Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Høyre og 5 minutter til hver av de øvrige grupper.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:44:44]: (ordfører for saken): Bakgrunnen for denne innstillingen er et Dokument nr. 8-forslag fra Bjarne Håkon Hanssen om en ventetidsgaranti for barn og ungdom som er psykisk syke.

Dette er en problemstilling som har vært til behandling i Stortinget ved flere anledninger. Jeg viser bl.a. til et privat forslag fra stortingsrepresentant May Hansen og et annet privat forslag fra stortingsrepresentant Åslaug Haga tidligere i denne stortingsperioden, som begge omhandlet behandlingsgaranti for unge med psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk.

Også ved behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet, var behandlingsgaranti for barn og unge et tema. Ved behandlingen av denne stortingsmeldingen vedtok flertallet i Stortinget, alle partier unntatt regjeringspartiene, et forslag der Regjeringa ble bedt om å «fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri».

I forslag til endringer i pasientrettighetsloven i Ot.prp. nr. 63 for 2002-2003 gav Regjeringa uttrykk for at den ikke ønsket å endre loven slik stortingsflertallet bad om ved behandlingen av St.meld. nr. 40 om barne- og ungdomsvernet. Regjeringa begrunnet dette med at å prioritere særskilte grupper ville bryte med prioriteringsprinsippet om en individuell behovsvurdering som er nedfelt i pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Ved behandlingen av endringene i pasientrettighetsloven sluttet stortingsflertallet, alle partier unntatt SV og Senterpartiet, seg til dette. Dette er så langt hva Stortinget tidligere har ment og vedtatt i dette spørsmålet.

Sosialkomiteen har også ved behandlingen av saken denne gangen delt seg i et flertall og et mindretall, som det framgår av innstillingen. Flertallet, bestående av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ønsker en vurdering av om innføring av en ventetidsgaranti kan være et egnet virkemiddel for å redusere ventetida for psykiatrisk behandling for barn og unge. Dette flertallet ber Regjeringa igjen å vurdere spørsmålet om ventetidsgaranti i lys av prioriteringsforskriften. En slik vurdering gjorde altså Regjeringa i forbindelse med endringene i pasientrettighetsloven, slik jeg allerede har vært inne på, og konkluderte med at det ville være i strid med denne forskriften, noe som det samme stortingsflertallet som nå ber om en ny vurdering, den gang sluttet seg til.

Mindretallet, bestående av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, gir klart uttrykk for at situasjonen for barn og unge som venter i måneder og kanskje år på behandling av til dels alvorlige psykiske lidelser, er så alvorlig at det er nødvendig å innføre en egen ventetidsgaranti for behandling av både psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk for barn og unge under 18 år. Disse partiene fremmer forslag om dette og sier også i sine merknader at ventetida ikke må gå utover fire til seks uker.

Når mindretallet også inkluderer behandling av rusproblemer i sitt forslag, er det både med bakgrunn i at ventetida også for denne pasientgruppen er uakseptabelt lang, og at antallet dobbeltdiagnoser er høyt og ser ut til å være stigende.

Mindretallet er klar over at en ventetidsgaranti alene ikke vil være nok for å løse den vanskelige situasjonen for barn og unge med psykiske problemer og rusproblemer, slik det også kom fram i høringene i komiteen. Mindretallet – SV og Senterpartiet – understreker derfor sterkt at det er nødvendig med en betydelig økning av ressursene og kompetansen i barne- og ungdomspsykiatrien. Disse to virkemidlene, både ventetidsgaranti og kompetanse- og ressursøkning, kan, slik mindretallet ser det, sammen bidra til en klar forbedring av den alvorlige situasjonen. Det er mye som tyder på at de fristene som i dag blir satt for behandling, mer blir bestemt ut fra kapasiteten i behandlingsapparatet enn ut fra tilstandens alvorlighet, slik pasientrettighetsloven forutsetter.

Flertallet ber Regjeringa om å vurdere om kapasiteten i det psykiske helsevernet for barn og unge er tilstrekkelig. Etter mindretallets mening er det klart at den ikke er det.

