Martin Engeset (H) [12:45:07]: Norge som nasjon står overfor mange store utfordringer i årene fremover. En av de aller største er å sikre tilstrekkelig arbeidskraft til både privat og offentlig sektor. Dette vil være en helt avgjørende forutsetning for om vi skal greie å skape fortsatt vekst og fremgang og hvorvidt vi skal greie å trygge velferdssamfunnets basistjenester innenfor helse- og omsorgssektoren.

Nettopp derfor bør dette politikkområdet vies særskilt stor oppmerksomhet og prioritet fra Regjeringens, Stortingets og de politiske partiers side. Det er da også bakgrunnen for at jeg har reist denne interpellasjonen så tidlig i denne stortingsperioden.

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen lagt til grunn at det skal opprettes 10 000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren frem til 2009. Også på andre områder innenfor offentlig sektor skal det legges opp til å øke antallet ansatte kraftig.

Vi vet at det i mange sektorer allerede er vanskelig å finne kompetent arbeidskraft. Økningen i arbeidskraftbehovet har så langt blitt dekket inn gjennom redusert sykefravær, gjennom at deltidsansatte jobber lenger enn før og gjennom bruk av arbeidskraft fra andre nordeuropeiske land. Det er grunn til å tro at arbeidskraftpotensialet fra disse kildene er i ferd med å bli uttømt. Beregninger viser at Norge i 2010 vil mangle 220 000 personer for å dekke behovet for arbeidskraft. Behovet i kommunal sektor alene vil kreve alle som nå er i et utdanningsløp. Selv om fremtidsscenarier er beheftet med stor usikkerhet, er dette så alvorlig at vi må ta det på største alvor. Vi kan i hvert fall ikke ta sjansen på at det ikke vil inntreffe. Vi bør derfor legge til grunn at konkurransen om tilgjengelig arbeidskraft blir hardere i tiden fremover, en konkurranse hvor offentlig og privat sektor i stadig sterkere grad vil konkurrere om arbeidskraften. Dette er en konkurranse som verken privat eller offentlig sektor har råd til å tape.

I Aetats siste Rapport om arbeidsmarkedet, som ble offentliggjort for bare få dager siden, står det bl.a.;

«Arbeidsmarkedet er nå i klar bedring. Ledigheten synker i de fleste yrker og fylker, og nedgangen har forsterket seg de siste månedene. Samtidig blir det stadig flere stillinger å søke på.»

Videre står det også:

«Samtidig som ledigheten går ned vil sysselsettingen øke betydelig. Aetat antar at sysselsettingen vil øke med 30.000 personer i 2006, og ytterligere 20.000 personer i 2007.»

Her ser vi altså meget tydelige resultater etter fire år med sunn økonomisk politikk, og vi kan konstatere at også på dette området kommer den nye regjeringen til dekket bord. Spørsmålet blir imidlertid om Regjeringen har noen strategi for hvordan en skal ta vare på det grunnlaget som er lagt. Det er bakgrunnen for at jeg i interpellasjonen stiller spørsmålet:

«Hvilken strategi har Regjeringen for å rekruttere kompetent arbeidskraft til de nye stillingene i offentlig sektor?»

For jeg håper da virkelig at Regjeringen faktisk har en strategi for å lykkes med denne utfordringen. Hvis ikke, må den snarest skaffe seg en – for dette haster.

La meg komme litt nærmere inn på hva 10 000 nye yrkesaktive i årene frem mot 2009 gir det norske arbeidsmarkedet av store utfordringer.

Yrkesdeltakelsen er allerede høy i Norge. 83 pst. av befolkningen mellom 25 og 54 år er i arbeid, mens 60 pst. av befolkningen mellom 55 og 64 år er i arbeid, jf. OECD Employment Outlook 2005. Vi kan ikke forvente å løse arbeidskraftbehovet i pleie- og omsorgssektoren gjennom økt yrkesdeltakelse alene.

I tillegg er ungdomskullene små, mens andelen eldre og pensjonister vil øke kraftig i årene som kommer. Andelen som går ut av arbeidslivet, øker med andre ord sterkt, mens tilgangen svekkes.

Blant de eldre yrkesaktive opplever vi dessuten et frafall før ordinær pensjonsalder grunnet tidligpensjonering.

Mange går ut av arbeidsmarkedet bl.a. på grunn av ordninger som aktivt motvirker yrkesdeltakelse og ikke gjør det lønnsomt å arbeide. Jeg tenker her på ordninger som avtalefestet pensjon og ventelønnsordningen i staten.

For mange forlater fortsatt yrkeslivet og går over på uførepensjon av helsemessige årsaker eller på grunn av kombinasjoner av alder, bosted, sviktende helse og manglende kompetanse.

I tillegg opplever vi et stigende underskudd på hjelpepleiere innenfor nettopp pleie- og omsorgssektoren. Det har vi gjort siden år 2000, og det finnes praktisk talt ingen arbeidsledighet innenfor denne yrkesgruppen.

Vi kan ikke flytte arbeidskraft fra industri og konkurranseutsatte næringer i privat sektor til pleie og omsorg i offentlig sektor. Det vil svekke verdiskapingen i Norge, som er forutsetningen for all velferd, ikke minst tilbudet av offentlige pleie- og omsorgstjenester.

Norge kan ikke forvente noen permanent tilgang fra EU-landene i Øst-Europa til vår egen arbeidskraftreserve, fordi

• disse landene har de samme demografiske utfordringene som Norge og etter hvert vil trenge all sin arbeidskraftreserve selv

• den midlertidige tilstrømmingen dessuten er begrenset til relativt få bransjer, som bygg og anlegg, hotell og restaurant, foruten sesongarbeidere i landbruket, og dette ikke løser utfordringene i pleie- og omsorgssektoren

• den økonomiske veksten i Øst-Europa er langt sterkere enn veksten i de fleste vestlige EU-land, og den tilgangen på arbeidskraft Norge opplever nå, kun er midlertidig. De menneskene som er her for tiden, vil snart sannsynligvis forlate Norge for å ta del i den økonomiske veksten og velstandsutviklingen som skjer i deres eget hjemland

Jeg imøteser svaret fra statsråden, men la meg allerede nå peke på noen konkrete og mulige tiltak som vi fra Høyres side mener er nødvendige.

