Statsråd Thorhild Widvey [18:03:32]: Snøhvit-utbyggingen ble behandlet i Stortinget den 7. mars 2002, og et bredt flertall i Stortinget sluttet opp om utbyggingen. Kostnadsrammen for prosjektet da det ble vedtatt, var på 39,5 milliarder kr.
Stortinget ble første gang orientert om mulige kostnadsøkninger for Snøhvit-prosjektet i desember 2002. Økningene ble da anslått til 5,8 milliarder kr, slik at totalkostnad for prosjektet økte til 45,3 milliarder kr.
Min forgjenger, Einar Steensnæs, informerte Stortinget i juni i år om at man forventet en ytterligere kostnadsøkning på 4–6 milliarder kr og en mulig forsinkelse i oppstart av regulære gassleveranser på 6–12 måneder. Det ble samtidig varslet at man ville komme tilbake til Stortinget når resultatene av Statoils vurdering av kostnadene og framdrift forelå.
Statoils oppdaterte anslag viser nå en kostnadsøkning på 6 milliarder kr, dvs. at totale kostnader blir 51,3 milliarder kr, mens forsinkelsen av regulære gassleveranser forventes å bli 6 måneder. Statoil sier for øvrig at prosjektet fremdeles tilfredsstiller Statoils avkastningskrav, selv om lønnsomheten nå er redusert.
Som tidligere statsråd Steensnæs meddelte Stortinget i juni, har departementet avholdt jevnlige møter med Statoil for å holdes orientert om utviklingen. Departementet gav Stortinget en orientering om foreløpig status i proposisjonen om nysaldering av statsbudsjettet for 2004.
Statoil har orientert departementet om tiltak som er gjennomført for å sikre framdrift og begrense kostnadsoverskridelsene. I juni forklarte Statoil deler av kostnadsoverskridelsene med problemer med kjølekompressorer som ikke møtte Statoils krav. Dette problemet er nå løst. Statoil opplyser videre at de har gjennomført en rekke tiltak hos hovedkontraktor og hovedverksted, bl.a. bemanningsøkning og bedre oppfølging. Disse tiltakene har ført til bedre prioritering av arbeidet hos hovedkontraktor og derved mindre forsinkelser i leveransene til byggestedene. Ved hovedverkstedet har tiltakene ifølge Statoil ført til bedrede arbeidsforhold og lettere tilgang til lekteren, hvor prosessanlegget bygges, noe som igjen har gitt en økning i ukentlig gjennomført arbeidsmengde ved verftet. Selv om tiltakene har hatt effekt, understreker Statoil at det vil være nødvendig med nøye oppfølging også i den videre prosessen.
Statoil opplyser at hovederfaringene de har fått fra Snøhvit-prosjektet, er at arbeidet i tidlig fase av et prosjekt må vektlegges og tilføres enda større ressurser enn det som her er blitt gjort. Statoil understreker viktigheten av å ha et mer bevisst forhold til teknisk modenhet for derved å få bedre oversikt over arbeidets omfang, og derigjennom mer realistiske planer. Statoil understreker videre viktigheten av å unngå endringer i designbasis underveis i prosjekteringen.
Jeg registrerer at Statoil har omorganisert sin prosjektvirksomhet for å sikre bedre kvalitetskontroll og tilstrekkelig modenhet før prosjektene blir godkjent. Statoil har også opprettet et nytt forretningsområde for å forsterke fokuseringen på og utviklingen av kompetansen innenfor prosjektgjennomføring.
Det er uheldig at Snøhvit-prosjektet blir forsinket, og at utbyggingen blir svært mye dyrere enn det som lå til grunn da Stortinget godkjente den. Snøhvit er et stort og komplisert prosjekt, med elementer av ny teknologi som er svært krevende å planlegge i detalj. Overskridelser av denne størrelsesorden er allikevel svært uheldig og burde vært unngått. Jeg registrerer at Statoil har lagt ned et stort arbeid med å ta tak i de problemene som har oppstått. Jeg forventer at de fortsetter denne innsatsen i den videre utbyggingsprosessen. Jeg vil fortsatt følge utviklingen i prosjektet nøye.
Presidenten: Under henvisning til forretningsordenens § 34 a vil presidenten nå foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til inntil 5 minutter fra hver partigruppe, og eventuelt en avsluttende merknad fra olje- og energiministeren.
– Ingen innvendinger er kommet mot dette, og det anses vedtatt.
