Olav Gunnar Ballo (SV) [11:06:44]: Utgangspunktet for denne interpellasjonen er beskrivelsen av situasjonen i Vardø spesielt og i Kyst-Finnmark generelt, slik den kom opp i riksmedia senhøstes 2004, og som ble en sak under Stortingets saldering av statsbudsjettet for 2004, som endte med en ekstra bevilgning på 75 mill. kr til kystsamfunnene i Finnmark i desember 2004.
Beskrivelsen av Vardø og kystsamfunnene som framkom i media, har etter mitt syn to innbyrdes motstridende sider. På den ene siden førte den til dels svært negativt ladede omtalen av Vardø-samfunnet til at byen kom på det nasjonale mediekartet, og at man fikk en debatt om hvilke tiltak som skal til for å bremse, og aller helst snu, den negative utviklingen som Vardø og andre kystsamfunn har opplevd over lang tid. På den annen side kan de innspillene som kom i media, skape inntrykk av et lokalsamfunn som ikke er liv laga. Et naturlig spørsmål er: Hvis det står så dårlig til i Kyst-Finnmark, kan det da være riktig å sette inn tiltak for å hindre det uavvendelige, nemlig at bosettingen gradvis går tilbake, og at samfunnet så gradvis går til grunne?
Den siste problemstillingen skal jeg konsentrere meg om i denne interpellasjonen. Vardø er etter mitt syn en by som burde ha svært gode forutsetninger for å kunne utvikle seg til et livskraftig samfunn, dersom en del basale forutsetninger kommer på plass.
Vardø kommune hadde pr. 1. januar 2004 knapt 2 400 innbyggere, med et areal på 585 km2. Med Vardøhus festning er byen verdens nordligste festningsby. Den første festningen ble anlagt allerede i 1307 av Håkon 5 Magnusson, slik at det om to år kan markeres et 700-årsjubileum for festningen i Vardø. Vardø er Vest-Europas eneste by i arktisk klimasone, Norges østligste by, Finnmarks eldste fiskevær og det stedet i landet der de mest omfattende hekseprosessene pågikk på 1600-tallet.
Klimaet er værhardt. Som et eksempel ble det i 1947 plantet 5 000-6 000 trær i Vardø kommune: gran, pil og buskfuru. Det eneste som står igjen i dag, er noen granbusker, og de er omtrent like store som da de ble plantet i 1947. I tillegg er det én rogn på Vardøhus festning som man har klart å ivareta ved å pakke den inn om vinteren. Det som man kanskje skulle tro er en ulempe, er på mange måter en fordel i turistsammenheng, fordi dette gjør Vardø så spesiell at turister som kommer dit, ikke har sett tilsvarende noen andre steder. Det gjelder også kystlinjen som er på landsiden, og rundt Finnmarkskysten.
Begrepet Ultima Thule er brukt om stedet, altså verdens ende. Som de oppdagere vi mennesker er, søker vi jo ofte verdens ytterpunkter, enten det skulle være i verdensrommet, helt ut mot Mars og Melkeveien, eller for den saks skyld mot den ytterste utpost i Barentshavet.
I en situasjon der både storting og regjering har erkjent at tiltak er nødvendig, er det viktig å peke på mulighetene i stedet for å gå seg vill i mulige begrensninger. Jeg vil her trekke fram spesielt ett eksempel: Hekseprosessene i Norge på 1600-tallet var mest omfattende i Vardø. 88 kvinner ble brent på bålet i Vardø, i tillegg til at fire døde i fangenskap. Det er de mest omfattende prosesser i hele Europa, sett i forhold til folketallet. Det finnes nøyaktige opptegnelser av hver eneste kvinne som mistet livet, og hver enkelt historie kan fortsatt rekonstrueres. Det snakkes i Vardø om opprettelse av et heksemuseum som skal presentere denne makabre delen av byens historie, og om en synliggjøring gjennom modell og eventuelt minnesmerke på det sted der prosessene fant sted.
Jeg kan nevne som ett eksempel at Salem i Massachusetts i 1692 hadde prosesser som medførte at seks kvinner ble brent på bålet som hekser. I Salem, som har 40 000 innbyggere, er dette kanskje den viktigste næringsveien i turistsammenheng. Det kommer turister fra hele verden.
Man hadde et arrangement i fjor i Vardø - man har egentlig hatt det hvert år - som ble presentert i China Daily over fire sider, i tillegg til at det var oppslag i aviser både i Qatar, Tyskland og Storbritannia, bare for å ha nevnt noen.
Potensialet både i Vardø og langs resten av Finnmarkskysten når det gjelder turisme, er enormt. Ut fra de tall som jeg har fått oppgitt, er det bare gjennom Hurtigrutens anløp ca. 50 000 turister som årlig går i land i Vardø. Det gjør de i dag uten at det egentlig er tilrettelagt for turisme. Man kan besøke Vardøhus festning, men det mangler infrastrukturtiltak for øvrig som gjør at turistene legger igjen penger i byen.
I 1935 var Vardø et særdeles stort og viktig samfunn, med 3 600 innbyggere, som drev stor eksport av ishavs- og fiskeriprodukter, og hadde en betydelig handel med Murmanskkysten og Arkhangelsk. I storm og stille drog båtene ut gjennom moloen for å sette garn, og man tok inn store fangster av fisk. Man hadde eksport helt ned til Hamburg i Tyskland og til Petsamo i Finland. Og tønnene med saltfisk ble eksportert til hele Europa, Sovjetunionen og andre deler av verden.
I Norge fantes det på den tiden 100 000 fiskere. Det er interessant å merke seg at Dagbladet i en liten notis i går, den 12. januar, beskriver at det norske fiskermanntallet for i fjor ble redusert med 1 407 fiskere, og at tallet nå er nede i 15 797 fiskere. Dette berører naturligvis ikke bare Vardø-samfunnet, men alle kystsamfunn i Finnmark og fiskeriavhengige samfunn langs hele norskekysten.
Konkret i Vardø kan man peke på at det ble landet 12 000 tonn fisk i 2000. I 2003 var mengden fisk helt nede i 2 000 tonn. Svartnes-anlegget alene var beregnet til å ta 10 000 tonn for å kunne drives. Det sier seg selv at det ikke er mulig å drive fiskeriavhengig virksomhet på land når man ikke får fiskeråstoffet levert. Et samfunn som Vardø kan ha mange andre bein å stå på, men fiskeriene danner likevel grunnmuren i byggverket. Man er altså helt avhengig av forutsigbarhet når det gjelder fiskeråstoffet.
Som forberedelse til denne interpellasjonen besøkte jeg Vardø for to dager siden, den 11. januar. På et møte kommunen arrangerte på dagtid, møtte 40 personer fram. De fleste tok ordet. Mye av debatten handlet om byens muligheter for utvikling, med en utpreget tro på framtiden. Fra daglig leder i prosjektgruppen Vardø i Vekst, Anne Jorunn Kjær, ble det gitt en presentasjon av hvilke forutsetninger som må oppfylles for å snu utviklingen i Vardø. Det aller viktigste som ble understreket, var at man må få til en avklaring når det gjelder Svartnes-anlegget, som binder store ressurser, og som kommunen er helt avhengig av å få utløst ved at Innovasjon Norge ikke lenger prøver å drive inn midlene. Det viser seg jo helt usannsynlig å gjøre det. Som eksempel kan det nevnes at bare utbetaling av dagpenger siden bedriften gikk konkurs, beløper seg til ca. 80 mill. kr. Det er klart at utgiftene her vil fortsette å løpe, enten i form av dagpenger eller ved at kommunen må bruke av sine beskjedne midler dersom man ikke sørger for at folk blir sysselsatt, gjerne innenfor fiskeriavhengig virksomhet.
