Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:03:27]: Det viktigste med rusreformen som denne regjeringen fikk satt på dagsordenen og vedtatt, er at den enkelte rusmiddelmisbruker nå endelig har rett til et helhetlig behandlingstilbud.

Gjennom lovfestet rett til individuell plan i sosialtjenesteloven blir rusmiddelmisbrukere med langvarige og sammensatte behov for tjenester nå endelig både sett og hørt. Jeg er spesielt glad for at helse- og omsorgsministeren har vært så klar i sin tale når det gjelder behovet for økt behandlingskapasitet innenfor rusomsorgen. Jeg er også glad for statsrådens understrekning av at den prosentvise veksten skal være sterkere innenfor rusbehandling enn innenfor somatiske spesialisthelsetjenester.

En viktig intensjon med rusreformen er å få til en bedre samordning av tjenestene og et helhetlig tilbud til rusmiddelmisbrukerne med sammensatte problemer. Rett til individuell plan er med rusreformen også hjemlet i lov om sosiale tjenester og er et viktig redskap i den forbindelse.

Pasienter som får behandling i institusjon for rusproblemer, har nå fått samme rettigheter som andre pasienter. Loven sier at den enkelte rusmiddelmisbruker har rett til et helhetlig, samordnet og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det betyr at uavhengig av hvor ansvarsgrensene mellom forvaltningsnivåene går, skal rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende ikke lenger være kasteballer i systemet.

Et samlet storting har vedtatt at den enkelte rusmiddelmisbruker har rett til en felles individuell plan. Planen skal dekke tjenester etter kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernlov og sosialtjenesteloven. Lovfestet rett til individuell plan for pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, er et vesentlig element i rusreformen. Men det synes helt klart at arbeidet med individuelle planer er kommet altfor kort.

Kommunene har en viktig rolle i arbeidet med behandling av rusmiddelmisbrukere, og det er derfor helt nødvendig at de regionale helseforetakene har forståelse for kommunenes utfordringer og behov. Slik forståelse utvikles bare gjennom et nært samarbeid om behandling og oppfølging av den enkelte misbruker.

Rusmiddelmisbrukernes individuelle behov skal dekkes, og helseforetakene skal aktivt bidra og samarbeide med den kommunale sosialhelsetjenesten bl.a. i utarbeidelse og gjennomføring av individuelle planer for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere.

Men så kan en spørre seg: Vi vet at individuell plan fungerer godt i forhold til LAR – rusmiddelmisbrukere som er underlagt et helhetlig behandlingsopplegg med metadon eller Subutex. Det er svært bra. Men vi erfarer dessverre at det gang på gang svikter i forhold til andre grupper av rusmiddelmisbrukere, nemlig de som ikke fanges opp av et helhetlig tilbud som LAR.

Både gjennom oppslag i media og rapporter og henvendelser har det blitt klart at arbeidet med individuelle planer er kommet for kort. Helse- og omsorgsministeren har varslet behov for ytterligere intensivering av innsatsen på området. I bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene følges dette opp ved at det stilles krav om at de regionale helseforetakene skal sikre ivaretakelse av plikten til å utarbeide individuell plan i samarbeid med kommunen for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Mitt spørsmål til statsråden blir følgende: Hvordan vil han følge opp denne bestillingen og sørge for at pasienter med rett til individuell plan faktisk får det?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:08:09]: Personer med rusproblemer og/eller psykiske lidelser har på mange måter sittet nederst ved det helsepolitiske bordet. De har ikke fått det tjenestetilbudet de burde ha fått. Jeg har derfor instruert de regionale helseforetakene om at disse pasientgruppene skal prioriteres. Veksten i aktiviteten innenfor rusbehandling og psykisk helsevern skal hver for seg være større enn veksten i somatisk behandling. Dette kommer i tillegg til økte bevilgninger over Opptrappingsplanen for psykisk helse og til rusbehandling. Et bedre tjenestetilbud krever imidlertid mer enn ressurser. Slik interpellanten peker på, krever det også bedre samordning av tjenestene.

Mange rusmiddelmisbrukere har omfattende hjelpebehov. Tjenestetilbudet må være samordnet for å oppnå et tilfredsstillende rehabiliteringsopplegg. Ofte er det slik at jo større og mer omfattende problemer den enkelte har, desto større vil behovet for helhetlige tjenester være. Hovedformålet med en individuell plan er nettopp å sikre et sammenhengende tjenestetilbud.

Jeg er imidlertid klar over, som interpellanten var inne på, at arbeidet med individuelle planer ikke på noen måte er kommet langt nok. På den bakgrunn har jeg iverksatt en rekke tiltak.

Slik interpellanten peker på, ble retten til individuell plan hjemlet i lov om sosiale tjenester § 4-3a fra 1. januar 2004. Tidligere har denne retten vært hjemlet kun i helselovgivningen. Dette betyr at alle deler av tiltaks- og omsorgsapparatet for rusmiddelmisbrukere nå har plikt til å utarbeide en slik plan for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Som en oppfølging av dette vedtok Helse- og omsorgsdepartementet 23. desember 2004 – det er lille julaften, president – en felles forskrift med hjemmel i helselovgivningen og sosialtjenesteloven. Denne forskriften trådte i kraft 1. januar i år. En felles forskrift om individuell plan vil bidra til en større helhet i tjenestetilbudet til tjenestemottakere som mottar tjenester fra både sosialtjenesten og helsetjenesten. Den nye felles forskriften er bl.a. sendt ut til alle landets helseforetak og alle landets kommuner.

