Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kjetil Bjørklund (SV) [12:35:38]: (ordfører for saken): Jordskjelvet og den påfølgende flodbølgen som rammet Sør-Asia annen juledag 2004, er en av de mest omfattende naturkatastrofer verden har sett i nyere tid.

Katastrofen medførte tap av over 220 000 menneskeliv, og den førte til omfattende skade med nærmest total ødeleggelse av teknisk og sosial infrastruktur i de landene som er hardest rammet. Flodbølgen rammet landene i Sør- og Sørøst-Asia særlig hardt, men traff også land på Afrikas østkyst. Også Norge ble hardt rammet av flodbølgekatastrofen. 79 nordmenn er identifisert omkommet, og fem personer var fremdeles savnet i slutten av forrige måned. Dette gjør flodbølgekatastrofen til en av katastrofene som har krevd flest norske liv i nyere tid. Mange av våre innvandrere har familie og venner som mistet livet i land som ble rammet av katastrofen.

Et stort antall nordmenn befant seg i de rammede områdene, og over 4 000 personer ankom norske flyplasser i dagene etter katastrofen.

Ansvaret for myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen lå hos Regjeringen. Regjeringen har ved flere anledninger, også både i stortingsmeldingen og i høringene, beklaget at mange mennesker i en fortvilet situasjon ikke fikk den hjelpen de trengte fra norske myndigheter, spesielt i de første kaotiske dagene. Blant annet burde hjelpen til de overlevende i de katastroferammede områdene og informasjonen til pårørende ute og hjemme ha vært langt bedre. Mange ble dessuten påført unødige belastninger ved at enten de selv eller familie og venner feilaktig ble oppført på myndighetenes oversikter over savnede personer.

Regjeringen oppnevnte 14. januar i år et uavhengig utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen. Utvalget overleverte sin rapport til justisministeren den 20. april 2005.

Evalueringsutvalget fikk en krevende oppgave, spesielt i lys av den korte tidsfristen som var satt for arbeidet, men gjorde en grundig og skikkelig jobb innenfor det mandatet som var gitt. Komiteen har i innstillingen spesielt bemerket at utvalget la så stor vekt på å høre dem som var berørt av ulykken, og om deres opplevelser, og at dette har stått i sentrum for utvalgets arbeid.

Utvalget pekte på store svakheter ved norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen, særlig i den innledende fasen, og har kommet med viktige anbefalinger til forbedringer. Komiteen mener at evalueringen og konklusjonene til Reinås-utvalget er dekkende for myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen, og har lagt dette til grunn for sitt arbeid med stortingsmeldingen. Det betyr at den kritikken som Reinås-utvalget har rettet mot myndighetenes innsats, og særlig Utenriksdepartementets, de første dagene etter katastrofen, også deles av komiteen.

Utvalget har konstatert svikt på en rekke områder i den innledende fasen, særlig i Utenriksdepartementet – dette gikk på mangel på varsling, mangel på helhetsbilde som kunne danne grunnlag for tverrdepartemental innsats, mangel på telefonkapasitet, bemanningssystemer, registreringssystemer og informasjon. Det var mangelfull personalledelse, organisering og ledelsesoppfølging i Utenriksdepartementet, og det fantes ingen beredskapsplaner i dette departementet for å håndtere en slik situasjon, til tross for at man var pålagt dette. Kort sagt: Det var mye som feilet i Utenriksdepartementet. Til tross for det ble det nedlagt en stor innsats av den enkelte ansatte i utenrikstjenesten, og denne innsatsen verdsettes av komiteen.

Når det gjelder andre departementer som var involvert i krisehåndteringen, er evalueringen stort sett preget av at jobben ble gjort på en skikkelig måte. Men det var altså Utenriksdepartementet som var mest sentralt i den fasen der det sviktet mest.

Jeg vil kort komme nærmere inn på litt av det som framkom omkring kulturen i Utenriksdepartementet i evalueringsrapporten. Reinås-utvalget pekte på at det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige forhold var til hinder for at medarbeiderne kunne yte sitt beste ved håndteringen av den aktuelle krisen, og at frykt for reaksjoner kan ha stått i veien for at de beste løsninger ble valgt i felten. Jeg skal ikke gå langt inn i dette. Det er Regjeringen som fastsetter sin organisasjon, men vi må være sikre på at den fungerer. Derfor forutsetter komiteen i innstillingen at Utenriksdepartementets ledelse følger opp denne problemstillingen. Komiteen har presisert at alle departementer, også Utenriksdepartementet, må organiseres slik at alle strategiske og operative funksjoner ivaretas – og man må sikre at hele organisasjonen yter sitt beste, også i krisesituasjoner.

Komiteen legger vekt på utenriksministerens påpeking i høringen av at det sviktet i departementets evne til å lede personellet, særlig på mellomledernivå. Komiteen har registrert at det nå blir gjennomført tiltak for at dette nivået skal styrkes, og forutsetter at dette vil bedre de ansattes mulighet til å yte sitt beste.

Regjeringen har i den meldingen vi behandler i dag, redegjort for hvordan utvalgets anbefalinger vil bli fulgt opp, men først litt om de grunnleggende prinsippene omkring krisehåndtering:

Prinsippene for krisehåndtering er berørt i forbindelse med Stortingets behandling både av St.meld. nr. 17 for 2001-2002 og av St.meld. nr. 39 for 2003-2004 og de tilhørende innstillinger. Det er lite i dette som særlig berører store hendelser i utlandet. Det meste handler selvsagt om nasjonal krisehåndtering.

Et av prinsippene Evalueringsutvalget la til grunn, og som det er bred enighet om i Stortinget, er at det er viktig å utnytte de samme ressurser som står til rådighet for nasjonale hendelser ved katastrofer, også i utlandet.

Det er også enighet om at ansvarsprinsippet skal legges til grunn i framtiden. Det dreier seg kort sagt om at de som har ansvaret for et samfunnsområde i en normalsituasjon, også skal ha det i en krisesituasjon. Dette er vesentlig, fordi det innebærer at det er de alminnelige strukturene som må forsterkes og ikke erstattes gjennom at det bygges opp parallelle krisehåndteringsstrukturer som ikke har en egen plass i en normalsituasjon. Dersom mobiltelefonnettet streiker, er det selvsagt de som driver med dette i det daglige, som er de nærmeste til å få det opp igjen i en krisesituasjon. Dette prinsippet kan og skal brukes i de fleste sammenhenger, men det oppstår et særlig behov i situasjoner som er så vidt store og komplekse at de ikke kan løses av – la oss kalle det – ett fagområde alene. Da oppstår det større behov for strategisk og operativ samhandling mellom flere aktører. Det er utfordrende, noe denne katastrofen viste oss. Det er derfor vesentlig at vi er sikre på at dette fungerer slik at det er de beste ressursene vi har, at det er de som er best egnet til å utføre en jobb, som rent faktisk også blir brukt når en stor krise inntreffer – og at det overordnede ansvaret selvsagt må ivaretas for å sikre dette.

Dette er en av grunnene til at et flertall på Stortinget en god stund har vært opptatt av at det bør etableres en sentral krisehåndteringsenhet.

For å styrke evnen til å bistå norske borgere i utlandet i krisesituasjoner har Regjeringen foreslått å

• styrke kriseberedskapen ved utenriksstasjonene

• styrke beredskapen i Utenriksdepartementet både gjennom en strategisk og en operativ ledelse

• etablere utrykningsenheter

• overføre koordineringsansvaret til Justisdepartementet i særskilte situasjoner av omfattende og kompleks karakter

For å styrke den generelle krisehåndteringsevnen i departementene har Regjeringen foreslått å

• forsterke krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd

• presisere og klargjøre ansvaret for krisestyring i lederdepartementet, som er det departementet som er mest berørt av krisen

• etablere ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering

Dette er omfattende tiltak. Det er bred enighet om alle tiltak, med unntak av at Fremskrittspartiet og Senterpartiet ønsker at ledelsen av Regjeringens kriseråd skal ligge permanent under Statsministerens kontor, mens flertallet mener at kriserådet skal ledes av det departementet som er nærmest krisen, og som skal være lederdepartement.

Naturskapte hendelser og miljøkatastrofer er eksempler på risikoer som kan ramme både nasjonalt og internasjonalt. Miljøendringer, herunder menneskeskapte klimaendringer, øker risikoen for ulike former for naturskapte katastrofer. Naturkatastrofer vil alltid kunne inntreffe, men de menneskeskapte klimaendringene bidrar til mer uforutsigbare værforhold og mer ekstreme værtyper. Slike hendelser vil i økende grad også kunne ramme norske borgere både i Norge og i utlandet.

Reiselysten til norske borgere er stor, og den er økende. I meldingen er forholdet til hvilke forventninger vi kan ha til norske myndigheter når vi er på reise, grundig berørt. Det er grunnleggende folkerett at det er det landet vi besøker, som holder orden på lov og rett, og som også har ansvar for kriseberedskap og krisehåndtering. Det er logisk, på samme måte som vi ikke ønsker at andre lands myndigheter skal håndtere kriser i Norge når de oppstår hos oss, dersom vi ikke anmoder om assistanse. Det er også vesentlig at krisehåndteringen skjer så nær krisen som mulig. Under flodbølgekatastrofen i Sør-Asia var det den umiddelbare innsatsen fra lokalbefolkning, lokale myndigheter og andre som var i områdene rett etter flodbølgene, som var avgjørende for å berge liv. Det er vi svært takknemlig for.

Folkeretten danner altså noen avgrensninger som vi må forholde oss til. Som reisende har vi et ansvar for å forholde oss til de standarder og systemer som finnes dit vi reiser, gjøre vurderinger av hvilke vaksiner vi bør ta før vi reiser, og om reiseforsikringen dekker dersom noe skulle skje. Vi har altså et selvstendig ansvar for å avveie hvilken risiko vi ønsker å ta når vi skal på tur, samtidig som vi skal kunne være sikre på at norske myndigheter strekker seg så langt det er mulig for å hjelpe norske borgere som havner i en krisesituasjon. For å bidra til dette blir nå beredskapsplanene på de enkelte utenriksstasjonene gjennomgått og oppdatert. Det skal også øves. I tillegg blir utrykningsenheten etablert til nytte dersom det oppstår behov.

Reisemønstrene til norske borgere er i endring og i utvikling. Ingen ønsker en registreringsplikt for dem som ønsker å reise ut av landet for kortere perioder. Det er allikevel viktig å styrke kunnskapen om reisemønstrene gjennom samarbeid med alle de aktørene som har viten om dette. Andelen norske borgere som besøker et land, må være ett av kriteriene for hvilke land vi velger å ha utenriksstasjoner i.

Denne saken blir behandlet i rekordhastighet i Stortinget – eller i alle fall raskt. Det har to fordeler. For det første får vi på plass en forbedret krisehåndtering før det har gått for lang tid, og for det andre får vi en helhetlig behandling av både hendelsesforløpet og tiltakene i sammenheng. Det har vært et godt samarbeid i komiteen om denne saken. Det har også vært gjennomført opplysende høringer på kort varsel, og referat er vedlagt saken.

Til slutt: Mange mennesker har bidratt i arbeidet med å få oversikt over myndighetenes håndtering av katastrofen og har bidratt med konstruktive forslag til tiltak, til tross for at mange har lidd store tap og vært i stor sorg etter det som skjedde annen juledag. Jeg vil takke for innsatsen, den har vært av stor betydning.

Marit Nybakk (A) [12:49:04]: (komiteens leder): Som komiteleder vil jeg starte med å takke komiteen generelt og saksordfører helt spesielt for svært godt arbeid, den nødvendige vilje til samarbeid og til fleksibilitet. Det har nemlig muliggjort at komiteen på svært kort tid har maktet å behandle en vanskelig sak på en grundig måte. Tidspresset til tross, komiteen har gått i dybden, satt seg skikkelig inn problemstillingene og trukket linjene fra innstillingen om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid som ble behandlet 30. november i fjor. Jeg vil også takke dem som stilte opp til høring på kort varsel, delvis til ukurante tidspunkter.

Så er det viktig for meg å understreke at St.meld. nr. 37 omhandler en tragisk ulykke, en naturkatastrofe med svært mange omkomne. Vi aner nesten ikke omfanget av dette. Det inkluderer norske borgere. Det er den største katastrofen i nyere tid. I respekt for de omkomne og deres pårørende har komiteen lagt opp til en verdig behandling. Det betyr ikke at komiteen er vag eller ikke tar standpunkt. Tvert imot, vi er klare og konkrete i vår beskrivelse av og vår konklusjon om hva som gikk galt. Men det aller viktigste er å lære av manglene i den norske kriseberedskapen, bidra til tiltak som gjør at vi er forberedt på det uforutsette, og at vi har en struktur og en praktisk, strategisk og operativ ledelse som sikrer at det ikke går tid til spille når tilsiktede eller utilsiktede katastrofer rammer oss. La meg legge til at så langt det har vært mulig, har vi også tilstrebet enighet, men på enkelte strukturelle tiltak må vi likevel respektere at det er ulike standpunkter.

Komiteen legger til grunn, som også saksordfører sa, Reinås-utvalgets innstilling om hva som skjedde i dagene og ukene etter 26. desember 2004. Komiteen finner utvalgets evaluering og konklusjoner dekkende for myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.

