Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet 10 minutter hver, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [10:02:35]: (ordførar for saka): Det er i kommunane at velferdssamfunnet vert skapt. Derfor er det viktig at kommunane får moglegheit til å utvikla det samfunnet som vi ynskjer at Noreg skal vera. Eg nektar ikkje for dei utfordringane vi står overfor, men eg ser at mykje er bra – faktisk veldig bra. Så les eg i avisa at nokre representantar er veldig nysgjerrige på kva eg skal seia i dag. Dei kan verta skuffa, men for sikkerheits skuld bør dei lytta nøye.

Først vil eg seia at eg trur på folkestyret. Eg trur at det langstrakte Noreg må ha både regionalt og lokalt folkestyre. Eg trur at dei som har skoen på, veit best kor han trykkjer. Det har eg alltid trudd. Derfor meiner eg at makta og oppgåvene må flyttast ut – ut av Oslo, ut til lokalt og regionalt nivå. Eg trur på regionalmakt imot statsmakt. Eg trur at Noreg kan verta styrt betre nedanfrå enn ovanfrå. Derfor er det bra at prinsippmeldinga om det norske styrings- og forvaltingssystemet vert handsama tidleg i neste periode. Lykke til, de som skal vera med.

Min visjon for Kommune-Noreg er vidare at A4-samfunnet vert eliminert. Eg håpar at det kommunale sjølvstyret skal vera så suverent at folkevalde og innbyggjarar kan utnytta sine komparative fortrinn utan at storsamfunnet grip inn. Eg håpar på større ulikskap, men at tryggleiken aukar – tryggleik for at ein får sjukeheimsplass når ein treng det, at ein får pleie når det er naudsynt, at det er skole i nærleiken, og at post- og infrastruktur er på plass, osb. Eg håpar at vi ikkje får bruk for nye handlingsplanar og øyremerkte tilskott, men eg trur det knapt. Særleg trur eg at vi kjem til kort i forhold til eldreomsorg. Kommunane er ikkje førebudde på den eldrebølgja som begynner i 2010, og som kjem for fullt om 15 år. Eg trur faktisk at kommunane kan klara å byggja nok institusjonar og sjukeheimsplassar. Vi har alt bygd einerom til 90 pst., nesten til alle som vil ha. Får kommunane fridom, prioriterer dei det viktigaste. Men realitetane kjem likevel til å innhenta oss. Dersom vi berre skal halda ved lag dagens erkjende mangelfulle omsorgsnivå for alle, må kvar tredje ungdom utdanna seg og jobba innan eldreomsorg. Det er ei utfordring.

Bondevik II-regjeringa har sørgt for at det i denne fireårsbolken er oppretta tusenvis av nye arbeidsplassar i omsorgssektoren. Helse og omsorg har hatt hovudprioritet. Samtidig har vi målbevisst arbeidd for å styrkja konkurranseevna i norsk næringsliv – for dei fattiges skuld, for kommunanes skuld og for velferdas skuld. Men vi kjem til å mangla ledige hender, som eg sa, hender som kan gje omsorg, hjelp, lindring og støtte. Dette er statistikk, dette er talas klare tale. Dette er konsekvensar av ein livsstil i utakt med livslovene. Dette er resultatet av abortsamfunnet. Dette er framtidas hovudutfordring.

Det er fleire – for Kristeleg Folkeparti – viktige systemendringar som er vedtekne i inneverande stortingsperiode. Vi har endra teljetidspunktet for innbyggjartilskottet, slik at kommunar med rask vekst skal få reelt betalt for dei innbyggjarane dei faktisk har. Eg hugsar godt då Kristeleg Folkeparti, faktisk, for første gong tok dette opp for fem og eit halvt år sia. Departementet, den gongen ved Sylvia Brustad, sa at det ikkje var mogleg. No er det gjort. Vi har endra finansieringa av tunge brukarar. Eg hugsar godt alle brev og telefonar eg fekk frå ordførarar over det ganske land om dette problemet. Vi treng ein toppfinansieringsmodell, vart det sagt. No er det gjort. Vi har endra inntektssystemet for å fanga opp utgifter til rus og psykiatri. Det er umogleg, hevda fleire statsrådar, men no er det gjort. Vi har tilbakeført selskapsskatten, eit programfesta krav frå Kristeleg Folkeparti og eit vedvarande krav på alle ordførarkonferansar. No er det gjort. Vi har løyst terskelproblema små kommunar fekk då dei fekk ein innbyggjar for mykje. Mange små kommunar bad om at dei måtte få ein mjukare overgang i inntektsgrunnlaget då dei gjekk frå å vera ein kommune under 3 000 innbyggjarar til å verta ein over 3 000 innbyggjarar – eit rimeleg krav, og no er det gjort. Bondevik II-regjeringa lova å auka fridomen og redusera øyremerking av midlar til kommunane, eit vedvarande krav frå KS. No er mykje gjort.

Er det så noko som er ugjort? Ja, så definitivt. Eg meiner at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunane må byggjast vidare ut og gjerast meir forpliktande. Når Danmark og andre land i vår nærleik får dette til utan å mista styringa, trur eg det er mogleg også for Noreg. Det gjev kommunestyra landet rundt større moglegheiter til langsiktig planlegging.

Så er ikkje avkastingskravet, resultatet, i Kommune-Noreg tilfredsstillande. Det er betre enn på lenge, men 3 pst. er ikkje nådd. Forslaget frå Regjeringa til kommuneøkonomi vil heller ikkje føra til dramatiske betringar, men trass alt litt. Men det har heller ikkje fleirtal, så langt eg kan lesa situasjonen. Eg skulle gjerne gratulera Kommune-Noreg med eit lyft i dei frie inntektene dersom avstemminga vert slik som ein skulle tru, at ein vil stemma for det som ligg nærmast eins eige opplegg etter at eige forslag har falle. Men det er ikkje nødvendigvis slik, så dette vert faktisk ein spennande dag.

Kommunane har det vanskeleg. Kristeleg Folkeparti synest det er urovekkjande at over hundre kommunar er på ROBEK-lista. Det er ikkje tilfredsstillande. Det er bra at ein del har jobba seg gjennom ei krevjande omlegging og fått kontroll på økonomien. Det går altså an. Mange kommunar har det bra. Den dramatiske rentenedgangen har betra kommuneøkonomien betrakteleg. Milliardar er sparde i kommunar med lån over det ganske land. Kommune-Noreg har over 80 milliardar kr i lån, og ein rentenedgang på 4-5 pst. betyr naturlegvis milliardinnsparingar kvart år. Det er bra.

Det er viktig å føra ein økonomisk politikk som ikkje set over styr det vi har oppnådd dei siste åra. Det er optimisme i næringslivet. Eit skatteregime som er konkurransedyktig med våre naboland, låg rente og inflasjon kan skapa klima for nyskaping og arbeid for alle. Det er også den viktigaste faktoren for å kjempa mot fattigdommen. Regjeringas skattelette har gått til bedriftene og skapt ny vekst og optimisme. Dei raude sitt mantra om skattelette til dei rike er eit bedrag.

Den økonomiske politikken til Regjeringa er faktisk ein formidabel suksess, og han må vidareførast.

Forslaget frå Regjeringa får kanskje ikkje fleirtal. Kommunane får kanskje 2,5 milliardar kr meir i frie inntekter dersom det vert fleirtal for noko som helst her i dag. Det kan dei for så vidt trenga. Dei fleste romartallsvedtaka vert også vedtekne. Mange av dei har eit fornuftig innhald, om sant skal seiast, og mange av dei slår inn opne dører. Regjeringa har alt sett i gang arbeid på området.

Eg vil berre anbefale romartall I.

På min siste dag på Stortingets talarstol – enn så lenge, får eg vel seia – trur eg nok at renta vil vera låg også til neste år. Eg trur at deflasjonen vi importerer, vil halda nede inflasjonen, og oljeprisen er jo «all time high». Noreg klarer seg nok, også med dei vedtaka som i dag vert fatta.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [10:11:04]: Representanten Apelthun Sæle er ein erfaren parlamentarikar. I ei rekkje innlegg her i Stortinget har ho engasjert seg for at velferda i kommunesektoren skal få gode vilkår. Ho har poengtert at staten spelar ei sentral rolle i denne samanhengen, fordi den bestemmer rammevilkåra som kommunane skal styre ut frå.

I dag er representanten Apelthun Sæle saksordførar for kommuneproposisjonen. Ho har på den måten særleg god moglegheit til å påverke resultatet av behandlinga. Spørsmålet mitt må derfor bli: Meiner representanten Apelthun Sæle at Regjeringa sitt opplegg for kommuneøkonomien er tilfredsstillande i forhold til dei omfattande oppgåvene som kommunane og fylkeskommunane skal løyse i året som kjem?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [10:12:25]: Kvart år eg har vore i dette stortinget, har det vore ein liten auke i kommuneøkonomien – litt meir kvart år, litt fleire oppgåver, litt meir pengar og litt større utfordringar på nokre område.

Er så dette, som eg vil presisera er ein auke på 3–4 milliardar kr i rammene og ein auke i frie inntekter på 1,3–2,3 milliardar kr – eg håpar at det vert den øvre delen av denne ramma, nemleg 2,3 milliardar kr meir til kommunane – eit tilfredsstillande budsjett? Eg trur at dersom ein ser det frå Kommune-Noreg si side, om ein er ute i kommunane, vil mange seia at nei, vi treng veldig mykje meir. Men eg trur også at det er til å leva med. Dersom vi sakte, men sikkert byggjer det velferdssamfunnet vi ynskjer, og tek det litt om senn, vil vi få ein trygg økonomi og sakte, men sikkert eit betre Velferds-Noreg.

Per Sandberg (FrP) [10:13:55]: Jeg forstår at representanten Apelthun Sæle er litt frustrert i dag. Jeg tenkte jeg skulle utfordre Kristelig Folkeparti og Apelthun Sæle i forhold til ønskene om å innlemme øremerkede tilskudd. Men jeg leser i dag i Bergens Tidende at parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, Steensnæs, skylder på Fremskrittspartiet, når han sier:

«Vi ønsket en avtale om kommuneøkonomien og derfor forhandlet vi med Frp. Frp ville lukke boken. Det tar vi til etterretning, sier KrFs parlamentariske leder, Einar Steensnæs.»

Mitt spørsmål til Apelthun Sæle, som jeg har forhandlet med i 14 dager, blir: Hvem var det som lukket boken, og hvem var det som ikke ønsket å forhandle og få en avtale om kommuneøkonomien?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [10:15:08]: Det er innlemma mange øyremerkte tilskott i kommuneøkonomien i denne perioden, fleire enn nokosinne. Det står mykje igjen for å oppnå den fridom som vi ynskjer at lokalsamfunna, dei demokratisk folkevalde og dei lokale representantane skal ha. Men det var ikkje det som var spørsmålet, dette var berre innleiinga.

Kven har skulda? Eg har ikkje lese Bergens Tidende i dag, men eg las Bergens Tidende i går. Då var eg sjølv intervjua, og eg vart stilt det same spørsmålet. Eg håpar representanten Per Sandberg har lese kva eg sa. Eg gjev absolutt ikkje Framstegspartiet skulda.

Karin Andersen (SV) [10:16:05]: Når landet blir rikere, er det et spørsmål om hvordan vi skal fordele rikdommen. Jeg registrerer med beklagelse at Kristelig Folkeparti har valgt feil side, og velger økt privat rikdom framfor bedre velferd. Det er også slik at Kristelig Folkeparti dessverre har valgt feil side når det gjelder privatisering og konkurranseutsetting.

Jeg vil stille et spørsmål til Kristelig Folkeparti fordi de har hatt lang tradisjon med å skjønne hva omsorg er. Omsorgens sjel springer ut av noe annet enn det en kan tallfeste på et papir og sette en pris på. Det springer ut av en sosial relasjon mellom den som trenger hjelp og den som skal hjelpe. Nå foregår det en ideologisk kamp om omsorgens sjel, og det dreier seg om konkurranseutsetting. Konkurranseutsetting medfører standardisering, prisfastsetting og telling, mens omsorgens sjel lider og går tapt i dette spillet. Hvorfor velger Kristelig Folkeparti å ødelegge det som har vært kjernen i omsorgen?

Anita Apelthun Sæle (KrF) [10:17:33]: Eg er glad for at representanten frå SV erkjenner at Kristeleg Folkeparti har ein tradisjon og ei historie som gjev oss moglegheit for å skjønna kva grunnlag omsorg er bygd på. Eg er einig med representanten i at omsorg ikkje kan teljast i kroner og øre. Det er i menneskelege relasjonar omsorg skjer. Om den som har bruk for hjelp, ikkje får hjelp frå eit anna menneske, er det ikkje omsorg. Men eg er hjarteleg ueinig med representanten når ho seier at offentleg omsorg er betre enn privat omsorg. Faktisk er det meste av den omsorga som vert utført i dette landet, privat. Det skjer i heimane i forhold til barn, det skjer i skulen, der nokre er offentleg tilsette og nokre er tilsette i private skular. Eg er ikkje einig i at konkurranseutsetjing er noko som reduserer omsorga. Tvert imot, vi får meir omsorg igjen for pengane ved konkurranseutsetjing.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Reidar Sandal (A) [10:19:08]: Rundt om i landet vårt er det mange som har stor interesse for det som skjer i den debatten som vi no fører. Først og fremst er det dei leiande folkevalde i kommunar og fylkeskommunar som vender blikket mot Stortinget og kommunalkomiteen si innstilling om kommuneøkonomien for neste år. I sin tur er dette ein debatt som i veldig stor grad handlar om vilkåra for svært mange innbyggjarar. Her drøftar vi i praksis velferda i kommunane våre. Blir det pengar nok til opplæringa for barn og unge? Kva slags eldreomsorg skal vi ha rundt om i landet? Skal ho vere på eit nivå som gir ei verdig omsorg for dei som har slite i mange år på arbeidsplassen sin, og som no treng omsorg og pleie? Eller skal kommunane skjere ned på omfanget av og kvaliteten på eldreomsorga?

Spørsmåla som her blir stilte, kan verke noko fjerne for mange på høgt politisk nivå. For barnet som ikkje får ei forsvarleg opplæring, eller for den pleietrengande kvinna som ikkje får ei tilfredsstillande omsorg, er dette harde realitetar. Det er her i huset vi bestemmer i kva retning utviklinga skal gå. Vi avgjer kursen som skal følgjast, om dei offentlege tenestene skal vere av skikkeleg kvalitet eller ikkje.

Arbeidarpartiet vil føre ein politikk som gjer det mogleg for kommunane å vere ein krumtapp når velferdstenester skal ytast. Kommunane skal syte for likeverdige tilbod. Det er vårt verdival. Dessutan skal kommunane vere garantisten for at velferdstilbodet blir politisk styrt, ikkje styrt av marknaden. Eit avgjerande vilkår for at så kan skje, er at økonomien i kommunane og fylkeskommunane er tilfredsstillande.

Det er eit uttrykt mål for Regjeringa å auke bruken av konkurranse i kommunesektoren. Dessutan blir det poengtert at det er eit stort uutnytta potensial i forhold til anbodskonkurranse. Regjeringa uttalar også at med den økonomiske ramma som er fastsett for 2006, vil det vere nødvendig å halde fram med omstillings- og effektiviseringsarbeid.

Arbeidarpartiet meiner at det er behov for omstilling i kommunesektoren. Dette arbeidet må drivast kontinuerlig for å gi innbyggjarane best mogleg tenester og dei tilsette eit godt arbeidsmiljø. Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med dei tilsette og deira organisasjonar. Omsorgs- og opplæringsoppgåver skal vi ikkje sjå på som ei vare som kan setjast ut på anbod. For Arbeidarpartiet er det avgjerande at dei tilsette sine lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikkje må svekkjast som følgje av konkurranseutsetjing av offentlege tenester.

Eg vil poengtere at effektivisering ikkje må gå ut over kvaliteten på det tilbodet som kommunen gir. Endrings- og utviklingsarbeidet må setje søkjelyset på kvalitetsutvikling, nye samarbeidsrelasjonar, kompetanseoppbygging og produktivitetsforbetringar gjennom aktiv medverknad frå dei tilsette. Slik er Arbeidarpartiet sin politikk på dette området. Han står i klar kontrast til Regjeringa si linje, der ein einsidig fokuserer på konkurranseutsetjing og privatisering. Det finst mange eksempel på at det rammar personar som sårt treng hjelp og omsorg.

Dersom vi i dag skal ta kommunesektoren på pulsen, er det dessverre ikkje eit lysteleg bilete som teiknar seg. Kvardagen for mange kommunar er vanskeleg, til dels svært vanskeleg. Regjeringa gir ikkje noko håp om betring.

For tida er det ein økonomisk ubalanse i kommunesektoren. Det er ikkje samsvar mellom dei oppgåvene som skal løysast, og dei ressursane som blir stilte til disposisjon. Kommunenes Sentralforbund har i lengre tid påvist dette. Derfor er det sett fram krav om at det blir utarbeidd ein plan mellom staten og kommunesektoren som analyserer kva som er den faktiske situasjonen. Dette kravet har Regjeringa avvist. Framstegspartiet har gitt tilslutning til dette synet.

Arbeidarpartiet meiner at ein forpliktande plan om den økonomiske ubalansen i kommunar og fylkeskommunar må utarbeidast. Deretter må det vere ei oppgåve for Stortinget over nokre år å løyve så mykje midlar at kommunesektoren kjem ut av det økonomiske uføret som han no er oppe i. Før det skjer, blir det ikkje ro rundt denne saka.

Stortingsrepresentant Apelthun Sæle har nok også innsett det, for ho har uttalt følgjande til Bergens Tidende:

«Eg utfordrar ... regjeringa til å inngå forpliktande avtale med Kommunenes Sentralforbund (KS) med sikte på å eliminera denne underdekninga.»

Bodskapen frå saksordføraren, Apelthun Sæle, har tydelegvis falle på steingrunn. Statsråd Solberg står fast på si oppfatning. Regjeringspartia og Framstegspartiet gir henne nødvendig ryggdekning.

Teknisk beregningsutvalg peikar på at underskottet i kommunesektoren før lånetransaksjonar var 12 milliardar kr ved utgangen av 2004. Det er rett nok ei lita forbetring i forhold til føregåande år, men det er ei svært mager trøyst. Framlagt materiale viser nemleg at underskottet i kommunar og fylkeskommunar har vore uvanleg høgt dei siste åra. Det må Regjeringa ta det heile og fulle ansvaret for. Den økonomiske situasjonen i kommunane er blitt vesentleg forverra under regjeringa Bondevik II.

No er 26 pst. av kommunane sette under statleg tilsyn. Det fortel veldig mykje om den økonomiske tilstanden i kommunesektoren. Aldri før har talet på kommunar med tunge økonomiske problem vore så høgt. I Møre og Romsdal er 13 kommunar sette under administrasjon. I Nordland er talet faktisk like høgt. Denne saka har sjølvsagt ei finansiell side. Men ho har så avgjort også ein demokratisk dimensjon. Konsekvensen av det som skjer, er at fylkesmannen, som er statleg byråkrat, har det avgjerande ordet når budsjett, investeringar og drift i desse kommunane skal bestemmast. Dei folkevalde, med ordføraren i spissen, må spele andrefiolin. Ordføraren er vald av folket. Det er så avgjort ikkje fylkesmannen.

Velferdstilbodet i mange kommunar er under sterkt press. Det rammar tilbodet til eldre personar som fortener ei verdig omsorg. Pengeproblema i kommunane fører også til at elevar får mangelfull opplæring. Dei elevane som har aller mest behov for støtte, rettleiing og aktiv oppfølging, blir hardast ramma. Slikt er kritikkverdig.

No krevst det politisk handling for å betre økonomien i kommunesektoren. Arbeidarpartiet avviser Regjeringa sitt økonomiske opplegg for kommunane og fylkeskommunane for neste år. Vi meiner at midlane til kommunesektoren må aukast vesentleg. Arbeidarpartiet foreslår at veksten i dei frie inntektene i 2006 skal setjast til 4,8 milliardar kr. Det vil gi ein vesentleg gevinst for alle kommunar og fylkeskommunar i forhold til Regjeringa sitt opplegg. Elevane kan få betre opplæring. Eldreomsorga blir av høgare kvalitet.

Det sentrale poenget for mange kommunar er dette: Den offentlege velferda er veldig vanskeleg å halde på, fordi ressursane ikkje kjem. I sin tur kan det føre til at kvaliteten på offentlege tenester blir dårlegare. Då ligg arenaen open for private løysingar. Blir kommunane sveltefôra økonomisk, legg ein grunnlaget for konkurranseutsetjing og privatisering. Ein slik politikk vil Arbeidarpartiet kjempe imot. På dette området er det eit prinsipielt skilje mellom regjeringspartia og Framstegspartiet på den eine sida og Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet på den andre.

Arbeidarpartiet var mot å innføre ordninga med momskompensasjon i 2004. Etter vårt syn var dette i hovudsak eit tiltak for å fremme privatisering. Når ordninga likevel blei innført, har vi vore opptekne av at det blir laga ei oversikt over uttrekk og kompensasjon for alle kommunar og fylkeskommunar. Dette materialet må leggjast fram for Stortinget i statsbudsjettet for 2006, når rekneskapstala ligg føre.

Arbeidarpartiet meiner at dei kommunane og fylkeskommunane som har fått for store uttrekk, må få ei tilbakeføring snarast mogleg. Tilsvarande må dei som har fått større kompensasjon enn dei skulle hatt, betale tilbake til felleskassa. Eg viser til innstillinga frå komiteen på dette punktet, der det blir teke til orde for ei «eventuell refordeling» av midlane. Når det er valt ei så forsiktig formulering, er det fordi vi enno ikkje har fått tilgang til rekneskapstala. Men det finst klare indikasjonar på at ordninga ikkje har verka rettferdig, verken mellom kommunar eller mellom kommunar og fylkeskommunar. Fleirtalet i Stortinget meiner at det må ryddast opp i denne saka inneverande år. Det må Regjeringa følgje opp.

Ein del kommunar har særleg store utgifter til ressurskrevjande brukarar. Det blei innført ei ny finansieringsordning frå 2004 som la klart større plikter på staten på dette området. Det var ein rett politisk kurs. Likevel er det nok somme kommunar som har urimeleg høge utgifter på dette området. Os kommune i Hedmark og Jevnaker kommune i Oppland kan vere slike eksempel. Regjeringa må i statsbudsjettet for 2006 gi ei vurdering av ordninga for ressurskrevjande brukarar og sjå til at desse kommunane kan få ekstra skjønnsmidlar for å komme best mogleg ut økonomisk.

Til slutt vil eg gjerne ta opp forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet.

Presidenten: Representanten Reidar Sandal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Arne Lyngstad (KrF) [10:29:55]: For Arbeiderpartiet er kommunesektoren en viktig leverandør av velferdstjenester, og det er en tverrpolitisk erkjennelse at det er en ubalanse mellom oppgaver og ressurser i kommunesektoren. Derfor ønsker også Kristelig Folkeparti å gi kommunene en realvekst i inntektene i årene framover.

En annen problemstilling som er knyttet til dette, er fordelingen mellom kommunene, som vil være utfordrende. Min bekymring og Kristelig Folkepartis bekymring gjelder spesielt de små kommunene, som trenger en mer differensiert politikk, en politikk som differensierer i forhold til inntekter og oppgaver i småkommunene. Vi trenger en småkommunepolitikk. Inntektene er én utfordring. En annen ting er å holde styr på utgiftene. Det har vært en generell kritikk fra kommunesektoren at de tillegges nye oppgaver uten tilstrekkelig finansiering. Det pålegger dette hus, også Arbeiderpartiet, et ansvar. (Presidenten klubber.)

Senere i dag skal vi drøfte en reform som går på skolemat.

Presidenten: Da får du fortsette da.