I forbindelse med ikrafttredelsen av den nye forskriften om en individuell plan skal Sosial- og helsedirektoratet revidere den eksisterende veileder for individuell plan. Den reviderte veilederen vil bl.a. inneholde gode eksempler på hvordan individuelle planer kan utarbeides. Veilederen vil også inneholde erfaringer fra arbeidet med individuell plan til nå, og vil derfor bli et godt hjelpemiddel for alle som er involvert i dette arbeidet.

Jeg har forhåpninger til at den nye forskriften og veilederen vil gi et løft til arbeidet med individuelle planer. Det vil også bidra til økt fokus på det ansvar kommuner og helseforetak har for å utarbeide slike planer.

Så noen ord om tiltakene overfor helseforetakene. Departementet har funnet det nødvendig å presisere betydningen av individuell plan i et eget brev til de regionale helseforetakene 1. oktober i fjor. I brevet ble de regionale helseforetakene bedt om å iverksette tiltak for å sikre at pasienter som skrives ut fra psykisk helsevern og rusbehandling, får nødvendig oppfølging. Fravær av samhandling mellom de ulike nivå kan få dramatiske konsekvenser for den enkelte pasient. En god veksling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene er helt avgjørende for å kunne oppnå et godt behandlingsresultat.

Vi har også i særlig grad fokusert på individuell plan i bestillerdokumentet til de regionale helseforetakene for 2005. De regionale helseforetakene blir i dette dokumentet pålagt å sikre utarbeidelse av individuell plan i samarbeid med kommunen for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Der understreker vi veldig sterkt at det er et ledelsesansvar å sørge for at så skjer.

Departementet utarbeidet et strateginotat i 2004 i forbindelse med iverksettelsen av rusreformen. Viktigheten av utarbeidelse og gjennomføring av individuell plan for rusmiddelmisbrukere er påpekt også i dette dokumentet.

Utover det som er nevnt, og som fremgår av bestillerdokumentet, stilte jeg konkrete krav til de regionale helseforetakenes virksomhetsstyring i det foretaksmøtet vi hadde i januar 2005, på følgende to områder, for å følge opp det som ligger i det jeg nettopp har sagt.

For det første: Krav til internkontroll. Styrene for de regionale helseforetakene skal sikre at det er etablert et samlet opplegg for internkontroll for virksomheten for å forebygge, forhindre og oppdage avvik, bl.a. i forhold til lov og myndighetskrav. Det har vært et betydelig problem over lang tid at man ikke har hatt oversikt over hva den interne situasjonen har vært i den enkelte foretaksgruppe. Styrene skal påse at internkontrollen i det regionale helseforetaket og helseforetaksgruppen er sikret i tilstrekkelig omfang og på en systematisk måte, med nødvendig ledelsesmessig forankring i hele organisasjonen.

I tillegg til internkontrollen har vi nå stilt krav om etablering av intern revisjon i alle de regionale helseforetakene. Styrene for de regionale helseforetakene skal innen utgangen av annet tertial ha etablert denne internrevisjonen i de regionale helseforetak og i helseforetaksgruppen som et ledd i styrets overvåking av internkontrollen. Intern revisjon er et viktig ledd i styrets overvåkingssfunksjon, som uavhengig av administrasjonen skal sørge for dette.

Departementet har også stilt konkrete krav om tertialvis rapportering fra de regionale helseforetakene i 2005 i forhold til styrets oppfølging av internkontrollen og avvikskorrigerende tiltak. Grad av måloppnåelse i forhold til utarbeiding av individuell plan vil inngå som en del av dette.

Jeg vil også nevne Sosial- og helsedirektoratets rolle i arbeidet med individuelle planer. Direktoratet er i tildelingsbrevet for 2005 bedt om å ha et særlig fokus på at individuelle planer blir tatt i bruk over hele landet, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Sosial- og helsedirektoratet samarbeider bl.a. med Statens Kunnskaps- og Utviklingssenter for helhetlig Rehabilitering og SINTEF Helse i dette spesifikke arbeidet.

Så litt om tiltakene overfor kommunene. Kommunene har også en helt sentral rolle i det helhetlige arbeidet med hver enkelt pasient. Som en oppfølging av brevet til de regionale helseforetakene sendte derfor departementet 26. november i fjor tilsvarende brev til alle landets kommuner. Departementet forutsetter at den enkelte kommune treffer nødvendige tiltak for å sikre etterlevelse av lovverket. Brevet presiserer at det er viktig med allmenn kontakt mellom nivåene for å sikre god kontinuitet for den enkelte pasient. Også her ble det understreket at det er et lederansvar å sørge for oppfølging av krav i lover og forskrifter.