Flertallet viser til at målet i Opptrappingsplanen for psykisk helse er å tilby hjelp til 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen, og mener at dette målet er innen rekkevidde. Fra mindretallets side vil jeg nok gi uttrykk for at det viktigste må være at de barn og unge som faktisk trenger hjelp og behandling, får det, enten det nå vil dreie seg om tre, fem, sju eller en annen prosentandel av de unge, og at behandlingskapasiteten først og fremst må dimensjoneres ut fra det reelt eksisterende behovet.

Til slutt: Dersom mindretallets forslag ikke får flertall, vil SV – og, slik jeg forstår det, også Senterpartiet – subsidiært stemme for forslaget fra flertallet.

Jeg tar så opp mindretallsforslaget fra SV og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:49:44]: Vi nærmer oss slutten av denne stortingsperioden, og jeg har hatt gleden av i fire år å være medlem av sosialkomiteen. Det har vært interessant. Men noe av det som har gjort meg mest fortvilet, har vært at vi ikke har greid å få til et bedre opplegg for barne- og ungdomspsykiatrien, og at vi stadig opplever svikt i den.

Hele det politiske miljøet har hatt ambisjoner om at vi skal gjøre ting bedre, og det er selvfølgelig ikke sånn at ingenting har skjedd i løpet av fire år. Mye bra har skjedd. Men fortsatt er det et faktum at veldig mange barn og unge som har behov for tjenester fra barne- og ungdomspsykiatrien, ikke får det. Og jeg vil tro at noe av det mest uverdige ved det norske helsevesenet er at unge med denne type utfordringer ikke får den hjelpen de trenger.

For en tid tilbake hadde jeg muligheten til å være med, som en flue på veggen, ved et inntaksmøte på en barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved et sykehus her i Norge. Det er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt, der jeg ble stilt overfor barn og unge med svært krevende skjebner. Og jeg føler en veldig sterk forpliktelse, både på egne vegne og på vegne av Arbeiderpartiet, om at vi må få gjort noe. Men så er utfordringen vår at når vi begynner å diskutere med de samme fagfolkene hva som skal gjøres, spriker rådene i alle retninger. Man kan diskutere med dem om det er behov for sterkere juridiske virkemidler, er det behov for å forsterke ventetidsgarantien? Er det brekkstangen vi kan bruke for å få på plass det vi ønsker oss? Ja, sier mange. Men så kan man snu seg litt rundt og finne sterke faglige innvendinger mot sterkere juridiske forpliktelser fordi mange mener at det vil virke mot sin hensikt. Når vi ikke er i stand til å oppfylle den loven vi har i dag, vil det bare gjøre situasjonen enda verre å styrke det juridiske rettighetsgrunnlaget. Så vil mange si at det er mangel på økonomiske ressurser. I neste sving vil de samme fagmiljøene si at nei, det handler ikke om mangel på økonomiske ressurser, det handler om mangel på fagfolk. Men man kan ikke bevilge seg fram til barne- og ungdomspsykiatere, dem må man utdanne, og det tar tid.

Så er det mange som sier at nei, det er ikke mangel på fagfolk, men det er mangel på fagfolk som bruker tiden sin rett. Det er nok fagfolk, men de bruker tiden sin på alt annet enn å behandle barn og unge med psykiske lidelser.

Så er det mange som sier at ja, det er mangel på retningslinjer for best praksis, for at vi så i neste runde møter fagfolk som sier at er det ett område der det ikke er mulig å utarbeide retningslinjer for best praksis, så er det innen barne- og ungdomspsykiatrien. Og slik går tiden. Jeg opplever at det politiske miljøet blir handlingslammet. Derfor har jeg og Arbeiderpartiet fremmet et forslag om at vi må få en sak til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av barne- og ungdomspsykiatrien. Den saken må stille opp veldig klare målsettinger. Hva slags barne- og ungdomspsykiatri er det vi ønsker oss? Hva skal vi gjøre for å nå målene? Hvordan skal vi gjøre det? Hva koster det? Hvilke rettigheter skal vi gi barn og unge med psykiske lidelser? Når skal vi få det på plass?