Man pekte på at kultur- og reiseliv ville gi enorme muligheter for kommunen dersom man hadde midler til å satse på det. Det er utført et hovedfagsarbeid av Natalie Stabell Hofsli og Ragna Fagerli som heter Mørket skal vike for solen , som danner et unikt grunnlag for Vardø for å kunne videreutvikle kommunen. Jeg var helt overrasket over hvor mye arbeid Vardø har gjort på egen hånd, nettopp for å se hvor veien går videre. Kommunen har satt av 3,8 mill. kr til byfornyelsestiltak fram mot 2006.
I forbindelse med besøket i Vardø var jeg på Kontoret for voldsoffererstatning, der man i dag har 14 ansatte. Vi har hatt en diskusjon om flytting av Luftfartstilsynet, men det som har skjedd i Vardø når det gjelder Kontoret for voldsoffererstatning, er jo et eksempel på en særdeles nyttig og vellykket flytting, hvor man har rekruttert jurister fra hele landet. Jeg tror jeg har snakket med dem alle, og det man hører, er dialekter spredd fra helt sør i Norge til helt nord - de fleste fylkene. Den dagen man får nok ansatte på det kontoret, tror jeg alle fylker vil bli representert. De hadde stipulert at det skulle behandles 1 900 saker på årsbasis, og de må nå ta hånd om 3 000. Der er det altså behov for mer arbeidskraft. Men det man også ser, er at de sitter på et unikt statistisk materiale. Man burde ha tilsatt en arkivar, en forsker, og man burde ha tilsatt statistikere som kan gjennomgå materialet, for så å presentere det. I dag er det Statsarkivet som tar hånd om det.
Jeg besøkte også Lønnsgarantiordningen, som har fått et avdelingskontor i Vardø. De har klart å rekruttere det de skulle av fagfolk, og de var veldig pågående med tanke på at Regjeringen nå må avklare om hele kontoret skal komme dit, ikke bare et avdelingskontor. Det som overrasker en, både gjennom det folkemøtet som var i Vardø den dagen, og gjennom de andre impulsene, er at forutsatt at en del ting legges til rette, så er det stor tro på framtiden i Vardø. Det er muligheter for vekst hvis vi som politikere har vilje til å skape de nødvendige forutsetningene og snu den negative utviklingen som både Vardø og andre lokalsamfunn i Finnmark har hatt.
Statsråd Erna Solberg [11:16:56]: Jeg er enig med representanten Ballo i at det er viktig å ha et positivt syn, og at det er farlig med debatter som kan bidra til at bildet av Vardø-samfunnet eller andre utsatte kystsamfunn i Finnmark bare er negativt. Jeg er også glad for at det foregår mange positive prosesser for bl.a. å lete etter alternative utviklingsveier i Vardø og andre kommuner.
Som jeg sa i mitt svar til representanten Schjøtt-Pedersen i spørretimen 24. november 2004, har Regjeringen stor forståelse for at folk i Vardø opplever den store arbeidsledigheten som svært vanskelig. Jeg deler oppfatningen av at Vardø, og også andre kommuner i Finnmark, er i en svært vanskelig situasjon. Blant annet på bakgrunn av situasjonen i Vardø og i noen andre kommuner skrev jeg i et brev til fylkeskommunen den 3. desember 2004 at jeg var innstilt på å drøfte konkrete tiltak som kunne gi varig bedring av situasjonen med hensyn til å skape nye arbeidsplasser i Vardø og eventuelt i andre lokalsamfunn i en tilsvarende situasjon.
I sitt svarbrev til meg den 7. desember 2004 har fylkeskommunen lagt frem en rekke forslag til tiltak både på kort og på lang sikt. Jeg mener at dette brevet gir grunnlag for den videre oppfølging og dialog som departementet vil ha med fylkeskommunen og andre aktører som kan bidra til en positiv utvikling.
Jeg ser det derfor som svært viktig at vi får til gode prosesser for å komme frem til forslag om bruken av de 75 mill. kr som Stortinget, i forbindelse med nysalderingen av statsbudsjettet for 2004, bevilget over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett til tiltak i Vardø og andre lokalsamfunn i Finnmark som er i en tilsvarende situasjon.
Regjeringen og Kommunaldepartementet har fulgt utviklingen i Vardø og andre kommuner i Finnmark nøye over flere år. Blant annet fikk Vardø status som omstillingskommune i 2001, og allerede den gang var man oppmerksom på behovet for midler til ekstra tiltak i kommunen. I tråd med intensjonene i ansvarsreformen overtok Finnmark fylkeskommune ansvaret for omstillingsarbeid og fordeling av omstillingsmidler i forbindelse med reformen. Omstillingsarbeidet vil pågå frem til 2006. En eventuell videreføring av omstillingsperioden er det først og fremst Finnmark fylkeskommune som må ta stilling til, i dialog med kommunen. I tillegg til omstillingsstatus har Regjeringen sørget for at flere statlige etater de siste årene har lokalisert nye arbeidsplasser til Vardø.
Finnmark fylkeskommune vil, på vanlig måte i forhold til ansvarsreformen, få en ramme til bruk for regionale utviklingsformål fra departementet i 2005. Den foreløpige rammen som er formidlet til fylkeskommunen for 2005, ligger på 111 mill. kr. Og i år som i fjor er en del av denne potten skjønnsmessig tildelt - altså med et større beløp på 20 mill. kr - på bakgrunn av omstillingsformålene og utfordringene i fylket.
Regjeringen har altså allerede - før det ble bevilget 75 mill. kr - vært opptatt av at det er omstillingsutfordringer, særlig i Kyst-Finnmark, men også i noen innlandskommuner, som gjør at Finnmark trenger et skjønnsmessig tillegg når det gjelder de midlene de har fått disponere. Det endelige beløpet for alle fylkeskommuner kommer til å bli klart i løpet av kort tid. Fylkeskommunen skal i samarbeid med det regionale partnerskapet prioritere bruken av de ordinære regionale utviklingsmidlene i fylket. Dette gjelder også bruken av utviklingsmidler i forhold til Vardø. Det er altså slik at vi gjennom ansvarsreformen også har gitt fylkeskommunen valget mellom hvor høyt man prioriterer omstillingsarbeidet og hvor mye av disse midlene man vil overføre til de kommunene som har størst utfordringer.
