Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 65 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen og tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe.

I denne forbindelse vil presidenten gjøre Stortinget oppmerksom på skriv fra stortingspresident Thorbjørn Jagland av i går, om ny bruk av talerstoler i forbindelse med replikkordskiftene. Når en taler er ferdig med sitt hovedinnlegg på den ordinære talerstolen og det begynner et replikkordskifte, går taleren ned til talerstolen foran presidentplassen og står der mens vedkommende svarer på alle replikker. Replikantene benytter den andre talerstolen og stiller sine spørsmål til hovedtaler fra den talerstolen. Dette er en endring som gjøres fra og med den debatten som nå begynner.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anders Anundsen (FrP) [11:00:45]: (ordfører for saken): Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 30 for 2003-2004, Kultur for læring, gjorde Stortinget det klart at det ventet en innføring av et obligatorisk 2. fremmedspråk. Det var et overveldende flertall i Stortinget som mente at dette var en viktig premiss for innføringen av Kunnskapsløftet. I tråd med dette er de nye lærerplanene for grunnopplæringen utformet slik at språkfagene drar nytte av hverandre.

Etter valget i fjor høst varslet Stoltenberg-regjeringen at den likevel ikke ville innføre obligatorisk fremmedspråk, til tross for Stortingets uttalelse i merknadsform i Innst. S. nr. 268 for 2003-2004. På en måte kan man si at de nye lærerplanene ble utdatert allerede før de ble iverksatt. Stortinget fikk deretter det forslaget som gjør at vi er her i dag, fra Erna Solberg, Ine Marie Eriksen og Gunnar Gundersen.

Som det framgår av innstillingen, ønsker flertallet ikke å innføre 2. fremmedspråk som obligatorisk fag, men vil heller innføre en ny ordning hvor elevene kan velge mellom 2. fremmedspråk eller fordypning i norsk, engelsk eller samisk. Karakterer skal gis, og det skal telle ved opptak til videre studier.

Komiteen har avholdt høring i saken, og det er i høringen kommet fram flere interessante argumenter både for og imot forslaget. Det er imidlertid et klart skille mellom de faglige høringsuttalelsene på den ene siden og uttalelsene fra berørte organisasjoner på den andre. Norsk Elevorganisasjon protesterer mot flere obligatoriske fag nærmest som prinsipp, og Skolenes Landsforbund mener at forslaget vil føre til flere tapere i den norske skolen. Imidlertid har verken Norsk Elevorganisasjon eller Skolenes Landsforbund noen faglige eller dokumenterbare data som støtter opp om disse meningene. Utdanningsforbundet, som er den organisasjonen som representerer desidert flest lærere, har inntatt en betydelig mer aktiv holdning til spørsmålet, og anbefaler veldig sterkt innføring av 2. fremmedspråk som obligatorisk. Vanligvis lytter både Arbeiderpartiet og SV til fagforeningene, men ikke i dette tilfellet.

Et av argumentene til Norsk Elevorganisasjon, Skolenes Landsforbund og regjeringspartiene er at en vil skape flere skoletapere dersom 2. fremmedspråk gjøres obligatorisk. Da skulle en tro at det forelå noen form for empirisk data for å understøtte dette flertallets syn, men ifølge forskerne finnes det ikke. Forskerne hevder nemlig at det ikke finnes noe forskning som underbygger påstanden om at 2. fremmedspråk vil være for krevende for teorisvake elever. Tvert imot var forskerne i den åpne høringen helt entydige på at det ville være en fordel også for de teorisvake elevene om 2. fremmedspråk ble gjort obligatorisk.

Forskningsleder ved Telemarksforskning på Notodden, Heike Spitz, sier at obligatorisk 2. fremmedspråk vil heve elevenes kompetanse også i 1. fremmedspråk, som er engelsk. Hun sier videre at teorisvake elever, som alle andre elever, vil profitere på obligatorisk fremmedspråk. Hennes konklusjon er entydig: Det finnes ingen faglige argumenter for ikke å gjøre 2. fremmedspråk obligatorisk for alle elever i grunnskolen.

Johanne Ostad fra Fremmedspråksenteret viser til forskning som konkluderer med at teorisvake elever generelt er flinke til å lære språk. Forskning på personer med psykisk utviklingshemning viser bl.a. at disse lett tilegner seg språkkompetanse, til tross for store læringsvansker i andre fag. Ostad viser også til at språkfag styrker elevene i deres generelle skolearbeid, og viser til en studie i Canada hvor elever som har 2. fremmedspråk, også er sterkere i matematikk.

Det har vært vanskelig å motivere skolene til å satse på 2. fremmedspråk så lenge det ikke er obligatorisk. Det har ført til at det nesten ikke finnes etterutdanningstilbud for lærere i språkfag utover engelsk. Rita Gjørven ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo kan fortelle at det virkelig skjøt fart i skolenes etterutdanningsopplegg og kvalitetsfokusering på 2. fremmedspråk etter at Stortinget sa at faget skulle bli obligatorisk. Etter regjeringsskiftet og avklaringen fra Regjeringen om at 2. fremmedspråk likevel forblir valgfritt, har entusiasmen forsvunnet, og man er tilbake i en situasjon hvor 2. fremmedspråk ikke blir prioritert. Den valgfrie ordningen Regjeringen nå legger opp til, vil med andre ord bidra til å hindre en ekstrasatsing på 2. fremmedspråk, til tross for at Regjeringen sier den ønsker det motsatte. Fagmiljøene er fortvilet over at en helt nødvendig fokusering på 2. fremmedspråk uteblir med Regjeringens modell. Da Kultur for læring ble behandlet i Stortinget, var det, som tidligere nevnt, et klart flertall som ønsket et obligatorisk 2. fremmedspråk.

Arbeiderpartiet hevder å ha som vane at de forholder seg til forskningsdata og faglige argumenter i utformingen av sin politikk. I dette tilfellet kan Arbeiderpartiet velge å lytte til et tilnærmet samlet faglig miljø, eller de kan la det være. De velger nå, etter valget, å la det være. Dette var kanskje en av de sakene Arbeiderpartiet ikke fant verdig et lite sjøslag under forhandlingene på Soria Moria, til tross for rådet fra et samlet fagmiljø. Hvorfor velger de å slå av høreapparatene akkurat i denne saken? Det hadde vært annerledes om fagmiljøene var delt, slik at man fra et faglig ståsted kunne legitimere begge standpunktene. Men det er de altså ikke. Til gjengjeld er opposisjonen rørende samlet i dette spørsmålet. Opposisjonen har valgt å lytte til de faglige rådene vi har fått presentert, og de er lagt til grunn i politikkutformingen. Man skal vel ikke se helt bort fra at en om ca. fire år kan stå her og ha en liten omkamp om dette spørsmålet.

Vi lever i et vakkert, men lite land. Vi har et særegent språk, og dersom Norge skal hevde seg i den internasjonale kunnskaps- og kompetansekonkurransen, er det nødvendig at vi kan kommunisere godt med mennesker fra andre land. Da nytter det lite å sette seg ned og vente at folk skal lære seg norsk. Det er vi som må tilpasse oss vår egen mulighet til å kommunisere med store deler av verden, noe Regjeringen er veldig opptatt av i nesten alle andre sammenhenger, bortsett fra når man diskuterer språkkompetanse i norsk skole. Samtidig ser vi en større flyt av tjenesteprodusenter fra utlandet til Norge. Det betyr at språkkompetanse faktisk kan bli helt avgjørende for i framtiden å kunne forholde seg til en rekke vanlige tjenesteprodusenter i Norge.

Når obligatorisk 2. fremmedspråk er oppe til debatt, hører vi stadig fra regjeringsfraksjonen at de vil sikre elevenes valgfrihet. Det er med respekt å melde et litt spesielt argument fra regjeringsfraksjonen. Ikke bare er regjeringspartiene kjent for i enhver annen sammenheng å ville redusere valgfriheten til folk flest, også skoleelever. Men hvis valgfrihet er viktig, hvordan henger det sammen med den midlertidige friskoleloven som Stortinget har mottatt, som fratar elevene muligheten til å velge mellom skoler som ikke er offentlig eide? Og vi får jo en aldri så liten test på hvor viktig valgfrihet er for regjeringspartiene, når Fremskrittspartiets forslag om fritt skolevalg kommer til behandling. Da får vi se hvor dypt det sitter.

Fremskrittspartiet er partiet som framfor noe er opptatt av valgfrihet. Imidlertid er det helt avgjørende at vi har et utdanningssystem som i innhold og resultat kan konkurrere internasjonalt. Når den tilgjengelige forskningen på området viser at det vil være en fordel for alle elever å innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk, ja, så mener vi det er nødvendig å modernisere den tradisjonelle oppfatning knyttet til hvilke fag som skal være basisfag for norske elever.

Vi har en skole som ligger dårlig an i internasjonal sammenheng. Vi har muligheten til å gjøre noe med det. Men etter vår oppfatning er Regjeringen ikke fremtidsrettet i dette spørsmålet i det hele tatt. De velger etter vår oppfatning å møte framtidens utfordringer med gårsdagens løsninger. Det er leit. Det er leit for de elevene som skal kjenne konsekvensene av denne politikken, og det er leit for Norge på sikt.

På vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tillater jeg meg å ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Presidenten er i tvil om «å slå av høreapparatene» er et parlamentarisk uttrykk, men lar tvilen komme representanten til gode.

Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [11:10:04]: Jeg undres stadig vekk over Fremskrittspartiets «folk flest»-retorikk. I denne saken og på en rekke andre felt framstår jo Fremskrittspartiet som et klassisk høyreparti, som definitivt ikke er for folk flest.

Jeg har et par spørsmål som jeg ønsker å stille representanten Anundsen. Er Fremskrittspartiets metodikk for å motivere elever som fra før av kanskje sliter med grunnleggende ferdigheter i norsk og engelsk, å tvinge dem til å ta et 2. fremmedspråk i tillegg? Og neste spørsmål: Hvorfor sier Fremskrittspartiet at de er bekymret for teoretiseringen av yrkesfag i den videregående skole når Fremskrittspartiet samtidig vil tvinge den samme elevgruppen til et 2. fremmedspråk i grunnskolen rett før de skal over i den videregående skole? Her er det noe som ikke stemmer.

Anders Anundsen (FrP) [11:11:03]: Jeg er ikke så sikker på om det ikke stemmer. For det er altså slik at et fag er ikke mer eller mindre teoretisk fordi det er fag. Et fag kan gjøres mer praktisk enn teoretisk, helt avhengig av hvordan man legger opp den pedagogiske metoden. Forskningen på dette punkt er helt tydelig: Det er ikke noe problem å lage et obligatorisk 2. fremmedspråk som er praktisk rettet for elever. Det er litt underlig å stå her og høre representanten fra Arbeiderpartiet si at det skal være en form for metodikk for å motivere svake elever og tvinge dem til å lære mer teori. Forskningen er tydelig. Hvis representanten hadde vært med på høringen og fulgt med på hva forskerne sa, ville han ha hørt at de sier at alle elever – og kanskje særlig de elevene som er teorisvake – vil ha god nytte av et obligatorisk 2. fremmedspråk. Jeg synes det er rart at representanten synes det er å være for folk flest å gi elever i norsk skole et dårligere utgangspunkt når de skal ut i den internasjonale konkurransen.

Inger S. Enger (Sp) [11:12:13]: I innlegget sitt slår representanten fra Fremskrittspartiet fast at alle elever vil profitere på 2. fremmedspråk. I merknaden, derimot, understrekes det at det er en del elever som bør få fritak, og jeg siterer:

«Dette gjelder elever med lærevansker som vil ha lite eller ikke noe utbytte av undervisningen.»

Jeg syns dette er trist å høre. Det stigmatiserer en gruppe som har det vanskelig nok fra før. Ved å gå inn for valgfrihet kunne dette vært unngått, men i stedet ønsker Fremskrittspartiet en byråkratisering. Her må nemlig pedagogisk-psykologisk tjeneste inn i bildet når det skal søkes om fritak. Jeg spør: Hvorfor gjør Fremskrittspartiet dette? Hvorfor mener Fremskrittspartiet at byråkratene er bedre enn elever og foreldre til å ta denne avgjørelsen?

Anders Anundsen (FrP) [11:13:08]: Det jeg sa i innlegget, var en referering til forskningen. Forskerne mener at samtlige elever kan profitere på dette.

Jeg er helt uenig med replikanten når det gjelder spørsmålsstillingen i forhold til at man stigmatiserer svake elever, snarere tvert imot. Hvis det blir stigmatisering ved at det er obligatorisk, er det stigmatisering i dag. 70 pst. av elevene velger 2. fremmedspråk i dag i utgangspunktet. De 30 pst. som ikke gjør det, blir da på en måte tapere fordi de ikke får den kunnskapen som forskerne mener er helt nødvendig for å kunne konkurrere internasjonalt. Derfor vil jeg snu problemstillingen til replikanten helt på hodet, og si at det er et obligatorisk fag som ikke vil skape tapere, men bidra til å løfte det faglige nivået for de elevene som i utgangspunktet er teorisvake. Ved å gjøre dette valgfritt fortsatt vil disse elevene fortsatt velge det bort, og de vil derfor ikke kunne konkurrere internasjonalt. Kanskje vil de også få problemer nasjonalt.

