Presidenten: Første taler er Reidar Sandal, for ordføreren for saken, som er permittert.

Reidar Sandal (A) [10:15:50]: Representantane Leirstein og Tybring-Gjedde frå Framstegspartiet har fremma forslag om å endre dei etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond – Utland. Forslaget går ut på å stryke setninga:

«Rådet skal gi tilråding om negativ filtrering av ett eller flere selskaper på grunnlag av produksjon av våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper.»

Dei to forslagsstillarane foreslår òg at dei nye reviderte retningslinjene får tilbakeverkande kraft, slik at dei 16 bedriftene som er trekte ut av Statens pensjonsfond – Utland sin investeringsportefølje, blir gjenstand for ny vurdering.

Pensjonsfondet sine etiske retningslinjer byggjer på to hovudgrunnlag: for det første å sikre framtidige generasjonar ein rimeleg andel av petroleumsformuen og for det andre å syte for at fondet ikkje medverkar til uetiske handlingar eller forsømmingar, slik som krenking av humanitære prinsipp eller menneskerettar, grov korrupsjon eller alvorlege miljøøydeleggingar. Dette skal takast hand om gjennom tre verkemiddel. Det gjeld eigarskapsutøving, det gjeld negativ filtrering av investeringsuniverset, og det gjeld uttrekk av selskap frå fondet der det er uakseptabel risiko for å medverke til krenking av menneskerettar ved tortur, drap og liknande alvorlege krenkingar av individet sine rettar i krig, alvorleg miljøskade, grov korrupsjon eller andre særlege brot på grunnleggjande etiske normer.

Gjennom praktiseringa av dei nemnde retningslinjene har Finansdepartementet trekt ut totalt 16 produsentar av forsvarsmateriell frå forvaltningsporteføljen. Forslagsstillarane meiner at sidan dette inkluderer teknologibedrifter som er blant dei største og leiande innanfor forsvarsmateriell og sivil luftfart, og sidan forsvarsindustrien er svært samansett, er Finansdepartementet si avgjerd om uttrekk svært vilkårleg og selektiv.

Fleirtalet i finanskomiteen, derimot, sluttar seg ikkje til forslaget frå dei to representantane frå Framstegspartiet. Dei etiske retningslinjene blei etablerte i november 2004, og eit samrøystes storting slutta seg til desse retningslinjene.

Forslaget som blei fremma nyleg, har vore oversendt til Finansdepartementet, og finansministeren har gitt ei vurdering av forslaget. Finansministeren peika på at retningslinjene har vore praktiserte i svært kort tid, og at det er behov for noko meir erfaring før ein evaluerer dei. Fleirtalet i finanskomiteen har slutta seg til dette synet.

Ifølgje retningslinjene, punkt 4.4, skal ein utelukke selskap som er involverte i produksjon av «våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper». Då retningslinjene blei lagde fram for Stortinget, gjekk det klårt fram at denne formuleringa reflekterte ei avgrensa liste av våpentypar, som i tillegg til alvorlege våpen som bio- og kjemivåpen også omfatta kjernevåpen og klasevåpen. Uttrekka følgjer altså direkte av forarbeida til retningslinjene.

Alle uttrekka er gjorde etter tilrådingar av det uavhengige Etikkrådet for Pensjonsfondet – Utland. Rådet har etter mitt syn gjort eit grundig arbeid for å finne fram til dei 16 selskapa som er trekte ut av fondet fordi dei er involverte i produksjon av klasebomber og/eller kjernevåpen. Det er derfor neppe grunn til å tru at det i nær framtid vil følgje mange nye uttrekk knytte til kriteriet som gjeld produksjon av slike våpen.

Rådet skal, ifølgje retningslinjene, ha rutiner for å vurdere om grunnlaget for utelukking av eit selskap framleis er til stades. På bakgrunn av ny informasjon kan Etikkrådet gi tilråding til Finansdepartementet om at ei avgjerd om utelukking kan opphevast.

