Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hver av de øvrige grupper.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Britt Hildeng (A) [13:16:54]:(ordfører for saken): Innen eldreomsorgen har vi de senere år erfart et økonomisk løft og en innsats som i første omgang tok sikte på å bedre de fysiske rammebetingelsene for eldreomsorgen, og en enorm satsing og bygging av omsorgsboliger og sykehjem har gitt resultater.

Imidlertid viste Stortingets behandling av St.meld. nr. 45 for 2002-2003, som tok for seg kvaliteten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, at vi fortsatt har store mangler og behov som skal dekkes, før vi kan si oss fornøyd med situasjonen i pleie- og omsorgstjenestene. Forslaget fra stortingsrepresentantene Sigbjørn Molvik og Olav Gunnar Ballo kan ses og forstås som en oppfølging av synspunkter som ble fremmet da Stortinget behandlet kvalitetsmeldingen.

En samlet sosialkomite har over lengre tid vært opptatt av bemanningen på sykehjem generelt og legedekningen spesielt. Det er således grunn til å minne om at en samlet komite i sin innstilling til statsbudsjettet for 2003 uttrykte bekymring over legedekningen i kommunale institusjoner for eldre og funksjonshemmede. En samlet komite gjentok denne bekymringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.

Når en slik bekymring kommer til uttrykk, har det bl.a. sammenheng med en tendens til at de kommunale pleietjenestene i større og større grad får pasienter fra sykehusene med et klart større pleiebehov enn tidligere, bl.a. som følge av endringer i sykehusenes utskrivningspraksis. Dersom den kommunale pleietjenesten skal kunne løse de oppgavene de på denne måten har fått, er det helt nødvendig at sykehjemsbemanningen er dimensjonert for denne situasjonen.

Hele komiteen uttrykker på ulik måte positive forventninger til framlegging av resultatene av Sosial- og helsedirektoratets undersøkelse og kartlegging av legetjenestene overfor pasienter på sykehjem og beboere i omsorgsboliger. Komiteen mener at informasjon som framkommer her, vil kunne ha stor betydning for bedring av miljø og kvalitet ved sykehjemmene.

Et mindretall i komiteen mener en bør avvente denne utredningen, og ønsker derfor at forslaget vedlegges protokollen.

Komiteens flertall ser betydningen av en slik bredere kartlegging, men mener at en allerede nå har dekning for å fastslå behov for allmenne kriterier som sikrer en tilfredsstillende legedekning ved sykehjemmene. (Det høres et brak, talerstolen faller sammen, og et vannglass velter.) – Ops, der datt resten! Det må være noe galt med heisemekanismen her.

Det er i denne forbindelse grunn til å peke på resultatene av SINTEF Helses undersøkelse foretatt ved 29 sykehjem. Denne undersøkelsen viser at det er stor variasjon sykehjemmene imellom, idet legedekningen varierer fra 2,6 til 26 pasienter pr. legetime. Dette er variasjoner av en slik karakter at hele komiteen mener at de er for store. Flertallet mener de er så store at det ikke kan aksepteres. På denne bakgrunn ser flertallet derfor behovet for meget raskt å bedre legedekningen ved sykehjemmene og ønsker allerede nå å få kriterier for legenormer. De ber om at dette blir utarbeidet i forbindelse med kommuneproposisjonen, slik at det også kan tas høyde for det i det kommende budsjettet.

Presidenten: Presidenten beklager det lille tekniske uhellet, men håper det ikke forstyrret innlegget for mye.

Britt Hildeng (A) [13:21:20]:Nå er det tørket opp, så det er klart for nestemann.

Presidenten: Ja, da er det klart for neste taler, som er Bent Høie – det spørs om han klarer seg med den lave høyden, men presidenten håper det går bra.

Bent Høie (H) [13:21:35]: Ja, president, det er ikke verst når Arbeiderpartiet tørker opp etter seg før de slipper Høyre til. Det kunne gjerne ha skjedd på andre områder også!

Det som er dagens sak, er ikke et spørsmål om oppfatningen av virkeligheten, for den tror jeg det er bred politisk enighet om, nemlig at vi har en stor utfordring i forhold til å heve det faglige nivået og tilbudet i landets sykehjem, og at det ikke minst er en utfordring knyttet til både å få opp legedekningen og å sikre kvaliteten på innholdet i tilsynslegens rolle. Her er det store utfordringer. Det som er uenigheten i komiteen, er mer knyttet til hvilke virkemidler en skal bruke, og hvor raskt Stortinget skal være med og konkludere med hvilke virkemidler som er de rette.

