Christopher Stensaker (FrP) [12:53:58]: (ordfører for saken): I denne stortingsproposisjonen dreier det seg om enighet om å godkjenne protokoll av 28. november 2003 om eksplosive krigsetterlatenskaper og FN-konvensjonen som setter forbud mot, eller legger restriksjoner på, bruk av visse konvensjonelle våpen som kan skade unødvendig eller kan ramme vilkårlig.

Komiteen viser til forhandlingene som er ført med sikte på å komme fram til reguleringer etter at stridshandlingene er over, for å hindre at blindgjengere og etterlatt ammunisjon skader sivilbefolkningen. Dette er et viktig område, som lenge har vært oversett.

Det er også meget viktig at protokollen inneholder tiltak for å rydde områder som inneholder eksplosiver, og at det blir utveksling av informasjon om hvor slike eksplosiver, ammunisjon eller giftige krigsetterlatenskaper finnes. Men for et godt resultat bør opprydding komme i gang så hurtig som mulig etter en konflikt. Et forbud mot enkelte våpen og rydding av områder etter krigshandlinger er også svært viktig for at flyktninger hurtig skal kunne vende hjem til sine områder og ta disse i bruk igjen.

Selv om mange mener det burde være flere og mer omfattende internasjonale reguleringer ved bruk av våpen eller sprengstoff som rammer uskyldige, er protokollen et viktig skritt på veien mot beskyttelse av sivile liv, særlig av barn som av uvitenhet kan komme til skade ved å leke med etterlatte våpen.

En samlet komite vil også uttrykke bekymring for ulike terrororganisasjoner som har som mål å ramme uskyldige, og mener at innsatsen for å bekjempe disse må intensiveres.

Det største problemet, slik jeg ser det, er ikke krig der partene respekterer Genèvekonvensjonen, men terrorister som kan etterlate seg umerkede miner, sprengstoff, radioaktivt, bakteriologisk og kjemisk materiale. Derfor må innsatsen for å oppspore og bekjempe disse intensiveres.

Når det gjelder merknadene om klasebomber, som komiteens flertall står bak, alle unntatt Fremskrittspartiet, er det mange grunner til at vi velger ikke å trekke fram ett enkelt våpen. Vi har i første rekke konsentrert oss om arbeidet innenfor rammen av FNs konvensjon om «Forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan forårsake unødig skade eller som kan ramme vilkårlig». Det er Konvensjonen om inhumane våpen. Dette har så langt ledet fram til den foreliggende protokoll om krigens eksplosive etterlatenskaper. Denne protokollen pålegger ansvar og stiller krav til partene om opprydding og uskadeliggjøring av blindgjengere etter at en krig er over. På denne måten utgjør protokollen et viktig bidrag for å redusere skadevirkningene knyttet til blindgjengere fra bl.a. klasebomber.

Protokollen omhandler imidlertid primært tiltak etter en konflikt, og den er derfor ikke tilstrekkelig til alene å ivareta de humanitære hensyn. Krig og væpnede konflikter er aldri humane, og jeg skal som ikke-militær innrømme at dette er et vanskelig spørsmål: for det første å beskytte folk og land mot fare og for det andre å velge de våpen som må til for å bringe faren til opphør, når forhandling ikke fører fram. Det vanskelige i dette er at aktører i mange konflikter bruker sivile som skjold, der menneskeliv ikke betyr noe.

Bjørn Jacobsen (SV) [12:59:03]: Ein bruker i verda eit årleg budsjett på ca. tusen milliardar US dollar på våpen. Så kjem dei kostnadene som ikkje er budsjetterte, dei vi kanskje snakkar om her i dag: tap av økonomiske moglegheiter, helsekostnader, økologiske kostnader, nedrustingskostnader og – kanskje aller mest – dei menneskelege kostnadene. Ein kan berre tenkje seg den menneskelege kostnaden som frykt for klasebomber og miner skaper. Det er sjølvsagt ein kostnad som er umogleg å berekne i form av beløp. Ein kan berre tenkje seg desse.