Uttrekk av selskap blir gjort for å unngå at fondet medverkar til produksjon eller verksemd som blir rekna som etisk uforsvarleg eller uakseptabel. Uttrekk betyr altså ikkje at Noreg reknar selskapa eller landa som dei opererer i, som uetiske. Eg presiserer dette poenget. Norske styresmakter arbeider aktivt mot bruk av klasevåpen og for å redusere betydninga av kjernevåpen. Humanitærretten, som er eitt av fleire referansepunkt for retningslinjene, forbyr i utgangspunktet våpen som ikkje skiljer mellom militære og sivile mål. Ein kan gjerne hevde at atomvåpen primært er til for avskrekking, ikkje for bruk, men ved ein eventuell bruk vil det utvilsamt vere svært vanskeleg å skilje mellom sivile og militære mål. At det er vanskeleg for staten å opptre heilt på same måten i alle høve, blei lenge halde fram som eit argument mot å innføre etiske retningslinjer. Dette er også drøfta i Graver-utvalet sin rapport, som dei etiske retningslinjene byggjer på.

Graver-utvalet sitt syn var at kravet om å opptre likt på alle verkeområde for staten ikkje bør vere til hinder for at ein skal kunne ha etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland. Handlefridomen kan vere forskjellig på ulike område. Staten si rolle som innkjøpar og konsesjonsgjevar er i større grad regulert av internasjonale reglar, og valalternativa kan vere færre for forbrukar enn for investor.

Det er naturleg å evaluere retningslinjene etter at dei har fått verke ei tid. Basert på dei erfaringane som vi gjer framover, bør ein vurdere om retningslinjene fungerer i samsvar med intensjonen. Retningslinjene har, som sagt, fått verke berre i vel eitt år, og det er behov for noko meir erfaring før vi gjennomfører ei evaluering.

På grunnlag av dei vurderingane eg har gjort greie for, har eit breitt fleirtal i finanskomiteen gått inn for at Stortinget ikkje skal slutte seg til forslaget frå dei to representantane frå Framstegspartiet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:24:38]: I Stortinget er det særlig ett fenomen jeg har festet meg ved, nemlig de øvrige partienes evne til å stemme mot noe de sier de er for, og for noe de sier de er mot.

På kun få måneder har vi hatt mange eksempler. Fremskrittspartiet foreslo en tilleggsbevilgning på 1 000 kr til sosialhjelpsmottagere i julen. Flere partier uttrykte sympati for forslaget, men at de likevel ville stemme imot. Fremskrittspartiet gikk imot å endre navnet på Statens petroleumsfond til Statens pensjonsfond – Utland, når fondet ikke skulle ha noe med pensjoner å gjøre. Flere partier delte vår skepsis, men stemte allikevel for. Fremskrittspartiet foreslo å kutte kontakten og pengestøtten til terroristorganisasjonen Hamas inntil de la ned våpnene og aksepterte Israels rett til å eksistere. Representanter fra flere partier delte Fremskrittspartiets syn, men stemte allikevel mot vårt forslag.

Fremskrittspartiet gikk mot økning av matmomsen. Flere partier delte vårt syn, men stemte allikevel for en økning i matmomsen. Fremskrittspartiet foreslo å øke avskrivningssatsene for maskinparken i næringslivet. Flere partier sa de delte vårt syn, men stemte allikevel imot. Slik kunne jeg ha fortsatt.

I dag behandler vi en tilsvarende sak. Fremskrittspartiet foreslår å revidere retningslinjene for Statens pensjonsfond – Utland, rett og slett fordi de urettmessig rammer noen av verdens ledende teknologibedrifter hos våre nærmeste allierte, bedrifter som driver seriøst, i tett samarbeid med sine myndigheter, og som samtidig er blant norske teknologibedrifters fremste samarbeidspartnere. Ikke nok med det, gjeldende bedrifter er også hovedleverandør av materiell til det norske forsvaret, og bidrar til å trygge forsvaret av Norge og til å beskytte norske soldater på utenlandsoppdrag.

La det være helt klart: Fremskrittspartiet er tilhenger av å ha etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond, noe som også kommer tydelig fram av forslaget som behandles her i dag. Vi ønsker ikke at Pensjonsfondet skal bidra til uetiske handlinger eller unnlatelser, som f.eks. krenkelser av grunnleggende humanitære prinsipper, grove krenkelser av menneskerettighetene, grov korrupsjon eller alvorlige miljøødeleggelser.

Det vi debatterer her i dag, er imidlertid hvorvidt våpenproduksjon som foregår innenfor rammen av internasjonale avtaler, skal vurderes som brudd på grunnleggende humanitære prinsipper, og mer konkret hvorvidt begrepet «normal anvendelse» i det hele tatt er relevant når man snakker om atomvåpen.