Arne Lyngstad (KrF): Det skal jeg gjøre. Spørsmålet mitt er: Kan Arbeiderpartiet garantere at nye oppgaver blir fullt ut kompensert?

Reidar Sandal (A) [10:31:26]: Til representanten Lyngstad vil eg gjerne seie at Arbeidarpartiet tek inn over seg den utfordringa som det er at staten pålegg kommunane mange oppgåver, og at ein ikkje alltid har vore like flink til å sende pengar med. Vi meiner at Stortinget må vere veldig klar på at når kommunesektoren får nye oppgåver, skal finansiering følgje med. Vi kjem med eit aktivt bidrag for å få det til. Det er vår politikk i tida som kjem òg.

Så snakka representanten Lyngstad om fordeling av pengar og oppgåver. Eg vil seie at det som er skuffande, er at Kristeleg Folkeparti, som verbalt har uttalt tidlegare at ein er oppteken av dette, har svikta når fordelingspolitikken har stått på dagsordenen i Stortinget i denne perioden. Eg håper at det kan bli betre tider etter kvart.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:32:47]: Representanten Sandal og Arbeiderpartiet fortsetter i kjent stil med å spre sitt deprimerende og pessimistiske budskap om hvor aldeles galt alt er i kommunesektoren i Norge. Riktignok ser også vi i Fremskrittspartiet at det er flere ting innenfor kommunal sektor som med fordel kan forbedres. Men det får da være grenser for å pensle ut et fordreid vrangbilde av virkeligheten, slik Arbeiderpartiet dessverre har hatt for vane å gjøre i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen de senere årene.

I 2004 ble Norge kåret av FN – vel for tredje gang – til verdens beste land å bo i. Da må jeg spørre: Forstår jeg Arbeiderpartiet rett, at de mener at FNs konklusjon om at Norge er verdens beste land å bo i, er en aldeles gal konklusjon? Når jeg hører på representanten Sandals pessimistiske og sørgmodige framstilling av tingenes tilstand i norsk kommunal sektor, må det jo være slik.

Reidar Sandal (A) [10:34:10]:Eg kan roe representanten Andersen med at både mitt personlege humør og Arbeidarpartiet sitt politiske humør er godt. Eg vil seie at vi presenterer ikkje noko vrengebilete, men vi prøver å ta pulsen på kva som er situasjonen i Kommune-Noreg. Eg registrerer at dei vurderingane som eg har gitt uttrykk for her når det gjeld dei overordna utviklingstrekka, har fått tilslutning frå framstegspartipolitikarar både i kommunar og i fylkeskommunar rundt om i landet.

Så er det òg slik at Arbeidarpartiet har eit generelt samfunnskritisk syn. Det er det nødvendig å ha. Når vi ser at tendensar og utviklingstrekk i samfunnet ikkje går i riktig retning, må vi vere villige til å justere kursen. Det gjer vi. Derfor må vi satse meir pengar på velferd i kommunane og i fylkeskommunane i tida som kjem.

Karin Andersen (SV) [10:35:30]: Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står sammen om svært mye i kommuneøkonomien. Vi er veldig enige om verdiprioriteringene og retningen.

Jeg vil ta fatt i noe av det som Sandal sa i sitt innlegg, nemlig at det er viktig at det blir samsvar mellom oppgaver og ansvar. SV er veldig opptatt av det, for historien viser, som Sandal også sjøl sier, at slik har det ikke alltid vært. Det er bakgrunnen for et av forslagene som SV fremmer i dag, nemlig at vi skal etablere et eget tilskudd knyttet til læremidler for å følge opp de nye læreplanene som blir vedtatt nå. Regjeringen har ikke kunnet forklare oss hvor mye det vil koste. Det betyr at det er vanskelig å estimere et tall. SV foreslår derfor, for å synliggjøre summen og for å kunne garantere at staten tar regningen, at vi legger dette i et øremerket tilskudd og fordeler det etter inntektssystemets prinsipper. Da blir det ingen skjevfordeling mellom kommunene. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet støtte dette forslaget?

Reidar Sandal (A) [10:36:50]: Eg er einig med representanten Andersen i den beskrivinga som ho gir av forholdet mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet. Eg er glad for at vi gir veldig sterke signal i innstillinga frå kommunalkomiteen om at vi på vesentlege punkt har ein felles politisk kurs. Det lover godt.

Når det gjeld spørsmålet om læremiddel som følgje av den endringa som skal skje i grunnskulen frå neste år, er eg, som representanten Andersen, sterkt misfornøgd med Regjeringa si handtering av den saka. Det har vore stilt ei rekkje spørsmål til Regjeringa om korleis ein tenkjer seg finansieringa, og kva som er kostnaden for 2006. Det har det ikkje vore mogleg å få klarlagt. Regjeringa gir det hovudsvaret at ein skal komme med ei avklaring i samband med budsjettet til hausten. Vi synest det vil vere greitt å ha den oversikta før vi tek endeleg stilling til korleis dette skal finansierast.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Lise Holmberg (H) [10:38:13]: For Høyre er det viktig å fortsette arbeidet med å skape trygghet for hus, hjem og jobb. Vi vil sikre og skape arbeidsplasser, og vi vil styrke den enkeltes velferd. Vi ser nå i sak etter sak at Regjeringens politikk virker. Pessimismen i næringslivet er snudd til optimisme. Familieøkonomien er bedre enn på lenge. Antall husholdninger med betalingsproblemer er halvert i løpet av de to siste årene, viser SIFO-tall. Dette er det laveste tallet som er målt på 20 år.

Når de rød-grønne prater, høres det ikke slik ut. Men det er et faktum at også Kommune-Norge nyter godt av de gode tidene. Den svartmalingen som opposisjonen tidvis bedriver, skyter langt over mål, etter min mening. Kommunene har hatt den sterkeste inntektsveksten siden 1997. I 2004 var veksten på over 7 milliarder kr. I 2005 var veksten på 4 milliarder kr. Framgangen for Kommune-Norge vil fortsette også i 2006. Det økonomiske opplegget i kommuneproposisjonen innebærer en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på mellom 2 og 3 milliarder kr neste år.

Det vil alltid være nye ønsker og nye behov i kommunene, og fra vår side har vi lagt til rette for å imøtekomme kommunenes behov ved at vi i tillegg til inntektsveksten har økt handlingsrommet. Det historisk lave rentenivået er av svært stor betydning for en kommunesektor med mye gjeld. Det har dessuten vært liten prisstigning, og det har vært moderat lønnsvekst. For å imøtekomme behovet for skolebygg og flere barnehager har vi lagt forholdene til rette ved gunstige låneordninger og investeringsstøtte. Av den totale investeringsrammen for skoleanlegg på 15 milliarder kr for perioden 2002–2009 er allerede 10 milliarder kr faset inn. I revidert bevilges en ny milliard. Det er i budsjettet for 2005 opprettet en tilsvarende ordning for kirkebygg. Ikke minst har vi vedtatt en skattereform som gir kommunene muligheten for økte inntekter, ved at de nå kan beholde mer av selskapsskatten selv. I sum er kommunenes handlingsrom blitt både større og mer fleksibelt.

Informasjonen om kommunesektorens virksomhet viser at 72 pst. av barna i aldersgruppen 1–5 år hadde barnehageplass i 2004. Dette tilsvarer 20 000 flere plasser enn i 2001. Antall mottakere i pleie- og omsorgstjenesten har økt noe de siste årene, og antall elever, både i grunnskolen og i den videregående skole, har økt i inneværende periode – dette mens ressursinnsatsen pr. elev har vært stabil. Kommunenes økonomiske balanse er samlet sett vesentlig sett bedre i dag enn under tidligere regjeringssjefer.

Sosialistenes svartmaling av kommuneøkonomien gjenspeiler seg heller ikke hos befolkningen. Kommuneundersøkelsene i 2003 og 2004 forteller at innbyggerne, særlig brukerne, stort sett er fornøyd med de kommunale tjenestene, og det er jo dem de kommunale tjenestene skal være til for. Dette samsvarer godt med Høyres politikk. Fokuseringen skal først og fremst være på brukernes behov og på kvaliteten på de ulike tjenestene. Hvem som utfører tjenestene, er underordnet og bør med fordel kunne konkurranseutsettes. I den grad en får mer kvalitet ut av hver krone ved å utsette tjenestene for konkurranse eller ved å effektivisere, bør det gjøres, ganske enkelt fordi det gir mer velferd for de pengene som innbyggerne betaler i skatt.

Undersøkelser viser nå at folk mener de får mer igjen for pengene enn tilfellet var for et år siden. Velferden bygges med andre ord ikke ned. Regjeringen satser da også dobbelt så mye på velferd som på skattelettelser. Ett eksempel er den statlige finansieringsordningen for særlig ressurskrevende brukere, som også Reidar Sandal nevnte i sitt innlegg. Denne ordningen medfører at innbyggere med store omsorgsbehov kan få tilfredsstillende kommunale tjenester. Kommunene dekker de første 725 000 kr. På beløp over dette dekker staten 80 pst. av kommunenes utgifter. Tidligere måtte kommunene dekke alt selv. Vi har altså i løpet av denne fireårsperioden innført en reform som har utrolig mye positivt å si, både for den enkelte, uavhengig av hvor i landet den enkelte bor, og for kommunene, som får betydelig drahjelp med statlige midler.

Det betyr mye for oss i Høyre at innbyggerne blir tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og med god tilgjengelighet, tilpasset individuelle og lokale behov. Det er da også derfor vi legger opp til en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten. Det gjør vi ved å desentralisere oppgaver, myndighet og ansvar. Ved å flytte ansvar til politiske organer nærmest innbyggerne forsterkes muligheten for aktiv brukertilpasning og brukermedvirkning.

Så litt om prioriteringene innenfor de foreslåtte rammene. Innenfor veksten av de samlede inntektene for 2006 finner vi midler til barnehagesektoren. Vi finner midler til opptrappingsplanen for psykiatri. Vi finner nye læremidler i grunnskolen og frie inntekter. Mellom 1,3 og 2,3 milliarder kr av veksten i samlede inntekter vil komme som frie midler.

På ett område foreslår Regjeringen selv å utsette innlemmingen av øremerkede tilskudd. Regjeringen arbeider for at alle barn som ønsker det, skal få plass i barnehage, og dette må gå foran ytterligere reduksjon av barnehagesatsene. Det er derfor et helt riktig grep at det nå foreslås å utsette innlemmingen av øremerkede driftstilskudd og investeringstilskudd til barnehagene til 1. januar 2007, i påvente av at det oppnås full barnehagedekning. Dette vil sikre stabile og forutsigbare rammevilkår også i sluttfasen av utbyggingen, som, slik det nå ser ut, kanskje kan skje ved utgangen av 2006. I Høyre er vi opptatt av at hovedmålene i barnehageforliket opprettholdes, ikke minst av hvordan en felles, likeverdig finansiering for private og offentlige barnehager skal fungere. Dette er et område som vi fra Høyres side hele tiden vil ha i fokus.

For øvrig er vi tilfreds med at Regjeringen ønsker å fortsette å arbeide med å innlemme de øremerkede tilskuddene i kommunenes frie inntekter. Tilskudd for til sammen 57 mill. kr foreslås innlemmet i 2006 og vil bidra til at andelen frie inntekter økes innenfor den totale inntektsrammen. KS gir tydelig melding om at øremerking bør opphøre. Desto mer forunderlig er det at opposisjonen går sammen og freder øremerkingen på flere områder. Dette reduserer helt klart kommunenes handlingsrom og minsker fleksibiliteten.

En behøver ikke være spåmann eller spåkvinne for å se at vi står overfor store utfordringer de nærmeste årene. Jeg snakker da ikke bare om penger. Jeg snakker om økt konkurranse om arbeidskraft og kompetanse, større forventninger fra innbyggerne til tjenestetilbudet, den demografiske utviklingen, tilpasningen til ny teknologi og begrensede økonomiske ressurser. Særlig vil dette være utfordrende for de mange små kommunene, og det vil være avgjørende at kommunene er omstillingsvennlige og har evne til nytenkning.

Etter Høyres mening ligger løsningen i en mer robust og fremtidsrettet kommunestruktur. Mange kommuner har tatt utviklingen på alvor og fått gode resultater. Det er likevel fortsatt store forskjeller kommunene imellom. Det er derfor helt nødvendig at utviklingsarbeidet og omstillingsarbeidet fortsetter. Min avslutning var myntet på kommunenes arbeid i forhold til den økonomiske situasjon og ikke først og fremst kommunestrukturen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:47:04]: Høgre seier at kommunesektoren skal ha gode rammevilkår. Høgre vil styrkje kommunane, både som tenesteprodusentar og som ein demokratisk arena. Dette er ambisiøse mål. Likevel ser me at eit stort fleirtal av kommunane kuttar i sine budsjett. Seinast denne veka såg me at Nome kommune, som er i representanten Holmbergs eige fylke, måtte kutte 4 mill. kr. Me ser kutt i velferda. Me ser at tilsette blir sagde opp, og enkelte kommunar budsjetterer jamvel med underskot.

Representanten Holmberg skryter av realveksten i kommunesektoren. Ja, Regjeringa foreslår ein auke i frie inntekter i området 1,3–2,3 millardar kr. Dette dekkjer berre den demografiske utviklinga. Innrømmer representanten Holmberg, tidlegare ordførar i Skien, at kommunesektoren er underfinansiert, eller er representanten tilfreds med at dei fleste kommunane framleis må kutte i velferdstilbodet sitt?

Kari Lise Holmberg (H) [10:48:39]: Som jeg sa i mitt innlegg, vil kommunesektoren alltid ha utfordringer. Det vil alltid være ønsker fra og behov hos en befolkning. Det som er hovedpoenget, er at vi, uansett parti, skal jobbe for å bedre forholdene i kommunene. Det har vår regjering gjort nå gjennom fire år. Disse fire årene har vi hatt den største inntektsveksten i kommunesektoren siden 1997. De store underskuddene, ordføreropprørene som vi så tidligere, kom under tidligere regjeringssjefers styresett – Jagland-regjeringen og andre. Da hadde kommunene store underskudd som man har dratt med seg.

Vi har nå år etter år prøvd å gjenopprette balansen, og vi ser at det blir bedre. Vi ser at forholdene i kommunesektoren er bedre, og handlingsrommet er større. Én ting er pengeoverføringen. En annen ting er økningen i handlingsrommet, og det betyr vel så mye for kommunesektoren.

Per Sandberg (FrP) [10:50:06]: Denne regjeringen har år etter år fokusert på og lagt på seg selv et mål om at lokaldemokratiet skal styrkes. Da har de brukt innlemming av øremerkede midler som et argument for at det er den eneste måten å få lokaldemokrati på, eller at kommunene skal få større beslutningsgrunnlag.

Jeg vil gjerne spørre representanten Holmberg: Hva er det nå som er igjen av øremerkede midler som skal innlemmes, som i vesentlig grad vil styrke kommunenes beslutningsgrunnlag og lokaldemokratiet? Jeg ser bort fra det som går på leirskoler og småbeløp, 10 mill. kr her og 10 mill. kr der, og barnehagene. Da vil jeg heller rette oppmerksomheten mot forslagene nr. 4, nr. 11 og nr. 12 fra Fremskrittspartiet, som virkelig ville ha styrket lokaldemokratiet, og som Høyre vil stemme imot. Hva er det nå som skal styrke lokaldemokratiet?

Kari Lise Holmberg (H) [10:51:34]: Vi har opp gjennom årene fra statlig hold fått en rekke øremerkede områder på kommunesektoren. I utgangspunktet binder det kommunen på urimelige områder. Det kan være at kommunen allerede har gjort en utmerket god jobb på et område og ikke kan få nyttiggjort seg de pengene som staten øremerker. I denne fireårsperioden har vi ønsket å oppheve og forandre på det. Vi har kommet godt i vei. På mange områder har øremerkingen blitt borte, og kommunens fleksibilitet har der blitt mye større.

Jeg kan være enig i at det ikke er de største områdene som nå står igjen, bortsett fra barnehageområdet, men vi er kommet veldig godt i vei. Men denne saken er like viktig for framtiden. Nå har KS omsider kommet dit at de støtter Regjeringen og sier det er bra at øremerking forsvinner. Det sa man ikke tidligere. Nå er man kommet så langt, og da er det viktig at man i framtiden ikke lager statlige reformer med øremerkede midler, for det binder kommunene.

Karin Andersen (SV) [10:52:50]: I Høyre hører man visst det man vil høre, ikke det man ikke liker å høre.

Representanten Holmberg lager nå et stort nummer av 57 mill. kr som skal innlemmes, av øremerkede tilskudd, mens hun nekter å høre på at KS faktisk ber om 4,1 milliarder kr mer for å greie oppgavene sine, for å greie å holde kvalitet, som representanten Holmberg sier. Representanten Holmberg viser til Regjeringens framlegg, der man, når man skal måle effektivitet i skolen, velger å se på karakterene i norsk, matte og engelsk mot antall undervisningstimer og setter tydeligvis det som et godt mål både på effektivitet og kvalitet.

Jeg vil spørre representanten Holmberg: Er det slik at kommunesektoren vil få et vesentlig større handlingsrom ved at disse 57 mill. kr innlemmes, enn om man hadde lyttet til KS’ ønske om å få 4,1 milliarder kr mer, slik at man kunne ha gitt et kvalitetsmessig tilbud og valgfrihet, som brukerne faktisk fortjener?

Kari Lise Holmberg (H) [10:54:10]: Det er mange måter å stille spørsmål på.

Kommunene er avhengig av inntektsoverføringer, men også muligheten for handlingsrom og fleksibilitet er vesentlig for kommunene. Det er de to elementene som er helt avgjørende.

Det blir snakket om KS i denne sammenheng. Vi har i disse årene hatt konsultasjonsordninger med KS, og vi har nærmet oss hverandre. Det er jo derfor vi har hatt den store veksten i de frie inntektene de siste årene. Når KS nå ber om ytterligere milliarder og peker på behov i forhold til vedlikehold, må jeg si at vedlikehold alltid har vært kommunenes ansvar og oppgave. Vi skal også huske på at 80–90 pst. av kommunene gjør denne oppgaven helt utmerket og har prioritert det slik de skal prioritere det. Men det er noen kommuner som har forsømt vedlikeholdsansvaret sitt. Men det er og har vært en kommunal oppgave.

Det beste vi kan gjøre for kommunene, er å skape balanse, og det gjør vi med en økning på inntektssiden, men også med større handlingsrom.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg får nå ordet til et ordinært innlegg, på 10 minutter eller der omkring.

Per Sandberg (FrP) [10:55:42]: Takk, president. Jeg skal prøve å holde meg der omkring.

Økonomi er som regel mest i fokus når vi snakker om kommunene. Jeg er faktisk enig i mye av det som Regjeringen sier i sin proposisjon, og jeg er også enig i veldig mye av det som er sagt av representantene fra regjeringspartiene.

Problemet i kommunesektoren er i første rekke at vi har en struktur med 433 kommuner, som har 433 forskjellige politiske konstellasjoner i sine organer, som prioriterer forskjellig, og derfor får vi ulike situasjoner i 433 kommuner. Det er egentlig det det handler om, hvorvidt vi her på huset skal akseptere at det blir forskjeller mellom disse 433 kommunene.

Her har jeg litt problemer med å forstå særlig det rød-grønne alternativet, som ubegrenset vil overføre milliarder av kroner til disse 433 kommunene, selv om også det rød-grønne alternativet vet – det er mitt inntrykk at de har gitt utrykk for at de vet det, men de vet det selvfølgelig – at innenfor disse 433 kommunene er det en rekke kommuner, til dels mange kommuner, som har overveldende god økonomi. Med det systemet som det rød-grønne alternativet ønsker seg, ukritisk å føre flere milliarder over til disse 433 kommunene, vil altså forskjellene øke. Forskjellene vil måtte øke.

Fremskrittspartiet så på det opplegget som Regjeringen la fram, som brukbart når det gjaldt økonomi. Derfor gikk vi inn i forhandlinger med regjeringspartiene her på huset med sikte på å holde oss innenfor den rammen som Regjeringen selv la fram. Vi beklager at vi nærmest ble avvist av Regjeringen. Jeg legger vekt på Regjeringen. Årsaken til at vi ville ha sikret øvre ramme, var det som Regjeringen selv peker på, at det innenfor den veksten på 2–3 milliarder kr for 2006, som Regjeringen la opp til, lå det en satsing på barnehagesektoren, opptrappingsplan for psykiatri, nye læremidler i grunnskolen og frie inntekter. I utgangspunktet ville denne veksten som Regjeringen påstod de ville legge inn, være oppbrukt hvis Regjeringen og statsråd Solberg hadde som formål at frie inntekter skulle være på 1,3 milliarder kr. Ut fra resultatet av forhandlingene har jeg forstått det dit hen at Regjeringen ønsket en maksvekst på frie inntekter på 1,3 milliarder kr. Hvis det ikke var det de ønsket seg, hadde de ingen grunn til å stoppe forhandlingene med Fremskrittspartiet.

Lokaldemokratiet handler om å akseptere forskjeller. Fremskrittspartiet skiller seg ut ved at vi ikke aksepterer forskjeller på primærtjenestene. Vi aksepterer ikke at Tromsø kommune, som er styrt av SV og Arbeiderpartiet, prioriterer kulturhus framfor eldre og skole. Vi aksepterer ikke at Arbeiderpartiets og SVs representanter i kommunestyrene rundt omkring prioriterer kulturhus framfor eldre og skole. Det er derfor vi ønsker at staten i større grad skal styre inntektene til eldreomsorg og skole gjennom stykkpris. Da først får vi sikret et godt og jevnt tilbud på primærhelsetjenester i kommunene.

Vi sier ikke at kommunene skal slutte å levere. Det vi sier, er – faktisk det samme som enkelte i det rød-grønne alternativet prøver å gi uttrykk for, men hos oss er det en garanti – at disse oppgavene skal løses gjennom at staten tar 100 pst. av finansieringen.

Vi tror at de signalene denne regjeringen gir, og det fokuset den har på øremerking, vrir debatten bort fra det som er utfordringene. Å innlemme 57 mill. kr eller å innlemme barnehagetilskuddet vil ikke ha noe å si for handlingsrommet til de 433 kommunene – ingenting. Hvis en skal gjøre noe med handlingsrommet til kommunene, har Fremskrittspartiet i dag tre forslag som ligger til behandling, og som i stor grad ville ha påvirket handlingsrommet reelt sett for kommunesektoren. Det er forslag nr. 4, det er forslag nr. 11, og det er forslag nr. 12. Men disse forslagene får altså ikke en eneste stemme fra noen av de andre partiene. Ikke engang fra Senterpartiet får vi stemmer når vi snakker om hva som skal utvikle og styrke lokaldemokratiet. Å gi kommunene større handlingsrom handler ikke om midler. Det handler i stor grad om rammeverk og regelverk. Jeg tror at de økonomiske rammene for kommunesektoren generelt sett er mer enn gode nok i dag. Men så lenge vi ikke får vedtatt vårt primære opplegg, er vi nødt til å være med og styrke økonomien generelt – blindt – og dermed er vi også med på å skape forskjeller.

Vi kan også se på Os kommune nå, som jeg mener har en virkelig god sak. De har innført flyktningstopp. Hvorfor? Fordi de har et eget regnskap som bekrefter at statlige pålegg når det gjelder bosetting av flyktninger, gir Os kommune ekstrautgifter på mellom 4 og 5 mill. kr. Derfor sier Fremskrittspartiet: Denne ordningen må endres sånn at staten tar 100 pst. av finansieringen. Det har heller ikke de andre partiene vært med på. Vi ønsker å øke tilskuddet til 525 000 kr over syv år, men det har vi blitt nedstemt på, og vi ser ikke noen grunn til å gjenta det gang på gang.

