Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) [10:31:54]: Jeg vil innledningsvis få takke helse- og omsorgsministeren for en fyldig redegjørelse om situasjonen innen det psykiske helsevernet. Det meste har vi nok hørt før, men det er i redegjørelsen en del nye tanker som er verdt å legge seg på sinne.

Da staten overtok spesialisthelsetjenesten, inklusiv psykiatrien, i 2002, hadde fylkeskommunene over år utarbeidet psykiatriplaner som skulle gjennomføres av foretakene, ikke minst gjaldt det de kvantitative målstørrelser. Disse er radbrekket av de regionale helseforetakene til det ukjennelige. I særlig grad gjelder dette antall døgnplasser i behandlingsapparatet, og til dels døgnplasser og en faglig kvalitet i de distriktspsykiatriske sentrene med en betydelig reduksjon av døgnplasser i disse.

Personlig tror jeg at psykiatrien i dag hadde vært langt bedre om foretakene hadde gjennomført de planene fylkeskommunene hadde utarbeidet, og som var godkjent av departementet. Altfor mange døgnplasser, ikke minst ved de psykiatriske sykehjemmene, er lagt ned langt tidligere enn forutsatt, og uten at tilsvarende tiltak er bygd opp. Dette har dessverre skjedd med tilslutning fra både den tidligere og nåværende helse- og omsorgsminister. Resultatet i dag er at vi har altfor få akuttplasser og intermediære avdelinger. Jeg er derfor personlig dypt uenig med SINTEF når de hevder at kommunale tilbud i stedet for døgnopphold i spesialisthelsetjenesten hadde vært å foretrekke. Kommunale tilbud av ulike slag i kommunene, som bolig, arbeid og kulturell oppfølging, er viktig, men i det praktiske liv må vi, om vi skal være ærlige, erkjenne at for rask overføring av ansvar for psykiatriske tjenester til kommunene i stor utstrekning går ut over pasienten, og ikke minst pasientens pårørende, og at det i altfor stor grad er politiet i kommunene som må rydde opp når problemer av alvorlig karakter oppstår.

Distriktsmedisinske sentre skulle være bærebjelken i psykiatriplanen og skulle tilby polikliniske tjenester, dagtjenester og døgnplasser. I mitt eget fylke, Telemark, var det således planlagt et DPS med 17 døgnplasser i regionen Vestmar, altså Kragerø, Bamble og Drangedal. Alle disse plassene er nå radert bort, og en har vedtatt å bygge 30 døgnplasser i Porsgrunn, som faktisk er en ny akuttavdeling, og hvor innleggelsesterskelen er like høy som ved den ordinære psykiatriske akuttavdelingen i Grenland.

Det er både et godt og helt nødvendig tiltak som foreslås av helse- og omsorgsministeren, nemlig at pasientene i kommunene får en ansvarlig navngitt person å forholde seg til under behandlingen og rehabiliteringen. Like viktig og nødvendig er det, som anført, at en i større grad vektlegger brukerperspektivet både når det gjelder pasientene, og når det gjelder pasientenes pårørende. Slik jeg ser det, har overføringen av psykiatrisk ansvar fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten gått altfor raskt, uten at det har vært mulig å stille opp med en faglig forsvarlig kompetanse til de overførte oppgavene.

Antall boliger i kommunene for de psykiatriske pasientene er vel og bra, men det er innholdet i og omkring boligen og oppfølgingen av beboerne som er det viktigste. Og her har vi fortsatt en meget lang vei å gå.

Jeg er personlig sterkt i tvil om det er riktig å erstatte døgnplass til DPS-ene med et såkalt ambulerende team. Det er faktisk slik at mange psykiatriske pasienter trenger å bli tatt ut av lokalmiljø, ut av hjemmet, i kortere eller lengre perioder og bli innlagt i institusjon. Dette har ikke minst med heldagstrygghet å gjøre for den enkelte pasient, men kanskje også i stor grad for deres pårørende. En døgnplass kan således etter mitt skjønn ikke erstattes av et ambulerende team som jobber fra kl. 8 til kl. 16, og om det skal være et godt supplement.

Helse- og omsorgsministeren tar i sin redegjørelse opp et særlig viktig problem, nemlig en gjennomgripende endring i holdninger innen behandlingskulturen. Like viktig er det, noe som også tas opp, med en bedre konsensus i fagmiljøene om arbeidsmåter og innhold i behandlingen. Dels synes jeg at vi har altfor mange igjen av de gamle nessekongene i systemet, som vi må kvitte oss med.

Til slutt tar jeg opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt opp det forslag han refererte til.

Asmund Kristoffersen (A) [10:37:46]:Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008, som er vedtatt av et samlet storting, har vært et meget viktig redskap og har sørget for at utviklingen i psykiatrien har fått oppmerksomhet.

Helse- og omsorgsministerens redegjørelse om situasjonen i psykiatrien var fyldig og inneholdt en god analyse av mange forhold og kommende tiltak. Jeg vil gi statsråden honnør for å være tydelig.

I den generelle helsepolitikken så vel som i psykiatrien er det alltid rom for og behov for forbedringer. Jeg vil derfor bruke denne anledningen til å komme med en rekke konstruktive innspill som jeg mener bør vektlegges i arbeidet framover.

Akuttpsykiatrien er ikke tilfredsstillende. Særlig i større byer er liggetiden i akuttmottak halvert. Det kan høres ut som om pasientene da får et annet og mer tilpasset tilbud. Den halverte liggetiden betyr også at mange pasienter blir utskrevet altfor tidlig. Mange blir ikke friske nok før de skrives ut, og det ser også ut til at de skrives ut til ingenting – i noen tilfeller med fatale følger. Selv om behandlingsmetodene kan være gode, betyr ikke det at folk i dag blir tidligere friske enn før. Mange trenger tid. Og det må de få!

Ambulante team, dvs. de som jobber ute, er viktig. Det alene løser ikke dette jeg her peker på.

