snudd til optimisme. Nedgang er snudd til oppgang. Rekordlav rente, en konkurransedyktig kronekurs, moderate lønnsoppgjør og lavere skatter har bidratt til å trygge arbeidsplassene og til en sterk vekst i antall nyetableringer. Dette er viktig, for trygge arbeidsplasser er selve grunnlaget for velferdssamfunnet vårt. Vekst i mer å fordele og arbeid er nøkkelen til velferd for den enkelte av oss.

Det står politisk strid om Regjeringens kurs. Fortsatt er det noen partier som tror at vi kan bevilge oss til en bedre fremtid, og som ikke ser sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Fortsatt er det de som mener at vi bare kan forsyne oss av vår felles formue som skal sikre morgendagens pensjoner og fremtidens generasjoner.

På disse områdene er Regjeringen kompromissløs. Verdiene må skapes før de kan fordeles. Vi gambler ikke med rammebetingelsene for et næringsliv som er selve fundamentet for velferden vår, og vi tar et ansvar for dem som kommer etter oss.

Statsbudsjettet for 2005 er det siste som skal behandles i denne stortingsperioden. Spådommen om at Regjeringen ville gå fra kabinettsspørsmål til kabinettsspørsmål, er gjort til skamme. Vi har funnet løsninger i Stortinget. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært krevende. Flere partier har bidratt til å finne gode kompromisser, og har derfor grunn til å være med og glede seg over den positive utviklingen vi ser på mange områder.

«Budsjettforhandlingene i Stortinget i høst har vært de ryddigste i denne stortingsperioden», skrev Aftenposten på lederplass etter forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Form er viktig. I fjor tok vi et oppgjør med spillet ved å kreve at opposisjonen la frem sine alternative budsjetter før vi startet forhandlingene. Resultatet var en ryddig prosess, og forhandlingsperioden ble forkortet fra fem uker til fem dager.

Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet, og særlig til Siv Jensen, for ryddig opptreden i forhandlingene i høst. Forhandlingene var preget av respekt for hverandres smertegrenser og vilje til å finne gode kompromisser. Derfor kom vi frem til et resultat som alle partiene kan være stolte av.

Avklaringen i høst har skapt klarere politiske skiller. De ikke-sosialistiske partiene har samlet seg om et budsjett som

• bedrer rammebetingelsene for næringslivet

• styrker velferden gjennom økt satsing på skole, helse, psykiatri og kommuner

• senker skattene for boligeiere, vanlige lønnsmottakere og næringslivet

• øker bistanden

Det er interessant at det sosialistiske flertallsalternativet ikke har klart å bli enige om et felles opplegg i høst. Ifølge TV 2 spriker Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med mellom 30 og 40 milliarder kr. Ikke nok med det, men lederne for de tre sosialistiske partiene har i TV-debatt etter TV-debatt lovet at de ikke skulle øke skattene. Det er verdt å merke seg at ikke engang i opposisjon klarer de å holde sine løfter, verken løftet om mer penger til mange gode formål eller løftet om ikke å øke skattene. Det ble som vi sa: Både Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår skatteøkninger i 2005.

Vi kan nå se konturene av hva sosialistene kan samle seg om. Reformarbeidet skal stoppes. Moderniseringen av offentlig sektor og valgfriheten vi har kjempet frem, skal reverseres.

• Mens vi fjerner boligskatten, vil sosialistene at folk fortsatt skal betale boligskatt.

• Mens vi holder rammen for Forsvaret, kutter sosialistene i forsvarsbudsjettet.

• Mens vi gir barnefamiliene valgfrihet, vil sosialistene ta kontantstøtten fra småbarnsforeldre. Mer enn 3 500 kr pr. måned vil Stoltenberg og Halvorsen ta fra familiene.

• Mens vi bedrer rammebetingelsene for næringslivet, øker sosialistene skattene.

• Mens vi fritar vanlige lønnsmottakere for toppskatt, mener sosialistene fortsatt at lærerne er noen rikinger som skal betale kakseskatt.

Med budsjettforliket beholdes hovedprofilen i Regjeringens forslag: Velferden styrkes, skattene senkes, og skolen får et kunnskapsløft.

I 2005 tar vi det første steg i den nye skattereformen. Den vil gi oss et flatere og mer rettferdig skattesystem. Marginalskatten på arbeid og kapital blir mer lik, og formuesskatten skal trappes ned.

Sosialistene hevder at det er usosialt å senke marginalskatten. Mener virkelig Arbeiderpartiet at det er rettferdig at folk skal betale mer enn halvparten av siste krone i skatt? For Høyre er det et viktig prinsipp at alle skal få beholde minst halvparten selv. Det var også Arbeiderpartiets politikk den gangen Gro Harlem Brundtland var sjef. Men nå er det åpenbart at det er LO og SV som har overtatt sjefsstolen, og som styrer arbeiderpartiskuta mot venstre.

Denne høsten har vi hatt en debatt om skatt og velferd. Sosialistene tror åpenbart at det er en motsetning mellom lavere skatt og bedre velferd. Her er det ingen motsetning, men en sammenheng. Lavere skatt trygger velferden. Ved å legge til rette for bedriftene øker verdiskapingen, og det blir mer å fordele. Lavere skatt bidrar også til at flere kan leve av egen inntekt og skape trygghet og velferd for familien.

Sosialistisk Venstreparti har de siste ukene sittet på bakrommet og diktet opp en liste med velferdskutt de mener Høyre vil gjennomføre i neste stortingsperiode. Det er egentlig ganske skremmende at et parti som har ambisjoner om å overta Finansdepartementet, ikke har fått med seg at det er noe som heter økonomisk vekst. Eller er det slik at SV fortsatt er tilhengere av økofilosofien nullvekst?

Sannheten er at Regjeringens politikk er dobbelt sosial. For hver krone vi har gitt i skattelette denne perioden, har vi brukt mer enn 2 kr på å bygge ut den offentlige velferden. Høyres politikk er derfor sosial både i nåtid og i fremtid. Vi satser penger i dag, og vi legger grunnlaget for lønnsomme arbeidsplasser som sikrer fremtidens velferd.

Det betyr ikke at alle offentlige utgifter er hellige. Selvsagt må vi omprioritere, og selvsagt må vi hele tiden vurdere om ordningene fortsatt virker som de skal. Jeg tror at SVs utfall mot Høyre heller er et uttrykk for at partiet ønsker å fjerne søkelyset mot egen politikk. Sosialistisk Venstreparti utgjør nemlig den største trusselen mot velferden i Norge. Når sosialistene vil skatte arbeidsplassene ut av landet, blir det mindre penger til velferd. SV har gått imot det meste av ny olje- og gassproduksjon de siste tyve årene. Hadde SV vunnet frem, hadde det blitt langt mindre penger til velferd.

Velferd er langt mer enn det vi bevilger over offentlige budsjetter. Velferd er også muligheten til å kunne leve av egen inntekt og skape trygghet for våre nærmeste.

La oss se hvordan situasjonen har endret seg for en helt vanlig norsk familie der både mor og far er lærere, en familie som eier et lite hus og kanskje har 1,5 mill. kr i gjeld. Da Arbeiderpartiet styrte Norge, betalte de 7–8 pst. rente på boliglånet sitt, begge betalte toppskatt, de betalte boligskatt, og barna fikk altfor få undervisningstimer på skolen. Etter fire år med vår regjering har denne familien bedret sin økonomi med 70 000 kr. De betaler bare 2–3 pst. rente på lånet sitt, de betaler ikke lenger skatt på boligen, de betaler ikke lenger toppskatt, og barna har fått lengre skoledag og mer kunnskap i skolen.

For vanlige norske familier betyr det mye hvem som styrer Norge. Til neste år vil et lærerektepar som hver har 380 000 kr i lønn, få 5 900 kr mindre i skatt, selv etter momsøkningen. Med Arbeiderpartiets alternative budsjett ville denne familien fått 4 500 kr i økt skatt. Dersom de har kontantstøtte, ville denne familien få svekket sin økonomi med ytterligere 36 000 kr.

Dette handler om trygghet, velferd og valgfrihet for familiene.

Jeg vil få lov til å ta opp regjeringspartienes forslag i sak nr. 4.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:11:55]: Representanten Sanner glemte å si at mange av de familiene han refererte til, dessverre har kommet i en situasjon med arbeidsledighet etter at denne regjeringen tiltrådte.

Mitt poeng i denne sammenheng er imidlertid at Fremskrittspartiet og Regjeringen i dag foreslår den største skatteletten til høytlønte noensinne. Konsernsjefen i Hydro får 198 000 kr i skattelette. Det skal ifølge Fremskrittspartiet være så rettferdig.

Men det er noen som skal betale for det. Én ting er at Fremskrittspartiet og Høyre øker momsen, at pendlere og de som er syke, får økt skatt. En annen ting er at skoletilbudet og tjenestene til våre eldre blir dårligere. Selv etter forliket får kommunene knapt nok til å dekke kostnadsøkningen neste år.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig å styrke skoletilbudet og styrke tilbudet til våre eldre, og vi foreslår derfor å styrke kommunenes økonomi med 2,7 milliarder kr utover forliket.

Hvordan kan Høyre og Fremskrittspartiet forsvare at man gir om lag 200 000 kr i skattelette til Hydro-sjefen, og at man betaler det ved å kutte i tilbudet til skolebarn og eldre?

Jan Tore Sanner (H) [11:13:15]: Hvis ikke jeg husker helt feil, var Karl Eirik Schjøtt-Pedersen finansminister i 2001, da arbeidsledigheten steg, da renten var 7–8 pst. og folk følte usikkerhet i forhold til jobben sin. Nå har vi klart å skape optimisme gjennom en sunn økonomisk politikk, vi ser at det skapes nye jobber, og arbeidsledigheten er på vei ned.

Når det gjelder skatt, mener vi det samme som Gro Harlem Brundtland mente i 1992, nemlig at ingen skal betale mer enn halvparten av siste krone i skatt. Jeg synes det er et sunt prinsipp. Arbeiderpartiet burde heller svare på hvorfor de har snudd! Vi vet at Arbeiderpartiet i morgen vil stemme for å fjerne delingsmodellen. Det vil bety at Arbeiderpartiet lager et kjempeskattesmutthull for de virkelig rike i Norge, når man ikke er med på å senke marginalskatten.

Her tror jeg at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen heller bør ta en liten kikk på hva hans egen finansfraksjon faktisk fremmer av forslag også for 2005.

Per Erik Monsen (FrP) [11:14:39]: Før Høyre overtok Finansdepartementet, hadde Høyre og Fremskrittspartiet mange felles synspunkter i avgiftspolitikken, noe som gav seg uttrykk både i merknader og forslag. Dette er dessverre ikke lenger like tydelig, og det kan være flere grunner til det.

Det er et faktum at Norge har en av Europas dårligste bilparker, med en gjennomsnittsalder på 10,3 år. Vi importerer år om annet mellom 30 000 og 40 000 bruktbiler fra utlandet, mange uten rensing av avgassene. Jeg må innrømme at da jeg leste budsjettet første gang, hoppet jeg litt i stolen over følgende formulering:

«Engangsavgiften er utformet bl.a. for å motivere til en mer trafikksikker og miljøvennlig bilpark.»

Mitt spørsmål er: Er representanten Sanner enig i dette utsagnet? Og hvis han er det, mener han da at denne avgiften har vært en suksess i så måte?

Jan Tore Sanner (H) [11:16:09]: Høyre er utålmodig etter å få skatte- og avgiftsnivået nedover. I denne perioden har vi prioritert å senke skattene for næringslivet, fordi vi har vært i en situasjon hvor mange arbeidsplasser har vært presset og usikre i forhold til muligheten til å overleve, og vi har vært opptatt av å få skatten på arbeid ned.

Vi har også prioritert reduksjon av en del avgifter. Vi har bl.a. satt ned alkoholavgiftene på brennevin med 20 pst. i løpet av denne perioden. Vi har satt ned elavgiften. Jeg er enig i at vi også bør se på bilavgiftene. Men hvis vi ser på hvordan situasjonen er akkurat for øyeblikket, er det «all time high» innenfor nybilsalget. Det ser ut til at den forbedring folk har fått av familieøkonomien sin, bl.a. gjennom lavere skatter og lavere renter, gjør at vi nå får en fornyelse av bilparken. Det er bra, fordi nyere biler er både mer miljøvennlige og sikrere.

Heidi Grande Røys (SV) [11:17:26]: I denne debatten er det nesten påfallande korleis Høgre og Framstegspartiet kappast om å rose kvarandre opp i skyene for det gode samarbeidet. Sanner si godlune ser òg ut til å smitte nedover i organisasjonen, for i går gjekk 12 av 15 Høgre-ordførarar ut i VG med eit ynske om at Høgre må setje seg ned med Framstegspartiet for å få til eit forpliktande samarbeid etter valet neste år. Tidlegare har fleire stortingsrepresentantar og fylkesleiarar i Høgre gitt uttrykk for det same. Samtidig seier altså statsminister Bondevik i Aftenposten i dag at Høgre-ordførarar og andre som måtte vere interesserte i å inkludere Framstegspartiet, må vere klar over at det kan setje Høgre «på val» mellom Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet.

No sit jo Sanner sentralt i Høgre-leiinga, og det kunne vere interessant å få vete kva han meiner om dette valet, og kven han er mest einig med: si eiga stortingsgruppe, ordførarane og fylkesleiarane sine, som inviterer Framstegspartiet til ansvarleg regjeringsposisjon, eller Bondevik, som ber Høgre halde seg unna Framstegspartiet.

Jan Tore Sanner (H) [11:18:39]: Jeg synes kanskje det er litt påfallende når Sosialistisk Venstreparti har gått til frontalangrep på Høyre gjennom hele denne høsten, først i forhold til statsbudsjettet – det var ikke måte på hvilken ulykke statsbudsjettet ville være for Norge – og så de siste ukene, hvor Kristin Halvorsen har skjelt ut Høyre fordi vi senker skattene for vanlige lønnsmottakere, at replikken når man kommer til finansdebatten, dreier seg om hva Høyres ordførere, og hva Høyres stortingsgruppe, mener om samarbeid. Jeg tror kanskje jeg vil oppmuntre representanten Grande Røys fra SV til å lese hva våre ordførere faktisk sier. Det de sier, er at de mange steder lokalt samarbeider godt med Fremskrittspartiet. Selvsagt ønsker vi et samarbeid med Fremskrittspartiet i saker hvor vi kan samarbeide! Men det er fortsatt slik at det er forskjell på Regjeringens holdning og Fremskrittspartiets syn i en del saker, og da forbeholder vi oss retten til å samarbeide med andre partier.

Jeg tror kanskje man ikke skal være så veldig bekymret for hvordan vi samarbeider på ikke-sosialistisk side. (Presidenten klubber.) Men som sagt: Jeg er ganske overrasket over at SV etter denne høsten (presidenten klubber), hvor det har vært så mye edder og galle om Regjeringens politikk, ender opp med en slik replikk.

Presidenten: Det er helt legitimt å være overrasket, men man må være det i løpet av 1 minutt.

Morten Lund (Sp) [11:20:18]: Finansministeren sa forleden at det er en illusjon å tro at oljeinntektene kan berge framtidens velferd og økonomi. Senterpartiet har sagt det samme lenge. Det er arbeidsstyrken som må økes, den må foredles, og den må brukes smartere. Reservene må brukes. Regjeringens politikk har gjort arbeidsstyrken mindre, arbeidskraftreservene har økt. Victor D. Norman sa at det var 600 000 personer i den reserven. Høybråten nøyer seg med 400 000.

Det finnes ikke tall i nasjonalbudsjettet for hvor mange ledige som finnes, registrerte og ikke-registrerte, hvor stor reservene er blant uføretrygdede, blant tidligpensjonerte, blant dem som jobber deltid og vil jobbe mer, blant funksjonshemmede og blant innvandrere. Denne reserven har dobbelt så stor verdi som oljeformuen, hvis vi skal tro regnestykkene fra forrige langtidsprogram.

Senterpartiet ønsker at det skal være et eget kapittel i nasjonalbudsjettet om denne reserven, om tiltak for å få denne reserven i gang. Vi har lagt på bordet et forslag om det i dag. Vil Høyre hjelpe til å understreke denne anmodningen til Regjeringen?

Jan Tore Sanner (H) [11:21:37]: Jeg er ikke helt overbevist om at et kapittel i nasjonalbudsjettet er det som gjør susen!

Når det er sagt: Representanten Morten Lund tar opp et viktig spørsmål, og det er hvordan vi kan få flere som er på trygd, tilbake i arbeid. Men representanten Morten Lund og Senterpartiet burde heller se på alle de forslagene som Regjeringen har fremmet for å styrke arbeidslinjen. Gjennom de endringene vi har gjort i ledighetstrygden, gjennom de endringene vi har gjort i uføretrygden, gjennom de endringene vi har gjort i attføringsreglene, har vi styrket arbeidslinjen. Gjennom å stimulere den økonomiske veksten ser vi nå at sysselsettingen øker. Det er derfor ikke riktig det Morten Lund sier. Vi ser at det er flere som kommer i arbeid, og den linjen ønsker vi å fortsette. Vi kommer til å fortsette å fremme forslag som styrker arbeidslinjen, og som får flere trygdede tilbake i jobb. Vi har også et forslag i dette statsbudsjettet, hvor vi konkret foreslår at uføretrygdede skal kunne bruke sin trygd som lønnstilskudd over tre år. Jeg håper at det er et virkemiddel som vil fungere, slik at vi får flere tilbake i arbeid.

Svein Roald Hansen (A) [11:23:05]: Representanten Sanner innledet med å si at optimismen er tilbake. Det minnet meg om det vi hørte i Kåre Willochs tid: Nu går alt så meget bedre. Det var like før det plutselig ikke gikk så mye bedre.

Jeg lurer på om ordføreren i Sanners egen hjemkommune deler det synet at optimismen er tilbake, når de skal lage budsjett for neste år. De neste årene må Bærum kommune redusere driftsnivået med 500 mill. kr. Det skal være 300 færre ansatte til å gjøre jobben i Bærum kommune. Det er fare for at sju av ti eldresentre kan bli lagt ned neste år. Dette er bare ett eksempel, fra en av de mest velsituerte kommunene i landet. I andre kommuner der det er trangere fra før, er situasjonen enda vanskeligere. I Oppegård, som er en annen kommune som burde stå Sanner nær, gjelder det 55 mill. kr. Mener representanten Sanner at kommunene har de midlene de trenger for å gi innbyggerne det tjenestetilbudet de har behov for neste år?

Jan Tore Sanner (H) [11:24:25]: Jeg tror man skal lete lenge etter en ordfører som kan slå seg på brystet og si at nå har han fått nok. Jeg tror heller ikke det var situasjonen den gang Arbeiderpartiet styrte Norge. Jeg minnes da både Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Jens Stoltenberg var statsråder, at de hadde møter med mange ordførere, også arbeiderpartiordførere, som gjerne skulle hatt mer.

Jeg kan berolige Svein Roald Hansen med at ordføreren også i mitt eget område mener at optimismen er tilbake, fordi man ser at nå er det vekst og fremgang i økonomien. Man ser at arbeidsledigheten går ned, man ser at folk har fått bedre råd. Selvsagt er det utfordringer i kommuneøkonomien – ingen skal underslå det. Derfor gleder vi oss også over at vi i forliket med Fremskrittspartiet har funnet rom for både å kompensere for skattesvikten og å bedre økonomien ytterligere i 2005.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Øystein Djupedal (SV) [11:25:46]: La meg først replisere til Jan Tore Sanner, som sa at representanten Grande Røys hadde en replikk han ikke likte. Vi registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet har mye kyss, klapp og klem i disse dager. Vi registrerer det, og vi synes det er interessant. Vi synes det er nødvendig å spørre Høyre hva de egentlig holder på med, særlig fordi Bondevik selv har funnet grunn til å advare mot dette. Jeg forstod i replikken at han synes det ble for lite kritikk av Høyre. Det skal han nå få i rikelig monn – det kan jeg love representanten Sanner!

Dette budsjettet er det klareste eksemplet på Høyre-politikk vi har hatt i denne perioden, og det desidert mest usosiale budsjettet også. Det viser med all mulig tydelighet hvem det er som har makten i Regjeringen. Dette er klassiske Høyre-forslag som nå kommer tilbake. Dette er et budsjettforslag som vil medføre økte forskjeller i Norge. Dette er et budsjettforslag som ikke vil medføre en vesentlig reduksjon av arbeidsledigheten, til tross for at Norge går svært godt om dagen. Og ikke minst, dette er et budsjett som vil gjøre at kommunene fortsatt vil slite meget tungt.

Selv etter en beskjeden økning etter budsjettforliket dekkes ikke engang skattetapet til norske kommuner opp. Det er ikke helt uten grunn at til og med Høyres egne ordførere nå er svært misfornøyd og klager sin nød. De kan vel ikke være spesielt beroliget når de får høre av Jan Tore Sanner, med dårlig skjult arroganse, at kommunene har fått nok penger, slik han sa det i Aftenposten for to dager siden.

Det som kanskje er det mest slitsomme for mange av Høyres lokalpolitikere, er at forskjellen i virkelighetsbeskrivelsen mellom stortingsbenken og regjeringskontorene og kommunene er så uendelig stor. Høyres lokalpolitikere rundt om i landet sliter akkurat like mye, og de møter de samme velgerne på butikken som våre lokalpolitikere gjør. Høyres virkelighetsoppfatning her fra Stortinget er at de har nok penger, de må bare bruke dem mer effektivt, som det heter på Høyre-språket. Jeg vil tro at Høyre har betydelige problemer mange plasser lokalt, simpelthen fordi virkelighetsbeskrivelsen Høyres sentrale politikere gir, er så langt unna virkeligheten man møter i norske klasserom, i norske sykehjem eller hvor det måtte være i kommunen.

I dette budsjettforslaget som ble lagt fram av den Høyre-dominerte regjeringen, har vi mange klassiske, usosiale Høyre-forslag, og la meg ta noen av dem, slik at Jan Tore Sanner blir fornøyd. Man foreslo over 1 milliard kr i økte egenandeler nok en gang. Man skattlegger altså sykdom, men man skal ikke skattlegge rikdom. Man økte sykelønnsutbetalingen for arbeidsgivere med over 1 milliard kr – et klassisk forslag som er typisk Høyre. Dette ble stoppet i budsjettforliket.

Man gav store skattelettelser til høyinntektsgrupper, mer enn 4 milliarder kr til dem som er over innslagspunktet for toppskatt. Man gav store lettelser i formuesskatten – ikke for dem med en vanlig bolig, men til dem som har aksjer eller formuer i aksjer. Verdsettelsen av dette skulle reduseres fra den bokførte verdi til 65 pst. av verdi. Dette er et forslag som bare alene gjør at en mann som Rimi-Hagen får flere titalls millioner kroner i skattelettelser.

Det er vel dette som er det største paradokset. Det er sikkert mange som mener det kan være riktig å gi skattelettelser, og det er mange i Norge som har bruk for skattelettelser, men hvorfor i himmelens navn mennesker som Rimi-Hagen skal få skattelettelser, tror jeg det er svært vanskelig for mange av oss å forstå.

I tillegg foreligger dette usosiale forslaget om økning av momsen med 1 pst. til 25 pst., som Høyre også har gått inn for. Her registrerte jeg at Jon Lilletun mente at det at man fikk økt momsen med 1 pst. var en seier for Kristelig Folkeparti. Da slapp man 9,3 milliarder kr i skattelettelser, man fikk bare 3,3 milliarder kr. Det viser vel med all mulig tydelighet hvem som har preget dette budsjettet mest. Det er Høyre, og Kristelig Folkepartis seier var en økning av momsen med 1 pst. Det sier litt om helheten i dette budsjettet.

Jeg tror nok også mange tenker som så at hvis det er nødvendig å stramme inn, hvis det er nødvendig å gi skattelettelser, er dette budsjettet et galt signal, for det er mange i Norge som med fordel bør stramme inn. De får mer i dette budsjettet, og de som burde fått skattelettelser, får ikke det i dette budsjettet. Med andre ord, dette er et budsjett i feil retning, det er et budsjett som ikke aktivt bruker finanspolitikken til å utjevne forskjeller, til å slåss mot f.eks. økte egenandeler eller til å gi muligheten til større kommunal handlefrihet. Det er, for å si det akkurat som sant er, et budsjett uten ambisjoner for landet vårt.

Engelskmennene bruker ofte å si man skal ha enten «hands on» eller «hands off». Når man sier «hands off», er det det som denne regjeringen har. Man har altså ikke ønske om å ha styring, man har ikke ønske om å bruke de virkemidlene og den viljen som skal til for å prøve å få det beste ut av landet vårt. «Hands off» betyr simpelthen at man ikke tar det ansvaret det er å sitte og prøve å styre. Vi ønsker «hands on» – det betyr at vi ønsker at vi skal prøve å bruke de ulike virkemidlene staten besitter, for å få et bedre samfunn for oss alle sammen.

La meg si litt om det som ligger i vårt alternative budsjett, og som er en annen måte enn den den sittende regjering bruker av virkemiddel for å virkeliggjøre det beste i samfunnet vårt. Hovedutfordringen, sett fra SVs ståsted, er at vi må kjempe mot ledighet og mot forskjeller. Vi har 100 000 mennesker som i dag ikke har et arbeid å gå til. Bare i løpet av denne stortingsperioden har tallet på langtidsledige økt til 25 000 – 12,5 pst. av ungdommen vår under 25 år har ikke et arbeid å gå til. Og dette i en situasjon der næringslivet går godt. Det er «all time high» på Oslo Børs. Norsk næringsliv har svært gode tider, samtidig registrerer vi det paradokset at ungdommen ikke kommer seg i arbeid. Én grunn til det er at det finnes ingen automatisk sammenheng mellom det at næringslivet går godt, og at folk kommer i arbeid.

Det vi ser, er at investeringslysten i Fastlands-Norge er lav. Den er høy i oljesektoren, høy i petroleumssektoren, men lav i Fastlands-Norge. Grunnen til det er at det ikke automatisk er sammenheng mellom et stort overskudd og at man investerer i Norge. Det er det paradokset vi nå ser. Når vi da har en regjering som er «hands off», som ikke ønsker å bruke det virkemiddel som statsbudsjettet er, til å skaffe ungdom muligheten til å komme seg inn på arbeidsmarkedet, resulterer det i at på tross av at man nå burde hatt en langt lavere ledighet, har vi ikke det!

