Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hvert av de øvrige partiene.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Britt Hildeng (A) [10:25:36]: (ordfører for saken): Jeg vil i utgangspunktet berømme det arbeidet som krisesentrene gjør for kvinner som befinner seg i en utrygg situasjon enten fordi de utsettes for vold, eller fordi de opplever trusler om det.

Krisesentrene er et veldig viktig tilbud for mange kvinner og er et nødvendig lavterskeltilbud som drives i tillegg til det offentlige apparatet. Det finnes ca. 50 krisesentre i landet, og de fleste er drevet av frivillige organisasjoner.

Mange av krisesentrene sleit lenge hardt og brukte mye tid på å skaffe nok penger til å dekke sine driftskostnader. Det var derfor et stort fremskritt da vi fikk en ordning som innebærer at krisesentrene blir finansiert gjennom tilskudd på 80 pst. fra staten og 20 pst. fra kommunene. Dette bedret krisesentrenes økonomi, og det gav større trygghet for de fleste kvinner som søkte krisesentrene.

Dekning av slike ytelser er etter sosialtjenesteloven oppholdskommunens ansvar. For de fleste kvinner som befinner seg på krisesentre, fungerer dette bra. Men for noen kvinner fungerer det ikke, fordi de må søke hjelp og opphold i krisesentre utenfor sin egen kommune og utenfor det området det lokale krisesenteret dekker. Dette er kvinner som er truet på livet, og som er på flukt som følge av familievold, eller de er blitt offer for menneskehandel, «trafficking», eller for tvangsekteskap. Disse er i mange tilfeller best hjulpet med opphold i krisesenter utenfor egen bostedskommune. Men finansieringsordningen bidrar ofte til at det blir en diskusjon kommunene imellom om hvem det er som skal betale. Denne diskusjonen gjør at kvinner som i utgangspunktet har det vanskelig, blir kasteballer i systemet og ofte ikke får god nok hjelp.

Dette er bakgrunnen for forslaget om at Regjeringen må sørge for en forskrift eller fremme forslag til lov som sikrer at tidligere oppholdskommune skal bære ansvaret for utgiftene knyttet til de kommunale tjenestene i inntil et år.

Flertallet i komiteen, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, anbefaler ikke denne endringen, ut fra et likestillingsprinsipp, og viser til andre grupper, som frivillig flytter til annen kommune fordi de ønsker et bedre helsetilbud enn deres egen kommune har. Dette flertallet foreslår på den bakgrunn at forslaget som er fremmet i Dokument nr. 8:28, blir vedlagt protokollen.

Et mindretall bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener imidlertid at kvinner på flukt fra voldelige situasjoner er i en tvangssituasjon og ikke kan sammenliknes med grupper som frivillig flytter til andre kommuner for å få et bedre helse- og tjenestetilbud. Dette mindretallet ber derfor Regjeringen gjennom forskrift eller på annen måte sørge for at bostedskommunen forut for inntak i krisesenter skal forpliktes til å betale utgiftene knyttet til kommunale tjenester som ytes av krisesenterets vertskommune, i inntil et år.

Jeg viser til innstillingen og tar med dette opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Britt Hildeng har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Beate Heieren Hundhammer (H) [10:30:06]: Jeg tror ingen er uenig i at kvinner på flukt fra vold og tvangsekteskap skal tilbys nødvendig hjelp, sikkerhet og oppfølging. Svært ofte er en plass på et krisesenter den beste og kanskje eneste muligheten for å oppfylle dette. Ofte er det nødvendig å plassere en kvinne på et krisesenter i en annen kommune, enten fordi det ikke finnes krisesenter i hennes opprinnelige bostedskommune, eller fordi det er nødvendig for å få avstand fra den man trenger beskyttelse mot.

For at brukere av ulike tjenester skal kunne flytte fritt til den kommunen man måtte ønske, er det nedfelt i sosialtjenesteloven at tjenester skal betales av oppholdskommunen, også opphold av midlertidig karakter. Dette er et godt prinsipp, som gjør at innbyggere i Norge fritt skal kunne flytte til hvilken kommune de måtte ønske, og motta tjenester der. Det er også med på å forhindre at brukeren skal oppleve å bli nektet tjenester på grunn av uenighet mellom kommunene om hvem som skal betale. Dette er hovedgrunnen til at Høyre ikke kan støtte at tidligere bostedskommune skal betale for opphold på krisesenter. Dessuten vil det være en forskjellsbehandling overfor grupper som flytter frivillig til en annen kommune for å få et bedre tjenestetilbud.