Rolf Reikvam (SV) [11:14:22]: Dette var et innlegg med masse ladede begreper. Jeg tror ikke jeg har hørt fra denne talerstolen så ofte begrepet «svake elever». Jeg skulle nok ønske at vi kunne omtale elevene på en noe annen måte enn det som Fremskrittspartiet her gjør. Vi har elever som har ulike evner, ulike forutsetninger, ulike styrker, og da synes jeg det er fryktelig uheldig at vi fra denne talerstol gang på gang får høre om denne mengden «svake elever».

Dessuten har jeg sjelden hørt et innlegg der en viser til forskning og empiri uten at en egentlig viser til noe som helst. Det som gjorde at jeg bad om ordet, var den bruk av empiri som kom helt mot slutten, der han sier at 70 pst. av elevene velger 2. fremmedspråk. Det er positivt galt. Ca. 2/3 velger det i 8. klasse, men hvis vi følger disse elevene fram til 10. klasse, ser vi at det er stort frafall. Det synes jeg er leit, og det beklager vi alle sammen. I 10. klasse er det godt under halvparten som har 2. fremmedspråk. Dette er de faktiske forhold. Jeg synes at en i innleggene bør holde seg til faktiske forhold på en litt annen måte enn det en gjorde i dette innlegget.

Anders Anundsen (FrP) [11:15:37]: Hvis representanten Reikvam hadde lyttet, hadde han hørt at jeg sa at 70 pst. valgte 2. fremmedspråk. Det er riktig, det er ca. 70 pst. som gjør det. At det siden er et frafall i det faget, som det også er i andre fag som er valgfrie, påvirker ikke utgangspunktet for hva jeg sa. Så hvis representanten hadde forholdt seg til hva jeg sa, i stedet for å tolke det, ville han hørt at jeg ikke sa at 70 pst. avla eksamen.

Når det gjelder bruken av begrepet «svake elever», er jeg i grunnen enig med replikanten i at det er et dårlig begrep. Hvis replikanten i stedet for å kritisere bruken av begrepet kunne kommet med et alternativt begrep som kunne betegne det samme, ville jeg gjerne benyttet meg av det. Men det er altså begrepet «svake elever» som går igjen i forskningsmiljøenes svar, bl.a. i høringssammenheng til komiteen, og der var det representanter fra hele komiteen til stede som selv kunne høre hva forskerne la fram. Det er laget skriftlige notater fra disse høringene, og dersom representanten er i tvil om gehalten i det som ble sagt fra talerstolen, ber jeg vedkommende rett og slett om å lese dem.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anniken Huitfeldt (A) [11:16:59]: Forrige gang Stortinget behandlet spørsmålet om 2. fremmedspråk, var dagens tre regjeringspartier uenige. Det er vel også grunnen til at debatten kommer opp her i dag.

Jeg synes det er greit, for da får vi muligheten til å belyse denne saken på nytt. Det er viktig med åpne debatter når det foretas endringer på viktige politikkområder. Så selv om vi ikke støtter Høyres forslag i dag, gir denne debatten oss mulighet til å utdype vårt standpunkt.

Alle som har sittet i regjering, vet at noen kompromisser er tunge å svelge. Jeg synes denne politiske løsningen bringer saken et skritt framover. Jeg mener at Regjeringens standpunkt forener Senterpartiets og SVs helt berettigede bekymring for teoripress på ungdomstrinnet, med Arbeiderpartiets ønske om mer forpliktende språkundervisning.

2. fremmedspråk har lenge vært et fag som mange elever ikke har tatt alvorlig nok. Valgfaget har ikke vært tellende ved opptak til videregående, og dette har trolig redusert ungdomsskoleelevenes arbeidsinnsats i faget. De har ikke arbeidet hardt nok. Samtidig har vi sett at mange elever har hoppet av undervisningen underveis, fordi de har hatt anledning til å starte på nytt når de kom over på videregående. Å hoppe av og starte på nytt har ikke hatt noen konsekvenser for elevene, derfor har altfor mange dessverre valgt minste motstands vei.

Vi trenger å styrke Norges språkkompetanse. Som et lite land er det viktig at vi kan mange språk. Det er mye snakk om at norske elever gjør det middelmådig i internasjonale tester. Men når det gjelder engelsk, gjør vi det faktisk veldig bra. Det som er besynderlig med Fremskrittspartiets standpunkt i denne saken, er at de i sitt partiprogram ser bort fra all den gode erfaringen vi har med å starte med språkundervisning allerede fra første klasse. Nei, Fremskrittspartiet ønsker å utsette engelsken, slik at elevene skal starte med engelsk i 3. klasse. Det er besynderlig.

Men engelsk er ikke nok. Derfor vil vi arbeide for at de aller fleste tar flere fremmedspråk. Jeg tror at motivasjonssvikten på ungdomstrinnet delvis henger sammen med at noen opplever at det ikke stilles høye nok krav. Det er demotiverende ikke å få nok utfordringer. Men for andre henger motivasjonssvikten sammen med at de har falt av i de teoretiske fagene, og at de opplever stadige nederlag i skolen. For mange av disse vil et nytt språkfag skape nye nederlag.

Mange skoler tilbyr kun tysk. Det er jo både et vakkert og et nyttig språk, men at noen skoler i dag kun tilbyr dette faget, gir elevene liten valgfrihet. Derfor satser vi på videreutdanning av lærere og rekruttering av nye lærere, fordi alternativer som fransk, spansk, russisk og gjerne arabisk vil gi eleven flere valgmuligheter. Flere alternativer vil øke interessen for det faget som eleven selv velger.

Da Kristin Clemet ble utdanningsminister, ga hun det regjeringsoppnevnte Kvalitetsutvalget, altså Søgnen-utvalget, tre nye oppgaver. Det ene var å utrede et system for kvalitetsvurdering, altså nasjonale prøver, det andre var forslaget om å kutte et skoleår, og det tredje var å vurdere ulike tiltak for å gjøre 2. fremmedspråk mer forpliktende og hindre at elevene hoppet av og startet på nytt. Kvalitetsutvalget svarte med å foreslå å gjøre faget obligatorisk. I tillegg foreslo utvalget at undervisningsmetodene skulle være mer muntlige og mindre teoretiske. Muligheten for å velge flere fremmedspråk ble også understreket.

Avveiningen hos Arbeiderpartiet da forslaget ble lagt fram, var på den ene siden ønsket om mer forpliktende språkundervisning, men på den andre siden frykten for at 2. fremmedspråk ville gjøre ungdomsskolen for teoretisk for mange. Jeg regner med at alle de andre partiene også hadde tilsvarende interne vurderinger.

Det var også ulike meninger i de ulike høringsinstansene, også i det faglige miljøet. Utdanningsforbundet støttet forslaget, selv om det har vært mye uenighet blant lærerne, Skolenes Landsforbund gikk mot, Norsk Elevorganisasjon gikk mot, det nåværende Utdanningsdirektoratet, som den gangen het Læringssenteret, som i høyeste grad må kunne sies å være en faglig instans, støttet ikke forslaget, og mente at dette ville gjøre ungdomsskolen for teoretisk. Foreldreutvalget for grunnskolen støttet forslaget, men understreket behovet for fritaksmuligheter. Norsk ingeniørorganisasjon og LO var skeptiske, YS og NHO gikk for, og fagmiljøer som Instituttet for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo gikk mot innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk. Så fagmiljøene var uenige på dette punktet.

I forrige stortingsperiode gikk stortingsflertallet, som dere vet, med Arbeiderpartiets støtte inn for å gjøre faget obligatorisk. Forslaget fra dagens regjering innebærer at elever som ikke velger 2. fremmedspråk fra høsten, isteden må velge fordypning i norsk, engelsk eller samisk der dette er aktuelt. Når vi vet at 20 pst. av dem som går ut av ungdomsskolen, har så dårlige lese- og skriveferdigheter at de kommer til å møte store problemer på videregående opplæring, mener vi at det viktigste er å sørge for at disse elevene blir bedre i norsk eller engelsk.

Samtidig reduserer vi dagens mulighet til å velge mer lystbetonte fag som alternativ til 2. fremmedspråk. Begynner elevene på studieforberedende studieretning – det som nå kalles allmennfag – kan ikke elevene starte på nytt med 2. fremmedspråk på videregående som de kan i dag. Nei, de må i stedet ta igjen de tapte timene fra ungdomstrinnet i tillegg til ordinær undervisning. Dermed går de som ikke hadde 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet, ut med avsluttende karakter i faget på samme nivå som de som hadde faget på ungdomsskolen. Det gjør opplegget mye mer forpliktende, og dagens lettvinte praksis med avhopp på ungdomsskolen innebærer en kostnad for den enkelte elev. Når karakteren skal telle ved opptak, vil eleven legge mer innsats i faget.

Fremskrittspartiet har klokkertro på fritak. Fritaksretten må praktiseres i samarbeid med pedagogisk-psykologisk tjeneste. Vi har større tiltro til at dette valget tas i samarbeid mellom lærere, foreldre og eleven selv. Vi tror at vårt nye forslag vil innebære ansvarlige valg. Vi mener at vår løsning er bedre enn de særstandpunktene de tre regjeringspartiene hadde hver for seg forrige gang denne saken var oppe til behandling. Vår løsning innebærer nemlig større grad av tilpasset opplæring på ungdomstrinnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:23:50]: Representanten Anniken Huitfeldt satt i det regjeringsoppnevnte Kvalitetsutvalget, som i sin tid foreslo å innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk, et forslag som ble fulgt opp av Kristin Clemet i den følgende stortingsmeldingen, men som nå ønskes reversert.

Hvilke endrede forutsetninger er det som har ført til at representanten Huitfeldt og Arbeiderpartiet nå har endret oppfatning? Var det feil av Kvalitetsutvalget å anbefale å innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk?

Anniken Huitfeldt (A) [11:24:19]: Hvis representanten Gåsvatn hadde tatt seg tid til å lese Kvalitetsutvalgets innstilling, så ville han kunnet se på side 190 at jeg hadde en særmerknad, sammen med utvalgsmedlem Karlsen, som nettopp dreide seg om frykten for et teoripress på ungdomstrinnet, at vi måtte se dette i en større sammenheng. Dette har vært en viktig del av diskusjonen hele tiden. Det eneste irriterende med dette kompromisset som vi har gått inn i i Regjeringen nå, er at vi ikke kom fram til denne løsningen tidligere. Jeg mener oppriktig at dette forslaget vi nå presenterer, er mye bedre enn det de tre partiene hadde hver for seg før vi kom i regjering.

Ine Marie Eriksen (H) [11:25:06]: Jeg konstaterer at representanten Anniken Huitfeldt dermed går tilbake på det Arbeiderpartiet var med på i forrige periode, og mener at det var et uklokt standpunkt.

Jeg har et spørsmål til representanten. Arbeiderpartiet støttet jo helhjertet opp om et obligatorisk 2. fremmedspråk da saken var oppe i forbindelse med Kunnskapsløftet. To ting har skjedd etter det. Det ene er at Anniken Huitfeldts parti, sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har sittet på Soria Moria og forhandlet seg imellom. Det andre som har skjedd, er at vi i komiteen har hatt en åpen høring med meget relevante fagmiljøer og fagpersoner til stede, der konklusjonen var unison: Det finnes ingen faglige argumenter for å si at obligatorisk 2. fremmedspråk er vanskelig for de såkalt teorisvake eller teoritrøtte elevene.

Spørsmålet er: Hvilke faglige argumenter – og jeg gjentar: hvilke faglige argumenter – er det som har kommet til Arbeiderpartiet og ikke oss andre som skulle tilsi at Arbeiderpartiet snur helt rundt i forhold til hva det var med på å vedta for kun kort tid siden?

Anniken Huitfeldt (A) [11:26:09]: Det er ingen nye, faglige argumenter som har dukket opp. Dette har vært en del av diskusjonen hele tiden, på den ene siden ønsket om mer forpliktende undervisning, og på den andre siden frykten for at dette vil bli for teoretisk for mange elever.

De faginstansene som vi bygger på, er bl.a. Institutt for spesialpedagogikk på Blindern, som var inne i de ulike høringsrundene, og også Læringssenteret, den gangen saken var oppe til behandling.

Jeg mener at vi i det nye forslaget forener bekymringen for teoripress med økte krav til elevene. Det vil ha mye større kostnad å droppe 2. fremmedspråk og hoppe av undervisningen med det nye forslaget. Dessuten skal det telle ved opptak til videregående opplæring.

Ola T. Lånke (KrF) [11:27:00]: Jeg vet ikke om Arbeiderpartiet på sine møter lenger alltid synger Internasjonalen, men Arbeiderpartiet er kjent for å være et parti som har sterkt internasjonalt engasjement. Det har hatt mange viktige personer i internasjonale verv, fra Trygve Lie, Gro Harlem Brundtland og Thorvald Stoltenberg. Nå har vi også Gahr Støre som utenriksminister, som også har en veldig sterk internasjonal orientering.

