John I. Alvheim (FrP) [18:03:27]: Representanten Woie Duesund uttalte i et innlegg tidligere i dag at en måtte fokusere ikke bare på kvantitet, men mer på kvalitet. Ja, det er akkurat det denne interpellasjonen dreier seg om.

NRK Nettavisen skrev den 14. februar at det forelå oppgaver fra helsemyndighetene som viste at hver tredje pleier i eldreomsorgen er uten helse- og sosialfaglig utdannelse. Dette er dessverre ikke noe nytt, slik har det vært i svært mange år i de offentlige sykehjemmene, men med til dels store variasjoner. Mest ufaglært hjelp finnes i offentlige sykehjem i de større byene og tettstedene. Pleiefaktoren er i snitt i dag ca. 0,67 årsverk pr. pasient. Det er en ubetydelig økning fra 1970-tallet, da alderen på sykehjemspasientene i snitt var 75 år, mens den i dag er fra 84 år og oppover. I tillegg er de fleste sykehjemspasienter i dag utredet eller behandlet i sykehus og har fått stilt opptil flere diagnoser. De skrives tidlig ut fra sykehusene og får intensiv behandling og oppfølging over kortere eller lengre tid i sykehjemmene. Det er altså i våre offentlige somatiske sykehjem at de absolutt dårligste pasientene i landet for øyeblikket befinner seg, mens det er i de samme sykehjemmene at vi desidert har den dårligste pleiebemanningen, både kvalitativt og kvantitativt. Dette går ikke sammen. Det bekreftes også av ulike tilsynsrapporter. Noe bør nå gjøres – eller skulle vært gjort for lenge siden. Det må være slik at et eldre, sykt menneske har samme krav på fagkompetanse i behandlingen og pleie- og omsorgsoppfølgingen i sykehjem som pasientene har når de er innlagt i sykehus. Her skorter det på svært mye. Jeg forutsetter at helseministeren er enig med meg i dette, og jeg vil gjerne ha det bekreftet.

I de større byene og tettstedene med et stort innslag av innvandrere rekrutteres mange av disse som ufaglært hjelp i våre offentlige sykehjem. Problemet med et for stort innslag av innvandrere i sykehjemmene er ikke at de mangler omsorgsevne eller empati for de syke eldre, snarere tvert imot. Språket er det største problemet, både for pleierne og for pasientene. Jeg har fått svært mange henvendelser til mitt kontor fra pårørende som klager over dette. Her har etter min mening kommunene som arbeidsgiver et ganske stort ansvar. Noe må her gjøres, og hvis ikke kommunene er i stand til å finne ut av dette selv, må ansvarlig overordnet myndighet gripe inn, slik at en ikke ansetter ufaglærte innvandrere uten at de kjenner den norske kulturen og behersker det norske språket på en måte som kan inngi trygghet og tillit hos pasientene. Jeg har latt meg fortelle at inntaket av ufaglært hjelp nærmest skjer rett fra gaten, uten innføring og uten opplæring før de slippes løs på gamle, syke og skrøpelige mennesker. Dette kan umulig karakteriseres som forsvarlig omsorg og pleie, som vår lovgivning tilsier at en skal ha også i de offentlige sykehjemmene.

Når andelen av ufaglært omsorgshjelp i sykehjemmene er så stor som 30 pst., skyldes ikke dette bare at tilgangen på slikt personell er dårlig, snarere tvert om, selv om det enkelte steder kan være tilfellet. Også i dette tilfellet er jeg redd for at ansettelse i full stilling er en hemsko for å få en faglig forsvarlig pleie og kontinuitet i pleien. Det må være økonomiske momenter som ligger til grunn når antall ufaglærte er så høyt som det er, og man har faglært hjelp på utsiden som kunne ha steppet inn og bedret situasjonen. I en slik situasjon anser jeg det som et ganske stort paradoks at hele 60 pst. av våre hjelpepleiere i dag går i deltidsstillinger med til dels ganske små brøker og ikke får fast ansettelse i fulle stillinger. Dette burde en kunne gjøre noe med, hvis kommunen var villig til det.

Det er akkurat på dette felt jeg mener at departementet og helseministeren virkelig kan gjøre noe i forhold til KS og enkelte kommuner. Det må etter mitt skjønn være mulig å operere med turnuslister og legge opp vakttjenesten på en slik måte at man kan bruke mest mulig fast tilsatt personale. Det er bare en teknikk, og den teknikken må kommunene lære seg ut fra et faglig behov og ikke ut fra pengesummen.

