Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, 5 minutter til hver av de uavhengige representantene samt 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine Marie Eriksen (H) [10:54:22]:(ordfører for saken): Dokumentet fremmer forslag om å fjerne dagens KRL-fag i skolen og erstatte det med to fag: et konfesjonsbundet kristendomsfag med fritaksrett og et nøytralt religions- og livssynsfag, der det skal legges stor vekt på kristendomsundervisning, og der elevene ikke har fritaksrett.

Diskusjonen om det som til slutt ble KRL-faget, har en lang forhistorie. Allerede i 1969 bestemte Stortinget at det faget som den gang het kristendomskunnskap, ikke skulle være en del av Kirkens dåpsopplæring. Da KRL-faget ble evaluert i Innst. S. nr. 240 for 2000–2001, uttalte komiteen enstemmig:

«Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL) skal bidra til å gi elevene et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. I en stadig mer flerkulturell befolkning må opplæringen i skolen ha som mål å fremme forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulike oppfatninger når det gjelder tro og livssyn. Samtidig skal faget gi elevene bedre forståelse av egen religiøs eller livssynsmessig tradisjon og identitet.»

Videre uttalte komiteen:

«Komiteen viser til at KRL er et ordinært skolefag, forankret i de overordnede målene og retningslinjene i læreplanen for den 10-årige skolen. Faget skal gi kunnskap om religioner og livssyn, ikke opplæring i en bestemt tro.»

Komiteen understreket i evalueringen viktigheten av at KRL-faget skal være åpent, bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. Grunnleggende kunnskaper om hverandre er en forutsetning for respektfull dialog og sosial integrering.

Flertallet i komiteen viser nå til det arbeidet som pågår med nye læreplaner for KRL-faget, et arbeid som bygger på den politiske enigheten om å ha et felles KRL-fag. Samtidig med denne prosessen er forslag til lovendringer knyttet til faget nå ute på høring. Flertallet i komiteen, alle unntatt representantene Evje og Simonsen, ønsker derfor å avvise forslaget.

Arne Sortevik (FrP) [10:56:48]: Fremskrittspartiet er med på denne avvisningen.

Jeg viser også til Innst. S. nr. 200 for 2002–2003 til St.meld. nr. 7 for 2002-2003, Om reform av dåpsopplæringa i Den norske kyrkja, der følgende forslag ble fremmet av Fremskrittspartiet og representanten Simonsen:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem egen sak med forslag til styrking og videreutvikling av KRL-faget i grunnskolen og i lærerutdanningen for dette faget.»

Fremskrittspartiet har fortsatt den oppfatning at styrking og videreutvikling av KRL-faget som et felles verdifag i skolen, og derved en felles norsk verdiplattform, er viktig. Vi har fortsatt den oppfatning at det er viktig for alle elever i grunnskolen, og at det derfor må innrettes slik at det blir et undervisningsfag. Fremskrittspartiet understreker at en slik felles norsk verdiplattform tydelig skal fremvise kristen kulturarv og kristen etikk som grunnleggende verdier i det norske samfunn.

Jeg vil også sitere mer fra merknadene i forbindelse med forslaget knyttet til saken om trosopplæring. Det gjelder en merknad fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet. Det inkluderte den gangen også representanten Evje, og merknaden fikk også tilslutning fra representanten Simonsen. I merknaden står det:

«Disse medlemmer vil samtidig understreke at skolen fortsatt skal bygge på den kristne formålsparagrafen i opplæringsloven. Disse medlemmer vil videre understreke at en styrking og videreutvikling av KRL-faget i skole bør skje parallelt med en statlig satsing på dåpsopplæringen gjennom statskirken. En slik styrking av KRL-faget kan gi alle elever en bedre opplæring i verdi- og moralgrunnlag, – herunder det disse medlemmer vil kalle opplæring i folkeskikk. Dette er viktig for den enkelte elev, for elevenes felles læringsmiljø og for hele nasjonen. Etter disse medlemmers syn må lærerutdanningen styrkes innenfor KRL-faget.»