Rolf Terje Klungland (A) [18:09:19]: Jeg vil starte med å takke statsråden for redegjørelsen.
Arbeiderpartiet advarte høsten 2002 mot å velge Dragados-verftet framfor Aker Kværner i Egersund. Anbudet fra Egersund lå 40 pst. over Dragados-verftet. Den store prisforskjellen syntes vi på det tidspunkt var oppsiktsvekkende. Derfor bad vi også om at det ble satt i gang en undersøkelse om konkurransevilkårene. Nå viser det seg at Arbeiderpartiet hadde rett.
Overskridelsene i Snøhvit-prosjektet er nå oppe i 32 pst., og ennå er det tre kvart år igjen før installasjonen fra Dragados-verftet er ment å seile til Hammerfest.
Årsakene til overskridelsene er
Dette viser at det ikke bare er pris, men også gjennomføringsevne og -kraft som er avgjørende for et vellykket prosjekt.
Ut fra oppslag i media ser det ut til at Statoil har lært av denne affæren. Konsernsjef Helge Lund uttaler til Dagens Næringsliv den 6. desember 2004:
«Vi må kanskje inngå lengre og mer forpliktende partnerskap med noen for å løfte de tunge prosjektene.»
Og videre:
«Billige fabrikasjonskontrakter i utlandet har vist seg ikke å være så billige likevel.»
Arbeiderpartiet beklager at denne lærdommen har kostet mange norske arbeidsplasser. Vi forutsetter at læringseffekten også innbefatter statsråden, selv om det kan virke som om læringsevnen er på nivå med den norske skolen, som Regjeringen har ansvar for.
Snøhvit er på tross av overskridelsene et viktig industriprosjekt, spesielt for den nordlige landsdelen. Prosjektet har skapt optimisme og framtidstro i en landsdel som ellers sliter med stor arbeidsledighet. Vi forutsetter at statsråden har en tett oppfølging av prosjektet videre og holder Stortinget løpende orientert, og at tidsfrister og økonomiske rammer må holdes. Det forventes at prosjektstyringen er tilfredsstillende.
Leif Frode Onarheim (H) [18:12:24]: Jeg takker også statsråden for redegjørelsen.
Utviklingen i Snøhvit-prosjektet har dessverre ikke utviklet seg slik vi forutsatte med hensyn til investeringsramme. Prosjektet har nå blitt vesentlig dyrere enn Stortinget baserte sin innstilling på. Slike overskridelser er dårlig nytt, ikke minst for oss som sørget for at det ble flertall her på Stortinget for å gi tillatelse til dette prosjektet.
Likevel må vi konstatere at den redegjørelse vi i dag har fått, ikke inneholder overraskende nye momenter. I redegjørelsen til Stortinget i juni, som daværende statsråd Einar Steensnæs gav, ble det antydet overskridelser i størrelsesorden 4–6 milliarder kr i andre runde, slik at den totale overskridelse fra opprinnelig kostnadsramme ville bli i underkant av 12 milliarder kr. Samtidig ble det antydet en forsinkelse på opp til et år. Meldingen denne gang er at overskridelsen blir opp til det maksimale, mens forsinkelsen ikke blir så stor som antydet.
Jeg har tidligere fra denne talerstol påpekt viktigheten av at Statoil holder seg innenfor de anslag for investeringskostnader som ligger til grunn for et prosjekt. Dette er det grunn til å gjenta. Jeg vil oppfordre Statoils nye ledelse til å gå gjennom alle rutiner og kalkylesystemer for å sikre at fremtidige prosjekter vedtas på basis av kvalitetssikrede investeringskalkyler. Det må være slik at departement og storting kan stole på de investeringsbeløp som oppgis i søknader om utbygging. Jeg er for øvrig helt enig med konsernsjef Helge Lund i at langsiktig partnerskap med en del utvalgte leverandører antakelig er en bedre idé enn bare pris-shopping.
Når det er sagt – og det var nødvendig å få sagt det – vil jeg også gi klart uttrykk for at vi gleder oss over, og er imponert over, det fantastiske prosjekt som er under oppbygging på Melkøya. Et prosjekt med så mye ny teknologi, så mye ingeniørkunst og så mye god planlegging gir grunn til optimisme. Det er også betryggende å få forsikringer om at prosjektet på tross av overskridelsene er lønnsomt med de priser man oppnår, og at den reviderte kalkylen blir omtalt som robust.