Slik jeg ser det, har den gjennomførte eldresatsingen, eldrereformen til over 30 milliarder kr, i høy grad blitt en boreform istedenfor en kvalitetsreform. Dette var etter mitt syn ikke Stortingets mening. Men en dårlig oppfølging fra ulike regjeringer i forhold til kommunene har gitt dette som resultat. At en ved planens slutt i 2005 mangler 12 000 sykehjemsplasser, vil jeg nærmest kalle en skandale.

Variasjonene i bemanningen rundt omkring i landet er ekstremt store. Mens ett sykehjem betjener 14 pasienter på kvelds- og nattetid med sykepleier, har vi andre tilfeller hvor det finnes kun én sykepleier på vakt om natten for 180 pasienter. Det sier seg selv at det siste er uforsvarlig pleie og omsorg – og det i forhold til de sykeste av de syke i landet.

Etter min mening bør helseministeren ta kontakt med KS og sørge for at vi får en bedre, jevn bemanning i alle våre offentlige sykehjem, i tillegg til at en ser både på ledelse og organisering i det enkelte hjem, noe som også har stor betydning for utnyttelse av fagfolkene.

Statsråd Ansgar Gabrielsen[18:10:31]: Jeg takker for den anledningen denne interpellasjonen gir, det er absolutt nyttig med en debatt både om personellsituasjonen og om kvalitetsutviklingen i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Helsetilsynets kartlegging av pleie- og omsorgstjenesten i kommunene fra oktober 2003 viser at den grunnleggende pleien og behandlingen gjennomgående er godt ivaretatt. Vi ser likevel at det er utfordringer som må løses, for å sikre bedre kvalitet i tjenestetilbudet.

Den kommunale pleie- og omsorgstjenesten er en av Norges største virksomheter. Sektoren har over 40 milliarder kr i driftsutgifter. Det er vel 200 000 brukere, med svært ulike behov, som mottar slike tjenester. Foreløpige tall for 2003 fra SSB viser at det er ca. 111 000 årsverk i pleie- og omsorgstjenestene. Fordi mange arbeider deltid, som det ble nevnt av representanten Alvheim, er antall ansatte langt høyere, ca. 145 000 ansatte. Av disse er drøyt 33 000 årsverk utført av personell uten fullført helse- og sosialfaglig utdanning. På landsbasis viser de siste anslagene at det er 23 pst. av arbeidstokken som er uten formell utdanning. Det knytter seg en viss grad av usikkerhet til disse tallene, fordi SSB har foretatt endringer i måten de registrerer personellet på. Endelige tall for 2003 vil foreligge i forkant av sommeren.

Mens tilgangen på sykepleiere er tilfredsstillende, er den store utfordringen knyttet til hjelpepleier- og omsorgsarbeiderstillingene. Regjeringen har satt særlig fokus på dette i rekrutteringsplanen for helse- og sosialpersonell for perioden 2003–2006. Planen har som mål å øke bruttotilgangen på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere fra 3 000 til ca. 4 500 pr år. Bevilgning til rekrutteringsplanen for 2005, altså inneværende år, er i overkant av 130 mill. kr.

Generelt har det vært en vekst i antall sysselsatte i pleie- og omsorgstjenesten. Denne veksten har først og fremst skjedd i forhold til personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Tall fra rekrutteringsplanen for helse- og sosialpersonell viser at det har vært en nedgang på 1,9 pst. av ufaglærte, mens det har vært en vekst på 6 pst. for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere og en vekst på 3,5 pst. for sykepleiere. Det har også vært en høy vekst i andre høyskole- og universitetsutdannede personellgrupper.

Vi erfarer at det er svært effektivt å satse på å kvalifisere personer som allerede arbeider i pleie- og omsorgstjenestene, til fagarbeidere. Betydelige midler av rekrutteringsplanen går til program for å kvalifisere medarbeidere som er uten helse- og sosialfaglig utdanning. Dette skjer gjennom tilskudd til kommuner som vil gi sine medarbeidere muligheten til å få kompetanseheving og fagarbeiderstatus. Mange av de ufaglærte i omsorgsyrkene har benyttet seg av dette tilbudet.