For det første: Regjeringen må søke å bremse frafallet fra arbeidslivet gjennom å styrke arbeidslinjen. Det er særlig blant de eldste aldersgruppene at utviklingen må snus. Det må lønne seg å arbeide, slik at flere eldre ønsker å stå lenger i jobb, og vi reduserer søkningen til tidligpensjon og overgangen til uførepensjon. Skal en lykkes med dette, må de ordninger som aktivt bidrar til utstøting av arbeidslivet eller fremstår som en premiering av dem som går av lenge før ordinær pensjonsalder, enten fjernes eller endres radikalt.

For det andre: Omfanget av deltid er altfor stort i pleie- og omsorgssektoren. To tredjedeler av alt ufrivillig deltidsarbeid utføres i kommunal sektor. Dette bør arbeidsgiverne gjøre noe med og finne gode løsninger på. Jeg minner om at Samarbeidsregjeringen i sin tid foreslo og fikk vedtatt fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysing av heltidsstilling i den bedriften eller virksomheten de er ansatt i.

For det tredje: Aktivt å integrere innvandrere i arbeids- og samfunnsliv. Mange av innvandrerne er meget godt kvalifisert, men har likevel store problemer med å få seg jobb. Å skaffe innvandrerne jobb er et viktig bidrag til både integrering i samfunnet og til å dekke arbeidskraftsbehovet.

For det fjerde er omfanget av deltidsarbeid generelt altfor stort i kommunal sektor. Arbeidsgiver må løse disse utfordringene. Nå er det de eldste yrkesaktive vi ser forsvinne ut av arbeidslivet. Om 10–15 år øker andelen pensjonister over 80 år kraftig. Det vil bety en sterk økning i omsorgsbehovet. Mangelen på arbeidskraft kombinert med flere alderspensjonister og aldring blant disse krever nye måter å jobbe på, bedre måter å utnytte arbeidskraftsressursene på. Vellykket omstilling krever kompetanse for å finne frem til nye løsninger, og kompetanse krever tilstedeværelse i tid. De ansatte må selv være med på å finne frem til fremtidens tjenestetilbud for en voksende andel eldre og pleietrengende. Det krever kompetente ansatte, som er til stede og ser hvor skoen trykker.

For det femte: I tillegg til det vi kan gjøre innenfor rammen av den arbeidskraftsreserven vi har, må Regjeringen ta initiativet til å utrede ulike former for arbeidskraftsinnvandring. Vi må se på de modellene som andre land med tradisjoner for arbeidskraftsinnvandring har, og finne frem til modeller som kan passe for Norge. Vi bør ikke se på dette som truende for vårt arbeidsliv eller vårt samfunn. Den nære fremtid vil kreve at også dette virkemiddelet tas aktivt i bruk.

Jeg tror jeg lar det bli med dette innledningsvis, og avventer svaret fra statsråden.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:55:12]: La meg starte med å si at jeg er veldig enig med representanten Engeset i at dette er en viktig debatt.

Norsk økonomi er i en oppgangskonjunktur. Det kommende året ventes det sterkere sysselsettingsvekst og lavere arbeidsledighet. Regjeringen har anslått sysselsettingsveksten for 2006 til 22 000 personer sammenliknet med 2005. Dette innebærer en vekst på 1 pst. fra 2005 til 2006, og 4000 flere enn Bondevik II anslo. Veksten i sysselsettingen ventes å bidra til nedgang i arbeidsledigheten framover, fra 4,6 pst. av arbeidsstyrken i 2005 til 4,1 pst. i 2006.

Sysselsettingsveksten i 2006 vil komme innen en rekke områder, både i privat og offentlig sektor. Regjeringen styrker kommuneøkonomien. Slik som det kommer fram i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1, gir veksten i kommunenes frie inntekter i 2006 et godt grunnlag for en økning i sysselsettingen i kommunene. Det gir kommunene bedrede muligheter til å dekke etterspørselen etter tjenester innen pleie og omsorg.

Representanten Engeset er opptatt av Regjeringens strategi for å fylle de ledige stillingene i offentlig sektor. Jeg, og mange med meg, har nok vært vel så opptatt av hvorfor konjunkturoppgangen, som nå har vart i over to år, foreløpig har gitt overraskende liten økning i sysselsettingen og bare moderat nedgang i ledigheten.

Representanten Engeset er videre inne på en del forhold som har vært trukket fram for å forklare dette. Utviklingen har vært så moderat at Regjeringen så seg nødt til å oppjustere ledighetstallene for inneværende år da den tok over. I tilleggsproposisjonen ble anslaget over ledigheten økt med en tiendedel til 4,6 pst. Aetats tall over registrerte helt ledige arbeidssøkere har vært noe mer positive. Men også disse er fortsatt betydelig høyere enn da regjeringen Bondevik II tiltrådte. Konjunkturutviklingen har til nå i særlig grad bidratt til vekst i privat sektor. Tallene viser at ledighetsnedgangen særlig har kommet i yrker med tilknytning til industri og bygg og anlegg.

Det er fortsatt mange arbeidsledige med erfaring fra yrker i offentlig sektor. Av de 72 300 registrerte helt arbeidsledige ved Aetat i november hadde 17 300 yrkesbakgrunn fra undervisningsarbeid, helse-, pleie- og omsorgsarbeid eller administrativt arbeid og humanistisk arbeid, altså yrker vi ofte finner i offentlig sektor. Ledigheten i disse yrkesgruppene er fortsatt betydelig høyere enn ved begynnelsen av 2003, altså ved starten på nåværende konjunkturoppgang.

I tillegg utgjør helse- og sosialtjenester den største gruppen undersysselsatte. Av totalt 90 000 undersysselsatte finner vi 32 000 innen helse- og sosialtjenester. Bekymringen for det høye antallet undersysselsatte gjorde at den forrige regjeringen, i likhet med den nåværende, gikk inn for å endre arbeidsmiljøloven. Gjennom å gi fortrinnsrett for deltidssysselsatte til ledige jobber før disse ble lyst ut eksternt, kunne man bidra til å redusere omfanget av undersysselsatte. Forutsetningene for å redusere dette problemet er imidlertid at det er behov for mer arbeidskraft. Regjeringen legger med sitt budsjett et grunnlag for å redusere både ledigheten og omfanget av deltid for ansatte i offentlig sektor.