Er ikke det at Arbeiderpartiet nå snur, at det har latt seg forlede til et kompromiss med Senterpartiet og SV, et brudd med denne tenkningen? Jeg hører at man her forsøker å framstille det som at man nå endelig har kommet til sannhetens erkjennelse og skjønt hva som er viktig. Men det at man også erkjenner at motivasjonssvikten i ungdomsskolen i stor grad skyldes at det ikke er stilt krav til elevene, betyr jo at når man nå fratar dem dette kravet, vil en god del elever igjen falle utenfor. Er dette forenlig med Arbeiderpartiets tenkning?

Anniken Huitfeldt (A) [11:28:06]: Ja, det er i høyeste grad forenlig med Arbeiderpartiets tenkning. De som i dag velger faget etter den nye modellen, vil det bli stilt mye større krav til enn det ble før. Jeg mener at vi ivaretar ønsket om mer forpliktende undervisning for det flertallet av elever som kommer til å velge 2. fremmedspråk, i og med at de heller ikke kan hoppe av undervisningen uten konsekvenser, slik mange har gjort til nå.

Når det gjelder å sammenligne med andre land, er det mange land som ikke har obligatorisk 2. fremmedspråk. Vi ønsker at flere elever velger dette faget, men det avhenger også av at vi får opp språkkompetansen blant lærerne, slik at det blir flere valgmuligheter.

Presidenten: Presidenten vil minne representanten Anniken Huitfeldt om at all tale skal skje via presidenten.

Replikkordskiftet er over.

Ine Marie Eriksen (H) [11:29:16]: 2. fremmedspråk har lenge vært et stebarn i norsk skole. Man kan sikkert diskutere mange ulike årsaker til at det er blitt slik, men uansett er det et problem at bare 45 pst. av elevene som gikk ut av ungdomsskolen våren 2001, hadde eksamen i bare ett fremmedspråk, nemlig engelsk.

De fleste er imidlertid enige om at problemene for 2. fremmedspråk for alvor skjøt fart da Mønsterplanen fra 1974 gjorde 2. fremmedspråk til valgfag, en situasjon som ble videreført i forbindelse med Reform 97. Det ble ikke bedre av at man i 1976 begrenset kravet til fremmedspråk ved opptak i videregående skole til engelsk alene.

Kvalitetsutvalget, som ble nedsatt høsten 2001, behandlet fremmedspråkundervisningen og understreket at det av flere årsaker er viktig å satse på språkfagene i norsk grunnopplæring. Det viktigste er at Norge er en liten nasjon i en globalisert verden, og at vi blir stadig mer avhengig av god kommunikasjon med utenverdenen. Gode språkkunnskaper er med andre ord viktig for alle, ikke bare for den delen av elevgruppen som velger studiespesialiserende utdanningsprogram.

Kvalitetsutvalget mente at det ikke er tilstrekkelig å beherske engelsk, siden det er mange steder i verden hvor engelsk ikke er den døråpneren vi tror og forventer at det er.

Kvalitetsutvalgets synspunkter ble fulgt opp i stortingsmeldingen «Kultur for læring» som bl.a. konkluderer med at 2. fremmedspråk i norsk grunnopplæring har en klart svakere stilling enn i de øvrige skandinaviske land og i Europa for øvrig. Det er et stort behov for å øke fagets status, gjøre undervisningen bedre, skaffe flere gode språklærere og ikke minst motivere elevene. Regjeringa mente derfor at 2. fremmedspråk skulle bli obligatorisk på ungdomstrinnet, og at vurderingen i faget skulle telle med ved opptak til videregående opplæring. Regjeringa la også opp til at det i tillegg til språk som tysk, fransk, spansk osv. kunne tilbys ikke-europeiske og ikke-vestlige språk. Samtidig ble det lagt opp til at fremmedspråkundervisningen skulle legge langt større vekt på den praktiske delen og den praktiske bruken av språket. Ikke minst er det viktig med tanke på elevers mestring. Bare tenk på den mestringsfølelsen elever ville få av å kunne litt språk framfor ikke noe språk. Det å kunne lese en meny, eller det å kunne gjøre seg forstått på en togstasjon, den mestringsfølelsen gir vi ikke elevene muligheten til å oppleve nå.

Språk er ikke enten teoretiske eller praktiske. Språk er språk, spørsmålet er hvordan man legger opp undervisningen.

Stortinget sluttet seg til regjeringas opplegg for fremmedspråkundervisningen, og det var faktisk bare SV og Senterpartiet som gikk imot forslaget om obligatorisk 2. fremmedspråk under henvisning til følgende:

«Teoripresset i skolen for mange elever er stort nok. For teoritrette elever vil innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk gjøre skolehverdagen tyngre.»

Men det store flertallet, inkludert Arbeiderpartiet, gikk altså inn for et obligatorisk 2. fremmedspråk. Flertallet understreket at

«det er avgjørende at faget får en praktisk tilnærming for å unngå en ytterligere teoretisering av ungdomsskolen».

Under høringen fikk vi bl.a. beskjed fra fagfolkene om at det særlig er én ting som har gjort seg gjeldende, og som gjør at 2. fremmedspråk i dag framstår som lite inspirerende for mange elever. Én lærer som underviser i både tysk og engelsk, underviser på vidt forskjellige måter i tysk og engelsk. Engelsk har vært obligatorisk i mange år, og undervisningsmetodene og utviklingen av faget har blitt deretter. Tysk har vært frivillig, i likhet med andre fremmedspråk, og det har altså betydd at fagutviklingen nærmest har stoppet opp. Det betyr lite motivering og lite nytt for elevene.

Overraskende nok viste det seg etter valget at Arbeiderpartiet lot seg overstyre av sine to samarbeidspartnere i dette spørsmålet. Soria Moria-erklæringen slo ganske enkelt fast at Regjeringa ikke ville gjøre 2. fremmedspråk obligatorisk. Det er vanskelig å forstå hvilke faglige argumenter som skulle få Arbeiderpartiet til å skifte mening. Dessverre er ikke den foreliggende innstilling klargjørende i så måte, og det syns jeg heller ikke debatten så langt i dag har vært.

Uansett motivene for Arbeiderpartiets holdningsendring kommer resultatet til å bli at situasjonen for 2. fremmedspråk forblir den samme som tidligere: et særdeles uforpliktende fag med beskjeden status. Jeg håper at jeg tar feil, men det er altså all grunn til å tro at det vi forsøkte å få til i Kunnskapsløftet, som også var et løft for 2. fremmedspråk, nå renner ut i sanden. Jeg er glad for at det er en samlet opposisjon som ikke ønsker en slik utvikling, og som derfor fremmer forslaget om at Stortinget ber Regjeringa følge opp forutsetningene fra behandlingen av Kunnskapsløftet.

I begynnelsen av 1950-årene var undervisningen i engelsk forbeholdt de såkalt teoriflinke elevene. Det var skolen som bestemte hvem som var flink nok til å kunne delta i engelskundervisning. I dag begynner alle med engelsk i første klasse, og det er et sjølsagt fag for alle elever, ikke bare for de såkalt teoriflinke. Jeg skulle like å se den læreren i dag som mener at engelsk skulle være forbeholdt de teoretisk sterke elevene, eller som mener at engelskundervisning for alle ville være et bidrag til å gjøre norsk skole teoritung. Allikevel møter vi i denne saken en argumentasjon som åpenbart bygger på at opplæring i fremmedspråk er en for stor belastning for mange elever. For min egen del må jeg si at de høringene vi gjennomførte i komiteen, viste at denne type argumenter ikke har noe for seg. Høringene viste tvert imot at det ikke er noe forskningsmessig belegg for å hevde at 2. fremmedspråk er vanskelig for de såkalt teorisvake elevene. Tvert imot var forskerne inne på at alle elever, også de såkalt teorisvake, vil ha glede og nytte av å lære et 2. fremmedspråk. Med andre ord burde argumentene til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet være ganske godt tilbakevist gjennom de høringsrundene vi har hatt.

Det er også verdt å merke seg at de nye læreplanene har en tydelig konsentrasjon om det praktiske ved fagene, og det å lære en språkferdighet. Samtidig er det all grunn til å minne om at flere av dem som var inne til høring, advarte mot å tro at man kunne gjøre faget valgfritt og samtidig få den samme gevinsten og effekten ut av det som om faget hadde vært obligatorisk, nettopp fordi de nye læreplanene forutsetter et obligatorisk fag og man derfor ikke bare kan gjøre om på forutsetningen og tro at nye læreplaner alene kommer til å gjøre lykken.

At det er hensynet til de såkalt teorisvake elevene som er hovedgrunnen til Regjeringas negative holdning til å gjøre fremmespråkundervisningen obligatorisk, blir litt merkelig når man samtidig ser at alternativet skal være fordypning i norsk, engelsk eller samisk. Hvis ordet «fordypning» skal ha noen som helst mening, må det jo bety at man beveger seg opp på et nivå og en vanskelighetsgrad som ligger høyere enn det som er vanlig i undervisningen. Derfor er det vanskelig å se at dette skal gjøre livet lettere for de såkalt teorisvake elevene. Dessuten syns jeg dette er nok et eksempel på at denne regjeringa ved alle mulige korsveier velger minste motstands vei og velger bort kunnskap og velger bort krav.

Det er også grunn til å understreke at ordningen med obligatorisk 2. fremmedspråk kunne vært et veldig positivt virkemiddel i integreringen av elever med minoritetsspråklig bakgrunn, bl.a. ved at minoritetsspråklige elever ville oppleve en formell anerkjennelse av deres morsmål. De hadde altså hatt muligheten til å velge sitt eget morsmål som et obligatorisk 2. fremmedspråk, og det ville vært kompetansegivende. Tenk den muligheten vi lar gå fra oss! Tenk den kompetansen og uttellingen fremmedspråklige elever kunne fått!

Professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Kamil Øzerk, er svært bekymret for utviklingen og ber statsråden tenke seg om en gang til. Som han sier: «Morsmål blir ikke sett på som en kompetanse, men som en svakhet.»

Vi har allerede sett eksempler på at Regjeringas vedtak reduserer interessen for etter- og videreutdanning blant lærere ute i fylker og kommuner. Vi har rett og slett fått beskjed om at lærere nå melder seg av kurs de hadde meldt seg på, fordi faget ikke lenger skal være obligatorisk.

EUs handlingsplan for språklæring og språklig mangfold (2004–2006) har satt som mål at alle skal lære to fremmedspråk i tillegg til morsmål, og at dette bl.a. skal oppnås ved at språkopplæringen starter tidlig. I en situasjon der stadig flere land i EU tar skritt for å øke fremmedspråkkompetansen, vil altså ikke denne regjeringa ta de skritt som er nødvendige for at Norge skal få den samme positive utviklingen. For uansett talemåter og uansett stadige understrekninger fra statsråden og fra andre regjeringstalsmenn er det altså slik at vi ikke på noen som helst måte kan garantere at 2. fremmedspråk vil få økt status, vil få bedre læremåter og vil få mer motiverte elever, så lenge faget ikke blir obligatorisk. Man sørger altså for at 2. fremmedspråk fortsatt skal være et fag som man kan velge bort, hvis man føler for det. Det er neppe en aktiv kunnskapspolitikk. Vår jobb som politikere er å gi barn og unge et godt grunnlag for livet, et godt, stabilt og stødig grunnlag å stå på når man skal ut i den store verden. Flerspråklighet er en del av dette, og det legger ikke den nye regjeringa opp til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torfinn Opheim (A) [11:39:32]: Jeg tror vi er enige om at språkferdigheter, språkforståelse og språkkunnskaper er viktige og ønskelige, men min bekymring er at mange elever som i utgangspunktet sliter, ikke bare vil slite med nok et obligatorisk fag; nok et obligatorisk fag vil også gjøre det totale fagspekteret tungt for eleven. Å tvinge eleven gjennom et slikt løp tror jeg ikke er lurt. Rent retorisk kan jo denne form for tvang minne litt om det som Høyre kalte sosialismens A4-samfunn. Men jeg har muligens misforstått Høyres definisjon av hva som er sosialisme.

Mitt spørsmål blir: Har ikke representanten Eriksen noen som helst forståelse for min bekymring for at ikke bare 2. fremmedspråk, men den totale tyngden, kan virke mot sin hensikt?

Ine Marie Eriksen (H) [11:40:23]: Kunnskap er ikke tungt å bære, heller ikke to obligatoriske fremmedspråk.

Jeg syns vi har fått en veldig god innsikt gjennom de høringene som representanten også sjøl var med på, som forteller oss at språkkompetanse er enklere å tilegne seg enn mange andre fag, og har man først lært ett språk, er det mye enklere å lære et språk til. Man får altså gode effekter av å lære flere språk. Så jeg deler ikke representantens bekymring for at dette vil være spesielt vanskelig for de såkalt teorisvake elevene.

Jeg må også si at jeg blir litt overrasket når jeg nå hører argumentasjonen fra Arbeiderpartiet, for den skiller seg dramatisk fra det vi hørte da vi hadde Kunnskapsløftet oppe til behandling i forrige stortingsperiode. Da var Arbeiderpartiet veldig for tanken om at man skulle ha to obligatoriske fremmedspråk, nettopp for å øke kunnskapen i fremmedspråk og å gi elevene den kompetanse som er viktig for å klare seg i en globalisert verden. Nå går Arbeiderpartiet tydeligvis tilbake på dette. Det har jo skapt bekymring også hos representantens egne partifeller, særlig i Troms.