En annen gruppe er de pasientene som faller mellom tilbudet i kommunene og tilbudet i de spesialiserte institusjonene. Noen av disse har vært dårlige lenge og kan se ut til ikke å ha de beste utsikter til å bli friske. De skrives ut, og noen av dem kan være en fare for seg selv og for andre – eller blir gående i et behandlingsmessig vakuum. Det er disse som kan trenge et mer langvarig tilbud om omsorg og rehabilitering. Disse pasientene blir ofte kasteballer. Dette er uverdig!

Det er viktig ikke å redusere døgnplassene, som bl.a. kan være interkommunale ordninger eller, ikke minst, være i de psykiatriske rehabiliteringsinstitusjonene – i noen tilfeller også kalt sykehjem.

Det var veldig viktig og riktig at statsråden i sin redegjørelse utvetydig slo fast at de døgnplassene som hittil ikke er nedlagt, skal opprettholdes, iallfall inntil videre. Det var en nødvendig beskjed til helseforetakene. Jeg tror vi har god bruk for alle disse plassene, også i den framtidige psykiatrien. Psykisk syke mennesker må få ro og ikke bli jaget rundt som sauer i systemet.

Statsråden var inne på større oppmerksomhet på faglighet og faglig standard og behovet for enighet om de gode behandlingsoppleggene. Dette er svært viktig, men han var ikke spesielt konkret. Jeg vil derfor sette søkelyset på fire forhold.

For det første: Det er svært viktig med god ledelse, administrativt så vel som faglig. Dette må klargjøres, og krav må settes.

For det andre: Utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre har fulgt opptrappingsplanen. Disse sentrene er viktige i behandlingskjeden, men det stilles altfor uklare krav til bemanningsnormer. Det kan bli et kvalitetsproblem i de distriktspsykiatriske sentrene.

For det tredje: Det er ennå stor mangel på psykiatere, kanskje på opp mot 300. Utdanningskapasiteten på 20–30 pr. år er altfor liten til å kunne løse problemet.

Og for det fjerde: Forskningsinnsatsen hos oss er altfor liten. Dette er et klart myndighetsanliggende og i høyeste grad et anliggende for Den norske lægeforening, slik utdanningssystemet fremdeles er.

Finansieringssystemet for behandling er for dårlig, noe som ytterligere aktualiserer høyere stykkprisandel på somatisk behandling. Psykiatrien kan bli taper. En kan også spørre seg om de rette pasientene blir prioritert. Ikke minst kan det være grunn til å spørre hvordan den private delen innenfor psykiatrien prioriterer pasientene.

Et hjertesukk til slutt: Psykiatrien i kommunene kan ikke bli fullgod uten at kommunenes økonomi blir bedre. Regjeringspartiene bærer et tungt ansvar.

Bent Høie (H) [10:42:54]: Jeg vil takke helseministeren for en åpen og ærlig framstilling av situasjonen i psykiatrien etter over halvgått løp i opptrappingsplanen.

Som helseministeren trekker fram, er de kvantitative målene i opptrappingsplanen godt innen rekkevidde, mens de overordnede målene om at personer med psykiske lidelser skal kunne mestre eget liv, og at denne pasientgruppen skal være prioritert på linje med somatiske pasienter, fortsatt er et godt stykke unna.

Regjeringen har brakt psykiatriplanen økonomisk tilbake på sporet. Dette har skjedd gjennom tre vesentlige vedtak:

• 1. Bevilgningene i statsbudsjettet for 2005 ligger over det som er nødvendig for å nå målet i 2008.

• 2. Det er gitt styringssignal om at plasser – eller døgnplasser – i akuttpsykiatrien ikke skal legges ned før det er etablert alternative tilbud i distriktspsykiatriske sentre eller i kommunene. Og, ikke minst:

• 3. Helseforetakene har fått klar beskjed om at veksten innen psykiatri og innen behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere hver for seg skal være høyere enn veksten innen det somatiske.

Helseministeren har i sin redegjørelse pekt på de store utfordringene i psykiatrien, utover de ressursmessige. På andre samfunnsområder ville det derfor ha vært grunnlag for å bremse opptrappingen – for å sikre at ressursene ble brukt forsvarlig. Men når det gjelder psykiatrien – der ressursmangelen over lang tid har vært så stor – har helseministerens evne til å prioritere denne økonomisk vært en forutsetning for å få satt søkelyset på de andre utfordringene innenfor fagområdet. Tidligere forsøk på dette har stort sett endt i en diskusjon om økonomiske ressurser og om at politikerne har sviktet opptrappingsplanen. Nå er det imidlertid skapt et klima for å diskutere også de faglige og holdningsmessige utfordringene i psykiatrien. Det er i høy grad nødvendig.

Helseministeren fortjener derfor ros for at han har evnet både å prioritere psykiatrien i det store og hele og hele tiden ta den enkelte pasient og dennes pårørendes side i diskusjonen om utfordringene i behandlingstilbudet.

Det er behov for en endring både når det gjelder holdninger, og når det gjelder behandlingskultur. Tidlig diagnose og bruk av dokumentert kunnskap må bli det dominerende i tjenesten. Det er uakseptabelt at pasienten skal være innlagt i lengre tid uten at det blir stilt en faglig basert diagnose og dermed etablert et godt behandlingsopplegg.

Jeg håper at denne debatten også i forlengelsen gir et klart signal til hele tjenesten om at det fortsatt er bred politisk enighet om målene i opptrappingsplanen, ikke bare de kvantitative, men også i valg av strategi. Vi har godt baserte faglige vurderinger som viser at målsettingen om et mer desentralisert tilbud, gjennom gode distriktspsykiatriske sentre og kommunale tilbud, er en riktig retning. Dette må prege den videre oppfølgingen av opptrappingsplanen.

Barn og unge skal fortsatt prioriteres i opptrappingsperioden. Da jeg startet som fylkespolitiker for rundt 12–13 år siden, var det ikke et barne- og ungdomspsykiatrisk tilbud i mitt fylke, Rogaland. Flere fylker var i samme situasjon. Da jeg den gang engasjerte meg og mente at det var behov for å satse mer på psykiatrien, ble jeg møtt med argumenter fra eldre politikere om at all fokus på psykiatri var en motesak som snart ville gå over. Dette forteller mye om årsaken til at vi fortsatt har en stor utfordring når det gjelder å gi denne aldersgruppen et godt tilbud.