Videre foreslås unntaksbestemmelsen i sosialtjenesteloven, som åpner for at den forutgående bostedskommune i visse tilfeller skal bære kostnadene ved opphold på institusjon, avviklet av Bernt-utvalgets forslag til ny felles helse- og sosiallovgivning. Forslaget er nå ute til høring, og eventuelle endringer i forhold til hvem som skal betale for opphold på krisesentre, bør derfor uansett ikke vedtas før høringsinstansene har uttalt seg.

Jeg synes også det er grunn til å minne om at krisesentrene blir finansiert med 80 pst. av staten, noe som sterkt begrenser kommunenes utgifter. I tillegg vil jeg som representant for et parti som både har tro på og vil styrke det kommunale selvstyret, minne om at det finnes noe som heter interkommunalt samarbeid. Ved etablering av krisesenter er det fullt mulig for kommunene å inngå avtaler som fører til en fordeling av kostnadene, i erkjennelse av at det ikke er formålstjenlig å ha et krisesenter i alle kommuner, verken i forhold til kvalitet eller i forhold til kvantitet.

John I. Alvheim (FrP) [10:32:39]: I likhet med de øvrige partiene beklager vi den utvikling som har skjedd de senere år, med mer vold i familien, flere tvangsekteskap og en sterkt økende bruk av krisesentre. Naturlig nok vil det i disse ekteskapsformene være barna som blir de mest skadelidende. Dette er etter Fremskrittspartiets mening altfor lite vektlagt av foreldrene, det være seg gifte eller de i parforhold, hvor en utelukkende ser sin egen situasjon i problemene, og glemmer at for barna som skilles fra foreldrene, den ene eller begge, er det en tragedie som kan skade barna alvorlig psykisk på lang sikt. De økonomiske problemene som disse menneskene kommer opp i, kan sikkert være tøffe og vanskelige, men, slik jeg ser det, er det slett ikke de viktigste problemene i slike situasjoner.

Krisesentrene finansieres i dag med 80 pst. av staten og 20 pst. av kommunene. Så lenge vi har en finansiering av velferdsordningene fordelt mellom stat og kommune, finner Fremskrittspartiet ikke noen grunn til å endre på dette. Jeg viser i denne sammenheng til statsrådens brev av 2. februar 2005. En utredning rundt disse problemene er på gang, og et forslag er ute på høring. Stortinget vil derfor få saken tilbake på egnet måte på et senere tidspunkt.

Om Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin finansiering av alle velferdstiltak ved statlige overføringer til den enkelte familie, ville dette ikke vært noe problem i denne situasjonen, idet staten ville måtte betale uavhengig av bosted.

Fremskrittspartiet finner det imidlertid ikke rettferdig at enkelte grupper av vanskeligstilte, eksempelvis de som må søke krisesenter, skal forskjellsbehandles i forhold til andre enkeltmennesker og deres skjebner. For eksempel kan eldre og syke mennesker ha vanskeligheter med å flytte over til en annen kommune for å få en bedre omsorg, sammen med familien, ved livets slutt, der en ikke vil være prioritert når det gjelder sykehjemsplasser.

Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om at saken vedlegges protokollen.

Sigbjørn Molvik (SV) [10:35:41]: Kvinner som er utsatt for familievold, tvangsekteskap eller andre alvorlige trusler og overgrep, er ofte på flukt for bokstavelig talt å berge eget liv og helse. De er dermed i en nødssituasjon der det er avgjørende viktig at samfunnet både legger til rette for at disse kvinnene kan få nødvendig trygghet og beskyttelse, og fjerner alle muligheter for at uenigheter og uklarheter omkring ansvar og økonomi skal kunne hindre en slik nødvendig beskyttelse. Slik dagens system er, fungerer ikke dette godt nok.