Det SV ønsker å gjøre med dette, er å ha flere målrettede tiltak som vil gjøre det mer lønnsomt å skape arbeidsplasser i Norge. Vi ønsker å bedre avskrivningsreglene for norsk industri, som gjør det mulig å investere i fornying av produksjonsapparatet for å opprettholde høy produktivitet. Vi ønsker å satse massivt på forskning. Forskning er én av de aller viktigste komponentene for at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig. Vi er sjanseløse i konkurranse om lavest mulig kostnad, men vi har all mulig grunn til å tro at våre arbeidsplasser vil være konkurransedyktige hvis vi har mer kunnskap om produktene.

Vi satser på Innovasjon Norge, som er et av de viktigste statlige virkemiddelapparatene for å skaffe egenkapital til norske gründere eller bedrifter som ønsker å utvide egenkapitalen. For dette er kanskje et av de aller største paradoksene, vi har et land som flyter over av penger, samtidig som det er så vanskelig for flinke unge mennesker å få noen til å skyte penger inn i bedriften. Det er langt mer lukrativt å kjøpe eiendom eller bolig, for her reduserer jo Regjeringen skatten, og dermed er det langt mer lukrativt for et menneske som har penger, å satse på bolig, for det er en sikker investering, som gir avkastning, og til og med ikke skatt, istedenfor å ta sjansen på å satse på unge mennesker som ønsker å skape en arbeidsplass.

Det som også er nødvendig, er at vi bedrer kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien er faktisk noe av det viktigste når det gjelder å få mennesker i arbeid. Én grunn til at vi nå ikke har lavere ledighet enn vi har, er nettopp at kommunesektoren har det så stramt at kommuneansatte sies opp for første gang i moderne tid.

Det som også er et paradoks, er at det fins ingen sammenheng, som Høyre gjerne sier, mellom lavere offentlige utgifter og bedre rammevilkår for næringslivet. Nylig ble det publisert en rapport fra World Economic Forum, som er et meget høytflygende økonomisk råd. New York Times oppsummerer en del av sammenhengen på følgende måte: Glem myten om den skandinaviske sosialismen og hvordan dens skatter og dyre offentlige helsetjenester ødelegger privat næringsliv. Intet kan være lenger fra sannheten.

Det viser seg at fire av de seks øverste på listen over konkurransedyktige økonomier i verden er de fire nordiske land – de fire landene med høyest skattenivå i verden. I Norge tar nemlig fellesskapet store deler av regningen som næringslivet selv må ta i mange andre land, og på den måten bidrar man til konkurransekraft for næringslivet. Det betyr at Høyres ensidige fokusering på lav skatt ikke bare er feil, den er simpelthen meget feil! Og nå blir ikke det sagt bare fra SVs side, men også av mennesker som i sin alminnelighet deler et konservativt livssyn.

Dette er det i grunnen viktig å vite når man skal målrette tiltak for å skaffe arbeidsplasser både i industri og i offentlig sektor. Det interessante er at hvis man er rundt og snakker med norsk næringsliv, vil man se at norsk næringsliv av erfaring faktisk mener akkurat det samme. De er opptatt av egenkapital, de er opptatt av forskning, de er opptatt av at det offentlige skal bry seg, de er opptatt av at det simpelthen skal finnes noen der å spille ball sammen med. Det vi nå har, er en regjering som ikke ønsker å spille ball sammen med dem som ønsker å skape arbeid og velstand i Norge, og det er foruroligende.

Vi har en formue som er viktigere enn noen annen i dette landet, og det er mennesker. Det er arbeidskraft, det er hode og det er hender. Det er det SV ønsker å virkeliggjøre i dette budsjettet, og at vi satser mer på et framtidsrettet næringsliv. Hele den innretningen vi har, er et annet fokus enn det den Høyre-dominerte regjeringen har, for de setter bare lavere skatt i fokus. Men lav skatt skaper ikke et mer konkurransedyktig næringsliv. Et målrettet samspill, der myndighetene bruker sine muligheter og næringslivet gis vekstmuligheter, er det som skaper flere arbeidsplasser og framgang.

I tillegg satser SV på offentlig økonomi, på kommunen og på sykehusene. Vi ønsker å bruke 6,5 milliarder kr mer på kommunene, som gjør det mulig for kommunene å ha et velferdstilbud med større kommunal handlefrihet, som gjør det mulig å ruste opp skolene våre, som gjør det mulig å ruste opp sykehjemmene, som gjør det mulig å ansette mennesker igjen i kommunesektoren, og som gjør det mulig å ta igjen det etterslepet veldig mange kommuner har, ikke minst på vedlikehold og andre viktige oppgaver.

Dette er helt nødvendig, også for sysselsettingen, men det er først og fremst nødvendig fordi vi i dette landet har råd til å bruke mer penger på fellesskapet. Det er altså et paradoks som mange ser, at mens denne staten flyter av penger og svært mange av oss har bedre privat økonomi enn noen gang, har ikke kommunen, der velferden produseres, der ungene våre går i skolen, nok penger til helt nødvendige oppgaver. Dette paradokset er det vi prøver å løse i vårt alternative budsjett ved målrettet å gi mer penger til dem som produserer velferd i Norge, de mange titusenvis av ansatte der ute som produserer velferd for samfunnet vårt, og som vi skal gi større mulighet til å skape et godt samfunn for oss alle.

I tillegg ønsker vi å styrke sykehusøkonomien, som er helt avgjørende for å få en bedre sykehusbehandling. Her har vi altså fått et budsjettforlik som går i helt feil retning, der en større del av sykehusets inntekter skal være gjennom innsatsstyrt finansiering, et veldig lite målrettet og treffsikkert virkemiddel for å hjelpe f.eks. folk med psykiatriske lidelser, folk med kroniske lidelser eller mennesker med vanskelig diagnostiserbare lidelser. Dette vil bety mer av de operasjonene det er lett å finne en diagnose for, og mindre av det sykehuset faktisk har bruk for. Det var jo derfor Regjeringen også reduserte innsatsstyrt finansiering i forrige budsjettforslag – vi har nå kommet tilbake til 60 pst., som er en ulykke for norske sykehus.

Vi ønsker å utsette balansekravet. Det er nødvendig for at sykehusene skal ha lengre tid til å komme i økonomisk balanse. Vi tilfører sykehusene 1 milliard kr, som er helt avgjørende for at de skal klare flere pasientbehandlinger.

Det tredje SV fokuserer på i sitt alternative statsbudsjett, er miljøet. Det er helt avgjørende i de tider vi nå er inne i. Det er til og med slik at det nå er framstående amerikanske republikanere som skjønner at de er nødt til å ta ansvar for miljøet på en helt annen måte enn det man gjør. Grunnen til det er at klimaendringene er større enn det vi har hatt grunn til å frykte. Den siste rapporten levner liten tvil om at den globale oppvarmingen er en realitet. Det betyr at det må settes inn tiltak som hindrer klimagassutslipp. Det å hindre eller redusere klimagassutslippene er en langsiktig prosess.

Det vi nå vet, er at Russland har ratifisert Kyoto-avtalen, noe som gjør at disse kravene vil bli stilt til hele det europeiske næringslivet, også i Norge. Det betyr at vi er nødt til å gjøre jobben hjemme, lokalt, slik at vi skal kunne bidra til at vi får en mer miljøvennlig verden. Da er det særlig to ting som er avgjørende, og som SV tar tak i i dette budsjettet. Det ene er å skaffe mer rom for fornybar energi. Det betyr at vi må satse mer på forskning og tilskuddsordninger som gjør det mulig å ha mindre fossilt brensel. Her har Norge et grenseløst potensial, både i form av at vi kan skape mye energi og ikke minst ved at vi kan skape framtidsrettede arbeidsplasser. La oss bare ta solcelleindustrien, som er et godt eksempel på hvordan det er mulig for flinke mennesker å skape næringsvirksomhet, skape framtidsrettede arbeidsplasser og ikke minst skape produkter som forurenser mindre enn de energibærerne vi i dag har litt for mange av. Dette vil skape tusenvis av arbeidsplasser og være en måte som vi kan gå inn i framtida på. Men det vil ikke minst, og det er kanskje det viktigste perspektivet, bidra til mindre CO₂-utslipp, som jo er helt avgjørende.

Det andre viktige forslaget i så måte er å flytte transport over til kollektiv transport. Det betyr at vi må satse mer på jernbane og gi større tilskudd til kollektiv trafikk, særlig i byene, der det er mulig for mennesker å reise kollektivt uten at det oppleves som en veldig tidssløsing. Vi bruker mye penger på dette fordi det er nødvendig for å nå de mål som er satt i klimapolitikken, og for å skape et bedre miljø for barna våre. Noen må gå foran og ta miljøet på alvoret. Det vi har gjort i Norge i mange år, er at vi har snakket om at miljøet er viktig, men ingen har vært villig til å gå foran og si: Det krever at vi faktisk setter inn noen tiltak. SV anviser i dette budsjettet hvilke tiltak som kan gjøres (presidenten klubber).

Jeg hører at presidenten klubber. Det betyr at jeg skal avslutte. Jeg må bare få ta opp de forslagene som er referert i innstillingen og som SV er medforslagsstiller til eller står alene om.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A) [11:41:20]: SV og Arbeidarpartiet er einige om det meste når det gjeld velferd, og at det trengst meir pengar både til skule, omsorg og helse. Men vi treng òg arbeidsplassar i andre sektorar, f.eks. sjøfart. Vi har hatt ei nettolønsordning for ferjeflåten som går i utanrikstrafikk. Den skal avsluttast frå 2006. Vi ser no resultatet av det, ved at utflagging er ein realitet.

Det er fleire som står overfor den same utfordringa. Neste utfordring er at NOR-flåten vår kan flagga ut. Norske sjøfolk vert for dyre dersom dei ikkje får ei nettolønsordning, altså dei same konkurransevilkåra som dei som dei konkurrerer med, har.

Spørsmålet mitt til SV er: Vil dei no revurdera nettolønsordninga, når dei ser konsekvensane av dei vedtaka dei tidlegare har vore med på å gjera?

Øystein Djupedal (SV) [11:42:40]: La meg først si at jeg er fryktelig lei meg for at så mange mennesker mister arbeidet sitt i Fjord Line. Jeg får mange brev og e-poster fra mange av dem. De er fortvilet og rasende.

Det er ikke oss raseriet egentlig skal rettes mot. Dette er en beslutning tatt av rederiet Fjord Line. Selv med en nettolønnsordning ville det vært mulig for Fjord Line å flytte ut og få lavere kostnader enn det en nettolønnsordning kan gi. Vi mener at Fjord Line og også Color Line, som er de to store ferjerederiene som i dag har nettolønnsordning, må betale mannskapshyren sin selv, som alle andre bedrifter må betale lønn.

Det som er det store paradokset, er at næringen har klart å skape et inntrykk av at de har bruk for offentlige subsidier, men nesten alle norske virksomheter som er i konkurranse med utlandet, kan på et eller annet sted i verden få bedre vilkår enn man kan få i Norge. Vi mener at det finnes en samfunnskontrakt der rederier, der sjøfolk, der vi som storting og vi som borgere alle må bidra til samfunnet vårt. Hvis man bestandig skal springe etter den billigste krona, som rederiet Fjord Line nå gjør, må jeg si at jeg er fryktelig skuffet over det, for de er også en del av denne samfunnskontrakten. Dette er rederiets ansvar alene, ikke Stortingets ansvar.

Heidi Larssen (H) [11:44:10]: Representanten Djupedal svikter ikke. Med sin ensidige språkbruk om Regjeringens usosiale skattepolitikk reduserer han skattedebatten til kun en fordelingsdebatt. Og arbeidsplasser skapes bare ved offentlige bevilgninger. Hvordan f.eks. skattesystemet kan være med på å stimulere til nyetablering, både til å skaffe arbeidsplasser og til å skape de verdiene representanten Djupedal har vært så flink til å fordele her i dag, nevnes ikke med ett ord – snarere tvert imot. De skjerper formuesskatten for små og mellomstore bedrifter og unoterte aksjer. Det siste rammer ikke minst gründere i oppstart og vekstfase. De blir pålagt en mye høyere formuesskatt enn det de kanskje har i inntekt. Istedenfor å stimulere til slike nyetableringer ved å fjerne eller redusere den norske formuesskatten, gjør altså venstrepartiet det motsatte, svekker evnen og viljen til å starte slik virksomhet.

Mitt spørsmål til Djupedal blir: Hva er det Sosialistisk Venstreparti mener er så galt med denne typen nyetablering og arbeidsplasser at de fortjener de snubletrådene dere legger ut for dem?

Øystein Djupedal (SV) [11:45:32]: I SVs alternative budsjett får næringslivet lettelser, ved at vi foretar en omfordeling av hvordan man skal beskatte. Det betyr at vi gir lettelser i arbeidsgiveravgift, og vi gir lettelser i avskrivningsregler. Så øker vi noen andre avgifter, særlig miljøavgiftene. Det gjør vi for å skape et framtidsrettet næringsliv.

At vi ikke ønsker lettelser i formuesskatten, er helt riktig. Hva er lettelser i formuesskatten, sånn som Heidi Larssen nå beskriver det? Jo, det betyr at f.eks. en mann som Rimi-Hagen istedenfor å skattlegges for 100 pst. av sitt unoterte selskap skal skattlegges bare for 65 pst. Han får altså 35 pst. rabatt på sin formuesbeskatning. Er det noen som sier at Rimi-Hagen automatisk bruker disse pengene på å skape flere arbeidsplasser? Nei. Det fins ingen automatisk sammenheng i dette. Rike mennesker må selvfølgelig bidra til fellesskapet, som vi må alle sammen, for det er også en del av vår samfunnskontrakt. Det betyr at vi omfordeler med skatt, sånn at vi skaper nye virksomheter – ikke mer skatt, totalt sett er vi omtrent i null. Men de som har store formuer i Norge, må bidra, selvfølgelig må de det. Det er dette som er solidaritet og rettferdighet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:47:08]: Representanten Djupedal gir uttrykk for at SV er oppteke av å få arbeidsløysa ned. Det har eg litt problem med å forstå, og det kan iallfall ikkje gjelde norske sjøfolk.

I finansinnstillinga slår også SV fast, som dei tradisjonelt gjer, at norsk skipsfart ikkje skal ha internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår. Det skjønner alle, iallfall dei fleste av oss, vil medføre utflagging og tap av norske arbeidsplassar. Det har vi også sett no, når Fjord Line flaggar ut og 350 tilsette får sparken.

I Bergens Tidende stod det nyleg følgjande – sitat frå Bergens fremste SV-politikar, Oddny Miljeteig:

«Det er vondt og trist at SV har medansvar for at 350 fagforeningskamerater nå mister jobben.»

Spørsmålet mitt til Djupedal er: Er han einig i denne utsegna, eller meiner han at hans partifelle her tek feil?

Øystein Djupedal (SV) [11:48:27]: Jeg svarte nettopp på en replikk om Fjord Line, og jeg må si at jeg er oppriktig lei meg for at disse 350 mister jobben sin. Dette er et ansvar rederiet alene har. Rederiet går med overskudd, dette er en godt drevet bedrift gjennom mange år. Det finnes etter mitt skjønn ingen grunn til at vi skal subsidiere den.

Det har blitt en merkelighet innenfor en av de stolteste og eldste næringene i Norge, nemlig skipsfart, der vi har flinke sjøfolk og har hatt det gjennom generasjoner, at rederne har klart å skape det inntrykk at de har bruk for offentlige subsidier. Rederier i sin alminnelighet – det gjelder ikke Fjord Line – har en annen og lettere beskatning, de har flere lettelser som andre norske bedrifter som konkurrerer, ikke har.

Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor norske rederier har bruk for offentlige subsidier. Det finnes en skattekonkurranse mellom mange land, men den er på nesten samtlige tenkbare produkter eller næringer som finnes. Det produseres mat og andre ting billigere enn i Norge. Allikevel finnes det altså en konkurranse rundt dette.

Mitt og SVs utgangspunkt er at vi er forferdelig lei oss for at Fjord Line sier opp disse ansatte, men det ansvaret er det rederiet alene som har.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:49:53]: SV sier ofte at de vil gi mest til dem som har minst. Men SV setter klare betingelser for hvem de vil gi mest til. De vil ikke gi mest til småbarnsfamiliene, iallfall ikke de småbarnsfamiliene som velger kontantstøtte for de aller yngste barna. SV foreslår å fjerne kontantstøtten med øyeblikkelig virkning, og svaret til Øystein Djupedal er at barna kan gå i barnehage. Men SV og Øystein Djupedal vet at det pr. i dag ikke fins nok barnehageplasser til alle de minste barna.

Det er Regjeringens politikk å gi full valgfrihet. Men da må vi først bygge nok barnehager. Like fullt foreslår SV å fjerne kontantstøtten fra nyttår. De småbarnsfamiliene som har dårlig økonomi, og som ikke har mulighet til barnehageplass fra nyttår, vil en ta fra 3 500 kr i måneden. Hvilket svar vil en gi disse familiene når de får forverret sin økonomi så mye?

Øystein Djupedal (SV) [11:50:55]: En av de tingene jeg er mest stolt over i denne stortingsperioden, er det storstilte barnehageforliket som Stortinget har fått til. Opposisjonen fant sammen og laget en storstilt barnehagesatsing, som etter hvert også Regjeringen ble med på. I utgangspunktet er det altså et samlet storting som nå ønsker en storstilt satsing på barnehager. Det er å innfri valgløfter for mange partier. Dessverre er Kristelig Folkeparti et av de partiene det har vært vanskeligst å få med på dette. Det var det partiet som lovet mest i valgkampen, men et av dem som nå har hatt vanskeligst med å følge opp barnehageforliket, ikke minst gjennom sin barne- og familieminister Laila Dåvøy, som jo har gjort alt hun kan for å lage vanskeligheter rundt dette.

Det er ingen hemmelighet at SV har vært imot kontantstøtten – det har vi vært hele tiden, og det er vi fortsatt. Det eksisterer ingen valgfrihet for en familie som ikke har barnehageplass. Derfor er det SV sier at vi ønsker å bygge barnehager til en overkommelig pris. Det har vi faktisk lyktes med. Vi har ikke full barnehagedekning nå, men det betyr at vi i dag bruker 7 milliarder kr mer på barnehager enn vi gjorde før barnehageforliket. (Presidenten klubber.) Denne storstilte satsingen er takket være opposisjonen på Stortinget – dessverre mot Regjeringen – halvveis.

Presidenten: Presidenten vil anmode om at tiden for replikkene holdes.

Odd Roger Enoksen (Sp) [11:52:31]: Det kan synes som et paradoks at kapitaleiere som sitter på mange milliarder i formue, skal få lettelser ved at man fjerner formuesskatten, men situasjonen for mange småbedriftseiere er at de har bundet opp betydelig med kapital i varelager, i bygninger og i produksjonsutstyr. Mange av disse har altså en betydelig formue, ikke i penger, men i investert kapital som skaper arbeidsplasser for svært mange mennesker. Mange av disse bedriftene har svak lønnsomhet til tross for den betydelige formuen som de har, og det er mange eksempler på bedriftseiere som må tære på egenkapitalen eller sågar lånefinansiere formuesskatten for å betale den.

Synes SV dette er uproblematisk, eller vil SV vurdere det forslaget som Senterpartiet har fremmet hvor man ber Regjeringen utrede en modell for formuesskatt som innebærer at næringsformue skal fritas? Det er mulig å avgrense dette og finne modeller som ivaretar de fordelingshensyn som både SV og Senterpartiet ønsker å ivareta, og som kan medvirke til at bedriftene kan bygge opp en solid egenkapital, og dermed trygge arbeidsplassene.

Øystein Djupedal (SV) [11:53:52]: Vi er positive til å se på måter for rettferdig beskatning, men formuesskatten er den biten av kapitalbeskatningssystemet vårt som er progressiv. Det betyr at når det gjelder lønnsinntekt, kan vi beskattes progressivt etter hvor mye vi har. Formuesskatten er det progressive elementet som gjør at man må beskatte etter større formue.

Vi vet godt at det kan slå uheldig ut for enkelte, men så lenge man ikke har et bedre og mer treffsikkert system, mener SV at det vi må gjøre med formuesskatten, er å gi større lettelser i bunnfradraget, slik at flere slipper å betale formuesskatt. Men vi må også sørge for at det ikke gis rabatt på de største formuene. Og dette synes jeg er det store paradokset, at denne regjeringen altså gir store rabatter i formuesskatten til dem som har mest.

Det finnes sikkert mange gode grunner til å gi noen skattelettelser, men da bør det være til dem som sitter nederst ved bordet, og ikke til dem som sitter øverst ved bordet. Hvorfor i himmelens navn vi skal gi lettelser til Rimi-Hagen, er for meg komplett uforståelig. Men det er ikke noe rart at de klirret med glassene oppe på Holmenkollåsen den dagen statsbudsjettet ble lagt fram, for det er de som bor der, som virkelig har fått massive skattelettelser med denne regjeringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [11:55:21]: Me vil i dag vedta det siste budsjettet for denne stortingsperioden. Viktige stikkord for regjeringspartia har vore, og er, arbeidsplassar, velferd og fornying.

I løpet av perioden har bistanden auka med 4,3 milliardar kr, og det er innført målretta tiltak for å bekjempa fattigdom i Noreg med til saman 3,2 milliardar kr. I helsesektoren er ventelistene reduserte med i snitt 20 pst. Det har skjedd ein sterk auke i talet på barnehageplassar, og kontantstøtta er vidareført.

Frivillig sektor er blitt styrkt, bl.a. ved ein kraftig auke i gåvefrådraget og ved vidareføring av kompensasjon for tenestemoms.

Vår regjering har òg satsa sterkt på miljø og fornybar energi. Verneområda i Noreg har auka med 50 pst., og satsinga på alternativ energi er styrkt, bl.a. gjennom rekordsatsing på forskingsmidlar til CO₂-handtering av gasskraft. Når det gjeld kollektivtransport, er Sem-erklæringa oppfylt, med den følgje at me no ser ein auke i bruk av kollektive transportmiddel. Dette skjer etter ein periode med stagnasjon og nedgang.

Dette viser at det i denne perioden har vore ei sterk satsing på velferd og fornying.

Eit kjenneteikn ved vår regjering er at ho har vist både evne, vilje og mot til å styra norsk økonomi. Dei økonomiske barometera, og det me kan sjå i den praktiske kvardagen, viser at Samarbeidsregjeringa sin økonomiske politikk har verka. Då Regjeringa tok over, var sentralbanken si styringsrente 7 pst. No er ho 1,75 pst. Frå å vera på rentetoppen, samanlikna med våre viktigaste handelspartnarar, har me no den lågaste renta. Kronekursen har kome ned på eit nivå som gjer at næringslivet igjen har fått styrkt si konkurransekraft.

Den økonomiske veksten er høg, optimismen i næringslivet stig, og arbeidsløysa er på veg ned.

Slik var det ikkje då vår regjering tok over hausten 2001. Me såg då ei utvikling i ei retning som norsk næringsliv i lengda ikkje kunne leva med. Svekte internasjonale konjunkturar og vedvarande press i norsk økonomi, stor renteforskjell i forhold til handelspartnarar og ei norsk krone som stadig styrkte seg, låg som ein tung trussel over mange arbeidsplassar.

Særleg det stramme budsjettopplegget for 2003 vart eit vendepunkt. Det var ikkje alle som tok bølgja for 2003-budsjettet, men næringslivet fatta mot. Og tiltaka verka. Seint på året 2002 starta rentenedgangen, og over på nyåret 2003 kom etter kvart også konsekvensen i form av nedgang i kursen på norsk krone. Eit inntektspolitisk samarbeid har ytterlegare styrkt norsk næringsliv si konkurranseevne.

Regjeringa sitt faste grep var sterkt medverkande til at norsk økonomi fekk det som sentralbanksjefen har kalla for «ei mjuk landing».

Det budsjettforslaget som ligg føre i dag, viser at Regjeringa vil vidareføra ei fast og ansvarleg styring av norsk økonomi. Me gler oss difor over at Framstegspartiet i budsjettforhandlingane har vore både ryddige og konstruktive og gjennom det medverka til ei positiv einigheit om eit godt budsjett for 2005. Det skal Framstegspartiet så absolutt ha honnør for.

I forslaget til statsbudsjett for 2005 held Regjeringa oppe satsinga på velferd. Ein god fordelingsprofil er vidareført, bl.a. ved at barnehagar, psykiatrien og dei fattige i verda framleis er i fokus. Gjennom budsjettavtalen er kommunane til saman sikra 3 milliardar kr ekstra i tillegg til dei 2,75 milliardar kr Regjeringa allereie hadde lagt inn i budsjettet. Slik får kommunane høve til å halda oppe og utvikla velferdstilbod innan omsorg, skule og oppvekst, med andre ord gjera kvardagen betre og tryggare for folk flest.

Regjeringa satsar sterkt på å redusera avstanden mellom det å vera innanfor og utanfor arbeidslivet. Det vert difor innført ei ordning der uførepensjon kan nyttast som lønstilskot for arbeidsgjevarar. Elles aukar talet på tiltaksplassar for yrkeshemma med 2 000.

Gode vilkår for næringslivet er avgjerande for vekst og for velferd. Gode rammevilkår gjev overlevings- og utviklingsmoglegheiter, det skapar optimisme, og det stimulerer til vidareutvikling og fornying. Alt dette er igjen viktige føresetnader for at norsk næringsliv skal kunna vera oppegåande, hevda seg i konkurransen og gjennom det tryggja eksisterande arbeidsplassar og skapa nye. Innføringa av SkatteFUNN har gjeve ein viktig reiskap for fornying og utvikling i næringslivet. I 2005 kan denne ordninga utløysa 1,8 milliardar kr til forsking og utvikling. Gjennom budsjettavtalen er det slege fast at også uløna forskingsinnsats skal koma innanfor ordninga. Det vil ytterlegare stimulera til nyskaping, særleg for små bedrifter i oppstartingsfasen.

Det kjem på plass fire nasjonale såkornfond knytte til universitetsbyane Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Føremålet med desse fonda er å stimulera til praktisk næringslivsutvikling ut frå dei tunge og høgt kompetente fag- og forskingsmiljøa me finn ved universiteta her i landet.

I statsbudsjettet for 2005 vert det innført ei byggelånsgarantiordning på 2,5 milliardar kr for skipsverfta. Dette vil gje ei utsett verftsnæring langs kysten betre moglegheiter for å hevda seg i ein beinhard internasjonal marknad. Budsjettavtalen inneber at permitteringsperioden fram til 1. juli neste år framleis vil vera på inntil 42 veker. Vidare er arbeidsgjevarperioden ved permittering redusert frå ti til fem dagar.