Mindretallet, som består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, peker på at det er en utfordring knyttet til at normtall også kan bli oppfattet som en maksimumsnorm i kommunene, og en kommer fort inn i en diskusjon om rollefordelingen mellom kommunene og staten om hvem som har ansvaret for også å definere innholdet i tjenestene.

På TV går det nå en reklame som har som hovedbudskap at det enkleste ofte er det beste. Jeg tror at på dette området er vi i en situasjon der det er feil. Det enkleste er på dette området ikke nødvendigvis det beste. Vi er bekymret for at ved å foreta et så pass sterkt statlig inngrep som å sette et fast normtall for legedekningen, velger en en løsning som i utgangspunktet kan virke veldig enkel, men som ikke nødvendigvis vil føre til at en oppnår det som er målsettingen. Et normtall kan veldig fort føre til at en får sterk fokusering på å telle antall timer i stedet for i større grad å vurdere kompetansen hos den enkelte tjenesteutøver og kvaliteten på tjenestene som gis til den enkelte bruker.

Jeg mener bl.a. at det er store utfordringer knyttet til hvordan den enkelte lege definerer sin rolle som tilsynslege ved det enkelte sykehjem. Hvis en er tilsynslege med veldig få timer på mange avdelinger, i en veldig liten del av sin stilling, kan en stille spørsmål ved om innholdet i den rollen egentlig er slik det var tenkt. Det er en samlet komite som mener at når Regjeringen nå vurderer hele spekteret av tiltak som skal bedre denne situasjonen, bør en se på på hvilken måte en kan utnytte rollen som tilsynslege bl.a. ved å være del av et større geriatrisk kompetansemiljø, og ikke minst ved å sikre et stabilt og godt samarbeid med det andre helsepersonellet på sykehjemmet. Slik vil en få mer fokusering på det å drive erfaringsoverføring og bidra til at alle som jobber på sykehjemmet, får en faglig utvikling som gir et jevnt, godt tilbud til pasienten. Det vil bl.a. innebære at en bør se på om ikke de som har tilsynsoppgaver, i større grad også har større stillingshjemler knyttet til dette, og kan bruke mer tid på det, og ikke minst gjerne er knyttet til et spesialistmiljø, som vi ser en har lyktes med i de såkalte utdanningssykehjemmene, der en har fått mye mer fokusering på det faglige innholdet.

Det er bakgrunnen for at regjeringspartiene går mot Dokument nr. 8-forslaget og foreslår at det vedlegges protokollen.

Presidenten: Skulle representanten Høie ta opp forslaget?

Bent Høie (H) [13:26:25]: Ja, jeg tar opp mindretallets forslag.

Presidenten: Da har representanten Bent Høie tatt opp det forslag han refererte til.

John I. Alvheim (FrP) [13:27:20]: (komiteens leder): Fremskrittspartiet har i likhet med forslagsstillerne vært klar over at både tilsynslegedekningen og dekningen av øvrig personell i våre somatiske sykehjem over lang tid har vært utilfredsstillende, og nå grenser mot det uforsvarlige. Denne situasjonen har også de senere år vært dokumentert i ulike rapporter, både fra Statens helsetilsyn, Norsk Sykepleierforbund og Den norske lægeforening.

Pleietyngden i våre somatiske sykehjem er vesentlig endret bare de siste par-tre årene, i og med at eldre syke behandles i langt høyere alder, og utskrivingen fra de offentlige sykehusene skjer raskere og raskere. Dette medfører at det i dag er i de offentlige sykehjemmene vi finner de absolutt dårligste pasientene, samtidig som legedekning og pleierdekning ikke har økt vesentlig. I snitt er vel pleiefaktoren i sykehjem i dag ca. 0,67 – bare en ubetydelig økning fra 1970-tallet, da den samme pleiefaktoren var 0,57.

Aldergjennomsnittet for nåværende sykehjemspasienter er 84 år, og i tillegg vil det til enhver tid være pasienter i sykehjemmene som trenger intensiv behandling og oppfølging oftere på grunn av mange ulike diagnoser.

Forslagsstillerne i Dokument nr. 8:19 tar utgangspunkt i begrunnelsen for å få normert legebemanningen i våre sykehjem i en rapport som SINTEF Helse har laget på oppdrag fra Fagforbundet Norsk Sykepleierforbund og Den norske lægeforening.