Dersom det å etablere sterkere juridiske rettigheter er et hensiktsmessig virkemiddel, er Arbeiderpartiet klar for å gå for det. Men hvis det er slik at disse målene best kan nås ved andre virkemidler enn forsterkede juridiske virkemidler, er det selvfølgelig greit for oss. Men nå må vi få fram en sak for Stortinget der det ikke kan herske noen tvil om at Stortinget nå blir handlingsrettet, for å rydde opp i barne- og ungdomspsykiatrien, slik at vi ikke opplever at vi om fire år – når man er i ferd med å avslutte en ny stortingsperiode – har en tilsvarende debatt.

Beate Heieren Hundhammer (H) [11:55:03]: Det er positivt at stadig flere barn og unge innen psykisk helsevern får behandling. Antall barn og unge som er tatt inn til behandling, økte fra 4 428 i tredje tertial 2003 til 5 418 i tredje tertial 2004, noe som tilsvarer en økning på 22 pst.

I Opptrappingsplanen for psykisk helse er målet å tilby hjelp til 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen, og dette målet er klart innenfor rekkevidde. Samtidig øker antallet barn og unge som oppsøker hjelp. Ventetiden er ofte svært lang, og det er flere som venter på behandling. Jeg er enig med forslagsstilleren i at det er bekymringsfullt, fordi det påfører pasienter og pårørende unødige belastninger. Det er også grunn til å ta på alvor tilsynsrapporter som avdekker at allerede innførte pasientrettigheter ikke følges opp skikkelig.

Flere henvisninger og økning i ventelistene innen psykisk helsevern for barn og unge er en utfordring, men samtidig et uttrykk for at vi er i stand til å gi flere et tilbud. Det er viktig at vi møter utfordringer med offensive virkemidler, for det å bidra til en god psykisk helse for barn og unge er den mest framtidsrettede investering man kan tenke seg.

Jeg er svært glad for at helse- og omsorgsministeren i styringsopplegget for 2005 har gitt de regionale helseforetakene klar beskjed om at den prosentvise veksten innenfor psykisk helsevern skal være sterkere enn innenfor somatikken. Dette er et tydelig signal om at dette feltet skal prioriteres også innenfor fordelingen av de ordinære budsjettmidler i spesialisthelsetjenesten.

Jeg har også merket meg at Regjeringen i strategiplan for barns og unges psykiske helse har satt opp et mål om å redusere ventetiden for vurderingssamtale til ti dager i løpet av opptrappingstiden.

Høyres utgangspunkt i denne debatten er at vi må være åpne for å prøve ut alle tilgjengelige virkemidler for å bedre kvaliteten på det tilbudet som gis innenfor psykisk helsevern for barn og unge. Det er bakgrunnen for at vi støtter forslaget fra Bjarne Håkon Hanssen om å be Regjeringen legge fram en sak med vurdering av om en ventetidsgaranti for behandling av barn og unge som er psykisk syke, kan være et egnet virkemiddel for å redusere ventetiden.

Det er imidlertid ingen grunn til å legge skjul på at det under høringene har framkommet innvendinger fra faglig hold mot innføring av en ventetidsgaranti. Både foreningen Voksne for Barn og Pasientombudskollegiet gav klart uttrykk for at innføring av en ny garanti ikke er det rette svaret på de utfordringene barne- og ungdomspsykiatrien står overfor. Begge mente at de rettighetene som allerede eksisterer i pasientrettighetsloven, er gode nok, og at utfordringen først og fremst er å sørge for at dagens rettigheter blir oppfylt.

Det er også stilt spørsmål ved om en standardisert ventetidsgaranti vil ivareta hensynet til barns og unges behov for raskere hjelp enn det den standardiserte garantien oppstiller. Og videre er det grunn til å vurdere hvorvidt ventetidsgarantier for bestemte pasientgrupper kan innebære at disse vil bli prioritert framfor andre pasienter som kan ha svært alvorlige sykdomstilstander.

