Finn Martin Vallersnes (H) [13:14:11]: (ordfører for saken): St.meld. nr. 31 vedrører samarbeidet i NATO i 2004, og det er vel riktig å si innledningsvis at 2004 var et begivenhetsrikt år med store utfordringer og oppgaver og store krav til omstilling i NATO. Komiteens flertall har åpnet med å kommentere den historiske begivenheten den 29. mars i fjor, da Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Slovakia, Romania og Bulgaria ble tatt opp som medlemmer, og viser til at det markerer et tidsskille for sikkerhetspolitikken på det europeiske kontinentet gjennom økt integrasjon. Dette er det komiteens flertall, alle unntatt SV, som anfører. Og i en liten parentes: Jeg stusser nesten litt over det, fordi SV faktisk var for utvidelsen da den ble debattert her i salen. Uvisst av hvilken grunn er de ikke med på denne merknaden – hvis ikke man skal ta dem alvorlig ut fra det de sa i debatten den gangen, at det var greit å være med, siden Russland ikke var imot!

Videre mener flertallet at NATO gjennom engasjementet på Balkan, i Afghanistan og i Irak bidrar til stabilitet og dermed til demokratisk utvikling, og det samme flertallet ser det som viktig at Norge bidrar til å styrke utviklingen av nettopp denne siden av NATOs virksomhet.

Det er imidlertid en samlet komite som mener at det stadig tettere sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom EU-landene vil kunne få vesentlige konsekvenser for NATO og for Norge dersom en ikke sikrer gode samarbeidsordninger mellom de to organisasjonene. Dette står hele komiteen bak, mens det da på ny er et komiteflertall uten SV som går inn på hvordan Norge skal møte utfordringene, og som viser til at Norge bør være en pådriver i utviklingen av slike samarbeidsrelasjoner, at det aktive NATO-engasjementet fra amerikansk side fortsetter, og at den brede transatlantiske dialogen innenfor alliansen videreføres.

Det er det samme flertallet som er innforstått med at Afghanistan blir en hovedprioritert oppgave for alliansen i lang tid fremover, og det er også full enighet mellom de allierte om å bidra til oppbyggingen av et demokratisk og stabilt Irak, også ved å delta i NATOs treningsmisjon.

Også i 2004 arbeidet NATO med å omforme sin militære evne til å kunne håndtere de sikkerhetsutfordringene vi står overfor. Det er det samme flertallet som tidligere referert til – altså alle unntatt Sosialistisk Venstreparti – som viser til et spesielt behov for mer fleksible styrker som kan nyttes både innenfor og utenfor NATOs territorium. Det samme flertallet ser også at nye og kostbare kapasiteter krever videreutvikling av det flernasjonale samarbeidet internt i alliansen, og at dette er og vil bli sentrale spørsmål i omformingen av de ulike kapasitetsrelaterte prosessene og planleggingsdisiplinene i NATO.

Jeg går ikke inn på særmerknaden fra Sosialistisk Venstreparti her, den vil de sikkert redegjøre for selv, om de ønsker. Men jeg kan vel legge til at fra Høyres side kan vi egentlig godt forstå Sosialistisk Venstreparti; motstanden mot NATO er dypt forankret i partiet, det synes vel å gå til partiets sjel. Derfor er ikke forholdet til NATO for dette partiet som et hvilket som helst annet politisk saksområde. Vi vet at Norges forhold til NATO nettopp var grunnlaget for at partiet i sin tid ble etablert.

Høyre ser det derfor som sannsynlig at et mulig regjeringssamarbeid på venstresiden, inkluderende Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, etter valget til høsten vil kunne dra Norge i en langt mer NATO- og USA-kritisk retning. Og vi ser det vel slik at jo større oppslutning SV får i forhold til Arbeiderpartiet, desto mer vil SV bidra til å dra Arbeiderpartiet i en venstreretning. Slik sett vil SV kunne bli en stor maktfaktor i norsk politikk dersom den røde regjeringen skulle bli etablert. Partiet vil da kunne bidra til å bryte ned den utenrikspolitiske konsensus som tross alt har eksistert i Norge siden 1949, da landet ble medlem av NATO. Denne konsensusen går ut på at det euroatlantiske samfunn er grunnlaget for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, der forholdet til USA jo har stått i en særstilling.

Jeg synes Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsmann og leder i utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, egentlig har beskrevet denne situasjonen på en utmerket måte i et innlegg i Aftenposten 11. juni i fjor, hvor det heter:

«I et regjeringssamarbeid til venstre i norsk politikk vil utenrikssakene være et hinder. Dilemmaet for SV er at partiet bygget seg opp med sin internasjonale profil under en kald krig som forlengst er forbi.»

Derfor er det desto mer viktig at hovedlinjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken med forholdet til våre allierte gjennom NATO har en så bred tilslutning i Stortinget som dagens innstilling viser, og hvor Arbeiderpartiet også er en del av flertallet. Det er viktig for landet. Tryggheten og velferden i Norge er ikke selvsagt, like lite som det at vi lever i fred og frihet, er selvsagt. Så langt har vi til gode å få forklart et troverdig alternativ fra SVs side.

Marit Nybakk (A) [13:20:25]: Året 2004 ble en merkestein for NATO-alliansen. 1. april i fjor bidrog NATO til at Europa på nytt var blitt ett kontinent. NATO-utvidelsen var avrundingen på en lang prosess etter den kalde krigens slutt.

NATO tilpasset seg raskt etter 1989, og startet bl.a. opp med Partnerskap for fred-prosjektet, som etter hvert har resultert i den utvidelsen vi har fått.

Først ble Tsjekkia, Polen og Ungarn tatt opp som medlemmer for noen år tilbake. Da krysset tre land grensene fra den kalde krigen. Det kunne de ikke gjort tidligere. De krysset nå denne grensen uten andre konflikter og prosesser enn dem som hører demokratiet til, og det har gått fort i Europa de siste 15 årene. Og i fjor ble altså NATO utvidet til å omfatte praktisk talt hele Europa.

Etter Berlinmurens fall var det faktisk mange som spådde NATOs endelikt. I beste fall kunne NATO utvikle seg til en politisk prateklubb, ble det sagt. Men NATO har hatt en fabelaktig evne til å tilpasse seg nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser – og nye trusselbilder. Allerede det strategiske konseptet fra 1999 viste en handlekraft og en evne til å være framtidsrettet som var ganske imponerende.