Snøhvit-prosjektet har vist hvordan nordområdene kan få ta del i vår petroleumsvirksomhet. En hektisk oppbyggingsfase har gitt store ringvirkninger, ikke bare til Hammerfest, men også til Finnmark. Optimisme, økte tjenestetilbud, ungdom som flytter tilbake til jobber i nord, og stor byggeaktivitet gir grunn til å glede seg. Det lover også godt for fremtiden at mange nordnorske bedrifter har ervervet ny kompetanse som kan gjøre dem konkurransedyktige for videre utvikling i Barentshavet.
I den korte debatten som antakelig nå følger etter statsrådens orientering, vil enkelte partier sikkert kjøre frem massiv kritikk både av Statoil, departementet og de partier som ønsker verdiskaping på vår sokkel. På tross av de kjedelige overskridelsene jeg kommenterte i starten av mitt innlegg, er Høyre svært glad for, og imponert over, at norske oljeselskap, norske leverandører, som står for store deler av leveransene, og det norske samfunn har blitt ledende i verden på offshoreteknologi, med stor fokusering på helse, miljø og sikkerhet. Et spenningsmoment i denne sak er hvordan den rød-grønne allianse håndterer Barentshavet generelt og Snøhvit-prosjektet spesielt. Det er ofte i den debatt vi har, ikke mye som peker mot et idyllisk samarbeid om petroleumsvirksomheten.
Øyvind Vaksdal (FrP) [18:16:09]: Jeg takker også statsråden for orienteringen.
Snøhvit-prosjektet er et teknologisk krevende prosjekt, der mye av de tekniske løsningene som skal brukes, ikke har vært i bruk eller skikkelig utprøvd tidligere. Dette vil helt klart være og har så langt vært en stor utfordring for utbygger, og kan nok forklare noe av de økonomiske overskridelsene.
Statoil har tidligere tatt selvkritikk på at prosjektet ikke var tilstrekkelig modent da det ble igangsatt. Dette har selvsagt også vært en medvirkende årsak til at vi nå dessverre ser ytterligere overskridelser.
Til tross for disse gjentatte overskridelsene ser vi heldigvis at det fortsatt er lønnsomhet i prosjektet, selv om den nå er redusert. Jeg vil også nevne at dette prosjektet har betydelige positive ringvirkninger for landsdelen totalt sett. Jeg forutsetter imidlertid at både Statoil og Regjeringen ser alvoret i situasjonen og sørger for at den økonomiske utviklingen i prosjektet blir brakt under kontroll, og at Stortinget holdes løpende orientert om utviklingen med hensyn til både framdriften og økonomien.
Hallgeir H. Langeland (SV) [18:17:41]: Drygt 11 milliardar kr. Krise i Finnmark. 11 milliardar kr er mykje pengar, det. Eg skulle gjerne hatt dei til noko anna. Dersom ein dividerer 11 milliardar kr på 73 000 finnmarkingar, får ein eit etablerar- og nyskapingsstipend til finnmarkingar på 150 000 kr pr. stk til å driva med alternativ næringsutvikling – vonleg berekraftig – berre på eit sånt beløp. Det fortel noko om kor store pengar me her snakkar om, og korleis me på ein måte berre lèt milliardane rulla utan å ta den styringa som SV har ønskt seg i denne saka.
Eg er einig med statsråden i at dette er uheldig og beklageleg, men det peiker litt tilbake på folk i denne sal. Statoil var eigentleg skeptisk til å byggja ut Snøhvit, og skatteregimet var ikkje godt nok. Så viste det seg då at stortingsfleirtalet både pressa på Statoil og fiksa skatten, i ein valkamp, og sørgde for at det kom i gang. Så pådrivaren var ikkje selskapet sjølv, det var det Stortinget som var, fordi ein ikkje berre ville ha auka aktivitet, men også ville sørgja for at Barentshavet blei opna. Det bakteppet bør ikkje fleirtalet, som no sit med ei ekstrarekning, gløyma.
Det viktige poenget, trur eg, for stortingsfleirtalet, og Arbeidarpartiet og Høgre spesielt, var altså å få opna Barentshavet. No aukar aktiviteten der. No er «Eirik Raude» på veg, og det blir ein aktivitet der som set miljøet i Barentshavet i endå større fare enn det er. SV får f.eks. ikkje vita kva for kjemikaliar ein bruker i området.