Departementet har startet arbeidet vedrørende anvendelsen av de 75 mill. kr som vi har fått ekstraordinært bevilget i nysalderingen av statsbudsjettet for 2004. Vi er opptatt av at dette gir kortvarig hjelp knyttet til den store ledigheten og den vanskelige situasjonen mange mennesker er i, og ikke minst at det gir et langsiktig grunnlag for å skape alternative løsninger. Vi ønsker derfor å samarbeide bredt både med lokale, regionale og statlige myndigheter samt med virkemiddelapparatet. Politisk ledelse i departementet har i den sammenheng invitert fylkeskommunen til et møte i Vadsø den 14. januar. Det vil altså bli et møte om disse forholdene i morgen for å starte en dialog med fylkeskommunen og avdekke noen av de områdene som det kan være aktuelt å satse videre på. Fylkeskommunen har også lagt opp til et arbeid direkte overfor kommunene, og det er viktig for oss at fylkeskommunen tar initiativ til nye tiltak som varig kan bedre situasjonen, og at disse bør ha en lokal forankring. Jeg har ingen tro på at noen utenfra kommer til å løse situasjonen i mange av disse kommunene. Noe av initiativet, engasjementet og eierskapet må også komme fra lokalt hold. I tillegg er det viktig at andre krefter også bidrar. Jeg har derfor lagt vekt på at bl.a. Aetat, Innovasjon Norge, SIVA og regional statsetat ved fylkesmannen bidrar der hvor det er aktuelt og naturlig. Det er flere departement som tar ansvar og samarbeider om disse problemstillingene, og politisk ledelse i Fiskeri- og kystdepartementet deltar på det nevnte møtet i Finnmark.
Fylkeskommunen arbeider aktivt med forslag til bruk av midler, og det har vært et møte mellom fylkeskommunen og kystkommunene. Jeg regner med at Vardø kommunes situasjon også blir tatt opp av fylkesmannen. Etter møtet i Vadsø er det planlagt å reise videre til Vardø for å få et eget møte med kommunen, lokal Aetat og Vardø i Vekst. Vardø i Vekst har allerede startet arbeidet, bl.a. med å arrangere et stort møte for å få frem kreativitet og nye løsninger. Jeg har forventninger til at disse møtene vil gi oss en innsikt i det omstillingsarbeidet som har vært drevet så langt, og at det fokuseres på hvilke muligheter som finnes for den videre konstruktive satsingen.
Jeg synes mange av de eksemplene på hvordan man aktivt kan bruke historien, som representanten Ballo viste til, høres ut som positiv og konstruktiv nytenkning, som selvfølgelig må være med i vurderingen fremover.
Foreløpig er det for tidlig å si noe eksakt om hvilken innretning de bevilgede midlene skal ha, og hvordan de best kan fordeles på tiltak. Jeg mener at det er svært viktig i løpet av kort tid å utarbeide strakstiltak i nært samarbeid med kommunen og arbeidsmarkedsetaten. Det er nemlig slik at det fokuset vi hadde på Vardø før jul, særlig gjaldt den håpløse situasjonen som mange enkeltpersoner opplevde og følte at de var i. Det er derfor vesentlig å gjøre noe konkret i forhold til følelsen av håpløshet blant enkeltpersoner. Imidlertid vil den viktigste delen av arbeidet være å komme frem til tiltak og satsingsområder som gir varig og lønnsom sysselsetting basert på utnyttelse av bredden og mangfoldet. Men det er viktig at også en del av den satsingen må dreie seg om å aktivisere de menneskene som allerede bor i Vardø, og ikke på en måte bare erstatte dem med ny befolkning.
Regjeringens viktigste bidrag til å forbedre situasjonen i Finnmark er å bedre de generelle rammebetingelsene. Jeg har lyst til å understreke det. Det er de generelle rammebetingelsene som bl.a. avgjør om fiskeindustrien kommer til å gå godt i årene fremover. Dette er svært viktig for kystområder som har et eksportavhengig næringsliv. Lavere rentenivå og en fornuftig kronekurs gir et bedre utgangspunkt for fiskeindustrien nå enn tidligere. Det er avgjørende for å få til nødvendig omstilling og internasjonal markedstilpasning for denne næringen at rammevilkårene også er gode. Selv etter de siste årene med stor avskalling, preges fiskerinæringen fortsatt av høy overkapasitet. En slik overkapasitet er en betydelig hemsko for utviklingen av en lønnsom næring. Jeg mener det er svært viktig at næringen selv må komme i en posisjon der den klarer å unytte en vesentlig del av sin produksjonskapasitet, slik at konkurransekraft, lønnsomhet, kvalitet og verdiskapning styrkes og blir mer stabil. Særlig må dette ses i forhold til at det allerede er bevilget betydelige midler i perioden 1997-2003. Tall fra Innovasjon Norge viser til at av en totalramme på 1,57 milliarder kr, som ble bevilget av daværende SND i området, er i alt 70 pst. investert i fiske, fangst, fiskeoppdrett og fiskeindustri. Mye av pengene er tapt. I salderingen for 2004 ble det også gitt tilføringer til tapsfondet til SND for å avveie for disse tapene.
Jeg ser helt klart behovet for jevnere råstofftilgang, og jeg vet at dette er et forhold som fiskeri- og kystministeren er opptatt av, og som han har besvart i brev av 10. januar 2005 til Stortingets næringskomite som et svar på Dokument nr. 8:30 for 2004-2005. Der varsler han en bred gjennomgang av forholdene rundt landing av råstoff, som også har betydning for hvordan fiskeindustrien utvikler seg. Fiskeri- og kystministeren skriver bl.a. videre at det arbeides med spørsmål rundt langsiktige leveringsavtaler, og at dette er et tema som vil bli drøftet i stortingsmeldingen om marin næringsutvikling som er planlagt fremlagt senere i vår.
I den prosessen vi nå er inne i, ser jeg det som særlig viktig at aktører som kan bidra til ny næringsaktivitet, f.eks. i form av knoppskyting og nyetableringer, blir hørt og blir sett. I den sammenhengen er det også vesentlig hvordan den enkelte kommune og fylkeskommune markedsfører de virkemidler og muligheter som allerede er lagt til rette for næringsutvikling. Ingen steder i Norge er virkemidlene så gode som i Finnmark. Både Vardø og andre kommuner må selvfølgelig i den sammenhengen markedsføre virkemidlene i tiltakssonen aktivt. Det er altså ingen andre steder i landet hvor det gis fritak for arbeidsgiveravgift, bare for å nevne ett av tiltakene.
Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:27:39]: Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg merket meg spesielt én ting som statsråden sa, nemlig at ingen utenfra kan løse Vardøs problemer. Det er jeg på mange måter enig med statsråden i. Når det kommer til stykket, er det lokalbefolkningen som vil sitte med nøkkelen til å bringe lokalsamfunnet videre.
Men på to punkter må man i hvert fall kunne påpeke at lokalbefolkningen ikke kan klare å løse disse problemene alene. Det ene eksemplet er fiskeriavhengigheten. En kommune som ett år får levert 12 000 tonn fisk og som tre år senere opplever at det landes bare 2 000 tonn fisk, men som er avhengig av fisk, kan naturligvis ikke produsere fisken på land. Dette er en politikk som styres av sentrale myndigheter. Når man i tillegg ser Svartnes-anlegget, som altså skulle produsere 10 000 tonn fisk på årsbasis, sier det seg selv at det var nødt til å gå nedenom og hjem når man ikke hadde forutsigbarhet for råstofftilgangen. Jeg skjønner at dette primært ligger under fiskeriministeren. Det de beskriver i Vardø-samfunnet, er hvordan Innovasjon Norge nå i veldig lang tid har søkt å få en høyest mulig pris ved omsetning av Svartnes-anlegget. Kommunen gir veldig klare signaler om at man nå må få avviklet dette. Nå må Innovasjon Norge se at man sitter igjen med et betydelig tap, slik at kommunen får mulighet til å utvikle dette anlegget på andre premisser - og det man snakker om, er en type industripark.