Det er helt avgjørende at unge med psykiske problemer får tidlig hjelp, før sykdommen får utviklet seg til en alvorlig psykose eller schizofreni. Jeg er derfor glad for at Regjeringen bl.a. har valgt å satse på opplysning i skolen. Skolen har en viktig oppgave i å gjøre det naturlig for elevene å snakke om psykisk helse, slik at de på et tidlig tidspunkt oppsøker hjelp eller snakker med andre om sine problemer. Det er viktig at alle ungdommer vet hva de skal gjøre hvis en kamerat eller venninne forteller at de har problemer, og at de «sliter», men at en må love å ikke fortelle det til noen. Dette må en ha svar på, slik at en kan gripe fatt i det på et tidlig tidspunkt.

Avslutningsvis vil jeg kommentere Fremskrittspartiets forslag, som er fremmet i salen. Forslaget innebærer etter min vurdering i realiteten en svekkelse av pasientrettighetene i forhold til dagens lov. Etter innføringen av den nye pasientrettighetsloven har alle rett til behandling etter en individuelt fastsatt tidsfrist.

Jeg vil gjerne sitere pasientombudet i Oslo, Petter Holm, som i dagens VG sier følgende:

«Dagens lov er klar nok, men den følges ikke opp. Hadde politikerne konsentrert seg om å få fagpersonene til å følge opp loven, hadde de vært et langt stykke på vei.»

Det er der utfordringen ligger, ikke i å innføre nye rettigheter som i realiteten er en svekkelse av den enkeltes rett.

Sigbjørn Molvik (SV) [10:48:26]:SV var opptatt av å få helse- og omsorgsministeren til å komme til Stortinget for å gi en redegjørelse om situasjonen i det psykiske helsevernet i Norge. Bakgrunnen var de svært mange tilbakemeldinger, rapporter og bekymringer vi som politikere har fått, enten direkte eller gjennom media, fra pasienter, pårørende, fagfolk og organisasjoner.

Disse rapportene og bekymringsmeldingene har gitt oss et bilde av til dels alvorlig svikt og mangler i tjenestetilbudet til personer med psykiske lidelser. Det som har bekymret oss i SV kanskje aller mest, er særlig to forhold.

Det første er at svært mange barn og ungdommer med til dels svært alvorlige psykiske lidelser står og har stått uten noe behandlingstilbud, og at oppbygging av behandlingskapasitet og kompetanse synes å ha gått betydelig tregere når det gjelder barn og unge enn når det gjelder voksne pasienter. Tall har også vist at ventetida på behandling for barn og unge til dels har vært lengre enn for voksne, og nedgangen i ventetid har vært mer beskjeden for denne gruppen enn for andre.

Det andre som har gitt oss ekstra grunn til bekymring, er et bilde av at de som blir hardest rammet av manglende kapasitet, ved siden av barn og unge, er de alvorligst syke pasientene.

Helse- og omsorgsministeren la i sin redegjørelse bl.a. vekt på at gode akuttpsykiatriske tjenester er viktig. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Men det er mye som tyder på at det er et like stort problem at det er svært mangelfulle tilbud når det gjelder videre behandling og oppfølging av personer som skal videre fra den akuttpsykiatriske tjenesten. Altfor ofte har vi derfor opplevd at alvorlig syke mennesker etter et kort opphold i akuttpsykiatrien blir skrevet ut til absolutt ingen ting. Dette avdekker mangler både i spesialistpsykiatrien og i det langvarige og sammensatte tjenestetilbudet mange alvorlig psykisk syke trenger, og som kommunene skal gi. Det blir den store utfordringen framover, både for Stortinget og for helse- og omsorgsministeren.

Opptrappingsplanen for psykisk helse dreier seg mye om ressurser. Det vil ofte si penger. Så blir det noen ganger sagt at mer penger ikke kan løse alle problemer, heller ikke i psykiatrien. Det er jeg enig i. Men vi kommer heller ikke bort fra at det også dreier seg om det. Da er det grunn til å understreke at det først er i år – i 2005 – at ressurstilgangen til psykiatrien over statsbudsjettet er noenlunde i samsvar med det som var forutsatt i opptrappingsplanen. I alle de foregående år har planen vært underfinansiert i større eller mindre grad. Det er kanskje en av årsakene til at den omleggingen av tjenestetilbudet som lå i opptrappingsplanen, har kommet i utakt. Nedbyggingen av større institusjoner og langtidsplasser har gått langt raskere enn oppbyggingen av DPS-er, kommunale tilbud og annet som skulle komme i stedet.

Jeg er derfor glad for de sterke signalene helse- og omsorgsministeren gir når det gjelder prioriteringen av psykiatrien framover. Ikke minst har vi i SV med glede merket oss at statsråd Gabrielsen erkjenner at prioriteringen av psykiatrien i de regionale helseforetakene ikke er og ikke har vært tilstrekkelig.

Statsråden var også forbilledlig klar i sin forsikring om at psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg skal ha sterkere vekst i 2005 enn somatikken. Dette temaet har vært gjenstand for mange politiske debatter her i salen i denne perioden. SV registrerer nå at statsråd Gabrielsen er enig i at når Stortinget har sagt at psykiatri og rusområdet skal prioriteres, betyr det at den årlige ressursveksten på disse to områdene må være større enn på andre områder. Dermed bør denne politiske diskusjonen være lagt død én gang for alle. Da har vi i alle fall en felles forståelse av utgangspunktet for den videre utviklingen av det psykiske helsevernet.

Men det dreier seg også om mer enn bare penger, som flere har vært inne på. Det dreier seg om å ta den enkelte pasient på alvor, finne de individuelt best tilpassede behandlingstilbudene og gjennomføre disse, og ofte er det behov for langvarige sammensatte tjenester. Og så må det stilles klare krav til kvaliteten på disse tjenestene.