Gjennom fireårsperioden er skatte- og avgiftstrykket for næringslivet letta, m.a. ved avvikling av investeringsavgifta og ved lette i avskrivingssatsar. Når det gjeld skatt, har Regjeringa også lagt fram, og fått behandla, ei skattemelding som inneheld ei omfattande skattereform. Føremålet med skattereforma er å få eit enklare og meir rettferdig skattesystem. Ei av hovudføringane er å fjerna den største urettferda i dagens skattesystem, nemleg forskjellen mellom skatt på aksjeutbyte og skatt på lønsinntekt. Slik som det framstår i dag, er det ikkje berre urettferdig, det gjev òg tilpassingsmoglegheiter for dei mest ressurssterke. Dette vil me gjera noko med. Skattereforma fører også med seg at delingsmodellen kan avviklast. I dette budsjettet kjem dei første tiltaka for å innføra denne reforma. Det meste av innføringa kjem i 2006 og 2007. Det nye skattesystemet vil også etterkoma EØS-krava.

Frivillig sektor er eit viktig område for Kristeleg Folkeparti. Frå og med 2003 har det vore mogleg å få skattereduksjon for gåver på inntil 6 000 kr til frivillig arbeid. Dette har vorte ein kjempesuksess, og mange organisasjonar rapporterer om stor inntektsvekst og som følgje av det auka aktivitet. Dette skaper positive band mellom organisasjon og gjevar. Det er bra! Resultatet er altså ikkje berre meir pengar i kassa, men auka engasjement og betring av det viktige velferdstilbodet som frivillige lag og organisasjonar står for. På bakgrunn av dette doblar me gåvefrådraget frå og med neste år. Frå 1. januar 2005 vert den øvre grensa for gåver med rett til skattefrådrag sett til 12 000 kr. Dette vil gje ein ytterlegare stimulans til det uvurderlege og uerstattelege arbeidet som frivillige lag og organisasjonar utfører.

Sidan tenestemomsen vart innført i 2001, har det vore ein klar føresetnad at frivillige lag og organisasjonar ikkje skulle tapa på det. Det har vore ei målsetjing at dette skulle skje på ein enkel og treffsikker måte. Her har ulike metodar vorte prøvde ut, utan at me har kome heilt i mål. Difor er det i budsjettavtalen no einigheit om at det i revidert til våren skal gjerast ein gjennomgang av ordninga og eventuelt leggjast fram forslag som sikrar at intensjonane vert tekne vare på.

Olof Palme sa ein gong at politikk er å vilja. Saka me har føre oss i dag, viser fast vilje til ikkje berre å sikra eit godt budsjett, men også å gje ein trygg og god kvardag med gode levekår for folk flest. Gjennom dette budsjettet får også næringslivet gode levekår, og dei viktige samfunnsoppgåvene som frivillige lag og organisasjonar utfører, får nødvendig gjødsel og god vekstjord.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A) [12:04:41]: Kristeleg Folkeparti gler seg, men dei må venta til dei kjem til Stortinget med budsjettet sitt før dei kan visa ordentleg glede. I fjor var det Arbeidarpartiet som støtta dei slik at dei kunne få gjennomslag for sine saker, og i år Framstegspartiet. Men det er viktig å gle seg, sjølvsagt.

Eg har eit spørsmål til Sørfonn. Kva er det som gjer at Kristeleg Folkeparti synest det er god fordelingspolitikk at dei som tener 1,2 mill. kr, etter Regjeringa sitt forslag skal få ein skattelette på 29 000 kr – no er det redusert etter avtalen til 19 000 kr – og at dei som tener 200 000 kr, skal få ein skattelette på 3 600 kr? Er dette god fordelingspolitikk?

Når det gjeld helse – det er mitt neste spørsmål – seier Sørfonn at dei er komne godt ut. Helse Vest har ikkje eingong klart å laga eit budsjett, for det er så vanskeleg å visa kva som er konsekvensane, og dei veit at her vert det opprør. Og så seier Sørfonn at Helse Vest er vinnaren. Kva er det Sørfonn veit som ikkje Stortinget veit?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:06:01]: Ja, det må vera lov å gle seg. Og kanskje skulle òg denne forsamlinga av og til gje uttrykk for litt meir glede og tilfredsheit.

Men når det gjeld skattepolitikken, har eg ein sterk mistanke om at Arbeidarpartiet snakkar mot betre vitande. For det dei gjer, er at dei grip fatt i ein liten bit av eit verkemiddel for å fjerna den største urettferda i skattesystemet, nemleg dette å redusera forskjellen på kapitalskatt og på inntektsskatt. Det snakkar Arbeidarpartiet seg vekk frå. Så vil Arbeidarpartiet fjerna delingsmodellen, men dei vil ikkje ha same prosentsatsen på kapitalskatt og inntektsskatt, slik me oppfattar dei. Kva gjer dei då? Då opnar dei ei låvedør for tilpassing og for skatteunndraging av dimensjonar. Det me ser i dag ved utnytting av delingsmodellen, vil vera for bagatellar å rekna mot det som vert konsekvensane dersom det eg har oppfatta som mangel på konsekvens i Arbeidarpartiet sitt opplegg, er rett.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:07:25]: Eg registrerer at også representanten Sørfonn kan glede seg over budsjettforliket med Framstegspartiet, og det synest vi at han har grunn til. Vi meiner nemleg at Framstegspartiet har ført budsjettet i riktig retning. Vi har gitt det ein meir sosial skatteprofil. Vi har fått til lågare matmoms, lågare eigendelar og meir til kommunar og sjukehus. Vi meiner altså at budsjettet er blitt betre med Framstegspartiets hjelp.

Eg konstaterer også at det ikkje berre er vi som meiner det. Ifølgje Aftenbladet meiner Bjørg Tørresdal at «et godt budsjettforlik er blitt enda bedre med Frps hjelp».

Spørsmålet mitt til representanten Ingebrigt Sørfonn er om han er einig med sin partikollega og kollega i finanskomiteen i at budsjettet no er blitt betre med Framstegspartiets hjelp enn det Regjeringa fekk til sjølv.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:08:37]: Det er viktig å leggja fram eit godt budsjettforslag, men eit godt budsjettforslag har null verdi om det ikkje vert fleirtal for eit godt budsjett, for det er det me skal styra etter. Denne regjeringa har diverre ikkje fleirtal i salen, difor er me avhengige av å få avtalar med nokon her i salen. Framstegspartiet har opptredd ryddig, respektfullt og konstruktivt i den prosessen me har hatt, og medverka til at me får vedteke eit godt budsjett som det går an å styra etter. I dette budsjettet er òg hovudlinjene i Regjeringa sin politikk vidareført. Det er me svært fornøgde med.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [12:09:37]: Sett i lys av den lett amorøse tonen som hersker mellom Høyre og Fremskrittspartiet i denne debatten, er det naturlig å spørre representanten Sørfonn om ikke det kanskje er regjeringspartiene som ville hatt mest bruk for disse samlivskursene som Kristelig Folkeparti markedsfører så aktivt, for her spriker det i alle retninger når det gjelder holdningen til Fremskrittspartiet. Vi hørte senest i radioen i dag morges at Kåre Kristiansen, Kristelig Folkepartis veteran, tok til orde for et samarbeid med Fremskrittspartiet, mens statsministeren sier noe annet. Det er avgjørende for velgerne å få vite klart og tydelig om det er sånn at en stemme for Kristelig Folkeparti, sett i lys av det forliket vi har på bordet nå, kan være en stemme for en mulig regjeringsdeltakelse for Fremskrittspartiet, eller ikke. Så jeg vil be representanten Sørfonn om enten å bekrefte eller avkrefte at det Kristelig Folkeparti tidligere har sagt, at det er uaktuelt å samarbeide med Fremskrittspartiet, står ved lag.

Presidenten: Presidenten har lyst til å bemerke at replikkrunden vel skulle være til statsbudsjettet.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:10:46]: Eg kan berre understreka at både samlivskurs og gode relasjonar mellom menneske er viktig, og det kan det aldri bli for mykje av.

Eg har allereie fleire gonger bekrefta at me er fornøgde med ryddige, respektfulle og konstruktive forhandlingar med Framstegspartiet. Det har medverka til at me får fleirtal for eit godt budsjett. Men eg skal heller ikkje stikka under stol at det er store politiske forskjellar mellom Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti. Det er store politiske forskjellar når det gjeld bistand, alkohol, miljø og bio- og genteknologi. Me kan lista opp ei rekkje slike saker.

I ein budsjettavtale kan ein tona ned slike politiske forskjellar. Det er dette eit tydeleg eksempel på. Men det blir betydeleg verre i ein forpliktande politisk avtale eller i eit regjeringssamarbeid. Difor er det ikkje aktuelt å gå inn i eit tettare politisk samarbeid med Framstegspartiet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:12:08]: Under Samarbeidsregjeringen har veksten i husholdningenes forbruk økt med nesten 50 pst. mer enn under Sentrumsregjeringen, mens det i offentlig sektor har gått motsatt vei.

Det første spørsmålet er: Hvordan forsvarer Kristelig Folkeparti en politikk med sterkt økende privat forbruk opp mot den kristne forvaltertanken, som jo skal være et fundament for Kristelig Folkepartis politikk?

Budsjettavtalen innebærer nå oppretting av kommunenes skattesvikt og en sak som faktisk er Senterpartiets forslag, nemlig en låneordning for oppussing av kirkebygg. Representanten Sørfonn har uttalt større glede over budsjettforliket enn over Regjeringens budsjettforslag. Er det slik at Kristelig Folkeparti er avhengig av Fremskrittspartiet for å få gjennomslag for sin politikk?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:13:14]: Det var fleire spørsmål her, så eg får prøva meg i telegramstil.

Når det gjeld veksten i privat forbruk, kan ein berre gå tilbake til behandlinga av kredittmeldinga for kort tid sidan. Der var eg sjølv ordførar for saka og åtvara sterkt mot den utviklinga me har, med ein sterk auke i huslydane si lånegjeld – altså lånegraden.

Når det så gjeld å retta opp skattesvikten for kommunane, er me svært fornøgde med det me har fått til i det budsjettet som ligg føre. Frå tid til anna verkar det som om Senterpartiet har eit hav av midlar å gi i denne samanhengen. Det var ikkje tilfellet den gongen Senterpartiet hadde kontroll både i Finansdepartementet og i Kommunaldepartementet. Då hadde ein faktisk nedgang i dei frie inntektene til kommunane.

Torstein Rudihagen (A) [12:14:39]: Sørfonn og Kristeleg Folkeparti er veldig fornøgde med det meste i statsbudsjettet, så òg med skatteopplegget. Det trur eg folk ute i mange regionar og distrikt skal merke seg. Den største utfordringa som mange regionar og distrikt i dette landet har, er å ta vare på busetjinga. Det er fyrst og fremst mangel på arbeid og arbeidsplassar. Mange er likevel med på å halde oppe busetjinga ved at dei tek den belastninga det er med anten lang dagpendling eller vekependling der dei bur på hybel eller i brakke. Det som no skjer med statsbudsjettet og skatteopplegget, er at det blir gitt store skattelettar til folk med millioninntekter. Samtidig skal pendlarane miste frådraget for ekstra kostutgifter ved å bu borte frå heimen, og for det andre skal dei få mindre frådrag for pendlinga til og frå. Meiner Sørfonn og Kristeleg Folkeparti at dette er god distriktspolitikk?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:15:54]: Rudihagen og eg er nok veldig einige om at det er viktig å halda oppe busetnaden ute i distrikta. Det gjer me fleire grep for i dette budsjettet, bl.a. med dei nasjonale såkornfonda, der me tek sikte på å næringsretta den tunge forskingsinnsatsen ein finn i universitetsmiljøa. Dette kan bety arbeidsplassar ute i distrikta.

Spørsmålet gjekk vel spesielt på den forsiktige endringa som er gjord i ordningane for reisefrådrag for pendlarar. Når det gjeld den biten, er den neppe avgjerande for om folk vil bu ute i distriktet. Men det undrar meg litt at Arbeidarpartiet angrip små postar i skatteopplegget, mens dei på den andre sida er villige til framleis å la kaksane gå fri når det gjeld det verkeleg store, dette med kapitalinntekter knytte til delingsmodellen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Morten Lund (Sp) [12:17:24]: Budsjettprosessen i Stortinget viser – også i år – at Kristelig Folkeparti får mer støtte for sine hjertesaker i forhandlinger med de andre partiene enn de får i Regjeringen. Det er stor glede i partiet både her i korridorene og på grasrota over påplussinger til kommunene, til samferdsel, til sykehusene og til vedlikehold av kirker og skoler, og ikke minst over redusert skatt på sykdom og en mer utjevnende skattepolitikk enn regjeringen Bondevik II har foreslått. Forbedringene på disse områder ville blitt større om forliket hadde blitt inngått med den andre delen av opposisjonen. Hvorfor velger så Kristelig Folkeparti å gå videre i et samarbeid med Høyre på Fremskrittspartiets nåde? Fremskrittspartiet har sterke ønsker om kutt til distrikt, landbruk og u-hjelp i sitt program, i tillegg til økt privatisering av velferdstjenestene. Grasrota i Kristelig Folkeparti synes å foretrekke den politikk som ble beskrevet i fellesmerknadene med Senterpartiet til siste langtidsprogram. Jeg synes Arbeiderpartiet har nærmet seg den linja, mens Kristelig Folkeparti sentralt har gått i motsatt retning.

Senterpartiet vil ha en ny politisk kurs for Norge, en ny politisk kurs som kan skape like vilkår i hele landet, med tro på utvikling i hele Norge. Vi vil gjennom en mer aktiv finanspolitikk bidra til gode og nyskapende lokalsamfunn i hele Norge. Vi mener Norge blir fattigere av Regjeringens sparepolitikk, som fører til sentralisering, økte trygdeutgifter og lågere verdiskaping.

Senterpartiets alternative budsjett gir over 10 000 flere årsverk, ifølge en analyse fra SSB. Det sikrer at lokal velferd, skole og eldreomsorg kan forbedres, ved å tilføre 6,7 milliarder ekstra til kommunesektoren. Vi foreslår 4,4 milliarder ekstra til næringsformål, samferdsel, bredbånd, bedre kapitaltilgang og lågere skatter og avgifter for næringslivet. Vi satser 1,5 milliarder ekstra på helseforetakene for å fjerne helsekøer og unngå nedleggelser, og vi går imot økte egenandelstak ved sykdom. Vi vil fjerne matmomsen og går imot reduksjoner i toppskatten, som Regjeringen foreslår.

For å skape og trygge så mange arbeidsplasser bruker Senterpartiet 4,4 milliarder mer av oljepengene enn Regjeringen i sitt forslag. Jeg er helt enig i finansministerens kommentar til perspektivmeldingen, om at det er en illusjon å tro at det er oljeinntektene som kan berge økonomien og velferdstjenestene. Senterpartiet har lenge hevdet at vi må legge til rette for at arbeidsstyrken blir større, mer kunnskapsrik og mer effektiv. Vi håper at vi denne gangen kan få flertall for vårt forslag om at hvert årsbudsjett skal inneholde et arbeidskraftregnskap med spesiell oversikt over reservene vi har, og det som gjøres for at disse kan bli foredlet og brukt. Reservene dreier seg om flere hundre tusen personer og kan, ifølge beregninger i siste langtidsprogram, tilsvare dobbelt så stor samfunnsverdi som den samlede oljeformuen.

Statistisk sentralbyrå har beregnet at Senterpartiets merforbruk fra oljefondet ikke ville gi økt prisstigning og rente slik situasjonen nå er. SSB har tidligere gjort beregninger av effekten av en mer aktiv finanspolitikk for å få flere i arbeid de senere årene. Et av resultatene er følgende: Om skatteletten som er gitt de siste fire år, i stedet var bevilget til å øke aktiviteten i privat og offentlig sektor, ville det vært 47 000 flere i arbeid – uten økte priser og rente som resultat, har de beregnet. Og det er en slik linje som Senterpartiet har ført disse årene. Kan vi håpe at slike rapporter leses i Finansdepartementet?

Den tydelige veksten vi har fått i norsk økonomi, gir få nye jobber i Norge. Den låge renten stimulerer til økt privat forbruk og sterk stigning i lån til husholdningene. Næringslivet investerer lite og har i en ny undersøkelse svart at 80 000 arbeidsplasser kan bli flagget ut i løpet av fem år om rammevilkårene ikke bedres. Øverst på deres ønskeliste står bedre veger. Økte sykelønnsutgifter for arbeidsgiver, mer kostbar permittering og passiv og uforutsigbar næringspolitikk er typiske tiltak som øker utflaggingen. At ikke Regjeringen skjønner det!

Av Senterpartiets ekstra satsing på 4,4 milliarder til en målrettet og offensiv næringspolitikk går 1,4 milliarder til samferdsel og bredbånd. Vi vil gjeninnføre permitteringsreglene med 42 ukers periode og bare tre dagers lønnsplikt for arbeidsgiver. Vi synes det er meningsløst å ha halvårsvarighet på slike regler bare av hensyn til handlingsregelen. Uforutsigbarhet de luxe må Regjeringens linje kalles. Senterpartiet går imot å pålegge arbeidsgivere økt lønnsplikt ved sykefravær og å redusere skattefradrag for pendlere. Vi vil utvide nettolønnsordningen for sjøfolk.

Senterpartiet foreslår at næringsformue skal fritas for formuesskatt, slik det er i Sverige, som vårt næringsliv ber om. I sum gir vårt opplegg lågere skatt for næringslivet. Vi foreslår at gebyrene til Mattilsynet og Brønnøysundregisteret blir redusert betydelig, og at de nye avgiftene på havbruk og fiskebåter avvises. Vi foreslår 100 mill. kr til et verdiskapingsprogram for fersk fisk, og det samme til den velprøvde ordningen kommunale næringsfond, som Bondevik II-regjeringen har avskaffet. I alt er det over 1 milliard kr i økt kapitaltilgang til å skape og sikre arbeidsplasser i Senterpartiets opplegg. Vi synes det er en skam at distriktsmilliarden som ble vedtatt for et og et halvt år siden, fortsatt ligger urørt. Det burde vært unødvendig.

Senterpartiet foreslår å kompensere for kommunenes skattetap i 2004 og øke med 4,2 milliarder kr for 2005. Dette vil utgjøre 3,4 milliarder kr mer enn i forliket.

Tall fra Sør-Trøndelag forteller at det trengs langt mer enn det forliket gir, for å unngå nedskjæringer innen skole og eldreomsorg. For Melhus kommune gir forliket så vidt kompensasjon for skattesvikten i år, men 3 mill. kr for lite til å videreføre dagens tilbud og ingen mulighet til å nedbetale tidligere underskudd på 15 mill. kr. Senterpartiets alternativ ville sikret samme tilbud som i dag og gitt mulighet til å dekke 1/3 av underskuddet. Fylkeskommunen i Sør-Trøndelag ville fått akkurat nok til å unngå ytterligere nedskjæringer med Senterparti-forslaget, men må spare 35 mill. kr slik forliket ble. Regjeringens opplegg ville betydd innsparinger på 70 mill. kr på toppen av det de tidligere har tatt. Og det ville betydd dramatiske reduksjoner i skoletilbudet.

Senterpartiet håper at det nå kan oppnås enighet om en plan for å rette opp den meget vanskelige situasjonen for kommunene. Regjeringspartiene må innse at slanking av denne sektoren har gått for langt. Dårligere skole og eldreomsorg er resultatet allerede. Det er uverdig at Regjeringen i verdens rikeste land fraskriver seg ansvaret for velferdstjenestene ved å sultefôre kommunene, mens den private velstanden øker fort.

Senterpartiet vil at det skal satses mer på forebygging på alle samfunnsområder. Det er positivt at det nå er et solid flertall for en handlingsplan mot diabetes. Samtidig er det underlig at flere av de samme partiene vil ha like låge avgifter på sjokolade og andre søtsaker som i Sverige. Senterpartiet mener at avgifter må brukes der de kan bidra til å forebygge skader på helse og miljø. Avgiftsøkningen på røyketobakk har virket godt. Avgiftsreduksjonen på brennevin har også virket, men neppe positivt for folkehelsa.

Senterpartiet foreslår å fjerne matmomsen, noe som medfører at matutgiftene reduseres med nesten 8 milliarder kr på årsbasis. I gjennomsnitt utgjør dette 2 250 kr for alle over 17 år. Alle får gevinst av dette, også studenter uten inntekt og minstepensjonister. De med låge inntekter og stort matbudsjett får relativt størst gevinst. Fjerning av matmomsen er derfor det mest effektive minstefradraget som tenkes kan. I tillegg vil grensehandelen bli betydelig redusert. Det vil utgjøre flere tusen årsverk i landbruk, matindustri, handel og transport. Staten vil få økt skatt og økt moms på grunn av redusert grensehandel også på andre varer.

Null matmoms er et godt fordelingspolitisk virkemiddel, som treffer bedre enn andre skattegrep både når det gjelder bosted, kjønn og lønnsnivå. Det dårligste skattegrepet for utjevning nest etter fritak for utbytteskatt er reduksjon i toppskatten. Menn har fått 80 pst. av de lettelsene som er gitt de senere årene. Med Regjeringens opplegg for neste år ville kvinner fått 20 pst. av skatteletten og 40 pst. av de økte momskostnadene – med andre ord dårligere økonomisk likestillingspolitikk.

Senterpartiet vil ikke bidra til økte forskjeller mellom kvinner og menn, og vil at alle endringer i skatt, avgift og pensjon skal bidra til reduserte forskjeller. Etter min mening må skattelettelsene ta mest hensyn til de 70 pst. med bruttolønn under 270 000 kr. Skattelette til denne gruppen vil nå 90 pst. av kvinnene.

En annen gruppe som taper rent økonomisk for tiden, er de aleneboende. Det er godt dokumentert at de har store merutgifter i forhold til familier. De som har merutgifter på grunn av barn, har fått dette kompensert gjennom flere kostbare reformer. Senterpartiet mener at det må gis en økonomisk kompensasjon også til de aleneboende. Det er beklagelig at vi ikke har fått flertall for vårt forslag om å pålegge Regjeringen å utrede slike tiltak. I vårt budsjett foreslår vi et mindre skattefradrag rettet mot aleneboende med låge inntekter, men samtidig innser vi at det trengs mer enn som så.

Jeg vil da få fremme Senterpartiets forslag, de som er inntatt i innstillingen, og det som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [12:27:47]: Det er ikkje tvil om anna enn at Arbeidarpartiet og Senterpartiet står saman om veldig mykje av våre budsjettalternativ. Men når representanten Morten Lund på den eine sida seier at ein ikkje kan basere framtidig velferd i dette landet på oljeinntektene, og på den andre sida har ei kritisk haldning til den såkalla handlingsregelen, blir det noko forvirrande.

Eg må da minne representanten Lund om at vi faktisk bruker 74 milliardar kr av oljefondet vårt over statsbudsjettet. Litt aktivitetskorrigert er det snakk om 66 milliardar kr. Men uansett er det 24 milliardar kr meir enn det som er avkastinga av oljefondet, som er det den såkalla handlingsregelen tilseier at vi skal bruke. Vi er i ein unik situasjon i dette landet. Vi er fantastisk heldige som har så mykje pengar som vi kan bruke. Det tilsvarer det forsvarsbudsjettet og utdanningsbudsjettet vårt kostar, ein sum som ikkje er i nærleiken av det andre land har som kan førast inn i budsjettet. Likevel vil Senterpartiet stadig bruke meir. Går det inga grense for bruken av oljeinntektene?

Morten Lund (Sp) [12:29:14]: Senterpartiet vil bruke 4,4 milliarder kr mer av oljepengene for å investere i økt verdiskaping for å få arbeidsledigheten ned. Det er det som er vår strategi. Vi synes det er helt feil slik det har vært gjort de senere år, da oljepengene har blitt brukt opp i salderingen på slutten av året for å dekke økte ledighetskostnader og økt sykefravær, som vi da har fått på grunn av en passiv næringspolitikk.

Vi ønsker en aktiv næringspolitikk for å øke verdiskapingen for å få folk i arbeid. Og vi har presentert mange, mange gode forslag til det, og jeg tror Arbeiderpartiet vil være enig i de fleste av de forslagene.

Oljeinntektene er store. Vi har en avkastning av oljeinntektene slik de står i utlandet, på ca. 4 pst. Investeringer i vegformål ville ha gitt en langt større avkastning. Investeringer gjennom kommunale næringsfond ville ha gitt en langt større avkastning enn de 4 pst. Vi ville ha fått igjen på mange vis – ikke minst gjennom reduserte trygdeutgifter, som jeg har vært inne på.

Torbjørn Hansen (H) [12:30:34]: Under budsjettforhandlingene fikk jeg en e-post fra en oppdretter i Hardanger. Han var nervøs fordi han fryktet at forhandlingene ville føre til økt bruk av oljepenger, i en situasjon hvor oppdrettsnæringen er veldig presset i forhold til lønnsomhet. De har lave priser, og de har fått en styrket kronekurs de siste årene. Han la ved en tabell som viste hvor mye bedriften hans ville tape dersom kronekursen styrket seg med f.eks. 10 øre. Dette er rendyrkede distriktsarbeidsplasser, hvor bedriftene eksporterer omtrent 100 pst. av det de produserer. Og denne advarselen kommer også fra Teknologibedriftenes Landsforening, som organiserer tusenvis av arbeidsplasser ute i distriktene.

Jeg er ganske fornøyd med at budsjettforliket ikke innebærer økt bruk av oljepenger. Derfor er det ganske underlig å se at Senterpartiet gjør nettopp det motsatte, de bruker 4,4 milliarder kr mer. Mitt spørsmål er: Hva er representanten Lunds svar til bedriftene ute i distriktene, som åpenbart ville få store problemer dersom Senterpartiets politikk ble gjennomført?

Morten Lund (Sp) [12:31:52]: Vårt svar til disse bedriftene er å vise til erfaringene fra de senere år, der en hvert år har brukt 10 milliarder kr mer enn det som har vært budsjettert, nettopp fordi utgiftene i forbindelse med arbeidsledighet og sykefravær har økt med den politikken som Regjeringen har ført. Den ekstra bruken av oljepenger har ikke ført til prisstigning eller til at renten i Norge har gått opp. Renten har gått ned dette året, og det er fordi Regjeringen har ført en litt annen politikk enn det den gjorde i 2001 og i 2002. All erfaring viser dermed at økt bruk av oljepenger i den situasjonen vi er i i dag, hvor det er ledig kapasitet i økonomien, ikke fører til prisstigning eller til at renten går opp.

Senterpartiet har sendt sitt forslag til alternativt statsbudsjett til SSB for å få gjort beregninger og få bekreftet at det er rett det vi har sagt, at det i denne situasjonen er rom i økonomien for å bruke mer oljepenger. Det er også det SSB har beregnet, på selvstendig grunnlag. Hvis en hadde gitt bevilgninger over offentlige budsjetter lik skatteletten de siste tre årene, hadde vi hatt 47 000 flere i arbeid. Da hadde vi hatt et helt annet samfunnsregnskap.