Jeg vil si at er det noe som er imponerende med lokalsamfunnet i Vardø, med 2 400 mennesker, så er det den idérikdommen man klarer å komme opp med i forhold til å skape noe annet. Kommunen har på eget initiativ laget en stedsanalyse og fått profesjonelle arkitekter til å gjennomgå hvordan Vardø er på godt og vondt når det gjelder arkitektur - noe av den er jo helt unik og fra før annen verdenskrig, i motsetning til resten av Finnmark, som ble helt nedbrent. Den type analyser skulle man satt andre kommuner i Kyst-Finnmark i stand til å lage, for så å gå videre og prøve å knytte dette sammen i kjeder, bl.a. i kultur- og reiselivssammenheng. En kan tenke seg at det fra Hurtigruten bringes 50 000 turister i land i Vardø, etter at en har skapt en rekke kulturaktiviteter der, at de bringes over land, gjennom Tana, og ender opp i Berlevåg, gjennom et av de mest unike landskap man kan vise dem i Europa - og at man så har en stolt kommune som tar imot dem og viser dem den lokale kulturen. Men for å komme dit må man sette kommunene i stand til å gjøre det som Vardø allerede har gjort, nemlig å få profesjonelle til å gjennomgå både historien og bygningsmassen og så vise en vei videre. Det gjorde man jo i Finnmark like etter annen verdenskrig - det gjaldt alle stedene i Finnmark. Kanskje skulle Regjeringen i samarbeid med Finnmarks-kommunene ha satt dem i stand til det på nytt, slik at man fikk mulighet til mye klarere å se hvor veien går videre. Jeg tviler ikke på at det er mange i de lokalsamfunnene som ville gripe en sånn idé begjærlig. Berlevåg har jo, som Vardø, nå kommet langt på akkurat det samme.
Statsråd Erna Solberg [11:30:48]: Jeg er enig i at Vardø ikke kan klare alt alene, og derfor har vi jo et omstillingsarbeid som pågår. Derfor er det også positivt at det er bevilget mer penger, slik at man kan følge opp med et større sett med tiltak i den situasjonen man er oppe i. Samtidig har jeg lyst til å understreke at jeg tror litt av problemet har vært at fokus har vært veldig ensidig orientert mot å gå tilbake og refinansiere de områdene hvor man tidligere hadde aktivitet innenfor fiskeindustrien. Et grunnleggende problem er at vi har for stor kapasitet i forhold til den mengde fisk som landes totalt sett. Det er slik at hvis alt det tradisjonelle vi har drevet med tidligere, skal refinansieres eller opp å gå, kommer vi raskt til å få flere kystsamfunn ut i krise. Det er nemlig ikke slik at konkurransen når det gjelder en del av disse ressursene, er mellom Oslo og kysten av Finnmark, eller i og for seg Sunnmøre og kysten av Finnmark - konkurransen er mellom forskjellige lokalsamfunn i Nord-Norge som alle er fiskeriavhengige, og hvor det er bygd opp en for høy kapasitet. Derfor er vi nødt til å få en kapasitet i fiskeindustrien og -foredlingen som er tilpasset hvor mye fisk vi i fremtiden kommer til å lande - for vi skal ha en forsvarlig langsiktig forvaltning av fiskeriressursene, det tror jeg også representanten Ballo er enig i. At vi sørger for at rammebetingelsene er gode, er viktig i denne sammenhengen. Det er ingen tvil om at når Kyst-Finnmark fikk store utfordringer i 2002, var det en konsekvens av det høye rentenivået, som da var på over det dobbelte av gjennomsnittlig europeisk nivå. Det var en konsekvens av en høy kronekurs, og det var en konsekvens av at vi i syv år før, hvert eneste år, i Norge hadde hatt en konkurranseforverring lønnsmessig i forhold til våre handelspartnere på over 2 pst. - altså 14 pst. i løpet av den perioden. Det er viktig å ta med det, for det er vårt ansvar å sørge for disse rammebetingelsene, slik at man kan utnytte ressursgrunnlaget. Det er altså et nasjonalt ansvar. Det er et ansvar som Regjeringen faktisk har tatt, og som Regjeringen er opptatt av. Men det henger sammen med noen vanskelige politiske prioriteringer som jeg ikke alltid er sikker på om vi tar helt innover oss når vi diskuterer andre politikkområder.
Så har jeg lyst til å si at jeg også er glad for at det viser seg at ny tankevirksomhet, nye ideer og kreativitet er kommet opp. Jeg tror det her kan ligge mye positiv kraft, f.eks. en større grad av satsing på turisme i flere deler av Kyst-Finnmark. Turisme er sannsynligvis en virkelig voksende del av Finnmarksaktiviteten, og derfor kan et av de innspillene vi så langt har fått, å bygge nettverk gjennom små aktører som ikke selv er bærekraftige, være ett virkemiddel. Blant de tingene som jeg synes er positive, er hvordan vi kan utnytte det faktum at mange aktører her kommer til å være så små at de trenger et nettverkssamarbeid for å se destinasjonene og helhetlige turistopplevelser i sammenheng.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:34:22]:Det pågår et aktivt arbeid for næringsutvikling i Vardø, særlig er ressursgruppen Vardø i Vekst aktiv i det arbeidet.
Situasjonen langs kysten av Finnmark viser samtidig behov for en ny og helhetlig kystpolitikk, hvor vi utnytter vårt fortrinn med å kunne selge førsteklasses fersk fiskeråstoff i stedet for å sende frosset fisk til bearbeidelse i Kina, og hvor vi sikrer fiskerettighetene og fiskeleveransene til kommunene i regionen.
Kystkrisen er et nasjonalt ansvar. Derfor foreslår Arbeiderpartiet at det skal bevilges 150 mill. kr til en aksjonsplan for ny sysselsetting i Kyst-Finnmark. Aller viktigst er det å sikre fisk til de berørte lokalsamfunn. For å få nye investorer synes det å være en forutsetning at anleggene har tilgang på råstoff utover det som kommer fra den lokale kystflåten. Trålråstoff er sentralt for å skape jevn aktivitet over året.
Så er det slik at West Fish-Aarsether og Nordic Sea Holding, som eier eller kontrollerer nesten alle trålerne som har leveringsplikt til Øst-Finnmark, er lagt ut for salg. Det er avgjørende at landanleggene sikres disse trålleveransene. Det kan bl.a. skje ved at det etableres selskap for å overta trålerne, som nettopp har til formål å sikre trålleveransene. Sentrale myndigheter bør etter Arbeiderpartiets syn se positivt på initiativ for å sikre lokal tilknytning for trålerne. Dersom andre næringsaktører overtar eierskapet, må bindingene til lokalsamfunnene styrkes. Fiskeri- og kystdepartementet skal godkjenne eierskifte, og kan fastsette vilkår. De bør da ha som forutsetning for godkjenning at de presiserer leveringsplikten til den enkelte kommune. Det er Arbeiderpartiets syn. Fiskeriministeren må også vurdere muligheten for å disponere noe av den nasjonale kvoten i en periode, slik at man styrker grunnlaget for ny drift.
Det er viktig å vurdere mulighetene for etablering av også ikke-fiskeribaserte arbeidsplasser. SIVA må være åpen for å delta aktivt gjennom å eie bygninger. Det må være økonomisk rom for investeringstilskudd og utviklingstilskudd av nødvendig omfang.