Jeg er personlig ikke særlig imponert over denne rapporten, og mener at den er lite representativ, idet det kun er gjort undersøkelser ved 29 norske sykehjem, mens antallet offentlige sykehjem vel teller mellom 700 og 800. For meg virker rapporten som et rent bestillingsverk. Professorene Torgeir Bruun Wyller og Petter Laake ved Universitetet i Oslo uttaler til Aftenposten den 7. mars at rapporten er uten verdi og har så mange svakheter at de vil advare mot å treffe politiske avgjørelser på grunnlag av den.

Jeg er helt enig med de nevnte professorene. Jeg har på vegne av Fremskrittspartiet flere ganger fremmet forslag om at Helsedirektoratet skal utarbeide en normert bemanningsplan når det gjelder både tilsynsleger og øvrig pleiepersonell i offentlige sykehjem. Senest fremmet jeg et slikt forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år. Dessverre var det ikke mulig å oppnå andre enn Fremskrittspartiets stemmer for dette.

Jeg mener ærlig talt at underbemanningen av sykepleiere og hjelpepleiere er langt mer prekær i de offentlige sykehjemmene i dag enn tilsynslegeordningen er. Enhver pasient som er på et offentlig sykehjem, har sin egen fastlege, og denne fastlegen kan benyttes i det enkelte sykehjem om ønskelig, slik at legedekningen i hvert fall i akutte tilfeller burde være sikret. Men det er like klart at en større legedekning også ville være en stor fordel med tanke på en bedre kontinuerlig oppfølging av den enkelte pasient i sykehjemmet. Jeg støtter forslaget i Dokument nr. 8:19 denne gangen, fordi jeg føler meg rimelig sikker på at en økt legebemanning i de offentlige sykehjemmene vil tvinge frem en økning av både antallet sykepleiere og antallet hjelpepleiere. Det vil bare tvinge seg frem om man skal nyttiggjøre seg den eventuelt økende legekapasitet i de offentlige sykehjemmene.

Sigbjørn Molvik (SV) [13:31:40]: Pasienter i norske sykehjem er den pasientgruppa i det norske helsevesen som antakelig har det dårligste pleie- og behandlingstilbudet når det gjelder både kvantitet og kvalitet. Dette er uverdig for et samfunn som har de beste forutsetninger for å ha et av verdens beste helsetilbud, også for denne pasientgruppa.

En betydelig del av norske sykehjemspasienter har et sammensatt sykdomsbilde med til dels mange diagnoser og et omfattende behov for medisinsk behandling, tilsyn og oppfølging.

Det hører også med til bildet at beboere – eller pasienter om man vil – ved norske sykehjem i dag har en atskillig dårligere helsetilstand nå enn hva tilfellet var for bare få år siden. Mange av de pasientene som i dag oppholder seg på et kommunalt sykehjem, ville for noen år siden vært innlagt på sykehus. Dette har sammenheng med, som andre har vært inne på, at gjennomsnittlig liggetid i norske sykehus de siste åra har hatt en til dels dramatisk nedgang. Og det er svært mye som tyder på at kvaliteten på og omfanget av legetjenestene i sykehjem ikke er tilpasset denne utviklingen. Det kan skyldes mangelfull bemanning både når det gjelder ulike typer pleiepersonell, og når det gjelder leger.

I SV har vi vært svært opptatt av å sikre en tilstrekkelig og godt kvalifisert bemanning i pleie- og omsorgssektoren, og dette kommer fortsatt til å være et høyt prioritert område for oss.

Flere og flere rapporter tyder imidlertid på at situasjonen når det gjelder bemanninga av leger, er aller mest prekær, og det er også når det gjelder legebemanningen, at vi ser de største variasjonene fra kommune til kommune og fra sykehjem til sykehjem.

En rapport fra SINTEF, foretatt ved 29 norske sykehjem, avdekker at de sykehjemmene som har den høyeste bemanningen, har ti ganger så mange legetimer pr. pasient pr. uke som de som har den laveste bemanningen. Så vil jeg i parentes bemerke at de fagfolk som har hatt innvendinger mot denne rapporten, i brev til sosialkomiteen uttrykker støtte for at det innføres minstenormer for legedekning, sjøl om de kan ha kritiske merknader til deler av rapporten.

Denne problemstillinga har SV vært opptatt av i lang tid, og vi foreslo bl.a. i 2003 ved behandlinga av St.meld. nr. 45 for 2002-2003 om bedre kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene å be Regjeringa vurdere en slik minstenorm. Dette fikk vi ikke flertall for den gangen. Det var bare Arbeiderpartiet som støttet oss, mens Fremskrittspartiet, som har talt varmt for bemanningsnormer gang etter gang, ikke ville være med når det kom til stykket.