Til tross for de innvendinger som har framkommet, er Høyre, som sagt, innstilt på å vurdere dette spørsmålet med et åpent sinn, på bakgrunn av de vurderinger Regjeringen nå skal legge fram for Stortinget. Det må uansett ikke herske noen tvil om at vi ønsker et fortsatt sterkt fokus på å skape et best mulig tilbud til barn og unge med psykiske lidelser, slik at målet i opptrappingsplanen kan nås både hva gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:59:05]: Barne- og ungdomspsykiatrien – og psykiatrien generelt sett – har vi diskutert et utall ganger i denne salen, både i denne perioden og i forrige periode. Det er helt åpenbart at utfordringene står i kø også innenfor dette området.

Jeg vil faktisk gi honnør til helse- og omsorgsministeren i denne saken. For er det ett område han har vært tindrende klar på, så er det i hvert fall det som har med prioritering av psykiatrien å gjøre, at den biten virkelig skal settes på dagsordenen. Men fra det å være tindrende klar til det å komme fram til handling som kan hjelpe de enkelte pasientene, er det en vei å gå. Regjeringsapparatet og Stortinget må legge til grunn de virkemidlene som skal tas i bruk for å komme i mål. Og vi er ikke i mål. Vi er langt unna målet for denne gruppen.

Det som var det betegnende i høringene i forbindelse med behandlingen av denne saken, var at organisasjonene til de pårørende faktisk advarte mot å innføre denne typen ventetidsgaranti. Man skal lytte til de innspillene man får fra det feltet. Vi skal ta innover oss de advarslene vi fikk knyttet til akkurat denne garantien, fordi frykten for at den i seg selv kan være en sovepute, også er reell. Disse tingene skal vi ta innover oss. Derfor er det flertallet gjør, viktig. Vi ber Regjeringen vurdere disse tingene, og vi ber den så snart som mulig legge fram en sak om ventetidsgaranti for behandling av barn og unge som er psykisk syke. Da kan vi få diskutert alle sider ved denne saken, i stedet for at vi i dag fatter et vedtak om en ventetidsgaranti uten innhold. Det er innholdet i dette, hva vi skal legge i det, og hva vi ønsker å få ut i den andre enden, som er det aller vesentligste for å få disse tingene på plass.

Jeg tror det er viktig at vi får den hele og brede gjennomgangen. Jeg håper at vi iallfall i den neste stortingsperioden, og så raskt som mulig i den, får på plass et så godt tilbud innenfor barne- og ungdomspsykiatrien at vi kan si: Nå er vi på rett vei. Nå er vi i ferd med å kunne løse en del av de store problemene som er, og så får vi gå videre og se på hvordan vi skal komme endelig i mål.

Per Steinar Osmundnes (KrF) [12:01:53]: Dagens ventetider i barne- og ungdomspsykiatrien er svært lange. Dette er vi i Kristeleg Folkeparti bekymra for, slik andre talarar har vore det i denne debatten. Sjølv om det er fleire barn og unge som får behandling no enn nokon gong tidlegare, aukar talet på barn og unge som søkjer behandling, noko som i neste omgang også påverkar ventetidene. Dagens situasjon, med ei gjennomsnittleg ventetid på om lag 70 dagar, er ikkje haldbar. Barn og unge må sleppe å stå i kø i månadsvis for den behandlinga dei har behov for. Det resulterer berre i lengre ventetider, som gir ekstra belastingar for den enkelte og for dei pårørande.

Situasjonen i psykiatrien har vorte diskutert gong på gong i denne salen, seinast den 14. april, då også denne problemstillinga vart drøft. Opptrappingsplanen legg til grunn at 5 pst. av barne- og ungdomskulla skal få hjelp. Dette er eit mål som eg no trur ein vil nå. Strategiplanen til Regjeringa legg opp til at ingen skal ha meir enn ti dagars ventetid for vurderingssamtale i barne- og ungdomspsykiatrien. Det er også lagt til grunn at ventetidene for poliklinisk behandling skal reduserast med minst 20 pst. i inneverande år. Det er såleis mange positive trekk. Dagens regjering har lyfta dette feltet, og i utgreiinga frå helse- og omsorgsministeren den 11. april vart fleire verkemiddel fremja og understreka. Det er dessverre likevel ei kjensgjerning at det er langt att før barn og unge får den hjelpa som dei treng.