Representanten Sandal sa: Eldreomsorgen blir av vesentlig bedre kvalitet ved bedre økonomi. Nei, det motsatte er jo bevist. En rekke store, sterke arbeiderpartikommuner har fått styrket økonomien vesentlig. Tromsø kommune og Trondheim kommune har fått en vesentlig økning i sine rammer, men Arbeiderpartiet og SV kutter likevel på eldreomsorg og skole. Så det henger ikke sammen, det som Sandal her påstår.

Samtidig vil jeg rette oppmerksomheten mot det ønsket at det skal bli en avtale mellom regjering, storting og kommunesektor for å få kommuneøkonomien i balanse. Det er jo litt interessant at KS i en sånn sammenheng har sagt at ja, hvis vi får en sånn avtale, skal vi også effektivisere for en halv milliard. Litt merkelig – jeg kaller det litt utpressing. KS viser altså til at det finnes et effektiviseringspotensial, men for å ta det ut, skal de ha betaling for det. Det hører ikke hjemme i andre sammenhenger. Når det finnes et potensial for effektivisering, skal det tas ut.

President, 10 minutter er ikke mye, og jeg lovte at jeg skal «prøve å holde meg der omkring». Jeg vil også vise til et annet moment i forhold til «dårlig økonomi» i kommunesektoren. Det er en del oppslag i dag: Beste år siden 1997, vesentlig bedring i kommunens netto driftsresultat. Krødsherad: Jerndisiplin gav resultat. – Jeg kunne vise til en rekke oppslag av den typen. Dette går riktig vei. Jeg synes også, som flere har vært inne på tidligere her i dag, at det er på tide å spre litt optimisme og fokusere på lyspunkter rundt omkring i kommunene, istedenfor hele tiden å svartmale, svartmale, svartmale.

Og for å ta ett oppslag til i dag som jeg også synes var interessant: En liten kommune i Midt-Norge – jeg skal ikke si hvem den er styrt av, jeg trenger ikke å si det når det er Trøndelag, for der er kommunene i stor grad styrt av noen få partier – har nå besluttet at det skal bygges en ishall. Kommunen går med underskudd. Jeg skal som sagt ikke si hvem som styrer den kommunen, men dette handler om prioritering.

Fremskrittspartiets opplegg i dag når det gjelder rammer, bør få tilslutning – hvis ikke vil det være merkelig.

Jeg vil da bare til slutt fremme de forslag Fremskrittspartiet står bak.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [11:06:04]: Representanten Sandberg later som om det står veldig bra til rundt omkring i Kommune-Norge. Det er ikke riktig. I min lokalavis står det: færre sykehjemsplasser. Kommunen har ikke rådhus, og vi snakker om at kommunen mangler penger.

Så har jeg et spørsmål til representanten: Fremskrittspartiet mener at kommunene trenger økte rammer for neste år, og det er Arbeiderpartiet enig i. Vi mener at det må være samsvar mellom de oppgavene kommunene skal løse, og de pengene de har til rådighet. Dette følger ikke Regjeringen opp. Det betyr fortsatt kutt i velferden, og det blir ingen gode nyheter for folk flest. Fremskrittspartiet ønsker å kalle seg partiet for folk flest. Men Fremskrittspartiet er ikke enig med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i at vi trenger en plan for oppretting av denne store ubalansen, og partiet vil stemme imot vårt forslag. Betyr det at Fremskrittspartiet mener at det er samsvar mellom de oppgavene kommunene skal løse, og de pengene de får i overføringer?

Per Sandberg (FrP) [11:07:32]: Jeg tror faktisk at jeg i mitt hovedinnlegg viste til at generelt står det veldig bra til økonomisk i kommunesektoren. Selvfølgelig er det noen kommuner som kommer dårlig ut, men det er på grunn av et inntektssystem som Arbeiderpartiet står last og brast med, som skjevoverfører inntektene til kommunene. Arbeiderpartiet står bak et inntektssystem som gir noen kommuner dobbelt så store inntekter som sammenlignbare kommuner – derfor blir det skjevt. Det prøvde jeg også å vise til i mitt hovedinnlegg.

Ja, vi har et forslag til økt ramme, 1,5 milliarder kr. Samtidig sier KS at det finnes et effektiviseringspotensial på 500 mill. kr. Hvis det finnes et effektiviseringspotensial på 500 mill. kr, og kommunene får økt ramme på 1,5 milliarder kr i tillegg til det Regjeringen foreslår, altså 4,5 milliarder kr, vil 2006 i vesentlig grad være et nytt, godt år for kommunesektoren. Men hvis det er inntektssystemet Arbeiderpartiet ønsker å gjøre noe med, vil vi gjerne være med på det.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:08:54]: Det er hyggelig at representanten Per Sandberg trekker fram effektivisering og effektiviseringsgevinster i kommunene – dem finnes det mange av. Det er likevel pussig å se at Fremskrittspartiet nå går imot videre innlemming av øremerkede tilskudd. Er det fleksibilitet og effektivisering Fremskrittspartiet er opptatt av når det fører til økte rapporter til departementet, når det fører til økt kontroll i departementet av kommunene, når det fører til nye forskrifter og regler? Er det effektivisering eller bedre bruk av pengene når Riksrevisjonen skal inn i hvert enkelt tilfelle, for hver enkelt øremerking? Eller er Fremskrittspartiet opptatt av at dette forsterker at de som har god råd, får lov til å bruke de øremerkede tilskuddene, og at de som har dårlig råd, dessverre ikke har muligheten til å søke på de øremerkede ordninger som finnes? Nei, dette fører til mindre fleksibilitet, det låser penger i den sektoren som man eventuelt ønsker å effektivisere, fordi effektivisering vil medføre at øremerkede tilskudd ikke utbetales fordi man bruker mindre penger i sektoren.

Per Sandberg (FrP) [11:10:10]: Jeg skulle nesten ha bedt om 10 minutter, det var mange spørsmål. Mitt svar i forhold til denne utfordringen er: Fremskrittspartiet ønsker å øremerke eller ha statlig stykkprisfinansiering på hovedoppgavene, det som er viktig, helse, eldre og skole. Utover det skal kommunene få lov til å drive med hva de vil, ut fra de inntektene de skaffer seg, de skal få lov til å gjøre akkurat som de vil. Men jeg skal gi et eksempel på hvorfor Fremskrittspartiet er imot innlemming på noen områder. I 2003 innlemmet Arbeiderpartiet og Regjeringen et øremerket tilskudd til rusomsorg i enkelte institusjoner. Hva skjer? Jo, disse menneskene, unge mennesker som er på sidelinja i det norske samfunnet, som er satt utenfor, får ikke noe tilbud, fordi kommunene ikke prioriterer å kjøpe plasser til dem. Den type ting aksepterer ikke Fremskrittspartiet. Derfor ønsker vi en øremerking, for å sikre at disse menneskene får det tilbudet som de fortjener.

Karin Andersen (SV) [11:11:30]: Først vil jeg si at det er ganske oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet ikke kjenner til at når store organisasjoner og store, private bedrifter omstiller, trenger de en økonomisk pott for å sette i gang, for å kunne gjøre de endringene som gjør at man kan ta ut et effektiviseringspotensial. Men jeg skal la det ligge. Jeg skal gå til Fremskrittspartiets ideologi, som er at det meste skal øremerkes, og, som lederen i Fremskrittspartiet pleier å si, da skal pengene komme automatisk. Man kan undres litt over hvordan man da skal kunne ha styring på økonomien, som Fremskrittspartiet tydeligvis er opptatt av, men Fremskrittspartiet følger jo ikke opp det de sier i praktisk politikk. I innstillingen i dag ligger det forslag fra SV, bl.a. om øremerking av penger til læremidler knyttet til de nye lærebøkene som skolen må ha. Fremskrittspartiet stemmer imot det. Vi har også et forslag, sammen med Senterpartiet, om å senke den kommunale egenandelen i toppfinansieringsordningen for særlig tunge brukere. Det er brukere som ikke bør utsettes for skjønn, men der svikter altså Fremskrittspartiet. Hva er grunnen til det?

Per Sandberg (FrP) [11:12:54]: Jeg har full forståelse for at Karin Andersen ikke på noen måte skjønner hvilke prioriteringer Fremskrittspartiet gjør, for de er jo så langt fra det som SV i utgangspunktet ønsker seg. Vi går selvfølgelig ikke inn og øremerker materiell og bagateller til enkeltinstitusjoner. Vi øremerker på den måten at vi finansierer institusjonsplassen for en elev, og så får den enkelte institusjon finne ut hvilket materiell og hvilke styremetoder de ønsker seg på den enkelte institusjon. Det bør være enkelt å forstå.

Når det gjelder ressurskrevende brukere, har det vært en kampsak for Fremskrittspartiet i all tid. Vi har innsett at vi ikke har kommet i mål, og vi har tapt i forhold til vårt obligatoriske ønske om en fullstendig statlig finansiering når det gjelder ressurskrevende brukere. Det har vi innsett, og det har heller ikke SV vært med på, vi har jo stått sammen om det tidligere, men dessverre kom vi ikke i mål i forhold til det. Men hvis SV ønsker å ta opp den kampen, skal vi stå last og brast med dem hvis det rød-grønne alternativet fremmer det forslaget etter valget til høsten. Det tror jeg ikke noe på.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV) [11:14:23]: SV mener at det er behov for å styrke kommuneøkonomiens frie inntekter med mellom 4,5 og 5,5 milliarder kr utover Regjeringens opplegg. Det gjør vi fordi vi mener at vi skal ha en moderne og god skole i Norge, at pleie, omsorg og barnevern skal være der når man trenger hjelp, og at kvaliteten på det vi gjør i offentlig sektor, skal være fullt på høyde med standarden i samfunnet rundt. Det er store forskjeller mellom høyresida og venstresida i norsk politikk når det gjelder hvordan vi vil prioritere velferd, skole og omsorg. Høyresida tror at man vil få det bedre og tryggere ved at de som allerede har mye, får enda mer, og at Norge vil bli rikere hvis vi bruker mindre penger på skole og omsorg. Det er SV dypt uenig i.

Norge er blitt rikere, og hvis vi ser på tallene fra de siste årene, har privat forbruk økt med 4,3 pst. i 2004, i 2005 med 4,1 pst. og i 2006 anslås det til å skulle bli 3 pst., mens det offentlige forbruket bare skal øke med 2 pst. i 2004, 1,7 pst. i 2005 og bare 1 pst. i 2006. Da øker forskjellene, og standarden på det fellesskapet som er så uendelig viktig for oss, blir redusert og hengende etter. Dette er en strategi fra høyresida, som ønsker seg privatisering og konkurranseutsetting. Man ønsker at offentlig sektor skal framstå som noe annenrangs.

Har det blitt bedre i kommunesektoren? Regjeringen påstår det. Ja, kommunesektoren fikk et løft med en engangsbevilgning i budsjettet i fjor. Det hjalp selvfølgelig på den akutte situasjonen, og mange kommuner kunne da legge noen av akuttplanene sine i skuffen. Men den pengesummen er ikke videreført i år og heller ikke til neste år. I tillegg til det er det mange kommuner som har kuttet i tjenestene, og kuttet mye mer enn det som godt er. Derfor er det en framstilling av situasjonen som SV ikke er enig i, når Regjeringen sier at situasjonen i kommunesektoren er blitt bedre. Det er færre eldre over 80 år som nå får hjemmehjelp eller får plass på sjukehjem, enn før, og Regjeringen påstår at det kommer av at de eldre er blitt friskere. Ja, mon det! I de kommunene jeg kjenner til, står – eller, for å si det slik, ligger – folk i kø for å få plass på sjukehjemmet og for å få hjemmehjelp. Da er det faktisk et enkelt verdivalg for SV når vi sier at vi prioriterer å bruke veksten framover til å styrke velferden for de eldre og for barna.

Det er viktige utfordringer vi har foran oss. SV vil holde det vi har lovet når det gjelder barnehageavtalen. Derfor legger vi inn den økningen som skal til, som et øremerket tilskudd, for å gjennomføre makspris 2 i vårt opplegg. Vi er glad for at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå er enige om at tilskudd til barnehager ikke skal innlemmes før man har fått på plass makspris 2, og man har fått barnehageplass til alle. Da er vi enige om at en slik endring kan skje.

SV vil peke på de store ekstrautgiftene kommunesektoren vil få til innføring av nye lærebøker, som følge av nye læreplaner. Med utgangspunkt i det som skjedde ved innføringen av L97, anslår Regjeringen at dette vil koste i hvert fall 2 milliarder kr, og da er det litt merkelig at man får til at dette skal skje innenfor en så liten økning i de frie inntektene som det som ligger inne i dag. SV ønsker at Stortinget og Regjeringen skal forplikte seg til at disse pengene skal fullfinansieres fra statens side. Man ønsker å legge det inn i et eget tilskudd, men pengene skal fordeles som om de var en del av de frie inntekter.

En av de store velferdsutfordringene vi har i dagens samfunn, og som også er en stor utfordring for hele samfunnet, er knyttet til det som kalles inkluderende arbeidsliv. Kommunesektoren er den største arbeidsgiveren vi har. Hvordan greier vi å jobbe med dette viktige området, som bl.a. går ut på å sikre at folk som har nedsatt helse, får en jobb å gå til? Vi har spurt Regjeringen under behandlingen av kommuneproposisjonen: Har man tatt hensyn til dette? Vet man noe om hvordan det er i kommunesektoren? Og vi har fått et meget nedslående svar fra Regjeringen: Nei, man har ikke sjekket om man i kommunesektoren greier å rekruttere folk som står utenfor arbeidslivet. Nei, man har ikke sjekket om man greier å beholde seniorene. Tvert imot skriver Regjeringen at det er foreløpig lite som tyder på at Regjeringens oppfølging av IA-avtalen har bidratt til at flere med nedsatt funksjonsevne har kommet inn i arbeidslivet, og at det går den gale veien. Dessuten viser de til at når de er så opptatt av å måle effektivitet, så er det slik at de prosjektene de har satt i gang for å måle effektivitet, ikke vurderer effektivitet i lys av IA-avtalens hovedmål 2 og 3, som går ut på at flere som står utenfor arbeidslivet, skal komme i jobb, og at seniorene skal greie å stå i jobb. Det betyr at Regjeringen har et opplegg for kommuneøkonomien som ikke tar inn over seg de største økonomiske og velferdspolitiske utfordringene vi har i dagens samfunn, nemlig knyttet til at de som trenger og ønsker seg en jobb, skal kunne få muligheter til å få det, og at vi skal ha et arbeidsliv som ikke støter folk ut. Dette må det sjølsagt gis rom for i kommuneøkonomien, for et sted må folk jobbe. Nå blir kommunestyrene rundt omkring i landet bedt om å finne noen å si opp, eller et eller annet å effektivisere og legge ned. Det betyr jo at kommunene ikke står først i linje nå til å tilby jobb til folk som har dårlig helse, men som trenger en jobb å gå til.

SV er opptatt av at brukerne av kommunale tjenester skal få innflytelse på hvordan de blir behandlet, og at de skal få mulighet til å ha noe å si over sin egen situasjon når de blir hjelpetrengende. Høyre går til valg på det de kaller «valgfrihet og brukermedvirkning», men SV synes at før de bruser altfor mye med fjærene, kunne de kanskje sikre at folk faktisk får en sjukehjemsplass når de trenger det, og nok timer til hjelp når de trenger det. Det vil SV, men det vil ikke Høyre! Så god kommuneøkonomi har de ikke råd til. Nå står – eller rettere sagt ligger – folk i kø, og mange får altfor lite hjelp. Da er det ganske dumt å snakke om valgfrihet. Valgfrihet er bra. SV vil gjøre valgfriheten reell, ta mer hensyn til hvor mye hjelp den enkelte trenger, hvordan timene skal brukes, og at man har mulighet til å klage hvis tilbudet er dårlig. Slikt er det for lite av i dag, og slik er det heller ikke med Høyres «valgfrihet».

I Oslo kan man riktignok nå få lov til å velge private til å vaske golvet, hvis man har fått innvilget slik hjelp. Private kan få lov til å tilby tilleggstjenester. Det er selvfølgelig fint for dem som har mye penger. Det oppleves som positivt, men den kommunale tjenesten får ikke lov til det i høyrestyrte Oslo. Hvis det er slik at man kan organisere dette med få hjelpere rundt den enkelte, slik at man vet at det ikke kommer 35 forskjellige personer med en inn i dusjen, ja, hvorfor kan ikke da høyrestyrte Oslo organisere hjemmetjenesten sin på samme måte? Det er åpenbart riktig å gjøre det slik. Det er åpenbart riktig at mange eldre trenger å ha mer innflytelse på om de trenger å få vasket golvet sitt, gå i butikken eller har lyst til å gjøre noe annet. Hva er da grunnen til at man ikke gjør dette i de kommunene man styrer, hvis man mener at det er riktig? Dessverre er realiteten at det er for få timer til dette, og at man styrer strengt med de kommunale tjenestene, slik at de skal framstå som stivbeinte og gammeldagse, mens man gir økt spillerom for private tjenester, slik at de skal framstå som attraktive, spesielt for folk som har råd til å betale for tilleggstjenestene.

Valgfrihet med hensyn til sjukehjemsplass høres også fint ut, men jeg syns at Høyre og Regjeringen nå skal slutte å narre folk med at de vil sikre folk det. Det ville jo bety at vi måtte ha stående mange ledige plasser på sjukehjem rundt omkring i landet, for ellers kunne jo ikke folk velge. Det er åpenbart at eldre bør få lov til å velge sjukehjemsplass i nærheten av der de bor, hvis det er mulig. Men å ha en masse sjukehjemsplasser stående tomme, slik at folk skal kunne velge dette som om det var et vanlig hotellrom, er lite effektiv bruk av penger og av helsepersonell, som det er for lite av i dag. Det er lysår fra den virkeligheten som er i kommunesektoren i dag. I praksis er det slik at Regjeringen setter effektivitet og pengesparing langt over valgfrihet for gamle og pleietrengende. Det er nå kommuner som løser eldres behov for personlig hygiene ved at de får dusje bare hver tredje uke, istedenfor, slik som de fleste av oss andre, gjerne hver dag eller annenhver dag. Problemet er at disse kommunene får ros fra Høyre og Regjeringen for å være effektive. Det er sikkert effektivt i økonomisk forstand, men etter SVs syn er dette vanskjøtsel og det motsatte av frihet.

Regjeringen viser til at noen kommuner er mer effektive enn andre. Når de skal påvise dette, viser de f.eks. til rapporten fra NTNU. Der måler man effektivitet i skolen ved å måle karaterer i norsk, matte og engelsk mot antall undervisningstimer. Det er et summarisk mål på effektivitet som er mangelfullt og helt uforenelig med en moderne kvalitetsskole. For eksempel anses skolestruktur i denne rapporten som noe helt frivillig, og det er litt pussig når man ser på det landet vi har, og også på kapitalutgifter knyttet til skoler som f.eks. blir stående tomme eller dårlig utnyttet, hvis man skulle tenke seg at man skulle samle alle elevene i én skole i alle kommuner. Når kommunesektoren får skjenn og smekk på fingrene fordi de ønsker å beholde en desentralisert skolestruktur, slik som mange kommuner ønsker fordi det er et gode, får de beskjed: Ja vel, dere får det, men det er lite effektivt, og dere får betale regningen sjøl. Parallelt med det har altså Regjeringen innført et finansieringssystem for de private skolene som opprettholder og belønner den ineffektive skolestrukturen som Regjeringen ikke tolererer at kommunesektoren får lov til å beholde. Hvis det opprettes en privat skole der kommunen har vært nødt til å legge ned, får jo den pengene sine automatisk fra Regjeringen, uavhengig av om dette er effektivt eller ikke. Dette sier noe om at dette er et verdivalg og ikke dreier seg om verken kvalitet eller lokalt sjølstyre.

Vi har fått mange alvorlige signaler fra kommuner om forholdene for psykiatriske pasienter. Derfor har SV fremmet et forslag om at vi må gå igjennom situasjonen i psykiatrien, samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten og behovet for tiltak i psykiatrien. Det har vært bygd ned kraftig når det gjelder psykiatriske sykehjemssenger, uten at det er blitt bygd opp tilsvarende på de institusjonene som drives av sykehusene, og uten at kommunesektoren har maktet å følge opp med nok poliklinisk behandling eller annet tilbud. Dette er man nødt til å få rettet på.

Jeg vil også vise til forslag om en tilskuddsordning slik at unge skal slippe å bo på sjukehjem. Dette har vi holdt på med i jeg vet ikke hvor mange år. Stortinget har vedtatt at dette skulle det være en ende på i 2005, men det skjer ikke. Og hvorfor skjer ikke det? Jo, fordi kommunesektoren har lite penger, og tjener på å samle unge enten i en type omsorgsgetto der det bor mange gamle mennesker og folk med problemer – slik at det kan bli effektivt, som Regjeringen liker – eller på gamlehjem. Men det er altså uverdig, og det har ingenting med valgfrihet for den enkelte å gjøre.

Jeg viser også til forslaget om å utrede en styrking av ordningen med brukerstyrt personlig assistent, fordi dette er svært viktig for at de funksjonshemmede i det hele tatt skal kunne være likestilt med andre i samfunnet.

Til slutt skal jeg si litt om skolen. Skolen er utrolig viktig for framtida. Den som vil sikre framtida, er nødt til å sikre at skolen er så god at ikke ett barn går ut av skolen med krympet sjøltillit og har fått spolert troen på sin egen framtid. Da trenger vi ulik undervisning, ikke fjerning av delingstimer, vi trenger mer tilpasset opplæring, og barna trenger mange positive erfaringer og gode opplevelser i skolens regi, for da blir de glad i skolen og får lyst til å lære mer. Da kan en ikke kutte, slik som mange kommuner må gjøre nå. Derfor er det utrolig viktig at kommunesektoren nå får en styrking av økonomien sin, slik at de kan ta det ansvaret de faktisk har for å tilby barna våre en skole som er fullt på høyde med samfunnet rundt, der de f.eks. både har skolebygg, oppdaterte og kvalifiserte lærere og teknisk utstyr som er på linje med samfunnet rundt. Dette er viktig for alle barn, og det er aller mest avgjørende for de barna som kommer fra familier med dårlig råd, der skolen skulle vært det instrumentet som kunne oppheve en dårlig sosial arv. Dessverre er det ikke slik i dag.

Jeg vil ta opp de forslagene i innstillingen som SV enten står alene om eller har sammen med andre.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:30:07]:SV meiner at det skal vere eit forvaltningsnivå mellom staten og kommunane. Dette skal sjølvsagt vere folkevalt. Partiet gir også i innstillinga frå kommunalkomiteen til kjenne ein del sentrale arbeidsoppgåver som det regionale forvaltningsnivået skal ha.

Fylkesordførarane i landet vårt har samrøystes slått fast at vi treng nye og større folkevalde regionar for å løyse dei utfordringane som finst, ikkje minst når det gjeld sysselsetjing og næringsutvikling. I innstillinga peikar SV på at det kan vere aktuelt å la fylkeskommunane også i framtida ha si noverande geografiske utstrekning under eit anna namn og med fleire oppgåver.

Eg vil gjerne utfordre representanten Andersen på dette punktet og spørje: Er SV dynamisk nok på dette punktet?

Karin Andersen (SV) [11:31:25]: Når det gjelder dette området, har SV i flere år fremmet forslag om å overføre oppgaver til fylkeskommunene slik de var, slik at de kunne få spille den rollen som de var tiltenkt da reformen med fylkeskommunene kom. Under behandlingen av oppgavefordelingsmeldingen fremmet vi også forslag om en forsøksordning med større regioner. Det fikk vi dessverre ikke stor nok tilslutning til for å kunne gjennomføre. Det hadde vært et interessant utgangspunkt å ha nå når vi skal gå i gang med en større reform.

