Bjørg Tørresdal (KrF) [13:09:49]:(ordfører for saken): Vi har i dag til behandling et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet, der det blir foreslått en øvre grense for tollfri import på 1 000 kr samt periodevis oppjustering av beløpet. Flertallet i komiteen foreslår at forslaget vedlegges protokollen. De ulike gruppene som utgjør flertallet, har ulike begrunnelser.

I dag er det slik at om en kjøper en vare fra utlandet for inntil 200 kr, slipper en å betale merverdiavgift. Kjøper en en vare fra utlandet for mer enn 200 kr, må en betale merverdiavgift. Denne grensen er altså foreslått hevet til 1 000 kr. Hvorfor har en så en slik grense, og hvorfor akkurat 200 kr?

Når en ser på en del av argumentasjonen hos dem som ønsker å heve denne grensen, får en inntrykk av at det er en slags parallell til den taxfree-ordningen en har på danskebåten, på flyplasser og lignende. En kan få inntrykk av at det er en forglemmelse at grensen ikke er hevet de siste årene. Det er å angripe saken i feil ende.

Saken er den at når en kjøper en vare fra et annet land, så får en den avgiftsfritt fra dette landet. Når varen da kommer til Norge, blir den ilagt norsk merverdiavgift. Teoretisk sett skulle altså alle varer kjøpt i utlandet vært ilagt merverdiavgift. Slik var det også i perioden fra mars 1999 til mars 2001. Men av praktiske årsaker har en funnet ut at det er formålstjenlig å unnta de billigste varene. Det går også fram av brevet fra finansministeren av 10. mars 2005.

En annen side ved dette er at butikker som kjøper sine varer fra utlandet, må legge på 25 pst. moms, samtidig som norske forbrukere kan slippe unna om varene har en verdi på under 200 kr. En norsk platebutikk må altså selge sine CD-er eller DVD-er med 25 pst. moms, mens en utenlandsk forretning kan selge til en norsk forbruker uten å ilegge 25 pst. moms. Det er konkurransevridning i disfavør av norske virksomheter. Med en grense på 200 kr er det en konkurransevridning som er akseptabel. Men jeg er opptatt av at norske forhandlere må ha mest mulig like rammebetingelser i forhold til konkurrenter i utlandet. Derfor anser jeg forslaget om å utvide denne grensen til 1 000 kr som klart konkurransevridende i disfavør av norske virksomheter og norske arbeidsplasser.

At Fremskrittspartiet foreslår dette, er én ting. Det forundrer meg faktisk en god del mer at dette ikke bekymrer SV og Arbeiderpartiet. Selv om de ikke stemmer for forslaget i dag, åpner de i sterk grad for å gjøre det i forbindelse med revidert statsbudsjett.

Med dagens internetteknologi er potensialet i denne konkurransevridningen faktisk ganske stort. Internett gir økt vareutvalg, flere tilbydere og dermed større konkurranse, som i seg selv er bra for forbrukeren. Jeg har heller ikke noe imot at norske virksomheter får konkurranse, dersom det skjer på like vilkår. Men dette blir en slags omvendt proteksjonisme. En hindrer landets egne butikker i å konkurrere på like vilkår med utenlandske butikker. Med en grense på 200 kr kan vi leve med det. Hever en denne grensen til f.eks. 1 000 kr, slik det har vært foreslått av flere, er potensialet i denne handelen ganske stort. Hvorfor skal en i Egersund, i Førde eller i Hammerfest bestille sine varer i Oslo, når en kan få dem billigere i Göteborg eller i Hamburg?

Som det framkommer i brevet fra finansministeren av 10. mars, vil potensialet være ganske stort om en utvider grensebeløpet:

«CD-plater og dvd-filmer og spill er blant de typiske varer som i dag omsettes via internett. Men også andre varer, for eksempel kontaktlinser, selges i stadig større grad på denne måten. En økning av verdigrensen vil i tillegg gjøre det aktuelt å handle en rekke nye varer via internett enn det som er mulig i dag, eksempelvis elektroniske artikler, klær etc. Kan en vare kjøpes 25 pst. billigere fra en tilbyder i København enn fra en tilbyder lokalisert i Norge, vil valget for forbrukeren være nokså opplagt.»