Pasientrettslova krev at det skal fastsetjast ein frist for når ein pasient seinast skal få nødvendig helsehjelp. Dette skal gjerast med bakgrunn i ei individuell og medisinsk vurdering. Det som kanskje er den sterkaste bremsa for reell gjennomføring av den individuelle planen i dag, er at fagmiljøa ikkje følgjer opp dei rettane som alt eksisterer. Derfor er vi frå Kristeleg Folkepartis side opptekne av at ein må rydde opp i haldningane i fagmiljøa samt utvide kapasiteten i behandlingsapparatet og i samspelet mellom nivåa.

Det er bekymringsfullt når pasientombod Petter Holm i høyringa i komiteen påpeika at det er svært mange pasientar som ikkje får utarbeidd ein individuell plan, slik som ein har krav på, og at dei dermed får lite koordinerte tenester. Det er uakseptabelt at pasientar ikkje får innfridd sine lovfesta pasientrettar. Det er heilt avgjerande at fagmiljøa tek innover seg dei krava som det politiske miljøet set.

Representanten Bjarne Håkon Hanssen gjekk gjennom og skildra ein del av dei dilemma ein står overfor ved val av verkemiddel i psykiatrien. Eg ser ikkje nokon grunn til å dvele meir ved dette, men det er slik med dette forslaget, som med det andre, at det alltid vil vere nokon som er for, og nokon som vil vere imot.

Kristeleg Folkeparti er villig til å snu på alle steinar for å redusere ventetidene for barn og unge i psykiatrien. Dette er grunnen til at vi også stør forslaget frå representanten Hanssen i Dokument nr. 8:68 om standardiserte ventetidsgarantiar dersom det viser seg at det er eit eigna verkemiddel for å få redusert ventetidene. For Kristeleg Folkeparti er det viktig at dette også blir sett i samanheng med prioriteringsforskrifta og i lys av dei eksisterande juridiske rettane.

Det viktige for Kristeleg Folkeparti er at ventetidene blir reduserte. Så får ein etterpå sjå på kva for verkemiddel som er dei rette til kvar tid. Det viktige er at barn og unge slepp å stå i kø i lang tid, noko som berre vil gi dei ekstra, alvorlege belastingar.

Kari Lise Holmberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ola D. Gløtvold (Sp) [12:05:36]: Sakens ordfører, Sigbjørn Molvik, redegjorde grundig for både flertalls- og mindretallskonstellasjoner i innstillingen. Derfor skal jeg ikke gå så grundig gjennom det, men bare vise til at Senterpartiet og SV utgjør mindretallet her. Vi mener at det bør være en sterkere fokusering på dette problemet enn hva flertallet legger opp til. Flertallet vurderer også en garanti, men det skal ta lengre tid og vurderes nok en gang. Det har vi ikke tid til nå hvis dette skal komme mer på plass enn hva det har vært og er. Vi er enige med forslagsstilleren, Bjarne Håkon Hanssen, i at det må rettes et sterkere søkelys mot dette, og at det må være en større vilje til prioritering om man skal rette opp det som er situasjonen.

I opptrappingsplanen for psykisk helse er det en målsetting å tilby hjelp til 5 pst. av barne- og ungdomsbefolkningen. Det som vi ser, er at disse gamle måltallene ikke er gode nok. Det må inn andre og mer ambisiøse mål hvis man skal kunne komme i møte de problemene som oppstår her. Lang ventetid, frustrasjon og dermed utvikling av sykdomsbildet gjør at det blir enda dyrere og vanskeligere å ta tak i disse tingene, når det har gått så lang tid, med de følger at dette er uverdig både for den enkelte pasient og for deres nærmeste.

Når vi i denne innstillingen også fremmer forslag om at det skal være en ventetidsgaranti for behandling av psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk for barn og unge under 18 år, er det ut fra at en har den samme situasjonen innenfor rusomsorgen med veldig lange ventetider, og at det også er slik at rusmiddelmisbruk og psykisk helse ofte har en sammenheng. Disse såkalte dobbeltdiagnosene er noe av det en bør ta tak i veldig raskt. Det skjer ikke i dag.