Så har representanten Alvheim fremmet et forslag på vegne av Fremskrittspartiet om en type behandlingsgaranti for barn og unge under 18 år. Dette er et forslag som SV i ulike sammenhenger har fremmet flere ganger, og så langt – så vidt jeg husker – har vi bare fått tilslutning til det fra Senterpartiet. Vi er derfor veldig glad for at også Fremskrittspartiet nå ser behovet for dette. Og det Dokument nr. 8-forslaget som representanten Bjarne Håkon Hanssen fremmet ved åpningen av dette møtet, går jo i noenlunde samme retning, så her kan det tyde på at vi kan komme til å få flertall. Men det er selvfølgelig slik at et forslag som vi er enig i, som forslaget fra John I. Alvheim, som er i tråd med det vi har sagt før, vil vi stemme for.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:53:44]: Jeg vil takke helseministeren for en ærlig og tydelig redegjørelse om situasjonen innen psykisk helse. Det er positivt at målt i penger og antall nye stillinger er opptrappingsplanen i rute.

Kristelig Folkeparti merket seg den tvilen helseministeren hadde i forhold til å nå den overordnede målsettingen om at alle mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre eget liv. Kristelig Folkeparti deler denne bekymringen. Samtidig tror vi at den resept som ble forskrevet av helseministeren, vil gi gode resultater.

Det er oppsiktsvekkende at så mange som 40 pst. av alle innlagte pasienter i spesialisthelsetjenesten er feilplassert og heller burde hatt et tilbud enten i regi av kommunen i form av kommunale døgntilbud eller i egen bolig.

Kristelig Folkeparti støtter at tiltak dreies mot førstelinjetjenesten for at vi skal lykkes med opptrappingsplanen som forutsatt. Skal en person med psykiske problemer klare hverdagen, er det viktig at det legges til rette med botilbud og praktisk støtte og hjelp i hjemmet. Det er ekstra viktig at en ikke blir passivisert, men får tilbud om tilrettelagt arbeid eller annen aktivitet. Mange kommuner har aktivitetssenter som sysselsetter, gir trimtilbud og sosialt fellesskap. God oppfølging gjør at en slipper akuttinnleggelser og reinnleggelser. Det var positivt å høre om de rutinene direktoratet har utarbeidet i samarbeid med kommunene og brukerorganisasjonene for å gi hjelp til dem som er aller dårligst.

Kristelig Folkeparti er fornøyd med at antall sykehjemsplasser fryses inntil boligsituasjonen i kommunene er gjennomgått på nytt. Vi er også tilfreds med at helseministeren i styringsbrevene til helseregionene så tydelig prioriterer psykiatrien. Der presiseres det at den prosentvise veksten skal være sterkere i psykiatrien enn i somatikken.

Samspillet mellom ulike aktører kan bli bedre. Helseministeren bør følge nøye med på bruken av individuelle planer og om brukerne selv får en reell medvirkning med hensyn til sin situasjon.

Det var betimelig å ha et kritisk søkelys på holdninger og behandlingskultur innen psykiatrifaget. Mangel på konsensus og dokumentasjonskrav innen faget er spesielt. Aftenposten skrev i går på lederplass:

«Noen tror på behandling gjennom sosialt nettverk, noen på individuelle terapitimer og andre på behandling med medisiner og elektrosjokk. Faget er blitt oppsplittet, og fagfolkene har i stor grad brukt sine egne metoder.»

Dette er en oppfatning mange deler.

Kristelig Folkeparti har tro på utarbeidelse av nasjonale retningslinjer som vil gi brukerne mer innflytelse og tilpasset behandling. Dette vil kreve god ledelse, høy faglig bevissthet og evne til omstilling blant fagfolkene.

Jeg hadde kanskje forventet en sterkere fokusering på forebygging, slik at en slipper akuttinnleggelser. Det finnes mange gode eksempler på at dersom en setter inn tiltak tidlig i samarbeid med brukerne og deres nærmeste, så unngår en at personer i risikogruppen blir innlagt. TIPS-prosjektet i Stavanger for unge schizofrene er et slikt positivt eksempel.

Komiteen har ved flere anledninger framhevet helsestasjoner for unge. Her forebygges tvangstanker og selvmord, og en får hjelp til å avklare identitetsproblemer. Trengs det videre hjelp, er det bra at en har satt opp et mål om å redusere ventetiden for en vurderingssamtale til ti dager for barn og unge. Flere får hjelp, men flere trenger hjelp, derfor tar det tid å få ned ventetiden.

Redegjørelsen handlet lite om dobbeltdiagnosene, nemlig rus og psykiatri. Her er det store utfordringer. Kristelig Folkeparti er glad for at en er i gang med å bygge opp kompetanse på dette området bl.a. på Modum Bad. Kunnskap og forskning er viktig for å gi riktig behandling og hjelp til rett tid.

Til slutt: Regjeringspartiene vil stemme imot forslaget fra Fremskrittspartiet, da vi mener at pasientrettighetsloven er bedre, ved at en har individuelle rettigheter.

Ola D. Gløtvold (Sp) [10:58:44]: Jeg vil også få lov til å takke helse- og omsorgsministeren for redegjørelsen han holdt på mandag. Den var grundig i forhold til at den tok bredt opp status for psykiatrien i dag, men den hadde kanskje ikke all verden av anvisninger for hvordan en skal gjøre det framover mot 2008 for å være fullt ut operativ, slik intensjonen var i Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Statsråd Gabrielsen nevnte bl.a. seks punkter som han ønsket skulle stå sentralt framover, og det er viktig. Det første punktet gikk på dette med å få tilført tilstrekkelig med ressurser. Jeg er enig i det, men da må vi kanskje ikke bare se på summen i forhold til rammebevilgning, men på hvordan den generelle kommuneøkonomien er; om kommunene hvert år har en økonomi i bunnen for sitt driftskonsept, slik at det går an å følge opp det som er intensjonen innenfor primærhelsetjenesten generelt og psykiatrien spesielt.

Det andre er økonomien og fordelingen i spesialisthelsetjenesten, og om det finansieringssystemet som vi har i dag, med DRG-poeng og innsatsstyrt finansiering, tjener psykiatrien. Det er det vel sagt veldig mye om før. Jeg tror at en må finne en annen finansieringsmodell, spesielt for psykiatrien, for at en skal få pengene dit de trengs, for å ha tjenester innenfor dette fagfeltet på spesialisthelsetjenestenivå.