Så er det slik at en forsvarsallianse naturligvis trenger militære kapasiteter for å ha autoritet. NATOs toppmøte i 2002 vedtok det ambisiøse, men realistiske og absolutt helt nødvendig programmet «Prague Capability Commitments», som startet et samarbeid mellom landene i alliansen, først og fremst de europeiske landene, om utvikling og bruk av militære kapabiliteter – samarbeid over landegrenser: ett land har én fasilitet og et annet land har noe annet, og økt interoperabilitet, for å si det på stammespråket.

Også i 2004 arbeidet NATO med å omforme sin militære evne til å kunne håndtere de sikkerhetspolitiske utfordringene som vi står overfor. Jeg deler komiteflertallets syn på dette. Det er «behov for mer fleksible styrker», som det sies i innstillingen, og nye og kostbare kapasiteter krever videreutvikling av det flernasjonale samarbeidet og en økt arbeidsfordeling mellom de enkelte NATO-land.

Vi har tidligere i dag diskutert NATOs styrkebidrag til Afghanistan. I denne omgang skal jeg begrense meg til å understreke at NATO i lang tid framover vil ha Afghanistan som hovedprioritet når det gjelder internasjonale fredsoperasjoner.

Komiteen viser til EUs overtakelse av NATOs styrker i Bosnia og understreker det gode samarbeidet som eksisterer mellom NATO og EU. Det er jo også slik, som det er blitt sagt tidligere i dag, at EU-operasjoner er avhengige av den såkalte Berlin-pluss-avtalen mellom EU og NATO om å disponere NATOs styrker.

Det er bred politisk enighet i Norge om NATOs operasjoner i Kosovo. Siden vi behandler meldingen om NATOs virksomhet i 2004, finner jeg i dag grunn til å gi ros til den norske KFOR-styrken, som i fjor vår viste at den takler utfordrende situasjoner på en eminent måte. De norske profesjonelle styrkene er i dag robuste, samtrente og godt skolerte, både fysisk, mentalt, etisk og kulturelt. Det de norske styrkene i Kosovo i fjor viste, var jo nettopp hva som skal til i en situasjon hvor de blir truet. Da gjelder det å holde hodet kaldt. Det gjorde de også, de reddet en situasjon og har også fått ros i NATO for dette.

Jeg merker meg for øvrig at utenrikskomiteen også tar til orde for at NATO bør spille en mer politisk rolle i sitt arbeid i Kosovo, for bl.a. å støtte opp under FNs innsats.

Til slutt: Stortinget har for tiden liggende en melding om nordområdene, som kommer opp til behandling i denne salen om noen dager. De utfordringene som vi ser der, kan bare løses innen en multilateral ramme. Derfor er også NATO-Russland-rådet svært viktig for oss.

Morten Høglund (FrP) [13:25:24]: Jeg viser til saksordførerens gjennomgang, og Fremskrittspartiet støtter opp under det som der er sagt. Jeg skal ikke gå veldig dypt inn i denne saken nå, men bare konsentrere meg om noen få punkter.

Utvidelsen i fjor var en historisk markering og en begivenhet som det er verdt å merke seg, og representanten Nybakk kom også inn på det. Det viser jo NATO som en attraktiv organisasjon når så mange land søker i den retning, og at NATO evner å omstille seg og bli en virksom og dynamisk organisasjon også for fremtiden, er særdeles positivt.

Jeg registrerer at fra SVs synsvinkel er denne endringen ikke positiv, og jeg synes det er beundringsverdig av SV, som et parti som er mot NATO-medlemskap, å gå så sterkt inn og mene veldig mye om det som også skjer internt i NATO. Samtidig er SV kanskje også litt bekymret, for de skriver i sine merknader:

«Dette bidrar til å svekke NATOs relevans som militærallianse.»

Jeg ble litt overrasket da jeg leste den setningen, og lurte på: Er SV virkelig bekymret hvis NATOs relevans blir redusert? Vi ser for oss en situasjon hvor SV kan komme i en posisjon hvor de skal forhandle om å gå inn i en regjering. Nå har vel SV for så vidt sagt at selve NATO-medlemskapet skal man ikke forsøke å endre på, men når vi ser alt som nå foregår i NATO, er det jo ikke bare snakk om å være medlem og å opprettholde et medlemskap i en klubb. Det er jo noe man skal forvalte og utvikle og delta i og gjøre mest mulig ut av på vegne av alliansen, på vegne av Norge som medlem, og jeg må si at man kan bli litt usikker på hvordan SV i en sentral rolle i en fremtidig regjering vil forvalte og utvikle Norges NATO-medlemskap. Det kunne det være interessant å høre SV beskrive hvordan de vil forholde seg til.

Nordområdene ble trukket inn av representanten Nybakk, viktigheten av hva som vil skje der, at NATO også her vil kunne spille en rolle. Vil SV være enig i det, at vi må bruke NATO der NATO er relevant, der NATO er aktuelt, og at vi må gjøre det beste ut av medlemskapet, uavhengig av hva man måtte mene prinsipielt om å være medlem eller ikke medlem?

Bjørn Jacobsen (SV) [13:29:15]: Dette passa godt, det blir jo som eit langt replikkordskifte. Eg kan gå rett på: Kva kan endrast i NATO? Kva slags nye initiativ kan ein komme med innafor NATO? Ei naturleg oppgåve, og som Noreg bør støtte, er å jobbe for – og det foregår mye av det i Europa i dag – og krevje full tilbaketrekking av amerikansk atomkapasitet som er deployert i Europa, med forankring i NATO. Det kan vere ein ting å starte med. Det ville vere masse arbeid. Vi vil kunne akseptere NATO-medlemskap dersom vi innafor det kan vere med på å gjere NATO til noko betre.

I april 1999 etablerte NATO sitt nye strategiske konsept. Dette er framleis i store trekk den gjeldande operative atomstrategien som NATO held seg til. SV ser på desse atomvåpna som ein trussel mot vår eiga sikkerheit og ikkje ein garanti for vår eiga sikkerheit.