Katastrofen avdekket alvorlige mangler i norsk kriseberedskap overfor nordmenn i utlandet. Det er alvorlig at det ikke fantes relevante kriseplaner i UD. Ingen kunne selvsagt forutse den aktuelle hendelsen, men komiteen understreker at kriseberedskap nettopp bygger på at man planlegger for det uforutsigbare. Det blir stadig viktigere i et globalisert, moderne og teknologisk samfunn. Alt fra klimaendringer via folkevandringer og flyktningstrømmen til terrorgrupper og terroranslag understreker at vi står overfor et sammensatt risikobilde som er uforutsigbart. De samlede ressurser innenfor sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene.

Komiteen mener at flodbølgekatastrofen viste at Norge verken hadde struktur eller rutiner til å håndtere en krise av dette format. Det er også et spørsmål om det finnes en struktur eller et apparat til å håndtere kriser av et vesentlig mindre format.

Dette dreier seg om at vi har en strategisk og operativ ledelse som kan knipse med fingrene og si: Slik gjør vi det, du gjør det, dette departementet har ansvaret.

Jeg er kjent med at det under en samfunnssikkerhetsøvelse oppstod en krangel mellom fem ulike statlige etater om hvem som hadde ansvaret. Slik kan vi naturligvis ikke ha det. Det kan vi ikke hvis vi får en selvmordsbombe på Karl Johan 17. mai. Da må det være helt klart hvem som har kommandoen, hvordan helseforetakene skal handle, hvilken rolle Forsvarets sanitet skal spille – og dessuten: Hvor mange plasser for tredjegrads forbrenning har egentlig norske sykehus? Hvilke avtaler finnes med helsevesenet og Forsvaret i våre naboland? Hvilke avtaler har vi med NATO om krisehåndtering? Og hva med EUs krisehåndtering?

Det er viktig at samfunnets samlede ressurser settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet. Det er viktig å understreke ansvarsprinsippet, som det har vært sagt her tidligere. Men like viktig er det å ha en krisehåndteringsledelse. Det er viktig å understreke det komiteen sa i Innst. S. nr. 49 fra i fjor da vi behandlet St.meld. nr. 39 for 2003-2004:

«… at krisesituasjoner er av natur tidskritiske med tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade.»

Derfor bad Stortinget Regjeringen utrede spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet.

Regjeringen foreslår å opprette et Regjeringens kriseråd i tillegg til en krisestøtteenhet i Justisdepartementet. Komiteen mener dette er et riktig grep, men deler seg når det gjelder hvem som har ansvaret. Arbeiderpartiet mener at Stortinget ikke blander seg opp i hvilket departement de ulike enhetene skal etableres i eller hvilken departementsråd som skal lede kriserådet. Det vil det til enhver tid være opp til Regjeringen å bestemme. Nå er det likevel slik at Regjeringen, Statsministerens kontor og statsministeren uansett har det overordnede ansvaret i akutte kriser og må gripe inn når det er behov for det.

Fra Arbeiderpartiets side er vi villige til å gi den foreslåtte krisehåndteringsstrukturen en sjanse. Men vi tar forbehold om å forsterke eller sentralisere den dersom den ikke viser seg å fungere f.eks. gjennom øvelser.

For øvrig tar vi til etterretning de tiltak som foreslås for å bedre utenrikstjenestens kriseberedskap, bl.a. forslaget om utrykningsenheter i UD som skal være operative på fem timer. Det virker positivt.

Jeg vil i den forbindelse, ikke minst på bakgrunn av morgenens oppslag i Dagsnytt Radio, vise til at komiteen understreker nødvendigheten av hyppige øvelser som en viktig del av det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Scenario- og katastrofeøvelser må skje på alle nivåer og på tvers av etater. Det inkluderer øvelser som involverer departementene og deres kriseberedskap. Øvelser kan synliggjøre de operative ressursene som er tilgjengelige, og hvor raskt de er tilgjengelige. Øvelser vil også synliggjøre hvordan koordinering, ledelse og samarbeid er. Jeg vil i grunnen oppfordre Regjeringen til å se på det oppslaget på nyhetene i dag. Hvis det er slik at brannvesenet i Oslo og Larvik trener sammen med Forsvarets 330-skvadron når det gjelder brann om bord på skip, og dette ikke skjer noen steder på vestlandskysten, er det et eller annet med ansvarsprinsippet som ikke virker. Da må det være noen som styrer at vi skal ha øvelser, og det er sannsynligvis Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som bør ha det initiativet, og det bør de da også ta.

Til slutt noen korte kommentarer om meldingens kanskje mest interessante, spennende og utfordrende kapittel: Nordmenn på reisefot.

Der slås det fast det selvfølgelige, men kanskje det vi er minst bevisste på: Norske myndigheters kriseberedskap og -håndtering i utlandet må bygge på folkerettens regler og forutsetninger. Vi må respektere vertslandets lovgivning innenfor folkerettens rammer. Vertslandet har uten videre enerett til å utøve politi- og annen håndhevelsesmyndighet på sitt territorium. Det vil si klare rammer og begrensninger for norske myndigheters adgang til å utøve offentlig myndighet på annen stats territorium.

Thailand var forbilledlig i så måte. Men hva hvis det oppstår brann i et cruiseskip utenfor Haiti – for å sitere justisministerens eksempel fra høringen, et veldig godt eksempel – med flere titalls nordmenn om bord og kanskje verre, eller hvis norske hjelpearbeidere blir utsatt for flom i Nord-Korea. Der har det som kjent vært flom noen år. Eller – vet vi hva som vil skje med norske studenter i Kina i en krisesituasjon?

Eksemplene er veldig mange, og det er bare fantasien som setter begrensninger for hvilke scenarioer vi kan tenke oss. Konklusjonen min på dette innlegget er at vi må ha en strategisk ledelse. Vi må ha en operativ ledelse. Vi må ha relevante ressurser, og vi må ha operative ressurser. Vi må selvfølgelig ha et ansvarsprinsipp. Samtidig er det viktig, så lenge vi nå snakker om nordmenn i utlandet og et mobilt, globalisert samfunn, at internasjonal kriseberedskap også hører diplomatiet til. Det hører til de internasjonale, forpliktende organisasjoner og i et internasjonalt forpliktende samarbeid.

Bjørn Hernæs (H) [12:59:13]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for samarbeidet i komiteen. Vi tok som utgangspunkt at situasjonen og ulykkens omfang og alvor tilsa at den ble behandlet med verdighet i stortingskomiteen. Det er i det alt vesentlige oppnådd.

Jeg har også lyst til å si takk til Regjeringen, som forbilledlig raskt satte ned et utvalg for å evaluere den katastrofen som var skjedd, og for den holdning som Regjeringens medlemmer har vist i å imøtekomme den kritikk som uomtvistelig er blitt reist. Jeg har likevel lyst til å si to ting. Det ene gjelder holdningen til de ansatte. Komiteen sier i sin innstilling:

«Komiteen vil i denne sammenheng vise til at Reinåsutvalget har pekt på at det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige forhold var til hinder for at medarbeiderne kunne yte sitt beste til håndtering av den aktuelle krisen.»

Dette slutter en enstemmig komite seg til. Og for å si det slik: Det er i hvert fall ikke for svakt sagt i forhold til de konklusjonene som står i Reinås-utvalgets innstilling. Når komiteen derfor vil gjenta kritikken senere i innstillingen, går regjeringspartiene ut av den merknaden og tillater seg heller nå, fra Stortingets talerstol, å sitere fra utvalgets hovedkonklusjon:

«Både de enkelte ansatte og mange frivillige gjorde en meget stor innsats. Alle disse fortjener stor takk. Rapportens vurderinger og konklusjoner innebærer ikke på noen måte en nedvurdering av den enkeltes innsats.»

Jeg synes de ansatte både i Utenriksdepartementet og i de andre departementene skal ta denne hovedkonklusjonen inn over seg, og jeg vil slutte meg til det som sies i hovedkonklusjonen: De fortjener stor takk alle sammen.

Som denne stortingsmeldingen sier helt innledningsvis, var jordskjelvet og den påfølgende flodbølgen som rammet Sør-Asia annen juledag 2004 en av de mest omfattende naturkatastrofer verden har opplevd i nyere tid. Katastrofen medførte tap av over 220 000 menneskeliv, og den førte til omfattende ødeleggelser med nærmest total ruin av teknisk og sosial infrastruktur i de hardest rammede områdene. Flodbølgen rammet landene i Sør- og Sørøst-Asia særlig hardt, men traff også land på Afrikas østkyst. Indonesia var det landet som ble hardest rammet av denne katastrofen. Især var den allerede krigsherjede Aceh-provinsen hardt rammet. Det samme gjaldt flere borgerkrigsrammede områder i Sri Lanka.

Nordmenns reisemønster har endret seg vesentlig de siste tiårene. Den vesentligste årsaken til dette er den tiltakende globaliseringen av økonomien, kulturen osv. Globaliseringen gir oss mange muligheter, men den gir også nye utfordringer. Derfor er det svært viktig å utvikle et prinsipp som sier at vi må utnytte de samme ressursene som står til rådighet for nasjonale hendelser og naturkatastrofer, og at de også må kunne benyttes i utlandet. Igjen ser vi at grensen mellom det nasjonale og det internasjonale systemet viskes ut. Derfor blir det av stor betydning å utvikle politiske styringsinstrumenter som bidrar til at man kan håndtere slike enorme utfordringer på en bedre måte enn det man klarte i dagene etter annen juledag. La meg samtidig føye til, som Marit Nybakk sa i sitt innlegg, at vel kan vi tenke oss en krise 17. mai på Karl Johans gate. Men vi må også huske på at det vi behandler nå, er kriser i utlandet, og der sier komiteen:

«Komiteen har merket seg, og støtter prinsippet om at all bistand til nordmenn i utlandet må respektere vertslandets lovgivning innenfor folkerettens rammer.»

Det er altså ikke nødvendigvis sikkert at alle de ressursene som måtte stå til disposisjon hvis det verste skulle skje i Norge, kan brukes hvis man får tilsvarende ulykker i utlandet.

Som følge av den tiltakende globaliseringen ser vi også at det har blitt stadig mer vanlig at nordmenn reiser til geografisk sett fjerntliggende land for å tilbringe sine ferier der. Den katastrofen som rammet annen juledag, medførte at 79 nordmenn ble drept, og fem personer er fremdeles savnet. Katastrofen er den største enkelthendelse som har rammet nordmenn i utlandet noensinne i fredstid. På grunn av den tiltakende globaliseringen og det endrede mønster i nordmenns reisevaner bør derfor norske myndigheter utvikle en kriseberedskap som på en lang rekke områder er bedre i stand til å håndtere tilsvarende hendelser i fremtiden. Jeg vil også, som Høyres fraksjonsleder i Stortingets forsvarskomite, få lov til å takke mine medkolleger i komiteen for at vi på en rask, men også verdig måte klarte å komme frem til en innstilling som jeg synes er dekkende for de utfordringer vi står overfor i tiden som kommer.

Vi er i utgangspunktet selvsagt tilfreds med at det ble satt ned et utvalg som hadde som mandat å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia. Utvalget skulle i tillegg kartlegge hendelsesforløpet og vurdere gjennomføringen av myndighetenes og andres krisehåndteringsarbeid både sentralt, lokalt og i de flodbølgerammede områdene. Utvalget fikk også i oppgave å vurdere andre sider ved krisehåndteringen og kunne foreslå tiltak som evalueringen viser det er behov for.

Komiteen understreker også i sin innstilling at den vil understreke viktigheten av at dette utvalget ble nedsatt, og at den ser det som viktig både i forhold til å vise de overlevende og pårørende respekt og å trekke lærdom av at Regjeringen i ettertid har beklaget at hjelpen som ble gitt, ikke var god nok.

Komiteen sier da også i sin innstilling at flodbølgekatastrofen viste at Norge verken hadde strukturer eller et apparat til å håndtere kriser av et slikt omfang. Mot en slik bakgrunn synes jeg det er viktig å definere samfunnssikkerhet som den evne statens myndigheter har til å sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Det åpne, teknologiske og globale samfunnet har satt økt fokus på menneskelig sikkerhet og beskyttelse av menneskers rettigheter og trygghet.

I denne sammenheng vil jeg også vise til en tidligere innstilling, nemlig Innst. S. nr. 9 for 2002-2003, hvor man på en treffende måte uttaler følgende:

«Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.»

Derfor er det også av stor betydning at befolkningen har tillit til myndighetenes evne til å håndtere en krise som oppstår, og til at nødvendig beredskap er til stede. Informasjon om slik beredskap om kommunikasjon under en krise er derfor av stor betydning. Det er en enstemmig komite som sier at dette sviktet under flodbølgekatastrofen, ikke minst når det gjaldt informasjon og usikkerhet omkring hvor mange nordmenn som var savnet etter katastrofen. Komiteen sier også i sin innstilling at det skal arbeides videre med å forbedre planene når det gjelder kriseinformasjon, og at beredskapen må bedres på mange plan, fra beredskap i forhold til å yte hjelp til direkte berørte personer i et katastrofeområde til informasjonen som gis til offentligheten i forbindelse med større kriser. Det er derfor av stor betydning for suksessen til krisehåndteringen at alle kjenner ansvar og de gjeldende rutiner ved krise, at alt utstyr holdes ved like, og at rette vedkommende kjenner til hvordan det skal brukes, og at øvelser i krisehåndtering, tilsyn og beredskap faktisk utføres. Mot en slik bakgrunn er jeg tilfreds med at det i meldingen omtales at den fremtidige strategiske krisehåndteringen skal baseres på tre hovedelementer:

• forsterket krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd

• presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet og etablering av en ny krisestøtteenhet som skal bistå med støttefunksjoner til lederdepartementet og regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering

• en ny organisering av arbeidet med informasjonsberedskap

I den sammenheng vil jeg understreke – på samme måte som i komiteinnstillingen – at «generelle organisasjonsmessige forhold kan ha stor betydning for en virksomhets evne til å håndtere en krise». Jeg tar derfor til etterretning det Reinås-utvalget skriver, at det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige forhold var til hinder for at medarbeidere kunne yte sitt beste til håndtering av krisen. På samme måte som resten av komiteen vil jeg da forutsette at Utenriksdepartementets ledelse følger opp denne problemstillingen.

