Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten forslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Silja Ekeland Bjørkly (H) [13:58:54]: (ordfører for saken): Vi behandler i dag et forslag fra flere representanter fra Fremskrittspartiet om å innføre en bredbåndsdefinisjon i Norge. Forslagsstillerne mener det hersker mange oppfatninger om hva bredbånd er, og at dette gjør det vanskelig for forbrukere å orientere seg i rekken av tilbydere og typen tilbud.

Jeg regner med at forslagsstillerne vil redegjøre for sitt syn og forslag senere. Jeg vil først og fremst konsentrere meg om komiteflertallets synspunkter i saken.

Komiteens flertall, fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at man i den såkalte bredbåndsmeldingen la til grunn en definisjon av bredbånd som et

«tovegs kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd og levande bilete. Nettet må kunne bere nye tenester og tillate at mange nyttar nettet samtidig.»

I praksis innebærer dette at man må ha minst ADSL-kapasitet for at det skal bli regnet som bredbånd.

Flertallet i komiteen er redd for at en streng definisjon fort kan bli utdatert og ikke vil være tilpasset teknologinivået, fordi utviklingen skjer så raskt. Uten at jeg skal spå den teknologiske fremtiden, vil jeg likevel påpeke at datakompresjon kan føre til at en eventuell definisjon av bredbånd vil bli altfor vid og dermed mer kostbar enn nødvendig for forbrukerne. Et annet scenario er at stadig flere vil ta i bruk nettet både til å sende og til å motta informasjon, og at en eventuell definisjon derfor vil bli altfor smal i forhold til kapasitetsbehovet.

Flertallet mener derfor at det må være tilbud og etterspørsel som definerer teknologibruk og båndbredde. Det samme flertallet, med unntak av Sosialistisk Venstreparti, mener at det må være den enkelte bestiller av bredbånd som må definere sitt eget behov og ikke risikere å betale for kapasitet som er høyere enn det som er ønskelig. Det er et mål at flest mulig skal ha tilgang til bredbånd, og da må vi passe oss for å komme i en situasjon som gjør det altfor kostbart for utbyggere, og at forbrukere ikke tar seg råd til å kjøpe bredbåndstjenester.

I komiteens merknader har Sosialistisk Venstreparti valgt å kommentere flere aspekter ved bredbånd og bredbåndsutbygging, som f.eks. hvem som skal eie og drifte nettet. Alle andre partier har valgt å konsentrere seg om det vi mener er det sentrale i denne saken, nemlig definisjonen av bredbånd. Det er altså ikke slik at vi ikke har meninger eller ikke ønsker å uttale oss om bredbånd på mer generelt grunnlag, men vi har valgt å konsentrere oss om forslaget. I den sammenheng vil jeg derfor få vise til de ulike partiers merknader i St.meld. nr. 49 for 2002-2003, Breiband for kunnskap og vekst.

Til slutt vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:01:59]: Det er flere gode grunner til å innføre en bredbåndsdefinisjon. Jeg skal liste opp noen.

Det vil bli lettere for brukerne å velge riktig hastighet når de har en klar definisjon å forholde seg til. De får bedre muligheter til å orientere seg i jungelen av tilbud. På sikt vil dette bidra til å skjerpe priskonkurransen og tvinge frem nye og raskere overføringsteknologier.

Videre er det viktig at myndighetene har et gitt parameter å gå ut fra når de skal rapportere bredbåndsutbyggingen. Båndbredden sier noe om overføringskapasiteten. Tilgjengelig overføringskapasitet avgjør hvilke tjenester bruker har mulighet til å benytte, og hvor mange tjenester man kan benytte samtidig. Kvaliteten på tilbudet vil naturlig nok sterkt påvirke etterspørselen. Når det ikke eksisterer en klar definisjon av hva som er bredbånd, blir det selvfølgelig lettere å nå et politisk mål for bredbåndspenetrasjon, fordi dette er en ukjent størrelse.