NATO ser utplassering av atomvåpen på ikkje-atommakters jord i Europa som viktig fordi dette demonstrerer solidariteten mellom dei allierte. SV ser på denne typen alliansebygging som kontraproduktiv, at det heller bidreg til spreiing av atomvåpen, opprusting, mindre kontroll med våpna og på mange måtar verkar meir truande overfor ikkje-allierte enn å verke førebyggjande for krig.

NATO sin atomstrategi er avskrekking. I samband med det er det eit mål å vere lite føreseieleg i forhold til atomstrategien. SV meiner at ein bør arbeide for føreseielegheit i atomstrategien, då dette minimerer det strategiske potensialet til våpna. Dette vil vere essensielt for vår evne til å nå målet om total atomnedrusting.

NATO har verken førstebruksstrategi eller ikkje-førstebruksstrategi. NATO vil at ein potensiell angripar skal vere usikker på kva våpen alliansen svarer med. Det betyr at NATO eller atomvåpenlanda i alliansen ikkje vil gje bindande negative sikkerheitsgarantiar. Det skaper ytterlegare usikkerheit rundt NATOs atomvåpenstrategiar når desse ikkje kan skiljast frå USAs atomvåpenstrategiar. USAs atomvåpendoktrine seier at atomvåpen først kan brukast mot ein stat som angrip amerikanske interesser, og mot ein stat som bruker eller truar med å bruke kjemiske eller biologiske våpen. Det er til og med mogleg å setje i verk forkjøpsangrep der atomvåpen i ytste instans kan anvendast.

NATO sine operasjonar har i dag ingen geografiske avgrensingar, og alliansens militærstrategiar blir brukte overalt der dei opererer. SV er motstandar av alle desse doktrinane, då dei fremmer aggresjon i utanrikspolitikken og vanskeleggjer tillitsbyggjande sikkerheitspolitikk og nedrusting. I tillegg verkar dei direkte konflikteskalerande.

I NATOs strategiske konsept er nedrusting og ikkje-spreiing av atomvåpen omtalt svært positivt. SV ser dette som motstridande til det forholdet at alliansen ikkje avstår frå førstebruk. USA har altså flyborne taktiske atomvåpen utplasserte i seks vestlege NATO-land, såkalla «nuclear sharing». Personell frå desse landa er opplærde til å operere atomvåpen, og det blir øvt på den potensielle bruken av desse. NATO har dermed reelt sett bidrege til spreiing av atomvåpen og til spreiing av dei moglege bruksområda for atomvåpen. Denne spreiinga auka då alliansen blei utvida, sjølv om NATO seier at atomvåpen ikkje skal utplasserast i dei nye NATO-landa. Spreiinga bryt med intensjonen i art. 1 og 2 i Ikkjespreiingsavtalen.

NATOs atomvåpenparaply omfattar no om lag ein sjettedel av verdas befolkning. Utvidinga av alliansen og dei utplasserte atomvåpna har også bidrege til å gjere Russland meir uvillig til å ruste ned. Det er interessant å registrere at IAEAs generalsekretær El Baradei har uttalt at andre land ikkje kan sitje og sjå på at NATO sine 25 medlemsland satsar på atomparaplyen, mens ein søkjer å forby denne typen sikkerheit for andre statar. Dette er ikkje berekraftig i det lange løp.

Fjorårets såkalla New Agenda Coalition-resolusjon blei støtta av åtte NATO-land, deriblant Noreg. Berre Frankrike, Storbritannia og USA stemte imot resolusjonen. Desse åtte NATO-medlemmene kan ha ei brubyggjarrolle i desse spørsmåla, om dei er villige til det. SV meiner at Noreg bør intensivere si brubyggjarrolle i dette arbeidet, også innafor NATO, og då også med det siktemålet å få redusert det enorme talet på russiske kjernevåpen i Europa, som med respekt å melde vel er det aller største problemet.

Så litt om det som har skjedd i vår, for det har faktisk skjedd veldig mykje positivt på dette området. Tyskland, Nederland, Belgia, Tyrkia, Italia og Storbritannia har amerikanske kjernevåpen utplasserte. Ingen av desse er atomstatar, utanom Storbritannia. USA er den einaste staten i verda som faktisk har ein praksis med å utplassere eigne atomvåpen på andre statars jord. Vi reknar med at desse utplasserte kjernevåpna i NATO tel ein plass mellom 450 og 500. Tyskland er det landet som har mest, med 150.

Eg vil sitere litt frå den debatten som har vore. Det har til og med vore debatt om dette i Noreg. I mars uttalte Mellomkirkelig råds komité for internasjonale spørsmål at dei ønskjer tilbaketrekking av NATOs kjernevåpen frå ikkjeatomstatars jord. Det er interessant å sjå at til og med Kyrkja jobbar med dette, at Kyrkja er interessert i dette. Dette er viktige spørsmål. Vi veit at det i Noreg er eit enormt fleirtal som er imot atomvåpen. Derfor må vi som politikarar, anten her i salen eller internasjonalt, gjere kva vi kan for å få til løysingar på kanskje den største trusselen som finst, nemleg at det eksisterer atomvåpen.

Utanrikskomiteen i det belgiske senatet har vedteke ein resolusjon der ein ber om tilbaketrekking av NATOs kjernevåpen. FDP i Tyskland, altså liberalarane, fremma ein resolusjon der ein ber om tilbaketrekking av NATOs kjernevåpen frå tysk jord. Ved første forsøk blei ikkje denne resolusjonen støtta av dei grøne og sosialdemokratane. I april støtta det belgiske senatet ein resolusjon for mange nedrustingstiltak, inkludert tilbaketrekking av NATOs kjernevåpen frå Belgia.

Her heime sa Lars Rise, her i salen, at det er eit problem at NATO bruker kjernevåpen som avskrekking, og han ønskte ei tilbaketrekking av amerikanske atomvåpen frå dei andre NATO-landa. Dette blei sagt her i salen 26. april i år.

I Nederland blei ein resolusjon om tilbaketrekking av kjernevåpen utplasserte i Europa nedstemt. Dette skjedde etter at ein hadde ein lang debatt om det. Så det er ikkje slik at alle er einige om dette. Det er ein god prosess i gang om å få kanskje eit av dei største problema vekk frå europeisk jord.