Så til tjenestene i akuttpsykiatrien. Det er skuffende å observere at DPS-er som ble vedtatt av den forrige sykehuseieren, er blitt skrinlagt eller lagt på is i den tiden helseforetakene har fungert. Nå begynner DPS-etableringen å finne en form, etter det jeg kan forstå, og det er bra. Men fortsatt er det altfor stor og varierende kvalitet på DPS-ene. Aktivitetsnivået er ulikt, og samarbeidsevnen og samarbeidsviljen er ulik.

Helseministeren snakker nå om ambulante team, og det er bra nok. Det tror jeg også kan avhjelpe en del av denne situasjonen og være veldig kompetansegivende og hjelpende for primærhelsetjenesten. Men de ambulante teamene må da ha et godt utgangspunkt i DPS-et. Det må her være en ledelse som vet hva en vil, hva en gjør, og hva en skal gjøre for at det skal bli en god tjeneste. Samtidig må det være fagfolk nok, og det setter krav til et annet punkt som jeg skal komme til senere.

Det faglige innholdet i tjenesten må styrkes, sa Gabrielsen. Det er nå under ferdigstillelse faglige retningslinjer som skal understøtte det faglige innholdet i behandlingene. Det må jeg si virkelig er på tide. Jeg er glad for det. Men samtidig med disse faglige retningslinjene må det være ressurser i bunnen. Det må være penger, og det må være utdannet personell og god nok rekruttering. Det er det viktig å få med seg, ikke minst det siste, hvis vi skal avhjelpe det behovet som kommer på slutten.

I kommunene må det være økonomi til kompetanse og et behandlingsapparat som er tilstrekkelig. Jeg er glad for det helseministeren sa om en personlig kontakt og individuelle planer. Det er bra. Men så må vi ha botilbud, og vi må ha den sosiale biten på plass, med tilrettelagt arbeid eller sysselsetting og inntjening for den enkelte, og et oppfølgingssystem som gjør at sikkerhet og trygghet er der. Jeg tror for øvrig at vi trenger en del døgnplasser utover det som SINTEF påpeker. Jeg er i den sammenheng enig med representanten Alvheim i at en nå ikke må kaste vrak på alle disse døgnplassene, heller ikke de sykehjemsplassene som har vært der. Jeg er forferdet over at så mange av disse er nedbygd, uten at det har kommet et annet og bedre tilbud på plass. Det har Senterpartiet kritisert før.

Så til slutt litt om de punkter som vi mener er viktige. Skal kvaliteten på tjenestene komme opp på et akseptabelt nivå, må kommunene tilføres mer ressurser, og spesialisthelsetjenestens aktivitets- og tjenestetilbud må bli bedre gjennom både mer ressurser og en styrking av det kvalitative innholdet. Utdanning og mer kompetanse må på plass. Det er viktig at vi også får en rekruttering som er i tråd med behovet innenfor dette medisinske fagfeltet. Det må være krav til ledelse og dermed helhet og framdrift både for den enkelte pasient, for institusjonene og for fagfeltet. Utdanning, forskning og utvikling er viktig, og det må være samhandling og utvikling mellom somatikk og psykiatri. Derfor er Regjeringens holdning til psykiatrisenteret ved St. Olavs Hospital i Trondheim skuffende. Kommunenivået må få mer penger, og her har Regjeringen et meget stort ansvar.

Til slutt: Vi må sette det klientskapende samfunnet mer på dagsordenen. Hvordan skal vi endre utviklingen slik at vi ikke får denne økningen i psykiske problemer og behov for psykiatribehandling framover?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:04:15]: Jeg har ikke så mye å føye substansielt til den redegjørelsen jeg gav. Jeg takker for mottakelsen den har fått. Som jeg sa i Stortinget på mandag, prøvde jeg i hvert fall å gi en ærlig analyse av situasjonen, slik jeg opplever den, og som representanten Molvik sa: Det at man har fått en «felles forståelse» av virkeligheten, er ganske viktig uansett hva vi skal diskutere.

Men vi må erkjenne at på dette området, som på veldig mange områder, er det en distanse mellom det forventningsnivået vi har individuelt i samfunnet til hva helsevesenet kan ordne opp i, og hva som faktisk er mulig, både medisinsk og ressursmessig, for det vil alltid være noen beskrankninger. Jeg tror nok vi må erkjenne at dette er særlig fremtredende innenfor psykiatrien, for vi må se realitetene i øynene. Selv om svært mange mennesker som blir rammet av mentale lidelser, vil komme over det, er det også slik at for dem av oss som blir rammet, vil det ofte være en livslang lidelse man må dra på. Jeg er særlig opptatt av at en del av de tyngste tilfellene skal få et bedre tilbud.

Men så har vi, som representanten Woie Duesund var inne på, dette med forebygging. Det er det ene, og det andre er tidlig intervensjon. Man kan bygge akuttavdelinger, bygge på den ene fløyen etter den andre, det er nå så, men det viktige er jo hvilke tiltak vi setter inn for å unngå at folk kommer i en akutt situasjon. Da har vi en idé, som Stortinget har sluttet seg til enstemmig, så vidt jeg husker, nemlig ambulante team og tidlig intervensjon. Det er ikke slik at man gjør enten det ene eller det andre. Det ville bare bety at man gikk i den ene eller den andre grøften.

Til lederen av komiteen, Alvheim, som sa at han var i tvil om riktigheten av ambulante team, og satte det opp mot døgnplasser, vil jeg si: Nei, vi må ha begge deler. Det er det ingen tvil om. Det er ikke nok ambulante team som er tilgjengelige fra kl. 8 til kl. 16, som det ble sagt. De må være tilgjengelige hele døgnet, nettopp for å unngå den situasjonen at man skal måtte bruke politi for å hente ungdom ut fra sine hjem, der de kanskje har sittet og sturet på et rom i månedsvis helt til det nærmest eksploderer. Det er det tidlig intervensjon og ambulante team går ut på.