Den nevnte SINTEF-rapporten som kom i fjor høst, avdekket nok en gang med all ønskelig tydelighet både forskjellene i legedekning og den klare sammenhengen mellom antall legeårsverk og kvaliteten på det medisinske tilbudet. Det gjorde at SV tok forslaget opp på nytt, også fordi store og viktige faggrupper i pleie- og omsorgssektoren sterkt anbefalte slike normer – ikke bare Legeforeningen, men også Fagforbundet og Sykepleierforbundet.

Derfor er det svært gledelig at stortingsflertallet i dag vil vedta å be Regjeringa om å utarbeide kriteriene for slike minstenormer.

Sykehjemmene er kommunenes ansvar, og skal denne viktige reformen som vi i dag vedtar, få den effekten som flertallet ønsker, er det grunnleggende viktig at kommunene økonomisk settes i stand til å gjennomføre en bedre legedekning ved sine sykehjem.

Stortinget blir ofte – og som regel med god grunn – kritisert for å vedta forbedringer og reformer som skal gjennomføres av kommunene, men uten at det samme stortinget viser nødvendig vilje til å være med på å betale regninga for reformene.

Nettopp derfor er dette forslaget om retningslinjer for minstenormer koblet opp mot kommuneproposisjonen for 2006. Flertallet gjør dette for å sikre at de merkostnader minstenormene vil utløse for kommunene, blir tatt med når Regjeringa presenterer sitt økonomiske opplegg for kommunene for neste år gjennom framleggelsen av kommuneproposisjonen for Stortinget til våren.

Det vedtaket som blir gjort her i dag, er et viktig skritt på veien for å sikre en kvalitativt bedre behandling, pleie og omsorg i kommunene. Men det er helt nødvendig at vi intensiverer arbeidet for å sikre både en bedre grunnbemanning og høyt kvalifiserte ansatte også når det gjelder andre yrkesgrupper i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. For SV vil dette være en av de aller viktigste sakene framover.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:36:21]: Kristelig Folkeparti har i lang tid arbeidet for å bedre legedekningen ved våre sykehjem. Behovet er tydelig dokumentert av Statens helsetilsyn og flere SINTEF-rapporter.

Ved innføringen av fastlegereformen fikk kommunene en mulighet til å forplikte fastlegen til offentlig legearbeid. Selv om mange har benyttet denne muligheten til å utvide legekapasiteten på sykehjemmene, er det fremdeles et stort forbedringspotensial tilbake.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man ikke ensidig fokuserer på kvantitet; det er like viktig med god kvalitet på det arbeidet som utføres på sykehjem. Høy kompetanse er viktig, fordi antall eldre øker, og mange av disse er i en livssituasjon med redusert helse, og har ofte flere diagnoser.

I en slik situasjon er det viktig å kunne observere, utrede og skille symptomer slik at pasientene får riktig diagnose og riktig behandling. Det er f.eks. viktig at ikke følgene av feilmedisinering forveksles med senilitet.

For mange pasienter er sykehjemmet siste stopp på livsveien. Mange frykter at denne livsfasen skal være smertefull og vanskelig. Leger og annet helsepersonell trenger kompetanse innen lindrende medisin for å kunne gi god omsorg ved livets slutt. Kristelig Folkeparti er glad for at stadig flere sykehjem har egne avdelinger for dette.

Vi synes det er positivt og støtter at i all etter- og videreutdanning av allmennleger skal en inkludere kunnskap om de spesielle helse- og sykdomsforhold som eldre har. Det er også viktig å videreutvikle undervisningssykehjem og styrke forskningsmiljøene innen geriatri.

I brevet fra helseministeren av 24. januar i år pekes det på andre suksessfaktorer som også bør være til stede for å nå målet om styrking og faglig utvikling av legetjenesten i sykehjem. Jeg vil spesielt nevne en god organisering av strukturen rundt legetjenesten, med gode rutiner, bra utstyr, tverrfaglig samarbeid og ikke minst godt samarbeid med de pårørende.

Det foregår hele tiden forbedringer mellom første- og andrelinjetjenesten, slik at oppfølgingen blir bedre etter et sykehusopphold. Dette er også helt nødvendig, da liggetiden i sykehusene stadig blir kortere. Jeg ser i den sammenheng fram til oppfølgingen av Wisløff-utvalgets utredning, NOU 2005:3, «Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste». Utvalget foreslår å forsterke ordningen med en individuell plan. Ved å lage gode, konkrete individuelle planer ut fra pasientens behov forsterkes kvaliteten på behandlingen til beste for pasienten.

