Gunhild Øyangen (A) [14:13:55]:(ordfører for saken): Som komiteen viser til i innstillingen, innebærer forslaget at det opprettes et fond på 10 milliarder kr under Utenriksdepartementet for å kunne avhjelpe humanitære katastrofer. Det foreslås at fondet primært rettes mot akutte hendelser hvor det er behov for nødhjelp, men det vil ha en tilstrekkelig kapital til at hjelpen også kan ytes over lengre tid der det er nødvendig. Midlene i fondet skal, i henhold til forslaget, gjøres tilgjengelig for organisasjoner, FN eller land som er rammet av store humanitære katastrofer. Det foreslås at Regjeringen arbeider for å internasjonalisere fondet og etablere det under FN på sikt.

Komiteens flertall er positivt til grunntanken om å styrke muligheten til raskt og effektivt å kunne hjelpe dem som er rammet av store katastrofer. Flertallet avviser imidlertid forslaget, og jeg vil her komme inn på begrunnelsen for dette, slik det framkommer i innstillingen.

Nødhjelp og humanitær bistand til ofre for konflikt og naturkatastrofer dekkes over flere budsjettkapitler på Utenriksdepartementets budsjett. De humanitære budsjettpostene vurderes også sammen med posten for overgangsbistand for å gi Norge tilstrekkelige midler og fleksibilitet under normale omstendigheter.

Stortinget er også i stand til raskt å fatte vedtak om ekstrabevilgninger i ekstraordinære situasjoner. Flodbølgekatastrofen rundt Det indiske hav 26. desember i fjor viste dette. Det er også viktig å understreke, slik flertallet gjør, at Stortinget hvert år behandler bevilgninger over statsbudsjettet, herunder også finansiering av norsk humanitær bistand og nødhjelp.

Stortinget har nylig hatt utviklingsmeldingen til behandling. Dette var en omfattende gjennomgang av norsk utviklingspolitikk. Forslaget om et solidaritetsfond ble ikke reist i den forbindelse.

Det pågår nå et arbeid under ledelse av FNs kontor for koordinering av humanitær bistand for å forbedre det internasjonale tilsvaret på humanitære katastrofer. Det foreligger også ulike forslag til reform, bl.a. av det humanitære systemet i FN, for å forbedre den internasjonale oppfølgingen av humanitære katastrofer ved FNs generalsekretær. Det arbeides også videre med å gjøre FNs rullerende lånefond større og mer operasjonelt i forhold til akutte og glemte kriser.

Flertallet mener at Norge må være aktivt i forhold til å styrke FNs kapasitet på dette området. Vi trenger et sterkere FN, bl.a. for å håndtere natur- og miljøkatastrofer. Flodbølgekatastrofen i fjor utløste donasjoner uten sidestykke i Norge og over hele verden. Det er svært gledelig. Samtidig mener flertallet at når humanitære katastrofer av dette omfanget skjer, må FN ha nødvendig forutsigbarhet og stabilitet i sitt koordineringsarbeid. På sikt bør derfor FN bli mindre avhengig av givernes vilje i akutte situasjoner og av TV-kameraenes fokus. Flertallet mener at dette på nytt reiser spørsmålet om større forutsigbarhet og bedret ressurstilgang når det gjelder FNs mange viktige oppgaver. Det er bra at det er så bred enighet i Stortinget om at FN må styrkes på dette området.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har foreslått i Stortinget å be Regjeringen utrede alternative former for global beskatning til inntekt for FN-systemet. Det er gledelig at de borgerlige partiene iallfall her er med på å vise til dette forslaget, selv om de ikke støtter det. Det er neste sak på dagsordenen.

Øystein Djupedal (SV) [14:19:04]:Finansieringen av FN har vært en del av den offentlige debatten i mange år. Bakgrunnen for at man har diskutert dette, er to forhold. Det ene er at FN kontinuerlig har bruk for mer penger, særlig til sitt humanitære arbeid. Det andre er at enkelte store bidragsytere ikke har bidratt i den grad de er forpliktet til, og at FN dermed kontinuerlig har hatt finansielle vanskeligheter.

Diskusjonen internasjonalt har dreid seg om hvordan FN skal kunne få en annen finansiell basis. Et av forslagene som er fremmet, går på at det etableres et internasjonalt støttefond for humanitær bistand. En del av den internasjonale debatten har også dreid seg om FNs tusenårsmål, om hvordan man skal klare å finne en permanent eller bedre finansiering av FN.