Per Erik Monsen (FrP) [12:33:21]: Det kom i representantens innlegg til uttrykk en viss bekymring over grensehandelen, som rammer norske bønder og norske arbeidsplasser, og som i tillegg gir oss en god del andre ulemper.

Det eneste partiet som i denne innstillingen har foreslått å øke alkoholavgiftene, er Senterpartiet. Ingen andre har protestert mot Regjeringens linje om nominell videreføring fra i fjor – eller, som Fremskrittspartiet har foreslått, å senke dem betydelig, ned til svensk nivå.

Det jeg lurer på, er for så vidt ikke Senterpartiets holdning, at de ønsker å øke alkoholavgiftene, men begrunnelsen. For begrunnelsen er at det er tatt et initiativ til felles nordisk front for å kunne beholde en restriktiv alkoholpolitikk. Tror Senterpartiet virkelig at dette initiativet vil gi resultater som gjør at det i 2005 ikke blir et problem for Norge å ha helt andre avgifter enn Sverige?

Morten Lund (Sp) [12:34:51]: Begrunnelsen for Senterpartiets standpunkt når det gjelder alkoholavgiftene, er forebygging – av helseskade, av økt vold i samfunnet. Det er godt begrunnet gjennom mange, mange utredninger at slik er det. Når alkoholprisene går ned, gir det seg utslag i de faktorene som jeg nå nevnte. Dette er bevist gjennom erfaringer fra Finland og andre land. Og det er nok ganske stor støtte for det som statsråd Høybråten nå arbeider med, at vi må prøve å få andre med oss på en annen tankegang. For det går ikke at alle skal prøve å komme ned på det lågeste avgiftsnivået som i det hele tatt fins, innenfor vanlig reiseavstand.

Vi håper at det ikke blir flertall for Fremskrittspartiets linje, der det er om å gjøre å få fjernet slike avgifter, men at Regjeringen greier å stå imot, og fortsetter å arbeide etter den linjen de har hatt. Men vi hadde ønsket at det hadde gått den andre vegen, at avgiftene heller hadde blitt noe høgere.

Åsa Elvik (SV) [12:36:11]: Det er ikkje tvil om at Senterpartiet – og for så vidt Arbeidarpartiet – og SV har ein del vesentlege treffpunkt i budsjettet som vi har til behandling i dag.

Eg har spesielt sett på næringssida. Eg ser at her har Senterpartiet ein del gledelege satsingar som vi er heilt einige med dei i. Mellom anna har Senterpartiet omfamna SVs forslag om å etablere eit verdiskapingsprogram for fisk og avsett pengar til det. Det synest eg er veldig gledeleg, etter at ein samrøystes næringskomite i vår var einig i at det var eit godt forslag, og bad Regjeringa komme tilbake med det. Eg synest at det er flott at Senterpartiet følgjer dette opp i sitt alternativ. Dette vil vere ein god verdiskapingsstrategi for fiskerinæringa i forhold til kvalitet og i forhold til nisjeproduksjon.

Men parallellen på landbrukssida finn eg ikkje hos Senterpartiet. Ja, vi har eit verdiskapingsprogram for landbruket, men eg finn ikkje temaet økologisk landbruk nemnt med eitt ord hos Senterpartiet i ramma for landbruk. Kan SV rekne med Senterpartiet si støtte til ei satsing på økologisk landbruk, eller er økologisk landbruk berre for dei spesielt interesserte?

Morten Lund (Sp) [12:37:40]: Senterpartiet har vært ivrig på å få til verdiskapingsprogrammet for landbruk, og vi ønsker å få til et tilsvarende for fisk. Vi har også vært med på å få til et for skogbruk. Den senere tid har verdiskapingsprogrammet for landbruk ført til at vi har fått en hel rekke produsenter av nisjeprodukter som etter hvert begynner å kunne gjøre det bra, fordi de også har fått ganske god hjelp fra det offentlige.

Når det gjelder synet på økologisk produksjon og satsing på det, har vi ikke vært like ivrige som SV på det. Men vi har ment at den vanlige norske jordbruksproduksjonen er økologisk i forhold til det som vi finner i utlandet, og det er viktig at vi kan beholde en volumproduksjon i Norge til en rimelig pris, noe vi ikke greier med det klimaet vi har, og innenfor økologiske produksjonsgrenser. Men vi kommer fortsatt til å støtte det som er den offisielle norske politikken, og prøve å nå målene for omfanget av økologisk produksjon i norsk landbruk.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [12:39:00]: Senterpartiet vil gje meir til dei fleste i dette budsjettet, og vi har på sett og vis vorte vane med det. Men småbarnsfamiliane vil få mindre med Senterpartiet sitt opplegg. Kontantstøttemodellen til Senterpartiet snevrar i utgangspunktet inn valfridommen, men endå verre: Senterpartiet ynskjer ei sosialistisk regjering etter neste val, og dei vil bidra og gjerne vera med i ei slik. Betyr familiepolitikken så lite for Senterpartiet? Senterpartiet veit jo at kontantstøtta er tapt med ei slik regjering, til skade for mangebarnsfamiliar, til skade for familiar i grisgrendte strøk, til skade for mange som endeleg har fått litt kompensasjon frå storsamfunnet når dei dreg omsorg for sine eigne småbarn. Kan Senterpartiet verkeleg ta ansvar for eit slikt tilbakeskritt? Og trur representanten Morten Lund verkeleg at senterpartiveljarane kan akseptera det?

Senterpartiet skaper elles stadig forbausing. Partiet vil no ha polutsal i alle kommunar. Gjev ein då løfte om gode, trygge lokalsamfunn? Det er jo vel dokumentert at auka tilgjenge betyr auka forbruk, auka vald og auka skade, og alt no er det 200 000 barn som kvir seg til laurdag. Held Senterpartiet på å forlata alle tidlegare familiepolitiske skansar?

Morten Lund (Sp) [12:40:32]: Senterpartiet har den modell for kontantstøtten som går ut på at vi skal gi kontantstøtte til dem som velger å være hjemme med barna sine. Vi har satt den lågeste inntektsgrensen på 100 000 kr. Det vil etter våre beregninger da være omtrent en tredjepart av mottakerne av kontantstøtte som mister den. Vi tror ikke kontantstøtten er tapt selv om det blir regjeringsskifte. Vi kommer til å argumentere for vår modell, og mange av de evalueringene som har vært rundt kontantstøtten, tyder på at det er den som burde ha vært valgt hele tiden, for det er den som ville ha gitt mest samvær mellom foreldre og barn.

Når det gjelder polutsalg i samtlige kommuner, synes vi det er en fordel at omsetning av alkohol skjer i organiserte former, at folk har tilgang til en lovlig vare, men at det skjer gjennom et vinmonopol. Og noe av det vi diskuterte sist vi hadde en EU-kamp, var: Kan vi bevare Vinmonopolet under et EU-medlemskap eller en EØS-avtale? Det kan tyde på at dette også er et av de spørsmålene som vi kan komme til å tape i tiden framover, fordi vi fikk denne EØS-avtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

May Britt Vihovde (V) [12:42:04]: Eg har sagt det før, men vi toler å høra det igjen: Samarbeidsregjeringa sin økonomiske politikk gir gode resultat. Noreg har låg arbeidsløyse, låg prisvekst og låg rente. Vi er endå ein gong kåra av FN til eit av verdas beste land å bu i.

Det er ikkje mangel på gode formål som treng meir pengar frå staten. Men Samarbeidsregjeringa har eit ansvar for å føra ein ansvarleg og disiplinert finanspolitikk. Ein disiplinert finanspolitikk er vårt bidrag til å sikra og skapa arbeidsplassar, halda kronekursen låg og styrkja Noregs konkurransekraft internasjonalt og halda ved lag ei låg prisstigning og ei fortsett låg rente.

Ingenting verkar meir usosialt enn høg rente. Privatpersonar, kommunar, næringsliv og ikkje minst unge som skal etablera seg for første gong, blir ramma. Under denne regjeringa har renta gått frå 7 pst. til 1,75 pst., og den norske krona har svekt seg med heile 12 pst.

I løpet av dei fire åra som Samarbeidsregjeringa har vore, har ein

• auka løyvingane til kollektivtiltak med 4 milliardar kr

• auka løyvingane til vegformål med 3 milliardar kr

• auka løyvingane til psykiatrireforma, slik at ho no er i rute

Ved å målretta 3,2 milliardar kr for å redusera fattigdommen har bl.a. våre rusavhengige fått eit mykje betre helse- og omsorgstilbod. Vi smør ikkje tynt utover til alle, men tjukt på til dei som treng det mest. Vi har fullfinansiert kvalitetsreforma innan høgare utdanning, og vi har auka forskingsinnsatsen med 5 milliardar kr.

Tryggleik for kvar enkelt er ein av grunnpilarane i eit demokrati. Dette tek Regjeringa på alvor. Politiet har i dette budsjettet blitt styrkt med 500 mill. kr og i budsjettforliket med 215 mill. kr ekstra. Talet på soningsplassar er auka med 320 plassar sidan 2002, og i 2005 får vi ytterlegare 87 plassar. Ja, soningskøen til norske fengsel er den lågaste sidan desember 2001.

Vi har fått forsterka næringsutvikling, fornying, omstilling og optimisme innan landbruket og auka satsing på framtidsretta alternativ energi.

Skatte- og pensjonssystemet i Noreg er overmode for reform. Å reformera desse systema er utfordrande, fordi det er lett å hengja seg opp i einskildelement og gløyma heilskapen. Venstre er stolt av å sitja i ei regjering som har våga å ta fatt i desse utfordringane.

Dei skattepolitiske grepa Samarbeidsregjeringa tek neste år, har eit synleg Venstre-stempel. Venstre har ein ambisjon om ein overgang frå raud til grøn skatt, eller på meir folkeleg norsk: ein overgang frå skatt på arbeid til skatt på forbruk og forureining.

Like inntekter må skattleggjast likt. Dagens skattemessige forskjellsbehandling på kapital- og arbeidsinntekter manifesterer seg i delingsmodellen. Delingsmodellen premierer gjennom låg skatt bedriftseigarar som tek på seg slipset ein gong i månaden og går på styremøte, og straffar bedriftseigarar som aktivt tek del i verksemda si daglege drift, gjennom høg skatt. Venstre har kjempa mot delingsmodellen i tolv år, og tida for siger er no kommen. Delingsmodellen blir no fjerna.

Venstres andre kjepphest er å redusera marginalskatten. Her har Samarbeidsregjeringa også levert. Lågare marginalskatt er særleg viktig for dei med låge inntekter og dei som jobbar deltid. Lågare marginalskatt inneber at du sit igjen med meir etter skatt på siste opptente krone. Med andre ord gir lågare marginalskatt klare incentiv til auka arbeidsinnsats, og gjer det samstundes enklare å arbeida seg ut av eit økonomisk uføre.

Eg vil gi ros til Framstegspartiet for å ha teke medansvar. Forhandlingane i haust har skjedd utan den dramatikken og mediestøyen tidlegare forhandlingar har vore kjenneteikna av.

Venstre er det sosialliberale partiet i norsk politikk. Vi er det radikale sentrumspartiet som står for fridom for den einskilde og ansvar for kvarandre. I denne debatten som elles hører vi ei såkalla venstreside som gir inntrykk av å ha monopol på rettferdskjensle og sosialt sinnelag. Slik er det ikkje. Offentlege velferdsordningar har vakse med 43 milliardar kr denne stortingsperioden. Det er usant når det blir påstått at velferda blir bygd ned.

Regjeringa er oppteken av å leggja grunnlag for at velferda skal vera berekraftig òg for framtida. Difor må vi ha auga for verdiskaping, kunnskap og eit skattenivå og eit skattesystem som gir ny vekst. Det er langt frå usosialt, det er ein god sosial og framtidsretta politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [12:47:16]: Arbeiderpartiet mener at det finnes knapt noe som er viktigere enn å gi opplæring til barn, pleie av eldre og helsetilbud til dem som er syke. Men muligheten til å gi befolkningen et godt tjenestetilbud på disse områdene er avhengig av at kommunene har penger nok til å ivareta og utvikle tilbudene. Tror representanten Vihovde at Venstre nå har bidratt i dette budsjettet til at tjenestetilbudene i kommunene kan opprettholdes?

Jeg vet nå at representanten Vihovde vil komme trekkende med at hun har vært medvirkende til at det nå gis 800 mill. kr ekstra i frie midler. Men dette mener Arbeiderpartiet er for lite. Er ikke Venstre bekymret for at det nå sitter fortvilede kommunepolitikere rundt omkring i landet og må legge ned tilbudet til innbyggerne sine, legge ned eldresentre, tilbud til psykisk utviklingshemmede og fritidsklubber? Er dette den friheten Venstre har å tilby sine lokalpolitikere?

May Britt Vihovde (V) [12:48:41]: Eg kunne godt ha tenkt meg at Arbeidarpartiet hadde vore med Venstre og sagt: Lat oss gi kommunane fridom til å benytta dei midlane dei får, lat oss slutta med øyremerking, lat oss gå inn og sjå på regelverk, lat oss stola på at våre folkevalde gjer ein skikkeleg jobb. Arbeidarpartiet har vore med på å sikra eit barnehageforlik der 6 milliardar kr er bundne opp. Er dette å stola på at våre folkevalde lokalt klarar å gjera jobben?

Så må eg seia: Ja, dei rammene vi har hatt, og det at vi har fått redusert sjukelønnskostnadene, har gjort at vi har kunna auka løyvingane til kommunane. Det er eg fornøgd med. Eg trur det er mange uløyste oppgåver. Men kommunesektoren må òg vera med og bera ansvaret for å ha låg rente og kronekurs. Arbeidsløyse – som vi òg såg konturane av – med høg kronekurs, med høg rente, vil gi eit svekt skattegrunnlag for kommunane. Meir folk i arbeid gir auka skatteinngang til kommunane, og då trur eg at vi får eit betre velferdstilbod.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:50:03]: Eg synest det er veldig positivt at Vihovde roser Framstegspartiet for budsjettforliket. Som eg har sagt tidlegare, er Framstegspartiet også fornøgd med budsjettforliket. Vi meiner at dette forliket har gitt budsjettet ein langt meir sosial profil enn det Regjeringa greidde å få til.

Vi er også glade for den gode atmosfæren mellom Framstegspartiet og regjeringspartia som vi hadde under forhandlingane, og som var medverkande til at dette gjekk i boks.

Men når eg les VG i dag, blir eg litt forundra. Der går Venstres leiar Lars Sponheim hardt ut og seier at Venstre går ut viss Høgre opnar for Framstegspartiet, og han legg til:

«Og det vil ikke gå lydløst for seg.»

Det står vidare:

«Han sier også et klart nei til å avklare et formalisert flertallssamarbeid hvor FrP inngår, både før og etter valget i 2005.»

Mitt spørsmål til Vihovde er: Er ho einig med partileiaren sin i at eit formalisert samarbeid med Framstegspartiet er heilt uaktuelt?

May Britt Vihovde (V) [12:51:20]: Venstre er eit borgarleg sentrumsparti. Vi trivst veldig godt med den regjeringa vi sit i no. Vi får gjennomført mykje av vår politikk. Men vi ønskjer å vera eit parti som samarbeider både til venstre og til høgre i politikken. Viss ein går inn og ser på Framstegspartiet sitt alternative budsjett kontra Regjeringa sitt budsjett, for ikkje å snakka om Venstre sitt program, vil ein sjå at det er veldig stor avstand mellom Framstegspartiet og Venstre på mange ulike politikkområde. Men det kan òg gjelda på den andre sida. Viss du hadde teke Sosialistisk Venstreparti sitt budsjett og kopla det opp mot Venstre, ville du òg sett at det var veldig stor forskjell.

Å vera i sentrum, samarbeida på begge sider og få fram dei beste løysingane er det Venstre vil vera med på. Som sagt: Vi trivst veldig godt med den regjeringa og dei regjeringspartnarane vi har.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:52:41]: Venstre har samferdselsministeren i denne regjeringen og hevder at de vil satse på jernbanen, fordi jernbanen er det mest miljøvennlige transportmiddelet.

Regjeringen foreslår i dette budsjettet å privatisere og konkurranseutsette all drift og vedlikehold på jernbanen. Jernbaneverket skal nedbygges, tusen arbeidsplasser skal fjernes rundt om i landet, Jernbaneverket skal kun få ansvaret for å kontrollere private aktører. Dette skal gjennomføres innen 2009. Det vil innebære å konkurranseutsette sikkerheten på jernbanen. Sikkerheten blir svekket, fordi spesialkompetansen og lokalkunnskapen bare finnes i det norske jernbaneverket.

I Storbritannia ble dette forsøkt på 1980- og 1990-tallet under Major og Thatcher, med svært negativt resultat. Nå snur de. Det britiske jernbaneverket ansetter nå 18 500 vedlikeholdsarbeidere. Det hadde vært økende kritikk mot privatiseringen. Vedlikeholdet hadde vært ineffektivt og gått på bekostning av sikkerheten, uttalte styreformannen i Network Rail, det britiske jernbaneverket, til BBC. 18 måneder senere forteller BBC om store forbedringer i Network Rail.

Istedenfor å lære av britene vil Regjeringen at Norge skal gjøre de samme feilene. Hvordan kan Venstre kalle dette å satse på jernbane?

May Britt Vihovde (V) [12:54:08]: Regjeringa har satsa 4 milliardar kr meir på kollektivtransport i denne perioden. Det håpte eg at Sosialistisk Venstreparti kunne gi oss litt skryt for.

Dersom ein no går inn og ser på omorganiseringa av Statens vegvesen: Det har gitt oss meir veg for kvar krone. Vi trur faktisk at dette òg er mogleg når det gjeld jernbanen, ved å gjera folk betre og la folk få moglegheit til å konkurrera. Vi trur faktisk at dette vil styrkja jernbanesatsinga.

Så viser representanten til England. Men han viser ikkje til alle dei andre landa som har gjort akkurat det samme, og som har oppnådd veldig gode resultat. Men éin ting skal eg lova Sosialistisk Venstreparti og Stortinget: Det vil aldri vera snakk om å gambla med tryggleiken. Det trur eg at eg på vegner av samferdsleministeren kan lova. Men å få auka konkurranse, få meir igjen for pengane og få eit betre tilbod både i sentrale strøk og i distrikta trur eg faktisk at vi kan oppnå med dette.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [12:55:30]: Venstre sin leiar snakkar ofte og varmt om at norsk landbruk må profilere seg på kvalitet og nisjeprodukt, deriblant reiseliv og turisme. Nett i dei områda på Vestlandet der reiseliv og turisme er ei vekstnæring, opplever vi stadig bygdelag som er stengde på grunn av ras. Seinast i dag er det mange stengde strekningar i Møre og Romsdal. Folk lever og arbeider i utryggleik.

I innstillinga viser Venstre at dei er godt fornøgde med samferdselsbudsjettet. Er verkeleg representanten frå Hordaland fornøgd med satsinga, eller mangelen på satsing, når det gjeld øyremerkte midlar til rassikring? Med dagens løyvingar vil det ta 30 år før alle kjende prosjekt er sikra. Eller meiner representanten at desse utsette fylka skal måtte ta av dei ordinære løyvingane for å sikre prosjekta sine?

May Britt Vihovde (V) [12:56:46]: Lat meg starta med å seia at vi i Venstre er veldig fornøgde med å ha ein landbruksminister som no har skapt omstilling, fornying og optimisme i landbruket og satsa på nisjeproduksjon. Vi trur faktisk at dette er veldig positivt for Distrikts-Noreg.

Så kan eg jo sitera Göran Persson og seia at når det gjeld ras, er vi stolte, men vi er ikkje fornøgde. Her har vi nokre store utfordringar. Men Regjeringa har sett av eigne midlar til rassikring. Vi har auka løyvingane til Statens vegvesen. Då kan eg jo håpa at Senterpartiet er einig i at det har vore veldig fornuftig å omorganisera Statens vegvesen – vi har fått meir igjen for kvar krone – sånn at vi verkeleg kan få satsa på desse strekningane og satsa i Distrikts-Noreg. Men det krev ei auka satsing på kollektivtransport, slik at vi ikkje brukar pengane på store motorvegprosjekt for å løysa køane i våre sentrale strøk. Eg registrerer at Senterpartiet berre har sett av 10 mill. kr ekstra til kollektivsatsing i sitt budsjett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Bastesen (Kp) [12:58:16]: I denne finansdebatten vil jeg snakke om velferden til folk flest og trygghet for den enkelte familie. Som et verdikonservativt sentrumsparti legger Kystpartiet vekt på at kommunene skal settes bedre i stand til å løse de oppgavene de er pålagt. Det er også viktig at staten opprettholder de lokale sykehusene, og at familiene får en bedre mulighet til å klare seg selv.

Kommunene blir stadig pålagt nye oppgaver. Samtidig opplever mange kommuner svikt i skatteinntektene, nye kostnader og for små bevilgninger fra staten. Resultatet er at kommunene tvinges til å selge eiendom, privatisere, nedbemanne kommunale tjenester og innføre eller øke den kommunale eiendomsskatten. For å hindre en slik utvikling vil Kystpartiet i dette budsjettet foreslå netto 6 milliarder kr ekstra i frie midler til kommunene. En bedre kommuneøkonomi vil også gi mange nye arbeidsplasser.

Staten må vise at den klarer å håndtere det ansvaret den har for sykehusene. Det er viktig for folks trygghet at det ikke er for stor geografisk avstand til det lokale sykehus. Man må også sikre de enkelte sykehus den nødvendige medisinske kompetanse, slik at de kan håndtere behov for rask behandling. Hvis staten ikke klarer denne oppgaven, må man på nytt vurdere om sykehusene igjen skal omorganiseres.

I dagens oppjagede konkurransesamfunn blir det stadig viktigere å sikre grunntrygghet for den enkelte. Kystpartiet vil arbeide for å styrke retten til inntekt. Vi går inn for å redusere arbeidsgivers periode med lønnsplikt fra ti til fem dager. Vi støtter Arbeiderpartiets forslag om å redusere tallet på ventedager for dagpenger fra fem til tre dager og redusere kravet til minsteinntekt fra l,5 G til 1,25 G. Jeg viser for øvrig til Innst. O. nr. 10 for 2004-2005, kap. 35.7 og kap. 35.8.

For å sikre arbeid og en forsvarlig lønnsinntekt i Norge vil Kystpartiet kjempe imot sosial dumping. En brutal konkurranse om arbeid og velferd vil undergrave arbeidstakernes rett og vil føre til stadig større lønnsforskjeller i samfunnet. På denne bakgrunn sier Kystpartiet nei til EØS-avtalen, som innebærer opphevelse av innvandringsstoppen overfor EU-landene.

Pensjonsordningen er et hett tema. Det er helt uforståelig at private ordninger som fiskerpensjon og sjømannspensjon blir samordnet med uførepensjonen i folketrygden.

Kystpartiet føler et spesielt ansvar for å fremme sikkerheten til sjøs og hevde norsk suverenitet i vår økonomiske sone. Vi går imot en nedleggelse av kystradarstasjoner. Vi vil også øke bevilgningene til Sjøforsvaret for å sikre en sterk beredskap i nordområdene i samarbeid med Kystvakten.

Kartlegging av våre havområder er viktige oppgaver. Likeså må man komme ut av pratestadiet når det gjelder kartlegging av havbunnen, og sette i gang dette arbeidet. Det er et viktig arbeid. Andre nasjoner er allerede i gang med å kartlegge vår havbunn. Videre er det også viktig å opprettholde velferdsordningene for fiskerne.

Kystpartiet vil fremme en skatte- og avgiftspolitikk som gir de fleste familier evnen til å klare seg selv. Derfor vil vi senke avgifter og skatter på nødvendighetsgoder som arbeid, bolig og mat.

For å motivere det private næringsliv og det offentlige til å ansette flere folk må vi redusere kostnadene som er knyttet til arbeidskraften. Vi går derfor inn for å redusere arbeidsgiveravgiften. Det er viktig å hindre at norske bedrifter blir flagget ut. Kystpartiet vil derfor avvikle formuesskatten på næring. Vi går videre inn for nettolønnsordning for sjøfolk.

Kystpartiet mener at det i utgangspunktet er tryggere å eie enn å leie egen bolig. For å gjøre det lettere å erverve bolig har Kystpartiet foreslått å avvikle arveavgiften og redusere dokumentavgiften på kjøp av bolig. For at familien skal klare utgiftene til vedlikehold, betaling av kommunale tjenester og betjening av eventuelle boliglån, vil Kystpartiet avvikle fordelsskatten på bolig nå. Vi vil også gradvis avvikle formuesskatten og eiendomsskatten.

Mat er et nødvendighetsgode. Det gir derfor en god sosial fordelingsvirkning å avvikle matmomsen.

Kystpartiet er for gjeninnføring av kommunal selskapsskatt. Vi vil ha en ordning der produksjonsstedet er skattestedet, ikke hovedkontorstedet. Som et steg på vegen støtter Kystpartiet Regjeringens forslag.

Kystpartiet legger opp til at man skal benytte om lag 13 milliarder kr mer av oljefondet enn det Regjeringen foreslår. Vi mener at det med dagens prisvekst er rom for å bruke mer av det enorme oljefondet i norsk økonomi. Vi understreker at det fortsatt er stor arbeidsledighet, og at spesielt i distriktene er ledighet og kapasitet størst, noe som Kystpartiet vil gjøre bruk av.

Deler av oljefondet bør brukes til å kjøpe tilbake utflaggede nøkkelbedrifter og naturressurser. Slike tilbakekjøp vil ikke skape press i norsk økonomi. For øvrig er Kystpartiet imot at Norge selges bit for bit.

Jeg tar opp våre forslag.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Steinar Bastesen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne Lyngstad (KrF) [13:03:50]: For noen dager siden møtte jeg en fiskeoppdretter som fortalte at oppdrettsnæringen tapte 1,2 milliarder kr i 2003 på grunn av sterk krone, og dermed forsvant overskuddet i næringen. En stabil kroneverdi og kronekurs er viktig, både for fiskeriene, for oppdrettsnæringen og for eksportindustrien langs kysten. Dermed trenger vi også en økonomisk politikk som skaper tillit og ro, og Kristelig Folkeparti og Regjeringen har fått til det. Vi har svekket kronekursen, og vi har fått renten ned, og det har sikret arbeidsplasser og gitt barnefamilier med boliglån romsligere økonomi.

Kystpartiet vil bruke 23 milliarder kr mer av oljepengene, ifølge innstillingen. Det setter jo arbeidsplassene langs kysten i fare, og fiskerinæringen kan miste overskuddet på nytt. Mitt spørsmål til Kystpartiet blir: Hvordan kan vi ha tillit til et parti som er så slepphendt med pengene?