Jeg vil også understreke at alle departementer, også Utenriksdepartementet, må organiseres slik at alle strategiske og operative funksjoner ivaretas, og sikrer at hele organisasjonen yter sitt beste, også i krisesituasjoner.

Det er derfor av stor betydning at Utenriksdepartementet gjennomgår sine interne arbeidsforhold, og at arbeidsmiljøet ivaretas på en slik måte at det sikres en faglig god utvikling i departementet. En klarere fordeling av ansvar og ansvarsområder vil klargjøre og bedre innsatsfaktorene når det gjelder katastrofeinnsats så vel som daglig utenrikstjeneste.

Fra Høyres og Kristelig Folkepartis side er det også viktig å fremheve at Utenriksdepartementet er en organisasjon som er i kontinuerlig endring, og som etter flodbølgekatastrofen har startet arbeidet med å gjennomgå alle forbedringspunkter. Det er således bl.a. allerede gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse i Utenriksdepartementet som vil bli repetert årlig.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Per Ove Width (FrP) [13:09:35]: Jordskjelv- og flodbølgekatastrofen som rammet Sør-Asia annen juledag 2004, viste med all tydelighet at norske myndigheter i forbindelse med en katastrofe utenfor landets grenser ikke behersket situasjonen. Riktignok var det en av de mest omfattende katastrofer som har rammet oss i nyere tid, men selv ved en langt mindre ulykke hvor norske myndigheter hadde måttet ta ansvar, ville nok ikke myndighetenes reaksjon ha vært tilstrekkelig. Reinås-utvalgets knusende kritikk mener jeg bekrefter dette.

Ansvaret for myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen lå hos Regjeringen. Hjelpen til de overlevende og informasjonen til de pårørende burde ha vært langt bedre. Unødige og feilaktige oversikter over savnede personer påførte dessuten mange unødige belastninger.

Hovedformålet med denne meldingen skal være å gjøre rede for de tiltak Regjeringen vil foreslå for å stå bedre rustet til å håndtere ulike krisesituasjoner i framtiden. La oss håpe vi har lært av dette. La oss håpe at de bebudede tiltak til forbedringer Regjeringen gjennom denne meldingen har pekt på, vil være forbedringer. Riktignok peker Regjeringen på de tiltak som er beskrevet i St.meld. nr. 17 for 2001-2002, i St.meld. nr. 39 for 2003-2004 og i St.meld. nr. 14 for 2004-2005. Men dette er ikke nok.

Forsvarets rolle har fått liten omtale. Forsvaret kunne nok i denne situasjonen ikke ha ytt annet enn det som var naturlig: sanitet og transport. Saniteten fungerte utmerket, ut fra det jeg har forstått. Men transporten viste tydelige svakheter grunnet materiellets beskaffenhet, noe Fremskrittspartiet har vist til og redegjort for gjennom flere år. Det ene av de to Hercules transportflyene kollapset som kjent underveis. Det kom ikke som noen stor overraskelse, men er av den grunn ikke mindre tragisk og kunne i en gitt situasjon fått tragiske følger. Jeg vil her peke på Fremskrittspartiets utallige forslag om å gå til innkjøp av nye transportfly, forslag vi for øvrig aldri har fått noen som helst tilslutning til.

Det oppnevnte evalueringsutvalget tar for seg mange temaer og mange temaer til forandring ved en eventuell ny katastrofe. Samtidig retter det en knusende kritikk mot Regjeringens handlemåte, da spesielt Utenriksdepartementets. Det sier bl.a.:

«Etter utvalgets oppfatning mangler man i UD grunnleggende forståelse for beredskapsarbeid.»

Dette begrunnes bl.a. med mangel på telefonkapasitet, bemanningssystemer, system for registrering, ledelsesoppfølging, informasjon mv.

La meg med én gang påpeke at utvalget roser den enkelte ansatte og de mange frivillige, som gjorde en meget stor innsats. Alle disse fortjener en stor takk. Rapportens vurdering og konklusjoner innebærer på ingen måte en nedvurdering av den enkeltes innsats. Det var systemene og de ansvarlige myndigheter som sviktet.

Utvalget stiller også spørsmål ved hvorfor ikke Statsministerens kontor på et tidlig tidspunkt tok initiativ til å få overført deler av arbeidet med katastrofen fra Utenriksdepartementet til andre departementer og etater. Dette viser altså at Statsministerens kontor ikke hadde klare planer. Er det etter Fremskrittspartiets mening noe sted planene og oversikten må være til stede, så er det ved Statsministerens kontor. Dette mener Fremskrittspartiet er fundamentalt viktig. Dette har etter vår mening statsministeren ikke tatt inn over seg. Snarere tvert imot vil han etter vår mening fraskrive seg ansvar ved å legge ansvarsfordeling ut i de ulike departementer. Det bekreftet han senest sist uke under høringene i forbindelse med meldingen.

Etter min mening er det klart at en oppsplitting av ansvarsforholdet i en gitt situasjon ikke fungerer. Hele denne tragedien viser etter min mening dette. Derfor ønsker Fremskrittspartiet og Senterpartiet å få slått klart fast at ansvaret i en krisesituasjon må tilligge Statsministerens kontor. Dette ønsker ikke Regjeringen og statsministeren. Jeg forstår ikke hvorfor.

Jeg oppfatter dette som en pulverisering av ansvar. Regjeringen ønsker å innføre et system hvor lederansvaret i kriserådet skal variere etter hva slags krise det er snakk om. Dette framgår etter Fremskrittspartiets og Senterpartiets syn som et lite egnet system. Et skiftende lederskap plasserer ikke ansvaret godt nok. Ansvaret må tilligge Statsministerens kontor. På den måten sikres rådet én ledelse, som kan reagere raskt uansett hva slag katastrofe det er. Fagstaben bør hentes inn fra de ulike berørte departementer for å sikre faglig kompetanse og ressurser. Regjeringens forslag om delt ledelse vil kunne skape interessekonflikter mellom departementene. Vi mener altså at det er viktig å sørge for en klar ansvarsfordeling styrt av Statsministerens kontor og ikke å dele ansvaret mellom flere ulike departementer.

Det kan her være viktig å peke på at Sårbarhetsutvalget, ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch, nettopp foreslo at ansvaret for kriseberedskap skulle samles på ett sted. Det mest naturlige er da Statsministerens kontor.

For øvrig ser Fremskrittspartiet med bekymring på at denne meldingen ble behandlet over et så kort tidsrom. Det hadde den ikke fortjent. Det er derfor viktig for Fremskrittspartiet å understreke at vi fremmet forslag i forsvarskomiteen om å utsette behandlingen av deler av meldingen til høsten 2005.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som er inntatt i innstillingen, og som lyder:

«Stortinget ber Regjeringen om å samle kriserådets ledelse under Statsministerens kontor.»

Presidenten: Representanten Per Ove Width har teke opp det forslaget han refererte.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) [13:16:38]:Først vil jeg både takke og gi ros til saksordføreren for et godt og konstruktivt samarbeid. Det ble en forsvarlig behandling av saken, for komiteen har jobbet mye med beredskap og krisehåndtering i denne perioden og hadde dermed et godt grunnlag å bygge videre på.

Flodbølgekatastrofen i Asia annen juledag bekreftet at det mest utenkelige kan skje. Jordskjelvet og flodbølgen som rammet Sør-Asia og østkysten av Afrika, fikk et svært dramatisk og tragisk utfall. Over 220 000 mennesker mistet livet. Ødeleggelsene i de hardest rammede områdene er enorme. 79 nordmenn er identifisert omkommet, og fem er fremdeles savnet. Mange kom hjem med fysiske og psykiske skader. Mange flere er berørt ved å ha mistet slektninger eller venner. Det er en ufattelig tragedie for dem som er rammet. Det er noe vi må bære med oss og huske på.

Dette gjør at debatten om denne meldingen er spesiell, og vi bør bidra til å gjøre den spesiell. Vi må først og fremst vise ofrene og deres pårørende respekt ved å holde en verdig tone gjennom hele behandlingen av saken.

Vi har alle et felles mål. Det er å skape et best mulig system for håndtering av framtidige krisesituasjoner. Vi må trekke lærdom av de erfaringene vi nå har gjort oss, slik at vi kan gjøre forbedringer og være beredt til å gjøre alt som står i vår makt for å minimere skadene av en ny katastrofe.

Katastrofen i Sør-Asia avdekket mangler i den norske beredskapen i forhold til alvorlige hendelser hvor mange nordmenn i utlandet trenger assistanse på samme tid og sted. Regjeringen oppnevnte allerede kort tid etter katastrofen et utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen. Mandat, sammensetning og tidsfrist for utvalgets arbeid ble i forkant drøftet med de parlamentariske lederne på Stortinget. Jeg har forstått det slik at de parlamentariske lederne var opptatt av at meldingen kunne legges fram så raskt at den kunne behandles i Stortinget før ferien, noe vi faktisk har klart å gjennomføre på en – etter mitt skjønn – god måte.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen har tatt dette så alvorlig. Vi må alle lære av våre erfaringer. Det gjelder også norske myndigheter.

Som saksordfører for de to sakene om samfunnssikkerhet og beredskap som Stortinget har behandlet i denne perioden, vil jeg understreke at Norge har en sterk bevissthet rundt samfunnssikkerhet, og at vi har utviklet et apparat for krisehåndtering og beredskap. Mye kan – og må – imidlertid forbedres.

Stortinget avgav sin innstilling til St.meld. nr. 39 for 2003-2004 om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid den 25. november 2004, dvs. ganske nøyaktig én måned før jordskjelvet i Sør-Asia. I den innstillingen lå en del tiltak som det ikke hadde vært tid til å gjennomføre på de få ukene.

Flodbølgekatastrofen viste at Norge ikke på det tidspunkt hadde strukturer eller rutiner til å håndtere en krise av dette formatet. Reinås-utvalget uttrykker også tvil om det fantes en struktur eller et apparat til å håndtere kriser også av vesentlig mindre format. Reinås-utvalget begrenset seg til å omtale norsk krisehåndtering i utlandet, og det må vi huske.

Etter å ha vært med på stortingsbehandlingen av de to samfunnssikkerhetsmeldingene som Regjeringen har lagt fram denne perioden, må vi være så ydmyke og bare innrømme at ingen av oss var forberedt på en katastrofe av et slikt format i utlandet. Ingen av oss rettet søkelyset mot utlandet. Vi tenkte ikke i detaljer hvordan vi skulle møte en slik katastrofe. Vi må bare innrømme at vi hovedsakelig har konsentrert oss om beredskapssystemet på norsk territorium. Og det er en stor forskjell mellom de rammebetingelser vi arbeider under på eget territorium, og de rammebetingelsene vi arbeider under på andre lands territorium.

På grunnlag av rettslige, geografiske eller praktiske forhold vil det ikke være mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand ved enhver krise i utlandet. Vi må forsøke å forestille oss hvilke muligheter norske myndigheter har for å gripe inn og hjelpe norske borgere på territoriet til andre land. Vi trenger ikke gripe til ekstremeksempler som Nord-Korea eller Kina. Vel så illustrerende kan f.eks. USA være i denne sammenhengen.

I meldingen gjøres det utfyllende rede for de rammevilkår vi må forholde oss til, og i innstillingen har saksordføreren behandlet dette på en meget god måte.

Jeg vil i tillegg understreke at dette også gjelder i tilfeller der utbrudd av smittsomme sykdommer med omfang av pandemi/epidemi truer norske borgere i utlandet. Komiteen påpeker i innstillingen at det nasjonale beredskapssystemet må kunne bistå borgere som blir utsatt for smitte i utlandet. Ja, beredskapssystemet må også planlegges for slike scenarioer. Men det er viktig å understreke også her – innenfor de folkerettslige, geografiske og praktiske muligheter som foreligger.

Det er viktig at vi ikke skaper større forventninger til myndighetene blant norske borgere som reiser utenlands, enn det vi faktisk har mulighet til å stille opp med. Vi må ikke la det feste seg et inntrykk som kan skape et bredt gap mellom forventninger og de reelle mulighetene norske myndigheter har.

Øvelser er av stor betydning for hvordan vi møter krisesituasjoner. Derfor er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med at justisministeren på høringen forrige mandag uttalte at på samme måte som Justisdepartementet nærmest har en detaljert kriminalstatistikk hvert eneste år, bør det være like naturlig at det meldes om ulike typer øvelser og hvordan dette foregår, som del av den årlige melding til Stortinget, f.eks. gjennom budsjettproposisjonen. Kristelig Folkeparti støtter og imøteser dette initiativet fra statsråden.