Eg har ikkje nemnt kva som skjer i Tyskland, men heile salen veit at det der foregår mykje mellom regjeringspartia og ikkje minst initiativtakar Joschka Fischer, Tysklands utanriksminister. Dette er prosessar som Noreg må støtte. Noreg bør støtte dei ikkje minst når det skal vere NATO-møte no før sommaren. Til og med Frankrike og den franske forsvarsministeren har meldt dette.

Så det er mange ting å ta tak i. Det er mykje ein kan gjere innafor NATO for å betre sikkerheitssituasjonen.

Lars Rise (KrF) [13:37:57]: Jeg konstaterer at SV har mye de ønsker å få gjort innenfor NATO, og da er det kanskje på tide å begynne å tenke på å revurdere sitt standpunkt når det gjelder medlemskap.

De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk er å forebygge krig og forhindre trusler mot Norge og den kollektive sikkerheten. Vår sikkerhetspolitikk skal bidra til fred, stabilitet og en videre utvikling av den internasjonale rettsorden. Vi skal ivareta vår suverenitet, våre rettigheter og våre interesser, og vi skal sikre det norske samfunnet mot angrep fra statlige og ikke-statlige aktører. For å klare dette må Norge arbeide sammen med allierte og NATO.

NATO er det viktigste sikkerhetspolitiske forum vi har. Dette er også USA og de europeiske NATO-medlemmene enige i. Fra begge sider av Atlanterhavet ser en verdien av å styrke dialogen og samarbeidet i NATO om vi skal kunne møte de truslene som det internasjonale samfunnet står overfor.

Det er positivt at USA nå ser ut til å vise større vilje til å bruke NATO som fremste forum for konsultasjon og samarbeid, men vi skal ikke undervurdere uenighetene innad i alliansen. Uenigheten mellom USA og enkelte sentrale europeiske land dreier seg om erfaringene fra Irak og om hvordan en skal håndtere viktige sikkerhetspolitiske utfordringer. USA har definert kampen mot internasjonal terrorisme kombinert med spredning av masseødeleggelsesvåpen som den overordnede trusselen. Det er ikke tvil om at det er akutt behov for å forsvare seg mot terror. Terrorangrepene mot bl.a. USA, Spania og i Russland viser dette. Men det er en uenighet i vektleggingen av virkemidler i kampen mot terror. Fra amerikansk side mener en militære mottiltak er avgjørende. Fra europeisk side legges det vekt på at internasjonal terrorisme bare kan bekjempes ved å bruke politiske, økonomiske, militære og andre virkemidler. Det er et problem om USA også i framtiden bruker koalisjoner av villige istedenfor europeiske allierte og NATO.

Diskusjonene i NATO har også vært preget av ønsket om et større europeisk ansvar for felles sikkerhet. Som et resultat av dette overtok EU fredsoperasjonen i Bosnia-Hercegovina i desember 2004. Dette var positivt og viser at EU og NATO kan samarbeide godt. Det er viktig at utviklingen av ESDP skjer i nært samarbeid med NATO og ikke i konkurranse med NATO. NATO og EU må samarbeide mer politisk og praktisk enn de gjør i dag, ikke bare i militære spørsmål. Da vil organisasjonene utfylle hverandre og kunne dra nytte av hverandres fordeler og erfaringer.

Vi har tidligere i dag diskutert EUs innsatsstyrker. Norsk deltakelse i den nordiske EU-innsatsstyrken representerer en videreføring av Regjeringens støtte til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Innsatsstyrkene skal utvikle og styrke EUs evne til fredsbevaring og krisehåndtering. Som forsvarsministeren har presisert, skjer dette i samråd med NATO og i samarbeid med FN. Styrkene er ment å understøtte FNs evne til krisehåndtering.

Selv om alliansen er preget av indre spenninger, gjør NATO en stor innsats og har større tiltrekningskraft enn noen gang. Også i 2004 har NATO vært med på å fremme stabilitet og demokrati både innen Europa og utenfor. Utvidelsen av alliansen med syv nye medlemsland førte til at Europa i dag er mer integrert og tryggere. Jeg har merket meg at SV ikke vil være med i flertallet som viser til denne historiske hendelsen. SV sier i merknads form at NATO burde blitt lagt ned da Warszawapakten ble nedlagt.

NATO har også støttet opp under stabiliteten og demokratiet i land utenfor Europa. I første rekke gjelder dette i Afghanistan, i Irak og på Balkan.

ISAF er NATOs sikkerhetsstyrke med FN-mandat i Afghanistan. NATO overtok kommandoen og koordineringen av ISAF i 2003. Dette var NATOs første oppdrag utenfor det euro-atlantiske området. Med dette viste NATO at alliansen hadde vilje og evne til å møte de nye sikkerhetsutfordringene, hvor de enn oppstod. NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop Scheffer, har uttalt:

«Afghanistan er topp prioritert fra NATOs side. Vår egen sikkerhet er nært knyttet til Afghanistans fremtid som et stabilt og sikkert land, hvor innbyggerne kan gjenoppbygge sine liv etter årtier med krig.»

Når det gis uttrykk for fra NATOs toppledelse at Afghanistan er det som er topprioritert, kan det også virke som et paradoks at USA i lange perioder har hatt ti ganger så mange soldater i Irak som i Afghanistan. Det er å håpe at vi nå kan samle oss om at det er Afghanistan som er topprioritert.

ISAF skulle opprinnelig bare trygge sikkerheten i og rundt Kabul, men nå skal ISAF også dekke andre deler av landet. I den såkalte fase 2-ekspansjonen vil NATO utplassere styrker vest i landet. ISAF hadde ved årsskiftet troppestyrker på om lag 8 000 fra 36 land, inkludert alle de 26 NATO-landene. ISAF bidrar til stabilitet og fred i et område som i over 30 år har vært preget av konflikt og uro. Til og med SV, som vil legge ned NATO, mener ISAF gjør en viktig innsats for fred og stabilitet i Kabul. ISAFs mandat er forskjellig fra de mandatene NATO har operert under i Bosnia-Hercegovina og Kosovo, og NATO har vært den som i første rekke har sørget for sikkerhet.