Statssekretær Eirik Lae Solberg uttalte til Aftenposten 6. april at minst 90 pst. av husstandene vil ha mulighet til bredbånd i løpet av inneværende år. Telenor har gitt et løfte om 90 pst. dekning i løpet av 2006. Men mye av det Telenor tilbyr, har lav hastighet, og mye av det kan vi kalle for smalbånd, helt ned i 128 Kbit/s. Dermed ser det pent ut i statistikken, selv om de fleste vil hevde at en så lav hastighet har svært lite med bredbånd å gjøre. Det betyr at det er et høyt antall personer, institusjoner og bedrifter i Norge som er uten mulighet til å skaffe seg tilfredsstillende bredbåndssamband.

Det er på sin plass å nevne at Telenors ADSL-tilbud kun vil være mellombånd, og i beste fall en overgangsordning. Fremskrittspartiet frykter at dette kan bli en sovepute og en hindring for å nå målet om en optimal utbygging over hele landet. ADSL har ikke tilstrekkelig kapasitet for skoler, kommuner, sykehus og næringsliv, for å ha nevnt noe.

Går vi inn i Statistisk sentralbyrås beregninger, er det relativt få norske hjem som har bredbånd etter europeiske standardmål. Ved utgangen av tredje kvartal i fjor var det bare ca. 22 000 internettabonnenter som hadde kapasitet utover 2 Mbit/s, mens det totalt var 2,3 millioner internettabonnenter med varierende, men gjennomsnittlig langt lavere båndbredde. Dette viser behovet for en opprydding, og at arbeidet bør starte nå.

I et brev til komiteen sier moderniseringsministeren bl.a. i sin begrunnelse for ikke å gå inn for en bredbåndsdefinisjon at myndighetene ikke skal forsøke å påvirke en markedsstyrt utvikling. Videre forventes nye komprimeringsteknologier. Dette svaret var ikke uventet. Regjeringen liker selvfølgelig ikke at det blir satt konkrete mål til bredbånd, fordi det vil rive ned suksesshistorien om at markedet alene kan bygge ut bredbånd i hele Norge. En definisjon vil også kunne hjelpe frem konkurransen i markedet, som jeg sa tidligere, for det er klart at når det er vanskelig å sammenlikne tjenester, blir også konkurransen dårligere.

Statsråden har prisverdig nok vært opptatt av å åpne for mer konkurranse på en del andre områder, men her opptrer han motstrebersk, etter min oppfatning. Det er også selvmotsigende når moderniseringsministeren i brevet uttaler at han ikke vil sette en definisjon nå fordi teknologien er i utvikling og det kan komme nye komprimeringsteknikker. Det betyr faktisk at f.eks. 1 Mbit/s bredbåndslinje i fremtiden vil kunne overføre mye mer data.

I Norge er bredbånd hovedsakelig basert på kobberet til Telenor. Kobberet gir vesentlig mindre fart enn fiber, og flere samtidige brukere gjør at overføringshastigheten blir mindre. Et meget vesentlig punkt er at siden 90 pst. av alle bredbåndslinjer i Norge er videresalg av Telenors kobber, bidrar dette til å svekke konkurransen i det norske telemarkedet. Når flertallet, alle utenom Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ikke ønsker å definere bredbånd, er dette med på å sementere dette monopolet fordi det i altfor liten grad stimuleres til satsing på bredbånd basert på fiber, radio og andre teknologier. Så når Fremskrittspartiet fremmer et forslag om å innføre en bredbåndsdefinisjon, er det et eksempel på at vi ønsker å ha mer konkurranse og spille på lag med forbrukerne.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiet og Senterpartiets forslag som er referert i innstillingen.

Ranveig Frøiland hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har teke opp det forslaget som han refererte til.

Jørund Leknes (SV) [14:07:21]: Ethvert engasjement for økt utbygging av høyhastighetstilknytning til Internett i Norge er prisverdig. Jeg oppfatter også dette som forslagsstillernes intensjon. SV mener likevel at etablering av en bredbåndsdefinisjon ikke er veien å gå for å gi bedre tilgang til Internett i Norge. Digitale nett er viktig infrastruktur og burde derfor forvaltes deretter. Det er derfor synd at mange mener at dette bør overlates til markedet. Jeg skulle like å se den regjeringen som overlot til markedet all utbygging av veier i distriktene.