Et par kommentarer til noe representanten Kristoffersen var inne på: På den ene siden gav han «honnør» for tydelighet, og på den annen side var det ikke noe «spesielt konkret», som han sa. Men representanten nevnte dette med bemanningsnormer. Vi må være så ærlige at vi sier at det er et betydelig problem med bemanning enkelte steder i landet, uansett normer eller ikke normer. I går hadde jeg et møte med helseforetaket og politikerne i Finnmark. 50 pst. av psykiaterstillingene i Finnmark er ikke besatt. Det er ikke mangel på normer som er hovedproblemet, men det faktum at den utdanningskapasitetsøkningen som vi snakket om i 1997–1998, antakeligvis på grunn av veksten i behovet ikke er tilstrekkelig. Det betyr at vi også må ha et kraftig fokus på utdanningsbiten her.

Når det gjelder det andre punktet som representanten Kristoffersen tok opp, om ledelse, som jeg jo nevnte og understrekte ganske sterkt, vil jeg påstå at dette fagområdet ikke har vært tilstrekkelig og på samme måte som somatikken ledelsesforankret rundt i mange av våre sykehus. Det har vi satt meget konkrete tiltak inn på. Det går på etterlevelse av det juridiske rammeverket, som individuelle planer osv., og det går på å etablere internkontrollrutiner for at vi skal vite hva som er status til enhver tid.

Representanten Alvheim snakket om dette med nedlegging av psykiatriske sykehjemsplasser. Det er riktig, som jeg har meddelt Stortinget tidligere, at det har vært en større grad av nedbygging enn det som var forutsatt i opptrappingsplanen for psykiatrien. På den annen side har Stortinget, så vidt jeg kan se når jeg blar i St.prp. nr. 1 for de siste fem–seks år, blitt årlig orientert om dette. Men jeg føler at jeg har Stortinget i ryggen når det gjelder de tiltak som er gjort, og også når det gjelder de som er skissert.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:09:39]: Først en liten oppklaring. Jeg setter ikke ambulante team opp mot døgnbaserte behandlingsplasser og sykehjemsplasser, men jeg tror at begge deler må være på plass. Jeg advarer bare mot at ambulante team nå skal komme som en avløsning av det meste. Det tror jeg blir feil.

Så litt til realitetene bak denne meldingen, og hva vi har gjort og ment også før denne dato og før redegjørelsen til helse- og omsorgsministeren. Det er ingen tvil om at vi er uenige om bl.a. kommuneøkonominivået. Vi har ønsket mer penger til området generelt.

Men så er det dette med barn og unge, lavterskeltilbud og helsestasjonene, som så vidt har vært nevnt her. Før behandlingen av statsbudsjettet for 2005 fikk vi melding fra kommunene om at en del av helsestasjonene for barn og unge var under avvikling fordi man ikke hadde økonomi. Noen av oss bad om at dette måtte følges opp, og vi ville også ha inn mer penger, uten at det ble noe flertall for det. Men jeg har lyst til å høre om helse- og omsorgsministeren kan gi en statusrapport når det gjelder helsestasjoner for barn og unge, at disse ikke avvikles, men i stedet bygges ut til å være lavterskeltilbud også når det gjelder psykiatri.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:11:01]: Jeg nevnte at holdningen til ambulante team versus heldøgnsplasser var det sosialkomiteens leder som var inne på, men jeg tror det er en felles forståelse av at det ikke er snakk om enten – eller, men både – og, og om hvordan vi skal dimensjonere dette for å få et optimalt tilbud. Det er helt åpenbart at ambulante team er viktig for alle aldersgrupper, men det er særlig viktig for den gruppen som representanten Gløtvold tar opp, nemlig barn og unge, og da i et tett samarbeid med både barnevern, helsestasjon og ikke minst skole.

Når det gjelder helsestasjon for unge, kan jeg ikke se at i det arbeidet vi har gjort i denne forbindelse, har vi truffet tiltak som svekker det tilbudet, eller som skulle være i strid med det som var Stortingets intensjoner i den saken.

Asmund Kristoffersen (A) [11:12:15]: Kjære statsråd! Det går an å være utydelig på enkelte områder og tydelig på andre. Statsråden var tydelig på mye i sin redegjørelse, men det jeg trakk fram, som jeg synes var litt for lite vektlagt – i alle fall bør det vektlegges i arbeidet framover – var en del punkter. Jeg nevnte bl.a. dette med DPS og det manglende kravet til bemanning, ikke nødvendigvis normer, men skal en sikre kvaliteten i DPS-ene, må en være sikret en faglig sterk bemanning.

Mange sliter med kombinasjonen rus og psykiske problemer, og dette er et voksende problem. Helseforetakene har ennå ikke tatt nødvendig tak i dette, tror jeg. Jeg vil spørre statsråden hva han vil gjøre for å få fortgang i arbeidet med å etablere et kvalitetsmessig behandlingstilbud for de personer som sliter med kombinasjonen rus og psykiske lidelser.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:13:35]: Det er ingen tvil om at kvaliteten internt i de ca. 65 DPS-ene – jeg tror det er det antallet som er etablert, og det er ca. ti til som skal etableres – er varierende. Det er det ingen tvil om.

Som jeg sa, hadde jeg et møte med Finnmark i går. Jeg vet at man andre steder i landet har problemer med bemanning. Det var også et lite spørsmål om det er de rette som får hjelp av våre psykiatere. Det er klart at i våre store byer er det en veldig opphoping av privatpraktiserende psykiatere som kanskje til en viss grad holder på å pirke på relativt beskjedne ting, mens det er tunge tilfeller som ikke får den kapasiteten de burde ha.

Når det gjelder rus, psykiatri og dobbeltdiagnose, er det helt åpenbart at dette gjelder veldig mange av dem som har vært lenge i rusmiljøet. Det bygger seg ofte på med rus og vice versa. Men det er jo en del av det totale bildet som det jobbes med, og som vi har en mye større grad av bevissthet i forhold til. De har ofte falt mellom to stoler i tidligere behandlinger.

John I. Alvheim (FrP) [11:15:01]:Noe som var lite omtalt i redegjørelsen, var dette: Hva gjør våre psykiatere og psykologer i våre ulike institusjoner?