I Afghanistan spiller NATO en mer støttende rolle for de afghanske myndigheter, og det er landets myndigheter som har eierskap til prosessen. NATO er slik med på å trygge Afghanistans framtid. Målet er å skape et trygt og sikkert samfunn der frie og rettferdige valg skal kunne finne sted, og i tillegg å gjenoppbygge landet.

Under presidentvalget 9. oktober 2004 hadde NATO troppestyrker på 10 000 i Afghanistan. Dette bidrog til å gjøre valget til en suksess. Mer enn 8 millioner mennesker avgav sin stemme på valgdagen, over halvparten stemte på president Karzai. I løpet av 2005 skal det avholdes valg på parlamentet, på regionalt og lokalt nivå. NATO vil igjen bistå for å trygge miljøet og sikre at valgene blir avholdt på en fredfull måte.

NATO er ikke den eneste sikkerhetsaktøren som opptrer i Afghanistan. I tillegg til ISAF er kampenheten i «Enduring Freedom» fortsatt aktiv. ISAF og «Enduring Freedom» samordner sine aktiviteter og utveksler informasjon.

Det er gjort store framskritt i Afghanistan, men det er fortsatt mange utfordringer som gjenstår. Det er svært bekymringsfullt med terrortruslene mot ISAF. I sør og sørøst i landet undergraver Taliban og Al Qaida ISAFs oppdrag og skaper en svært urolig situasjon. Narkotikahandelen, organisert kriminalitet og mangel på lokal infrastruktur er fortsatt en stor utfordring for Afghanistan og for det internasjonale samfunnet som arbeider for å gjenoppbygge landet. De som hevder at utviklingen og sikkerheten i Afghanistan ikke påvirker oss i Norge, kan bare følge opiumshandelen fra landsbygda i Afghanistan til gatene i Oslo.

Like mye som det er behov for NATO i Afghanistan, trengs NATO fortsatt i Kosovo. Sikkerheten der er svært skjør, og landet er inne i en kritisk periode.

I desember gav utenriksministrene i NATO også den formelle støtten til utvidelsen av NATOs treningsassistanse til Irak. Alliansens oppdrag i Irak vil med dette øke til om lag 300 personell, inkludert trener og støttestab. NATO vil gradvis øke den pågående treningen og rådgivningen av irakiske sikkerhetsstyrker. Det neste steget blir å utvide hjelpen til å etablere et NATO-støttet irakisk trenings-, utdannings- og doktrinesenter i nærheten av Bagdad. NATO-landenes oppdrag er ulike, men utfyller likevel andre internasjonale innsatser.

Som eneste parti er SV imot opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker, både i Irak og utenfor. Kristelig Folkeparti har hele tiden vært imot krigen i Irak, men vi ønsker å hjelpe til og bidra til stabilitet, menneskerettigheter og sikkerhet for det irakiske folk. De trenger vår hjelp mer enn noen gang. De har levd under Saddam Husseins brutale regime. De er blitt påtvunget en krig, og nå preges deres hverdag av konflikt, terroraksjoner og uroligheter. Usikkerheten i Irak er så fundamental at nettopp det militære elementet er helt sentralt. Det var på bakgrunn av Sikkerhetsresolusjon 1546 og etter anmoding fra den irakiske interimsregjering at Norge besluttet å bistå opplæringen av irakiske sikkerhetsstyrker. Mener SV at det beste for det irakiske folk er om deres sikkerhetsstyrker ikke får opplæring i det hele tatt? Skulle vi ha ignorert FNs sikkerhetsråd og irakiske myndigheters spørsmål om hjelp? Har ikke det internasjonale samfunnet et ansvar for å sørge for fred og sikkerhet i Irak, at menneskerettighetene blir ivaretatt? Alle NATOs medlemsland bidrar, enten i Irak eller utenfor Irak, ved NATO-skoler og -treningssentre, gjennom finansiell støtte eller med utstyr. Mener virkelig SV at Norge som eneste land burde sagt nei? Ville det ikke vært en fordel om irakiske offiserer, som ofte er utdannet i en brutalitetskultur, kan få formidle verdier som menneskeretter, respekt for den enkelte og rettssikkerhet?

NATO er ikke involvert i kamphandlinger i Irak. Bidraget til Irak er konsentrert om trening, utstyr og teknisk hjelp. Målet er å hjelpe Irak med selv å bygge kapasiteten til myndighetene og til å adressere det irakiske folks sikkerhetsbehov.

I tillegg til Afghanistan, Irak og Balkan ser det nå ut til at NATO skal bistå Den afrikanske union i Darfur. Den afrikanske union har planer om å trappe opp sin tilstedeværelse i Darfur for å begrense volden og beskytte sivile. For å klare dette har unionen bedt om NATOs støtte. Det mener vi fra Kristelig Folkepartis side er svært positivt. FNs generalsekretær Kofi Annan kom med en kraftig appell til NATO og EU på sikkerhetskonferansen i München 13. februar om å gripe inn for å få en slutt på konflikten i Darfur. Situasjonen her er svært alvorlig, med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Annan uttalte at de organisasjonene som har virkelig kapasitet, både NATO og EU, må nøye vurdere hva de praktisk sett kan gjøre for å få en slutt på denne tragedien. NATOs generalsekretær uttalte 26. mai at alliansen nå var klar til å hjelpe Den afrikanske unions oppdrag i Darfur med logistikk, bl.a. strategisk luftbro, trening i ledelse, kontroll og operasjonell planlegging. Den afrikanske union vil fortsatt være i førersetet for å løse denne konflikten, og NATOs rolle er å styrke unionens evne til og mulighet for å kunne møte denne utfordringen.

Det har også vært diskutert utplassering av NATO-styrker i Midtøsten. Norge har stilt seg positiv til dette.

Samarbeidet mellom NATO og Russland utvikler seg også positivt, og NATO-Russland-rådet får en stadig mer praktisk og operativ karakter. Norges forhold til Russland er godt, og utviklingen på dette området er positiv. Samtidig må det erkjennes at Russland er en stormakt som vil ivareta sine interesser ut fra egne behov. På noen områder vil kanskje ikke Russland og Norge ha helt sammenfallende interesser. Da er det viktig å sikre en positiv, stabil og trygg utvikling spesielt i nordområdene. Det sikres best gjennom en forutsigbar og regelmessig tilstedeværelse av norske og allierte styrker i regionen.