Så er det slik at det er veldig ulik størrelse på fylkene i dette landet. De har ulik geografisk beliggenhet. Vi ønsker ikke å låse en slik viktig reform hvis man i noen fylkeskommuner mener at det å slå seg sammen med et annet fylke, umuliggjør den nærheten og det utgangspunktet man har for å kunne drive god politikk innenfor et geografisk område. Derfor ønsker vi reformen, men vi ønsker ikke å låse det fast til at alle er nødt til å slå seg sammen for at reformen skal gjennomføres.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:32:49]: Jeg har den største forståelse for at akademikerne nå flykter fra SV i hopetall.

Det representanten Karin Andersen sier om bevilgningen for 2004, at dette var en engangsbevilgning, er feil. Det må være sagt mot bedre vitende. Den store veksten som var i kommuneøkonomien i 2004, videreføres selvsagt i 2005 – med fire nye milliarder på topp. For 2006 legges det opp til realvekst i kommunesektoren, uansett hvor man bruker vekstintervallet.

Så tok representanten Karin Andersen opp det faktum at en moderne skole virkelig er kjernen i vårt samfunn. Det er jeg hjertens enig i. Men er det representanten Karin Andersens erfaring og ønske at en moderne skole også skal inkludere at barn skal kunne gangetabellen når de går ut derfra?

Karin Andersen (SV) [11:33:59]: I en moderne skole skal barn lære. De skal lære mer enn det de lærer i dag. Derfor ønsker SV å stille høye kvalitetskrav til den offentlige skolen. Vi synes ikke det er noen god metode, slik Høyre foreskriver, at man skal la det skure og gå med den offentlige, og så skal man tilby noen private skoler der man kan velge seg vekk fra den offentlige hvis man ikke synes den er bra nok. Den skolen som ikke er bra nok for mine unger, er ikke bra nok for noens unger. Derfor må vi sikre at hele skolesektoren har god kvalitet.

Da vi hadde en debatt her i vinter om de private skolene, synes jeg Regjeringen avslørte seg sjøl ganske alvorlig. Da var den private Johan Bauer-skolen ute og sa at de ville tilby PC til alle elevene. De ville tilby utenlandstur. De ville tilby en personlig lærer som skulle følge opp elevene. Vi sa at dette var en god idé. Hvorfor skal vi ikke ha slike ambisjoner for den offentlige skolen? Da svarte Regjeringen at det kunne vi ikke ha, for det ble altfor dyrt. Det betyr jo at Regjeringen ikke har ambisjoner på vegne av den offentlige skolen. Derfor går det også dårlig med læringen.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:35:21]: Det er alltid interessant å høre representanten Karin Andersen frese mot konkurranseutsetting og forsvare de offentlige monopoler. Det er jo slik at Norge faktisk har en av de største og mest ressurskrevende offentlige sektorer i verden. SV gjør i år – som tidligere år – det kunststykket igjen å være det partiet som bevilger mest, 8–9 milliarder kr mer foreslår de. Det er også litt interessant å merke seg det spriket som er mellom de rød-grønne partiene – mellom Arbeiderpartiets 5,5 milliarder kr og SVs 8–9 milliarder kr. Hvordan kan det forklares at disse partiene, som eventuelt skal i en felles regjering, kan sprike så mye i sine syn på hva behovet for kommunesektoren er?

La meg spørre: Hvis vi skulle legge til grunn 8–9 milliarder kr mer til kommunesektoren, slik SV foreslår, betyr det at en eventuell framtidig rød-grønn regjering vil måtte øke skatter og avgifter vesenlig for å finansiere dette? Det som blir sagt, er jo nettopp at skattene og avgiftene ikke skal økes.

Karin Andersen (SV) [11:36:42]: Det er rett at SV har den sterkeste kommuneøkonomien av alle partier. Det har vi fordi vi mener at det er et verdivalg. Men det er ikke riktig som representanten Torbjørn Andersen fra Fremskrittspartiet sa, at for å gjennomføre dette, trenger man å øke skattene. Regjeringen og også Fremskrittspartiet legger på bordet at de ønsker store skattelettelser i framtida. Vi kommer til å bli rikere. Hva skal vi bruke den rikdommen til? Fremskrittspartiet og Regjeringen sier at vi skal ha større skattelettelser for de pengene. SV sier nei. Vi vil ha bedre skole, bedre velferd og bedre barnevern for de pengene. Det er et verdivalg, og det står SV for. Det er fullt mulig å bruke pengene på en mye mer fornuftig, målrettet og framtidsrettet måte enn det både Fremskrittspartiet og Regjeringen gjør.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:37:55]: Senterpartiet har høgare mål for tryggleik og lokal velferd enn Regjeringa. For oss er det eit verdival å sikra ein god og gratis skule, ei meir verdig omsorg og høgst nødvendig vedlikehald av kommunale bygg.

Senterpartiet vil at pleiarane som skal ta vare på våre gamle, får betre, ikkje dårlegare, tid. Vi vil sikra borna våre betre oppfølging. Vi vil difor ha fleire lærarar i skulen, ikkje færre. Vi vil at foreldre som har eit funksjonshemma barn, skal føla at dei får betre støtte frå samfunnet, ikkje som no, å vera viste til ein audmjukande eigeninnsats for om mogleg å få til eit tilfredsstillande opplegg for eige barn.

Vi vil ha gode kommunale bygningar, ikkje skular og kyrkjer som står til forfall. Vi erkjenner at kampen mot fattigdom må intensiverast, og at kommunane har ei avgjerande rolle i å ta vare på sine mest vanskelegstilte. Dette kostar, men vi er villige til å prioritera det framfor ytterlegare skattelette.

Det er ikkje lenger nødvendig å drøfta kva ord vi skal bruka for å synleggjera kva kommuneøkonomi eigentleg er. No ser folk det sjølve. Folk ser at når lærartettleiken blir redusert i skulen, når grendeskular forsvinn, når tilbodet i kulturskulen blir redusert, er det på grunn av stram kommuneøkonomi. Folk ser at når deira eigne eldre ikkje får plass på sjukeheim, sjølv om det er gjennomført ei eldrereform, er det kommuneøkonomien som sviktar.

Den auken Regjeringa legg opp til for neste år, er ikkje tilstrekkeleg. Ein auke på 1,3 milliardar kr i frie midlar vil alt i utgangspunktet vera oppeten av auka utgifter som følgje av demografiske endringar. Opplegget vil ikkje gi eit betre tenestetilbod til innbyggjarane. Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre vil ha det slik.

Dagens innstilling bekreftar likevel at det er eit alternativ til dagens regjering. Det finst eit alternativ som vil styrkja fellesskapet, og som vil styrkja moglegheita for lokale folkevalde til å følgja opp med gode lokale tenester.

Senterpartiet har i sitt forslag for 2006 prioritert ein auke i dei frie midlane til kommunane i tråd med KS sine krav. Det vil seia minst 5,7 milliardar kr i forhold til Regjeringa sine 1,3 milliardar kr. KS har rekna etterslepet på vedlikehald av bygningar i kommunesektoren til mellom 30 og 40 milliardar kr. Det er eit særs alvorleg signal om at mange kommunar og fylkeskommunar utset nødvendig vedlikehald på grunn av ein trong kommuneøkonomi. Vi vil ha ein auke i alle satsar av regionaltilskotet på 2 mill. kr. Det inneber at 150 kommunar med om lag 3 000 innbyggjarar eller færre får 2 mill. kr meir.

Vi finn grunn til å minna om dei spesielle utfordringane desse kommunane i dag har. Om folketalet er på retur, minkar inntektene. Kostnadene blir ikkje tilsvarande reduserte om ein vil oppretthalde ein desentralisert skulestruktur eller ei god omsorg i nærmiljøet. Grunnkostnadene er dei same, sjølv om klassane ikkje er fulle. Senterpartiet vil òg sikra innbyggjarane i desse kommunane. Då er det nødvendig med mottrekk til den seigpininga Høgre og Kristeleg Folkeparti utset dei for.

Vi vil gjeninnføra ei meir føreseieleg ordning for ressurskrevjande brukarar. Vi er veldig fornøgde med fem forslag som eg no skal nemna i rekkjefølgje, og som eit breitt fleirtal – alle unnateke regjeringspartia – i dag går inn for.

Vi vil at kommunane skal vita kva dei får når det gjeld ressurskrevjande brukarar. Vi er svært fornøgde med at det i dag blir gjort eit vedtak slik at kommunane skal vite at dei får 80 pst. av kostnadene utover 725 000 kr. Regjeringa praktiserer no eit uhaldbart og komplisert system. Det skal vekk. Så vil Senterpartiet at eigendelen frå kommunane skal vera lågare, og fremmar forslag i lag med SV om 650 000 kr.

Vi held fast ved prinsippet om at midlane skal øyremerkjast når det gjeld nokre kommunar, eller for å få opp aktiviteten på eit område. Vi går difor imot desse smålege forslaga som Regjeringa legg fram, og er fornøgde med at det er eit breitt fleirtal for vårt syn. Eit eksempel er at fleire unge på rusinstitusjonar har vore usikre på om dei får eit skuleopplegg under behandlingstilbodet eller ikkje. Eit anna eksempel er tilskottet til lærlingar med særlege behov. Å innlemma det er for oss direkte usolidarisk.

Så nokre ord om momskompensasjonen. Han har skapt mykje hovudbry i kommunane. Vi påpeikte i revidert nasjonalbudsjett at vi ikkje trur Regjeringa har lagt inn nok midlar. Eit fleirtal pålegg no Regjeringa å føreta ei eventuell refordeling av uttrekk og kompensasjon i salderinga av budsjettet for 2005.

Det fjerde forslaget gjeld skyss av helsepersonell – ein gjengangar av ei sak som har skapt mykje ekstrakostnader og mykje ekstra bry for mange kystkommunar, fordi Regjeringa med sitt forslag om overføring av ansvar frå Rikstrygdeverket til helseføretaka ikkje sikrar desse kommunane. Tvert imot skaper dei usikkerheit både når det gjeld organiseringa av legevakt, og i forhold til økonomisk utteljing for desse kommunane. Her ber eit fleirtal Regjeringa avklara ei meir føreseieleg ordning på sikt i samband med budsjettet for 2006.

Så til unge funksjonshemma på eldreinstitusjon. Talet på unge funksjonshemma på eldreinstitusjon har auka i den seinare tida. I nokre kommunar er det openbert eit eksempel på den tronge kommuneøkonomien. Det er òg openbert at nokre få av desse ynskjer eit tilbod på institusjon, men like openbert er det at det her er viktig å føreta seg noko aktivt. Difor har vi eit felles forslag om det.

Så til skjønnsmidlane og ROBEK-kommunane. Ja, det enklaste av alt for ein kommune som er på ROBEK-lista, er sjølvsagt å kutta, slik at ein kjem seg ut av denne lista. Det er enkelt i teorien, men det er sjølvsagt ikkje enkelt i praksis for ansvarlege lokale folkevalde som ynskjer å gi eit godt tilbod. Eg synest det er heilt uhørt at regjeringspartia så ukritisk gir ros til desse kommunane, som altså har følt seg tvinga til å kutta fordi dei får tilført for lite midlar.

Spørsmålet om framtidig kommunestruktur er ein gjengangar i kommuneproposisjonen. Lat meg streka under frå Senterpartiet si side at frivillig medverknad er vårt grunnlag. Lat meg òg streka under eit viktig forslag frå oss, om å innføra ordningar som stimulerer til interkommunalt samarbeid. Vi hadde gjerne sett at fleire enn SV var med på det forslaget.

Så blir det jo spennande å sjå kva som skjer med det regionale folkevalde nivået. Senterpartiet står i lag med Arbeidarpartiet og SV om å få fram for Stortinget eit prinsippvedtak, ei avklaring i 2006. Ein klår føresetnad for det er at ei omfattande og systematisk overføring av oppgåver, ansvar og myndigheit frå statleg til regionalt folkevalt nivå er avklart. Me har elles sju punkt i denne innstillinga som utdjupar vårt syn på det.

Lat meg seia til slutt: Det ligg i forslaget frå Regjeringa bod om nye oppgåver utan at finansieringa er avklart. Eg tenkjer på kunnskapsløftet. Det er ikkje tvil om at her er det snakk om milliarduttellingar dersom nødvendig læremateriell skal på plass. Det er viktig for oss å få ei avklaring av kostnadene ved dette i statsbudsjettet for 2006. Difor tek me òg atterhald om endring i kommuneopplegget både ved salderinga av 2005-budsjettet og i samband med budsjettbehandlinga til hausten.

Og så til alle dei som er opptekne at føreseielegheit, anbefaler eg dei to forslaga som ligg frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, som inneber for det fyrste ei meir forpliktande konsultasjonsordning med KS, og for det andre ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen.

Eg vil så ta opp forslaga nr. 16 og 17, frå Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:48:15]: Inntektssystemet vårt er komplisert, og det har gjerne negative konsekvensar dersom ein begynner å flikke på det utan å sjå på alle elementa i samanheng.

Representanten Meltveit Kleppa har tidlegare poengtert at det ikkje bør gjerast viktige endringar no rett før Stortinget skal drøfte innstillinga frå Inntektssystemutvalet. Etter planen skal det skje om eit år. I dag fremmar Senterpartiet forslag om å endre regionaltilskottet. Ser ikkje representanten Meltveit Kleppa at Senterpartiet på denne måten rører ved balansen, og at det kanskje finst andre element i inntektssystemet som like gjerne kunne ha vore retta på? Eg vil gjerne ha svar på det spørsmålet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:49:42]: Senterpartiet ser fram til den debatten som skal komma når det gjeld Inntektssystemutvalet, med den største interesse. Vi har meint at det er viktig med grundige vurderingar når ein gjer endringar. Samtidig har altså fleirtalet i denne salen systematisk sørgt for endringar som gjer kvardagen i dei minste kommunane langt verre. Eg tenkjer både på omlegginga når det gjeld rus og psykiatri, og på selskapsskatten, som elles ikkje er ei tilbakeføring, men ei omfordeling av midlar. Dette mottrekket er difor heilt nødvendig, fordi vi meiner det er rett og på høg tid å lyfta ein debatt om kva basis dei mindre kommunane skal ha for si verksemd. Dei skal òg sørgja for ein god skule og ei verdig omsorg, og har mange fleire oppgåver.

Kari Lise Holmberg (H) [11:51:05]: I gårsdagens Aftenposten kunne man lese at 16 000 stillinger er ledige i Oslo og Akershus, og det er 19 pst. flere enn i mai i fjor. I mitt hjemfylke, Telemark, er nedgangen i ledighet størst i landsmålestokk. Vi har fått en melding fra Statens institutt for forbruksforskning om at antall husholdninger med betalingsproblemer er halvert i løpet av de siste to årene, og denne utviklingen har trolig sammenheng med sterk rentenedgang kombinert med betydelig inntektsvekst fra utgangen av 2002 og fram til i dag. Folk flest er fornøyd, de synes de har det bra, og FN kårer oss til verdens beste land å bo i. Det henger ikke sammen med alt det vi hører fra en del av opposisjonspartiene her i dag. Medlemmet fra Senterpartiet sier i en merknad:

«Denne medlemen er sterkt uroa over dei totale verknadene av Samarbeidsregjeringa si politiske linje.»

Hva er det som er så galt? Er det Aetat som tar feil? Er det forskningsinstitusjonene som tar feil i sitt tallmateriale, eller er det Senterpartiet som ser med helt særegent blikk på situasjonen både i Kommune-Norge og i landet som helhet?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:52:34]: Eg er veldig overraska over at ein representant som har vore på Stortinget i fire år, som har følgt dei vedtaka som er gjorde, ikkje har fått med seg f.eks. at Regjeringa, med støtte frå Framstegspartiet, systematisk har kutta i ein del offentlege velferdsordningar som gjer at billetten inn til sjukelønn for dei som er sjuke, er vanskelegare å få, og at dei som går ledige på dagpengar, har fått ein verre økonomi. Vi har altså fått ei ny gruppe nest fattige, som står i fare for å få eit mindre grunnlag for sin kvardag.

Så er det òg ei oversikt som viser at det har vorte færre stillingar innan skule og innan omsorg, altså har Regjeringa fått sitt mål om ein mindre offentleg sektor oppfylt, og Regjeringa har fått sitt mål om eit Forskjells-Noreg oppfylt.

I Senterpartiet ser vi dei som fell utanfor, og vi ønskjer å gjera noko med det. Eg beklagar at Regjeringa lukkar auga for dagens situasjon.

Per Sandberg (FrP) [11:53:55]: La meg først få lov til å etterlyse dokumentasjon på at arbeidsledige og sykmeldte i dette landet har fått det generelt dårligere. Det tror jeg er viktig å få fram, for det er en tilbakevendende påstand som foreløpig ikke er dokumentert. Det motsatte er imidlertid delvis dokumentert.

Jeg har et spørsmål til representanten Kleppa. I Bergens Tidende i dag sier representanten Kleppa at det blir ikke aktuelt å stemme subsidiært i forbindelse med kommuneproposisjonen i forhold til økonomi. Der ligger det fem rammeforslag. Representanten Kleppa viser til at det kan bli en annen regjering etter valget til høsten. Ja, det kan det bli. Det er ingen som kan tegne det kartet, det er det velgerne som skal avgjøre. Hvordan i all verden kan representanten Kleppa skape forutsigbarhet for kommunesektoren når man ikke ønsker å signalisere nå hvilke rammer kommunesektoren bør få? Selv om Senterpartiet taper budrunden med SV, finnes det alternativer som gir bedre økonomi for kommunesektoren enn det som er innstillingen fra Regjeringen. Det er en utfordring for Senterpartiet som jeg gjerne vil ha svar på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:55:23]: Det verkar litt merkeleg for meg at representanten Per Sandberg etterlyser føreseielegheit frå kommunane, han som her fleire gonger har vore med på vedtak om hausten som han ikkje har stått ved om våren, og vedtak om våren som han ikkje har stått ved om hausten.

Vi i Senterpartiet skal faktisk gjera det vi kan for å sørgja for føreseielegheit for kommunane, ved å stå ved det opplegget som vi føreslår no i vår. Vi meiner at det trengst mellom 5,7 og 6,7 milliardar kr i frie inntekter, og vi vil òg kjempa for å få på plass eit regionalt tilskott.

Eg vil òg minna om at vi er tre parti som har sagt at vi vil gjera det vi kan for å få til ei alternativ regjering. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har alle meir til kommunane enn Framstegspartiet. Vi kjenner Framstegspartiet og den uføreseielegheita som dei representerer. Det er nok å minna om selskapsskatten og dei store orda dei brukte på det i fjor vår.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

May Britt Vihovde (V) [11:56:50]: Kommuneøkonomien er på rett veg. Veksten i 2004 og 2005 har vore rekordhøg. Regjeringa tar viktige skritt for å dekkja det gapet mellom oppgåver og inntekter som er ei følgje av mange års politikk, ikkje minst Arbeidarpartiet sine opplegg frå 1990-talet – då øyremerkte ordningar konsekvent vart underfinansierte og ikkje prisregulerte.

Det er ei kjend sak at kommunesektoren hadde ei svak inntektsutvikling i 2002 og 2003, i hovudsak på grunn av auka pensjonsutgifter og svikt i skatteinngangen. Etter det har sektoren fått eit historisk lyft, langt over det t.d. Arbeidarpartiet og Senterpartiet nokon gong var i nærleiken av i posisjon. Som før er desse partia meir sjenerøse i opposisjon, men truverdet i dette talar for seg sjølv. Sjå på historia!

Politikk handlar om prioritering, om å ta ting i rekkjefølgje – og la omsynet til heilskapen i økonomien avgjera kva det er rom for av auka innsats. Det er ein slik ansvarleg politikk som gir hushaldningane, bedriftene og kommunane betre råd – på grunn av låg prisstiging, låg rente og moderate lønnsoppgjer. Effekten av dette er større enn mange milliardar i auka overføringar. Det hjelper ikkje med store løfte frå opposisjonen når ein ikkje fortel baksida av medaljen. Kva vil dei eigentleg prioritera, og korleis skal overboda finansierast?

Eg vil berre minna om eit par reaksjonar etter landsmøta i Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i vår. Eg siterer frå Dagsavisen 2. april:

«SVs økonomiske politikk henger ikke sammen, mener ledende økonomer. De mener økt skatt må til for å oppfylle Kristin Halvorsens valgløfter.»

Om Senterpartiet skreiv VG på leiarplass den 12. mars:

«Løfteflommen som Sp serverer foran valget er så omfattende og kostbar at dagens finansminister, Per-Kristian Foss, må få hetetokter. Det bør også Ap-leder Jens Stoltenberg få.»

Eg trur det norske folket er vaksinert mot uhemma overbodspolitikk. Hadde det vore berre kommuneøkonomien som skulle få fleire pengar, hadde det vore så si sak, men opposisjonen vil jo løyva milliardar til alle moglege formål. Det heng ikkje saman, særleg når dei same partia heller ikkje vil reversera dei skattelettane som dei har brukt heile denne perioden på å finansiera sine auka løfte med – ikkje minst til kommunesektoren.

I første setning i sine merknader i den innstillinga som vi no handsamar, gjentek Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet det evige maset om at Regjeringa prioriterer skattelette for dei rikaste framfor velferd. Kvifor vil då ikkje desse partia auka desse skattane igjen? Kvifor ikkje gjeninnføra investeringsavgifta og flyskatten? Kvifor ikkje auka toppskatten for middels inntekter og senka grensa for minstefrådraget – alle dei postane som monnar?

Når Senterpartiet i tillegg – gjennom intervju i Dagsavisen – lover å nulla ut bruk av ekstra oljepengar, som dei har nytta seg av gjennom heile denne perioden, må ein berre slå fast at botnen fell ut av opposisjonen sine løfte og overbod. Eg meiner at dei eig ikkje truverde, og velgjarane bør ikkje la seg lura. Og i parentes sagt: Senterpartiet sitt tjuvlån av pensjonsfondet held fram dette året, gjennom revidert nasjonalbudsjett, der dei brukar 800 mill. kr – det skal altså først ta slutt til neste år – samstundes som partiet skal vera med og redusera formuesskatten på arbeidande kapital.

Etter det eg forstår, må dei overboda som dei raude partia presenterer i dag, finansierast ved å sabotera den skattereforma som Stortinget, med Arbeidarpartiet si støtte, har vedteke, og som gir skatteskjerpingar for dei rikaste. Eller kanskje skal dei innføra bustadskatten på nytt? Vil Arbeidarpartiet føreslå ein nasjonal eigedomsskatt? Kvifor klarer ikkje tre parti som seier dei skal danna regjering til hausten og bestemma statsbudsjettet for neste år, å samla seg om ein felles økonomi eit halvt år før?

Norske kommunar er tente med ein gradvis vekst i sine inntekter, innanfor ein ansvarleg og nøktern økonomisk politikk. Det hjelper ikkje med ekstra overføringar dersom desse blir spiste opp av auka lønningar og prisar. Norske kommunar er òg tente med auka fridom til å bestemma sjølve korleis dei vil bruka sine ressursar. Derfor er det synd at regjeringspartia ikkje får fleire parti med på eit krafttak for å redusera øyremerking og detaljstyring. Alle parti har sine festtalar på dette feltet, men ikkje alle følgjer opp i verkelegheita. Det er noko fundamentalt gale med eit parti som kan hylla lokaldemokratiet den eine dagen, og krevja nye øyremerkte tiltak den andre dagen.

Det blir ikkje fleirtal i dag for ei bestemt ramme til kommunane neste år. Kommunane gjer klokt i å planleggja ut frå Regjeringa sitt framlegg. Dersom det likevel blir regjeringsskifte, kan kanskje overføringane auka noko, men vinninga kan fort gå opp i spinninga.