Bakgrunnen for SVs forslag i dag er i første omgang den humanitære katastrofen som oppstod i Sørøst-Asia etter tsunamien, da verden helt forbilledlig klarte å stille opp. Både nasjoner, enkeltmennesker og bedrifter gav støtte i et omfang vi aldri noensinne har sett maken til, og det var et lærestykke i hvordan internasjonalt samarbeid faktisk kan foregå. Det var ikke minst også et lærestykke i hvordan enkelte nasjonalstater var i stand til å håndtere en så håpløs og umulig situasjon som da oppstod.

I etterkant av dette kom mange katastrofer som til da hadde hatt internasjonalt søkelys, i stigende grad i skyggen. Erfaringen fra den moderne verden er at det internasjonale samfunnet i begrenset grad er i stand til å fokusere på og ha stor oppmerksomhet rettet mot mange store katastrofer på en gang. Det vi med sikkerhet vet, er at f.eks. det afrikanske kontinentet har mange store katastrofer som ikke har internasjonal oppmerksomhet i samme grad. Det er ikke like lett for de store humanitære organisasjonene å samle inn penger til disse.

Dette er bakgrunnen for SVs forslag. Det som lenge har vært en del av den internasjonale debatt, ønsker vi å bringe inn i stortingssalen, i første omgang gjennom et forslag om at Stortinget stiller til rådighet en større sum penger for Regjeringen – i neste omgang som en del av den permanente finansieringen av FNs humanitære bistand.

Vi mener at dette er et godt forslag. Vi mener at dette ikke står i motstrid til at Norge heldigvis har mange andre virkemidler for å bidra nasjonalt og internasjonalt, slik det også går fram av flertallets merknad. Dette står ikke i motstrid til at vi yter bistand gjennom ordinære bevilgninger over statsbudsjettet – det vil være et viktig supplement. Men kanskje er noe av det aller viktigste med vårt forslag den symboleffekten det vil ha at en stor bidragsyter stiller en større sum penger til rådighet for FN, at andre kan se at det er mulig. Eksempelets makt kunne i så måte føre til at det etter hvert ble et fond av et visst omfang, som da kunne stå til rådighet for Sikkerhetsrådet. Dette er en del av de vakre tankene som mange har om hvordan man framover skal klare å finne bedre måter å finansiere internasjonal humanitær bistand på, der FN er i førersetet. Dette er bakgrunnen for vårt forslag. Vi mener at det fortsatt har aktualitet.

Det er ikke flertall for dette forslaget i dag, og det overrasker oss for så vidt ikke. Men vi tror det er viktig at vi også i Norge har startet den debatten som mange deltar i internasjonalt, simpelthen fordi vi ser det internasjonale samfunns utilstrekkelighet nesten hver gang det skjer en stor humanitær katastrofe.

Tsunamien er et eksempel på hvordan dette kan skje. Vi håper at det skal være mulig å gjøre like store anstrengelser fra verdenssamfunnet hvis noe slikt skulle skje igjen, men all erfaring tilsier at det hadde vært godt om FN hadde hatt en finansiell reserve, som vi i første omgang hadde stilt til rådighet for den norske regjering, slik at FN på en helt annen måte kunne vært aktiv med én gang.

Bare avslutningsvis: Det som dessverre er situasjonen, er at når det oppstår en humanitær katastrofe i tillegg til at det allerede eksisterer humanitære katastrofer, er at FN må rundt til medlemsstatene og be om penger. Vi vet at denne situasjonen ofte har ført til at man ikke får de pengene man var forespeilet, og at katastrofens omfang dermed blir større. Derfor vil vi bringe vårt forslag videre. I denne omgangen vil det bli stemt ned. Jeg tror at neste gang dette kommer opp i Stortinget, vil flere partier se at forslaget har mye for seg.

Jeg tar opp forslaget fra Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigmund Kroslid (KrF) [14:23:37]:Med fortvilelse var vi vitne til tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia. Det var en av verdens største naturkatastrofer målt i tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Igjen var det de mest sårbare som ble rammet: de fattigste, kvinnene og barna. Det var behov for rask hjelp, og vi så en stor giverglede både fra nasjoner, organisasjoner, bedrifter og enkeltmennesker. Jeg har stor beundring for de frivillige bidragene som nordmenn har samlet inn. Det vitner om en sterk solidaritet og nestekjærlighet overfor dem som er rammet. Tsunamikatastrofen viste at det i helt ekstraordinære situasjoner er mulig å få til ekstrabevilgninger som ikke forsinker det operasjonelle ansvaret.