Overgrep og handel med mennesker er et utbredt problem som må bekjempes. Jeg er derfor glad for at Norge sammen med USA har tatt initiativ til å utforme en politikk for NATO og partnerskapslandene på dette området. Initiativet går ut på å hindre at NATO-personell gjør bruk av seksuelle tjenester når ofre for menneskehandel er involvert. Initiativet har kommet langt og er dag i ferd med å bli en integrert del av det operative regelverket i alliansen. Det er dessverre slik at det finnes grelle eksempler på at soldater, både fra NATO og i FN-tjeneste, har misbrukt sin stilling og opptrådt etisk uforsvarlig. Selv om soldater er under press, kan vi ikke tillate en slik oppførsel. Respekten for menneskeverdet gjelder også i konflikter, og når maktmidler tas i bruk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Jacobsen (SV) [13:50:32]: Eg må nesten ta ein replikk sidan nesten heile innlegget var som ein replikk til SV.

Kristeleg Folkeparti som krigsparti kjem tydeleg fram i innlegget til Lars Rise. Det begynte med 70 millionar bistandskroner til Irak. Tek ein det derifrå og ut, veit ein kor Kristeleg Folkeparti står i denne samanhengen, når dei i tillegg til å bruke bistandsmidlar til krig også vil vere med og kjøre dette vidare.

Så til opplæring. SV har vore imot opplæring. Vi har vore for det i Afghanistan. Eg har sjølv besøkt dei norske ISAF-styrkane. Dei gjer ein kjempegod jobb. Dei viser at dei har det som på godt norsk heiter folkeskikk. Dei gjer ein kjempejobb, det er ingen tvil om det. Det støttar vi opp om. Men i Irak, der 800 menneske har døydd sidan siste regjering tok over, veit vi at det er ein heilt annan situasjon.

Eg vil spørje representanten Lars Rise rett ut: På kva måte har han tenkt å følgje opp Mellomkirkelig Råd sitt vedtak om å bli kvitt atomvåpna på europeisk jord?

Lars Rise (KrF) [13:51:51]: Jeg synes det høres merkelig ut at SV er så fornøyd med den innsatsen som ISAF gjør i Afghanistan, men ikke har noen tro på hva norske militære styrker kan bidra med når det gjelder Irak. Jeg må jo spørre tilbake: Hvordan kan SV sitte på et stort, åpent debattmøte her i Oslo, ved sin leder, og forklare hvorfor SV er for opplæring av irakiske styrker på norsk jord, men mot opplæring av irakiske offiserer hvis det skulle skje på irakisk jord? Hvorfor ble dette standpunktet endret i full fart, slik at man plutselig ble imot opplæring både på irakisk jord og på norsk jord? Det var en kollbøtte som det var veldig vanskelig for andre enn dem som er kjent internt i SV, å forstå. Jeg forstår det fortsatt ikke. Hvorfor er det ikke viktig å satse på at irakiske offiserer skal få den opplæringen de nå så sårt trenger, i en situasjon hvor landet er i full krise?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Utenriksminister Jan Petersen [13:53:17]: NATO er på mange måter grunnplanken i vår utenrikspolitikk. Det er vår utenrikspolitiske forankring. Dermed er det mye som burde ha vært diskutert i Stortinget, særlig fordi vi nå går inn i de siste ukene i fireårsperioden, hvor det virkelig er hovedsynspunktene som skal legges på bordet til folket.

Etter å ha lyttet til denne debatten, må jeg bare konstatere at det ikke er veldig mye å si. Jeg vil slutte meg til det Marit Nybakk sa om NATO-Russland-rådet, som er en viktig del av organisasjonsmønsteret i nord.

Jeg konstaterer at SV – kanskje uforvarende, men dog gledelig – har sluttet med sin desinformasjon om hva atomstrategien dreier seg om. I alle år har de forsøkt å fortelle folk at den dreier seg om en førstebruksstrategi, men, som Jacobsen meget riktig sa, det gjør den jo ikke. Det er godt at det er kommet på plass. Samtidig oppfordret han Regjeringen til å fortsette sin brobyggerrolle i forhold til avstemningen i FN om atomspørsmål. Jeg vil minne om at det vi hittil har blitt kritisert for, er nettopp å utøve den brobyggerrollen. Det har jeg blitt kritisert for mange ganger. Det er også en velkommen utvikling. Men det er i grunnen det som er å si.

Hva slags situasjon står vi nå overfor? Jo, en debatt om NATO som vi har hvert år. Det er jo ikke bare et spørsmål om å snakke om historie, men tradisjonelt har Stortinget gjennom alle år også snakket om de viktige linjene og tiden fremover. Nå er situasjonen den at foran dette valget utfordres Regjeringen av en koalisjon som er helt klar i sin vilje til å ta makt, men som er åpenbart splittet på det utenrikspolitiske området. Vi har tidligere i dag fra Thorbjørn Jagland fått høre at de to koalisjonspartnerne bare kan glemme å øve innflytelse når det gjelder innsatsstyrkene, fordi Arbeiderpartiet har dannet en koalisjon med den sittende regjering. Det er jeg selvfølgelig glad for å høre.

Samtidig ser vi i dagens innstilling at ett av partiene mener at NATO egentlig burde vært oppløst, mens begge koalisjonspartnerne kaller på en mer uavhengig utenrikspolitisk linje. Ettersom dette er en av de siste utenrikspolitiske debatter før sommerferien, burde vi hatt en skikkelig debatt om hva hovedalternativene nå vil være. Hva skjer så? Hovedaktørene på den andre siden er søkk vekk, deltar ikke i debatten. Og mitt spørsmål er da: Hva er dette for slags tåkeleggingsmanøver? Tør man ikke stå frem med sitt utenrikspolitiske alternativ overfor folket i høst, eller er det slik at man simpelthen ikke aner hva det alternativet dreier seg om?