Regjeringa har prioritert kommuneøkonomien i denne perioden. Det vil Venstre halda fram med i neste periode, innanfor ein god økonomisk politikk som ikkje set dei gode resultata vi har oppnådd for arbeidsplassane, heimane og kommunane, på spel.

Vi stemmer sjølvsagt saman med Kristeleg Folkeparti og Høgre òg i denne saka.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:02:15]: Representanten Vihovde representerer eit parti som er oppteke av lokaldemokratiet.

Det me ser i kommunesektoren i dag, er at kommunesektoren er underfinansiert. Kommune etter kommune reduserer sitt velferdstilbod, og dei seier opp sine tilsette. Kva blir det da igjen av lokaldemokratiet?

Dersom ein spør ein kommunepolitikar i dag om kva som er oppgåva i kommunestyret, vil han fortelje deg at dei sit og fordeler armod – dei fordeler armod. Det er ikkje tilfredsstillande, og det er ikkje med på å rekruttere til lokalpolitisk arbeid.

Så til påstanden om overbodspolitikk. Eg registrerer at Venstre har starta den lange valkampen. Meiner verkeleg Venstre at Regjeringa si økonomiske ramme for 2006 er tilfredsstillande for å auke rekrutteringa til lokalpolitisk arbeid, eller slår representanten seg til ro med at det er eit fleirtal i denne salen som likevel vil vedta ei høgare ramme enn det Regjeringa står for?

May Britt Vihovde (V) [12:03:38]: Lat meg starta med det siste. Sjølvsagt står Venstre bak Regjeringa si ramme. Vi vil ha fridomen til, når statsbudsjettet skal setjast opp, å vurdera om den ramma skal aukast, men det må vera innanfor den totale økonomiske politikken, der ein ikkje får ei høgare rente, der ein får ein styrkt kronekurs, og der ein ikkje set arbeidsplassane i fare.

Så til det om at det er så vondt og vanskeleg i kommunane: Ja, veldig mange kommunar slit. Det gjer dei fordi dei har hatt ei underfinansiering på ein del øyremerkte ordningar. Og vi ønskjer sjølvsagt òg å styrkja overføringane til kommunane. Men eg trur faktisk at når vi sit her i denne salen og vedtek lover og reglar og så sterke føringar for kommunesektoren som vi gjer, fordi vi ønskjer at dei skal prioritera det som vi meiner at dei burde prioritera, er vi faktisk med på å bandleggja ein del ressursar som våre kommunepolitikarar kunne brukt på ein heilt annan måte, dersom dei hadde hatt den fridommen.

Karin Andersen (SV) [12:04:52]:Det er ganske bemerkelsesverdig å bli belært av Venstre om styring av økonomien, når vi vitterlig vet – det melder Dagens Næringsliv – at denne regjeringen har brukt 150 milliarder kr mer av oljepengene enn det handlingsregelen tilsier.

Det er rom i økonomien framover, det er økninger framover. Men det går altså ikke an, ifølge Venstre, å bruke noe av denne økningen til noe annet enn til skattelette til dem som har mest fra før. Det er her SV velger annerledes enn Regjeringen. Når vi vet at det blir økninger i økonomien, sier vi at en større andel av den økningen skal gå til velferd, til skoler og til omsorg. Det er et verdivalg, det! Og jeg synes det er veldig greit at Venstre nå viser fram at de ikke synes det er like viktig. De synes at det er viktigere at man får mer penger i lommeboka som man kan bruke – ja, jeg vet ikke riktig til hva, det får folk bestemme sjøl. Venstre gjør det til et stort poeng at innlemmingen av 57 mill. kr i kommuneøkonomien skal bety økt valgfrihet, mens en større andel til kommuneøkonomien, på flere milliarder, er umulig og betyr ingenting for friheten. Det synes jeg Venstre skal prøve å forklare.

May Britt Vihovde (V) [12:06:22]: Venstre står sjølvsagt bak alle dei skattelettane som vi har vore med på i denne fireårsperioden. Ein god del har faktisk òg Sosialistisk Venstreparti støtta.

Vi kjem til å halda fram med å fremja forslag om skattelette, i tråd med den skattereforma som vi faktisk fekk vedteke på tysdag. Men det betyr òg auka skatt for nokre, gjennom utbytteskatten. Men vi har vore opptekne av å gi skattelettar, for å sikra arbeidsplassar.

Familiane har òg fått auka kjøpekraft, dei har fått redusert sin skatt, og dei har fått låg rente, som dei kan bruka på å sikra ei god velferd for seg sjølve. Det er ikkje berre dei rike som har fått skattelettar, som Sosialistisk Venstreparti så til dei grader ønskjer å påstå.

Vi ønskjer å gi skattelette for å stimulera til auka arbeidsinnsats og til fleire arbeidsplassar, men samtidig ønskjer vi å sikra velferda. Og faktisk har denne regjeringa brukt mykje meir pengar på å sikra velferda og auka velferda for folk flest. Det trur eg folk flest òg oppfattar – velferda er blitt betre.

Magnhild Meltveit Kleppa ( Sp) [12:07:41]: Avisa Ryfylke har i den siste utgåva si ein leiar der dei skriv om stortingsrepresentantar som reiser til Oslo, og som gløymer kor dei er komne frå.

Det er ikkje sikkert May Britt Vihovde har gløymt kor ho er frå, men eg forstår at ho synest det er heilt OK at Sveio har stengt symjebassenget, og at dei har kutta formidabelt i skuletilbodet. Eg forstår det òg slik at ho er ueinig med sin kollega Anita Apelthun Sæle, som faktisk gav uttrykk for at ho gjerne hadde sett eit betre kommuneopplegg enn det som Regjeringa no legg fram.

Så forstår eg at ho ikkje har fått med seg at Senterpartiet har fått SSB til å vurdera sitt budsjett. Dei seier at vårt budsjett vil ha minimal påverknad på rente/inflasjon, men det vil bety 10 300 årsverk i kommunane. Det same har KS gjort med det som dei no har bedt om, altså 5,7 milliardar kr. Dei har fått det kvalitetssikra. Det betyr veldig mykje for lokal velferd.

May Britt Vihovde (V) [12:09:03]: Eg har ikkje gløymt kor eg kjem frå. Eg har veldig god kontakt med kommunepolitikarane i Sveio. Eg bur der. Eg nyt godt av eit kjempegodt velferdstilbod, som desse politikarane har klart å styra.

Kommunepolitikarane må prioritera. Nokre gonger vinn Senterpartiet fram med sine prioriteringar, andre gonger vinn Venstre fram med sine. Men dette er faktisk opp til dei enkelte kommunane.

Eg synest vi skal vera litt ærlege og seia at enkelte kommunar slit, men det er òg kommunar som har ein veldig god økonomi, og som kan gi eit kjempegodt tilbod til sine. Så skal vi då slåst for å få auka overføringane til kommunal sektor. Men vi støttar det som ligg frå Regjeringa, og så vil vi sjå det innanfor eit heilskapleg opplegg.

Eg må seia: Vi har sete i regjering saman med Senterpartiet, og då var det beintøffe prioriteringar. Eg er veldig spent på korleis det raude alternativet skal klara å prioritera – med dei overboda og dei ulike syna på finansiering som dei har – ved neste års budsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Steinar Bastesen (Kp) [12:10:31]: Kommuneøkonomien blir en hovedsak i denne valgkampen. Det er slått fast. Ansvaret for det ligger i første rekke hos Regjeringen. Staten drukner i penger. Er det da noen grunn til å ofre velferden? Er det på grunn av at medlemmene i Regjeringen og kommunalminister Erna Solberg mener de har mer kunnskap og kompetanse om forholdene i kommuneøkonomien enn fylkes- og stortingspolitikere har? Er det derfor vi ofrer velferden? Eller er det fordi Regjeringen og kommunalministeren går med skylapper og fullstendig overser situasjonen i Kommune-Norge? Jeg mistenker Regjeringen, og kommunalministeren, for det siste.

Statsminister Kjell Magne Bondevik kan mase så mye han vil om at Norge går på skinner under denne regjeringen. Økonomien i landet går så det suser på grunn av internasjonale konjunkturer. Kommuneøkonomien er en stor valgkampsak. Valget avgjør hva slags kommuneøkonomi vi får.

Regjeringens kommunepolitikk er hard å svelge for mang en Kristelig Folkeparti-politiker. Det blir hevdet at misnøyen blant partiets ordførere og lokalpolitikere er en akilleshæl for regjeringssamarbeidet. Det kan jeg understreke. Kystpartiets leder, Roy Waage, var i mange år en sentral lokalpolitiker i Kristelig Folkeparti. Han gikk over til Kystpartiet fordi det ble umulig for ham å drive troverdig politikk i Kristelig Folkeparti.

Regjeringen har selvsagt satt søkelyset på kommuneøkonomien på sin måte. Det er mangelen på kunnskap om sammensetningen av egne utgifter som er alvorlig, fordi det hindrer grunnleggende omstilling, sier kommunalminister Erna Solberg på bakgrunn av en rapport utarbeidet av Ernst & Young. Så enkelt er det ikke. Jeg vil heller si følgende: Når kommunene er presset, fører det til en helt annen måte å arbeide på enn om kommunene visste at de kunne klare ikke bare lønnsøkningen, men også de nødvendige vedlikeholdsutgiftene og investeringene som kommunene har.

Kommunene tar ikke inn over seg at utgiftene stiger, hevder analyseselskapet. Er nå det riktig? Selvsagt skal kommunene bli flinkere med økonomistyring, men det forutsetter jo at kommunene har en økonomi å styre, etter at alle faste utgifter og alle lovpålagte utgifter er dekket. Det er mange kommuner som ikke har de økonomiske ressursene som skal til for å se noen som helst mulighet for å styre kommuneøkonomien ut av hengemyra. Vel 100 kommuner er i dag på Kommunaldepartementets liste for tilsyn. Det utgjør 27 pst. av alle landets kommuner. Kommune-Norge sliter med en svært stram økonomi, og det er faktisk vi stortingsrepresentanter som er ansvarlig for det. Disse kommunene er spredt over hele landet. Vi finner bykommuner som Molde, Ålesund, Bergen, Kongsberg, Fredrikstad, Porsgrunn, Skien og Elverum. Jeg nevner det, fordi det kanskje er skapt et feilaktig inntrykk av at det stort sett er små kommuner i distriktene som er kommet inn under denne ordningen. Sett i relasjon til påstanden fra kommunalministeren om at større områder, større regioner, driver mer lønnsomt – det vitner ikke akkurat om det, det jeg nettopp sa – kan kanskje denne oppsummeringen også være svært interessant. Den viser med all tydelighet at det ikke er størrelsen det kommer an på.

Hva betyr så en dårlig kommuneøkonomi i forhold til en god kommuneøkonomi? Det betyr stor forskjell i velferdsgodene, kort og greit. Flytter man til en av kommunene på listen, kan man ikke forvente så gode velferdsløsninger som om man flytter til andre og rikere kommuner. Det betyr at det er stor forskjell på folk, alt etter hvor man bor i landet.

Er det slik Regjeringen vil møte en situasjon med stadig flere arbeidsledige innenfor helse- og omsorgsyrkene, mens behovet øker dramatisk? Det er det sosiale ansvaret som ligger til grunn for en god kommunepolitikk.

Kan vi tolke Regjeringens forslag dit hen at Bondevik-regjeringen mangler antenner for den sosiale utviklingen i landet? Ja, vil jeg si.

Nå skal også øremerkingen av tilskudd til barnehager forsvinne ut av kommuneøkonomien. Regjeringen tror at det vil føre til flere gode og sunne barnehageplasser. Det tror ikke jeg.

Jeg tror ikke denne Regjeringen har visjoner for et livskraftig Norge med framtidstro i tusenvis av nærmiljøer der det er plass til alle. Man kan ikke hevde at det ligger an til milliardinnsparinger ved å konkurranseutsette offentlige tjenester, slik Regjeringen legger opp til. Det blir feil.

I altfor mange tilfeller har det vist seg at konkurranseutsetting av velferdstjenester gir dårligere og minst like dyre tjenester. Det må tas til etterretning, selv om det viser seg at enkelte kommuner er mye mer effektive enn andre.

Kystpartiets leder, Roy Waage, har sagt det slik: Jeg tror tiden er omme for protester og opprop mot staten.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:15:57]: Representanten Bastesen bruker å ha mange kloke ord. I innlegget han holdt nå, var det konstant uttalelser om dårlig kommuneøkonomi, og dårlig kommuneøkonomi.

Mitt spørsmål til representanten Bastesen er: Deler han Fremskrittspartiets syn når det gjelder inntektssystemet til kommunesektoren, som gir skjeve utslag i kommunesektoren? Eller er Bastesen også på linje med Senterpartiet, som mener at samtlige 433 kommuner er i en elendig økonomisk situasjon, eller kan det være tilfeller der mange kommuner også har en meget god økonomi? Slik jeg forstår innlegget til representanten Bastesen, er det jo generelt dårlig i alle disse 433 kommunene, selv om vi har tall som viser at enkelte kommuner har meget, meget god økonomi.

Steinar Bastesen (Kp) [12:17:10]: Til Per Sandbergs orientering tror jeg det er mange kommuner som sliter med økonomien. Det er vel enkelte kommuner som har god økonomi, men jeg kjenner ikke til dem. De fleste har dårlig økonomi. Det må være noe galt med inntektssystemet når vi har rike kommuner som bidrar til staten med store summer, men selv går på fattigkassa. Da er det noe galt med inntektssystemet, det er jeg enig med Per Sandberg i. Vi må gjøre noe med det. Men vi må styrke kommunenes økonomi. Det er det viktigste.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:18:08]: Vår velferd og vår trygghet avhenger i stor grad av våre felles velferdsordninger – om våre barn har et godt skoletilbud, om våre eldre får gode hjemmehjelpstjenester, om man får sykehjemsplass når man har behov for det, og om man får rask behandling ved sykdom.

For de fleste av oss er mangler ved disse velferdstjenestene et større problem enn mangelen på privat rikdom. Derfor vil Arbeiderpartiet bedre kvaliteten i skolen, styrke undervisningen i norsk, matematikk og engelsk, gi leksehjelp, gi opplæring tilpasset den enkelte elev og gi lærerne videre- og etterutdanning.

På samme måten vil vi bedre eldretjenestene, styrke kultur- og aktivitetstilbudene, gi dem som har behov for pleie, personlig stell, respekt og privatliv, gi alle som ønsker det, enerom på sykehjem, og gi plass til korttidsopphold for dem som trenger det. Derfor vil vi også styrke kommunesektoren. Det er et politisk veivalg.

Under denne regjeringen har vi sett en alvorlig svekkelse av kommunesektorens økonomi. Derfor blir tilbudene svekket istedenfor styrket. Foreldre får brev om at svømmeundervisningen kuttes for å spare penger. Ekstra ressurser til undervisning kuttes. Skoler legges ned. Eldre får beskjed om at det går lengre tid mellom besøkene fra hjemmehjelpen. Avdelinger i sykehjem står ubenyttet.

Dette er resultatet av bevisste valg. Høyre og Fremskrittspartiet lar skolebarn og eldre betale for skattelettelsene til dem med høyest inntekt. De kunne valgt annerledes. Høyre og Fremskrittspartiet kunne valgt å styrke skolen, styrke eldretjenestene og styrke helsetilbudet, men de valgte å ikke gjøre det. De valgte heller å gi 23 milliarder kr i skattelette.

Arbeiderpartiet velger annerledes. Vi vil styrke skolen, styrke eldretjenestene og styrke helsetilbudet. Derfor har vi hvert eneste år denne perioden gått inn for å bruke mer penger til kommunene og mindre til skattelette.

For en kommune som Fredrikstad er f.eks. forskjellen i løpet av perioden summert til 60 mill. kr mer med Arbeiderpartiets opplegg enn det som er blitt vedtatt.

I opplegget for neste år forplikter ikke Regjeringen seg til å øke de frie inntektene mer enn til knapt nok å dekke merkostnadene kommunene får som følge av at det blir flere eldre og flere skoleelever, 1,3 milliarder kr. Regjeringen tar ingen grep for å bedre situasjonen i kommunene.

Arbeiderpartiet mener at de frie inntektene må økes med 3,5 milliarder kr utover dette – altså med 4,8 milliarder kr. Samtidig mener vi det er nødvendig å etablere en forpliktende plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Dette illustrerer forskjellen mellom bedre fellesgoder og skattelette til dem som har mest. Det er dét valget til høsten vil dreie seg om.

Statsråd Erna Solberg [12:22:00]: Det er med en viss forbauselse jeg har sittet og hørt på deler av denne debatten, på harang etter harang som har kommet om hvilken elendighet det norske samfunnet lever i – ikke minst når representanten Magnhild Meltveit Kleppa klarer å mistenkeliggjøre debattanter og sine politiske motstandere som hun gjorde da hun sa at vi hadde nådd målet vårt om et større Forskjells-Norge. Jeg fikk bekreftet i nyhetssendingen i går morges at jeg har nådd målet mitt som politiker, ved at færre familier har betalingsforpliktelser i dette landet i dag enn de hadde i 2003, og det har de fått – representantene fra SV burde ta med seg det – fordi vi har hatt et høyere privat konsum. De private inntektene har økt mer, slik at folk kan betale regningene sine. Det viktigste i vårt samfunn er faktisk at folk klarer å betale regningene sine og føler den tryggheten som ligger i bunnen for det. Man har altså halvert antall familier i den situasjonen. Jeg synes man skal ta dette med seg i denne svartmalingen som foregår i politikken, om at alt er galt. Det er faktisk slik at noen av de svakeste har fått en styrket situasjon, hvor de klarer å betale regningene sine. Det dreier seg om skattelettelser, det dreier seg om lav rente, og det dreier seg altså om at vi har bidratt til en økonomisk politikk som gjør det bedre.

Så synes jeg også det er viktig å ta med seg i det vi nå diskuterer, nemlig kommuneøkonomien: KS har bedt om, har mange sagt her, 5,7 milliarder kr i 2006 – jeg tror det var representanten Karin Andersen som sa det var for å opprettholde kvaliteten på det arbeidet de driver på velferdssektoren. Nei, KS har bedt om at de får dekket 1,3 milliarder kr for demografi. Det er bunnplanken til Regjeringen i det intervallet vi har. De har bedt om 1,4 milliarder kr for å få netto driftsresultat opp på 3 pst., som dreier seg om å beholde kvaliteten på tjenestene som de er, uten å ta innsparinger. De har sagt at det er 500 mill. kr i mulig effektiviseringsgevinst, og da er vi innenfor intervallet for den frie inntektsveksten som Regjeringen har foreslått, for å opprettholde kvaliteten og for å klare å komme i balanse etter den økonomiske ubalansen som vi har jobbet med i flere år nå. Så foreslår de, i tillegg til det, 3,5 milliarder kr knyttet til vedlikehold, hvorav 2 milliarder kr skal ta igjen for etterslepet på vedlikehold. Det er altså ikke eldreomsorgen, det er ikke kvaliteten på tjenestene; det er vedlikeholdet på bygningene som har vært KS’ krav, og som er lagt inn i dette. Det hadde kanskje vært et poeng at vi hadde hatt en ryddigere debatt om hva forskjellige grupperinger har lagt opp til. Den debatten jeg har hørt på i dag, gjør egentlig konsultasjonsordningen overflødig. For det er jo ingen her som engang lytter til hva KS faktisk sier, de hører bare tall. Da kan jeg, etter ønske fra Stortinget, konsultere KS igjen. Det kan jeg gjøre mange ganger. Men spørsmålet mitt er: Er det slik at man skal bli lyttet til, eller er det slik at valgkampen nå er i full gang, så det betyr ingen ting?

Reidar Sandal sa at det var Regjeringens skyld at vi har økonomisk ubalanse. Vel, jeg mener at vi alle har en delskyld i dette, og det viktigste grunnlaget for den økonomiske ubalansen ble lagt på slutten av 1990-tallet. I 1996 valgte Arbeiderpartiet å fremme forslag om 0,15 pst. vekst i de frie inntektene, i 1997 valgte de 0,2 pst. vekst i de frie inntektene, og i 1998, 1999 og 2000, da med kommunalministere fra Senterpartiet, valgte de 0,2 pst. vekst i de frie inntektene. Det forslaget vi har nå, er prosentvis seks ganger så høy vekst i frie inntekter som det Arbeiderpartiet foreslo i 1996, og det er fem ganger så høy vekst som det som ble foreslått de tre gangene Senterpartiet var med og la frem opplegg. Selvfølgelig var det problemer på det tidspunktet. Da laget man en underbudsjettering av kommunesektoren, man valgte å satse på de øremerkede ordningene, og man kuttet ut de frie inntektene. Mitt polemiske spørsmål – tilbake til talen til Magnhild Meltveit Kleppa nettopp – er: Ville Senterpartiet den gangen ikke ha god skole? Ville man den gangen ikke ha god eldreomsorg? Var det den gangen ikke viktig med kvaliteten, siden de ikke hadde penger til å gjøre noe med det da?

Jeg tror en av de viktigste utfordringene for politikere i fremtiden dreier seg om å skape respekt for politikerjobben og sørge for at politikerforakten blir mindre. Den debatten vi har hatt så langt her, og det bildet som gis av hva man kommer til å ha råd til hvis man kommer i regjering, er så lite troverdig at jeg tror at den virkelig store baksmellen som kommer for demokratiet i Norge ved denne typen debatter, er en utstrakt politikerforakt, for her loves så mye man ikke kan levere, at det egentlig burde være flaut for dem som har sagt noe.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [12:27:17]: Ifølgje NTB den 13. mai, altså den dagen kommuneproposisjonen blei lagd fram, uttalte kommunal- og regionalministeren seg:

«Og bevilgningene er ifølge Erna Solberg med på å sørge for at pengekrisen i norske kommuner snart vil kunne avblåses.»

Regjeringa har sjølv informert oss om at det no finst 115 kommunar som er lagde under statleg tilsyn. Underskottet i kommunesektoren har vore historisk høgt dei to føregåande åra. Velferdstilbod er blitt skorne ned i mange kommunar.

Eg vil derfor spørje: Trur statsråden at t.d. ordførarane i Molde, Austevoll og Lillesand, som har omfattande økonomiske problem, vil stille seg bak den siterte utsegna som NTB har komme med?

Statsråd Erna Solberg [12:28:34]: Nei, men hvis Reidar Sandal hadde lyttet til hva jeg sa i mitt innlegg, ville han hørt min gjennomgang av hva KS og vi er enige om, og hva som faktisk er mankoen ved inngangen til neste år i forhold til driftsutgifter. Det er 1,4 milliarder kr. Det betyr at et opplegg som er innenfor ytterrammene for frie inntekter som vi har lagt opp til fra Regjeringens side, gir et utgangspunkt for at underbalansen som ved utgangen av 2003 ble målt til 5,5 milliarder kr, er tatt igjen. Det er sånn man må lese det når man går igjennom det som KS har skrevet. Da synes jeg det er grunnlag for å si at da er vi på vei til å ta igjen den økonomiske krisen. Det er mange viktige velferdsoppgaver som skal løses fremover, men vi må ha orden i økonomien først. Vi må ha balanse, hvis ikke skyver man utgiftene foran seg. Og det synes jeg faktisk at vi har fått til gjennom de to siste årene.

Så har jeg lyst til å minne om en ting, at det i 2004 ikke var noe rekordstort underskudd – det var et bra år, med en bra driftsbalanse – mens i 2002 og i 2003 var det det, på grunn av skattesvikt. Jeg har også lyst til å minne om at i 2002 hadde Arbeiderpartiet totalt sett 250 mill. kr mer enn Regjeringen til kommuneøkonomien, og det hadde ikke bidratt særlig til å redusere underskuddet i 2002.

Presidenten: Presidenten vil minna om at tida er 1 minutt.