Dette mener Fremskrittspartiet fortsatt, men jeg konstaterer at representanten Evje og representanten Simonsen har skiftet mening.

Elsa Skarbøvik (KrF) [10:59:29]: I innledningen til læreplan for KRL-faget står det:

«Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har til alle tider formet individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og sekulære livssyn, filosofi og etikk er vesentlig for å kjenne sitt eget samfunns kulturtradisjoner, tolke tilværelsen og forstå kulturer og samfunn verden over.»

Faget kristendoms-, religions- og livssynskunnskap slik vi har det i dag, er en møteplass for elever med ulik bakgrunn. Faget skal bidra til felles kunnskapsgrunnlag og referanserammer, fremme ny innsikt og gi gjenkjennelse ut fra egen bakgrunn.

Ved å gå tilbake til en deling av faget, slik representanten Simonsen foreslår, vil vi miste denne møteplassen. Kristelig Folkeparti ser ikke at dette er veien å gå. Vi fikk KRL-faget i 1997, og målet med faget var da å favne alle elever, men med rett til fritak fra bl.a. aktiviteter som oppleves som utøvelse av annen tro. Statsråd Hernes la i begrunnelsen for faget vekt på

«en felles kulturell identitet tuftet primært på våre kristne og humanistiske kulturarv i et samfunn med økende pluralisme».

At det skulle være mest stoff om kristendom, var rimelig ut fra dens historiske og aktuelle plass i det norske samfunn. Men faget skulle ikke være opplæring i en bestemt tro; det skulle være et ordinært skolefag.

For Kristelig Folkeparti har det derfor vært viktig med trosopplæringsreformen. Den skal nettopp gi barn og unge mulighet til opplæring i egen tro, og tilfredsstiller derfor behovet Jan Simonsen har for kristendomsundervisning. De mange søknader fra menighetene vi har sett i disse dager, viser jo hvilket stort behov det er nettopp for dette.

Ikke siden 1969 har kristendomsfaget i skolen vært Kirkens dåpsopplæring. At faget er ikke-forkynnende, er ikke noe nytt og er altså ikke en motsetning til opplæring om tro. Et religionsfag vil kunne bringe fram forskjeller mellom folk, men skal man ha begreper som toleranse og respekt, som skal læres i skolen, må man også øves i å leve etter det. Toleranse er ikke å gi slipp på egen identitet, men tillate andre å ha en annen oppfatning. Opplæring kan ikke skje i et verdinøytralt tomrom. Formålet med opplæringen i skolen gjelder alle fag, ikke bare KRL-faget.

At meninger om faget brytes, er naturlig. Det er derfor viktig at faget er åpent og bidrar til respekt og dialog, samtidig som det understreker kristendommens betydning i norsk kultur og historie. Det er naturlig at dette vises i fordelingen av sentralt lærestoff i faget, slik det også skal fortsette å gjøre.

Da FNs menneskerettighetskomite uttalte seg om KRL-faget, var de særlig opptatt av praktiseringen av fritaksretten. Det er viktig at foreldreretten og minoritetsvernet ivaretas i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, ved at fritaksreglene er enkle å forholde seg til.

En forutsetning er at skole/hjem-samarbeidet fungerer godt, og at informasjonen er tydelig når det gjelder hva faget innebærer, og hvordan opplæringen planlegges. Dette må ikke føre til at faget teoretiseres, men at man beholder engasjerende, pedagogiske arbeidsmåter. Derfor er det viktig med god lærerkompetanse, og at skolelederne har god innsikt i faget, slik at dialogen med hjemmene sikres.

Jeg er glad for at statsråden har bekreftet at videreutdanning i KRL vil bli prioritert, i og med at ny læreplan i faget tas i bruk allerede fra høsten 2005.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Simonsen (uav) [11:03:46]: Det største problemet i dagens moderne Norge er ikke penger, men omsorg og omtanke. Et stort antall nordmenn har psykiske problemer, angst eller nerveproblemer. Mange er ensomme. Eldre mennesker stues vekk i offentlige gamlehjem og får sjelden eller aldri besøk, mens andre dør hjemme, omgitt av matrester og søppel. Vold og seksualforbrytelser har økt dramatisk de siste 10–20 årene. I mange antatt hederlige miljøer, ikke minst innen politikken, er det vanlig å bruke spisse albuer, bakvaskelser, rykter, sladder og løgner for å oppnå karriere på andres bekostning.