I internasjonal sikkerhetspolitikk er det allmenn aksept for at atomvåpen er «weapons of last resort», og at ingen militær doktrine åpner for «normal anvendelse» av slike våpen. At Norge under den kalde krigen opprettholdt sin sikkerhet gjennom NATOs atomparaply og konseptet gjensidig utslettelse, setter jo også Norges etiske motstand mot slike våpen i dag i et underlig lys.

Videre bør det legges til at ingen av dagens produsenter av atomvåpen gjør dette som et ledd i en vedtatt forretningsstrategi, men at slik produksjon pålegges de involverte bedrifter av landets styresmakter – dette fordi besittelse av slike våpen inngår i de respektive landenes forsvarsstrategi. Så ved å stemple bedrifter som Lockheed Martin, Northrop Grumman, Thales eller British Aerospace som uetiske, setter man i realiteten det samme uetiske stempelet på myndighetene i USA, Frankrike og Storbritannia. Men det er kanskje noe av intensjonen med tolkningen av retningslinjene?

La oss se litt på sakens kjerne. Ovennevnte bedrifter og andre produserer angivelig komponenter eller delsystemer for å opprettholde våre alliertes muligheter til å produsere og vedlikeholde atomvåpen. Dette er oppdrag som de nevnte bedrifter har fått fra sine respektive myndigheter, og som sikrer at atomvåpenbalansen opprettholdes i tråd med ikke-spredningsavtalen for atomvåpenteknologi.

Vedtaket som flertallet fatter her i dag, sier klart at Norge ikke ønsker å bidra til denne prosessen, og at våre oljepenger ikke skal tilsmusses av slik produksjon. Sagt på en annen måte: Norge føler ikke noe ansvar for at denne teknologien skal gjøres så god og sikker som overhodet mulig.

Vi kan prise oss lykkelig over at Norges finansielle betydning er minimal i disse spørsmålene, og at våre allierte har militære doktriner hvor den internasjonale sikkerhetsbalansen ikke gjøres avhengig av et lite lands forvirrede og snevre etikkforståelse. Men Norges holdning går selvfølgelig ikke upåaktet hen i London, Paris eller Washington – eller i NATO-hovedkvarteret i Brussel, for den saks skyld. Spørsmålet som stilles der, er selvfølgelig hvorvidt Norges alenegang i disse spørsmålene er et signal om mindre lojalitet og samhold, eller om det kun er et utslag av sedvanlig dobbeltmoral og dobbeltkommunikasjon.

Det er jo bemerkelsesverdig at Norge gjennom hele den kalde krigen lojalt sluttet opp om NATOs atomvåpendoktrine, noe som de aller fleste historikere og militære analytikere mener bidrog til kommunismens fall, men at Norges myndigheter i dag definerer produsentene av de samme atomvåpnene som uetiske.

Det er faktisk ikke slik, som saksordfører antydet, at det ikke vil bli særlig mange flere bedrifter som vil bli rammet, nettopp fordi det innenfor forsvarsindustrien er krysseierskap, det er en rekke underleverandører, og det er flere hundre bedrifter som bidrar på en eller annen måte til atomvåpenproduksjon. Det er helt åpenbart innenfor alle deler av forsvarsindustrien. Når det hevdes fra Finansdepartementet og saksordfører at det ikke vil bli særlig flere, er det fordi man ikke er villig til å lete eller ikke ønsker å lete. Man kan finne langt flere bedrifter som bidrar til dette, men jeg håper man slutter å lete, og at man nøyer seg med de 16 som foreløpig er tatt ut.

Så tilbake til utgangspunktet. Også i forkant av Stortingets behandling av denne saken har Fremskrittspartiet mottatt signaler om at representanter og andre partier deler vårt syn. Allikevel går partiene i tur og orden opp på talerstolen – jeg vet ikke om det kommer flere i dag – og er mot forslaget, og taler imot å foreta den høyst nødvendige revideringen. Mot et slikt bakteppe er det ikke til å forundres over at politikerforakten i samfunnet øker, at svært mange føler at politisk engasjement er fåfengt, og at de uansett ikke blir hørt i den politiske prosessen. Fremskrittspartiet vil imidlertid fortsette å tale nettopp deres sak.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag, slik det framkommer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Flåtten (H) [10:31:25]: Høyre står sammen med flertallet i innstillingen. Siste taler gjorde et nummer av at mange partier mener noe, men går inn for noe annet når sakene behandles i Stortinget. Når det gjelder denne saken, tror jeg man skal se litt på historien. De etiske retningslinjene er godt og vel et år gamle. Det er kompliserte retningslinjer og en komplisert praksis. Det var et enstemmig storting som den gangen gikk inn for dette. Jeg tror det må være riktig å si at det å se på dette i et litt lengre tidsperspektiv enn bare ett år, vil være det riktige.