Per Sandberg (FrP) [12:30:06]: Først må jeg få lov til å si at jeg deler statsrådens bekymring i forhold til den svartmalingen som skjer daglig fra det rød-grønne alternativet. En kunne jo bli deprimert av mindre. Det kunne vært interessant å utfordre statsråden til å tegne noen scenarioer om hvilke utslag det gir at en driver den typen svartmaling daglig.

Men mitt spørsmål til statsråden gjelder det særlig Arbeiderpartiet hele tiden viser til, denne listen med kommuner som er under statlig tilsyn. Vi vet alle sammen hva som er grunnene til at de kommer på den listen. Det trenger ikke nødvendigvis være at det mangler noen kroner i kassa, det kan være bagateller, helt enkle, små feil som kommunene har gjort.

Vi leser nå at eldre må dele enkeltrom, de får ikke gå på do selv, skoler legges ned, osv. – stort sett i SV- og arbeiderpartistyrte kommuner. Hvilke sanksjonsmuligheter har Regjeringen overfor disse kommunene, når de ikke prioriterer i henhold til reformen som ble vedtatt i storting og regjering?

Statsråd Erna Solberg [12:31:29]: La meg først understreke at når det gjelder den såkalte ROBEK-listen, opplever en for øyeblikket at kommuner forsvinner med rekordfart. Vårt estimat er at vi kommer under 100 kommuner som står på den listen, når regnskapsavslutningen for 2004 er ferdig. Da vil det altså være kanskje 20–25 flere kommuner enn det det var da man opprettet listen i 2001. Jeg har alltid sagt at jeg er mest bekymret for dem som stod der i 2001, og som aldri har kommet seg ut. Vi har der en del kommuner som har noen av de virkelig store strukturproblemene, og kanskje av og til også kompetanseproblemer når det gjelder å få orden på økonomien. Det volder bekymring når det er kommuner som har vært der så lenge. Men vi har også noen eksempler på at noen har kommet seg ut igjen.

Vi har 91 pst. eneromsdekning i Norge nå. Det tilsvarer det som også ligger i forskriften. For øyeblikket er det ikke noen grunn til bekymring for at vi ikke når de hovedmålene som er lagt i forskriften om at vi skal ha ca. 90 pst. eneromsdekning, fordi ca. 10 pst. av rommene til enhver tid brukes til så kortvarige opphold at det må være tolerabelt at man der eventuelt har to på rommet. Men det er noen bekymringsfulle signaler fra enkelte kommuner. Så langt synes det som om de kommunene bruker noe mer dobbeltrom fordi de er i en ombygningsfase når det gjelder nye sykehjem, eller sykehjem som skal oppgraderes. Da må man kanskje leve med det en periode, men Regjeringen følger alltid godt med på om forskriftene på disse områdene følges opp.

Karin Andersen (SV) [12:33:14]: Jeg synes kanskje statsråden kunne jekke seg ned noen hakk når hun setter karakterer på debatten og framstiller det som om det er helt umulig å bruke penger som Høyre har lovt i skatteletter, til velferd og skole i kommunesektoren. Det er faktisk mulig å velge annerledes enn Høyre, og SV gjør det.

Men jeg skal ta en av de store samfunnspolitiske utfordringene vi har foran oss. Flere og flere blir utstøtt av arbeidslivet, går på attføring og er uføretrygdet. SV har spurt statsråden: Vet hun hvordan dette fungerer i kommunesektoren? Har vi tall på det? Nei, svarer statsråden, vi har ikke tall. Og dessuten: Det vi vet om det, indikerer at dette går gale veien. I tillegg til det er Regjeringen opptatt av effektivisering, men de prosjektene for effektivisering de har satt i gang, vurderer ikke effektivitet i lys av IA-avtalens delmål 2 og 3, som dreier seg om at folk som står utenfor arbeidslivet, skal få jobb. Mener statsråden at dette effektivitets- og kvalitetsmålet er godt nok?

Statsråd Erna Solberg [12:34:31]: Jeg kunne nå kommet med en god sannsynliggjøring av hvorfor Karin Andersen ikke kommer til å ha råd til det kommuneopplegget hun har lagt opp til, selv ved at hun skal finansiere det ved Høyres budsjett for skattelettelser. Jeg har lyst til å minne om at Høyres program forutsetter skattelettelser. Det kan gjennomføres med ca. 20 milliarder kr. Hvis vi tar 5 milliarder kr hvert enkelt år fordelt på den neste fireårsperioden, så har ikke representanten Andersen engang penger til kommuneopplegget for neste år, ved å finansiere det på den måten. Derfor er det ikke troverdig at man ikke skal øke skattene, eller at man ikke skal bruke mer oljepenger framover, for allerede før man skal finansiere kommuneopplegget sitt, har man brukt opp betydelig mer penger enn dette.

Jeg er opptatt av at vi skal gjennomføre IA-avtalen. Regjeringen er opptatt av IA-avtalen, særlig dette med å inkludere flere grupper er viktig. Det er en av de tingene vi setter mer trykk på når vi nå jobber med videreutviklingen av IA-avtalen. Den fungerer etter hvert på sykelønn, men nå er vi nødt til å se på den utstøtingsmekanismen som fins.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:36:01]: Statsråden er oppteken av politikarforakt. Det som verkeleg skapar politikarforakt, må jo vera at landet har ein kommunalminister som stadig er oppteken av kva som skjedde ti år tilbake, i staden for å sjå på framtida, og som brukar sine tal som ho vil, og som ikkje seier noko om at det faktisk var noko som heitte meir skattevekst, som kommunane fekk behalda, f.eks. under sentrumsregjeringa.

Så vil eg be statsråden bekrefta eller avkrefta at Regjeringa har forlate prinsippet om utjamning – eg har forstått det slik. Og det seier ei rekkje forskarar vil bety ei retning med større forskjellar i dette landet.

Og så føreslår statsråden altså 1,3 milliardar kr. Senterpartiet er oppteke av ein god skule, ei verdig omsorg og at kommunane skal ha pengar til vedlikehald. Korleis skal dei klara det innanfor 1,3 milliardar kr?

Statsråd Erna Solberg [12:37:17]:Jeg mener at det er relevant, og jeg vet at det er plagsomt for Senterpartiet – veldig plagsomt for Senterpartiet – å bli minnet på sin deltakelse og sitt arbeid for kommuneøkonomien da de satt i regjering sist.

Den forrige partilederen i Senterpartiet, som også hadde vært kommunalminister, hadde ydmykhet nok til å si at den ubalansen som oppstod i kommuneøkonomien, var det mange som hadde bidratt til – inklusiv at de selv ikke hadde gjort en god nok jobb. Hadde det vært sånn at den ydmykheten hadde vært uttrykt av Senterpartiets talspersoner nå, hadde jeg ikke syntes det hadde vært et stort poeng, men historien viser troverdigheten i hva Senterpartiet klarer å prioritere, og hva de får gjennomslag for.

Og så er det altså slik at vi har ikke foreslått 1,3 milliarder kr, vi har foreslått en vekst på mellom 1,3 og 2,3 milliarder kr. Hvor vi havner i det vekstintervallet, er avhengig av hva slags andre utgifter som kommer inn i budsjettet, og hvordan inntektssiden går fremover for hele statsbudsjettet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:38:33]: Kommunenes økonomi er blitt betydelig svekket i denne perioden, og det ser vi daglig virkninger av.

Så gir statsråden en rosende omtale av utviklingen de siste årene. Ja, i 2004 ble altså kommunesektorens økonomi bedret med 2 milliarder kr som følge av budsjettforliket med Arbeiderpartiet og ytterligere 2 milliarder kr som følge av nysalderingsforliket med Fremskrittspartiet, altså stikk i strid med Regjeringens vilje. I 2005 la Regjeringen opp til en vekst i frie inntekter klart under det som var merkostnadene som følge av befolkningsendringene, så ble den noe større som følge av budsjettforliket med Fremskrittspartiet, men igjen mot Regjeringens vilje.

Opplegget for 2006 er altså at Regjeringen knapt forplikter seg til å gi like mye som veksten i folketallet tilsier. Er dette fra Regjeringens side en politikk for å bedre kommunesektorens økonomi? Eller er det slik at det som måtte ha vært av forbedringer, er et resultat av enighet i Stortinget, som har gått mot Regjeringens vilje? Og er det ikke slik at vi like fullt står overfor en situasjon der kommunene samlet sett står atskillig dårligere rustet nå enn de gjorde da denne regjeringen overtok?

Statsråd Erna Solberg [12:39:53]: Det er slik at kommunene faktisk er i en bedre situasjon, den leverer flere tjenester, det gis flere undervisningstimer, det gis omsorg til flere i hjemmehjelpstjenestene. Det eneste området som kanskje har en liten bikk fra 2001, er antallet institusjonsplasser, og det visste vi ville bli et resultat av eldreomsorgsreformen, altså av eldreplanen, fordi det ble bygd for få institusjonsplasser, altså sykehjemsplasser til eldre, og eneromsreformen spiste opp noe av den kapasiteten som har vært.

Hvis man går igjennom hva man leverer av tjenester på alle områdene i kommunesektoren, så leverer altså kommunesektoren mer tjenester nå enn de gjorde i 2001. Situasjonen økonomisk er altså at vi mangler 1,4 milliarder kr på å nå målet vårt på 3 pst. driftsresultat, men det har vært flere år tidligere hvor man også har vært i ubalanse i forhold til det.

Så har jeg bare lyst til å si til det Magnhild Meltveit Kleppa i forrige replikkrunde sa, at det hadde vært så stor mervekst i skatteinntektene. Vel, i 1999 var det 200 mill. kr i merskattevekst, og likevel foreslo Senterpartiet samme året bare 0,2 pst. vekst i de frie inntektene – ikke særlig mye.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Signe Øye (A) [12:41:40]:Det var ingen kommunepolitikere eller ordførere fra noen partier som tok bølgen den dagen kommunalministeren la fram kommuneproposisjonen for neste år. Frustrasjonen og oppgittheten ble bare enda større.

Og etter behandlingen i Stortinget har ikke situasjonen endret seg. Høyre og Kristelig Folkeparti her i Stortinget har ikke lovet en krone utover det som står i proposisjonen, og som kommunalministeren foreslo. Selv om Kristelig Folkeparti-representanten og saksordføreren feller noen tårer i Bergens Tidende og mener dette er altfor lite, hjelper det ikke det grann overfor Høyre-statsråden. Kristelig Folkeparti taper i kampen om pengene til kommunene. Lovnaden nå er at veksten i de frie inntektene – for det er det som er av interesse – skal være på 1,3 milliarder kr til neste år. Det mener Arbeiderpartiet er altfor lite. Vi mener at en vekst på 4,8 milliarder kr i frie inntekter er nødvendig. Det gir en samlet vekst på 5,5 milliarder kr. I tillegg kommer Arbeiderpartiets satsing på barnehager, som går langt utover Regjeringens opplegg. Vi vil også ha en forpliktende plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren, og ber Regjeringen sette i verk et slikt arbeid. Det får vi ikke flertall for.

Det er ikke kommunepolitikerne og ordførerne som bekymrer Arbeiderpartiet. Nei, det er gamlemor som så sårt trenger å få en time mer hjemmehjelp hver 14. dag – minstepensjonisten som ikke har fått skattelette, som ikke får ta del i den økte private velferden som noen har fått, og som ikke skjønner at kommunene må kutte i tilbudene. Men med det som blir vedtatt her i dag, vil ikke kommunene kunne utvide tilbudene til neste år. Det vil ikke bli mer hjemmehjelp. Nei, for den økningen som nå kommer, og som regjeringspartiene, inklusiv Kristelig Folkeparti, skryter av, dekker bare kostnadene ved at det blir flere eldre, flere skolebarn osv. Utover det er det ingen økning, dessverre.

Noen bedring blir det heller ikke for Martin på sju, som så gjerne skulle gått på skolefritidsordningen mens moren er på arbeid. Men skolefritidsordingen er blitt veldig kostbar, fordi kommunen ikke har hatt andre muligheter for å opprettholde ordningene enn å legge på prisen. Derfor blir det med nøkkel rundt halsen sjuåringen rusler til skolen og hjem til tomt hus når skoledagen er over, også til neste år.

Dette var et par hverdagseksempler fra Norge. De minner ikke mye om den rike staten som vi hører så mye om. Men det er dette som er virkeligheten for mange. Og de som rammes, rammes hardt.

Slik vil ikke Arbeiderpartiet at det skal være. Derfor mener vi at vi bør ha mer fellesskap, bedre kommuneøkonomi og mindre privat overflod for noen. Det er det vi går til valg på til høsten. Behandlingen i dag av kommuneøkonomien er jo et godt eksempel på at det er nødvendig med et nytt flertall og en ny regjering til høsten, slik at velferden kan økes, og at de som trenger det mest, får et bedre tilbud, ikke et enda dårligere.

Så til vertskommunetilskuddet. Moss kommune var vertskommune for Oslo før HVPU-reformen trådte i kraft. Oslo sendte de mest ressurskrevende brukerne dit. 55 brukere bor der fortsatt. Kommunen har beregnet et underskudd på nesten 16 mill. kr for denne gruppen på det de får av overføringer. Det gir en håpløs situasjon for kommunen med kun én utgang: Hvis ikke kommunen får dekket mer av sine faktiske utgifter, må tilbudet til brukerne bli mye dårligere. Derfor er det bra at Arbeiderpartiet får flertall for en full gjennomgang for å synliggjøre de virkelige utgiftene vertskommunene har. Det gir nytt håp for Moss kommune, og det gir nytt håp for brukerne.

Så til representanten Sandberg, som skryter av at Fremskrittspartiet bevilger nok penger til kommunene for å ta imot innvandrere. Det er jo helt feil, for Fremskrittspartiet har gått imot at staten skal betale kommunene for dem som kommer på familiegjenforening med dem som har fått opphold på humanitært grunnlag. Da får kommunene null kroner, ikke over 500 000 kr, slik representanten Sandberg prøver å fremstille det.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:46:54]: La meg først rette opp en åpenbar misforståelse fra representanten Signe Øye.

Minstepensjonister har også fått skattelettelser. Formuesskatten reduseres, og formuesskatten er en skatt hvor 40 pst. blir betalt inn av pensjonister. En stor andel av disse er altså minstepensjonister. Fjerningen av boligskatten går også til fordel for minstepensjonister, og særfradraget for alder økes. Totalt sett får minstepensjonister langt mer igjen nå enn de gjorde i 2001, da Arbeiderpartiet satt med makten.

Så er det jo fristende å trekke parallellen til tidligere finansminister Schjøtt-Pedersen og hans tid som finansminister, og til kommuneopprop og de protester som da kom, men det vil være et ytterst trist kapittel for Arbeiderpartiet å trekke det fram igjen, så vi går glatt videre.

Vi er definitivt overadministrert i Norge. Offentlig sektor er i Norge svært stor, og spesielt bekymringsfullt er det faktum at vi har en kommunestruktur fra 1960-tallet, og 19 fylkeskommuner som aldri burde ha vært opprettet. Det gjør at innbyggerne våre ikke får den kvaliteten på tjenestene som de burde hatt. Noen kommuner er for små til å ha den fagkompetanse de trenger på alle områder, og ressursbruken totalt sett på administrasjon er vesentlig høyere enn det den behøver å være.

Det er også fristende å henlede oppmerksomheten på vårt naboland Danmark, der antallet kommuner nå er redusert fra 276 til 98. Der ble det av Folketinget bestemt en minimumsstørrelse på 30 000 innbyggere pr. kommune, men inndelingen stod man fritt til å gjøre lokalt. Det flyttet fokuset fra hva vi er kjent med i Norge, nemlig: «Min kommune er mer enn stor nok, og akkurat passe gjerne», over til: «Hvem kan vi samarbeide med for at mine innbyggere skal få et best mulig tjenestetilbud?» Det kom også mange lokale folkelige initiativ for at deres kommune skulle samarbeide med andre kommuner enn det politikerne bestemte, og mange av disse initiativene vant så påfølgende folkeavstemning. Gamle kommunegrenser forsvant, og nye ble opprettet.

Jeg vil si at dette er et fyrtårn – eller en ledestjerne – for oss her i Norge. Vi har igjen behov, et sterkt behov, for å tegne et nytt kommunekart, til beste for våre innbyggere.

Mange trekker fram utstrakt interkommunalt samarbeid som et alternativ til kommunesammenslutning. Det blir å stikke hodet i sanden. Utstrakt bruk av interkommunalt samarbeid er altfor ofte et uttrykk for at kommunestrukturen ikke er tilfredsstillende med hensyn til å løse kommunesektorens oppgaver. Demokratiunderskudd og oppbygging av byråkrati som gir mindre ressurser igjen til direkte tjenesteyting, er for meg de viktigste prinsipielle argumentene. I tillegg gir det svakere kostnadskontroll for den enkelte kommune. Et omfattende interkommunalt samarbeid vil også kunne bidra til en fragmentert styringsstruktur, uklar ansvarsplassering og til at det blir vanskelig å samordne tjenester, spesielt til de ressurssvake brukerne. Jeg vil likevel påpeke at fram til vi får en robust og framtidsrettet kommunestruktur, er for mange av de minste kommunene interkommunalt samarbeid likevel den beste løsningen. Målet framover må være en kommunereform som gir bedre tjenester til våre innbyggere.

Det er vanskelig å diskutere kommuneproposisjonen uten å komme inn på kommuneøkonomi. Man må innrømme at for enkelte av landets kommuner har økonomien også i denne stortingsperioden vært stram. Men den er likevel bedret. For 2004 var resultatet på 2,4 pst., eller 5,6 milliarder kr. Dette resultatet er en konsekvens av mer enn bare ekstrabevilgninger fra Stortinget. Regjeringens økonomiske politikk har bidratt til det ekstraordinært lave rentenivået. Vi har lav prisstigning, og vi har moderate lønnsoppgjør. Alt dette er også Regjeringens fortjeneste.

Samtidig har mange kommuner både modernisert og effektivisert sin drift. Synkende ledighet har også en betydning for kommuneøkonomien. Det skapes nå nye jobber i høy fart, og mest gledelig i så henseende er at stadig flere skaper sine egne arbeidsplasser. Gründerviljen er tilbake i Norge. Det betyr igjen høyere skatteinntekter og lavere utgifter på sosialbudsjettene. Totalt sett gir dette et klart bilde også for kommuneøkonomien og kommunesektoren. Norge trenger ikke en ny kurs, Norge trenger fortsatt framgang.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:52:11]: Det er med en viss oppgitthet at man må konstatere at debatten om kommuneproposisjonen fortsatt blir redusert til en krangel om hvilket parti som er bestemann i klassen når det gjelder å bevilge flest mulig ekstramilliarder til kommunesektoren. Det å konsentrere debatten om kommuneproposisjonen til i hovedsak å bli et økonomisk bevilgningsspørsmål blir etter mitt syn for snevert i forhold til de mange utfordringer som norske kommuner står overfor i framtiden. Man bør derfor bli flinkere til i større grad å fokusere på kommunenes evne til omstilling, fornyelse, modernisering, konkurranseutsetting og sammenslåing. Dette er vel så viktige tema i debatten som antallet overførte milliarder fra staten.

Det er beklagelig at den kommunale tjenesteproduksjonen nærmest er stivnet til i en struktur preget av det offentliges monopolstilling, som altså er skjermet fra konkurranse fra privat sektor. De fleste kommuner har fortsatt ikke maktet å tenke noe nytt her. I det å skape et fornuftig konkurranseforhold mellom kommunal tjenesteyting og private aktører når det gjelder produksjon av offentlig finansierte velferdstilbud, er Norge en sinke. Vi vet at de aller fleste produkter vi som forbrukere i dag nyter godt av, har lav pris og høy kvalitet nettopp fordi det er konkurranse i privat sektor om å tilby forbrukerne de beste og billigste produktene. Og så kan man spørre: Hvorfor skal det ikke også være slik i offentlig sektor at forbrukerne kan velge det de mener er best for dem selv? Hvorfor skal forbrukere av offentlig finansierte tjenester bare henvises til en offentlig monopolist, uten noen mulighet til selv å velge hvem de ønsker som leverandør?

Det må da være slik at når det gjelder velferdstilbud, må forbrukerne ha valgfrihet for å sikre høy kvalitet og riktige priser på disse. Når det gjelder retten til å kunne velge mellom offentlige eller private omsorgstilbud, offentlige eller private skoler, offentlige eller private sykehjemsplasser, har man i de fleste kommuner liten eller ingen valgfrihet i dag. Dette er en gammelsovjetisk monopolistisk situasjon som burde ha vært forbudt i Norge. Skal vi øke kvaliteten på velferdsytelsene og samtidig tøyle veksten i de offentlige kostnadene, vil det i framtiden ikke være noen som helst vei utenom å åpne opp for en fornuftig grad av konkurranse mellom offentlige og private om å tilby offentlig finansierte velferdsytelser i kommunesektoren.

Debatten om kommuneøkonomien har alltid vært et vedvarende politisk stridstema, selv under skiftende regjeringer. Jeg kan ikke huske at kommunene noen gang har uttalt at de har vært annet enn misfornøyde med at de statlige overføringene har vært for små til å utføre de oppgavene kommunene er satt til å løse. Men sannheten er likevel at veksten i kommunal sektor aldri har vært sterkere enn i de siste årene, og aldri noensinne har kommunene hatt flere penger til disposisjon, reelt sett. I fjor lå netto driftsresultat for norske kommuner på 2,4 pst., noe som altså er langt bedre enn på mange år. Dette er et gledelig framskritt, og Fremskrittspartiet er selvsagt fornøyd med at vi også har vært med og bidratt til å gi kommunene en liten ekstrapott med penger. Men så lenge den kommunale tjenesteproduksjonen er i en monopolstilling og ikke er utsatt for den konkurransemessige markedskorreksjonen som motvirker ineffektivitet, tilsier faktisk dette i seg selv at vi må ha stramme budsjettrammer fra statens side som et virkemiddel mot kommunal ineffektivitet.

Denne evigvarende politiske striden om kommuneøkonomien taler for at tiden er inne for at vi må innføre et helt nytt og annet finansieringssystem enn dagens rammefinansieringssystem. Dette systemet er utgått på dato. Derfor vil Fremskrittspartiet ha et helt nytt finansieringssystem for de kommunale tjenester som sikrer likeverdige tilbud over hele landet, uansett om man bor i en fattig eller rik kommune. Fremskrittspartiet vil ha et nytt finansieringssystem for de kommunale velferdstilbudene, basert på en statlig stykkprisfinansiering av de grunnleggende kommunale velferdstilbudene, samt at vi vil legge til rette for økt valgfrihet for brukerne av offentlig finansierte tjenester, slik at de kan velge fritt mellom offentlige eller private tjenesteprodusenter. Spørsmålet er ikke om, men når vi må innføre et slikt nytt finansieringssystem, kombinert med valgfrihet og markedsløsninger når det gjelder de kommunale tjenestetilbudene, i tråd med det Fremskrittspartiet har hevdet i alle år.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:57:59]: Ein sterk offentleg sektor har vore og er eit viktig fundament i vårt samfunns utvikling mot ein trygg og god velferdsstat. Dei offentlege fellesløysingane står sentralt i Noreg. Dette gjeld ikkje minst på område som skule og eldreomsorg.

Eitt av måla for det norske folk i etterkrigstida har vore å fjerne klassemotsetnadene i samfunnet ved å skape lik rett og like moglegheiter for alle. Men forsking og erfaringar har vist oss at dette er kompliserte spørsmål som ikkje har enkle svar og enkle løysingar. Inntektssystemet til kommunesektoren har òg element i seg som tilseier at det blir store forskjellar og variasjonar frå kommune til kommune.

Det blir meldt om økonomisk krise i fleire kommunar. Kvardagen er vanskeleg. Oppgåvene og utfordringane er større enn pengesekken strekkjer til. Og i fleire kommunar blir altså konsekvensen dramatiske kutt i velferdstilbodet. Det bør òg Framstegspartiet ta inn over seg.