Kristelig Folkeparti er opptatt av den frivillige sektor. Jeg vil derfor også i denne sammenhengen understreke betydningen av et godt samarbeid mellom myndighetene og de frivillige organisasjonene. Frivillige har så mye å bidra med, og Kristelig Folkeparti mener at de må trekkes med i enda større grad enn i dag i forbindelse med kriseberedskap og -håndtering.

Vi er tilfreds med at det legges opp til et styrket samarbeid i Norge og ved utenriksstasjonene, og vi støtter forslaget om å innlemme en representant fra frivillige organisasjoner i Utenriksdepartementets utrykningsenheter i de tilfeller der det kan være hensiktsmessig.

Avslutningsvis vil jeg peke på den svært vellykkede bruken av Forsvarets ressurser under flodbølgekatastrofen i Sør-Asia. Forsvaret har store operative ressurser som er tilgjengelige for bruk også ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred. En stor del av disse ble benyttet i januar, og Forsvaret gjorde en innsats som det i offentligheten har vært altfor lite oppmerksomhet rundt. Men jeg har fått mange meldinger fra enkeltpersoner som har etterspurt mer informasjon. Jeg vil derfor nevne noen av de kapasitetene som Forsvaret støttet opp med, slik også forsvarsministeren gjorde i høringen – nettopp for å illustrere at totalforsvarskonseptet i dag bør være mer enn et nasjonalt begrep.

Forsvaret hadde totalt 120 personer fra forsvarssektoren som var direkte involvert i krisearbeidet, i tillegg til et betydelig antall personer involvert fra Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben og det fellesoperative hovedkvarter og andre instanser. Til skadestedet ble det sendt et framskutt koordinerings-/klargjøringsteam, og teamet var ledet av en av Forsvarets krisepsykiatere. Forsvaret støttet også opp om pasientevakueringen ved at to fly ble leid inn av Forsvaret og ominnredet til ambulansefly etter modell av de beredskapskontraktene som Forsvaret har for å hente hjem skadet personell fra tradisjonelle militære internasjonale operasjoner. Denne modellen viste seg altså å være svært relevant også tilpasset denne spesielle situasjonen.

Forsvarets sanitet var om bord på flyet, og det var totalt 35 offiserer og åtte vernepliktige mannskaper som var involvert i hjelpearbeidet. Om bord var også Forsvarets feltprester, som hadde en viktig oppgave om bord på flygningene, ikke minst med å støtte pårørende og skadde.

Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO/TRANS, på Gardermoen spilte en viktig rolle også her, med bakgrunn i den erfaringen de har med å koordinere transport inn og ut av operasjonsområder. De nedla et betydelig arbeid for å koordinere og tilrettelegge for den transporten som det var behov for.

I tillegg hadde Forsvarets Hercules-fly et oppdrag med å støtte Røde Kors i en luftbro mellom Singapore og Banda Aceh, og til sammen 43 personer fra Luftforsvaret utgjorde de fire flygerbesetningene og det støttepersonell som var om bord på de to transportflyene.

Forsvaret støttet med seks tannleger som støttet Kripos i deres vanskelige identifikasjonsarbeid. Tilsvarende var det også med en spesialpsykolog fra Forsvarets sanitet.

Dette illustrerer på en god måte at de kapasiteter som Forsvaret har, og som selvfølgelig primært er anskaffet til bruk for sikkerhetspolitiske kriser, viste seg å ha en betydelig relevans også for denne type kriser.

Marit Arnstad (Sp) [13:27:13]: Flodbølgekatastrofen annen juledag i fjor rørte ved oss alle, og den vil fortsette å sette sitt preg på mange mennesker i lang tid framover. Mange har fått en stor sorg å slite med, og det er skapt sår som det vil ta lang tid å hele.

Katastrofen avdekket mange store mangler i vår beredskap i forhold til de hendelsene som skjer utenfor våre egne grenser, og der mange mennesker vil komme til å trenge hjelp og assistanse. Derfor er det også viktig at en har brukt månedene etter katastrofen til å gå grundig inn i sjølve håndteringen av flodbølgekatastrofen, at myndighetene har vært villig til å trekke lærdom av det som har skjedd, og at Regjeringen har beklaget at den hjelp og informasjon som ble gitt, ikke var god nok.

Evalueringsutvalgets rapport og Regjeringens melding danner et godt grunnlag for å kunne etablere et bedre beredskapssystem. Målet må, som for samfunnssikkerhet generelt, være å ivareta innbyggernes trygghet og rettigheter, enten det gjelder hendelser her hjemme eller i utlandet. At komiteen i dagens innstilling har samlet seg om så store deler av anbefalingene, gir også et klart og tydelig signal om hva en forventer når det gjelder den videre oppfølging.

Det er særlig tre forhold der det i ettertid har vært lett å se at noe må gjøres. Det gjelder for det første den informasjon som en må kunne forvente, både til dem som er berørt, og utad, overfor samfunnet, i forbindelse med en slik hendelse. Det gjelder også det apparatet og den beredskapen en må kunne forvente at ansvarlige myndigheter har i en slik situasjon, og det gjelder hvor ansvaret skal ligge, slik at en ikke taper tid på diskusjoner om ansvarsforhold mellom ulike instanser.

Når det gjelder punkt 1, må en erkjenne at her sviktet det under krisen, særlig de første dagene. Skal det kunne forebygges, kreves det en skjerping og en forbedring i alle ledd. Det forutsetter at alle ledere kjenner sitt ansvar og kjenner de rutinene som skal gjelde ved kriser, og at det faktisk øves på de situasjoner som kan oppstå.

Når det gjelder det apparat og den beredskap som ansvarlige myndigheter må ha, er det i etterkant av katastrofen blitt rettet til dels sterk kritikk mot Utenriksdepartementet. Det har vært nødvendig. Organisasjonsmessige forhold og struktur innad i et departement skal sjølsagt ikke være til hinder for bistand i denne type situasjoner. Derfor er det også alvorlig når akkurat det ble påpekt av Reinås-utvalget som en av årsakene til manglende oppfølging.

Det må forutsettes at Utenriksdepartementet følger opp denne problemstillingen og nøye gjennomgår sin egen struktur, slik at den kan være operativ i denne typen situasjoner. Det gjelder ikke minst en bedre kontakt mellom utenriksstasjonene og Utenriksdepartementet. En må også peke på at et problem, i tillegg til manglende operativ og strategisk ledelse, var tidsaspektet. En nærmest fraværende kommunikasjon i den innledende fasen bidrog utvilsomt til at en gikk glipp av viktig informasjon.

Regjeringen foreslår i meldingen at det skal opprettes et Regjeringens kriseråd. Senterpartiet er enig i det. Vi opplever det som et riktig grep for å kunne sikre en god ledelse i krisesituasjoner. Senterpartiet kan imidlertid ikke tiltre et forslag om at ledelsen av et slikt kriseråd skal rullere mellom ulike departementer. Vi mener det vil stille for store krav til avklaring av ansvarsforhold når en krise inntreffer. Det kan også skape interessekonflikter, og det kan skape en sårbar beslutningsstruktur. Det er verdt å minne om at det nettopp var evnen til rask mobilisering som sviktet under flodbølgekatastrofen.

En best mulig evne til rask reaksjon får en etter Senterpartiets mening ved at ledelsesansvaret plasseres hos én instans. Senterpartiet vil derfor gå inn for et kriseråd med de samme departementer som Regjeringen foreslår, men med et klart ledelsesansvar plassert på Statsministerens kontor. Vi opplever det som det eneste naturlige. At ledelsesansvaret plasseres ett sted, endrer selvsagt ikke det faktum at de enkelte departementer må ha ansvar for sine områder, for planer, for kunnskap og for operativ evne knyttet til beredskap når det kommer til stykket.

Statsråd Odd Einar Dørum [13:32:00]: Jordskjelvet og den påfølgende flodbølgen som rammet Sør-Asia annen juledag 2004, er en av de mest omfattende naturkatastrofer verden har opplevd i nyere tid. Også Norge ble hardt rammet av flodbølgekatastrofen. På fredag fikk jeg opplyst at nok en norsk borger er identifisert omkommet. 80 nordmenn er nå identifisert omkommet, og fire personer er fremdeles savnet. Det internasjonale samarbeid om identifisering, hvor personell fra Nye Kripos deltar, pågår ennå.

Mange av våre innvandrere har familie og venner som mistet livet i land som ble rammet av katastrofen. Et stort antall nordmenn befant seg i de rammede områdene, og over 4 000 personer ankom norske flyplasser i dagene etter katastrofen.

Ansvaret for myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen lå hos Regjeringen. Regjeringen har beklaget at mange mennesker i en fortvilet situasjon ikke fikk den hjelpen de trengte fra norske myndigheter. For å få hjelp til å trekke lærdom av erfaringene og for raskt å komme i gang med forbedringene oppnevnte Regjeringen 14. januar 2005 et uavhengig utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen. Jeg mottok utvalgets rapport 20. april 2005. Utvalget har pekt på svakheter ved norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen, og kommet med viktige anbefalinger til forbedringer.

Regjeringen ønsker å styrke sin evne til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon i utlandet. Nordmenn reiser i økende grad til utlandet som turister, som studenter, i forretninger og som deltakere i ulike internasjonale oppdrag. Vi må være forberedt på det usannsynlige også i utlandet. Samtidig er det viktig å understreke at det på grunn av rettslige, geografiske eller praktiske forhold ikke vil være mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand ved en krise i utlandet.

For å styrke evnen til å bistå norske borgere i utlandet i krisesituasjoner vil Regjeringen styrke kriseberedskapen ved utenriksstasjonene, og etablere utrykningsenheter som på fem timers varsel skal kunne reise ut for å støtte utenriksstasjonene.

En stor krise i utlandet som berører mange norske borgere og norske interesser, vil erfaringsmessig også kreve umiddelbare tiltak i Norge. I særskilte situasjoner av omfattende og kompleks karakter vil ansvaret for å koordinere og lede krisehåndteringen kunne bli overført fra Utenriksdepartementet til Justisdepartementet. Det må mitt departement være forberedt på og planlegge for. Det tas sikte på å planlegge for innsatsgrupper som bl.a. kan utføre oppgaver som bistand til vedkommende lands myndigheter, bistand til skadde, hjemtransport og informasjonshåndtering, under ledelse av politiet.

Scenarioer for komplekse situasjoner i utlandet vil være grunnlaget for at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politidirektoratet og hovedredningssentralene, i samarbeid med Forsvaret, Sosial- og helsedirektoratet og representanter for frivillige organisasjoner må samarbeide om å utrede forslag til et operativt planverk og beredskap for ulike komplekse situasjoner i utlandet. Planer for håndtering av kriser i utlandet må bygge på de systemer og kapasiteter som finnes for nasjonal krisehåndtering.

Enhver katastrofe som fører til tap av menneskeliv eller skade på personer, vil involvere pårørende. Det er behov for å ivareta erfaringer fra støttegruppene på en mer systematisk måte enn hva som så langt har vært tilfellet, og Regjeringen har også vist i den stortingsmeldingen som er framlagt, hvordan man vil følge opp dette.

Justisdepartementet vil, som påpekt av komiteen, legge særlig vekt på at departementer, etater og innsatspersonell deltar på øvelser. Det er også tatt initiativ til en økt tilsynsaktivitet mot departementene, både i hyppighet og dybde, når det gjelder arbeidet for sikkerhet og beredskap.

For å styrke den generelle krisehåndteringsevnen i departementene vil Regjeringen forsterke krisekoordineringen gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd, presisere og klargjøre ansvaret for krisestyring i lederdepartementet – det vil si det departementet som er mest berørt av krisen – og etablere en ny krisestøtteenhet i egne krisehåndteringslokaler i tilknytning til regjeringskvartalet. Enheten vil bli lagt til Justisdepartementet. Krisestøtteenheten skal kunne bistå lederdepartementet med løpende rådgivning, utarbeidelse av situasjonsrapporter og informasjonsbehandling. Arbeidet med etableringen av en krisestøtteenhet vil ta til umiddelbart. Jeg tar sikte på et foreløpig oppsett innen utløpet av året. Med det foreslåtte opplegg, som har fått komiteens tilslutning, vil vi få en bedre kriseberedskap i tråd med de sentrale prinsipper for den nasjonale kriseberedskap.

La meg understreke til slutt at for å være mentalt forberedt på det uventede, er det svært viktig, slik som også flere talere har vært inne på, å tenke igjennom ulike scenarioer. Jeg har understreket dette i innlegget mitt. Noen eksempler er nevnt her, men vi kan tenke oss en rekke hendelser – f.eks. i tilknytning til at norske turister blir rammet på hoteller i utlandet og på cruiseskip i utlandet.

La meg vise til at noen slike hendelser faktisk vil være tema for den store sivil-militære beredskapsøvelsen vi vil ha i nordområdene, Barents Rescue, i september i år. På den måten gjør vi vårt beste for å lære av de erfaringene som denne store katastrofen har medført, og som komiteen på en utmerket måte har oppsummert og presentert gjennom sin innstilling her i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [13:37:25]:Etter store kriser og katastrofer der mange omkommer, sitter det mange igjen som har mistet sine kjære. Sorgen og tapet er i seg selv vanskelig. Mange opplever også byråkratiske hindre i tiden etter katastrofen.