Dessuten må vi styrke andelen unge som tar grunnkurs i helse- og sosialfag i videregående opplæring. Etter en bekymringsfull nedgang i antall søkere mot slutten av 1990-tallet ser vi nå en gledelig økning. I fjor var økningen på 11 pst. Sosial- og helsedirektoratet har lansert en rekrutteringskampanje overfor ungdomsskoletrinnet for å få flere søkere til dette grunnkurset.

Interpellanten peker på den høye andelen medarbeidere uten helse- og sosialfaglig utdanning i pleie- og omsorgstjenesten. I sin tilsynsrapport sier Helsetilsynet at ufaglært arbeidskraft utgjør en stor og viktig del av arbeidsstokken i pleie- og omsorgstjenesten. Disse medarbeiderne kan i mange tilfeller være erfarne ansatte som har vært under fortløpende veiledning og opplæring, og som yter forsvarlige tjenester av god kvalitet. Tall fra rekrutteringsplanen viser at ca. 45 pst. av dem uten helse- og sosialfaglig utdanning har annen høyere utdanning og annen videregående opplæring enn helse- og sosialfag. Det er bl.a. mange studenter som bidrar til at hjulene går rundt.

Det er store variasjoner mellom fylkene når det gjelder andelen ansatte uten formell utdanning. Særlig Agderfylkene og Trøndelagsfylkene har en høy andel ansatte med formell kompetanse. I Mandal kommune, f.eks., opplyses det at det kun er faglærte medarbeidere i pleie- og omsorgstjenesten, og at det er godt med kvalifiserte søkere. De største utfordringene når det gjelder ufaglærte, finner vi, som interpellanten var inne på, i Oslo- og Akershusområdet og i Hordaland fylke. Derfor har Sosial- og helsedirektoratet igangsatt et storbyprogram for spesielt å følge opp rekrutteringssituasjonen og kompetansehevingen i de fem største kommunene.

Interpellanten spør om hvordan vi skal sikre det faglige nivået. I tillegg til rekrutteringsplanen som skal sikre faglig kompetanse, er kvalitetsheving i pleie- og omsorgstjenestene i fokus for Regjeringen. Stortinget gav bred støtte til denne politikken under behandlingen av St.meld. nr. 45 for 2002-2003 i vårsesjonen i fjor. La meg understreke sammenhengen mellom disse satsingene. Tiltak som bedrer kvaliteten i tjenestetilbudet, bidrar også til et bedre arbeidsmiljø. Dette virker igjen positivt for muligheten til å rekruttere og ikke minst beholde medarbeidere.

Selv om Helsetilsynets kartlegging fra 2003 viser at kvaliteten gjennomgående er god, skal vi ikke underkjenne forhold som ikke er gode nok. Helsetilsynet viser bl.a. til at 3,7 pst. av stillingene i sykehjem og 9,2 pst. av stillingene i hjemmesykepleien totalt sett var uten personell på den kartlagte dagvakten. Knapphet på personale og vakanser får selvfølgelig konsekvenser for tjenestetilbudet til brukerne. Kartleggingen viser også at flere stillinger enn planlagt i turnusplanen var besatt av ufaglærte. Helsetilsynet antyder at dette kan skyldes både rekrutteringsproblemer og sykefravær. Det er grunn til å understreke kommuneledelsens ansvar for at det er tilstrekkelig kompetanse, og at helsepersonellet kan overholde lovpålagte plikter.

La meg også nevne SINTEFs undersøkelse om sammenhengen mellom kvalitet, bemanning og organisering i sykehjem. Undersøkelsen var bestilt av arbeidstakerorganisasjonene Fagforbundet, Sykepleierforbundet og Legeforeningen, som ønsket at undersøkelsen skulle identifisere et nivå for bemanningsnorm. Undersøkelsen fant at andre forhold var enda viktigere. Forhold som er vesentlige for kvalitet og arbeidsmiljø, er tydelig ledelse, god oppfølging av personalet, en kultur for faglighet, kompetanseheving, kommunikasjon samt bygningsmessige forhold.

Regjeringen legger vekt på å styrke ledelsesfunksjonen for å få til kvalitetsheving i pleie- og omsorgstjenestene. Dette er som sagt en prioritering som finner støtte i flere undersøkelser. Regjeringen har derfor utviklet et lederprogram som heter «Flink med folk», sammen med Kommunenes Sentralforbund. Nå begynner vi å se resultater. Det skjer endringsprosesser i kommunene som slår positivt ut i form av økt medarbeidertilfredshet. Når medarbeiderne har ledere som er tydelige, som legger til rette for faglige møteplasser, kompetanseutvikling, variasjon og ansvar, blomstrer medarbeiderne. Sykefraværet går ned, og stabiliteten øker.