I livet i og utanfor kommunehuset vil politikarar og administrasjonen møte, og må løyse, komplekse utfordringar og arbeidsoppgåver. Dårleg økonomi gjer òg sitt til at det blir vanskelegare å rekruttere til politisk arbeid.

Omstilling, effektivisering, nedskjering – dette er ord som går igjen i kommunesektoren. Det blir stilt store krav til kommunen, både frå eit kravstort samfunn og frå kravstore innbyggjarar. Dette er krav som innbyggjarane kan hevde med rette. I tillegg er det mange, for ikkje å seie dei aller fleste, som har sterke meiningar om korleis ein skal drifte ein kommune i dag. Denne kvardagen slit på både administrasjonen, tilsette og folkevalde.

Korleis ein moderne kommune skal utviklast og vere i framtida, er det ingen som kan gje eit fasitsvar på, sjølvsagt ikkje, fordi ingen er i stand til å sjå alle dei endringane som vil skje i løpet av rimeleg kort tid. Så omstilling må sjølvsagt til.

Eg trur at me no har kome i den situasjonen at kommunen si fremste oppgåve blir å slå ring om det eksisterande, og at ein dermed ikkje tek høgd for befolkningsendringar og aukande behov. Fleire eldre i kommunen krev større satsing på eldreomsorg. Dersom ikkje kommunen får nødvendig vekst i sin økonomi, vil det resultere i eit dårlegare tilbod til alle. Me må for all del ikkje skape det eg vil kalle for velferdssamfunnets paradoks. Innbyggjaranes forventingar må stå i forhold til det tilbodet som kommunane gjev og skal gje.

Stortinget har ved fleire høve lagt stor vekt på å utvikle og vidareføre velferdssamfunnet. Med andre ord har det vore og er stor politisk einigheit om å investere i velferd. Utfordringa er at det ikkje finst eit politisk fleirtal i denne salen som vil ta tak i dette på ein skikkeleg måte.

Andre negative faktorar av ein pressa kommuneøkonomi er mangel på trivsel på arbeidsplassen, det vere seg det fysiske eller det psykiske arbeidsmiljøet, med mange omstillingar, mangel på tilrettelagde arbeidsplassar og eit generelt krav om større effektivitet. Eg har stor forståing for at mange gruer seg kvar einaste dag for å gå på jobb. Eg skal for all del ikkje generalisere dette, for eg veit at dei fleste kommunetilsette fungerer godt i jobben sin, sjølv om dei til tider føler seg utbrende. Desse arbeidstakarane er ein stor ressurs for velferdsproduksjonen. Eldre arbeidstakarar er på mange måtar dei mest utsette. Desse problema i høve til våre eldste arbeidstakarar er ikkje nye, dei har alltid vore der. Men eg meiner at det no er viktigare enn nokon gong før å setje denne utfordringa i fokus. Eldre tilsette må for all del ikkje miste evna til å tole og forstå omstillingar og endringar. Men då må me som ansvarlege myndigheiter leggje forholda til rette for å hjelpe dei til ei verdig avslutting på yrkeslivet.

Kva kan så me gjere? Det finst det ingen enkle svar på, men eg er overbevist om at ein mykje betre kommuneøkonomi – slik Arbeidarpartiet foreslår – vil medverke til eit mykje betre arbeidsmiljø for dei tilsette i kommunesektoren. Derfor er det viktig at me også set desse spørsmåla på den politiske dagsordenen når me diskuterer framtida for kommunesektoren.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Berit Brørby (A) [13:03:28]: På mandag diskuterte vi Makt- og demokratiutredningen. Den reiste mange viktige spørsmål knyttet til forholdet mellom staten og kommunene.

Reformene som ble gjennomført fra midten på 1980-tallet, skulle øke den lokale handlefriheten. Resultatet er imidlertid, ifølge utredningen, at staten har stilt standardiserte krav til kommunene og dermed har begrenset den lokale selvbestemmelse. Kommunene er pålagt en rekke nye oppgaver, men uten at de er tilført tilstrekkelige ressurser til å kunne utføre alle oppgavene på en tilfredsstillende måte. Kravene til effektivisering øker. Kravet til budsjettbalanse også i kommunene synes i mange tilfeller å være viktigere enn at tilbudet til befolkningen holder en akseptabel standard. Også bruken av øremerkede midler representerer en innskrenkning i det lokale selvstyret.

Kommunenes økonomi er valg av samfunnsretning, og innstillingen viser forskjellene i samfunnssyn. Vi i Arbeiderpartiet mener det gis større handlefrihet og trygghet for det enkelte mennesket om kommunene blir satt økonomisk i stand til å levere kvalitetstjenester til sine innbyggere. Omsorg skal ikke være en vare. Det er ikke vanskelig å få kommunebudsjettene i balanse hvis en ikke bryr seg om, og ser bort fra, at det er tjenester til mennesker det handler om. Bare i opplandskommunene det siste året er det kuttet 190 mill. kr i budsjettene, med den følge at det har blitt færre tjenester til innbyggerne.

Med Regjeringens økonomiske opplegg for kommunene neste år blir det ytterligere kutt som må gjennomføres, og som vil svi enda mer, og som enda tydeligere vil få fram forskjellen på hvilken samfunnsretning Arbeiderpartiet vil ha, og hvilken høyrepartiene vil ha. Dessuten er det en merkelig holdning at alt kommunalt er ineffektivt. Hele tiden er det et jag om at man skal effektivisere mer og mer. Det er kanskje på tide å se på om statens ulike etater og departementer drives effektivt nok.

Den som har vært ute på sykehjem i bygda si, ser at det går ikke an å løpe fortere. De ansatte yter maksimalt allerede. Jeg vil heller ha penger å gi til omsorgstjenester i kommunene, og gi brukerne den trygghet det er å ha ei hånd å holde i, enn å ha lommene fulle av penger som jeg har fått i skattelettelse.

Bak hvert kutt i budsjettene er det mennesker det handler om. Derfor har jeg en utfordring til statsråden, og det er om hun har god nok oversikt over hva det egentlig koster å ha mange ressurskrevende brukere i en kommune. De skal ha et godt tilbud, selvfølgelig, men f.eks. i Jevnaker, der jeg bor, utgjør utgiftene til ressurskrevende brukere 11 pst. av brutto driftsutgifter. Det forteller at innslagspunktet på 725 000 kr er for høyt. Jeg er klar over at ordningen skal evalueres, men jeg ber statsråden om å se nærmere på den enkelte kommune for faktisk å kunne gi ekstra midler til dem som har særlig høye utgifter til ressurskrevende brukere. Det vil i hvert fall øke den kommunale handlefriheten betraktelig.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Einar Holstad (KrF) [13:06:48]: Viktigere enn det å overby hverandre med løfter om mer penger til kommunesektoren er det å etablere fordelingsmekanismer i inntektssystemet som er treffsikre i forhold til utfordringene.

Regjeringen har gjennomført flere viktige endringer i inntektssystemet de siste årene som møter denne utfordringen. Inntektssystemutvalget har bl.a. som oppgave å vurdere alternative mekanismer på henholdsvis sentralt og kommunalt nivå som kan bidra til større stabilitet i utgiftene til velferdstjenesten i det finansieringssystem for kommunesektoren som er etablert fra og med 2005.

Inntektssystemutvalget har fått forlenget tidsfristen til 1. oktober i år. Kristelig Folkeparti har forventninger til utvalgets arbeid, og vi ser fram til å drøfte fordelingsmekanismer som gir bedre grunnlag for å møte nye utfordringer i kommunesektoren.

Jeg vil likevel tillate meg å se tilbake i tid. Da tidligere kommunalminister Gunnar Berge var på besøk i Akershus for om lag ti år siden, fikk han spørsmål om Rattsø-utvalgets arbeid med inntektssystemet, og om dette ville føre til tap for mange kommuner. Svaret var at ingen kommuner skulle tape på Rattsø-utvalgets konklusjoner. Det ble etter den tid en liten endring av systemet, men behandlingen i denne sal har siden den gang ikke vist at det er noen vilje til endring. Flertallet i denne salen har stått som garantist for dette løftet om ingen endring. Mange bynære kommuner opplever i dag, som den gang, at inntektssystemet ikke gir den rettferdighet i fordeling av midler man viste til i Rattsø-utvalgets innstilling for ti år siden.

Det er urovekkende at et flertall i denne sal på den ene siden har bestemt at bruken av skjønnsmidler skal reduseres, mens man på den andre siden over tid legger inn midler til spesielle formål i skjønnsmidlene, som forsterker en skjevfordeling kommuner og fylkeskommuner imellom. Over lang tid har kommuner og fylkeskommuner som representerer 40 pst. av befolkningen, fått 60 pst. av skjønnspotten. Skjønnsmidlene skal kompensere for forhold som inntektssystemet ikke fanger opp. Dersom inntektssystemet fungerer så dårlig for en gruppe kommuner og fylkeskommuner at de snart må ha en stor del av hele skjønnspotten, er det på høy tid at hele inntektssystemet pensjoneres.

Det hadde etter manges mening vært mer oversiktlig å lage et kriteriesystem hvor de såkalte objektive kriteriene hadde vært fri for politiske føringer og geografi. Utenfor systemet kunne man så legge politikken. Da ville det være synlig for langt flere hvor pengene ble sendt, og hvordan virkningen av dem ble.

Målet for den pågående og sikkert også framtidige gjennomgang av inntektssystemet må være å finne en mer rettferdig fordeling av den overfloden som tross alt er mange steder i Kommune-Norge.

Grethe G. Fossum (A) [13:10:09]: Kommunalminister Erna Solberg har i det siste avlyst skattelette som den store valgkampsak for Høyre, og vil i stedet satse på en mykere, varmere og mer kvinnelig profil. En god politisk strategi, spør du meg, selv om det ikke var et eneste spor av denne myke, kvinnelige profilen i statsrådens innlegg i dag. Her var det rene ord for pengene – orden i økonomien, Høyre har funnet balansepunktet i kommuneøkonomien, alle bevilgninger utover det Regjeringen har foreslått, er etter statsrådens oppfatning uansvarlig, bortkastet, og vil bare skape politikerforakt.

Med tre og et halvt års erfaring fra kommunesektoren siden sist jeg var i Stortinget, er jeg forundret over regjeringspartienes beskrivelse av hvordan det står til i kommunene. Mange har orden i økonomien, påstås det. Er det da ikke et problem at 115 kommuner ikke har det? – Og at orden i økonomien ikke gir orden på kvaliteten. Har den tanken slått statsråden?

Det er flere kommuner som må nedlegge sykehjemsplasser, som må redusere antall lærere i skolen, og som ikke ser seg i stand til å vedlikeholde kommunebygningsmassen. Det er ikke fordi politikerne ikke vil, men det er fordi pengene ikke strekker til. Det å være kommunepolitiker i dag er en øvelse i nedskjæring og nedbygging, noe som neppe er en drivkraft for den demokratiske utviklingen. Jeg synes følgende skulle være en bønn fra Kommune-Norge: Slutt å si effektivisering, når man mener nedskjæring. Slutt å si modernisering, når man ikke selv går foran med et godt eksempel. Kommunaldepartementet økte antall stillinger, mens resten av Kommune-Norge måtte skjære ned. Slutt å kalle det svartmaling når noen sier ifra, «whistleblowerne» sitter også i Kommune-Norge. Slutt å si at kommunene ikke forsøker, for det gjør de, det kan jeg forsikre om, men de mangler penger.

Arne Sortevik (FrP) [13:12:49]: Det er etter Fremskrittspartiets mening beklagelig at så mye av utdanningsfinansieringen ligger innen rammene som går til kommuner og fylkeskommuner. Det er en ordning som gir liten sikkerhet for elevene. I grunnopplæringen er det slik at eleven er viktigst. Kommuner og fylkeskommuner er mindre viktige. Derfor burde vi ha en annen finansiering. Vi burde ha en finansiering hvor pengene følger elevene.

Et begredelig eksempel på hvordan denne ordningen virker, har vi knyttet til leirskolesituasjonen. Heldigvis har et flertall, sammen med Fremskrittspartiet, nå avvist ytterligere innlemmelse av midler til leirskoler. Det er synd at SV ikke hadde den oppfatningen for to år siden, da vi behandlet kommuneproposisjonen for 2004. Da var SV med og tok vekk en del av de øremerkede midlene til leirskolene. Effekten av det er jo blitt at tilbudet nærmest er forsvunnet. Mange steder hvor det er blitt opprettholdt, er det slik at foreldrene må betale. Da er vi ganske langt fra det SV iallfall sier at de er opptatt av å forsvare, nemlig gratisprinsippet i skolen.

Så til en annen sak, nemlig byggvedlikehold, som også foregående taler var inne på. Vi har med ulike konstellasjoner i Stortinget nå bevilget 10 milliarder kr til byggvedlikehold, og vi har 5 milliarder kr igjen på det programmet som Regjeringen la frem, og som det har vært enstemmig oppslutning om i Stortinget. Det er lagt inn i kommuneproposisjonen en vurdering som er en slags selvvurdering. Man spør skoleeierne om de synes byggene er bra. Det er omtrent like troverdig som å spørre råkjørere om de synes de overholder fartsgrensen. Vi har i dag fått en ny rapport fra Riksrevisjonen som slår i hjel dette bildet, og som viser at seks av ti skoler får stryk, som det står i Dagsavisen i dag. 58 pst. av skolebyggene har en bygningsmessig tilstand som ikke er tilfredsstillende. Vi snakker om elevenes læringsmiljø, vi snakker om arbeidsmiljøet for norske skoleelever. Her må det fortsatt tas et krafttak. Det er ikke slik at jeg frikjenner kommuner for skyld når det gjelder prioritering av byggvedlikehold. Der er nok bildet veldig varierende. Noen kan med rette si at de har hatt det trangt med midler, og andre har ikke prioritert det. Men jeg vil frikjenne elevene for straff. Når det gjelder å avgjøre skyldspørsmålet her, har det akademisk interesse for elever og foreldre. Det som er viktig for dagens elever, er at vi får gjort noe med den bygningsmessige skolestandarden i Norge, som altså jevnlig roser seg av å være blant verdens rikeste land, men hvor 58 pst. av skolebyggene har en bygningsmessig tilstand som ikke er tilfredsstillende. Det er en skam. Her må det tas et krafttak.

Eirin Faldet (A) [13:16:06]: I dag er det 27 pst. av kommunene som står på svarteliste – det betyr at de ikke har fått sine budsjetter i balanse. Denne prosenten kunne vært mye høyere hvis det ikke hadde vært for at 73 pst. av kommunene allerede har skåret inn til beinet og redusert og svekket gode velferdstilbud innen eldreomsorgen og økt foreldrebetalingen på kulturskolene og barnehagene.

I Åsnes kommune tilbakefører kommunestyret 16 årsverk og vedtar et kommunebudsjett med underskudd, fordi kommunen ikke har hjerte til å redusere skoletilbudet til barna i Åsnes. Jeg sier ære være den politiske ledelsen i Åsnes.

Sånn er situasjonen for mange kommuner i Hedmark. I Os kommune i Nord-Østerdal bruker kommunen 14 pst. av budsjettet for å gi de mest hjelpetrengende et godt tilbud. Dette dreier seg om menneskeverd og respekt for barn og unge med store hjelpebehov.

Jeg er takknemlig for at kommunalkomiteen har tatt tak i den økonomiske situasjonen som kommunene har kommet i som følge av at de gir et tilbud til såkalte tunge brukere. Ved at de reelle kostnader i den enkelte kommune ble lagt til grunn, og ikke, som i dag, at det regnes ut et gjennomsnitt av alle kommuner, ville noe av skjevheten blitt rettet opp. Ikke noe menneske eller bruker er gjennomsnitt – vi er alle mennesker.

Løten kommune er, sammen med Stange kommune, den kommunen i Hedmark som har aller lavest friinntekter. Kommunen har i alle år hatt en god økonomistyring, der en har satt tæring etter næring. Kommunen har ikke hatt noe valg. Den må drive sin virksomhet til en tilsvarende lav kostnad. Samlet anslår vi at Løten kommune driver sine pleie- og omsorgstjenester til 25 pst. lavere kostnad enn andre kommuner det er naturlig å sammenligne med. For 2004 rapporterte Løten kommune sju ressurskrevende brukere. Dersom kommunen hadde utført sine pleie- og omsorgstjenester til samme kostnad som det sammenlignbare kommuner gjorde, hadde Løten vært berettiget til 2–3 mill. kr mer fra staten i 2004. Det betyr at kommunen straffes for å ha lave driftsutgifter.

I mange alders- og sykehjem er bemanningen redusert til det uforsvarlige: én person på vakt om natta med 30 gamle og pleietrengende. Tenk hvordan det sliter psykisk og fysisk på alle dem som jobber i helse- og omsorgssektoren, og som bærer hele ansvaret alene. Sånn kan vi ikke ha det.

Det er helt nødvendig å overføre mer penger til kommunene, slik at kommunene får en økonomi som står i forhold til de oppgavene de skal løse, til beste for innbyggerne.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:19:25]: Norske kommuner står overfor en rekke utfordringer som på en del områder også er blitt langt større gjennom de siste årene. Vi har hatt en utvikling når det gjelder det psykiske helsevernet, der vi ser at store institusjoner har fått bygd ned sine døgnplasser, og en del tilbud er flyttet fra institusjonene og ut til kommunene. Det betyr at man har forventninger til at kommunene skal klare å løse oppgaver som tidligere i større grad ble løst innenfor spesialisthelsetjenesten.

Ser man på den utviklingen som har vært når det gjelder det psykiske helsevernet, er det på mange måter en bekymringsfull utvikling når det gjelder døgnplasser. Mens antall sykehusavdelinger har holdt seg rimelig konstant med ca. 2 940 behandlingsplasser, så har det når det gjelder de psykiatriske sykehjemmene, skjedd en kraftig nedbygging. I 1996 hadde man i Norge ca. 2 300 døgnplasser på landsbasis, mens det var kommet ned i 555 i 2003. Det man også har sett, er at det har vært knyttet en god del faglig arroganse til vurderingen av de tilbudene. Mange av de tilbudene som har vært gitt i Norge ved psykiatriske sykehjem, har vært rimelig gode tilbud for den gruppen man skulle ivareta – lavterskeltilbud der man lett kunne få en plass, men der man ikke nødvendigvis har hatt tilgang til psykiater eller annet høyt kvalifisert personell. Man har i takt med opptrappingsplanen innenfor psykiatri satset på veldig spesialiserte tilbud, til dels også i kommunene, og så har man ikke sett at den gruppen som man da hadde et tilbud til tidligere, til dels har mistet det tilbudet.

Jeg må si at det er veldig positivt at et flertall i kommunalkomiteen har sluttet seg til det forslaget SV tok initiativet til om å kartlegge det samlede tilbud når det gjelder døgnkontinuerlige plasser, for på den måten å finne ut hvordan man best dekker behovet i framtiden. Samtidig synes jeg det er rart at ikke en enstemmig komite har sluttet seg til det. Jeg ser at regjeringspartiene ikke er med på forslaget.

Det må være tjenlig å ha et kritisk blikk på dette, og at man ut fra en faglig forankring finner ut av hvordan man skal gå fram videre i forhold til disse plassene, og hvor man satser best for å oppnå mest. Jeg registrerer at det er stor rådvillhet, også i mange kommuner, om hvordan det tilbudet best skal ivaretas. Vi ser at man i opptrappingsplanen har hatt en idé om å beholde langt flere av de psykiatriske sykehjemsplassene enn det man nå har bevart. Det betyr altså at det er en motstrid mellom opptrappingsplanen og den nedbyggingen som har skjedd, og det som skulle være målsettingen. Derfor bør man kunne forvente at Regjeringen også klargjør de målsettingene videre, slik at man ikke får ytterligere nedbygging uten at man har sikret at dette tilbudet ivaretas, enten gjennom å beholde psykiatriske sykehjemsplasser, styrke de distriktspsykiatriske sentrene eller bygge ut flere behandlingsplasser ved de psykiatriske avdelingene og ved psykiatriske sykehus.

Kari Lise Holmberg (H) [13:22:48]: Karin Andersen påstod i sitt innlegg at Høyre ønsker at offentlig sektor skal framstå som annenrangs. Så feil går det an å ta. Det faller for øvrig på sin egen urimelighet.

Høyre sørger for bedre økonomisk balanse i kommunesektoren. Vi styrker kommunene for tredje år på rad – og mest siden 1997. Men samtidig sier vi at kommunene selv må fortsette sitt omstillingsarbeid, og ta i bruk sine muligheter. Er det så urimelig?

I Høyre ønsker vi et sterkt, godt og sunt lokaldemokrati. Det får vi definitivt ikke med SVs statlige politikk og detaljstyring, for tilliten til lokalpolitikerne er liten der i gården.

Det er et verdivalg, sa Karin Andersen i sitt innlegg. Det er riktig. Om SV får styre, vil vi ganske sikkert få se at velferden totalt sett går usikre tider i møte. Én ting er SVs svartmaling, pessimisme og manglende tillit til lokalpolitikerne. Det verste er imidlertid at SVs økonomiske politikk ikke henger sammen.

Det er lett å love mye i en kommuneproposisjon. Det er statsbudsjettet som binder. Det er i statsbudsjettet for 2006 at SV og de andre rød-grønne partiene skal vise sine prioriteringer. Der må de tilkjennegi hva de prioriterer. En behøver ikke å kunne spå for å se at skatter og avgifter vil økes mer og mer om SV får være med på å styre og stelle. For næringslivet vil det bety forverrede vilkår – dårligere rammebetingelser – som på sikt vil føre til utflagginger og nedleggelser, til arbeidsledighet og til at folk får betalingsproblemer. Da vil velferden bli satt i fare.

Jeg synes det er katastrofalt at SV ikke ser sammenhengen mellom en sunn økonomisk politikk og fortsatt trygg og god velferd. Det er faktisk Regjeringen med sin politikk som sikrer trygghet for hus, hjem og jobb – sikrer trygghet for en god velferd.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [13:25:23]: I går fekk eg ein rapport frå kommunen «Lucky» Næroset, med ein helseminister som helsar på folk, og med skilt med opplysning om ledige tomter i Kuala Lumpur. Avgrensingane i «Lucky» Næroset er fåe. Ein vel stort sett sjølv om ein vil fokusera på det positive eller på det negative, var deira bodskap, og valet får konsekvensar.

På slutten av denne debatten synest eg det er rett å peika på at situasjonen for kommunane har vorte betre. KS innrømmer faktisk at får dei 1,4 milliardar kr – i tillegg til dei 1,3 milliardar kr endringane i demografien inneber – og effektiviserer dei slik dei planlegg, er driftsresultatet på 3 pst. nådd. Det vil seia at 2,2 milliardar kr er tilstrekkeleg. Og eg vil minna om at frå Regjeringa si side er vekstintervallet for frie inntekter på 1,3–2,3 milliardar kr. Sjølvsagt ynskjer vi at dette skal liggja i øvre sjikt. Vi kan oppleva at kommunane er fornøgde neste år – eg skulle gjerne ha vore her og opplevd det.

KS peiker på manglande vedlikehald og ynskjer nokre milliardar til det. Manglande vedlikehald er noko som ikkje akkurat har oppstått under Bondevik II-regjeringa. Gamle synder i kommunesektoren vert no framstilte som underdekning. Det er neppe tilfellet. Men også her er vesentlege forbetringar på gang: 1 milliard kr til vedlikehald av kyrkjebygg og 15 milliardar kr til skule – der 10 milliardar kr er stilte til rådvelde – er mykje. Det er klart at kommunane kan ha behov for meir pengar – eg er sikker på at dei ville ha brukt dei forstandig – men fram til eldretsunamien skyl inn over Noreg, vil ting suksessivt verta betre, dersom ikkje store kostnader vert påførde utan finansiering.