La meg understreke at komiteen stiller seg bak de tiltak som Regjeringen har iverksatt, og som også statsråden nevnte: for å bistå berørte og pårørende, og han viste i den forbindelse til revidert nasjonalbudsjett.

Det finnes i dag flere foreninger for pårørende etter ulike kriser og katastrofer. Vi ber derfor Regjeringen vurdere økonomisk støtte til slike støttegrupper, avhengig av situasjonen. Vi hadde også på høringen Røde Kors, som jo i dag huser slike foreninger. Jeg vil spørre om statsråden og Regjeringen vurderer å se på hvordan støttegruppene kan få den best mulige bistand.

Statsråd Odd Einar Dørum [13:38:35]: Først: Uavhengig av denne saken vil jeg gjerne si at jeg synes pårørende ofte har vært en neglisjert gruppe i vårt land, ikke bare når det gjelder denne katastrofen. Det kan være innenriks, både når det gjelder helsevesen og når det gjelder store og dramatiske hendelser som knytter seg til hverdagslivet, bl.a. i justissektoren.

Det representanten spør om, er om pårørendes erfaringer blir lyttet til. Svaret er ja. Det er vist til eksempler på at både i stortingsmeldingen og i komiteens innstilling, bl.a. det initiativ som Helsedepartementet har ivaretatt, og den måten som Helsedepartementet jobbet på da de var ledelsesdepartement i denne saken. Den mentalitet som da kom til uttrykk i dette samarbeidet fra Regjeringens side, og som ble møtt på en god måte i samarbeidet med de pårørende og deres støttegrupper og med de frivillige organisasjoner, vil vi ta med oss videre. Det er Regjeringens hensikt å systematisere dette på en slik måte at vi skal dra med oss det beste av det vi har lært av det smertelige vi nå har vært igjennom. Og så får vi på godt norsk vis sørge for at det blir et system som lever den dagen vi trenger det, om så skulle være. Og dessverre må vi være forberedt på det.

Gunnar Halvorsen (A) [13:39:50]:Jeg har to enkle spørsmål, for så vidt.

Justisministeren får nå som før et stort ansvar for å håndtere krisesituasjoner. Mener statsråden at han nå har de instrumenter og fullmakter som skal til for å løse eventuelt kommende kriser på en bedre måte, gjennom det som blir vedtatt her i dag?

Det andre spørsmålet går på det som statsråden selv var inne på – dette med bruk av frivillige organisasjoner. Kan statsråden gå noe inn på hvordan han har tenkt å bruke dem i det operative planverket, og eventuelt bruke de frivillige organisasjonene som er i utlandet, som misjonen, cruiseredere o.l.?

Statsråd Odd Einar Dørum [13:40:40]: Jeg tror vi bare må erkjenne at det å bygge ut et apparat som skal være godt nok for uventede situasjoner, innebærer stadig forbedring.

Så til spørsmålet: Har jeg fått et forbedret apparat til rådighet? Svaret er ja. Har vi noe å lære av det? Absolutt! Skal vi ha ydmykhet framover? Ja!

Kanskje noe av det viktigste vi skal ta med oss, er å trene oss mentalt til å tenke på det uventede. Derfor la jeg under høringen i komiteen og også i dag stor vekt på at det å gjennomgå scenarioer er en veldig viktig øvelse, for det er grunnlag for øvelser, tilsyn og planverk.

Men jeg føler at vi nå har blitt klart styrket. I tillegg til det vi har nasjonalt, har vi fått noe som gjør at dersom det er nødvendig internasjonalt, har vi det. Jeg føler også at der Utenriksdepartementet sitter med ansvar, har de blitt styrket.

Når det gjelder de frivillige organisasjonene, har det blitt lagt opp til i møter med dem at de kan være med i utrykningsteamene til UD, at vi skal bruke de frivillige ute der de er, og at de kan inngå i kriseinnsatsgrupper. Og fra min egen sektor har vi det svært brede og gode samarbeidet med Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum – en formidabel ressurs, med heder og ære fra denne talerstol!

Per Ove Width (FrP) [13:42:01]: Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, synes jeg i utgangspunktet at Regjeringens håndtering av katastrofen viste at det var forvirring. Det skjedde ikke noe til å begynne med, og det virket for oss utenforstående som om tingene ikke var i orden. Derfor har Fremskrittspartiet og Senterpartiet foreslått at lederansvaret skal ligge på Statsministerens kontor, hvilket statsministeren ikke er enig i. Det er antakeligvis heller ikke justisministeren, i og med at dette antakeligvis er en regjeringsbeslutning.

Hvorfor mener justisministeren det er bedre at lederansvaret er delt, muligens på flere departementer, enn at det ligger på Statsministerens kontor?

Statsråd Odd Einar Dørum [13:42:55]: Jeg vil først presisere at jeg ikke er privatpraktiserende statsråd. Når jeg legger fram noe på vegne av Regjeringen, taler jeg for Regjeringen.

Deretter vil jeg sitere statsminister Kjell Magne Bondevik fra høringen, hvor representanten Width stilte et klargjørende spørsmål:

«Nei, det er nettopp for ikke å viske ut ansvaret at vi foreslår den organiseringen vi gjør. Vi må følge ansvarsprinsippet. Helse- og omsorgsministeren er ansvarlig i forhold til Stortinget i saker innenfor helseområdet. Bryter det ut en krise på det området, er det Helsedepartementet og dets underliggende etater som har best oversikt.»

Alle må da forstå at hvis det skulle bryte ut en pandemi, er det ikke en justisminister som har det best skikkede apparatet til rådighet. Og i en situasjon med Regjeringens kriseråd er det ingen handlingslammelse, for skulle det være uklarhet, er det mitt departement som sitter med ansvaret. Og skulle det så være uklarhet om lederdepartementet, er det statsministerens ansvar og plikt å skjære igjennom i samråd med de berørte statsråder. Så det vi gjør, er nettopp å mobilisere ansvaret i linjen hvor kompetansen sitter. Og så har vi gjennom kriserådet og krisestøtteenheten skaffet oss det vi trenger i tillegg, som Regjeringen i ydmykhet erkjenner etter flodbølgekatastrofen, og som komiteen på bred basis slutter seg til.

Kjetil Bjørklund (SV) [13:44:15]: Utenriksdepartementets listeføring over savnede og omkomne har vært mye omtalt. Det vil nå bli slik at politiet fra første stund skal inn og registrere savnede neste gang det skjer en stor krise i utlandet, og også at det skal være registreringssystemer både hos politiet og i Utenriksdepartementet som kan samhandle.

Hva var det som var utslagsgivende, etter statsrådens syn, for valget av denne løsningen? Og er vi nå helt sikre på at kontaktpunktene er oppdatert, slik at vi kan være helt sikre på at dette fungerer neste gang en krise oppstår?

Statsråd Odd Einar Dørum [13:45:00]: Først om bakgrunnen. Det som skjedde, og som er beskrevet både av Reinås-utvalget og i stortingsmeldingen, var at det foregikk en jevn drøfting under Utenriksdepartementets ledelse om hvem som skulle føre listene. På et tidspunkt som var omforent, ble listene overført. Men hva som er utslagsgivende for det som kommer etterpå, er jo den samlede erfaring slik det framgår av Reinås-utvalgets rapport og av Regjeringens vurdering av det. Det man da legger opp til, er å bruke nettopp de datasystemene man har, og noe av den oppfølgingen som vil følge av denne debatt, er å sørge for å få det praktisk på plass.

Politiet har operativ kompetanse, men representanten har helt rett i at det da må være både datasystemer og praktisk rutine til stede for at det skal fungere. Vi bør kanskje i ydmykhet også erkjenne at skulle det skje noe ute, vil all verdens best trente politi i dette landet ofte kunne komme opp i svært vanskelige situasjoner. Representanten var inne på det i sitt åpningsinnlegg, at drar vi ut, er vi avhengig av velvilje, men så skal vi gjøre det vi kan på våre premisser, med vår kompetanse og med vår teknikk. Det blir kanskje den sentrale delen i oppfølgingen etter dagens debatt.

Marit Nybakk (A) [13:46:15]: Arbeiderpartiet støtter det forslaget som Regjeringen har lagt fram om et sentralt kriseråd og en krisestøtteenhet som skal ligge i Justisdepartementet. Jeg deler også statsrådens vurderinger når det gjelder hvilket departement som må lede et kriseråd. Hvis det f.eks. dreier seg om bakteriologisk krigføring eller en stor epidemi, må det være departementsråden i Helsedepartementet som gjør det.

Men så har jeg et spørsmål: Dersom det er uklart hvilket departement eller hvilken etat som faktisk har ansvaret i en krisesituasjon – og husk at dette ofte er situasjoner som er tidskritiske – hvem er det da som knipser i fingrene og sier at det er den departementsråden? Er det Statsministerens kontor?

Statsråd Odd Einar Dørum [13:47:24]: Det er slik at kriseråd er opprettet fast med representanter fra de departementer som er nevnt. Hvis det i den situasjonen i kriserådet et lite øyeblikk er en uklarhet, er det Justisdepartementet som øyeblikkelig skal ta det ansvaret, og deretter umiddelbart sørge for en avklaring i forhold til statsministeren og Statsministerens kontor. Det er jo nettopp for at det ikke skal være gråsoner. Altså: Ansvaret i kriserådet ligger hos Justisdepartementet hvis det er tvil om lederdepartement, og hvis det skal føres over ansvar, er det statsministeren som kommer inn sammen med de berørte statsråder.

Vi har erfaring for at det klarer vi å takle. Vi har også et kriseråd som fungerer. Vi har dessverre hatt muligheten til å teste det i forbindelse med det store jordskjelvet vi fikk på Sumatra –da var det heldigvis ingen tsunami. Vi har hatt andre situasjoner også. Ved å bruke rådet og krisestøtteenheten er jeg helt sikker på at vi får noen av de rutinene vi kjenner på sitt beste fra norsk operativt samarbeid, som vi har nasjonalt når det gjelder hovedredningssentralene våre, og som vi har i de aller beste utgavene i det sivil-militære samarbeidet – og som det jo skinner av når vi får øvd oss nok og har tilsyn. Øvelser, scenarioer og tilsyn er helt avgjørende for at vi skal bli gode når det kommer til stykket.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Rita Tveiten (A) [13:48:49]: Utøvande krisehandtering på strategisk nivå, kriser på departementsnivå, i departement og mellom departement er det Stortinget si merksemd naturleg nok vil retta seg mot.

Forsvarskomiteen har derfor merka seg dei tre hovudelementa som skal inngå i den strategiske krisehandteringa:

• forsterka krisekoordinering gjennom oppretting av Regjeringa sitt kriseråd

• klargjering av ansvaret for krisestyring i leiardepartementet

• etablering av ei krisestøtteeining som skal avhjelpa det aktuelle leiardepartementet og Regjeringa sitt kriseråd

Frå Arbeidarpartiet si side er det også naudsynt å understreka kor viktig det er med øving og utøving av god leiarskap.

Dette kan ikkje understrekast godt nok, for god beredskap er ikkje berre å ha ein god plan på papiret. Eit anna viktig moment er det som kom fram i høyringane, og det er skiljet mellom strategisk og operativ leiing. Er alle i ein organisasjon opptekne av å handtere krisa, er det ikkje sikkert at nokon har det nødvendige overblikket. Eit slikt overblikk kan forhindra at ein situasjon forverrar seg. Etter mitt syn er dette eit argument som talar for at det operative ansvaret vert liggjande hjå ein statsråd, og ikkje hjå statsministeren, sjølv om han har det øvste og overordna ansvaret.

I det moderne norske samfunnet finst det samfunnskritiske strukturar. Mellom desse strukturane kan det vera små marginar som gjer at eit saksfelt, og ei krise, kan skifta eigarskap. Som ein konsekvens kan også ei krise med relativt små marginar skifta leiardepartement.

Utan at desse marginane kjem opp og fram i lyset, vil ein gong på gong måtta sjå at offentlege etatar kranglar om kven som har ansvaret for ei hending. Kanskje er fleire etatar involverte i den aktuelle hendinga, kanskje har krisa oppstått fordi veggen – eller skiljet – mellom dei ulike etatane har kollapsa, og kanskje har krisa oppstått nettopp på grunn av dette.

Koordinering, ansvar og øving – det er lett å peika på kor viktige desse faktorane er. Vanskelegare er dei å etterleva i praksis. Reinås-utvalet peiker på alvorlege sprekkar i styresmaktene si handtering av flodbølgjekatastrofen, ikkje minst i den innleiande fasen. Eg synest ikkje det er vår oppgåve som stortingspolitikarar å gå etter enkeltdepartement i ei krise av dette omfanget. Vi på Stortinget er ikkje dei einaste som såg at dette var for dårleg. Dei involverte såg sjølve at organiseringa hadde klare operative manglar.

Operativitet er ikkje noko ein får tildelt gjennom stortingsinnstillingar. Operativitet må øvast fram, for det finst ikkje ein einaste hær, ein einaste marine eller eit einaste luftforsvar som har truverde dersom dei ikkje øver operativt. Skrivebordsøvingar kan vera vel og bra, men dei stoppar ikkje ei framrykkande militær avdeling.

Øvingar for auka operativitet må inn også i andre delar av statsforvaltninga, ikkje berre i Forsvaret, politiet og helsestyresmaktene. Eg trur Utanriksdepartementet tek dette ad notam i dei krise- og beredskapsplanane som no vert gjennomgått på nytt.