Dette er også bekreftet i Arbeidstilsynets omfattende tilsynskampanje i hjemmetjenesten. Tilsynet dokumenterer at det har skjedd systematiske endringsprosesser, som har bidratt til et bedre arbeidsmiljø, med de positive virkningene det har.

Det er selvfølgelig en sammenheng mellom kvalitet, bemanning og personalets kompetanse. Men økte ressurser er ikke hele svaret. Det er vel så viktig å se på hvordan kommunene og de enkelte virksomhetene organiserer sine tjenester og bruker de tildelte ressurser.

Regjeringen understreker at kvalitetsutviklingen skal være lokalbasert. Et godt tjenestetilbud må utvikles av dem som står midt oppe i oppgavene, og som kjenner forholdene lokalt. Regjeringen vektlegger derfor partnerskapsperspektivet med kommunene for å få til en nødvendig kvalitetsutvikling. Regjeringen og KS har inngått en avtale om kvalitetsutvikling i pleie- og omsorgstjenestene. En viktig del av samarbeidsavtalen er at kommunene forplikter seg til å ta i bruk kvalitetssystemer og bli målt på kvalitet og resultater. Gjennom å måle og dokumentere kvaliteten på tjenestene kan kommunene sammenlikne resultater over tid og lære av andre kommuners erfaringer. Et kvalitetsmålingssystem vil gi bedre grunnlag for å vurdere bemanningssituasjon, kompetansebehov og tjenesteutforming. De første kvalitetsindikatorene vil bli publisert til sommeren.

En viktig faktor for å rekruttere medarbeidere til pleie- og omsorgstjenestene er at sektoren selv har et godt omdømme. Spørsmålet er om ikke tjenestene har fått et ufortjent dårlig rykte i mange sammenhenger. Vi må spørre oss om vi politikere er med på å formidle et riktig bilde av situasjonen i pleie- og omsorgstjenestene. Dette dreier seg om en av de viktigste offentlige oppgavene og noen av de mest meningsfylte jobbene man kan ha. Hvordan skal vi stimulere unge mennesker til å velge omsorgsyrker? Bidrar vi til at medarbeiderne føler seg verdsatt og kan være stolte av sin innsats? Vi har en felles utfordring i å rekruttere hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.

John I. Alvheim (FrP) [18:20:31]: Jeg takker helseministeren for svaret. Så langt jeg kunne bedømme, var det svært liten uenighet mellom helseministeren og meg når det gjelder å beskrive den situasjonen som vi i øyeblikket har.

Derimot er jeg ikke enig med helseministeren i at det er mangel på kvalifisert hjelp som er det største problemet. Vi har jo nylig lest en rapport som kunne fortelle at 8 pst. av kvalifiserte omsorgsarbeidere i sykehjemmene nå var meldt ledige, dvs. de var oppsagt på grunn av den vanskelige budsjettsituasjonen i mange kommuner. Da sier det meg at de kommunene hvor dette har skjedd, ikke har prioritert den lovpålagte oppgaven de har i forhold til å gi forsvarlig pleie og omsorg i offentlige sykehjem. Det må være andre ting som man må kunne kutte på, enn pleie og omsorg for de aller sykeste av de syke i dette landet.

Det er positivt at departementet har tatt opp problemet, som er særlig stort i storbyene. Så fort vi får resultater fra dette programmet, forventer jeg at det blir meddelt Stortinget på en egnet måte, slik at vi kan føle oss trygge på at den kvalifiserte omsorgen som Stortinget vitterlig har vedtatt, også eksisterer, ikke bare enkelte steder, ikke bare for det meste, men over det hele. Når helseministeren bruker uttrykket å bidra til at hjulene går rundt, og det er snakk om en sykepleier på vakt om natten for 180 pasienter, da går med respekt å melde ikke hjulene rundt. Det er uforsvarlig omsorg og pleie i en offentlig institusjon.