Aetats vurdering er at tilgangen på arbeidskraft pr. i dag ikke ser ut til å være et hinder for den forventede sysselsettingsveksten. Aetat forventer høyere sysselsettingsvekst enn Regjeringens anslag.

Representanten Engeset er også opptatt av de mer langsiktige behov innen helse- og omsorgssektoren. På oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet har Statistisk sentralbyrå beregnet tilgangen på fagutdannet personell i de kommunale helse- og sosialtjenestene fram til 2009. Statistisk sentralbyrås beregninger viser at det sannsynligvis vil bli et underskudd av hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Men samtidig antas det at det blir rikelig tilgang på både sykepleiere og vernepleiere fram til 2009 i forhold til veksten i behovene. Overskuddet i disse gruppene er klart større enn den mulige mangelen på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. På denne bakgrunn vurderer Statistisk sentralbyrå at målsettingen om å øke bemanningen i pleie- og omsorgssektoren med 10 000 årsverk utført av utdannet helsepersonell fram til 2009 bør kunne nås.

Regjeringen vil ta utgangspunkt i foreliggende rekrutteringsplan for helse- og sosialpersonell fra forrige regjering, som redskap for å nå målet om 10 000 nye årsverk i sektoren som meldt i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen arbeider med en langsiktig strategi for å heve kompetansenivået og sikre tilgangen på fagpersonell til den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet vil fremme en egen stortingsmelding om hvordan Regjeringen vil møte framtidens hovedutfordringer på omsorgsområdet. Det vil gi Stortinget en mulighet for å drøfte utviklingen innen helse- og omsorgssektoren i detalj.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at det fortsatt er mye ledige ressurser på arbeidsmarkedet, særlig i forhold til yrkesgrupper ansatt i offentlig sektor. Det er imidlertid enkelte begynnende flaskehalser innen bygge- og anleggsbransjen, selv med betydelig import av arbeidskraft til sektoren. Regjeringen følger utviklingen på arbeidsmarkedet nøye og vil komme tilbake til Stortinget med en oppdatert vurdering i revidert nasjonalbudsjett.

Martin Engeset (H) [13:02:44]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og er i og for seg glad for at han er enig i deler av min situasjonsbeskrivelse, i hvert fall i forhold til nå-situasjonen. Der tror jeg nok vi kan være enige om at utfordringene er til å takle og til å leve med. Det jeg imidlertid fikk en følelse av da jeg hørte statsrådens svar, var at han ikke tok helt innover seg, eller tok på alvor, de utfordringene vi har litt inn i fremtiden. Som jeg sa i mitt innlegg, er det alltid slik at fremtidsscenarioer er beheftet med betydelig usikkerhet, men jeg tror ikke det kan herske særlig tvil om at vi står overfor betydelige utfordringer i forhold til å løse arbeidskraftbehovet om 5, 10, 15 år. Det er en utfordring som alle bør ta på alvor, ikke minst den til enhver tid sittende regjering.

Ellers stusset jeg litt over statsrådens visitt med hensyn til hvorfor det tok slik tid før arbeidsledigheten gikk ned. Jeg tror ikke en skal ha studert økonomisk historie og samfunnsøkonomi spesielt lenge før en blir klar over at ved en endret politikk tar det tid å se effekter av det en faktisk gjør. Det tror jeg nok også den sittende regjering vil oppleve. Så den effekten vi ser nå, med betydelig vekst i både antall ledige stillinger og betydelig nedgang i arbeidsledigheten, henger åpenbart sammen med at det har vært ført en konsekvent og fornuftig politikk gjennom fire år, som jeg er helt sikker på at den sittende regjering vil forsøke å ta ansvar for. Men vi skal være ganske flittige til å påpeke at dette er et resultat av Samarbeidsregjeringens politikk. Etter at vi overtok i 2001, måtte vi gjennom hele 2002 på samme måte leve med at vi måtte slite med konsekvensene av tidligere regjeringers politikk. Slik er det – en utvikling lar seg ikke snu over natten.

Det jeg i grunnen savnet mest i statsrådens svar, var hans vurderinger av behovet for å åpne for mer arbeidsinnvandring. Jeg fikk inntrykk av at statsråden trøstet seg med at disse arbeidskraftutfordringene kunne la seg løse ved at de som er ledige pr. i dag, fyller alle behov for fremtidig arbeidskraft. Det er en nokså naiv forestilling, og det bekymrer meg hvis statsråden slår seg til ro med at det er situasjonen. For det er å ta altfor lett på disse utfordringene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:06:01]: Jeg konstaterer at representanten Engeset mener at det finnes tung og betydelig dokumentasjon på at to års kraftig konjunkturoppgang ikke gir særlig nedgang i ledigheten. Jeg tillater meg å si at det finnes vel en god del dokumentasjon på at to års konjunkturoppgang også gir seg betydelig større utslag i nedgang i ledighet enn det vi har sett i Norge de to siste årene.

Så har jeg også behov for veldig kort å kommentere spørsmålet om arbeidsinnvandring. Der er jo situasjonen den at hvis den politikken vi fører på det området, er naiv, er det en god beskrivelse også av den forrige regjeringens politikk, fordi vi pr. i dag har videreført den forrige regjeringens politikk i forhold til arbeidsinnvandring. Så er det vi driver på med nå, naivt, må det også være en karakteristikk som rammer den forrige regjeringen. Jeg er enig med representanten Engeset i at dette er viktige spørsmål, som vi hele tiden skal ha et sterkt fokus på, men representanten Engeset har rett i at denne regjeringen, som følge av den konjunkturoppgangen vi nå har hatt, og er inne i, og som ser ut til å fortsette – i hvert fall i en tid framover – vil være veldig opptatt av at det skal gi seg utslag i faktisk nedgang i ledigheten her i Norge, og at det vil gi seg utslag i en utvikling preget av at alle dem som har deltidsjobber, får utvidet sine stillinger. Derfor kombinerer vi nå en konjunkturoppgang med ytterligere satsing på arbeidsmarkedstiltak, ikke minst for å kvalifisere dem som er ledige, slik at vi ikke får en situasjon der vi får underskudd på arbeidskraft samtidig som vi har mange ledige. Det finnes mange eksempler på at det er fare for det, fordi de ledige ikke har den kompetanse som arbeidsmarkedet etterspør. Derfor vil vi altså satse på arbeidsmarkedstiltak til tross for konjunkturoppgang for å sørge for at konjunkturoppgang fører til nedgang i ledighet.