Statoil blei privatisert av den nye ml-rørsla, som eg kalla det i den tida: marknadsliberalistane, med Arbeidarpartiet, LO, Høgre og andre i spissen. Det førte til at når ein skulle velja leverandør innan verftsindustrien, var det slutt med at ein såg på samfunnsnytten. Då var det eit privatisert selskap, då skulle ein sjå på det som var billegast. Det var det som blei pådrivaren. Staten kunne ikkje som før aktivt styra dette selskapet. Altså gjekk oppdraga, som Arbeidarpartiets representant var inne på, ut av landet, norsk industri tapte, veldig mange arbeidsplassar blei lagde ned. Sjølv om SV var imot dette prosjektet, jobba me i andre omgang for å sørgja for at norsk verftsindustri skulle tena på dette. No har ein altså fått ei rekning som viser at det å sjå etter pris ikkje nødvendigvis fører til det billegaste alternativet, når ekstrarekningane straumar på. Det må vera lærepengen også i denne saka.
Me har hatt Mongstad, me har hatt Åsgard, me har hatt Snøhvit. Og så spør ein seg sjølv: Har ein lært noko? Nei, det har eg inga tru på. Folk trur det er sånn at stortingsfleirtalet også framover kjem til å pressa på for å få oljeselskapa til å driva opp tempoet, fordi ein ikkje tenkjer langsiktig og på stabilitet i olje- og gassverksemda. Då må ein ha gjennomarbeidde planar. Då må ein altså ha utbyggingsplanar som ein er sikker på blir gjennomførte. Det som skjer no, er at stortingsfleirtalet pressar opp tempoet, og så har ein ikkje grundig nok gjennomarbeidde planar, eller «modne» planar, som det heiter på det språket ein bruker innan denne bransjen.
Eg er einig i det som Onarheim, Klungland og andre var inne på, at det at Helge Lund, den nye direktøren, no lover litt meir «troskap» overfor norsk industri, er positivt – absolutt. Men dei signala vil jo stå i strid med at ein skal velja det billigaste. Og det vil jo stå i strid med høgreregjeringa sin politikk. Dei har berre ei tom verktøykasse, som ein ikkje kan styra med. Då må det vera vilje frå Regjeringa si side til å velja norsk industri framover.
Heilt til slutt: Onarheim gleder seg til å sjå spørsmålet knytt til den raud-grøne regjeringa. Då vil eg berre stela noko ein kollega frå eit anna parti har sagt: Den raud-grøne fare er betre enn den blå mare, utan verktøykasse.
Bror Yngve Rahm (KrF)[18:23:08]: Jeg tror nok at det er flere enn Onarheim som spør seg om hva den rød-grønne alliansen ville bety for utviklingen av nordområdene, dersom den situasjonen en gang skulle oppstå.
Jeg vil også få lov til å takke statsråden for hennes gjennomgang av og orientering om overskridelsene ved Snøhvit-prosjektet. Som statsråden sa i sitt innlegg, var det et bredt flertall i Stortinget som stilte seg bak utbyggingen av prosjektet våren 2002. Snøhvit er et enormt prosjekt, med store utfordringer. Det vil produsere gass i store mengder til markedet i mange år framover, det vil bringe store inntekter til den norske stat og gi betydelige positive ringvirkninger til en landsdel som sårt trenger til ny aktivitet, i tråd med det også Hallgeir H. Langeland ønsker.
Et utbyggingsprosjekt i denne størrelsesorden vil alltid ha en del usikkerhetselementer ved seg, og det er selvsagt flere årsaker til svikt i så vel framdrift som økonomi ved Snøhvit. Stortinget bør derfor ikke bli overrasket over at sprekkdannelser kan inntreffe i et opplegg som er så omfattende som Snøhvit-prosjektet er, når det skal omsettes i praksis.
Det er imidlertid grunn til å reagere ved gjentatt svikt i planlegging, gjennomføring og påfølgende kostnadsoverskridelser i det omfang vi nå er vitne til. At det tidligere ble varslet en mulig sprekk i størrelsesorden 4–6 milliarder kr, redegjort for av daværende statsråd Einar Steensnæs, gjør ikke situasjonen mindre alvorlig. Jeg vil minne om at dette heller ikke er første gang at et utbyggingsprosjekt sprekker kraftig på kostnadssiden. Utbyggerne må derfor vite å ta til etterretning det uakseptable i at dette skjer gang på gang.