I slutten av desember i fjor fikk jeg brev fra en psykiatrisk pasient. Hun hadde da vært innlagt i syv dager i et DPS som døgnpasient, og hadde på disse syv dagene ikke fått kontakt verken med psykolog eller psykiater. Og som hun skriver: «Jeg ser de sitter innenfor disse glassvinduene hele dagen, men meg har de ikke tid til.» Her tror jeg det er en jobb å gjøre både for Stortinget og ikke minst for helse- og omsorgsministeren.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:16:04]:Ja, jeg må bare si at jeg har også stilt meg det spørsmålet, og det har jeg også stilt til psykiaterne i møte med dem. Det er et faktum, som ble dokumentert gjennom et stort prosjekt i vinter, at mennesker kan ha møtt i et halvt år i et DPS før man treffer en psykiater/psykolog for å bli utredet. Det var bare 5–10 pst. som ble utredet i løpet av de to–tre første månedene. Det er ingen tvil om at det er en av hovedproblemstillingene, for hvordan kan man sette i gang behandling av en pasient før man har fått stilt en diagnose, mens man bare går ut og inn av rom? Det er jo en del av det bildet som jeg har prøvd å tegne, og som jeg også har tatt opp etter at Legeforeningens gjennombruddsprosjekt nå er gjennomført. Vi hadde i forrige uke et møte med representanter for alle disse faggruppene. For å bruke representanten Alvheims eget språk: Det er i realiteten en skam at dette har kunnet fortsette så lenge som det har gjort. Dette er det nå tatt fatt i.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:17:31]:Jeg gav tidligere i debatten helseministeren ros for at han var svært klar på at i 2005 skal ressursveksten i psykiatri og i rus hver for seg være høyere enn i somatikken. Jeg forstår det også slik at han har gitt tydelig beskjed om dette til de regionale helseforetakene gjennom sine styringsdokumenter.

Dersom det likevel skulle vise seg at utviklinga går i en annen retning enn det helseministeren og jeg er enige om, har han da andre tiltak i beredskap for å sikre at dette faktisk skjer?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [11:18:16]:Jeg har bare ett tiltak igjen, og det har jeg tenkt å nytte. Det håper jeg den som blir helseminister, hvis det ikke skulle bli meg, på et tidspunkt vil gjøre, og det er å be dem som er ansvarlige for gjennomføringen av dette tiltaket, om å lese stillingsannonsene, slik at vi kan få inn folk som er villige til å gjøre det de er blitt instruert til fra eieren, nemlig helseministeren, på bakgrunn av en enstemmig stortingsbeslutning om hva som skal ha prioritet. Vi kan ikke ha et helsevesen hvor man i fem–seks år prioriterer noe helt annet enn det som skal prioriteres. Det kan man ikke ha. Det betyr at vi må ha inn noen som har evne og vilje til å gjennomføre det. Jeg har ikke flere tiltak å sette inn enn det, men det kommer også til å bli nyttet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunn Olsen (A) [11:19:32]:Barn og unges rusproblemer og barn og unges psykiske problemer er økende, og det lammer hele familier. Det er klart at det føles som en evighet å måtte vente i 70 dager når ungen din er alvorlig syk og/eller ruser seg og kanskje er på vill flukt til å bli en langtidspasient. Da er det bra at denne problemstillingen har fått såpass sentral plass i statsrådens redegjørelse, og at en strategiplan foreligger med mål om ti dagers ventelister.

Jeg slutter meg veldig til mine partifellers synspunkter også på dette området og støtter selvfølgelig forslaget fra representanten Hanssen som ble framsatt før debatten. For er det på et politikkområde som vi bør vurdere å gi en behandlingsgaranti, er det for psykisk syke barn og unge. Perspektivene er ganske alvorlige dersom man ikke får dette til.

I redegjørelsen sier statsråden:

«Det trengs ressurser for å bygge opp et DPS til en god faglig standard. Men jeg kan ikke unnlate å peke på at svært mange av de utfordringene jeg har vist til, ikke bare handler om manglende ressurser, men om evnen og ikke minst viljen til å satse på de desentraliserte tjenestene.»

Representanten Alvheim brukte et eksempel i sitt innlegg som på en måte understreker det problemet. Han viste til fylkeskommunens planer, som ikke lenger gjaldt, og han brukte et eksempel fra Kragerø kommune. Kommunen bygde et nytt sykehjem for å etablere et DPS med 17 døgnplasser, og vips, så var det bare sentralisert bort, på tross av tidligere godkjente planer og på tross av Stortingets klare, uttalte mål. Dette skaper frustrasjon hos kommunen og hos de ansatte, som føler seg maktesløse. Men det som er mest alvorlig, er det statsråden også tar opp i sin redegjørelse, at dette verken skaper tillit eller nærhet til pasientene. Dette må statsråden se på igjen. Denne utviklingen er stikk i strid med Stortingets intensjon i forhold til DPS.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:22:30]:Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til forslaget fra John I. Alvheim som er fremmet i salen i dag. Som flere har vært inne på, fremmet jeg selv et Dokument nr. 8-forslag om barne- og ungdomspsykiatri ved møtets start i dag. La meg understreke at mitt forslag berører spørsmålet om ventetid, altså ventetid fram til første konsultasjon, men også ventetid fram til behandling starter opp. Utgangspunktet for det forslaget jeg har fremmet, er å få på plass garantier som forsterker rettigheter, dersom det er hensiktsmessig, og dermed også å tydeliggjøre politiske prioriteringer som vi alle synes å være enige om.