Sosialtjenesten har lang tradisjon med å jobbe systematisk med rusmiddelmisbrukere. Innenfor legemiddelassistert rehabilitering har bruk av individuelle planer lenge vært en integrert del av behandlingen. Dette er sågar nedfelt i gjeldende retningslinjer på området. Før oppstart av behandlingen skal det være etablert et planmessig og forpliktende samarbeid, og en individuell plan med beskrivelse av et helhetlig rehabiliteringsopplegg skal utarbeides. Evalueringen av legemiddelassistert rehabilitering viser at oppfølgingen av LAR-brukere er mer strukturert enn oppfølgingen av andre brukere. Dette tilskrives bruk av tiltaksplan og ansvarsgruppe. Et godt fungerende LAR-opplegg kan derfor være et eksempel til etterfølgelse også i andre sammenhenger der rusmiddelmisbrukere har behov for individuelle planer.

Jeg er glad for å kunne vise til at samhandling for alvor nå er blitt satt på dagsordenen. I fjor høst, i oktober, overleverte Bernt-utvalget sin NOU, Helhet og plan i sosial- og helsetjenestene, Samordning og samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester. Utredningen foreslår bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen og å innføre krav om enkelte minstestandarder for både helse- og sosialtjenester. Utredningen er nå på høring. Frist for høringssvar er 1. april 2005.

1. februar fikk jeg overlevert Wisløff-utvalgets NOU 2005:3, som har vært omtalt tidligere, og som har det flotte navnet Fra stykkevis til helt, En sammenhengende helsetjeneste. Utvalget har vurdert økonomiske, juridiske og organisatoriske virkemidler som kan stimulere til bedre samhandling mellom ulike aktører og nivåer i helsetjenesten.

Jeg har i mitt innlegg pekt på flere tiltak av mer generell karakter som skal bidra til en bedre helhet og sammenheng i tjenesten. Den videre oppfølging av de overleverte utredninger blir selvfølgelig viktig i så måte. Men når det gjelder individuell plan spesielt, har jeg klare forventninger til at de ulike nivåer og tjenesteytere følger opp sitt ansvar på grunnlag av det regelverk som finnes, de retningslinjer som er utarbeidet, og ikke minst det utall av møter vi har hatt med de aktuelle aktører denne høsten og vinteren.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:18:52]:Jeg er svært fornøyd med at denne regjeringen gjennom rusreformen har satt rusmiddelmisbrukernes pasientrettigheter og behovet for et helhetlig oppfølgingstilbud på dagsordenen. Jeg vil takke helseministeren for omfattende, klare og gode svar på mitt spørsmål om utfordringene knyttet til oppfølging av retten til individuell plan.

Grunnen til at jeg tok opp spørsmålet om individuell plan, er at det finnes, som sagt tidligere her, flere eksempler på at praktiseringen så langt ikke har fungert etter forutsetningene.

Vi opplever dessverre altfor ofte at pasienter med store rusproblemer som tar overdose, gjentatte ganger sendes ut på gaten igjen av helseforetakene, uten at det blir tilrettelagt for samarbeid med kommunene og førstelinjehelsetjenesten om oppfølging gjennom en individuell plan.

Overdose er ofte et rop om hjelp, og konsekvensene for den enkelte rusmiddelmisbruker og vedkommendes familie kan bli alvorlig store. I tillegg er det dårlig ressursbruk for samfunnet, da vi ser eksempler på at hele familier ofte ender opp som pasienter i helse- og omsorgssystemet.

Helseministeren viser i sitt svar til at det allerede er tatt flere viktige grep, og at de regionale helseforetakene nå er pålagt å sikre utarbeidelse av individuell plan i samarbeid med kommunen. To viktige grep som helseministeren her nevnte, vil bli internkontroll og internrevisjon. Jeg tror det er utrolig viktig å få på plass for å kunne følge med utviklingen videre og i framtiden sette fingeren på det som ikke fungerer.

Vi står overfor enorme utfordringer når det gjelder tilbudet til mennesker med sammensatte diagnoser knyttet til rus og psykiske lidelser. Jeg er derfor glad for at helseministeren i sitt svar forsikrer at innsatsen overfor disse gruppene skal prioriteres framover, og at han vil følge utviklingen på området svært nøye.

Jeg har lyst til å stille et oppfølgingsspørsmål til statsråden. Det finnes en rekke frivillige organisasjoner over hele landet som har lang og god erfaring med individuell oppfølging av rusmiddelmisbrukere, og som besitter svært viktig kompetanse på bruk av oppfølgingsprogrammer og nettverk i dette arbeidet. Hvordan vil helse- og omsorgsministeren sikre at den kompetansen de frivillige organisasjonene besitter, i framtiden blir aktivt benyttet i de regionale helseforetakenes og kommunenes arbeid med individuelle planer?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:21:59]: Når det gjelder det som var hovedtemaet knyttet til individuelle planer, må jeg si at hvis ikke den medisinen som er iverksatt overfor de regionale helseforetakene, skulle virke, en medisin som består av innføring av internkontroll, internrevisjon og rapportering – og jeg føler det også er helt naturlig å offentliggjøre resultatene fra utviklingen i de enkelte RHF-ene og påpeke overfor Helsetilsynet i deres kontroller at dette gjøres – ville jeg antakeligvis bli stående litt rådvill med hensyn til hvilken medisin som da skal foreskrives.