Arbeidarpartiet har i innstillinga slutta seg til opprettinga av ei krisestøtteeining. Det er viktig at denne eininga kjem på plass så snart som råd, og at ho inngår i øvingar. Og eg ynskjer meg at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med ei orientering om korleis eininga er innretta, korleis ho øver, og kva for nytte denne nyskapinga har, slik at eininga vert mest mogleg relevant.

Utenriksminister Jan Petersen [13:52:37]: Både saksordføreren og justisministeren har referert til den beklagelsen Regjeringen fremfører i denne meldingen. Jeg har levd så tett og så personlig med denne katastrofen at det ligger meg på hjertet også å gjenta denne beklagelsen over at mange mennesker i en fortvilt situasjon ikke fikk den hjelpen de trengte fra norske myndigheter, spesielt i de første dagene. Og det at jeg har levd så tett og nært på denne katastrofen, gjør at det er maktpåliggende for meg nå å få opp et system som stiller oss i vesentlig bedre stand til å håndtere en tilsvarende situasjon fremover. Vi var ikke godt nok rustet til å møte den katastrofen vi møtte.

Vi har trukket erfaringer; noen var umiddelbart åpenbare, f.eks. behovet for å oppgradere våre kommunikasjonssystemer og vårt telefonsystem. Vi gjennomførte vår egen vurdering, og ikke minst har den evalueringen som utvalget ledet av Reinås har foretatt, gitt oss nødvendig grunnlag for å foreta forbedringer. Vi ruster nå opp våre utenriksstasjoner for at de skal være i enda bedre stand til å håndtere fremtidige kriser, ulykker og katastrofer. Det ser vi bl.a. ved oppdaterte krise- og evakueringsplaner for alle utenriksstasjoner, ved at en rekke utenriksstasjoner har fått oppgradert sitt tekniske utstyr, ved at vi på nytt gjennomgår alle våre utenriksstasjoners tekniske utstyr som de vil trenge ved kriser og katastrofer, ved at alle stasjonssjefer gjennomgår et øvings- og opplæringsprogram, ved at alle som skal tjenestegjøre i utlandet, får kurs i krisehåndtering, og ikke minst ved at vi får et system med årlige kriseøvelser ved alle våre utenriksstasjoner.

Vi vet jo ikke hvor eller når en ny krise vil ramme nordmenn i utlandet. Derfor må våre beredskapsressurser være fleksible. Etableringen av en utrykningsenhet er et kjernepunkt i vår fremtidige beredskap. Øvet og velutstyrt personell som har slik erfaring, skal i løpet av fem timer kunne rykke ut for å bistå den utenriksstasjonen som er berørt. Sammensetningen av og størrelsen på enheten vil være avhengig av situasjonen man står overfor, og hvor den finner sted. Det vil normalt inngå personell fra politi og helsevesen, og der det er hensiktsmessig, vil også en representant for frivillige organisasjoner inkluderes.

Utenriksdepartementets nye krisestab bygges nå opp, og kompetansen innenfor kriseledelse styrkes. Omfattende kursvirksomhet finner nå sted, slik at innen et halvt år skal alle ledd i kriseorganisasjonen, inkludert politisk ledelse, ha gjennomgått opplæring tilpasset sine oppgaver, og deltatt i øvelser. I tillegg vil et permanent nødtelefonnummer med stor kapasitet og et nytt registreringssystem være blant forbedringene her hjemme i departementet.

Jeg har også merket meg at innstillingen legger stor vekt på at det etableres en overordnet plan for krisekommunikasjon i Utenriksdepartementet. Dette arbeidet er allerede iverksatt, og en slik plan vil foreligge i nær fremtid.

Det er flere som har nevnt i debatten at det ikke har vært langt tid for komiteen til å avgi sin innstilling. Det er jeg fullt klar over. Jeg har likevel lyst til å si at jeg er takknemlig for at vi får denne behandlingen allerede nå, fordi det gir oss det vi trenger for å vite at de forbedringer som må gjennomføres, også har et grunnlag i debatten her i dag.

Det er ikke mange ting som er sagt i debatten, jeg føler behov for å kommentere, kanskje bare to spørsmål. Det ene dreier seg om selve organiseringen av Utenriksdepartementet. Jeg har nå redegjort for noen av de grepene som tas når det gjelder organisasjonen knyttet til utrykningsenhetene og krisestaben. Den debatten har jo også vist overtoner i andre retninger, hvor det vel ikke er all verden av substans som er fremført, det er mer en referanse til at andre har fremført det.

Så er det en påstand fra representanten Width som jeg bare må få lov til å kommentere meget raskt. Han sa i en replikk at det ikke skjedde noe i den første tiden. Det er heldigvis ikke riktig, og jeg vil der vise til den omfattende loggen som Utenriksdepartementet har ført, hvor det er helt klart at det skjedde mye til å begynne med. Poenget er at det ikke var tilstrekkelig i forhold til den katastrofen vi her stod overfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) [13:58:05]:Jeg tar til etterretning de strukturelle endringene som nå gjøres i Utenriksdepartementet, og tror at de er bra. Men det mest utfordrende kapittelet i denne meldingen er faktisk kapittelet om nordmenn i utlandet, som jeg også sa i innlegget mitt, og den mobiliteten som vi har, som er sterkt økende i en globalisert verden. Når det gjelder nordmenn, snakker vi om alt fra norske turister til norske næringslivsfolk som jobber i utlandet, vi har ansatte i FN, NORAD osv. Alle disse må forholde seg til folkerettens bestemmelser, og norske myndigheter må også bygge på folkerettens regler og bestemmelser. Det er altså vertslandets jurisdiksjon som gjelder. Her kan man være heldig eller uheldig.

Vil Norge ta noe initiativ internasjonalt for å få til et sterkere internasjonalt samarbeid i en verden med så store folkevandringer? Og hvordan kan og vil Regjeringen trekke på f.eks. det internasjonale Røde Kors, FN-systemet osv?

Utenriksminister Jan Petersen [13:59:29]: Jeg er uten videre enig med Marit Nybakk i at en av de mest sentrale problemstillingene er nettopp spenningsfeltet mellom det faktum at mange nordmenn reiser flere steder, og kanskje lenger vekk enn tidligere, og i større antall. Samtidig må vi bygge på det helt grunnleggende, nemlig at skulle en krise eller katastrofe oppstå, er det ikke bare for Norge å rykke inn – for å bruke det uttrykket. Vi må forholde oss til mottakerlandenes myndigheter. Jeg tror vi vil oppleve veldig forskjellige både behov og muligheter for at norske myndigheter rykker inn. I så måte var vi i en heldig situasjon i Thailand, ved at de thailandske myndigheter var meget åpne for utenlandske bidrag og ønsket det velkommen, og vi hadde et så godt samarbeid som praktisk mulig under de kaotiske omstendighetene. Det behøver ikke være tilfellet i andre situasjoner, som det også nevnes, og da tror jeg ikke det er noe alternativ til å forholde seg til landets myndigheter og så godt og så konstruktivt som mulig sørge for et samarbeid bl.a. med andre nordiske land og gjerne også europeiske land.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Kjetil Bjørklund (SV) [14:01:03]: Dette vil jo selvsagt kunne variere fra situasjon til situasjon. Men dersom vi tenker oss at en stor krisesituasjon oppstår i utlandet, med mange norske borgere involvert, og at det av ulike grunner ikke er mulig å få inn hjelp eller å kunne bistå i landet, hva vil da være den viktigste diplomatiske kanalen og muligheten vi har i dag for å forsøke å påvirke det handlingsrommet slik at man kommer i en bedre situasjon for nettopp å kunne medvirke direkte i situasjonen?

Utenriksminister Jan Petersen [14:01:50]: Når utgangspunktet er landets myndigheter, ja, så er det landets myndigheter vi må forholde oss til så raskt som overhodet mulig. Men det betyr jo bl.a. at nødvendig forarbeid bør og skal være lagt bl.a. gjennom det planapparatet vi har, og at vi er så konkrete som mulig, slik at vi identifiserer de minimumsfaktorer som er. De oppgaver vi blir stilt overfor, vil være helt forskjellige om det skjer f.eks. et jordskjelv i et land med meget godt utbygd infrastruktur, eller om det skjer i et utviklingsland med relativt få ressurser. Dette kan man, tror jeg, bare behandle helt konkret, og jeg tror det er det som må være svært viktig for det planverket som vi nå har under utvikling i hver enkelt ambassade.

Per Ove Width (FrP) [14:02:58]: Flodbølgekatastrofen viste etter min mening at det var svært dårlige rutiner for informasjonsutveksling mellom Utenriksdepartementet og våre utenriksstasjoner. Kan statsråden si noe nå om hva som er gjort og hva som vil bli gjort for å sikre en tilfredsstillende informasjonstjeneste?

Utenriksminister Jan Petersen [14:03:35]: Jeg tror det er to hovedspørsmål her. Det ene dreier seg om de tekniske muligheter for å kommunisere, og på dette området har vi sørget for en oppgradering. Det er helt avgjørende f.eks. at vi nå får mulighet for satellittkommunikasjon med ambassadene. Noe annet er at våre staber må være store nok til å kunne håndtere både de store mengdene med informasjon som skal gis til folk, det som skal mottas, og den kommunikasjonen vi må ha med ledelsen ute. Men nettopp for å sørge for at man er bedre rustet ute, oppretter vi også disse utrykningsenhetene som er trenede og kan ta mer av ledelsen ute der og da, og det vil på mange måter unødvendiggjøre en del av de tingene som vi nå hadde behov for å kommunisere om.

Rita Tveiten (A) [14:04:52]: Eg vil gjerne følgja opp og spørja utanriksministeren i kva grad dei forbetringane som han no har gjort greie for, er på gang. Eg inkluderer då at det faktisk er ganske mange nordmenn som meir eller mindre permanent er busette i utlandet, me har bedrifter som er etablerte i utlandet, me har frivillige organisasjonar i ulike land, me har Sjømannskyrkja, osv., og eg spør: I kva grad er desse omfatta av dei planane som Utanriksdepartementet no konsentrerer seg om, og kan det vera aktuelt å dra desse ulike aktørane inn i eventuelle øvingar òg ute?

Utenriksminister Jan Petersen [14:05:53]:Som jeg nevnte i mitt innlegg, satte vi jo i gang en god del arbeid uten å vente på denne debatten, fordi både vår egen vurdering og ikke minst Reinås-utvalgets innstilling gav oss materiale for det, og jeg syntes det var viktig å reagere så fort som mulig. Disse tingene er nå under fortløpende utvikling. Det gjelder ikke minst det planverket som vi skal arbeide med, hvor planene nå er under utarbeidelse. De må være konkrete, dvs. at vi må kunne trekke på krefter utenfor oss selv som er aktuelle i vedkommende land, og det er viktig å trekke dem inn i planverket. Og det er vel ingen hemmelighet at vi da f.eks. tenker på Den norske kirke i utlandet og andre organisasjoner som er permanent etablert ute. Der hvor de finnes, er de helt naturlige som samarbeidspartnere, og jeg har lyst til å si at det var stor hjelp i de kreftene som sluttet seg til oss i de kritiske dagene. Dette bør systematiseres, slik at vi kan utnytte det mye bedre neste gang.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjell Engebretsen (A) [14:07:24]: Den saken som behandles her nå, er det forsvarskomiteen som har hånd om. Den er da sendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse før den endelige avgivelse, dette fordi saken er todelt. Dels er det en sak om hvordan den framtidige organiseringen av den sivile beredskapen skal og bør se ut, dels går den på hvordan myndighetene håndterte denne krisen da den var et faktum. Da var det naturlig at kontroll- og konstitusjonskomiteen skulle uttale seg om den siste delen.

Stort sett hele komiteen og de som har hatt ordet her nå, har, synes jeg, på en utmerket og gjennomgripende måte belyst hele denne situasjonen. Det er ikke en sak hvor vi er uenige. Det som skjedde, var ikke bra, og vi er enige om at man skal ha en bedre beredskap om dette skjer igjen.

Reinås-utvalget fastslår at håndteringen av denne katastrofen i Sør-Asia avdekket betydelige svakheter ved vår beredskap. Analysen av situasjonen fra den aktuelle ledelsens side var ikke fullstendig og heller ikke utdypende. Nå kan det naturligvis hevdes at katastrofer av denne typen kunne ingen forutse, men det er jo katastrofers vesen. Vi vet ikke hvor de kommer, vi vet ikke når de kommer, vi vet ikke hvordan de ser ut, og vi vet ikke hvilket omfang de har. Derfor er også beredskap i forhold til slike situasjoner naturligvis vanskelig, og det er desto viktigere at vi legger ned betydelig arbeid og kunnskap for å møte slike situasjoner framover.

Etter dagens ordning og dagens regelverk er det slik at den myndighet som har ansvar for et saksfelt, også normalt skal ha ansvaret for en krise innenfor dette området. I denne situasjonen ble det Utenriksdepartementet som ble oppfattet som ansvarlig for norske myndigheters håndtering av denne krisen. Reinås-utvalget peker på en rekke svakheter ved Utenriksdepartementets beredskap, og antyder også at en krise av atskillig mindre omfang ville avsløre manglende beredskap i Norge.