Steinar Bastesen (Kp) [13:05:16]:Når det var snakk om 23 milliarder kr mer i oljepenger, tror jeg ikke det tallet stemmer. Jeg sa i mitt innlegg 13 milliarder kr mer.

Det er ikke Regjeringen alene som kan bestemme kronekursen, men Regjeringen kan bestemme rentenivået. Det er verdensmarkedet som bestemmer hvor mange kroner som skal kjøpes, og hvor mange kroner som skal selges. Kronekursen og rentenivået er det det internasjonale markedet som i stor grad bestemmer, ikke Regjeringen, så det er en feilinformasjon representanten kom med fra denne talerstol.

Når det er snakk om slepphendthet med penger, tror jeg det hadde vært bedre å investere pengene i norsk ishavsstruktur enn å plassere pengene i usikre papirer på verdensbørsen, som det gjøres i dag. Da hadde vi hatt noe igjen når verdensøkonomien kanskje kollapser en dag – det er vanskeligere å rulle sammen en veg og fjerne den, og det er vanskeligere å ta vekk en havn som allerede er utbygd.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Reidar Sandal (A) [13:06:49]:Det er i kommunane veldig mykje av velferda for innbyggjarane våre blir skapt. Kommunane har det avgjerande ordet når det gjeld barnehagetilbodet. Slik er det også når opplæringa for elevane i grunnskulen blir bestemt. Det er dei same kommunane som sit med nøkkelen når aktiviteten på aldersheimen blir fastsett, eller når omfanget av heimehjelpa blir vedteke. Kommunane er altså den store velferdsbyggjaren i landet vårt.

Det er i dette perspektivet vi må vurdere økonomien i kommunane. Dersom staten gir kommunane for lite midlar å hjelpe seg med i det daglege, vil det straks gi svekte tilbod til innbyggjarane. Det rammar barna våre, det går ut over elevane som går i grunnskulen, og det smertar dei eldre som ikkje får den pleie og omsorg som dei har krav på etter lang tids innsats for samfunnet.

Tek vi kommunesektoren på pulsen, er det dessverre eit lite lysteleg bilete som teiknar seg. Kvardagen for mange kommunar er vanskeleg. Regjeringa gir ikkje noko håp om betring. Arbeidarpartiet meiner at Regjeringa køyrer ei altfor stram linje overfor kommunane. Dei får for lite pengar til velferdstiltaka sine. Budsjettforslaget for 2005 er for svakt – altfor svakt.

Det er ein økonomisk ubalanse i kommunesektoren. No finst det ikkje samsvar mellom dei oppgåvene som skal løysast, og dei ressursane som blir stilte til disposisjon. Misforholdet er stipulert til ca. 5,5 milliardar kr.

Stortinget må rydde opp i det uføret kommunane er komne i. Når den nødvendige utgreiinga er gjord, må det over nokre år løyvast så mykje midlar at den økonomiske ubalansen blir retta opp. Det er regjeringspartia og Framstegspartiet sitt ansvar at så ikkje har skjedd. Dei har nemleg stemt imot den nødvendige oppryddinga.

I dag er ein firedel av kommunane og fylkeskommunane sette under statleg tilsyn. Det fortel veldig mykje om den økonomiske tilstanden. Aldri før har talet på kommunar med tunge økonomiske problem vore så høgt. Dessverre finst det fleire mørke skyer: Ved utgangen av 2003 var underskottet i kommunesektoren 13,1 milliardar kr før lånetransaksjonar. Det utgjer 6 pst. av inntektene. Den økonomiske situasjonen i kommunane er blitt vesentleg forverra under regjeringa Bondevik II.

Med dette som grunnlag legg Regjeringa fram eit forslag til statsbudsjett for 2005 der veksten i dei frie inntektene er på 1 milliard kr. Regjeringa sjølv slår fast at utgiftene i kommunesektoren neste år vil auke med 1,4 milliardar kr på grunn av endringar i befolkninga. Veksten i dei frie inntektene er altså ikkje nok til å dekkje dei auka utgiftene, utruleg nok. Følgjene av ein slik politikk vil vere at velferda blir bygd ned mange stader. Det rammar tilbodet til eldre personar som fortener ei verdig omsorg. Mange elevar vil få mangelfull opplæring. Hardast ramma blir dei elevane som har aller størst behov for støtte, rettleiing og aktiv oppfølging. Den svakaste parten blir mest skadelidande. Slikt er kritikkverdig.

Arbeidarpartiet foreslår at det neste år blir løyvt vel 4,1 milliardar kr til velferdstiltak i kommunane og fylkeskommunane utover Regjeringa sitt forslag. Av dette skal 3,5 milliardar kr komme som vekst i dei frie inntektene. Det vil gi Trondheim kommune 85 mill. kr meir neste år til å drive eldreomsorg og skular for. Fredrikstad kommune vil ha ein gevinst av Arbeidarpartiet sitt forslag på over 40 mill. kr. For Flora kommune vil det tilsvarande talet vere 7 mill. kr. Hadde Arbeidarpartiet sin politikk blitt vedteken i Stortinget i dag, ville eldreomsorga ha fått høgare kvalitet. Fleire eldre ville fått etterlengta omsorg. Elevar ville fått ei betre opplæring. Det ville skapt optimisme. Velferda for kvinner og menn ville ha blitt langt betre.

I tillegg til å auke dei frie inntektene går Arbeidarpartiet inn for å løyve 0,6 milliardar kr meir i øyremerkte tilskott enn Regjeringa foreslår. Desse midlane skal m.a. brukast til bygging av barnehagar, til å halde ved like skulebygg, til landslinjer og til regional utvikling. Dette er sentrale arbeidsområde for kommunane, der behovet for midlar er stort.

Forliket mellom regjeringspartia og Framstegspartiet vil gi 800 mill. kr meir til kommunesektoren neste år enn Regjeringa har foreslått. Det er ei betring, men er langt frå tilstrekkeleg for å løyse dei omfattande oppgåvene som kommunane har – og som dei bør ha i åra som kjem.

Statsråd Per-Kristian Foss [13:12:22]: Samarbeidsregjeringen har nå for fjerde år på rad sikret flertall for et statsbudsjett. Forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om budsjettet for neste år sikrer en positiv økonomisk utvikling. Jeg vil berømme forhandlingspartene her i Stortinget – for å bruke det uttrykket – på begge sider for å ha gjennomført ryddige forhandlinger, opptrådt konstruktivt og kommet frem til et godt forlik.

Regjeringen er tilfreds med å ha sikret flertall for hovedlinjene i budsjettforslaget. På denne måten legger vi grunnlaget for at den positive økonomiske utviklingen vi er inne i, kan fortsette.

Den økonomiske veksten i Norge er høy, ja, faktisk ligger vi nå helt i Europa-toppen. Norge har kommet seg raskere opp av den økonomiske bølgedalen enn de fleste av landene rundt oss. Arbeidsmarkedet har bedret seg ytterligere, og utsiktene for norsk økonomi er godt i tråd med det bildet vi tegnet da vi la frem budsjettet i begynnelsen av oktober.

De siste månedene har vi fått bekreftet at det ikke bare er privat konsum, boligbygging og oljeinvesteringer som driver veksten – både eksporten av tradisjonelle varer og industriproduksjonen har fortsatt å ta seg moderat opp. Selv om inntrykket av internasjonal utvikling i all hovedsak fortsatt preges av god vekst, er oppgangen i verdensøkonomien mer usikker nå enn for noen måneder siden. De høye oljeprisene demper veksttakten, særlig i Kina og Japan og i noen grad også i USA. For Europa bidrar oljeprisen til å holde igjen den oppgangen man så tegn til i første halvår. Svekkelsen av dollar i forhold til euro bidrar også til å skape større usikkerhet om oppgangen i euro-området.

Sysselsettingen i Norge har økt med ytterligere 5 000 personer i tredje kvartal, etter en oppgang på 10 000 personer i kvartalet før. Tendensen til at flere melder seg på arbeidsmarkedet som følge av den økte optimismen, har fortsatt. Arbeidsledigheten går derfor ikke like raskt ned, men den reduseres. Denne positive utviklingen er bl.a. et resultat av den økonomiske politikken som har vært ført. En stram finanspolitikk som har fått renten ned fra 7 pst. til under 2 pst. og dermed gitt næringslivet en kronekurs som det går an å leve med, har vært avgjørende. Partene i arbeidslivet har dessuten fått ned lønnsveksten. Det er også bra. I tillegg har Regjeringen redusert skatter og avgifter med ca. 23 milliarder kr, dersom en også legger til grunn forliket om budsjettet for 2005. Det har vært med på å redusere bedriftenes kostnadsnivå, og har gjort det mer lønnsomt for den enkelte å jobbe. Det er bra at optimismen er tilbake i næringslivet. Det gir flere mulighet for å delta i arbeidslivet og føle trygghet i hverdagen. Men optimismen kommer ikke av seg selv. Den kan snus, hvis det føres en politikk som ikke legger til rette for verdiskaping, og dermed for velferd. En kraftig økning i bruken av oljepenger ville øke presset mot renten og dermed mot kronekursen. Det ville sette mange arbeidsplasser i eksportindustrien i fare over hele landet. Samtidig ville høye renter selvsagt være uheldig for den enkeltes private økonomi, i særskilt grad for de i etableringsfasen som har store lån. Det er derfor veldig positivt at budsjettforliket holder seg innenfor forsvarlige budsjettrammer. Det styrker tilliten til norsk økonomi. Finanspolitikken gir således intet grunnlag for at kronen skal styrke seg. Jeg registrerer at alle andre budsjettalternativer som er lagt frem, øker det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet, altså øker oljepengebruken.

Økte skatter og avgifter, slik alle de tre partiene som tilhører det sosialistiske regjeringsalternativet, går inn for, vil også true velferden. Kombinasjonen eksempelvis av økt formuesskatt og en næringsfiendtlig utbytteskatt, som skal innføres med tilbakevirkende kraft, vil gjøre det mindre attraktivt å investere i Norge. Vi kan ikke som en liten åpen økonomi i en globalisert verden straffe dem som vil investere og skape arbeidsplasser her i landet.

Mange bedrifter, som jeg har vært på besøk hos, forteller om hvor urettferdig formuesskatten er. Det er bedrifter som kanskje opplever røde tall på bunnlinjen, men som likevel må ta ut penger av bedriften for å kunne betale denne skatten. Det er klart at det blir ikke flere og tryggere jobber av å opprettholde, ja endog skjerpe, den særnorske beskatningen av arbeidsplasser.

Regjeringens skatteopplegg, som skal behandles i denne sal i morgen, vil gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Vår arbeidskraft og vår kunnskap er grunnlaget for vår velferd. Derfor er det viktig at vi gjennomfører reformer som sikrer velferden i dag og for fremtiden. Vi får tilslutning fra bl.a. Arbeiderpartiet til å fjerne delingsmodellen. Det er viktig, men forutsetningen i skattemeldingen for å fjerne delingsmodellen er at marginalskattesatsen på lønn blir om lag den samme som for utbytte. Stor forskjell i beskatningen av lønn og utbytte vil gi personlige næringsdrivende og ordinære lønnstakere sterke incentiver til å selge sin arbeidskraft gjennom et aksjeselskap og å ta arbeidsavkastningen ut som et utbytte. Dette er ikke, slik det har vært omtalt i debatten tidligere, et smutthull, som Arbeiderpartiet ved sin stemmegivning legger opp til, men det er en låvedør av tilpasningsmuligheter for dem som har kapitalinntekter og kan sjonglere mellom kapital- og arbeidsinntekter. Jeg skjønner ikke hvordan Arbeiderpartiet, som med sin historie sterkt har angrepet bl.a. delingsmodellen, nå kan forsvare å oppheve enhver delingsregel og allikevel ha stor avstand i skattesatser. Det er for meg en gåte, og den har ikke blitt oppklart gjennom debatten i dag, og heller ikke gjennom tidligere debatter.

Regjeringen kommer om et par uker med en trygghetsreform av folketrygden. Denne vil trygge pensjonene og gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Pensjonskommisjonens forslag er et politisk kompromiss mellom høytstående representanter for de politiske partiene. Regjeringens forslag til hovedprinsipper for en pensjonsreform vil derfor bygge på kommisjonens innstilling. Det er mitt håp at Stortingets behandling vil avspeile den felles forståelse som vi alle har av at det er nødvendig å gjennomføre reformer i tide. På den måten kan vi trygge pensjonene nå og unngå langt mer dramatiske og smertefulle kutt i fremtiden.

Når det gjelder Petroleumsfondet, eller oljefondet, som det ofte kalles, sa finanskomiteens leder i det første innlegget i dagens debatt at det har ingen verdi å spare i fondet i seg selv. Det er en uttalelse Regjeringen ikke deler. Det har betydelig verdi ved formuesomplassering fra petroleumsvirksomhet til investeringer å ha et fond også for fremtiden. Vårt generasjonsregnskap går ikke opp hvis denne generasjon bruker opp den formuen den tar opp fra Nordsjøen. Da skyver vi voldsomme problemer – ja langt større enn dem Pensjonskommisjonen beskriver – over til neste generasjon. Derfor er det generasjonssolidaritet, eller generasjonsansvarlighet, som er et bedre uttrykk i mine øyne, å ha et petroleumsfond, slik at vi står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, ikke minst når det gjelder pensjoner.

Jeg har også lyst til å legge til at Stortinget i fjor bad om en utredning om konsekvensene av å bruke større deler av Petroleumsfondet til investeringer, ikke bare til forbruk gjennom statsbudsjettet, slik vi nå gjør, men av å bruke større deler av investeringene i det norske samfunn. Vi satte ned en gruppe av landets fremste økonomer til å analysere dette, og deres konklusjon var meget klar: Massive investeringer i Norge av Petroleumsfondet utover det som Folketrygdfondet nå gjør, ville kunne føre til en kronekurs og et press i norsk økonomi som i praksis ville flagge industrien ut av Norge raskere enn noen hittil har kunnet tenke seg. Så den samlede fagkommisjonens advarsel var følgende: Hold på dagens arbeidsdeling mellom Folketrygdfondet og Petroleumsfondet for å sikre at det er levelige vilkår for industri fortsatt i Norge, det gjelder også eksportindustri.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [13:21:42]: For en knapp uke siden la finansministeren fram perspektivmeldingen. Regjeringen forsøker her å beskrive utfordringene framover, og det kommer fram at det vil være vanskelig og krevende i framtiden å klare å finansiere velferdsnivået, det vil være vanskelig å finansiere pensjoner, og det vil være nødvendig at vi arbeider mer. Ja, det er rett og slett ikke tid for nye reformer, sa finansministeren da han presenterte perspektivmeldingen.

Tidligere i år sa den samme regjeringen i skattemeldingen at de gikk inn for å gi ytterligere skattelette i årene framover. I dag sier finansministeren seg godt fornøyd med at han nå er oppe i 23 milliarder kr, men han har altså lovet minst 12 milliarder til.

Da er mitt spørsmål: Ser ikke finansministeren at dette er to budskap som det er vanskelig å forene – på den ene siden å hevde at felleskassen er så trang og liten at vi må jobbe mer, og at vi knapt nok har penger til pensjonene, og på den andre siden å gå for en skattepolitikk som ytterligere svekker den samme felleskassen?

Statsråd Per-Kristian Foss [13:23:13]: Perspektivmeldingen gir et budskap om at arbeid er den viktigste ressursen vi har i dette landet. En skattepolitikk som stimulerer til mer arbeid, er derfor i perspektivmeldingens ånd og i perspektivmeldingens mer konkrete anbefalinger, for å si det slik. Reformer som bidrar til at vi kan komme over fra stønad, fra trygd, til arbeid, gir dobbelt effekt. Det bidrar til mer arbeid, høyere skatteinntekter og mindre utgifter. Reformer som bidrar til at det skal lønne seg å stå lenger i jobb – Pensjonskommisjonens anbefalinger er blant disse – er også reformer som går i den samme retning som perspektivmeldingen trekker opp.

Jeg ser med interesse og spenning frem til at representanten Solberg kan stå på denne talerstol og anbefale de forslag hun har lagt frem i bl.a. Pensjonskommisjonen.

Siv Jensen (FrP) [13:24:25]: For meg blir det en selvmotsigelse når finansministeren sier at det å investere i eget næringsliv vil føre til at industrien flagger rett ut av Norge. Men det som er et faktum, er at deler av rederivirksomheten, maritim virksomhet, er i ferd med å flagge rett ut av Norge, uansett bruk av oljepenger eller ikke. Det er et ansvar som denne regjeringen må ta.

Derfor går min utfordring rett til finansministeren: Hvorfor er det slik at denne regjeringen er så motvillig til å legge konkurransedyktige rammevilkår til grunn, slik at vi kan ivareta den maritime clusteren som har vært et av Norges viktigste næringsområder gjennom mange, mange tiår? Nå er det Fjord Line som har varslet utflagging, andre har varslet det samme.

Mitt spørsmål til finansministeren, i tillegg til det jeg allerede har spurt om, er: Vil Regjeringen nå sørge for at et hurtigarbeidende ekspertutvalg vil få på plass konklusjonene knyttet til «State Aid Guidelines» i god tid før 30. juni, slik at også Norge kan komme inn under de samme reglene som EU planlegger å innføre?

Statsråd Per-Kristian Foss [13:25:50]: For ordens skyld, det er ingen frister i EU som setter Stortinget under noe datopress for å gjennomføre skattebestemmelser. Det er det fritt opp til oss å gjøre. Men jeg kan bekrefte at et utvalg skal arbeide med å se på skattebetingelsene for maritime næringer.

Det jeg sa, var vel at jeg tror ikke det er et stort behov for at Norge investerer mer statlige midler i norsk næringsliv. Vi er blant de land i Vest-Europa som nå har den høyeste statlige eierandelen. Jeg tror ikke næringslivet primært etterspør mer stat, men mer frihet og stimulanser til private investeringer.

Det har ofte vært sagt – og man har brukt professor Porter, fra Harvard i USA, og hans cluster-teorier som et eksempel på dette – at man skulle ha spesielle skatteregimer for spesielle næringer. Jeg må innrømme at da Porter sist var i Norge, sa han mye rart. Men én ting var han i hvert fall direkte på på et spørsmål fra en avis, at han anbefaler ikke, ut fra cluster-teoriene, særskilte skatteregimer for spesielle næringer. Det håper jeg flere har merket seg. Det er grenser for hva Norge også kan delta i av skattekonkurranse mellom andre land. Det finnes til enhver tid en oversjøisk provins som kan tilby lavere skatter enn Norge.

Øystein Djupedal (SV) [13:27:24]: I diskusjonen om næringslivets rammevilkår går Høyre seg ofte vill i å snakke om skattelettelser og ikke rammevilkår i sin alminnelighet.

Det er et stigende antall internasjonale økonomer og økonomiske miljøer som nå i større grad vektlegger samspillet mellom samfunn og marked og skatt. De siste som gjør det, er World Economic Forum, som har vært veldig imponert over den skandinaviske modellen. De trekker fram de fire nordiske land som eksempler på konkurransekraft og nasjoner som bygger kompetent næringsliv ved dette samspillet og ikke ensidig fokuserer på skattelettelse. Det samme har vi sett i rapporter fra Verdensbanken. Vi ser også at ledende økonomiske tidsskrifter og aviser framhever det samme. Både The Economist og International Herald Tribune vektlegger at det ikke er et ensidig fokus på skatt som skaper levedyktige konkurransevilkår. En av rapportens forfattere sier bl.a.:

«Vi fant ut at sosial trygghet er godt for næringslivet, det tar byrdene med dyre helsetjenester og forsikringer vekk fra næringslivet og sikrer en kompetent og utdannet arbeidsstyrke.»

Mitt spørsmål er: Vil finansministeren være enig i et slikt resonnement at når man snakker om næringslivet, må man slutte å snakke ensidig om skatt, som finansministeren og Høyre dessverre ofte gjør seg til talsmann for?

Statsråd Per-Kristian Foss [13:28:44]: Det er godt representanten Djupedal leser World Economic Forums publikasjoner. Han kunne kanskje også ta med konklusjonene, nemlig at Norge på siste måling faktisk stiger betydelig på rankingen. Nå er vi, så vidt jeg husker, på en sjetteplass i verden. Om en slik ranking egentlig er noe særlig fornuftig virkemiddel til å måle hva slags økonomiske teorier som funker i verden, er jeg ikke så sikker på, for topp-plassene deles av nordiske land, Sveits og USA. Så i hvilken grad man kan utvikle teorier på det grunnlaget, vil jeg gjerne utfordre representanten til å komme tilbake til i en senere debatt.

Jeg er enig i at det ikke er grunn til å fokusere bare på skatt og rammebetingelser, og derfor gjør heller ikke Regjeringen det. Men skatt er ganske viktig, for det har noe å gjøre med hva du kan oppnå på bunnlinjen. Det har noe å gjøre med stimuleringslyst. Hvis man skal følge SVs virkemiddel, betyr det at nye bedrifter som skal på børs, knekkes av økende formuesskatt og en utbytteskatt som er investeringsfiendtlig. Det kommer man ikke unna. Men i tillegg til det er det viktig å satse på gode arbeidsbetingelser for øvrig, forskning og utvikling, utdannelse og innovasjonsarbeid generelt.

Morten Lund (Sp) [13:30:16]: I en ny undersøkelse sier næringslivet at 80 000 arbeidsplasser vil bli flagget ut i løpet av fem år hvis vi ikke får bedre rammevilkår – det er mange. To av hovedkravene til bedre rammevilkår er mer til vegutbygging og en fjerning av formuesskatt på næringskapital.

Regjeringens svar i budsjettet var å avvise dette. Man sa isteden at det er boliginvesteringer som nå skal stimuleres, arbeidsgiverne skal betale mer i sykelønn, det skal bli dyrere å permittere, og nettolønnsordningen skal bort. Næringslivet er lite fornøyd.

Senterpartiet foreslår å innfri alle disse kravene fra næringslivet, og vi vil ha null formuesskatt på arbeidskapital, slik man har i Sverige. 2,5 milliarder kr ville det ha kostet, av de 8–9 milliardene i samlet formuesskatt. Det kunne ha vært gjennomført i år, hvis Regjeringen hadde villet.

Hvorfor vil ikke Regjeringen bidra til å stoppe utflagging og nedlegging av bedrifter med de tiltak som næringslivet selv foreslår?

Statsråd Per-Kristian Foss [13:31:32]: Meg bekjent ber ikke næringslivet om Senterpartiets alternative statsbudsjett. I det budsjettopplegget øker den underliggende utgiftsveksten betydelig mer enn veksten i samlet økonomi, dvs. at det offentlige tar en stadig større del av kaka. Det har næringslivet ikke bedt om. I forhold til Regjeringens opplegg øker Senterpartiets budsjettopplegg samlede skatter og avgifter med ca. 2,5 milliarder kr. Det har næringslivet slett ikke bedt om.

Men næringslivet har også bedt om en nedtrapping av formuesskatten generelt. Varianten med en såkalt nedtrapping bare for næringskapital er en invitasjon til omgåelser. For enhver som vil sette sine sparepenger inn i et aksjeselskap, slipper altså unna formuesskatt, mens den som er så enfoldig – for å bruke det uttrykket – at han rett og slett bare sparer uten å gå gjennom et AS, da belastes med formuesskatt. Det er i alle fall ingen sosial profil, og næringslivet har heller ikke bedt om slike metoder.

Hill-Marta Solberg (A) [13:32:51]: Jeg har gjennom mange år hørt Per-Kristian Foss delta i finansdebatter i Stortinget, også i den tid da han var finanspolitisk talsperson for Høyre i opposisjon, og jeg husker alle de debattene der Foss har angrepet Arbeiderpartiet for skatteøkninger og for avgiftsøkninger.

Selv etter at finansministeren nå er ferdig med sitt innlegg, har vi ikke med ett ord fått høre hans begrunnelse for at det ble nødvendig å foreslå å øke momsen til neste år. Jeg vil gjerne høre den forklaringen.

Kan det være slik at for å få plass til de skattelettelsene som var viktige for finansminister Foss, så ble det nødvendig å sende en regning tilbake til forbrukerne på 6 milliarder, slik det var i forslaget fra Regjeringen? Jeg vil gjerne høre finansministerens begrunnelse for at det var nødvendig.

Statsråd Per-Kristian Foss [13:33:59]: Jeg kan f.eks. sitere noen av begrunnelsene fra Arbeiderpartiets regjeringer da de økte momsen fra 20 til 21, fra 21 til 22, fra 22 til 23, fra 23 til 24 pst. Her er representanten Solberg på hjemmebane.

Én av begrunnelsene som ble brukt, var at det var fornuftig å flytte beskatningen fra arbeid til forbruk. Det er en begrunnelse jeg synes fortsatt holder meget godt. Det er et skatteskifte vi foreslår, men dog med netto samlet skattelettelse.

Representanten var i sin første replikk inne på perspektivmeldingen. Den har ett entydig budskap: Vi bør stimulere til mer arbeid! Da er det å redusere skatten på arbeid et meget fornuftig og godt tiltak. Skatteskiftet fra inntektsskatt til moms er en del av den samlede pakken, men fortsatt med netto samlede skattelettelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP) [13:35:20]: I forbindelse med budsjettbehandlingen denne høsten har det før budsjettet ble lagt frem, etter at det ble lagt frem, og da forhandlinger skulle komme, vært en offentlig debatt om samarbeidskonstellasjonene i norsk politikk. Man har sett og trukket frem forskjellige teorier fremover mot stortingsvalget i 2005. Det har selvsagt vært knyttet spesielt stor oppmerksomhet til hva som ville skje i høst, i forbindelse med at vi har et stortingsvalg neste år.

Nå er situasjonen slik at det har lyktes de tre ikke-sosialistiske partier som er i regjering, og Fremskrittspartiet gjennom gode, konstruktive og av og til litt spennende forhandlinger å komme frem til et budsjettforlik, slik at vi får en ryddig prosess når det gjelder hele statsbudsjettbehandlingen.

Dette skjer samtidig som de tre sosialistiske partier i sterkere grad samordner seg, koordinerer seg og ønsker å fremstå som et troverdig rød-grønt regjeringsalternativ ved valget neste år. Dermed er det på gang endringer i norsk politikk. Vi er på vei bort fra en tenkning hvor det var tre blokker, en høyreblokk, en venstreblokk og en sentrumsblokk, og er på vei til det mer tradisjonelle toblokksystemet, med to hovedsider i det politiske bildet i Norge. Det blir befestet gjennom dette budsjettforliket.