Vi er klar over at i høringsrunden om denne saken sa de som var med der, både organisasjonen Voksne for Barn og pasientombudskollegiet, at en garanti ikke er nok. Det er vi enig i. Det er ikke nok å sette opp bare en garanti som øker forventningene, og i neste omgang øker frustrasjonene fordi man ikke klarer å innfri forventningene. Da er det viktig at man har hovedfokus på hva som ligger i en bevisst opptrapping når det gjelder psykiatri, psykisk helse og rusomsorg.

Helseministeren har i den senere tid vært prisverdig klar på det, for så vidt, men vi har jo til nå ikke lyktes i den opptrappingsplanen for psykisk helse som har vært gjeldende i mange år. Det er et spørsmål om ressurser. Men som representanten Bjarne Håkon Hanssen var inne på, kommer det ulike signaler fra fagmiljøet og også fra brukermiljøet om hvordan disse ressursene brukes og er behøvelige. Jeg tror det uomstridt er slik at det trengs større ressurser, og det har Senterpartiet lagt vekt på i budsjettbehandlingene de senere årene. Både i forbindelse med spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten har vi prøvd å prioritere mer til psykiatrien generelt, og spesielt til barne- og ungdomspsykiatrien. Det er for øvrig i innstillingen vist til bare hva Sosialistisk Venstreparti i flere sammenhenger har gjort der. Det skulle vel egentlig ha stått «disse partier», for at innstillingen skulle være korrekt.

Penger er én ting, men så er det da spørsmål om de faglige ressursene er gode nok. Det kan en sette noen spørsmålstegn ved. Helseministeren tok opp dette i forhold til ledelse, struktur og samhandling. Jeg tror det er veldig viktig at vi får til en bedre utnyttelse av ressursene, og at det kommer retningslinjer og planer som klart setter på plass en del av de prioriteringene som vi på Stortinget mener er nødvendige, og som også hverdagen viser er helt nødvendige. I den sammenheng synes jeg at signalene fra helseministeren har vært gode i den senere tid. Det er viktig at han påser at retningslinjene er klare og entydige, og at ledelsen er klar og entydig. I siste omgang er det helse- og omsorgsministeren som utgjør den ledelsen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [12:10:56]: Det fremgår av innstillingen at det er full enighet i komiteen om det enkle faktum at det er lang ventetid for behandling av barn og unge med psykiske problemer, og jeg har ingen problemer med å slutte meg til uttrykk som at det er en altfor lang ventetid. Det har jeg også gitt uttrykk for, både i den debatten vi hadde i forbindelse med redegjørelsen i Stortinget, og også i debatten i forbindelse med statsbudsjettet for inneværende år.

Hovedtiltaket for å redusere denne ventetiden for behandling er først og fremst den generelle satsingen vi gjør gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. Parallelt med at vi har hatt den opptrappingsplanen, har vi en situasjon der antall barn og unge som får behandling i det psykiske helsevernet, har økt dramatisk, med hele 60 pst. i en femårsperiode fra 1998 til 2003. Det vil selvfølgelig bli oppdaterte tall for dette i budsjettet som kommer til høsten.

Økningen refererer seg dels til økte ressurser og dels til økt produktivitet i tjenesten. Rapporteringen for 2003 viser at de regionale helseforetakene dette året gav en klar prioritet til barn og unge. I henhold til vurdering gjort av SINTEF ligger målet om 5 pst. dekning på landsbasis i 2008 innen rekkevidde. Men som det er påpekt av noen av talerne her, var det måltall vi satte den gangen, i 1997. Det er klart at her er det snakk om bevegelige mål, avhengig av hva som skjer. Det har bl.a. ført til at man i Helse Øst har foretatt en korrigering av dette måltallet på 5 pst. De har for Helse Østs del sagt at det bør være 5,5 pst., slik at de skal være bedre i stand til å håndtere tilleggsutfordringer i hovedstadsområdet.