Da Stortinget behandlet denne saken i 2002, lå det noen klare forutsetninger til grunn knyttet til økonomi og leveringsforpliktelser for gass. De økonomiske forutsetningene har sviktet, men samtidig er jeg glad for at Statoil likevel kan ivareta sine kontraktforpliktelser, av hensyn til vår tillit i markedet. Det er imidlertid grunn til å understreke at utbyggerne har et ansvar i forhold til de vedtak Stortinget har fattet, og de forutsetninger som lå til grunn for disse vedtakene.
Det kan ikke understrekes tydelig nok at Stortinget har forventninger til at alt som står i utbyggernes makt, nå blir gjort for å hindre ytterligere kostnadssprekk og endret framdrift for Snøhvit-prosjektet. Jeg tar til etterretning at prosjektet fortsatt har den nødvendige lønnsomhet ved seg, selv om robustheten selvsagt reduseres når utgiftssiden viser seg å bli så mye annerledes enn forutsatt og planlagt.
La meg til slutt få gi uttrykk for også en klar forventning til at den nye konsernledelsen evner å bringe prosjektet under kontroll. Jeg har også tillit til at statsråden vil følge den videre utviklingen av Snøhvit-prosjektet med den oppmerksomhet som det nå synes åpenbart for alle er nødvendig.
Inger S. Enger (Sp) [18:26:35]: Jeg syns også det er bra at statsråden er her i dag for å orientere oss om Snøhvit. Det er sannsynligvis ikke den artigste oppgaven statsråden har hatt, men jeg føler at det er å være seg sitt ansvar bevisst, at statsråden kommer hit og orienterer Stortinget. Nå har vi hørt ulike versjoner av historien til Snøhvit, og jeg vil dra min versjon.
Da Stortinget godkjente igangsetting av Snøhvit-prosjektet i mars 2002, var kostnadsoverslaget på 39,6 milliarder kr. I desember samme år blei Stortinget orientert om en kostnadssprekk på 5,8 milliarder kr. Det blei opplyst at det meste av dette var knytta til landanlegget. Og som en Høyre-mann sa til meg da vi var på befaring der oppe i høst: Sjøl du – altså jeg – må syns at dette er imponerende. Det kan jeg understreke, landanlegget der er imponerende. Men selskapene som var knytta til utbyggingsprosjektet, sa at de ikke hadde starta opp dette prosjektet hvis de hadde visst om denne kostnadsøkningen, som altså den gang var på 5,8 milliarder kr.
Etter redegjørelsen i Stortinget i desember 2002 sa Senterpartiet at vi ville forbeholde oss muligheten til på et seinere stadium å komme tilbake og vurdere om det var behov for en helhetlig vurdering av Snøhvit-utbygginga. Det har vi for så vidt fått rikelig mulighet til.
I sommer fikk vi melding om at det blei en ny sprekk, som var anslått til å være på mellom 4 og 6 milliarder kr. Sluttsummen ville bli på rundt 50 milliarder kr, ikke 39 milliarder kr, som opprinnelig forutsatt. Statoil sa den gangen at de hadde undervurdert kompleksiteten, og de erkjente at prosjektet «ikke var tilstrekkelig modnet», som det heter i de kretser.
Senterpartiet mente at det som da hadde skjedd, gav så store endringer i prosjektet at det var mest hensiktsmessig å be om at det blir utarbeida en ny plan for utbygging og drift av feltet. Vi mente Stortinget trengte å få bedre innsikt i hvorfor prosjektet sprakk. Gjennom en ny PUD kunne Stortinget ta stilling til det nye omfanget av prosjektet og de nye kostnadene. Hensikten var sjølsagt ikke å stoppe utbygginga, men å få et mer realistisk bilde av prosjektet etter at det hadde blitt så store endringer. Egentlig hadde det kanskje ikke vært så dumt å ha hatt denne kunnskapen nå, men forslaget vil ikke bli fremma på nytt igjen. Statoil forklarte i sommer at hovedgrunnen til at Snøhvit kunne bli 12 milliarder kr dyrere enn budsjettert, var at prosjektet var for dårlig planlagt.
Aftenposten har 1. desember i år en stor overskrift som lyder: «Snøhvit sprekker med 6 milliarder». Det høres ganske ille ut, og enda er det altså bare halve sannheten. Vi har fått porsjonert ut overskridelsene. Så får trøsten være at forsinkelsene ikke blir så store som en hadde frykta. Nå regner en med bare et halvt år. Men igjen, ifølge Aftenposten: Lekteren fra Spania kan bare tas til Norge på «sommerføre», og det opplyses at målet fremdeles er 2005. Så vi får håpe at det går.