Det er ofte helt avgjørende for kvinner som er i en slik situasjon, å søke tilflukt i et krisesenter utenfor egen bostedskommune nettopp for å ivareta egen sikkerhet på best mulig måte. Det er også slik at det i svært mange av de norske kommunene ikke er etablert et krisesentertilbud, og mange er derfor uansett avhengige av tilbud i en annen kommune enn sin egen. Kommunene der det er etablert gode krisesentertilbud, vil derfor kunne bli påført betydelig økonomiske belastninger fordi betalingsprinsippet i sosialtjenesteloven tilsier at det til enhver tid er oppholdskommunen som skal finansiere alle utgifter til opphold, også opphold av midlertidig karakter. Dette prinsippet er i utgangspunktet greit og riktig nettopp for å hindre uenighet mellom kommuner når det gjelder finansiering og utforming av tjenester. Men når det gjelder denne gruppa, kvinner på flukt, kan prinsippet om at oppholdskommunen skal betale, i seg selv være til hinder for at hjelp og beskyttelse kan bli gitt.

Krisesentrene skiller seg ut fra de fleste andre kommunale tilbud innenfor sosialtjenesten ved at de ikke er lovpålagt og derfor heller ikke eksisterer i svært mange kommuner. I tillegg kommer det viktige faktum som jeg har vært inne på, at for mange kvinner på flukt er det nettopp et poeng å søke tilflukt utenfor sin egen kommune.

Ved at de kommunene som har etablert krisesentre, blir påført urimelige økonomiske belastninger, kan vi risikere at også disse tilbudene kan stå i fare. Derfor ønsker SV, som også er forslagsstiller til dette Dokument nr. 8-forslaget, å sørge for at det er kvinnenes bostedskommuner som skal være ansvarlige for å finansiere et midlertidig opphold i et krisesenter, uansett i hvilken kommune dette tilbudet ligger. Et slikt system vil sikre både mer rettferdig økonomisk fordeling av utgiftene til drift, og også i større grad sikre at gode tilbud ikke blir satt i fare.

SV er glad for at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter dette forslaget, men vi er skuffet over at verken regjeringspartiene eller Fremskrittspartiet er villige til å se litt bort fra prinsippene for å finne den løsningen som er best for denne svært utsatte gruppen av forfulgte kvinner. Det er etter SVs oppfatning helt irrelevant, slik regjeringspartiene og Fremskrittspartiet framstiller det, at man sammenlikner kvinner på flukt fra vold og trusler med grupper som frivillig flytter fra en kommune til en annen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:38:59]: Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes intensjoner om å hjelpe kvinner som er på flukt fra tvangsekteskap. En egen handlingsplan mot tvangsekteskap ble lagt fram i 2002. Søkelyset var rettet mot å forebygge at dette fremdeles skal skje i Norge. I tillegg så en behov for kompetanse og bedre samordning og samarbeid mellom ulike aktører.

Det er ca. 50 krisesentre i Norge i dag. De fleste er drevet som private stiftelser og representerer en trygg havn for kvinner som er på flukt fra tvangsekteskap.

I den senere tid er det kommet fram at stadig flere kvinner opplever vold i nære relasjoner. For kvinner som er på flukt fra familievold, som tvinges til prostitusjon eller tvangsekteskap, er det viktig at det finnes et tilbud til dem. Mange av disse blir nok best hjulpet om de får opphold i et krisesenter utenfor bostedskommunen.

Tilskuddsordningen for krisesentrene er basert på en kommunal andel på 20 pst. som utløser et statstilskudd på 80 pst. av krisesentrenes budsjett. Jeg kjenner ikke til at kvinner på flukt fra tvangsekteskap har fått avslag på grunn av betalingsordningen.

Kristelig Folkeparti er, som forslagsstillerne, opptatt av tydelige ansvarsforhold, slik at ikke kvinner som trenger hjelp og bistand fra krisesentrene, blir kasteballer i hjelpeapparatet.

Brevet fra helseministeren av 2. februar i år understreker at krisesentrene skal være åpne for alle, uansett verdi- eller livssyn. De skal være gratis for brukerne, og det skal ikke kreves henvisning for å komme dit.

Det slås fast at den kommunen kvinnen oppholder seg i, er ansvarlig for å yte og finansiere de sosiale tjenestene på krisesentrene. For kvinnen gir det en trygghet å vite at hun kan få hjelp mens hun bor eller midlertidig oppholder seg i en annen kommune.

De nye arbeids- og velferdskontorene som skal etableres i alle kommuner, kan yte samordnet hjelp til kvinner som er på flukt av ulike årsaker.

For tiden er Bernt-utvalgets innstilling om en ny felles sosial- og helselovgivning ute på høring. Utvalget går ikke inn for en videreføring av refusjonsregelen i sosialtjenesteloven § 10–1 annet ledd.