Det er klart at alle vil se fremover mot 2005. Vi i Fremskrittspartiet har også trukket opp en strategi og sagt hva som er vårt ønskemål, nemlig at hvis det blir et ikke-sosialistisk flertall, ønsker vi å bidra gjennom samtaler og forhandlinger i håp om å finne frem til at det kan bli dannet en regjering med et avklart flertall bak seg i Stortinget. I så måte vil jeg si at dette forliket er interessant. Det bedrer situasjonen og klimaet på ikke-sosialistisk side.

Forliket har også fått en klar sosial profil. Flere punkter i forliket ville jeg i hvert fall tro regjeringspartiet Kristelig Folkeparti skulle være fornøyd med, og det har vel også kommet frem i den offentlige debatten etterpå. Derfor skulle det være mulig å se fremover mot en bedre situasjon.

Ofte har det vært slik at forholdet mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har vært et tema. Vi har med interesse merket oss at det har blitt en ny partiledelse i Kristelig Folkeparti. Vi har også analysert situasjonen litt, og ser at på viktige områder for Kristelig Folkeparti, som f.eks. familiepolitikken, er Fremskrittspartiet en nær alliert. Det gjelder kontantstøtten og valgfriheten for småbarnsforeldre. Vi er enige om å styrke friskolene, og i budsjettforliket fikk vi til en styrking av kapitaltilskuddet til friskolene. Vi står sammen om å opprettholde ønsket om en kristen formålsparagraf – som vi har hatt, og bør ha – i barnehager og i skoleverket. Vi hadde felles syn på partnerskapslovproblematikken for noen år siden. Vi konkurrerer vel nesten om politikken når det gjelder Midtøsten og forholdet til Israel. I forliket lyktes vi med å få til en låneordning for kirkebygg, noe som ikke skulle være mot Kristelig Folkepartis synspunkter. Vi har i mange andre debatter sagt at vi bygger på de kristne grunnverdier. Vi fikk styrket kommuneøkonomien, sosialprofilen og helseprofilen i budsjettet.

Jeg tror avstanden er blitt noe mindre. Derfor blir det interessant å følge utviklingen i Kristelig Folkeparti og forholdet til Fremskrittspartiet i tiden fremover.

Det har vært mange positive synspunkter også i Høyre, så jeg synes dette går i riktig retning. Jeg snakker selvsagt nå hele tiden om forholdet etter valget i 2005, det er jo det som blir det interessante. Jeg tror ikke det skjer noen endringer i forholdene før etter valget, eventuelt, og det synes jeg er interessant.

Jeg har merket meg at i en av dagens aviser sier statsministeren i den nåværende regjering at han er negativ til et annet forhold til Fremskrittspartiet. Jeg har lyst til å si: Det finner jeg av mindre interesse, fordi det er partiledelsen i Kristelig Folkeparti som vil telle med hensyn til hva som skal skje etter valget i 2005. Hva den sittende regjering måtte ha av synspunkter på dette området, finner jeg altså relativt uinteressant. Det er ikke de som sitter der nå, i hvert fall ikke alle, som vil ha noen innflytelse på dette.

Vi i Fremskrittspartiet ser med forhåpning på at de mange krefter som nå er i gang nedenfra, både i Kristelig Folkeparti og Høyre, kan bidra til at vi kan få et annet klima og et annet forhold, slik at man på ikke-sosialistisk side utover våren som en målsetting for valgkampen i 2005 kan prøve å fremstå som et realistisk alternativ med hensyn til en regjeringsdannelse med et avklart flertall bak seg i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [13:40:50]: Jeg ønsker å gå mer direkte inn på selve budsjettforliket.

Fremskrittspartiet er veldig ofte opptatt av helse og sykehusøkonomi. Representanten Hagen er selv i innlegg her i salen veldig ofte opptatt av at man må forsøke å få slettet helseforetakenes gjeld, og at det dermed vil bli et helhetlig opplegg for sykehusøkonomien, noe som etter Fremskrittspartiets mening er bra. Sletting av helseforetakenes gjeld skal medføre at driftssituasjonen ved sykehusene neste år blir betydelig bedre.

Ja vel. Vil en gjeldssanering faktisk bety en vesentlig forbedret driftssituasjon ved sykehusene? Jeg betviler det veldig sterkt. Men i og med at representanten Hagen hele tiden hevder det, må han ha sørget for å få beregnet hva det betyr. Mitt spørsmål til Hagen er derfor: Om man greier å få slettet gjelden nå i høst, hva vil det bety for driften av sykehusene?

Carl I. Hagen (FrP) [13:42:15]: Det er helt riktig, som representanten Bjarne Håkon Hanssen sier, at vi er opptatt av å slette gjelden, og vi har også forsøkt å få utsatt den det året hvor det skulle være balanse når det gjelder de regionale helseforetakene. Det har vi ikke lyktes med å få støtte verken fra Arbeiderpartiet eller andre partier til å oppnå.

Vi har i forliket fått en styrking av ISF, fra 40 pst. til 60 pst. Det betyr at det kommer til å bli en vekst i sykehusenes behandling av pasienter fordi det blir økonomisk lønnsomt å behandle flere pasienter. Dette er en overslagsbevilgning, altså vil det automatisk komme mer penger til helsevesenet enn det som lå til grunn for de tidligere beregninger fra departementet når det gjaldt hva som ville gå med på overslagsbevilgningen når det gjelder ISF. Der vil det bli et ekstra tilskudd i betydelig grad. Noen har antydet at resultatet av ISF-endringen vil bli rundt 1 milliard kr mer.

I tillegg vil vi i salderingen av 2004-budsjettet slette en vesentlig del av sykehusenes gjeld. Da har Bjarne Håkon Hanssen en anledning til å vise at han mener noe med alle de fine ordene han har når han snakker om sykehusene, både her i Stortinget og utenfor. Hvis Arbeiderpartiet stemmer for vårt forslag, kan vi få gjort noe. Det vil redusere det som må gå av overskuddet til å dekke gjeld i de nærmeste årene, og det får departementet beregne – det gjør ikke vi.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [13:43:44]: Carl I. Hagens innlegg er vel et foreløpig høydepunkt i dagens runde med kyss, klapp og klem mellom de borgerlige partiene.

Det forliket vi har på bordet i dag, representerer en underlig politisk saltomortale fra Fremskrittspartiet. Man har altså prioritert å styrke kommuneøkonomien med til sammen 3 milliarder kr, mens man på samme tid i fjor foreslo å kutte 1,8 milliarder kr i overføringene til kommunene, til tross for at den økonomiske situasjonen i kommunene var like dramatisk den gangen. Det får Fremskrittspartiet til å stå fram som et værhaneparti uten prinsipper, som kun styrer politikken sin etter gallupens logikk. Det er naturlig å spørre Carl I. Hagen om denne saltomortalen skyldes ny innsikt og plutselig klarsyn når det gjelder kommunenes økonomiske situasjon, eller om forliket bare er en frierferd til Kristelig Folkeparti.

Carl I. Hagen (FrP) [13:44:55]: Det har vært en klar, fast linje i Fremskrittspartiets politikk når det gjelder kommuneøkonomien. I fjor hadde vi en helt annen situasjon i landets økonomi, en helt annen inflasjon, prisstigning, enn det vi nå har. Vi stod også foran et lønnsoppgjør. Helheten i Fremskrittspartiets alternative budsjett i fjor ville vært en styrking av kommunene. De ville spart penger fordi virkningene på andre områder av vår politikk ville medført en lavere prisstigning, og de ville fått lavere utgifter ved lønnsoppgjørene. Derfor kunne vi også redusere noe på overføringene. Helheten ville blitt en styrking av kommuneøkonomien.

Nå, med en langt lavere prisstigning og antatt lavere utgifter ved lønnsoppgjøret, er det en ny situasjon. Vi varslet allerede i innstillingen til kommuneproposisjonen og forliket med regjeringspartiene på vårparten hva vi ville gjennomføre. Det er det vi har gjennomført når det gjelder 2005-budsjettet.

Så til det prinsipielle syn vi har inntatt, at vi ønsker at skattesvikt eller skatteøkning, mer enn det som ligger i budsjettene, skal kompenseres. Det er det vi har gjort i 2004-budsjettet i forhold til revidert nasjonalbudsjett i juni. Aftenposten har ikke helt greid å forstå at vi sammenligner med hva som var stoda i revidert nasjonalbudsjett, og prøver å sammenligne med det fra i fjor, men det er altså Aftenpostens og Bjørlo Lysbakkens misforståelse.

Einar Steensnæs (KrF) [13:46:28]: Vi har fått en god budsjettavtale med Fremskrittspartiet. Jeg er enig med Carl I. Hagen i at vi har hatt konstruktive, ryddige forhandlinger. Fremskrittspartiet har tatt ansvar, og det er bra.

Men noen forsøker nå å lage glidende overganger mellom det å inngå i konstruktive forhandlinger om et statsbudsjett og over til mer forpliktende samarbeid, med perspektiver som også peker utover stortingsvalget i 2005.

Det ser ikke Kristelig Folkeparti som aktuelt. Det er det ikke bare statsministeren som mener, det har også partilederen gitt klart uttrykk for, senest på radioen i dag morges. Det går bra å samarbeide om enkeltsaker, men det er fortsatt stor politisk avstand mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i viktige politiske saker, innenfor bioteknologi, innenfor vern om det ufødte liv, innenfor distriktspolitikken, innenfor miljøpolitikken og rusproblematikken, innenfor bistand – bare for å nevne noen viktige verdispørsmål for Kristelig Folkeparti.

Det er bra at Fremskrittspartiet var villig til å se bort fra sine primærstandpunkter under forhandlingene, men det betyr vel ikke at Fremskrittspartiet har endret politikk?

Carl I. Hagen (FrP) [13:47:53]: Jeg synes det er litt skuffende at Einar Steensnæs i en debatt som denne igjen ønsker å snakke om alt det vi er uenige om. Jeg kan bekrefte at det er stor avstand mellom Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på en rekke politiske områder, akkurat som det er det mellom de tre rød-grønne partiene, som har en vilje til å prøve å forhandle seg frem til en form for enighet.

Det er betydelig uenighet mellom Kristelig Folkeparti og Høyre med hensyn til deres primærstandpunkter, f.eks. i alkoholpolitikken, når det gjelder gasskraft, i skattepolitikk og skatteprofil. Det er avstander mellom ulike politiske partier. Men det Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre greide å demonstrere da de satte seg sammen på Sem, var at de til slutt greide å snekre sammen en plattform som alle tre kunne ta ansvaret for. Det var ikke primærprogrammene til noen av de tre.

Det er det samme vi etterlyser nå. Når de som er på den rød-grønne siden, eller sosialistiske siden, akter å fremstå som et stabilt, forutsigbart, langsiktig regjeringsalternativ, vil det bare være dumt og uklokt om de ikke-sosialistiske partier ikke begynner å tenke litt på hva man risikerer hvis vi bare fortsetter å snakke om det vi er uenige om, i stedet for å snakke om det vi er enige om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Heidi Grande Røys (SV) [13:49:28]: Ifølgje berekningar frå Statistisk sentralbyrå kunne Regjeringa sine skattelettar på vel 20 milliardar kr i perioden ha halvert arbeidsløysa dersom midlane hadde vore kanaliserte til offentleg sektor. Det ville ha skapt 47 000 fleire arbeidsplassar. Vidare konkluderer Statistisk sentralbyrå med at skattelette i dagens situasjon knapt nok gir sysselsetjingseffekt.

Regjeringa sitt framlegg til budsjett er svakt med omsyn til aktiv næringspolitikk. Det er skattelette som er svaret. Regjeringa provoserer partane i arbeidslivet ved å bryte IA-avtalen, og ein pålegg arbeidsgivarane å betale 10 pst. av utgiftene til langtidssjukefråværet. Det er ikkje noka dårleg gissing, vil eg tru, å anta at får denne Regjeringa sitje etter neste val, er det arbeidstakarane som får neste angrep.

Ein har nok ein gong komme med innstrammingar i permitteringsreglane. «Langsiktig» er ikkje det fyrste ordet eg kjem på når det gjeld dette verkemiddelet for næringslivet. Her er det òg kutt i talet på tiltaksplassar.

Framstegspartiet fekk heldigvis rodd permitteringsreglane i hamn, og det er bra, men dessverre berre for fyrste halvår. I revidert nasjonalbudsjett har vi nok ein gong den same usikkerheita liggjande for dei bransjane som er heilt avhengige av å ha eit godt permitteringsregelverk. SV foreslår vidareføring av dagens regelverk for heile 2005.

Brottet på IA-avtalen står òg ved lag etter budsjettforliket, sjølv om ein har flytta innføringstidspunktet med nokre månader. Eg meiner det er pinleg at det forslaget står ved lag, all den tid Regjeringa sjølv innrømmer at no verkar IA-avtalen, og ho har sjølv levert tal til Stortinget der ho har skrudd ned utgiftene til sjukepengar og andre utgifter i folketrygda med 2,5 milliardar kr – etter at statsbudsjettet vart lagt fram. Her er det berre å slå fast at budsjettforslaget, sjølv med avtalen, i all hovudsak vil bety ei vidareføring av dagens politikk, ein politikk som vil gi oss ei arbeidsløyse på rundt 100 000 arbeidsledige fleire år fram i tid. Det er ikkje akseptabelt. Fleire effektive tiltak for å motverke arbeidsløyse er nødvendig.

SV legg fram eit alternativt budsjett med tiltak mot arbeidsløyse som vil gi rundt 17 000 fleire arbeidsplassar ganske likt fordelt på ulike næringstiltak og utvikling av offentlege tenester.

Eit viktig grep for modernisering i næringslivet er raskare avskrivingsmoglegheiter for maskiner og utstyr. SV aukar avskrivingssatsen med 5 pst., noko som vil gjere det meir lønnsamt for industri og næringsliv å investere i nytt og meir moderne utstyr. For å styrkje forskingsaktiviteten gir vi eit skikkeleg lyft til grunnforsking og anvend forsking med til saman 1,3 milliardar kr.

Vårt fortrinn i nærings- og industrisamanheng er å vere fremst og fyrst på kunnskap og kompetanse. Men for å kunne halde fram med å vere fremst her, må ein altså ha eit skikkeleg lyft, og det bidreg SV til.

Eit område som får altfor lita merksemd innanfor næringslivet, er bioenergi. SV vil ha bioenergiens del av samla energiproduksjon opp på svensk nivå innan 2010. Det får vi til gjennom å etablere ein plan for industrialisering av bioenergi. Ein slik plan kan skape 4 000 arbeidsplassar innan foredling, produksjon og bruk av bioenergi.

Innovasjon Noreg er kanskje den organisasjonen som får mest skryt av bedriftene når eg er ute på bedriftsbesøk, og det er eg rimeleg ofte. Innovasjon Noreg er vår viktigaste reiskap for innovasjon og modernisering i heile landet. Difor er det viktig at dei har nok verkemiddel til å gjere jobben sin – både tilskottsdelen, lånedelen og forskings- og utviklingskontraktane må styrkjast vesentleg meir enn det Regjeringa legg opp til. I vårt alternative opplegg legg SV inn heile 650 mill. kr i dei ulike ordningane.

Ein annan ting som bedriftene dreg fram som viktig for si konkurranseevne og sine moglegheiter for å levere produkt, er breiband. Regjeringa sitt ambisjonsnivå for utbygging av breiband er altfor lågt. Breiband er viktig for det å drive næringsutvikling i distrikta, og det er spesielt viktig for vår totale omstillingsevne.

I august besøkte eg ei bedrift i ein liten kommune i Sogn og Fjordane. Bedrifta driv med utrusting av båtar, alt frå det siste nye innan elektronikk til møblar og maskiner – design og høgteknologi er av det absolutt siste og høgst moderne slaget. Messa i den fiskebåten som eg såg, såg faktisk meir ut som det siste nye innanfor konferansesalar enn ei messe på ein fiskebåt. Men produktet som denne bedrifta leverer, er avhengig av store datafiler som går mellom kunden og bedrifta fleire gonger for å drive å mekke på forslaget, og det krev altså breiband. Denne bedrifta betaler i dag 120 000 kr i året for eit dårleg breibandtilbod – ei heilt absolutt naudløysing. Det billigaste tilbodet dei kunne ha fått i Bergen, som er det næraste området for oss på Vestlandet, var på 500 kr i månaden – 6 000 kr pr. år. Det er klårt at då er det ikkje spesielt konkurransedyktig å kunne tilby den bedrifta å etablere seg i distrikta. Den bedrifta slit med å vere det ho er i dag. Viss vi ikkje får gjort noko med utbygginga av breiband, spesielt i distrikt som ikkje har kommersielle interesser, og som er interesserte i å byggje ut breiband, forsvinn det arbeidsplassar frå distrikta.

No ser eg at miljøvernministeren går, men han skulle ha høyrt det eg har å seie no. Norske fjordar vart nemleg kåra til verdas beste reisemål av National Geografic Travel. Dette gir oss store moglegheiter til å etablere ikkje berre norske fjordar, men heile landet som verdas beste turiststad. Vi kan, viss vi vil, utvikle Noreg til ei stor og livskraftig grøn turistnæring. I ein slik strategi bruker vi dei flotte fossane våre, det unike kystlandskapet, naturskogar, isbrear og nasjonalparkane våre. Turisme er altså ei av dei raskast veksande næringane i verda, og her har vi absolutt mykje å tilby. Då må vi fokusere på næringsaktivitet, og vi må tore å bruke næringsaktivitet òg knytt til verneområde, men då tel det at vi gjer det på ein riktig måte. Då må ein bruke nasjonalparkane og nasjonalparksentra som koordinator for å jobbe med næringslivet, med vernet og med verneinteressene for å sjå på kva ein kan få til. Det er mange organisasjonar og mange personar i dette landet som har gode og riktige idear, der ein òg kan få utnytta anten verneområde eller tilliggjande herlegdommar til næringssatsing. Då får vernet ei heilt anna lokal forankring enn i dag i dei områda som har konflikt. Men vi snakkar ikkje om motorisert ferdsel, på ingen måte, vi snakkar om såkalla langsam turisme, der ein bruker naturen på naturens premissar. Vi har mykje av det i Sogn og Fjordane, og folk burde reise dit for å sjå, og ikkje minst burde Regjeringa leggje inn meir pengar både til nasjonalparksenter og til næringsutvikling i dette området. SV har gode forslag som ein kan støtte. Vi har lagt inn til saman 45 mill. kr for å etablere grønt reiseliv som satsingsområde.

Så til noko som ikkje er så kjekt å snakke om, nemleg ras. Dei fleste såg vel dei forferdelege bileta frå Nordvestlandet førre veke, då det rasa rundt bilane til folk. Dei sat innesperra både på vegar og i grender medan rasa gjekk. Eitt liv gjekk tapt då ein bil vart teken av ras og ført ut i sjøen i Lånefjorden. Vi som bur i Sogn og Fjordane, er vel vane med ras og faren for ras. Aksjonistane er mange for å få meir pengar til rassikring. Dessverre er det sjeldan at dette får ei sånn merksemd frå riksmedia som vi fekk i førre veke, og, dessverre for arbeidet med rassikring, det får heller ikkje den prioriteten og den merksemda som det fortener hos Regjeringa. Det er fyrst når det vert skikkeleg gale, at ting skjer, men faren for ras er der altså jamt heile hausten og vinteren, og til og med elles i året òg, når berre nedbørsmengdene er store nok. Så seint som i går kveld var 14 vegar stengde av ras eller på grunn av fare for ras på Nordvestlandet. Ikkje berre er dette ei psykisk påkjenning for folk som bur der, og som skal ferdast på vegane og sende ungane sine på skulen, men det er òg ein direkte kostnad for næringslivet, som fleire dagar opplever at vegen er stengd, slik at ein ikkje får levert varene sine eller ikkje får dei varene som ein treng til produksjon.

Og mykje gjenstår før vegnettet er sikra. Denne regjeringa ligg langt under målet i Nasjonal transportplan når det gjeld rassikring. SV har løyvd 100 mill. kr meir til rassikring for 2005, og kvart år dei siste tre åra har vi lagt inn mykje meir pengar til rassikring. Det er heilt nødvendig. Rassikring er ikkje berre nye tunnelar og overbygg eller omlegging av vegen. Rassikring er òg å fokusere på klima og klimaforsking. Forskarar reknar med at dagar med uvêr, storm og kraftig nedbør på Vestlandet vil auke med 20, og vi har rikeleg med sånne dagar frå før av. Ein aktiv klimapolitikk er difor minst like nødvendig for rassikring og for sikkerheita på vegane som det generelt er for miljøpolitikk. Vi må få redusert klimagassane, få ned CO₂-utsleppa og få ei omlegging til alternative energikjelder. SV bruker 700 mill. kr til omlegging av energipolitikken i meir miljøvennleg retning i vårt alternative budsjett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [14:00:04]: Representanten Grande Røys brukte mye tid på å etterlyse aktive tiltak mot ledigheten. De stimulanser partiet selv har å by på i årets budsjett og i sitt alternative statsbudsjett, er en betydelig økning av toppskatten på alminnelige inntekter, en økning av den alminnelige skatten for næringslivet og personer med 4 milliarder kr, en omgående skatt på aksjeutbytte og en økt formuesskatt for småbedrifter, eller det som på stammespråket i SV kalles tetting av smutthull. I tillegg ønsker man å kutte oljeinvesteringene med over 2 milliarder kr. Det er noen av de aktive tiltakene som man kan ta ut av det alternative budsjettet. Kristin Halvorsens utsagn tidligere om at skattene ikke skulle økes utover 2004-nivå var vel aldri egnet til å bli tatt alvorlig, selv ikke i SV.

Mitt spørsmål til Grande Røys er: Hvorfor er det et godt bidrag til å bekjempe ledighet, som hun er så opptatt av, å gjøre det mindre lønnsomt å jobbe og mindre lønnsomt å etablere og drive egne bedrifter i dette landet? Det er vel i bedriftene at de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden, skal skapes.

Heidi Grande Røys (SV) [14:01:22]: At Svein Flåtten kan hevde at det vert mindre lønnsamt å jobbe med SVs budsjett, er rett og slett direkte feil. Tvert imot får alle arbeidstakarar opptil 500 000 kr meir i skattelette med SVs budsjett enn med Regjeringas. Det er nettopp dei arbeidstakarane som ligg i den lågaste lønnsklassen, som oftast har eit arbeidstilbod å tilby. Det vil seie at får dei meir igjen for å jobbe, altså meir i skattelette, vil dei faktisk kunne auke arbeidstilbodet sitt. Det er jo også noko som finansministeren har vore oppteken av i perspektivmeldinga si.

Typisk nok nemner ikkje Svein Flåtten dei skattelettane som SV har i det alternative budsjettet sitt, som går på næringslivet. Blant anna reduserer vi arbeidsgivaravgifta med 2 milliardar kr. Det er kjempeviktig at bedriftene har konkurransedyktige prisar når dei tilset folk. Skal ein få ned arbeidsløysa, er det å tilsetje folk det som tel. Skal vi vere konkurransedyktige med våre lønningar, er det eit veldig smart grep å redusere arbeidsgivaravgifta. I tillegg bruker vi altså 1,3 milliardar kr på å redusere avskrivingssatsane for næringslivet.

Per Erik Monsen (FrP) [14:02:51]:    Representanten Grande Røys brukte deler av sitt innlegg til å snakke om rassikring på Vestlandet, men samtidig står det i innstillingen at SV vil redusere bevilgningene til motorveier i sentrale strøk.

På strekningen Drammen–Holmestrand var det i snitt ti dødsulykker i mange år. For to år siden ble det åpnet en firefelts motorvei på strekningen. På disse to årene har det altså ikke vært en eneste dødsulykke, mens i resten av fylket fortsetter ulykkene som før. Denne veien stemte SV imot, og de vil heller ikke bevilge penger til en tilsvarende ulykkesfri vei gjennom resten av fylket. Én sak er at ulykkeskostnadene alene ville ha betalt veien i løpet av en tiårsperiode. Men er det ikke et problem for SV å gå imot prosjekter som så åpenbart redder menneskeliv?

Heidi Grande Røys (SV) [14:03:49]: SV har ein veldig klår profil i samferdsleopplegget sitt. Det er å gå imot store veginvesteringar i sentrale strøk og bruke pengane på kollektivtrafikk. Det er miljøvennleg, og det vil redusere ulykkesstatistikken, nettopp fordi ein får færre folk i bil på vegane og fleire folk på jernbane og på T-bane her i Oslo – ein får folk vekk frå innfartsvegane og over på jernbanetilbod. Men då må ein ha eit jernbanetilbod som er oppe og går, slik at folk kjem seg på jobb innan rimeleg pendlartid.

Eg er sjølvsagt svært lei meg for kvart einaste menneskeliv som går tapt på norske vegar, men å byggje motorvegar som det einaste svaret på det er eg direkte ueinig med Framstegspartiet i. SV vil ha kollektivtransport i sentrale strøk, slik at ein får folk vekk frå motorvegane over på trygge jernbanevogner. Så skal ein heller fokusere på å bruke pengar på vegutbygging i distrikta, der ein ikkje har det same grunnlaget for å drive kollektivtrafikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Einar Steensnæs (KrF) [14:05:16]: Det er gledelig å kunne slå fast at hovedprioriteringene til Regjeringen nå blir ført videre gjennom budsjettforliket. Ikke minst er det gledelig ut fra Kristelig Folkepartis ståsted at økningen i utviklingshjelpen er beholdt gjennom dette budsjettforliket. Som et rikt land har Norge et særlig ansvar for å vise solidaritet med verdens fattige. Fremdeles dør ett barn hvert tredje sekund av fattigdom. Dette er vår tids største politiske utfordring, selv om det neppe ser slik ut når en observerer den norske politiske debatten. Det gjelder også debatten i dag.

Gjennom våre prioriteringer kan Norge medvirke til at verdens fattige får oppfylt sine menneskerettigheter. Denne utfordringen ønsker Kristelig Folkeparti og Regjeringen å ta. Til neste år blir bistandsbudsjettet økt med 1,6 milliarder kr. Til sammen har bevilgninger til utviklingshjelp økt med 4,3 milliarder kr siden Samarbeidsregjeringen tok over. Vi kan aldri si oss fornøyd med innsatsen mot fattigdom. Til det er utfordringen for stor. Det er viktig at vi har en målrettet politikk for å øke bistanden, og at man også har et våkent blikk for hvordan pengene blir brukt. Hver krone må medvirke til at menneskerettighetene blir reelle for verdens fattige.