Kristelig Folkeparti har tro på det kommunale selvstyret. Ingen kommuner eller sykehjem er like og vil derfor ha ulikt behov. Kommunene skal yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp til alle som trenger det. Det foreligger ikke tilsynsrapporter som viser at legetjenesten på sykehjem er uforsvarlig, selv om antall legetimer for beboerne i de somatiske sykehjemsavdelingene varierer sterkt mellom kommunene.

Kristelig Folkeparti ser behov for flere legestillinger, men støtter ikke kravet om en minstenorm. Vi tror ikke et statlig fastsatt normtall sikrer den fleksibilitet og gir den effektive ressursutnyttelse som kommunene etterspør. Et normtall sikrer heller ikke at en får nok tilgang på kvalifisert personell. Det er en risiko for at en flytter fokuseringen fra kvalitet til kvantitet.

Da vi besøkte Sverige for kort tid siden, sa Arbeiderpartiets søsterparti, Socialdemokraterna, at de ikke lenger var opptatt av normtall. Det hadde ikke gitt forventet resultat, men bare ført til at en låser utviklingen, som de uttrykte det. Deres svar var at en tilstrebet gode prosesser innen helsetjenesten.

Jeg skulle ønske flertallet fulgte Sveriges råd i dag. Det er jo lov å håpe! Kristelig Folkeparti ser fram til at Sosial- og helsedirektoratets kartlegging blir ferdig. Vi ser for oss en helhetlig oppfølging som vurderer andre tiltak enn bare en minstenorm for leger.

Ola D. Gløtvold (Sp) [13:41:20]: Flere rapporter og bekymringsmeldinger viser at legedekningen ved en del av våre eldreinstitusjoner er for dårlig. Men samtidig er det helt klart, og det innrømmes også i SINTEF-rapporten som flere har vist til, at det er vanskelig å finne gode parametere og målbare størrelser for å se hva som er årsak til god eller dårlig kvalitet ved en del av sykehjemmene våre. Det påpekes bl.a. at selv om volumet på legetjenester anses å være tilstrekkelig, er det viktig at det er kvalitet og sikkerhet i oppfølgingen. Det er ikke alltid god nok oppfølging, og det er heller ikke alltid god nok bemanning til å følge opp når det gjelder pleietjenesten. Det gjelder både antall pleiere og pleiernes faglig dyktighet og kompetanse.

Senterpartiet har vært opptatt av at våre eldre skal få en verdig og god alderdom og en god helsetjeneste. Vi ser at det er et stadig sterkere press på sykehjemmene for å kunne yte en slik god tjeneste. Det skyldes bl.a. at antall eldre øker, at de eldste eldre blir flere, og at spesialisthelsetjenesten nå langt raskere skriver ut pasienter som må tas inn på sykehjemmene. Dette bekymrer Senterpartiet, og det gjør at vi er åpne for å diskutere hvordan legetjenesten skal tilrettelegges ved våre sykehjem.

Når helseministeren signaliserer at Sosial- og helsedirektoratet i løpet av kort tid skal overlevere en kartlegging av legetjenestene for pasienter på sykehjem og beboere i omsorgsboliger, mener vi at det er riktig å ta seg tid til å se på den kartleggingen, en kartlegging som ikke bare skal vektlegge kvantitative forhold, men også gå inn i det faglige innholdet i tjenesten og den brukeropplevde kvaliteten. Vi mener at det er riktig.

Det er et sett av virkemidler som må til for å øke kvaliteten i sykehjemmene våre. Det går på det totale bemanningsbildet, på faglig dyktighet og kompetanse og på bygningsmessige forhold, som SINTEF-rapporten også understreker. I den sammenheng kan det være grunn til å minne om at vi hadde en relativt stor uenighet i denne sal når det gjaldt behovet for framtidige sykehjemsplasser og hvor mange som burde bygges ut rimelig raskt, slik at vi skulle ha god nok bygningsmasse for å kunne ta imot våre eldre. Det er klart at man mange steder fortsatt sliter med at det er overbelegg og vanskelige arbeidsforhold, og dermed også vanskelige trivselsforhold, i forhold til å følge opp godt nok faglig.

Jeg tror i likhet med representanten Woie Duesund at det er vanskelig å normfeste en bedre kvalitet. Jeg tror at man må høyne kompetansen innenfor geriatri generelt, både når det gjelder leger og sykepleiere. Jeg tror at man må styrke statusen til dette medisinske feltet for å få til god nok pleie og omsorg for de eldre og god nok medisinsk behandling.