Krisesentrene kommer i dag ikke inn under unntakene, da de ikke har institusjonsstatus. Skal en utvide refusjonsadgangen til å gjelde krisesentrene, kan det bli vanskelig ut fra likebehandling i forhold til grupper som frivillig flytter til en annen kommune for å få et bedre tjenestetilbud.

Kristelig Folkeparti tror at den beste måten å unngå konflikt mellom kommunene på er at den kommunen som har krisesentrene og utgiftene, også har fordelen av at finansieringen er der.

Oppholdskommunen har også ansvar for tjenester etter kommunehelsetjenesteloven og barnevernstjenesteloven. Det kan føre til mer administrasjon om en gir refusjon for sosiale tjenester i krisesentrene og ikke andre tjenester som kvinnen trenger.

Kristelig Folkeparti avviser ikke Dokument nr. 8-forslaget. Vi vil vente til høringsinstansene i Bernt-utvalget har uttalt seg om forslaget før vi tar en endelig avgjørelse. Jeg anbefaler derfor at Dokument nr. 8-forslaget vedlegges protokollen.

Ola D. Gløtvold (Sp) [10:42:38]: Mange kvinner som er utsatt for vold og tvang, må rømme fra det stedet de oppholder seg på i utgangspunktet, og slik sett er det ofte at kvinner som søker krisesentre på grunn av bl.a. tvangsekteskap, vold og trusler, flyttes eller selv flytter til en annen kommune for å få den hjelp som et krisesenter kan gi.

Ytelse etter sosialtjenesteloven er i utgangspunktet oppholdskommunenes ansvar. Det blir framholdt av bl.a. helse- og omsorgsministeren at krisesentre ikke er noe unntak i denne sammenheng, og at hovedregelen følgelig er at det er kommunene som krisesentrene ligger i, som har ansvaret for å dekke kostnadene ved opphold og etablering for kvinner på flukt fra tvangsekteskap.

Et mindretall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at dette prinsippet ikke fungerer like godt for de kvinner som er på flukt i et avgrenset tidsrom på grunn av f.eks. trussel om tvangsekteskap, eller på grunn av at de er utsatt for vold. Dette gjør at vi støtter forslagsstillerne i at Regjeringen bør gå igjennom de forskrifter som er, og gjennom nye og klare forskrifter, eller på annen måte, sørge for at bostedskommunen forut for inntak i krisesenter skal være ansvarlig for å refundere utgiftene til kommunale tjenester under et midlertidig opphold i et krisesenter.

Vi har fått en finansieringsplan for krisesentrene nå, og det er vel og bra, med 80 pst. statlig tilskudd og 20 pst. som skal dekkes av kommunene. Man kan jo si, som representanten for Høyre sa i sitt innlegg, at troen på kommunalt selvstyre skal gjøre at man har håp om og forutsetter at dette fungerer ved interkommunalt samarbeid, og at kommunene også skal dekke disse utgiftene slik som det er forutsatt i sosialtjenesteloven. Det er for så vidt et greit prinsipp, men det er ikke alltid prinsipper passer sammen med hverdagen, og heller ikke at kart og terreng er samsvarende. Det vi er redd for, er at spesielt små krisesentre som har gode tjenester, og som blir oppsøkt av mange av disse kvinnene her, får et problem med sin sosialetat og sin barnevernstjeneste fordi det vil belaste den kommunen som dette krisesenteret ligger i, uforholdsmessig mye. Det gjør at vi ønsker at utgangspunktet skal være at det som er ens bostedskommune før man flykter til dette krisesenteret, skal bære utgiftene.

Jeg hadde håpet på at det som ligger i intensjonen fra forslagsstillerne her, hadde blitt vedtatt i dag. Det er imidlertid verdt å merke seg innlegget fra representanten Woie Duesund, som sier at en vil se på Bernt-utvalgets innstilling nå først, og så vurdere om en kanskje skal følge det som mindretallet her foreslår. Det er i hvert fall en åpning for at man skal se på dette slik at det fungerer på en best mulig måte, og slik at det ikke belaster et lite, godt krisesenter i en relativt liten kommune, og heller ikke forårsaker at kvinner på flukt blir kasteballer i et byråkratisk og økonomisk system som er lite verdig en håndtering av medmennesker.

Presidenten: Statsråden har frafalt ordet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.