Jeg har i de møtene jeg har hatt, uten unntak pekt på dette som et av de viktigste tre–fire grep vi kan gjøre innenfor både psykiatri og rusomsorg, nemlig at man i det minste greier å lage en individuell plan. Nå har vi satt i gang et ganske stort arbeid i direktoratet for å lage en enda bedre veileder. Hvis noen ikke greier å utarbeide en slik individuell plan etter å ha lest den veiledningen vi har i dag – da stiller jeg store spørsmål. Her må vi ha en helt annen grad av ansvarliggjøring av dem som skal følge opp den enkelte pasient. Enten man er i psykiatrien eller i rusomsorgen, er det ofte noen av de svakeste pasientene vi snakker om, i forhold til evnen til å gjøre krav på de tjenestene som er relevante for den enkelte.

Når det gjelder å sikre deltakelsen fra og kompetansen som de frivillige organisasjonene besitter, hvordan vi skal bruke den i helseforetakene og i kommunenes arbeid i forhold til individuelle planer, er det først og fremst et offentlig myndighetsansvar å sørge for at man får utarbeidet og lagt til rette for disse planene, og at de private institusjonene, selvfølgelig, får den opplæring og informasjon som de skal ha, og at Helsetilsynet har kontroll med at dette gjennomføres i disse private institusjonene.

Men det er ingen tvil om at disse, ofte organisasjonsdrevne, private institusjonene, ikke minst innenfor rusomsorgen, er helt sentrale aktører og et meget viktig supplement til det vi har i offentlig regi. I en del områder av landet er det faktisk slik at disse private institusjonene utgjør en vesentlig del av behandlingstilbudet. Det er det viktig å ta vare på. Men jeg tror også det er viktig at vi i dialogen med våre ansvarlige helsemyndigheter regionalt driver den nødvendige utveksling av erfaringer, og at man gjør en felles innsats for å kunne realisere de pålegg som kommer. Det er ingen tvil om at den kompetansen og det engasjementet som vi har i mange av disse frivillige, organisasjonsdrevne institusjonene, er det meget viktig å ta vare på.

Asmund Kristoffersen (A) [14:25:42]: Spørsmålet som er reist i interpellasjonen, er meget viktig. Det er svært uheldig at ikke alle pasienter og rusmiddelmisbrukere får den oppfølgingen de skulle hatt, slik en lovpålagt ordning faktisk gir beskjed om. Det er derfor bra at helse- og omsorgsministeren så veldig klart i innlegget sitt her signaliserer en forsterket innsats på dette området, og at han gjør sin innflytelse gjeldende på de arenaer der han har mulighet til det. Det tror jeg er nødvendig, selv om ansvaret også hviler på andre.

Manglene i vårt helsevesen er kanskje færre nå enn tidligere. Men selv om de rusmiddelavhengige som trenger behandling, nylig har fått pasientstatus, er det viktig at rusreformen i seg selv blir vellykket. En av grunnene til å gi staten og helseforetakene et klarere ansvar for rusbehandling var bl.a. å heve kvaliteten på behandlingen, å sikre en mer helhetlig og sammenhengende kjede i behandlingen, og også å sikre det økonomiske grunnlaget for denne behandlingen.

Uansett hvilket problem den enkelte måtte stri med, har alle en tilknytning til sin egen kommune og hjelpeapparatet der. Vi hører ofte om svikt i oppfølgingen etter behandling som et hovedproblem. En lovfestet individuell plan skal nettopp forplikte alle parter på et samarbeid med en tydelig oppfølging, og det er helt åpenbart at hjelpeapparatet i kommunen er en meget viktig aktør her.

Selv om det er sagt før, vil jeg sterkt understreke at den personen som planen angår, dvs. rusmiddelmisbrukeren selv, må få delta på en forpliktende måte i utarbeidelsen av planen og oppfølgingen av denne. En av årsakene til at det svikter for ofte, er jo nettopp at det er for dårlige forpliktelser, for så vidt for alle parter, men kanskje særlig for den som planen gjelder. Derfor er det grunnleggende viktig at man føler et eierforhold til alle de tiltak som man skal være en del av.

Så vil jeg gjerne utfordre ministeren, hvis han får tid, til å presisere hvem som har hovedansvaret for at en individuell plan faktisk utarbeides og kan settes ut i livet.

Hans Kristian Hogsnes (H) [14:28:59]: Jeg vil starte med å gi honnør til representanten Elisabeth Røbekk Nørve for gjennom denne interpellasjonen å fokusere på status for arbeidet med individuell plan, eller IP som det kalles, for rusmiddelmisbrukere. For meg er det viktig å understreke at IP først og fremst skal være et verktøy for et samarbeid på tvers av etater, både internt i kommunen og mellom forvaltningsnivåer, eller første- og annenlinjetjenesten, om man vil. Den grunnleggende ideen med IP er jo at den skal være til tjenestemottakerens beste og sørge for at tjenestemottakeren får den behandling og ikke minst oppfølging han eller hun har krav på.