Så skal vi selvfølgelig hele tiden fokusere på arbeidsmarkedet og fortløpende vurdere behovet for arbeidskraftinnvandring, men pr. i dag gjør vi oss den samme politiske vurderingen som den forrige regjeringen gjorde seg.

Kenneth Svendsen (FrP) [13:09:06]: Representanten Engeset sa i sitt siste innlegg at det ville ta lang tid før man fikk se resultatet av den eksisterende politikken, og jeg håper han har rett, spesielt når det gjelder denne regjeringen.

Interpellantens spørsmål er i høyeste grad relevant, spesielt sett i sammenheng med at SV er i regjering, og at vi har et lite reformvennlig arbeiderparti.

Arbeidsledigheten i Norge er fortsatt høy, og for Fremskrittspartiet er det en målsetting å redusere ledigheten, bl.a. å gi større incitament til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelette, noe som vi langt på veg fikk gjennomslag for i samarbeid med den forrige regjeringen. I tillegg må forholdene legges til rette for de grupper som i dag er utenfor arbeidslivet, bl.a. funksjonshemmede og sosialhjelpsmottakere. Den reserven som ligger i deltidsstillinger, er også viktig.

Fremskrittspartiet er opptatt av å øke arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig, er viktig for å skape grunnlaget for økt vekst. I tillegg må både offentlig byråkrati og støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere vekst gjennom økt produktivitet legger generelt grunnlaget for høyere lønnsvekst.

Fremskrittspartiet tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er f.eks. ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrenser. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriften øker. For Fremskrittspartiet er det derfor et mål å øke lønningene på samme måten som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten, noe vi spesielt har sett i USA de siste tjue årene, hvor økt produktivitet har frigjort arbeidskraft til andre oppgaver. Dette har også i stor utstrekning skjedd i Norge, men her stort sett innenfor privat næringsliv.

Statsråden berørte i sitt innlegg at det var bevilget mye mer penger til kommunene, og at dette ville gi flere arbeidsplasser. Nå begynner vi å få inn en del resultater av budsjettbehandlinger i de forskjellige kommunestyrene som viser at pengene i stor utstrekning ikke brukes til ansettelse av flere omsorgsarbeidere og lærere, slik som det ble lovt, og slik man får når man øker de frie midlene.

Det er et betydelig effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Det ble påvist av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig på 1990-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet på ca. 130 mill. kr årlig i datidens kroneverdi. Og det er særlig grunn til å sette søkelyset på effektivitet i offentlig sektor. Denne sektoren har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge og legger beslag på stadig større deler av Norges BNP. Det har ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er en god nok kvalitet på de tjenestene offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger i sektoren framfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomiske suboptimale løsninger.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at myndighetene har et stort ansvar når det gjelder å forvalte folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr at ressursene først og fremst må settes inn i tjenesteytende virksomhet framfor administrasjon og byråkrati. Dessverre synes utviklingen å gå i motsatt retning, og det har forsterket seg etter regjeringsskiftet.

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Fremskrittspartiet erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvaret for en rekke fellesgoder og inntektsvurderinger ofte opptrer som et korrektiv til privat sektor. Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Kostnadseffektivisering frambringer offentlige tjenester billigere enn i dag, resultateffektivisering oppnår overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på annen måte enn i dag, og kost-nytteforbedringer omprioriterer fra områder hvor den siste kroneinnsatsen kaster lite av seg, til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg.

Dersom private bedrifter og offentlige etater skal konkurrere om oppdrag, forutsetter dette at man konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfellet i dag. Det er enkelte forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. Det offentlige må få en reell prising av tjenesteproduksjon – i dag er det slik at det ofte ikke skjer. Med en slik politikk vil en frigjøre ressurser som kan settes inn på andre områder.

Heikki Holmås (SV) [13:14:23]: Det er jo alltid litt fristende etter slike panserinnlegg fra Fremskrittspartiet å gå i debatt med dem, men jeg hadde tenkt å forholde meg til interpellanten. La meg likevel si én ting, og det er at det ikke er slik at dette storstilte konkurransekjøret som Fremskrittspartiet legger opp til, vil skape noe mindre byråkrati. Skytset rettes alltid mot offentlig byråkrati. Men er det noe undersøkelser og evalueringer av de store prosjektene med konkurranseutsetting – som faktisk har funnet sted – og omstillingen til en sånn type tilbyder/etterspørrer-organisering viser, er det at mer og mer av ressursene går med til å administrere de systemene som er der, som er fordyrende, men som overhodet ikke frigjøres til mer produktiv virksomhet. Men la meg legge det til side.

Interpellanten tar her opp et veldig spennende spørsmål. Jeg vil velge å spissformulere det, for jeg føler at spørsmålet er feil stilt. Spørsmålet burde ikke være: Hva skal vi gjøre for å rekruttere folk til de nye stillingene i offentlig sektor? Spissformuleringen er at den største utfordringen ikke er å rekruttere nok folk til offentlig sektor, men å hindre at de som er der, blir utstøtt – til attføring og mulig uføretrygd, enten i form av arbeidsløshet, eller først og fremst på grunn av utslitthet.

Under den forrige regjeringens regime så vi hvordan innstramningen i økonomien i kommunene, eksempelvis, falt sammen med en økning i utstøting til attføring og uførhet – tilsvarende var tallene ved en del omstillinger i offentlig sektor. Jeg reiste en del rundt omkring i landet i forrige periode som medlem av kommunalkomiteen. Der møtte jeg rådmenn og fylkesrådmenn som sa: Nå har vi rett og slett ikke råd til å drive en skikkelig personalpolitikk. Dette kommer til å gå på stumpene løs etter hvert, men vi har ikke noe annet valg enn å føre en dårlig personalpolitikk. Jeg håper at det løftet som vår regjering nå har gjort i forhold til kommuneøkonomi, vil kunne gi rådmenn, kommunestyrer og fylkesting rundt omkring muligheten til å føre en politikk som kan ta bedre vare på folk.