En tidligere partileder sa for en god del år siden at man ikke kan pumpe helsepersonell opp av borehullene. Det hadde han aldeles rett i. Men man får ikke helsepersonell – herunder flere tilsynsleger – for knapper og glansbilder, ei heller kommer helsepersonell gjennom gode formuleringer om minstenormer i stortingsdokumenter. Det er helt klart at vi må stille økonomiske virkemidler til rådighet for å få de faglige virkemidlene på plass, og det gjelder godt nok personell.

Det var interessant å høre i Riksdagen at i Sverige har man ingen normer for legedekning, ei heller for geriatrikere, men det ble påpekt at staten har et ansvar for å påse og vedta at det er virkemidler for en tilfredsstillende dekning. Jeg tror faktisk at jeg nå ganske ordrett på norsk refererte hva som ble sagt. Og det styrker meg i troen på at en må ha viljen til å gi kommunene god nok økonomi slik at de har anledning til å ansette nok helsepersonell, herunder tilsynsleger. Det er det som gjelder mest, i stedet for å vedta fromme målsettinger om minstenormer på bl.a. legedekningen. Jeg tror at det er settet av virkemidler som er det viktigste, og vi skal komme tilbake til det når vi får rapporten fra direktoratet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [13:46:33]:Først vil jeg understreke at alle personer, uansett om de bor hjemme eller i sykehjem, har rett til nødvendige og gode legetjenester.

Sykehjemspasientene har oftest nedsatt funksjonsevne og redusert helse. Mange pasienter har flere diagnoser. Dette krever et nært og løpende samarbeid mellom pleiepersonell og den lege som har ansvaret for den medisinske behandlingen. Gode tjenester vil i mange tilfeller også forutsette et nært samarbeid mellom sykehjemmet og sykehus.

Statens helsetilsyn foretok i 1999 en kartlegging av legetjenestene ved landets sykehjem. I deres rapport antydes det behov for ca. 50 flere legeårsverk. Fra 1998 har det vært en positiv utvikling i den samlede legedekningen i kommunene. Dette har også kommet sykehjemmene til gode. Oversikt fra Statistisk sentralbyrå viser at for perioden 1998–2003 var det en økning på 42 legeårsverk i sykehjem. Det gir grunn til å tro at forutsetningene for å gi nødvendig og forsvarlig legehjelp i kommunen er bedret.

En kartlegging fra 2003 utført av Statens helsetilsyn viser at den grunnleggende pleien og behandlingen er gjennomgående godt ivaretatt i sykehjemmene.

På den annen side viser en rapport fra SINTEF fra 2004 om bemanning og tjenestetilbud i sykehjem at det er stor variasjon i legedekning mellom de 29 sykehjemsavdelingene undersøkelsen omfatter.

Uansett er det en utbredt oppfatning at det er nødvendig å styrke legetjenestene overfor pasienter i pleie- og omsorgstjenesten. Jeg deler den oppfatningen, men erfarer også at denne delen av legetjenesten fungerer godt i svært mange kommuner. Kommunene er kommet ulikt i arbeidet med å skape gode tjenester for sine innbyggere. Den nasjonale politikken bør søke å ta hensyn til variasjonene kommunene imellom.

Helsetilsynet understreker betydningen av kontinuitet og stabilitet i lege- og sykepleiertjenestene i pleie- og omsorgstjenesten. Videre er legens tid på sykehjemmet, tverrfaglig samarbeid, tilstrekkelig utstyr, gode rutiner, samarbeid med pårørende, lønnsforhold osv. viktige suksessfaktorer.

Det er allerede iverksatt tiltak innenfor forskning, fagutvikling og utdanning. Eksempelvis er det opprettet etter- og spesialistutdanning av allmennleger og prosjekt med undervisningssykehjem. I Bergen og Oslo er det etablert aktive forskningsmiljøer innenfor geriatri og sykehjemsmedisin. Jeg har også bedt Sosial- og helsedirektoratet om å utrede fremtidig organisering og finansiering av forskning i allmennmedisin. Dette vil omfatte forskning innenfor sykehjemsmedisin. Dette vil jeg komme tilbake til i budsjettet til høsten.

Regjeringen har inngått en avtale med Kommunenes Sentralforbund om utvikling av kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten. Legekapasiteten på sykehjem er drøftet i den forbindelse. KS har oppfordret landets kommuner til å knytte fastlegeavtalens mulighet til å forplikte fastlegen til offentlig legearbeid. Departementet har gjort det samme i rundskriv til kommunene i forbindelse med utsendingen av statusrapporten om fastlegeordningen, som var etter to og et halvt år.