Inger S. Enger (Sp) [11:41:37]: Jeg vet ikke hvor langt man skal dra popmusikk inn i dette minuttet, men Kaizers Orchestra gjør nå stor suksess i Tyskland, med presidentens dialekt – morsmål altså.

De flotteste diktverk er skrevet på morsmål. De største kunstnerne bruker sitt eget mål når de skriver. Det syns jeg det er viktig å understreke. Morsmål må være et godt grunnlag å bygge videre på seinere i livet. Derfor ble jeg litt overrasket da representanten Eriksen her henviste til en eller annen professor som sier: «Morsmål blir ikke sett på som kompetanse, men som en svakhet.» Jeg forstår ikke det, og jeg vil svært gjerne at representanten Eriksen forklarer hva det måtte innebære.

Ine Marie Eriksen (H) [11:42:32]: Det skal jeg gjerne gjøre.

Jeg syns også det er flott å høre både dikt og sanger på sangernes eget morsmål. Men det er ikke det debatten her dreier seg om. Den dreier seg om hva slags kompetanse vi skal utstyre barn og unge med i en globalisert verden der ting går stadig fortere, og der flerspråklighet er en svært viktig egenskap å beherske.

Det jeg henviste til, var et intervju med professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Kamil Øzerk, som gav et intervju til nettsiden til Utdanning den 7. november 2005. Han oppfordret kunnskapsminister Øystein Djupedal til å se på denne saken på nytt, fordi han mener at morsmål ikke blir sett på som en kompetanse, men som en svakhet. Han mener bl.a. at man i stedet for å forske på den styrken som de flerspråklige elevene faktisk har, fokuserer på at det er et problem at de ikke lærer norsk godt nok, og at de ikke får noe uttelling for den kompetansen de faktisk har i et annet språk.

Jeg vet at Senterpartiet sammen med SV var imot å innføre 2. fremmedspråk i utgangspunktet. Senterpartiet og SV har altså vunnet fram med sitt syn i Soria Moria-erklæringen. Jeg syns likevel det er bekymringsfullt at vi nå skal frata norske barn og unge muligheten til å bli dyktige og kunnskapsrike i flere språk enn ett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Rolf Reikvam (SV) [11:44:05]: Læring handler først og fremst om å lykkes, det å mestre.

Altfor mange opplever skoledagen som lite meningsfylt. Det er for ofte for liten sammenheng mellom egne erfaringer, egen virkelighet, og det man møter på skolen. Altfor mange opplever arbeidsformene og det man arbeider med, som lite relevant. Det er naturlig at læringsutbyttet ikke blir det beste, når mange opplever det på denne måten. Dette handler selvsagt om noe mer enn et obligatorisk 2. fremmedspråk. Det handler om fag og timefordeling. Det handler om arbeidsformer og ikke minst om tilrettelegging.

Demokratisering og økt valgfrihet for elevene var viktige ingredienser i skolereformene utover på 1970-tallet og har vært det fram til i dag. Vi gikk fra en teoretisk linjedelt utvalgsskole til en skole for alle, obligatorisk 9-årig grunnskole på 1960-tallet og deretter til en rett til videregående utdanning, altså 13 års utdanning, på 1990-tallet.

Etter at en hadde valgt linje i den gamle utvalgsskolen, var valgene en hadde, oppbrukt. Flere obligatoriske fag både i grunnskolen og i videregående skole gjør elevenes valg verre. Noen ønsker å ta bort alle valgmuligheter på ungdomstrinnet. Det en glemmer, hvis en sammenlikner med skolen på 1960-tallet, som også var uten valgalternativer, er at det var en utvalgsskole. Den gangen fantes det én linje for dem som valgte den teoretiske linjen, nemlig realskolen.

De som tenker seg et ungdomstrinn uten noen faglige valgalternativer, som hele årskullet skal igjennom, kan ikke riktig ha forstått hvilken spredning det finnes i et årskull med hensyn til forutsetninger, motivasjon og bakgrunn. Hvorfor skal så de faglige valgmulighetene gå ved et 2. fremmedspråk? Det er sikkert mange grunner til at det å mestre to fremmedspråk er det aller viktigste for ungdommen i dag. Når vi likevel opprettholder ordningen med at 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet skal være valgfritt, slik det er i L 97, har ikke det noe å gjøre med kvalitetssenkning, kunnskapsnivå eller hvilke ord en måtte ønske å bruke. Ingen vil vel våge å påstå at om en elev velger å bruke mer tid på engelsk, norsk eller samisk, betyr det nivåsenkning i skolen. Vi ønsker nettopp at elever skal velge fordypning i ulike fag.

En av utfordringene, eksempelvis i videregående skole, er å få flere til å velge tunge fordypninger i matematikk, i naturfag osv. Mangel på realfags- og naturfagskompetanse skyldes ikke at ikke alle i de studieforberedende utdanningene har tre timer i matematikk på VK1, men rett og slett at for få velger disse fagene som studieretningsfag med tung fordypning.

I dag velger knapt 70 pst. av 8-klassingene 2. fremmedspråk som tilvalgsfag. I 10. klasse er dette redusert til at godt under 50 pst. har 2. fremmedspråk som tilvalgsfag. Om lag 50 pst. av årskullene i årene framover vil trolig velge høyere utdanning. Om de resterende velger en annen fordypning, må det være både akseptabelt og tillatt.

Vi vet at språkkompetanse blir enda viktigere i årene framover. Derfor er det ønskelig at så mange som mulig blir motivert til å velge også 2. fremmedspråk. Men det som kanskje er like viktig, er å stimulere og legge til rette for at de som tilhører minoritetsgrupper, blir stimulert og får mulighet til å utvikle sitt eget morsmål. Derfor blir det en slags krokodilletårer når Høyre her gråter over morsmålsopplæringen. For ikke lang tid siden reduserte de nemlig rettighetene til morsmålsopplæring. I årene framover blir det viktig å diskutere fag- og timefordeling, men det blir en samlet diskusjon som vil gjelde både grunnskole og videregående skole.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [11:49:30]: Som mor til tre barn som vokser opp som tospråklige, har jeg sett fordelen med å kunne språk. Derfor skjønner jeg ikke helt Regjeringen i denne saken. Fra Regjeringens side påpekes viktigheten av å øke lærerkompetansen for å undervise i språkfagene. Men fagmiljøet peker i høringen nettopp på at frivillig 2. språk vil plassere språkfag lenger ned på verdiskalaen av viktige fag. Videre vises det til at hvis det blir obligatorisk, vil nettopp det styrke faget på verdiskalaen. Så hvorfor er det da ikke ønskelig fra Regjeringens side å gi faget den verdien?

Rolf Reikvam (SV) [11:50:10]: Jeg tror ikke at språkets stilling er avhengig av om det er obligatorisk eller ikke. Jeg tror at det først og fremst er avhengig av at vi har godt utdannete, kvalifiserte og gode lærere, og at vi har gode undervisningsopplegg. Hvis vi har det rundt om på skolene, føler jeg meg rimelig trygg på at mange, flere enn i dag, vil velge 2. fremmedspråk. Så dette er altså ikke avhengig av om det er obligatorisk eller ikke obligatorisk. Dette er avhengig av om skolene har gode opplegg og legger til rette og ikke minst har muligheten til å tilby flere fremmedspråk.

Vi har vel sett at det har vært begrensete valgmuligheter for elevene, at det i stor grad har vært tysk. Så en utfordring for oss er at flere skoler tilbyr flere språk som 2. fremmedspråk – ikke som obligatorisk fag, men som tilvalgsfag. På den måten vil vi heve statusen til dette faget. Det føler vi oss helt trygge på.

Gunnar Gundersen (H) [11:51:23]: Jeg oppfatter SV som å ha et oppriktig og genuint engasjement for «de svake». Det er i og for seg et uttrykk jeg liker dårlig, for det har lett for å stigmatisere. Men nettopp derfor er det underlig at man ikke går inn for obligatorisk 2. fremmedspråk. Representanten Reikvam har selv vært inne på viktigheten av det. Han får det nesten til å høres ut som om all valgfrihet skal bort i skolen, men det er snarere det motsatte. Forskningen sier at 2. fremmedspråk styrker læringsevnen også i andre fag. Forskningen sier at det styrker elevens følelse av å kunne mestre.

Så er det dette med fordypning, som representanten Reikvam er inne på. Det er ikke noe enkelt alternativ, hvis det reelt sett er fordypning man snakker om. Matte og naturfag er det minst like vanskelig å tilegne seg.

I lys av det representanten Reikvam sa, undrer det meg at SV ikke har vært mer villig til å lytte til forskningen i denne saken.

Rolf Reikvam (SV) [11:52:25]: Jeg føler at vi lytter både til dem som representerer forskningsmiljøene, dem som representerer utdanningssektoren, og foreldrene, og jeg føler at vi har lyttet til dem hele tiden.

Det som er viktig for oss, og det som jeg prøvde å legge vekt på i mitt innlegg, det er at det må være en viss valgmulighet. I dag er ungdomstrinnet obligatorisk. Alle er der. Det er ikke et utvalg. Det må være et visst rom for en viss valgmulighet. Det tror jeg er fryktelig viktig for mange av de elevene som ikke klarer å finne skoledagen meningsfylt. Vi må ha et rom for noen valg, slik som vi legger opp til her. Så kan vi diskutere hvor dette skal være. Om det er 2. fremmedspråk som er det riktige stedet å ha dette rommet, det er vi villige til å diskutere framover. Debatten om samlet fag- og timefordeling skal vi fortsatt ha. Det er en viktig sak hva vi skal vektlegge, og hvilke fag, når vi skal utvide timetallet, osv.

Det å ha et rom, en valgmulighet, det tror jeg er fryktelig viktig for veldig mange elever, og det er det vi ønsker å legge til rette for.

Odd Einar Dørum (V) [11:53:40]: I den perioden Francis Sejersted kalte sosialdemokratiets gylne øyeblikk i norsk skolepolitikk, var det en underliggende setning som sa: «Kunnskap er makt». Jeg antar at representanten Reikvam deler den oppfatningen. I hvert fall deler jeg den.

Så antar jeg at han også legger til grunn at pedagogikken ikke er en tvang som knyttes til en situasjon, men et verktøy som kan brukes i mange forskjellige situasjoner, for å se forskjellige mennesker, som nettopp på den måten kan bli gode til å mestre, og at det er en gjensidig kontrakt mellom lærer og elev. På det grunnlaget har jeg store problemer med å forstå SVs standpunkt, og jeg skal legge til et ytterligere poeng: Jeg kommer fra den kommunen i landet som desidert har den største gruppen av fremmedspråklige – 35 pst. i grunnskolen. Alle vet at en integreringspolitikk som skal lykkes, må gi anerkjennelse og legitimitet. Det å ha et obligatorisk 2. fremmedspråk, som for eksempel kunne ha vært urdu, eller vietnamesisk, ville nettopp gitt denne anerkjennelsen. Hvorfor velger SV, som er et av de partiene som har kjempet for en slik integreringspolitikk, bort denne strategien?

Rolf Reikvam (SV) [11:54:42]: Jeg sa jo nettopp i mitt innlegg at det å legge til rette for morsmål for dem som trenger det, er viktig – å legge til rette for en god morsmålsopplæring, gi økte rettigheter til morsmålsopplæring for de elevene som har et annet morsmål enn norsk. Det er viktig for oss.

Det er ikke lenge siden Venstre var med på å svekke rettighetene til morsmålsopplæring ved å endre opplæringsloven, så dette er krokodilletårer fra representanten Odd Einar Dørum. Kunnskap er makt. Det er jeg enig med ham i, men kunnskap er jo ikke bare knyttet til ett bestemt språk. Det vi legger opp til, er at den frigjorte tiden, de tre timene som man ikke skal bruke til obligatorisk 2. fremmedspråk, kan brukes til fordypning i andre språk – norsk, engelsk og samisk. Det er klart at det er like mye kunnskap knyttet til det, slik at det å styrke disse fagene er jo nettopp å styrke kunnskapsgrunnlaget i skolen. Det å legge til rette for enda mer og enda mer omfattende norskopplæring vil være en styrking av kunnskapsgrunnlaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola T. Lånke (KrF) [11:56:16]: Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen har inntatt en for defensiv holdning i forhold til 2. fremmedspråk i grunnskolen. De kan umulig ha tatt inn over seg de utfordringene som Norge som en liten nasjon i en globalisert verden står overfor.

På komiteens høring om forslaget ble det fra forskningshold advart mot konsekvensene av ikke å gjøre faget obligatorisk. En var bl.a. redd for at dette ville kunne sementere et tradisjonelt fagsyn, slik at praksisforandring uteblir. Såkalt svake elever vil bli veiledet bort fra flere fremmedspråk. Vi vil kunne få en lav satsing på etter- og videreutdanning.

Da Stortinget behandlet St. meld. nr. 30, 2003–2004, Kultur for læring, var det et bredt flertall som støttet forslaget om obligatorisk 2. fremmedspråk. Argumentene var bl.a. de økte kravene som stilles til kunnskaper i flere språk for å kunne kommunisere bedre og for å kunne orientere seg i informasjonssamfunnet. Flertallet vektla det også som avgjørende at faget måtte få en praktisk tilnærming for at man skulle kunne unngå en ytterligere teoretisering av ungdomsskolen.