Gjennom hele denne regjeringsperioden har Regjeringen vist vilje til å prioritere dette på en måte som sikrer en fornuftig og effektiv bruk av pengene. For det første går det mer penger til de aller fattigste. Mat, rent vann og medisiner kan virke som uoppnåelige goder for de aller fattigste. Men historien viser nå at fattigdomsorienteringen i bistanden virker. Dødsraten for barn har gått klart ned på verdensplan det siste tiåret. Vaksiner redder livet til 2,5 millioner barn hvert år, og nesten 1 milliard flere har nå fått tilgang til rent vann. Polio er på det nærmeste utryddet, og de siste 40 årene har forventet levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Dette er det største spranget framover i menneskets historie. Vi må derfor holde fram med å prioritere de fattige.

For det andre: Mer penger går til utdanning. Mer penger går også til sosiale tjenester. Utdanning er jobb nr. 1 i Regjeringens utviklingspolitikk. Utdanning er en bærebjelke i kampen mot fattigdom. Ingen investeringer er mer effektive enn nettopp satsingen på skolegang.

Og satsingen nytter. For eksempel var det i Uganda i fjor dobbelt så mange barn som kunne lese og skrive, som i 1999. Men fremdeles mangler om lag 115 millioner barn grunnutdanning, og de fleste av disse er jenter. Derfor er jeg glad for at Regjeringen nå til neste år vil øke utdanningsbistanden med om lag 350 mill. kr. Den samlede støtten til utdanning er fordoblet siden 2002, og i den sammenheng er utdanning for jenter spesielt prioritert.

Mer penger går også til kampen mot hiv/aids. Denne epidemien er en katastrofe for mange utviklingsland. Norge gir viktige bidrag til FNs aidsprogram. Vi vil også medvirke til forebygging og behandling. Ikke minst er det viktig for at vi skal kunne styrke helsetjenesten for de mest sårbare gruppene. Uten et skikkelig helsesystem er folk forsvarsløse mot hiv/aids. Derfor blir det også bevilget mer til dette i neste års budsjett.

Også her hjemme tar Regjeringen viktige grep for å bygge velferden. Den beste forebyggingen mot sosiale problem er det å ha et arbeid å gå til og vite at noen har bruk for ens kompetanse, ens kunnskap, ens arbeidskraft. Derfor går Regjeringens økonomiske politikk ut på å gjøre arbeidsplassene tryggere gjennom en fornuftig økonomisk politikk, gjennom lavere rente og en lavere kronekurs. Nå er sysselsettingen på vei oppover. Det samme gjelder optimismen i norsk næringsliv. Det blir også satset målrettet på å gi ledige hender et arbeid. Dette gir resultater.

Jeg tillater meg som rogalending også i denne sammenheng å nevne et viktig ledd i satsingen, nemlig at alle våre universiteter nå gjennom såkornfondene får forvalte slik kapital. Det er grunn til å gratulere Universitetet i Stavanger med at vårt nye universitet nå også får være med og forvalte et slikt såkornfond.

Olav Akselsen (A) [14:10:26]: Heldigvis går det betre i norsk økonomi. Optimismen i næringslivet aukar. Men trass i dette ser det ut som om arbeidsløysa har bite seg fast på eit høgt nivå. Nærmare 100 000 ledige krev aktiv handling.

Arbeid til alle er eit hovudsatsingsområde for Arbeidarpartiet i vårt budsjett for neste år. For Arbeidarpartiet vil full sysselsetjing alltid vera det viktigaste målet i den økonomiske politikken. Me seier nei til skattelette til dei som treng det minst. Me seier òg nei til usosial avgiftsauke, som regjeringspartia og Framstegspartiet går inn for. Me vil heller ha ein sterkare innsats for å tryggja og skapa nye arbeidsplassar. Me vil òg auka innsatsen for dei ledige.

Arbeidarpartiet vil fylla opp igjen verktøykassen. Gjennom aktiv næringspolitikk og målretta tiltak vil me få fleire hender i arbeid. Vår satsing på betre kommuneøkonomi vil òg gje fleire nye arbeidsplassar.

På måndag fekk me melding om at 350 norske sjøfolk får sparken. Regjeringspartia har fått det som dei vil. Fjord Line må flagga ut som følgje av Regjeringa sin politikk. Color Line vurderer å følgja etter. Ved å fjerna nettolønnsordninga for norske sjøfolk har ein teke frå dei moglegheita til å hevda seg i konkurransen med sjøfolk frå landa rundt oss. Ønskjer me å ta vare på norsk maritim kompetanse, og ønskjer me norske sjøfolk, må me ha omtrent dei same rammevilkåra som det nabolanda våre har. Regjeringspartia har fått gjennomslag for å forverra rammevilkåra, slik at våre sjøfolk blir 40 pst. dyrare over natta. Å tru at ein skal kunna hevda seg i konkurransen under så ulike forhold, vil vera det same som å tru at norske skiløparar skal kunna hevda seg internasjonalt sjølv om dei var tvinga til å gå på gamle treski og med Rottefella-bindingar.

EU fører ein aktiv politikk på dette området, og legg opp til gode vilkår for sine reiarlag og sjøfolk. Arbeidarpartiet vil ta vare på og vidareutvikla den maritime sektoren. Derfor ønskjer me òg å vidareføra dei ordningane me har på dette området, og me vil òg utvida desse til andre fartøysgrupper som er i direkte konkurranse. Me vil derfor utvida nettolønnsordninga til å gjelda alle norske sjøfolk om bord i konkurranseutsette skip i NOR-flåten. På den måten følgjer me i Arbeidarpartiet opp våre lovnader til denne bransjen. Eg konstaterer at regjeringspartia gjer det motsette.

Arbeidarpartiet vil auka løyvingane til Innovasjon Norge for å sikra nyskaping, vekst og sysselsetjing. Det er mangel på nok risikovillig kapital i norsk næringsliv. For å skapa vekst og nye arbeidsplassar må staten vera med, særleg i oppstartsfasen. Gjennom det offentlege verkemiddelapparatet kan gründerar og andre med gode idear få sett desse ut i livet. Undersøkingar viser at ei slik satsing gjev både bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske gevinstar i form av nye arbeidsplassar over heile landet. Me har derfor foreslått å auka løyvingane på dette området.

I samband med budsjettforliket frå i fjor fekk Arbeidarpartiet gjennomslag for å gjennomføra det såkalla NO_x-programmet. Ved å støtta overgang til ny teknologi i gamle båtmotorar kan ein få ein kraftig reduksjon i utsleppa, samtidig som me sikrar sysselsetjinga. Regjeringa foreslår ikkje å vidareføra dette programmet, sjølv om me har forplikta oss til ein kraftig reduksjon av våre NO_x-utslepp. For Arbeidarpartiet er det viktig at dette programmet blir vidareført, og me har derfor òg til neste år løyvt pengar til dette formålet.

Nok ein gong foreslo Regjeringa å forverra permitteringsordninga. Det er ein effektiv måte å auka arbeidsløysa i Noreg på. I mange bransjar er det svingingar i aktiviteten på oppdragsmengda. Det kan derfor til tider vera nødvendig å permittera tilsette for kortare eller lengre tid. Dersom permitteringsordninga blir for dårleg, vil folk bli sagde opp i staden. Eg har besøkt fleire bedrifter som har store problem med permitteringslova, og meldinga frå desse er at ein no vil ha færre tilsette og heller leiga inn folk dersom dei får ein aktivitetsoppgang. Forslaget frå Regjeringa vil forsterka denne trenden. Eg føler meg nokså sikker på at det òg er ein vilja politikk, nemleg at fleire skal over på mellombelse kontraktar og tilsetjingsforhold.

Regjeringa foreslår endringar i sjukelønnsordninga. At dette er eit klart brott på ein inngådd avtale, er éi side, men i tillegg påfører det næringslivet store ekstrakostnader. Eg er glad for at det ikkje blir fleirtal for dette i dag, men eg skjønner at det blir ein ny debatt allereie i juni, så føreseieleg kan ein i alle fall ikkje seia at det er på dette området.

Statsråd Erna Solberg [14:15:45]: Jeg møter av og til velgere som synes at det er vanskelig å forstå hva vi diskuterer, og det skjønner jeg godt, etter å ha hørt forrige innlegg. Vi bruker fortsatt 1 milliard kr i budsjettet på å subsidiere norske sjøfolk. Det kan da ikke bety at vi har avviklet nettolønnsordningen, men vi har gjort noen endringer i den for én gruppe, nemlig for restaurantpersonale på fergene.

Den langsiktige utfordringen i Norge er å sikre Norge i en globalisert økonomi. Ethvert budsjett må måles etter om vi går ett steg nærmere dette målet, eller om vi går vekk fra det. Politisk retning skapes ikke gjennom de store grepene. Det er faktisk summen av alle de små grepene vi gjør, i et budsjett eller i enkeltvedtak i Stortinget, som gir en retning som sikrer både arbeidsplassene og velferden i en sterkere internasjonal og global sammenheng.

Det er viktig å understreke det, for det er denne debatten som pågår i alle land bortsett fra i Norge. Det er denne debatten som gjør at land etter land gjør dyptgripende reformer fordi de står i en vanskelig internasjonal konkurransesituasjon. Vi har ikke meldt oss ut av den konkurransesituasjonen i Norge heller. Det er bare det at det stort sett bare er næringslivet i distriktene som først og fremst merker konsekvensene.

Derfor er jeg glad for at vi har fått igjennom et budsjett som er mange små skritt mot å gjøre norsk økonomi sunnere i en globalisert verden. Det er et budsjett som satser på kvalitet i utdanningen. I løpet av fire år har denne regjeringen sikret det Høyre har slåss for på hele 1990-tallet, nemlig flere undervisningstimer til norske skolebarn. Det blir altså tolv uketimer mer fra neste høst med dette budsjettet. Det betyr en kompetanseheving for lærerne, og Kunnskapsløftet til Kristin Clemet er startet. Det er en videre satsing på forskning og ikke minst på forskningskommersialisering, som er helt avgjørende for at den satsingen vi har på forskning, skal bidra til at vi får mer og nytt næringsliv. Det er en moderasjon i offentlige utgifter fordi vi skal ha rom til verdiskaping og til grunnlaget for fremtiden.

Det er viktig at det også legges opp til ordninger som sørger for at vi gjør noe med den skatte- og kostnadsspiralen som Norge lenge har vært inne i, en spiral som har gjort at flere og flere skyves ut av arbeidslivet og over på trygd. Vi kommer nå frem til ordninger som vil skyve flere fra trygd og over i arbeid, fordi vi fokuserer på det. Budsjettet bidrar altså til positive utviklingstrekk.

Vi bruker ikke mer penger enn planlagt i forliket. Det betyr at vi fortsatt kan håpe på lavere rente og en konkurransedyktig kronekurs. Det er viktig for verdiskapingen og for å få en fortsatt positiv utvikling i industrien. Industrisysselsettingen stiger faktisk, og det er det lenge siden den har gjort.

Vi har et forlik som gir skattelettelser for alle inntektsgrupper. For eksempelvis helt moderate familieinntekter, to inntekter på 250 000 kr, vil det som er vedtatt nå, gi ca. 4 100 kr i lette med Regjeringens opplegg. For å ta et lærereksempel som jeg har omtalt mange ganger i andre fora enn på Stortingets talerstol: En lærer vil med vårt opplegg få 5 900 kr mer i lette bare med dette statsbudsjettet – mer i sum over hele perioden – mens Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett øker skattene for denne gruppen med 4 500 kr. Dette er vanlige folk. Det er personer i fullt arbeid, og det er mennesker som forsøker å få familielivet sitt til å gå i hop midt inne i tidsklemma, og som har behov for å ha et handlingsrom.

Vi fortsetter også arbeidet med å få flere mennesker fra trygd og over i arbeid gjennom nye, kreative måter å bruke bl.a. uføretrygd som lønnstilskudd på.

Om man vil ta vare på mulighetene til velferdssamfunnet vårt i fremtiden, blir man nødt til å se på helheten og på sammenhengene i norsk politikk. Norsk politisk debatt fremstår for øyeblikket som fragmentert, i enkeltbilder og i enkeltsaker. Men det er altså summen av det vi gjør, som er det viktige fremover.

Opposisjonspartienes bruk av begrepet «usosialt» ved budsjettforslagets fremleggelse var et eksempel på en slik fragmentering. Man tar en liten bit og snakker om hvor usosialt akkurat det er, men det mest usosiale vil uansett alltid være hvis vi har budsjettfremlegg som i sum gjør oss mindre konkurransedyktige i en globalisert verden, for da har vi svekket vår evne til å kunne sørge for at velferdsordninger og arbeidsplasser berges i fremtiden. Det synes jeg vi bør ta mer innover oss i en diskusjon som av og til ender opp med 6 eller 17 kr mer i egenandeler. Det er faktisk hovedvelferden vår det er snakk om, og den dreier seg om at vi skal sørge for å kunne være konkurransedyktige i fremtiden.

Olav Akselsen (A) (frå salen):Eg ber om ordet til ei openberr misforståing.

Presidenten: Olav Akselsen har bedt om ordet til en åpenbar misforståelse.

Olav Akselsen (A) [14:21:03]: Det er ei openberr misforståing når leiaren i Høgre ikkje har fått med seg at Regjeringa har foreslått å fjerna nettolønnsordninga for ferjereiarlaga. Det er derfor dei no flaggar ut. Alt anna er ei feilaktig framstilling av verkelegheita.

Statsråd Erna Solberg [14:21:42]: Vi har en nettolønnsordning for sjøfolk for å sikre den kompetansen sjøfolk er, og den bruker vi 1 milliard kr på i dette budsjettet. Innlegget til Olav Akselsen gav et inntrykk av at vi hadde fjernet nettolønnsordningen for sjøfolk generelt. Det har vi altså ikke gjort.

Presidenten: Da får vi stole på at misforståelsen er oppklart.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [14:22:20]: Regjeringa meiner at veksten i dei frie inntektene neste år skal vere 1 milliard kr. Samtidig opplyser kommunalministeren at veksten i utgiftene for kommunane vil vere høgare enn dette. Slikt er oppsiktsvekkjande! Regjeringa vil ikkje eingong betale for auka utgifter, utgifter som kommunane ikkje har innverknad på i det heile. Dessutan er det eit faktum at underskottet i kommunesektoren no er rekordhøgt.

Det blir veldig vanskeleg å greie å halde på den offentlege velferda, fordi midlane uteblir. I sin tur vil då kvaliteten på offentlege tenester bli dårlegare. Då ligg arenaen open for private løysingar. Sveltefôrar ein kommunane økonomisk, legg ein grunnlaget for konkurranseutsetjing og privatisering. Spørsmålet mitt blir derfor: Meiner statsråd Solberg at kommunane får dei midlane som dei treng neste år for å gi forsvarlege velferdstilbod?

Statsråd Erna Solberg [14:23:41]: Summen av bevilgningene i 2004 og 2005 til kommunesektoren vil være den høyeste veksten vi har hatt i kommunesektoren i en toårsperiode noen gang. Det er godt mulig at det ikke vil dekke alle utgiftene kommunene har, men det er en så stor satsing at det burde gi et godt bidrag til at man kommer gjennom den langtidig opparbeidede ubalansen, og kommer ut med bedre resultater.

Som jeg også sa i spørretimen i går, mener jeg at det er et særskilt problem når man har hatt skattesvikt over flere år. Jeg er faktisk glad for at vi har gjort et avbrekk fra det som har vært det normale, nemlig at vi i det budsjettforliket som er lagt frem i Stortinget, også har kompensert for skattesvikten i 2004. Jeg har registrert at det mente Arbeiderpartiet tidligere ifølge media var helt unødvendig. Jeg synes at det har vært en bedre løsning enn å fylle på mye mer penger i 2005, for det er viktig for kommunene å slippe å ta brå omlegginger. Det gjør at vi også er nødt til å tenke igjennom hvordan inntektssystemet vårt skal være i fremtiden på det området, og det har vi altså bedt Inntektsutvalget se på.

Per Sandberg (FrP) [14:25:04]: I debatten har det blitt gitt uttrykk for, særlig fra sosialistene i salen, at det nærmest kuttes i overføringene til kommunene i 2005. De siste tallene som nå eksisterer, viser at veksten i frie inntekter for kommunesektoren fra 2004 til 2005 er ca. 4,8 milliarder kr, eller med andre ord: Økningen pr. innbygger blir ca. 1 000 kr fra 2004 til 2005. Kan statsråden bekrefte disse tallene? Jeg tror nok at hvis vi får en bekreftelse på det, faller all usaklig argumentasjon fra venstresiden i denne salen i dag med påstander om at det kuttes på kommunesektoren i 2005.

Statsråd Erna Solberg [14:26:12]: Jeg kan bekrefte at det var en økning på ca. 4,8 milliarder kr – totalt sett var de på over 7 milliarder kr – i de frie inntektene i løpet av 2004 og 2005. Det er altså ikke et kutt.

Så skal jeg innrømme at vi la inn 1 milliard kr. Vi burde det hvis vi skulle dekke de demografiske utgiftene, uten krav til at kommunene skulle møte demografiske utgifter med effektiviseringstiltak. Det betyr ikke at det er umulig for kommunene å dekke inn utgiftene uten kutt. Spørsmålet er om man skal dekke det med noen flere effektiviseringstiltak for å få inn 400 mill. kr, som da var underdekket. Det er det jo heller ikke nå, for i 2005 er det 1,8 milliarder kr som er økningen. Det betyr altså at man ligger 400 mill. kr over det som skal til for helt uten effektiviseringstiltak å kunne opprettholde det samme nivået i forhold til den demografiske utviklingen.

Men så er det viktig å understreke at det finnes massevis av enkelteksempler på at det er annerledes i enkelte kommuner, bl.a. fordi et stort flertall på dette stortinget har vedtatt å gjennomføre endringer i inntektssystemet som gjør at noen kommuner kommer til å få minus. Men dette har det vært et bredt flertall bak.

Karin Andersen (SV) [14:27:39]: For SV er det et verdivalg at hvis man er gammel og syk, skal man få omsorg og pleie, at alle unger skal ha rett til tilpasset opplæring i skolen, eller at hvis man trenger hjelp fra barnevernet, skal man slippe å stå i kø fordi kommunene ikke har penger, slik realiteten i dag dessverre er for mange – for altfor mange. Til neste år blir det ikke flere som får hjelp fra kommunen til det aller mest nødvendige, det blir færre. Det er fordi det ligger en underskuddssituasjon i kommunesektoren som har vært der lenge, og som kommunalministeren bør være kjent med.

Dette er altså et verdivalg som vi gjør. For kommunalministeren ser det ut til at det er viktigere enn noe annet i verden at kommuneøkonomien i seg sjøl går i balanse. Det er det som teller, for pengene skal gå til noe som kommunalministeren mener er viktigere. På tross av at en rapport fra World Economic Forum fastslår at nordiske land med høyt skattenivå og bred velferd er mest konkurransedyktige, fortsetter kommunalministeren å si at det er viktigere å gi skattelette til de aller rikeste. Kan kommunalministeren med hånden på hjertet si at til neste år er det ingen som kommer til å miste sykehjemsplassen sin, og at alle unger som trenger tilpasset opplæring, skal få det med hennes rammer i budsjettet?

Presidenten: Det var ingen liten utfordring!

Statsråd Erna Solberg [14:29:09]: Jeg er fristet til å være veldig usaklig i svaret på den siste delen av spørsmålet. Jeg kunne f.eks. sagt nei, for jeg har ikke noen garanti for at ikke noen har valgt en SV-ordfører et eller annet sted som velger å bruke mye mer penger, og som i neste omgang må kutte fordi man ikke hadde inntektene til det.

Jeg kan ikke garantere for hva hver enkelt kommunepolitiker gjør, og hva hvert enkelt kommunestyre gjør. Jeg kan ikke garantere for at kommunestyret ikke velger å prioritere f.eks. investeringsoppgaver som ikke er lovpålagte, og som senere viste seg var et dårlig regnestykke. Vi har noen eksempler på det rundt omkring i landet, at man sitter og betaler på gamle regninger på noe man har prioritert tidligere. Det er heller ikke slik, som jeg sa i mitt forrige svar, at selv om vi har vekst i kommuneøkonomien totalt sett, har alle kommuner vekst i kommuneøkonomien. Og hvorfor har de ikke det? Jo, fordi vi, et flertall i Stortinget, har ment at det skal bli lik rett til å få den hjemmehjelpstjenesten, lik rett til å få den sykehjemsplassen gjennom omlegginger i inntektssystemet, initiert av arbeiderpartiregjeringen før denne regjeringen tiltrådte, og som vi gjennomfører. Det innebærer en omfordeling i inntektssystemet. Noen kommuner får minus, andre går mer i pluss, men det betyr at flere får oppleve å leve i en mer rettferdig verden når det gjelder offentlige tjenestetilbud.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [14:30:42]: Norsk økonomi går ganske godt. Veksten er rimelig høy, og det private forbruket øker. Mens finanspolitikken er ganske nøytral i forhold til norsk økonomi, har pengepolitikken de to siste årene vært det som har ført til de store utslagene i forhold til endringer og vekst. Det er også litt av hovedproblemet, for en så ekspansiv pengepolitikk skaper en økonomisk opptur, først og fremst basert på økning i privat forbruk og privat gjeldsbelastning, men uten at vi hittil har sett at arbeidsledigheten har sunket markert. Etter Senterpartiets mening kan vi derfor så langt nesten snakke om det vi kaller en «jobless growth», altså en vekst der en ikke i tilstrekkelig grad har klart å møte ønsket om å redusere arbeidsledigheten.

Et annet særtrekk ved den økonomiske utviklingen er at offentlig sektor ikke trekker til seg arbeidskraft på samme måte som tidligere. Det kommer til dels av de stramme økonomiske rammene i kommunene, noe som ikke bare svekker den lokale offentlige velferden, men også det samlede kompetansenivået i mange kommuner. I tillegg bidrar en slik utvikling til en ytterligere sentralisering. Flyttestrømmene motiveres først og fremst av mangel på arbeid. Siden de lokale arbeidsmarkedene er mer sårbare, fører en svekking av offentlig sektor til onde sirkler også når det gjelder sentralisering.

Ulik vektlegging av finans- og pengepolitikk kan få forskjellige konsekvenser. Mens en ekspansiv pengepolitikk virker blindt og i hovedsak øker det private forbruket, vil det etter Senterpartiets mening være mulig å vektlegge finanspolitikken en smule sterkere enn i dag, og gi den et større ansvar, ikke minst for å gi et raskere resultat når det gjelder å redusere arbeidsledigheten.

Senterpartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett å bruke finanspolitikken mer aktivt enn mange av de andre partiene her i salen gjør. Vi mener at omleggingen er moderat og ansvarlig, men den koster mer penger enn de fleste partiene foreslår. Derfor øker vi underskuddet på statsbudsjettet med 4,4 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslår. Når jeg i dag hører de innleggene som har vært i salen om Senterpartiets forslag, og replikkene til vår talsmann, skulle en tro at vårt forslag i seg sjøl skulle true velferden i Norge. Det kommer fra partier som sjøl ikke lenger følger den såkalte handlingsregelen. Det burde kanskje ført til en bredere debatt om hva den handlingsregelen utgjør i dag. Senterpartiet var forberedt på at vi kom til å få den type motbør mot oss. Vi har derfor bedt om å få en vurdering av vårt alternative statsbudsjett og virkningene av den for norsk økonomi, slik at vi i så måte skal få flere ytringer enn dem som kommer fra politiske motstandere.

Og Statistisk sentralbyrås tall viser entydig at vårt opplegg ville ha ført til en positiv effekt på sysselsettingen, særlig i offentlig sektor, og det ville ha blitt en rask bedring av den offentlige sysselsettingen. Det ville i klartekst betydd at en kunne hatt flere lærere i grunnskolen, at en kunne ha hatt flere hender i arbeid i omsorgssektoren rundt omkring i kommunene, og at en kunne hatt flere som hadde gjennomført investeringer, ikke minst innenfor samferdselssektoren.

Vårt alternative budsjett, sjøl om vi bruker litt mer oljepenger enn andre partier, fører altså ikke til en trussel om inflasjon eller mot renta, og dermed heller ikke mot kronekursen. Jeg tror derfor det er på tide at vi får den debatten ned på et litt mer edruelig nivå. Hva er det som truer velferden? Jeg har lagt merke til at det er flere talere i dag som har vært opptatt av det. Ikke minst var finansministeren opptatt av det. Det er et viktig tema og et interessant tema å diskutere. Hva er det som truer velferden i Norge i dag? Det er jo faktisk det at vi fortsatt har svært mange ledige hender her i landet, svært mange som ikke har en jobb å gå til, store ubrukte ressurser i form av folk som ikke får seg arbeid. Det er at vi har en lokal velferd som forvitrer, uansett hva vi sier om tall og ikke tall, at vi har lærere som forsvinner fra norsk grunnskole, og at det blir færre lærere pr. elev. Det er det at vi har pleiere som ikke lenger er å finne i den omsorgssektoren som trenger dem så sterkt. Det er den økende ubalansen mellom et privat forbruk og det offentlige forbruket.

Senterpartiet har gjennom sitt alternative budsjett ønsket å bidra til det vi mener er en politikk for gode lokale samfunn. Den politikken er tredelt. Det handler om å styrke den verdiskapende siden av livene våre, altså næringsliv og virksomhet, og vårt alternative budsjett legger opp til en satsing på i overkant av 4,4 milliarder kr til næringsliv og arbeidsliv. Så gjelder det også å satse bedre på rammevilkårene for det sivile samfunnet, som nesten alle i dette landet er opptatt av, fritiden, kulturen og idretten. Der velger Senterpartiet en sterk satsing i tillegg til den lokale velferden, som mange har vært inne på.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [14:36:20]: Det er mye interessant i Senterpartiets budsjett. Der jeg synes Senterpartiet nå har lagt seg på en ny linje, er i bruken av oljepengene. De bruker nå mye mer oljepenger enn de tidligere har lagt inn i sine budsjetter, og det ser ut til at de nå har en holdning til den bruken som kan sette visse ting i fare.

Ser ikke Senterpartiet at et stort forbruk av oljepenger vil øke inflasjonen og styrke kronekursen på en slik måte at det vil sette en del arbeidsplasser i fare? Argumentasjonen fra industrien før var jo at når kronekursen var såpass høy, var det viktigste å få den ned for å skape flere arbeidsplasser og få trygget dem i fremtiden. Er ikke bruken av oljepenger, slik Senterpartiet nå legger opp til, å bruke opp framtidige generasjoners verdier nå?

Marit Arnstad (Sp) [14:37:37]: Det var enkelte av disse elementene jeg prøvde å gå inn på i mitt innlegg, men jeg kan godt prøve å gjenta noen av dem.