Noe av det viktigste med IP for en rusmiddelmisbruker er hva som skal skje etter behandling. Det er da kommunen kommer inn med tyngde og har ansvaret. Tjenestemottakeren trenger ofte poliklinisk behandling fra spesialisthelsetjenesten som må gis i samarbeid med kommunale tjenester. Det kan bety overgangsbolig med tett oppfølging, hjelp til å komme ut av en ofte håpløs gjeldssituasjon og hjelp til å komme i ordnede forhold med skole, arbeid eller trygd. Individuell plan skal inneholde klare regler og planer for hvordan denne skal gjennomføres. Situasjonen er dessverre slik, som representanten Røbekk Nørve refererte til, at mange kommuner ikke har gode nok tilbud om oppfølging. Da kan det være vanskelig å se hvordan IP skal fungere. Dette poenget understrekes ytterligere av det faktum at IP etter intensjonen skal evalueres minst en gang pr. år etter som tjenestemottakeren har fremgang i prosessen mot et rusfritt liv. Det betyr at behovet for støtte hele tiden endrer seg underveis. IP må rett og slett være et levende dokument der samhandlingen mellom tjenestemottaker og hjelper er sentral. Da er det problematisk at det rundt om i kommunene sitter ansatte som kan ha opptil 40–50 tjenestemottakere, som hver skal følges opp med individuell plan. Det aktualiserer behovet for å satse på kompetanseheving og spesialisering av ansatte, og behovet for både interkommunalt og tverretatlig samarbeid.

Jeg hadde sist helg æren av å være en av gjestene på landsmøtet til Landsforbundet Mot Stoffmisbruk i Tromsø. Her fikk vi høre innlegg fra en tidligere stoffmisbruker som kunne fortelle en suksesshistorie om IP – et opplegg der både kommunalt ansatte, politi, prest og guttens egen mor, blant flere, var involvert i oppfølgingen. Det var utrolig sterkt å høre fra en tjenestemottaker i en kommune der man hadde grepet mulighetene og virkelig fått fasong på arbeidet med IP. Ikke var det spesielt kostnadskrevende heller, selv om ettervern alltid vil kreve store ressurser. Men her handlet det mye om hvordan arbeidet ble organisert, og det var også mye av poenget i det helse- og omsorgsminister Gabrielsen snakket om i sitt innlegg. Og som sagt: Det viktige med denne interpellasjonen er at IP løftes frem og opp, og at man stimulerer kommunene til å finne de gode løsningene.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:32:16]: Jeg vil også gi honnør til interpellanten for å ha satt dette nok en gang på dagsordenen, for det er veldig viktig å se på problemene som følge av at krav om individuell plan ikke følges opp. Det som gjør hele situasjonen litt spesiell, er at vi i dag diskuterer en sak om hvorfor Stortingets tidligere vedtak ikke følges opp – for det er faktisk et krav om at det skal utarbeides en individuell plan. Og det blir veldig spesielt når f.eks. helse- og omsorgsministeren gang på gang må ta kontakt med de regionale helseforetakene og spørre: Hvor blir det av planverket? Jeg trodde faktisk det var slik at når Stortinget vedtok en lov, skulle loven følges, at det som står i loven, skal følges opp på en skikkelig måte. Dersom så ikke gjøres, har vi et problem. Det er åpenbart at i denne saken når det gjelder utarbeidelse av individuell plan, har vi et svært problem, både i forhold til de regionale helseforetakene og i forhold til kommunenes manglende evne og vilje til å følge opp dette på en skikkelig måte.

Men la oss så gå litt videre, til vi får på plass den individuelle planen, for det er da jeg virkelig begynner å bli bekymret. For hvordan skal man der ute kunne følge opp de enkelttiltakene som skal til for å få rusmiddelmisbrukeren over i en mer normal situasjon, bort fra misbruket og få satt i gang hele apparatet rundt, slik at man kan skaffe seg jobb, bolig og ta opp igjen sitt eget sosialt nettverk?

Jeg finner også grunn til å stille spørsmål om hvorfor de regionale helseforetakene pr. i dag viser en fullstendig manglende evne og vilje til å sette rusmiddelmisbrukeren i sentrum. For der ute er det faktisk slik. Jeg skal nevne et enkelt eksempel som jeg har fått høre om denne uken: Helse Midt-Norge inngår bl.a. ikke avtaler med rusavvenningsinstitusjoner hvis de er et AS. Det er rimelig spesielt. En institusjon har fått beskjed om at siden den ikke er en stiftelse, men et AS, kan det dermed ikke undertegnes en avtale. Man skriver også at Helse Midt-Norge ikke er interessert i å inngå nye avtaler med rusavvenningsinstitusjoner. Det viser helt åpenbart at man ikke tar på alvor de sammensatte problemene som rusmiddelmisbrukerne har i dette landet.

Jeg håper at helse- og omsorgsministeren nå vil ta en gjennomgang med foretakene og sørge for at de gir et best mulig tilbud om avvenning til de rusmiddelmisbrukerne som ønsker det. Da er det viktig å ha én ting for øye: En rusmiddelmisbruker som i utgangspunktet er motivert til behandling, kan ikke bli satt på venting i én, to, tre eller fire måneder, for da er også motivasjonen borte, og da vil problemene stå i kø.