Vi samarbeider stadig mer med andre land i en rekke sammenhenger. Ikke minst har kommunikasjon og kunnskap i forhold til tunge organisasjoner som EU og FN fått større og større betydning. Norges største handelspartnere finner vi på det europeiske kontinentet, og vi er avhengige av utenrikshandel. Derfor er Norges utvikling helt avhengig av god kommunikasjon med utenverdenen.

Arbeidslivet stiller i stadig økende grad krav til kunnskaper i flere språk. Innsikt i andre menneskers kultur og levesett er svært viktig for å utvikle toleranse og mellommenneskelige relasjoner. Dette skjer best når en kan kommunisere på et lands eget språk. Dette innebærer at gode språkkunnskaper er viktig for alle, ikke bare for den delen av elevgruppen som velger studiespesialiserende utdanningsprogram.

De fleste land i Europa har et helt annet fokus på viktigheten av språkkunnskap. Ifølge EUs informasjonsnettverk for utdanning har mange land et større antall år med obligatorisk undervisning i to fremmedspråk enn det Norge har. I hoveddelen av EU-landene og EFTA-landene er det obligatorisk for elevene på ungdomstrinnet og i videregående opplæring å lære to fremmedspråk. I gjennomsnitt har landene 3,8 år med obligatorisk undervisning i to fremmedspråk, mens Norge har to år.

Europarådets språkpolitikk har et hovedmål som går ut på at så mange som mulig skal kunne kommunisere på mer enn ett fremmedspråk. Europarådet ser også språkkunnskaper i et videre perspektiv. Kunnskap om språk er viktig for å bli kjent med flest mulige fremmede kulturer og med felles kulturell og historisk arv. Språkkunnskaper sees på som et verktøy for å skape gjensidig forståelse og toleranse på tvers av ulike kulturer og landegrenser.

En undersøkelse om 2. fremmedspråk utført av Telemarksforskning i 2002 viste at faget har dårlige kår i ungdomsskolen. Rapporten pekte på at faget i stor grad gir motstridende signaler til både skoleledelse, lærere og elever. På den ene siden signaliserer skolemyndighetene høye ambisjoner for faget, mens de på den andre siden får tildelt rammebetingelser som utgjør vesentlige hindringer for å realisere intensjonene, og som fører til at faget nedprioriteres i skolen. På mange skoler betegnes faget som et teorifag for de skoleflinke og teoretisk interesserte elevene. Mye av grunnen til dette kan være at undervisningen som gis i faget, er svært tradisjonell. Nye medier og undervisningsformer blir bare i liten grad brukt i undervisningen.

Det er ikke tilstrekkelig å beherske bare engelsk, og grunnene til dette er flere. Mange steder i verden er ikke engelsk 1. fremmedspråk og beherskes dermed dårlig, og i land der et flertall av innbyggerne behersker engelsk, har innbyggerne ikke nødvendigvis den kompetansen som skal til for å kunne kommunisere på et tilstrekkelig høyt nivå. Det er derfor ingen grunn til å betrakte engelsk som en døråpner alle steder i verden. Det handler altså ikke minst også om å heve fagets status.

Obligatorisk 2. fremmedspråk ville kunne vært et viktig grep for å høyne nettopp statusen på faget, og man ville kunne mestret utfordringene og mulighetene i et globalisert samfunn. Faget ville fått en praktisk tilnærming med mer kompetente læremidler og nye læremidler.

Nå har vi fått et regjeringsskifte. Arbeiderpartiet har skiftet syn, men utfordringene i forhold til behovet for større språkkunnskap har ikke forandret seg. Selv om Regjeringen har uttalt at den ønsker at flest mulige elever skal velge 2. fremmedspråk, tror jeg ikke det er fromme ønsker som er løsningen på utfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:01:22]: Jeg har deltatt i diskusjonen om obligatorisk 2. fremmedspråk siden 2001 og har aldri vært skråsikker i denne saken. Jeg blir jo litt forundret over denne skråsikkerheten som representanten Lånke framviser. Mitt spørsmål er da som følger: Har det ikke vært drøftet i Kristelig Folkeparti om innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk vil ha noen negative konsekvenser for elevene?

Mitt andre spørsmål gjelder dette: Slik situasjonen har blitt på mange skoler nå, også på grunn av en dårlig ressurssituasjon, ser vi at planene til mange skoler var kun å innføre obligatorisk tysk. Dette er i strid med forutsetningene for å innføre et obligatorisk fag, fordi elevene ikke har frihet til å velge mellom flere språk. Ser representanten Lånke at det vil ha noen negative konsekvenser å innføre obligatorisk 2. fremmedspråk, når det kun er tysk som er alternativet på veldig, veldig mange skoler?

Ola T. Lånke (KrF) [12:02:35]: Jeg vil vel si det slik at det går an å være usikker selv om man har et sikkert standpunkt, fordi det alltid er avveininger vi står overfor i slike spørsmål. Hvorvidt det har negative konsekvenser, vil tiden vise.

Kristelig Folkeparti har – kan jeg forsikre representanten Huitfeldt om – diskutert dette fram og tilbake, og vi har kommet til at det er mer å vinne, langt større fordeler, ved å innføre et obligatorisk 2. språk, av flere grunner, som jeg var inne på i mitt innlegg. Ikke minst gjelder det fordi vi lever i en internasjonal virkelighet, en verden som blir mer og mer preget av trafikk over alle grenser, og vi trenger å kunne kommunisere. Språk er det viktigste verktøyet. Det første vi begynner å lære i livet, er språk og det å kunne meddele oss til andre. Det andre er, som jeg har sagt, den praktiske tilretteleggingen, som jeg tror har veldig mye for seg, og som vil kunne gjøre dette faget mer egnet, slik at vi slipper de negative konsekvensene representanten Huitfeldt er opptatt av.

Rolf Reikvam (SV) [12:03:58]: Etter å ha hørt Ola T. Lånke fikk man en følelse av at det var nekrologen over 2. fremmedspråk han leste. Men det er jo ikke det som er situasjonen. Situasjonen er jo at 2. fremmedspråk skal fortsette som i dag, som et tilvalgsfag. Vi vet at i dag velger gjennomsnittlig rundt 50 pst. av elevene dette som sitt fag over disse tre årene.

Jeg regner med at fortsatt vil minst 50 pst., eller kanskje enda flere, velge 2. fremmedspråk, og det ville jo være veldig bra hvis vi greide å stimulere flere til å velge det. Det må ikke tegnes et bilde av at nå blir det slutt på etter- og videreutdanning for lærere osv., og at det blir et dårligere tilbud. Tilbudet innenfor 2. fremmedspråk i norsk skole skal bli bedre. Flere skal få muligheten til å velge det, og lærerne skal få etter- og videreutdanning. Så denne nekrologen som Ola. T. Lånke prøvde lese opp for oss, har rett og slett ikke noe med virkeligheten å gjøre. 2. fremmedspråk skal leve videre, og det skal ha gode vekstvilkår i skolen. Det må det ikke være noen tvil om.

Ola T. Lånke (KrF) [12:05:04]: Når jeg hører representanten Rolf Reikvam, kan jeg ikke fri meg for en følelse av at denne nekrologen må ha rot i Reikvams egen bevissthet; at han nå mener det går utforbakke med fremmedspråk, men allikevel føler seg tvunget til å være med på dette. Jeg tror ikke representanten Reikvam vil vedstå seg at det å svekke kravene til faget er med på å gjøre det sterkere, at en vil få elevene til å velge det ved å gi det et mer positivt preg. Vi vet alle – det vet også representanten Reikvam – at alle trenger å ha noen krav over seg for å kunne komme fram i livet. Det har også vært understreket tidligere i debatten. Jeg tror det er slik at dersom en ikke har dette hengende over seg som et krav, at en skal ta dette faget med den praktiske tilretteleggingen som er nødvendig for at det skal bli et godt fag, vil ikke flere velge det. Jeg tror det svekker statusen, og jeg tror at fagets framtid vil bli mørkere. Kanskje er egentlig ikke nekrologen så langt unna.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inger S. Enger (Sp) [12:06:32]: La meg også få slå det fast: Det er viktig å styrke språkfaga i grunnopplæringa. Språkkunnskap er svært viktig. Kjennskap til litteratur åpner nye verdener og beriker oss. Grammatikk kan også oppleves som litt artig og iallfall ganske nyttig.

Du kommer så langt som du har ordforråd til, er en kjent uttalelse fra Ingeborg Refling Hagen. Det kan kanskje være delte meninger om hvorvidt dette sitatet passer spesielt godt i et innlegg fra en som tilhører den delen av forsamlingen som går imot to obligatoriske fremmedspråk i grunnskolen. Men jeg mener alvorlig talt at for noen elever kan det være vel så viktig f.eks. å fordype seg i sitt eget morsmål som å kunne noen gloser fra et annet språk. Å bli sikker og trygg på sitt eget morsmål er et godt utgangspunkt for veien videre.

Det er viktig og bra at elever nå gis anledning til å velge enten 2. fremmedspråk eller språklig fordypning i norsk, engelsk og eventuelt samisk i grunnskolen. Det er et godt alternativ.

Det refereres ved flere anledninger til ulike undersøkelser som viser at nordmenn mangler kompetanse i basisfag – vi kan jo bare henvise til en sak som drøftes senere her i dag. I en slik situasjon er det viktig å tenke på hvordan undervisningen kan gjennomføres. Det er viktig å motivere flest mulig elever til å velge to fremmedspråk. Det er nødvendig å satse på bedre språklærere og bedre metodikk. Det er også viktig for meg å understreke at ikke alle skal presses inn i et nytt fag. For enkelte elever vil det være bedre å gå dypere og breiere inn i morsmålet og eventuelt i engelsk.

Regjeringspartiene ønsker å kombinere kravet om innholdsmessig og strukturell styrking av faget med krav om tilpassa opplæring og styrking av grunnleggende ferdigheter. Det er ønskelig med ei mer praktisk tilnærming til det 2. fremmedspråket enn den språkopplæringa vi stort sett kjenner i dag. Dette vil også gjelde for fordypning innen norsk, engelsk og samisk. Undervisningen skal være mer praktisk orientert enn gjeldende språkopplæring. Når vi ønsker en mer praktisk tilnærming til det nye fremmedspråket, tror vi også det vil ha en positiv innvirkning på metodikken i andre språkfag, altså også i morsmål. Jeg vil gjerne understreke viktigheten av å sikre at mange elever gjennomfører hele løpet med godt resultat, og at skolene systematisk følger opp elevenes læring med tilrettelegging for hver elev. Valg av fremmedspråk skal foretas i samarbeid mellom skole, foreldre og den enkelte elev.

Det sies at 2. fremmedspråk lenge har vært et fag som mange elever ikke har tatt så tungt. Årsaken til det kan være at valgfaget ikke har vært tellende ved opptak til videregående skole, og det har også trolig redusert ungdomsskoleelevenes arbeidsinnsats i faget. Samtidig har mange elever hoppet av undervisningen underveis, fordi de har hatt anledning til å starte opp på et nytt fremmedspråk når de kommer over i videregående skole. 2. fremmedspråk skal gjøres mer forpliktende ved at det innføres karakter i faget. Karakteren skal telle ved opptak til videregående opplæring. Dette vil være forpliktende.

Framover vil det også være viktig å arbeide med å øke antallet fremmedspråk, slik at elevene får økt valgfrihet. Det er tysk som dominerer nå. Det har vært nevnt flere språk tidligere her i dag, og jeg vil også nevne spansk som et etter hvert stort verdensspråk. Det innebærer også at det er viktig å øke lærernes kompetanse i å undervise i språkfag. Mangelen på kvalifiserte språklærere er bekymringsfull. Regjeringen vil videreføre den innsats som er iverksatt for å øke lærernes kompetanse til å undervise i 2. fremmedspråk/språklig fordypning. Her blir metode viktig. Vi må få nye innfallsvinkler til språkfagene, slik at det ikke bare blir «mer av det samme».

På høringene i denne saken var det mange ulike syn. Det er ikke så rart. Jeg merka meg spesielt godt at både Læringssenteret og Elevorganisasjonen gikk imot obligatorisk 2. fremmedspråk. Det samme gjorde Skolenes Landsforbund. Bakgrunnen for det var frykten for en for teoretisk skole. Det ble også nevnt at obligatorisk 2. fremmedspråk vanskelig lar seg kombinere med økt fleksibilitet og tilpassa opplæring.

Jeg vil understreke at det ikke å innføre 2. fremmedspråk som obligatorisk fag, ikke må oppfattes som en nedprioritering av språkopplæringa. Det er snarere en mulighet for alle til å lykkes i språkfag gjennom å gi dem som ønsker det, anledning til å fordype seg i og beherske de mest sentrale språkfag, nemlig eget morsmål og engelsk.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [12:11:56]: Når Senterpartiet er så aldeles opptatt av valgfrihet når det gjelder det 2. fremmedspråket, lurer jeg på hvorfor det da ikke er ønskelig å få valgfrihet når det gjelder sidemål – altså nynorsk – slik at de som ønsker det, kan fordype seg i sitt morsmål.