Men problemstillingen er jo viktig. Et av våre viktigste svar er å videreføre den satsingen som lå i et inkluderende arbeidsliv – ikke bare fokusere på sykefravær, men også på de to andre delmålene, nemlig det som går på å øke avgangsalderen, øke folks pensjonsalder, hindre utstøting og sørge for en gjenrekruttering av folk som har yrkeshemninger. Dette er to andre delmål som er viktige for oss, og som jeg vet at arbeids- og inkluderingsministeren griper fatt i på en skikkelig måte.

Så over til hva som kan gjøres for å bedre tilbudet av arbeidskraft, det å sørge for at flere mennesker tilbyr sin arbeidskraft. Noe av det viktigste man kan gjøre, og en av de største målsettingene vi har, er å sørge for at flere barn får anledning til å gå i barnehage, og at færre foreldre benytter kontantstøtten. Kommer vi i den situasjonen, er det ingen tvil om at det vil føre til at flere kommer til å jobbe og tilby sin arbeidskraft.

Det andre er å sørge for en reversering av endringene i arbeidsmiljøloven, for det er ingen tvil om at arbeidsmiljøloven, slik den var foreslått av den forrige regjeringen, ville føre til mer utstøting. Det får vi nå snudd på, slik at vi får mindre utstøting som følge av dårlig arbeidsmiljø. Men det er ingen tvil om at den arbeidsmiljøloven vi har i dag, er det nødvendig å se mer på i årene som kommer, for det er den arbeidsmiljøloven vi allerede har, som sammen med andre ting har ført til den høye utstøtingen som ligger der fra før.

Så til det siste jeg vil nevne: Vi må sørge for å utdanne nok folk. Det går på nok utdanningsplasser til førstegangsutdanningssøkere, og det går på den store satsingen på livslang læring. Det er oppløftende at vi nå har en kunnskapsminister som har brent for dette helt siden han satte sine bein i utdanningskomiteen i hine hårde dager og jobbet for mer utdanning for folk – under hele livsløpet. Der har vi en utfordring. Man har i dag rett til etterutdanning, men man har ikke noe «livsopphold» på plass i forhold til den fasen der. Vi er nødt til å finne noe som ligger i skjæringspunktet mellom folk som er arbeidsløse, folk som har behov for etterutdanning, og de stønadsordningene som finnes i Lånekassen. Her har vi en jobb å gjøre i forbindelse med NAV-reformen og hva som skal skje videre – og gjennomgangen av hele dette området.

Det vil bli en spennende debatt om disse tingene i årene som kommer.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:19:44]: Jeg takker interpellanten for å ha tatt opp et viktig og ikke minst vidtrekkende tema. Først av alt konstaterer jeg at regjeringen Stoltenberg i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2006 legger til grunn regjeringen Bondeviks rekrutteringsplan som et bidrag til å øke bemanningen i pleie- og omsorgssektoren, i tråd med deres målsetting om 10 000 flere årsverk fram til 2009. Styrkingen av kommunesektoren nevnes også som et godt grunnlag for en opptrapping av årsverk.

Den eldre delen av befolkningen vokser fremdeles mer enn den yngre delen. I tillegg øker gjennomsnittsalderen for både menn og kvinner, og de fleste opplever å være pleietrengende mange av sine siste år. Disse eldre har sammensatte lidelser og alvorlige funksjonshemninger som stiller tjenestene overfor store faglige og bemanningsmessige utfordringer.

Jeg har merket meg at helse- og omsorgsministeren i et av sine svar til Stortinget sier at bemanning og kompetanse er to sider av samme sak, og må ikke settes opp mot hverandre. Jeg vil gjerne understreke dette i debatten i dag. Det er også verdt å merke seg det varsku som ropes av bl.a. Norsk Sykepleierforbund om å skynde seg langsomt, et varsku om at bemanning ikke må gå på bekostning av kvalitet. Dette er en organisasjon som vanligvis har pekt på bemanningssituasjonen som den største utfordringen. Jeg finner derfor grunn til å minne om de kvalitetsutfordringene som ofte følger i kjølvannet av debatter om antall tjenesteytere.

Selv om gjennomsnittsalderen går opp, synker pensjonsalderen. Kristelig Folkeparti mener det er stadig mer nødvendig å ta bedre vare på eldres kompetanse, erfaring og arbeidskraft. Dette er både i samfunnets og i de eldres interesse. Det er fremdeles viktig med holdningsskapende tiltak i næringslivet for å motvirke negative og feilaktige myter om seniorer i arbeidslivet. Det vil være økende behov for å gjøre offentlige og private virksomheter tilstrekkelig klar over at deres framtidige suksess er avhengig av at de greier å holde på seniorenes kompetanse. Seniorpolitikk må drives daglig i alle virksomheter og ikke spares til festtalene.

Kristelig Folkeparti mener at effekten av de seniorpolitiske tiltakene som allerede er gjennomført, må gjennomgås, og at Regjeringen må komme med offensive forslag til nye tiltak som kan bidra til målet om et inkluderende arbeidsliv for seniorene slik at de ikke støtes ut, som representanten Holmås var opptatt av.

Innvandrergruppen er en gruppe som ofte har den kompetansen som etterspørres, men som har størst vanskeligheter med å få seg jobb. Denne gruppen har altså kvalifikasjoner som Norge ikke bruker. Denne ressursen er på ingen måte uttømt i dag. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om at innvandrere skal kalles inn til intervju. Det er negativt at noen ikke blir kalt inn til intervju bare fordi de har et «fremmed» navn. Men vi etterlyser flere og mer aktive tiltak fra statens side. Vi har tatt til orde for at IA-avtalen særlig bør fokusere på å inkludere personer med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet. Jeg er usikker på i hvor stor grad den reforhandlede IA-avtalen ivaretar dette.

Vi har registret at partene i arbeidslivet inviteres til å samarbeide om en handlingsplan for integrering av innvandrere. Kristelig Folkeparti er positiv til alle tiltak som kan fremme innvandrergruppens posisjon på arbeidsmarkedet.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:24:24]: Det er lyse utsikter på arbeidsmarkedet. Det er entydig positivt, spesielt for de 100 000 arbeidsledige.