Hvis det er slik at jeg kan legge vekt på det Thorbjørn Jagland sa i formiddag, synes jeg det på mange måter er godt nytt, nemlig at det er i skjæringspunktet mellom Høyre og Arbeiderpartiet norsk utenrikspolitikk fortsatt vil bli utøvet og utformet. Det betyr at de to koalisjonspartnerne i så fall ville ha akseptert at når det gjelder utenrikspolitikken, er de jo ikke koalisjonspartnere allikevel. Disse spørsmålene er helt fundamentale for hvilken vei landet skal gå, og hvilke utfordringer den sittende regjering får, men så er altså de tre samarbeidende partiene søkk vekk i debatten. Det er en tåkeleggingsmanøver som jeg synes er ganske oppsiktsvekkende.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Jacobsen (SV) [13:57:16]: «At ej du kan dig visst forlades, men aldrig at du ikke vil» – Ibsen-ord.

Det har vore sagt både frå Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV i dagens debatt fleire gonger at vi ikkje ser på dette som grunnleggjande ueinigheiter som vil hindre eit eventuelt regjeringssamarbeid. No skal som kjent folk i val først bestemme dette, så det er litt prematurt å begynne å diskutere dette her og no. Høgre veit like godt som meg at dei er i ei regjering der dei har regjeringspartnarar som er av ei heilt diametral motsett meining om ei viktig utanrikspolitisk orientering, som EU-saka er. Det klarer de – eg trur ikkje ei eventuell raud-grøn regjering vil ha problem med det.

Men det eg har lyst til å spørje utanriksministaren om, er: Kjem utanriksministaren i dei kommande møta i NATO til å støtte tyske, franske, belgiske initiativ for å få ei tilbaketrekking av amerikanske atomvåpen på norsk jord?

Utenriksminister Jan Petersen [13:58:34]: Jeg må si at av alle svar som kan gis om hvilken vei hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk vil gå, er det svaret at dette ser ikke partnerne som noe problem i sitt samarbeid, er ikke noe svar i det hele tatt. Det var ikke det jeg spurte om. Jeg har reist spørsmålet: Hva har man egentlig tenkt å gjøre? Hvordan forholder man seg til det utsagnet to partier gir i innstillingen, om at man skal ha en mer uavhengig utenrikspolitikk? Og mitt spørsmål: Hvorfor belyser man ikke dette, så vi kan få det på bordet med en skikkelig diskusjon? Det er det som er de fundamentale spørsmålene, som Jacobsen heller ikke nå ville gå inn i.

Jeg må for øvrig si at det mest påtrengende atomspørsmålet vi nå står overfor, gjelder Iran og Nord-Korea. Der bør fokus være.

Åslaug Haga (Sp) [13:59:31]:Jeg syns det er ganske fantastisk at dette er det mest engasjerte innlegget som jeg har hørt fra utenriksminister Petersen i løpet av de siste fire årene her på Stortinget. Jeg har aldri hørt et så glødende innlegg, med virkelig engasjement, futt og klem, som dette innlegget, når han utfordrer andre. Det er helt fantastisk. Vi har i disse fire årene hatt en utenriksminister som har brukt all sin tid på å forenkle, formulere i vage vendinger, tåkelegge og skape uklarhet. Og nå – når vi diskuterer årsrapporten for NATO – er det vi skal ha den store, breie og svingende utenrikspolitiske debatten! Dette er helt oppsiktsvekkende. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde hatt de levende utenrikspolitiske debattene i denne salen over fire år. Det hadde vi hatt mulighet til med en utenriksminister som hadde vært villig til å legge ting på bordet, til å ta opp de vanskelige og komplekse utfordringene, men det har vi altså ikke sett en eneste gang. Og nå er det altså i forbindelse med årsrapporten for NATO at vi skal diskutere dette.

Utenriksminister Jan Petersen [14:00:58]: Jeg tror nok at jeg har greid å gi et par engasjerte innlegg i denne salen tidligere. Vi har hatt ganske opphetede debatter om viktige utenrikspolitiske veivalg, så hukommelsen til Åslaug Haga kan ikke være all verden, det vet hun godt. Men det er nå engang slik at hennes eget parti i denne innstillingen trekker opp kravet om en mer uavhengig utenrikspolitikk, og så er hun altså ikke i stand til å si et eneste ord om det i dette innlegget, annet enn at hun åpenbart synes det er fantastisk at noen har orket å lese det og funnet ut hva som står der. Nei, det Åslaug Haga nå holder på med, er en tåkeleggingsmanøver for å slippe å gå inn i det som er noe som virkelig splitter de tre partiene, fordi det vil anfekte noe av den idyllen som er mellom dem. Men de må være parat til å stå frem for velgerne og fortelle hva alternativet består i – og da gjelder det ikke bare hver enkelt – hvorfor gjør de krav på makt, hvorfor ønsker de makt på dette området. Jeg konstaterer at Åslaug Hagas bidrag er å la være å svare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunnar Halvorsen (A) [14:02:24]: Heller ikke året 2004 har vært et hvileår for NATO. Det er sikkert noen som stiller seg spørsmålet om ikke NATO snart skal ta et hvileskjær. Jeg er ikke blant dem. For meg er det klart at så lenge NATO endrer seg, er det håp for organisasjonen. Da kan den fortsette tilpassingen til nye oppgaver, samtidig som den forblir en sikkerhetspolitisk relevant organisasjon.

I dag har vi også diskutert EUs stridsgrupper, en del av den forsvarspolitiske utviklingen i EU. Men det er ikke alle NATO-medlemmer som er medlem av EU, for flankelandene i NATO, Tyrkia og Norge, er ikke medlemmer i EU. Det er derfor av stor viktighet at NATO forblir en relevant sikkerhetspolitisk organisasjon – kanskje spesielt for Norge, ettersom det kan se ut som Tyrkia i alle fall begynner forhandlinger om medlemskap før Norge.

Utvidelsen av EU skjedde fra 1. mai 2004. Om lag en måned tidligere ble NATO utvidet med Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Slovakia, Romania og Bulgaria. Det er våre nye allierte, og det er klart at utvidelsen av NATO markerer et sikkerhetspolitisk tidsskille. Tidsskiller av denne dimensjonen har det ikke vært for mange av i min tid i forsvarspolitikken.

NATO består, men en av utfordringene som NATO står overfor, er den gamle transatlantiske spenningen.