Inger S. Enger (Sp) [12:12:18]: Ja, det var en interessant problemstilling.

Jeg ser på nynorsken som en del av morsmålet. Det er svært viktig at vi behersker begge målformene i Norge. Når Fremskrittspartiet ønsker valgfrihet her, finner jeg det litt rart, for jeg ser på nynorsk som en viktig del av det norske språk som det er viktig at alle elever behersker godt.

Det er for lite nynorsk. Hvis vi hadde alminneliggjort det mer i skolen, hadde det falt mer naturlig for en større del av befolkningen enn det det faktisk gjør.

Gunnar Gundersen (H) [12:13:08]: Jeg tror det er viktig å understreke at all forskning tyder på at samtlige elever ville profittere på et 2. fremmedspråk. Hvis man ser på skolen, er det også ganske entydige signaler om at man trenger stimulans, og man trenger å få pedagogikk inn. Man trenger stimulans av det faglige nivået, og man må gi faget et løft.

Representanten Enger sa at det var viktig å motivere flest mulig til å ta 2. fremmedspråk, og det er vi veldig enige i. Men det er jo nettopp det som er poenget. Språk trenger en pedagogisk fornyelse, det har vi hørt ganske entydig gjennom høringene. Faget må bli mer praktisk orientert for at elevene skal velge det – og da er man fort inne i en vond sirkel. Så for å oppnå den fornyelsen hadde faget hatt veldig godt av å bli obligatorisk. Det er ganske underlig at Senterpartiet, i og med at representanten Enger fokuserte på at det er viktig med språkkunnskaper, har landet på et nei.

Inger S. Enger (Sp) [12:14:13]: Jeg skjønner at det overrasker representanten Gundersen at Senterpartiet har gjort det, men det overrasker ikke Senterpartiet. Bakgrunnen for det er at vi ønsker at veldig mange skal ta 2. fremmedspråk. Vi tror at det beriker, og at det er viktig. Men det vil finnes én gruppe som faktisk har mer enn nok å gjøre med de fagene de allerede har, og da vil fordypning i morsmålet, og eventuelt engelsk, være veldig viktig.

Fordypning kan være mye forskjellig. Fordypning kan f.eks. være å lære forskjellen på store og små bokstaver. Vi snakker her om veldig mange nivåer på dette, og det må være forståelse for at fordypning kan være mange ting.

Når det så gjelder dette med en mer praktisk tilnærming til 2. fremmedspråk, er jeg helt enig i det. Jeg mener at å gjøre det obligatorisk ikke hjelper i denne sammenhengen. Vi må gå til lærerskolene og bygge dem opp annerledes, sånn at lærerskolestudentene lærer dette, og så må vi eventuelt komme tilbake til skolen og la elevene der få gleden av dyktige, praktiske lærere.

Ola T. Lånke (KrF) [12:15:42]: Når jeg hører representanten Enger tale på vegne av Senterpartiet, opplever jeg at partiet framtrer som en varm forsvarer av morsmål. Det er ikke galt. Morsmål er viktig, men man får nærmest inntrykk av at det kun er de morsmålene som snakkes i Norge, som er viktige. Men det finnes mange andre morsmål i verden. Jeg er litt opptatt av Senterpartiets image, for Senterpartiet er kjent for å være et sterkt Nei til EU-parti, og det har kjempet mot europeisk integrasjon. At det nå også sier nei til 2. fremmedspråk, blir vel sterkt. Jeg kjenner mange senterpartimedlemmer som er veldig internasjonalt orientert – og vi har nettopp hørt landbruksministeren snakke om fugleinfluensaens farer over landegrensene her i dag – så jeg vil spørre representanten Enger om hun ikke frykter for at dette forsterker Senterpartiets image av å være et parti som først og fremst kjemper for norske verdier og ikke er opptatt av de internasjonale.

Inger S. Enger (Sp) [12:16:57]: Nå syns ikke jeg det er noe galt i å kjempe for norske verdier, men det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig. Det går også an å kjempe for internasjonale verdier.

Når det gjelder språkfag, og at Senterpartiet går imot to obligatoriske språkfag i ungdomsskolen, skyldes kanskje ikke det at vi er spesielt smale og sier nei til alt. Det skyldes kanskje at det i Senterpartiet er veldig mange lærere som føler dette på kroppen, og som ser en liten gruppe som sliter hardt med å klare andre fag. De mener at en kanskje bør prøve å gjøre hverdagen deres litt lysere og litt lettere. Da kan dette med fordypning i engelsk – lære seg å lese en bruksanvisning – og i sitt eget morsmål være den beste opplæring. Det er ikke smalt. Det er faktisk bredt, og det vil gjøre livet lettere for en stor gruppe folk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Einar Dørum (V) [12:18:08]: Jeg synes det var svært befriende å høre representanten Huitfeldt, for hun beskrev direkte noe jeg har sans for som politiker, at det er inngått et realpolitisk kompromiss mellom de tre regjeringspartiene. Det synes jeg er realt. Det synes jeg er greit. Men jeg har lyst til å tegne en kontrast.

Jeg har for det første den visjon og den drøm at kunnskap er makt. Jeg er også av den oppfatning at i det som Francis Sejersted har kalt sosialdemokratiets gylne øyeblikk, hvor alle partier i Norge stilte opp – ja, Sejersted sier sågar: som den lojale opposisjon – var det nettopp for å løfte temaet «kunnskap er makt». Så vet vi at etter 1970, slik representanten Reikvam trakk opp de skolehistoriske linjer, utvidet vi dette. Der skolen før hadde vært autoritær og smal for noen, skulle nå flere være med. Så har vi vært inne i en ganske utfordrende periode, hvor det nærmest har virket som om pedagogikken var det aller viktigste og kunnskapen ikke like viktig. Nå står i hvert fall jeg og Venstre for det syn at kunnskap er makt, og at pedagogikken er en verktøykasse som gir en mulighet til å møte mennesker, elever, i svært ulike sosiale situasjoner og sørge for at de kan ha nettopp mestringens glede. Det har også vært slik etter vårt syn at en lærer som er trygg i sitt fag, som har hele denne verktøykassen, og som samtidig er en tydelig voksen, øker sjansen betydelig for at elevene skal kunne være med.

På denne bakgrunn, hvor situasjonen har vært at pedagogikken nærmest har vært overordnet kunnskapen – i stedet for at kunnskapen er avgjørende og pedagogikken verktøyet – får man altså forslag om et obligatorisk 2. fremmedspråk. Jeg tror fortsatt at kunnskap er makt i en verden hvor vi har brede internasjonale kontakter, og ikke minst min egen referansebakgrunn i denne byen, med 35 pst. fremmedspråklige elever i grunnskolen, forteller meg nettopp at det å se elever, anerkjenne dem, gi dem rett i at det språket de kommer hit med, også er et morsmål som er verdt noe i en undervisning, er viktig.

I denne situasjonen velger altså regjeringspartiene seg bort fra en drøm og en visjon om at kunnskap er makt. Man velger seg inn på en vei som nærmest blir slik fordi noe er sosialt vanskelig. I stedet for å prøve å løse det, gå inn på det, bruke hele den pedagogiske verktøykassen og se hvordan fagene innrettes, så velger man å legge seg flat. Man velger å trekke seg tilbake. Det er et kunnskapssyn og en ambisjon på vegne av skolen, som nettopp skal dyrke at kunnskap er makt, som forbauser meg, og som får meg til å tenke at her har regjeringspartiene faktisk forlatt det som Sejersted kalte sosialdemokratiets gylne øyeblikk i norsk skolehistorie.

Så kommer det andre poenget, og det som forbauser meg enda mer med Regjeringen som helhet – og jeg velger å ta partiene og deres programmer på alvor. I en situasjon hvor det er helt avgjørende å fremme integrering og vise respekt, hvor det 2. fremmedspråket kunne vært f.eks. urdu eller et annet språk som snakkes i denne byen, opplever jeg som representant på talerstolen og etter å ha hørt alle innleggene at det er et perspektiv som nesten ingen har med seg. Det forbauser meg ikke, for skolen i Oslo har nesten aldri vært tema i stortingssalen. Den norske skolen, slik den har vært drøftet i stortingssalen, har ligget et sted på landet med mellom 10 000 og 15 000 innbyggere. Ja, det er bra med kommuner med mellom 10 000 og 15 000 innbyggere eller færre, men det blir helt galt hvis man ikke vil løfte med seg utfordringer som er annerledes. Og det er på den bakgrunn jeg har en følelse av at denne virkeligheten, hvordan skolene er i stand til å takle dette, ikke engang ses i stortingssalen.

Jeg blir enda mer forbauset over at det ikke ses av regjeringspartier som er opptatt av at integrering er svært viktig for å skape likeverd, og som burde forstå at skolen er helt avgjørende for å fremme integrering. I den sammenheng er nettopp et 2. fremmedspråk som blir obligatorisk, som blir bra, helt avgjørende.

Så avslutningsvis: Mange har sagt at man ikke har tatt nok hensyn til skoleforskningen – mange har ment at man ikke har tatt nok hensyn til den i lærerutdanningen og i grunnskolen. Etter dagen i dag må vi i hvert fall kunne tilføye at det ser ut til at skoleforskningen heller ikke synes å være et datagrunnlag som vil gjøre synderlig inntrykk på regjeringspartiene når man utformer sin politikk. Det virker nærmest som om skoledebatten i dag har en sosialpolitisk innretning – ikke en innretning basert på at kunnskap er makt, og at en bred pedagogisk verktøykasse gir mestringsmulighet for alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:23:19]: Representanten Dørum sier at kunnskap er makt. Men kan ikke representanten også se at det kan bli avmakt – i en situasjon der 2. fremmedspråk blir gjort obligatorisk?

Venstre er et liberalt parti. Hvorfor har representanten Dørum mistet troen på at elever og foreldre kan være med på å ta et valg også når det gjelder 2. fremmedspråk?

Odd Einar Dørum (V) [12:23:49]: Venstre er et liberalt parti, men Venstre er også et sosialliberalt parti. Vi legger til grunn at ut fra et helhetshensyn veier tunge samfunnshensyn mye. Når det gjelder å bygge og holde dette fellesskapet –jeg antar at representanten og jeg har felles – er det viktig at kunnskapsgrunnlaget blir så godt at man kan møte den verden man treffer utenfor Norges grenser, og enda viktigere: at man kan møte den verden man har innenfor Norges grenser. Å inkludere dette fellesskapet, alle de som representerer språklige minoriteter, på en god måte, er å sørge for at den offentlige skolen som vi slåss for, skal bli best mulig.

Jeg vil gjerne tilføye at nettopp fordi Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene har et så restriktivt syn som de har på friskoler, burde de hevet ambisjonsnivået for den offentlige skolen, og sørget for at det skinner av den, og at den blir god. Så jeg føler at man for det første er redd friskolene, og at man, for det andre, ikke sørger for å ha ambisjonene på plass når det gjelder den offentlige skolen.

Rolf Reikvam (SV) [12:25:00]: Det var sosialdemokratiet, den politiske venstresiden og fagbevegelsen som drev gjennom retten til niårig grunnskole på 1960-tallet, og retten til 13-årig videregående skole på 1990-tallet, ut fra den erkjennelsen at kunnskap er makt. Det å fordele kunnskap er grunnleggende viktig. Men når Odd Einar Dørum knytter kunnskap til makt opp mot 2. fremmedspråk, om det skal være obligatorisk eller være frivillig og tilvalgsfag, kortslutter det for meg. Det at en elev velger å fordype seg i andre fag, bruke flere timer på andre fag, er ikke uttrykk for noe annet kunnskapssyn. Det er et uttrykk for at kunnskap er makt. Så det å spille på denne retorikken faller på sin egen urimelighet.

Så har jeg et konkret spørsmål til Dørum om morsmålsopplæringen. I forrige periode endret vi loven slik at retten til morsmålsopplæring for elever med minoritetsbakgrunn ble svekket. Kan Dørum være med på å styrke denne retten igjen, nettopp for å styrke språkopplæringen?

Odd Einar Dørum (V) [12:26:17]: For meg og Venstre er det ikke retorikk å si at kunnskap er makt. Dette tror vi virkelig. En kan gjerne si det med ord fra fanen på Trondheim Katedralskole: «Per ardua ad astra» – gjennom lyset mot stjernene. Det at det tindrer i elevøyne fordi elevene føler at de er legitimert, er det som bygger f.eks. en god offentlig fellesskole. Det trodde jeg representanten Reikvam og jeg hadde felles.

For Venstre er en del av strategien å sørge for at man er inkludert i dette fellesskapet ved å gjøre 2. fremmedspråk obligatorisk. Jeg tror at den konstruksjonen som er valgt, med fordypning i tre fag – norsk, engelsk og samisk – eller det å velge valgfritt, vil gi en betydelig dragning mot fordypningselementet, ikke mot 2. fremmedspråk, som regjeringspartiene har argumentert for i denne salen. Jeg tror at tar man med 2. fremmedspråk, med den skoleforskningskompetansen som vi har – for det er kunnskap, å vise respekt for kunnskap – bygger man en offentlig skole som det skinner av, og som blir bra. Jeg vil slåss for at den offentlige skolen skal være bra. Så har vi her skilt veg i forhold til hvordan det skal skje.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Øystein Djupedal [12:27:57]: Jeg er glad for denne debatten her i Stortinget om skolens innhold – ikke minst om 2. fremmedspråk i skolen, som er bakgrunnen for debatten. Regjeringen har bestemt at det ikke skal være obligatorisk 2. fremmedspråk på ungdomstrinnet i framtiden.