I tillegg er det også slik at det uavhengige Etikkrådet for Pensjonsfondet – Utland, og jeg legger vekt på det uavhengige, når som helst kan revidere de utelukkelser som finnes.

Jeg synes at saksordføreren gav gode argumenter for at det som er flertallets hovedmerknad her, nemlig at man trenger mer erfaring før man evaluerer, er det viktige. Men det aller viktigste er kanskje at ved å gå tilbake på det Stortinget sa i et enstemmig vedtak om grunnleggende humanitære prinsipper, vil man kanskje spre usikkerhet om hvorvidt det er de prinsippene som skal følge oss i vurderingene av disse sakene.

Ulf Leirstein (FrP) [10:33:39]: Det er godt at saksordføreren presiserte at man ved den måten man håndterer dette på, ikke karakteriserer disse landene som uetiske. Det sa fungerende saksordfører. Faren er vel at det kan bli oppfattet slik i de landene hvor en del av disse bedriftene er lokalisert og hører hjemme, men det gjenstår for så vidt å se.

Nå er det slik i denne innstillingen fra finanskomiteen, at flertallet på mange måter ikke diskuterer de problemstillingene som undertegnede og representanten Tybring-Gjedde har kommet med. Man velger på mange måter utelukkende å vise til det som er konklusjonen, også fra finansministerens side, om at fordi disse retningslinjene kun har vart i litt over et år, bør man avvente noe lenger tid før man tar en evaluering. Det er noe pussig at man skal avvente en evaluering når det er et faktum at stort sett alle de største forsvarsprodusentene er ekskluderte i forhold til de retningslinjene som gjelder. Jeg savner også en argumentasjon i komiteens innstilling om hvorfor man ikke ønsker å gå inn i debatten.

Grunnen til at jeg tok ordet var primært det som er avslutningen i brevet som er stilet til komiteen fra statsråden, hvor man bruker som argument:

«Det er naturlig å evaluere retningslinjene etter at de har fått virke en tid. Basert på de erfaringer vi vinner fremover, bør man vurdere om retningslinjene fungerer i tråd med intensjonen. Retningslinjene har imidlertid vært i kraft i bare vel ett år og det er behov for noe mer erfaring før vi gjennomfører en slik evaluering.»

Nå er det slik at statsråden er til stede i salen, og jeg tror også statsråden har tegnet seg på talerlisten. Det kunne vært greit for Stortinget å få en avklaring om når man ser for seg en slik evaluering – hvor lang tid man vil avvente før man får en avklaring og en ordentlig diskusjon rundt de spørsmålene vi som forslagsstillere reiser i dokumentet. Jeg håper statsråden kan komme inn på det i løpet av debatten.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:36:05]: Jeg vil slutte meg til innlegget fra representanten Sandal, som jeg skjønner er fungerende saksordfører i denne saken. Jeg har i grunnen ikke så mye å tilføye, men etter representanten Tybring-Gjeddes innlegg har jeg i hvert fall noen merknader til det.

Da de etiske retningslinjene skulle innføres, var alle klar over de vanskelige avveiningene som man ville kunne bli nødt til å foreta i forhold til hvilke selskaper man kunne eller burde investere i eller ikke. Det er ikke noe nytt. Det er heller ikke slik, som man nesten fikk inntrykk av når man hørte representanten Tybring-Gjedde, at man hadde en forpliktelse til å investere i selskap x eller y. Hvis man ser på hele investeringsstrategien for Pensjonsfondet, er den basert på at man har noen kriterier, bl.a. at man skal være relativt varsom med å investere – skal vi si –aggressivt. Det er fullt mulig å ha et regelsett for et pensjonsfond som skal investere, uten at det dermed er en fordømmelse – og nå viser jeg til representanten Tybring-Gjedde – av de lands myndigheter hvor det finnes selskaper man velger ikke å investere i. Jeg vil be representanten Tybring-Gjedde om å belegge den påstand han kom med, at man i Roma, London, Paris, Washington og Brussel ser ned på Norge på grunn av de etiske retningslinjene vi har i forhold til investeringer knyttet til Pensjonsfondet.