Det er vidare ikkje tilfellet – vil eg påstå – at omsorg og velferd er bygde ned. I denne fireårsperioden har det vorte 16 000–17 000 fleire som jobbar med eldre og sjuke i kommunane. Det er kanskje ikkje bra nok, men det er definitivt auka omsorg som vert resultatet av det. Og Kristeleg Folkeparti er – i motsetjing til SV – ikkje bekymra over at fleire av tenestene er utførde av private. Det som er viktig, er naturlegvis at tenestene vert tilfredsstillande utførde.

SV er mest oppteke av at alt skal vera i offentleg regi. Kristeleg Folkeparti vil ha eit variert tilbod. Då vil ein dekkja fleire behov og auka valfridomen for alle. For vi tenkjer ikkje alle likt, vi ynskjer ikkje alle det same, vi har ikkje dei same behova. For Kristeleg Folkeparti er det faktisk eit verdival å taka vare på mangfaldet og valfridomen.

Heikki Holmås (SV) [13:28:43]: Jeg har truffet mange folk med liv som er kjipe.

De jobber dobbel nattejobb og kan ikke begripe

hvorfor kommunen sine leiligheter er blitt så dyre.

De spinker og sliter, men har knapt råd til hyre.

For når skattene går ned,

så ryker kommunene med,

og da skvises de som strever

i sitt ansikts sved.

Jeg er Heikki

fra Sosialistisk Venstreparti.

Jeg vil forandre verden,

skape ting i folks regi.

Folk som jeg, fra SV

– ja, det stemmer at vi

er på jakt på høyresiden,

og da skremmer vi de.

På Holmlia ble det drept en liten gutt.

Nazister jagde og stakk han til livet hans tok slutt.

I sorg samlet folk seg til en minnestund

– et vakkert syn i grunn,

men med hul bunn.

For løftene ble gitt av både høy og høy

om at barn på Holmlia fortjener å ha det gøy.

Politikerne løftet hånden,

lovet bot og bedring.

Alle unge skulle få slippe

den totale fornedring

å få fritidsklubb lagt ned

– skulle aldri mer skje.

Nå skjer jo nettopp det

i Høyre-styrte Oslo.

For tilbud sør for Nordstrand

kan bare si god natt

når folk oppe i åsen

skal slippe eiendomsskatt.

Jeg er Heikki

fra Sosialistisk Venstreparti.

Jeg vil forandre verden,

skape ting i folks regi.

Folk som jeg, fra SV

– ja, det stemmer at vi

er på jakt på høyresiden,

og da skremmer vi de.

250 000 mennesker går arbeidsløs.

Og unge som går ledige,

havner lett i en døs.

De ser ingen framtid,

går ledige i stedet,

dropper ut av skolen.

Hva skal de med det?

Vi er ulike mennesker, men skal ha like muligheter,

skal være det samme om det heter Ahmmed eller Peter.

Men hvis du trenger oppfølging av barnevern og lærer,

er du prisgitt det som skjer i de høyere sfærer,

for det er vi her som bestemmer om det fins penger til han

som trenger hjelp, trenger støtte for å komme seg i gang.

Men når lærerne slutter fordi kommunene kutter,

er det de som taper, en haug med skakkjørte gutter.

Valget til høsten vil heldigvis vise

om det er rik eller fattig vi i framtiden skal skvise,

for folk må få bestemme,

og da må de ikke glemme

at pengene må strømme herfra til hvert sted.

Mitt råd, president, er at folk må bli med,

slik at forskjellene i Norge kan bli kuttet ned.

Vi er lei av høyrestyre og flere rike,

for det er fattige i Norge som betaler for slike.

Jeg er Heikki

fra Sosialistisk Venstreparti.

Jeg vil forandre verden,

skape ting i folks regi.

Folk som jeg, fra SV

– ja, det stemmer at vi

er på jakt på høyresiden,

og da skremmer vi de.

Statsråd Erna Solberg [13:31:33]: Jeg beklager at jeg ikke kan gi motsvar på samme måte. Jeg får heller ta den mer byråkratiske innfallsvinkelen.

Jeg har bare tenkt å kommentere noen få ting.

Først til Arne Sortevik, som mente at metoden til Riksrevisjonen var så mye bedre enn den metoden som resultatene i kommuneproposisjonen er basert på. Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at det er spørreundersøkelser i det Riksrevisjonen også har gjort, en egenevaluering fra dem som er rektorer, og andre som gir en vurdering. Så det er vel i og for seg den samme metoden. Vi kan diskutere hvilke tall som er de riktige, osv. Jeg er enig i at man kan stille spørsmål ved en metode hvor man selv skal gi en egenvurdering av tilstanden ved byggene.

Så til Grethe G. Fossum, som sa at det er færre ansatte i kommunesektoren. Det er faktisk slik at i 2004 var det 1 pst. aktivitetsvekst. Det var 1 pst. økning i antall timeverk som ble utført. Det er mulig at en del av de timeverkene ble utført fordi det var et lavere sykefravær. Men jeg går ut fra at man ikke ønsker et høyere sykefravær for å få flere ansatte i kommunesektoren. Det er altså ikke slik at det er mindre aktivitet. Det er mer aktivitet. Aktiviteten økte med 1 pst.

Så har det vært nevnt mange kommuner i Hedmark. Men det er én som glimrer med sitt fravær, Rendalen kommune. Rendalen kommune er Sør-Norges største kommune geografisk sett. Den har i underkant av 2 000 innbyggere. Det er altså en virkelig grisgrendt kommune. Den har 4,3 pst. i driftsresultat. De har 13 mill. kr på bok, og de har styrt sikkert hvert eneste år for ikke å komme i underskudd. Det har vært en tett og god styring for å få det til. Det har vært en tradisjonell, god og gammeldags senterpartist som har styrt, som altså har ment at det å holde tilbake er viktig, for da står en bedre rustet for fremtiden. Jeg forstod det slik at det var ikke Senterpartiets kommunalpolitiske talskvinne særlig imponert over.

Ressurskrevende brukere er blitt tatt opp av flere her. Jeg har bare lyst til å si at denne modellen som man nå ber om, gikk ikke flertallet inn for ved forrige gangs behandling av denne saken. Bakgrunnen den gangen var at man var opptatt av at de kommunene som hadde størst utgifter til ressurskrevende brukere, altså de som har en unormalt stor andel av disse utgiftene, skulle komme bedre ut, og ikke bare at de skulle være gjennomsnittlige. Det betyr at vi har kommuner som får opp mot 95 pst. dekning av utgiftene på dette området, og noen kommuner som får en betydelig lavere dekning.

For Sarpsborg kommune vil den modellen som her er lagt til grunn, innebære at de taper vel 5,7 mill. kr, og de har altså 51 mill. kr i utgifter utover innslagspunktet i dag. En kommune av tilsvarende størrelse, Asker kommune, vil tjene 2,2 mill. kr, men de har bare 12 mill. kr utover innslagspunktet når det gjelder den typen utgifter. Det er mulig at vårt system er byråkratisk, men det er faktisk bedre for ressurskrevende brukere at kommunen har råd til å gi dem et tilbud.

Arne Sortevik (FrP) [13:35:05]: Til byggvedlikehold: Poenget er bl.a. at det er fremvist et ganske betydelig sprik. Det er også en av grunnene til at vi i merknads form har lagt inn et ønske om å få en uavhengig vurdering av dette. Det er i hvert fall åpenbart at det er et langt sterkere behov enn det skoleeierne, de som har ansvaret for å betale, synes. De som har ansvaret for skolemiljøet, for læringsmiljøet, altså de som driver skoler med levende elever, ser dette på en helt annen måte. Det er faktisk slik at elevene har rettigheter nedfelt i opplæringsloven kapittel 9a.

Jeg vil også når det gjelder dette området, minne statsråden om det som også står i vår merknad, nemlig at fra 2007 begynner tilbakebetalingen å løpe for dem som var først ute. Da har de brukt opp sine første fem avdragsfrie år. Når de 10 milliardene som nå er lagt inn i ordningen, treffer med full tyngde, er det 0,5 milliard kr i året, basert på 20 års avskrivning. Da blir det merkbart. Vi må altså ha et svar å gi dem som håper på et liv etter de første fem avdragsfrie årene.

Så noen ord om private rusbehandlingsinstitusjoner. Jeg har ikke oppfattet at noen har snakket om dem. Det gjelder Tyrilistiftelsen og 40 andre private rusbehandlingsinstitusjoner, som også gjennom grep i kommuneproposisjonen har mistet sine øremerkede tilskudd. I den saken står SV og Fremskrittspartiet sammen. Vi gleder oss over å se at nå har Arbeiderpartiet kommet på litt andre tanker.

Den praktiske konsekvensen av at 35 mill. kr, som tidligere var øremerket via et annet departement til undervisning, til opplæring, av dem som er inne til rusbehandling, er vekk, er at tilbudet er i ferd med å bli borte. Det var slett ikke hensikten. Det beste er å legge tilbake de øremerkede pengene, for ikke å snakke om å la dem følge direkte den enkelte som blir behandlet i institusjon. Men det er åpenbart for voldsomt for flertallet i salen å la penger følge den enkelte.

Så til slutt: ROBEK-listen har vært diskutert. Det er riktig at mange av de kommunene som er på listen, nå er på vei ut av den. Men vi bør kanskje stoppe opp og tenke litt på om vi skal gi noen føringer med på veien for dem som har stelt seg så dårlig at de har havnet på denne listen og må kontrolleres av offentlig og statlig myndighet for sine økonomidisposisjoner, og som nærmest slipper fri i etterkant. Da må jeg si at jeg dessverre må bruke min egen hjemkommune, Bergen, som et grelt eksempel. Bergen er på denne listen fortsatt, men har et kjempeprosjekt på gang. Man vil bygge en bybane til 2 milliarder kr og er uten å nøle villig til å ta på seg et udefinert ansvar for et årlig driftsunderskudd. «Vanvittig» er helt sikkert et uparlamentarisk uttrykk, så det skal jeg ikke bruke, men det er sterkt beklagelig hvis man skal slippe fri fra offentlig økonomistyring og nærmest kaste seg ut i fullstendig økonomisk uansvarlighet. Vi bør faktisk ta inn over oss også å vurdere om det skal legges noen føringer med på veien når man har fått orden i eget bo.

Presidenten: Presidenten er helt enig med representanten i at i den sammenheng er ordet «vanvittig» neppe særlig parlamentarisk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:38:35]: Det er kanskje slik at denne debatten har vore prega av både sterke uttrykk og nokre mistydingar.

Eg vil for det fyrste avvisa representanten Sandberg sin karakteristikk av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet når det gjeld midlar til kommunane. Han kalla overføringane «ukritiske» og uhemma. Det er feil. Det det handlar om, er midlar i samsvar med oppgåvene.

Så sa Anita Apelthun Sæle at det var «eit bedrag» å seia at den skatteletten som var given, gjekk til privatpersonar. Eg vil berre minna om den oversikta som kjem årleg og femårleg, og som fortel om korleis inntektsutviklinga er mellom dei 10 pst. som har minst, og dei 10 pst. som har mest i dette landet. Ho var òg oppteken av tunge brukarar, og av at den ordninga som er i dag, er så god. Eg er godt nøgd med at Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet og Framstegspartiet står saman om å få til ei betre ordning, og òg om andre forslag som vil gi meir føreseielegheit for grupper som treng spesiell merksemd i kommunane. Det er bra at òg Framstegspartiet bidreg til det i dag.

Når det så gjeld grendeskular, er det ein ideleg kamp i ei tid med dårleg og trong kommuneøkonomi. Vårt mottrekk er regionaltilskotet for dei mindre kommunane, men eg ser at det treffer ikkje alle, og vi kjem i så måte til å stemma for SV sitt forslag nr. 15.

Så må det seiast at det blir utført svært mykje godt arbeid i kommunane. Det viser òg mange undersøkingar. Desto større er undringa over at Høgre stadig sår tvil om det arbeidet som blir gjort, ved å anbefala konkurranseutsetjing sjølv om ein faktisk har negative erfaringar med det.

Heilt til slutt: Det var Bondevik I som tok initiativ til konsultasjonsordninga, og det var Arbeidarpartiet som følgde det opp. Det har òg dagens regjering gjort. Eg – og Senterpartiet – ser fram til ei meir forpliktande konsultasjonsordning. Eg forstår at statsråden ikkje har fått med seg at det faktisk er nokre av oss i denne salen som er parate til å leggja vekt på kva KS seier, og som ynskjer at det skal bli vidareført i ei forpliktande konsultasjonsordning.

Per Sandberg (FrP) [13:41:46]: La meg først slutte meg til alle dem som også har funnet lyspunkt i kommunesektoren. Selvfølgelig er det mange kommuner som har gjort en veldig god jobb. Det synes jeg vi skal dra fram i større grad.

Jeg pekte i mitt hovedinnlegg på en liten kommune, Krødsherad, som startet en slanke-/spareprosess i 2003, hvor resultatet er blitt veldig bra, uten at en kan se at tjenestetilbudet for øvrig til innbyggerne har blitt noe særlig redusert. 14,5 årsverk ble fjernet fra Krødsherad kommune.

Jeg husker tilbake til den gang jeg selv var kommunestyrerepresentant – det er jeg for øvrig ennå, men jeg får ikke tid til å møte. Da kom arbeiderpartiordføreren fram i media og var stolt av at han i løpet av ett år hadde fjernet 45 årsverk fra Levanger kommune. Han var stolt av det. Egentlig skulle han ha vært flau, for da det ble fjernet 45 årsverk, var det ingen i kommunen som merket det. For meg var det en bekreftelse på at Levanger kommune i mange, mange år hadde hatt 45 årsverk for mye, noe som hadde gått på bekostning av tjenestetilbudet. Og det er det vi ser resultatet av nå, at flere og flere kommuner har innsett dette og tatt krafttak for å komme i balanse. Derfor er det så beklagelig når en også i den type debatter som vi har nå, særlig fra Arbeiderpartiets side, både hovedtaleren og andre i Arbeiderpartiet, bruker uttrykk som at det nå kuttes i kommunale budsjetter. Nå kuttes det i budsjettene! Det er jo ikke det som er realitetene. Det er jo prioriteringene det gjelder. Det flyttes på midler innenfor et budsjett. Hvis det hadde vært slik at man kuttet i budsjettene, hadde budsjettene sannsynligvis blitt redusert, men det er ikke det faktiske forhold. De øker i alle kommuner. Når en bruker det uttrykket, får en inntrykk av at økonomien er så elendig at det må mangle noen penger der.

Jeg vil også benytte anledningen til å svare Senterpartiet og Meltveit Kleppa som beskyldte Fremskrittspartiet for å ha vært med i forlik i forbindelse med kommuneproposisjoner tidligere, og ikke fulgt det opp i budsjett. Det har vi gjort. I samtlige sammenhenger der vi har inngått forlik i forbindelse med en kommuneproposisjon, har vi fulgt det opp. Jeg kan vise til i fjor. Da gikk vi lenger enn til å følge opp: Vi kompenserte med 2,2 milliarder kr bare i tapte skatteinntekter, pluss at vi fikk på plass 800 mill. kr ekstra til kommunene.

Jeg tror alle nå er tjent med at vi får en edruelig debatt om kommunene, både når det gjelder økonomi, og når det gjelder struktur. Jeg vil bare avslutte med at den eneste og beste løsningen er Fremskrittspartiets modell. Det er bare beklagelig at det tar så lang tid før den får innpass i andre partier, og en får en bekreftelse på at det er den rette medisin.

Karin Andersen (SV) [13:45:09]: Sandberg må vel ha vært forholdsvis bevisstløs den siste tida hvis han ikke har fått med seg at det faktisk legges ned sjukehjemsplasser, legges ned fritidsstilbud, kuttes i hjemmehjelp og reduseres i tilbud i veldig mange kommuner i dag. De har lenge prøvd så godt de har kunnet, å opprettholde et tilbud som befolkningen vil ha, men nå går det ikke lenger med det opplegget som Regjeringen ønsker.

Så til opplæringstilbudet til rusinstitusjonene, spesielt på Tyrili: Det er helt riktig at det er gjort en forandring på det, og det fungerer ikke. Det må forandres, og det er med beklagelse jeg må si at Regjeringen har pekt på en akutt løsning nå som gjør at man tar penger fra rusomsorgen. Det er vitterlig kommuner og fylkeskommuner som skulle ha betalt for opplæring til de brukerne som de har på institusjonene. Det har Regjeringen valgt ikke å gjøre.

Regjeringen har inngått et forlik, der de har brukt ganske mange millioner kroner av ymseposten, men når det dreier seg om opplæringstilbud til folk som har greid å komme seg inn på et avrusings- og rehabiliteringstilbud etter tungt rusmisbruk, har de altså ikke penger til det. De må ta det enten fra fattigdomspakken eller fra rusomsorgen. Jeg må si at jeg beklager det.

I det brevet som jeg fikk fra statsministeren i dag, sies det at man skal finne en akutt løsning på dette. Jeg håper inderlig at det blir gjennomført. Man har altså en og en halv uke på seg. Dette tilbudet driver Ringsaker kommune nå, sjøl om det ikke er deres ansvar. I over ett år har Regjeringen visst at dette går dårlig. De har sittet med hendene i fanget og tatt sjansen på at dette skulle gå over ende. Det er opprørende, og den saken må løses.

Representanten Holmberg var oppe og sa at SV ikke var opptatt av et sterkt lokaldemokrati. Jeg blir ganske i stuss over det. SV mener at kommunestyrene er fullt kapable og i stand til å ivareta og disponere en større del av totaløkonomien. Vi stoler på dem fordi vi tror de tar bedre valg enn det vi gjør, i hvert fall bedre enn det denne regjeringen gjør.

Dessuten er det litt underlig at et av de partiene som har stått for den største sentraliseringen i de siste årene, nemlig overføringene av sykehusene til staten – det er dobbelt så mye som det er i rammeoverføringer til kommunene – skal sitte og ha pekefingre mot SV som ønsker at dette skulle være en oppgave som lokalforvaltningen skulle fortsette å ha. Nå har helseforetakene brukt ganske mange flere milliarder kroner. Pasienter blir behandlet, og det er bra. Men det hadde også fylkeskommunene greid hvis de hadde fått de økonomiske rammene som sykehusene har fått etter overtakelsen.

Dette dreier seg om å ta i bruk de mulighetene vi har, og stole på at kommunestyrene faktisk er i stand til å disponere penger. Det stoler SV på.

Ola D. Gløtvold (Sp) [13:48:30]: Først en kommentar til dette med opplæringstilbud innen rushabiliteringen, med utgangspunkt i den såkalte Tyrilikollektiv-saken: Nå må Regjeringen ta sitt ansvar. Det går ikke an å stå på Frokost-TV, og å sende brev, uten at det nå blir en avklaring som kommer innen kort tid, og som gir forutsigbarhet både for rusomsorgen og rehabiliteringsarbeidet der, og samtidig for de kommuner som nå er i en skvis på grunn av dette.

Jeg har lyst til å si noe mer om helse, velferd og kommunepolitikk. Desentraliseringen innenfor psykiatrien er på mange måter bra. Men spesialisthelsetjenestenivået må ha igjen døgninstitusjonsplasser i et forsvarlig antall, og kommunene må settes ressursmessig i stand til å ta vare på det av psykiatrien som nå mer og mer blir lagt over på kommunehelsetjenesten. Utskrivingspolitikken i statens sykehus er også slik at staten lesser nye og tunge oppgaver over på kommunene. Da må det flere ressurser til for at sykehjemsdrift og forsvarlig medisinsk behandling, pleie og omsorg kan ytes i kommunene.

Jeg har også lyst til å avlegge eldreomsorgen en liten visitt. Vi har fått en rapport fra Helsetilsynet som viser forskrekkelige tall når det gjelder brudd på forskrifter for god pleie og omsorg. Det gjør at vi må ha en kvalitetsheving i eldreomsorgen på kommunenivå. Vi må ha en kompetanseutvikling som står i stil med det som er oppgavene. I den sammenheng foreslo Senterpartiet 40 mill. kr i årets statsbudsjett. Det er i tråd med hva bl.a. Sykepleierforbundet ønsket og foreslo for at man skal kunne drive utdanning, videreutdanning og perfeksjonering innenfor helsepersonellet, spesielt i kommunal sektor.

Ressurskrevende brukere og omsorgslønn har vært nevnt av flere. Skal de ordningene bli fullgode, må staten gå inn og ta et større ansvar. Hvis vi først skal snakke om likeverdige tilbud og forhold, må staten være med i slike ordninger. Den åpne omsorgen preges i dag av at det blir færre og færre timer for dem som trenger hjelp i hjemmet, og det er et nivå innenfor eldreomsorgen i institusjon som trenger et løft. Det betyr at kommuneøkonomien må heves. Det betyr også at vi må sette inn virkemidler på andre områder, bl.a. når det gjelder legedekning og tannlegedekning. Vi tror ikke på normgivning når det gjelder antall tilsynstimer for leger i sykehjem. Vi mener, i tråd med hva bl.a. den svenske riksdagen sa da vi fra sosialkomiteen var der, at det må stilles tilstrekkelig med ressurser til disposisjon, slik at legedekning og kvalitetssikring kan være på den riktige siden.

Ellers er jeg for øvrig glad for at vi i hvert fall får et forslag fra SV når det gjelder grendeskolene, og at vi vil støtte det subsidiært, i forhold til regionaltilskuddsordningen som ikke får …(Presidenten klubber.)

Steinar Bastesen (Kp) [13:51:57]: Kystpartiet går inn for å øke veksten i overføringene til kommunene med nærmere 10 milliarder kr i 2006. Dette er mye penger, men vi ser det som svært viktig at det blir tatt et krafttak for kommunene. Forfallet på kommunesektoren skjer så fort at det raskt kan bli snakk om betydelige milliardbeløp bare for å rette opp denne skeive utviklingen hvis den får fortsette. Det er regnet på etterslepet. Et etterslep på 40 milliarder kr på vedlikehold vil alene fort føre til årlige ekstrautgifter på flere milliarder kroner.

Dette skjer mens staten vasser i penger. Det er lite samsvar mellom statens økonomi og kommunenes økonomi. Det er en situasjon som utfordrer demokratiet og svekker velferdsstaten. Dette må det gjøres noe med før politikerforakten får slå ut i full blomst. Mange lokalpolitikere lurer i fullt alvor på hva vi holder på med her på Stortinget, og det kan de ha all grunn til. Det er dette misforholdet jeg mener vi stortingspolitikere, for vår egen del, må sette søkelyset på. Vi har fått mandat til å opptre som overformyndere og bedrevitere i en situasjon der vi sitter på en stor pengesekk.

De aller fleste kommunene, som faktisk står nærmest befolkningsgruppene når service skal ytes, ser at de ikke har råd til å yte den servicen vi som stortingspolitikere har lagt opp til. Da får vi en situasjon der det er folkevalgte på kommunenivå som i frustrasjon legger opp til den store politikerforakten. Forskjellige nivå innen politikken kommer i skvis. Resultatet kan bli at befolkningen snur ryggen til politikken.

Kystpartiet håper for demokratiets og politikkens del at denne situasjonen vil mobilisere ved høstens valg. Det finnes alternativer til en overordnet politikk som viser total forakt for politikken på grasrotnivå. Kystpartiet er ett av disse alternativene. Vi tar folket på alvor.

På denne bakgrunn vil Kystpartiet stemme for forslagene nr. 2 og 3, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Kystpartiet støtter forslagene nr. 4, 8 og 12, fra Fremskrittspartiet, forslagene nr. 13, 14 og 15, fra Sosialistisk Venstreparti, og forslag nr. 17, fra Senterpartiet. Kystpartiet støtter videre komiteens tilråding.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, se side 3043)