Det finnes mye ondskap i vårt samfunn. Kanskje skyldes det at kristne verdier er på retur, og at de ti bud ikke lenger tas på alvor – enten det gjelder det åttende, som krever at vi ikke skal skade annenmanns navn eller ære med løgn og slarv, det niende, som krever at vi ikke med list legger oss etter arven eller eiendommen til vår neste, eller prøver å ta noe fra ham med knep, det tiende og det sjette, som sier at vi skal være lojale mot våre ektefeller og ikke forsøke å ta ektefellen fra noen andre, det syvende som sier at vi ikke skal stjele, eller det gjelder noen av de andre budene.

Det altoverskyggende moralske budskapet i kristendommen er at vi skal elske vår neste som oss selv, at vi skal gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss. I dag tenker de fleste på seg selv, med mindre det skjer en eller annen naturkatastrofe som gir oss anledning til å lette litt på en ellers dårlig samvittighet. «Gi frivillig og ikke under tvang, for slike gaver tekkes Gud», skrev Paulus. I dag er det ikke mange som følger opp det. De fleste bruker pengene sine på seg selv. Igjen: Kanskje er det slik fordi kristendommen er på retur – skjøvet til side av sexpress og materialisme gjennom aviser og ukeblader – og økt rom i skolen for islam og andre alternative religioner.

Norge har mer enn tusen års tradisjon, historie og kultur som et kristent land. I en periode hvor hele vår vestlige sivilisasjon er under press fra fremmede religioner og kulturer, er det viktigere enn noensinne å bruke kristendommen som et bolverk for å forsvare vår norske kultur, vår historie og våre kulturelle tradisjoner.

Vil vi ha mindre kriminalitet og mindre ondskap i vårt samfunn, må vi ha mer kristendom, ikke mindre. Det vi lærer som barn, er det som blir sittende i kropp og sjel resten av livet. Derfor er det uforståelig at verken Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet eller andre partier støtter mitt forslag om å innføre konfesjonsbundet kristendomsundervisning fra første klasse i grunnskolen, med fritaksrett.

Det er med andre ord kun et tilbud til foreldre som ønsker det, men det er nok de fleste. Barn har godt av å lære at Jesus var Guds sønn. De har godt av å lære Fadervår og trosbekjennelsen utenat. De har godt av å forholde seg til noe fast. Det mener nok de aller fleste foreldre, men tydelig nok ikke de fleste politikere.

I tillegg til å foreslå et konfesjonsbundet kristendomsfag, foreslår jeg også at det for et høyere klassetrinn skal være et religionsfag som er objektivt og obligatorisk. Våre innvandrerbarn kan få lære om sin egen religion, men også om den religionen som er toneangivende i det landet de bor. Norske barn kan også lære om andre religioner. Det skulle på alle måter ivareta hensynet til og ønsket om en møteplass mellom ulike religioner, slik representanten Skarbøvik var opptatt av.

Jeg konstaterer likevel at samtlige partier i Norge, utenom Demokratene, ønsker å beholde et system hvor islam tilnærmet likestilles med kristendommen, og de er fornøyd med at kristendommens innflytelse i norsk skole minimaliseres. Slik var det ikke for 20–30 år siden. Da jeg var ung og gikk i barneskolen, hadde jeg et konfesjonsbundet kristendomsfag og senere et religionsfag, begge deler veldig interessant. Det har jeg ikke hatt vondt av. Fordi det var annerledes før, har vi da også en helt annen kriminalitetsutvikling i dag enn tidligere, ikke bare derfor, men bl.a. derfor.

Til slutt tar jeg opp forslaget som er gjengitt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Jan Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.