Avslutningsvis: Det er jo velkjent taktikk når man er uenig med flertallet, at man ofte sier at flertallets opptreden medfører økt politikerforakt. Jeg er vel av den mening at det som fremmer politikerforakt, er at politiske motstandere altfor ofte tar det ordet i bruk når man egentlig er reelt uenig.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:39:06]: Jeg har merket meg at alle partier bortsett fra forslagsstillernes parti, Fremskrittspartiet, ønsker å komme tilbake til de problemstillingene som reises i dette Dokument nr. 8-forslaget, når Stortinget skal gjennomgå erfaringene med de etiske retningslinjene. Representanten Leirstein spurte meg om når det kan bli. Det er riktig at disse retningslinjene har fungert siden november 2004. Vi trenger tid for å få dokumentert erfaringer med det. Stortinget har tidligere antydningsvis sagt at tre års virketid vil det være et passelig tidsrom, og det er mitt utgangspunkt.

Komiteen går ikke inn i den reelle debatten rundt det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og jeg skal ikke dra flertallet i Stortinget lenger enn å si at det er nettopp det man ikke gjør. Men jeg har lyst til å legge til noen argumenter for hvorfor disse retningslinjene er utarbeidet slik, og hvorfor man kommer opp i noen dilemmaer når man har etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland.

For det første er den problemstillingen som forslagsstillerne tar opp, nøye gjennomgått i Graver-utvalgets innstilling. Graver-utvalgets innstilling ligger altså til grunn for de retningslinjene som Stortinget i ettertid vedtok. Og de er nøye på at man selvsagt kan komme i noen dilemmaer ved at man har sterkere etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland enn det som f.eks. gjelder for statens innkjøp, slik også representanten Syversen var innom.

For det andre har vi som eiere en suveren myndighet over hvilke selskaper og hvilken produksjon vi ønsker å investere i, og hva slags selskaper vi ønsker at vi skal få overskudd fra inn i vårt pensjonsfond. I mange andre situasjoner, f.eks. når det gjelder offentlige anbud og innkjøp, har man ikke samme type frihet. Dermed kan man komme nettopp i den situasjon at vi har strengere etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – Utland enn det vi har for en del offentlige innkjøp. Det er riktig. Regjeringen mener at det er riktig og viktig at vi bruker det oljefondet som nå er på 1 400 milliarder norske kroner, og som i løpet av dette året blir verdens største pensjonsfond, til å sette noen etiske standarder, selv om vi ikke i alle andre sammenhenger klarer å følge akkurat samme standard.

Det som har skjedd i forbindelse med forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland, vekker internasjonal oppmerksomhet. Vi har nå trukket oss ut av til sammen 16 selskaper, som enten produserte klasebomber, landminer eller komponenter til atomvåpen. Det er helt i tråd med retningslinjene, som sier at «våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper», skal utelukkes fra investeringsporteføljen til Statens pensjonsfond – Utland. Alle som har den minste kjennskap til f.eks. Hiroshima – jeg har selv vært der og sett minnesmerkene og museet og hvilke lidelser bruk av atomvåpen har påført mennesker – må si at det er våpen som «ved sin normale anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper».

Det var også veldig klart i forbindelse med diskusjonen rundt de etiske retningslinjene at kjernevåpen, klasevåpen og bio- og kjemiske våpen er blant de våpnene som vi mener «ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper», så det kan ikke komme som noen overraskelse for noen.

Jeg er stolt av de etiske retningslinjene som vi har for det norske pensjonsfondet. Dette er etiske retningslinjer som følges av mange andre pensjonsfond, og som det er stor internasjonal oppmerksomhet rundt. Jeg tror at kanskje halvparten av de henvendelsene jeg som finansminister får fra utenlandske medier, nettopp dreier seg om hvordan vi forvalter vårt oljefond og diskusjonen rundt de etiske retningslinjene. Da må vi regne med at vi innimellom stilles overfor noen paradokser, for slik er etikken. Det er ikke et regnestykke der vi kan sette to streker under svaret, men mitt utgangspunkt for å gjennomgå erfaringene med de etiske retningslinjene er jo å forbedre dem og ha et høyere ambisjonsnivå.