Problemet er at bredbånd er et litt diffust begrep. Å definere det utelukkende som en bestemt hastighet vil sannsynligvis ikke gjøre situasjonen noe bedre. Det foregår en stadig utvikling av netteknologi som fører til at økte hastigheter etter hvert blir mer og mer tilgjengelig. Samtidig vil hastighetsbehovet til forskjellige aktører variere veldig, avhengig av antall brukere og bruk. En skole med 300 elever vil f.eks. ha langt større behov for overføringskapasitet enn en skole med 50 elever.

Dette forslaget bærer preg av at forslagsstillerne tror opplevelsen av Internett kun avhenger av hvilken tilknytningshastighet man har til tilbyderen. Dette tar oppmerksomheten bort fra mange andre faktorer som kan være vel så viktige. En bredbåndsdefinisjon basert på hastighet vil f.eks. ikke si noen ting om denne løsningen leveres med en trådløs ruter, eller om det er lovlig å dele tilknytningen med alle datamaskiner i husstanden. En bredbåndsdefinisjon som er knyttet til en spesifikk hastighet, vil dessuten fort kunne ta oppmerksomheten bort fra utbygging av stamnettet. Hvis en bruker har en tilknytning på 2 Mbit/s til leverandøren, betyr ikke det at brukeren alltid vil oppleve den hastigheten. Den opplevde hastigheten kommer an på hvor stor båndbredde tilbyderen har inn til resten av Internett, og antall brukere som deler på denne båndbredden.

Samtidig må vi ta innover oss at det allerede eksisterer mange definisjoner på bredbånd. Ifølge OECD er bredbånd mer enn 256 Kbit/s i én retning. Jeg oppfatter det slik at forslagsstillerne mener at bredbånd har en høyere hastighet enn dette. Det vi trenger, er derfor ikke en særnorsk definisjon på bredbånd, all den tid norske leverandører fortsatt vil kunne markedsføre sine produkter som bredbånd med referanse til internasjonale definisjoner. Det vi trenger, er økt informasjon til forbrukerne om hva de kan forvente seg av de forskjellige hastighetene, og informasjon om hvilke tilleggstjenester de bør forlange.

SV er ingen varm forsvarer av Regjeringens bredbåndspolitikk. I bredbåndsmeldingen stod vi sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet om en mer aktiv og ambisiøs bredbåndspolitikk. For eksempel var vi enige om opprettelsen av et bredbåndsfond med 3 milliarder kr i fondskapital.

Utbygging av bredbånd er et meget viktig og nyttig distriktspolitisk virkemiddel. Regjeringen har gitt fra seg flere slike virkemiddel gjennom knefall for EØS-avtalen, bl.a. den differensierte arbeidsgiveravgiften. Da er det litt overraskende at det ikke satses hardere på de få virkemidlene vi har igjen, og der er bredbåndspolitikk et viktig virkemiddel. Teknologiarbeidsplasser kan legges nesten hvor som helst i landet, bare de har gode muligheter for høyhastighetstilknytning til Internett.

Vi trenger i Norge i dag en langt større satsing på høyhastighetstilknytning til Internett. En bredbåndsdefinisjon vil ikke løse dette problemet. SV ønsker en økt utbygging av høyhastighetsnett. Hva som kalles bredbånd, vil ikke være avgjørende for om vi klarer å få til det.

Odd Roger Enoksen (Sp) [14:11:39]: SVs representant holdt et meget godt innlegg, som gikk gjennom begrunnelsen for hvorfor vi trenger en langt sterkere utbygging av bredbånd enn det Regjeringen legger opp til. Så jeg slutter meg til det aller meste av det som ble sagt om behovet for en forsert utbygging, og begrunnelsen for at den enkelte bruker kan ha ulike behov.

Når flertallet argumenterer med at det å definere en standard for hva som er bredbånd, vil kunne medføre at enkelte kjøper større kapasitet eller kjøper ting de egentlig ikke har behov for, og at man derfor ikke ønsker å innføre en standard, er jo det et argument som kan brukes på veldig mange områder i samfunnet.