Det var altså svikt når det gjaldt planer, systemer og ledelsesstrukturer, kan det se ut til. Det kan se ut til at det var en viss mangel på evne, og kanskje også vilje, til å overføre visse oppgaver fra Utenriksdepartementet til andre med betydelig erfaring og kompetanse når det gjelder kriser og katastrofer. Utvalget peker også på det overordnede ansvar og den koordinerende myndighet som ligger hos Statsministerens kontor, og da i siste hånd hos statsministeren. Det er mulig at statsministeren på et tidligere tidspunkt burde ha grepet inn og overført visse oppgaver til andre.

Vi har lært en hel del av det som har skjedd. Vi har fått erfaring og ny kunnskap som vil sette oss i stand til å skape strukturer, ansvarsdefinisjoner og meget klar plassering av lederansvaret dersom vi skulle rammes av nye katastrofer eller kriser, og det er svært sannsynlig at det kommer til å skje en eller annen gang i framtiden.

La meg til slutt si at tross alle mangler og feil ved denne saken, må vi være glad for at utvalget slår fast at det ikke finner grunnlag for å hevde at menneskeliv har gått tapt som følge av svikt i våre systemer i denne saken.

Utenriksministeren har i dag bekreftet at alle de erfaringer som er gjort i denne saken, fører fram til endringer. Det bekrefter at vesentlige deler av kritikken som ble reist, var berettiget, men det bekrefter altså også at de erfaringer som ble gjort, nå er tatt på alvor av myndighetene.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:12:21]: Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia viser hvor viktig det er å ha et robust normalsystem for å kunne håndtere ekstreme situasjoner som den vi opplevde under flodbølgekatastrofen.

Helse- og omsorgssektoren er i stor grad en stående beredskapsorganisasjon. Akutthendelser er en del av hverdagen. Kommunene, de regionale helseforetakene, våre sykehus, har lovpålagt plikt til å utarbeide beredskapsplaner, slik at de kan tilby befolkningen nødvendige helse- og sosialtjenester både under krise og katastrofe.

Under flodbølgekatastrofen iverksatte helsemyndighetene tiltak for å sikre at nødvendige helse- og sosialtjenester var tilgjengelige, både i katastrofeområdet og da overlevende og skadde kom hjem til Norge. Helse- og omsorgsdepartementet har hatt det overordnede ansvaret for koordinering mot øvrige departementer fra 3. januar i år.

Sosial- og helsedirektoratet ble gitt oppgaven med å koordinere helsesektorens operative innsats i Norge og i Sør-Asia. Det ble prioritert tre forhold: å kartlegge helse- og sosialsituasjonen for nordmenn i katastrofeområdet, å sørge for hjemtransport av pasienter og å legge til rette for helsemessig og psykososial oppfølging i Norge.

Nasjonalt har helse- og sosialtjenesten samarbeidet med bl.a. politi, forsvar, utenriksmyndigheter, hjelpeorganisasjoner og reiseoperatører. Internasjonalt vil jeg fremheve samarbeidet med thailandske myndigheter. I tillegg til å ta hånd om katastrofen for egen del la Thailand på en imponerende måte til rette for at innsatsteam fra andre land, herunder Norge, kunne utføre sine oppdrag. I møte med Thailands helseminister har jeg takket ham for den innsatsen som ble utvist overfor skadde nordmenn i dagene og ukene etter katastrofen. Det gjaldt så vel sykehus som redningsansatte og befolkningen i sin alminnelighet.

Jeg vil også understreke betydningen av samarbeidet mellom helsemyndighetene i de nordiske land. Det ble bl.a. etablert et nordisk samarbeid mellom helseteamene i Phuket, og man tok hånd om behovet for transport ut av katastrofeområdet som et felles nordisk ansvar.

Helse- og omsorgsdepartementet har hatt et særlig ansvar for å følge opp tiltak vis-à-vis pårørende og berørte. For å få arbeidet inn i et godt spor har det vært viktig for meg å ha en nær dialog med støttegrupper fra tidligere katastrofer for å dra nytte av deres verdifulle og ofte smertefulle erfaringer. Derfor inviterte jeg allerede 3. januar til et møte med disse og representanter for frivillige organisasjoner for å få råd om hvordan vi best kunne ivareta dette arbeidet overfor pårørende og berørte i den akutte perioden.

Nasjonal Støttegruppe etter Flodbølgekatastrofen ble etablert 24. januar. Det ble inngått en avtale mellom støttegruppen og Norges Røde Kors om bistand fra Røde Kors. Støttegruppen er en privat organisasjon og har vært et viktig kontaktpunkt mellom myndighetene og de pårørende.

Fra midten av februar har det vært avholdt møter mellom støttegruppen og helsemyndighetene. På disse møtene har også representanter fra Politiet og fra andre offentlige myndigheter deltatt. Behovet for informasjon til pårørende og berørte er fortsatt stort, og vil bli fulgt opp. Møtene fortsetter derfor inntil videre, nå med månedlig møtefrekvens.

Katastrofen i Sør-Asia og tidligere ulykker viser at belastningen på både overlevende og pårørende er stor. Støttegruppene som er etablert, har vært viktige støttespillere for de berørte, og også for oss i forskjellige myndigheter.

Jeg hadde i forrige uke, den 9. juni, et møte med representanter fra ulike støttegrupper for å drøfte hvordan vi kan videreføre deres kompetanse i vårt arbeid med å styrke beredskapen overfor pårørende og overlevende etter større kriser og katastrofer. Vi har nå startet opp et arbeid for å vurdere behovet for å sette i gang tiltak for å styrke denne beredskapen og sikre at den kompetansen blir videreført. Dette arbeidet vil bli gjennomført i nær dialog med representanter for støttegrupper, pårørende og berørte etter flodbølgekatastrofen og etter tidligere ulykker og katastrofer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Halvorsen (A) [14:17:04]:Mitt inntrykk er at helseministeren og helsemyndighetene kom bra fra flodbølgekatastrofen. Jeg har derfor bare et par spørsmål.

Nå var statsråden nokså bredt inne på det som gjelder pårørende, og jeg vet ikke om det er tid til å gå noe dypere inn på det, men jeg vil spørre: Hvordan fungerer den hjelpen videre i dag? Og: Hvordan fungerte norsk helsepersonell i en så stor internasjonal katastrofe?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:17:46]: Når det gjelder de pårørende, har vi altså satt i gang et arbeid – og det gjelder ikke bare pårørende etter tsunamien, men vi har invitert bredt fra alle de store katastrofene vi har hatt – for å systematisere de erfaringene som er gjort.

Når vi innkalte til et møte så tidlig som vi gjorde, den 3. januar, var det for å få deres erfaringer fra hva som hadde vært viktig for de pårørende i en tidlig periode. Dette skal vi nå implementere i beredskapsplanene i Helsedepartementet, slik at vi kan møte de pårørende, etterlatte, osv. i neste katastrofe som eventuelt måtte komme, på en bedre måte, på en mer forberedt måte.

Når det gjelder norsk helsepersonell, er det, som representanten antyder, faktisk snakk om flere tusen som har vært involvert til sammen, og det er klart at det har vært en stor belastning på helsevesenet som sådant i den akutte fasen. Men som jeg sa i mitt innlegg, hele helsevesenet er jo en beredskapsorganisasjon, og med 100 000 ansatte i norske sykehus har vi da også en betydelig ressurs å trekke på.

Marit Nybakk (A) [14:19:07]: Helse- og omsorgsdepartementet hadde en vesentlig operativ rolle under hele flodbølgekatastrofen og kom, som representanten Halvorsen sa, godt ut av dette – så vidt vi kunne skjønne.

Helsedepartementet trakk i veldig stor grad på Forsvaret som operativ ressurs. Det dreier seg selvfølgelig først og fremst om Forsvarets sanitet, som stilte ikke bare med leger og sykepleiere, men også med psykologer og utstyr, med et eget transportfly og i tillegg med Herkules-fly, som bistod Røde Kors med å frakte varer inn til folk som trengte det veldig sterkt.

Den siste stortingsmeldingen vi behandlet om samfunnssikkerhet og kriser, het betegnende nok «Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid». Jeg vil spørre om hvordan helseministeren også framover tenker seg, bl.a. under øvelser, å koble inn nettopp Forsvarets sanitet, og om hvilket samarbeid som eksisterer mellom helsevesenet og Forsvarets sanitet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:20:30]: Komiteens leder har rett i at Helsedepartementet for så vidt hadde en betydelig rolle i dette fra første stund. Vi var tett involvert også i den perioden da utenriksministeren og Utenriksdepartementet hadde koordineringen, og vi var med på alle de møtene som var for å koordinere det. Der var ikke bare helsemyndighetene, men der var også Forsvaret og vi alle sammen. Jeg hadde en sterk følelse av og et sterkt inntrykk av, der vi satt de første timene og døgnene, med – jeg holdt på å si – ikke stort mer kunnskap om virkeligheten enn det CNN til enhver tid kunne meddele oss, at dette var en dugnad mellom alle relevante myndigheter.

Jeg legger ikke skjul på at helsemyndighetene og Forsvaret har hatt et betydelig samarbeid. Det bør vi også ha, og det bør vi drille enda mer i framtiden, for Forsvaret har mye ressurser på sanitet. Men det er også slik at mye av den saniteten som man trekker på når det blir store saker i Forsvaret, er folk som til daglig jobber i helsevesenet. Så dette er sammenvevd på en god måte, og det skulle bare mangle at man ikke greide å dra nytte av de felles ressursene når krisen er som størst.

Kjetil Bjørklund (SV) [14:22:03]: Jeg vil sitere fra noe som statsråden sa i høringen den 6. juni om krisehåndtering:

«For å bli god kreves det to ting: talent og øvelse. Man blir aldri verdensmester av å ha bare én av de delene. Norsk helsevesen er en organisasjon som både har talent og driver øvelse. Det er en beredskapsorganisasjon, og jeg råder som helseminister i realiteten over 110 000 ansatte direkte, i tillegg til flere titusen ansatte i helsevesenet i kommunene indirekte. Det betyr at hele den organisasjonen, i motsetning til en del andre som kan sies å være involvert i den type virksomhet, er selvgående.»

Var det dette som manglet i Utenriksdepartementets håndtering?

Statsråd Ansgar Gabrielsen [14:22:47]: Når det gjelder utsagnet om talent og øvelse, er det allmenngyldig. Det er ingen som har fått olympisk medalje bare på grunn av talent, og det er ingen som har fått det bare på grunn av trening.

Det er ingen tvil om at det være seg brannvesen, det være seg helsevesen, det være seg politi, det være seg Forsvaret, det være seg alle svære organisasjoner av denne typen som er satt opp med en betydelig bemanning for å håndtere kriser av større eller mindre grad, er organisasjoner som trekker på ressurser som er enorme, for å håndtere det operative.

Utenriksdepartementets oppgave i de innledende dagene av denne krisen var ikke å ha titusenvis av ansatte som stod klare etter hvert som folk kom. Oppgaven var å håndtere informajonsflommen, rapportere hvilke behov det var, og det som gikk på kontakten med Thailands myndighet og andre lands myndigheter. Det er helt åpenbart, som utenriksministeren har sagt, og som det står i stortingsmeldingen, og som Reinås-rapporten faktisk også sier: Man kan aldri bemanne opp alle våre hundre utenriksstasjoner som beredskapsorganisasjoner totalt sett for å håndtere dette. Vi må alltid trekke på andres ressurser i tillegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:24:38]: Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia kom brått og uventet. Den kom med en styrke og brutalitet ingen kunne vente. Den spredde død og fordervelse. Den skapte tomhet og sorg og etterlot seg dessuten store sår og skader som det vil ta mange år å pleie, hvis de i det hele tatt kan leges.

Katastrofen satte også lyset på om vår beredskap og vårt hjelpeapparat til å redusere skader er gode nok. Har vi et varslingssystem som fungerer? Har vi nok folk og utstyr til å hjelpe? Har folk nok forståelse og innsikt i at en katastrofe av denne sorten eller en annen katastrofe av samme omfang kan komme igjen, og hva gjør samfunnet for å være beredt?

Katastrofen i Sør-Asia etterlot seg mange spørsmål, men la oss alle håpe at den også har ført med seg noe positivt, og at eventuelle skader og ødeleggelser senere blir redusert på grunn av mer forståelse og kunnskap samt endrede og bedre rutiner. Målet med arbeidet må være å se på hva som fungerte bra, og hva som fungerte mindre bra, og jobbe for at man uansett ståsted og posisjon klarer å samarbeide til felles beste i en krisesituasjon.

Jeg tror også at denne katastrofen førte mennesker og land nærmere hverandre. Det var en samlet sorg, og hjelpen kom fra mange kanter. Folk som ellers er noe betenkte med å gi, gav til de frivillige organisasjoner i den størrelsesorden at noen faktisk måtte si nei takk til mer. Dette viser noe av den godhet som finnes blant folk når man trenger det. La oss bygge videre på dette.

Da katastrofen kom, kunne det for mange av oss virke som om vi ikke helt skjønte omfanget og størrelsen på den. Enkelte organisasjoner og folk i stillinger som på en eller annen måte burde ha reagert raskere, reagerte kanskje noe senere enn forventet. Men når man først handlet, virket det som om – i grove trekk – man gjorde det på en måte som man bør forvente i en slik situasjon. Ingen katastrofer er like, og når man får en katastrofe som ligger noe unna dem man med norske øyne er vant til, ble vel resultatet rimelig bra, selvfølgelig med noen unntak.