Alle land som har et merverdiavgiftsystem, har et system med grenseprosedyrer ved handel over landegrensene. EU har sitt eget system som sikrer at merverdiavgiften blir beskattet enten i avsenderlandet eller i kjøpslandet. Dette er derimot ikke en del av EØS-avtalen, og derfor må vi ha vårt eget system.

En annen ting er prosedyrer for fortolling. Her er det gjort endringer i den senere tid, til beste for forbrukeren, bl.a. med mulighet til fortolling gjennom Internett.

Hovedpoenget er altså at det skal betales norsk moms ved kjøp av varer fra utlandet, fordi de ellers vil bli solgt avgiftsfritt. Vi kan ikke gjennom momssystemet diskriminere egne virksomheter. Det er ikke rett og rimelig overfor norske virksomheter. Det er heller ikke rett og rimelig overfor dem som står i fare for å miste jobben sin.

Jeg vil med dette anbefale flertallets innstilling om at forslaget vedlegges protokollen.

Per Erik Monsen (FrP) [13:15:20]:Alle vareforsendelser med vareverdi over 200 kr må fortolles ved import. Er verdien over 200 kr, er det ikke vareverdien som gjelder, men tollverdien, som er vareverdien pluss frakt. De aller fleste varer som privatimporteres, er tollfrie, så i praksis er det moms saken dreier seg om.

Myndighetene har ikke greid å etablere et system som pålegger merverdiavgift uten samtidig å påføre forbrukeren en betydelig ekstrakostnad i form av gebyr til Posten. Gebyret er på hele 155 kr dersom Posten foretar fortollingen i sin helhet, og 72 kr om forbrukeren selv fortoller. Dette er en ordning som er komplisert og kostbar for forbrukerne.

Den opprinnelige tanken var å etablere en ordning som tillot privat import av varer i liten skala uten for mye byråkrati. I 1975 vurderte Stortinget 200 kr som en rimelig grense for en slik ordning. Denne grensen har altså stått stille i 30 år, mens pengeverdien har sunket til ca. en femtedel i samme periode. I 1975 ble det foretatt en vurdering av hva som var et rimelig fribeløp, forhåpentligvis var både hensynet til forbrukerne og til næringslivet med i denne vurderingen. Nå har realverdien av fribeløpet sunket til en femtedel uten at det har blitt foretatt en reell, ny vurdering. Det er åpenbart at det er forbrukernes interesser som har blitt lidende gjennom denne utviklingen. Fremskrittspartiet mener derfor at det er på tide at det blir foretatt en ny vurdering, hvor de ulike interesser blir vurdert på en balansert måte. Forslaget om en grense på 1 000 kr er en prisjustering av grensen fra 1975, og burde være et greit utgangspunkt hvis en ønsker å ivareta forbrukernes interesser.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Erik Monsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Øystein Djupedal (SV) [13:17:33]:La meg først si at jeg selvfølgelig deler saksordførerens syn at hvis dette omfanget hadde blitt så stort som man kan få inntrykk av når man hører saksordføreren, hadde det vært dramatisk, men det er jo ikke situasjonen. Her må man prøve å finne en hensiktsmessig måte som gjør at man balanserer de ulike hensyn mellom noenlunde lik konkurranse og det som er hensiktsmessig for forbrukerne.

Vi ønsker at denne grensen på 200 kr skal økes. Hvor mye, har vi ikke tatt stilling til. Vi har heller ikke tatt stilling til når dette skal skje. Vi mener at dette bør skje i en ordinær budsjettbehandling. Vi ønsker å komme tilbake til det. Men vi ser gode argumenter for å heve denne grensen på 200 kr, som nå har stått i 30 år, og pengeverdien har gått ned i hele perioden. Det som taler i motsatt retning, er selvfølgelig at det har blitt enklere, gjennom Internett og andre nye medier, å få tak i produkter og dermed drive med privatimport. Dette er en balansegang.

Vi velger å være med i flertallet. Vi synes at flertallet har en riktig innstilling. Vi reserverer oss på følgende punkt: Vi ønsker å komme tilbake til hvor mye grensen skal heves, og når det skal skje, men det bør skje i en ordinær budsjettbehandling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.