Fra Kristelig Folkepartis side var vi svært opptatt av at den milliarden vi gav, måtte komme i tillegg til annen bistand og ikke ramme andre mennesker i nød. Sagt på en enklere måte måtte det ikke bli slik at fattige i Sudan skulle betale regningen. Det internasjonale samfunnet stilte også opp for Sudan på giverlandskonferansen. Bidragene fra omverdenen er en nødvendig start både på den økonomiske prosessen og på forsoningsprosessen.

I FN diskuteres det flere måter å bedre koordineringen av den humanitære bistanden ved katastrofer på, og for å forbedre oppfølgingen av humanitære katastrofer. Her må Norge være en aktiv pådriver for å styrke FN.

Vi må glede oss over den givergleden vi så ved tsunamikatastrofen, og løftene fra verdenssamfunnet. Nå må vi sørge for at disse løftene blir holdt, og at pengene blir gitt nå som de trengs. Vi må også passe på at det blir prioritert riktig, og at det blir koordinert lokalt og internasjonalt.

Vi må huske at det fortsatt er over én milliard mennesker som lever i ekstrem fattigdom. De trenger hjelp, og de trenger hjelpen nå. Vi er enige om tusenårsmålene. Nå må vi også bli enige om midlene som skal til for å bekjempe fattigdom, og vi må vise vilje til å handle. Noe annet vil være å svikte de fattigste.

Skal vi klare å bekjempe fattigdommen, må vi handle på flere områder – både nasjonalt og internasjonalt, offentlig så vel som privat, ved bistand og handel, ved investeringer like mye som ved gjeldslette. Alle land må gjøre en innsats. Alle har et ansvar for å bekjempe fattigdommen. Utviklingslandene må få selge sine varer og tjenester på våre markeder i nord. Utviklingslandene må arbeide for gode styresett. Dette er en forutsetning for utvikling, og det er landenes egen politikk som til sjuende og sist avgjør om vi lykkes i å bekjempe fattigdommen.

Jeg er også glad for at Regjeringen vektlegger kampen mot korrupsjon og hvitvasking så sterkt som den gjør. Ved å kanalisere utviklingshjelpen til frivillige organisasjoner kan man gi hjelp til de fattigste uten å støtte opp under et ineffektivt eller korrupt regime.

Hvis alle land de neste fem årene reformerer og legger om sin bistand målrettet mot de fattigste, vil det tilføre betydelige beløp. Om vi samtidig øker volumet på bistanden vesentlig, er det mulig å nå tusenårsmålene i 2015. Offisiell utviklingshjelp er en viktig kilde til å finansiere utvikling. FNs mål er 0,7 pst. av BNI til utvikling. I dag er det bare få land som oppfyller dette målet. Samarbeidsregjeringen gir 1 pst. av BNI. Når vi prioriterer utviklingshjelpen på topp, blir det viktig å sikre at pengene blir godt og effektivt utnyttet.

Det meste av finansieringen som trengs, må likevel komme fra andre kilder enn offisiell utviklingshjelp. I tillegg til å integrere utviklingslandene i den internasjonale handelen, må vi arbeide for gjeldslette.

Skal vi lykkes, må det gjennomføres flere sentrale tiltak. En større del av bistanden må gå til de aller fattigste landene istedenfor til mellominntektslandene. Giverne må bort fra bistand som har som mål å tjene egne politiske eller strategiske interesser. Bistanden må gå til dem den er ment for. Giverlandene må også i større grad koordinere innsatsen. Det kan ikke være slik at de konkurrerer eller løper i beina på hverandre. De må jobbe i fellesskap og koordinere innsatsen. Vi må bort fra øremerkede prosjektmidler og over til større rammebevilgninger og tettere samkjøring med andre givere.

Selv om vi mangler mange penger i arbeidet mot fattigdom, ser vi nå en positiv utvikling. Siste uke vedtok de rikeste EU-landene å doble sin bistand på få år. I mars ble det også gjennombrudd i harmoniseringen av bistanden da OECD-landene ble enige om Paris-erklæringen. Det er positivt, og det viser at vi er på rett vei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.