Ellers er jeg helt enig med helseministeren i – og jeg tror vi kan påvirke det alle og enhver – at kommunene må stimuleres til å etterutdanne og videreutdanne ufaglært hjelp. Det er gjerne eldre kvinner som har gått som ufaglært hjelp, kanskje i mange år. Med en skikkelig etterutdannelse for disse vil vi få virkelig gode omsorgsarbeidere med stor empati for pasientene. Så det arbeidet bør intensiveres i de fleste kommuner. Da vil vi kunne komme noe lenger enn tilfellet er i dag.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [18:23:46]: Når en skal diskutere for så vidt et hvilket som helst tema, er det viktig at en er enig i selve beskrivelsen av virkeligheten, og det opplever jeg at undertegnede og representanten Alvheim, leder av sosialkomiteen, er.

Jeg er veldig enig i det siste representanten sa, nemlig det som går på etter- og videreutdanning, ikke minst det faktum at en del tidligere hjemmeværende husmødre som har jobbet deltid i omsorgsyrker, og som kanskje får anledning til å gå inn i fulle stillinger, blir gitt etterutdanning. Nettopp dette har vist seg som det mest effektive etterutdanningsprosjektet som har vært.

Når det gjelder det representanten sa om kommunal økonomi – altså den økonomiske evnen til å prioritere, og det andre som går på viljen, nemlig om man prioriterer dette området – må jeg gi representanten rett i at det er klart at noen kommuner har hatt en økonomi som har vært anstrengt. Der har man måttet foreta harde prioriteringer. Men også en del kommuner som har hatt en tilstrekkelig økonomi, har prioritert andre områder enn massiv satsing på eldreomsorgen. Det vet vi veldig godt fra mange landsdeler. Dette er jo slik systemet er, overlatt til den kommunale prioriteringen, og det må vi ha respekt for så langt det rekker.

Når det gjelder kvalitetsindikatorene og resultatene av de pågående prosjektene når det gjelder etter- og videreutdanning, skal jeg selvfølgelig sørge for at Stortinget blir meddelt disse på en relevant måte. Det vil være naturlig å ha en meldingsdel om det i forbindelse med statsbudsjettet til høsten, slik at Stortinget kan få en samlet fremstilling av nettopp dette helt grunnleggende, nemlig omfanget av og kvaliteten på omsorgen i våre kommuner.

Presidenten: Neste inntegnede taler er Britt Hildeng, men det ser ikke ut til at hun er i salen, så Bent Høie får ordet.

Bent Høie (H) [18:26:50]: Representanten Hildeng fikk kanskje skrekk for talerstolen etter at den ramlet sammen da at hun var oppe tidligere i dag.

Jeg er veldig glad for denne debatten, fordi den peker på noe som er veldig viktig, nemlig hva en skal fokusere på nå når en går mot sluttfasen i Stortingets opptrappingsplan. Det er helt åpenbart, som både interpellanten og helse- og omsorgsministeren peker på, at det nå er viktig å ha fokus på kvaliteten på de tjenestene som gis. Opptrappingsplanens bakgrunn var jo stor mangel på kapasitet. Derfor var det en reform som hadde stort fokus på bygg, på å skaffe plasser, mens Regjeringen i etterkant har fylt opp med kvalitetsmeldingen om pleie- og omsorgstjenestene. Helseministeren har i stor grad redegjort for de ulike forslagene og de ulike tiltakene som er satt i gang for å få et større fokus på innholdet i tjenestene, så jeg vil ikke kommentere noe mer utover det, annet enn å vise til det som ministeren har sagt.

Det som imidlertid fikk meg til å ta ordet, var representanten Alvheims beskrivelse av gjennomføringen av eldreplanen. Det kan ikke stå uimotsagt, for eldreplanen var jo en plan som ble vedtatt enstemmig i Stortinget, og målsettingene var enstemmige. Og saken om ferdigstillelsen av eldreplanen, som ble lagt fram av den forrige sosialministeren, ble også enstemmig vedtatt av dette storting. Hvis det er noe galt med målene i planen, er det et felles ansvar, for vi står alle bak målene.

Når det gjelder gjennomføringen, er det faktisk slik at Riksrevisjonens vurdering av gjennomføring av handlingsplanen for eldreomsorgen konkluderer med:

«Det er sjelden å se så stor grad av måloppnåelse i offentlig forvaltning.»