Etter en valgkamp hvor vi alle har vært enige om behovet for å kunne tilby bedre og mer verdige omsorgstjenester, flere barnehageplasser og en sterkere satsing på skolen, er vi i Senterpartiet veldig glade for at vi har fått gjennomslag for det viktigste virkemidlet: styrket kommuneøkonomi.

Det blir vekst i det kommunale tjenestetilbudet neste år, og det blir behov for flere ansatte både i omsorgssektoren, i barnehagene og i skolene. Kvaliteten i tilbudet er intimt knyttet sammen med den arbeidskraftressurs vi er i stand til å sette inn for å løse oppgavene. Men fortsatt er det sånn at veksten i det private konsumet – også etter den nye regjeringens budsjett, hvor vi la nye milliarder inn i offentlig sektor – vil være sterkere enn i det offentlige konsumet, også neste år. Det blir derfor en stor utfordring for både statlige og kommunale myndigheter å sikre tilgangen på arbeidskraft uten at vi samtidig opplever at konkurransen om arbeidskraft gir en lønnsspiral som verken samfunnet eller arbeidstakerne er tjent med. Vi har erfaring med hvordan prisutvikling og renteutvikling har spist opp effekten av gode og særnorske lønnsoppgjør.

Vi har 100 000 arbeidsledige. Vår største utfordring blir å hjelpe disse tilbake i arbeid – det være seg i offentlig eller privat sektor. Jeg tror likevel at arbeids- og inkluderingsministeren vil ha en minst like stor utfordring i å få de 100 000 som er på attførings- eller rehabiliteringstiltak tilbake til et mer inkluderende arbeidsliv. Også blant de 300 000 uføretrygdede er det mange som gjerne hadde sett at det hadde vært bruk for dem i arbeidslivet. Jeg håper vi fokuserer på hvordan vi kan bidra til å oppnå det.

Representanten Engeset viser til at økningen i arbeidskraftbehovet så langt er dekket inn gjennom nedgangen i sykefraværet. Ja, det har vært en positiv utvikling, som vi må håpe fortsetter gjennom videreføringen av avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Men, som representanten Woie Duesund var inne på, er det to andre delmål i IA-avtalen, vedrørende de funksjonshemmedes og seniorenes situasjon. At vi sørger for at flere funksjonshemmede får bli i arbeidslivet, og at det blir attraktivt for flere eldre å stå i arbeidslivet, blir ganske avgjørende for om vi lykkes i de utfordringer som representanten Engeset har reist i denne interpellasjonen.

Jeg synes det er positivt – og det må spesielt oppleves som positivt for arbeids- og inkluderingsministeren – å ta fatt på arbeidet med en avtale om et inkluderende arbeidsliv i en situasjon hvor det er behov for arbeidskraft, og hvor man kanskje også på arbeidsgiversiden i større grad vil være med og bidra til å få flere som altfor lett faller utenfor, til å stå i arbeid.

Jeg synes denne interpellasjonen har vært en god anledning til å sette søkelyset på at det i dette samfunnet, hvor det nok kan være mangel på arbeidskraft i enkelte sektorer, er hundretusener av mennesker som ønsker seg inn i et mer inkluderende arbeidsliv. Da er det viktig at vi nå benytter anledningen til å ta grep for å oppnå det.

André N. Skjelstad (V) [13:28:33]: Jeg takker først interpellanten for at han tar opp en interessant problemstilling.

Venstre har helt siden 2001 arbeidet for økt arbeidsinnvandring, det er rett og slett fordi den framtidige velferdsutviklingen er avhengig av at vi klarer å tiltrekke oss – og holde på – nok kvalifisert arbeidskraft. Venstre stod dessverre sørgelig alene om dette i 2001. Men i Sem-erklæringen ble saken tatt opp på dagsordenen, og Kommunal- og regionaldepartementet la fram en sak til høring. Vi har i dag en ordning med jobbsøkervisum, og regjeringen Bondevik II gjennomførte en god del liberalisering på det området. Etter Venstres syn er det åpenbart at verdiskaping og velferd er avhengig av økt arbeidsinnvandring. Vi får rett og slett ikke nok arbeidstakere i Norge på egen hånd i årene framover.

I Soria Moria-erklæringen står det kun ett sted om arbeidsinnvandring, under headingen «Sosial dumping». For Venstre har det lenge vært helt klart at skal vi få til en verdiskaping og sikre den framtidige velferden i dette landet, vil vi være avhengig av økt arbeidsinnvandring. De demografiske forholdene og situasjonen i det norske arbeidsmarkedet tilsier av vårt behov for kvalifisert arbeidskraft innen en rekke sektorer vil måtte bety at vi trenger arbeidsinnvandring i framtiden.

Den arbeiderpartidominerte regjeringen gikk til valg på å skaffe 10 000 nye sett hender i pleie- og omsorgssektoren. Og det er ingen tvil om at vi trenger flere hender i denne sektoren. Samtidig finnes det mange som banker på vår dør og gjerne vil inn i dette landet for å gjøre en jobb, tjene penger og bygge opp en framtid for seg og sin familie. For et Venstre-menneske står det stor respekt av det å søke arbeid og derigjennom velferd og trygghet for seg og sine.

Et viktig moment for Venstre er at arbeidsinnvandring vil utvide friheten for borgere i land utenfor EØS til å kunne reise og etablere seg i ulike land i verden. Det er en grunnleggende liberal respekt for enkeltmenneskets frihet. I denne sammenheng er det også på sin plass å minne om at Norge, da vi var et av Europas fattigste land, eksporterte en stor del av sin befolkning til Amerika.

Dette spørsmålet handler også om synet på immigrantbefolkningen vår. Hvis den eneste måten å komme inn i dette landet på, er gjennom asyl- og flyktninginstituttet, får vi en type immigrantbefolkning som gjør at vi ikke nødvendigvis tiltrekker oss dem som ganske enkelt kommer hit fordi de har lyst til å skape en framtid for seg og sin familie.