Olav Gunnar Ballo (SV) [14:35:25]: Flere i denne sal har understreket betydningen av at man får en individuell plan. Det er mulig at man kan ha rett i at det er viktig. Jeg har her et eksempel på en individuell plan til en rusmiddelmisbruker. Den er på åtte sider. Problemet med de åtte sidene er at det står ingenting på noen av dem. I stedet for å være så opptatt av at man skal ha rett til en plan som absolutt ikke inneholder noen ting, burde vi i denne salen bruke tiden til å diskutere innholdet, for det er jo det som betyr noe. Retten til et dokument som ikke gir rett til noe som helst, er jo en meningsløs rett. Det er den situasjonen rusmiddelavhengige står overfor i dag. Vi trenger ikke bevege oss lenger enn ti meter utenfor dørene til Stortinget før vi møter rusmiddelavhengige som ikke har noe tilbud om behandling. Vi møter personer som, når de skal behandles ved en klinikk i dag, plutselig støter på nye egenandeler som de må betale for å få et behandlingstilbud. Så møter vi rusmiddelavhengige som har stått månedsvis i kø for å få et behandlingstilbud, men som ikke får det. Så møter vi rusmiddelavhengige som har vært i Danmark og kommer tilbake for et ettervernstilbud, men som ikke får det. Diskusjonen om en individuell plan – nå har også vi lært at det heter IP, det har jeg ikke hørt før – er jo en meningsløs debatt hvis man ikke gir den typen planer et innhold. Derfor burde vi diskutere det.

Hvordan kan vi sikre at vi unngår den uverdige situasjonen at mennesker med rusmiddelavhengighet blir avvist ved psykiatriske avdelinger fordi de ikke er syke nok, og ikke er psykotiske? Hvordan kan vi hindre at personer som virkelig har et stort psykisk problem, blir avvist fordi de også har et alkoholproblem? Hvordan kan vi i det hele tatt sikre at den gruppen som i dag faller utenfor på alle mulige områder, får en sammenhengende kjede som arbeider til fordel for dem? Da er det mulig at en individuell plan kan ha noe for seg, dersom man sikrer innholdet i den, og dersom man sikrer at det betyr rett til behandling, rett til et attføringstilbud som på sikt gir et arbeid, rett til tiltak som gir en fast bolig, og rett til tiltak som gir et verdig liv. Men det Regjeringen gjør her, er jo, parallelt med å understreke betydningen av en plan, å fjerne alle de mulighetene som kunne gi det tilbudet. Kommunene sliter, uten unntak, med en dårlig økonomi som nettopp rammer den gruppen vi her snakker om. Vi ser hvordan man i regi av de ulike helseforetakene leter med lys og lykte for å innføre egenandeler på tjenester også til denne gruppen. Vi fikk nylig melding om det, bl.a. ved Folloklinikken. Da kan ikke Regjeringen innbyrdes sole seg i glansen av sin egen fortreffelighet, med rosende omtaler av planer som ikke har et innhold – åtte sider uten et eneste tiltak!

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [14:39:12]: For Kristelig Folkeparti er det viktig at vi løfter opp nedprioriterte grupper innen helsetjenesten. Rusmiddelmisbrukerne er en av disse.

Økte bevilgninger er viktig, men jeg er enig med interpellanten i at for hver enkelt er det viktigste å få et tilbud som passer for seg.

En rusmiddelmisbruker har ofte behov for hjelp både fra sosialtjenesten og fra helsetjenesten. Det er svært positivt at vi har fått en felles forskrift for disse to tjenestene.

Alle pasienter som trenger et langvarig behandlingsløp, skal i dag få tilbud om en individuell plan. Formålet er bl.a. å knytte tjenesteytere og etater sammen. Utfordringen er å få samhandlingen mellom forvaltningsnivåer, fagtjenester og profesjoner til å fungere. Verktøyet har eksistert en tid, men det er først nå at det tas skikkelig i bruk. Poenget med en individuell plan er å gi pasienten et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud og, ikke minst, et godt oppfølgingssystem, slik at rusmiddelmisbrukeren kan få et bedre liv. Dette er helt i tråd med Kristelig Folkepartis syn.

Selv om individuell plan er et tilbud for alle pasienter med langvarig behandlingsløp, er det kanskje spesielt nyttig innen psykiatrien og rusmiddelomsorgen. Da er det et paradoks at det har vist seg svært vanskelig å få til et systematisk arbeid med individuell plan nettopp innenfor disse feltene.

Når mange berørte parter skal samarbeide, er det ikke alltid slik at endringsprosessene går smertefritt. Da er det en fordel at brukeren har en individuell plan. Det er greit å ha noe konkret å forholde seg til under behandlingen. Det blir en slags framdriftsplan for brukeren.

Kristelig Folkeparti tror det kan være nyttig å evaluere ordningen med jevne mellomrom, i samarbeid med alle instanser brukeren er knyttet til. Reguleringen er utformet som en rettighet for brukeren, og en plikt for dem som arbeider innen helse- og sosialtjenesten.

Arbeidet med individuelle planer har foregått en god stund. Noen kommuner og spesialisthelsetjenester har slitt litt med å få ulike profesjoner til å se helhet. Helsearbeiderne har vært mest opptatt av å ha fokus på egen yrkesbakgrunn.

Andre har lyktes godt – det finnes gode eksempler, noe som bl.a. representanten Hogsnes viste til. Disse bør videreformidles i den nye veilederen, til inspirasjon og som et godt hjelpemiddel for alle som arbeider med samhandling mellom aktører, og som ønsker å effektivisere behandlingen av brukere med helse og livsutfordringer som går på tvers av tjenestene. Utgangspunktet må alltid være brukeren og hans eller hennes individuelle behov.