Arbeiderpartiet mener det må legges til rette for utvikling av desentraliserte høyere opplæringstilbud, bl.a. i tilknytning til det fiskeriutdanningsmiljøet som er i Vardø, og at man må vurdere å utvikle en statlig finansiert produktutviklingsenhet der, slik fiskeriministeren tidligere har antydet.
Det er lagt nye statlige arbeidsplasser til Vardø. Arbeiderpartiet mener det er viktig at man vurderer hvordan disse etableringene kan utvikles. Vi mener at Regjeringen bør vurdere å tilføre ytterligere oppgaver til de etablerte kontorene og tilføre nye oppgaver til Vardø, herunder å legge hele lønnsgarantiseksjonen til Vardø. Gjennom denne typen tiltak er det håp om å gjøre Vardøs slagord til virkelighet: Måtte mørket vike for sola.
Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Hans Kristian Hogsnes (H) [11:38:00]: Jeg hører også med blant dem som har stor forståelse for at folk i Vardø-samfunnet opplever den store arbeidsledigheten som svært vanskelig og urovekkende for fremtidsutsiktene.
Det kan nok også gjelde enkelte andre lokalsamfunn her i landet som i likhet med Vardø-området føler et behov for særskilte tiltak. Jeg har stor tillit til at Regjeringen, sammen med regionale og lokale myndigheter, kan finne frem til mulige tiltak som vil bidra til å avhjelpe denne situasjonen. Det avgjørende her må være å drøfte og prioritere konkrete tiltak som kan bidra til en varig bedring av situasjonen - tiltak som kan skape nye arbeidsplasser, og aller helst langs en noe bredere plattform enn bare fiskerirelaterte aktiviteter. Nøkkelen til en positiv utvikling i Vardø-området ligger jo i å skape nye aktiviteter basert på lokale forutsetninger, ikke bare i å flytte eller hente aktiviteter fra andre og kanskje også sårbare lokalsamfunn. Et annet viktig poeng for meg er også at vi ser mulighetene og ikke bare alle problemene. Elendighetsbeskrivelser bidrar, som vi vet, sjelden til å øke interessen verken for nyetableringer eller tilflytting.
Jeg vil gjerne understreke at det viktigste bidraget Regjeringen kan gi, er å fortsette med å forbedre de generelle rammebetingelsene. Dette er helt avgjørende for kystområdene med sitt eksportavhengige næringsliv. Lavere rentenivå og en fornuftig kronekurs gir et bedre utgangspunkt for både fiskeriindustrien og annen eksportrettet virksomhet.
Jeg vil også understreke at det nå er viktig å lytte til de aktører som kan bidra til næringsaktivitet, både i form av knoppskyting og i form av nyetableringer. Da er det et viktig poeng for meg å understreke at det er ganske vesentlig hvordan den enkelte kommune og fylkeskommune markedsfører de virkemidler som er tilgjengelige, og de muligheter dette området faktisk kan by på.
Få områder kan by på flere muligheter enn nettopp denne landsdelen. Det er allerede gitt store bidrag til utviklings- og omstillingsarbeid. I tillegg kommer effekten av tiltakssonen, som i sum utgjør store beløp.
Kommunene i Finnmark er allerede blant de kommuner som har landets høyeste inntektsnivå målt pr. innbygger. Det innebærer jo muligheter for å levere gode tjenestetilbud til innbyggerne. Det betyr attraktivitet. Det betyr muligheter til satsing. Vardø er i mine øyne egentlig en by med store muligheter, og som både interpellanten og statsråden var inne på, er det flere positive trekk og muligheter i det som nå skjer. Det er et samfunn med en mangfoldig og fascinerende historie. Nå må vi ta mulighetene i bruk, både lokalt og regionalt, og ikke bare rope på mer stat.
Per Sandberg (FrP) [11:41:08]: Jeg må bare slutte meg til alle som ytrer bekymring for den utviklingen som vi ser, ikke bare i region Finnmark eller Vardø, men også i mange andre lokalsamfunn. Men før man tegner noen nye linjer eller en ny kurs, tror jeg det er viktig å se bakover på hva som er gjort de siste årene i forhold til hva som skal gjøres. Jeg tror vi har veldig mye å lære av det som faktisk er gjort, særlig i den regionen vi snakker om nå, og da spesielt i Vardø.
Jeg er av den oppfatning at storsamfunnet har vært med på å bygge en rekke samfunn uten armering, og som er veldig skjøre. Årsaken er at mange av disse samfunnene som er bygd opp rundt omkring, skal ha offentlige bidrag for i det hele tatt å eksistere. Jeg har faktisk, i likhet med interpellanten, statsråden og mange andre, en oppriktig tro på at denne regionen og Vardø har store muligheter. Men da er det viktig at vi som skal levere, fra storting og regjering, finner riktige angrepsvinkler.
Jeg lyttet til statsråden, og jeg er for så vidt enig når hun sier at ingen utenfra kan løse alle de problemene som disse lokalsamfunnene står overfor. Det er tross alt lokalsamfunnene selv som i størst mulig grad vet hvor skoen trykker, og vet hvor man skal satse. Men likevel vil jeg gjerne påpeke overfor statsråden at det som det kan gjøres noe med utenfra, særlig fra storting og regjering, er jo rammevilkårene. Det er klart at hvis vi virkelig har tro på at denne regionen har muligheter i framtiden, er det i hvert fall viktig at vi enes om å endre på de rammevilkårene som måtte være en klamp om foten for disse lokalsamfunnene. Og det kan være mange ting. Det fører meg rett og slett over på det som kanskje alle partier har snakket veldig mye om de siste årene, nemlig dette med selvråderett, altså hvordan vi - her i huset og i regjering - skal greie å føre beslutningsprosessene tilbake lokalt. Jeg kan ikke se at det er noen stor villighet til det foreløpig, men håpet er faktisk å gjøre det.
Det er klart at man gjerne kan diskutere - men på tre minutter greier man ikke det - f.eks. overkapasitet i Finnmark. Det er veldig lite diskutert. Ressursene er begrenset. Det er faktisk bare 100 pst. Hvis man skal ha en leveringsplikt eller skikkelige leveranser, er det altså slik at da må det gå ut over andre lokalsamfunn.
Jeg vil også til slutt bare vise til at det går an, og da vil jeg peke på Snøhvit-utbyggingen. Den har gitt et resultat på 2 milliarder kr for leverandører, og 1,4 milliarder kr til Vest-Finnmark. Da er det interessant å merke seg at interpellantens parti var imot den type utbygging, som faktisk har vært det største bidraget til utvikling i Finnmark de siste ti årene.
Karin Andersen (SV) [11:44:37]: Ja, det er riktig at SV har vært imot Snøhvit-utbyggingen. Det er fordi en utbygging i Barentshavet, slik det er i dag, er en trussel mot den viktigste næringen langs kysten, og særlig i Finnmark, nemlig fiskerinæringen.
Det er klart at fiskerinæringen er sentral for bosettingen i Finnmark, og det er vel på det området at det trengs endringer i de generelle virkemidlene, som det ble snakket om her aller først. Det er riktig at det er overkapasitet i fiskeindustrien. Det er nok riktig at det ikke er mulig å åpne alle anlegg med full virksomhet, men det er fullt mulig å få mer av fisken på land i Finnmark, f.eks. hvis man overholder de leveringsforpliktelsene som allerede er der i dag. Det er også mulig å gjøre endringer utover det som sikrer at man får verdiskaping og virksomhet knyttet til den naturressursen som er nærmest, og som er viktigst for Finnmark. Det er det som må være utgangspunktet.