Vi ønsker å bruke finanspolitikken mer aktivt enn det vi gjør i dag. Vi mener det er uheldig at det er pengepolitikken alene som i dag regulerer temperaturen i norsk økonomi. Det bidrar ikke til å redusere ledigheten så sterkt som vi ønsker. Vi mener at hvis vi brukte finanspolitikken litt mer aktivt, på en måte som er ansvarlig, sjøl om vi vil bruke 4 milliarder kr mer av oljepengene, kunne det ha skapt arbeidsplasser til folk, ikke minst innenfor omsorgssektoren og skolen. Det er jo nettopp de områdene som i dag mangler arbeidskraft. Det er nettopp der man ser at det er for få hender. For første gang på lang, lang tid har sysselsettingen i offentlig sektor gått ned. Jeg er litt overrasket over at det ikke bekymrer Arbeiderpartiet mer at man i dag har en vekst som er så sterkt basert på privat forbruk, men som ikke klarer å få ledigheten ned. Det er grunn til å føre an en politikk som er mer aktiv på det området, og det kan man også gjøre. Vi har for sikkerhets skyld fått testet vårt opplegg, av Statistisk sentralbyrå, som nettopp imøtegår de argumentene som Nordtun her kom med.

Torbjørn Hansen (H) [14:39:02]: Det er riktig som representanten Arnstad sier, at en aktiv finanspolitikk vil kunne føre til flere ansatte i offentlig sektor. Men det er ikke sikkert at det nødvendigvis er god distriktspolitikk. Jeg har bodd en periode i en typisk distriktskommune. Der har man betydelig oppdrettsvirksomhet. Man har betydelig virksomhet innenfor skipsverft og smelteverk. Disse virksomhetene har en eksport på omtrent 100 pst. Det betyr at hvis man gjør noe som påvirker kronekursen, vil det ha katastrofale konsekvenser for disse virksomhetene. Det bekrefter også de organisasjoner som representerer disse bedriftene.

Tror representanten Arnstad at disse bedriftene og disse organisasjonene tar fullstendig feil når de advarer politikerne mot å bruke mer oljepenger? Vet ikke disse bedriftene sitt eget beste?

Marit Arnstad (Sp) [14:40:03]: Hvis det var noe annet enn Høyres påstander som tydet på at renten ville øke med Senterpartiets budsjett, kunne det representanten Hansen her sier, sjølsagt være et problem. Men det er nettopp derfor vi har fått SSB til å regne på vårt opplegg. Når de sier at inflasjonen og renten vil være uendret sjøl om man bruker litt mer penger på å få flere hender i arbeid, vil antakelig heller ikke kronekursen bli særlig påvirket.

Jeg kommer også fra distriktet, og vet hvor viktig privat næringsliv er i distriktene. Jeg vet hvor viktig distriktsnæringene er for områder i dette landet. Det som har forundret meg i forhold til dette budsjettforslaget fra Regjeringen, er at skattelettepartiet Høyre bidrar til å øke avgiftene for de viktige distriktsnæringene, bl.a. oppdrettsnæringen.

Inge Ryan (SV) [14:41:04]: Senterpartiet er et meget bra distriktsparti, og Marit Arnstad er en flink distriktspolitiker. I distriktspolitikken er jordbruk noe av det viktigste vi holder på med. Da forundrer det meg at gang på gang når vi skal gjøre nye grep innenfor jordbruket, er det Senterpartiet som stritter imot og henger etter. Enten kyrne skal gå ute, eller kyrne skal ligge på matter, eller man ønsker å satse mer på småskalamat, så er Senterpartiet hele tida liksom på bakføttene – de er liksom ikke i front. Det overrasker meg gang på gang. Nå gjelder det et forslag fra Regjeringa om å innføre avgift på bruk av plantevernmidler. Dette er midler som noen av oss lurer på om kan være skadelige, om vi kan bli syke av plantevernmidlene. Derfor vil vi ha ned bruken av dem. Men også her er Senterpartiet på bakføttene, og vil ikke være med på at vi skal prøve å få ned bruken av plantevernmidlene. Hva er årsaken til at Senterpartiet alltid er på bakføttene og ikke i front når det gjelder jordbrukspolitikken?

Presidenten: Presidenten venter i spenning på hvilken fot Marit Arnstad vil sette ned.

Marit Arnstad (Sp) [14:42:16]: Det kan hende vi står på bakføttene, men det kan være fordi vi bare har to føtter å stå på.

Senterpartiet og SV har egentlig ganske mye til felles i landbrukspolitikken og distriktspolitikken. Vi har også stått sammen om mange av de viktige grepene knyttet til landbrukspolitikk. I dag er det slik at i mange spørsmål som angår landbruk, er kanskje SV det partiet jeg føler meg nærmest knyttet til, fordi SV forstår at det må gjøres noen store grep innen norsk landbrukspolitikk. En kan ikke bare være opptatt av de små tingene, man må også være opptatt av de store tingene. Det gjelder i forhold til å opprettholde et skikkelig familiejordbruk rundt om i hele landet, og ikke føre en politikk som bidrar til et sentralisert og mer storskala landbruk. Det er jo ikke rett, det som representanten Ryan påstår, at Senterpartiet ikke har vært med på å utvikle tiltak knyttet til småskala matprodukter, nisjeprodukter og merkevarer innenfor landbruket. Det er vi høyst opptatt av. Men vi mener at det må eksistere sammen med den andre viktige delen av norsk landbrukspolitikk, nemlig volumproduksjon. Så kan det være enkelte områder der vi er uenige, bl.a. når det gjelder plantevernavgift. Jeg er også opptatt av at man må få ned bruken av plantevernmidler i landbruket, men jeg er ikke så sikker på om avgiftspolitikken er den riktige vegen å gå.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:43:43]: Senterpartiet har de siste årene vært veldig opptatt av å kritisere Kristelig Folkeparti for våre særstandpunkter, og de har vært opptatt av å peke på viktige saker for Kristelig Folkeparti. Det er vi glade for, og vi vil gjerne appellere til Senterpartiet om å opprettholde sin sentrumsprofil i sitt videre arbeid. Men jeg har noen spørsmål til Senterpartiet i forbindelse med at de planlegger et rød-grønt regjeringsalternativ til høsten. Er det slik at Senterpartiet, i tillegg til EU-saken, eiendomsrett i vernesaker og gavefradrag til frivillige organisasjoner, også er villig til å gi opp kontantstøtten i et framtidig regjeringssamarbeid?

Marit Arnstad (Sp) [14:44:43]: Det er mulig Kristelig Folkeparti synes vi har vært harde mot dem de siste to, tre årene, men det er dessverre berettiget. Det er synd at Kristelig Folkeparti har vært med på å legge fram økonomiske opplegg der det til sjuende og sist er Fremskrittspartiet som er nødt til å rette opp en del av de skadevirkningene som Kristelig Folkeparti har vært med på, bl.a. i spørsmålet om låneordning til kirkebygg og også spørsmål knyttet til distrikts- og kommunepolitikken. Det er synd, og det er det nødvendig at noen sier fra om. Det er Senterpartiet nødt til å gjøre.

Når det gjelder Senterpartiet i et framtidig mulig samarbeid, kommer Senterpartiet sjølsagt, dersom vi får et mandat fra velgerne, til å kjempe beinhardt i regjeringsforhandlinger for det vi står for. Det vi står for, er at det fortsatt skal være en kontantstøtte, men den kontantstøtten skal gå til dem som faktisk bruker mer tid sammen med sine barn, altså de som er hjemme med barna sine. Det er et standpunkt Senterpartiet står inne for nå, og det er et standpunkt vi kommer til å kjempe for, uansett hvem vi samarbeider med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

John I. Alvheim (FrP) [14:46:09]: Dette blir mitt siste innlegg i en finansdebatt i Stortinget, og det er med stor tilfredshet jeg konstaterer at den foreliggende budsjettinnstilling har en sosial profil som langt på vei er i tråd med Fremskrittspartiets politikk, en politikk for folk flest og med betydelig styrking av velferden i Norge.

Gjennom seriøse forhandlinger med regjeringspartiene har det lyktes for Fremskrittspartiet å sette sitt sosiale stempel på dette budsjettet, og Fremskrittspartiet har gjennom forhandlingene blitt vist den respekt partiet fortjener som et stort bærende politisk parti i Norge.

Jeg håper og tror også at budsjettforliket har lagt grunnlaget for et tettere samarbeid mellom de borgerlige partiene frem mot kommende stortingsvalg, noe som kan forhindre et sosialistisk flertall på Stortinget ved valget i 2005, med den konsekvens det vil få for den videre samfunnsutvikling i Norge.

Jeg er selvfølgelig personlig svært glad for at helse- og sosialsektoren er blitt en av budsjettvinnerne. Med en økning av ISF-ordningen fra 40 til 60 pst. og en basisbevilgning på 500 mill. kr vil våre sykehus i 2005 ha mulighet til å utnytte sin kapasitet og øke pasientbehandlingen i forhold til 2004 med ca. 5 pst. Det vil si at ventelistene ytterligere kan kuttes, og det samme kan ventetiden. Fremskrittspartiet har fått halvert den underdekning til Helse Vest og Helse Midt-Norge av basisbevilgningen til foretakene med en tilleggsbevilgning til disse to foretakene med henholdsvis 100 mill kr til Helse Vest og 50 mill. kr til Helse Midt-Norge. Sykehusenes opparbeidede gjeld på 4,5 milliarder kr er bekymringsfull. Fremskrittspartiet vil i salderingsproposisjonen for 2004 foreslå denne gjelden redusert med 2 milliarder kr, noe som kan gjøre sykehusøkonomien håndterbar i årene som kommer, og bringe sykehusbudsjettene i balanse.

Regjeringens opprinnelige forslag om å øke egenandelene med 1,2 milliarder kr er redusert med 862 mill. kr, og økningen av egenandelstaket på bare 35 kr er den laveste økningen noen gang i historien. Det lyktes også for Fremskrittspartiet i forhandlingene å fjerne den foreslåtte 100 pst.-økningen av egenandel ved fritt sykehusvalg, slik at pasientene fortsatt i henhold til pasientrettighetsloven kan velge det sykehuset man ønsker å bli behandlet ved, uten at dette skal være bundet opp mot personlig økonomi. Bunnfradraget i skatten er økt, og matmomsen er redusert.

Av strukturelle forslag har Fremskrittspartiet fått flertall for å be Regjeringen om å utarbeide en nasjonal handlingsplan for forebygging og behandling av diabetes, en folkesykdom som griper stadig mer om seg. Vi har også fått en fellesmerknad med regjeringspartiene om at Regjeringen skal vurdere å godkjenne Revmatikerforbundets rehabiliteringsinstitusjon i Spania, Reuma-Sol, som opptreningsinstitusjon.

Selvfølgelig er det slik denne gangen også at når man forhandler, kan man ikke få alle sine ønsker oppfylt, men totalt mener jeg og Fremskrittspartiet at den foreliggende budsjettinnstilling vil gjøre livet lettere å leve også for de svake i dette landet.

Ranveig Frøiland (A) [14:50:21]: Den viktigaste oppgåva no er å få ledige i arbeid samt å inkludera fleire i arbeidslivet, få eit betre utdaningstilbod og skapa tryggleik for eldre og sjuke ved å gje eit godt helsetilbod.

Det er framleis altfor mange som er arbeidsledige. Difor er det nødvendig å føra ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk for å få dei ledige tilbake i arbeid, samstundes som vi må føra ein målretta politikk for å skapa nye og framtidsretta jobbar. Difor gjer Arbeidarpartiet framlegg om å satsa i underkant av 4 milliardar kr til arbeidsmarknads- og næringspolitikk.

Av dei arbeidsledige har talet på langtidsledige auka det siste året. Yrkesaktiviteten har gått ned sidan sist haust, og yrkesaktiviteten har ikkje vore lågare sidan 1996. Arbeidsløysa aukar blant kvinner, og det er særleg kvinner med høgare utdaning som vert ramma av låg etterspurnad etter arbeidskraft i offentleg sektor. Dette har sjølvsagt samanheng med etterspurnaden etter arbeidskraft innanfor helse- og omsorgssektoren, og det er nesten 100 000 arbeidstakarar som arbeider deltid, men som ønskjer å arbeida meir. Nesten 80 pst. av desse arbeidstakarane er kvinner. Denne utviklinga har sjølvsagt samanheng med den stramme kommuneøkonomien som har vore ført gjennom fleire år. Det er dårleg samfunnsøkonomi å la folk vera heime i staden for å bruka evnene og kvalifikasjonane sine i eit arbeid det i høgste grad er bruk for.

Å inkludera fleire i arbeidslivet har vore ei politisk målsetjing som det har vore brei semje om. IA-avtalen som vart skriven under av Regjeringa og avtalepartane i desember i fjor, føreset at sjukelønsordninga ikkje skal endrast i avtaleperioden. No viser alle tal at sjukefråværet går ned, fordi ein har jobba systematisk etter intensjonane i IA-avtalen, og det er gledeleg.

I den situasjonen er det altså at ein av partane, Regjeringa, bryt avtalen. Avtalebrot i seg sjølv er ikkje klokt, og når ein avtale verkar etter intensjonane, er det direkte dumt av ein av avtalepartane å seia han opp, bryta han. Det er ikkje rart at NHO og LO spør seg om Regjeringa eigentleg vil ha sjukefråværet ned, og om ho er til å stola på i avtalar som er inngådde. Arbeidarpartiet meiner det er viktig at det er eit tillitsfullt forhold mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet. Arbeidarpartiet står ved avtalen.

Arbeidarpartiet er heilt usamd i Regjeringa sin usosiale skattepolitikk og den auken i momsen som Regjeringa og Framstegspartiet legg opp til. Det er heilt feil å auka momsen på varer og tenester for å gje skattelette til folk med høge inntekter og store formuar. Arbeidarpartiet vil ha ein skatte- og avgiftspolitikk med meir rettferdig fordeling.

Eg stiller meg heilt uforståande til at Kristeleg Folkeparti, som alltid har sagt at dei ligg nær Arbeidarpartiet i fordelingspolitikken, vil gje skattelette til dei som tener t.d. 1,2 mill. kr. Dei får 29 000 kr i skattelette, og tener ein 3 mill. kr, skal ein få ein skattelette på 100 000 kr. Dette er langt frå Arbeidarpartiet sin fordelingspolitikk når det gjeld skatt. Vi meiner at dei som tener over 1 mill. kr, toler skatteskjerping. Skattelette skal ein gje til dei som tener minst.

I fjor vart det jubel frå Kristeleg Folkeparti si side over at budsjettet vart meir sosialt ved hjelp av Arbeidarpartiet. I år meiner både statsministeren og Sørfonn at budsjettet er vorte meir sosialt ved hjelp av Framstegspartiet. Er det slik at Kristeleg Folkeparti ikkje klarer å få Høgre med på å laga eit budsjett med ein sosial profil? Det kan sjå ut som at det viktigaste er å sitja i regjering. Så får Stortinget ordna opp i den sosiale profilen, som òg Kristeleg Folkeparti meiner at ein treng.

Eg synest det er underleg å vera vitne til det som skjer på borgarleg side i dag. Hagen ber på sin audmjuke måte om å få koma inn i varmen, inn i Regjeringa. Høgre tek ikkje eingong replikk på Hagen, mens Høgre-ordførarane ber Erna Solberg om å ta Framstegspartiet inn i varmen. Venstres Sponheim seier til avisene i dag at det skal verta bråk dersom det skjer. Det vitnar ikkje akkurat om at vi har ein avklåra situasjon på borgarleg side når det gjeld regjering neste haust.

Presidenten: Presidenten er litt i tvil med henblikk på tidsrammen for formiddagsmøtet, men vil anta at man kan rekke å ta med neste taler.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [14:55:55]: La meg bare ta en rask replikk til sistnevnte taler. Kristelig Folkeparti har faktisk fått Høyre til å være med på det mest sosiale, nemlig en rekordstor innsats for verdens fattige, de som er aller verst stilt i denne verden. Med det budsjettet som nå er framlagt, bestyrker og befester vi Norges lederposisjon på nettopp dette området – innsatsen for de fattigste.

Mange tror kanskje at vi er et unntak med vår sterke bistandsøkning. Det stemmer ikke. Vi er del av et stort internasjonalt fellesskap, en internasjonal dugnad. Nå har elleve OECD-land opptrappingsplaner for bistand. Hvis jeg ikke tar feil, har sju av dem planer for å nå 0,7 pst., med tidsfrister, og tre land, Norge inkludert, har planer for å nå 1 pst. Irland la nylig fram sitt statsbudsjett, der de langt på vei innfrir i forhold til sin opptrappingsplan om en firedobling av bistanden fra 1997 til 2007. Dette er i tråd med Regjeringens forslag om en rekordøkning i bistanden for neste år, selv om vi har et stykke igjen før vi når vårt mål på 1 pst. Det er kritisk for at FNs tusenårsmål skal kunne nås.

Med dette vil vi også stå bedre rustet i kampen mot fattigdom og til å følge opp ikke bare tusenårsmålene, men også Johannesburg-toppmøtet og dets forpliktelser. Vi vet at målene ikke kan nås med bistand alene. Det sier vi også klart i den utviklingsmeldingen som Stortinget nå behandler. Skal vi lykkes, må vi arbeide langs fire fronter. Vi må ha en global reformagenda. Det gjelder internasjonale rammebetingelser og reformer innen handel, gjeld og investeringer. Det dreier seg om sammenheng i politikken. Det dreier seg om reformer i utviklingslandene, bedre styresett og forvaltning, å holde orden i eget hus og kamp mot korrupsjon. Det dreier seg også om reformer innen bistanden. Samtidig som vi øker den, legger vi om og reformerer – med en bedre bistand som resultat, som når de fattigste, og når lengst. Sist, men ikke minst, dreier det seg om reformer i arbeidet med å mobilisere privat sektor og frivillige organisasjoner. Også her tas det nye grep.

Vi i Regjeringen er derfor ikke bare opptatt av prosenter. Vi er opptatt av reformer og, først av alt, av resultater for de aller fattigste. En av de viktigste utfordringene her er å sikre at reformene gjennomføres i internasjonal sammenheng, at alle er med på laget, og at vi fra norsk side sørger for at det vi gir med den ene hånden, ikke blir tatt vekk med den andre. Sammenheng i politikken er kritisk, og her har alle land en vei å gå, også Norge.

I oktober la vi fram for FN en rapport om oppfølging av tusenårsmål nr. 8. Hva dreier den seg om? Den synliggjør hva som er Norges bidrag for å nå FNs tusenårsmål. Hva er vår del av dugnadsinnsatsen? Den sier noe om hva vi gjør for å realisere målene, bl.a. gjennom å skape en bedre sammenheng i vår politikk. Det betyr at vi som andre rike land må se og gjennomanalysere vår politikk på felter som handel, gjeldslette, migrasjon, miljøpolitikk, kunnskaps- og teknologioverføring – ja, endog korrupsjon og hvitvasking. Klimapolitikken er ett slikt viktig område. Alle disse områdene blir omtalt i vår tusenårsmål nr. 8-rapport, som også viser at vi har et stykke vei å gå.

Klimapolitikken kan bli avgjørende for mange utviklingslands økonomi og utvikling. Det er faktisk slik at de fleste beregninger tyder på at det er Afrika som vil bli verst rammet ved klimaendringer. Derfor må det vi gjør innenfor miljøpolitikk hjemme og utviklingspolitikk ute, henge sammen. Den siste klimarapporten viser at klimaendringene er her, og at de er mer dramatiske enn man hittil har trodd. Målestokken på det ser vi i Arktis, men vi skal være klar over at de som vil rammes, er langt unna. De er i verdens aller fattigste land. Derfor er det nødvendig å sørge for at vi ikke bare tenker bistand, og at vi ikke bare tenker prosenter, men at vi også leverer på andre politikkområder. Vi må med andre ord ha en helhetlig utviklingspolitikk som fokuserer på å skape rettferdighet og å skape riktige og like rammebetingelser for de ulike landene. Det er først og fremst landene selv som kan ta vare på sin egen utvikling, men de må ikke oppleve at de blir sparket bena under med hensyn til disse anstrengelsene, de må oppleve at det bygges opp under disse anstrengelsene.

I disse dager har Stortinget sjansen til å bidra til at Norge leverer, og at vi får en helhetlig utviklingspolitikk som er forankret i Stortinget og i Stortingets flertall. Og jeg håper at behandingen av meldingen vil vise at det er full oppslutning i Stortinget om dette. Det er opp til oss å vise at vi leverer på vår del av ansvaret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A) [15:01:10]: Utviklingsministeren viste til at vi har ei stortingsmelding om utviklingspolitikk som er til handsaming i Stortinget, og at vi kjem attende til innhaldet i ho. Men som utviklingsministeren sa, er det opp til oss å vise kva vi kan levere. Det er dette «oss» som kan vere litt interessant. I lys av debatten tidlegare i dag: Er «oss» Kristeleg Folkeparti, eller er det Norge? Som utviklingsministeren sa, har ein fått Høgre med på eit av dei mest sosiale budsjetta. Og vi andre, som står utafor, spør naturlegvis: Kor vanskeleg var det å få Høgre med på dette budsjettet?

I lys av den idyllen som er her no mellom Framstegspartiet og Regjeringa, vil eg gjerne ha ei vurdering av utsiktene til å få tilsvarande sosiale budsjett framover, når det er Framstegspartiet som skal vere med og leggje premissane for budsjettet.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [15:02:13]: Som jeg tror mange av representantene tør være kjent med, er jeg en statsråd som ønsker alle med på laget, absolutt alle. Det betyr at «oss», det er Norge og det norske storting. Og det er dere som er med på å legge premissene for hva vi fra Regjeringens side skal si i internasjonale fora.

Det jeg tror representanten Blankenborg er godt kjent med, er at man ikke røper fra interne budsjettforhandlinger i noen regjering – jeg tror heller ikke det ville skje i Arbeiderpartiet. Jeg kan bare forsikre representanten Blankenborg om at det har vært full enighet om Sem-erklæringen, og om betydningen av at vi følger den opp. Det er grunnlaget for budsjettforhandlingene i Regjeringen. Det er også grunnlaget for det budsjettet vi nå har framlagt.

Så tror jeg at statsministeren og Kristelig Folkepartis partileder klart har uttrykt hvilken holdning Kristelig Folkeparti har til et samarbeid med Fremskrittspartiet. Vi er glad for at Fremskrittspartiet er med på den rekordøkningen som nå foreslås, men vi forbeholder oss retten til å vurdere regjeringssamarbeidet på en annen måte.

Christopher Stensaker (FrP) [15:03:41]: Statsråd Hilde Frafjord Johnson gav i sitt innlegg uttrykk for glede over utviklingsbudsjettet.

På kapittel 162 Overgangsbistand har Regjeringen foreslått en økning til 471,5 mill. kr, med formålet fredsbygging og utvikling, særlig i land som DR Kongo. Nå har Human Rights Watch nylig rapportert om utplassering av betydelige mengder våpen, også tyngre, i Ituri-området i Kongo. Man mener at president Kaliba eller visepresident Bemba står bak. Det er også rapportert om stor kriminell aktivitet i området, bl.a. av ulønnet militært personell. Når man også registrerer at det ikke er noen framgang å spore når det gjelder valgforberedelser i landet, mener da statsråden at det er fornuftig å prioritere et land som ikke tilfredsstiller demokratiske spilleregler?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [15:04:59]: La meg med en gang si at den reelle økningen på overgangsbistand faktisk er litt større enn det representanten Stensaker viste til, fordi vi finansierer mer av Afghanistan over ordinære regionbevilgninger, slik at innsatsen for fredsbygging er vesentlig større i budsjettet. Og her er Kongo en viktig mottaker, om ikke den største.

De viktigste grunnene til at Kongo ikke er et samarbeidsland, er de grunner som Stensaker er inne på. Landet er i en krisesituasjon, i en overgangssituasjon, og det er ikke grunnlag for å etablere et langsiktig samarbeid med landet slik situasjonen nå er. Samtidig må vi stille opp og stabilisere en skjør fred, og vi må sørge for å bidra til at valg gjennomføres, og at de ikke har en gjeldsbelastning som er uhåndterlig. Derfor har Norge bidratt på disse ulike områdene. Det er i Øst-Kongo at situasjonen er mest kritisk, og derfor trenger vi også helhet i politikken, slik at det arbeidet som utenriksministeren gjør når det gjelder håndvåpen og kontroll i forhold til det, må henge sammen med det vi gjør på bistandssiden. Og det er kun ved å bygge opp under skjør fred at vi unngår ny krig i et av Afrikas viktigste land.

Bjørn Jacobsen (SV) [15:06:27]: Utviklingsministeren var inne på at det å gje med den eine handa og ta med den andre ikkje er spesielt lurt. I dei palestinske områda er det faktisk enda verre. Der blir det som vi gjev, bomba – LO-bygget, Statistisk sentralbyrå osv. Så heiter det at i den løyvinga som går til region Midtausten, skal ein konsentrere seg om å støtte utviklinga av sjølvstyremyndigheitene sine moglegheiter til å førebu ei vidareføring av ein palestinsk stat og til å dempe den økonomiske krisa som er der.

Når vi ser at den israelske okkupasjonen, med 700 kontrollpostar, med lange periodar med avstand til Gaza, med bygging av ein mur, gjer det svært vanskeleg for palestinske myndigheiter å utføre sine oppgåver og legg sterke avgrensingar på moglegheitene for økonomisk utvikling, lurer eg på: Er dette årsaka til at bistand til Midtausten er den einaste regionløyvinga som ikkje blir auka i budsjettet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson [15:07:40]: Den viktigste grunnen til at Palestina-bistanden ikke øker i dette budsjettet, er rett og slett at de palestinske selvstyremyndighetene er de største mottakerne av norsk bistand. Det er om lag 500 mill. kr. Det er langt over det noen av de andre mottakerne av norsk bistand får, og det viser også de ulike OECD-statistikkene over mottak, når man også inkluderer humanitær og langsiktig bistand. Dette er den viktigste grunnen.

Den andre grunnen er det representanten Jacobsen er inne på, nemlig at i dagens situasjon er det vanskelig å drive bistandsarbeid når det gjelder de palestinske selvstyremyndighetene, meget vanskelig. Vi gjør det, og vi fortsetter med det, men vi må vite at vi er i stand til å gjennomføre det i praksis. Det er den viktigste grunnen.

Så til den spesielle utfordringen man har nå: Med situasjonen i Midt-Østen har vi et håp om at f.eks. givermøtet, AHLC-møtet, som vil finne sted den 7. og 8. desember 2004 i Oslo, kan legge grunnlag for en ny innsats, og at bistanden kan bli noe enklere å gjennomføre. Men det vil være helt opp til partene, og ikke minst Israel, i denne sammenheng. Norge driver et aktivt arbeid for å bidra til dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Med det er formiddagsmøtet omme. Stortinget gjenopptar sine forhandlinger kl. 18.

 

Behandlingen av sak 1-4 fortsatte på kveldsmøtet.