Wisløff-utvalget har i sin innstilling kommet med flere tilrådinger angående samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Disse vil jeg vurdere etter oppsummeringen av høringsrunden. I denne sammenheng vil jeg også få vurdert om sykehusene i tilstrekkelig grad yter veiledning og ambulante tjenester for å sikre nødvendige legetjenester til sykehjemspasienter.

Jeg vil peke på at en vesentlig del av kommunene allerede har en tilfredsstillende legetjeneste. I forhold til disse kommunene kan normering komme til å virke mot sin hensikt. En minimumsnorm blir ofte praktisert som en maksimumsnorm. En nasjonal norm kan ikke ivareta ulike individuelle behov eller fange opp varierende lokale forhold.

Helse- og sosiallovgivningen gir hver enkelt pasient rett til nødvendig og forsvarlig legetjeneste uavhengig av om de bor i eget hjem, omsorgsbolig eller sykehjem. Normering av legetjenester kan etter min vurdering vri fokuset fra den enkelte pasients behov til standardiserte løsninger.

Det må likevel understrekes at Regjeringen selvfølgelig vil følge opp det vedtak Stortingets flertall fatter i denne sak, så langt det er mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (FrP) [13:51:46]: I en mail fra Den norske lægeforening anføres det følgende:

«Legeforeningen har mottatt flere bekymrede meldinger om at» – den famøse – «SINTEF-rapporten brukes som et argument for å skjære ned bemanningen ved norske sykehjem.»

Jeg vil først si at det burde Legeforeningen ha tenkt over selv i forkant, de som bestilte den rapporten.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Har man i departementet registrert at denne rapporten virkelig brukes i kommunene for å redusere pleiebemanningen i offentlige sykehjem?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [13:52:36]: Med forbehold om at jeg ikke har oversikt over alle skuffer i departementet, tror jeg ikke vi har erfaring for at norske kommuner verken i alminnelighet eller unntaksvis har lagt den rapporten som representanten Alvheim omtalte som den famøse rapporten, til grunn for sine nedskjæringer.

La meg føye til en ting til – når jeg først er på talerstolen – knyttet til normering. Jeg husker hvordan dette var – jeg holdt på å si – i gamle dager, på 1980-tallet, da jeg selv var ordfører. Da hadde man en minstenorm for bemanning. Jeg husker de diskusjonene som var i vår kommune og i mange andre kommuner om hvor mye man skulle bevege seg i forhold til minstenormen, for da måtte vi finansiere det selv i kommunene, for fylkeskommunen hadde ansvar for sykehjemmet. Jeg frykter at det kan bli en mulig utvikling også for dette.

Jeg tror det aller viktigste er å slå fast at individet har en rett til legetjenester enten de er her eller der, og at vi antakeligvis godt kan greie oss uten disse normeringene, som vi greier i det øvrige helsevesen.

Sigbjørn Molvik (SV) [13:54:11]: Jeg understreket i mitt hovedinnlegg hvor viktig det er at når Stortinget nå vedtar at det skal være en minstenorm for legedekningen ved sykehjemmene i kommunene, må Stortinget medvirke til å sikre at dette faktisk blir en realitet gjennom at det følger penger med. Det er nettopp derfor flertallet går inn for at saka skal komme tilbake til Stortinget som en del av kommuneproposisjonen til våren.

Så registrerte jeg at statsråden avsluttet sitt innlegg med å forsikre om at han ville følge opp Stortingets vedtak så langt det lar seg gjøre, eller noe i den retning. Da vil jeg gjerne be statsråden bekrefte at de merutgiftene en høyere legedekning ved sykehjem vil utløse, kommer til å bli lagt inn som en del av beregninga av kommunenes utgiftsnivå for neste år.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [13:55:23]: Jeg var relativt bevisst da jeg avsluttet mitt innlegg. Det vil alltid være så langt man rekker.

Det er to ting jeg hadde i tankene. Det er klart at det økonomiske aspektet alltid er den ene biten. Selv når Stortinget setter sine utgiftsrammer, er det alltid gode formål som man skulle hatt innenfor, men som man ikke makter selv om det skulle foreligge plenarvedtak i forkant.