Det er en beskrivelse som det er viktig å ha med seg, for det er ett felt der en i fellesskap har klart å løfte et område hvor en også har nådd målene. Blant annet innebærer planen at en har fått 12 000 nye årsverk på dette området. Det må også ha betydd en kvalitetsheving. Så på dette området må jeg nesten få lov til å sitere komiteens leder, John I. Alvheim: Situasjonen er ikke så ille som vi ofte vil ha det til.

Sigbjørn Molvik (SV) [18:30:00]:Vi har tidligere her i dag diskutert én side av det faglige nivået på behandling, pleie og omsorg i norske sykehjem, nemlig det som dreier seg om legedekningen. Spørsmålet om kvalitet og faglig nivå dreier seg sjølsagt om mye mer enn det rent medisinsk-faglige som tilsynslegene har det overordnede ansvaret for. Høy faglig kvalitet dreier seg om mange nok ansatte på jobb til enhver tid av alle typer aktuelle yrkesgrupper, slik at pasienter og beboere får den behandling, pleie og omsorg som de sjøl opplever som god, og som blir gitt til rett tid. Det dreier seg også om den faglige kvaliteten på det arbeidet som faktisk utføres, at det holder faglige mål, og at det er de riktige tingene som rent faktisk blir gjort.

All god kvalitet koster penger. Hvis det er viktig for oss å få den beste kvaliteten på en vare, ja så er vi forberedt på og villig til å betale for det. Dette tror jeg de aller fleste her vil erkjenne og være enig i. Men for denne regjeringa og flertallet her i denne salen, virker det som om sammenhengen mellom pris og kvalitet gjelder på alle områder, men med ett viktig unntak: de offentlige velferdstjenestene. På dette området virker det som om det skal være mulig å få til en betydelig forbedring av kvaliteten uten at det trenger å koste særlig mye. For min og SVs del er det helt sjølsagt at sammenhengen mellom pris og kvalitet også gjelder for velferdstjenestene. Vi får heller ikke her bedre kvalitet enn det vi er villig til å betale for.

De aller viktigste velferdstjenestene i Norge blir utført i kommunene og av kommunene. Dermed er kvaliteten på disse tjenestene helt avhengig av de økonomiske mulighetene kommunene har for å skape denne kvaliteten. Disse mulighetene bestemmes i svært stor grad her i huset.

God ledelse og god organisering er viktig, men god kvalitet krever også flere ansatte, ikke færre, slik det nå blir i mange kommuner på grunn av denne regjeringas kommuneøkonomi. God kvalitet krever at folk holder ut i jobben, ikke at flere blir sykmeldt på grunn av arbeidsbelastningen, slik vi ser i pleie- og omsorgssektoren i kommunene. God kvalitet krever et løft for lønns- og arbeidsforholdene for lavtlønns- og kvinneyrkene, som er ryggraden i denne sektoren, både for å beholde de gode fagfolkene vi allerede har, og for å klare å rekruttere nye. Dette er helt avgjørende for å klare å rekruttere ungdommen til disse viktige yrkene. God kvalitet krever også muligheter til faglig utvikling og fornying underveis i yrkeskarrieren. God kvalitet krever at de som ønsker det, skal kunne få fulle stillinger. Alt dette har sin pris. På dette området står både interpellanten og statsråden overfor den samme utfordringen: politisk vilje til å betale denne prisen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [18:33:12]: Det overordnede målet er at brukerne i eldreomsorgen får faglig forsvarlig helsehjelp. To faktorer er særlig viktige: rekruttering og kvalitet.

Jeg er enig med representanten Alvheim i at det faglige nivået på omsorgen i sykehjem må opp på et akseptabelt nivå. Det er ikke akseptabelt at våre eldre får feilmedisinering og liggesår. Årsaken til dette er ikke bare at mange av pleierne er ufaglærte. Bak tallene til representanten Alvheim skjuler det seg flere faktorer som gjør at bildet ikke blir så entydig.

SINTEF-undersøkelsen som legene, sykepleierne og hjelpepleierne hadde bestilt, viser at forhold som er vesentlige for kvalitet og arbeidsmiljø, er tydelig ledelse, god oppfølging av personalet, en kultur for faglighet, kompetanseheving, kommunikasjon samt bygningsmessige forhold. Jeg vil framheve god og stabil ledelse med fokus på brukerne, og den satsingen som en har på lederutdanning gjennom prosjektet «Flink med folk».