Jeg har i seks år møtt i NATOs parlamentariske forsamling, en forsamling som utenriksministeren kjenner meget godt, og fulgt USAs interesse for NATO. Etter min vurdering var interessen dalende og nådde vel bunnen under Irak-krisen. Det var koalisjon med enkeltland som gjaldt. Jeg tror krigen i Irak har lært USA at i enhver internasjonal konflikt er det viktig å ha oppbakking fra sine venner.

På NATOs møte i Slovenia, som ble avsluttet tirsdag, var delegasjonen fra USA bemerkelsesverdig stor, seks senatorer og full kvote fra kongressen – meget bra.

En annen utfordring, som vi også kjenner til fra vårt eget land har sammenheng med transformasjonen av NATOs samlede militære styrker for at de skal bli et relevant redskap i kampen mot de nye utfordringene.

Det er store teknologiske forskjeller mellom NATO-landene, og det er foretatt store feilinvesteringer. Det er viktig at vi nå ser materialinvestering i en europeisk-amerikansk sammenheng. Det er derfor gledelig at det nå arbeides aktivt fra Regjeringens side for at Norge kan være med i EUs organ for forsvarsmateriell – European Defense Agency.

Geografi har alltid vært et viktig element for NATO. Men en faktor i NATOs utvikling er at NATOs militære operasjoner og søkelyset ikke lenger er rettet mot nordområdene. Det er kanskje heller ikke militærmakt som trengs i nord, men politiske venner i demokratiske organisasjoner. Derfor trenger vi fremdeles NATO.

Inge Lønning (H) [14:06:36]: Det er mye rart man skal høre før ørene svikter. Det kan vel hende at Åslaug Hagas etterlysning av levende utenrikspolitisk debatt kan henge sammen med at hun ikke fant leilighet til å være til stede i den debatten vi hadde under sak nr. 1 i dag, og enda mindre fant leilighet til å delta i den. Da er det litt sært å etterlyse utenrikspolitisk debatt.

Den kløften som åpenbarte seg i debatten om norsk deltakelse i EUs innsatsstyrker tidligere i dag, er enda dypere når det gjelder den saken vi her behandler. Representanten Rise gav uttrykk for undring over at det forekommer kollbøtter fra SVs side, men jeg må jo si at den merknaden som SV har skrevet inn i komiteinnstillingen, er en eneste sammenhengende serie av kollbøtter.

Vi er jo vant til at SV motsier andre i utenrikspolitikken, fordi de har en helt spesiell virkelighetsoppfatning, som ikke deles av andre partier i denne sal. Men at de også motsier seg selv så iøynefallende og dramatisk som i denne innstilling, det er forbløffende. På den ene siden slår man fast at SVs standpunkt er at NATO-alliansen burde ha vært nedlagt i samme øyeblikk som Warszawapakt-alliansen ble nedlagt. I neste øyeblikk kritiserer man USA fordi USA velger å improvisere samarbeid med andre land i stedet for å holde seg til NATO-alliansen, som altså burde ha vært nedlagt. Hadde man fulgt SVs standpunkt, som for øvrig er sammenfallende med Krusjtsjovs standpunkt i sin tid når det gjelder å nedlegge NATO-alliansen, ja så hadde jo verken USA eller noen annen i dagens verden hatt noen annen opsjon enn koalisjoner av de villige.

Hvis jeg har forstått det riktig, er det også koalisjoner av de villige SV antyder som Norges resept, og på dette punkt forbausende nok med støtte fra Senterpartiet i en underlig fellesmerknad. Norge bør også til enhver tid føre en uavhengig linje, dvs. slå seg sammen med dem man i øyeblikket er enig med, og glemme forpliktende og varige allianser. Men hvordan kan det være kritikkverdig når USA gjør det, mens det derimot er forbilledlig dersom Norge gjør akkurat det samme, nemlig å demonstrere at man ikke er interessert i varige og stabile allianseforhold? Og hvordan kan det være et bidrag til en mer stabil verden, det være seg i vår egen verdensdel eller i andre verdensdeler, at land skal begynne å opptre på den måten?

Så sier Sosialistisk Venstreparti videre at de er tilhengere av NATOs partnerskapssamarbeid med andre land. Og i neste setning sier de at det er de allikevel ikke, for det samarbeidet burde foregå helt andre steder, og ikke i forhold til NATO. På godt folkelig norsk er jo dette utsagn som ikke henger på greip, for det ene utsagnet slår det andre i hjel. Til sist sier man at ønsket om økt partnerskap med nordiske naboland er velkomment. Det er vel derfor SV har argumentert intenst for at det ønsket som den svenske og den finske regjering har rettet til den norske, burde vi ha sagt nei til. Det er en litt spesiell måte å ønske initiativ velkommen på.

Man må vel kunne konstatere etter dagens to debatter, den vi hadde i sak nr. 1, og den vi har i denne saken, at SV mentalt fremdeles lever et sted på 1960-tallet når det gjelder sikkerhets- og utenrikspolitikk, med noen sporadiske visitter i dette årtusen – før man drar tilbake igjen.

Men la meg få lov til å bore lite grann mer i det som utenriksministeren med rette pekte på som bemerkelsesverdig, nemlig den mindretallsuttalelsen som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er felles om. For der leser man følgende:

«Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er et blindspor for Norge å knytte seg nærmere til dette samarbeidet.» – Altså samarbeidet mellom NATO og EU – «Det er ikke ønskelig å stille styrker eller materiell til disposisjon for en union vi ikke er medlem av. Disse medlemmer mener at framveksten av en europeisk sikkerhetsblokk i tillegg til NATO viser behovet for utenrikspolitiske aktører med en mer uavhengig linje.»

Ut fra sammenhengen må jo «uavhengig» i dette avsnitt bety uavhengig av så vel NATO som av EU. Fordi NATO og EU har gått sammen hele veien i EUs utarbeidelse av et felles europeisk sikkerhetskonsept, har dette fra EUs side skjedd i avtalefestet samarbeid med NATO. Og da må det vitterlig være relevant å spørre, som utenriksministeren gjorde: Hva er det for et alternativ som skjuler seg under denne retorikken om uavhengighet? Hvem er det Norge skal knytte seg til dersom disse to partiene får anledning til å styre norsk utenrikspolitikk i neste fireårsperiode?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.