Nye hender, bl.a. i pleie- og omsorgssektoren, er bra, men vel så viktig som kvantiteten er kvaliteten. Pleie- og omsorgssektoren sliter allerede i dag med rekruttering av kompetent arbeidskraft. Det er nærliggende å stille Regjeringen spørsmål om det innen utdanningsfeltet er lagt en strategi for hvordan flere skal kunne utdanne seg innen de relevante yrkene. Vil det f.eks. bli utdannet flere leger, slik at alders- og sykehjem får tilstrekkelig tilgang på kompetente medisinere? Vil det bli opprettet flere klasser på sykepleierhøyskolene? Hvordan henger dette sammen med Regjeringens politikk overfor private høyskoler, som vi på nyhetene på torsdag så kunne medføre at bl.a. Lovisenberg diakonale høgskole må kutte etterutdanningen av 500 sykepleiere i eldreomsorgen?

Samtidig vet vi at mennesker som er utdannet i utlandet, sliter tungt med å få sine utdannelser godkjent i Norge. Det er et høyst relevant spørsmål om Regjeringen tar tak i dette leddet i arbeidet med å sikre kvalitativt god og tilstrekkelig arbeidskraft i årene framover. Ting henger sammen, som det heter, og Regjeringens politikk i forhold til å sikre nok kompetent personell må henge i hop med deres utdanningspolitikk.

Inge Lønning (H) [13:32:32]: I en tidligere tilværelse, nærmere bestemt første gang han var statsminister, uttalte vår nåværende statsminister i en debatt at det kommer ikke ferdigutdannede sykepleiere opp av borehullene i Nordsjøen. Det har statsministeren helt åpenbart rett i.

Det interpellanten har spurt om, er hvilken strategi Regjeringen har for å rekruttere kompetent arbeidskraft. Det er et meget betimelig spørsmål, for nettopp på de områdene hvor Regjeringen har som erklært målsetting å trappe opp antall stillinger forholdsvis kraftig, har vi allerede i dag et svært stort innslag av ikke-faglært arbeidskraft. Hvis man ser på helse- og omsorgssektoren i Norge sammenliknet med våre nordiske naboland, skiller Norge seg ut som det landet med størst andel ikke-faglært arbeidskraft pr. i dag. Målsettingen dreier seg altså ikke bare om å få tilstrekkelig antall kvalifiserte søkere til nye stillinger. Målsettingen dreier seg også om å bedre kompetansen ganske radikalt ut fra nåsituasjonen.

Jeg la merke til at representanten Holmås nesten over alle grenser skrøt av den nye regjeringens enestående evne til å løse problemer. Det er litt rørende at representanten Holmås har tilpasset seg rollen som regjeringstro forsvarer med så stor begeistring etter så kort tid at han lever opp til eventyret om fatter som alltid gjør det riktige. Men jeg synes nok at Holmås drev det vel langt når han i denne sammenheng lovpriste kunnskapsministeren for å være spesielt langt fremme. Det er riktig at kunnskapsministeren før han ble kunnskapsminister, var svært opptatt av livslang læring – på papiret. Men så langt er det som har skjedd, direkte på kollisjonskurs med Regjeringens målsetting om å fremskaffe kompetent arbeidskraft på områdene skole, førskole og sykepleie. I sin iver etter å ramme alt som heter privat høyskolevirksomhet, har man kuttet nettopp i budsjettene til nøkkelinstitusjoner som skal frembringe den kompetente arbeidskraften man er på jakt etter. Ja, jeg har registrert at man til og med med stor treffsikkerhet har klart å ramme den eneste sykepleierhøyskolen som av NOKUT har fått godkjent hva gjelder kvalitet. Det har man premiert ved å kutte spesifikt på akkurat den institusjonen. Det er ganske godt gjort.

Mitt inntrykk er at det strategiske problemet på dette området består i å samordne de ulike departementenes virksomhet og de ulike statsrådenes politikk. Det må være riktig å konstatere at så langt er det ikke tegn å se til noe som ligner på samordning mellom Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det er beklagelig, for det er der skoen trykker. Man kan snakke mye om de arbeidskraftreservene som kan mobiliseres ved å inkludere folk som i dag ikke er i fast arbeid, men de store utfordringene kommer i fremtiden til å ligge i det å få utdanningspolitikken til å gripe sammen med og inn i utviklingen av arbeidsmarkedet og sysselsettingspolitikken. Derfor vil mitt råd til arbeids- og inkluderingsministeren være å ta seg god tid til en grundig samtale med kunnskapsministeren, for det er svært mye som tyder på at akkurat Kunnskapsdepartementet har svært mye å lære når det gjelder strategisk tenkning.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:37:40]: Det er ikke bare flygeledere vi mangler i Norge. Vi mangler også tannleger, vi mangler leger, vi mangler jordmødre, vi mangler gynekologer, og ikke minst mangler vi flere varme hender innen omsorg. Det er klart at klarer ikke Regjeringen å nå målsettingen sin, vil dette bli en voldsomt stor politisk slitasje. Det er den ene siden. Den andre siden er at hvis man ikke når målsettingen, vil det være en tragedie for dem som faktisk trenger denne omsorgen. Vi har fra denne talerstolen mer eller mindre hatt en kontinuerlig politisk debatt i 15 år, som ennå ikke har løst disse problemstillingene.

Noen tror at det offentlige ikke øker byråkratiet. Det var i 1984 ansatt i overkant av 400 000 mennesker i det offentlige. I dag har det vel blitt det dobbelte. Når noen angriper Fremskrittspartiet på grunn av at vi ønsker både private og offentlige innenfor omsorg, blir det fort slik at debatten dreier seg om hvem som skal utføre en tjeneste. Men for dem det gjelder, er det å få den tjenesten de har krav på, mye viktigere enn hva navnet på ryggen til dem som utfører tjenesten, faktisk er.

Innenfor omsorg er det slik at i stor grad har vi den kompetansen som vi ønsker å ha, men vi er altfor dårlige til å utnytte den. Vi har mange stillinger som er brøkstillinger, som er halve stillinger, hvor folk ønsker seg over i full stilling eller i en høyere brøk. Dette koster penger, og da ikke som frie midler til kommunene, som selvfølgelig ønsker å bruke dem på det som der og da måtte være mest formålstjenlig. Jeg har stor forståelse for debatten om hvorvidt dette bør være øremerkede midler, eller om det burde være frie midler, og skal man nå fram til dem som trenger denne omsorgen, er det liten tvil om at man må gå veien om øremerking, dersom man skal ta dem det gjelder, på alvor. Derfor har vi i vårt budsjett foreslått like mye midler til kommunene som det Regjeringen har gjort, men vi har foreslått det som øremerkede midler. Den eneste årsaken til det er at vi tar dem denne mangelen gjelder, på alvor.