Statsråden viser til at det er fylkeskommunene som nå har overtatt ansvaret for omstillingsarbeidet. Ja, det er riktig. Men det er bred enighet om at situasjonen på Finnmarkskysten, og også noen andre steder, nå er slik at staten ikke kan vende ryggen til og si at dette ikke angår oss, at dette bare er fylkeskommunens ansvar. Situasjonen i Finnmark er alvorlig, og behandlingen av nysalderingen av budsjettet for 2004 viste at det var bred enighet om det. Så var det noen som mente at man kanskje skulle trå til noe mer, men vi trenger ikke diskutere det nå.
Poenget er at verken storting eller regjering kan - for å si det slik - sitte og se på en veldig kritisk situasjon og si at dette er noen annens ansvar. Vi har tross alt et overordnet ansvar for å gjøre noe når situasjonen er vanskelig. I en landsdel og i et fylke der arbeidsledigheten er svært mye høyere enn i resten av landet - deler av Kyst-Finnmark opplever en stabil, veldig høy arbeidsledighet - er det klart at det oppleves og føles veldig annerledes enn i deler av landet der arbeidsledigheten nå er i ferd med å synke, noe som er positivt.
Det fører meg til noe av det statsråden sa, at hun må sikre at man ikke erstatter den befolkningen som er der nå, med en ny befolkning. Noe av problemet når man blir arbeidsledig, er jo at man må ha noe å leve av. Nå har arbeidsledighetstrygdperioden blitt kuttet fra tre til to år, og mange i Vardø opplever nå at de går ut av den perioden og havner på sosialkontoret. Hele veien blir man også presset til at man skal flytte, fordi det er noe som kalles mobilitetskravet. Det er noe fornuftig i det, men hvis statsråden faktisk mener at det er et stort poeng å satse på den befolkningen som bor der, og ikke søke å erstatte den med en ny, kan det tenkes at dette regelverket er for rigorøst i en slik situasjon som f.eks. Vardø opplever i dag.
Morten Lund (Sp) [11:48:00]: Det mest gledelige med budsjettsalderingen før jul var de 75 mill. kr som enstemmig ble bevilget som førstehjelp til Kyst-Finnmark. Det er en bevilgning som viser god vilje. Senterpartiet ønsket å bevilge det dobbelte og mener at det trengs mer enn det også.
Jeg synes jeg hørte mange positive signaler i dag fra statsråden. Senterpartiet ser fram til Stortingets og Regjeringens oppfølging i forbindelse med Dokument nr. 8:30, som Odd Roger Enoksen, Marit Arnstad og Åslaug Haga leverte 8. desember, med flere av våre konkrete forslag. I den anledning får alle partier god mulighet til å bidra til ytterligere enighet om hvordan bosettingen kan sikres i vårt nordligste fylke, der naturressursene er så rike, men der sentraliseringskreftene og næringsnøytralitetspolitikken har rammet hardest.
Da bør Stortinget også drøfte noen grunnleggende, overordnede spørsmål: Hvorfor må det bli kjempekrise i flere lokalsamfunn før alvoret oppdages her hos oss på Stortinget? Det er bare fire år siden siste finnmarkskrise, da statsminister Stoltenberg hadde sitt store møte med Finnmarksaksjonen.
Et annet overordnet spørsmål er: Hvorfor velger flertallet her å bruke store beløp på å reparere når skaden har skjedd, i stedet for å føre en jevn, forebyggende verdiskapingspolitikk, som langt billigere kan stoppe fraflyttingen?
De distriktspolitiske bevilgningene ble redusert med 1,7 milliarder kr fra 2001 til 2002. Bevilgningen til kommunale næringsfond har blitt nullet ut. Det er nøye sammenheng mellom slike vedtak og situasjonen i Finnmark i dag. Sparepolitikken gir utrygghet og store tap for private og for samfunnet. SND lovet i 2001 at bibeholdet av 2001-bevilgningen ville sikre 60 000 nye arbeidsplasser i løpet av fem år. De fikk ikke viljen sin, og situasjonen ville ha vært en helt annen i Finnmark i dag om de hadde fått det.
Mulighetene i dette området er mange og flotte, hvis vi vil. Men da må vi være villige til å bruke Norges kapitalstyrke mer aktivt for at Finnmarks rike naturressurser kan gi nye og tryggere arbeidsplasser, og for at befolkningens kompetanse og bolyst blir utnyttet til å skape nye ting. Smartere foredling av fisk er et veldig viktig område. Det trengs kvantesprang, som Børge Brende nevnte her om dagen, til denne forskningen.
Senterpartiet er skuffet over at Presidentskapet avviste Åslaug Hagas anmodning om at et samlet storting skal besøke Finnmark og avholde et møte der for å drøfte situasjonen slik som den er. Det ville ha blitt en annen debatt, og jeg tror Stortinget ville ha hatt veldig godt av å se disse problemene på nært hold og snakke direkte til dem som dette dreier seg om.
Anita Apelthun Sæle (KrF) [11:51:22]: Finnmarkskysten har problem. Ein del av Stortinget har sett dette på nært hald, då kommunalkomiteen for kort tid sidan var på besøk i åtte Finnmarks-kommunar, som alle hadde hatt ein nedgang i befolkninga på 25 pst. eller meir. Fiskebruka stod for eitt år sidan.
Det er vanskeleg å halda ved lag optimismen i ein slik situasjon, og eg er veldig glad for at interpellanten seier at vardøværingane framleis har tru på framtida. Men det hastar å få folk i arbeid, og Aetat har eit særleg ansvar for å få i gang dei tiltaka som er moglege, straks.
Kristeleg Folkeparti meiner at Vardø sin situasjon angår oss alle. Det er positivt at Stortinget løyvde 75 mill. kr meir til Finnmark, og at Regjeringa har teke fatt i problemet. Det er det gjort greie for i fleire innlegg.
Eg har saman med kommunalkomiteen vore på Svartnes og sett dei store, tomme hallane. Det er urovekkjande at dei ikkje er i bruk etter sitt formål, særleg når vi framleis faktisk eksporterer frosenfisk til Kina for vidareforedling. Eg er einig med interpellanten i at noko må anlegga brukast til, og at det er eit ansvar vi alle har.
Vardø har Russland som sin nærmaste nabo og dermed ein kjempemarknad som har bruk for alt. Russland er også i internasjonale økonomiske analysar peikt ut som eit av BRICK-landa, dvs. eit land som kjem til å oppleva stor vekst og utvikling dei nærmaste åra, og som ein dermed tilrår investorar å satsa på. Det må vera mogleg, med den infrastrukturen som finst i Vardø, å kunna tenkja breiare enn fisk og hav. Ein må ikkje droppa fisk, for all del, men utvida horisonten, for vi må innrømma at ressurstilgangen på fisk er avgrensa.
Kristeleg Folkeparti trur at fylkeskommunen er viktig som regional utviklingsaktør, og det er nødvendig at fylket her brukar regionale verkemiddel, som er betydelege i Finnmark, inn mot dei områda som er i ein spesielt vanskeleg situasjon.