Jeg ønsker også å si noe om militært-sivilt samarbeid. Det er bra og riktig at samfunnet benytter seg av Forsvarets utstyr og personell i en krise, men det er mulig at Forsvaret må trene mer sammen med dem som blir samarbeidspartnere i en krisesituasjon. Dette er det flere grunner til. Samtidig er det svært viktig at man har klare retningslinjer og kommandolinjer, slik at man ikke kan oppfatte hjelpearbeidere som militære, som igjen vil kunne skape konfliktsituasjoner. Sånn sett er det mest riktig at Forsvaret tar seg av bl.a. infrastruktur, slik som å utbedre/bygge veier og broer, sørge for transport, låne ut materiell samt stille med f.eks. sykehusutstyr og hjelp. Man må altså ha en klar rolledeling mellom sivil og militær innsats. Det er også viktig å huske på at Forsvaret vårt i stor grad er bygd på og rundt norske forhold og er forholdsvis lite forberedt på katastrofer i varmere strøk.

Når det gjelder Forsvarets innsats i nevnte katastrofe, viste det seg, som Fremskrittspartiet har hevdet i lang tid, at våre transportfly, Hercules-maskiner, bør skiftes ut snarest – også for å kunne gjøre denne type jobb, selvfølgelig. Men heller ikke rent militært kan Norge være bekjent av å ha fly som ikke kan gjøre en fullverdig jobb. Uansett, skal man utføre oppdrag på en god måte, må utstyret være på plass, og det må være i en slik stand at fullverdige oppdrag kan løses uten f.eks. å måtte mellomlande på grunn av feil. Men det viktigste må, som tidligere nevnt, være at den enkelte organisasjon gjør sin jobb og har et godt samarbeid, med klart ansvar og klare kommandolinjer, og at befolkningen skjønner hvem som gjør hva, og hvem som har ansvaret, slik at eventuelle konfliktsituasjoner unngås.

Gunnar Halvorsen (A) [14:29:00]: Det er alltid lettere sagt enn gjort, men etter store kriser er det viktig å løfte blikket. Vi må se framover, framfor å grave oss ned i fortidens feil og mangler. Men vi må kunne se tilbake i den grad det er nødvendig, for å lære av de feil og mangler fortiden bar preg av.

Etter den kalde krigen har vårt samfunn møtt forsvarsutfordringer av en ny type. Vårt moderne samfunn har måttet omstille seg til nye trusler, og for å møte dem må vårt samfunn bruke våre felles ressurser på en annen måte. Forsvarskomiteen har i denne stortingsperioden behandlet to stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet og på mange måter drevet beredskapsmessig nybrottsarbeid. I innstillingene knyttet til stortingsmeldingene om samfunnssikkerhet har forsvarskomiteen fremmet konkrete forslag og tatt opp viktige utfordringer.

Ikke alle spørsmål har blitt besvart av St.meld. nr. 37, men noen har det. Regjeringen har f.eks. falt ned på at ansvarsprinsippet skal gjelde som før. Dette spørsmålet har vært reist av komiteen, men Regjeringen velger å legge seg på samme linje som før, nemlig at det er det departementet som har ansvar for et saksfelt til vanlig som også skal ivareta det samme saksfeltet ved krise. Dette støtter vi fra Arbeiderpartiet.

Overfor Stortinget er det den enkelte statsråd som svarer for sine saker. Statsministeren svarer for regjeringen, i tråd med norsk skikk. Hadde man gitt Statsministerens kontor ansvaret for krisehåndtering, ville det blitt stilt spørsmål ved dette prinsippet. Det er likevel ikke slik at statsministeren kan dytte ansvaret foran seg. Statsministeren har det øverste ansvaret og må svare for sin regjerings handling – på godt og vondt.

Regjeringen foreslår en eventuell ansvarsoverføring mellom departementene i omfattende krisesituasjoner, og fastholder at Justisdepartementet skal ha et overordnet ansvar. Justisdepartementet har også i dag ansvaret for hovedtyngden av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene, men departementet bør ikke hvile på denne fullmakten.

Arbeiderpartiet mener at det også er påkrevd med et styrket apparat for krisehåndtering i utlandet. Forhold knyttet til nordmenn i utlandet trenger mer oppmerksomhet. Forhold knyttet til utlandet har ikke vært vesentlig berørt i de to innstillingene knyttet til samfunnssikkerhet.

Hver og en nordmann har krav på best mulig bistand når ulykken er ute. Penger vil det alltid være for lite av, det kan en forstå. Langt verre er det å tilgi dårlig organisering og umoderne teknisk utstyr. Derfor er det nødvendig å beholde vår evne til å organisere. Likevel er det for et lite land som vårt vanskelig å utstede garantier. Vi bør likevel strebe mot et mellomnivå som finnes et sted mellom situasjonen annen juledag 2004 og banksikre garantier. Norske borgere i utlandet må og skal sikres bedre. Jeg vil vise til Røde Kors’ innspill i høringene, som ble arrangert 3. og 6. juni, og spesielt om viktigheten av å være raskt på stedet der en ulykke har skjedd.

Forsvarskomiteen har altså sluttet seg til de forslag som Regjeringen fremmer, herunder den foreslåtte styrking av Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene og et bedre samarbeid med frivillige og private organisasjoner. La oss håpe at vi ikke får noen ny krise i fanget, for det er ikke sikkert at opinionen kommer til å være tilbakeholden ved neste situasjon som krever nasjonal koordinering. Slike situasjoner vil komme, vi vet bare ikke når, og i hvilken form de dukker opp.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Einar Holstad (KrF) [14:33:28]: Jeg tillater meg å ta utgangspunkt i komiteens henvisning til behandlingen av St.meld. nr. 39 for 2003-2004, Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. Jeg vil i den sammenhengen få sitere justiskomiteens presisering av begrepet totalforsvar:

«Totalforsvaret omfatter utnyttelse av de militære og sivile ressurser for å opprettholde et organisert og funksjonsdyktig samfunn, beskytte befolkningen samt samfunnets verdier. Det militære forsvaret består av Forsvaret. Den sivile delen av totalforsvaret omfatter hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere i krise og krig. Komiteen vil også presisere at de totale ressurser som er tilgjengelige for å håndtere en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred. »

Det er vanskelig for et samfunn å beskytte sine innbyggere mot alt til alle tider og på alle steder. Denne katastrofen viste da den innhentet oss, at vi som enkeltmennesker og grupper utgjør en betydelig ressurs. Mange som var på stedene flodbølgen rammet, og som var i stand til å hjelpe, gjorde en flott innsats. Det samme gjaldt pårørende og frivillige både her hjemme og ute. Likevel må vi som enkeltindivider til enhver tid forberede oss på at en katastrofe kan ramme oss selv.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Direktoratet skal være pådriver i samarbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. Direktoratet skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering.

Sårbarheten i samfunnet er ikke statisk – utfordringene i dag er ikke nødvendigvis morgendagens utfordringer.

Direktoratet skal bidra til å hindre tap av liv og verne om helse, miljø og materielle verdier i forbindelse med ulykker, katastrofer og andre uønskede hendelser i fred, krise og krig. I lys av dette har vi her, som også andre talere har påpekt, et verktøy gjennom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som samfunnet bør utvikle og bruke i mye større grad enn i dag, særlig hva gjelder informasjonsvirksomhet eller bevisstgjøringsarbeid rettet mot den enkelte borger og samfunnets felles beredskapsorganer. Det er her viktig å peke på behovet for å samordne øvelser for å oppnå en best mulig standard på beredskapsorganer over hele landet. Det er i en normalsituasjon vi som nasjon kan øve oss opp til å takle en krisesituasjon når den igjen kan komme til å ramme oss.

Gunn Karin Gjul (A) [14:36:47]: To ganger tidligere i denne stortingsperioden har Stortinget behandlet den nasjonale krisehåndteringsberedskapen. Vi kan vel si det slik at annen juledag ble beredskapen vår virkelig satt på prøve. De to-tre første, kritiske dagene, må vi vel alle sammen konstatere og innrømme, var det veldig mye som ikke fungerte. Det er ingen tvil om at utenrikstjenesten kom for sent til stede der nordmenn var rammet, og etter hvert også med for få folk til å kunne bistå alle de nordmenn som var rammet. Det var sprengte telefonlinjer til UD, med alle som hadde sine nærmeste i området. Det manglet et registreringssystem for overlevende og savnede, og det manglet en koordinering mellom departementene.

Vi kan konstatere at Helsedepartementet slapp litt for sent til, og at politiet fikk listeføringen litt for sent. Det var problemer. Vi kan konstatere at når Helsedepartementet og politiet kom litt for sent til, hadde ikke det organisatoriske årsaker, men det manglet ledelse på de områdene.

Jeg tror de fleste av oss hadde forventet at det skulle ha fungert bedre enn det faktisk gjorde. Mange har i ettertid sagt at de ikke kunne drømme om at en så stor katastrofe skulle ramme tusenvis av nordmenn i utlandet. Og det er riktig, vi kunne ikke drømme om det. Men er det ikke sånn at krisehåndtering nettopp dreier seg om å ta høyde for at det uforutsette kan skje? Vi må ha en så fleksibel og robust krisehåndtering at den nettopp kan fungere når det uforutsette oppstår. Én ting kan vi være sikre på, og det er at når det igjen oppstår, vil det igjen oppstå på et veldig ubeleilig tidspunkt, og det vil oppstå på en mest mulig uforutsett måte.

Det var en ekstrem situasjon for oss alle sammen som var midt oppi det. I tillegg til selve hendelsen stod veldig mange uten eiendeler, hadde kun det de stod og gikk i, var uten tak over hodet og på leting etter familie og venner. Slikt gjør noe med alle dem som blir rammet.

Jeg vil gi ros til Regjeringen for at man så raskt satte ned Reinås-utvalget og på den måten bidrog til å få dokumentert hva som hadde skjedd. Reinås-utvalget bidrog også til at mange som opplevde tsunamien på nært hold, føler at de får en oppreising gjennom skriftlig å få dokumentert at de ble trodd. Men nå er det altså tid for å se framover, og jeg synes at det Regjeringen har framlagt for å forbedre krisehåndteringsberedskapen for framtiden, er svært godt, og jeg tror at vi skal slippe å oppleve å være i den samme situasjonen enda en gang.

Trond Helleland (H) [14:39:58]: Flodbølgekatastrofen som rammet så brutalt i romjulen, vil for alltid stå fram som et grufullt eksempel på naturens krefter, et eksempel på at det utenkelige ble realitet. Midt oppe i dette befant det seg svært mange ferierende nordmenn, som uten forvarsel ble kastet inn i katastrofen.

Når Regjeringen nå, på bakgrunn av Reinås-utvalget, har gjort opp status og trukket opp linjene for det norske beredskapsarbeidet i tiden framover, er det viktig å konstatere at Stortinget i det store og det hele slutter seg til de strategier Regjeringen har valgt. Når dette har gått så raskt, er det viktig å understreke og konstatere at mye av grunnlaget ble lagt gjennom den omfattende behandlingen av meldingene om samfunnssikkerhet, som Stortinget har vært gjennom i to runder.

De norske beredskapsetatene fungerer svært godt. Faktisk er våre redningsetater modell for andre land, og samhandlingen mellom disse fungerer svært bra. Men når hendelsene skjer i utlandet, står vi plutselig i en annen situasjon, en situasjon som krever samhandling med andre lands myndigheter. Reinås-utvalget sier at flodbølgekatastrofen viste at Norge verken hadde strukturer eller et apparat til å håndtere kriser. Det er derfor viktig at den fokuseringen på samfunnssikkerhet som ble lagt til grunn i Innst. S. nr 9 for 2002-2003, blir fulgt opp. Der uttalte justiskomiteen og forsvarskomiteen:

«Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.»

Det er viktig at befolkningen har tillit til myndighetenes evne til å håndtere en krise som oppstår, og til at nødvendig beredskap er til stede.

Det er derfor svært positivt at Regjeringen i omtale av den framtidige krisehåndteringen baserer seg på tre hovedelementer:

• forsterket krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd

• presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet og etablering av en ny krisestøtteenhet som skal bistå med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering

• en ny organisering av arbeidet med ny informasjonsberedskap

Samhandlingen med myndigheter i land hvor katastrofer oppstår, er avgjørende viktig for å kunne bistå norske borgere på en best mulig måte. Jeg tror lærdommen av flodbølgekatastrofen vil føre til at man raskere kobler inn de norske ressursene som har forutsetninger for å kunne bistå: helsemyndigheter, politi, frivillige organisasjoner og i enkelte situasjoner Forsvaret, som alle har nødvendig trening og beredskap til raskt å kunne reagere.

Jeg var i Thailand, i Phuket, ved påsketider i år, og opplevde et varsel om mulig ny tsunami. Et nytt undersjøisk jordskjelv ble registrert utenfor Sumatra. I løpet av kort tid var myndighetene i Thailand varslet, og jeg, som satt som turist på uterestaurant, ble sammen med andre turister og lokalbefolkning raskt varslet. Vi fikk beskjed om å gå til hotellet. Der var det møte i resepsjonen og rask evakuering opp i fjellsiden til et planlagt sted. Der ble vi til faren var over. Det var gledelig å se at beredskapen var på topp, og at informasjonen var god. Det var godt å føle at ting fungerte. Her hjemme trådte kriserådet svært raskt sammen, noe statsråd Dørum har pekt på tidligere i debatten. – Dette var som et positivt apropos til dagens debatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 2831)