Dette er bakgrunnen for at vi frå SV er godt nøgde med at fleirtalet seier at dei går ut frå at Regjeringa vil halde fram med det arbeidet dei faktisk held på med. Så strekkjer vi det litt lenger i ein merknad saman med Senterpartiet. Det er berre for ekstra å understreke alvoret i dei forferdelege konsekvensane utover dei pengane som vi bruker gjennom offentlege budsjett på krig og krigføring, og for ekstra å understreke at det her må setjast endå fleire krefter inn.

Lars Rise (KrF) [13:00:35]: Dette er den første internasjonale avtalen som krever at stater må rydde opp etter seg når de bruker klasebomber og andre våpen som resulterer i eksplosive krigsetterlatenskaper. Avtalen er et gjennombrudd i arbeidet med å redusere sivilbefolkningens lidelser. Protokollen forbyr eller setter strenge restriksjoner for bruk av den type våpen som dreper, lemlester og skader sivilbefolkningen lenge etter at en krig er over. Det skal settes inn en rekke tiltak når det gjelder opprydding og hjelp etter at stridshandlingen er over. Det er helt sentralt at protokollen gjelder både interne og internasjonale konflikter. Jeg er også glad for at protokollen er rettslig forpliktende for partene.

Jeg vil gi honnør til Regjeringen for å ha vært en aktiv pådriver i forhandlingene for å få så forpliktende internasjonale reguleringer som mulig, selv om avtalen ikke er så omfattende som verken vi eller Regjeringen skulle ønske.

Protokollen er et svært viktig tiltak på det humanitære området, men det er bare et første steg på veien. Den forbyr ikke bruken av klaseammunisjon og andre miniammunisjoner mot militære mål i konsentrasjoner av sivile. Det ble ikke enighet om at protokollen skulle gjelde krigsetterlatenskaper fra tidligere konflikter. Jeg er derfor glad for at Regjeringen arbeider videre med å oppnå enighet om nødvendigheten av forebyggende tiltak innen rammen av konvensjonen om inhumane våpen.

Det er også positivt at Norge har tatt initiativet til et internasjonalt seminar i Oslo i slutten av denne måneden for å oppnå enighet om arbeidet for å utvikle nye internasjonale forpliktelser på dette området. Norge er antakelig det land i verden som har gått lengst i å innføre nasjonale forbud og restriksjoner på dette området. Det er det blitt lagt merke til internasjonalt.

Stortinget har vedtatt at Norge skal arbeide internasjonalt for et forbud mot klasebomber. Regjeringen har tatt initiativ til å få til et slikt forbud, men dessverre er det ingen stater på det nåværende tidspunkt som ønsker dette. Alternative våpen eller ammunisjonstyper blir sagt å ha vel så store negative humanitære konsekvenser.

Regjeringen har derfor valgt å arbeide for å regulere og begrense bruken av blindgjengere. Klasebomber er en samlebetegnelse på våpensystemer der en metallbeholder slipper ut mindre bomber fra fly. Disse mindre bombene skal normalt eksplodere når de treffer målet, men mellom 15 og 30 pst. gjør ikke det. De blir liggende igjen som såkalte blindgjengere og kan lett utløses ved flytting, lek eller annen ytre påvirkning. Erfaringer fra Golf-krigen, Kosovo og Afghanistan viser at bruk av klasebomber fører til enorme menneskelige lidelser både under krigshandlinger og lenge etter at krigshandlingene er over.

Klasebomber er teknisk sett noe annet enn miner, men de representerer samme humanitære konsekvenser. Det finnes i dag grundig dokumentasjon på at uskyldige sivile drepes og lemlestes av klasebomber. Klasebomber er derfor et særlig problem med hensyn til siviles rett til beskyttelse. Dette har delvis å gjøre med at de brukes i områder der det er vanskelig å skille mellom sivile og militære mål.

Ueksploderte klasebomber har samme effekt som landminer ved at de hindrer utvikling og sperrer bruken av store landområder. Det hindrer sivil samfunnsutvikling og økonomisk vekst. At klasebomber sprer seg over store områder, gir et større potensial for å skade og ta livet av sivile.