På de aller fleste produktene har vi innført en norsk standard, eller det fins standarder for hvordan produkter skal utformes. Det er krav de enkelte produkter må oppfylle. Vi spør aldri om den enkelte bruker nødvendigvis må ha et produkt som oppfyller nettopp den standarden. Vi har innført den standarden for å ha definisjoner å forholde oss til. Slik burde det selvfølgelig også være innenfor dette området. Jeg vet ikke om flertallets argumentasjon også er en argumentasjon for å avvikle standarder på alle andre områder i samfunnet.

Jeg synes derfor det er helt opplagt at også på dette området burde man ta de nødvendige skritt for å definere hva bredbånd egentlig er, og hva det dreier seg om. Det er selvsagt, som flertallet sier, den enkelte bruker som må avgjøre hva slags kapasitet man har behov for. Det skal den enkelte bruker selv få ta stilling til. Om den enkelte bruker da velger å kjøpe bredbånd eller kjøpe noe med mindre kapasitet, eventuelt også kjøpe noe som har langt større kapasitet enn det bredbåndsdefinisjonen tilsier at man skal ha som en minimumsstandard, blir selvsagt den enkelte brukers valg.

Jeg tror ikke det skulle være nødvendig å bruke mer tid fra min side. Det er argumentert godt fra representanten Hedstrøm for hvorfor det burde innføres en standard, og jeg slutter meg til den argumentasjonen.

Statsråd Morten Andreas Meyer [14:14:10]: Jeg er tilfreds hver gang Stortinget diskuterer IT-politikk, hva gjelder både innhold og infrastruktur.

Teknologien gir oss nye muligheter både i det private, kommersielle markedet og ikke minst i forhold til å forbedre det offentlige tjenestetilbudet til borgerne.

Debatten om bredbånd har vært stor og omfattende de siste årene. Av og til skulle jeg ønske at vi i større grad hadde løftet blikket og ikke bare sett på båndbredde og utbyggingstakt, men hadde vært enda mer konsentrert om de tjenestene som blir tilgjengelige når bredbånd bygges ut. Det er altså ikke bredbåndet i seg selv som skaper gevinster for borgere, næringsliv og offentlig sektor, men det er også de tjenestene som lar seg distribuere via bredbåndet, som er de spennende mulighetene for samfunnet vårt. Det er der oppmerksomheten vår skal ligge.

Jeg personlig ser ikke behov for at myndighetene skal forsøke å påvirke en sunn og naturlig markedsstyrt utvikling ved å introdusere det som kan oppfattes som en streng og konserverende bredbåndsdefinisjon basert på overføringskapasitet. I tillegg til å være annerledes enn hva de fleste andre land opererer med, vil dette også kunne definere ut bredbåndsteknologier, som f. eks. DSL. Så langt må vi konstatere at disse teknologiene har balansert brukernes kapasitetsbehov og betalingsvillighet på en god måte. Det er min vurdering at det er den positive dynamikken mellom utbygging av infrastruktur og utvikling av nye båndbreddekrevende tjenester og innhold som til enhver tid bør være med og definere hvilke overføringskapasiteter som bør betegnes som bredbånd. Dette behovet vil endres over tid, og følgelig vil det å innføre en teknisk definisjon raskt kunne bli utdatert. Dette er da også i tråd med OECDs anbefalinger. En slik markedsdrevet dynamikk med trinnvis utbygging av bredbåndsnettene reduserer risikoen for overinvestering i infrastruktur, samtidig som aktørene har mulighet til å oppgradere kapasiteten for å imøtekomme økte krav til overføringskapasitet som nye tjenester og mer avansert innhold krever.

Både representanten Hedstrøm og jeg er opptatt av brukerorientering og sterkere forbrukermakt. Vi skiller nok noe lag i denne debatten, hvor jeg faktisk har tillit til at kundene/brukerne/kjøperne av bredbånd er kunnskapsrike og i stand til selv å definere hvilket behov de har i forhold til hvilke tjenester de ønsker distribuert via bredbånd.