Det rapporteres om at tilgangen på sykepleiere er tilfredsstillende, mens utfordringen er knyttet til å fylle behovet for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. En av grunnene til det store behovet for hjelpe- og omsorgspersonale er at fire av ti har sluttet. De fleste av disse har videreutdannet seg til sykepleiere. Kristelig Folkeparti synes det er positivt at mange øker sin kompetanse og videreutdanner seg. De fleste av dem som er ufaglærte, men som utdanner seg til hjelpepleiere i moden alder, blir i yrket. Det viser at det er fornuftig å satse på å kvalifisere voksne som allerede arbeider i pleie- og omsorgstjenesten. Kristelig Folkeparti støtter at 51 mill. kr av rekrutteringsplanen går til dette. Riksrevisjonens rapport om handlingsplanen for eldreomsorgen viser at ufaglærte vikarer ble benyttet i flere av kommunene i påvente av kvalifiserte søkere. Dette viser at de ufaglærte utgjør en viktig del av den totale arbeidsstokken som yter pleie og omsorg døgnet rundt. Ufaglærte kan være studenter eller ha andre fagutdanninger. De stimulerer arbeidsmiljøet og gir ofte pasientene noe ekstra, f.eks. en luftetur, eller tar opp åndelige spørsmål.

Kristelig Folkeparti ønsker valgfrihet. Mange velger å arbeide deltid i en periode med små barn. Det valget respekterer vi. I dag er det 100 000 personer som jobber ufrivillig deltid, i hovedsak kvinner i omsorgssektoren og i varehandelen. Den nye arbeidsmiljøloven foreslår å gi deltidsansatte fortrinnsrett til utvidet eller hel stilling framfor nyansettelse i virksomheten, dersom den deltidsansatte er kvalifisert og det ikke fører til vesentlig ulempe for virksomheten. Dette er en sak Kristelig Folkeparti er opptatt av og vil kjempe for.

Ola D. Gløtvold (Sp) [18:36:47]:Interpellanten tar opp et meget viktig tema i forhold til å ha en god kvalitet på eldreomsorgen. Vi har nå hatt en runde om eldrepolitikk som først og fremst har vært preget av en bygningsmessig opptrappingsplan. I den sammenheng må en vel kunne påpeke at det som representanten Høie sa her om eldreplanen, at vedtak har vært enstemmige både ved inngåelse av planen og ved avslutningen av planen, det er ikke riktig. Vi var sterkt uenige om behov og mål, om hvor mange plasser vi hadde behov for i eldreomsorgen, og om hvor mange av disse plassene som skulle bygges ut med statlig medfinansiering.

Når det nå gjelder neste trinn, er det gledelig at vi i så stor grad som vi er, er enige om at det er viktig å fokusere på kvalitetsmeldingen til Regjeringen og innholdet i tjenestene. I den sammenheng er det da viktig å ha personell med god nok kompetanse, og tilstrekkelig med personell. I den sammenheng er denne interpellasjonen veldig viktig.

Jeg tror vi driver noe på overflaten her når vi prater om hvor mange ufaglærte vi har, og at det er viktig å følge disse opp for at de skal ta utdannelse og få faglig utvikling og kompetanse. Jeg tror det er viktig å se på arbeidsplassens trivsel og muligheter til å organisere dette på en god måte, med godt nok med ressurser. At en nå skal drive ledelsesutvikling, er bra. Men det må være slik at det er noe å lede, og at en har ressurser nok til å få til et helhetlig godt miljø, der flere ting kommer inn, ikke minst dette med bygningsmessige forhold, og også at en har et sett med virkemidler som kan brukes i pleie og omsorg.

Jeg har tidligere i dag satt søkelyset på ett viktig forhold for helsepersonell, nemlig turnustjeneste. Helse- og omsorgsministeren sa da bare at en ved å inngå en ordning for turnuspersonell kanskje ikke sparte penger i kommunene, og det var heller ikke min mening med å ta det opp. Hvis vi skal få personell til å søke faste jobber i helsevesenet, må det til en bedre turnusordning, mer på linje med skiftarbeid. For øvrig er det viktig å følge opp at en har ressurser også til videre- og etterutdanning. Det var et av de viktigste kravene Sykepleierforbundet hadde i høst når det gjaldt statsbudsjettet for 2005, noe som Senterpartiet fulgte opp. Vi mente at vi burde bevilge til dette over statsbudsjettet, for å få helsepersonellet ut i videreutdanning.