Kamphandlinger kan være avsluttet på noen uker, men klasebomber forblir en trussel i mange år, fordi oppryddingsarbeidet er svært krevende og tar lang tid. Sivilbefolkningen kan ikke ta i bruk jorda om områdene ikke er ryddet. Flyktninger kan ikke vende tilbake, og det er vanskelig å få ut humanitær hjelp.

Klasebomber er unøyaktige, i den forstand at de er vanskelige å målrette. Det har også å gjøre med at blindgjengerandelen er svært høy. NATO har anslått at om lag 10 pst., nærmere 30 000, av klasebombene de slapp over Kosovo, ikke gikk av.

Norsk Folkehjelp melder om at det i dag blir drept og skadd flere sivile i Nord-Irak enn under krigen. Det meldes også fra sør i Irak om daglige ulykker med miner og ueksplodert ammunisjon.

Det er svært tragisk at blindgjengerandelen fra klasebomber ofte ser spennende ut og tiltrekker seg oppmerksomhet særlig fra barn. Vi vet at barn og ungdom er overrepresentert i all tapsstatistikk. Norsk Folkehjelp ser dette igjen i ulykkesrapporter fra Irak. Om man ikke kommer til enighet om et internasjonalt forbud mot klasebomber, bør man arbeide for en pause i bruken, slik Røde Kors forslo i 2000. Cluster Munition Coalition krever stans i all produksjon av, handel med og bruk av klasebomber inntil de humanitære problemene disse medfører, er løst.

Åslaug Haga (Sp) [13:05:30]: Jeg vil i denne sammenhengen konsentrere meg om klasebomber, for klasebomber har uakseptable humanitære konsekvenser. De har svært høy blindgjengerrate, og høysensitive blindgjengere utgjør samme trussel som landminer, som nå er forbudt. Kostnader og skader knyttet til deteksjon og destruksjon er omfattende.

Det er en klart økende tendens til bruk av klasebomber. Siden 2001 har det vært to kriger der klaseammunisjon har vært brukt. I løpet av tre uker i 2003 ble det sluppet tett på 13 000 klasebomber med minst 1,8 mill. småbomber over Irak. Angrepene kan ha etterlatt oppimot 200 000 blindgjengere, som har drept og lemlestet mange allerede, og som vil drepe og lemleste flere i tiden framover. Svært mange sivile tap i krig er forårsaket nettopp av klasebomber. Problemene kjenner vi sjølsagt ikke bare fra Irak, vi kjenner dem fra Laos, fra Kosovo og fra Afghanistan, og vi vet at denne typen våpen kommer til å bli brukt også i mulige framtidige kriger, hvis vi ikke går til det skritt å gjøre internasjonale forbedringer som bidrar til at denne typen våpen ikke brukes.

Den protokollen som er utgangspunktet for debatten i dag, bidrar til å redusere skadevirkningene knyttet til blindgjengere fra bl.a. klasebomber. Det er bra. Men protokollen omhandler primært tiltak etter en konflikt. Vi må ikke glemme at det gjenstår enorme utfordringer i arbeidet for å få på plass et humanitært, forsvarlig reguleringsregime for klasebomber.

Internasjonale reguleringer på våpenbruk i folkeretten er avgjørende for å beskytte sivile i krig. Norge har gjennom hele etterkrigstida vært en pådriver for videreutvikling av folkeretten, uavhengig av hvilken politisk farge regjeringa har hatt. Som et lite land har vi tjent på det. Jeg savner et tydeligere engasjement fra den sittende regjeringa for videreutvikling av folkeretten. I en verden der konfliktnivået har økt siden 2001, der trusselbildet er blitt mer uoversiktlig, må noen land ta lederansvar og gå i front for utviklingen av internasjonal humanitær rett. Norge må tydeligere enn i dag vise at vi er villige til å stå på barrikadene for å spare sivile for lidelser.