Det etterlyses en aktiv og ambisiøs bredbåndspolitikk. Jeg har avslutningsvis lyst til å si at det er akkurat det Regjeringen har, og den aktive og ambisiøse bredbåndspolitikken virker. Det innebærer at utbyggingen av bredbånd som bærer av attraktive tjenester går i et tempo som selv de mest optimistiske anser som svært høyt. Det gir også muligheter for borgere, for næringsliv og offentlig sektor til raskere å ta i bruk tjenester og nyte godt av de gevinstene disse tjenestene gir, raskere enn det vi hadde forestilt oss bare ett år tilbake. Vi er i ferd med å ta tetplassering i Norden når det gjelder utbygging av bredbånd, og det går som sagt i et tempo som det er all mulig grunn til å være stolt av.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Aud Gaundal (A) [14:18:47]: Jeg er i likhet med statsråden svært glad for at det ser ut som det går bra med utbyggingen av bredbånd.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til statsråden, da det har kommet meg for øre at når en kommune blir definert som dekt opp med bredbånd, er det faktisk nok at kommunesenteret har bredbånd. Er det definisjonen i statistikken? Det er det jeg er ute etter.

Statsråd Morten Andreas Meyer [14:19:27]: Så vidt jeg er kjent med, er definisjonen også om kommunen har dekning, slik representanten framstiller det.

I dag er det ti kommuner som er uten slik dekning. For ett år siden var det tallet 63. Vi er kjent med at av de ti kommunene som i dag mangler bredbåndsdekning, har seks i løpet av 2005 planene klare for en dekning via Telenor DSL. To av de øvrige kommunene har andre konkrete planer. Det er altså to av 433 kommuner vi i dag ikke kjenner til om har tilstrekkelige planer for bredbåndstilknytningen. Igjen må utgangspunktet være at det er etterspørselen etter tjenester som driver bredbåndsutbyggingen til næringslivet og borgere, også internt i kommunene.

Øystein Hedstrøm (FrP) [14:20:49]: Det foreligger i dag et sammensurium av tilbud til forbrukerne, slik at det er veldig vanskelig å sammenlikne priser og kvalitet på bredbåndstjenester. Med en definisjon vil det helt klart være lettere for forbrukerne å orientere seg i dette markedet, og det vil da styrke konkurransen. Det er stort sett alle eksperter enige om.

Statsråden sa at det må være etterspørselen som styrer tilbudet, men vi har jo alltid et objektivt behov. Hvis det foreligger en god kvalitet på en tjeneste, vil etterspørselen øke. Jeg vil henlede oppmerksomheten på siste nummer av «Computerworld» som jeg fikk på Stortinget i dag. Her står det på første side at Telenor vil nå selge ADSL 2+ i Sverige, mens vi ikke får det i Norge på lang tid. Jeg vil knytte dette til offentlig sektor. Vi har 750 000 i offentlig sektor i Norge. Hva betyr det at vi har langt lavere overførsel, større treghet og mindre båndbredde i Norge enn i Sverige? Jeg skulle gjerne sett undersøkelsesresultater på at vi konkurransemessig kanskje taper i milliardklassen på det.

Statsråd Morten Andreas Meyer [14:22:15]: Representanten Hedstrøm beskriver situasjonen på bredbåndsmarkedet som «et sammensurium» av tilbud og leverandører. I et marked hvor det skal være konkurranse om forbrukernes gunst, er det nettopp viktig at det er mange leverandører som kan levere oss tjenester. Vi har et ansvar for å bidra til å opplyse forbrukerne og til å gjøre kunnskap kjent, men at vi løser utfordringene i manglende konkurranse på telesektoren ved å fastsette definisjoner for bredbånd og bredbånds bredde, er jeg sterkt i tvil om.

Når det gjelder Hedstrøms spørsmål om offentlig sektor: Igjen – jeg driver fram fra mitt departement en rekke IT-relaterte prosjekter som krever infrastruktur, og nettopp gevinstene ved å implementere de tjenestene vil bidra til en ytterligere utbygging av bredbåndskapasiteten. Vi er også i den heldige situasjonen at vi i dag har muligheten til å gi 86 pst. av alle husstander tilbud om bredbånd, og utbyggingen skjer fortsatt i et meget høyt tempo.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Fleire har heller ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.