Og så synes jeg jo det er stimulerende for den offentlige debatten at Fremskrittspartiet ønsker å gå motsatt vei. Fremskrittspartiet var også, sammen med alle andre partier i Stortinget, enig i at vi skulle ha etiske retningslinjer, og de kan ikke ha vært ukjente med hvilke dilemmaer vi kan komme opp i. Mens Fremskrittspartiet nå ønsker å gå motsatt vei og revurdere alle uttrekk – jeg regner med at det betyr at vi igjen skal investere i klasebomber, landminer og bedrifter som produserer komponenter til atomvåpen – mener jeg at vi heller skal gå den andre veien, nemlig se på hvordan kan vi utvikle det etiske regelverket til å ta nye skritt framover.

Jeg er overrasket over den vendingen Fremskrittspartiet her har tatt. Vi har en unik mulighet, og vi har et veldig stort ansvar med tanke på størrelsen på det norske pensjonsfondet for å være med og sette standarder og oppmuntre til produksjon av det vi ønsker at verden skal ha mer av, men samtidig må vi trekke oss ut av selskaper som vi mener driver med uetisk produksjon, fordi våre framtidige pensjoner ikke skal baseres på produksjon av verken klasebomber, landminer eller atomvåpen.

Heikki Holmås (SV) [10:45:06]: SV tilhører flertallet i komiteen som har behandlet dette forslaget og avvist behandlingen av det nå. For egen regning vil jeg også tillegge noen momenter.

Jeg har hatt den, skal man si, blandede glede å høre representanten Christian Tybring-Gjedde argumentere hardt for hvorfor det er viktig at det norske folk skal tjene penger på atomvåpenproduksjon. Det er en grunn til at det finnes en ikkespredningsavtale, det er ikke tilfeldig, og det er fordi vi har sett den måten atombomben har virket på i verden. Den har hatt helt umenneskelige konsekvenser i generasjoner etter generasjoner. Dette er en type våpen som vi altså ikke er interessert i skal brukes. Vi har prøvd å gjøre en jobb internasjonalt og bidra på den måten vi kan for å sørge for at man heller gikk i motsatt retning. Istedenfor å bidra til produksjon og utvikling av nye typer teknologi innenfor atomvåpen, skulle vi gjøre det motsatte, nemlig arbeide for videre nedrustning.

Da er det ganske spesielt at Fremskrittspartiet, som var det eneste partiet her på Stortinget som var villig til å gå til krig mot et land som angivelig utviklet denne type våpen – altså Irak – fordi man var så oppsatt på å hindre utbredelsen av dette våpenet, nå er interessert i at det norske folk istedenfor skal investere pengene sine i produksjon av dette.

Verden ser på utbredelsen av masseødeleggelsesvåpen som et destabiliserende element i dag. Vi bør jobbe for å understøtte de prosesser som finnes i verden for å stoppe produksjonen av atomvåpen og masseødeleggelsesvåpen. Dette er også et arbeid som er videreført gjennom vårt arbeid mot klasebomber og landminer internasjonalt.

Jeg mener at denne debatten er en debatt som det norske folk har godt av å høre mer av i årene som kommer. Hvis det er slik at Fremskrittspartiet vil arbeide for at norske folks penger skal brukes til investering i klasebomber, landminer og atomvåpen, ser jeg fram til denne debatten videre i årene som kommer.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:47:49]: Her var det mye man kunne kommentere. Jeg må ærlig innrømme at det er mye uvitenhet i denne sal om disse spørsmålene. Jeg beklager å måtte si det.

Først til statsråden som snakker om landminer og klasebomber. Det er altså ikke det vi diskuterer i dag, vi diskuterer atomvåpen. Landminer og klasebomber er bl.a. forbudt gjennom Ottawa-konvensjonen og andre konvensjoner, slik at det er internasjonalt anerkjent at man skal bekjempe landminer og klasebomber. Det er altså ikke noen diskusjon rundt det, vi diskuterer atomvåpen.

Til representanten Holmås: Innenfor ikkespredningsavtalen er det akseptert at de atomvåpenmaktene som har atomvåpen i dag, har det, men vi skal hindre at det skal spres videre til Irak, Iran, Nord-Korea osv. Det gjelder altså ikke Kina, det gjelder ikke Israel, det gjelder ikke USA, det gjelder ikke Storbritannia, det gjelder ikke Frankrike, osv. Dette er hva ikkespredningsavtalen om atomvåpenteknologi går ut på. Nå sier vi at vi ikke skal bidra til å opprettholde atomvåpenteknologien i de landene som de internasjonale avtalene sikrer.