Dette er sjølsagt et stort og vanskelig prosjekt, så det er vanskelig å treffe akkurat. Men det er ikke greit med overskridelser i denne størrelsesorden. Det er dessverre heller ikke første gang det har blitt så store kostnadsoverskridelser i denne bransjen.
Statsråden understreka i dag at Statoil har fått ny kunnskap. De mener nå at arbeidet i en tidlig fase er viktig. Dessuten vil de nå begynne å vektlegge kvalitetskontroll. Det er vi glad for. Så får vi håpe at det for framtida blir slik at det er bedre å be om tillatelse enn å be om tilgivelse, som er aktuelt i denne saken.
Statsråd Thorhild Widvey [18:31:01]: Jeg kan forsikre Stortinget at departementet vil følge denne saken nøye, bl.a. i møter med Statoil – selvfølgelig også fra statsrådens side. Jeg vil også holde Stortinget informert videre.
Jeg vil bare kort kommentere noen av de kommentarene som har kommet her.
Jeg merket meg representanten Klunglands utspill i forhold til Dragados, at hvis man hadde valgt en annen løsning, hadde man ikke fått de problemene ved Snøhvit som nå er påvist. Det er det vanskelig å spekulere over. Det er Statoil som er operatør, og som stod for anbudsprosessen og vurderingene av de ulike tilbyderne. Statoil opplyser at problemene knyttet til kostnader og gjennomføringstid skyldes mange forhold, både hos operatøren, Statoil, hos hovedkontraktoren, Linde, og ikke minst hos Dragados. Så hva situasjonen ville ha vært hvis kontrakten hadde gått til et norsk verft, er et veldig hypotetisk spørsmål.
Jeg synes også det er litt interessant å høre hva representanten Langeland gir uttrykk for i forhold til aktiviteten i Finnmark. Jeg synes det minner meg litt om SVs dobbeltmoral i så henseende, for det kan vel kanskje være nærliggende å stille spørsmålet: Hva hadde Finnmark vært hvis vi ikke hadde hatt Snøhvit-feltet og aktiviteten der oppe, slik som det er i dag? Det er jo ikke slik at Finnmark trenger mindre aktivitet. Fra mitt ståsted mener jeg at Finnmark trenger enda mer aktivitet, og ikke mindre.
Jeg vil også sette spørsmålstegn ved at kostnadene på Snøhvit skulle skyldes at utbygging i Barentshavet skulle bli mer kostbart og mer krevende. Kostnadsoverskridelsene på Snøhvit har i liten grad sammenheng med beliggenheten, for å si det mildt. Det framgår av min redegjørelse at det er helt andre forhold som forklarer utviklingen i kostnadene og tidsbruken for Snøhvit-feltet.
Som jeg sa: Hovedutfordringen som en har påpekt at en har fått ved Snøhvitprosjektet, er, som Statoil selv understreker, at arbeidet i tidlig fase av et prosjekt må vektlegges og tillegges enda større ressurser enn det som ble gjort. I tillegg understrekes viktigheten av å ha et mer bevisst forhold til teknisk modenhet, for dermed også å kunne få en bedre oversikt over arbeidsomfanget og ikke minst derigjennom også få mer realistiske planer.
Kort oppsummert vil jeg si at det som er et faktum i dag, er at overskridelsene blir på nærmere 6 milliarder kr, og de totale kostnadene kommer til å ligge i størrelsesorden 51,3 milliarder kr for Snøhvitprosjektet, pluss at forsinkelsene på de regulære gassleveransene forventes å bli seks måneder i stedet for det som ble antydet i redegjørelsen i juni i år, at det kanskje kunne gå oppimot 12 måneder.
I tillegg tror jeg det er veldig viktig å understreke at Statoil også har påpekt at prosjektet fremdeles tilfredsstiller Statoils avkastningskrav, selv om lønnsomheten nå synes å bli redusert.
Til slutt vil jeg igjen si at departementet selvfølgelig vil følge utviklingen nøye og om nødvendig også informere Stortinget.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.
Presidenten foreslår at olje- og energiministerens redegjørelse om status for kostnader og framdrift for Snøhvitprosjektet vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.