Når jeg hører på debatten i dag, kan man få inntrykk av at 2. fremmedspråk skal fjernes fra skolen. Men alle elever som ønsker det, vil selvfølgelig få anledning til å velge 2. fremmedspråk. La det være veldig tydelig.

La meg også gjenta at vi ønsker at mange skal kunne velge 2. fremmedspråk. Det er en viktig kvalitet for hver enkelt elev, og det er en viktig kvalitet for vårt samfunn at vi har mange med kunnskap i flere språk enn bare engelsk og norsk. Vi trenger språkferdigheter, og vi vil styrke den nasjonale fremmedspråkkompetansen. Derfor skal skoleeiere tilby ungdomsskoleelever opplæring i fremmedspråk i minst ett av de fire språkene tysk, fransk, spansk eller russisk, eller i tillegg et annet fremmedspråk. Og la meg understreke – representanten Dørum har forbilledlig tatt opp dette i flere replikker – at jeg håper mange skoler gir ungdom en anledning til å velge andre språk, hvis det finnes et grunnlag for det på skolen. Ikke minst her i Oslo burde en legge til rette for det, og jeg håper man finner en praktisk løsning på det. Jeg må også si, som representanten Reikvam har vært inne på, at morsmål er viktig, men det har blitt svekket, dessverre, ved den foregående regjering.

Vår løsning ligger ikke i å gjøre det nye faget obligatorisk. Løsningen ligger i å gjøre fremmedspråk interessant og nyttig for elevene, slik at de velger det. Mange elever velger i dag bort fremmedspråk mellom åttende og niende klasse. Det er flere årsaker til dette, bl.a. fagets uklare status, og det at det ikke teller ved inntak til videregående opplæring. En viktig årsak kan også være selve opplæringen i fremmedspråket, som i stor grad har dreid seg om å lære om språket, ikke om å kommunisere på språket.

Vi tror at hvis timene i fremmedspråk blir interessante og nyttige for elevene, vil flere velge faget. Derfor vil jeg understreke at jeg vil gå inn for å styrke ikke minst lærernes kompetanse på dette området, og intensivere arbeidet med etterutdanning for lærere i fremmedspråk. Vi vil også videreføre arbeidet med det nasjonale fremmedspråksenteret og tiltakene som ligger i strategiplanen «Språk åpner dører», som jeg vil revidere senere i år. Jeg vil altså at elevene skal ha muligheten til et valg, og det skal være et godt faglig alternativ, ikke minste motstands vei. Derfor vil det fra høsten 2006, for de elevene som ønsker det, være mulighet til å velge fordypning i norsk, engelsk eller samisk som alternativ til et fremmedspråk.

Fremmedspråk og fordypningsfagene skal være likestilte fag, og det skal gis karakterer som skal til ved inntak til videregående opplæring. De nye læreplanene skal tas i bruk både i grunnskolen og i videregående opplæring fra og med skoleåret 2006–2007. Når en elev har valgt enten fremmedspråk eller fordypning i engelsk, norsk eller samisk, skal eleven normalt ha faget på hele ungdomstrinnet. Bare når særlige hensyn tilsier det, skal eleven etter første semester kunne velge seg fra eller til fremmedspråk. Vi ønsker altså å endre holdning til å se på valg som uforpliktende.

Når det gjelder fremmedspråk i videregående opplæring, skal alle elever i studieforberedende utdanningsprogram ha et fremmedspråk innenfor den tidsramme som er avsatt til fellesfag. Disse elevene kan enten fortsette med det fremmedspråket de har hatt på ungdomstrinnet, eller begynne med et nytt språk. Men de kan ikke begynne på nytt med det samme språket, slik som ordningen er i dag.

De elever som ikke har hatt fremmedspråk på ungdomstrinnet, men som har valgt fordypning i engelsk, norsk eller samisk, skal begynne med fremmedspråk i videregående. De skal ha faget i tre år. For disse elevene vil derfor timetallet til det valgfrie programfaget i studieforberedende utdanningsprogram bli redusert. Det vil altså lønne seg å velge fremmedspråk på ungdomstrinnet.

La meg si at vi har nå funnet en svært god løsning på hvordan vår kompetanse i ungdomsskolen kan styrkes. Jeg er enig med dem som sier at kunnskap er makt, og jeg er veldig enig i at vi skal ha en skole som lyser av kunnskap. Dessverre må jeg si at gjennom de fire siste årene har det vært for mye fokusering på – ikke alt som er viktig i skolen – struktur. Mye av den strukturen viderefører vi, men vi bruker mer ressurser og mer debatt på innholdet i skolen, og det synes jeg det er gledelig å se at Stortinget også deltar i. For dette er det viktige utviklingsfeltet for vårt samfunn og vår skole.

Vi skal ha en kunnskapsskole, vi skal ha en skole som lyser. Det betyr mer ressurser, mer engasjerte lærere, og mer engasjerte elever. Og det vi legger opp til her, med 2. fremmedspråk, har blitt bredt mottatt, med bred støtte i store lag av dem som har sitt daglige virke i skolen. Det viser jo at vi er på rett kurs i forhold til de valg vi her gir åpning for. Men alle valg er som sagt kvalifiserende og krevende. Det betyr at dette spekteret vi nå legger opp til, mener vi vil styrke ungdomsskolen, og det vil styrke elevenes kompetanse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [12:33:16]: Da kunnskapsministeren i spontanspørretimen fikk spørsmål knyttet til Civita-rapporten «Skal alle få forsøke seg», sa statsråden at han i liten grad vil forholde seg til dokumentet, fordi det ikke var forskningsbasert. Det indikerer i hvert fall at statsråden forholder seg til forskningsbasert informasjon på en annen måte og med større respekt enn det han oppfatter som rene politiske ytringer.

I spørsmålet om hvorvidt 2. fremmedspråk bør gjøres obligatorisk eller ikke, har så godt som et samlet fagmiljø sagt at det vil være meget ufornuftig å ikke gjøre faget obligatorisk. Her velger imidlertid statsråden å se bort fra de entydige råd statsråden får. Er det slik at statsrådens forhold til fagkompetanse varierer fra sak til sak? I så fall, foreligger det en forhåndsdefinert liste vi kan få tilgang til? Og hva er det i denne konkrete saken som gjør at statsråden mener å ha bedre faglig innsikt enn fagmiljøene selv?

Statsråd Øystein Djupedal [12:34:16]: Som representanten utmerket godt vet, er det ulikt syn i fagmiljøene også på dette. Hvis man ser på de høringsuttalelsene som har kommet, vil en se at store deler av dem som har sitt daglige virke i ungdomsskolen, er veldig takknemlige og glade for at det nå åpnes for valgmuligheter. Det finnes flere forskningsundersøkelser som viser dette. Men det er også viktig å huske følgende – og det vil jeg anta gjelder for Fremskrittspartiet som for andre partier: at all politikk er politikk ut fra en helhet av ulike standpunkt. Det betyr at når vi nå legger til rette for større grad av valgfrihet i skolen, ser vi at skolen er takknemlig for at den får denne muligheten. Og vi ser at lærerne støtter dette.

Så ser vi også at elevene synes at dette er positivt. Men vi gir ikke valgmulighet på noen annen måte enn at vi gir kvalifiserende valg. Det betyr at for ungdom som ønsker å fordype seg f.eks. i norsk, engelsk eller samisk, vil det også være et veldig krevende valg – også for vårt samfunn og for den enkelte vil det være en god ting. Jeg har veldig vanskelig for å se hvordan det å ha fordypning i engelsk, norsk eller samisk, som også er språkfag, skal være noe reduserende i forhold til kvaliteten i skolen. Tvert imot antok jeg at Fremskrittspartiet var for valg – jeg registrerer nå at de tydeligvis ikke er det.

Ine Marie Eriksen (H) [12:35:37]: Jeg registrerer at statsråden synes det er bra med en innholdsdebatt om skolen. Og jeg må – med all respekt – si at det er på tide at statsråden også begynner å engasjere seg i det, etter en valgkamp som kun har handlet om skolemat, mobiltelefoner og svømmebasseng.

Statsråden påstår at forslaget hans er bredt mottatt, med bred støtte. Det er nok ikke riktig. Den høringsrunden som vi hadde i komiteen, indikerer det stikk motsatte, nemlig at det er null støtte til det standpunktet som statsråden nå inntar.

Mitt spørsmål gjelder dem som ikke velger fremmedspråk på ungdomsskolen, og som på den måten også får mindre språkopplæring totalt sett – hvis man ser ungdomstrinnet og videregående sammen. Hva har statsråden tenkt å gjøre for at de elevene ikke skal sakke ekstra akterut i forhold til elever som velger to fremmedspråk? Og spørsmål nr. to: Representanten Inger Enger sa at fordypning kan være mange ting, f.eks. å lære forskjellen på store og små bokstaver. Er det det som menes med fordypning i engelsk, norsk og samisk?

Statsråd Øystein Djupedal [12:36:39]: De elever som ikke velger 2. fremmedspråk på ungdomsskolen, og som skal ta studieforberedende linje, må da ta igjen dette, noe som betyr at de må ha flere timer i videregående skole – flere av disse fellestimene vil da måtte gå til det språkfaget. Det betyr at de må ta igjen. Og de ungdommene som vet at de ønsker å gå i en studieforberedende studieretning, bør da allerede i ungdomsskolen velge et 2. fremmedspråk; på den måten vil de premieres for det. Vi har hele tiden vært veldig tydelige på at det er en del av det løpet vi her ønsker.

Så synes elevene og Skolenes Landsforbund, og også veldig mange enkeltlærere som sender henvendelser til oss – vi ser det også i den offentlige debatten – det er positivt at vi her gir åpning for større grad av valgmulighet i ungdomsskolen.

Jeg må si at jeg i denne saken ofte er overrasket over særlig Høyre, som med intensitet argumenterer mot at vi åpner for noe større grad av valgfrihet når det gjelder kvalifiserende fag. Ingen av disse valgene er en lettvinn vei ut. Intensiteten i innleggene fra de borgerlige i dag overrasker meg veldig, simpelthen fordi alle fag er kvalifiserende, og alle fag er krevende.

Ola T. Lånke (KrF) [12:37:58]: «Tilpasset opplæring» er ord som går igjen, nærmest som et mantra. De har vært brukt av flere regjeringer, også av den regjeringen vi har nå. Slik jeg forstår det, er meningen at undervisningen skal tilpasses den enkelte elevs evner og muligheter til å dra nytte av et fag. Jeg ser av innstillingen til dokumentforslaget som vi drøfter nå, at regjeringspartiene bruker «tilpasset opplæring» nærmest som et motargument, mot obligatorisk fremmedspråk. I stedet vil man ha frivillighet. Jeg vil spørre om ikke det er å tilpasse seg vår aller svakeste tilbøyelighet – å velge minste motstands vei.

Statsråd Djupedal sier i dag at han vil at mange skal velge 2. fremmedspråk. Da blir mitt spørsmål: Vil det skje, når man i stedet kan velge fordypning i flere andre fag og det skal legges til rette for mer ressurser for å få det til? Vil det i praksis være mulig å legge til rette for en tilpasset opplæring i 2. fremmedspråk, slik at flere velger det?

Statsråd Øystein Djupedal [12:39:11]: Jeg har håp om at mange, sammen med foreldre og lærere, velger 2. fremmedspråk på ungdomsskolen. Det vil elevene ha godt av, det vil vi som samfunn ha godt av, og det vil gjøre 2. fremmedspråk til et motiverende og lærerikt fag, med en praktisk tilnærming som vi har stor tro på. Den fremmedspråklige undervisningen i ungdomsskolen har dessverre ikke vært så praktisk tilrettelagt som den vil bli med de nye læreplanene.

Vi har store forhåpninger til dette. Vi ser også at lærerne møter dette med entusiasme, og det er jeg veldig glad for.

Ungdommene må gjøre sine valg, men det finnes ikke noen lette valg her. Hvis man velger fordypning i et av de tre alternative fagene som jeg nå har skissert, vil det også telle ved opptak til videregående skole, og man vil få karakterer. Hver enkelt ungdom må sammen med sine nærmeste og sammen med skolen selvfølgelig tenke igjennom hva de ønsker, i hvilken retning de ønsker å gå i livet.

Vi gir ungdommene valgmulighet tidlig i livet. Vi tror det er klokt å åpne noe bredere enn det å måtte velge et av de fire opprinnelige fagene, og at man i spesielle tilfeller kan ha morsmålsundervisning i tillegg.

Odd Einar Dørum (V) [12:40:23]: Bare for ordens skyld: Jeg definerte mitt eget utdanningspolitiske ståsted i hovedinnlegget fordi statsråden i spørretimerunder tidligere har hatt for vane å definere Venstres standspunkt. På den måten er det definert fra talerstolen hva jeg står for, slik at vi kan ha det som et felles utgangspunkt.