John I. Alvheim (FrP) [18:40:25]: Det var en bestemt mening fra min side med å ta opp en interpellasjon av denne karakter i dette året da eldreplanen egentlig skal avsluttes, å minne oss alle om at gode bygninger, gode boliger, er vel og bra, men innholdet i omsorgen som skal gis, er enda viktigere.

Jeg registrerer med ganske stor forundring at representanter for det partiet som tar mål av seg til å danne ny regjering til høsten, ikke har funnet det nødvendig å delta i en debatt som denne. Det er ganske oppsiktsvekkende.

Til representanten Bent Høie vil jeg si: Ja, måltallene var konstatert oppfylt i revisjonsrapporten, men hvis man leser rapporten nøye, står det også der at planens begynnelse og utførelse ikke i tilstrekkelig hadde tatt hensyn til de svakeste av de svake. 38 400 enheter ble bygd, i underkant av 5 000 sykehjemsplasser med enerom, slik at vi ved utgangen av dette året vil stå tilbake med en venteliste på sykehjemsplasser på over 12 000. Og om 20–30 år har vi behov for mellom 30 000 og 40 000 nye plasser. Det er signaler i dag som tilsier at flere kommuner nå begynner å ta enerommene i bruk som flersengsrom på grunn av det store presset utenfra, og det er sågar en kommune som jeg kjenner spesielt til, som har fått godkjent å bygge et nytt sykehjem – innen planens system – med flersengsrom. Jeg skal ikke nevne kommunens navn.

Jeg vil ellers si at debatten har vært god. Alle og enhver av oss har en tanke både i hodet og hjertet: De eldre syke må få det bedre jevnt over enn det som er situasjonen i dag. Det ønsker vi, og det har Norge råd til.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [18:42:56]: Det er en slags ringen er sluttet-situasjon. Representanten Alvheim, representanten Gløtvold og jeg – og, så vidt jeg husker, også representanten Signe Øye, som har beæret oss med sitt nærvær nå mot slutten av debatten – var med da vi innledet arbeidet i sosialkomiteen i perioden 1993–1997 med denne eldreplanen. Representanten Høie nevnte at det hadde vært bred enighet. Det er riktig, det var bred enighet om målsetting og en del ambisjoner. Men det er også riktig, det representanten Alvheim sier, det var uenighet i komiteen og i innstillingen om dimensjonering og forholdstall, ikke minst mellom omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Og det kan ikke stikkes under stol at representanten Alvheim var en sterk talsmann for et høyere sykehjemsantall og hadde mange påpekninger innledningsvis den gangen. Så vidt jeg husker, var det Hill-Marta Solberg som var sosialminister den gangen. En del av de anførslene representanten Alvheim hadde, har jo ettertiden vist at han hadde rett i, for det er foretatt justeringer i ettertid.

Men så er det også rett, det representanten Høie sa, at det i Riksrevisjonens gjennomgang av gjennomføringen av eldreplanen ble anført nokså spesielt at dette var en av de store reformene som hadde hatt størst grad av måloppnåelse i forhold til sitt utgangspunkt og de korrigeringene som var gjort underveis. Jeg møtte på høring i kontrollkomiteen nettopp om gjennomføringen av den planen, og, som de fleste i denne salen vet, lar jo kontrollkomiteen vanligvis ikke anledningen gå fra seg til å påpeke svakheter i embetsførselen til statsråder ved gjennomføring av hva det måtte være. Men det var en bred enighet om at også det var gjort på en god måte.

Så tror jeg også det er riktig å legge seg på minne det som har vært oppe i debatten, og som ikke minst representanten Alvheim har vært inne på, nemlig fremtidige utfordringer. For det er ingen tvil om at når vi ser på demografisk utvikling, når vi ikke minst ser på det forhold at stadig flere av de eldre blir vesentlig eldre, når vi ser på den medisinske utviklingen og det at folk skrives ut tidligere fra sykehus, gir det noen nye utfordringer i sykehjemsdimensjonering i kommunesektoren. Jeg føler meg ganske sikker på at når vi kommer 15–20 år frem i tid, har vi også et eller annet som er midt imellom første- og annenlinjetjenesten, ikke minst i forhold til de eldre.

Avslutningsvis vil jeg bare takke interpellanten for debatten, for initiativet og for at vi med dette kanskje har en ringen er sluttet-situasjon.

Presidenten: Da har vi avsluttet interpellasjonsdebatten.