Det andre er noen praktikaliteter knyttet til en proposisjon som skal fremmes om ikke veldig mange dager, og hvor dyptgripende utredninger man kan gjøre innen den tid. Om Stortinget vedtar at man skal komme med dette i kommuneproposisjonen, må man strekke seg til det ytterste for å kunne imøtekomme det, selvfølgelig. Men man kan ikke – og jeg tror det er riktig å si må ikke – se bort fra at det ikke nødvendigvis vil være en fullgod gjennomgang av den relativt omfattende saken dette er. Det betyr kanskje i verste fall at man får en ikke fullgod runde i første omgang, men så har man jo muligheten igjen til høsten. Men Regjeringen vil selvfølgelig, som vanlig, strekke seg til det ytterste for å etterkomme ønsker fra Stortinget.

Ola D. Gløtvold (Sp) [13:56:56]: Det kunne ha vært interessant nå å ta en ny runde på mål og virkemidler når det gjelder økonomi, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal spørre statsråden om to ting ut fra det han selv sa i sitt innlegg.

Han kom inn på at det måtte skapes et bedre samarbeid mellom sykehjemmene og spesialisthelsetjenesten. Hvordan vil helse- og omsorgsministeren bidra til det og påse at så skjer, ut fra at han er sjef for den ene parten, nemlig spesialisthelsetjenesten?

Så var statsråden også innom lønns- og arbeidsforhold med tanke på å høyne kvaliteten og bedre forholdene for flere innen pleie- og omsorgssektoren. Da vil jeg spørre helse- og omsorgsministeren om han vil gjøre noe nå med turnustjenesteordningen for helsepersonell, slik at det blir mer attraktivt å jobbe innenfor denne sektoren.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [13:58:00]: Samarbeidet mellom sykehjem og spesialisthelsetjenesten var jeg bare sånn tematisk veldig raskt innom. Det er helt åpenbart at vi har en utfordring – for ikke å si et problem – med den utviklingen vi har i spesialisthelsetjenesten, som består i at vi får stadig flere somatiske tilfeller som kan skrives mye raskere ut av våre sykehus. Det er også slik at den medisinske utvikling gjør at våre eldre nå blir underlagt somatisk behandling som bare for 10–15 år siden var helt uaktuell. Det betyr at veldig mange er utskrivningsklare og kommer hjem, men fremdeles er i en så dårlig «shape» at det er bortimot uforsvarlig med en omsorgsbolig eller for den saks skyld at de blir lagt inn på et sykehjem.

Noe av dette har vi beskrevet i St.prp. nr. 1 knyttet til våre lokalsykehus og mulig nytt innhold. Men mange steder, både i spesialisthelsetjenesten og i møter med kommunene, ser vi også på om det er noen halvannenlinjetjeneste som må formaliseres på en annen måte. Det har vi jo snakket om i mange år, egentlig, men utviklingen går entydig i retning av at det er større behov for det.

Når det gjelder turnustjeneste og likebehandling, som var et spørsmål, vil jeg si at det neppe vil frigjøre store økonomiske ressurser i kommunene om vi skulle velge å gå bort fra den ordningen vi har i dag, tvert imot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigbjørn Molvik (SV) [13:59:56]:Jeg finner grunn til å ta ordet knyttet til at flere talere har vært inne på sammenhengen mellom kvantitet og kvalitet. Blant annet var representanten Woie Duesund bekymret for at det fokuset på kvantitet som ligger i en minstenorm, vil trekke fokus vekk fra kvaliteten. Jeg vil mene at dette er en oppkonstruert motsetning. Tvert imot er det slik at kvantitet og kvalitet på dette området henger nokså nøye sammen. Kvaliteten på det helsetilbudet som sykehjemspasientene får, henger sammen med antall legetimer pr. pasient. Så får man mene hva man vil om denne SINTEF-rapporten – den er en beskrivelse fra 29 norske sykehjem og ikke noe mer enn det – men der går det rimelig klart fram at på ett område er det svært nøye sammenheng, mellom den opplevde kvaliteten og antall legetimer. Og det er akkurat når det gjelder legetimer. For andre yrkesgrupper er det vanskeligere i denne rapporten å vise til en så klar sammenheng. Det er en av årsakene til at SV nå tar opp igjen dette forslaget.

Så er det sjølsagt ikke slik at dette er det eneste – og eneste saliggjørende – tiltaket for å få en bedre pleie- og omsorgstjeneste i kommunene. Sjølsagt er det ikke det, iallfall ikke for SV. Vi har i ulike sammenhenger fremmet en lang rekke forslag som både gjelder annen grunnbemanning, rekruttering, kompetanseheving, bedring av arbeidsforhold i denne sektoren og ikke minst en betydelig bedre kommuneøkonomi, som til sjuende og sist kommer til å være det viktigste grunnlaget for om vi kan få en bedre pleie- og omsorgstjeneste for syke, eldre og pleietrengende.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.