Så til representanten Syversen, som mente at alle var klar over dette da vi vedtok disse etiske retningslinjene. Ja, vi var klar over hva teksten i de etiske retningslinjene sa, men vi visste faktisk ikke tolkningen av dem. Konsekvensen av tolkningen har blitt at 16 av ledende forsvarsbedrifter og faktisk også sivile luftfartsbedrifter nå er ekskludert. Det er konsekvensen av det. Det vet vi i dag. Dette er altså bedrifter som er sine lands stoltheter. Lockheed Martin, med mange hundre tusen ansatte i USA, er USAs ledende teknologibedrift. Det samme er tilfellet for Thales i Frankrike, og det samme er tilfellet med British Aerospace i Storbritannia. Vi sier nå at disse driver med uetisk produksjon. Det er ikke slik at de sitter i styrerommene og bestemmer at i dag tror jeg vi skal satse på atomvåpen. Det er jo ikke slik at det sitter noen menn inne i et mørkt styrerom og sier: Ja, vi satser på atomvåpen nå, for der er det mye penger å tjene. De er pålagt av landenes myndigheter å produsere atomvåpen og komponenter til atomvåpen. De kan altså ikke si nei. Selv om de hadde ønsket å gå ut av det, kan de ikke gå ut av det. Derfor sier jeg og Fremskrittspartiet også at beslutninger som fattes av landenes myndigheter, er uetiske. Selvfølgelig gjør man dette når bedriftene ikke har mulighet til å si nei til å produsere. Dette til representanten Syversen.

Og så er det interessant at den franske bedriften Thales er ekskludert – Thales, som også har en bedrift i Norge, på Økern i Oslo, med 200 ansatte. De produserer høyteknologi, bidrar til norsk næringsliv og bidrar til skatteinntekter til den norske stat. Samtidig som vi ønsker dem velkommen og kjøper en masse våpen fra dem, sier vi likevel at bedriften produserer uetisk. Det synes jeg er uetisk.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:51:12]: Vi får jo ta til etterretning at Fremskrittspartiet ikke var klar over de motsetninger som kunne ligge i de retningslinjene et enstemmig storting vedtok, men også representanten Tybring-Gjedde må være klar over at Graver-utvalget var inne på akkurat de etiske dilemmaer som dette representerer. Jeg siterer fra den rapporten, slik den er gjengitt i vedlegg til innstillingen:

« (…) kravet om å opptre likt på alle statens virkeområder ikke bør være til hinder for at man skal kunne ha etiske retningslinjer for Pensjonsfondet – Utland.»

Jeg tror ikke det skal så veldig mye fantasi til for å skjønne at f.eks. investering i selskaper som driver med våpenindustri, ville komme inn under akkurat det nevnte sitatet. Men det er så.

Jeg er mer opptatt av de, vil jeg si, positive signaler som finansministeren gav. Hun gav uttrykk for at hun ønsket å videreutvikle de etiske retningslinjene for fondet. Og i det skal finansministeren vite at hun har Kristelig Folkepartis fulle støtte.

Heikki Holmås (SV) [10:52:34]: Jeg tar ordet fordi jeg hadde forventet et litt klarere svar da Christian Tybring-Gjedde tok ordet i sted. Det er altså slik at vi internasjonalt engasjerer oss for å begrense bruken og avaktualisere bruken av atomvåpen. Men det er også slik at noen av de bedriftene som Fremskrittspartiet trekker fram, er involvert i prosjekter og programmer for å utvikle mindre taktiske atomvåpen nettopp for å aktualisere bruken av denne type stridsmidler i konvensjonelle kriger, bl.a. gjennom utvikling av en type BunkerBuster og den type ting.

Vi forvalter det norske folks store oljefond, Pensjonsfondet, og vi er jo i den posisjon at vi kan velge hva vi skal investere disse pengene i. Da sier vi fra flertallets side at vi ikke ønsker å tjene penger på utvikling og aktualisering av bruken av atomvåpen og videreutvikling av dette, for vi skal nedbygge atomindustrien, vi ønsker å nedbygge utbredelsen av atomvåpen. Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet blir da: Er det altså slik at Fremskrittspartiet synes det er viktig at vi investerer penger i atomvåpenprosjekter og -programmer for framtiden?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.