For barn og unge består bruken av spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern i all hovedsak av polikliniske tiltak. 95 pst. av pasientene får polikliniske tiltak, mens det er bare 5 pst. som blir innlagt. Den polikliniske kapasiteten har i perioden 1998 til 2003 økt med over 400 fagårsverk, og på nasjonalt nivå får nå 3,1 pst. av dem som er under 18 år, et behandlingstilbud. Måltallet er altså 5 pst.

Flere behandlingsårsverk har gitt økt tilgjengelighet til tjenesten. Økningen i antall tiltak pr. fagårsverk har derimot ikke hatt en tilsvarende effekt. Den har først og fremst ført til at hver pasient i gjennomsnitt har fått flere tiltak.

Vi ligger an til å nå viktige mål i opptrappingsplanen, i tråd med det som var Stortingets intensjoner. Årsaken til at dette foreløpig ikke har gitt seg klare utslag i redusert ventetid, er at antall henvisninger har økt nesten like kraftig som økningen i kapasiteten. Vi må imidlertid kunne anta at dette vil gi effekt etter hvert, og at en gradvis vil nå målet om 5 pst. Ved oppstart av opptrappingsplanen antok vi at det var et kraftig underforbruk av tjenester til barn og unge. Det er grunn til å anta at den økte etterspørselen etter tjenester er et uttrykk for at vi er i ferd med å få bukt med dette underforbruket. Selv om økt etterspørsel etter tjenester isolert sett kan sies å være positivt, så er problemet, som komiteen anfører, at ventetiden fortsatt er for lang.

Den viktigste begrensende faktoren for en rask nedkorting av ventetiden er neppe økte ressurser, men først og fremst tilgangen på kvalifisert personell, spesielt spesialister innen psykiatri og psykologi. Det er også en positiv utvikling her, men vi må erkjenne at utdanningen av spesialister tar tid.

Tilsynsrapporter avdekker manglende ivaretakelse av allerede innførte pasientrettigheter. Jeg har merket meg at Helse- og sosialombudet i Oslo og organisasjonen Voksne for Barn har gitt uttrykk for at dette er et sentralt problem også for barn og unge som har psykiske lidelser. Jeg har derfor gitt klare påpekninger til helseforetaket om det helt selvfølgelige, nemlig at norsk lov skal respekteres også på dette området. På bakgrunn av dette er det imidlertid også grunn til å vurdere nærmere om nye juridiske garantier er et hensiktsmessig virkemiddel for å redusere ventetiden.

Jeg understreker at jeg er enig i komiteens vurdering av behovet for raskere hjelp til barn og unge. Jeg har her nevnt noen faktorer som er av betydning for å kunne korte ned på ventetiden. Hvorvidt det er det rette at man innfører nye juridiske virkemidler for raskere å oppnå kortere ventetid, er etter mitt skjønn også litt avhengig av når man gjør det. Når man får en kapasitet som er tilstrekkelig til å kunne håndtere dette løpende, er det kanskje mer egnet. På den annen side vet vi at det har effekt på slike store organisasjoner at man legger et press. Om vi gjør det via eierstyring eller via juridiske virkemidler, får man se på. Dette får vi komme tilbake til, men utredningen skal vi iverksette.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:16:17]:Av alle selsomme Dokument nr. 8-forslag jeg har sett på i løpet av de siste åtte årene, er kanskje dette det mest selsomme. Hvis man barberer bort all retorikk, er det forslaget som representanten Bjarne Håkon Hanssen her får gjennomslag for, at Stortinget ber Regjeringen om kanskje å innføre en ventetidsgaranti for barn og unge. Hvis jeg var statsråd, ville jeg ha vært rørt til tårer over et slikt forslag. Tenk å kunne legge seg om kvelden og vite at man har en opposisjon i Stortinget som sier: Kan dere være så snille å vurdere om dere kanskje vil gjøre dette? Men hvis dere finner ut at det ikke er lurt, skal vi selvsagt akseptere det! Det bør ikke overraske noen at Regjeringen i fellesskap slutter opp om det.