I innlegget var jeg nettopp opptatt av det samme som statsråden nå har sagt at han er opptatt av: å diskutere innholdet i skolen. Det synes jeg er bra. Der møtes vi.

Mitt standpunkt, som jeg har gjort rede for, er at kunnskap er makt, og at den pedagogiske verktøykisten som kan brukes, gir større mulighet for at flere elever kan mestre. Mitt spørsmål blir da: Vil statsråden være villig til å vurdere spesielt hvordan man i landets hovedstad kan møte den utfordringen som handler om et obligatorisk fremmedspråk? Der er det 35 pst. fremmedspråklige, og skolemyndighetene har gjort en stor jobb for nettopp å sørge for at alle skal være med, at det skal være en god nøkkel til integrering. Vil statsråden være åpen for å vurdere det og høre på synspunkter som kommer fra dem som kjenner hvor skoen trykker?

Statsråd Øystein Djupedal [12:41:28]: La meg først replisere til det første som representanten tok opp, dette med Venstres skolepolitiske syn: Det er riktig at jeg har vært forbauset over Venstres omfavnelse av den kommersielle delen av friskolene og den varme støtten partiet har gitt den tidligere regjeringen når det gjelder dette. Nå når Venstre ikke lenger sitter i regjering sammen med Høyre, mener jeg fortsatt det er på tide at partiet finner tilbake til sine historiske røtter – som en varm forsvarer av fellesskolen. Jeg håper at det innlegget Dørum holdt i dag, var en del av tilnærmingen tilbake til det ståstedet som Venstre historisk har hatt, og som vi har hatt felles, nemlig å være forsvarere av fellesskolen.

Så til Oslo. La meg si at det her åpnes for at man kan velge andre språk enn de fire som er definert. Det vil i stor grad være et spørsmål om hvordan Oslo kommune tilrettelegger dette for hver enkelt skole. Det er ingenting fra departementet som hindrer det. Det vil være helt opp til kommunen, gjennom lokale vedtak, å legge til rette for at ungdom i de skolene der det vil være spesielt aktuelt, kan velge andre språk.

Anders Anundsen (FrP) [12:42:41]: Statsråden utfordret i sted Fremskrittspartiets forhold til valgfrihet. Jeg tror statsråden er godt kjent med at Fremskrittspartiet er valgfrihetens parti. Men det er også viktig at en faktisk tar hensyn til den nye situasjonen vi har, med en stadig større grad av internasjonalisering. Behovet for å knytte 2. fremmedspråk til basisfagene er i dag veldig stort.

Vi har hørt en rekke ganger fra talerstolen i dag – fra statsråden og fra regjeringspartiene – at det er usedvanlig viktig å sikre elevene valgfrihet. Det er Fremskrittspartiet enig i. Betyr det at denne regjeringen vil legge opp til valgfrihet for elevene også på andre områder – f.eks. valgfritt sidemål og en bredere inngang når det gjelder elevers rett til å velge andre skoler enn de offentlige? Når Stortinget i løpet av kort tid skal behandle Fremskrittspartiets forslag om fritt skolevalg, vil Regjeringen være positiv også til det? Da vil det være hold i den argumentasjonen som jeg tror er vikarierende fra statsrådens side i dag, fordi han ikke har den faglige støtten som han hevder å ha.

Statsråd Øystein Djupedal [12:43:47]: Vi er veldig trygge på at det vi gjør, er godt for skolen. Vi gjør dette fordi vi er helt sikre på at elevene i ungdomsskolen vil få en bedre mulighet til å ta et bredere valg, og at det vil styrke deres kompetanse når de skal videre i utdanningsløpet. Hvis vi ikke hadde trodd på dette, ville vi ikke ha gjort det. Vi er helt trygge på at de valgmulighetene vi gir, som er kvalifiserende og krevende, er det som skaper en bedre skole.

Jeg er helt enig i at det finnes ulike vurderinger med hensyn til når man skal ha valgmulighet, og når man ikke skal ha det. Det skal være obligatoriske fag i skolen, fag som man ikke skal kunne velge bort, og som er en del av den basiskompetansen borgere som vokser opp i Norge, skal ha. Vi mener at nynorsk – dessverre til fortrengsel for det Fremskrittspartiet mener – er en del av den kulturelle og språklige basisen vårt land bygger på. Og det ønsker vi å videreføre.

Vi har ulikt syn på dette, men jeg tror at vi kanskje kan enes om følgende: Det er noen deler ved norsk skole man ikke skal kunne velge bort. 2. fremmedspråk gir en viktig kompetanse som vi ønsker å styrke, men det gjelder også norsk, engelsk og samisk. Det er også viktige kvaliteter ved norsk skole, kvaliteter som styrker skolens kunnskapsbase og gir åpninger for ungdommene når det gjelder det videre utdanningsløpet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anna Ljunggren (A) [12:45:22]: Arbeiderpartiet mener det er viktig med en styrking av språkfagene i grunnopplæringen. Vi mener at god språkkunnskap er svært viktig. Vi mener at et fortsatt valgfritt 2. fremmedspråk, kombinert med språklig fordypning i norsk, engelsk eller samisk, vil bidra til en styrking av språkkunnskapene til norske ungdomsskoleelever.

Til nå i debatten kan man oppfatte det slik at et 2. fremmedspråk blir valgfritt også i videregående skole. Det stemmer ikke. En kan like godt lese en fransk meny selv om en ikke hadde fransk på ungdomsskolen. De elevene som ikke har 2. fremmedspråk på ungdomsskolen, har tre år fremmedspråk på videregående skole, mot to år for dem som hadde 2. fremmedspråk på ungdomsskolen.

Vi vil at også elever på ungdomsskolen skal ha valgfrihet – frihet til å velge det språket som de ønsker å lære, og har mest behov for å lære og videreutvikle seg i, i samråd med sine lærere og foreldre. Noen trenger ekstra timer i norsk, noen ønsker å lære engelsk enda bedre, og noen vil lære samisk fordi de lever i tett bebodde samiske områder.

Målet vårt er at flere fullfører utdanningsløpet med gode resultater. Dette mener vi skjer gjennom valgfrihet, tilrettelagt undervisning og en mer praktisk tilnærming i flere fag.

Arbeiderpartiet mener at ved å stimulere flere elever og studenter til å ta et skoleår i utlandet, i fremmedspråklige land, vil Norge kunne konkurrere i verdensklassen når det gjelder språk, spesielt når vi ser at Norge utmerker seg som et land der elevene lærer engelsk tidlig – allerede i sjuårsalderen, i motsetning til Danmark og Island, hvor de begynner å lære engelsk i tiårsalderen.

Vi ønsker å øke antallet fremmedspråk, slik at eleven får økt valgfrihet, og slik at det ved senere studier vil være lettere å reise til utradisjonelle land. For å få gjennomført dette krever vi enda mer språkkyndige lærere. Ved høringsrunden kom det fram at i Finnmark fylke må de samiske elevene lære fire språk ved innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk. Det er med glede vi nå kan si at de samiske elevene også får mulighet til å velge, slik at de kan bli enda bedre i sitt morsmål.

I dag sliter mange på ungdomsskolen fordi skolen er blitt for teoretisk tung. Jeg sier ikke at det å velge fordypning i norsk, engelsk eller samisk vil føre til mindre teori i ungdomsskolen, men elevene får mulighet til å bli gode i ett språk i stedet for å slite med to språk. I dag dropper mange ut av ungdomsskolen nettopp fordi den er blitt for teoritung. Vi vil jobbe for at et 2. fremmedspråk har så praktisk tilnærming som mulig, og at lærerkompetansen innenfor språkfagene økes.

Spinke- og spareskolen til Høyre gjorde at de fleste skolene ikke kunne tilby flere språk – kun tysk, punktum! – på veldig mange skoler. Spesielt i mitt fylke, som er Nordland, er det veldig mange små kommuner, og de mindre skolene i disse kommunene vil ha problemer med å innføre et obligatorisk 2. fremmedspråk der en har valget mellom flere språk enn bare tysk. Noen skoler har bare lærerkompetanse til å undervise i ett fremmedspråk i tillegg til engelsk. Det synes jeg vi skal tenke på.

Valgfritt 2. fremmedspråk eller språklig fordypning mener vi kombinerer kravet om tilpasset opplæring og styrking av grunnleggende ferdigheter.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:49:16]: Gjennom to resolusjoner i Europarådet har Norge vært med på å framheve viktigheten av at elevene lærer to fremmedspråk. Senest i 2001 ble medlemslandene oppfordret til å la elevene ha ferdigheter i to verdensspråk når de går ut av grunnskolen. Dette samsvarer også med EUs handlingsplan for språkopplæringen.

Statsråd Djupedal uttalte til Aftenposten 27. oktober i fjor at «de to resolusjonene i Europarådet og handlingsplanen i EU ikke forplikter Norge til noe som helst», og at de som hevder at Norge bryter med inngåtte avtaler, trekker det hele for langt. «Dette dreier seg om anbefalinger», hevder statsråd Djupedal. Det er mulig at statsråden formelt har rett i at dette ikke forplikter Norge, men anbefalingene er allikevel klare og entydige, og de har sin bakgrunn i at det er å anbefale at elevene er best mulig rustet til å møte framtiden i en stadig mer globalisert verden, for alt tyder på at kunnskap blir en viktig nøkkel for å kunne lykkes, og språk vil bli en døråpner.

Bak Stortingets vedtak om reformen Kunnskapsløftet ligger det en bred politisk enighet om at skolen bør skjerpe fokuseringen på elevenes læringsutbytte, og det er bred enighet om at målet er å heve nivået i høyere utdanning. Det er derfor oppsiktsvekkende at de første signalene fra den nye regjeringen går på å innføre generell studiekompetanse, redusere tilbudet ved å hindre etablering av friskoler og ikke innføre obligatorisk 2. fremmedspråk i grunnskolen. Dette er skritt i gal retning i forhold til det målet vi har satt oss.

Ifølge Utdanningsdirektoratet har til sammen 20 land i Europa to obligatoriske fremmedspråk i grunnskolen. Norge, som har som uttalt mål at vi i framtiden skal kunne leve av kunnskap, vil altså ikke følge opp dette. Sosialistene ser bort fra viktigheten av kommunikasjon og kulturforståelse og at kunnskap i flere språk er en nødvendighet.

Innføringen av den sosialistiske enhetsskolen har ført til at norske elever har elendige resultater i internasjonale undersøkelser. Både på 4., 8. og 10. klassetrinn har elevers grunnleggende kunnskaper og ferdigheter i realfag blitt svekket ifølge PISA- og TIMS-studiene. Særlig påfallende er det at norske 4.-klassinger ligger langt etter det nivået 3.-klassingene hadde i 1995. SSB mener at nivået i 8. klasse blant de beste østasiatiske landene svarer til over tre års forsprang på norske elever i matematikk og bortimot to år i naturfag. I Nederland ligger 8.-klassingene omtrent to år foran norske elever i matematikk og ett år foran i naturfag.

2. fremmedspråk har vært valgfag siden 1974. Enhetsskolen har ført til at svake elever har blitt veiledet bort fra å ta dette. De som slipper 2. fremmedspråk, blir taperne. Faget blir faktisk ikke tatt alvorlig før det gjøres obligatorisk. Det finnes ikke én eneste faglig begrunnelse for ikke å gjøre 2. fremmedspråk obligatorisk. Debatten rundt denne problematikken har i stor grad dreid seg om synsing og politiske markeringer og har i liten grad basert seg på forskningsresultater.

Det er misforstått snillisme å tro at en kan la svake elever slippe språk, for på den måten å gjøre livet deres lettere. Forskningen viser tvert imot at det er fordeler ved å lære språk. Elevenes analytiske evner utvikles, og dette kommer til nytte i andre fag. Alder er heller ingen hindring i forhold til læreevnen. Motivasjonen kommer gjennom læring. Dessverre er det slik at et 2. fremmedspråk er blitt gjort til syndebukk for at noe er galt i norsk skole.

Etter min og Fremskrittspartiets oppfatning er det viktigere å fokusere på lærernes mangelfulle kunnskaper. Lærere i dag har ett år med fremmedspråk i lærerutdanningen sin. Er dette nok til å kunne undervise og ta språket i bruk gjennom praktisk tilnærming? Jeg mener det ikke er det. Norske lærere har behov for en systematisk kompetanseheving. I Finland, der elevene topper europeisk skolestatistikk, har lærerne lang universitetsutdanning. Kravene for å komme inn på lærerutdanningen er meget strenge, og under 15 pst. av dem som søker, kommer inn.

Enhetsskolen har ført til at norske elever sakker akterut i forhold til resten av verden. Likhetstanken har skapt ulikheter og tapere. Universitetslektor Rita Gjørven ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling karakteriserer i Aftenposten den 27. oktober i fjor Regjeringens forslag som «bakstreversk», og sier det vil «sementere ulikhetene» mellom dem som har og dem som ikke har et ekstra fremmedspråk.

For elevenes skyld håper jeg at mindretallets forslag bli vedtatt her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 1547)