Ola D. Gløtvold (Sp) [14:42:28]: Det er en viktig sak interpellanten her tar opp. Det har vært veldig mye uklarhet og usikkerhet på dette området etter at vi fikk Rusreform 1 og 2.

Jeg må berømme helse- og omsorgsministeren for et godt forberedt og detaljert stykke redegjørelse til Stortinget. Men jeg er enig med representanten Ballo i at det er ikke nok å henvise bare til datoer, vedtak og papirer, det er spørsmål om vi altså har realitetene bak dette. Retten til dette dokumentet må jo da bety retten til reell behandling, som igjen betyr helhetlig handling og oppfølging overfor hver enkelt. Medisinsk behandling og rehabilitering, både på somatisk og psykiatrisk område, skal være dekkende, også opplæring, herunder sosial opplæring, bolig og arbeid, slik at en til slutt kan stå på egne ben.

Individuell plan er bra, og den fungerer antakeligvis rimelig bra i forhold til de fleste tilfeller av legemiddelassistert rehabilitering.

Jeg vil nevne en annen gruppe som jeg har fått mange bekymringsmeldinger om, nemlig de slitne, kroniske misbrukerne som trenger omsorg og vern kanskje mer enn aktiv medisinsk behandling, de som i stor grad har oppholdt seg på langtidsinstitusjoner, og som på grunn av usikkerhet og et svarteperspill når det gjelder økonomi og virkemidler, er blitt utskrevet fra disse institusjonene – jeg har tatt opp dette før i denne salen – og, som det viser seg, ikke klarer seg selv i en egen tilvist bolig. De må ha både omsorg og vern. Disse synes jeg har falt utenfor i altfor stor grad i denne sammenhengen. Spørsmålet er da: Er ressursene gode nok, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten? Og er de tildelt på en riktig måte, slik at en tar hensyn til f.eks. den kategorien jeg nevnte?

Interpellanten tok opp frivillige organisasjoner og deres plass i dette systemet. Jeg har også lyst til å komme litt inn på det, bl.a. på de institusjonstilbudene som vi har fått melding om ikke kommer i gang nå, på grunn av at en ikke klarer å finne plass til dem innenfor kommunehelsetjenesten/spesialisthelsetjenesten. Vi hadde et slikt tilfelle i bl.a. Trondheim. Blant de aktivitetstilbudene som er blitt satt på sidelinjen, vil jeg nevne en organisasjon her. Det er Kom og Dans, som har vært veldig bra, både med hensyn til forebygging og i forbindelse med oppfølging av dem som har hatt behov for rehabilitering. Organisasjonene har en viktig plass hvis en mener at det frivillige skal være med.

Trine Skei Grande (V) [14:45:57]: Jeg vil takke interpellanten og benytte anledningen til å løfte blikket litt med hensyn til problemstillinga som er tatt opp.

Hvis man ser samfunnet i et litt lengre historisk perspektiv – 100 år tilbake – ser man at når de rike her i byen gikk forbi de fattige og skulle begrunne hvorfor de fattige var fattige, brukte de synden som argument. I dag er det ofte slik at når vi som har det bra, går forbi folk på gata som vi ser har det dårlig, blir vårt moralske argument rusen. Det blir forklaringa på at noen har det bra og noen har det dårlig.

Derfor er det spesielt viktig for oss som politikere å se på hva som er bakgrunnen. Det nye når det gjelder utfordringa i en by der noen har det bra og noen har det veldig dårlig, ligger ikke først og fremst i strukturen. Det er ikke samfunnsstrukturen som nødvendigvis forårsaker dette. Det er ikke slik at alle som i dag har et rusproblem, har det på grunn av dårlige foreldre, dårlig oppvekst eller lite penger. Det er faktisk slik at man finner rusproblematikken innenfor alle typer bakgrunner, innenfor alle typer foreldre. Man finner den også hos dem med de gode foreldrene – med god råd – som har prøvd å gjøre noe, men som til tross for denne bakgrunnen får et dårlig liv lell.

Dette innebærer en ny type utfordring for oss som politikere, nemlig å klare å se individene bak dette, se at det er individuelle forskjeller mellom den ungdommen som bare skulle prøve noe, og den som har en bakgrunn som faktisk har ført til at man har havnet i et system som er annerledes.

Derfor er det viktig at man har individuell plan. Derfor er det viktig at man har sprøyterom, som skaper verdighet når det gjelder dette. Derfor er det viktig med økt satsing på legemiddelbasert rehabilitering – som Regjeringa har fått til. Derfor er det viktig å klare å se individene. Jeg mener at den største utfordringa innenfor helsevesenet i dag nettopp er at organiseringen rundt den enkelte pasient er så lite samordnet at man må være ganske ressurssterk for å finne fram. På hvilke to områder ser vi at helsevesenet vårt har funket dårligst? Jo, det er på områdene psykiatri og rus, der man ikke har ressurser nok til å klare å finne fram. Derfor gir disse to områdene hele helsevesenet vårt en spesiell utfordring. Derfor er kanskje individuell plan en måte å møte den utfordringa på. Det er å tenke helhet. Det er å ta pasienten med i en dialog.