Jeg har registrert at Bjarne Håkon Hanssen har en retorikk som går ut på at man satser for lite på psykiatrien. Han hadde også en kronikk i VG den 14. desember 2004. Jeg tenkte at jeg med bakgrunn i den kronikken virkelig skulle se på hva Arbeiderpartiet selv har gjort for psykiatrien. Det var interessant: Bjarne Håkon Hanssen hevder at Regjeringen bevilger for lite penger til psykiatrien, samtidig som han unnslår å gjøre oppmerksom på at Arbeiderpartiet i seks – jeg gjentar, seks – av de siste sju årene ikke har foreslått mer til psykiatrien enn Regjeringen. I ett av årene foreslo de til og med mindre. Ved de to anledningene Arbeiderpartiet inngikk forlik med regjeringen om statsbudsjettet – i 2000 og i 2004 – innebar forlikene ikke én krone mer til psykiatrien. Den prioriteringen Bjarne Håkon Hanssen etterlyser, har hans eget parti altså aldri selv foreslått.

Fraværet av engasjement synliggjøres helt fram til dags dato. Under Stortingets behandling av helsebudsjettet for 2005 valgte Arbeiderpartiet å ikke fremme noe alternativt forslag til Regjeringens. Partiet tok i statsbudsjettet for 2005 ikke initiativ – intet initiativ – til å øke bevilgningene til psykiatrien. Det budsjettforslaget som regjeringen Bondevik la fram i 2003, ble med rette kritisert av en rekke faginstanser, inkludert Rådet for psykisk helse, for ikke å følge opp opptrappingsplanen for psykisk helsevern som forutsatt da planen ble vedtatt. På tross av dette foreslo ikke Arbeiderpartiet i budsjettforliket med regjeringen Bondevik høsten 2003 én eneste krone mer til psykiatrien enn det Regjeringen selv opprinnelig hadde lagt fram i sitt budsjettforslag. Arbeiderpartiet hadde gjennom regjeringen Stoltenberg selv ansvaret for forslag til statsbudsjett for 2001. SV ønsket å prioritere psykiatrien med 100 mill. kr mer enn det Arbeiderpartiet la opp til det året. Gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ble det presset igjennom en økning på 70 mill. kr – etter at Arbeiderpartiet hadde foreslått mindre.

Jeg må si at når man prøver å framstille det som om det er en vilje hos Arbeiderpartiet til økt satsing, er det noe symbolsk i hele forslaget, for forslaget forplikter jo ikke på noen som helst måte. Derfor er det synd at Arbeiderpartiet – på tross av at det gjentatte ganger har vært fremmet forslag om en ventetidsgaranti – gjennomfører sine resonnementer her og stemmer mot det. Det er det som er realitetene.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:19:41]: Det kunne vært veldig fristende å gå inn i den type debatt som våre gode venner i SV legger opp til her, men jeg skal unngå å gjøre det. En må jo bruke vettet, den som har det.

Det som er poenget med det forslaget som er fremmet her, er at målet må være klart, nemlig at ventetiden innenfor barne- og ungdomspsykiatrien skal ned. Så sier vi at det er uklarhet om hva slags virkemidler som skal brukes for å nå det målet. Det kan være at en sterkere juridisk forpliktelse er veien fram. Hvis det er konklusjonen, er vi villige til å benytte det. Men det kan også være at veien fram til dette målet er å bruke andre virkemidler innen lovverket. Målet er det viktigste, ikke virkemiddelet. Derfor ber vi Regjeringen nå sørge for å få fram en sak der veien fram til målet klargjøres. Hvis vi mener at det nødvendige virkemiddelet er jussen, vil vi bruke det. Hvis det nødvendige virkemiddelet ikke er jussen, men andre virkemidler, må vi bruke dem.

Jeg føler meg ganske trygg på at hvis vi via en slik sak får et godt grunnlag for en behandling, vil vi nå målet. Jeg er veldig klar over at det ofte ikke er det viktigste for SV, men det er det viktigste for Arbeiderpartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3, 4 og 5 behandles under ett. – Det anses vedtatt.