No er fylket, saman med andre aktørar, invitert til ein dugnad for å medverka til ei positiv utvikling, og 75 mill. kr ekstra er altså sette av til formålet, og det må det jo komma noko godt ut av. Andre kommunar med store problem ville i alle fall ha synst at det var ei gåvepakke av dimensjonar.
Det må vera mogleg å selja Vardø som det det er, nemleg som eit område med mange moglegheiter. Det er eit område med ei ekstrem plassering og ein ekstrem natur, med ei historie som kan skapa turisme, med fiskeriressursar og levereringsplikt, med nærleik til store marknader, med meir offentlege tilskott og betre rammevilkår enn elles i Noreg. Ein har omstillingsstatus, ein har finnmarksskatt og tiltakssona sine fordelar, ein har ledig arbeidskraft, om enn ikkje billig, samt infrastruktur og tilgjengelege forretningslokale i tillegg til rimelege bustader.
Det er sikkert meir positivt som kan trekkjast fram dersom ein opptrer litt meir som Espen Askeladd og nyttar det som finst. Men det hastar altså å komma i gang.
Steinar Bastesen (Kp) [11:54:47]: Vardø-samfunnet er fortsatt i krise. 75 mill. kr er bevilget til krisen på Finnmarkskysten. Det er et nytt kvoteår. Fiskerne er kommet i aktivitet, men fiskeindustrien står fortsatt. Kystpartiet vil støtte alle gode tiltak som gir finnmarkingene rett til å råde over fiskeressursene og utnytte dem selv.
Fiskekvotene i Barentshavet er privatisert. Kvotene, som for mange år siden tilhørte samfunnet, tilhører nå rederier og enkeltfiskere. Storrederiene har fått eierskap av Bondevik-regjeringen. De har fått det gratis, og de vil kjempe hardt for å beholde det. Da må de samme rederiene betale Fiskeriforskning, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og flere. For å betale regningen må de selge kvoter, og hvem kjøper da? Jo, da kjøper utenlandske rederier eller aksjeselskaper.
Ligger det en plan bak dette i departementene, eller er det et annet sted det ligger en plan? Ligger det en plan for å avfolke Finnmark, i hver fall Finnmarkskysten? Det er et spørsmål jeg har fått fra mange. Jeg kan bare svare: Det vet jeg ikke. Men det kan se slik ut. Privatiseringen og EU-tilpasninger fører tilsiktet eller utilsiktet til at Finnmark og Finnmarks befolkning får nærmiljøet preget av at fiske blir ulovlig, arbeidsplasser forsvinner, og folk flytter. Ingen, verken her i salen eller i departementene, som har med Finnmarks utfordringer å gjøre, kan nekte for at finnmarkingene har all grunn til å føle seg degradert som innbyggere. De har blitt hetset, de har blitt mobbet, ikke minst av Carl I. Hagen.
Finnmark har enorme naturressurser. Finnmarkingene sitter på noen av de mest verdifulle ressursene vi har i dette landet. Skal vi begynne med gullet på Finnmarksvidda? Skal vi fortsette med oljen og gassen i Barentshavet? Ennå har jeg ikke nevnt fisken i Barentshavet, Norges viktigste fiskeressurs, fisk for milliarder av kroner.
Skulle ikke finnmarkingene klare seg? Alle lurer. Skulle ikke finnmarkingene klare seg, de som har kjempekrabber, og som har enorme fiskeressurser?
Finnmarkingene kan ikke klare seg all den tid de nå er kommet i en situasjon der de bryter regelverket hvis de fisker. De bryter norsk regelverk fordi fisken er gitt til odel og eie til stadig større fiskebåtrederier.
Heldige er de som har fått denne odelen, som har fått denne rettigheten. Men er de så heldige, de mindre fiskerne? De siste årene er det blitt 1 407 færre fiskere. Er det rart? Fiskeren Torkil Hopmark stod fram i Fiskeribladet 20. september 2004 og fortalte at han måtte betale 62 300 kr hvert år for å drive lovlig fiske. I tillegg måtte han betale 400 000 kr for å ha et stort sertifikat for båten. Hva vil skje nå når fiskeressursene er privatisert og fiskerinæringen har mistet sitt samfunnsansvar?
Så lenge fiskerne og fiskeriene hadde et aktivt samfunnsansvar, var de fleste politikere forståelsesfulle overfor fiskerne når de skulle betale grunnrente, dvs. skatt på fisken som ble tatt opp fra havet. Når fiskerinæringen ikke tar samfunnsansvar lenger, kan vi ikke forvente at samfunnet skal betale forvaltningen. De får heller ikke betale regningen selv. Finansdepartementet er ikke noen snill julenisse, ikke engang for norske fiskere!
Dessverre får jeg ikke tid til mer, men jeg vil si at Kystpartiet er imot at Norge skal selges bit for bit.
Presidenten: Det høres betryggende ut.
Eva M. Nielsen (A) [11:58:26]: Først vil jeg takke statsråd Solberg for både en konstruktiv og innsiktsfull beskrivelse av situasjonen i Vardø. Det som ble sagt, var bra. Det viser at Regjeringa har tatt situasjonen på alvor, og at Regjeringa er positiv. Vi er enig om mye, kanskje med unntak av fiskeridelen og beskrivelsen av Svartnes.
Stortinget gikk jo inn med 75 mill. kr i desember. Sett fra min side var det et strakstiltak for å opprettholde sysselsettingen i Kyst-Finnmark. Det gav kystkommunene et lite pusterom, men det vil selvfølgelig ikke løse problemene og utfordringene på lang sikt. Disse ligger etter min vurdering, som andre har påpekt før meg i dag, innenfor bransjene reiseliv, sjømat og fiskeri - samt et framtidig olje- og gasseventyr i Barentshavet.
Reiselivsnæringen sysselsetter i dag flere personer i Finnmark enn det fiskeindustrien gjør. Det viser at man er på tur opp. Bransjen drives av godt kompetente folk som har stor kunnskap og bred kompetanse både når det gjelder markedsføring og drift. Det gir trygghet for den framtidige satsingen. Her er det et stort potensial.
Når det gjelder sjømat, presenterte Norges Eksportråd tirsdag i denne uken tallene for eksport i 2004. Eksporten av sjømat har økt med 2 milliarder kr i 2004, og Norge eksporterte sjømat for 28 milliarder kr forrige år. Økningen skyldes i stor grad japanerne, men ikke minst russernes store appetitt på sjømat. Dette må være interessant for en region som har Russland som nærmeste nabo. Bare på Kola bor 1 million mennesker som i de siste par årene har fått økt sin kjøpekraft vesentlig. - Dette med sjømat brenner jeg for, og her må forskningen inn, og det må forsøk til for å få det til.
Som det har vært understreket flere ganger her i dag, vil fiskerinæringa også i framtida være bærebjelken i Kyst-Finnmark. Det er viktig at vi får til kvoteordninger som ikke begrenser nyrekruttering. Det er viktig å komme fram til kvoteordninger som har et lokalt perspektiv, et lokalsamfunnsperspektiv. Det er et paradoks at kvotene alene i dag i flere tilfeller utgjør mer enn 50 pst. av fiskefartøyverdien. Det sier noe om hvor vanskelig det er for de unge å komme inn i fiskerinæringa.