Jeg tror vi vil oppleve en veldig debatt i Norge i tiden som kommer, om hvordan vi skal løse dette problemet. Men skal vi få ansatt flere mennesker innen Kommune-Norge for å ta seg av dem som trenger hjelp, tror jeg ikke vi kan komme utenom å øremerke disse midlene.

Martin Engeset (H) [13:42:06]: Først vil jeg få lov til å takke dem som har deltatt i debatten med stort engasjement. Dette er et viktig tema, og jeg tror det kommer til å bli betydelig viktigere i årene fremover. Derfor synes jeg også det var viktig å få en politisk fokusering på saksområdet.

Først av alt har jeg lyst til bare å oppklare det som muligens kan være en åpenbar misforståelse. Da jeg i mitt tidligere innlegg brukte ordet «naiv», var ikke det en beskrivelse av Regjeringens politikk i forhold til arbeidsinnvandring. Men jeg mener bestemt at jeg i statsrådens innlegg hørte at han la til grunn en virkelighetsoppfatning som gikk ut på at de som p.t. er arbeidsledige, kan fylle ethvert arbeidskraftbehov i årene fremover. Det var det jeg gav uttrykk for i tilfelle var en naiv forestilling. Det er mulig jeg oppfattet statsråden feil, eller at jeg hørte feil. I så fall beklager jeg det, men hvem som misforstod hvem, vil jo i tilfelle utskriftene av debatten vise. Jeg synes i hvert fall at statsråden tok problemene for lite på alvor når det var snakk om de utfordringene vi står overfor, ikke akkurat i dag, men kanskje noen år frem i tid.

Ellers synes jeg debatten har vist til fulle at dette er et sammensatt spørsmål, et komplekst spørsmål, hvor det ikke finnes ett enkelt fasitsvar, men hvor statens politikk, offentlige myndigheters politikk, må virke i et samspill mellom offentlig og privat sektor, hvis man skal få til de resultatene vi alle ønsker. Det dreier seg om lovgivning, men ikke minst også om hvordan ulike systemer fungerer hver for seg og sammen. Debatten om det kommende nye pensjonssystemet er en viktig bit i dette, et pensjonssystem som bidrar til at folk faktisk står lengre i jobb, som syns det er attraktivt, og strekker seg for å få til det. At vi har attføringssystemer som bidrar til at folk kommer tilbake i arbeidslivet og ikke støtes ut, er veldig viktig, og, som også representanten Inge Lønning pekte på, hvordan utdanningspolitikken virker til at vi får den rette kompetansen til de jobbene som skal fylles med kompetent arbeidskraft. Alt dette er fryktelig viktig. Men i helheten må vi heller ikke glemme at det er avgjørende at vi klarer å rekruttere arbeidskraft også utenfra. Derfor var det en interessant og viktig saksopplysning statsråden kom med, om at Regjeringen fører og har til hensikt å føre nøyaktig den samme politikken når det gjelder arbeidsinnvandring, som den tidligere regjeringen. Det var nytt for meg. Jeg er glad for at denne debatten har oppklart at det er Regjeringens linje. Jeg fikk ikke akkurat det inntrykket i valgkampen. Da ble påstanden fra LOs side om sosial dumping gjentatt, og det forekom ofte.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:45:36]: Ja, vi fører den samme arbeidsinnvandringspolitikken som den forrige regjeringen førte. Samtidig sa jeg i mitt forrige svar at vi fortløpende – og det synes jeg er i tråd med det som interpellanten selv understreker som viktig – selvfølgelig må vurdere den politikken og se på om det er behov for justeringer. Men vi har altså ikke lagt om arbeidsinnvandringspolitikken i forbindelse med regjeringsskiftet.

Det som jo er en utfordring når det gjelder arbeidsinnvandring, er at vi så langt – det gjelder også den forrige regjeringen – er i den situasjonen at vi f.eks. i tilknytning til det som kalles spesialistkvoten, altså fagbrevskvoten, har en mye, mye større kvote enn det vi greier å få dekket gjennom innvandring. Vi signaliserer at for den gruppen ønsker vi en mye større innvandring enn det vi greier å få til. Jeg tror vi har en felles utfordring i å gjøre oss mer attraktive overfor den type innvandring.

Jeg mener det er en veldig viktig debatt. En slik interpellasjonsdebatt går jo fort – uten at vi greier å gå i dybden godt nok. Men det som er åpenbart, er at her henger veldig mye sammen.

Det er spørsmål om hvordan vi skal holde arbeidslivet inkluderende, altså ikke støte folk ut av det arbeidslivet de er i. Det er å åpne opp arbeidslivet, slik at folk som er støtt ut, i sterkere grad kommer inn. Det er å ha perspektiver på framtidig arbeidsliv, slik at vi greier å utdanne rett i forhold til de utfordringene vi ser i framtiden. Det er spørsmål om en framtidig arbeidsinnvandringspolitikk som står i forhold til vår evne til å løse de andre utfordringene jeg nå har vært inne på.

Bare en kort kommentar til representanten Lønning: Jeg må si at etter å ha hørt innlegget hans er jeg litt i tvil om han hørte mitt svar. Hvis man ser på utfordringene med hensyn til å skaffe 10 000 nye årsverk innen eldreomsorgen, pleie- og omsorgssektoren, fram mot 2010, ser man at Statistisk sentralbyrås vurdering her er at hovedutfordringen er mangel på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, mens vi – fortsatt ifølge Statistisk sentralbyrå – har rikelig tilgang på sykepleiere og vernepleiere. I den grad det har vært manglende samordning mellom departementer her, må det jo være den forrige regjeringen som ikke har evnet å samordne utdanningsløpet med videregående skole. Det kan vanskelig skyldes politiske endringer som denne ministeren eller andre medlemmer av dagens regjering skal kunne bære ansvaret for.

Presidenten: Da er behandlinga av sak nr. 13 avslutta.