Samtidig tror jeg det er viktig for oss å erkjenne at dette ikke er en enkel sak. Det verste vi kan gjøre, er jo å innføre sterke, forsterkede, garantier som i praksis ikke lar seg gjennomføre. Derfor er ikke vi i Arbeiderpartiet beredt til å vedta å innføre en slik garanti i dag med, som det også går fram av forslaget fra John I. Alvheim, klare, allerede i dag bestemte, tidsfrister. I forslaget fra meg, som ble fremmet ved møtets start i dag, som sagt, går det fram at man må foreta mer grundige vurderinger av f.eks. hva slags tidsfrister det kan være snakk om. Derfor inneholder forslaget fra min side også en klar premiss om at man ønsker å pålegge Regjeringen å fremme en egen sak der helheten i disse tiltakene vurderes, og at det utgjør beslutningsgrunnlaget for Stortinget når vi forhåpentligvis kan forsterke rettighetene innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er begrunnelsen for at Arbeiderpartiet ikke vil stemme for forslaget fra John I. Alvheim i dag, selv om jeg fullt ut mener at intensjonene i forslaget er helt i tråd med intensjonene i det omtalte Dokument nr. 8-forslaget. Selv om det kanskje ikke er enkelt å få gjennomslag for det, vil jeg be John I. Alvheim vurdere å oversende forslaget til Regjeringen uten realitetsvotering, slik at forslaget forhåpentligvis kan inngå som grunnlag når vi får en egen sak om dette i Stortinget om ikke lenge.

John I. Alvheim (FrP) [11:25:49]: Slik jeg ser det, er det fortsatt barne- og ungdomspsykiatrien som kommer dårligst ut, også i omsorg- og helseministerens redegjørelse. Jeg finner heller ikke at ambisjonsnivået fra Regjeringens side i forhold til barn og unge er godt nok. Det er nettopp i barne- og ungdomsårene vi kan behandle og forebygge alvorlige psykiatriske lidelser i etterkant.

Vi kan derfor overhodet ikke akseptere at vi skal ha en ventetid for utredning av barn og unge på hele 71 dager. Jeg synes heller ikke at ti dager er tilfredsstillende, selv om det er målsettingen til Regjeringen og for så vidt en positiv og god målsetting. Det er viktig at når disse barna ved det minste symptom blir henvist til spesialisthelsetjenesten i psykiatri, blir de å betrakte som øyeblikkelig hjelp, og utredning og behandling skal være eventuelt påbegynt innen tre uker. Forslaget mitt er likt det Stortinget vedtok i forbindelse med Kreftplanen, hvor også de første konsultasjonene er å betrakte som øyeblikkelig hjelp. Det er ikke noe mindre farlig for en tiåring å få psykiske problemer enn det er for en tiåring eller en tolvåring å få kreft. Det er like alvorlig hver på sin måte, både for pasienten og for de pårørende. Derfor skal det ikke være noe ventetid når det gjelder å ta vare på barn og unge. Vi har jo nylig fått lagt frem en rapport om at selvmordsraten blant ganske unge er urovekkende – urovekkende – stor.

Så er det dette forslaget mitt. Jeg sa at det var etter mal fra Kreftplanen. Pasientrettighetsloven gir rettigheter til alle og enhver av oss, også barn og ungdom, innenfor psykiatrien. Men det ligger hele tiden en faglig skjønnsvurdering. Når skal man ta pasienten inn til utredning, når kan det vente, og når kan man begynne behandling, når kan den vente? Det er denne ventetiden for barn og unge jeg ikke vil akseptere. Det skal skje prompte, og det er det forslaget egentlig dreier seg om. Da er det forstemmende å høre her både fra Høyre og fra Kristelig Folkeparti at mitt forslag skulle svekke pasientrettighetene. Man må faktisk være representant fra Høyre for i det hele tatt å kunne uttale seg på denne måten.

Bent Høie (H) [11:29:15]:Det som har skjedd siden Kreftplanen ble vedtatt, er jo, som John I. Alvheim var inne på, at vi har fått en ny pasientrettighetslov, som ikke minst Fremskrittspartiet og Høyre har vært store forkjempere for. At forslaget fra John I. Alvheim ikke er nødvendig, har jeg hans egne ord på i Innst. S. nr. 149 for 2001-2002, der et tilsvarende forslag fra Sosialistisk Venstreparti ble behandlet. Den gangen valgte Fremskrittspartiet å støtte forslaget fra Sosialistisk Venstreparti, med den begrunnelse at en pasientrettighetslov med individuell frist ikke var vedtatt. Men de sier at

«om forslaget i Dokument nr. 8:24 for 2001-2002 hadde blitt vedtatt, hadde de foreliggende forslag i … vært overflødige.»

Det står det i Fremskrittspartiets merknader i innstillingen.

Det er et standpunkt som jeg mener også gjelder i dag. Ikke bare er det overflødig, men det vil kunne innebære en svekkelse av den enkelte pasients rettigheter. Det at en utredning og behandling skal være igangsatt innen 21 dager, som forslaget innebærer, vil i realiteten gjøre at en del pasienter som har behov for umiddelbar behandling, kan bli skjøvet på for at en skal gi pasienter som kanskje ikke har behov for behandling innen 14 dager, tre uker eller en måned, oppfølging av denne garantien. Da vil det også være en faglig vurdering som ligger til grunn, men en vil da ha en tidsfrist som alle omfattes av. Som kjent er alle like viktige, her er det er ingen som er prioritert. Det er utfordringen med forslaget fra John I. Alvheim.

Det som er problemet, er det som John I. Alvheim selv pekte på i sitt innlegg, at fagmiljøene, som også pasientene som bodde i Oslo, trekker fram i VG i dag, har tatt innover seg realitetene i den loven som Fremskrittspartiet og Høyre har kjempet fram. Dette fikk vi et godt eksempel på i TV 2-nyhetene i går, der en ung jente med anoreksi stilte spørsmålet: Når skal jeg få hjelp? Hvor lang tid skal jeg måtte vente? Hun hadde ønsket et behandlingstilbud som ikke var gitt henne. På TV 2-nyhetene i morges hørte vi om hvordan pasienter innenfor somatikken får god hjelp av et privat ventelistekontor for å komme raskt fram i sykehuskøen. Da er det ikke ventelistegarantien det er noe feil med, da er det fagmiljøenes oppfatning av hva som er kriteriene for når en skal ha behov for den individuelle retten, og når den retten skal settes. Hvis vi ikke klarer å rydde opp i det, løser ingen nye garantier problemene. Derfor må vi gripe fatt i det som er utfordringen – holdningene i fagmiljøene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.