Fiskeriministeren har sagt at vi må se vestover, vi må se til Island og lære av islendingene. Jeg vil utfordre både Regjeringa og Svein Ludvigsen spesielt: Hvorfor ikke se lenger vest, helt til Alaska? I Alaska har man et system med kystsamfunnskvoter, hvor kystsamfunn har fått egne kvoter til eget fiske. Det er et spennende prosjekt, som nå evalueres i Alaska. Det burde vi se på.
Til slutt vil jeg si at vi må få en avklaring i gråsonen. Vi må utvide vårt engasjement for utvinning av olje og gass i Barentshavet. I mot nord-politikken må vi trå til mye hardere. Jeg vet at utenriksministeren skal på besøk til Murmansk og dette området snart. Men vi må ikke reise bare for å se og høre, vi må også ha en mot nord-politikk.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:02:14]:Jeg oppfatter det slik at det har vært en debatt i en konstruktiv ånd. Jeg har satt pris på mange innspill som har kommet.
Flere har vært inne på det store potensialet som Finnmark har når det gjelder turisme, og det er jeg helt enig i. Men det man ikke kommer rundt når det gjelder Kyst-Finnmark, er at uansett vil fiskeriene danne basis også for turisme, for kulturtiltak, for annen virksomhet - også for etablering av offentlige arbeidsplasser. Det folk vil se, er jo levedyktige samfunn. De vil se at egnebuene er i bruk, og de vil se fisken komme til land. Dette ble også sterkt betont da jeg var i Vardø og for den saks skyld når jeg har besøkt andre kystsamfunn, som Berlevåg og Båtsfjord.
Man ser det samme i forbindelse med turismen til Nordkapp. Det er ønske om å besøke steder der man driver med fiskeri på veien dit. Hvis vi ikke klarer å ivareta det, sikre at ressursene gis lokal tilgang, vil det også over tid være svært vanskelig å få i stand andre aktiviteter. Derfor blir det viktig å ha en politikk knyttet til fiskeriene som gir forutsigbarhet.
Hvis man tenker seg at fiskeriene danner grunnlaget for omtrent halvparten - egentlig flere - av Finnmarks kommuner, kan det virke som om man har plassert grunnmuren ett sted og byggverket et helt annet sted. Den avklaringen som Vardø ber om når det gjelder Svartnesanlegget, er helt nødvendig. Det er nettopp et eksempel på at det er dårlig sammenheng mellom det at man er avhengig av å få levert råstoff lokalt, og at man har landbaserte anlegg som er dimensjonert for det. Jeg skulle gjerne ønsket at statsråden kunne ha gitt noen signaler om Regjeringens syn på at man får frigjort Svartnesanlegget, at man gir signaler til Innovasjon Norge, og at man på den måten kommer i gang med andre aktiviteter der. Jeg hørte kommunen og Vardø i Vekst snakke om en rekke innspill. Det var nevnt bl.a. mulighet for fiskeauksjoner som én idé. Men det kan jo hende at det kan være andre ting, som en industripark der man kunne hatt folk til å se på dette. Kommunen er ikke i en økonomisk situasjon til å kunne betale det Innovasjon Norge forlanger for bygget. Så her har Regjeringen en rolle å spille for at man raskt skal komme videre i forhold til Svartnesanlegget. Det ønsker jeg avslutningsvis å utfordre statsråden direkte på.
Så er det også andre ting jeg ønsker at statsråden skal si mer om, nemlig statlige arbeidsplasser og videreføring av det man har gitt signaler om. Summen skulle være omtrent 50 arbeidsplasser, og til nå er, så vidt jeg kjenner til, nærmere 25 arbeidsplasser på plass i Vardø. Statsråden kunne kanskje sagt noe om hvorvidt man skal gå videre med det man har forespeilet Vardø-samfunnet når det gjelder statlige etableringer.
Statsråd Erna Solberg [12:05:24]:Jeg synes det har vært mange både reflekterte og konstruktive innlegg i denne debatten om hvor vanskelige og hvilke utfordringer vi står overfor.
Jeg tror vi må ta innover oss at det er en ulempe ved å være verdens rikeste land. Det er at vi også er verdens dyreste land å produsere i. Vi har verdens vanskeligste konkurranseforhold, og det krever en del omstillinger som er smertefulle når man lever med dem. Det er da uhyre viktig å ikke tro at enkle løsninger i en globalisert verden ville forhindret at omstillinger kom. Det er viktig å være klar over at de generelle rammebetingelser er noe av det viktigste Regjeringen jobber med, bl.a. for at vi fortsatt skal være konkurransedyktige på de fiskeressursene vi har. Det er ikke nok at vi har ressursene. Vi må også kunne videreforedle dem til en pris som er internasjonalt konkurransedyktig. Der ligger en av de grunnleggende norske utfordringene. Den er en særlig utfordring, for til tross for at vi har mye gunstigere skattesystemer og vilkår i Finnmark, har det vist seg at kombinasjonen av endringer, altså en overkapasitet, og vanskelige rammebetingelser og en voldsom kostnadsvekst på slutten av 1990-tallet i Norge bidrog til at internasjonalt var vi ikke lenger konkurransedyktige på produktene.
Dette er etter min mening vår jobb nr. 1 for også å ivareta Distrikts-Norge. Jobb nr. 1 er ikke å fylle på kommunale næringsfond. Etter å ha hørt på representanten Lund må jeg få lov til å si at de oppskriftene hjelper ikke mye i forbindelse med en globalisert internasjonal økonomi for næringer som er eksportrettet. Det er nettopp slik at fiskerinæringen er eksportrettet. Det er ikke en næring rettet mot innenlandsmarkedet. Derfor er det viktig at vi holder fast ved at vår viktigste jobb er å gjøre noe med rammevilkårene.
Så er det også viktig at vi må være klar over at vi har forpliktelser som storsamfunn for omstillinger. Vi har hatt den forpliktelsen hele veien. Det er derfor vi har gitt mer penger til disposisjon til to fylker de to siste årene, og Finnmark har fått mer enn de objektive kriteriene som vi opererer med når det gjelder ansvarsreformen og formidlingen av distriktstiltak. Det dreier seg om Sogn og Fjordane og Finnmark, for det er de to fylkene som vi har sett har størst omstillingsansvar. Så er det jo da en interessant observasjon for meg å se at når vi gir 20 mill. kr mer til Finnmark fordi man har disse særskilte omstillingstiltakene på kysten, velger Finnmark fylkeskommune selv å bruke bare 9 mill. kr av de millionene til de tre omstillingskommunene. Det respekterer jeg at de gjør, for de må jo vite at andre tiltak da er bedre, men jeg blir litt forbauset over at det ledende partiet i Finnmark er så kritisk til Regjeringen, når de selv faktisk har valgt å gi mindre enn den ekstratildelingen til Finnmark fylke til de samme kommunene som vi nå diskuterer her.
Den friheten vi har gitt, er også en frihet til å ta ansvar for sine egne prioriteringer, og det synes jeg man skal ta med seg.
La meg si bare én ting om Svartnesanlegget, for tiden går fort her: Vi skal se på dette, men jeg kan ikke love noe nå. Vi begynner altså møtevirksomheten i morgen, og det er klart at vi må bruke den infrastrukturen som er der, til gode formål, også i områder hvor vi har eierinteresser gjennom Innovasjon Norge.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten i sak nr. 2 avsluttet.