Det er ofte også snakk om dem som har mange rundt seg som har prøvd – og som har måttet gi opp. Det er familier som lenge har prøvd å lage individuell plan, men som har gitt opp. Nå skal det offentlige gå inn og prøve å strekke seg lenger der foreldre har gitt opp, der vennene har gitt opp – der alle andre har gitt opp.

Derfor er dette en spesiell utfordring for helsevesenet vårt, og som jeg syns åpner for en litt større debatt enn akkurat den som Ballo prøvde å reise her – en større debatt om hvordan vi hele tida behandler enkeltmennesker, også dem som har få ressurser til å ta vare på seg selv.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [14:49:37]: Nok en gang takk til helse- og omsorgsministeren for klare svar i en viktig debatt som skal bidra til å ivareta dem som i alle år har sittet nederst ved det offentlige helsepolitiske bordet.

Helse- og omsorgsministeren sa i sitt svar at det å sørge for individuell plan først og fremst er offentlig myndighets ansvar. Det er helt riktig. Og slik skal det være. Men jeg er glad for at statsråden også bekreftet at de frivillige organisasjonenes kompetanse er viktig og skal ivaretas.

Representanten Ballo gikk på talerstolen med to bøtter fulle av svartmaling og stilte mange spørsmål. Vi som satt i salen og lyttet nøye, hørte at han dessverre ikke kom med verken noen nye eller noen gamle svar. I så måte står jeg igjen med en følelse av at Sosialistisk Venstreparti igjen vant kampen om å gi en mest mulig negativ framstilling av situasjonen.

Representanten Hans Kristian Hogsnes viste til at det viktigste med rusreformen er oppfølging gjennom individuell plan. Han har helt, helt rett. Som han sa, får vi ikke IP – jeg syns det var en flott forkortelse – individuell plan, til å fungere, er rusreformen dessverre mislykket.

Etter debatten i dag og etter det vi har fått av svar fra helseministeren, føler jeg meg helt trygg på at helseministeren vil følge utviklingen med falkeblikk. – Jeg tror ikke jeg skal si noe mer.

Presidenten: Siste ord går til statsråden med falkeblikket.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:51:48]: Interpellanten mente at representanten Ballo hadde mye svartmaling i bøttene sine. For enhver maler er det viktig å ha en god blanding, men ikke i samme bøtta. Jeg må nok i hvert fall gi representanten Ballo rett i – som noen andre har vært inne på – det faktum at vi har et helsevesen hvor vi etter mitt skjønn behandler folk svært forskjelllig, ut fra hvilken diagnose de har. Det tror jeg ikke det er noen tvil om. Etter én dag som helseminister gjorde jeg meg en hypotese om hvem det er som sitter nederst ved dette bordet, og jeg har hver dag siden fått bekreftet de antakelsene. Ved den enden av bordet sitter bl.a. de to gruppene som har vært omtalt her, de som har problemer innenfor psykiatri og rus. Det er de to områdene som definitivt har det dårligste tilbudet.

Nå er det ikke en statsråds viktigste oppgave å stå på Stortingets talerstol og beskrive elendigheten, men det er å komme med forslag til løsning på elendigheten. Om det er klokt eller ikke klokt av en statsråd å si det, er noe annet, men jeg sier at det er deler av dette som er en skam, slik jeg ser det. Faktum er at det innenfor f.eks. denne pasientgruppen vi snakker om, er flere tusen mennesker som ikke har tenner i munnen slik at de kan spise en kotelettmiddag. Vi sitter og ser på dem her, og vi går forbi dem på gaten hver dag.

En god indikasjon på norsk helsevesen er sammensetningen av den brevflommen jeg får. Jeg pleier «roughly» å få åtte–ti brev om dagen, og de dreier seg om de pasientene som jeg har sagt sitter nederst ved bordet – ikke minst de to gruppene som det her er snakk om. Det er ingen tvil om at hvis vi skal greie å løfte disse gruppene, er det ikke nok med fromme ønsker generelt overfor norsk helsevesen. Da må det gjøres ganske harde prioriteringer over veldig lang tid. Det er min helt klare oppfatning. For noen medisinske profesjoner er mer populære enn andre, og det er i forhold til dem som sitter øverst ved bordet. Jeg tror ikke jeg har fått ett brev fra noen som har klaget på den behandlingen de har fått i forbindelse med hjerteproblemer. De pasientene sitter helt i den andre enden av dette bordet. Derfor er det viktig at vi konsentrerer oss om den enden av bordet som vi har vært inne på. I så måte tror jeg at en individuell plan ikke er noen løsning, men det er i hvert fall en identifisering av et behov. Jeg tror definitivt at menyen som vi kan sette inn i den planen, må utvides og kanskje rettighetsfestes utover det som er tilfellet i dag. I så måte deler jeg oppfatningen til representanten Ballo.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten, sak nr. 4, ferdigbehandlet.

Tatt i betraktning at det bare gjenstår 5 minutter av den reglementsmessige tid for formiddagens møte, finner presidenten det lite hensiktsmessig å starte behandlingen av neste sak nå. Vi avbryter derfor formiddagsmøtet, og setter kveldsmøtet kl. 18.