Klaseammunisjon er den våpentypen det haster mest med å få regulert i internasjonal rett, mener vi. I dag kan klaseammunisjon brukes uten store begrensninger på tross av ammunisjonstypens groteske konsekvenser for den sivile befolkning. Det haster med å få på plass et internasjonalt forbud mot klasebomber. En stor utfordring i kampen mot klaser er at man mangler en ledestjerne – et land eller flere som mobiliserer politisk engasjement og erklærer at de er villige til å ta ledelsen for en slik kampanje. Norge bør etter vår oppfatning ta dette lederansvaret. Norge bør ta lederansvaret i kampen mot klasebomber. Landminer ble forbudt i en prosess der Norge var pådriver. Landminekampanjen viser at det er mulig å oppnå internasjonal enighet i denne type spørsmål. Mineprosessen kan gjenskapes hvis ett eller flere land tar ansvar for å lede prosessen.

Det er ikke nok å slå seg på brystet og si at vi deltar i CCW-forhandlingene. Forhandlingene er fastlåste, det er lite som tyder på at CCW-partene er i stand til å bli enige om et klart forhandlingsmandat innen rimelig tid. Men som sagt, det haster med å komme videre i dette arbeidet. Klaseammunisjonens uakseptable humanitære effekt er tilstrekkelig empirisk bevist. Norge bør derfor ta initiativ som ser på muligheten for å gjøre noe utafor CCW-forhandlingene – noe som komplementerer og fungerer som en pådriver for arbeidet også der.

Jeg utfordrer Regjeringa til å ta konkrete initiativ til å skape en prosess mot et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Det trengs en sterk politisk forpliktelse. Mange mener det er naturlig at Norge tar ledelsen. Norge kan innføre et nasjonalt forbud og bør begynne arbeidet med å identifisere like- og vennligsinnede land for å nå målet om et totalforbud, alternativt et strengt reguleringsregime. Blant annet pågår det nå en diskusjon om nasjonalt forbud i Belgia – dette bør vi følge opp. Belgia var som kjent det første landet som forbød landminer. Mitt spørsmål er ganske enkelt: Tar Regjeringa utfordringen?

Utenriksminister Jan Petersen [13:10:45]:Det er ikke så mye å legge til i denne debatten, fordi debatten har dekket det som er hovedpoengene, nemlig at vi hadde høyere ambisjoner for dette avtaleverket enn det som rent faktisk ble resultatet. Som det fremgår av papirene, som også ligger vedlagt innstillingen, har vi sondert mulighetene for å få til et totalforbud. Det fikk vi ikke til, men det betyr ikke at vi ikke skal sette pris på det som var mulig å oppnå, og som vi i dag har fremlagt for Stortinget til godkjennelse, og som blir godkjent. Det betyr ikke at vi på noen måte er fornøyd. Som også Lars Rise gav uttrykk for, har vi invitert de interesserte parter til en samtale om hvordan vi skal komme videre, senere i denne måneden. På denne bakgrunn virker Åslaug Hagas utspill litt pussig, men det er mulig hun ikke har fått anledning til å studere det materialet som er fremlagt.

Åslaug Haga (Sp) [13:12:01]: Det er mulig at Senterpartiet ikke har full oversikt over alt Regjeringa bedriver på dette området, men vi kjenner utmerket godt til de planene som foreligger for møter her i Oslo 22. og 23. juni. Så vi følger noe med, også vi.

Utfordringen i denne saken er å komme dit hen at det tas politisk lederskap i forhold til disse spørsmålene. Jeg tror ikke det holder å kjøre møter, konsultasjoner, på embetsnivå på dette feltet. Her må det til et politisk grep fra toppen av systemet for at man skal komme videre. Det trengs en ledestjerne, og den ledestjernen er det ikke mulig for et embetsverk å ta. De funksjonene må utspilles av de politiske lederne, og det er det jeg savner – det politiske engasjementet, det politiske engasjementet som er tydelig nasjonalt, men som definitivt også er tydelig internasjonalt.

Utenriksminister Jan Petersen [13:13:13]:Det virker som om Åslaug Haga tror at embetsverket driver med ting som ikke den politiske ledelsen driver med. Det er mulig det var sånn i hennes tid, men det er jo ikke sånn i virkelighetens verden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.